10
19. august 2015
STUDVEST
NYHETSPRATEN
Jentesoldatenes grusomme skjebne
Å KOMME TILBAKE. Milfrid Tonheim forsket på jentesoldater, særlig rettet mot reintegreringsprosessen - hvordan det var for jentene å vende tilbake. Denne måneden ble hun intervjuet i The New York Times i forbindelse med forskningsprosjektet.
MILFRID TONHEIM Alder: 42 år. Om: Forsker ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap. Aktuell: Ble intervjuet i The New York Times i starten av måneden i forbindelse med forskningsprosjektet sitt om jentesoldater i Kongo (finansiert av Utenriksdepartementet). Var i ettertid med på å starte et humanitært prosjekt, «Buddies for Africa» som dekker skolegang for 250 barn av tidligere jentesoldater i Kongo.
De blir sendt alene til fronten i tro om at kulene ikke kan treffe dem
UiB-forsker Milfrid Tonheim mener universitetene ikke forbereder studentene godt nok på feltarbeid. Selv har hun tilbrakt over 20 uker i Kongo for å forske på unge jentesoldater. Tekst: ELISE KRUSE ek@studvest.no Foto: HANNE DAHL GEVING hg@studvest.no
Hvordan havnet du i The New York Times? Da jeg fikk intervjuforespørselen trodde jeg det var tull! Kanskje noen hadde funnet en smart spam-mail til akademikere som ville komme i media? Men jentesoldater er et tema som altfor sjeldent får oppmerksomhet. Det er gjort en del forskning på barnesoldater, men lite på jenter. Men du har forsket på dette. Hvorfor? Jeg jobbet på SIK (Senter for interkulturell kommunikasjon) som
hadde et rådgivningsoppdrag rettet mot reintegrering av barnesoldater i Kongo. De hadde sett at nesten bare gutter fikk hjelp. Jentene blir gjerne ikke sett på som soldater. Der har det internasjonale samfunnet gjort noen feil. Barnesoldater fremstilles typisk som en 12 år gammel gutt med stort våpen. I Kongo er 30 til 40 prosent av barnesoldatene jenter. De er barnesoldater, uavhengig av hvilken rolle de har i den væpnede gruppen. Hva slags roller snakker vi om? Jentesoldatene blir brukt som kokker, bærere og spioner sendt inn i landsbyer for å sondere terrenget før de skal raide. De blir også brukt i kamp, men i hvilken grad varierer veldig. I The New York Times ble det referert til Mai Mai-gruppene, lokale forsvarsgrupper som har oppstått på grunn av krigen. De ser på barn som rene, gjerne med magiske krefter. Dermed blir de brukt blant annet som livvakter for kommandantene, men de blir også sendt alene til fronten i tro om at kulene ikke kan treffe
dem. Slik blir de mer uforsiktige. På generell basis er det masse overgrep. Mange av jentene blir brukt som sex-slaver. Det er vanlig at de blir tvunget til å gifte seg med en kommandant eller soldat, men det er også tegn på at noen grupper lar jentene bli voldtatt av hvem som helst. Hvordan ender disse jentene opp? Det å vende tilbake til samfunnet for disse jentene er utfordrende av mange årsaker. Det er ikke alltid samfunnet rundt dem synes synd på dem, men tenker det er litt deres egen skyld. Mange kommer hjem med barn, og disse blir sett på som syndens eller fiendens barn. I tillegg har de vært i en maskulin setting, og er indoktrinert til hvordan de skal snakke og reagere på en måte som ikke passer inn i kongolesiske kjønnsroller. De blir utstøtt av slike årsaker. Det er eksempler på at gruppene har kommet tilbake og fanget jentene igjen etter at de har rømt. Det kan føre til at de ikke får komme hjem igjen fordi det blir for risikabelt. Noen har til og med utsatt å rømme fordi de gruer seg.
Hvordan takler du slike skjebner? Jeg kan nok ikke si at min univ ersitetsutdannelse gjorde meg forberedt til feltarbeid i en sett ing av væpnet konflikt. Ei heller hvordan gjøre intervjuer om et så sensitivt tema. Det er mangelvare i det jeg kjenner til av metodefag. Du blir på en måte sekundært traumatisert. En kollega av meg sa det godt: «Hvis du gråter hele tiden, har du ingenting her å gjøre, men gråter du aldri har du heller ikke det». Jeg har måttet gråte, og fikk mange mareritt. Jeg trengte en sykemelding etter det lengste feltarbeidet. Man er ikke flink nok til å snakke om slike ting i akademia, og det er noe jeg synes vi burde ha mer åpenhet rundt. Skal du tilbake til Kongo? Jeg har ingen umiddelbare planer, men jeg vil gjerne følge opp disse jentene om noen år. Jeg må i alle fall prøve, for jeg føler ikke jeg har satt punktum. Har du tips til personer vi kan snakke med? tips@studvest.no