Vollan, Aurora Fykse, August Kristian Blich Ramstad, Carl Ruge, Eirik Zondag Hustad, Elise Brudevoll Skjekkeland, Mikkel Grimstad, Safa Hashi, Sylvester De Faria Loe, Stina Wolter, Synne Syslak, Ådne Granum Kjersheim
illustratører Casper Sørestrand, Daniel Jin Heggelund, Emilia Valentina Bakke Ellingsund, Mari Nordgreen, Oda Austvik, Oda Bellen Hafan, Selma Fyllingsnes, Sara-Linn Almquist, Sunniva Knutsen Lund
fotografer Anna Hotvedt Sundby, Benjamin Wittemann, Daniel Solheim Bjørkedal, Hild Berntsen, Ida Måren Løseth, Kathrine Albrigtsen, Nina Stamnes Søyland, Randi Marie Glomsrud
grafikere Anna Elisabeth Raudberget, Ansam Umar, Emilie Solheim-Moe, Håkon Sætran Blom, Lisa Elverhøi, Magdeli Ärnström, Randi Marie Glomsrud
daglig leder Linnea Lamøy
styreleder Oskar Macdonald Dunlop forside Emilia Valentina Bakke Ellingsund
publiseringsdato 18.02.2026
trykkedato 17.02.2026
trykkeri Schibsted trykk
VERDENS VERSTE LEDER
Denne tida som vi lever i, og prøver å forstå.
Intetsigende bemerkninger drysses ned på blanke, digitale arkformat. Antropocen, hyperpolitikk, markedsabsurdisme, mainstream-student-media med mer. Og du tror du skal få svara du leter etter her. I Stoff? Nei, vi skjønner ikke stort vi heller.
En fyr fortalte meg om et kinesisk visdomsord. «Du skal tråkke steinene etter elva», sa han. Jeg tror noe av læresetningas betydning har gått tapt i oversettelsen. Det gir jo ingen mening å tråkke etter elva. Det gir i hvert fall ingen mening å tråkke på steinene etter elva. Hva betyr dette etter? Jeg har hengt meg opp i dette etter. Å følge etter. Etter. Etter. Etter. Etter hvem?
Niels Klim, kanskje. Som krøp inn i et hull og ble ledet ned i underverdenen. Der styrer kvinnene (som også er trær).
I brosteinsjungelen som løper ut i havet på den ene siden, fjell på den andre, fnner jeg ingen huler. Men på min lysende fate med trykksensorisk teknologi gresser kaniner. Og der! Der lyser det jo deilig forførerisk av et svært hull. Jeg kryper inn, mister fotfeste og faller langt, om ikke lenge. Men her er ikke trekvinner, ikke ni sirkler og Satan heller. Her er ernæringsfysiologer som bøyer seg over blodige biffer, lederen av kongens råd, han hinkehopper med Torbjørn J., frijazzere fipper telefoner som om de var Pokémonkort, ser ut som de spiller om nuller på en bankkonto. Jeg er Josef K. uten prosess. Famler, detter igjen, faller bare lenger ned i hullet. Mørkt, så plutselig et skilt som lyser neongrønt over en dør: Bergen? Og jeg skjønner ikke dette spørsmålstegnet. Jeg skjønner ikke hvor jeg skal, for ingen dikter har lagt hånda si på ryggen min. Men inni meg blir en stemme til to stemmer blir til et kor som messer. Vi er Stoff, messer de.
Vi er Stoff, det bergensbaserte magasinet med en viss ironisk distanse, og jeg tenker, som ingen burde tenke, at dette koret virker å ha peiling (ironisk, distansert). Stemmene danser mot døra, og jeg tråkker steinene etter elva som fører mot den.
Jeg er ikke Josef K., jeg er Harry P. når jeg løper så fort jeg kan mot døra, og det som før var stengt åpner seg. Det er som kjent lurt å være etter snar, og ikke føre var [red. anm., noe av betydninga kan ha gått tapt i oversettelsen].
Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.
August Selnes
Visesanger
Foto:
Synne Sofi Bønes
Hmm, fortelle deg hva du skal gjøre? Først og fremst vil jeg si at du ikke skal fortelle folk hva de skal gjøre. Det er ikke kult å gjøre. Eller oppgaven var vel kanskje å fortelle deg hva du skal gjøre og ikke hva du ikke skal gjøre? I så fall vil jeg si at du skal gjøre følgende: Ikke fortelle folk hva de skal gjøre. Men ingen regel uten unntak. Noe jeg synes du skal gjøre er å gi folk anstendige tidsfrister på oppgaver eller tjenester. Det er kult å gjøre.
Jeg har en personlig historie fra mitt personlige liv hvor jeg ble spurt om å skrive en tekst til spalten Tre kule folk av magasinet STOFF.
(Hva er egentlig greien med bruken av utelukkende store bokstaver i egennavn for tiden? Ja, det gir jo mening hvis det er et akronym, noe STOFF ikke er så vidt jeg kjenner til, men om jeg tar feil må dere gjerne rette på meg [Red. anm.: Det heter Stoff]. AURORA, SYMRE osv.; det fns til og med en popartist som heter AUGUST som jeg for alltid må leve i skyggen av bare på grunn av at han på død og liv skal fremheve seg selv gjennom CAPS LOCK. Ja, forresten; jeg vil også si at du skal anvende vanlige regler for bruk av store og små bokstaver. Det er kult å gjøre.)
Fristen jeg hadde til å sende inn denne teksten var samme dag(!). Attpåtil kan jeg ikke en gang skrive. Joda, jeg skriver sanger og sånn, men der går alt i rim og rytme, og hva som helst kan gi mening så lenge man skriver med rim og rytme. Så hvis du vil unngå en suppe med meningsløst vrøvl sauset sammen i siste liten vil jeg anbefale deg å gi gode tidsfrister til personer som er habile innenfor det aktuelle feltet. Det er kult å gjøre.
Astrid Garmo
Gitar/synth/vokal i Pumpegris
Foto: Privat
Ikkje ver så oppteke av å vere «fink». Det er ein så jævla uinteressant ting å strebe etter. Dersom du gjer noko på akkurat din måte og du sjølv synast er fett så kan eg garantere deg at det er nokon andre som synast det same. Og det er jo dei folka du vil nå ut til! Imposter-syndromet er eit svekkande virus, og noko ein må jobbe i mot dersom ein skal lykkast i kvar ei bransje, og i livet generelt. Ikkje la det få kloa i deg! Eg trur også at det er viktig å ikkje ta seg sjølv så høgtidleg. Det er verkelig ikkje så jævla farleg. Ein kjem ikkje nokon veg ved å halde attende.
Det ikkje er noko skam i å prioritere seg sjølv. Vinter er vanskeleg. Å prosessere nyhetsbiletet er overveldande, og samtidig er det så ufatteleg utmattende å føle seg hjelpeslaus. Tillat deg sjølv å bruke tid på deg og ditt og ting som føles bra. Det er lov å distrahere seg sjølv for å få eit lite pust i bakken, og respekter at alle har sin måte å kope på.
Her er ei liste med konkrete greier du kan gjere dersom du faktisk har problemer med å fnne på ting. Om du kjeder deg for eksempel.
Danskebåten. Det bør heilst vere spontant. Ta med ein litt random venn. Lag pizzasnurrar heime som du tek med som niste, så slepp du å kjøpe den dyre, fæle gresskar-gnocchien dei serverer på båten. Fjern posen frå søppelkassa på lugaren og fyll den med kaldt vatn for å kjøle ned den lunkne duty free-pilsen. By opp ei gammal røy til dans på nattklubben. Det blir topp! (Psst det er billige billettar på vinteren)
Folkedans! Finn ditt lokale dansarlag og hiv deg med på øving! Reis på lokalkappleikar! Folk i miljøet pleier å vere veldig glade for å sjå nye, engasjerte fjes. Det er noko ekstremt mektigt og folkeleg med å vere i eit rom fylt med folk som dansar i hop når verda rasar samman.
Kjøp deg eit Kodak WPZ2-kamera og ha det lett tilgjengeleg i veska. Det tåler absolutt alt, perfekt for oss klumser! La kameraet vandre fritt på pøbben.
Ikkje få barn!!! Lev for deg sjølv!!!!!
Lovise Espeland
Vokalist i spellemannsnominerte Bare folk
Foto: Jonathan Krabbe
Jeg liker svært dårlig å fortelle folk hva de skal gjøre. Faktisk gjør jeg mitt ytterste for å unngå nettopp det. Men siden situasjonen er denne - at jeg skriver dette som du leser - skal jeg prøve å bruke de neste 160 ordene (trykksverte er en ressurs, riktignok av typen relativt ubegrenset, men likefullt en ressurs) på noe som potensielt kan være til nytte, glede og /eller forferdelse for den gjengse Stoff-leser.
Vi er alle dogmatikere. Jada, til og med selvrklært fritenkende radikal ungdom (den gjengse Stoff-leser) forholder seg til vedtatte sannheter og halvsannheter. Venstresidefolk påberoper seg attpåtil god moral.
Videre følger noen sannheter enhver burde snu på hodet fra tid til annen, for å sjekke om ikke sannhetsserumet renner ut.
At trafkkregler (fartsgrenser) til enhver tid er fornuftig innrettet. At ting i livet (særlig vanskelige ting) er alle andre sin feil. At alle bør være enige for at noe skal fungere. At tradisjoner har egenverdi og bør bevares. At folk gjør så godt de kan. At tiden leger alle sår. Vær så god og hiv og hoi!
EN SAMTALE MED
NORGES REGJERINGSSJEF
OG ØVERSTE VALGTE POLITISKE LEDER
Jonas Gahr Støre leder Kongens råd.
Tekst Oskar Macdonald Dunlop Foto Randi Marie Glomsrud
De jævla rigide haukene på Kvarteret med «security» på brystet har endelig fått noe annet enn drita utvekslingsstudenter å håndtere: Kongeriket Norges regjeringssjef er på besøk, og det krever at de anvender all den kunnskapen de har lært på vekterlinja på folkehøyskolen. Selv om landets mest profesjonelle politisoldater holder vakt, er Kvarterets vektertjeneste mer påskrudd enn Morten Thorsby på Norges midtbane. Som om det skulle være deres egen jomfrudom som var på spill, patruljerer de utenfor presserommet og utgjør et
fullstendig overfødig sikkerhetsskjold rundt ministeren.
– Faen, jeg har ikke fksa pressepass.
Åpenbart nekter de Stoffs utsendte inngang til Grøndahls. Jeg ringer fotografen i panikk. Har hun pressepassene? Vi må få forhørt oss med Norges regjeringssjef om de trivielle sakene jeg fkk skriblet ned på papiret klokken 01:22 natten i forveien. Det ville vært utilgivelig å snuble på målstreken. Lederen av Kongens råd er rett bak døren, jeg kan høre ham svare på
Bergen Student-TV sine miserable spørsmål. Tenk om de gir min tiltenkte spørretid til Studvest. Grøss! Enda fere spørsmål om hvordan studenter skal forberede seg til tredje verdenskrig. Det gidder jeg ikke. Studvest kunne googlet seg frem til hva Norges politiske leder mener om verdenskrisen. Det er ikke videre interessant å cosplaye Aftenposten i «student-versjon». Fotografen har pressepassene. For en helt – vi rekker intervjutiden vår! De mismodige haukene frydet seg over at det bare var
mainstream-student-media inne i presserommet. Den gang ei. De slipper oss inn. Fotografen og journalisten utveksler et seiershåndtrykk. Støre skal stilles til veggs. Den øverste representanten for statsmakten skal knele for det uredde studentmagasinet. Talerøret for den etablerte eliten skal endelig måtte svare for seg. Det konstitusjonelle monarkiet Norge skal møte seg selv i døren. Arbeiderpartiet du liksom. Sirkuset rundt partilederen minner ikke mye om arbeidere.
Lederen for Kongens råd ser ut som han holder på å sovne der han står og svarer studentmediene. Spørsmålene er omformulerte varianter av dem ordstyreren fra Studentersamfunnet nettopp stilte på scenen. Han ser seg rundt i rommet. Blikkene våre møtes. Glimter jeg et håp om noe annerledes? Skjønner regjeringens overhode at dette blir noe mer enn det evinnelige kjøret om en verdensorden i endring, en usikker sikkerhetssituasjon, hvordan Vesten skal opprettholde makthegemoniet? Det virker litt slik.
Det blir vår tur. Et manipulativt langt håndtrykk avleveres med innehaveren av statsministerembetet. Regjeringssjefen vet nå at han ikke har med noen hvem-som-helst å
SAMFUNNS
Spørsmålet vekker latter i rommet – selv de stramme voldsmonopolvaktbikkjene trekker på smilebåndet.
– Jeg har veldig glede av en ren Arbeiderpartiet-regjering for tiden, som leverer gode resultater og som trives med å møte Høyre og FrP i opposisjonen.
– Så ingen?
– Nei.
– Det er greit.
Hvordan får man politikeren til å legge bort de innøvde svarene sine? Hvordan rive av den offentlige masken og trenge inn i materien som er Støre? Jeg må overraske ham. Sette
« ARBEIDERPARTIET DU LIKSOM SIRKUSET RUNDT PARTILEDEREN MINNER IKKE MYE OM ARBEIDERE »
gjøre. Nå blir det ikke mer studentmedieoppgulp, der statsministeren messer innlærte talepunkter med student-vri.
– Hei, Oskar – øhh, hyggelig.
– Hei, hei.
Å stå ansikt til ansikt med makten kan være fryktinngytende. Man er nå et håndtrykk unna Trump, Starmer, hvem som helst i verdenseliten. Bare to unna Epstein. Heldigvis lar ikke Stoffs utsendte seg forlede til å smigre eller innynde:
– Jeg har nok noe mer lettbeinte spørsmål enn de andre her, sier journalisten, først og fremst for å avvæpne situasjonen ovenfor den høye, spinkle mannen foran seg.
– Hmm, repliserer statsmakten i menneskelig skikkelse.
– Hvis du skulle gått på universitetet igjen, hva hadde du studert da?
– Den muligheten får jeg ikke, så jeg hakke tenkt så mye på det. Eh, eh, jeg tror fortsatt at historie er noe som opptar meg.
Han snor seg unna allerede, tenker journalisten. Typisk for medietrente politikere. Best å skru opp temperaturen med noe mer kontroversielt.
– Hvis du kunne hatt med én fra Høyre og én fra FrP i regjeringen din, hvem hadde du hatt med?
ham ut av spill: hoppe så fort fra tema til tema, at han ikke rekker å koble seg på sine snedige svarrekker og innøvde resonnementer. For å overliste ham, kanskje lirke frem en kontroversiell uttalelse, spør journalisten:
– Synes du at Trump er morsom?
– Tidvis. Mannen har jo humor.
Endelig! Her kan det være journalistisk gull. Statsministeren synes kanskje det er morsomt med overhengende fare for invasjon av en alliert?! Han ser vel humoren i å kidnappe statsledere?! Han ligger vel og ruller på gulvet i hikstlatter av klimafornektelse??
Men den gang ei, lederen av statens utøvende makt er snartenkt, og legger tørt til:
– Men jeg synes ikke at all politikken hans er like morsom. Men de to tingene kan eksistere side om side.
Hvis de innprentede svarene ikke lar seg anvende, er den tidligere helse- og omsorgsministeren smart nok til å falle tilbake på sitt mantra som politiker: Ingen spørsmål må besvares unyansert. Ingen svar må kunne røpe personlighet.
– Hvilken billigpils synes du er best?
– Sannheten er at i min jobb, der jeg er i livet nå, så blir det veldig lite pils, verken billig eller dyr, så jeg tror jeg tar det jeg får.
Det skulle man ha skjønt. Regjeringssjefen kan ikke fremsnakke lemfeldig omgang med rusmidler på inn- og utpust. Ei heller kan han drive merkevareeksponering av øl, det er vel potensielt ulovlig også, så mye innfytelse som han har.
Han skulle bare ha visst hvordan jeg snublet rundt i akkurat disse lokalene sist helg, tenker journalisten i sitt stille sinn.
– Ja. Du tar rett og slett det du får, ja. Har du et favorittband eller en favorittartist fra Bergen?
– Jeg liker Gabrielle veldig godt.
Hun er vel den eneste han kommer på. Glad han ikke sa FOB i hvert fall, eller Kamelen. Da kunne man like gjerne byttet styreform til anarki. Bøker har han vel uansett bedre peiling på enn musikk:
– Hvis du kan komme med en anbefaling til en bok som man bør lese i løpet av studietiden?
– Om tyranni! Av Timothy Snyder.
– Av Snyder... ja, veldig bra.
Der fkk journalisten vist frem at akkurat den har han faktisk lest. Statsministerens respons fører imidlertid samtalen i en snål retning:
– Tolv av tolv!
– Ja, tolv av tolv, repeterer journalisten leende.
Vent nå. Leende? Hva betyr dette: Tolv av tolv? Har Støre blitt senil? For Snyder var det da vitterlig tjue
– Hva tror du folk kommer til å le av i norsk politikk om tjue år?
– Det får vi snakke om om tjue år. Nå er det litt for mye alvor.
Det evinnelige alvoret. Han får en anledning til å slippe unna, men statslederen vil snakke om trygghet. Han om det. Journalisten vil inn på et annet spor.
– FrP eller Rødt som vinner av et stortingsvalg med rent fertall? undrer journalisten.
Statsministeren tar en lang pause. Spørsmålet har truffet en nerve.
– Jeg jobber for Arbeiderpartiet og ønsker at vi skal gjøre det så godt som mulig.
Journalisten begynner å føle seg som Studvest. Det kjennes forgjeves. Disse svarene kunne man også googlet seg frem til. Et blikk bort på Stoffs eminente fotograf bekrefter det journalisten mistenkte: Statsministeren kommer triumferende ut av den retoriske maktkampen. Han dominerer med sine listige og unnasluntrende svar.
Et dilemma bør rette opp i maktubalansen:
– Vinkveld med Macron, en pint på puben med Starmer eller sauerkrautmiddag med Merz?
– Hmm, de tre ja. Hmm, da ville jeg valgt…
Statslederen nøler. Journalisten har fått ham ut av balanse igjen. Dilemmaet lyktes! Det er åpen-
« HAR STØRE BLITT SENIL ? »
ting man skulle lære av det tjuende århundre, ikke tolv? Journalisten merker at han begynner å bli innsmigrende. Makten, personifsert i et såpeglatt ytre, har fått ham til å akseptere et premiss han egentlig synes er ulogisk.
Av frykt for å avdekke at Støre er på samme kognitive nivå som Biden, eller eventuelt for å skjule sin egen tilkortkommenhet, lar journalisten forvirringen forbli uadressert.
bart at han ikke vil havne i ulage med de europeiske topplederne. Journalisten kunne gjort ham en tjeneste og meddelt at de trolig ikke leser Stoff uansett, men det blir det ikke tid til, før statsministeren får summet seg:
– Da ville jeg arrangert et nytt måltid. Jeg ville tatt alle sammen med hjem til meg og servert skrei.
– Ja…?
– Og fritt med drikke!
Skjebnesvangert for regjeringssjefen: Tidligere ville han ikke svare om pils, men nå vil han ha åpent barskap hjemme med toppledere?! Kontroversielt, og antagelig nok til å åpne en riksrettssak. Ikke minst ødel-
SAMFUNNS
– Hvor langt kommer Norge i fotball-VM?
– Der er alt mulig. La oss i første omgang si til sluttspillet. Klarer vi det så er...
« KONTROVERSIELT , OG ANTAGELIG
NOK TIL Å ÅPNE EN RIKSRETTSSAK .»
egger statsministerens svar for det planlagte oppfølgingsspørsmålet.
Journalisten spør uansett:
– Ville du byttet ut den sosialkvelden du valgte med en tur i saunaen med Stubb [red. anm: Finlands president]?
– Det tror jeg alltid er tilgjengelig uansett, både en løpetur og skitur og en saunatur med en fnne, det er jeg alltid med på.
Svaret røper en nær relasjon mellom Stubb og Støre. Finland har plutselig blitt mer aktuelt den siste tiden. Hva er egentlig poenget med å knytte seg nærmere til det omtrent mest risikoutsatte landet i Europa? Genialt – la oss bli dritclose allierte med det landet Russland higer etter å hevne seg på etter ydmykelsen fra Vinterkrigen. Norge har da ikke dyrket noen særskilt relasjon med dem tidligere?
Saunaspørsmålet skulle fremprovosere nettopp denne inkonsekvensen. Journalisten mistenker at Norges tilknytning til Finland ikke er noe gjennomtenkt geopolitisk sjakktrekk, men snarere at Stubb og Støre trives i hverandres selskap. Trives veldig godt. Sender meldinger sammen til Trump. Spiser middager. Drar på fkseturer. Tilsynelatende har Støre en stående saunainvitasjon også. Det blir garantert lettkledd. Trene sammen? Yeah right. Sus.
Etter at journalisten har gjort seg opp disse tankene om geopolitikk, mellommenneskelig intimitet og regjeringssjefens privatliv, merker han at statsministeren gjerne skulle ha samtalet om noe lystigere. I noen tidelssekunder saumfarer journalisten hjernen etter noe som kan muntre opp den rakryggede mannen. Det må jo selvsagt være sjenerende at pressen spekulerer i ens privatliv. Ah! Fotball-landslaget. Ingenting gleder en statsleder mer enn å ha et suksessfylt herrelandslag.
Lederen for Norges statsbærende parti fullfører aldri setningen. Det blir vel for mye å drømme om, selv for ham. Fast plass i sikkerhetsrådet, medlemskap i G7 og tollfri handelsavtale med USA er de helt åpenbare konsekvensene, skulle det gå hele veien for Norge. For ikke å snakke om den glansen som vil kastes over Støres navn personlig. Han fullfører setningen med noe annet:
– Jeg har sett Bodø/Glimt slå Manchester City 3-1 på Aspmyra stadion, så da er alt mulig.
Støre unnlater selvfølgelig helt å nevne elefanten i rommet; at for én landsmann kan ikke kampen på Aspmyra ha vært noen god opplevelse: den brautende Erling Haaland. Kanskje skyldes unnlatelsen også frykt? Støre vet at en VM-seier hadde kanonisert spissen. Gjort ham til en folkehelt. Stjernestatus på Gerhardsen- og Oddvår Brå-nivå. Et stort fortrinn, skulle han søke regjeringsmakt. Men det blir selvsagt spekulativt – det er ingenting som tyder på at Haaland har politiske ambisjoner. Snarere tvert imot. Alt tyder på at Haaland bare har ett mål for øyet, og det er fysisk, nettbekledd, og innrammet av hvite jernstenger.
– Hehe, ja bra kamp. Hvilken spiller er mest uvurderlig for Norge?
– Martin Ødegård.
– Ødegård, ja, ikke Haaland?
– Mest spurte du. Jeg tror at kapteinen har betydning i så mange sammenhenger. Men det er jo veldig mange andre... For første gang så kan vi jo virkelig si at vi har fantastiske spillere og et fantastisk lag. Man må ha begge deler.
Støre vil altså ikke prate om Haaland. Nå ja, det kan være mange grunner til det.
For øvrig virker det som om statsministeren ikke kommer på fere norske spillere. Det hadde vært pinlig for den selvutnevnte sportsidioten. Journalistisk selvkritikk er nok derfor utvilsomt på sin plass: Man skulle
Det er betryggende å vite at Norges regjeringssjef ikke hoverer, selv når landslaget gjør det bra. Kanskje er det nettopp denne egenskapen som gjør Støre til en kjedelig, men også god statsminister?
Statsministeren kjeder seg med studentmediene.
selvsagt spurt om Norges tredje viktigste spiller. Så kvikk var dessverre ikke journalisten.
– Er det rivalisering mellom statsledere om å ha det beste landslaget?
– Nei, men altså, du er jo norsk og plutselig… [vinner vi faktisk litt?, red.anm.] Jeg hadde et møte med min italienske kollega Meloni, etter at vi hadde slått Italia både på hjemmebane og bortebane, og det var en preget samtale, vil jeg si.
– Hoverte du litt?
– Nei, det er ikke i min stil. Men jeg refererte til resultatene og det var egentlig nok.
Vår utmålte tid sammen er uansett over. Etter et særdeles fast håndtrykk fra Støres side, takker journalisten for seg, og møter statsministerens blikk for siste gang. Kan man skimte et lurt smil? Anerkjennelse for godt journalistisk håndverk? Tviler. Heller takknemlighet. Takknemlighet over å ha blitt møtt som en av folket, en person med preferanser og personlighet, heller enn som en velsmurt mekanisk foskelmaskin.
Habilitetsmerknad:
Journalisten er medlem av det kongelige norske Arbeiderparti.
BYEN ER IKKE FERDIG DEFINERT
Hver måned møtes en masse syklister for å ta tilbake byrommet.
Tekst Safia Hashi Foto Hild Berntsen
I et splitter nytt studio på Fellesverksted blir vi møtt av tre smilende sykkelentusiaster. Studioet tilhører Hannes Frey, men har også blitt til en uformell base for Critical Mass Bergen, der han sammen med Sarah Meissner og Giorgia Zorzi har vært ansiktet utad for bevegelsen i snart et år.
I sykkelsesongen samler en masse syklister seg ved Den blå steinen klokka seks den siste fredagen i måneden. Så sykler de rundt i Bergen. De fyller sentrum, tar plass på motorveier (E39!) og lager liv i gatene.
– Sist var det Halloween. Folk kom med kostymer og hadde lyslenker på sykkelen. Det var fantastisk, ler Meissner.
Etterfesten skjedde midt i den nye Fyllingsdaltunnelen, med musikk, latter og jubel.
Det hele startet på et folkekjøkken Ideen om Critical Mass Bergen startet på Aktivistkjøkenet, under et møte med Folk mot Fossilmakta.
– Vi snakket om ulike protestmetoder og da foreslo jeg: «Kanskje vi kan protestere på sykler?» forteller Meissner.
Så tenkte hun videre, hvorfor ikke starte en Critical Mass i Bergen og ha som mål å sykle. Selv om ideen kom fra en diskusjon om protester, var ikke politikken det viktigste ved
oppstarten. Hun gikk rett til Facebook og skrev et innlegg i gruppen På sykkel i Bergen. I april 2025 syklet Critical Mass Bergen for første gang, og siden da har det bare vokst.
– Folk bare dukket opp. Venner, fremmede, folk vi hadde sett i byen før, men aldri snakket med, forteller Zorzi.
Sarah er fra Østerrike, Hannes fra Tyskland og Giorgia fra Italia. Alle hadde syklet mye før de fyttet til Bergen, men:
– Da jeg fyttet hit merket jeg ganske fort at byen ikke var så sykkelvennlig, forteller Meissner og fortsetter: I Wien var Critical Mass mer en sykkelfest for meg. Det var veldig gøy, men jeg var ikke med på grunn av protest.
Så startet arbeidet her i Bergen. Målet var å fremme sykling og behovet for bedre sykkelinfrastruktur.
Ikke bare protest, men heller ikke bare fest
Critical Mass eksisterer i byer over hele verden. I Bergen har de vært bevisste på å gjøre det lavterskel og inkluderende.
– For noen er det en protest. For andre er det bare en hyggelig sykkeltur. Juridisk sett gjør vi ingenting ulovlig. Det er ikke hemmelig og heller ikke meldt som demonstrasjon. Det er bare folk som tilfeldigvis møtes og sykler sammen, sier Zorzi.
Meissner er tydeligere politisk:
– Jeg elsker å protestere. Dette er et stort politisk prosjekt. Sykkelpolitikken i Bergen er dårlig, og sykling er så mye mer enn transport. Det handler om miljø, helse, frihet, kvinnefrigjøring, klassekamp, sier hun og smiler:
– Det er et mareritt for kapitalister. Sykkelen er billig, lett å reparere og trenger ikke bensin.
Det er tydelig at de ikke er redde for å være i veien. Frey forklarer at Critical Mass skal vise at også syklister og gående er trafkk:
– Og ja, det er litt irriterende for bilister som må vente i to minutter. Akkurat som det er irriterende for oss å hele tiden måtte navigere rundt biler, legger han til.
Fra fest til krav I år vil bevegelsen likevel ta en ny retning, og Meissner forteller at det vil bli et tydeligere politisk budskap i sykkelturene.
– Vi vil stille konkrete krav. Vi vil ha sammenhengende sykkelveier og fkse hullene i infrastrukturen. Det er viktig at politikerne ser dette som et bevis på at folk faktisk er ute i gatene og etterspør endring, sier Zorzi. Meissner nikker:
– Det har allerede hatt effekt. Syklistforeningen har aldri hatt så mange nye medlemmer som nå.
De har blitt kontaktet av andre organisasjoner og skjønner at sykkelsaken har fått en helt ny tyngde. Nå kan de peke på oss og si: Se, dette er noe folk vil.
Meissner forteller videre at både Statens vegvesen, Miljøløftet og Bergen kommune nå kjenner til Critical Mass.
– Det handler om å mobilisere, samle underskrifter, og gjøre oss umulig å ignorere, mener hun.
Sykkelen som et politisk verktøy Samtalen glir over i sykkelens rolle i historien. Sykkelen har aldri bare vært et fremkomstmiddel. På slutten av 1800 - tallet var det den mest høyteknologiske måten å komme seg frem på som fantes. Den var effektiv og tilgjengelig, særlig for kvinner.
– Sykkelen var avgjørende for kvinnebevegelsen. Kvinner kunne bevege seg fritt, reise alene eller fnne seg arbeid. Det var radikalt, forteller Meissner.
Zorzi forteller at sykkelen var et transportmiddel som ble mye brukt av den italienske motstandsbevegelsen. Meissner forklarer at siden sykler er stille, raske og ikke trenger å registreres, var de optimale under fascist-regimet.
På 1920-tallet kom bilene. I Bergen, som i resten av Europa, ble bybildet fullstendig endret av bilismen. Gater som tidligere var fulle av fotgjengere,
barn og liv, ble gradvis overtatt av biler. Billobbyisme skjøv andre trafkanter til side.
– Det vi vil vise, sier Meissner, er at status quo ikke er naturlig og at byrommet er formet av lobbyisme. Det kan formes på nytt.
– Grunnen til at vi i det hele tatt har lekeplasser er bilen. Fordi gatene ikke lenger var for barna, måtte man fnne et eget avgrenset sted hvor de kunne være trygge.
Bilene tar enorme mengder plass i byrommet, men gjengen fra Critical Mass mener at så fort noen foreslår å bruke litt av denne plassen på noe annet, som en sykkelvei, et fortau, et menneske, oppleves det som ekstremt kravstort.
– Det er egentlig helt absurd, sier Frey: Hundre syklister bruker plassen til kanskje fem biler. Når vi sykler sammen, kan du se forskjellen helt konkret.
En øvelse i motstand
– Critical Mass er nesten som en øvelse i å gjøre motstand, sier Meissner.
Når de sykler sammen gjennom Bergen, føles det, ifølge alle tre, helt fantastisk.
– Det er ikke en demonstrasjon i klassisk forstand, sier Frey, og fortsetter: Men det er heller ikke bare en sykkeltur.
Ifølge dem, er det nettopp denne uklarheten som gjør det mulig å fortsette. Hvis de omtaler det som en demonstrasjon, gjelder andre regler.
– For oss er det viktig at det føles helt normalt at folk sykler i gatene. Det er lov. Og det skal være trygt.
Critical Mass er derfor en protest, bevegelse og fest på en gang. Det er en kollektiv påminnelse om at byen ikke er ferdig defnert. Og at den fortsatt kan endres.
Aksjonen har blitt organisert i Norge før, både i Oslo og i Stavanger, uten at det ble noe varig. Meissner mener at forskjellen ligger i kampanjen de har drevet.
– Vi tok kommunikasjon på alvor. Sosiale medier, plakater, nettside og samarbeid med Syklistforeningen.
Nå har de i snitt rundt hundre deltakere hver gang.
– Uten masse er det ingen Critical Mass.
RING , RING . HVEM DER ?
SLUTT Å RING MEG FRA
DUMTELEFONEN DIN.
Tekst Aurora Fykse Illustrasjon Sara-Linn Almquist
Det er få ting som irriterer meg mer enn romantiseringen av dumtelefoner. Å bytte ut smarttelefonen din med en idiotisk plastklump er ikke personlig utvikling. Det er ditt teite behov for en viss estetikk forkledd som teknologisk eskapisme.
La oss være ærlige: Dumtelefonen gjør ikke at du er mer til stede, fokusert eller lykkelig. Si hva du vil, men jeg kjøper det ikke.
Ingen har bare dumtelefon Ikke til forkleinelse for mine kjære venner (jeg mener det, jeg ønsker ikke å utlevere noen), men jeg kjenner ikke et eneste menneske med dumtelefon – og kun dumtelefon. Alle har en smarttelefon, eller et nettbrett, på siden. Det mest provoserende er hvordan dumtelefonentusiaster later som om problemet er teknologien, og ikke forholdet vårt til den. Det er som å knuse TV-en fordi du ikke klarer å skru den av. Problemet er ikke at du har en smarttelefon. Problemet er at du mangler selvkontroll, og at du har et intenst behov for å være estetisk. Klart dere må ha to duppeditter, samfunnet er bygd rundt smartteknologi.
Du tenker kanskje problemet er at samfunnet har gjort det vanskelig å velge vekk smartteknologi. Men jeg tenker, hold kjeft.
Personlig levde jeg analogt i noen uker da min egen duppeditt gikk kaputt under en regnfylt telttur
utenfor Sandnes. Alt gikk til helvete. Jeg fkk ikke meldt meg opp til fag, for jeg hadde ikke BankID. Jeg endte opp uten stipend, og blakk. Utestengt fra mobilbanken kunne jeg ei heller sjekke hvor blakk jeg var, og det fnnes nesten ingen minibanker å oppdrive. Heldigvis befant jeg meg i metropolen Stavanger, og kunne ta ut en stusselig bunke kontanter. Dessverre førte mitt konstante kontantbruk til at jeg fant meg selv
nok blir de ofte værende på sosiale medier. De tar vel igjen den tapte skjermtiden når de kommer hjem og kan fekke opp smartdupedittene sine.
Mursteinen dere har i baklomma er simpelthen et verktøy for å oppnå positiv oppmerksomhet når den dras opp på bar. Og det trendy digitalkameraet (tidligere engangskamera, tidligere polaroidkamera)
« DU TENKER KANSKJE PROBLEMET
ER AT SAMFUNNET HAR GJORT DET
VANSKELIG Å VELGE VEKK SMART -
TEKNOLOGI MEN JEG TENKER , HOLD KJEFT .»
i en posisjon hvor jeg sliten, trist, og fattig fkk voksenkjeft av bussjåføren fordi jeg burde kjøpt billettene på nett – på telefonen. Dette er ikke et forsøk på å kaste bussjåføren under bussen, fordi han har helt rett. Det er mye billigere å kjøpe billett på nett.
Tungvint forbruk
At du velger å gjøre hverdagen mer tungvint gjør den ikke mer meningsfull. Det er bare en symbolsk gest i kampen mot teknologien. Få av dem som bruker dumtelefon går fullstendig inn for det, mistenkelig
har blitt byttet ut med et skurrete kamera på dumtelefonen. «Det ser bra ut på instagram», tenker dere.
Det fnnes de som ikke har råd til smarttelefon. Denne gruppa faller utenfor samfunnet, ikke fordi de velger det selv, men fordi de ikke har midler til å eie masse overfødige dupeditter i estetikkens navn. Å velge dumtelefon er et privilegium. Det er et valg du bare kan ta hvis du allerede har et økonomisk, sosialt og praktisk sikkerhetsnett. Argumentet om at dumtelefonen er
billigere kommer til kort. Når du lever fra lønning til lønning, er det ikke romantisk å mangle BankIDtilgang, reisekort på mobil eller digitale kvitteringer. Det er stress. Dumtelefon-fortellingen om at alle har råd til å være offine stemmer ikke. Sannheten er at kun et fåtall har tid til å leve dette dobbeltlivet.
Estetisk asketisk og dum De som allerede har feksibilitet og trygghet kan leke asket.
Ironisk nok blir kritikken mot smartteknologi gjort ved å kjøpe enda en telefon. Ofte er det en nyprodusert «minimalistisk» dumtelefon markedsført til en generasjon jålete mennesker. Du eier allerede en telefon. Å erstatte den, i stedet for å endre ditt forhold til den, er ikke anti-konsum. Det er konsum med bedre PR.
Dumtelefonen har ikke kommet for å bli. Den er bare en trendy samtale. Et uttrykk for at det ikke er andre ting ved deg som er interessant, forkledd som et kult tilbehør. Få selvkontroll, kutt ned skjermtiden på mobilen du allerede har, og slutt med performativiteten. Så kan du jobbe med personligheten din samtidig.
GJESTENS ÅR
Hvorfor i alle dager skal alle spise boller hele tiden?
Tekst Anna Blikom Vollan Illustrasjon Oda Austvik
Men det var vanskelig å gå ut og handle mat og gå tilbake til leiligheten for å lage og spise den, det var noe med hvordan jeg satt der alene med en tallerken foran meg som ga meg den velkjente smerten i magen igjen. Å spise alene var fremdeles trist, og jeg hadde ikke vært forberedt på det. – Karolina Ramqvist, Brød og melk (2022)
Det snakkes mye om den kinesiske kalenderen for tiden. Den 17. februar snur den fra slangens til hestens år, som ifølge kinesisk symbolikk skifter fokuset fra innadvendthet til fellesskap. Nøyaktig hva fellesskapet innebærer, er ikke rent enkelt å sette fngeren på – men det er i alle fall ensomhetens rake motsetning.
Ensomhet betegnes som en stor trussel både strukturelt og for individet – det hevdes at det er like skadelig å være ensom som det er å røyke 15 sigaretter om dagen. Men «mennesket er et dyr som søker selskap med sin art», heter det i Lillebjørn Nilsens «Fin frokost», der måltidet og fellesskapet som oppstår rundt spisebordet har fått en egen sang. Kanskje skal vi, som hester, starte dette fellesskapets år nettopp ved spisebordet?
oftere, og jeg vet at det er sant. Men for meg betydde det også at kjærlighet var mat.»
Mat og penger
Men mat er mer enn kjærlighet. Det vi velger å spise, i den grad det er et valg, er tett knyttet til vår økonomiske og kulturelle kapital. «Prognosene våre viser at forbrukerne vil ha mer og mer ferdigmat. Folk vil ha det lettvint», sa en produktutvikler hos Fjordland for snart tjue år siden. Det enkle er jo faktisk det beste for de feste av oss – mat er dyrt, og ferdigrettenes store suksess er absolutt forståelig.
De som likevel har penger til overs, bruker dem gjerne på diverse mattrender – i likhet med alt annet i kulturen, har maten blitt gjenstand for konsum. Gastronomiske trender skifter raskt, i det ene øyeblikket
« KANSKJE SKAL VI , SOM HESTER , STARTE DETTE FELLESSKAPETS ÅR
NETTOPP VED SPISEBORDET ?»
Brød og melk «Det store hvite bordet er et bord ment for en stor familie, for middager med mange gjester, men jeg har ofte sittet ved det alene», skriver Karolina Ramqvist i sin roman Brød og melk. Alt i boken er knyttet til mat. Handlingen kretser rundt en navnløs og bulimisk kvinne, og fortelles fragmentarisk gjennom minner om ulike måltider.
Selve tittelen «Brød og melk» peker ikke bare på hverdagslig mat, den refererer også til nattverdens brød og vin. Hovedkarakterens begrep om fellesskap, og hennes erfaringer av ensomhet, formuleres gjennom skildringer av lukter, smaker og lyder. Det sanselige språket gjør det mulig for karakteren å formulere det hun mangler språk for selv:
«Mat er kjærlighet. Folk sier det hele tiden, jeg hører det stadig
er det vegetarprodukter og matcha som gjelder, i det andre skal alle spise kjøtt og yoghurt.
Den enorme fascinasjonen for boller og estetiske nisje-bakerier er et godt eksempel på hvordan vi gjør vanlig mat om til trendy forbrukervarer, spesielt rettet mot middelklassen. For bakeriene skal selvfølgelig ikke være store kjeder, og de skal svare til en nokså spesifkk hipsterkultur.
Én bit er nok
Bolle-engasjementet henger også sammen med det litteraturprofessor Janne Stigen Drangsholt har pekt på som «little treat culture», altså lengselen etter små belønninger tilpasset et visst økonomisk handlingsrom. Som begrepet antyder, skal godsakene dessuten være små. Når vi først unner oss noe godt, er det viktigere at det er kontrollert enn hyggelig.
Også internett forerer av strenge kostholdsråd som promoteres som sunne investeringer i kroppen. «Ernæringsekspertene» bruker rett
om mat, oppsto noe som var nesten utilbørlig intimt». Dersom samtalen rundt spisebordet går i stå, kan vi alltid vende blikket mot tallerkenen.
« KANSKJE FÅR VI OGSÅ NOE Å
DRIKKE VED SIDEN AV , KANSKJE MED
ALKOHOL , OG KANSKJE SIER VI NOE
DUMT ELLER LER LITT FOR HØYT .»
som det er Bibelen for å underbygge sine bifall om selvdisiplinen – særlig populært er sitatet «lik en ødelagt by med nedrevet mur er den som ikke kan styre sitt sinn».
Men fellesmåltidet stikker kjepper i hjulene for denne disiplinen. Når vi spiser sammen med mennesker vi kjenner, har vi nemlig en tendens til å spise mer enn vi pleier, og kanskje også noe annet enn det vi er vant til.
Som gjester spiser vi det vi blir servert, uten å vite nøyaktig hvor mange kalorier som ligger på tallerkenen. Kanskje får vi også noe å drikke ved siden av, kanskje med alkohol, og kanskje sier vi noe dumt eller ler litt for høyt. Det er ikke rart at fellesmåltidet er en av selvkontrollens mange fender.
Når vi snakker om mat i dag, er språket likevel ofte tørt og konstruktivt. Et søk på «mat» i synonymordboka viser til ord som «fôr», «kraftkost» og «medhjelper», som i stedet for å peke på måltidet i seg selv, presenterer maten som et middel i vårt selvoptimaliserende prosjekt. På emballasjene i dagligvarebutikkene må faktorer som smak og aroma vike for informasjon om næringsinnhold og proteinmengde.
Dagens måltid er laget med et spor av disiplin, et hint av tidsklemme, tilsatt en god dose selvoptimalisering og krydret med individualisme. Den røres sammen til en proteinpudding. Den smaker ikke så godt. Og den spises alene, ofte på farten.
« DAGENS MÅLTID ER LAGET MED
ET SPOR AV DISIPLIN , ET HINT AV
TIDSKLEMME , TILSATT EN GOD DOSE
SELVOPTIMALISERING OG KRYDRET
MED INDIVIDUALISME .»
Gjest en hest
Selv om kvinnen i Brød og melk tilsynelatende har få nære venner, avtar ensomheten idet hun deler måltid med andre, kjente så vel som ukjente, mennesker: «Det var fullt mulig for eksempel å sitte i en middag og spise sammen med mennesker jeg nesten ikke kjente, men hvis man også begynte å snakke
Når vi spiser sammen, kan det skje slike ting som kalles samtale, spontanitet, (s)øl og tidsfordriv, og det kan hende vi må tenke på noe annet enn oss selv. Det er sånt som både hesten, og Lillebjørn Nilsen, liker. «Hovedsaken er at folk fns til, så du kan fylle huset når du vil.»
EKTE JOURNALIST
I søken etter å finne ut av hva journalistikk er i 2026, intervjuer Stoff Kjetil Østli.
– Vi står midt i en revolusjon, det er det ingen tvil om, sier Kjetil Østli over telefon.
I en verden som føles stadig mer uoversiktlig, har spørsmålet om hva journalistikk og nyheter er, begynt å interessere meg mer enn før. Etter mye frem og tilbake, et halvhjertet forsøk på å skrive et essay og et lite dytt fra redaksjonen, har jeg bestemt meg for å prate med noen som faktisk har peiling.
Kjetil Østli startet å skrive for Universitas på 90-tallet som student på Blindern. Senere har han skrevet for Morgenbladet og Aftenposten, nå jobber han som forfatter og freelancejournalist.
Ifølge Østli har ikke tradisjonell journalistikk bare fått nye måter å tjene penger på – han mener også at disse endringene er del av en revolusjon som vi er vitne til.
Medienes markedsmodell Det Østli beskriver er overgangen fra papiraviser til nettaviser, som har foregått i over tretti år. Mediehusene har slitt med å fnne markedsmodeller som kan erstatte papiravisens abonnementsbaserte modell. I stedet har vi fått en kombinasjon av abonnement, reklame og klikk. Den store forskjellen fra papiravisens tid er målbarheten til sakene – nå kan mediehusene følge med på nøyaktig hvor mange lesere hver sak tiltrekker seg.
Tekst Sylvester de Faria Loe Illustrasjon Oda Bellen Haflan
– Mediehusene ser hver time eller hvert minutt hvilke saker som tegner et abonnement.
Østli mener denne utviklingen markerer et epokeskifte i den redaksjonelle medieverdenen, der markedsmodellen er preget av kommersialisme fremfor folkeopplysning.
– Denne saken genererte tusen abonnementer, den andre saken null. Skal vi da ha en million som ligner den som genererte tusen og ingen som ligner den som genererte null? Det skjønner jo alle at ikke går.
At mediehusene skal verne om de sakene som ikke generer liker mange abonnementer synes å være en kjernesak for Østli. På den måten mener han at journalistikken kan begynne å likne en slags forlagsvirksomhet.
– Et forlag kan gi ut noen diktsamlinger og smal essayistikk fordi de har Jo Nesbø.
Som et motsvar på de redaksjonelle mediene sin klikkbaserte modell, startet Østli Harvest Magazine i 2013 sammen med to andre journalister.
På nettsiden deres står det at journalistene «utforsker hvordan vi kan leve gode liv uten å utarme verden». Derfor er ikke magasinet basert på annonseinntekter, men utelukkende abonnementsbasert. De tar dessuten
et steg videre i sin kamp mot mediehusenes nye markedsmodeller ved å unngå å skrive saker som utelukkende skal genere klikk.
– Det er et slags hobbyprosjekt, der vi prøver å skrive tekster som kanskje ikke kunne stått i de store avisene, forklarer Østli.
På nettsiden kan vi lese at «reisereportasjer fra fjerne himmelstrøk, eller anbefalinger av dyre mirakelkurer», er saker du må lete etter hos andre nettaviser eller magasiner.
Et overveldende mediebilde Samtidig som mediehusene har endret sin markedsstrategi, overfylles mediebildet med konstante oppdateringer om skandaler og kriser. Østli forteller om en hyttetur med journalistkompiser, hvor de diskuterte hvordan nyhetsbildet i økende grad kan oppleves som overveldende.
– Jeg har blitt litt mer av en Dag Solstad-karakter, en som har lyst til å trekke seg litt unna. Jeg kan heller ta en skikkelig god oppsummering én gang i uka, fremfor å få sånn time-for-time-, minutt-for-minutt-oppdatering.
Til tross for bekymringen rundt tradisjonelle medier sin overgang til en digital markedsmodell og et stadig mer overfylt nyhetsbilde, blir jeg overrasket over at Østli ikke virker å dele redselen mange andre
i bransjen har, nemlig at sosiale medier er i ferd med å ødelegge tradisjonell journalistikk.
Østlis nedpå holdning overfor denne typen amatørjournalistikk, er mildt sagt litt fascinerende. Jeg tror ikke jeg har møtt noen som virker så ubekymra i møte med de omveltningene journalistikken står overfor i dag.
Når jeg spør ham om forholdet hans til fake-news svarer han bare:
– Jeg synes ikke det er så vanskelig å se om noe er etterrettelig eller ikke.
– Og det er ikke fordi du er trent journalist?
– Det kan godt hende det er mitt lille privilegium, men jeg tror ikke helt på det. Vi er genetisk skapt til å avsløre løgnere og svindlere. Jeg føler folk fest har en slags svindelradar som vi har fått av evolusjonen.
Østli fortsetter med å forklare at befolkningen på helthetsplan ikke lar seg lure av «fake-news», det er heller slik at det er dem som lener politisk den ene eller den andre veien, som lar seg rive med av propaganda på sosiale medier.
– Det man egentlig ser, er at folks politiske meninger blir tydeligere, sier Østli.
Ekte journalistikk
Men i et så sammensatt mediebilde, hva er egentlig en ekte journalist?
– Jeg liker de monomane grevlingene. De som ikke gir seg, og som er åpne for at saker kan snu.
Østli refererer så til Prime-serien
The New Yorker Presents. En serie der vi følger magasinet The New Yorker og deres journalister. Hver episode skal tilsvare en side i magasinet og vi får innblikk i alt fra saker om kriminalitet til kulturelle hendelser i New York.
– Man får følelsen av at det er det siste paradiset igjen i verden som er urørt av klimaødeleggelser, revolusjoner og makt.
Det er som om Østli smiler gjennom telefonen. Dette er tydeligvis noe jeg burde se, om jeg faktisk har lyst til å forstå hva journalistikk er – og burde være.
– Det er bare den redaksjonen som har holdt på med god journalistikk i snart hundre år. Jeg ble så rørt av å se de journalistene. De har dølle
klær, bustete hår – et par av dem ser ut som uteliggere. Men de har skikkelig peiling. De er ekte journalister, slår Østli fast.
For meg virker det tydelig at The New Yorker som institusjon, og deres journalister, har en etos som er bunnsolid, men i en verden der alle kan være journalister, hvordan kan man skape en troverdig etos da?
For å svare på det tar Østli opp true-crimepodkasten Serial. Han mener podkasten er et fnt eksempel på hvordan journalister kan skille intervjuobjektenes meninger fra det reelle hendelsesforløpet – et grep som skaper rom for lytteren til å skape sitt eget bilde av hva som faktisk skjedde. På den måten kan lesere og lyttere skape sin egen oppfatning og mening om verket. En slik fortellerteknikk, sammen med en omfattende research-prosess, leder til en grunnleggende troverdighet hos avsenderen.
– Da har du på en måte forstått postmodernismen. Det er ikke én absolutt sannhet alltid.
Jeg må innrømme at jeg er svak for sammenlikninger med postmodernismen, spesielt i samvær med Østlis begeistrede toneleie. Men selv om jeg synes det er en kul sammenlikning, blir jeg bekymret for oss unge som tross alt skal ta over stafettpinnen og skape engasjement hos lesere og lyttere, ikke bare via true crime, men gjennom alle de kanalene som vi bruker til daglig. Journalistene blir altså, i en verden fylt av kanaler som kjemper for oppmerksomheten, nødt til å stride seg imellom for å tiltrekke seg den – delvis gjennom å skape en sterk etos.
Jeg spør:
– Med fremtidens journalister i tankene, hvordan kan de skape en slik troverdighet som du snakker om her?
– Man må vite hvilken retning man vil gå, så må man legge inn de ti tusen arbeidstimene som Marit Bjørgen og Petter Northug gjør på ski. Bare at i stedet for trening må vi lese bøker, se flm og teater, eller høre på musikk. Det er hardt arbeid, men hvis du virkelig vil det, føles det
ut som en hobby.
Det er vanskelig å ikke la seg smitte av Østlis lidenskap for skrivekunsten og journalistikken. Spesielt når han forteller om en reise han gjorde til Russland for mange år siden. Der møtte han unge journaliststudenter i Moskva som fortalte at de i løpet av ett semester skulle lese alle de russiske eventyrene og fablene.
– Jeg fkk lyst til å kaste noe i veggen, fordi jeg synes det var så fett. Hvis noen drar en referanse til Ivan og epletreet, da skulle de kunne det. Da har du skjønt det, da har du gjort hjemmeleksa liksom.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg blir imponert, jeg har også lyst til å være en som har sett ti tusen timer med flm og lest alle de russiske eventyrene og fablene.
– Hvis jeg leser alle de russiske eventyrene og fablene, blir jeg en ekte journalist da? spør jeg håpefullt.
– Du får starte med å lese de norske først, sier han.
FOTNOTER OM BERGEN
Bergen1 er en rar4 5 9 by8 12. Jeg14 18 20 presenterer marginale7 meninger6 10 11 16 og observasjoner2 3 15 om Bergen17 som ikke fortjener mer enn en fotnote13 19
Tekst Helene Nielsen Anisdahl Illustrasjon Emilia Valentina Bakke Ellingsund
1 Kartet over Bergen by er drøyt likt kartet i Kikis Budservice (Kikis Budservice, 34:38). Det er kun to mulige årsaker til dette. Enten så har Studio Ghibli vært i Bergen før innspillingen eller så er Bergen by basert på Kikis Budservice.
2 Hem er så koselig. Jeg føler meg så hjemme på Hem. Åååå kosekosekose! Så koselig det er der!
3 Kråken3a er så tøff! Jeg føler meg så tøff på Kråken! ÅÅÅÅ tøftøffftøff! Så tøft å være på Kråken. Biljardboooord.
3a Russenavnet mitt var «Kråken» faktisk.
4 Dere sier «hytten». Hvorfor ikke si «hytta»? Jeg bryr meg ikke om dialekten deres. Om det er en ting jeg synes dere kan endre på, så er det dette.
5 Hørte korps ved festningen den 20. januar. Buekorps? Annet korps? Og hvis dere har andre korps, hvorfor vet jeg ikke om dem? Det er tydelig at dere favoriserer trommeslagere.
6 Det er provoserende hvor mange Godt Brød dere har. Når jeg går til fakultetet passerer jeg forbi fem forskjellige Godt Brød. Det er ikke det at de har vonde boller, det er bare at det er fem Godt Brød.
7 Dønn, jeg liker ordet «dønn». Jeg skjønner ikke helt hvordan det skal brukes og derfor bruker jeg det så mye som mulig. «Dønn» er bare det ordet liksom. Det ordet uten regler, som ikke binder deg til grammatikkens onde grenser. «Dønn» gir faen.
8 Alle snakker om trappene på Galleriet8a. Hvorfor snakker ingen om Bergen Storsenter? Det er få kjøpesentre jeg sliter så mye med å orientere meg i. Eller Vestby kjøpesenter er helt katastrofe, men Bergen Storsenter snuser på en god andreplass.
8a Jeg liker Galleriet, jeg. Spesielt Apoteket. Apoteksdamen er så behjelpelig.
9 Se for deg: du lander i et nytt land. Alt er fremmed, rart og skummelt. Alt du vet er at du har landet i den byen du skulle til. La oss si det var Oujda9a Du går ut av flyplassen og det du møter er et stort, gult skilt som sier «Oujda?». Åjda, dette er ikke Oujda. Men ikke få panikk, en lokal Oujdaborger forklarer enkelt: «Det er kunst». Du svarer: «Kunst?». Oujdaborgeren svarer: «Nå har du skjønt det!».
9a Oujda er en by i Marokko, ved grensen til Algerie. Byen hadde 400 738 innbyggere i 2004. Oujda er et handelssentrum og har metall- og næringsmiddelindustri. Byen ble grunnlagt i 944. Ulike folkegrupper sloss om byen den første tiden, og byen ble ødelagt, men bygget opp igjen. Oujda har en strand som heter Saïdia (Wikipedia: «Oujda»).
10 En gang sa Oskar til meg at han hadde vært i andre etasje på en bar. Jeg skjønte umiddelbart at han snakket om Legal. Dette har gått for langt. Legaliser cannabis så jeg får noe annet legalt å tenke på.
SAMFUNNS
11 Applaus for Lerøy Mat. Her snakker vi god matbutikk. Ikke applaus for Meny Støletorget. Hvorfor blir jeg testet i labyrint-egenskapene mine når jeg kun skal på butikken for å kjøpe Solo Super11a?
11a Jeg finner ikke11b Solo Super Tropisk Ananas & Grapefrukt noen steder i Bergen. Dette synes jeg lite om. Jeg er stadig på utkikk etter brusen og blir alltid like skuffet. Du kan ikke være super og gå solo i Bergens gater uten tropisk party.
11b Jeg må kaste inn håndkleet. Romkameraten min fant den på Meny Støletorget.
12 Busstoppene deres står feil vei. Jeg vet ikke om dette også er «kunst?», men de står uansett feil vei. Hvis jeg setter meg ned på stoppet så peker ikke nesen mot veien. Noen påsto at dette var for at vanndammene i veikanten ikke skal sprute på de ventende når bussen kommer. Dette er typisk plaster på såret framfor å faktisk ta tak i roten til problemet. Hvis dere først skal beskytte meg mot vann, kanskje dere skulle fikset noen litt jevnere veier? Dessuten, jeg bryr meg ikke særlig mye om å ikke bli våt hvis det betyr at jeg mister bussen. Hvis jeg stirrer inn i en vegg så ser jeg ikke bussen. Og jeg må faen meg stikke ut haiketommelen for at den i det hele tatt skal stoppe. Heftig problem det her.
13 Beffen er så søt. Den er også effektiv13a, sikkert mye mer effektiv enn bussene på bryggen.
13a Jeg har aldri tatt Beffen.
14 Den største scammen ever er at man må lage syltet rødløk i et syltetøyglass. Aner du hvor mange ganger jeg har kjøpt et syltetøyglass til 49 kr på Clas Ohlson fordi jeg skal sylte? Man kan bare bruke en matboks! Dette har ingenting med Bergen å gjøre.
15 Dette gjelder en benk oppi Skuteviken et sted. Den er skeiv. Hvorfor er den så skeiv? Like før jeg faller av og dør.
16 Bybanen kan jo ikke gå over Bryggen.
17 Søppelmannen i Bergen, han chiller, han. Det var en megaidé å bruke masse penger på å frakte søppel med luft i et gigantisk rørsystem under bakken, i stedet for å kjøre søppelbil. Det blir uansett alt for mye herk17a om søppelmannen må hente restavfall, plastavfall OG papp.
17a Matavfall? Nei, pfff. Det driter vi i.
18 Jeg kan se Karlsvogna fra vinduet på soverommet mitt. Det synes jeg er ganske flott. Men hvem er egentlig Karl? Jeg tror han har mistet vognen sin i hvert fall. Kanskje han skulle shoppe på Bergen Storsenter og gikk lei av layouten.
19 Tenkte på en potensiell fotnote tidligere i dag. Hva var det igjen? Bergen walk of fame var det. Hva faen egentlig?
20 Det er noen store fugler i Nygårdsparken. De er på størrelse med strutser. Jeg ville trodd de flyr vekk. Det er jo noen gjerder der, men skal de ikke dra til varmere strøk? Jeg er bare forvirret, jeg er ikke dum eller noe sånn…
Kan du oppklare noe av forvirringen? Er du fullstendig enig eller uenig i noen fotnoter? Send ditt svar/frustrasjon/åpenbaring til fotnotejenta@ gmail.com 21
21 Det er en ekte mail.
KUNSTEN Å VÆRE TIL STEDE
Erle Yrvin er en ung og lovende fotograf bosatt i Bergen, og Stoff har snakket med henne om fotografiene hennes.
Tekst Marie Hovdum Lind Foto Erle Yrvin
For Erle handler fotograf om fere ting; hun bruker det som et kunstmedium, men også som en måte å legge bedre merke til omverdenen på. Hun forteller at noe av det beste hun vet med fotografering er «the art of noticing» – kunsten å være til stede. I en verden hvor vi blir tvunget inn i en tilværelse preget av effektivitet, mener hun at kamera gir en mulighet til å sakke farten, og virkelig ta inn over seg omgivelsene.
– Plutselig legger du merke til hvordan de utallige små spirene i mosen får den til å se ut som en veldig liten skog. Eller kanskje du legger merke til hvor vakkert lyset treffer ansiktet til personen ved siden av deg som også venter på bussen. Du får lov til å være til stede i omgivelsene dine, og du får lov til å bli kjent med folk gjennom en annen dimensjon; mye nærmere, som hjerte til hjerte, sjel mot sjel.
Fotografprosessen til Erle er en svært intuitiv og spontan ferd. Hun startet først som konsertfotograf, hvor hun aldri vet helt hva hun kommer til, og det er det som gjør prosessen spennende, forteller hun.
– Uforutsigbarheten gjør at man setter sitt eget preg på ting, fordi man jobber fra intuisjon og magefølelse, og ikke kun fra planlegging eller inspirasjon fra andre, forklarer hun.
Hun legger til at det å redigere bilder er et av favorittstegene hennes i fotografprosessen. De beste bildene må ikke alltid være så naturtro som mulig. Gjennom redigeringen av foto kan man skape livlige alternative verdener, og dykke fullstendig inn i dem.
– Redigeringsprosessen er som å leve i en selvlaget flm, hvor fantasien lar meg ta del i verdenen jeg selv har skapt. Det er spesielt i denne delen jeg anvender annen kreativ erfaring jeg har, ettersom jeg har mye erfaring med maleri, tegning, og grafsk design.
Til slutt spurte vi om hun hadde noen tips til andre som er nysgjerrige på foto og som ikke helt vet hvor de skal begynne. Til de der ute som ikke vet hvordan de skal starte med fotograf, sier hun:
– Finn deg et verv. Da blir du pushet og utfordret, og du kan lære av andre fotografer som trolig har mer erfaring. I tillegg fnner du deg venner som liker det samme som deg, og ikke har så høye krav om hvordan ting skal se ut. Bli kjent med kameraet du jobber med, og la det lede veien! Lykke til!
REISEN TIL PLANETEN BE RGEN KUNSTHA LL
Med humor og et globalt spenn tar Kunsthallen for seg Holbergs sci-fi-roman i en spennende, men tidvis usammenhengende utstilling om økopolitikk og skeive perspektiver.
En dag jeg spaserer innover mot byen oppdager jeg en mystisk hule i fjellveggen. Jeg titter nysgjerrig inn, men idet jeg bøyer meg frem for å undersøke nærmere, mister jeg balansen. Jeg faller langt og lenge. Når jeg kommer til meg selv igjen, befnner jeg meg tilsynelatende i jordens kjerne, en egen verden under byens våte, brolagte gater. Her har plantene ansikt, og bark er formet som kroppslige legemer. Sulten og forvirret famler jeg i jakkelommen min etter et brød jeg pakket med som lunsj, men da kommer et sortkledd vesen mot meg. Med nøkler i beltet og et alvor i blikket peker vesenet på et skilt: «Ingen mat eller drikke tillatt i utstillingslokalene». Nei, dette er visst ikke hvilken som helst underjordisk verden, grotten har nemlig ført meg inn i Bergen Kunsthall.
Gruppeutstilling basert på Holberg Kunsthalls huser gruppeutstillingen Iter Subterraneum fram til april. Ti internasjonale kunstnere står bak utstillingen som tar utgangspunkt i Ludvig Holbergs eneste roman, Niels Klims reise til den underjordiske verden (1741). Utstillingen henter navnet sitt fra bokens opprinnelige, latinske tittel. Romanen regnes gjerne som Nordens første science fction, og er en satirisk fremstilling av opplysningstidens rasjonalitet, med et anti-antroposentrisk utgangspunkt hvor samfunnet styres av kvinner (men de er også trær).
Tekst Synne Syslak
Foto Randi Marie Glomsrud
Iter Subterraneum er i stor grad en informasjonsbasert utstilling, og selv om Holbergs tekst er referansepunktet, forsøker den å utvide romanens tematikk ved å fette inn samtidige perspektiver til tre hovedpilarer; det botaniske, det utopiske og det skeive. Den litterære forankringen speiles i Kunsthallens bokhandel, hvor man fnner et omfattende og kuratert utvalg av tilleggslesning, samt et essay som er tilgjengelig på nettsidene. Blant utvalget av bøker fnner vi eksempelvis The Secret Life of Plants, en pseudovitenskapelig bok fra 70-tallet om plantekommunikasjon, som er roten til myter som at plantene dine liker å høre på Beethoven.
Leker med konseptet
To større videoinstallasjoner er plassert i hver sin ende av kunsthallen, som poler på hver sin side av verden, hvor de fyller hvert sitt rom i en form for «surround experience». Naomi RincónGallardos Dung Kinship er en teatralsk og musikalsk flm. Preget av overtydelig iscenesettelse og kolonial kritikk, leverer den med burlesk og komisk effekt. Mia Adoumies Dreams of a Wandering Octopus undersøker derimot skogen som et sanselig og levende økosystem, med et mer meditativt blikk. Begge flmene er rundt tjue minutter lange og krever derfor en viss tålmodighet, men belønner
publikum som gir dem tid. Som Niels Klim bittert erfarer er det ofte en fordel å være langsom i underverden.
Utstillingens sterkeste rom er imidlertid sal I. Her møter vi en vegg av ålegress, hvis lukt og brå taktile nærvær gir en følelse av å tre inn under bakken. På baksiden av gressveggen åpner det seg en egen liten verden med verk av Cecilia Fiona og Anicka Yi. Fionas planteformede skulpturer, utstyrt med ansikter og lemmer, er fnurlige fgurer som innehar en barnlig lekenhet. Yis soppskulpturer, tilfører rommet en mer modernistisk kontrast. På fremsiden av gressveggen henger også Fionas tre kostymedrakter,
Ved siden av bokhandelen vises blant annet Inni Karine Melbyes snedige animasjon Reisen til planeten Nazar (1983), og tidlige utgivelser av romanen utstilt i samarbeid med universitetsbiblioteket. Bokhandelen og det tilhørende utstillingsrommet danner en akademisk og historisk ramme, som bygger på veletablerte diskurser i samtidskunsten; frigjøring, systemendring, historisk og sosial urettferdighet. Alle disse underliggende problemstillingene bærer med seg politisk tyngde. Derfor er det fornuftig at utstillingen likevel insisterer på å holde fast ved Holbergs satiriske grunntone ved å fremheve nettopp absurditet og fantasi som en motvekt til de mer kontemplative verkene. Slik er
« SOM NIELS KLIM BITTERT ERFARER ER DET OFTE EN FORDEL Å VÆRE LANGSOM I UNDERVERDEN .»
som et pek til teaterkunsten, hvor Holberg hovedsakelig befant seg, og et sted hvor en stadig trer inn og ut av kostymer. I grenselandet mellom mennesker og planter, er det kanskje bekledningen som skiller oss fra hverandre? Har tøystykket skapt en fysisk skillevegg mellom mennesket og naturen?
humor en bærebjelke for deler av samlingen, og letter heldigvis litt på det konseptuelle trykket.
« SLIK ER HUMOR EN BÆREBJELKE
FOR DELER AV SAMLINGEN , OG LETTER
HELDIGVIS LITT PÅ DET KONSEPTUELLE
TRYKKET . »
Hvor er Holberg?
Majoriteten av det som vises i utstillingen står godt som selvstendige verk, og det er verdt å spørre seg hvor nødvendig kjennskapet til Niels Klim egentlig er for å få utbytte av utstillingen. Helheten kan fremstå en smule løs og koblingen til Holbergs roman virker til tider selektiv. De mest åpenbare forbindelsene fnner vi hos Fionas planter, de direkte referansene til trær og i Kaare Ruuds barkskulpturer, formet som en fot og en hånd. Sistnevnte er teknisk imponerende installasjoner, men dessverre litt kjedelige. Melbyes flm og arkivmaterialet fra Universitetsbiblioteket fungerer mer som et eget kunnskapsrom enn som et virkningsfullt anker.
Utstillingens internasjonale omfang, gir Iter Subterraneum et globalt spenn og utvider både de politiske og økologiske linjene som trekkes opp. Natur, kropp og makt settes i ulike geografske og kulturelle kontekster, og plasserer utstillingen innenfor en bredere samtidskunstdiskurs. Mange av verkene som stilles ut er solide som en del av en slik diskurs, men det litterære utgangspunktet føles ufullkomment - hvor ble det egentlig av Holberg? Verkene kunne like gjerne vært fettet inn i hvilken som helst av de andre bøkene som kan kjøpes i bokhandelen, uten at det ville endret mye.
Ambisjonen synes å være å forankre utstillingen lokalt, men kanskje hadde det fungert bedre å bruke Holberg som utgangspunkt i en mer stedspesifkk sammenheng, for eksempel ved å la lokale kunstnere skape verk som refekterer personlige tolkninger av boken. Det hadde muligens føl tes mer intensjonelt, og dessuten sluttet sirkelen, konseptmessig.
Ut av hulen
Likevel er Iter Subterraneum en morsom inngang i mange spennende kunstnerskap og ikke minst i den eventyrlige lokale klassikeren. Først og fremst leverer kunsthallen gjennom erfaringenes register, og utstillingen utfolder seg sanselig med fokus på opplevelse fremfor objekt. Hørsel, syn og lukt er alle sanser som aktiveres i vandringen gjennom de ulike rommene. Mange av verkene tilbyr publikum noe å tygge på, og burde gjerne oppleves fere ganger. Hva hver enkelt besøkende vil sitte igjen med er muligens en personlig refeksjon av deres eget forhold til omverden; møter du naturen som et levende vesen eller som menneskelig bruksareal? Dersom du er usikker, er kanskje dette utstillingen for deg.
… og med det trer jeg ut fra hulen, og fortsetter min spankulering, for min tid i den underjordiske verden er omsider over. Nå venter dagslys og brødskiver på meg.
DET GODE MENNESKET
Noen ganger kan det virke som om det faktisk ikke fnnes virkelig gode mennesker her i verden. Martin Luther King var utro natten før han ble drept, Gandhi sov naken i en seng med mindreårige jenter, og Noam Chomskys kone har erklært Epstein som deres beste venn på denne jord. Helgenskikkelsen som sådan kan i hvert fall trygt erklæres død. Men, kan man innvende, disse menneskene bar tross alt store byrder på sine skuldre, de
var viktige mennesker, og makt korrumperer, osv., osv., så da må man vel lete i det små. Der må det da fnnes et menneske som rett og slett er ukorrumpert godt?
Joda, og heldigvis har Vigdis Hjorth gjort jobben for oss. Det gode mennesket heter Ada, og er en middelaldrende alkoholisert kvinne med et barnlig ansikt, som hver lørdag følger med på Lotto-sendingen på en mørkebrun stasjonspub i Sandvika. Riktignok er hun en fktiv karakter i Hjorths nyeste utgivelse, Det gode mennesket i Sandvika, men vi tar det vi får.
Det er imidlertid ikke så lett å være god, når alt er så dyrt. Ada har ikke mye penger å gi bort, og selv om hun gir bort det lille hun har når TV-aksjonen banker på døren, monner det lite i det store bildet. Når hun så faktisk (spoiler) vinner i Lotto, klarer hun ikke å si nei til de andre trengende stamkundene, som tross alt også er i nød. Fortelleren i romanen (som er til forveksling lik Vigdis Hjorth) får lyst til å ta tak i henne og si: Du trenger ikke å være
så god! Men, som Hjorth selv sier i samtale på Bergen Litteraturfestival – hva er det for en ting å si?
Dette er den sentrale problemstillingen romanen presenterer: Om man bare er god, står man også i fare for å bli utnyttet. Om man derimot tar forbehold, og etablerer den nødvendige skepsisen overfor andre mennesker, står man i fare for å miste sin godhet. For å bli som de andre. Det er med andre ord ikke vanskelig å være god fordi alt er dyrt, men fordi systemet man lever under er et som fremmer egeninteresse og kynisme, og hvor det gode mennesket alltid står i fare for å gå under.
Etter å ha sendt avgårde en mail til Hjorth med spørsmål om romanen, blir jeg mildt sagt overrasket når hun faktisk svarer. Svarene er imidlertid svært korte, og ikke noe å basere en tekst på. På spørsmålet «Hva er godhetens største hindring?», svarer hun: «Menneskets – nødvendige – pragmatisme». Det gir jo mening det, gitt romanen. Og jeg tenker, som jeg ofte tenker (og som man ikke burde tenke når
man studerer litteraturvitenskap), at det man skriver om et verk sjelden bidrar med innsikt som ikke allerede fnnes der, i teksten. Jeg spør henne også om hun har kommet noe nærmere et svar, omkring godhetens problem. «Nei», skriver hun. «Men å ha formulert meg om dem hjelper en smule!»
Det er fnt det. Kort og godt. Bare ikke nok. Jeg hadde håpet på mer, det må jeg innrømme. Hun unnskylder de korte svarene med at hun sitter «til opp under armene» med annet betalt arbeid, et svar som mildt sagt er ironisk, gitt tematikken. Samtidig er også hun ufrivillig plassert i dette pengestyrte systemet, hvor man kanskje, til syvende og sist, må passe på seg selv. Godheten er en fallgruve, tenker jeg. I dette onde systemet. Og er jeg ikke bitende lei av å skrive gratis for dette «idealistiske» studentmagasinet? Jo. Men jeg har hørt at Subjekt betaler journalistene sine. Kanskje på tide å kaste inn håndkleet.
Tekst Mikkel Grimstad Foto Anna Sundby
MER ENN EN SMULE FINT
I Øivind Bergs nye diktsamling smuldrer samtida bort. På vondt, og på godt.
Tekst Åse Stefansen
Erfaringa, tida, brødet, Hölderlins murer, til og med skrukketrollets mat smuldrer opp eller bort et sted i Smuldre. Øyvind Berg fanger sånn den umiskjennelige følelsen av at tinga (og kanskje mest av alt tida) blir små sandkorn som renner ut mellom fngrene våre. Men sandkorna forsvinner ikke. Ikke tida heller, for «Fortida peiler framtida tvers gjennom oss i nåtida».
Komplekst, tidvis på kanten til kleint, men mest av alt fnt når vi orienterer oss i et landskap av små øyeblikksorienterte skildringer. Best
gjør boka seg riktignok når leseren følger strømmen i det lyriske jegets tanker, uten å stoppe for lenge opp i noen av de banale irrgangene vi møter på der.
Krig er tilsynelatende et av tidas alltid tilbakevendende fenomener. Krigstematikken dukker i hvert fall opp på nesten alle bokas noeover-hundre sider. Den utgjør også på underfundig vis springbrettet til utfoldinga av kjærlighetsrelasjonen mellom jeg-et og hans livspartner. Og på elegant vis skisseres det fram en avstand mellom et jeg som hver morgen sjekker «om nyhetsfaten fortsatt er en frontlinje» og hun som «Fikk nok av krig i oppveksten», som sier «det er som å pirke i et levende froskeskrotum».
Avstanden mellom dikterjeget og «hun» er dessuten en linje som tillater krumspring tilbake til barndommen. Som i diktet der «barndommens bakevjer» (som «driver med oss / langt inn i alderdommen») kaster lys over parets svært ulike forhold til badekar. Det absurdkomiske fettes her sammen med alvorlige krigstraumer når jegets største badekartrussel var en mor som ønsket «å få plass til en vaskemaskin / og slippe turen i vaskekjelleren», mens hennes var snikskyttere utafor ei utbomba blokk, der hun fkk «sove i badekaret / når det var relativt rolige netter».
Smuldre er et lappeteppe av brutale, kroppslige, komiske og naturskjønne skildringer. Noen dikt dreier seg rundt fatehogst, andre om samtidsmennesket som næres av å «sanke laiks».
Naturen fungerer hele tiden som krigens motstykke; det er blant annet gjennom spettmeisen, elva eller brunsneglen vi forstår dens absurde brutalitet. Mot bokas slutt utgjør eksempelvis høstanemonen ei rampe til en malt krigstavle av «Hieronymus med drillnavnet Bosch», før diktet springer tilbake til høstanemonen igjen. Planten, som blomstrer fra august til september, gir diktet en klang av håp; når engsoleien visner og bladene på bjørka faller ned, spirer denne vakre (og giftige!) blomsten. Dette er kanskje bokas sterkeste enkeltstående dikt, for her vikler verdenshistoriens evigvarende (krigs)forløp seg sammen med høstanemonen på imponerende vis.
Krigen smuldrer opp den meddelbare erfaringa vår. Sosiale medier også. Men også regnet smuldrer til yr og skrukketrollet smuldrer mat inn i den spisse kjeven sin, mens et brød smuldres opp og gis til endene. Og hele tida denne tanken om at det som har smuldra opp kan bli helt igjen.
Øyvind Berg (f. 1959) er lyriker, dramatiker og forfatter. Smuldre. Et dikt er hans første diktbok på tolv år.
STJERNER , DE KOMMER OG GÅR
Det er femti år siden Nina Simone spilte sin skjellsettende konsert under Montreux jazzfestival. Både det politiske og personlige ved Simone har inspirert sangeren vi har snakket med.
Nina Simone, du har vel hørt om henne? Hun som er kjent for tolkninger av låter som «Feelin Good» og «Sinnerman»? Kanskje du har sett siste episode av Bojack Horseman sesong 3? Den scenen der Simones versjon av «Stars» spilles i bakgrunnen mens Bojack råkjører og refekterer over sitt ødelagte liv som avdanka kjendis.
Nina Simones virke er nært knyttet til borgerrettighetsbevegelsen i USA på femti- og sekstitallet. Sangtittelen «To Be Young, Gifted and Black» er blant låtene som satte preg på tidsånden. I 1976 hadde den kanoniserte jazzartisten en opptreden ved Montreux jazzfestival i Sveits.
I år er det femti år siden og i den anledning måtte jeg fnne noen å snakke om den med.
Opptredenen har utmerket seg som en av Simones mer ikoniske og minneverdige, også for de av oss som ikke var til stede. Hun improviserer, forteller, forsnakker seg og fetter inn sin egen smerte under opptredenen. Det gjennomsyrer hvordan hun forholder seg til publikummet og musikken hun spiller.
Dette skjer for eksempel når Simone covrer låten «Feelings» av Morris Albert. Hun avbryter midt i, og påpeker hvor følelsesmessig fakket det må være å skrive en slik sang. En sang som handler om å føle så sterkt for noen at man helst aldri vil føle noen ting igjen.
– Jeg hadde ikke sett hele konserten før nå. Når man ser den i ett strekk så er det jo ganske ubehagelig, forteller Sofa.
« JEG HADDE IKKE SETT HELE KONSERTEN
FØR NÅ . NÅR MAN SER
DEN I ETT STREKK SÅ ER DET JO GANSKE UBEHAGELIG .»
Følelsesmessig fakket
Sofa Guidi er låtskriver og komponist. Hun er stor fan av Simone og vil fungere som min ekspert og medfan i denne artikkelen.
For at intervjuobjekt og reporter skal være på samme bølgelengde, gir jeg Sofa en lekse i forkant av intervjuet. Hun må se konserten.
– Den er jo helt sinnsyk, utbryter Sofa.
Sofa Guidi trekker spesielt frem et eksempel om hvordan hun har vært inspirert av råskapen vi er vitne til på denne scenen. I en av sangene hun har skrevet for prosjektet Sof, synger hun om egne erfaringer fra barndommen. Guidi er halvt paraguayansk og halvt italiensk. Som barn kjente hun på at hun så annerledes ut, og at hun ikke passet inn.
Vi stiller oss ved pianoet Sofia har i leiligheten. Det føles passende for intervjuet.
Barndomstraumer og identitetspanikk
Guidi forteller om hvordan hun slet med å tilpasse seg det «norske» da hun fyttet til Norge som treåring. Hun skjønte ikke språket, noe som ifølge foreldrene hennes gjorde henne helt umulig å håndtere. Hun nektet å dra i barnehagen,
sultestreiket og gjorde seg stum. Og da hun kom hjem fra barnehagen slukte Guidi maten sin fordi hun var så sulten.
I Norge har Sofa ofte blitt påminnet om at hun ser annerledes ut, og snakker annerledes enn andre nordmenn. Samtidig har hun fått høre fra
Tekst Stina Thuland Wolter Foto Daniel Solheim Bjørkedal
familien at hun er for norsk, og har derfor kjent på at hun ikke fullt og helt hører til noe sted.
– Jeg syntes det var ekkelt, nesten ubehagelig å fortelle om dette høyt til mange folk, forteller Guidi om sangen sin «Yellow House», der hun synger om denne følelsen.
Guidi er forsiktig med å trekke linjer mellom sin egen erfaring og den Nina Simone synger om i sine politiske låter – som var preget av den rasesegregerte hverdagen Simone levde i.
«
Sofa forteller at hun som barn var ganske sjenert og led av sceneskrekk. Mange ble derfor overrasket da hun startet på musikklinjen på videregående. Det var riktignok rett før fristen at hun turte å plassere musikklinjen på førsteplass.
Nå er 24-åringen sanger og låtskriver, med en utdanning i jazzsang fra Griegakademiet her i Bergen. I høst spilte Guidi med sitt eget prosjekt Sof under VillVillVest, og er nå i gang med et prosjekt som heter La Vacanza, der hun synger på italiensk på norskproduserte låter. Bandet gir ut EP i mars.
MEN HUN ER IKKE SKY FOR LITT VOLD , TROR JEG . SPESIELT NÅR HUN SKAL
KONFRONTERE PUBLIKUM .»
– Jeg kan absolutt ikke kjenne meg igjen i hvordan det var å vokse opp i et segregert USA som svart kvinne, men jeg kan forstå hvordan det er å ikke høre helt til hjemme.
Nina Simones konfronterende holdning og råskap er blant det som har inspirert Guidi. Simone skrev og fremførte låter om det som var viktig, noe som publikum måtte forholde seg til.
– Det var liksom ikke et valg for Nina Simone. Det måtte bare ut. Jeg tror jeg har det litt på samme måte.
Simones tilstedeværelse og vold Simone, som døde i 2003, hadde et liv preget av vold, høye topper og dype daler. Ikke overraskende, var det nettopp en emosjonelt engasjert Simone sveitserne møtte i Montreux for femti år siden.
Den afroamerikanske jazzlegenden hadde forlatt USA til fordel for Liberia i forkant av opptredenen, mye på grunn av sin forbitrelse over rasismen i hjemlandet.
Guidi trekker også frem Simones frustrasjon og sorg for at hun ble tvunget inn i jazzen og bluesens verden.
«
DEN ER SÅ STERK .
Å
FÅ BARE ET LITE SNEV AV DET I SINE EGNE OPPTREDENER , DET ER DET ULTIMATE MÅLET .»
Nina Simone var egentlig en klassisk trent pianist og drømte om å bli den første afroamerikanske klassiske pianisten i USA, men det var ikke det raseskilte landet klar for. Erkjennelsen av å ikke være som alle andre i dette miljøet, sier Sofa at må ha vært veldig vond.
Simones liv var også preget av misbruk og vold i nære relasjoner. Mannen hennes, som også var manageren hennes, var både fysisk og psykisk voldelig mot henne. Simones egne barn forteller i et intervju med The Guardian om en oppvekst som var preget av utrygghet og vold. Da Simone entret scenen og gjorde seg klar for å spille i 1976 hadde hun allerede mange vonde opplevelser med seg.
– Men hun er ikke sky for litt vold, tror jeg. Spesielt når hun skal konfrontere publikum, sier Sofa.
Hun bemerker hvordan Simone står og stirrer skarpt på publikum helt til de skjønner at det skal enda en runde med applaus til før hun setter seg ned og begynner å spille.
– Du kan merke et sinne i henne mens hun spiller, sier Sofa.
Det er gjennom fremførelsen at Simone tar kontroll over situasjonen og oppnår den autonomien hun ellers ikke har hatt i livet. Sofa forteller at det ligger en styrke i den smerten, og at den er inspirerende. Hun beundrer hvordan Nina Simone byr på så mye av seg selv, hvordan hun gjør seg så sårbar.
– Hva gjør det med deg å se disse fremførelsene?
– Jeg blir jo utrolig inspirert.
Sofa sier at det som inspirerer henne mest med Simone er formidlingen hennes.
– Den er så sterk. Å få bare et lite snev av det i sine egne opptredener, det er det ultimate målet.
ODE TIL SCHLAGENHEIM
Schlagenheim (2019)
I januar kom nyheten om at medgrunnlegger av Black Midi, Matt Kwasniewski-Kelvin, har tatt sitt eget liv. Markerer dette starten på eller slutten av en æra?
Tekst August Ramstad
Black Midi var et eksperimentelt rockeband fra London, og var en del av den yrende scenen rundt spillestedet The Windmill i Brixton. Bandet ble grunnlagt i 2017, og musikken deres har tidvis blitt beskrevet som noise rock, eksperimentell rock eller indie. Bandet har vært oppløst i over to år, og bandets gitarist Matt Kwasniewski-Kelvin er nå død.
Schlagenheim (2019) er Black Midis debutplate, og er den eneste av deres tre utgivelser hvor nå avdøde Matt er medvirkende som både utøver og komponist. For meg og mange andre har denne platen hatt enorm innvirkning. Den låter rett og slett som ingenting annet. Å beskrive den er altså vanskelig, men for å male et bilde: Se for deg Sonic Youth som bad-tripper på muskattnøtt og ritalin før en konsert. Platen er tidvis repetitiv til det pinefulle. Gitaren er skingrende og dissonant, vokalen er rablende og usammenhengende, og låter noen ganger mer som en pompøs og nasal bruktbilhandler enn en vokalist. Eksentrisitet er altså ikke noe bandet manglet.
Tematisk pensler bandet seg vekselvis inn på fremmedgjøring, obskure fabeldyr, forgiftet drikkevann og manisk idealisering av kvinner. Alt dette er innpakket i et post-ironisk slør og speiler på mange måter 2020-tallets memeifserte tidsånd. Likevel fnnes det harmoniske, oppriktige og ellers særdeles vakre partier gjemt i sporlisten. Disse skylder enhver nysgjerrig lytter seg selv oppdage på egen hånd.
Jeg husker første gang jeg hørte platen. Jeg var på vei til eller fra butikken, da jeg stoppet kontant ved postkasseskuret utenfor rekkehuset jeg bodde i. Beina plantet på gressplenen, munnen på vidt gap og ørene på stilk. Hvorfor hadde jeg stoppet? Var det av rystelsen som oppsto av å oppdage mitt nye favorittband? Nei, det skjønte jeg ikke da. Forvirring er ordet jeg leter etter. Jeg ble revet ut av tilværelsen og kastet inn i et nytt rom hvor det var helt andre regler enn de jeg var vant med som gjaldt. Det som før var stengt, åpnet seg. Og det er nettopp der kunstens styrke ligger.
Black Midis innfytelse favner langt og bredt, også helt til Bergen. Fucales er et bergensband som har uttalt at de har latt seg inspirere av dem, både på nye og tidligere utgivelser. De har til og med en låt oppkalt etter dem. Man kan også høre innfytelsen London-bandet har hatt på indiefavorittene Geese, både musikalsk og tekstmessig. Men noe mangler. Jeg har fremdeles tilgode å høre et band som troverdig viderefører stafettpinnen Black Midi ga fra seg i form av overskudd og eksperimenteringsvilje fra deres 2019-utgivelse.
Men jeg tillater meg å håpe at det skjer, at bandets oppløsning og Matt Kwasniewski-Kelvins død ikke bare markerer slutten av en æra, men at frøene de har plantet vil kunne vokse og spre seg i tiårene som følger – og åpne rom som før var lukket, både hos meg og hos deg.
DEN NYE BERGENSBØLGEN FRA A - Å
Ti år etter forrige gjennomgang av bergensbølgen, gjør vi det på ny. Dette er bergensmusikken som blir stor:
AAugust Selnes Gitarkompis, visemaker og trallemann. Nei, ikke en and i Lillelungårsvann, men en mann, som står ved sin stand –og ikke er tyrann. At det går an! Sjarm og morsomme tekster.
B
Bare Folk
Du trenger ikke lese nyheter lenger. Her får du noen jazzete folkevisemakere som vakkert tonesetter hva vi alle tenker – eller ikke vet at vi tenker ennå.
Bo Milli
Kul dame som spiller indiemusikk med brodd. Hørt hun skal fytte til Oslo og satse på musikken. Vi håper hun lander i Bergen igjen, når Oslo har blitt for smått.
C
CHEKK
Litt sjangervariasjon er viktig, og han her kan synge. Joda, det er R&B, men tør vi å si at han er bergensrappens nye arvtaker? Åpenbart snill, fordi alle i Bergen vil samarbeide med fyren.
Dogmode
Den hellige treenighet: psykedelisk råkk, blues og frijazz. Kan få selv de fargeblinde til å se farger. Det er så hett, du tror det er hundedager hver dag. Slipp ut de hundene og gi dem fôr!
Embla And The Karidotters Countrygruppe som revitaliserer sjangeren, som Tuva gjør for folkemusikken. Få på hatt, lisseslips og støvler, og lukt på hestemøkk. Dette er the yee to my haw.
D E F
Fucales
Kul lyd, kul stemme, kule covere og allsidig. Et råkkeband som passer like godt som tonesetting til stumflm som på scenen. Fått mer anerkjennelse internasjonalt enn i Norge. Åpenbart en het eksportvare.
Gjenferd
Råkkemusikk som minner om de gamle mesterne, med harmonerende toner og et orgel(!). Varm nostalgi for onkler og råkkegubber – og de som hadde vært onkler og råkkegubber i et annet liv.
yttet islending som dro til Bergen. Han er rapper, han er pionér – vi vil ha mer.
Himmelfarten
Banjo og orgel(!!). Oi, sier du kanskje. Lunt og utforskende. Litt Knutsen og Ludvigsen, bare mer koselig og mindre
Hounding
Støyete og angstete og fjerne rop og bråk. En blanding av postpønk og shoegaze som er dritkult live!
Jubb, jubb, jubb, jubb, jubb. Nytes best i grotte, mørk stue og kjeller. Dette er sint, satirisk eggpønk, og vi vil ha det hardkokt – for en gang skyld.
Kristi Brud
Rutinerte råkkeartister på stigende vei etter å ha sluppet uønsket overvekt fra forrige band. Aldri har hjertet slått så hardt.
Kryptograf
Retroråkk som snytt ut av nesa på Ozzy. Dette er dog ikke en seksti-søtti-talls-lyd-estetikk-klisjé, de varmet jo opp for A-laget på Kvarteret i 2021.
Hun valgte å droppe ut og satse alt på musikken, da fraværsgrensen ble uforenelig med artistlivet. Torbjørn Røe Isaksens strategiske plan med å innføre fraværsgrensen har endelig nådd sitt mål – nye norske artister! Pop som popper av freidig selvsikkerhet, med en viss je ne sais quoi.
Marxiz
Akkompagneret av korister og band, lager hun hipphoppete, jazzete R&B-neosoul med en stemme man skulle trodd var tatt på av Kong Midas.
Nix And The Nothings
Dritkult! Ekte! Basert! Garasjepønk! Vi er takknemlig for at bassisten byttet ut kvissmasterkarrieren på Opera for å heller spille i band, og vi moshpitter i glede.
Of All Things Om du, som oss, undrer over hva «alt-råkk» egentlig betyr, så kan du høre på disse. Fuzzete melodisk gitar og kul vokal.
PPurple Skies
Tenk deg at Black Sabbath og Deep Purple ble låst inne i en fuktig kjeller på Askøy med altfor mange fuzzpedaler og et ønske om å lage doomete stonerråkk. Her har du det.
Lana Del Rey-aktig pop med melodisk teft, ærlige tekster og et lydbilde som kunne vært på kino.
Rigla
Spørsmålet er om denne lekende folkejazz-sekstetten kan inkluderes på lista, men(!) medlemmene tilhører ymse musikkhøgskoler i landet, derav Griegakademiet, og derfor leverandører til bergensbølgen. «Rigla» betyr kanskje ustø, men det er ingen vakling i vår anbefaling.
SSlomosa
Dette riff-maskineriet sørfer trygt plassert på toppen av bergensbølgen, som Patrick Swayze i Point Break. Støvete lyd med høy teknisk presisjon. Og(!) de har en überkul bassist.
Superføkk
Tut og tut og knall og fall. Dette er kaospiloter som spiller en kolossal kakafoni av jazzråkk. Stoffs musikkspaltist er kanskje med i dette bandet, men dette er en habil liste.
TThe Clumps
Råkkende rogalendinger med bergensbase, så vi får heldigvis inkludere dem her. De liker ikke spylervæske, men de er dyktige, klare og treffer et nostalgisk punkt. Vi spår at The Clumps er gruppa som holder liv i bergensbølgen frem til neste generasjon.
UUtflod
Hardkård bråkemusikk som aldri lar trusa være tørr. Med tekster så sint og spisset at blyanten er kvesset vekk til bare en butt klump, formidler de ren frustrasjon. Vi lytter!
VVepsestikk
En kvartett med jazzpønkerinner, inkludert et tospann messingblåsere. Drømmende sjangerlek som svinger som et uvær. Gloheit krutt!!!
WWrath Nøkken og Huldra spiller ikke lenger på fele, de har begynt med gitar, bass og trommer for å spre sin musikalske og emosjonelle vrede. Store ting i vente.
Zupermaria
Ja, hva har hun gjort nå! Jo, zuperkule zupermaria zynger fortzatt popzanger med ærlige tekzter og hun er fra Fyllingzdalen. Reprezent. Z Å
Åsane City
IKEA, Horisont, Plantasjen, Gullgruven, Åsane senter, Åsane terminal, Åsane kulturhus og Åsane fotball. Åsane City er mer enn en plass for oss nå, takket være fre tjommier som kan rime.
ENDELIG , ENDA ET STOFFETE KRYSSTOFF
Kom arbeidslyst og treng deg på, her må du blyant finne.
Tekst Elise Brudevoll Skjekkeland
Illustrasjon Emilia Valentina Bakke Ellingsund
Loddrett
1. Politisk avståing
2. Blinkende farlige kjøretøy ofte brukt av hensynsløse trafikanter
3. ****
7. Smaker angivelig best med surmelk eller en viss løvehjerte
9. Felles interesseområde for to forfattere – en gammel italiener og en brun Dan
10. Hundegård eller bar med ekte platerytter
12. Film som fikk ufortjent mange
Oscar-nominasjoner
13. Syv sirkler eller dokumentar om norsk svartmetall
16. Kjent arrform eller fotballag fra Oslo
17. Bergenske jur
20. En lang lang rekke
21. En tidlig teknologisk tidsberegning
23. Istedenfor knapper, hemper, lisser og borrelås
24. Adjektiv for dem som må være anti
25. Når fotballspillere er pyser
27. Innehaver av Bergens største burger (2,2 kg kjøtt av totalt 2,4 kg på tallerkenen, au!)
28. Maggie Thatcher
30. 0000
31. Et fartøy du kan rulle i
32. Noveller.no
33. Hadde du satt opp dette i vaskerelven, hadde både kråken og pingvinen dratt
35. Hva har Mette Marit, Chomsky og Emma Ellingsen til felles?
37. Fjern huleslammet herfra
Vannrett
4. Ett av dem brant ned i Alexandria
5. Snok eller spisested
6. En sønn av Borka
8. Dentalt rep
11. En forfatter som får (u?)fortjent mye plass i Stoff magasin
14. Rotevatn har tatt over for Hauge
15. «Det heter kø, ikke kølle»
18. Savn eller den 22. bokstaven i det latinske alfabetet
19. Skal dette nordlige laktoseområdet elektrifiseres?
20. Eneste severdighet i Kristiansand
22. Tinnsoldat
26. Altruistisk graviditet
29. Stoff Magasins tidligere maskott
31. Fugl eller to ingredienser i norsk taco (satt sammen, og med vokalendring)
34. Populærmusikalske strømninger fra bergensområdet (se side 29-31)
36. Seppuku i lufta
38. En av sju sorter
39. Blått blod som alle (i prinsippet) er imot
40. Drikkelig gull
STOFF MELDER
Utforsk samtidens hyggeligheter, problematikk og en tidligere forfallshistorie.
ESSAY : «Hyperpolitikk» av Anton Jäger
Vi lever i en tidsalder preget av det Anton Jäger kaller hyperpolitikk. Denne tilstanden kjennetegnes av intens politisering i hverdagen, samtidig som medlemsmassen i alt fra politiske partier til Rotaryklubber fortsetter å synke. Protestene er mange og store, men de materialiserer seg sjelden i politisk endring –særlig på venstresiden. Tenk bare på BLM og klimabevegelsens mobilisering.
Ifølge Jäger fantes det fra 1800-tallet frem til 70-tallet en viss balanse mellom politisering og institusjonalisering. Denne balansen begynte å brytes ned på 1990-tallet, noe han illustrerer gjennom Houellebecqs romanfgurer og deres karakteristiske likegyldighet. I denne utviklingen plasserer Jäger overgangen til hyperpolitikken, med startskudd rundt 2016. Resultatet er en tidsalder som oppleves både diffus og rastløs, preget av økt ensomhet og kortvarig stimuli.
På ambisiøst vis forsøker Jäger å gripe samtidens paradoks: alt er blitt politisk – hva vi spiser, hvordan vi kler oss, hvilken bil vi kjører – mens stadig færre organiserer seg i partier, fagforeninger eller andre fellesskap.
«Hyperpolitik» ble utgitt i 2023 og kom på norsk i fjor høst. Essayet anbefales varmt, særlig sett i lys av utviklingen på den andre siden av Atlanteren. Det er mulig Jäger sitter på en etterlengtet løsning for en svekket venstreside.
NY RETT PÅ TEMPO TEMPO : Ceviche med Kingfish
Tempo Tempo har fått nye retter på menykartet, og de er bunnsolide nok en gang. Det er fere ting ved dette stedet som bør meldes på i positiv forstand, og rettene er åpenbart en grunn til å ta turen. Cevichen med kingfsh er ypperlig i sin balansering av syrlighet og hete. Retten gjør seg spesielt god i følge med en anbefaling fra en av restaurantens selvsikre og dyktige servitører.
Restauranten har en fantastisk atmosfære, som på lekent vis klarer å balansere fnansfolket, bransjekrigerne og champagnesosialistene ved å virke svært innbydende fra gateplan, uten at det går på bekostning av stasen ved å oppholde seg der. Musikken er akkurat høy nok, vinkartet er gjennomført og rettene kommer på løpende bånd om du ønsker det. Jeg anbefaler alle å ta turen hit, sette seg i baren med en venn eller to og bli med på moroa som utspiller seg og gjerne oppstår sporadisk mellom gjestene.
BIOGRAFI : Verden av i går av Stefan Zweig
Jeg vil presse inn enda en bok, denne gangen en gammel. Verden av i går kom i 1942, da alt så som mørkest ut, og som tittelen tilsier er det en fortelling om det som var. Zweig vokste opp på slutten av 1800-tallet, og skildrer det blomstrende kulturlivet på kontinentet, først i Wien. Gjennom livet stifter Zweig bekjentskap med personer som Rudolf Steiner, Sigmund Freud og Theodor Herzl. Samtidig er han vitne til hvordan skumle ideer sprer seg fra Münchens ølkjellere, sponset av Bayerns elite, og hvordan Europa forvitrer gjennom to verdenskriger.
Forfallshistorier preger også vår tid. Store begreper som demokratisk krise, realpolitikkens renessanse og kulturelt forfall henger over oss. Det kan virke som de større begrepene fungerer skjermende for de mindre bevegelsene. Zweig var en av mellomkrigstidens største intellektuelle, og denne boken kan leses av dem som drømmer seg til Wien eller Paris og deres herlige kafekultur. Samtidig kan den leses som en oppfordring til å være på vakt mot bevegelser som bunner i hat, men neglisjeres grunnet størrelse. Plutselig er de nemlig folkevalgte, og dermed oppfordres vi til å handle etter beste evne. Zweig valgte pennen, du og jeg får se det an litt til.
Briten på søndagsmarkedet ved BKB
Lei gamle collegegensere og misfargede piquer på bruktbutikker? Å handle brukt som gutt kan tidvis være lite inspirerende, men jeg har en løsning. På søndager (ikke alle, tror jeg) står det en britisk fyr på bergensmarkedet og med seg har han et skattekammer. Her vil du kunne fnne fantastiske frakker, tweedblazere, dresser og trenchcoater. Spør han om opprinnelsen til et plagg, og mannen skifter til museumsdrakt og drar deg inn i arkivet sitt. Om historien som dukker opp stemmer vet jeg ikke, men som fyllesyk og med kaffe i hånden fra BKB, er dette noe enhver burde oppleve, melder jeg!
Tekst Eirik Zondag
Foto Kathrine Albrigtsen
Illustrasjon Emilia Valentina Bakke Ellingsund
KULTURELL FØRSTEHJELP
Tydeligvis gjør Meta det vanskeligere å finne arrangementer, sånn at du heller skal bruke tid på å scrolle. Stoff er her for å hjelpe deg med å skille klinten fra hveten i Bergens åker av kulturarrangement.
Tekst Andreas Moldung
KONSERTER
Wold Wiggen // Victoria, 20. februar
Det forventes tilfredsstillende harmonier og tidige tekster når de bergenssympatiske østlendingene i Wold Wiggen m/band (kjent fra Hersleb Visekollektiv) spiller på Victoria.
Alash Ensemble & Bjørn Tomren // Litteraturhuset, 23. februar
Harmonier blir det også når den legendariske strupesanggruppen Alash Ensemble fra strupesangrepublikken Tuva i Sibir framfører strupesang med Bjørn Tomren.
Borealis // 11.–15. mars 11.–15. mars arrangeres festival for eksperimentell musikk, Borealis, hvor du blant annet kan sjekke ut det årlige festivalritualet Musikk for sjøbading, 15. mars på Nordnes Sjøbad.
Valkyrien Allstars // USF Verftet, Røkeriet, 13. mars
Uavhengig av om du rakk å høre den nye platen til Valkyrien Allstars før de forsvant fra Spotify eller ei, må du komme deg til Verftet og se dem live. Ikke bry deg om at eksen din kommer til å være der, ingen kan stoppe deg fra å gråte-skråstrek-danse som en gal når Norges beste liveband inntar sardinfabrikken.
ALBUM
Dreamer+ av Sassy009 Galopper inn i hestens år med det nye albumet til den norske klubbprinsessen Sassy 009 på ørene. Det er kult, drømmende og akkurat passe sexy.
BOK
Pukkelrygg av Saō Ichikawa
Denne nye japanske kortromanen handler om en funksjonshemmet kvinne som får dagene til å gå ved å ta nettstudier og skrive pornografske noveller. Boken vant den gjeveste litterære prisen i hjemlandet, og er grenseoverskridende av fere grunner. Blant annet tar den opp temaer som seksualitet, funksjonshemming og forholdet mellom porno og skjønnlitteratur.
PODKAST
Eventyrerne: Jakten på spektralsteinene NRK fortsetter å briljere i podkastformat med et nerdete Dungeons and Dragons-basert eventyr med tre kjente komikere, og hoffgamer Aslak Maurstad som spillmester. Perfekt å ha på ørene mens du vasker kollektivet.
KINO
Persona // Bergen Offentlige Bibliotek, 23. februar
Enhver sjanse til å se denne udødelige flmen på det hvite lerretet bør gripes. Den handler om sykdom, kunst, drømmer og et uhåndgripelig forhold mellom to kvinner og har inspirert flmskapere som David Lynch og vår egen Joachim Trier – stjal Trier fra Persona i Affeksjonsverdi? Se flmen og gjør opp din egen mening.
Det er dessuten gratis flmvisning hver mandag på biblioteket.
The Room // Cinemateket, 24. februar
Hvis det blir litt tungt med svensk kunstflm, kan du stikke innom Cinemateket dagen etter og se «verdens beste dårlige flm», kultflmen The Room. Fenomenet Tommy Wiseau som hovedrolleinnehaver, regissør og produsent, er noe av det morsomste man kan se i en fullstappet kinosal.
The Secret Agent // Bergen Kino, premiere 27. februar
Den brasilianske Oscar-kanditaten skal etter sigende være en surrealistisk og spennende skildring av militærdiktaturet på 70-tallet i Brasil, med Wagner Moura i hovedrollen.
Cine Latino // Bergen Kino, 5.–8. mars
På denne flmfestivalen får du med deg det beste av nyutgitt latinamerikansk flm. Disse fnner du ikke noen andre steder enn på Cine Latino.
¡¡Vamos al cine chicos!!
ANDRE ARRANGEMENTER
Landåspikenes bruktmarked // Bergen Storsenter, 22. mars
Hele første etasje på Bergen Storsenter holdes av til dette bruktmarkedet. Kanskje fnner du den perfekte vårjakken eller akkurat den leselampen du trenger?
Månedens klassiker: Det blodige rommet av Angela Carter // Bergen
Offentlige Bibliotek, 25. februar
Det blodige rommet er et av de mest kjente verkene til Angela Carter, en forfatter som har fått ufortjent lite oppmerksomhet. Dette er en novellesamling der kjente folkeeventyr blir gjenfortalt med en moderne, feministisk og erotisk vri. Allerede 25. februar arrangerer biblioteket en samtale om boken, så her er det bare å kaste seg rundt og lese noen fantastiske nattaeventyr for voksne.
Av Casper Sørestrand
Den spontane unge voksne
(1968 -2026)
Av Stoff er du kommet, til Stoff skal du bli, av Stoff skal du igjen oppstå.
Spontaniteten blant unge voksne er død. Den sovnet stille inn etter en lang kamp mot selvoptimalisering, treningsprogrammer og morgenrutiner. Den etterlater seg ingen uplanlagte minner. Herfra og ut er alt planlagt.
Dagens unge voksne lever i beste velgående, nesten litt for godt. Vi har blitt en slags generasjon av kjappe pensjonister. Frokosten er satt sammen etter alle ernæringstrendenes kunster, treningsøkten er nøye planlagt og leggetiden fast, helst før klokken ti. Hvis man ikke dokumenterer løpeturen på Strava eller proklamerer leggetiden sin for vennegjengen (etterfulgt av et sukkersøtt «I’m such a grandma»), kan man i det hele tatt kalle seg ung voksen?
Bakrusen, en tidligere kjent og kjær konsekvens man måtte ta på strak arm som resultat av en trivelig kveld, har nå blitt en eksistensiell krise. En vinkveld utløser et treukers langt regime med selvforakt, elektrolytter, kalde bad og offentlig selvkritikk på sosiale medier. Alkohol er ikke et virkemiddel for sosialt samvær, men et skudd i foten for selvrealiseringen.
Ingenting gjøres dersom det ikke er «verdt det». Om søvnregimet trues, huden mister glød eller fokuset reduseres, takker vi høfig nei. Spontaniteten og det hverdagslige studentlivet mangler nemlig dokumentert effekt. Hvorfor leve livet når man kan optimalisere?
Personlighetene synger også på siste vers som følge av spontanitetens bortfall. Istedenfor har vi unge valgt oss nøye sammensatte livsstilspakker som: Morgenmennesker, den sukkerfrie, karen som trener før lesesal klokka syv og karnivoren. Vi har blitt en parodisk sammensetning av trender på TikTok.
Denne nye livsstilen selges som fasit som må oppnås før heller enn siden. I praksis dreier det seg om optimal ytelse og minimal nytelse. Ikke noen topper, ikke noen bunner og ikke noe kaos. Bare en jevn, trygg og helt ufarlig eksistens.
Vi har blitt defnisjonen av døllhet.
Den spontane unge voksne vil bli dypt savnet og minnes i stillhet. Helst før klokken ti.
Tekst Ådne Granum Kjersheim
Illustrasjon Isak Reinhardsen Vittersø
10. Habsburgfamilien. Stygghet var prisen å betale for å slippe å dele arven med utenforstående.
9. Ja. Stoff ber IOC vurdere stompeski, snøhule og isbading frem mot 2030.
er. Man tilpasser seg selvsagt, og frem mot årets olympiske leker ryktes det at hopperne begynte å injisere syre i penis for å slippe unna med litt større skritt i dressene (og betydelig større selvtillit). 4. Immigration and Customs
Fasit: 1. Werner Herzog. 2. Slovenia. 3. Ulovlig manipulering av -hoppdress
VINTERKVISS
Holder du hodet kaldt, eller må du ty til skitne triks i Stoff sin vinterkviss?
Tekst Carl Ruge Illustrasjon Casper Sørestrand
1. Blant utallige bilder av Jeffrey Epstein dukker det av og til opp klipp av en pingvin på sosiale medier om dagen. «The Nihilist Penguin» er hentet fra en dokumentar fra 2007, kalt Encounters at the End of the World, men hva heter den tyske filmskaperen som står bak?
2. Samme regissør har også laget en dokumentar om skiflyveren Walter Steiner som hopper i Planica. I hvilket tidligere jugoslavisk land ligger denne hoppbakken, der Domen Prevc i fjor satte verdensrekord (254,5m) på hjemmebane?
3. Noen som gikk på en smell på hjemmebane var de norske hopperne under VM i Trondheim. Hva førte til at de ble utestengt fra sporten?
4. Nå til en annen form for utestengelse, hva står forkortelsen ICE for, når vi tenker på amerikansk immigrasjonsmyndighet?
5. ICE på glattisen har ført til mange knall og fall i Minneapolis. Skulle du være så uheldig å falle gjennom isen, trenger du noe som hjelper deg opp igjen. Hva heter hjelpemiddelet du bør ha rundt nakken når du ferdes på utrygg is?
6. Har du først gått gjennom bør du holde hodet kaldt, ha is i magen og alt det der. Hvor kald er kroppens kjernetemperatur hvis din redningsmann (eller kvinne) kan si at du var hypoterm da du ble reddet?
7. Hypotermi er lav temperatur, mens hypoglykemi er lavt blodsukker. Hva heter hormonet som senker blodsukkernivået i kroppen?
8. Den hvite heksen i Narnia ga lille Edmund søtsaker som trolig drev blodsukkeret hans til himmels. Hva er et annet navn på slike lekre geléfrukter, som gjerne er tilsatt nøtter eller dadler og er dekket med hvitt pulver?
9. Hvitt pulver, i form av puddersnø, skaper hvert år glede for utallige sprekinger i fargerike skallklær. Kule randobilder postes til den store gullmedaljen, men er randonée en olympisk gren?
10. Grener skal helst være adskilt, i det minste på slektstrær. Hva heter den mektige europeiske fyrstefamilien, som også har blitt kjent for sine svært kuriøse hakepartier?
0-3: Kanskje en sprøyte nedentil hjelper?
4-7: Du er ikke så verst, men medalje blir det ikke.
8-10: Helt til topps! Unn deg en håndfull gelefrukter.
STOFF
Søreide er ny Høyre-leder ... og hun er besties med Mona Juul
Vi har en forhekset kronprinsesse
Hvorfor kan ikke vi låne habilitet, når Espen Barth Eide den?
Jagland er korrupt
Springsteen skrev låt om ICE
Turning Point sitt alternative halftimeshow på Superbowl sugde
Klæbo er tidenes mestvinnende vinterolympier Knausgård blir æresdoktor ved UiB
Presidenten i Kroatia oppfordrer Trump til å ta Svalbard istedenfor Grønland
Førdefestivalen, Hamsundagene og Nynorsk kultursentrum krever svar fra Mette Marit
Nordmann vinner Sør-Amerikas første medalje i vinter-ol
Peppa Gris sin lillebror har blitt døv
Sturla Holm Lægreid apology
Noen ble bitt på Hulen
De lager fortsatt nye episoder av Peppa Gris
Merknad: Nyhetskompasset er flyttet grunnet lite plass og mye dritt (wow vi håper litt mindre skjer i verden neste måned)
