hengende håret og tilbudt slivo, det lokale brennevinet. Ingen av albanerne uttalte seg negativt til bombingen som hadde ødelagt landet og revet bort familier. Det skulle snart forandre seg. Skjebnedagen 17. mars i år forandret alt. En anonym reporter fra FN-forvaltningen beskrev det som en «krystallnatt». Og det var da soldatene fikk se hva som egentlig bodde i lokalbefolkningen. Heljar sukker. Han forteller om de samme vennlige albanerne som hadde åpnet seg og tilbudt ham slivo. – Nå brukte de ungene sine til å kaste stein og håndgranater mot oss. Det var en irrasjonell handling, de handlet ut av frustrasjon. Men det var jo vi som fikk dritten uansett. INGENMANNSLAND
Heljar rister oppgitt på hodet. Han har opplevd alt på nært hold. Han synes synd på lokalbefolkningen. – Landet er fattig, og selv om det blir brukt store ressurser fra internasjonalt hold, så tar det tid. Og det er en viss fare for at landet skal bli avhengig, sier Heljar. – De har ingen industri. Den eneste industrien de står for er bensinstasjoner som selger Red Bull og Snickers til soldatene. Regionen Balkan har alltid vært en krutttønne, og er siste del av Europa som er preget av konflikt. Situasjonen virker for tiden håpløs. – Det ligger og vipper. Det kan ordne seg, men hvis vi trekker oss ut, kan det fort bli lovløshet igjen. At det stormet rundt soldatene etter 17. mars var en selvfølge. Og Heljar innrømmer at han var redd flere ganger. – Hvis du ikke er redd, er du sinnsyk. Frykt er en naturlig reaksjon, det spørs bare hvordan du takler den. Det var ikke bare Heljar som var redd. Også familien var bekymret. Med god grunn. – Familien min var veldig mot at jeg skulle reise, men de respekterer valget mitt. Heljar forteller at broren var den eneste som til en viss grad synes det var ålreit at han reiste. Han mente det var en ålreit måte å se verden på. Kompisene er en annen historie. – De fleste av kompisene mine er militærnektere, så de stilte seg uforstående til mitt valg. STUDENTLIV
15. juli i år, noen uker før skolestart, var tiden i Kosovo omme. Turen gikk hjem, til en normal hverdag. – Det var rart og kjempegodt, men også litt trist, sier Heljar. I Bergen er det Europa-studier som står på timeplanen. Heljar ser på Kosovo–opphol-
det som en del av utdanningen sin, noe som vil gi ham gode erfaringer fra sikkerhetspolitikken i Europa. – Du får et annet perspektiv når du er ute. Jeg har troen på at du skal bruke litt tid på utdannelsen din, og oppleve ting som er relatert til faget ditt. En institusjon som NATO er relevant for Europa, og økonomien og sikkerhetspolitikken vår. Heljar stopper opp. Han tenker høyt. Livet er mye roligere hjemme. Rikere på mange måter. Men han er rastløs. Derfor vil han ut igjen. – Jeg har et ønske om å gjøre noe som betyr noe, og ha noen gode historier som jeg kan fortelle til barnebarna mine. NY UTFORDRING
Nå har han fått tilbud om å dra til Afghanistan. Han har takket ja. Han skal ut igjen. Utdanningen legger han på hylla imens. Etter jul setter han kursen for fjelllandet i Sentral–Asia. Men først er det to måneder på Setermoen med trening. Situasjonen i Afghanistan er like vanskelig som i Kosovo. Kanskje enda verre. Landet er preget av to parallelle militæroperasjoner. Nesten 25.000 amerikanske spesialsoldater driver en intens jakt på Osama bin Laden og hans terroristnettverk. Mens terrorister blir jaktet på i fjellene og på landsbygda, er det en fredsbevarende styrke som passer på hovedstaden Kabul. Det er her Heljar vil befinne seg en gang på nyåret. Sammen med over 5000 andre soldater. Men Afghanistan er tre ganger så stort som Bosnia, og der tok det 40. 0000 soldater for å få kontroll. Det er litt av en oppgave soldatene står ovenfor. – Afghanistan er kanskje langt borte, men vi må være bevisste og tørre å engasjere oss. Dette er nemlig noe som angår oss.
VIRKELIGHETEN. – Det er aldri sånn som på film. Uansett hvor mye du trener, er det alltid variabler som du ikke har tatt høyde for. Foto: Privat.
HÅPER PÅ FRAMGANG
Heljar rister på hodet. Litt oppgitt. Han mener at vi må ta et tak. 90 prosent av all heroin i Europa blir produsert i Afghanistan. Det angår selv oss nordmenn oppe i nord. – Det er bedre at vi er der, enn at vi ikke er der. Det er en ting han har lært. At alle forventninger slår feil, så han forventer alt annet enn det han forventer. Og det er viktig. 17. mars 2004 lærte ham at alt kan skje. Men håpet lever videre. Det er det som driver ham. Heljar håper på å se forandringer i Afghanistan. – Jeg håper å se framgang. Det var dritt å reise fra Kosovo når det var verre enn da vi kom.
S
Tekst: GEIR KRISTIANSEN / geir@studvest.no Foto: TROND SØRÅS / trond@studvest.no
SVARET. Det var når det herjet som mest at Heljar fant svaret. – Det var da jeg kjente på meg at jeg gjorde en forskjell.