STOFF #63

(U)RETT (U)RETT

ansvarlig redaktør Oskar Haltbrekken Tveitdal

samfunnsredaktør Jørgen Stinessønn Sjeggestad

kulturredaktør Borghild Rangnes Homlong

fotoredaktør Martin Archer Dreyer

nettredaktør Nike Söderström Sager

illustrasjonsansvarlig Søkes!

grafisk ansvarlig Marie Leonie Reike

some - ansvarlige

Nike Söderström Sager

Mads Bertelsen Reis

Simen Tomren Grip

Marie Leonie Reike

redaksjonen Anniken Phillipps, Astri Nyaas, Christian Midthun, Fay Arentz-Hansen, Hallvard Hegland Øvstebø, Hauk Fevang, Hedda Meland, Hedda Terjesen Mossin, Hermann Stange Jenssen, Ingeborg Håvarstein Andersen, Jose ne Gjerde, Julie Strand Klausen, Kamilla Ellingsen, Maja Elfrida Reseland, Mari Evjen, Mats Vederhus, Nike Söderström Sager, Simen

Tomren Grip

foto Ada Harboe, Daniel Jin Heggelund, Paul Mattias Hallan-Wolff, Pooyan Jalilvand, Terkel Eikemo, Jonas Johannessen Eian, Mads Bertelsen Reis

grafikere / illustrasjon

Anna-Lena Frosch, Haruna Inagaki, Julia Jagemann, Kais Chaouch, Kristine Sundsdal, Maria Hanset Demdal, Mengqing Wang

daglig leder Joakim Jenssen

styreleder Nina Thuestad Forus

forside Marie Leonie Reike

publiseringsdato 06.06.2023

trykkedato 05.06.2023

BITTER SMAK AV AVMAKT

Matprisene stiger. Mye. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at vi må helt tilbake til 1982 for å nne en tilsvarende økning. Dette går hardt utover lommeboka. Og så lenge vi studenter må se langt etter en studiestøtte som møter behovet, blir det nok en jobbsommer på ere av oss, men dette har vi visstnok bare godt av (hilsen yours truly: Persona non grata).

Men hvorfor stiger matvareprisene så voldsomt? Det korte og gjengse svaret: ekstremvær, tørke og krig i Ukraina. Høres kjent ut?

En prekær situasjon til tross; problemet stikker enda dypere. Det er svært få land som har et dagligvaremarked med så få aktører som Norge. Hele 96 prosent er fordelt på bare tre konsern: Norgesgruppen (43 %), Coop (29 %) og Rema 1000 (23 %). En så sterk konsentrasjon gir makt over matprodusenter og forbrukere, og derigjennom prisene i hylla.

Dette byr på ere utfordringer: For det første havner forbrukermakten i grøfta. For det andre har den svekka konkurransen bidratt til at samtlige kjeder fremdeles ser seg tjent med kryssubsidiering. Blant annet kan usunn og uetisk mat nt selges billig når den subsidieres av folk som ikke er så nøye på pris, men heller velger kvalitet. Dette er ikke heldig for folkehelsa. Man kan også spørre seg hvor stort presset på å opprettholde konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår blir.

Men det største og mest utfordrende problemet er prisdannelsen. Trenger egentlig maten å være så dyr?

Over sommeren begynner den såkalte høstjakta. Her møtes konsernene og matvareleverandørene til forhan dlinger. Man skulle tro dette var ganske rett frem. Det

forhandles frem og tilbake, og så vet for eksempel Gilde hvor mye de får for én kilo kjøttdeig. Men så enkelt er det ikke. Kjedene kan nemlig blant annet tilby en rekke bonuser og rabatter på bedre hylleplass, registrering i automatisk bestillingssystem og deltagelse i produktkampanjer.

Dette kompliserer ting: Med strengt hemmelighold under forhandlingene er det få som vet nøyaktig hvor alle pengene blir av. Selv ikke kompetente folk hyret inn for å utrede dette forstår det helt: «Aktørene i verdikjeden for mat har utviklet systemer for økonomiske transaksjoner som gjør det vanskelig å vurdere prisdannelsen i detalj og graden av pro ttdeling mellom leverandør og paraplykjeder.» heter det i Matutvalgets rapport fra 2011. Full forvirring, med andre ord.

Hvor pengene forsvinner er det bare de som setter prisen som vet. Sånn må det vel til en viss grad være? Det er en vanskelig øvelse å forhandle med helt åpne kort –likefullt er det et problem, og kanskje et demokratisk et, når vi ikke har oversikt over hvor pengene blir av. For et sted forsvinner de jo. Et søk på Philipp Engedal, Ole Robert Reitan og Runar Holleviks lønninger kan kanskje gi en pekepinn.

Konkurransen må bedres. Å dele opp dagligvarekjedene ved lov kan være et godt sted å starte. For det er makta som rår, og når den er samlet på for få hender blir vi andre stående igjen med en bitter smak av avmakt på tunga.

Oskar Haltbrekken Tveitdal ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

TRE KULE STAKER UT RETT KURS

Dersom du skulle ha problemer med å finne den selv.

ikke_stresse

instagrammer

Foto: privat

Hvor mange ganger i løpet av livet har du hørt «husk at du bare lever en gang»?

Det ironiske i å bruke dette utsagnet er at det brukes som argument i begge retninger; «bruk tiden din godt og skaff deg en god karriere», og «ikke bruk for mye tid på å studere. Livet har andre ting å by på». Min klare holdning til studiene er den siste.

20-årene er uvurderlige, og plutselig har du levd gjennom dem! Reis jorden rundt, dra på fester og møt nye mennesker. La nysgjerrigheten blomstre! Jobb etter studiene kan vente. Om en potensiell arbeidsgiver mener du ikke er rette kandidat for stillingen fordi det er et hull i CV’en din der du var på jordomreise et år, er dette egentlig et sted du har lyst til å jobbe?

Livet er skjørt, og tiden er knapp. I en æra der kunstig intelligens tar verden med storm bør kanskje ikke karakterer være fokuset lenger, men heller sosiale ferdigheter og personlig utvikling. Finn balansen mellom hva som gir deg glede her og nå og hva som er en investering. Bruk tiden godt!

Vepsestikk

band

Foto: Aleksandra Milanovic

Vi er så opptatt av hvordan vi selv fremstår, men stikk hull på deg selv! Gi litt faen i andres forventninger. Vær den du vil være og gjør de tingene som du blir dratt mot. Lær deg noe nytt, enten det er å spille trommer eller å sykle på enhjulssykkel. Ikke vær så redd for å feile. Selv om ting ikke er perfekt, så betyr ikke det at idéene nødvendigvis er dårlige, da er det bare å fortsette å jobbe til det begynner å svinge.

Vepsestikk er historien om re jenter som tok tak i drømmen om å spille i band. Vi gikk sammen for å lære oss nye instrumenter og fant en enorm glede i det å skape noe sammen. Når vi lager musikk, ser vi hvordan alle personlighetene våre yter inn i hverandre, og det vokser frem en magisk verden. Vi skaper noe som er større enn hver av oss. Det er en skikkelig n opplevelse.

Tro på deg selv og stol på at dine ideer og meninger er verdifulle. Det er en herlig frihetsfølelse i det å gjøre ting på egne premisser. Vær glade, åpne og radikale, og ikke vær redd for å stikke litt ut!

Erik Thyness høyesterettsdommer

Foto: privat

Hva du skal gjøre – det er spørsmålet bare du kan svare på. En god begynnelse er å glede seg over at du er en av de få privilegerte som virkelig har valg. Bare synd det ikke løser problemet…

Har man en drøm, er jo det et godt sted å starte. Men de este har stort sett bare hatt drømmer i kategorien «totalt urealistisk». Slike drømmer er det bare å legge til side og trøste seg med at verden er full av fornøyde mennesker som ikke har levd ut noen drøm. Men mange har liv som de i det store og hele er fornøyd med. Ikke verst det heller!

Kjernen er at du må prioritere. Intet valg gir bare fordeler. Så her gjelder det å analysere seg selv: Hva liker du å gjøre? Hva har du talent for? Hvor viktig er jobb? Hvor viktig er fritid? Hvor viktig er penger? Hvor viktig er det at du føler at du bidrar til samfunnet? Hvor mye er du villig til å legge inn for å nå et mål? Det aller viktigste er å være ærlig mot seg selv. Lar du omgivelsenes forventninger styre prioriteringene dine, går det lett galt.

Lykke til!

RETTEN TIL Å DØ

Hvert år tar om lag 650 mennesker sitt eget liv i Norge. Kan vi kalle oss et humant samfunn hvis vi ikke gir dem muligheten til å dø på en human måte?

Antallet mennesker som begår selvmord har gått noe ned siden 1990-tallet, men økte fra 2020 til 2021 – det siste året vi har statistikk for. I 2020 la regjeringen og daværende helseminister Bent Høie frem en handlingsplan for forebygging av og nullvisjon for selvmord. Handlingsplanen har ennå ikke gitt tydelige resultater, og Folkehelseinstituttets graf viser faktisk at vi aldri har hatt et år med null selvmord siden vi begynte å føre statistikk i 1971. Hva om vi gjorde som Nederland og Belgia og tilrettela for at de som uansett vil dø har muligheten til å dø på en human måte? Ville det ført til at statistikken gikk opp, eller ville den forblitt på samme sted? Og hva ville det gjort med oss som samfunn?

Drømmen om å ha kontroll over egen død Jeg har selv hatt perioder i livet hvor jeg har drømt om å kunne dra til Nederland for å utrede muligheten for eutanasi (aktiv dødshjelp). Betyr det at jeg ville fått det? Ikke nødvendigvis. Ville jeg benyttet meg av muligheten om jeg hadde hatt den? Det er et spørsmål jeg i etterpåklokskapens lys ikke er sikker på om jeg ønsker et svar på. Likevel klarer ikke humanisten i meg å undre seg over

om ikke vi som samfunn ville vært mer humane hvis vi hadde hjulpet dem som uansett dør av selvmord hvert år til en verdig og human død.

Det er ere etiske vurderinger som inngår i spørsmålet om eutanasi, påpeker Gamlund.

«– MITT SYN ER AT FORDELENE

OVERSTIGER ULEMPENE OG AT VI

BØR LEGALISERE ULIKE FORMER FOR DØDSHJELP I NORGE »

I alle fall frem til vi eventuelt klarer å få tallet på selvmord ned til null.

En vanskelig debatt Etiker og professor i loso ved UiB, Espen Gamlund, mener at spørsmålet om å åpne opp for bruk av eutanasi i samfunnet er veldig betent.

– Dette er et av de store etiske stridsspørsmålene vi har, og som det er dyp uenighet om. Det skyldes at det handler om liv og død, og om samfunnet skal legge til rette for å hjelpe mennesker som har et ønske om å dø.

– Noen av de mest sentrale spørsmålene vi må stille oss er: Kan døden noen ganger være positiv? Kan vi noen ganger være tjent med å dø? Er det etisk akseptabelt å ta liv? Hva er den etisk relevante forskjellen mellom aktiv og passiv dødshjelp eller behandlingsbegrensning? Tilhører det legens rolle å hjelpe pasienter med å dø? Hva vil skje dersom vi legaliserer ulike former for aktiv dødshjelp? Er det en fare for en uheldig skråplanseffekt?

På tross av at Norge ikke har innført eutanasi mener Gamlund at våre etiske normer ikke er annerledes enn dem i Belgia og Nederland.

– Jeg tror ikke nødvendigvis det. Det er langt på vei naturlig å sammenligne Norge med Belgia og Nederland, og jeg tror vi må forvente noe av den samme utviklingen her som i disse landene dersom vi legaliserer aktiv dødshjelp her hjemme.

Et viktig spørsmål knytter seg til om det vil skje en gradvis utvikling når det gjelder hvem som vil omfattes av et slikt tilbud her i Norge – med andre ord om vi vil kunne se en skråplanseffekt tilsvarende det vi har sett i andre land, understreker han.

– Dette er det vanskelig å forutse, og det vil blant annet være avhengig av hvordan selve loven utformes og hvilke kriterier som må oppfylles for å få tilbud om aktiv dødshjelp.

Det er gode argumenter både for og imot, mener Gamlund.

– Mot kan man anføre en bekymring for den nevnte skråpklanseffekten, en bekymring for at noen mennesker vil kunne oppfatte seg som en byrde for samfunnet og derfor takke ja til et tilbud om hjelp til å dø når de ikke burde gjort det. Legalisering av aktiv dødshjelp kan også på sikt

Tekst Mats Vederhus Illustrasjon Maria Hanset Demdal

Espen Gamlund Professor i filosofi ved UiB

Morten Wold Stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Mathilde Tybring-Gjedde Stortingsrepresentant for Høyre Foto: Privat Foto: Stortinget Foto: Stortinget

endre vår oppfatning av verdien til et liv på måter som vi ikke kan forutse, og som kan være uheldige. For aktiv dødshjelp kan man anføre at de som virkelig ønsker å dø fordi de lider av en uhelbredelig sykdom på den måten får hjelp til å dø på en verdig måte. Det gjelder et ikke ubetydelig antall mennesker.

Når man skal gjøre opp et samlet etisk regnskap over fordeler og ulemper med ulike former for dødshjelp, mener Gamlund at man må ta hensyn til alle de relevante etiske spørsmålene han tidligere har nevnt, og veie dem opp mot hverandre.

– Mitt syn er at fordelene overstiger ulempene og at vi bør legalisere ulike former for dødshjelp i Norge, først og fremst assistert livsavslutning hvor pasienten kan få hjelp til å avslutte livet selv på en verdig måte.

Vil utrede dødshjelp

Stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet (Frp) og medlem av Helse- og omsorgskomitéen, Morten Wold, forklarer at Frp vil utrede dødshjelp med et strengt lovverk.

– Det handler om at man skal være sjef i eget liv, også i de aller siste dagene av livet. Jeg mener det er for mye synsing og påstander i debatten om aktiv dødshjelp, og derfor ønsker vi en utredning for å få fakta på bordet og forslag til hvordan en slik lov bør innrettes. Utredningen bør

se til erfaringene i de landene som har innført aktiv dødshjelp, som Sveits, sier Wold.

Frp er et av de få partiene som har i sitt partiprogram at de vil tillate aktiv dødshjelp. Arbeiderpariet er mot, Unge Høyre er for, Venstre mener at døende skal ha rett til å avslutte medisinsk behandling, og Kristelig Folkeparti er mot.

– Dette burde ere partier støttet. Det er et stort ertall av befolkningen som vil tillate aktiv dødshjelp, og debatten hadde blitt løftet til et høyere nivå ved å få mer kunnskap fra de landene som har innført dette, mener Wold.

Wold er usikker på om temaet aktiv dødshjelp er populært blant velgerne, men påpeker:

– Vi vet fra tidligere undersøkelser at det er stort ertall i befolkningen som støtter å innføre aktiv dødshjelp. En meningsmåling Ipsos MMi utførte for Dagbladet i 2019 viste at 77 prosent sa ja til å tillate aktiv dødshjelp i Norge.

Fortsatt motstander

Mathilde Tybring-Gjedde er stortingsrepresentant for Høyre. Hun var tidligere et pro lert medlem av Unge Høyre (UH), og har vært motstander av eutanasi siden UH vedtok ved et knapt ertall at de var for.

– Vedtaket ble fattet etter en god debatt med mange gode argumenter fra hver side.

Debatten om eutanasi er vanskelig, mener Tybring-Gjedde.

– Forkjemperne for aktiv dødshjelp trekker ofte frem individets frihet til å bestemme over egen død. Vi som er mot er bekymret for at det vil oppstå et press på den enkelte som oppfyller kriteriene for å kunne

en del av.

En annen innvending, påpeker Tybring-Gjedde, er: Hvor skal grensen gå?

– Skal barn kunne velge aktiv dødshjelp? Er det kun fysisk sykdom, eller psykisk sykdom, som skal kvali sere til å få aktiv dødshjelp? Uhelbredelig sykdom, eller også sykdom som svekker livskvaliteten

velge aktiv dødshjelp, til å velge det.

Undersøkelser fra Oregon i USA, som har innført aktiv dødshjelp, viser at håpløshet, depresjon og ensomhet er de viktigste markørene for de som ber om dødshjelp – ikke smerte, forklarer hun.

– Mange er redd for å være en byrde for helsetjenesten eller familien, og på sikt kan kanskje en person som er hjelpeavhengig føle at det «fornuftige» valget er aktiv dødshjelp. Ingen mennesker tar et valg i et vakuum. Vi blir påvirket av samfunnet vi er

i stor grad? Og hvem avgjør om en person har dårlig nok livskvalitet til å velge aktiv dødshjelp? I land som har innført det ser man at grensene hele tiden utvides til å gjelde nye grupper, påstår Tybring-Gjedde.

Det er ingen tvil om at debatten om eutanasi er vanskelig, og det nnes altså ere relevante argumenter både for og imot aktiv dødshjelp. Men så lenge nullvisjonen til Bent Høie forblir nettopp det – en visjon – må vi som samfunn nne ut av hva vi skal gjøre for å hjelpe dem som uansett velger å forlate oss.

«– DET HANDLER OM AT MAN SKAL VÆRE SJEF I EGET LIV , OGSÅ I DE ALLER SISTE DAGENE AV LIVET .»

PIKNIK MED DØDEN

Har du noen gang lurt på hvorfor vi ikke henger mer på kirkegårder om sommeren? Eller har du kanskje bare tatt for gitt at slike offentlige steder ikke skal kunne brukes til rekreasjon? Stoff har snakket med en prest om vårt forhold til døden i dag, hvorfor vi ikke snakker mer om den, og om kirkegårdens plass i fritidskulturen.

I fjor tilbrakte jeg vårsemesteret på utveksling i København. Av mangel på annen natur i nærområdet, endte jeg ofte opp med å gå turer på kirkegårder i byen. En ting som slo meg etter å ha ruslet rundt på disse gravstedene en stund, var at de ikke bare fungerte som velholdte parker man kunne lufte hunder eller tanker i. Etter hvert som været ble varmere, var det også slående hvor mange som benyttet seg av disse områdene til rekreasjon og avslapping. Her fant du folk som både syklet, solbadet og knakk seg årets første utepils. Gravstedene hadde egne, markerte områder som virket ment til å bli tatt i bruk. Det var med andre ord et yrende folkeliv blant de døde. Fenomenet fylte meg med en slags

ro. Jammen er det deilig å være død i Danmark!

For er det ikke en fredelig tanke å vite at noen bruker stedet du er gravlagt til noe annet enn sørging og blomsterplanting? Hadde det ikke vært nt om noen tok seg en øl, leste en bok eller slo av en prat med en god venn i nærheten av graven din? For meg gjør det at tanken på døden blir litt mindre skummel, litt mindre ensom.

– Så uttrykket «hvil i fred» gir ikke noen mening for deg altså, ler Beate Iren Lerdahl.

Hun er prest i Mariakirken i Bergen, og lytter tålmodig slik bare en prest

kan når jeg fremlegger anekdoten min om utveksling og københavnernes kirkegårdspraksis. Vi har avtalt et møte på Møllendal kirkegård i Bergen for en samtale om det moderne samfunns forhold til døden. Hva tenker egentlig en teolog om mine observasjoner i nabolandet?

– Det kan handle om at Danmark er et mer sekularisert land enn Norge. Assistens Kirkegård, som du snakker om, ligger også i et område på Nørrebro som har en del anarkistiske trekk. Det er mulig det er en aksjon derfra som har ført til at folk begynte å ta den i bruk på denne måten. I tillegg er det jo slik at man må benytte seg av de områdene

som er i sentrum når man ikke har tilgang på andre grøntområder.

Utepils på gravlunder har en umiddelbar anarkistisk klang. Det bryter i hvert fall med etablerte normer for parkchilling i Norge. Men hvorfor det, egentlig? Hva sier det egentlig om vårt forhold til døden at vi ikke liker å bruke slike steder til rekreasjon?

Presten vår lister opp to årsaker. Den ene er respekt for de pårørende. Man ønsker ikke å trenge seg på eller forstyrre dem som sørger over å ha mistet noen.

– Den andre er en slags frykt for døden. Mange vil ikke bli påminnet

Tekst Hallvard Hegeland Øvstebø Foto Martin Archer Dreyer og Jonas Johannesen Eian

det faktum døden utgjør. Bare tenk på rollen mørke kirkegårder gjerne spiller i lmer. Stedet der de døde lig-

vært enklere å forholde seg til i våre dager.

med vitenskap og penger. Men det kan vi selvsagt ikke. Når man skyver døden unna, forholder man seg ikke reelt til hvordan livet er gitt oss. Dette gjør oss ganske over adiske.

Lerdahl hevder velferdssamfunnet vi lever i har vært med på å usynliggjøre døden for oss. Vi ser bare døden på gravplasser eller på sykehus:

er noe staten tar seg av for oss. På denne måten trenger vi ikke forholde oss til den på samme måte som før. Mange vil kanskje si at dette er en positiv utvikling. Vi har anledningen til å rette oppmerksomheten mot å skape gode liv for oss selv og kan ta resten som det kommer. Men ville det også være et gode om man som samfunn forholdt seg mer aktivt til døden?

ger er knyttet til noe skummelt. Mye av dette har rot i gammel folketro. Slike ting påvirker vårt forhold til disse stedene.

En del av dette er nok kjent stoff. Døden er skummel for de este av oss. Likevel er det ikke til å stikke under en prekestol at vi lever i en sekularisert kultur hvor folketroen ikke har den samme inn ytelsen på folks hverdag. Samtidig er gravlunder og steder forbundet med døden noe vi stuer bort og ikke vil ha noe med å gjøre. Er ikke det litt rart? En skulle kanskje tro at det ville

Ifølge Lerdahl handler dette om det moderne samfunn og det moderne mennesket. I en kultur hvor man i lang tid har dyrket fremskrittstanken, har mennesket erobret stadig nye områder. Et eksempel er medisinen.

– Medisinsk vitenskap har klart å holde døden i sjakk. Dette har vært et prosjekt lenge. Mennesker i dag lever som om grensen for livet ikke nnes. Særlig i vestlig kultur, lever vi som om døden ikke eksisterer i vår forestillingsverden. Dette er noe vi konsentrerer livsverdiene våre rundt. Vi tror vi kan beherske alt

– Det moderne samfunn gir mennesker mange ere muligheter til å unngå døden på. Alt er blitt mer profesjonalisert. Tidligere døde folk mye oftere hjemme. De lå på likskue og hele bygda kom for å se, ofte på låven. Etterpå ble man sunget ut hjemmefra og kjørt til kirken.

– Til at døden nnes? Ja, det synes jeg. Noen av mine neste møter med mennesker er i forbindelse med begravelser. Man føler at man får en helt spesiell kontakt med andre, og at man betyr noe. Det er en følelse av å virkelig kunne utgjøre en forskjell ved å hjelpe folk gjennom en

Man kan gjerne si at døden i større grad har blitt institusjonalisert. Den

tung tid. Jeg er med på å skape rammer for en god og verdig avskjed,

«– DET MODERNE SAMFUNN GIR MENNESKER MANGE FLERE MULIGHETER TIL Å UNNGÅ

DØDEN PÅ .»

« DET VAR NOE FREDELIG MED Å VITE AT DET FORTSATT ER NOEN DER ETTER AT ANDRE HAR GÅTT BORT .»

samtidig som jeg opplever at samtalene rundt selve avskjeden er veldig ulike.

Dersom det er et gode at døden blir mer synliggjort, er det ikke utenkelig at områder som kirkegårder kan være med å skape mindre avstand til døden. Symbolikken som ligger i disse stedene gjør at man kan ha den nærere uten at det oppleves groteskt. Lønningspils på likhuset er nok ikke noe vi skal etterstrebe. Men å bruke områder hvor døden er mer symbolsk til stede kan være en n måte å få et litt mer bevisst forhold til den på.

Lehrdal mener at en sekularisert kultur har gjort oss fattige på bilder og språk om døden og etterlivet. Dette er med på å gjøre døden vanskelig å snakke om, slik at det oppstår en form for «religiøs sjenanse» for døden. Mange av oss har rett og slett ikke vokabularet for å delta i en dialog om dette temaet. Dette burde man gjøre noe med.

Døden kan potensielt utgjøre viktige utgangspunkt for eksistensielle og trøstende samtaler som vi alle på et eller annet tidspunkt kan relatere til. Rommet for å prate om døden er ikke bare forbeholdt prester. Det er noe vi alle bør kunne ta del i.

Filosofene Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg har skrevet bok om «den sekulære døden». I en artikkel i Morgenbladet peker de på hvordan vårt «memento mori» tvinger oss til å gjøre noen prioriteringer i livet. Selv om mange helst vil leve i nuet og ikke gruble for mye på det som skjer etterpå, tvinger døden oss til å gjøre noen prioriteringer. Vi må selv

velge hva vi skal fylle dagene med. Summen av de valgene vi foretar oss hver dag, utgjør livet vårt. Tiden, og hvordan vi forvalter den, er den mest verdifulle ressursen vi har.

Gamlun og Solberg er inne på et sentralt poeng. Dersom vi ble inkere til å snakke om og synliggjøre døden for oss selv, kunne det kanskje også føre til en større bevissthet rundt hvordan vi bør leve?

Døden virket fortsatt langt unna da jeg drakk pils i sola på kirkegården i København. Likevel var nærværet av gravsteiner og blomsterkranser en påminnelse om at jeg ikke kom til å være der for alltid. I hvert fall ikke på denne siden av jordskorpen. Jeg sier ikke at dette automatisk førte til lange og dype samtaler om livet og det hinsidige med alle hipsterne og anarkistene som syklet forbi. Men jeg kjente på en takknemlighet over å sitte der og en ro jeg ikke opplever så ofte.

Nå kan det selvsagt være at jeg var påvirket av billig dansk øl, men det var noe nt over å se folk rusle rundt mellom gravstøtter og blomsterkranser. Der og da var det ikke så farlig å leve livet og samtidig tenke litt over døden. Det var noe fredelig med å vite at det fortsatt er noen der etter at andre har gått bort. Dersom det er et gode at vi som samfunn forholder oss mer bevisst til døden, burde vi kanskje synliggjøre den mer i dagligglivet. Det betyr ikke at vi alle skal bli anarkister, men en piknik på kirkegården kan være et sted å starte.

DEN NYE KVARTLIVSKRISEN

Tiden går og brått er man blitt voksen. Men når trer man egentlig inn i de voksnes rekker?

Er du i tjueårene og har klaget på minst én av disse tre tingene det siste året?

1.At et klesplagg, en interiørstil eller en annen trend du er fan av nå anses som ukul?

2.At du ikke lengre kan feste like hardt som da du var 18 uten en påfølgende dag (eller gud forby, to) i bakrushelvete?

3.At du ikke forstår deg på den nyeste trenden i sosiale medier?

I så fall har du de klassiske symptomene på en moderne kvartlivskrise. Tradisjonelt har kvartlivskrisen blitt de nert som angst for hva fremtiden vil bringe for unge voksne. Jeg vil derimot argumentere for at begrepet trenger en fornyelse i takt med det moderne samfunnets utvikling. Frykten gjelder nå i like stor grad å ikke lenger være ung, som å bli gammel – to nesten like, men likevel vidt forskjellige ting. Å ikke forstå hva som er trendy lenger er minst like skummelt som tanken på hva man skal gjøre etter studiet. Hvordan havnet vi her?

Fanget mellom to verdener

Det er ikke så mange generasjoner siden tjueårene var fullverdige voksenår. De este som vokste opp før 80-tallet ville nok følt at de hang etter sine jevnaldrende om de ikke var i arbeid og/eller etablert med ektefelle, to og et halvt barn og hvitt stakittgjerde innen fylte 25. Med historisk mange søkere til høyere utdanning og et større fokus på å etablere seg selv før man etablerer familie, har dette blitt snudd kraftig på hodet i løpet av de siste tiårene. Dette har nok medført lykkeligere skjebner og mer selvstendighet for mange, men det plasserer oss også i et limbo hvor vi kler oss og oppfører oss som 16-åringer, men praktiserer den sosiale og økonomiske friheten til en 36-åring. Før var de i 20-årene yngst av de voksne – nå er vi eldst blant de unge.

Kanskje dette bidrar til den mentale forvirringen mange opplever når de er i 20-årene? Fanget mellom ungdommens kaos og de voksnes rekker, strekker mange seg mot

de nyeste trender, samtidig som de higer etter å bli anerkjent som voksne. Egentlig er vi jo på mange måter yngre nå enn før: Vi lever lengre, har større frihet når det gjelder hvordan vi vil leve livene våre, og vi har det bedre økonomisk. Likevel ønsker vi ikke å bli oppfattet som tenåringer, men samtidig heller ikke som voksne. Kanskje større oppmerksomhet og klarere rammer rundt «unge voksne»-fasen kunne bidratt til å gjøre at man følte seg sikrere på sin livsfase?

Den fryktede millenniumsgenerasjonen

Det har skjedd et skifte når det gjelder hvem – og hvor mye av deres meninger – vi blir eksponert for. Sosiale medier har gitt tenåringer en plattform for meningsytring uten like, og de store trendsetterne i verden har lavere snittalder enn noensinne. De – for mange – aller kuleste på internett er under 20, og internett er jo som kjent den ekte virkeligheten. Dette kommer hånd

i hånd med en økende forakt for millenniumsgenerasjonen, eller millennials – de som er født fra midten av 80- til midten av 90-tallet. De dominerte internettet i 2013-æraen som nå er døpt «cheugy» (en nedlatende betegnelse på utdaterte trender fra tidlig 2010-tallet) av generasjon Z. Det har i nyere tid oppstått en frykt for alt som var trendy i denne tidsperioden. Harry Potter-fans, minions, trange bukser, cake pops og pastellfarger er blant monstrene i generasjon Zs mareritt. Til og med måten millenniumsgenerasjonen lager internettinnhold på blir latterliggjort – hørt om «the millennial pause»?

Den trendy mobbingen av millenniumsgenerasjonen bidrar nok til en frykt for å assosieres med den. Unge voksne som er født i overgangen mellom millenniumsgenerasjonen og generasjon Z rundt årtusenskiftet vil naturlig nok søke til den yngre generasjonen for å slippe unna latterliggjøringen, og blant tenåringene er det ikke rart at de føler seg gamle.

Tekst Ingeborg Håvarstein Andersen Foto Paul Mattias Hallan-Wolff

Muligheten for å bare leve som en tjue-og-noe-åring uten ydmykelse blir vanskeligere og vanskeligere når en hel internettskare sitter klare og venter på å få kalle deg cringe.

Rynkefobi

Når vi først er inne på internetttrender er det umulig å ikke nevne anti-aldringsbølgen som har slått inn over nyhetsstrømmene våre det siste året. Frykten for rynker har slått over de yngre generasjonene, og det har oppstått tips og råd i eng fra både mer og mindre kvali serte rådgivere. Anti-rynke-sugerør har åpningen på siden av munnstykket slik at du ikke trenger å knipe leppene sammen og pådra deg rynker rundt munnen. De reklameres tungt for på Tiktok. I tillegg oppfordres det til såkalt preventiv botox – injeksjoner som stiver opp fjeset slik at du ikke skal kunne bevege ansiktsmusklene dine og, gud forby, gi deg selv rynker.

I tillegg har solkrem tatt helt av. Det

er selvfølgelig viktig å smøre seg med solkrem før man skal ut i solen, særlig med tanke på at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder tilfeller av fø ekkreft. De lærde strides nok likevel så smått rundt

er nettopp alderdom. Da er det ikke rart at folk stresser med å bli gamle.

Samtidig må det påpekes at det ikke er fullt så svart-hvitt. Alderdom er et tema som blir mindre og min-

under en stol at hun var fotoshoppet, så hvor motiverende det egentlig er kan debatteres.

Gi litt mer faen

hvorvidt det er behov for solfaktor 50+ på magen i Bergen i desember, eller om det er en smule fanatisk.

En eksponering for denne fryktkulturen er trolig daglig kost for mange unge voksne. Sosiale medier elsker å nne opp nye ting vi skal skamme oss over, og det vil være naturlig å anta at en av usikkerhetene internettet kan og vil spille opp

dre tabu – hele amerikas husmor og serti serte gangster Martha Stewart (81) er i disse dager å se på fremsiden av det berømte Sports Illustrated Magazine kun iført en liten badedrakt og noe som minner om en oransje fallskjerm. Dette har startet en for det meste positiv debatt rundt det å feire og omfavne alderdom istedenfor å frykte den. Man kan imidlertid ikke stikke

Å være i tjueårene kan rett og slett nesten kategoriseres som ukult. Det kan føles som om alt man trodde var topp i sine egne tenår spyttes på; nå er man utdatert og gammel, men man må for all del ikke få rynker eller på andre måter vise at man er blitt eldre. Det er en megaskvis som det er vanskelig å se noen god vei ut av. Man kan imidlertid trøste seg med at den objektive sannheten er at vi på mange måter er yngre enn noen gang – helsen er bedre, livskvaliteten høyere og livets løp lengre enn for mange som måtte nne sin plass i verden som tjueåringer før i tiden. Tiden går også sin vante gang, og om kun ett tiår vil vi være godt plassert i de skikkelig voksnes rekker – samme hvor engstelig tanken gjør oss.

« FØR VAR DE I 20 - ÅRENE YNGST AV DE VOKSNE – NÅ ER VI ELDST BLANT DE UNGE .»

BYUTVIKLING RETT FRAM?

I ein by som endrar seg, korleis bestemmer me framtida?

Kven har rett på byen?

I løpet av dei siste tiåra med byutvikling har eire norske byar gjennomgått store forvandlingar, både når det gjeld landskap og demogra . Me har sett Arkitekturopprøret skape overskrifter og sinne gjennom ei bastant gruppe som er lei av moderne bygningar. Me har fått ein meir internasjonal bykultur, og me har eit stadig voksande miljøparti i dei største byane. Alle har ei meining om byen, sjølv dei som ikkje bur der. Men kven er det som skal bestemme retning i byutviklinga?

Byutvikling anno 2023

Tre område i Bergen peikar seg ut som særlege byutviklingsprosjekt: Dokken, Marineholmen og Bygarasjen. Om ein skal rive den privateigde Bygarasjen for å få plass til noko anna enn godsterminal og parkeringsplass, er ikkje bestemt. Men både på Dokken, ein annan gamal godsterminal, og Marineholmen, eit tidlegare industriområde, skal det skje ting i nær framtid. På Marineholmen skal løysinga vere å bygge ei blanding av bustads- og næringsområde, med nybygg tett opptil Solheimviken, ein annan ny og moderne bydel. GC Rieber stadfestar at dei fyrste bygga kan vere ferdig i 2026 eller 2027.

Ifølge dei har området mange møteplassar og eit samspel mellom innovasjon og næring på Marineholmen. Alf Schnell blir sitert i Morgenbladet om å skape liv i byen, utan å redusere debatten til kun estetikk:

«– Eg har ikkje noko imot kafkverner, men altfor mykje av debatten i Morgenbladet rundt byutvikling går på om det er lagt til rette for kaf barar på gateplan. Så lenge det er aktivitet i fyrste etasje, blir byen urban og dynamisk, ser ut til å vere refrenget. Men ein snakkar ikkje om til dømes prisen på kaf en

i desse kaféane eller om leigeprisane kaféeigaren møter.»

Kva er det Schnell tenkjer på her? Ein sosialt inkluderande by vil ikkje splitte opp menneskje etter inntekt i forskjellege bydelar, men gjere det mogleg å bu eire stader med same lønn. Ein fysisk inkluderande by vil tilby alle ein moglegheit til å bevege seg, òg dei med bevegelseshindringar. Ein naturinkluderande by vil gi plass til grøntområde, vekstar og hindre økologiske ørkenar for dyra. Midt i dette skal estetikk, tidshensyn, bustadspolitikk og mykje meir nne plass. Å ha «rett på» byen blir plutseleg mykje meir komplisert enn å bygge hus. «Det offentlige kan ikke ventes å betale for all utbygging og infrastruktur i byer.» Det seier Nazneen Khan-Østrem i ein kommentar i Aftenposten. Men å nne nokon som vil betale for store prosjekt utan å ta betalt for det i sals- og utleieprisar, er kanskje ikkje så lett.

Bergen by er nydelig?

Den norske storbyen ber preg av at den er biltilpassa. Her nst det nok eire svar, men for det meste er det kanskje slik at det ikkje har vore tid til å endre byen tilstrekkeleg endå. Bergen har redusert biltra kken med bomring, bybane og færre parkeringsplassar i sentrumskjernen. Kanalveien, eit tradisjonelt næringsområde, blir grønt og frodig med bybanespor og konstruert innsjø. I eit lesarinnlegg i Aftenposten hevdar Gina Mossige og Pål Sandberg, to arkitektar i White arkitekter Oslo, at det er nett Bergen som hovudstaden bør sjå til når dei skal utvikle deira fjordnære område. Å ha offentlege område rundt vasskanten er ei nødvendigheit, meiner dei, utan å nemne at Store Lungegårdsvannet i Bergen ikkje er godkjent for bading ennå. I tillegg har me sett eire store vegprosjekt som er venta å auke tra kken i byen med så

mykje som mellom 11 og 19 prosent, ifølge Statens Vegvesen. Likevel er det eit godt poeng at menneskjet og naturen ikkje akkurat har vore i førarsetet for prosjekt som Barcode i Oslo.

Arkitekturopprøret kjem med eire påstandar om korleis byen kunne vore betre med meir tradisjonell arkitektur, færre høghus og glassfasadar. Dei har ofte bilete av byutvikling og byggeprosjekt i Skandinavia med klassiske konturar, og spør kvifor Noreg ikkje følger same bane. Men om desse tradisjonelle mursteinsgardane følger like strenge miljø- og energikrav, og gir like mykje plass for naturen rundt og i byen som det eit høghus kan, er ikkje med i kritikken. Likevel kan Jane Jacobs sin innverknad sporast i både Arkitekturopprøret sine protestar og Schnell sin kritikk. Amerikanske Jacobs hadde sjølv stort fokus på aktivitet i fyrsteetasje av bygningar i byar for å skape liv, og har hatt stor påverknad på norsk byutvikling.

Ein stad er meir enn ein stad I ein sentral teori i samfunnsgeogra en møter me konsepta space, place og sense of place, tre omgrep knytta til stadsidentitet. Så nær som einkvar stad me beveger oss i i verda, vil ha desse tre elementa på plass. Place er den fysiske staden, space er den sosiale arenaen staden er, og sense of place er våre eigne kjensler, vår eigen sense som kjenneteiknar staden.

La oss ta for oss Bergen som døme. Den fysiske byen Bergen er prega av regn, fjell, brostein, forstadar, og eire store område med næringsbygg, samstundes som den har gamle trehus og ein festning i sentrum. Den sosiale arenaen i Bergen vil vere forskjelleg for ein student og ein pensjonist, og er avhengig av mange faktorar. Kjenslene eit

individ knyter til Bergen som stad kan òg vere alt mogleg. Nokre døme kan vere: Sportsklubben Brann, buekorps, bybanetrøbbel, studiestad, kjærleikssorg, sumarferie, for stort, for lite, eller heilt passe storleik som by. Slik kan ein dissekere ein stadsidentitet.

Når ein deler opp stadar i desse kategoriane kan det vere lettare å identi sere kva for forbetringar ein kan gjere for den enkelte. Men så kjem det vanskelegaste spørsmålet: Kven sine behov står fyrst i køen? Tradisjonelt sett har kanskje heilskapleg byutvikling vore nedprioritert for økonomiske interesser i nokre byar, mens nokon har valt å følge ein «rutenett-modell» eller ein «knutepunkt-modell» i større utbyggingsfasar. Framtidig byutvikling, til dømes i Bergen, får me oftast servert gjennom prospekt på dei nye bydelane under framvekst. Bybanen har vore sentral i dei este diskusjonar dei siste åra, som ein saum som syr saman bydelane til ei lappeteppe mellom fjella.

Frå meining til maison Spørsmålet vidare blir korleis ein kan ha ein inkluderande nok bydebatt utan å ende opp i ein evig runddans der alle har ei meining om alt. For å kunne heidre ei røyst, vil ein nær sagt automatisk tråkke på ei anna. Svaret ligg nok ein stad mellom Arkitekturopprøret og Schnell sine tankar om den framtidige byen. Omsyn som mobilitet, livskvalitet og miljø bør kome før estetisk preferanse, men stadsidentitet er ikkje lausrive frå det me ser rundt oss. Byar er kanskje ikkje bygde på kjensler og fasadar, men dei er lite utan dei. Difor er det risikabelt å seie at nokon tar «feil» i ein slik debatt. Alt i alt er det vel rottene som har mest rett på Bergen i dag.

« Å HA « RETT PÅ » BYEN BLIR PLUTSELEG MYKJE MEIR KOMPLISERT ENN Å BYGGE HUS .»

ERLEND WIGGEN BLIKSRUD

Amon (2023)

Untitled no. 25(2023) Arshile (2022)

Fadenivoldsk (2023)

Sunset Park (2023)

Untitled no. 27 (2023)

Lid Off (2023)

Untitled No. 29 (2023)

KAN TIKTOK HA RETT?

Tiktok bidrar til at mange unge selvdiagnostiserer seg med psykiske lidelser som ADHD, autisme og bipolar lidelse. Er det utelukkende positivt at snakk om psykisk helse normaliseres, eller kan dette bli problematisk?

Dersom du er på Tiktok er det mye mulig at du har fått opp videosnutter hvor tilfeldige personer snakker om symptomer på ulike psykiske diagnoser. Hvis du er like nysgjerrig som meg, og faktisk ser på alle disse videoene, har algoritmen din sannsynligvis sørget for at en tredjedel av videoene starter med spørsmål som «do you bite your nails?», «do you struggle with getting up in the morning?» eller «do you consider yourself to be overly emphatic?».

Det alle disse videoene har til felles, er at de forsøker å gi deg et svar på hvorfor du oppfører deg slik. Og hva er svaret deres? Jo, du har ADHD. Eller angst. Eller autisme. Eller bipolar lidelse. Eller alt sammen på en gang. Men, er det ikke vanlig å slumre om morgenen? Er det ikke vanlig å bry seg om andre mennesker? Eller kan faktisk disse Tiktokene ha et poeng?

Min bekymring er at disse videoene bidrar til at unge, lettpåvirkelige mennesker diagnostiserer seg selv med diverse psykiske lidelser. Problemet er at symptomene er ekstremt lette å kjenne seg igjen i. Det kan sammenlignes med når man leser horoskoper. Hvis du leser at «den siste måneden har bydd på både oppturer og nedturer», er det vel ikke rart at du kjenner deg igjen. Etter min mening har Tiktok blitt det nye horoskopet, bare at det alle nå kan kjenne seg igjen i er symptomer på seriøse diagnoser.

For om noen påstår at det å ha på ti alarmer om morgenen er et symptom på ADHD, så vil vel omtrent halve befolkningen kunne kjenne seg igjen.

På en måte kan det være positivt at folk lager slike videoer. De bidrar jo faktisk til å spre informasjon som ofte ikke er lett tilgjengelig for folk est. Det er jo ingen hemmelighet at det å snakke om psykisk helse lenge har vært tabubelagt, og at mange har etterlyst et større fokus på dette – for eksempel i skolen. Det at det nå har blitt vanligere å snakke om

hvis annenhver ungdom nå går rundt og tror de har ADHD. For ja, det kan nok absolutt stemme at mange går rundt med udiagnostiserte lidelser. Det at slike videoer kan bidra til at disse personene nner ut av ting, er jo sånn sett bare bra. Men, de som faktisk trenger hjelp kan bli oversett eller nedprioritert på grunn av den store etterspørselen etter utredninger eller psykologtimer. Ja, det er bra at folk søker behandling, og det offentlige tilbudet av psykologtjenester burde utvilsomt ha vært mye bedre. Likevel kan det

« ETTER MIN MENING HAR TIKTOK

BLITT DET NYE HOROSKOPET , BARE

AT DET ALLE NÅ KAN KJENNE SEG

IGJEN I ER SYMPTOMER PÅ SERIØSE DIAGNOSER .»

slikt, for eksempel på Tiktok, kan derfor være bra. Det kan bidra til at folk får økt forståelse for hverandre, samtidig som man også kan bli mer bevisste på sin egen oppførsel og helse. Det kan også føre til at folk får den hjelpen de trenger, fordi man lærer mer om psykisk helse uten å nødvendigvis måtte oppsøke informasjonen selv. Informasjonen kommer jo bare plutselig til deg på «for you-siden» din.

Likevel kan det bli et samfunnsproblem

gå imot sin hensikt når tiktokselvdiagnostiserte tar opp plassene til de som faktisk sliter.

En annen ting som skremmer meg, er at det virker som om mange er totalt ukritiske til det som blir sagt i disse videoene. Hvis noen sier at du har ADHD fordi du er overempatisk, så har du liksom det. I tillegg virker det som om få stiller spørsmål til hvem disse personene egentlig er. Flesteparten er helt vanlige mennesker uten utdannelse eller noen

form for ekspertise. Hvis en venn eller bekjent hadde informert deg om «10 tegn på at du har ADHD», så hadde du jo spurt dem hvor de kk informasjonen fra. Denne skeptisismen til slike påstander ser derimot ut til å forsvinne når en scroller på Tiktok.

Årsaken til mine bekymringer er at jeg selv har blitt påvirket av disse videoene. Etter å ha sett på tilfeldige videoer som dukker opp i feeden min, har jeg blitt mer og mer overbevist om at både det ene og det andre feiler meg. Dessuten hører jeg oftere og oftere venner snakke om at de har sett på Tiktok at diverse ting er symptomer på ulike diagnoser. Før googlet du symptomene dine og trodde at du hadde kreft. Likevel var du allerede bevisst på symptomene dine før du googlet, og du oppsøkte informasjonen aktivt. Nå går du inn på Tiktok og tror at du har ADHD, autisme, depresjon eller bipolar lidelse. Forskjellen er at du ikke har bedt om denne informasjonen, og du trodde ikke at noe var galt med deg før du åpnet Tiktok-appen.

Selv om det er viktig å normalisere snakk om psykisk helse, og noen av Tiktok-skaperne sikkert har rett i mye, kan dette fenomenet bidra til at nysgjerrige hypokondere som meg misbruker diagnoser. Dersom du kjenner deg igjen i mye av det som blir sagt kan du selvfølgelig oppsøke hjelp, men still deg gjerne litt kritisk til hva som blir sagt og hvem som sier det før du lar deg påvirke.

Tekst Hedda Terjesen Mossin

Illustrasjon Maria Hanset Demdal

DEN SKEIVE VENDINGEN

I fjor markerte vi at det er 50 år siden homofili ble lovlig i Norge. Skeive i Norge har aldri vært friere, samtidig trues deres rettigheter i stadig flere land som vi liker å sammenlikne oss med. Hvordan ser den skeive litteraturen ut i dag?

Skeiv lesing

Oscar Wildes Bildet av Dorian Gray er en bok som både i innhold og historisk betydning uten tvil bør kunne de neres som skeiv. Denne ettermiddagen diskuteres den av Skeiv Lesesirkel på Bergen Offentlige Bibliotek, som ledes av litteraturformidler Marius Paulsen. Han påpeker at det til tross for de åpenbare skeive aspektene ved romanen, likevel er mange som nekter for denne tolkningen.

– Kan de egentlig lese?, spør en lattermild deltaker.

Lesesirkelen ble født da litteraturformidler og forfatter Robin Van De Walle begynte å jobbe på biblioteket. Han re ekterte over hva han hadde lyst til å jobbe med og hvilke tilbud som ikke eksisterer i dag. Nå møtes de jevnlig til lesing av både gamle

klassikere og ny skeiv litteratur, som Edouard Louis og Maggie Nelson. I dag leder Van De Walle sirkelen på hovedbiblioteket, og kollega Marius Paulsen leder lesesirkelen på Fana bibliotek.

– Det er noe med å kunne skape et forum der man kan snakke om skeiv litteratur, sier Van De Walle.

– Hvorfor er det så viktig?

– Av mange grunner, men alt som handler om litteratur, og egentlig all kultur, har så mye å si for identitetsdannelse. Litteraturen er jo et slags speil der du kan møte deg selv, og en dør inn i andres liv. Det er spesielt viktig for minoriteters opplevelse, fordi det nnes så få forbilder og eksempler på skeive.

Tekst Josefine Gjerde

Foto Mats Vederhus

(Fra v.) Robin Van De Walle og Marius Paulsen.

Vi har vært her hele tiden Å gi plass til skeive tolkninger av klassikere kan bety mye for den enkeltes stolthet og selvverd. At skeivhet ikke er et nytt fenomen, eller at skeive er en nylig påfunnet art, blir tydelig om man leser litteraturhistorien med et nytt blikk.

– Vi har vært her hele tiden, sier Paulsen.

Hva som er skeiv litteratur, er ikke helt enkelt å de nere. Både Paulsen og Van De Walle viser til at begrepet kan romme alt fra litteratur om skeive personer skrevet av ikke-skeive, til bøker skrevet av skeive forfattere om ikkeskeive tema. Den skeive kanonen rommer mye, og det er heller ikke slik at den er så annerledes fra den tradisjonelle kanonen.

– Hvis vi hadde satt oss ned for å lage en kanon med alle de skeive bøkene og forfatterne, så hadde den nok ikke blitt så forskjellig fra den generelle kanonen. Det er jo mange av de store forfatterne som var skeive, bare se på Proust eller Wilde. De var bare nødt til å skjule det, sier Paulsen.

– Hva skiller den skeive litteraturen fra 2020-tallet fra den skeive litteraturen fra 100, 200 år siden?

– Det skeive er mer eksplisitt nå. Tidligere, for eksempel i Giovannis room av Baldwin, var det skeive mer pakket inn. Kanskje fordi forfatteren synes det ble litt mye på den tiden? Og enda verre er det jo med Dorian Grey, sier Van De Walle.

Savner kvinner og transpersoner

Både Paulsen og Van De Walle forteller at de gjerne skulle ha lest ere historier om skeive kvinner og transpersoner. Gjennom historien har de vært mindre synlige innenfor ere felt. Det ser en fortsatt spor av i litteraturen.

Et norsk bokprosjekt som har forsøkt å fylle det tomrommet er Et helt vanlig liv av Forfatterkollektivet

7. Novellesamlingen er skrevet av syv forfattere, og består av syv noveller som på ulike måter skildrer hvordan det er å leve som skeiv kvinne i Norge i dag.

Underveis i skriveprosessen av den første boken ble det klart for forfatterne at det er behov for

ere historier som deres. Kathrine Lindsay, en av de syv forfatterne av boken, forteller at de slet med nne referanser til det vanlige skeive livet, særlig i norsk litteratur. Og lite av det som eksisterer handler om kvinner.

– Det er est menn det nnes historier om og som er synlig i media. Da vi reiste rundt og holdt bokbad på forskjellige Pridearrangementer i fjor, kk vi kjenne på at det virkelig er behov for bøker som vår. Vi traff for eksempel sjefen for Otta Pride, som også driver helsestasjonen. Hun opplever at mange unge spør om det går an å være jente og homo.

Litteraturen kan skape et bredere bilde av hva det vil si å være skeiv. Den kan gjøre det lettere å gjenkjenne seg selv og få mot til å komme ut, fortsetter Lindsay.

– Denne boken her hadde jeg hatt bruk for før. All litteratur handler om å skape et bredere bilde av noe, og det er så mange spørsmål knyttet til skeivhet som kan utforskes og besvares i litteraturen. Kan man for eksempel være lesbisk og samtidig ha fått barn med en mann? Vi har fått mange tilbakemeldinger fra folk som kjenner seg igjen. Noen føler at de ikke passer inn i kategoriene eller boksene de lever i.

Samtidig som dette magasinet går i trykken, forsøker forfatterkollektivet å sette verdensrekord i å lage diktsamling på kortest mulig tid. På 24 timer skal de skrive og sette en digital diktsamling. Her skal det produseres litteratur om skeive kvinner i rekordfart.

«– DET ER SÅ VIKTIG Å SE SEG SELV

REPRESENTERT HVIS IKKE LESER MAN ET FORVRENGT BILDE AV VIRKELIGHETEN .»

Den skeive vendingen Litteraturens funksjon som speil og vindu er særlig viktig. Da norsklektor Yvonne Demirel oppdaget at en norsklærebok beskrev Gunvor Hofmo som «venninnen» til Ruth Meyer, fryktet hun at lite hadde endret seg i norskfaget fra da hun selv satt på skolebenken. Som masterstudent ville hun derfor undersøke hvordan skeiv tematikk i litteraturen presenteres i norske klasserom. Funnene ble nedslående: Enten gjemmes skeivheten bort, eller den eksisterer som homofobi og fortellinger på majoritetens premisser.

Som ung leser oppdaget Demirel at hun som skeiv lettere enn andre medelever kjente igjen skeive karakterer og fortellinger, men det skeive aspektet ble ofte oversett

av både lærere og bøker. Et typisk eksempel hun trekker frem er norskfagets lesing av Isslottet av Tarjei Vesaas. Hovedpersonene Siss og Unns forhold er både spenningsfylt og utforskende, og er noe en skeiv person lett kan kjenne igjen som noe helt annet enn et rent vennskap.

– Men det romantiske som foregår mellom dem overses fullstendig, og relasjonen deres avskrives som et platonisk forhold. Det skeive blir forklart bort.

For et ungt menneske kan tausheten om det skeive lett tolkes som om at det skeive er noe feil; noe man ikke skal snakke om. For Demirel ble det viktig å ikke videreføre tausheten til egne elever da hun selv ble lærer.

AV KLASSIKERE KAN BETY MYE FOR DEN

ENKELTES STOLTHET OG SELVVERD .»

– Det er så viktig å se seg selv representert. Hvis ikke leser man et forvrengt bilde av virkeligheten. Litteraturen skal fungere både som et speil og et vindu: Et speil for individet, for at det skal kunne lese og utvikle seg, og et vindu for å forstå andre. Om vinduet bare viser stereotypier, vil en streit, hvit elev gå glipp av viktige muligheter til å forstå andre livsopplevelser enn sine egne.

Hun etterspør en skeiv vending: Et bortfall av de strukturer som opprettholder en oppfatning av det skeive som det nest beste.

– Heller enn å inkludere minoriteter på majoritetens premisser må vi spørre oss: Hvilke strukturer opprettholder maktbalansen som gjør at en gruppe har makt til å velge å ikke akseptere en annen? Det er ikke naturgitt at det skal være slik.

«– Å GI PLASS TIL SKEIVE TOLKNINGER

INDERLIG JUSTIS

Hva ligger egentlig bak folks ord og ansikt, annet enn våre egne tanker?

Vi kommer aldri helt i kontakt, du og jeg. Hva som faktisk skjer i hverandres hoder, og hvordan det ser ut der, forblir et lite mysterium. Vi er dømt til disse inntrykkene, disse preferansene, disse valgene vi har viklet oss inn i og må leve med. På strebersk vis kan vi forsøke å formidle det til den andre, men når dagen er over er det bare vi som får se, og er nødt til å oppleve, denne bevisstheten.

Allikevel kan vi nærme oss hverandre, du og jeg, gjennom vår egen fantasi, gjennom bildene vi har av hverandre. For det nnes en form av meg i deg og en form av deg i meg, en form av alle dem vi kjenner og har kjent. Former som kan ta plass etter bare noen sekunder i samvær, som vi kanskje aldri gir slipp på. Og om det er nattens søvn, et tvetydig smil vi kk, vår tidligere erfaring med Marius-gensere eller hva det er som har justert dette inntrykket, er ikke helt klart, men allikevel så tilgjengelig for oss i følelsen. Jeg vet overhodet ingenting om deg, hvor du kommer fra, hva du liker, vil, eller står i, men bare i løpet av sekunder er et helt bilde fylt av en skikkelse.

Vi kan fange denne skikkelsen med øynene, skimte den i mørket, prate med det som nettopp var foran oss. Holde det i live i dagevis, gjøre det mer virkelig enn den opprinnelige skikkelsen som først var der. Således kan vi returnere til virkeligheten og forvente en respons, en hel duett, men oppdage at vi i stor grad er dømt til å fremføre den i ensom-

helt tilbake da vi lå i krybben til i dag. Modeller hengende over oss som stjernetegn, klare til å forutsi, bedømme, og kontrollere de meningene, temaene og stemningene vi er omringet av, internt eller eksternt. Idag er de klebret så tett fast til huden at vi tenker det er ansiktet vårt. Det er prosesser vi har vært en del av og er nødt til å ha med

« SÅLEDES KAN VI RETURNERE TIL

VIRKELIGHETEN OG FORVENTE EN

RESPONS , EN HEL DUETT , MEN OPPDAGE AT VI I STOR GRAD ER DØMT TIL

FREMFØRE I ENSOMHET .»

het. Vi fortapte oss i en tanke, oss selv. Vi trodde det ga oss nærhet, men bygde ingenting virkelig.

Og hvis prosessen med å bygge en slik modell av hverandre kan gå så fort, er det tydelig at vi har mye konstruert allerede, ja, bygd fra

videre for å fungere, men sjeldent er klar over før vi vandrer hjemover til oss selv igjen, og maskene løsner.

Men det er en ting som kan få modellene til å komme mer fram i lyset, og det er når vi ikke forstår hverandre. Enda verre, når vi misforstår,

og det som en gang var forutsigbart ikke lenger kan lenes på. Det som en gang føltes så nært og enkelt. Det som en gang øt, men øt fordi vi var på bølgelengde med prediksjonene våre. Hvordan kunne vi misforstå?

Jeg tror vi misforstår hverandre hele tiden; tankene, ordene, menneskene, handlingene, ikke minst oss selv. Konsekvensene av å ikke forstå er vanligvis ikke så store, som leder til at de ikke blir konfrontert. Som er synd, og på en måte ensomt. For hver person er mange, tankene rommer mer enn ordene, og handlingene er fattige. Det er en urett vi gjør mot virkeligheten: å ikke strekke det indre lenger, å la disse enkle bildene vi har av hverandre forbli. Vi er nødt til å se forbi skinnet, forkaste bildene og la de utallige mulighetene eksistere. Håpet er at det en gang kan føre oss nærmere, du og jeg.

Men kanskje alt dette bare skjer i hodet mitt, i mine egne modeller av virkeligheten?

Tekst Hermann Stange Jenssen Illustrasjon Julia Jagemann

FORDOMMENE VI GÅR MED

Y2K:

HOW LOW WAIST CAN YOU GO?

PAPPAGUTTER,

BLAZERJENTER OG

BERGENS TRENINGSGJENG

HIPSTERGUTTEN OM

DET NYE BOKPROSJEKTET:

«JEG HAR ALDRI VÆRT

MINDRE PATRIARKALSK »

Tekst Hedda Nord Meland

Illustrasjon Marie Leonie Reike

FORDOMMENE VI GÅR MED

Pleier du også å plassere alle du møter i en boks kun basert på hva de har på seg? La oss slutte å gå rundt grøten og heller si det vi tenker rett ut! Ærlighet varer tross alt lengst. Etter innspill fra andre like fordomsfulle personer og nøye gjennomtenking har jeg kommet fram til et selektert utvalg av Bergens (og Norge) mest markerte stilgrupper. Legg fra deg åpenhet og aksept, og tvihold på fordommene dine: Her skal alle nådeløst skjæres over én og samme kam.

Tekst Hedda Nord Meland Illustrasjon Marie Leonie Reike

MÅNEDENS REDEBUTANT : EKKOLODD

Ekkolodd kom nettopp med ny plate etter 8 års pause. Vi møtte den tredjedelen av bandet Ekkolodd som bor i Bergen, sendte avgårde noen spørsmål til resten av gjengen og humret godt av ordet redebutant i tittelen.

12. mai slapp Ekkolodd sin tredje plate Ha Det Hus!. Vi møter bandets rytmeseksjon, bassist Andreas Schnitler Naustdal og trommis Jarle Håland, til en samtale om studioteknikk, studiorotteri og tante Unnis klesskap på Høybråten. Avtalt møteplass er et selvfølgelig fullstappet Apollon på en fredags ettermiddag. Som alltid er stemningen lun. Kaklingen fra våre felles bargjester er i konstant konkurranse med den harde doommusikken som spilles om hvem som har herredømme over rommet. Håland må vi vente en liten stund på. Han kommer rett fra Frekhaug der bandets studio be nner seg i garasjen hans, og kommer på grunn av det rundt ti minutter for sent uten at det legger noen nevneverdig demper på stemningen.

Rett etter at vi har satt oss ned, så er det første vi blir fortalt av både Naustdal, Håland og resten av bandet via telefon at «seriøse spørsmål» må sendes avgårde til bandets hoved llial i Oslo, og at alt som blir sagt av nevnte rytmeseksjon selvfølgelig må kontrolleres av samme Oslo-avdeling. Typisk norsk byråkrati der altså. Flaks for oss at vi sjelden stiller seriøse spørsmål.

«– SELV OM DET TAR TID ER DET OGSÅ UTROLIG GØY Å VÆRE PIRKETE , DA BLIR DET ENDELIGE RESULTATET ALLTID BEST . PERFEKT FOR STUDIOROTTER SOM OSS .»

For ordens skyld kan vi i samme håndvending nevne at de minst rytmiske medlemmene av Ekkolodd, altså Oslo-divisjonen, består av vokalist Kim Morgan Morken, tangentist Daniel Reichelt, gitarist og pedal steel-traktør Mats Bjørkli Halvorsen og gitarist og tangentist Øyvind Aase Fluge.

Ekkolodds forrige plate kom ut i 2015, så det første spørsmålet stiller seg selv. Vi spør om de føler at dette er en slags redebut.

– Vi føler oss kanskje litt som debutanter, i og med at det har tatt lang tid å gjøre platen ferdig. Det har gått noen år siden vi var aktive, og mange av oss har hatt en pause fra å være helt oppslukt i musikken. Så ja, det føles litt som en ny start, og det blir kult å spille litt konserter igjen og møte folk man ikke har sett på en stund.

Vi spør om det betyr at man igjen kommer til å bli oppslukt av musikken, og vi får et lurt smil tilbake.

Samtalen dreier seg videre til hva man har gjort på siden forrige plate, og bandet forteller om ytting til forskjellige deler av landet, jobb, utdannelse, nye mennesker, barn og ellers diverse opp- og nedturer.

– Vi har yttet mye på oss – noe som speiles i albumtittelen. Musikalsk er det mange år som er skrudd sammen til en slags helhet. Det syns jeg vi har klart ganske bra på denne skiva.

Med sine svevende drømmepop-låter, pedal steel, en ytterst gjenkjennelig vokal på Fåvangdialekt og et eget tekstunivers, så er det forfriskende å høre hva bandet selv tenker om denne helheten i forhold til Ha Det Hus!, og ikke minst hva nevnte albumtittel betyr.

– For oss er låtene på plata bruddstykker i en slags oppveksthistorie. Tittelen Ha det hus! synes vi representerer den historien godt. Det var noe foreldrene til Morken pleide å si i bilen da man dro hjemmefra og skulle være lenge borte – ofte i forbindelse med ferie.

Han forteller at han har gjentatt de ordene for seg selv hver gang han har måttet ytte.

– Det er en setning som sier takk for det gamle, hei til det nye, og som kanskje rommer følelsen av å ikke helt ha kommet hjem igjen.

Apropos ytting, så får vi høre at det i større grad enn før har vært krevende å nne tid til å samles for å jobbe med låtskriving, og at man derfor har lent seg mer på å spille ting inn på hver sin kant og skru sammen ting til å passe etterpå. Eksempel på hvor ting er spilt inn utenom Bergen

Tekst Christian Midthun Foto Sivert Almvik

IKKE HELT HA KOMMET HJEM IGJEN .»

er Fåvang, Spydeberg, Fredrikstad, Oslo og Tante Unni sitt klesskap på Høybråten.

Da vet vi hvor materialet stammer fra, men vi føler at et like relevant spørsmål er når det stammer fra:

– Det aller meste materialet stammer fra tiden da alle var i Bergen og vi nærmest bodde i kollektiv på Bergen Kjøtt. Flere av låtene var allerede under arbeid før vi gav ut Javel, Ravel?. Så er materialet jobbet med, bearbeidet og påvirket av musikksmak som har kommet og gått.

Plutselig hopper samtalen inn på at Ekkolodd tidligere har blitt kalt «Norges mest introverte band» av NRK P3, og alle involverte humrer

litt av at Ha Det Hus! har blitt til gjennom åtte års jobbing av og på med ingen andre enn dem selv involvert før sluttspurten.

– Platen har på ingen måte ligget i skuffen. Vi har jobbet jevnt og trutt med den, og har til tider kanskje dykket for langt ned i detaljene. Selv om det tar tid er det også utrolig gøy å være pirkete, da blir det endelige resultatet alltid best. Perfekt for studiorotter som oss.

– Vi har spilt inn og re-innspilt instrumentene våre ere ganger bare for å forsøke å holde sangene friske for vår egen del. Heldigvis tok Eirik Marinius Sandvik siste rest av miksejobben i fjor høst, ellers hadde vi sikkert klippet i prosjektene fremdeles!

Håland og Naustdal forteller at den utenfor bandet som kanskje har pushet mest for at platen skulle bli ferdig er bandets gode venn og mangeårige kollaboratør, Robert Høyem, mannen bak det aktuelle platecoveret.

Vi husker godt tiden da Ekkolodd var en del av Klangkollektivet og godt rotfestet i et av Bergens mest produktive kreative miljøer, og spør om hvordan ståa er nå i forhold til apparatet rundt dem:

– Vi så først for oss å gi platen ut på egen hånd. Heldigvis kk vi etter noen e-poster napp hos Tigersjappa i Oslo, og deres plateselskap Fysisk Format. De likte albumet, hadde troen på seks bergenske studio- og indie-rotter, og hjalp oss med

utgivelsen. Det er vi utrolig glade for.

Dere nevnte nye begynnelser, hva tenker dere om veien videre herfra?

– Først slippkonserter i Oslo og Bergen, så får vi se. Vi har også masse låtskisser liggende som kanskje gir mersmak til å gå i gang med et fjerde album til høsten eller neste år. Ellers blir vel veien til litt mens vi går.

Helt i tråd med tematikken på Ha Det Hus! tenker vi for oss selv.

(Fra v.) Andreas Schnitler Naustdal, Mats Bjørkli Halvorsen, Kim Morgan Morken, Jarle Håland, Øyvind Aase Fluge, Daniel Reichelt.

«– DET ER EN SETNING SOM SIER TAKK FOR DET GAMLE , HEI TIL DET NYE , OG SOM KANSKJE ROMMER FØLELSEN AV Å

KOLLEKTIVSJUSTIS

Har du lett etter løsningen for å holde det renslig og ryddig i kollektivet? Her serverer jeg løsningen på et samfunnsproblem som har eksistert helt siden høyere utdanning ble gratis i Norge: Å forvandle

kollektivet til en rettsstat der de flinkeste blir belønnet, mens de svakeste straffes.

1. juni markerer toårsjubileet for mitt kollektivliv med mine romkamerater Falk og Felsa*. Ganske tidlig i samboerskapet fant vi ut at det måtte et system på plass for å belønne renslighet og straffe avvikende oppførsel.

Hva er rettferdig å forvente av samboerne dine? Hvordan løser man det uunngåelige kulturkrasjet som venter på andre siden av en slitt, men sjarmerende bygårdsdør?

Våren 2021 yttet jeg inn i mitt nåværende kollektiv, som jeg altså deler med Falk og Felsa. Som i de este kollektivene var vask og rutiner et stridsspørsmål. Vi lo, vi gråt, vi var klare for kamp. Stemningen var anspent der vi skulte på hverandre over hver vår PC-skjerm. Noe måtte skje. En kald høstdag kommer Falk hjem og proklamerer stolt sin løsning: Et spill.

Han hadde tilbrakt kvelden i et godt gammaldags guttakollektiv, der veggen var tapetsert med et vaskespill. I dette spillet kk man like mange poeng for å tømme søpla som for å få seg ONS på byen (Falk vil ha det klart at dette «ikke er gutta mine», journ.anm.). Vi kan

selvfølgelig problematisere bruk-ogkast-holdningen til både kvinner og gårsdagens pizza her, men 8. mars er vi ferdige med for i år.

Å ta ut plastsøpla har en åpenbar kollektiv nytteverdi; det blir reint, ryddig og trivelig, og er et uttrykk for at du bryr deg om menneskene du bor med. Men, hvordan er det egentlig til nytte for kollektivet at du får feia over noen på kjøkkenbenken? Kanskje dette er svært gjestfrie mennesker som setter pris på en ekstra gjest til søndagsbrunsjen; en smarting å sparre med til Morgenbladet-kvissen? Jeg har spesielt mye sympati med fyren som alltid tar ut søpla, fordi han andre alltid har med noen hjem, og disse handlingene er kvanti serte til å ha samme nytteverdi. Trodde jeg. Det åpenbare er at du nå har en gjest som uansett skal ut døra på søndagen, en søppelkurér.

(Har noen våknet dagen derpå i dette kollektivet? Ta kontakt med undertegnede.)

Slik ble det til at tre unge voksne i alderen 25-30 fant ut at løsningen på vaskekabalen er et spill, inspirert av re unge menn som syns Jordan Peterson egentlig sier ganske mye

fornuftig.

Man har åpenbart rett til å kreve at de du bor med skal holde et minimum av renslighet og ryddighet i kollektivet, det er tross alt et hjem. Likevel må vi altså ha et spill med premie for å klare å holde det sånn noenlunde levelig hjemme hos oss. Vi skapte vår egen rettsstat. l likhet med den kinesiske stats poengsystem, går ingen handling ubelønnet eller ustraffet hjemme hos oss.

noen må rydde opp ditt rot, vinner motstanderen tre poeng. Og skulle man nne på å være ekstra produktiv en dag, så blir alle handlinger ettergått i sømmene av vår egen husStasi, Falk. Kryssforhøret foregår på tekstmelding, for å slippe å betale for en stenograf.

Den ultimate motivasjonen for å holde det rent og ryddig rundt seg, er selvfølgelig ikke handlingen i seg selv, det er følelsen av at du er bedre enn alle andre. Den deilige smaken

« BELØNNINGSELEMENTET ER ÅPENBART ; ER MAN FØRST I VASK OG

BEST I RYDDING VINNER MAN DEN HELLIGE UKESPILSEN .»

Spillet følger et enkelt poengsystem som er lovfestet på spillbrettet, hvor alt fra støvsuging til askepanting er nitidig tildelt en kvanti serbar verdi. Belønningselementet er åpenbart; er man først i vask og best i rydding vinner man den hellige ukespilsen. Straffen er at hver gang

av seier, adrenalinet som pumper blodroser i kinna; du er best, du er den perfekte samboer, du er hevet over enhver kritikk.

*Anonymiserte, siden man tross alt ikke velger hvem man bor med.

Tekst og Foto Maria Hanset Demdal

«Kjøpe bukett» er lagt til fordi vi er småborgelige.

BATONGSPILLET

Du og vennene dine skal demonstrere mot vedtaket om Bybane over Bryggen. Stemningen blir anspent idet en meddemonstrant trår over streken og kaster

Instagram-konto, og bli med i trekningen av en batong.

Spillutvikler Jørgen Sjeggestad

Illustrasjon Marie Leonie Reike

Vinneren av pølsespillet i utgave 61 er Elise Brudevoll Skjekkeland. Vi gratulerer! Pølsa kan hentes på Stoffs slippfest på Rommet 6. juni kl. 21.00.

KULTURELL FESTIVALHJELP

Sommar tyder festivalsesong! Dei fleste av oss trur vi har ei viss aning over kva for festivalar som blir arrangert her til lands, men kva med dei festivalane som ikkje er Øya eller Bergenfest? Her har vi satt saman ein guide over festivalar som kan gjere din festivalhorisont litt breiare...

Mylderfestivalen, Hamar, Innlandet – 10.–11. juni

Denne festivalen blei starta av Hedmarken Natur og Ungdom i 2015, og har fokus på miljø og berekraft. Her forenes kultur og miljø, og heile festivalen er driven av ungdom. Mylder skjer 10. og 11. juni, så her er det berre å kaste seg på Bergensbanen brennkvikt!

Alpakkafestivalen, Asker – 16.–17. juni

Ein familievenleg festival som inneheld mating av alpakkaer, ponnyridning, men som òg lovar bygdefeststemning for dei vaksne. Vi vil minne om at alpakkaer er lunefulle dyr, og anbefalar å halde hovudet lågt.

Sørlandet Brennevinfestival, Grimstad – 24. juni Oppheld du deg i bibelbeltet i sommar, er det ikkje dumt å ta ein tur innom Sørlandet Brennevinfestival i Grimstad. Særleg viss du kjenner deg syndig og vil ha ein smak av det beste av handverksbrennevin...

Elvebris, Elverum – 23.–24. juni Elverum! Ein plass å dra til viss du er glad i elg og skog. Men òg viss du er glad i musikk og festival! Elvebris ligg idyllisk plassert ved Sagtjernet ved Elverum folkehøgskule, og i år består line-upen mellom anna av DumDumBoys og Trang Fødsel. Du er sikra festivalstemning der altså...

Festspillene i Nord-Norge, Harstad – 24. juni–1. juli

Festspillene i Nord-Norge er ein internasjonal kunstfestival som fremjer både musikk, teater, dans og scenekunst. Stein Torleif Bjella, Han

Herman, Dansekompaniet Frikar og Fieh er blant nokre av dei som skal framføre på festivalscena 68 gradar nord.

Utvandrerfestivalen, Kvinesdal –1.–9. juli

Er du interessert i utvandringa til Amerika på 1800-talet? Look no further! I Kvinesdal markerer dei dette årleg med musikk og ulike aktivitetar.

Norsk revyfestival, Høylandet, Trøndelag – 5.–8. juli

Norsk revyfestival nn stad i Trøndelag, nærmare bestemd Høylandet (dei lokale uttalar det Hålloin!). Dei erklærer seg som Noregs morosamste festival, noko som absolutt høyrest fristande ut. Sjølve nalen i NM i revy blir halde her, men dei freistar òg med eire revyforestillingar, kurs, fest og god mat. Hålloin, så bra det skal bli!

Dansefestivalen i Sel, Sel – 11.–16. juli Å feste i Gudbrandsdalen slår aldri feil! Dans til rytmane av Lasse Stefanz og Vømmølgutan samtidig som du skuer bort på Kristin Lavransdatters fødeplass.

Kajakk & Blues, Steigen – 13.–16. juli

Kombiner kajakkturen din på bøljan blå med blues i vakre Steigen. Legenden Knut Reiersrud blir å høyre på denne sjarmerande festivalen på Naustholmen.

Boogie Feet’s Festival, Dombås –19.–23. juli

Har du ei danseløve i deg? Boogie Feet’s Festival er ein festival der

boogie–woogien får skine. I løpet av få dagar blir vesle Dombås eit mekka for danseglade menneske frå rundt om i verda. Ikkje rart når det blir danse-workshops, forestillingar, konkurransar og live musikk som til og med ein traust gudbrandsdøl ikkje kan la ver å bevege på dansefoten til.

Stryn Gummibåtfestival, Stryn –28.–30. juli

Gummibåtfestivalen i Stryn blei starta av nokre kompisar som fekk ideen idet dei sette seg i gummibåtar (med noko godt i glaset) og dreiv bortover elva ned til Stryn. Alle gode festivalar blir starta på denne måten, men denne er nok den første av sitt slag. Det blir cruising nedover elva med gummibåt på dagen, og fest og god stemning på kvelden.

Lofotr Vikingfestival, Borg – 2.–6. august

Har du ein stor draum om å leve som ein viking? Dra tilbake i tid ved å dra på Lofotr Vikingfestival. Her blir det forestillingar, konsertar, marknad, leiker og konkurransar – og alt skjer på den vakre og historisk viktige plassen Borg i Lofoten.

Trøndersk matfestival, Trondheim –3.–5. august

I fjor trakk Trøndersk Matfestival

over 200 000 besøkande, og det er ikkje utan grunn. Lokalmatfestivalen tilbyr rundt 170 matboder, eire kurs, og kåring av blant anna Årets produkt. I tillegg kjem landbruksog matminister Sandra Borch, så viss du er heldig får du kanskje slått av ein prat med ho medan du gomlar på det beste mat-Noreg har å by på.

The Norwegian Elvis Festival, Måløy – 3.–5. august Kongen av rock døydde aldri, i alle fall ikkje på Måløy. Her lev Elvis i beste velgåande! Han blir å sjå på ulike konsertar og forestillingar, det blir vist Elvis- lmar, og ein får òg moglegheit til å kjøpe Elvis-effektar. Så ta på dine blue suede shoes og dra til Måløy!

Audunbakken, Sør-Odal – 4.–6. august

Audunbakken starta som ein koseleg liten hagefestival i 2003, og har vakse ein del sidan då. I dag er den framleis koseleg, men ikkje så liten lenger. Dei ynskjer å skilje seg ut, og med sin heimesnekra pro l, gjer dei nettopp det. Sjølv om dei tidelgare har husa store artistar som Emilie Nicolas og Skambankt, og har No. 4 og Todd Terje på programmet i år, er nok ikkje denne festivalen på Disenå i Sør-Odal kjend for mange.

Huckfest Bike Festival, Ål – 10.–13. august

Ein festival for adrenalinjunkiane! I løpet av dei tre dagane Huckfest Bike Fest pågår, har du tilgang på sykkelparkar og MX-baner, ein kan ta ulike kurs og vere med på stisykling rundt om i Hallingdal. Det er ikkje berre sykling på denne festivalen, for dei freistar òg med konsertar og quiz.

Andre festivalar det er verdt å nemne er Skalldyrfestivalen i Mandal 10.–13. august, Livestockfestivalen i Alvdal 7.–9. juli, Langesund internasjonale seilskutefestival 19.–21. juli og Midnattsrock i Lakselv 7.–8. juli.

Tekst Mari Evjen

ER DET NOEN KULE FESTIVALER SOMMER , DA ? M H M

RETTSLIG QUIZ

Klarer du å få rett på denne rettslige quizen, eller vil det rett og slett, og rett som det er, gå rett vest? Blir det kanskje en retrett?

Hvor mange ble henrettet under landssvikoppgjøret? Slingringsmonn på 5. (1 poeng)

Hva var utfallet av publiseringen av romanen Fra Kristiania-Bohêmen skrevet av Hans Jæger? (1 poeng)

Hvilket år omtales som året parlamentarismen ble innført i Norge? – bonuspoeng om du kan året det ble skrevet inn i Grunnloven. (2 poeng) 03

Hvor i Bergen fant heksebrenningene sted? (1 poeng) 04

Når var Norges første likekjønnede ekteskap? (1 poeng) 05

Hvilken filosof konstruerte maktfordelingsprinsippet? Bonuspoeng om du kan nevne delene i det. (2 poeng) 06

Hva er et annet navn på paragraf 2. i grunnloven? Loven ble forøvrig opphevet i 1851. (1 poeng) 07

rett

bohem

drap

Verdens største hangarskip, USS Gerald R. Ford, seilte onsdag 24. mai inn i Oslofjorden – hva skjer om noen av disse amerikanske soldatene bryter loven her i Norge? (1 poeng)

Hva ble ulovlig i Norge i 1976, og er blanket ut i forskriften her: «innføre og omsette X eller deler til X, reklamere for X eller deler til X [og] bruke X.»? (1 poeng) 09

Gulatingsloven var gjeldende for fylkene på Vestlandet i tidlig middelalder. Hvordan forholdt loven seg til ølbrygging? (1 poeng)

Hvor ligger menneskerettighetsdomstolen? (1 poeng)

Hvilken forbrytelse referer politikoden 187 til i USA? (1 poeng)

0-4 poeng: Du bryter daglig en håndfull lover, og det er et under at ikke Onkel Blå har plukket deg opp enda.

5-9 poeng: Kardemommeloven er etset inn på netthinnen fra barndommen, men noen jusstudent er du ikke.

10-14 poeng: Du får A på masteren i rettsvitenskap og feirer med å binge Suits for ørtende gang.

Svar:1. 37 2. Boken var den første i Norges historie som ble straffeforfulgt, som følge av vulgære beskrivelser om Kristianias

og prostitusjonsmiljøet. 3. 1884, 2007. 4. På Nordnes,

ved siden av akvariet. Omtrent 350 kvinner ble brent.

5. 2009. 6. Charles Montesquieu, utøvende, lovgivende og dømmende makt. 7. Dette var kjent som jødeparagrafen, som nektet blant annet jøder adgang til “Riget”. 8. USA har i hovedsak jurisdiksjon dersom det skulle skje et lovbrudd, med unntak av

eller voldtekt 9. Rullebrett 10. Det ble påbudt å brygge øl til Jesus og Maria ved vinter- og sommersolverv og vår- og høstjevndøgn.

11. Strasbourg i Frankrike 12. Drap.

Tekst Nike Södersröm Sager

Illustrasjon Marie Leonie Reike

SERIE : Ungelovende

Om du som meg navigerer et noe vagt studieløp og kjenner du blir klam i henda av å tenke på fremtiden, er dette mitt beste tips. Denne oden til kvartlivskrisa vil kanskje ikke gi deg svaret, men jeg tør påstå at den vil senke skuldrene dine betraktelig. Serien følger Elise, Alex og Nenne, tre kvinner i midten av 20-årene som forsøker å navigere tilværelsen etter endt studie, med mer eller mindre hell. I løpet av re sesonger rekker de å tråkke i de este salater, av varierende alvorsgrad. Likevel løser det meste seg, noe som kombinert med et av de mest ærlige og troverdige manusene jeg har vært borti gjør serien grunnleggende optimistisk. Kanskje den beste serien NRK har laget, som er midt i blinken å se (eller se på ny) i denne noe rotløse livsfasen.

OPPSKRIFT :

Pizza på libabrød

Dette har vært mitt go to-måltid i det siste (les: litt for lenge): Lag en kjapp hvit saus med creme fraiche og hvitløk, spre det på et libabrød (koster sånn 16 kroner for en repakning på Xtra, det er re kroner per pizzabunn det!) og topp med det du måtte ønske (personlig er jeg en pære-, feta-, rosmarin- og honningtilhenger). Funker til middag, lunsj, som snacks, og er absolutt innafor som frokost. Egentlig når som helst, tør jeg påstå. En fordel er også at det ser fryktelig imponerende ut, med ytterst minimal innsats. Namnam!!

GRUPPE : Ævestaden

Denne svensk-norske trioen er det vakreste jeg har hørt på lenge. Tre lyrer, en munnharpe og en fele, pluss trestemt vokal gir vakker, genuin, nedpå musikk som treffer langt inn i sjela. Tekstene spenner mellom absurde, hverdagslige observasjoner til dype, jordnære og stillferdige låter som er så gjenkjennelige at det gjør litt vondt, på den beste måten. De har også et helt nydelig samarbeid med den svenske gruppa Benedikt, der folketonepreget viker litt for et mer svevende, elektronisk lydbilde. Perfekt både som nærlytting og bakgrunnsmusikk.

TEATERSTYKKE :

4:48Psykose

Dramatekster er noe jeg vil anbefale å lese mer av generelt, og dette er en av mine absolutte favoritter. 4:48 Psykose av den britiske dramatikeren Sarah Kane er en dypt personlig skildring av psykisk helse og innleggelse på psykiatrisk institusjon. Den brutale tematikken kombinert med en bombastisk, noe absurd fortellerstemme, der du aldri helt vet hva som er virkelig og ikke, gjør dette stykket helt unikt. Til tross for at den rå og direkte strømmen av skildringene kan være vrien å lese, er det også passasjer som vitner om varme og optimisme. Om du har overskudd til en nokså brutal, men også dypt menneskelig og tidvis direkte vakker skildring av psykisk sykdom, anbefales dette stykket på det varmeste.

AKTIVITET : Høytlesning

Etterhvert som sommeren nærmer seg, er det få ting som er hyggeligere enn å lese utendørs. Det som topper hele greia, er om du får med deg noen du er glad i og leser høyt. Hvorfor vi slutta med dette da vi var barn, aner jeg ikke, og nå oppfordrer jeg derfor Stoffs eminente lesere til å gi det et forsøk. Oppleves kanskje litt kleint og uvant i starten, men jeg lover: Det er ekte koselig om man gir det en sjans.

SJANGER : Country

Åja, du liker ikke country, sier du? Greia er at jeg tror deg ikke. Jeg har nemlig en teori om at de este som kommer med denne påstanden, forbinder country utelukkende med Keith Urban og cheesy tekster om pick-up trucks og whiskey. Men sjangeren byr på så utrolig mye mer enn den megaharry stadioncountryen (all ære til denne, bevares). Dypt forankra i bluesens melankoli, er det få sjangere som skildrer de tyngste følelsene på en ærligere måte, samtidig som sjangeren gjennom tidene har vært talerør for sterke politiske meninger. Her er det fryktelig mange artister jeg anbefaler å sjekke ut, men et lite utvalg er Kris Kristoffersen, Emmilou Harris, Buffy Sainte-Marie, John Prine og Connie Converse. Kos deg!

Tekst Borghild Rangnes Homlong

Foto Ada Harboe Illustrasjon Mariane Guldager

SIDEN SIST

Alle disse nyheter som kom og gikk – ikke visste jeg at det var selve nyhetsbildet.

Folk er bekymret for Hvaldimir, igjen

Den påståtte russiske eks-spionen har gjort comeback i nyhetsbildet. Kan det være fordi et annet folkekjært havdyr har sluttet å stjele all oppmerksomheten? Hele Norges kjendishvalross er skutt i hodet, og hele Norges kjendishval er tilbake i rampelyset. Organisasjonen

One Ocean er bekymret for at Hvaldimir oppholder seg i kystnære områder, og i Fiskeridirektoratet er de redde for at han skal bli påkjørt av båt. «Jeg trodde Hvaldimir var død», ble det påpekt under et redaksjonsmøte. Det er kanskje ikke så rart, da media i ere år har gitt uttrykk for at han er dårlig til å få i seg mat, og at han kanskje ser litt pjusk ut. Altaposten kunne i 2019 melde om at hvalen hadde mistet tennene, og iFinnmark trykket samme år en sak om frykt for at han skulle bli spist av Spekkhoggere. På Twitter har folk vært redde for at ansatte ved oppdrettsanlegg skulle myrde ham som hevn etter hans omfattende sketyverier. Men neida, landets maritime favorittkjendis holder det fortsatt ekte ute i norske farvann. Hvis han klarer å holde seg unna pensjonisters fritidsbåter og kids på jakt etter Tiktok-innhold så kan det jo hende det holder seg slik.

Gratis kollektivtilbud i Stavanger, men IKKE i Bodø, Sandnes eller Sola Fra første juli trenger man ikke lengre betale for å reise med kollektivtransport i Stavanger. Det er gledelige nyheter for bussreisende siddiser, og overraskende nyheter for kollektivtransportselskapet i Rogaland, som hevder at ingen hadde informert dem på forhånd om at tilbudet deres skulle bli gratis. Hjulene på bussen fortsetter å gå rundt og rundt, mens debatten ruller videre i aviser over det ganske land. «Sandnes og Sola har ingen planer om å gi innbyggerne sine gratis kollektivtransport», skriver Dagsavisen. Lokalavisa i Bodø omtaler saken med en overskrift hvor det presiseres at DETTE I HVERT FALL IKKE BLIR AKTUELT HER. Sånn hvis noen lurte. Er Stavangers prosjekt starten på en bølge med gratis kollektivtra kk?, undrer en kommentator i Aftenposten. Det virker kanskje ikke helt slik.

Krigsskip og tørste Oslo-folk Nordmenn har fått se verdens største krigsskip, og amerikanske marinesoldater har fått se Oslo fra sin tørsteste side. Soldatene rakk knapt å gå av hangarskipet USSR

Gerald R. Ford før de ble kastet drikkekuponger etter av Heidis-ansatte i

oktoberfestkostymer, møtt med yselskapers reklameplakater av typen «Missionary accomplished? We’ll see you in nine months sailor», og stilt spørsmål à la «Are you going out tonigt then?;)» av ivrige journalister. «No kjem dei amerikanske soldatane», skrev NRK, men det virket egentlig som om de amerikanske soldatene var mer interesserte i aktiviteter som zipline, gode museer og fjordcruise da de svarte på spørsmål fra Aftenpostens journalister. Om de følte seg smigret eller skremt da de fortsatte ferden, forfulgt av småbåtene til folk som hadde tatt seg fri for anledningen, kan man bare spekulere i.

Pengemangel og kon ikt i AnneCath Vestly-parken

Det står dårlig til hos mormor og de åtte ungene, i det som skulle bli Lyngdals nye fornøyelsespark basert på Vestlys forfatterskap. Allerede i 2020 sa en av eierne at prosjektet hadde vært krevende, i et intervju med Fædrelandsvennen. «Men man sier jo at det du ikke dauer av, blir du sterkere av», fortsatte han, og etter det har det gått skikkelig til helvete med den påbegynte storstuen for Knerten og vennene. Parken preges av kon ikter på kryss og tvers, pengemangel

og trukne investorer. Prosjektets kreative direktør, kjent for «Hakkebakkeskogen» og «Kaptein Sabeltann» i Dyreparken, har gått til rettsak mot rmaet, og forfatterens sønn bruker ordet «krybbebiting» når han blir spurt om kon iktene. «Når krybben er tom, bites hestene» står det i Det norske akademis ordbok. Om parken nner ut avnansieringen sin innen fristen første juli blir spennende å se. Enn så lenge er det mange hester, mye biting og lite fornøyelig stemning i AnneCaths nye eventyrland.

Fotballsupportere initierer slåsskamp utenfor Vitus apotek Finnes det sikrere vårtegn? Tulipanene er i blomst, kirsebærtrærne har felt sine kronblader, uteserveringene er åpne og Brannsupportere gjør sitt beste for å påføre Rosenborg-fans hjernerystelse. Det går mot varmere tider i Norges nest største by. Man kan kanskje likevel spørre seg om det ikke er litt unødvendig å banke opp andre supportere når gullet allerede har kommet hem? Men det er mulig den diskusjonen strekker seg utenfor undertegnedes fotballkunnskaper.

Tekst Astri Nyaas Illustrasjon Kais Chaouch