Sendes ut gratis i Norge og Norden. Frivillig kontingent: kr 349,- pr. år. Abboner ved å skrive "blad" til SMS: 2377 Gavekonto: Norge: 3000.37.32750 | Danmark: 9570 16580546 | Sverige: 7 42 87-4 | Finland: 800014 70201790 | Færøyene: 9870-4300425
Rune forteller
Finnes det en god jul?
Ja, for noen. Og egentlig for alle om de tar imot gaven selve julen handler om.
For de fleste er julen upersonlig og til og med for mange vanskelig. Milliarder har ikke hørt julens budskap om at en frelser og en løsning kom til jorden for å være vår redning. De har aldri hørt om verdens historiens største gave.
For andre har julen blitt business der de tjener penger på en som gav alt gratis. En som betalte den største pris for hele verden.
Vi som kjenner julens gave må dele den med andre. Hele planen handler om Kristus som ble født for vår skyld. En mann som gav mennesker makt over seg for å sone all verdens mistak.
Julens budskap er Ingen Utelatt. La oss dele gaven med alle vi kommer i kontakt med.
En frelser er oss gitt.
God jul til alle. Fattig som rik. Ung eller gammel. Deg og alle på jord.
We gonna do something about it.
JULEN FORTELLER AT DET ER HÅP
Det var både religiøst og politisk mørke da Jesus ble født. I denne mørke og vanskelige tiden kom Jesus til oss. Det er det vi snart skal feire.
Jesus er det håpet verden trenger! Ved troen på Ham kan vi bli håpets folk. Som kristne er vi gjenfødt til et levende håp. Det er to ting jeg vil nevne i den forbindelsen:
Det første handler om retningen på livet vårt. Synes det på oss at vi er på gjennomreise og at himmelen er vårt mål? At vi er pilegrimer? Eller er det som Arne Garborg en gang skrev, at vi setter vår lit til pengene og trøster oss med Gud? Målet for livet bestemmer livsretningen.
Målet vi er på vei til vil bestemme hva vi fyller livet med, hva som er våre prioriteter. Hva vi snakker om og er opptatt av. Og det slår ut i måten vi omgås andre mennesker, særlig de som ikke ennå kjenner Jesus, men som kanskje lenger etter å kjenne ham.
Vi er kalt til å forkynne det kristne håp i en verden som har mistet håpet. Om vi
lever i dette håpet vil det synes på våre liv. Det vil gi oss en retning.
Det andre handler om vårt ansvar for det samfunnet vi er en del av. Profeten Jeremias hadde en klar beskjed til dem som var bortført til Babylon: «Søk den byens vel som dere er bortført til. For når det går den vel, går det dere vel.» Og han hadde en kjærlighetsfull hilsen fra Gud selv: «Jeg vet hvilke tanker jeg tenker om dere, tanker til fred og ikke noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp.» (Jer 29,11).
Vi er håpets folk midt i en urolig og krevende verden. Mange er urolige over tiden vi lever i. Det er forståelig. Jesu fødsel som vi snart skal feire, gir oss grunn for håp. Han kalles Fredsfyrsten, og Hans fred kan vi motta.
Må håpet fylle våre liv!
Velsignet advent og julehøytid!
FINNMARK PÅ TVERS
Tekst: TB redaksjonen
I skrivende stund er Ingen Utelatt på møteturné i Finnmark. Turné-teamet består av Arthur Robertsen, sangevangelisten fra den mye omtalte Vigeland-vekkelsen, Hans Martin Skagestad og Glenn Tønnessen fra Ingen Utelatt.
Teamet skal på 8 dager besøke 10 steder og ha tilsammen 12 møter fra Kirkenes og Vardø i øst til Hammerfest og Alta i vest. I møtene legges det opp til mye sang og musikk, misjonsinspirasjon med videoer fra misjonsfelter og forkynnelse.
Hans Martin, forkynte den første kvelden i Kirkenes.
-Tyven, som lurer seg innpå oss, vil stjele, myrde og ødelegge. Så vær oppmerksom. Han vil prøve å ta bort freden, bl.a ved å sende urolige tanker.
Hans Martin fortalte videre at trøtthet, irritasjon og sløvhet stjeler vår fred, men at Jesus er Fredsfyrsten som gir en fred som verden ikke kan gi.
- Om du har mistet denne freden, så kan Jesus gi deg den tilbake ved at du kommer til Ham og lukker døra for tyven. Jesus har kommet for at dere skal ha liv i overflod. Han fyller deg påny med sin kraft, avsluttet Hans Martin.
Arthur vitnet om fantastiske ting som skjedde under Vigelands-vekkelsen, der flere titalls personer kom til tro og mange opplevde fornyelse og helbredelse. Han oppfordret de fremmøte til å ta en opprydning i livet sitt.
- Du må rydde bort søppel som trengs å bli kvitt. Legg dette hos Jesus. Han ser deg og ønsker å være med deg, ved din side. Slipp Han inn!
- Jesus er her og vil møte deg, fortsatte Arthur. Du kan gå forandret herfra i kveld. Har du gnisten? Tror du at Jesus kan forandre Kirkenes? De 25-30 fremmøtte responderte med et rungende JA.
Glenn har møtt mange av de nasjonale misjonærene, og hadde i kofferten med seg ferske inntrykk og
videoer fra misjonsfeltet.
- Det finnes globalt om lag 7600 unådde og minst nådde folkegrupper, derav noen hundre som er totalt unådde. Nærmere 1300 nasjonale misjonærer jobber for å nå stadig flere mennesker med fantastiske resultater.
Glenn håper på at 20 evangelister skal bli sendt ut etter Finnmark-turneen.
Turneen fortsetter de neste dagene til Båtsfjord, Tana, Vatsø, Varangerbotn, Lakselv, Kautokeino og videre langs Finnmark-kysten. Mange mil vil bli tilbakelagt, noe du kan lese mer om i neste nummer av Troens Bevis.
SMYRNA PINSEMENIGHET KIRKENES: Hans Martin Skagestad forkynner og inspirerer i Smyrna Pinsemenighet i Kirkenes, der han selv bodde 7 år i oppveksten.
PÅ DEN FINSKE GRENSE: Gutta på tur; Glenn Tønnessen, Arthur Robertsen, Hans Martin Skagestad
Familien Knutsen foran Murchison falls. Fv. Marikke, Oliver, Henrik og William. Foran fv. Levi, Markus og Henriette
HØSTFERIEN SOM GAV
NY
MENING TIL JULEN
Henriette og Henrik Knutsen valgte en høstferie utenom det vanlige. Sammen med sine fem barn reiste de til Stiftelsen Ingen Utelatts nye omsorgsby i Uganda. Turen ble fylt med sterke møter, en dramatisk redningsaksjon og nye perspektiver på hva som virkelig betyr noe – spesielt nå som julen nærmer seg.
Tekst: Bente Rognmo Thakre
Foto: Privat
Afrika hadde lenge vært en drøm for familien Knutsen.
- Vi ønsket å oppleve kulturen, menneskene og få et nytt perspektiv på livet,» forteller Henriette.
Under høstferien i år var det en gruppe på 6 familier og 7 personer fra menigheten Connect på Karmøy som reiste til Uganda for å besøke den nye omsorgsbyen som nå huser over 50 barn med funksjonsnedsettelser. Da familien Knutsen med 5 barn fra Kristiansand fikk invitasjon til å bli med, grep de sjansen, selv om det innebar vaksiner, visum og store kostnader for en familie på syv.
- Det kjentes bare så riktig ut med en gang vi fikk tilbudet om å bli med, legger familiemoren til. Familien forberedte seg i forkant med å se bilder og filmer fra senteret, men ingenting kunne måle seg med deres opplevelse av virkeligheten.
- Jeg var imponert over alt. Bare å sitte i bussen og se ut vinduet, jeg kunne ikke få nok, forteller hun.
GLEDEN OVERRASKET
Til daglig jobber Henriette for Frelsesarméen i en avdeling som hjelper småbarnsfamilier i Norge som trenger litt ekstra støtte i en periode. Så familier som har utfordringer i hverdagen er ikke noe nytt for henne.
som var med til
i høstferien besøkte
- Men det som overrasket meg mest var så se så mange som var så fattige og hvor stor nøden deres egentlig er, men samtidig hvor utrolig glade alle folkene var. Den enorme inkluderingen og gjestfriheten som folk viste.
- Dermed kan jeg også legge til at det som nok også gjorde sterkest inntrykk var å se kontrastene mellom slummen der barna kom ifra, og hvor godt de nå får det på senteret. Det har satt spor.
REDNINGSAKSJONEN
Et annet øyeblikk familien ikke glemmer var da det fikk være med på å redde Dennis, en ti år gammel gutt som veide bare 11 kilo. Han hadde mistet moren under fødsel. Nå levde han med sin bestemor i et skur i bakgården til en annen familie i slummen som hadde forsøkt å hjelpe dem litt.
- Å se ham få en seng, mat og medisinsk hjelp – og det smilet da han kom i rullestol til senteret – det glemmer vi aldri, utdyper Henriette.
Allerede etter noen dager var Dennis trygg og smilende blant de andre barna.
Gruppen
Uganda
også en skole der de delte ut sko til nesten 200 barn.
William i lek med et av barna på senteret.
Troens
JUL MED NYTT PERSPEKTIV
Når julen nå nærmer seg, merker familien at turen har satt spor.
- Vi har alt vi trenger, og mer til. Der nede ble de glade for en brukt t-skjorte. Det gjør noe med oss, mener Henriette.
Denne høsten fikk familien Knutsen oppleve at håp og kjærlighet kan forandre liv. Nå tar de med seg den erfaringen inn i julehøytiden, der prioritetene kanskje har endret seg litt, med et hjerte som ser mer, og ønsker mindre.
- Julen i år skal handle mer om relasjoner, ikke ting. Familien ønsker å fokusere mindre på gaver og mer på fellesskap og takknemlighet.
- Her hjemme stresser vi med julegaver, pynt og mat. Der nede var det glede over det helt enkle, en seng, et måltid, et smil. Det har gitt oss et nytt perspektiv. Vi trenger egentlig ingenting. Vi må tenke mer på hva kjernen i juleevangeliet egentlig er. Det er jo at Jesus kom og la ned sitt liv for andre.
- Vi vil fortsatt gi gaver, men vi ønsker å ha et større fokus på det vi har og hverandre. Kanskje bruke tid på å være sammen, i stedet for å jage etter det perfekte. Det er hverandre vi må se.
Henriette Knutsen sammen med Dennis som nå får et nytt hjem på omsorgssenteret til Ingen Utelatt.
Marikke i lek med et av barna på senteret.
Markus hjelper et av barna på senteret med måltidet.
Fakta:
Stiftelsen Ingen Utelatt og omsorgsbyen i Uganda
• Formål: Gi barn med funskjonsnedsettelser et trygt hjem, skolegang og helsehjelp. Ønsket er også å endre det lokale samfunnets tradisjonelle syn på disse barna.
• Omsorgsbyen: Et senter med boliger, skole, helsetjenester og rehabilitering.
• Arbeid: Redder barn fra ekstrem fattigdom og gir dem en ny start.
• Vil du bidra? Besøk https://ingenutelatt.no for mer informasjon.
Troens Bevis - Desember
Olivia holdt basar for
INGEN UTELATT
- Dette prosjektet har rørt meg så sterkt i hjertet at jeg får tårer i øynene og må ta en liten pause, bare jeg tenker på det, sier Jan Robertsen, far til Olivia.
Tekst og foto: Bente Rognmo Thakre
På vegne av sin datter Olivia (12), arrangerte Jan Robertsen og hans kone Lene en basar for å hjelpe barn med funksjonsnedsettelser på det nye omsorgssenteret til Ingen Utelatt i Uganda. Det som er spesielt, er at Olivia har downs syndrom. I fjorårets desember utgave av Troens Bevis magasinet kunne vi lese hennes historie.
Men som de over 100 fremmøtte på Søgne misjonssenter denne lørdags ettermiddagen i oktober kunne bevitne, strålte Olivia i glede over å kunne støtte barn som ikke får den hjelpen som vi i dag tar for gitt i Norge.
Olivia åpnet basaren med en stemningsfull dans, og
var den som delte ut både lodd og pinner og gevinster sammen med hennes venninne, Jenny Sofie, under det som ble en basar på over tre timer grunnet alle gevinstene! Jenny Sofie er 9 år gammel og har også downs syndrom.
Moren til Jenny Sofie, Randi Løvsland Olstad, fortalte at Olivia og Jenny Sofie treffer hverandre regelmessig, og at de elsker dans begge to.
- Da Jenny Sofie var liten var hun hjertesyk. Da var det veldig betryggende å snakke med foreldrene til Olivia, da de hadde vært gjennom mye av det samme. De gav oss mot og håp om at det kunne gå bra, og det gikk
Olivia Robertsen åpnet basaren med en dans.
veldig bra, understreker Randi.
Oppe på plattformen lå det bokstavelig et fjell av gaver som skulle loddes ut.
- Folk har donert gaver, butikker og forretninger i Søgne har være generøse og støttet, og vi har kjøpt litt. Vi har fått inn gaver til flere ti talls tusen kroner, forteller Lene Robertsen, mor til Olivia.
Og utlodning ble det.
Da resultatet fra basaren kom inn senere på kvelden, kunne de feire at hele 120 000 kroner var kommet inn til barna med spesielle behov i Uganda.
- Vi er sterkt berørt av både innsatsen og den store gaven, men ikke minst at det var Olivia, sammen med hennes venninne Jenny, som ville hjelpe barn med funksjonsnedsettelser i Uganda. Det har virkelig rørt oss langt inne i hjerteroten, sier Rune Edvardsen, daglig leder av Stiftelsen Ingen Utelatt.
- Og en tydelig takk til alle som tok lodd og var med og bidro, legger han til.
Godt og vel hundre personer kom til basaren i Søgne Misjonssenter.
Pappa Jan Robertsen deler ut gevinster sammen med Olivia og en av hennes venner.
Troens Bevis - Desember
STIAN SMIT (23) FIKK LEUKEMI:
- NÅR EN BARE HAR TROEN, ER ALT MULIG
– MED BEGGE UTGANGENE I TANKENE
Da Stian Smit var 14 år, fikk han diagnosen leukemi. Frykten hans for å dø var overveldende, men i dag er han kreftfri. Han forteller at troen ble et anker i den tøffeste tiden – og i dag ønsker han å bruke sin historie til å oppmuntre andre.
Tekst: Bente Rognmo Thakre
Foto: Bente Rognmo Thakre/Privat
Under en avslutningstur for tentro konfirmasjonen i tre menigheter i Lister regionen, er en glad gjeng med over 20 ungdommer på vei til Randers i Danmark. Det skal bli en helg med felleskap, besøk i fornøyelsespark og en oppsummering av året som er gått. En av dem som er med som voksenleder og sjåfør, er Stian Smit. Timene på ferjen går kjapt med hyggelig prat. Stian er en varm og vennlig ung mann som ser de unge. Han holder gjerne samtalene i gang med godt humør og latter, og er rask til å hjelpe. Overraskelsen er stor da det kommer
frem at det er ikke en selvfølge at han er med på turen. Ei heller at han lever.
DIAGNOSEN
Stian vokste opp i en stor familie i Farsund, med fire søsken, inkludert to fosterbarn. Moren er sykepleier, og familien har røtter både i Norge og Nederland. Da Stian plutselig ble syk som 13-åring, ble hele familien rystet.
– Jeg var mye sliten, men hadde veldig lite symptomer. Jeg dro til legen, som sendte meg videre til sykehuset,
Stian kaller det selv et mirakel at han ble erklært kreftfri i 2019. Nå håper han at hans historie kan brukes til å oppmuntre andre.
Stian var med som voksenleder og buss sjåfør for en Tentrogruppe til Danmark i sommer.
og derfra ble jeg sendt videre fra Kristiansand sykehus til Rikshospitalet i Oslo med en gang for å begynne behandlingen.
Hvordan reagerte familien din?
- Det kom som et sjokk på alle. De visste ikke helt hva de skulle gjøre. Men det var viktig for meg at ikke alt skulle dreie seg om at jeg var syk, men at de skulle kunne ha et normalt liv, de også, forteller han.
Selv forsto han ikke helt hvordan han skulle reagere.
- Jeg har vært mye redd. Mye redd for om jeg skulle dø, og om jeg noensinne kom til å bli helt frisk igjen.
Behandlingen på sykehuset var tøff. Stian fikk sterke bivirkninger av cellegiften, og til slutt måtte han overføres til intensiven. Han kunne heller ikke gå på skolen lengre.
Hva sa legene til deg? – De kunne ikke forstå hvorfor jeg reagerte så dårlig på alt de gav meg. Det gikk så dårlig at jeg ble flyttet til intensiven, hvor jeg ikke kunne få besøk på grunn av smittefaren. Da hadde jeg så lite energi at jeg ikke kom opp av senga på åtte uker i strekk.
Han fikk influensa og en soppinfeksjon på toppen av alt, og var så svak at han ikke kunne røre seg.
Da Stian ble konfirmert, satt han i rullestol, og ingen visste om han kom til å klare seg.
Familien har laget en dagbok fra Stians tid på sykehuset. Her er familien på besøk.
To av Stians yngre søsken besøker han på sykehuset.
– Jeg fikk morfin og begynte å hallusinere. Det var en veldig tung tid for meg, legger han til.
Men midt i alt det vanskelige er han ikke i tvil at det var troen som bar ham.
– Jeg har egentlig aldri vært sint på Gud. Jeg har alltid sagt at det var ikke hans plan at jeg skulle bli syk, men at Han kan bruke det til noe godt. Mange får jo kreft hvert år. Det er bare livet. Hvorfor skulle jeg bli spart for kreft i stedet for noen andre som måtte gå igjennom dette?
Stian opplevde at både menigheten deres og mange ba for ham, både i Norge, Nederland og USA.
– Det var en kjempestor bønneaksjon på gang, som spredde seg raskt. Det var en stor oppmuntring for oss alle!
TO SISTE ØNSKER
Året etter at han fikk diagnosen, var det tid for konfirmasjonen. Den ville han gjerne gjennomføre, selv om han fremdeles var syk.
– Det var to ting jeg gjerne ville få med meg før jeg kanskje skulle dø. Det var mitt søskenbarns bryllup i Polen og konfirmasjonen. Jeg fikk med meg begge. Under konfirmasjonen satt jeg i rullestol. Da jeg klarte å løfte hendene mine under lovsangen, var det mange
som ble sterkt rørt. Det var ikke vanskelig å se hvordan det stod til meg. Menigheten stilte opp med mulighet til å hente meg i ambulanse, om jeg hadde behov for det. Det trengte jeg ikke, og i ettertid så jeg at det var den dagen jeg hadde hatt mest energi siden jeg ble syk. Det ble et bønnesvar for meg!
Men fremtiden var fremdeles usikker. Han ble igjen innlagt på sykehus, ble stadig dårligere og ingen behandling så ut til å virke. Det var inntil legene våget å forsøke en helt ny type injeksjon som siste utvei.
– Jeg hadde 41’ i feber uten at de fikk den ned. Jeg lå i en tåkesky. Så bestemte de seg for å prøve en ny type sprøyte. Da gikk feberen ned til 35 grader, og jeg begynte å våkne litt. Jeg klarte å snakke litt og kunne være litt til stede.
Men veien tilbake var allikevel lang.
– Jeg gikk på sprøyten i halvannet år. Jeg prøvde å slutte, men da økte feberen med en gang. Men det begynte gradvis å gå bedre for meg for hver dag.
Han legger heller ikke skjul på at hele familien var preget av sykdommen.
– Det første min da fem år gamle bror spurte om da jeg fikk kreftdiagnosen, var om jeg skulle dø. Hele familien
Stian utenfor rikshospitalet i 2017. Han er ikke i tvil om at troen er blitt sterkere etter sykdommen.
har naturligvis lurt på det i perioder.
Stian kunne nå få skoleundervisning hjemme, og tok igjen skolegangen på ungdomsskolen i Farsund etter hvert. Det var først et halvt år etter konfirmasjonen at han kom seg ut av rullestolen og fikk tilbake balansen i kroppen. Da han var 16 år, ble han erklært kreftfri etter behandling på 2,5 år.
KALLER DET ET MIRAKEL
- Jeg tenker at det er et mirakel at jeg overlevde. Legene var sikre flere ganger på at jeg skulle dø. Det var i 2019 at jeg ble erklært kreftfri. Det ble feiret, legger han til med et stort smil.
– Det er 6 år siden jeg ble erklært kreftfri!
Nå er Stian blitt 23 år og jobber fulltid som bussjåfør. Selv tenker han at nå har han fått livet sitt tilbake.
– Jeg snakket med legen min, som hadde fulgt meg opp hele tiden, om det å bli bussjåfør. Først var legen min litt usikker på om jeg kunne kjøre buss, tatt i
betraktning langtidseffekten av behandlingen jeg har fått. Men jeg fikk det til, og nå jobber jeg 100 prosent og har overskudd til å gjøre andre ting også. Jeg kjører rutebuss og skoleunger. Det trives jeg veldig godt med. Han er heller ikke i tvil om at troen har blitt sterkere etter sykdommen.
– Jeg er helt overbevist om at Han ikke hadde reddet meg om han ikke hadde hatt en plan med meg. Jeg håper og tror at min historie kan brukes til å oppmuntre andre. Når en bare har troen, er alt mulig – med begge utgangene i tankene. Gud er med i prosessen, uansett utgang. Jeg ville aldri valgt å få kreft, men det som skjedde har forandret meg som person.
Han tenker også at han nå har fått mer av sin egen identitet på plass.
- Fra å være lukket og mer innadvendt, er jeg mer viss på hvem jeg er. Jeg får flere venner, flere som vil være med meg for den jeg er og ikke den jeg prøver å være. Jeg har merket nærværet til Gud gjennom alt, og at Han aldri har sluppet taket på meg.
Foreldrene til Stian: BÅRET GJENNOM STORMEN
Her forteller foreldrene til Stian om deres opplevelse da sønnen fikk kreft, hva som har hjulpet dem og råd til andre som står i lignende situasjoner.
Tekst: Bente Rognmo Thakre
- Da sønnen vår, Stian, fikk diagnosen leukemi som fjortenåring, stoppet verden opp. Det var som om bakken forsvant under oss. På få timer gikk vi fra hverdagsliv med fem barn til intensivavdeling, pumper, medisiner og samtaler vi knapt forsto rekkevidden av, forteller foreldrene til Stian, Sandy og Jelte Smit.
Sandy er sykepleier og Jelte jobbet på den tiden som daglig leder på Åpta camping og misjonssenter.
- Vi delte oss for å få ting til å gå opp.
Sandy ble med Stian til Rikshospitalet og Sørlandet Sykehus i Kristiansand, mens Jelte var hjemme med de fire andre barna. Hver helg pendlet han til Oslo.
Det var en rytme ingen hadde bedt om, men som ble nødvendig for at alle skulle klare seg, inkludert barna som var hjemme.
– Stian var nede i 35 kilo, koblet til åtte pumper på intensiven, og ingenting så ut til å virke, forteller Jelte.
– En dag stoppet jeg bilen på vei hjem fra sykehuset og tenkte: det er ikke håp. Jeg ba til Gud om å ta ham hjem.
ET VENDEPUNKT
Så kom en nyhet fra legene: på en kongress i USA hadde de presentert en ny medisin som kunne prøves. Det var ikke store dosen, men det var håp.
– Der og da snudde alt, sier Jelte. – Vi så det nesten med en gang. Feberen sank. Han ble sterkere. Det var som om Gud grep inn.
Sandy husker særlig én ting.
– Stian hadde bedt om å få komme til Kristiansand i påsken for å være nær familien. Og akkurat da medisinen begynte å virke, ble han sendt med ambulanse dit. Det føltes som et bønnesvar.
BØNN OG FELLESSKAP
Gjennom hele sykdomsperioden ble familien båret av et enormt bønnefellesskap.
- Det var mennesker som ba for Stian over hele verden, forteller Jelte. – Fra Nederland, Sør-Afrika og USA. På Lyngdal kristne grunnskole tok de ham med i morgenbønnen, og i misjonskirken i Farsund samlet ungdommene seg, og da fikk høre hva som hadde skjedd med Stian, sendte de oppløftende meldinger med bibelvers til ham hele den natten.
– Vi har sagt mange ganger at vi opplevde det vanskelig å be selv, sier Sandy. – Men vi kjente at vi ble båret av andres bønn. Det var som å stå midt i en strøm av kjærlighet.
De merket også hvordan mennesker rundt dem så dem, og bar med i det praktiske.
– Noen sa at hver gang de kjørte forbi huset vårt, ba de for Stian, sier Sandy. – Andre stilte opp med mat, skole og praktisk hjelp. Vi sto ikke alene.
ET LIV PÅ PAUSE – OG ET HJEM I BALANSE
Mens Sandy var på Rikshospitalet, holdt Jelte hverdagen i gang hjemme. De fire søsknene fikk leve så normalt som mulig.
– Den eldste tok ansvar og snakket mye med de yngre og Jelte, forteller Sandy.
Foreldrene Jelte og Sandy deler hvordan de opplevde sykdomsperioden til Stian med råd til andre pårørende.
– Den nest eldste fant på aktiviteter og bakte sammen med de minste. Vi prøvde å holde familien samlet, selv om vi var delt.
I helgene bodde de av og til sammen i en leilighet ved sykehuset i Kristiansand.
– Vi fikk lov å være sammen, sier Jelte. – de minste to sov av og til sammen med en av oss på rommet til Stian. Det ble mange kvelder med latter og tårer om hverandre. De opplevde også små mirakler i det praktiske. Da Stian skulle begynne på videregående i Vennesla, trengte han et sted å bo nær skolen. Sandy sendte en e-post til internatet ved en kristen videregående skole i nærheten, selv om det ikke var der han skulle gå, og dagen etter fikk de positivt svar.
– Det viste seg at kvinnen som jobbet der, selv hadde hatt et barn med kreft. Hun skjønte alt med en gang.
TRO MIDT I PRØVELSEN
Troen ble prøvd, men ikke brutt.
– Jeg har aldri tvilt på at Gud finnes, sier Sandy.
– Men det var tider da det var vanskelig å be.
– Jeg har nok tenkt, sier Jelte, – at Gud kunne ha reagert litt raskere. Men samtidig ser vi hvordan han var med
hele veien.
De forteller at barna også ble formet gjennom opplevelsen.
– Den ene sa: «Alle spør hvordan det går med Stian, men ingen spør hvordan det går med meg.» Det traff oss, sier Sandy.
– Vi lærte å se hverandre mer.
– Du står ikke alene
I dag er Stian frisk. Familien ser tilbake på årene med takknemlighet, men også med ærefrykt.
– Det var en kamp vi aldri ville valgt, sier de, – men vi opplevde Guds omsorg gjennom mennesker.
Om de skulle si noe til andre foreldre i lignende situasjon, er budskapet klart:
– Ikke bær alt alene. Del det med menigheten, venner og familie. La folk få lov å se dere og be for dere. Vi opplevde at fellesskapet ble redningen vår. Sandy smiler rolig.
– Det var mørkt. Men det var aldri stille. Bønnene holdt oss oppe – helt til vi kunne puste igjen.
Møt en evangelist: BORAI I KAMBODSJA
Stiftelsen Ingen Utelatt støtter nå 68 lokale evangelister i Kambodsja. Her kan du få møte Borai som nå begynner å se hva som skjer av bønnesvar når folk får oppleve Guds kjærlighet og omsorg.
Tekst og bilder: TB redaksjonen
Iløpet av disse seks månedene har jeg reist til mange steder. Jeg drar ut dit for å dele de gode nyhetene og tar også vare på husmenighetene i landsbyene. Jeg er så glad for å kunne fortelle dem om Gud, fordi menneskene i landsbyene virkelig trenger Guds nåde til å fylle livene deres. Når jeg drar til landsbyene, snakker jeg alltid om Guds kjærlighet og jeg forteller dem at Gud kan gjøre hva som helst i livene deres, selv om ingen er der for dem. Når jeg møter de knuste, forteller jeg dem at Gud kan gjenopprette. Når jeg møter syke mennesker, forteller jeg dem at Gud er den store helbrederen. Når jeg møter de fattige, forteller jeg dem at Gud er nok.
De fleste liker å høre de gode nyhetene, flere tar imot frelsen gjennom Jesus, og noen gjør det ikke. Men selv om de ikke tror, kan de høre. Og i tillegg til det har jeg også tilbrakt tid med gruppene i husmenighetene på forskjellige steder som i Ta Sdeng, Spean Ches og Ta Chham. De er blitt som familien min. Vi ber og støtter hverandre.
BØNNESVAR
Jeg vil gjerne dele et par vitnesbyrd i takknemlighet for alt det gode Jesus gjør. Først er det en historie om en familie. Mann og kone bor sammen og barna har vokst opp og har flyttet ut. Men mannen er alkoholavhengig og oppfører
Her får en gruppe nye troende undervisning fra en av de 68 lokale misjonærene i Kambodsja.
seg voldelig mot kona når han er full. En dag da vi gikk inn i huset deres, snakket vi om frihet og Guds kjærlighet. At Gud elsker oss og sendte sin sønn Jesus så vi kunne få tilgivelse.
Begge ønsker å ta imot troen på Jesus. Samtidig deler de historien sin og ber oss be for dem. Vi inviterer dem til husmenigheten, og nå har de fått et nytt liv! Mannen slutter å drikke alkohol, og familien er full av glede og Guds kjærlighet. Jeg er så glad for å se dem begge komme til kirken sammen hver uke.
Her et barn samlet til søndagsskole gjennom arbeidet i Kambodsja.
Her får en gruppe mødre og barn bibelundervisning.
En lita jente er med moren på en samling i menigheten deres i Kambodsja.
Troens Bevis -
Det andre handler om en dame der datteren var blitt syk, og hun trengte penger til å betale behandlingen på sykehuset. Selv har jeg ikke så mye penger. Så det jeg kan gjøre er å informere menighetsmedlemmene i husmenigheten. Og folk gir en offergave, og det blir nok til sykehusbehandlingen for datteren.
Det jeg er spesielt takknemlig for, er hvordan de nye troende står sammen og bærer hverandre, selv om vi ikke er rike. All takk til Han som gir oss kjærlighet for hverandre.
Dette er du som støttepartner av Stiftelsen
Ingen Utelatt med på hver dag:
• 263 kommer til tro hver dag
• 56 jenter får hjelp i Kongo og 220 barn får utdannelse
• 60 barn med funksjonsnedsettelse får hjelp i Uganda
• 4 menigheter/husgrupper blir startet hver dag
• 219 fullfører brevkurset hver dag
Tusen takk for at du står sammen med oss i oppdraget!
Litt ekstra kos.
Troens Bevis
Her har nye troende i Kambodsja fått sin første bibel. Stiftelsen Ingen Utelatt støtter nå 68 lokale misjonærer som tar de gode nyhetene om Jesus ut i lokalsamfunnet.
GI EN JULEGAVE SOM VARER – HELE ÅRET
De nærmere 1300 lokale misjonærene som får støtte gjennom Stiftelsen Ingen Utelatt bringer lys og liv hver dag til mennesker som aldri har fått høre julens budskap.
I år ønsker vi å samle inn til en julepakke til våre lokale misjonærer som vil vare utover året.
Midlene går til ressurser som hjelper de lokale misjonærene å nå ut med evangeliet, samtidig som de kan være med og støtte den lokale befolkingen med litt praktisk hjelp:
• Introkurset "Det Nye Liv" – en enkel og livsforvandlende måte å formidle evangeliet på.
• Mat, medisiner og grunnleggende hjelpemidler til familier i nød.
• Skoleutstyr til barn som ellers ville stått uten håp for framtiden.
Når du gir, blir du en del av det store misjonsoppdraget – midt i julens budskap om fred og kjærlighet.
Sammen kan vi sende varme, håp og tro til steder der behovet er størst.
Gi din julegave i dag – og den varer gjennom året!
ÅRETS JULEAKSJON ER GODT I GANG!
«Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Her er jeg. Send meg!» (Jes 6:8)
Dette verset har båret misjonskallet i generasjoner – og det bærer oss fortsatt.
I år er ordene fra profeten Jesaja blitt gjennomgangstonen i juleaksjonen vår: Her er jeg. Send meg. Gjennom Stiftelsen Ingen Utelatt støtter du lokale misjonærer som hver dag lever ut disse ordene.
Menn og kvinner som har sagt ja til å gå – til landsbyer, byer og områder der mennesker ennå ikke har hørt evangeliet om Jesus Kristus.
Derfor ønsker vi denne julen å sette fokus på de lokale misjonærene som står klare til å gå.
Gjennom juleaksjonen «Her er jeg, send meg» får du møte noen av dem – se ansiktene, høre historiene og bli minnet om hvor mye et enkelt ja kan bety.
I løpet av november og desember vil du få flere muligheter til å følge kampanjen gjennom:
• SMS-oppdateringer med små historier og invitasjoner.
• Telefonsamtaler fra vårt team, der du får høre mer om hvordan du kan stå sammen med oss i bønn og støtte.
• Julekort i posten.
• Og på sendmeg.no finner du fortløpende filmer og vitnesbyrd fra feltet.
Takk for at du står sammen med oss.
Takk for at du sender.
Takk for at du sier med oss:
Her er jeg. Send meg.
I oktober samlet Unådd konferansen i IMI kirken deltagere fra 43 misjonsorganisasjoner i Norge.
ÅRETS UNÅDD KONFERANSE:
210 MISJONSTEAM SENDES UT TIL UNÅDDE FOLKEGRUPPER
Som kremen på kaken kunne årets Unådd konferanse følge opp fjorårets invitasjon til å reise ut til en unådd folkegruppe i et misjonsteam.
Tekst: Bente Rognmo Thakre
Unådd konferanse i IMI kirken i Stavanger siste helg i oktober.
Målet med konferansen er å dele erfaringer og skape nye samarbeid som kan bidra til at alle verdens folkeslag skal få høre evangeliet.
Det er fremdeles 7662 folkegrupper som blir definert som unådde for den kristne tro av verdens 17764 folkegrupper, ifølge Joshua Project. Det vil si at de har ikke nok troende til selv å spre budskapet innenfor sin egen gruppe.
På konferansen i fjor gikk det ut et kall til å sende ut misjonsteam til så mange unådde folkegrupper som mulig, i samarbeid med The Send fra UiO.
Et stort antall deltagere meldte straks sin interesse, og siste kveld under konferansen i år var det en offisiell markering av 210 misjonsteam med ca. 2000 personer som blir sendt ut til 110 unådde nasjoner fra Unådd konferansen!
Troens Bevis, nå Stiftelsen Ingen Utelatt, var en av 4 organisasjoner som var med på å starte Unådd konferansen i 2019.
FRA STORE KAMPANJER TIL Å SE DE MINSTE
Samtidig som bibelen oversettes til stadig flere språk, er det fremdeles land der bibellesning er straffbart eller farlig.
Under Unådd-konferansen i oktober delte Martine Wroldsen og Rune Edvardsen ærlig om hvordan Gud har ledet dem fra store plattformer til et liv tett på de marginaliserte. I en sofa prat med pastor i IMI kirken, Egil Elling Ellingsen, ble det tydelig at misjonens fremtid ikke bare handler om tall og kampanjer, men om å se og tjene dem ingen andre ser.
Tekst og foto: Bente Rognmo Thakre
– Jeg er mer evangelist nå enn jeg var før, sa Rune Edvardsen, leder for Ingen Utelatt, tidligere Troens Bevis.
– Når du når én, når du en mor, en far og en hel familie. Og det er det Jesus kom for, nemlig å berøre livssituasjoner, ikke bare holde taler.
Rune har vært i over 160 land, ofte i konfliktområder og steder få andre reiser til. Men det var oppdagelsen av én milliard mennesker med funksjonsnedsettelser, og det faktum at mange av dem er gjemt bort i skam, som forandret hans syn på misjon.
– Det er faktisk hele 7–800 millioner av den milliarden som ikke får noe støtte eller hjelp. De er usynlige. Men Gud ser dem.
ENDRET GUDSBILDE
Han beskriver hvordan dette har forandret hans gudsbilde:
– Det har blitt enklere. Gud er ikke komplisert. Han elsker å gjøre godt, å tilgi, å helbrede, å være nær. Når du møter mennesker som aldri har blitt sett, som aldri har fått et blikk tilbake, da skjønner du noe om hvem Gud virkelig er.
Både Rune Edvardsen og Martine Wroldsen kunne fortelle hvordan personlige møter med mennesker som er utelatt fra samfunnet hadde endret deres syn på misjon.
Martine Wroldsen, som tidligere reiste som evangelist på store kampanjer, opplevde et lignende kall.
– Jeg hadde blitt komfortabel. Jeg ba Gud sette meg et sted hvor jeg var helt avhengig av ham. Og så møtte jeg de døve i Rwanda. Det begynte med en kvinne hadde vært låst inne i 27 år, kun fordi hun var døv.
Hun begynte å undersøke videre, og oppdaget at det finnes 70 millioner døve i verden, men under to prosent har hørt om Jesus.
– Det er 400 forskjellige tegnspråk, og de fleste har ikke tilgang til noen av dem. Jeg kjente nesten på skam over at jeg aldri hadde tenkt på dem før, innrømmer Martine.
KJENT PÅ MOTSTAND
Begge har møtt motstand. Martine forteller at noen i Afrika mente hun hadde «falt fra» da hun sluttet med kampanjer og begynte å jobbe med døve.
– Det ble sett ned på. Men jeg har aldri vært mer sikker på at jeg er der Gud vil ha meg. Rune nikker gjenkjennende.
– Det er typisk norsk å skille mellom evangelisering og diakoni. Men Jesus gjorde begge deler. Han gikk rundt
og berørte mennesker. Det handler ikke om strategi, men om hjerte. Om å se de som andre går forbi.
Han peker på hvordan dette også åpner dører:
– Det er ingen statsminister i verden som vil nekte deg å hjelpe barna hans. Når du går til de minste, åpnes dører du aldri kunne åpnet selv. Det er en visjon som kommer fra innsiden.
GUDS HJERTE
Rune delte også hvordan dette nye fokuset har gitt ham en dypere forståelse av troens vesen.
– Tro handler ikke om å prestere, men om å være til stede. Gud sier ikke «bra jobba» når vi synger lovsanger, men «det du gjorde mot en av mine minste, det gjorde du mot meg».
Martine oppsummerer med en viktig nyanse:
– Jeg tror fortsatt på helbredelse. Jeg har sett blinde få syn og døve høre. Men det viktigste er ikke at de blir helbredet, det er at de får høre evangeliet. De kan gå døve til himmelen, men ikke uten Jesus.
Rune er enig og legger til:
– Vi skal fortsatt forkynne, fortsatt sende ut misjonærer. Men vi skal aldri snu oss vekk fra de som virkelig er utelatt. For det er der vi finner Guds hjerte.
Martine Wroldsen (27) forteller sin historie fra opprørsk tenåring til misjonskall med glød og engasjement.
MARTINES KALL TIL DE DØVE I RWANDA
Som 17-åring sto Martine Wroldsen på kanten av livet. Frykt, selvskading og alkohol preget hverdagen, inntil en uventet tur til Drammen forandret alt. I dag leder 27-åringen et banebrytende arbeid blant døve i Rwanda.
Tekst og foto: Bente Rognmo Thakre
Martine Wroldsen var en av hoved talerne på Unådd-konferansen 2025. Men det er ikke en selvfølge at hun i dag når en av verdens mest unådde grupper med evangeliet. Hennes egen reise har i løpet av kort tid gått fra en utagerende tenåring som ikke ville ha noe å gjøre med troen til sine foreldre, til et liv viet til mennesker som lenge har vært glemt.
– Jeg vokste opp i en kristen familie og var sensitiv for Guds nærvær som barn, forteller hun.
– Jeg var bl.a. på leir på Solstrand på Vigeland.
Men på samme måte som jeg nå er «all in» for Jesus, gikk jeg «all in» for verden.
Som tenåring ble livet hennes preget av frykt og uro. Martine beskriver hvordan hun lenge trodde noen var ute etter å ta henne. Det ble en konstant angst som fikk feste seg i tankene.
– Jeg måtte alltid plassere meg selv eller ting rundt meg på bestemte måter, som om det kunne redde meg. Jeg hadde en veldig frykt for å dø, helt fra jeg var liten.
Da hun var 14, begynte hun å drikke. Senere fulgte selvskading og tanker om å avslutte livet.
– Jeg hadde sprit i skapet på skolen, og jeg kunne ofte ta til alkohol for å håndtere sosiale sammenhenger. Jeg var ikke mottagelig for alle som prøvde å gi meg kjærlighet og godhet, jeg skjøv det bort.
Foreldrene ba en stille bønn om at datteren skulle finne tilbake til troen, men ingenting så ut til å hjelpe. Men da Martine var 17 år, ble hun invitert av en venninne på en ungdomstur til Drammen med Betania Grimstad.
– Jeg ble med mest for å komme meg bort fra byen, forklarer hun. – Jeg trodde ikke på noe av det som ble sagt, men under lovsangen kjente jeg en fred jeg
aldri hadde opplevd før. I det øyeblikket skjedde det noe. Uten forbønn, uten ord, så møtte Gud meg.
Martine ble momentant satt fri fra de destruktive tankene og fra alkohol avhengigheten.
– Det var som å få et nytt liv. Jeg kunne se meg selv i speilet igjen og tenke, jo, det finnes håp.
NØD FOR AFRIKA
Etter denne opplevelsen vokste en sterk nød i henne om at andre skulle få møte den samme kjærligheten. På et av de første møtene etter at hun kom tilbake til troen, fikk hun holde en baby i armene til en afrikansk kvinne.
– Da begynte tårene å trille, forteller hun.
Martine ble sjokkert da hun oppdaget en gruppe mennesker som er glemt og gjemt i Rwanda. Her sammen med nye døve venner.
– Jeg kjente en dragning mot Afrika.
Kort tid etter dro Martine på sin første misjonstur til Kenya. Hun var 18 år gammel og visste lite om hva som ventet henne, men opplevelsen skulle bli livsforvandlende.
– Jeg skjønte fort at dette var livet mitt. Jeg ville tilbake. Etter endt lærlingtid flyttet hun til Kenya rett før hun fylte 19. Der fikk hun en bratt læringskurve, og en tydelig bekreftelse på at Gud kalte henne til misjon.
Senere arbeidet hun som barnepastor i menigheten Moria Grimstad, samtidig som hun var og misjonskoordinator for misjonsorganisasjonen Himmelpartner, med reiser til Øst-Afrika, Pakistan og Europa.
GLEMT GRUPPE
For to år siden planla Martine en kampanje i Rwanda. Under oppholdet ble hun invitert til å tale på et møte for døve.
– Jeg hadde aldri hatt kontakt med døve før, sier hun. – Jeg visste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg en gang.
Hun hadde forberedt en vanlig tale, men oppdaget raskt at de fleste i rommet aldri hadde hørt navnet Jesus. Likevel skjedde noe spesielt: To døve ble frelst den dagen.
– De to jobber jeg fortsatt med, forteller hun.
- Etter det møtet kjente jeg en nød jeg aldri hadde kjent før. Det var som om Gud åpnet øynene mine for en gruppe mennesker jeg aldri hadde sett.
KALLET
Etter kampanjen reiste Martine på ferie til Zanzibar. Der, på en solseng ved stranden, opplevde hun det hun beskriver som et nytt kall.
– Jeg hadde bedt lenge om at Gud skulle ta meg ut av komfortsonen, sier hun. – Og der lå jeg, da Gud begynte å tale til meg om Rwanda og de døve.
Tre måneder senere, i februar, pakket hun sakene og flyttet til Rwanda. I dag leder hun et arbeid for døve i landet som kombinerer
Her blir bibelundervisning fra besøkende tolket gjennom tegnspråk for de døve.
Martine er også en forkynner som har talt på mange kampanjer.
både trosformidling, opplæring i tegnspråk og et yrke, og verdighetsbygging.
– Vi har fellesskap på søndager og disippelgrupper i hjemmet mitt, forteller hun.
– Vi har også startet en systue der åtte kvinner har fått opplæring, og vi trener baristaer til en kafé som åpner nå i november.
Planene videre inkluderer en tegnspråkskole, både for døve og for pårørende.
– Mange i Rwanda tror fortsatt at døvhet er en forbannelse. Vi vil vise at de døve er verdifulle og elsket, og at de kan bidra med noe stort.
ARBEID SOM VOKSER
I Rwanda finnes anslagsvis 70 000 døve – i et land som er mindre enn Troms fylke. Martine og teamet hennes har vært i kontakt med rundt tusen av dem, og rundt 30–40 deltar jevnlig i fellesskapet.
– Vi må lære mange tegnspråk før vi kan dele evangeliet med dem, sier hun. – Men målet er at de døve selv skal bli disipler som når sine egne. De kan nå hjerter på en måte jeg aldri kan.
Martine blir godt tatt imot i Afrikansk menighet.
- Vi vil vise at de døve er verdifulle og elsket, sier Martine.
Misjon i ny drakt
Daniel Smenes og Dag Heggset står midt i en historisk bevegelse i Thailand. I 2025 ser de fruktene av flere års strategisk endring i misjonsarbeidet. Med fokus på de unådde og en ny generasjon evangelister, har misjonsstrategien endret seg. En evangeliserende grasrotbevegelse vokser frem.
Tekst og foto: Bente Rognmo Thakre
– Vi tror at hele Thailand, alle de 77 provinsene, nå kan nås med evangeliet på en uke, sier Dag Heggset, som sammen med Daniel Smenes leder initiativet "Blitz Thailand". Dette er ikke bare en visjonær drøm, men en konkret strategi som nå er i ferd med å bli virkelighet. Thailand er et av verdens minst evangeliserte land. Med en befolkning på over 71 millioner mennesker er under 1 % kristne. Ifølge Joshua Project er hele 86 % av befolkningen fortsatt unådde med evangeliet. Dette har
vært en vekker for mange misjonsorganisasjoner, og har ført til en ny bølge av strategisk tenkning.
FIKK KALL SOM UNGE
Daniel Smenes, grunnlegger av "Jesus to All Nations", har siden 2004 vært drevet av et kall om å nå de unådde. Dag Heggset tok imot Jesus i 1987 og gikk på bibelskolen i Sarons Dal i 1989–90. Der fikk han en åpenbaring om urettferdigheten i at mange folkeslag fortsatt ikke
Både Daniel Smenes og Dag Heggset fra Jesus to all Nations var på Unådd konferansen.
har hørt evangeliet. Dette har preget hele hans tjeneste, der han har hatt et spesielt kall til Thailand, og er Asia-direktør i organisasjonen. Sammen med et voksende team av lokale og internasjonale evangelister, har Daniel og Dag de siste årene vært med å bygge opp en bevegelse som nå kulminerer i det som omtales som et historisk gjennombrudd i Thailand.
– Vi har gått fra å fokusere på enkeltkampanjer til å mobilisere hele kirker og nettverk. Vi trener, utruster og sender ut evangelister i samarbeid med lokale menigheter. Det handler ikke lenger bare om å komme og holde et møte, men om å etterlate en varig bevegelse, forklarer Smenes.
DEL AV GLOBAL VISJON
I februar 2025 var de med i «Everyone Thailand» - konferansen i Bangkok, som samlet 2500 Thai pastorer og ledere, samt mange ledere og tjenester fra ulike deler av verden. Her ble det lansert en nasjonal visjon om å nå alle 77 provinser i landet med evangeliet innen 2033. Dette er i tråd med den globale visjonen til blant andre WEA, World Evangelical Alliance og mange andre, som handler om å gi alle mennesker mulighet til å høre evangeliet innen pinsejubileet i 2033.
Daniel Smenes er fulltidsevangelist. Her taler han på en kampanje i Afrika.
Dag Heggset gikk på bibelskolen i Sarons Dal og har hatt et spesielt kall til Thailand i mange år.
BLANT TILTAKENE ER:
• Blitz Thailand:
En uke med intensiv evangelisering i hele landet.
• Trening av lokale evangelister: Gjennom bibelskoler og seminarer.
• Samarbeid med lokale menigheter:
For å sikre oppfølging og disippelgjøring.
• Bruk av media og teknologi:
For å nå ut til unge og urbane grupper.
Dag Heggset understreker at dette ikke handler om å importere vestlig kristendom, men om å styrke det Gud allerede gjør i Thailand.
– Vi ser en ny generasjon thailendere som er åpne, sultne og klare for å ta ansvar. Vår rolle er å støtte, utruste og sende dem ut.
RELASJONS FOKUS
Misjonsstrategien har også endret seg fra å være
kampanjebasert til enda mer relasjonsbasert. Det handler om å bygge tillit, være til stede i lokalsamfunnene og vise evangeliet i praksis. Dette inkluderer arbeid blant barn og unge, fengselsbesøk, helsetjenester og utdanning.
– Vi tror på kraften i evangeliet, men vi tror også på kraften i nærvær. Når vi møter mennesker der de er, med respekt og kjærlighet, åpnes hjertene deres for Jesus, legger Smenes til.
Med en befolkning der 94 % er buddhister og mange som aldri har hørt navnet Jesus, er utfordringene store. Men det er også mulighetene.
– Vi ser at dørene er åpne. Vi ser at Gud virker. Og vi tror at dette bare er begynnelsen, avslutter Heggset.
De fremhever at Thailand 2025 markerer et vendepunkt. Ikke bare for landet, men for hvordan en tenker misjon i det 21. århundre.
Både Daniel og Dag opplever at misjon må bli enda mere relasjonsbasert mot befolkningen.
BØNNEEMNER DESEMBER – VÆR MED Å BE FOR ARBEIDET!
1) Kambodsja:
Be om styrke og frimodighet for evangelistene som deler evangeliet i områder der troen møter motstand. Be om visdom og utrustning slik at de kan nå mennesker med Guds kjærlighet og bygge levende menigheter.
2) Be for arbeidet i Norge. Hver helg reiser våre evangelister og unge forkynner ut til ulike menigheter i hele Norge. Vær med å be om at mennesker skal få et møte med Jesus, og om vekkelse i landet.
3) Be for Rune Edvardsen og Hans Martin Skagestad.
«FENOMENAL JULEGAVE»
Det var en helt vanlig arbeidsdag for de lokale gjeterne. Hele dagen tråkket de i sauskitt og fikk ørene tutet full av «bæ-bæ-bæææ», bare avbrutt av fårehundenes voff-voff-voff! Beitemarkene var blitt brune, nattefrosten kom oftere og oftere i åsene, og det var ikke lenger så enkelt å tenne leirbålet. Men de hadde klart det i kveld også, og nå kokte en gryte med fårekjøtt og et spinkelt utvalg grønnsaker på bålet.
PLUTSELIG lyste himmelen opp, klarere enn noen fullmåne eller stjernehimmel kunne greie det. Svevende i luften bare 7-8 meter fra gjeterne sto en majestetisk engel, vakker men likevel skremmende, og da han åpnet munnen lød det som engelsang: «Ikke være redde! Jeg kommer med GODE Nyheter, en Frelser er født!»
Hvordan hadde din dag vært før du møtte De gode nyhetene fra Himmelen første gang? Jeg hadde vært på jobb – på en bondegård – og gikk bare motvillig i kirken, da Gud i sin nåde overmannet meg og jeg ble født-på-nytt! Livet ble totalt forvandlet – ikke hverdagens arbeid, måltider eller søvnrytme, men selve hensikten med livet, viljen og tankene ble snudd på hodet. Og den Gud jeg hadde ‘fryktet’, det vil si ‘vært redd for’, ble min Himmelske Far som gang på gang har gjentatt: «Jeg vet hvilke planer Jeg har for deg, ikke tanker til ulykke, Jeg vil gi deg framtid og håp!»
For en fenomenal Julegave det var at Jesus kom, frivillig levde som et Menneske og gjorde bare godt mot alle som led, var syke eller hadde det vondt på andre måter. Og da Han gikk i døden og oppfylte sin Fars plan om å betale for mine, dine, og hele verdens synd – var det en engangs betaling! Ikke
SLIK JEG SER DET
et avdrag eller depositum, men fullt oppgjør for alle våre feiltrinn, synder og unnlatelser – og Gud var fornøyd!
Vi som har vært så heldige å oppleve denne Himmelske gaven – la oss, som i noens tilfeller i tiår har oppholdt oss i ‘båten på Genesaretsjøen’ sammen med Jesus og de andre disiplene, nå i julen gjøre som Peter? Hoppe ut av båten, gå på vannet til en nabo, en arbeidskamerat eller sågar reise på en misjonstur, og gi – muntlig med ord, med handling og gaver en himmelsk hilsen som ærer vår Far og kanskje bringer enda fler i nærkontakt med Himmelen? Velsignet jul!
Av Svein E. Andersen
Ta kontakt med Mariell Talstad mariell@troensbevis.no for å kjøpe sponsorplass på disse sidene.
Din lokale maler og gulvsliper Tlf. 95 04 22 53 tarjei@tberge.no
Alleen 5, lyngdal
Spesialist på kristen litteratur i snart 90 år, og eget antikvariat.
