14. Den store gaven fra Gud Broder Yngve forlot kapellet og tok av seg messeklærne. Under oss knelte mange i bønn. Andre gikk ut av benkeraden, knelte, korset seg og gikk stille ut av kapellet. Messen var over. «DU HAR VØNNI!» Mia spratt opp, løftet på den ene armen og dro frem en gedigen flue. «Ta’n», kommanderte hun og dyttet flua mot meg. Jeg tok tak, men den var for tung. Fortvilet holdt jeg meg fast til veggen, men flua var ti ganger større enn meg og presset meg nedover. Jeg bykset imot av alle krefter, men til ingen nytte. Så kjente jeg at noe grep meg om nakken. Kroppen min forsvant fra underlaget og hang plutselig i løse luften. Flua for ut av hendene mine, og det ble mørkt på alle kanter. Jeg våknet av et jubelrop. «Vi må feire! Og denne – vi del’ærn!» ropte en stemme. Jeg sperret opp øynene. Foran meg sto Mia. Hun holdt meg fra nakken med én hånd. I en annen hadde hun den digre flua. Hun satte tennene i ryggen på den, rev av en voksen bit og rakte den mot meg. «Kanskje lettere for ham å ta imot dersom du setter ham ned på veggen igjen», lo Imelda hektisk. Hun så stivt på meg der jeg hang og dinglet i løse luften. Mia fniste, satte meg ned på veggen og slengte den gedigne fluebiten til meg. Så satte hun tennene i flua igjen, rev av en ny bit og ga til Imelda. Vi satte oss godt til rette i hjørnet mitt et stykke over tabernakelet. Der sang vi og feiret sakramentene til langt på natt. Sakramentene – den store GAVEN FRA GUD! – HAM SELV!
49