12
JULIE HELENE GÜNTHER Tekst og foto jhg@studvest.no
Harry Potter-universet har skapt engasjement langt utover litteraturen. Varmen treffer kinnene, og solen glimter frem i Bergen. Studvest møter tyske Hanna Große og franskmannen Quentin Lemaître på bybanestoppet til slettebakken. De er på vei til rumpeldunktrening. Große og Lemaître møter norske Dyveke Hatling på banen de skal ha trening på. De er tidlig ute. Det tar ikke lang tid før resten av laget kommer til banen og er klare for ukas tredje trening. Lagmedlemmene møter hverandre og de stråler av gjensynsglede. Tre ulike mål blir satt opp og kjegler blir fordelt rundt på banen. Trenerteamet Hanna og Dyveke organiserer laget og setter i gang med ulike kondisjonsøvelser. På det tyske landslaget – Rumpeldunk er livet mitt og jeg elsker det, forteller den tyske utvekslingsstudenten. Sporten har blitt en stor lidenskap for Große og hun bruker nesten hver helg på sporten. Große spiller på det tyske landslaget i rumpeldunk, og begynte med sporten i 2016. Hun er utvekslings student i Bergen og studerer geografi. Hun forteller at hun ikke var så ivrig i starten, men det tok ikke lang tid før hun ble hekta. – Etter jeg hadde vært med på min første turnering ble jeg i fyr og flamme. Jeg dro på alle treningene, og droppet alt annet. Videre forteller hun at det var viktig for henne at landet hun skulle reise på utveksling til hadde et eget rumpeldunklag. – Rumpeldunk var en av grunnene til at jeg valgte å reise til Norge. Jeg hadde faktisk ikke kommet hit hvis det ikke var noe lag her. Norge har i likhet med Tyskland sitt eget lands lag i rumpeldunk, og Große er allerede i gang med å
RUMPELDUNK. En av spillerne fra Oslo-laget.
kvalifisere seg til det norske laget. Hun forteller at det er flere kvalifiseringstreninger og en utvelgelse etter hver trening om hvem som kommer videre. Det norske mesterskapet i rumpeldunk går av stabelen i april. – Det er mye reising når man holder på med rumpeldunk. Det er kvalifiseringstreninger til lands- laget en gang i måneden, og de foregår i Trondheim eller Oslo. Videre presiserer hun at man ikke nødvendigvis trenger å være Harry Potter-fan for å være med å spille rumpeldunk. – Ikke alle er Harry Potter-fans, og på treningene er det som regel ikke så mange referanser til bøkene. Rumpeldunk har blitt en populær sport de siste årene og Bergen har fått et eget lag. Rumpel dunk er sporten som spilles i de berømte Harry Pot ter-bøkene. Mange ser kanskje for seg karakteren Harry Potter på en flygende «sopelime», og lurer på hvordan det er mulig å spille dette uten magiske tryllestaver. – Vi må være kreative, forteller treneren Große. Hun beskriver treningsøktene i sporten som seriøse. – Det er faktisk en veldig seriøs trening. Vi har utholdenhetstrening, styrketrening og øvelser hvor du beveger alle deler av kroppen, forteller hun med smil
PLANLEGGER. Trenerteamet Dyveke Hatling og Hanna Große diskuterer de ulike øvelsene.
om munnen. Hun påpeker at alle likevel kan være med på rumpeldunk. – Du kan også spille selv om du ikke er sterk eller rask. Det er åpent for alle, og det er det som er så kult med sporten. Hva er reglene i rumpeldunk? De ulike øvelsene på treningen kan minne om en hånd balltrening. Det eneste som skiller idrettene fra hveran dre er at spillerne har en «sopelime». «Sopelimen» har spillerne mellom beina når de utfører noen av øvelsene. – Vanligvis sier folk at rumpeldunk er en blanding av rugby, håndball og kanonball. Det er fordi det har elementer fra alle tre idrettene, forteller Große. Videre forklarer den engasjerte treneren hvordan spillet fungerer, og påpeker at det kan være vanskelig å forstå alle elementene med en gang. – Rumpeldunk består på en måte av tre forskjellige spill som blir til ett spill. Det ene spillet er «quaffel», som blir sammenlignet med rugby og håndball fordi spillerne sentrer ballen for å skåre gjennom målene, hvor ett mål gir ti poeng. I det andre spillet er det tre baller som er kalt «bludger», som brukes for å sette motstanderne ut av spill. I bøkene faller personene av sopelimen hvis dette skjer. Når vi spiller rumpeldunk må vi løpe tilbake til vårt mål og gå av sopelimen hvis noen kaster ballen på oss, da er vi også ute av spillet en stund. Denne delen av spillet kan minne om kanonball. Den siste delen av spillet er kalt «the snitch game». Det er en person som spiller «the snitch», og det er en person fra hvert lag som skal fange «snitchen». Hvis en spiller klarer å fange «snitchen» ender som regel spillet. Da får laget som har fanget den 30 poeng. I bøkene er «snitchen» en gyllen flyvende ball som er vanskelig å fange. Når Studvest spør hvordan dette gjennomføres uten flygende sopelimer svarer Große: – Vi må improvisere litt. Vi bruker en sokk med en tennisball i, også er sokken festet til buksen til «snitchen». På den måten må «snitchen» forsvare ballen, og det er dette som kan minne om bryting. «Snitchen» må kjempe og sloss mot motstanderne for at de ikke skal klare å ta ballen fra ham. Ukjent sport På spørsmål om hva slags reaksjoner Große får fra andre når hun sier at hun spiller rumpeldunk, svarer hun at det avhenger av hvor hun er. Der hun er fra i Tysk land har de alltid trening foran Universitetet og derfor får de fleste med seg at de spiller rumpeldunk. Men i Bergen opplever hun at det ikke er like mange som har