SERIE De kom og ble
LUCY MUKURIA:
En uvanlig kvinne Når verden roper, trår Lucy Mukuria til. Hvor henter hun energien sin fra? Har hun et overflødighetshorn på lur? Hun er lærer og hjelpearbeider, mor, hustru og gründer og enda har hun krefter til å se med smil og entusiasme på verden rundt seg! TEKST: ELISABETH SOLBERG FOTO:KRISTIN SVORTE
L
ucy Mukuria er en ildsjel med et brennende engasjement for sine medmennesker. – Du må utvikle dine evner, du må like det du holder på med, sier hun overbevist. Finn frem til det du kan og gjør noe ut av det! Det er dette pedagogen Lucy prøver å fremelske hos sine elever på voksenopplæringen i Lørenskog, der hun har arbeidet i over 20 år. FRA KENYA TIL NORGE
Lucy var 29 år da hun kom til Norge fra Kenya. – Det er akkurat 30 år siden i disse dager; hun sjekker datoen på mobilen. – Jeg kom ikke som flyktning. Mannen min hadde studert til arkitekt i Norge, og så ville han bygge videre på utdannelsen sin. Vi var nygifte og ventet vårt første barn. Paret bosatte seg på Skui i Bærum. Overgangen til norsk vinterklima taklet hun fint. Hun kommer nemlig fra byen Limuru, som ligger i cirka 2000 meters høyde, om lag 45 km fra Nairobi. – Der kunne det bli veldig kaldt, forteller hun, særlig morgen og kveld. Ofte blåste det en gjennomtrengende vind, men snø hadde vi aldri. Vi var seks barn i familien. Mine
42
ST. OLAV | 1–2021
foreldre var fromme mennesker, og den katolske troen preget hverdagen. Hver ettermiddag ba vi rosenkransen sammen; og vi ba selvfølgelig både bordbønn og andre bønner. Tenk, min far har i mange, mange år stått opp klokken tre om natten for å be! Så legger han seg og sover videre. Vi barna kunne nok bli lei av skriftemål og kirkegang. Men med tiden kom vi tilbake til et aktivt katolsk liv. – Siden vi ikke levde i et velferdssamfunn, var det viktig at familie og venner hjalp hverandre. Det er et trekk ved den kenyanske kulturen og kalles «harambe». Jeg tror man best kan oversette ordet med «dugnad»: Uansett hva vi gjør, drar vi lasset sammen. Har noen for eksempel ikke råd til skolegang eller studier, er det vanlig at lokalsamfunnet trer støttende til. Kanskje er det denne mentaliteten som har gravert seg inn i Lucys personlighet og driver henne fremover? Faren lever fremdeles. Moren gikk bort i 2008. Lucy besøkte henne på dødsleiet en gang hun dro til Sudan på FNoppdrag. To brødre og en søster bor fremdeles i Kenya, mens en annen søster bor i Norge. – Savnet av familien er det verste med å bo i et annet land. Jeg reiser og besøker dem når det er mulig, og så holder vi kontakten på Skype. Vi måtte avlyse en planlagt reise til
