fredagsfjaseligheter by JatakkBeggeDeler

et utvalg av

fredagsfjaseligheter

Av: Synne Vik Torsdottir Mbd Tekstforfatter Jens Bjelkesgate 4 0562 Oslo @: hello@synneviktorsdottir.no mob: 971 13 465

Litt om fredagsfjaseligheter; De fleste jobber jeg gjør, om det er for aviser eller nettsider, er ganske tunge og spesifikke ting, så når jeg skulle finne noe å gi kundene mine som en liten bonus, måtte det bli noe jeg ikke fikk så mye av gjennom jobben. Valget falt på noe jeg har valgt å kalle ‘fredagsfjas’, som kunder og venner har fått tilsendt hver fredag i litt over 4 år. Disse skulle fungere som små pusterom før helgen endelig kom, og som også ble en liten ventil der jeg kunne utfolde meg fritt med både blyant og hode. Jeg tenkte aldri på at disse kunne brukes til noe annet, men etter mange av leserne foreslo at jeg skulle lage en bok ut av det har jeg begynt å vurdere tanken. Her er i alle fall et lite utvalg av fjaseriene.

(Både David Sedaris og Augusten Burroughs er to av mine store helter når det kommer til underfundig og skarp skriving, dog jeg håper beundringen ikke synes alt for mye i tekstene mine.)

"Only two things are infinite, the universe and human stupidity, and I'm not sure about the former." --Albert Einstein

07_01_05

Nye år, gamle erfaringer.

Jeg vil gjerne fortelle en liten historie om det å leve, og hvordan det å leve ikke nødvendigvis betyr det samme som å lære. I hvert fall ikke den 31 desember, som kommer hvert bidige år.

Hva er det med et nyttår som gjør at vi alle mister fullstendig perspektivet? De fleste jeg kjenner møter nyttår med en innbitthet som ser ut til å fullstendig utradere alle våre tidligere erfaringer fra nettopp denne datoen. Dette er dagen der ingenting gjøres halvveis. Det er da man lover seg selv å slutte å røyke, å inngå et treningsregime som ville satt de fleste treningsnarkomane i et dårlig lys, si fy druen isteden for det opplagte, drikke 10 liter vann om dagen (minst) , gi opp post-its for filofax, begynne å like munkholm, slutte å bli betatt av fullstendig upassende partnere, aldri mer ta med mastercardet på byen, og klare å holde en plante i live i mer enn 1 uke. Til og begynne med.

Men før alt dette skjer skal vi ha en siste feiring, et siste farvel med alle de dårlige sidene som skal utslettes om noen få timer. Og i samme stå-på-ånd skal det bli årets, om ikke tidenes, fest. Ikke som de andre årsfestene, der man vakler hjem i nitiden om morgenen etter en 3 timers gåtur på høye hæler i sviende kulde i den idiotiske troen på at ‘det må da komme en taxi en eller annen gang’. Man går ut og svir i stykker mastercardet på nyttårsklær, fordi fjordårets antrekk fremdeles har brannmerker etter atter ett bevis på at fulle mennesker og eksplosiva aldri er en god kombinasjon. Så handler vi inn nok drikkevarer pr. pers. til å sende en middels stor shetlandshest på grisefylla, kjøper mye sterkere røyk enn ellers (when in Rome osv.), og tar på oss alt for høye hæler for den garanterte trasketuren hjem. Det rareste er at vi, innerst inne, gleder oss.

Så våkner vi opp neste dag med nye uidentifiserbare merker på skjørtekanten og prøver å huske hvorfor i all verden vi ble med ut for å se på nyttårsrakettene som atter en gang

ble sendt bortover istedet for opp. Leveren er svimeslått så fyllesyken varer i dager istedet for timer, stemmen er borte, og nyttårsforsettene tar som regel samme veien som whiskeyen man hilser på for andre gang neste dag.

Men nå har jeg skjønt det; Det må da være mye sunnere å ha forsetter som kun gjelder nyttårsaften. Som,– Jeg skal ikke drikke tequila (som jeg ellers aldri rører) så jeg glemmer skrekken for ekspolsiva, jeg skal røyke mitt vanlige merke, og ikke pynte meg så mye at jeg ser ut som jeg har prøvd å gjenskape juletreet gjennom konfeksjonsvare. Men for høye hæler skal jeg ha. Noe må da sies for tradisjoner.

Så får jeg heller melde meg inn i en humanitærorganisasjon neste dag, for etter 28 år har jeg skjønt at det er ikke jeg som trenger å fikses på så mye,- det er verden som trenger en overhaling.

18/03/05

Kjært barn har mange navn, men det aller fineste er ‘Salongberuset’.

Jo større betydning ting har for et folkeslag, jo flere ord finnes for å beskrive det. Så det kommer vel ikke som noen stor overraskelse at nordmenn har et utall med beskrivelser på beruselse og grunnen til den.

Småskev er nok det mange vil debattere som et navn for ting som inhaleres istedet for drikkes, men som et barn av et meget beskyttet miljø i min ungdom var dette det første stadiet man nådde. Som regel etter et par lettøl man trodde var pils. Etter dette ble man Bedugget. Dette er stadiet der det blir litt varmere og litt mer bomullsaktig rundt deg. Du blir litt gladere i vennene dine men i dette stadiet er det fremdeles liten fare for fyllenoia neste dag. Salongberuset er stadiet som kommer etter neste øl. Det er dette stadiet man bør vedlikeholde. Her har du akkurat nok alkohol i systemet til at humøret er perfekt, du er meget glad i alt og alle rundt deg, men du trenger fremdeles ikke frykte for oppførselen din. Du er oppegående, morsom, høflig og dannet, og dette er den eneste formen for beruselse der du er litt mer sjarmerende enn vanlig. Men det er rett før stadiet som min mor så fint kaller På en snurr. Her begynner vi å nærme oss der den splittetde personligheten siver inn. Det er i dette grenselandet den ene ølen bestemmer om du er deg selv eller supermenneske-versjonen av deg selv. Hvis du ikke er meget meget forsiktig her kan du bli Påseilet. Her kommer supermennesket inn. Det er her du tenker at ”shhj, herregud, tre timer søvn før jobb? går så greit! Bare drikke litt cola før jeg legger meg så går det så bra”. Her rasjonaliseres alle konsekvenser vekk til fordel for den superhelten du egentlig er. Tanker som ”hvorfor sier jeg ikke sånn til vanlig? Det er da helt legitimt å være så åpen om det jeg tenker og føler” Neste dag kommer definitivt til å bli litt grusom med spøkelser som hvisker alle disse legitime setningene og gjøremålene inn i øret ditt i tide og utide, og det er bare å holde seg inne om du i dette stadiet får kontakt med en av det motsatt kjønn. For all del slutt

og drikk nå, hvis ikke er du på god vei inn til å bli god og gammeldags Full. Et stadie som er millimeter kort, det skal som regel bare et par slurker alkohol til før du sitter godt i gode gamle Dritings land. Personlig synes jeg at dritings er en av de styggeste ordene som finnes i det norske språk og det blir bare værre før det blir bedre. Du elsker alle rundt deg, skriver elendig poesi hvis ånden treffer deg, kan begynne å grine litt i tide og utide og alle hemninger flyttes til fordel for det neste stadiet der du er Hengedrita. Dette ordet trenger vel ingen beskrivelse. For alle som har vært der er det vel jo mindre man snakker om det jo bedre. Her vil jeg faktisk anbefale deg å ta en øl til å gå over i jodlende Indianerdrita. Her er du ikke i stand til å fornærme noen langt mindre gå på normal måte. Men i det minste visker det ut minnene fra de siste tre stadiene så du slipper å tilbringe de neste to dagene i mental forsterstilling i dyp dyp fornektelse. Dette er definitivt rådet din mor aldri gav deg. For er du ikke forsiktig kan du bli Komatøs og da er det ikke vennene dine som bærer deg hjem men snille menn i hvite frakker og ulende sirener. Dette er vel det eneste stadiet jeg aldri har vært, takk og gude gud for det.

Så hvis du har tenkt deg ut, sats på å Havne på galeien det er et så utrolig mye finere sted enn Grøftefylla. Reireifylla burde avskaffes som både ord og hendelse. Men før jeg avslutter det hele vil jeg i salongberuselsen navn sitere en av mine store helter , Herr André Bjerke; ‘ I Moralens navn velsigner jeg bakrusen: Uten den ville jeg for lengst ha forherdet meg i dyd!’ Bare sånn i tilfelle noen skulle misforstå.

27_01_06

Fantasi og virkelighet.

Det er nok typisk for de fleste ”kunstneriske” at man lever store deler av livet litt for mye inni sitt eget hode, men min teori er at det har gjort meg til et mye bedre menneske. Jeg vil derfor med dette dele noen triks i håp om at andre kan dra nytte av disse absurde, dog ekstremt virkningsfulle, metodene for et fredelig liv.

Det er noen ting som er totalt udiskutable i min verden; retten til å bestemme over egen kropp og liv, at vold aldri er en løsning, og selvfølgelig– kardemommebyloven. Men det er bare i virkeligheten, for i fantasien er det helt andre regler som gjelder. Mange vil tro at det å jobbe i bokhandel er et koseyrke uten sidestykke, men i virkeligheten er det et sted der jeg mang en gang stilte kraftige spørsmål om det å være pasifist virkelig er den rette veien å gå. Det eneste som fikk meg til å beholde mitt fredelige syn var fantasien. Mens jeg stod rolig i en verbal storm av banneord etter å høflig ha forklart hvorfor man ikke kan bytte 100 åpnede pakker med post-its, gjennomgikk kunden i mitt ikke så stille sinn, torturmetoder som hadde imponert den mest hard-core sosiopat. Kunden derimot, var himmelfallen over min høflighet og gikk noe resignert ut av butikken 10 minutter senere uten så mye som en liten velfortjent fik fra min side. Denne teknikken har kommet godt i hende i alle former for kraftig provokasjon. Mangt et menneske som ikke har kunnet holde opp dører, si ordet takk i noen former og/eller fatte og begripe at køer ikke er en frisone for personlige rom, har fått lide de mest grusomme former for pisken uten å være klar over det selv. En annen metode jeg har tilegnet meg, er mongo-metoden. Den er meget effektiv når bevaring av freden er viktigst fremfor å oppriktig kunne spørre om de ikke har lyst å dra så inderlig til #$%&/!. Som f.eks. i familieselskap der noen kommenterer at ‘det er da ikke vanskelig å se hvor du har arvet bena dine fra’ med et skrått blikk bort på din far

med over 30 år med fotball under beltet, for så å legge til ‘du for et nydelig kort skjørt!’. For å kunne svelge alle de åpenbare svarene om hurpetryner med blodskutte ben og en hud du kunne sydd bærekraftige vesker av, smiler jeg istedet og sier noe sånt som ‘nei det er vel ikke det’. I mitt stille sinn derimot, lager jeg et rynkete apetryne og gjentar akkurat det hun sa på mitt sterkeste mongo-språk. Hadde jeg ikke lært meg denne teknikken i ung alder hadde det vært betraktelig flere kaker på kjoler og ikke på bord i diverse familiesammenhenger.

Psykologer mener at depresjon er aggresjon som ikke har sluppet ut, så neste gang du ser meg dyp konsentrasjon over Bush sine taler på CNN, tenk på det som sjelelig opprydning fra min side.

26_05_06

Jeg vet absolutt ingenting om biler. Jeg vet hvordan man fyller bensin og skrur på motoren. Hver gang jeg blir vist hvordan jeg fyller vann på hydratoren (hydranten?) nikker jeg smilende med, og fyller pent opp med vindusvæske neste gang jeg prøver å treffe riktig. Når bilen min begynner å lage en ulyd skrur jeg bare opp radioen litt høyere og later som det er en annen bil. For så lenge den går, så går den. Jeg vet de lærte meg alle slags tekniske dippedutter da jeg tok førerkortet, men som alt annet her i livet som er dørgende kjedelig, holdt det seg i hodet akkurat lenge nok til at jeg fikk lappen. Og bega meg ut min livets glade motorvei som atter en dame med hatt.

Den aller første bilen jeg hadde var en Mazda 323 som gav fra seg den siste dødssang hver gang jeg prøvde å starte den. Det var ikke en eneste dag der den ikke hadde en ny lyd eller fant en god grunn til å legge seg død på de mest upassende steder, noe som gjorde at den raskt ble døpt til ”Bilen” av venner. En gang gikk radiatoren i lufta midt i kø inni Oslotunnelen, og skapte en bulk i panseret som minnet akkurat nok om en manns edlere deler til å ikke slippe unna ”Pornobil” stempelet. Det mest utrolige var at andre bilførere prøvde å signalisere til meg at det så ut til å være noe feil med bilen min. Jeg satt inne i en hylende 1000-kilos trykk-koker som produserte imponerende mengder damp for å ha gått tom for vann, så de gikk dessverre derfor glipp av det dryppende sarkastiske svaret jeg slang tilbake. Litt senere ramlet vinduet ned i døren i 20 minusgrader da jeg var på vei til trening med kun ett tynt lag med bomull på kroppen. Hadde det samme skjedd på natten kan du være ganske sikker på at jeg hadde løpt hylende og skrikende til den nærmeste kirken for å få tak i vievann. Jeg hadde ”Bilen” helt til jeg skulle reise til England og insisterte på å ta den med. Plutselig bestemte far seg en dag for å skaffe en liten ny, rød og ekstremt pikete Skoda som firmabil til

elektrikerfirmaet sitt, som jeg fikk overrakt som overraskelsesgave et par måneder før avreise. Misforstå meg rett, jeg har veldig snille foreldre, men en hel bil?! Min far har en til tendens å gi gaver i stedet for å si unnskyld, noe som førte til at jeg brukte et par uker før jeg våget å takke ordentlig i frykt for å finne ut hva han skulle si unnskyld for. Det viste seg tilslutt å være ingen annen grunn enn at datteren hans er en idiot, så heller en idiot med airbag enn ingenting. De første 5 årene med bilen var fantastiske. Den hadde ingen ulyder, alle dørene holdt seg låst selv ved bremsing, og sett bort i fra et lite uhell med et sidespeil da de andre idiotene i England kjørte på helt feil side, gikk det helt strålende. Men så begynte det. Radioen ble skrudd høyere og høyere opp helt til det begynte å ryke fra panseret og jeg innså nederlaget. Jeg tok det ikke som et godt tegn da mekanikeren begynte å flire og spurte om når jeg sist hadde byttet olje på bilen. I ren frykt for at han skulle ringe politiet og få førerkortet tilbaketrukket av idiotgrunner mmmmet jeg og aaahet jeg meg gjennom hele pekerunden over hva som var hvor. Problemet ble fikset og jeg var atter ute på den lykkelige vei i hele tre uker før midt bilen min sa aaaoooooo o oommmmm.. og stoppet plent. Midt på motorveien. Etter å ha ringt min far i ren panikk og fått oppgitt overlevert nummeret til Falken ringte jeg Redningstjenesten. Det eneste som stoppet meg fra å begynne å gråte var, igjen, frykten for inndragelse av lappen grunnet idioti. Så jeg lirte av meg noe om girkasse og kanskje viftereimen helt til damen begynte å fnise litt og sa at redningsbilen var på vei. Redningen kom, og etter mye ooomming og aaaing (fra meg) fylte han tanken med bensin, ba meg starte motoren og kjørte sin vei med magen ristende og tårene trillende. Hadde han blitt litt lenger hadde jeg nok gitt fra meg førerkortet frivillig.

17-03-06

Det er mange idealer vi har som barn, dog noen mer standhaftige enn andre. Hadde ikke et par av de forsvunnet hadde jeg i skrivende stund vært i fare for å ligge på båten til Don Johnson og ledd av alle som bruker noen form for solfaktor, og/eller jobbet på Disneyland i Florida. Men det var noen få som holdt stand, for samme hvor gammel jeg blir, kommer jeg aldri til å gi slipp på min intense frykt for fluortanter, tannleger og edderkopper. Eller favorittordet mitt, Idiot.

De første idiotene jeg hørte om var fra min mor. Jeg husker jeg prøvde å finne ut hvordan de så ut slik at jeg også kunne kalle noen en idiot siden det så ut til å være den eneste lovlige profaniteten ved siden av ‘hjelpe då meg!’ i min mors ordbok. Jeg fant etterhvert ut at disse såkalte idiotene var de fleste av alle medtrafikanter som befant seg i en kilometers omkrets rundt Sinsenkrysset, et sted vi alltid så ut til å svinge innom samme hvor vi kom fra eller skulle til, og det eneste stedet jeg har hørt min mor si pokker. Om det var sjokket av å høre min mor banne eller om det er et tilfelle av Pavlovs hund, så har Idiot blitt sittende i mitt vokabular som dronningen på tronen over alle beskrivende ord. Med bare dette lille ordet kan jeg formidle at jeg synes et annet menneske er en ørken av kunnskap, en som hverken var der når det smalt eller fant opp kruttet, ikke spiste av visdomseplet eller i noen form kan klare å åpne en dør uten hjelp til selvhjelp. Som Fluortanter som prøver å true deg vekk fra å kaste opp, tannleger som prøver å trekke feil tenner (i.e. den intense frykten), bilister som tror at tuting kan få køer til å bevege seg, folk som krangler om 50 øre i kassa på supermarkedet i rushtiden og byråkrater med sine prosedyrer, er mine grunner til at det burde finnes et idiotfengsel.

Et sted der man kan sende de aller verste tilfellene. Der det finnes eksperter som kan forklare hvorfor det er liten vits i å banke opp sidemannen i en taxi-kø selv om han så på dama di, og at det kanskje er en god idé å droppe steroidene samtidig. Men den mest fristende siden av denne idéen er at da måtte vi fått idiot-politi, og at en dag at jeg kanskje hadde fått sjansen til å ta fram skiltet og si ”Standard prosedyre sa du? Jeg tror du skal bli med meg.”

27_10_06

Sosiale rom og usynlige grenser

Noe jeg savner mest av alt med å jobbe i bokhandel var det enorme utvalget av sosiale utkast man kunne møte på hver dag. Før jeg jobbet i bokhandel, jobbet jeg i en bar der det sosiale aspektet besto av samtaler som ”DØH! Du er egentlig ganske fin ass, errem´ ekte?” og å gjette folks promillenivå uten hjelp av blodprøver, så det å jobbe i bokhandel virket som nirvana i min forfyllede vampyrtilværelse. Men det er vel med sosiale samlingssteder som med mennesker; de tilsynelatende stilleste tjern har definitivt de dypeste bunnene også. Fylt til randen med hoppejodlende gærninger.

Jeg så for meg min tilværelse som bokhandlerdame som late dager med fråtsing i gratis bøker og dype litterære samtaler med stillfarne bokormer. Fantasien forsvant allerede på første arbeidsdag da jeg måtte overtale en mann om at toalettet var et mye mer egnet sted som avtrede enn vasken vår på bakrommet. Nå må jeg innrømme at jeg er en av de som alltid reagerer med måpende fascinasjon, og ikke den mer alminnelige frykten, når tilsynelatende normale mennesker tråkker over alt som heter sosiale kotymer. Verken før eller senere har jeg hatt en jobb der jeg har fått boltret meg i så mange sosiale underfundigheter på daglig basis, eller blitt satt så stor pris på av mine medansatte som slapp å forholde seg til mennesker tilsynelatende uten noen form for sosial forståelse. Til tider savner jeg denne jobben så mye at jeg må ta fram minnene om disse kundene for å ikke bli for nostalgisk;

Tettsnakkerne Denne type mennesker har ingen fornemmelse av andres personlige grenser. Du vet at du er i nærheten av en tett-snakker når du må lukke ett øye for å få ansiktet deres i fokus under en samtale, de følger også gjerne etter om du prøver å kreve litt av ditt personlige rom tilbake ved å ta ett par skritt bakover, er de skikkelig ekstreme holder de deg gjerne kameratslig fast i skulderen, og puster velvillig vilt fremmede i nakken i alle køformasjoner.

Universets navle. De som mener at det ikke finnes noen offisielle lovbøker annet enn de som de finner opp på stedet. Når de skal betale gir de gjerne den prisen de mener er akseptabel og ikke den angitt på prislappen, og blir genuint overrasket om dette blir satt spørsmål ved. Mener de at hundre åpnede, og delvis ødelagte, pakninger med Post-its skal kunne byttes tilbake mot ordinær pris uten kvittering, vil den som står i veien for dette risikere å bli jaget rundt i butikken under et bomberegn av de samme slitne Post-itsene. At de har gåstol og er født før 1850 har ingenting å si på utholdenheten.

Den dumme tjuvradden. Disse utmerker seg ved så åpenlyse fikfakserier at Freud ville nok ment at de hadde et dypt ønske om å bli tatt med hånden dypt nede i kakekrukka. En av disse kom inn med en stor og tom koffert, gikk gjennom den lille og helt tomme butikken med et skulende blikk mot meg og satt seg ned bak bakerste bokhylle i over fem minutter. Han fikk være i fred i helt til jeg hadde konstatert at det ikke var skjult kamera i nærheten. En annen pleide å komme å si i fra om at han nå hadde stjålet fire kort og hver gang måtte jeg snakke han tilbake fra idéen om at ærlighet alltid lønner seg.

Mitt feltarbeid som bokholdersk sosialantropolog varte i litt over 3 år og utifra mine erfaringer er det bare en promille av gæringene-i-gata som er farlige. Den eneste gangen Den Lille Stemmen i bakhodet mitt som sier ”ding dong, gærning-alarm” gav meg frysninger og ikke fascinasjon, var med Grünerløkkas egen lille Hannibal Lecter. Han skilte seg ikke ut på noen annen måte annet enn å svare på alle spørsmål med intens stirring.

Det var ikke nødvendigvis hans utrolige evne til å ikke blunke på flere minutter av gangen som gjorde han så skummel, ei heller at han pleide å lage små snuse lyder mens han stod bak bokhyller/utenfor vinduer og stirret oss i senk i alle sine 160 cm. Det var i de sjeldne tilfellene han smilte. Denne mannen var så skummel at det grenset til det komiske, noe vi ofte prøvde å minne oss selv på da det ble for ille. Høydepunktet kom etter 2 år med sporadiske besøk da han ble skumlere enn jeg trodde var fysisk mulig for noen som ikke er spøkelse. Han handlet bøker, eller rettere sagt to bøker. En om menneskelig anatomi og en annen om alle verdens gifter. Da kom den største oppdagelsen av de alle. Man kan faktisk få gåsehud i ansiktet.

02.02.07

At vi mennesker har mange underlige ting for oss er en kjent sak, og en av disse er ritualer. Skulle jeg fulgt en eller flere av disse historisk sett til punkt og prikke, kan jeg garantere at Knut og Daves sensommerbryllup hadde artet seg ganske annerledes enn det gjorde.

Å være brudepike var egentlig en ganske så smal sak. Bær en liten matchende bukett, stå på siden i stedet for ovenfor brudeparet, les/hulk opp et dikt etter beste evne og fremfør en tale uten alt for mye konjakk innabords. Tre av fire var mer enn godt nok i min bok, helt til jeg her om dagen kom over en artikkel om hva i historisk forstand, brudepikers faktiske plikter er. Trist nok har det ingenting med å være en alkoholisert blomsterpike i en fin kjole, så la meg fortelle en liten historie om hvordan det kunne sett ut om jeg virkelig hadde vært en så stor historienerd som noen liker å tro:

Skulle jeg da gjort jobben min riktig hadde Knut hatt en sverdbevæpnet pike ved sin side på hele den farefylte reisen fra Oslo til Rosendal, ene og alene ansvarlig for å gi alle menn en god omgang av fik og deng om de kom for nærme den rødmende blomsten (Knut – ikke meg Red.mrk). Og,– ikke minst absorbere(!) alle onde ånder underveis slik at blomsten var like pur ved ankomst som ved avreise. Den første gangen fenomenet brudepike oppsto var i det gamle romerriket der det ikke var uvanlig å bli overfalt på reise så dette førte til at de første brudepikene var mer av type livvakter enn noe annet. Og skulle ikke brudgommen ha dukket opp ville det også vært min plikt å stille opp som brud i stedet, noe jeg tviler på at hadde gjort noen andre enn min mor overlykkelige. Jeg ble feilaktig gratulert mange nok ganger både før og etter vielsen (ja jeg liker å pynte meg) av forbipasserende turister men heldigvis var det også det nærmeste jeg kom til å

si ja. En annen tradisjon som høres ganske så fornøyelig ut var av den russiske sorten som innebar å vise sin lojalitet til bruden (i dette tilfellet brudgommen) ved å være så sarkastisk og bitchy som overhodet mulig mot den andre delen av paret i løpet av hele forlovelsesperioden. Med mindre det telles å gjenfortelle historien som innebærer Dave, et utdrikningslag, Roys Martinier og en troverdig etterligning av hyl fra usynlige elefanter etter å ha praiet sengen min, er det lite jeg kan skryte på meg. Dog ingenting av dette er noe spesielt ille i forhold til Den Aller Pinligste Jobben noen pike skulle hatt i følge indiske tradisjoner. Jeg skulle da ha overvært bryllupsnatten for å forsikre meg om at Knut ble behandlet på en respektfull og nytelsesverdig måte (her må jeg bare tilføye et lite ”EW!”). Heldigvis ble jeg på ingen måte full nok til å ha en festlig og lignende anekdote fra det faktiske bryllup.

Og dette er bare noen av tradisjonene som ligger på en ekte brudepikes skuldre. Skulle jeg tatt med viktoriatidens kjente galskaper også ville jeg endt opp med å ikke bare være en sverdsvingende kyskhetsvoktende og dryppende sarkastisk stand-in brud, men også en komplett bryllupsarrangør og slave som kronen på verket. Hadde jeg visst alt dette da skulle jeg nok klart fire av fire, og holdt meg unna konjakken før talen. Skulle jeg vært brudepike i tro tradisjon derimot, ville nok flasken ha vært tom lenge før vi i det hele tatt forlot Oslo. Med sverdet på halv stang.

8/9/06

Vår genetiske kode består av over 40.000 oppskrifter på alt fra hårfarge til forskjellige disposisjoner til alle mulige underlige saker. Jeg er ingen forsker men er likefullt overbevist om at et sted der inne i mitt DNA finnes det et bittelite gen som gjør det umulig for meg å gå gjennom livet på noen som helst elegant måte. Jeg har døpt det ”lapso necessarius”, eller ”uunngåelig snubling” på godt norsk.

De fleste som har hatt noen års fotballkarriere kan nok vise til et par kneskader, men jeg tror det er få som pådro seg en etter å ha gått inn i en takling med en målstolpe. Mange har nok også sagt idiotiske ting når man første gang turte å snakke med den man var dødelig forelsket i som fjortenåring. Jeg derimot tok den litt lenger, så i ren overveldelse av situasjonen mistet jeg på mystisk vis balansen stillestående og knelte sakte men sikkert midt opp i en hundebajs. Neste gang jeg prøvde å nærme meg en annen forelskelse endte jeg opp med armen i fatle etter å ha blitt kastet 180° rundt og dratt 100 meter på isen av naboens St.Bernard og et ekorn på spasertur. Jeg har også klart å hoppe ut av snowboardbuksene mine i et renn, tryna så spektakulært på fotballbanen at spillerskjorten min lå 2 meter bak meg, nyst så hardt fra 7 meteren at jeg ramlet ned etter å ha ‘klatret opp for å se hvor høyt det egentlig var’, krasjet i den eneste busken på moped i mine foreldres 100 m2 store oppkjørsel, slått kun leppene på snowboard for perfekt silikon-look, og hengt igjen med hælen i trikkedøren. Der noen hadde en sang som minner om tenårene, har store gisp den samme effekten på meg. Da jeg nærmet meg 20 begynte genet å manifestere seg i nye former. Kall meg rebelsk, for gen eller ei, høye hæler som gjør bena lange og perfekte kjoler lar meg tro at jeg er med i en film

fra da Hollywood fremdeles brukte hansker og hatter. På den annen side gir de meg også helt nye muligheter til offentlig ydmykelse. Etter 30 år med lapso necessarius har jeg fått en ekstremt høy terskel for hva jeg lar meg affisere av. De siste 10 årene med utallige skjørt i strømpebukse/hæler i risten episoder gjorde at følte jeg meg ganske trygg da jeg takket ja til å være en venninnes Bitch under EuroPride i fjor sommer. Som seg hør og bør i karnevalståka, kledde jeg meg ut i fullt, noget rosa, Marilyn kostyme med stort femtitalls puffskjørt og gikk lykkelig ut i paraden som undercover hetero. Lykken skulle vise seg å være kortvarig da jeg egenhendig klarte å trekke all oppmerksomhet vekk fra mengder av menn i lærtanga og kjoler som får Las Vegas til å virke minimalistiske. Det eneste jeg trengte var en usynlig rist, et vindkast, en urokkelig hæl, og så store mengder stoff at ingenting under ti armer kunne gjort situasjonen mindre idiotisk pinlig. Ikke engang venners jubel og tilbud om gratis drinker fra henførte eldre damer på bordet ved siden av fikk meg ut av forferdelsen. Det eneste jeg klarte å tenke var hvordan i huleste heiteste jeg ser ut til å overgå meg selv gang på gang. Og det var da det slo meg.

Nå vil kanskje noen tenke at, gud bedre alle snubler da innimellom, men det er ikke om man snubler, det er hvordan, som definerer dette genet. Lapso Necessarius gir deg overnaturlige evner innen klønethet, ikke bare den hverdagslige oppsann-varianten. Kombinerer man dette med vimsethet og korttids konsentrasjon kan utfallene være katastrofale. I mitt tilfelle både fysisk og psykisk.

12_01_07

En ting A og B mennesker har til felles er det fysiske umuligheten for å forstå den andre partens disposisjon. A mennesker mener B mennesker må lære seg å ”snu døgnet” og ”ikke sitte oppe hele natten” for å ”få noe ut av morgendagen”. B-mennesker derimot ser på A-mennesker som en gjeng ”pedantiske tyranner” som av en eller annen grunn definerer ”dagen” som fra midt på natten til tidlig kveld og av en eller annen besynderlig grunn ser på dette å stå opp før solen som ”mer nobelt og riktig” enn å ”dovne seg” langt utover ”dagen”.

A-menneskene styrer verden mens resten av oss stakkarslige B mennesker så vidt er på vei inn i nattens første REM-søvn. Av ingen annen grunn enn at de er genetisk programmerte til å sovne før klokken ti på kvelden for så å stå opp midt på svarte natta for å sette i gang samfunnet. Om det er et tilfelle av førstemann til mølla eller om det er et resultat av rene tilfeldigheter, har dette uansett vært med på å gjøre livet mitt utrolig mye mer plagsomt enn høyst nødvendig. Når jeg var 5 var jeg allerede syk av lengsel for å begynne på skolen, og da dagen endelig kom– kom den sammen med noe som skulle bli en av mine største og livslange kampsaker. Retten til å få sove ferdig. En ting jeg ikke var forberedt på var at skolen tydeligvis begynte midt på natten. Ja, jeg hadde gått i barnehagen, men da var det min mor som var ansvarlig for avleveringen. Og den regelen som alltid har rådet for oss to er at kroppen aldri under noen omstendigheter er ferdig med å sove før tidligst klokken 10 om morgenen. Min far derimot er av type A++ og ble derfor servert det gjensidige helvetet som skulle prege hver eneste ukedagsmorgen i

over 12 år fremover. Den overnevnte umuligheten til å forstå den andre rasen kombinert med nære relasjoner gjorde krigen til et faktum. Med meg som den evig tapende part av to enkle grunner; Min far var våken nok til å argumentere mens jeg var hjelpesløst fanget i en kropp som nektet å skru på noen som helst lys før jeg hadde stått oppreist i minimum en time, og at det er da det norske samfunnet visstnok begynner. Så jeg planla på kvelden hva mitt forsvar skulle være. I begynnelsen pleide jeg å si at ”jeg ikke følte meg helt bra” for at den samme setningen skulle få mer troverdighet neste morgen, denne funket aldri uten feber så jeg begynte umiddelbart å mestre det å virke helt våken selv i sovende tilstand, denne ble også gjennomskuet da jeg ikke kunne gjøre det samme i oppreist stilling og jeg ble tvunget til å finne atter en fluktplan. Til slutt fant jeg ut at det er mange steder man kan sove på enn i senga. Jeg har antagelig brukt like mange timer på øyet i dusjen som i noen seng. Både badegulv og kjøkkenbord er behagelige steder for en liten lur, for å ikke snakke om alle seter– om det er bil eller benk eller trikk har liten betyding. Jeg har også sovnet hengende i en ribbevegg, på en huske, oppreist ved mattetavla, og ikke minst på skoletoalettet under utallige førstetimer. Og som med all hjernevasking begynner man tilslutt å godta hetsen. De utallige ”god ettermiddag! Jeg har allerede vært på café/ handlet/ vært i nordmarka/ løpt triathlon og reist jorden rundt men du lå å sov bort dagen” påfulgt av et lite smør-smil. Ikke en eneste gang har det falt meg inn å si ” Næmmen!! Skal du gå å legge deg allerede? Ja ja, noen blir kanskje mer slitne av en HEL dag enn oss andre. Ikke alle er like utholdende” påfulgt av det samme smør-smilet.

Og nå, endelig, har noen få forskere kommet til unnsetning. Nøyaktig etter ett år av å bo alene og å kunne skru av lyden på alle klokker og telefoner før klokken 9 skjer det jeg alltid har drømt om. At det endelig har blitt bevist det jeg alltid innerst inne har visst; at en god del av befolkningen har en døgnrytme de ikke er herre over – OG at det å gå glipp av søvn er direkte skadelig på mange måter. Så nå etter det har blitt bevist at det ikke på noen måte er mer naturlig å stå opp klokken 6 enn klokken 10 har jeg allerede oppfylt en stor del av mitt nyttårsforsett. At 2007 bør pokker meg bli bedre enn 2006. Så velkommen til 2007- og god natt.

11.03.05

Som en ihuga fan av all sosialviten er en av mine største fascinasjoner hvorfor alt er som det er. I følge Darwin og alle hans etterfølgere er det evolusjonsmessige grunner til alt vi er og har. Og på toppen av alt er alle våre småsaker fryktelig nyttige, –men ingen regel uten unntak. For å si det mildt.

Jeg har fra før av funnet mange jeg sliter med å gå med på at har stor nytteverdi, alt fra gåsehud til negler på tærne. Men den siste uken har jeg personlig slitt med en av de virkelig store. Influensaen. Akkurat hva som er nytteverdien av å bli teit-syk kan jeg virkelig ikke fatte. Det er nok noen fintfølende agnostikere der ute som mener at det er et tilfelle av naturens måte å luke ut de svake på, men gud bedre, influensaen gjør en ganske fåfengt jobb. Det eneste influensaen ser ut til å oppnå er at halve Norges befolkning blir ekstremt lite hyggelige å ha med å gjøre og TV selskapenes seertall tidobler seg på dagtid. Jeg personlig gikk over til bøker etter å ha begynt å utvikle en uheldig hang til å tenke at ”han derre Dr.Phil er ikke så dum han”. Om teorien om at menn er de mest stakkarlige når de er syke er sann, ser det ut til at jeg må ha fått noen mannlige gener underveis. Jeg er definitivt ikke en av de som møter sykdom med grasiøsitet og selvbeherskelse. En rødmende rose, som de så pent kalte de febersyke kvinnene i viktoriatiden, er definitivt en av de minst passende beskrivelsene på meg. En av grunnene ser ut til å være at jeg

aldri, minus ett tilfelle, er så heldig å få turboinfluensaen. Den som gjør at du ligger flat i febertåka og snakker med bokfink og stær i en 2-3 dagers tid før du på mirakuløs måte er oppe og går helt frisk den fjerde dagen. Jeg har hatt den en gang og må si jeg synes det var ganske underholdende sammenlignet med den Sirupsinfluensaen jeg ser ut til å pådra meg hver gudsjammerlige vinter. Jeg kan fremdeles ikke finne noen logisk forklaring på hvorfor alle potteplantene mine stod i en sirkel i stua etter det jeg husket som en rolig men surrealistisk tid i turbofebertåka, men jeg tar heller noen potteplanter på avveie enn å tilbringe en uke i sirupståka. Illustrert vitenskap prøvde å lure meg til å tro at influensaen er noe annet enn en av evolusjonens små glipper med overskriften ”hvorfor snørr og hoste er bra for deg”. logikken var at det er bra for deg for da blir du frisk igjen. Ja vel. Etter å ha en liten rituell brenning av bladet i ren frustrasjon kastet jeg inn kleenexen og bestemte meg for å gi slipp på ingefæren og naturpreparatene for noen ordentlige saker. Og hoi det funka, et par tre timer var jeg en febervarm rødmende rose med intet annet enn en intens varme for alt levende rundt meg. Jeg kunne ikke fatte hvorfor jeg ikke trodde jeg kunne synge, fant en dypere mening med ”Days of Our Lives”, synes det var noe av det morsomste jeg hadde sett at Will&Grace er produsert av KomUt produksjoner, og hadde den beste ettermiddagsluren jeg noensinne har hatt på teppet foran stereoen. Men det er vel den effekten en dobbeldose av Pinex Forte har.

Så hvis du er en av de heldige som kommer over Den Fullstendig Meningsløse og Uten Hensikt Sirupsinfluensaen i år, noe som det dessverre ser ut til å være høyst sannsynlig, for all del –ikke les utenpå pillepakkene. De feberrødmende blomstene på attenhundretallet var nok sponset av en god dose opium, og pokker heller, –selv om influensaen er rimelig ufarlig, så er det aldri godt for sjelen å kjede seg til døde. Om pillene ikke gjør deg friskere lærer du i hvertfall å synge med den stemmen du har.

27/04/06

Som noen trær blir kalt ”evergreens” synes jeg at kvinnene på min mors side burde få oppkalt sin egen rase etter seg. Vi har fremdeles noen 200 år gamle tanter som jeg er overbevist om at ikke har satt seg ned for en hvil siden en gang i begynnelsen av århundret, og som trosser alle naturlover ved å fremdeles være ved sine fulle fem og i vertikal tilstand. For syke, det har de aldri vært.

Jeg var ikke gamle spiren da jeg oppdaget at der det er liv, er det ikke noe som heter sykdom. Man skulle ha minst én tå over perleporten før noen anerkjente at det kanskje var på tide å legge seg ned litt. Som et superentusiastisk barn med litt mye overmot var det ikke få ganger jeg kom hjem med manglende tenner og blomstrende blåmerker, noe jeg i ekte landsens ånd børstet av meg. Helt til jeg som 9 åring prøvde å takle en lyktestolpe på skoleplassen og tapte med glans. Det tok hele 24 timer før min mor gikk med på at jeg kanskje var ikke så teatralsk likevel og kneet mitt hadde mutert til fire ganger normal størrelse . Dette var et år etter jeg uten å mukke hadde fått pekefingeren tapet tilbake på plass på kjøkkenbenken etter å ha utfordret speiderkniven, for det å dra hele veien inn til Haukeland sykehus når vi hadde alt vi trengte i kjøkkenskuffen var bare å glemme. McGyver hadde ikke virket like imponerende om du hadde tilbrakt en sommer hos familien min, for der gjelder én lov; Det man ikke finner i kjøkkenskuffen finner man i naturen. Jeg har nok, til tider, vært en smule for kreativ i min virkelighetsoppfatning, men sykdom tuller jeg aldri med. Jeg har ikke tall på hvor mange

illeluktende miksturer jeg ble servert som diverse kurer, og som til min store fortvilelse fungerte. Ikke noe jordbærsmakende hostesaft som vanlige folk drikker her i gården nei. Brukne ben og blåmerker kan jeg takle, men det ser ut til at jeg gikk glipp av det genet som gjør at man ikke lar seg affisere av en dobbeltsidig lungebetennelse. Jeg klarte aldri å jukse meg vekk fra diverse trollmedisiner ved å late som om jeg er frisk, for stiger temperaturen min med en grad er det over og ut for min del. Hver gang jeg får litt feber legger jeg meg like så godt ned for å dø. Til min families store forferdelse.

For det å faktisk dø? Slikt gjør man visstnok ikke i min familie. Det får være måte på til selvmedlidenhet, for å ikke snakke om ren og skjær latskap.

15_07_05

Dippeduttenes tidsalder

Hver dag har teknologien nye gjennombrudd i søken etter å la oss mennesker gjøre så lite som overhodet mulig, og det er få ting som innehar lovnaden om et bedre liv enn nye avanserte dippedutter. Jeg er ukuelig i min tro på at nye datamaskiner gjør meg til en dyktigere skribent (jeg regner med å ha vunnet Nordisk Råds Litteraturpris om en 3–4 maskiner), og ikke bare gjør dippedutter meg flinkere, de styrker også mellommenneskelige forhold.

Jeg så en episode av Miami Vice her om dagen der Don Johnson (som i en kort psykotisk periode var min store barndomskjærlighet) brisket seg med en fax maskin. Episoden var vel filmet omtrent samtidig som da min far gikk til innkjøp av en enorm koffert med en tallskive, telefonrør og en seriøs antenne til å sette på taket. At den var nesten umulig å bruke, hadde ekstemt dårlig telefonlinje og krevde en delvis ombygging av bilen var fullstendig irrelevant. For nå kunne man ringe fra bilen å høre om vi trengte melk på veien. Et minne som har brent seg fast var min fars iherdige gauling ” NEI MELK!!! MEEEEEEELK!!” påfulgt av en rekke ord jeg imponerte med neste dag på barneskolen. Min far har måttet tåle mange hoderystelser fra omgivelsene opp i gjennom dippeduttenes tidsalder, men det er dippedutter som som regel har vært grunnlaget for de fineste stundene vi har hatt sammen. Det er da blikkene som sier ”hvor i huleste all verden ble genene mine av?” blir byttet ut med ”for en fabelaktig datter jeg har”. Som da vi fikk vår første VHS spiller (som ingen av oss fikk til å bruke på en uke), min første Commodore 64 (jeg ble kun reser i summergames og ikke i datateknologi), da vi skulle kjøpe kalkulator til førstegym og endte opp med den dyreste i universet dog mest ubrukelige da det kom til å forstå den (jeg fikk såvidt en 2er på eksamen og lærerens

velmenende råd om å holde meg langt unna matte i fremtiden), min første bil (der begge stod og lot som vi forsto motoren helt til vi helte spylevæske på radiatoren), og min første mobil som jeg fikk i 1996 fordi jeg skulle flytte til england med brukket ben (jeg brukte den en gang for å bestille pizza og hadde en rimelig hysterisk far på linjen da han fikk mobilregningen noen uker senere).

Nå har jeg gått til innkjøp av en alt for avansert og dyr liten sort sak som kan spille krystallklar Elvis når den ringer og som jeg aldri kommer til å lære meg å bruke stort utover å ringe med. Mange kommer til å le, men et sted i Oslo sitter det en far som kommer til å bli like irrasjonelt fornøyd med meg som jeg er med mobilen.

Fjas Påsken 05

Irrasjonaliteten er en staselig liten egenskap vi alle har i oss, og kombinerer du denne med trange rom og nær familie er faren stor for at du kommer til å møte deg selv i døren litt for mange ganger. Gjerne den du var i en fordums tid der SodaStream var det siste på kjøkkenfronten.

Jeg har en snerten liten teori på hvorfor vi Nordmenn er så fordømt glade i å tråkke meningsløst gjennom skog og mark med et par pinner som støtte for bakoversklien på føttene. Ikke all verdens kakao på termos kommer noensinne til å få meg til å tro at det var på grunn av den vakre naturen at den første personen gav opp peiskosen til fordel for den sviende kulden ut i skauen en fordums vinterdag. På samme måte som regelen om gjester (har like lang akseptert levetid som en kartong melk) finnes, bør det lages en like fin anekdote på holdbarhetstid på å leve tett på nær familie. Den eneste motsetningen er at det er du og ikke de som begynner å surne etter litt for kort tid. Så hva er det med nær familie som får ut sider av oss vi trodde var pakket ned sammen med Ball-genserne og Rambo-plakatene? For et par år siden var vestlandsslekta (tenk Italienere i ånd og antall med et snev av bygdetulling) samlet i kårsboligen til Familiegården for en langhelg. Alt var strålende og vel helt til jeg og min fetter skulle ta oppvasken. Det som begynte med et spørsmål om hvem sin tur det var til å vaske og tørke endte opp med en irrasjonell krangel hvor min fetter lagde apetryne og sa ”Åhhhh Synne du er så sinnsykt...PTBHPTHHHHH” og jeg fikk inn en ordentlig rottehale (vått surret kjøkkenhåndkle mot lår) i det han stormet forbi meg. Ikke før jeg oppdaget ansiktsuttrykket på den ti år yngre fetteren vår kom jeg på at apetrynet var 37 og jeg 26. Dog er han vant til det fra hver gang faren hans og moren min er i samme rom, da det ikke lenger er så vanskelig å forestille seg at de engang har vært unge. Svært unge.

Jeg levde lenge i troen på at det var bare min familie som har denne tendensen til å regressere tilbake i tid så snart vi blir litt irriterte i hverandres selskap. Det å finne ut at det ikke var bare oss kom som en utrolig lettelse, men jeg fant ikke trøst i den tanken lenger enn til neste gang faren min fikk meg så irritert at behovet for å trampe opp trapper og slamre i dørene meldte seg med full styrke. Hadde det ikke vært for at jeg engang sparket ut en dør i ren frustrasjon etter far hadde satt smekk-demper på alle dørene engang i mine vakre tenår, hadde fristelsen for å gjenta suksessen vært alt for sterk.

Det er ingen skam i å gå i barndommen innimellom, men det er det samme som Ballgensere, -ta de opp og prøv de på og få deg en god latter, men la den moten ligge til fordel for å ha levd lenge nok til å vite bedre. Så god tur på hytta til alle dere som skal det, og husk at det er mye lettere å grave seg ned i tide enn å bli tvunget ut i iskulda om ditt indre barn skulle melde behovet for en spontan luftetur.

12-05-06

Tourettes

Det er mange ting som gjør meg litt i stuss. Hvordan helikoptre kan holde seg i lufta, hvorfor det finnes flyvefisk og hva man egentlig skal med negler på tærne. Men det jeg blir mest fascinert av er mennesker som klarer å stå på scenen uten å få så totalutslettende tvangstanker og fremskredne tendenser til tourettes at alle sosiale evner forsvinner som dugg for solen.

Det har vært mange teorier opp gjennom tidene hvorfor jeg rett og slett ikke fikser å stå i oppmerksomhetens sentrum. Min families teorier etter min fireårige sjel fikk sitt første sammenbrudd etter at turnklubben spontant måtte opptre foran foreldrene er liten vits å gjenta, da jeg ikke overraskende har aldri satt mine ben gjennom en turndrakt igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått ”du må ikke være så redd for å drite deg ut” når jeg har gått rundt meg selv før en påtvungen sceneopptreden. For det å drite meg ut er jo som kjent noe jeg aldri gjør. Senere, da alle teorier er utslitte, ender de alltid opp med en frase ”det er bare å kaste seg ut i det”, en teori jeg vil med dette slå nedenom og hjem en gang for alle. Eller at det hjelper med litt alkohol bak rattet.

Førsteåret på Westerdals handler om å rope høyest og hoppe lengst. Foran folk. Så jeg fant meg raskt til rette blant de bitre og inneslutta med Henning som teampartner. Et stykke ut i året fant vi ut at vi også skulle bli med på en av alle disse konkurransene som ble holdt i tide og utide. Noen uker senere da vi endelig ankom Walmanns Salonger, hadde vi i tro ånd allerede hatt et dypdykk ned i noen cocktails og var mer opptatt av å finne ut om de serverte mojitos i baren enn å følge med på konkurransen. Ankeret var godt senket da vi plutselig hører navnene våre bli ropt opp fra scenen noe som forårsaket at de måtte rope oss opp atter en gang før vi endelig skjønte at vi skulle opp

på scenen. Henning, prins som han er, rasket med seg prisen og forvant delvis bak det røde teppet. Jeg, litt tregere i avtrekkeren, var strandet midt på scenen fullstendig hypnotisert av veggen av ansikter foran meg. Ikke engang da jeg fikk mikrofonen i hendene kom jeg på noe å si. Så, i et klart øyeblikk, ropte jeg et høyt og tydelig HEI!, påfulgt av en nyoppfunnen gutteral lyd og noen sekunder til i transe. Overlevelsesinstinktet slo tilslutt inn og jeg avleverte elegant: ”OG NÅ SKAL HENNING SI NOEN ORD”. Ut fra skyggene kom prinsen, deklamerte en takketale som ingen ende ville ta, før vi spontant prøvde å klatre over hverandre for å komme ned fra scenen. Vel nede gikk den pinlige applausen over til vill jubel fra klassekamerater som gjorde sitt beste for å bekrefte det resten av salen allerede trodde. Westerdalsfolk er idioter.

25_11_05

Stereotypier er noe av det verste som fins. Det å kategorisere folk ut i fra totalt irrelevante fakta og myter ødelegger alt som er tøft med folk. Bare å høre noen si ”åh det er så typisk jenter/gutter/damer/menn” får meg til å kjenne på de voldelige tendensene vi alle har. For vi består ikke bare av kategorier, standariseringer og bokser. Da hadde vi ikke vært en tusendel så fine som vi er.

Da jeg var liten var jeg alt annet enn det som var ansett som jentete. Interessene mine var bøker, tegning, data, HE-man, klatring, slossing og ting som gikk veldig fort. Yndlingsfarger var gusje-grønt og blått, jeg likte kort hår best, og jeg skjønte aldri poenget med å gå med skjørt. Min farfar uttrykker fremdeles himmelfallenhet over at ”jeg er blitt såpass søt og damete som jeg er”. Egentlig det eneste som har skjedd er at jeg har begynt å like rosa, og at jeg oppdaget gutter og den påfølgende forfengeligheten i tenårene. Nå trives jeg veldig bra med å ikke banke opp folk, men anser likevel ikke meg selv som spesielt ”jentete”. Det vil si, bortsett fra på ett område: Stæsj. Dette er en side av meg selv jeg antagelig aldri helt kommer til å bli fortrolig med. Mine reportasjer om feminisme, nogenlunde reflekterthet,og å nekte å sitte pent på skjørtet, blir fullstendig begravd i det jeg entrer inn i hvilken som helst sko/veske/kles/stæsjbutikk. Jeg legger IQen pent fra meg i døren og hilser hjertelig velkommen til mitt aller største ur-innstinkt. Samlemanien. Jeg er selgernes letteste bytte. Så lenge de klarer å opparbeide et snev av entusiasme om produktet sitt er jeg solgt. Sko handles instinktivt som om det hadde vært en stor risiko for at alt som finnes av skotøy i leiligheten min forsvant, vesker likeså. Når jeg oppdaget den ekstremt glorete, pastellfargede og enorme lysekrona som nå henger i stuen min til alles underholdning hadde jeg en av de mest intense opplevelsene av kjærlighet i mitt unge liv. Her om dagen kjøpte jeg en brødrister bare fordi den brente inn I LOVE YOU på toasten og det var ikke før et par timer senere at det slo meg at det kanskje var et litt unødvendig kjøp.

Alt som anses som ”jentete” er som regel ting blottet for fornuft og lineær tankegang. ”Guttete” derimot er akkurat det samme bare med et snev av risiko i seg. Jeg vil derfor med dette gjerne avskaffe disse begrepene umiddelbart. For egentlig er de bare to sider av samme sak, noe som ble tydelig bevist for noen år tilbake da jeg delte leilighet med kompis Knut. En kveld jeg kom hjem blussende og lykkelig med atter nye sko ble jeg møtt med et ”herregud, hva skal du med enda et par?”. Foran seg på gulvet hadde han det komplette Star Wars settet i LEGO verdt over 4 nuller. Og et akkurat like irrasjonelt lykkelig smil om munnen. Den eneste forskjellen på oss da var ren anatomi.

15_04_05

Kaos i systemet

Det er vel for lenge siden blitt skrevet i en eller annen stein at jeg har en noget usunt oppheng i festlige fakta innen de fleste sjangre, og at jeg krangler på det meste. Ikke denne gangen nei; Teorien om sommerfugl-flaksing i Kina som fører til storm i Amerika er for vill til å ikke være sann.

Som kjent skriver veldig sjelden forskere for noen andre enn sin egen rase, så minus en doktorgrad og relevant utdannelse har jeg med vold og vilje prøvd å sette meg ordentlig inn i denne fabelaktige teorien. Og etter tider og stunder kom jeg frem til at om denne teorien er sann, så kan den forklare de fleste merkelige hendelser i hverdagen for alle og enhver. Teorien er i korte trekk en kaos-teori som tar utgangspunkt i at energi aldri forsvinner- bare forandres, det er alltid en effekt og en konsekvens, og absolutt alt i universet henger sammen. Som eksempelvis at en sommerfugls lette vingeslag kan i en uendelig lang rekke av ettereffekter og konsekvenser forårsake en tornado i USA. I teorien er absolutt alt mulig, og virkeligheten er jo som kjent alltid mer absurd enn fiksjon. Men denne teorien begynner først å bli tøffas når vi skalerer ned teori-bildet fra to kontinenter til ditt eget hjem. Jeg lurer på hva som var utgangspunktet for at peisen min ”harket” ut en stor blås aske her om dagen. Etter å bli ferdig med en hvordan-i-allverdens-helvetes-alpakka-fikk-den-til-det? og, hvor-pokker-er-støvsugeren? slo det meg at effekten satt kanskje på taket og kurr-kurret litt, mens jeg satt med konsekvensen utover min egen stue. Kan en kinesisk sommerfugl lage så texas i Texas etter en liten morgengymnastikk, er sannsynligheten stor for at en litt aktiv fugl på taket forårsaket en særdeles absurd hendelse i min egen stue.

Så jeg har begynt på lista, og jeg oppfordrer alle å komme opp med egne effekt/ konsekvens teorier på disse hendelsene:

•

Hvorfor ledninger konsekvent lager en million knuter på seg selv selv om man blodbinder de rundt seg selv i veska, på loftet og bak stereoen.

•

Det forsvunne undertøy og sokker fra vaskerommet. (helst ingen teorier om ”dirty” naboer her, har grøsset nok ved tanken allerede)

•

Når du snur deg for du hørte helt tydelig at noen ropte på deg, men det er ingen der.

•

Når en fugl krasjet med hodet mitt. På gata.

•

Ting som faktisk får ben og forsvinner på egenhånd. (HAH! gleder meg til å tegne et diagram for far på denne)

Er det fremdeles litt vagt for deg hva denne teorien er, har jeg kommet fram til Illustrasjon-av-kaosteorien-på-under-ett-sekund : ”Hikke-Rapen” ,-eller når du hikker og så raper umiddelbart etterpå. En gang nøs en venninde av meg midt i begge deler, men den reserverer jeg til en senere anledning for en særdeles komplisert ny teori.

07_04_06

Den siste uken har jeg funnet et par små paradokser. En, at vi ikke er så ulike en liten gjeng blomsterflueindivider og diverse botanikk, og to, at Freud bommet med rundt et tiår når han snakket om årene som formet oss mest. Og, at disse to henger sammen,– i hvert fall mitt hode.

Nyere forskning viser at blomsterfluer er bare en av flere arter som leker hermegåsa med de mer farlige artene for å unngå å bli spist. Alle som har vært barn en gang kan nok identifisere seg med hvordan spurven tenker, at har det gule og sort striper og sier bzzzzzzz, så er det ikke den beste idéen å putte det i munnen. Ergo, er det veldig smart for den heller harmløse blomsterflua og gjøre akkurat det samme, selv om bien gjør alt den kan for å ligne minst mulig på den ukule blomsterflua. I blomsterverdenen er det ikke uvanlig å se andre mer ufjonge blomster sole seg i glansen rundt den flotteste blomsten (kronblomsten) da det øker sjansen deres betraktelig for å bli pollinert. Det er ”beautiful by association” fenomenet som skjer her, og for meg minner dette meg uhyggelig om de evige tenår i menneskeverdenen. Det ser rett og slett ut som både blomsten og bien lever i 8 klasse for alltid, og i fare for å få fik på feministlanken begynner teorien som så:

Med mindre du er den peneste/kjekkeste jenta/gutten på hele skolen så er det en ting man gjør instinktivt. Man prøver å assosiere seg med de vakre /tøffe. I det vi blir 13 sier det ffwomph! – og Beautiful/Bad by association teorien slår inn for fullt. For jenter, jo penere og mer vellykket vennene dine er, jo penere og mer vellykket er du, og jo større er sjansen for at noen skal ta feil av deg og kronblomsten. Du kler deg likt, er lik på håret, og er rett og slett i en totalt selvutslettende periode en dårlig kopi av skjønnheten. Guttene derimot prøver så godt de kan å etterligne stripene til sjefs-bien,

selv om alle kan se at de er litt mindre og litt mer stakkarslige enn den tøffeste i håp om at kronblomsten oppdager de. Bevis én. Bevis to (for Freud-teorien): Jeg skal ikke prøve å omskrive psykologisk historie, men jeg mener at selv om barndommen nok setter sine spor skal man virkelig ikke kimse av tenårene. For er det et tiår som virkelig setter sine merker så er det dette. I motsetning til bier og blomster som har en livssyklus på et års tid og derfor kanskje er best styrt av hormoneksplosjoner og forplantningsbehov, har vi fått den glimrende muligheten å vokse av oss tenårene. I tenårene gjaldt én regel. Ikke skill deg ut. Kronblomsten var som regel overraskende vanlig når man ser tilbake på klassebilder, hun var ’akkurat passe’ på alle måter, og ut i fra det utviklet det seg et behov for å dekke over alle våre særegenheter på godt og vondt.

Utslitte av å passe inn sjangler vi inn i tyveårene, hormonene begynner å slippe taket, sløret kommer av og vi begynner å sette pris på andres særegenheter. Men våre egne derimot tar det en god del år å komme over. Kanskje det er derfor vi må få rynker? Kanskje det er den eneste måten å se forbi speilbildet som ble naglet fast i tenårene, og at vi må gjøre det en rynke av gangen. Når min første kommer håper jeg å endelig oppdage at hodet mitt forhåpentligvis har tatt igjen ørene i størrelse.

02_09_05

Ikke har vi bare et ekstremt utviklet språk men vi har også metoder for å si noe uten å virkelig si det,– for å spare oss selv for ubehag, eller, i noen tilfeller, for å gi en fornærmelse litt mer snert. Vi har ironi, noe jeg har en mistanke om at ble oppdaget ved et pinlig uhell. Alle har vel opplevd en eller annen gang å si noe som kommer ut helt feil. Som når man gir et kompliment men tonefallet gjør at det kommer som en fornærmelse. Og vips, ironien ble født. Snubler man med tonefall er det et uhell, mener du å gjøre det er du ironisk. Og så har vi den fine sarkasmen som er den arrogante storebroren til ironien, og som veldig få klarer å bruke med hell– med mindre du er britisk. Men det beste av alt er eufemismer. Dette totalt forvirrende, komplett kulturavhengige fenomenet. Alle språk har sine egne eufemismer som man ikke kan bruke i andre land, og det er vel ikke før man tar en direkte oversettelse på en eufemisme til et annet språk at man innser den totale idiotien i uttrykket som man gjerne bruker til daglig hjemme. Min absolutte favoritt er ”bedugget”, som er den middelaldrende versjonen av ungdommens ”smådrita”. Eufemismer kan få døden til å virke som en liten rusletur (Farfar sier alltid at noen har rusla,- når jeg var liten trodde jeg alltid at de hadde gått til butikken og tatt sin salige tid med å komme tilbake) og usjarmerende fyll til å virke småelegant. De kan også gjøre det motsatte– som når noen kaller kristi himmelfartsdag for ”himmelspretten” som gjør at det høres mer ut som en episode med trampoline og ekstrem spenst enn et religiøst mirakel.

For å ikke snakke om å ta ting med en klype salt, ikke svelge mer enn man kan bite over, svelge en kamel, presse en kamel gjennom et nøkkelhull og selge skinnet før bjørnen er skutt. Men det aller beste med eufemismer er at de er ekstremt lette å lage selv. Mitt (og Unns) siste bidrag er ”tøsing”, en mer elegant og sjarmerende måte av dating. Hvis du er litt tøsete kan du være ”løs-tøs”, har du lyst men ikke mulighet er du ”tøse-løs”, og hvis du har mulighet men ikke lyst driver du med ”sløse-tøsing”. Har du lyst å lage noen selv kan du se under hva som definerer en eufemisme. Det mest ironiske av alt er at eufemisme er en eufemisme. eufemisme evfemisme (eu|femis´me) el. ev~ m1 (fra gr, eg 'ord med godt rykte') formildende el. forskjønnende omskrivning for noe som virker støtende og ubehagelig når det uttrykkes direkte, f eks 'gå bort' for 'dø' (Takk til Ole Martin min nabo-språknerd for påminnelse om det fabelaktige fenomenet.)

31_11_06

I dag vil jeg gjerne snakke om metaforer. Av den enkle grunn av at jeg kom på et som ikke ville ta slutt. Og jeg ble såpass imponert at jeg må dele den med fjaselisten selv om temaet er en smule oppbrukt. Vi snakker selvfølgelig om det evige datelivet vi fleste har vært innom.

Det begynte så sjarmerende med to noget fnisete og frustrerte piker i sofaen en sen sen kveld der vi simultant ble litt skremte av en kommentar om at ”tenk om toget har gått?”. Det kunne raskt utviklet seg i en ganske så patetisk retning om ikke begge hadde vært i et ekstraordinært latterlig humør. Denne kommentaren ble så påfulgt av at jeg har allerede lenge trodd at ikke bare har jeg mistet toget, men i tro ånd også har troppet opp på helt feil perrong der verken noen tog kommer eller går. Dette utviklet seg raskt til å bli et totaldekkende metafor for alt som heter dating. Her er det vi kom frem til av regler.

1. Er du en av de heldige med innbygd rutetabell trenger du ikke lese videre. 2. Skaff deg rutetabell. Dette får man som regel om man leter litt blant de reisende, men det betyr også at du kanskje må spørre deg frem litt med til tider pinlige spørsmål, dog uansett er de oftest ikke veldig oppdaterte og gjelder bare for samme dag. 3. Når man har kommet på et tog er det viktig å sjekke med konduktørene (ie. Vennene dine) om at du har gått på riktig tog, hvis ikke kan du risikere å havne pokker i vold og det koster fryktelig mye energi å komme seg på riktig spor(!) igjen.

4. Selv om det kan være litt skummelt å kjøre tog hvis det har gått en stund siden sist må du ikke under noen omstendigheter trekke i nødbremsen med mindre det er soleklare faresignaler. 5. Ta hensyn til andre reisende, og alltid vis respekt for togets inventar. 6. Unngå tog i rushtiden, det er som regel alt for mange mennesker med på reisen og som regel umulig å finne sitteplasser. 7. Se opp for godstog, disse kan komme med alt for mye bagasje. 8. Flytoget er greit å ta innimellom, dog du kan nesten aldri skjelne de fra hverandre, reisen varer alt for kort til å kalles en hyggelig tur, og det koster alt for mye for en så kort reise. Men kan fungere som en adspredelse innimellom. 9. Lokaltog er trygge og komfortable, men det kan bli litt mange stans underveis, og det kan igjen bli litt slitsomt i lengden. 10. Uansett hva som skjer av hindringer, forsinkelser, dårlig service, og feilopplysninger, må man alltid huske på en ting. Av og til går alt på skinner, og at i bunn og grunn er det selve reisen som er det viktigste– ikke hvor du ender opp.

Dett var dett, kanskje du må ha vært der for å få like mye underholdning av det som vi fikk, men uansett nå i glimrende dagslys kan jeg ikke la være å være litt imponert. Og pittelitt skremt.

30_09_05

Det er en ekstrem motsetning i å elske vitenskapelige fakta og det å gremme seg over at alt som heter magi blir rasjonalisert under teppet. Så ganske ofte, mer i utide enn i tide, sitter jeg og storkoser meg med fakta-bakta mens jeg samtidig hisser meg grundig opp over at ikke noe bare kan få være magisk helt uten forklaring.

Man trenger vel ikke grave så dypt i mine memoarer for å finne ut hvorfor. Mor er superkristen og far er ateist. Til sommeren har de vært gift i 32 år, og de er fremdeles ukuelige i deres tro på at et menneske skal få bestemme over seg selv og sine tanker. Et fint konsept, men et som har ,for meg, ført til mer enn noen få absurde klesvalg og stygge hårklipper gjennom tidene. Det jeg tror de ikke forutså var at å oppfordre et (heller egenrådig) barn til å tenke selv fra en alder av 2 er å be om bråk. Bibelhistorier kom inn med morsmelken, noe som førte til at ingen andre i den kristne barnehagen jeg gikk i (min fars store kompromiss i livet) hadde så mange stjerner i garnet som meg. Det var heller ingen andre som kom i så mye bråk etter å uoppfordret gi helt andre, mer ”logiske”, forklaringer på de bibelske fenomenene. Det var en spesielt stygg episode som involverte en fireårig meg, Jesus, gangferdighet på vann og en litt unødvendig kommentar om stylter, som igjen førte til at min far ble utsatt for en smektende utskjelling av en førskolelærer i en alder av 36. Hadde ikke min mor vært med i indremisjonen hadde min karriere i Haugerud kirkelige barnehage blitt betraktelig kortere.

Få ting i livet mitt har gitt meg mer bråk enn akkurat dette fenomenet, for opp gjennom tidene har jeg ertet på meg alt fra ateister og lærere til halve indremisjonen. Men i tillegg til alt bråket har jeg lært meg 2 meget nyttige ting; Diskusjonens kunst og hvor latterlig lett det er å lette far for diverse alkoholiske midler når mamma har indremisjonstreff hjemme. Hvor trassen min kommer fra er i hvert fall ingen hemmelighet.

21_10_05

Kjedsomhet har hatt mange historiske konsekvenser og noen vil hevde at det skriftlige språket er en av dem. Argumentet var at det var bare så mye tid man kunne bruke på å diskutere bålet at til slutt var det en huleboer som tenkte ”åh for guds skyld” og reiste seg opp og begynte å drodle på veggene istedet. Men ikke alltid har kjedsomhet hatt så veldig nyttige eller fornuftige resultater.

Akkurat hvordan noen i huleboertiden kunne finne på å kjede seg går meg litt hus forbi. I en tid der vi levde side om side med sabeltanntigre og andre skumle dyr med bare en spikket trepinne som forsvar kan det umulig ha vært mye tid for kjedsomhet. Derimot tror jeg de første risikosportene ble oppfunnet. Når de sarte kreative sjelene fordrev tiden med å lage fine tegninger på veggene inni hulen tok et par mer, ufornuftige er vel ordet, sjeler veien ut av hulen for å få et lite kick av å leke mørkegjemsel med diverse dyr med alt for store tenner. Utrolig nok må mange av disse ha overlevd for vi ser så definitivt genet gå igjen i vår egen tidsalder. Alle som har sett en skrekkfilm og revet seg i håret over at det er noen i filmen som faktisk synes det er god idé å gå ut og se om det virkelig er en øksemorder utenfor hytta i den mørke skogen, kan forstå hva jeg hinter til her. For som sagt; ekstrem kjedsomhet kan også føre til noen ekstremt dårlige idéer. En gang når jeg var liten og rimelig drittlei av å bli tvunget med på milevise turer på bortoverski fant jeg ut at det hadde vært ekstremt informativt å finne ut hva som skjedde om jeg prøvde å hekte meg på fars ski i store nedoverbakker. Bortsett fra helt nye profaniteter lærte jeg også hvor mye skrubbsår man kan få av litt skaresnø. I voksen alder fant jeg også ut at selv om det er lettere å lære seg å stå på snowboard i skarpe nedoverbakker er ikke det nødvendigvis tingen når man skal lære seg å stå på rollerblades. Heldigvis er det enkelte ting jeg faktisk også lever og lærer av.

Jeg kan fastslå datoen ganske nøyaktig når fornuften innhentet meg og klarte å overvinne den litt for kraftige entusiasmen. En tidlig påskemorgen i 1995 i Hemsedal sine bakker, da jeg fremdeles var forholdvis dyktig på snowboard, nådde jeg min grense av idioti. En av de flinkeste snowboardgutta gav meg et tilbud om å lære meg å virkelig hoppe på snowboard og ikke bare de puslete sakene jeg drev med i half-pipen. Etter å ha fått demonstrert noe som bare fugler burde gjøre gjorde stamtreet mitt seg meget synlig. Hodet er kanskje for alltid i skyene, men jeg har ihvertfall bena på bakken. Lengst inni hulen.

05_08_05

Det finnes et dikt som presiserer at det å ha skapt menneskene i sitt eget bilde er å be om et dårlig rykte. Men for min del er det atter et skritt i forståelsen for hvorfor vi er som vi er.

La oss ta forelskelsen og betattheten for eksempel,– noen påstår at det er en av naturens måter å forsikre seg om at det etterhvert ble fler av oss. Erm,–...nei. Noen som noensinne har vært særdeles betatt av et annet menneske kan fortelle at man sitter heller igjen med følelsen av at forelskelse er en av våre genetiske kjepper i hjulene når det kommer til å føre menneskeheten videre. Jeg er urokkelig i min tro på at det er helt andre elementer som har gjort at menneskeheten er såpass flerfoldig. Som hormoner, lyst og, til tider, alkohol. For alle som noensinne har opplevd disse underfundige følelsene kan skrive under på at dette er heller til hindring enn hjelp når det kommer til å sikre seg et avkom. For la oss se på hva symptomene til en forelskelse er. Vi har den alltid like velkomne ”hvor i $%&/ gjorde jeg av armene før?” med påfølgende idiotiske positurer. Så har vi de små talefeilene som beslutter seg for å svinge innom hver andre setning, intelligensen som nekter å dukke opp, en merkelig humoristisk sans som gir får deg til å le av det meste, matlyst som takker for seg, høynet blodtrykk som gjør at alt blodet samler seg i toppen av kroppen, total mangel på generell fornuftig gange og en selvbevissthet som er helt i grenseland for å forårsake at man fysisk imploderer. Og alt dette samlet gjør at man som regel holder seg milevis unna den utvalgte, da alle ønsker å vise den beste versjonen av seg selv og ikke den sosiale analfabeten med tendenser til fysisk tourettes man blir under forelskelsen sine vinger.

Ikke alle professorer og forskere får meg noensinne til å tro på at det er forelskelsen som er grunnen til at det finnes så mange av oss. Mitt siste bevis er dette. Bare se på Gud, hvem enn han eller hun nå er. Sist jeg sjekket er hun/han fortsatt singel.

26_08_05

Jeg er en noget svoren fan av de eldre tider. Spesielt 40/50 tallet da musikken var fabelaktig og det fremdeles var vanlig å gå med hatter og å bli bedt opp til dans. Og mest av alt– at da var vi bare i begynnelsen av teknologiens tidsalder. Uten å på noen måte å fornekte min elsk for dippedutter, har jeg i det siste begynt å lure på hvor mye av tiden min alle disse ”tids-besparende” sakene stjeler istedet for å gi. For jo smartere dippedutt– jo dummere og mer nevrotisk gjør den meg. Første ut er kalkulatoren. Denne har forårsaket ekstrem ubrukelighet i hoderegning,- noe jeg vant til og med konkurranser i i 6.klasse. Så har vi Datamaskinen. Som en evig fan av å bruke, men ikke nødvendigvis forstå, dippedutter, er mac´en min det ultimate i tryllekunstneri. Den får meg til å klappe i begeistring og gå helt fra hektene i panisk frustrasjon når den, av en eller annen dippedutt-grunn, truer med å legge seg ned og dø og ta det siste års arbeid med seg i dragsuget. Men dagen etter, etter en noget svett runde med opp-backing av dompap, stær og tiur– er alt tilgitt. Dog, den største fordummende, tidsberøvende og nerveslitende tingesten jeg eier er Mobilen. Ah, mobilen.. den lille saken som passer perfekt i lommen og som har gjort at jeg ikke lenger trenger å huske på å kjøpe telefonkort eller måtte huske noens nummer. Derimot bruker jeg ekstremt mye tid på å lete etter, prøve å forstå, for å ikke snakke om å forbanne, det lille vidunderet. Jeg har også brukt opp en uansvarlig stor mengde med nerver på å kaldsvette ved tanken på å miste den lille sorte saken som holder nøkkelen til hele mitt sosiale liv. Det er circa like logisk å overlate et så stort ansvar til en sak som kutter ut etter å ha tilbrakt 2 sekunder nede i et ølglass, som å kjøpe en chihuahua for å vokte huset ditt. Å leve i en tid der det er faktisk et marked for elektriske salatristere, gir meg en ekstrem trang til å bytte alt av elektronikk for en sveivetelefon og penn og papir. Som hvis jeg får en eneste SMS til som krever mer enn 5 stavelser til svar. For Gud bedre og du store llama: sms er for beskjeder og telefonen er for samtaler. Og kommer jeg i skade for å få

tilsendt en elektronisk melding til med noe som helst snev av zÂ´er der ingen Â´zÂ´er skal vĂŚre, eller noen form for *ler* er du garantert svar, dog kanskje ikke det du forventer.

12_08_05

Etter å ha levd i noen år, er jeg godt inneforstått med begrepene konsekvenser, ansvar og den evige baksiden av medaljen. Dette er helt i orden når man snakker om å ta konsekvensene av sine egne handlinger, men i enkelte tilfeller synes jeg ikke det er urimelig å forvente at det ikke finnes noen baksider. Som bivirkninger av medisiner. Begrepet paradoks kan vel ikke illustreres bedre enn dette. Jeg vet ikke om jeg vil anbefale eller advare på det sterkeste om å lese vedleggene på diverse medisiner, for det kan virke både komisk, ironisk og litt skummelt på en gang. Men mest av alt fullstendig meningsløst. Leser du vedlegget til en pakke med smertestillende vil du oppdage at noen av bivirkningene kan være akkurat de samme som plagene du tar pillene for å kurere. For å ikke snakke om endel andre småsaker som gjorde at jeg endte opp i et mørkt rom med klut på pannen– ikke for å dempe hodepinen men for å roe nervene. For skal du lese vedlegget husk på å gjøre det før du tar pillene, spesielt hvis du har noen nevrotiske tendenser. Det er ikke bare smertestillende som har noen absurde effekter. De fleste som tar p-pillen må gjennom mange forskjellige sorter for å finne frem til et merke som passer for dem. I denne runden av hormonsjau er det mange som opplever å få mangedoblet valuta for pengene, og pillen får sjelden mulighet til å bevise den egentlige virkningen den skal ha. Pillepopperen opplever som oftest at sexlysten takker for seg og det er også liten fare for at eventuelle kjærester vil mase for mye om rulling i høyet da pillene fører til humørsvingninger som får en noget småpsykopatisk okse til å virke tiltalende i sammenligning. Jo bedre medisinene er– jo skumlere er bivirkningene. La oss de litt på alle mors dop,morfinet, eller lege-heroin som det også blir kalt. De fleste som får morfin på sykehus er som regel så langt ute på tur med elefanter at virkningen går dem hus forbi. Etter et benbrudd fikk jeg morfin i sånn nogenlunde oppegående tilstand, og på null komma nix fikk jeg et godt innblikk i hvorfor akkurat dette dopet har en så skummel bakside av

medaljen. Hvis du krysser et dovendyr med en ecstasypille får du et godt bilde av min sinnstilstand etter inntaket. Alle medisiner som blir oppfunnet vil komme med noen underlige bivirkninger. Men hittil har jeg funnet kronen på verket; En ny medisin er kommet for parkinson pasienter. Du blir bedre av sykdommen, men det er stor fare for at du pådrar deg ekstrem spillegalskap. Hørt om å måtte velge mellom pest eller kolera.

02_12_05

I vår moderne tid lever tror de fleste at det psykiske er herre over det fysiske. Vi har en eksepsjonelt stor hjerne, men selv den kan ikke alltid redde oss fra oss selv. Det er kanskje derfor det fysiske kan ganske lett trumfe psyken vår når som helst.

Jeg var enig i den hele ”mind over matter” teorien helt til jeg var hos legen og atter en gang prøvde å overbevise meg selv om at jeg tåler å se blod. Så skjer det som alltid skjer– hodet sier ja og kroppen sier nei. Lysene begynner å flimre, og nekter jeg å se bort skrus de likesågodt av. For om jeg vil eller ikke, sitter nok min egen fysikk med trumfkortet über alles. Besvimelsen. Også kalt Den-siste-utvei. Denne varianten er ganske ekstrem og det er ikke alltid kroppen tyr til så sterke midler. Den har noen andre små-ess opp i ermet. Vi har den alltid populære Dra-tilbake-dit-du-kom-fra-syndromet, eller som jeg liker å kalle det den-dårlige-idés-hevn. Hodet sier ”pfffff! Akevitt hører julematen til med eller uten de 8 ølene allerede i magen” Men Kroppen sier ”eh, nei.–ikke engang prøv å ta den veien, du skal ut der du kom fra. Fort som f.” Og den gir seg ikke før den er sikker på at absolutt alt er ute. I noen tilfeller selve magesekken. Den motsatte effekten kan skje når Sikle-syndromet setter inn. Ofte i samarbeid med sjokolade. Hodet vårt sier at sjokolade er den store synderen og vi tar derfor for det meste av tiden bare en bit. Kroppen sier ”hva er det du mener med én?? Lets GO!” og får oss til å sikle i flere minutter etterpå for å virkelig teste viljen. Har man litt PMS (ie. vilje-løshet)i tillegg kan fråtseriet gå over i det legendariske. Noen ganger er effektene enda mer pussige. Noe jeg kaller Pavlovs-hund-syndromet kommer etter fraberøvelse av okygentilførsel i diverse lemmer. Det er kroppens måte å gi deg en fik for å få deg til å huske bedre Neste Gang. Neste Gang skjer som regel i en

kinosal da det står 50 røykesyke mennesker bak deg som skal ut mens du betaler dyrt for to timer med bena høyt på setet foran.

Min favoritt er ”fight or flight” syndromet. Der alt av blod forsvinner fra hodet og lemmer og gjør oss klare til den store kampen mot et rovdyr på rundt 2 cm. Når det kommer til edderkopper er det for meg det ypperste bevis på at kroppen vet best.

17_06_05

Voyerisme er en pussig liten sak, og antagelig en av de mest menneskelige egenskapene som finnes. Jeg tviler på at det finnes noen andre arter i dyreriket der oppførsel á la Richard Attenborough hadde blitt sett på som normalt. Hva i all verden er det som gjør at vi har et så ekstremt behov for å fokusere på hva andre dyr driver med?

En teori jeg har er at vi har en ekstremt lav terskel for å kjede oss. At på et eller annet punkt i steinalderen ble plutselig ikke bålet like interessant å glo på lenger og spenningen i å drodle på veggene hadde mistet litt luven. Kanskje det var da det første hulemennesket tok en liten tur ut, og i mangel på naboer å følge med på, vips!; ble den første zoologen født. En annen løsning kan være et seriøst behov for å bli lagt merke til. Har noen noensinne vært borti mobbere, vet man fra (smertelig) erfaring at jo mer du ignorerer dem jo mer besatte blir de. Kombiner denne egenskapen med at vi automatisk ser på oss selv som det beste av det beste av cellesamlinger på jorden, og likevel ikke ser ut til å imponere de andre dyrene noe særlig, så har du et godt grunnlag for et intenst behov for å finne ut av hvorfor i huleste de ikke kunne gitt mer beng i om vi er her eller ikke.

Det er for så vidt ganske logisk at de synes vi er ganske lite interessante; Ikke kan vi løpe særlig fort, ser passe idiotiske ut nakne, har bare noen særdeles stakkarslige hoggtenner å vise til, ikke er videre svømme/ klarte/ fly dyktige, og generelt friker ut hvis noen andre dyr enn huslige kommer i nærheten av oss. Den siste teorien fikk jeg grundig testet ut en tidlig morgen i bilen og en edderkopp firte seg ned fra solskjermen 10 cm fra nesen min. Hadde et dyr observert meg da hadde det antagelig lurt på nødvendigheten i den hysteriske massakren som påfulgte rett etterpå. Så mye for vår ekstraordinært store hjerne.

03-02-06

Det å bli 30.

Egentlig skulle jeg skrevet om det å bli 30. Jeg skulle skrevet om lykken over å ikke være i tenårene lenger, som i mitt tilfelle var en eneste stor forferdelse, og det å ha blitt litt mer avslappet på endel ting. Et par rynker er da tross alt en liten pris å betale for at noe skulle høre ungdommen til. Trodde jeg. For når jeg kom til det å bli flinkere til å godta ting, spesielt at livet verken er logisk eller spesielt rettferdig, stokket det seg ikke bare litt til.

En ting jeg ikke hadde planlagt å møte igjen var den bablende idioten. Jeg trodde at jeg etter hele tredve år skulle ha lært meg å høre på den lille stemmen i hodet som sier ”Lukk munnen din! Hysj! Åh for guds skyld, kan du bare se å holde kjeft!!!”. Men neida. Med en gang jeg er litt nervøs og kommer litt ut av det, faller det meg ikke engang inn å ta en liten time-out. Jeg fortsetter likeså godt å grave meg dypere og dypere ned i idiotien helt til jeg ikke engang husker hvilken dag det er. Jeg trodde alle timene jeg har brukt på å gremme meg etterpå var noe som hørte fortiden til, men tydeligvis så viser det seg at naivitet har ei heller noen utgangsdato. Jeg trodde også at jeg endelig skulle begynne å kjenne den tikkende klokken. Ihvertfall litt. I hvert fall nok til at jeg ikke bryter ut med et spontant ” åh gudbedre! Nehehei! blargh!” hvis noen nyklekkede mødre spør meg om jeg ikke kunne tenkt meg en selv snart. Misforstå meg rett, babyer er noe av det søteste som finnes, men jeg har rett og slett ikke blitt gammel nok til å ha lært meg å være politisk korrekt mot nybakte foreldre. Og det begynner å bli pinlig. Jeg trodde også at jeg aldri mer skulle få en kvise, at jeg skulle få en litt høyere kjedsomhetsterskel, at alkohol ikke var like stas lenger og at den økonomiske sansen skulle endelig ta plass i min bevissthet også. Jeg trodde definitivt ikke at jeg skulle bli

oppringt av Mastercard for å måtte forsikre de om at kortet mitt ikke var stjålet og at det virkelig var mulig å bruke så mye i en skobutikk.

Men så innså jeg en ting: Jeg er endelig gammel nok til å kreve respekt fra omverdenen. Jeg har tross alt overlevd tenårene, kommet meg nogenlunde helskinnet gjennom 20 årene med den første identitetskrisen og voksen kjærlighetssorg (som det er et under at noen overlever) og står nå her som en noe skadeskutt men pent brukt eksemplar av en frøken. Bare det i seg selv synes jeg er ganske imponerende.

13-05-05

For en liten tid tilbake holdt jeg på med en litt uvanlig research. Jeg skulle skrive en artikkel om seksualopplysning og syn på sex gjennom tidene, noe som utviklet seg til å bli en informativ tid, om ikke en særdeles absurd en.

Det får så være at det kanskje er eksepsjonelt lite passende å sende ut et fjas om sex, men i det siste har jeg oppdaget at det er færre ting som får mennesker til å bruse mer med fjærene, på godt og vondt, som dette temaet. Og gode gud så uinformerte vi er. Her er noe av det jeg lærte.

•

Den første seksualopplysningsboken ble skrevet av en Herremann kalt Ovid som levde i Antikkens Hellas. Hele boken, kalt ”The Art of Love” er skrevet i verseform (som seg hør og bør) og har kapitler med overskrifter som ”Theres allways the kitchen” og ”Never ask about her age”. Du kan tro jeg lo.

•

Middelalderen var ikke bare brunt og ekstremreligion. Mye tyder på at ”De pulte og drakk som bare det da også ” i følge Hylland Eriksen. Hvem sa at sosialantropologi er kjedelig.

•

I gammelhellas hadde de kjønnshår-frisører med frisørstoler som vendte ut mot gata. Dette var dagligdags vare. Alle Cosmopolitanblader får meg ikke til å tro at vi enda kan kalle oss frigjorte historisk sett.

•

Arkeologer har gravd opp endel gravkammer fra middelklassen i Gammel-Egypt som støtter troen om at det ikke ble løftet noen øyebryn av homofili. Der har de akkurat funnet en grav med to menn ”Som ikke var bare gode venner og som sannsynligvis var enten frisører eller parykkmakere” for å sitere en sombre arkeolog med rykninger i barten på National Geographic.

•

Begrepene, sex, seksualitet o.l kom ikke før begynnelsen av forrige århundre, da en insektsekspert kalt Kinsey fattet intresse for området.

•

Leger kurerte kvinnelig hysteri med seksuelle hånd-tjenester. Dette igjen førte til en heller sliten leges oppfinnelse av den første dampdrevne vibratoren. Sexy.

•

I Dreyers ungdomsleksikon fra 1949 er en viss gruppe mennesker referert til som ”de hårdnåkkede onanister”. Akk de fine begreper.

24_02_06

Kommunikasjon er en artig liten skrue. Vi tenker så ofte at det er det vi sier muntlig som oppfattes, men den glemte sannheten er at helheten av det vi kommuniserer er summen av ikke bare ordene vi ytrer, men også tonefallet, gestene, og ansiktsuttrykkene vi bruker underveis. Og det er her moroa begynner, for med mindre vi har ekstremt dårlige sosiale antenner eller misliker en person sterkt speiler vi instinktivt kroppspråket til den vi snakker med helt ned til sittepositur og ansiktsuttrykk. Jeg har mang en gang funnet trøst i denne teorien etter å ha spontant hermet etter folks små finurligheter i ren fascinasjon. Det er et helt ukontrollerbart tick jeg får når jeg blir henført av et eller annet. Etter en spesielt bra episode av Emil i Lønneberget sprintet jeg i dagevis rundt i onkels åker og sang ”Snikkarboa hei fallera” for full hals til min families store underholdning, og André Bjerkes ”Bedrøvet fugl” kan fremdeles ikke leses uten at jeg kjenner et stikk av min barndoms dypeste fortvilelse over at den stakkars fuglen egentlig ikke fins. Dette er den underholdene siden av saken. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg ufrivillig har hermet etter dialekter, ansiktsrykninger, og talefeil, noe som ikke bare er forferdelig pinlig men har fått meg i bråk med de fleste autoriteter (Det er virkelig ikke min skyld at 70-tallets lærerstand var en kavalkade av de rareste menneskelige fenomener) Ettervert som jeg ble eldre ble jeg smertelig klar over at det er veldig mange som oppfatter mine ticks som latterliggjøring og jeg gav sakte men sikkert opp å prøve å forklare forskjellen. For å unngå tu ren til skammekroken måtte jeg heller opparbeide en viss form for selvbeherskelse, noe som hittil har gitt heller stakkarslige resultater. Det viste seg at den rett og slett måtte bli skremt ut av meg. På en konsert for en stund siden snakket jeg med en person som fullstendig var blottet for mimikk. I løpet av en halvtimes samtale ble jeg regelrett stirret i senk. Borsett fra et blikk av stål ble ikke så mye som et øyebryn eller munnvike hevet, ikke en hånd løftet eller et tonefall ytret som kunne gi meg noe som helst hint om hennes sinnstilstand. Etter en 10 minutters tid begynte jeg å få en ekstrem trang til å oppriktig spørre om hun hadde hatt en stygg erfaring med Botox, og resten av tiden pendlet jeg mellom gåsehud, ærefrykt og en form for måpende fascinasjon jeg aldri før helt har

opplevd. Jeg skulle akkurat til å hengi meg til et ”Yes Master” tick av dimensjoner da det gikk opp for meg at dette var samme person som hadde skremt livskiten ut av meg seks år tidligere med å stirre blankt på meg en hel fest.

En totaldekkende gåsehudsbølge fikk røsket meg godt ut av tick-country, og rett inn i et –Mr.Hannibal, I presume- modus istedet. Der andre kanskje ville teorisert om en lei mangel på ansiktsmuskler, var nakkehårene mine standhaftige i sin felles respons; Et tick nå fra deg unge frøken vil få langt dystrere konsekvenser enn en faderullantur nedover en åker. Så Vips,– instant selvbeherskelse. Og en evne til å ubemerket teleportere meg selv til baren godt gjemt bak de største mennene jeg kunne finne.

20_05_05

Av og til kommer visse ting om oss mennesker frem i lyset som gjør det vanskelig å tro at vi klarte å reise oss opp på to ben uten å lage så alt for mye bråk. Ihvertfall med tanke på den lille saken vi kaller frykt. Takk Gud for sunn fornuft, uten den hadde vi virkelig slitt.

Med fare for å høre litt for selvironisk ut, er det ikke få ganger det har slått meg at enkelte av mine gener har blitt satt på plass litt hips om haps, og jeg tror ikke jeg er alene. Mange vil nok si at tendensen til å være litt nevrotisk er et typisk kunstnerisk gen, men etter endel års erfaring med en eksepsjonelt stoisk familie har jeg skjønt at resten er bare litt flinkere til å skjule dette enn oss ”kunstneriske”. Det sies at frykt er en sunn ting å ha, at det er den som forhindrer oss i å hoppe ut fra et stup for opplevelsens skyld (eller bør forhindre oss er nok et mer riktig term), og får oss gjennom livet sånn nogenlunde uten alt for mange skrammer. Men som alt annet teknisk fungerer den ikke alltid slik som den skal. For eksempel: Hva er forklaringen på, og jeg ber meg frabedt beskrivelser som ”ren idioti” og ”selvbedrag”, at jeg er livredd hus-edderkopper men ikke er videre skremt av å røyke. Et annet eksempel på dette er at det var tanken på hvor høyt opp i luften jeg var, og ikke alkoholskadene jeg antagelig pådro meg i drikkende øyeblikk, som forhindret meg i å nyte ølen i baren i toppen av SAS-hotellet (en annen sak er hva i all verden jeg gjorde der). Jeg har også en intens frykt for tannlegen, ikke på grunn av det opplagte– jeg fikser rett og slett ikke å få bomull på tennene, hos legen er jeg ikke redd for sprøyter -men å ta EKG er noe av det skumleste jeg vet (du kan tro de lo), og tanken på å måtte opptre foran folk sender meg inn i en mental fosterstilling. Men å dykke, gå alene på gaten om natten og sykle i Oslos gater bryr meg pent lite.

Jeg tror veldig lite på at jeg er den eneste med disse små genetiske feilkoblingene, dog

jeg advarer mot å gruble alt for mye på alle disse små genetiske glippene vi bærer med oss ( som sagt; gåsehud, min evige lille kjepphest), -det gjør deg litt for sårbar for kritikk. Da jeg for en ukes tid siden klarte ved et uhell og skumpe borti en som bar på en øl på bar og fikk smelt ”Hva f*** er ditt problem?”, så svarte jeg som sant var at jeg ikke visste helt hvor jeg skulle begynne.

Dracula, Dracul, Drac.

Det er mange situasjoner i livet man ikke kan forberede seg på. Som å få beskjed av tannlegen i en alder av 30 at det kan være en fremtidig mulighet å måtte få installert regulering. Og grunnen? En ”vandrende” hjørnetann. Den var jeg virkelig ikke forberedt på.

Ørene og tennene mine kom ferdigprodusert i voksenstørrelse, noe som førte til endel usøte år før resten av hodet fulgte etter i dimensjon. Det hjalp nok ikke at jeg også i denne perioden var stor fan av hockeysveis og rosa giga-briller, men det som virkelig var kronen på verket var to vaskeekte hoggtenner som stod litt høyere opp og ut av munnen enn resten. For å dempe datter-av-Dracul-uttrykket noe, ble de filt ned dog ikke regulert da de mente at de ville finne sin rettmessige plass når munnen min ble stor nok til å romme alle tennene mine. Lykken var kortvarig da hodet endelig nådde riktig dimensjon, for det skjedde på minuttet samtidig som at tenårene begynte. Da jeg var 17, og midtveis i tenårs forferdelsen, hadde bare en av hoggtennene migrert og jeg satt igjen med én skjev tann. Jeg tryglet om regulering da også, mest fordi ”det så badass ut på hun i DeeLite”, men ei. Tannlegen min var ”drittlei av de unaturlige Hollywood tennene” så tannen ble et lite politisk budskap som jeg tilslutt lærte meg å elske da jeg var noen og tjue og ute av den verste fjortiståka. Det er ikke lenge siden jeg hadde en diskusjon om hvor fantastisk alder jeg er i akkurat nå. Jeg er blitt gammel nok til å ha en mer avslappet holdning til det meste, men ikke så gammel at jeg har fått rynker eller slipper unna å måtte vise leg i ny og ne. Og det er selvfølgelig da det skjer. Situasjonene man aldri kunne forutsett. Kanskje det er bare meg som tenker på Reggis som et fjortiss-syndrom sidestilt eksplosjonsartet voksing og irrasjonelle kviseutbrudd, eller kanskje det er Karma ,–min gamle venn.

Fra antallet ganger jeg har blitt dumpa/ fortalt de mest intime og vemmelige historier av vilt fremmede, tråkket i hundebajs og blitt påkjørt ,ville det vært direkte irrasjonelt å ikke tro at jeg må ha bedrevet noen forferdeligheter i et forrige liv. På den positive siden kan det også hende at jeg endelig har blitt bønnhørt. Er dette tilfellet står jeg også i fare for å bli kjæreste med den småkriminelle men søte gutten fra A-klassen, vinne Norway Cup og endelig føle meg forstått. Så pass deg hva du ber om, det kan hende du får det. Med renter 15 år for sent.

08/12/06

Vi mennesker snodige individer, og noen ganger er det aller rareste med oss noe av det søteste med oss også. For når begynte vi egentlig å kysse? Noe som, når man tenker på det, er en ganske pussig handling i seg selv og som selvfølgelig forskerne har en like naturlig akademisk dragning til. For meg begynte hele eventyret innerst i et støvsugerskap sommeren 1983 i Haugerud kirkelige barnehage.

Ingen glemmer vel sitt første kyss. Nå snakker jeg ikke om alle former for kyssing, men om det aller første romantiske kysset man noe gang fikk. Det å kalle det romantisk er vel å legge lista litt høyt da jeg bare var 6 år da det skjedde, men jeg husker tydelig å klatre inn i et støvsugerskap med den største selvfølgelighet for å motta mitt aller første romantiske kyss med min aller første kjæreste, – John Eivind. Det var vel mer en krysning av nesekræsj og en tafatt nuss enn noe annet, men jeg klatret ut igjen med et tydelig inntrykk av at dette var begynnelsen på noe fryktelig stort. Akkurat hva det var ante jeg ikke, men det hadde vekket min interesse nok til å plutselig skulle få med meg flere enn én inn i det evinnelige skapet. Fram til puberteten var det bare noe som føltes veldig voksent å gjøre, men som lykken har det ble jeg bare mer og mer sjenert etter hvert som jeg ble eldre. Da jeg ble tretten var tanken på å kysse en gutt rett ved siden av å hoppe bunjy jump– noe som hørtes fryktelig spennende ut men som likevel var utenkelig å gjøre i virkeligheten. Tenårene var som kjent for min del en eneste stor forferdelse så trusselen var heller aldri stor for at noen skulle finne på å kysse meg heller. Den første gangen jeg kom farlig nær var da jeg var 18 og på snowboardcamp i Hemsedal. Antenneløs som jeg var skjønte jeg ikke at kjekke-Espen flørtet med meg, det at han satt alt for nærme gjorde meg sjenert men det derimot gjorde meg på ingen måte forberedt på den klassiske ”innleningen”. Min reaksjon var selvfølgelig å lene meg lengre tilbake med et hva-er-det-du-driver-med blikk. Ikke akkurat den skarpeste kniven i sjekkeskuffen. Det var ikke før han tilslutt tok tak i meg så meg dypt inn i øynene a lá Keaunu Reeves i Point Break, at det blinket litt i de små grå og jeg lo litt hysterisk og sporenstreks kastet meg på nærmeste flaske. Så det som kunne ført til mitt aller første

ordentlige kyss resulterte heller i en langvarig fobi for Malibu og en livslang overbevisning om at jeg definitivt hadde stått bakerst i køen da det ble utdelt romansevett.

Men som alt annet ender også tenårene og jeg begynte til slutt på en noget ugrasiøs vandring mot det motsatte kjønn. Kyssing er ikke lenger, vel ikke alltid i hvert fall, der oppe med å kaste seg 100 meter ned med en liten strikk rundt foten, men det er likevel en merkelig ting å like så godt. I hvert fall etter å bokstavlig talt opplevd ha opplevd å dytte noen ut av det evinnelige skapet underveis (som sagt ikke den skarpeste kniven i sjekkeskuffen). Så hvorfor er det da så stas? Hva i all verden er så romantisk med den fysiske handlingen i å kysse? Noen forskere mener at det stammer fra at mødre tygde maten før barna fikk servert det ferdigtygde (synes jeg hører Freud rope der ja) mens andre mener at det er en skikk inderne fant opp for så å lære romerne. Uansett hvor det kom fra (jeg velger å tro på den siste teorien av opplagte grunner) er min teori at av og skjer det også evolusjonsmessige lykketreff i den riktige retningen. Og at jeg endelig har en kjepphest jeg ikke misliker. Den skal få være i fred.

21-04-06

Mitt første minne av ordet kreativitet var når det ble brukt som en betegnelse på mine unnskyldninger. Jeg kom meg aldri ut av kniper, ikke fordi jeg ikke var god til å lyve, men fordi jeg ikke hadde evnen til å komme opp med en enkel unnskyldning. Allerede fra ung alder har alle mine historier utviklet seg til romaner, og ikke sjelden, til manges fortvilelse, romaner helt uten poeng eller slutt. Kreativitet er best når man må forholde seg til rammer, for nå, ikke overraskende har man oppdaget at det mang en gang blir til hoppende galskap.

Kreativitet er en av de få formene innen psykologien som fremdeles ikke har en satt definisjon. Kreativitet har ofte blitt assosiert med galskap, psykiske lidelser og humor. Legg merke til rekkefølgen her, den er noe jeg har opplevd hele livet. Som barn av en eksepsjonelt stoisk familie vente jeg meg raskt til at jeg var den ”kunstneriske” av oss. Der jeg elsket drama og eventyr i så store mengder som overhodet mulig, pleide mamma å høylytt irritere seg over hvor ”overdrevent” alt var i slike filmer. Når jeg ble litt eldre la hun ned et totalforbud om bladet Romantikk fordi det var så totalt urealistisk, noe som i min ordbok forlengst hadde blitt synonymt med spennende. Jeg oppdaget at virkeligheten som mange så den var ekstremt grå, og at en verden uten overnaturlige ting, mystikk og hemmelige koder kunne jeg ikke se for meg at var mulig å overleve i. Fattet jeg interesse for noe var det med nesten autistiske tendenser jeg kastet meg over det. Og jeg kom ikke tilbake til verden igjen før jeg hadde totalt utslitt temaet. Hvis jeg hadde opplevd noe ekstremt spennende (de fleste hendelser nådde helt nye nivåer i mitt hode) pleide min far/lærere/familiemedlemmer å sitte med det samme uttrykket hver gang. Blikket jeg oftest fikk oppfattet min naive barnesjel som oppriktig interesse, men jeg har skjønt i senere tid at det var en form for måpende fascinasjon for min egen grenseløshet. Den fine linjen mellom rablende gal og sunn galskap er alltid tynnslitt for de fleste ”kunstneriske”, men den er der. Sunn galskap og fantasi er når man vet at man er ute og sykler men at man kan bruke det til noe konstruktivt. Som når

jeg som åtteåring fikk fri en uke av rektor for å besøke onkel på vestlandet. Bare jeg visste at jeg ikke skulle dit, men klarte å lage en så troverdig fantasi at alle trodde meg.

Hadde arbeidsgivere skjønt hva kreativitet egentlig kan innebære tror jeg ikke like mange annonser hadde vært fylt av ordet. Kreativitet er en evne til å se løsninger der det ikke er noen, men det er med de samme brillene man ser spøkelser ved høylys dag. Dog,– en liten pris å betale spør du meg.

16_09_05

Kreativiteter

Da jeg flyttet til England for å bruke de neste tre årene på å studere Time Based Media var jeg ikke helt forberedt på å bruke omtrent like lang tid sammenlagt på å forklare hva i huleste jeg studerte/drev med til diverse mennesker. En eldre mann lurte blandt annet på om jeg var litt ”treg i hodet” for å måtte bruke hele tre år på å lære meg å tegne. Etter 3 år på Westerdals for å studere tekstforfatting var det en vordende akademiker i Trondheim som genuint hadde trodd at det eneste en tekstforfatter gjør er å finne på slogans. Som rimer. Hm. Hadde jeg trengt å bruke tre år til på å lære meg å skrive en setning på rim hadde jeg nok vært ganske ”treg i hodet”. For det å gå på kreative skoler er ikke lett, ihvertfall ikke veien til å bli tekstforfatter.

For, pokker heller, Westerdals var alt annet enn lett til tider. Og endel av det har meget lite å gjøre med å pugge ethos og pathos. Under opptaksprøvene til studiet var en av oppgavene at halvparten av de håpefulle måtte bygge resten av oss opp som begreper når musikken sluttet. Jeg var så heldig å være med på å symbolisere elskov med en like ille berørt herremann i en sofa, så det kom ikke akkurat som noen overraskelse da jeg fikk vite at det ikke var min ekstreme dyktighet til fri lek som fikk meg inn på studiet. På det personlige intervjuet ble jeg spurt om jeg alltid ble like lett ille berørt. Like lett? Det var ikke akkurat en vanlig dag i mitt liv der vi begynner dagen med å stupe synkron-kråke til lett absurd musikk. Og, til tider, slik fortsatte det; Innimellom all skriving av retorikk, sjangerlære og strategi fikk vi våre små (ta ironien her) pusterom; Som da vi skulle lære å leke (har etter dette blitt en av mine hat-ord) av noen kaos piloter på Westerdals. Det var en noget misfornøyd og ille berørt pike som måtte hilse på klassekameratene med rompa en tidlig januar-morgen. Det ble ikke bedre da vi etterhvert måtte leke alle slags leker som innebar å løpe rundt å herme etter førstemann som hoppet og skvatt rundt og kaklet som en høne på diverse klassifiserte medisiner. Eller når gruppen man var på insisterte på å spille ut svarene på oppgavene som revystykker. Det å nekte ble nesten en kunstform for meg. Ingen, noensinne, i ettertid er så dyktige å gå i ett med veggen som meg og

noen av mine andre stakkars klassekamerater. Vi ble etterhvert kjent som de bitre og inneslutta.

Jeg angrer ikke et sekund på å ha gått på noen av disse skolene, for i tillegg til å ha lært meg å ”tegne og skrive”, er jeg blitt en av verdens dyktigste til å kunne sno meg ut av situasjoner jeg ikke vil være med i, for ingen er blitt så flink til å spille død som meg.

20_01_06 For meg er nyttårsforsetter oppskriften på dårlig samvittighet og umulige krav. De fleste har vært så urealistiske at det hadde vært mer sannsynlig at jeg hadde fått en spontan forståelse for kvanteteorier enn å leve opp til løftene, så derfor har jeg staket ut en ny taktikk. Jeg la inn ordet prøve. Jeg lover herved derfor å prøve å; •

ikke le høyt når noen løper på glassdører

•

slutte å tro at det er visakortet det er noe galt med hver gang det ikke fungerer.

•

slutte å tenke at jeg bad-ass når jeg vinner i spill.

•

åpenlyst håne mennesker som sniker i køer.

•

forstå at telefonselgere er mennesker også.

•

slutte å lete etter den ene tingen jeg er ekstremt god i uten å måtte øve/ studere/trene på det.

•

slutte å oppføre meg som jeg er døende hver gang jeg blir litt syk.

•

prøve å snakke i en rett linje uten 542 digresjoner underveis.

•

slutte å tro at andre også synes latin er tøft.

•

finne andre ord for ja og nei.

•

slutte å finne opp nye dager å feire som ”nye-øredobber-dagen” hver gang jeg prøver meg på en hvit måned.

•

aldri mer vise øl-trikset mitt til vilt fremmede.

•

egentlig aldri mer vise øltrikset noensinne.

•

aldri igjen prøve å peke med laser penn på rumpa til pus1for å se hvordan pus2 reagerer.

•

forstå at det er vanskelig for muskelmenn å ikke lage lite sosialt aksepterte lyder i benkepressen.

•

slutte å se på programmer/filmer som krever mer enn én pute foran meg underveis.

•

forstå at insekter, uansett hvor hårreisende ekle, har livets rett de også.

•

ikke oppføre meg som om livet mitt står på spill hver gang en edderkopp krysser min vei.

•

slutte å spontant herme etter dialekter uten å ville det selv.

•

forstå at en lang liste med informasjon ikke nødvendigvis blir sett på som underholdning av andre.

Derfor kommer fjaseri som vanlig neste fredag.

07_07_06

Noe av det beste folk vet er å gi råd. Jeg tror ikke det er en flotte-seg mekanisme vi har, jeg tror det er bare så innebygd i menneskeheten å dele erfaringer at det er noe som skjer helt automatisk. Faktisk så automatisk at man ikke alltid reflekterer over om de har noe for seg i det hele tatt, eller om det er noe som fungerer på alle. Noen av de mest velmenende rådene har for min del fungert stikk motsatt sin hensikt. Som å trøste og bære.

Jeg vil begynne med det første malplasserte rådet. Å stå stille. Ikke det mest logiske i min bok hvis en veps får et enormt behov for å sverme på deg. Jeg pleide vanligvis å høre på mitt første instinkt som ba meg fekte med armene og løpe som en hodeløs kylling på speed, helt til en vis voksen ba meg stå stille så forsvinner den. Den forsvant, men ikke før den hadde lagt en sviende visittkort midt på ene kinnet mitt. Nå hører jeg på fornuften som ikke overraskende sier akkurat det samme som instinktene mine. Nummer to i rekken var at kjærlighetssorg kureres raskere ved inntak av store mengder alkohol. Nå kan det hende at det speedet opp prosessen, men at det gjorde det lettere er et noget enormt steinkast unna virkeligheten. 2 doble whiskey inn i kuren kunne jeg raskt konstantere at det er sant at alkohol kan forstørre sinnstilstanden man allerede er i. Som en vanligvis utrolig lykkelig fyllik ble jeg fullstendig overrumplet av at den lille livsviljen jeg hadde igjen takket for seg, samtidig som jeg utviklet et så grenseløst og dramatisk språk at Liv Ullmann ble gjort til skamme. Heldigvis mente vennene mine også at det var en utvikling til det verre og fikk tørket meg opp fra gulvet og båret meg hjem. Hvor jeg gjorde det jeg vanligvis gjør. Ligger i fosterstilling og drikker saft mens jeg lemper ut av meg sonetter som senere blir brent for å senere kunne bevare noe som helst av selvtillit som tekstforfatter.

Nå i senere tid har det begynt å bekymre meg at jeg ikke har hørt det minste tikk fra den biologiske klokken. Etter å ha passet venners barn som er både fantastisk søte og underholdende å være sammen med, kan jeg ikke hjelpe for å føle en enorm lettelse for å kunne gå tilbake til friheten som venter meg hjemme når jeg leverer knøttene tilbake. Og rådene har ikke latt vente på seg. De første rådene har allerede blitt behørlig motbevist og er derfor rimelig utdaterte. Som; ”Når du nærmer deg 30 kommer du ikke til å ha et like stort behov for å gå ut på byen.” Nope, fremdeles litt for gøy. Og; ”Frihetstrangen kommer til å minske med årene.” Når jeg kjøpte leilighet klarte jeg ikke å bo der på to måneder i ren panikk over å være bundet til noe som er større enn et gjennomsnittsmenneske. Jeg var 27. Den siste i rekken er; ”Bare vent til du finner den rette, da vil alt det der komme av seg selv”. Ironisk nok har dette gjort at jeg har oppdaget at jeg ikke lenger på alle områder har Peter Pan komplekset. Når man er 30 og singel er ”den rette” rett der oppe med enhjørninger og drager som kan snakke. Dog, jeg har alltid likt eventyr.

Ubrukelige ord

Når solen stikker ut og man begynner å se snurten av sommeren melder vårsymptomene seg for full guffe; nysing og en ekstrem trang til a) å løpe rundt i sirkler og b) å sitte pal i solen med ingenting annet enn et fåret glis. Dette er resultatet av de overnevnte symptomer blandet med kraftig allergimedisin:

Undringen begynte en vakker solskinnsdag da det falt meg inn hvor mange ting jeg fremdeles ikke vet navnet på. Eller om det i det hele tatt finnes navn på. Dette var det jeg er i stuss over: · den saken som alltid stikker deg i fingeren som finnes i alle lommer · den hendelsen av å havne bak to identiske biler til din egen · det språket man snakker når man er forelsket i noen · hva etternavn heter når det er stavet balklengs (kan muligens være nvanrette..) · den totale mangelen på intelligens når man er nødt til å vise intelligens · det rykkete nervøse smilet som egentlig ikke er et smil · de tingene som fester ledninger på vegger · de to dippeduttene i metall en glidelås alltid begynner med · den sømmen som alltid løsner i nye underbukser · den tingen man trykker på for at barberbladet skal løsne fra høvelen · den lommen bakerst i noen notatbøker · den lille følelsen man får i magen rett før man blir forelsket og ikke vil det · fisk som enda ikke har blitt oppdaget · den tingen man finner under sofaputer som man ikke har noen anelse om

hva er eller hvor kom fra · den tingen man putter tråden på på toppen av en symaskin · de to siste radene på tannbørsten som stikker litt mer opp enn resten · småknappene på hjemmetelefoner man aldri forstår hva skal brukes til · talefeil som ikke er helt talefeil men definitivt ikke er riktig tale Hm. Og fyllesyk blir jeg heller ikke på disse pillene.

24_03_06

Sans og Samling

Det sies at det moderne mennesket bruker kun 20 % av hjernen til daglig, og det får meg til å lure grundig på hva som gjemmer seg i resten. Kanskje det er der underbevisstheten bor, denne lille finurlige saken som har det eksepsjonelt morsomt med å forvirre det fornuftige hos oss hver gang vi sover, og som, i enkelte tilfeller, hopper frem og sier bø når man minst forventer det.

En av mine viktigste prinsipper i livet er å heller bære seg ihjel enn å måtte gå to ganger. Noe av det mest meningsløse i livet er å gå to ganger. Så i tro ånd befant jeg meg midt i loftstrappen med en sirlig stablet pyramide av stoler i armene med hele mine 20 % fokusert på to ting: Banneord og hvordan i .... skulle jeg få åpnet loftsdøren uten å måtte sette fra meg tingene. Da, et par minutter senere, midt i en skamløs hyllest av mine akrobatiske evner med stoler og låser, skjedde det. Jeg kom bort i lysbryteren rett før døren gikk igjen, og det tok ca. et sekund med stummende mørke før underbevisstheten min hoppet fram og sa ”Husker du traileren til The Grudge? Du vet,– den med de døde og skrikende japanske zombie-barna som kom ut av det flytende håret”.Det var ikke første gang at jeg har skremt vettet av meg selv, men det var første gang jeg har dratt med meg en annen voksen person i hysteriet. Jeg hadde ikke rukket å sette ned stolene engang før jeg hørte et hviskende ”hhheeello?” rett ved siden av meg. Og det var det. Jeg skrek ikke, jeg brølte. Jeg brølte så ekstremt at jeg ikke skjønte at det var meg og det fikk meg til å prøve å løfte dørene av hengslene i ren panikk i stedet for å bruke dørhåndtaket. Jeg fikk nesten black-out da døren svang opp og det stod en mørk og langhåret skikkelse i døråpningen, men slapp hårfint unna med en hysterisk takling og fortsatte hylende nedover trappene i retning utgangsdøren.

Få ting gjør deg dummere enn panikk. Jeg fikk ikke åpnet dører, jeg reagerte sponant med vold, og volumstyrke var min eneste form for kommunikasjon. Det var ikke før jeg var halvveis nede at vettet begynte å komme tilbake og at jeg kjente igjen naboene mine. De har antakelig tilgitt meg, men de kommer nok aldri til å gå opp på loftet igjen når de har mistet stemmen i tilfelle de møter på noen fullstendig uten sans og samling som tror at alle massemordere hvisker.