Page 1


Til minne om bror Arnfinn – en bror som ga alt for sjelenes frelse, en sann dominikaner


«Freddy edderkopp og sakramentsmysteriet» Tekst: Sr. Ane-Elisabet Røer OP Illustrasjon: Roy Søbstad © St. Olav forlag 2013 www.stolavforlag.no ISBN: 978-82-7024-265-8 Etter forfatterens eget ønske går hennes honorar i sin helhet til søstrene ved Sta. Katarina konvents arbeid blant barn og unge. Grafisk tilrettelegging: Peter Bjerke


FREDDY EDDERKOPP

og sakramentsmysteriet av sr. Ane-Elisabet Røer OP Illustrert av Roy Søbstad


Forord Kjære små og store lesere Kanskje kjenner du allerede Freddy Edderkopp – han som bare havnet i kloster midt på Majorstua i Oslo? Selvsagt tenker han ikke selv å bli broder eller prest, han er jo edderkopp! Men som blindpassasjer på sløret til søster Agate lærer han allikevel utrolig mye om livet i kloster. Og ikke bare det. I denne boken får vi vite at Freddy i full fart kan ramse opp navnene på alle de syv sakramentene: dåp, eukaristi, ferming, ordinasjon, ekteskap, sykesalving og skriftemål! Slett ikke verst. Kan du dem like godt? Egentlig er Freddy ganske fornøyd med seg selv. Men så blir han utfordret av Mia, den kvasse kusinen som holder til i klosterhagen. Hun vedder på at Freddy ikke kan si hva sakramentene egentlig er. Innerst inne vet Freddy at kusinen har rett, men det er ikke hans stil å snu. Slik begynner en spennende og skummel jakt: jakten på sakramentsmysteriet. Freddy Edderkopp lærer, og det gjør også du hvis du våger å slå følge. Vi som er mer voksne lesere, vet at Katekismen sier at «sakramentene er virksomme tegn på nåden som kan fornemmes ved våre sanser. De er innstiftet av Kristus og betrodd Kirken. Ved dem blir det guddommelige liv gitt oss» – ingen enkel trossannhet å gi videre til Kirkens yngste medlemmer. Stor takk til søster Ane-Elisabet Røer som på mesterlig vis har tatt utfordringen.

Katarinahjemmet, palmesøndag 2013 Sr. Else-Britt Nilsen OP Generalpriorinne


1. Veddemålet Hei. Husker du meg? Kanskje har vi møttes før? Hvis ikke, skal jeg fortelle hvem jeg er. Jeg er Freddy Edderkopp og bor i et kloster i Oslo. I klosteret bor det også mange søstre, og jeg sitter stort sett i sløret til en av dem, sr. Agate. Fra sløret opplever jeg veldig mye fint. Jeg lærer om Gud og mange andre ting. Jeg elsker nemlig å lære! Men dessverre – det fører til trøbbel … gang på gang … og ikke minst den gangen jeg skal fortelle om nå. Alt begynte med at en jentunge og moren hennes kom på besøk til klosteret. De skulle bo hos oss mens faren var på sykehus. Ikke noe rart i det, for mange besøker oss eller bor hos oss eller bare snakker med oss – det vil selvfølgelig si med søstrene, for de vet jo ikke at jeg eksisterer. Allikevel – dette var annerledes. Jenta, som hadde musefletter, skulle gå i lære hos min sr. Agate! Hun skulle lære om sakramenter, om Gud og Kirken … Det måtte bli trøbbel, for der satt jeg ytterst på sløret, time etter time, og lyttet og lyttet – og ble mektig lei! Trøbbelet startet allikevel først under familiefesten en stund senere. Vi var alle samlet i kapellet. Fetterne mine, Jordan og Kjakan, hadde kommet fra brødrenes kloster. Mia, kusinen min som bor i klosterhagen, og søsteren min, Imelda, var også der. Jeg fortalte om jentungen og gjorde skikkelig narr av henne. «Hun fatter ingenting», flirte jeg. «Hun bare nikker og nikker og nikker.» Men det slo helt feil. Mia, som kan være skikkelig fæl, bare smilte mens jeg skrøt og gjorde narr. Så spurte hun, liksom tilfeldig, om jeg visste hva sakramentene var. «Ja!» skrek jeg. «De er dåp, eukaristi, ferming, ordinasjon, ekteskap, sykesalving og skriftemål!» Hun lo lenge og hult. «Jeg mener ikke navnene, Freddy-gutten,» sa hun til slutt, «men hva de er! Ska’ vedde på at du ikke kan si hva de egentlig er, om du så får ei uke på dæ!»

9


Jeg vet ikke hva du gjør når du er sur? Men jeg gjør mye dumt! Og denne gangen gjorde jeg det igjen. «Klart jeg veit hva de egentlig er!» beljet jeg. «Og om en uke kan jeg ha foredrag om dem!» Mia lo. «Vedder’u?» flirte hun. «Et fluelår?» Overleppa hennes for opp, og de skarpe tennene kom til syne. «Det er ikke riktig å vedde», brøt Imelda inn. Hun kom løpende og kastet seg mellom Mia og meg. Typisk storesøstre. Jeg ble sur og ville selvfølgelig ikke gi meg, så jeg dyttet bort Imelda. Hun var straks tilbake, og hadde det ikke vært for Jordan, ville problemene vært løst der og da. «Klart han vedder!» gaulet Jordan og hoppet frem foran Mia. «Et fluelår?» stønnet jeg og så uforstående på ham. Et fluelår er ikke mye, selv for en edderkopp. «Ei hel flue!» flirte Jordan slu og holdt en arm foran nesen på Mia. «Take it or leave it!» spyttet han før han snudde seg og liksom ville gå. Da var det nok for Mia. «Deal!» skrek hun. «D-E-A-L!!!» De tok hverandre i hånden, og veddemålet var et faktum.

10


2. Sakramentsmysteriet Under oss feiret broder Yngve messen. Søstrene fulgte med på alt han gjorde. Han løftet akkurat hostien, det flate runde brødet som forvandles til Kristi legeme under messen, og sa: «Dette er mitt legeme ...» Jeg følte meg så rar. Hvorfor hadde jeg veddet? Eller hadde jeg det? Var det ikke Jordan som hadde gjort det? Og så om sakramentene, da – jeg ante slett ikke hva de var. Navnene kunne jeg, men ikke mer. Og nå sto jeg igjen med et veddemål med Mia, av alle … «Sakramentsmysteriet, dere! Vi kaller’e sakramentsmysteriet!» Kjakan gurglet av latter. «Ska’ vi setta i gang, da? Vi kan jo spørre’n Vilfred Attanasius!» «Hvem?!» spurte Jordan. «Han Vilfred! Va me modern til’n da jæ va guttunge og greier! Skikk’li artig, dere. Vi sneik oss inn i en bil og ... » «Og hvor bor denne Vilfred Athanasius?» spurte Jordan spent. Kjakan satte seg, klødde seg lenge i hodet og begynte å snakke. «Det var ei kjærke ... stor og flott var’n … modern kalt’n hovedkjærka, lissom ...» «Domkirken!» avbrøt jeg. «Kirken til biskopen. Var med sr. Agate dit en gang ...» «Domkjærka», lo Kjakan. «Skikk’li stilig, dere! Vi ska’ kjøre bil!» «Har dere gått aldeles fra vettet???! Dere er edderkopper, ikke raserbilkjørere!» brøt Imelda inn og veivet med flere av armene på en gang. «Jepp», lo Jordan og klappet henne lett på skulderen. «Til domkirken skal vi – med bil!» Imelda så surt på oss. «Noe så tåpelig. Det må du ikke gjøre, Freddy, det kan være farlig!» Jeg bet meg i leppen. Var det noe jeg ikke ville, var det å gjøre Imelda sint eller lei seg. Hun var søsteren min, og jeg var glad i henne. Men her hadde jeg et veddemål med selveste Mia. Og både Jordan og Kjakan var med. Hva ville de si dersom jeg feiget ut på grunn av en jente, som attpåtil var søsteren min? Heldigvis grep Jordan inn. «Slapp av, Imelda», flirte han. «Det er da ikke farligere for Freddy enn for oss andre.»

11


3. Reisen Vi kom oss ut av kapellet og opp på taket av søstrenes grønne Ford Escort. Der satt vi lenge og ventet liksom tilfeldig på sr. Agate. Og endelig kom hun – med jentungen på slep! Vi presset oss ned mot biltaket. Sr. Agate satte nøkkelen i døren. Alle tre holdt vi pusten, smøg oss sakte mot kanten og gjorde oss klare til hopp. Men Kjakan er enorm … Han er av den typen man setter i et glass og viser frem dersom man fanger ham. Og nå satt vi der, ytterst på et grønt biltak, klare til hopp, med en jentunge med musefletter stirrende rett på oss! Jeg ville skrike, men rakk ikke å få frem en lyd før hun pekte. «Så store!» utbrøt hun. Jordan og jeg så på hverandre og ville protestere, for vi var aldeles ikke store. Men da snudde sr. Agate seg, og istedenfor å protestere, kastet vi oss ned og trykket oss enda hardere mot biltaket. Jenta pekte. Sr. Agate stirret. Og nikket. Og mumlet noe om at almetrær blir så store ... «NÅ!» hvisket Jordan. Jordan og jeg kastet oss fremover – stupte mot sløret og gjemte oss. Men Kjakan satt fortsatt på taket. Fra sløret så vi hvor enorm og synlig kroppen hans var. «Krise om han hopper ned på hue’ hennes», hvisket Jordan. Jeg nikket og ropte så høyt jeg kunne: «For all del, Kjakan, ikke land i sløret!!!» «Smyg deg inn bildøren når den åpner seg!» hoiet Jordan og pekte. Kjakan nikket og la seg så langt ut mot kanten han bare turte, klar til hopp. Da pekte jenta på almetrærne enda en gang. «Er de gamle, da?» spurte hun. Sr. Agate kikket opp mot trærne idet hun åpnet bildøren. «De har vel vært her så lenge som meg i alle fall …», mumlet hun. Kjakan kastet seg inn med et brak. Sr. Agate skvatt. «Hva i alle dager var det?» hvinte hun og begynte panikkslagen å lete rundt bilen. «Sikkert en kongle», svarte jenta kjapt. «Almetrær har da ikke kongler», sa sr. Agate bestemt og fortsatte å lete febrilsk.

13


14. Den store gaven fra Gud Broder Yngve forlot kapellet og tok av seg messeklærne. Under oss knelte mange i bønn. Andre gikk ut av benkeraden, knelte, korset seg og gikk stille ut av kapellet. Messen var over. «DU HAR VØNNI!» Mia spratt opp, løftet på den ene armen og dro frem en gedigen flue. «Ta’n», kommanderte hun og dyttet flua mot meg. Jeg tok tak, men den var for tung. Fortvilet holdt jeg meg fast til veggen, men flua var ti ganger større enn meg og presset meg nedover. Jeg bykset imot av alle krefter, men til ingen nytte. Så kjente jeg at noe grep meg om nakken. Kroppen min forsvant fra underlaget og hang plutselig i løse luften. Flua for ut av hendene mine, og det ble mørkt på alle kanter. Jeg våknet av et jubelrop. «Vi må feire! Og denne – vi del’ærn!» ropte en stemme. Jeg sperret opp øynene. Foran meg sto Mia. Hun holdt meg fra nakken med én hånd. I en annen hadde hun den digre flua. Hun satte tennene i ryggen på den, rev av en voksen bit og rakte den mot meg. «Kanskje lettere for ham å ta imot dersom du setter ham ned på veggen igjen», lo Imelda hektisk. Hun så stivt på meg der jeg hang og dinglet i løse luften. Mia fniste, satte meg ned på veggen og slengte den gedigne fluebiten til meg. Så satte hun tennene i flua igjen, rev av en ny bit og ga til Imelda. Vi satte oss godt til rette i hjørnet mitt et stykke over tabernakelet. Der sang vi og feiret sakramentene til langt på natt. Sakramentene – den store GAVEN FRA GUD! – HAM SELV!

49


Takk En spesielt stor takk til biskop emeritus Gerhard Schwenzer, som ved sin tålmodighet og oppmuntring har hjulpet meg til å fullføre denne boken. Takk til klasse 4a og 4b (2011/12) ved St. Sunniva skole, og til alle de barn som har bedt om flere bøker om Freddy Edderkopp. Denne boken er skrevet spesielt med tanke på dere. Takk til fr. Francesco Compagniani, som ved sitt enkle råd om å tenke seg alle mennesker som små barn som elskes av sin mor, fikk meg til å forstå mer av Guds kjærlighet. Takk til søstrene på Katarinahjemmet, som lar meg bruke tid på å skrive bøker for barn, og som aksepterte mitt ønske om at alle inntekter fra mitt forfatterskap skal gå til klosterets arbeid blant barn og unge. Takk til min familie, som har støttet meg og vist at de har tro på meg. Takk til St. Olav forlag og biskop Bernt Eidsvig, som har mot til å utgi katolske barnebøker i et land hvor disse har et begrenset marked. Takk til Roy Søbstad for hans morsomme tegninger. Sr. Ane-Elisabet Røer OP


Les også: Sr. Ane-Elisabet Røer OP

FREDDY EDDERKOPP I KLOSTER St. Olav forlag 2012 «Hei! Jeg heter Freddy Edderkopp, og jeg bor her i klosteret! Hva?? Vet du ikke hva et kloster er? Uffda, det tenkte jeg ikke på! Kanskje du vil være med å se? Jeg vet det meste om dette klosteret, skjønner du. Jeg er født her, og familien min har bodd her i generasjoner.» Den eventyrlystne Freddy Edderkopp forteller barn om livet i et kloster. Fra sin gode utkikkspost i søster Agates slør, eller hengende over tabernakelet i kapellet, lærer han barn om kallet og løftene, og vi tas med på hans halsbrekkende oppdagelsesferd gjennom klosteret og klosterlivet.


Profile for St Olav Forlag

Freddy Edderkopp og sakramentsmysteriet  

Freddy

Freddy Edderkopp og sakramentsmysteriet  

Freddy