some - ansvarlig Casper Sørestrand og Aurora Fykse
webmaster Nikolai Gangstø redaksjonen Aurora Fykse, Borghild Rangnes Homlong, Carl Ruge, Eirik Zondag Hustad, Elise Brudevoll Skjekkeland, Ida Sofe Carlson Nossum, Mikkel Grimstad, Nora Nesje Grimsmo, Oline Okkenhaug, Safa Hashi, Sylvester De Faria Loe, Synne Syslak
fotografer Anna Hotvedt Sundby, Benjamin Wittemann, Hild Berntsen, Ida
Måren Løseth, Kathrine Albrigtsen, Nina Stamnes Søyland, Randi Marie Glomsrud
14
illustratører Casper Sørestrand, Daniel Jin Heggelund, Eirik Svensvik, Emilia Valentina Bakke Ellingsund, Inga Hesthom Rohde, Isak Reinhardsen Vittersø, Mari Nordgreen, Oda Austvik, Oda Bellen Hafan, Selma Fyllingsnes, Silje Agledal, Maria Hanset Demdal, Sunniva Knutsen Lund
grafikere Anna Elisabeth Raudberget, Ansam Umar, Aleksandra Wyller, Casper Sørestrand, Emilie Solheim-Moe, Espen Hop, Håkon Sætran Blom, Lisa Elverhøi, Magdeli Ärnström
daglig leder Linnea Lamøy
styreleder Borghild Rangnes Homlong
forside Kathrine Albrigtsen
publiseringsdato 28.10.2025
trykkedato 27.10.2025
trykkeri Schibsted trykk
25
KLIMASTÅHEIEN SOM FORSVANT
Da Arbeiderpartiet 15. oktober la fram statsbudsjettet for 2026, førte det til harnisk i media. Særlig ett punkt har blitt mye diskutert: Ordningen som sikrer gratis ferger skal legges ned. Det er ikke så rart at dette har satt sinnene i kok, for i løpet av valgkampen sa Støre til en liten avis utenfor Haugesund at akkurat denne ordningen skulle bli værende.
I kjølvannet har det blitt skrevet en hel del om Støres intensjon med utsagnene; løy han bevisst eller hadde han ikke kontroll på eget statsbudsjett? Begge deler synes å være like ille. Saken krever oppmerksomhet, ikke bare fordi den griper langt inn i en sentraliseringsdebatt eller fordi den varsler om Støres overlegenhet, men også fordi den er nær oss og aktuell. Mediehusene har selvsagt kastet seg på den dagsaktuelle saken. Hvordan i alle dager kunne dette skje?
Debatten vitner om et fenomen Walter Benjamin skrev om allerede på trettitallet; pressens søkelys på det som ligger oss nært, fortrenger det fjerne fra vår horisont. Benjamin understreker dette poenget i et essay, der han viser til et utsagn fra grunnleggeren av den franske avisen Le Figaro. Utsagnet lyder: «For mine lesere er en loftsbrann i latinerkvarteret viktigere enn en revolusjon i Madrid.» På samme måte synes fergesaken å være viktigere for norske lesere enn klimasaken. Dette fordi sistnevnte er fjernet fra vår horisont, stuet vekk i en ikke-synlig, ikke-snakket-om bakevje.
I bakevja ulmer likevel en brann hvis røyk siver inn i alt, en brann som sakte, men sikkert fører til utslettelsen av naturen og leveforholdene våre slik vi kjenner dem i dag. Dette er ikke «breaking news», det er ikke nytt og aktuelt. Vi overser kanskje denne brannen fordi røyken ikke er like synlig, opphavet ikke like håndgripelig som fra andre branner. Vi tenker kanskje at slukningsarbeidet kan gjøres seinere, selv om vi vet at verken denne eller noen kommende regjeringer vil kunne slukke brannen i bakevja, hvis ikke det gjøres nå.
Til tross for NRKs nylige avsløring av massiv nedbygging av norsk natur, er ikke klima- og miljøposten i statsbudsjettet viet noen nærmere oppmerksomhet i media. Er det fordi klimakrisen ikke fenger leserne lenger?
Ja, klimameldingen fra 2024 ble da dekket. Men at Arbeiderpartiet kjøper seg ut av klimaforpliktelsene med klimakvoter, skrives det ikke om. Partiet vil mer enn doble kvotekjøpet fra en verdi av 8,2 til 15
milliarder kroner. Tilleggskvotene kjøpes fra land utenfor EU hvis utslipp er så lave at Norge kan forbruke på deres vegne. Dermed sikrer Norge at vi når klimaforpliktelsene i Parisavtalen uten å ta ansvar for egne utslipp. Problemet er åpenbart. Norge betaler seg ut av en verdensomfattende krise, heller enn å faktisk redusere utslippene våre. Virkemiddelet er avhengig av at andre land slipper ut lite nok til at vi kan kjøpe oss fri fra eget forbruk. Kvotekjøpet er ikke bare usolidarisk, det er faut.
Det skrives heller ikke om at vi dropper nasjonale delmål for kutt eller at vi sikrer at oljenæringa slipper unna CO2-avgiftsøkninga. At CO2-avgiften øker for forbruk er vel og bra. Men når olje- og gasseksporten står for ti ganger mer enn alle Norges samlede utslipp, og det heller ikke fnnes en plan for utfasing av produksjonen, betyr det at skoen ikke trykker der den bør. Disse punktene i statsbudsjettet er ikke mer enn et plaster på et sår som blir stadig mer betent av produksjonen og eksporten vår.
Det fører ikke til harnisk blant det norske folk at gruvedrift på havbunnen kan bli en realitet om noen år. Ei heller når bevilgninga til frivillig verning av skog reduseres med 470 millioner kroner, som i sin tur betyr at skogeiernes initiativ til å ta vare på skogen sin minsker ytterligere.
Det er kanskje allerede for seint. Pressens informasjon må være øyeblikkelig etterprøvbar og fenge interessen til leseren momentant, skreiv Walter Benjamin tidlig i forrige århundre. At den store brannen i bakevja blir overskygga av røyken fra nærere branner er kanskje ikke så rart når det aktuelle hyppigere enn noen gang blir uaktuelt. Det virker som at klimakrisens tid i det store mediebildet er forbi. Når det likevel fnnes et opplysningsmandat er det skuffende at ingen norske medier har løftet misligholdene hva angår klima- og naturposten i årets statsbudsjett tydeligere fram.
Illustrasjon: Casper Sørestrand
TRE KULE KOKKER FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE
Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.
Arne Brimir
Natur- og TV-kokk
Foto: Privat
Helsing frå Jotunheimen.
Jotunheimen er raus, krevjande og inspirerande. Slik naturen skal vera. Men eg er født og bur innunder Jotunheimen. Her er min identitet. Her fnn eg trua på framtida, tid til å tenkja, her har eg fott utsikt på samfunnet og verda. Eg har tru på at vi alle må fnna vår plass. Der vi høyrer til og kan gjera ein forskjell.
Framtida er over oss. Vi har store utfordringar, noko vi må ta innover oss. Vi har også store moglegheiter til å endre, påverka.Vi kan vera enda meir bevisste på kva vi et. Kvar kjem maten frå? Kor naturleg er råvarene? Human bærekraft osv.
Eg er heilt sikker på at vi må dyrke meir av maten vår sjølve. Bli mindre avhengig av ein global, vill matindustri. Vi har så mykje gode råvare. Den norske bonden må vi ha trua på. Han/ho er fenomenal. Tidleg i karrieren satte eg eit navn på det eg jobba med:
NATURENS KJØKEN
Sentralt var og er: Kultur, tradisjon, råvarer, folk. Dette har nok vore min suksess. Kanskje er det lurt å laga seg ein idé på kva ein skal retta livet etter.
Ut over det har eg ikkje planlagt mykje, ting kjem lettare av seg sjøl om ein har ein identitet og ideologi.
Jørgen Sørheim Kokk på Sammen Studentsenteret Foto: Privat
Seks gode grunner til å jobbe som kokk.
Ingen studielån. Arbeidsvilje og et hekto med interesse trumfer fagbrev i de feste kjøkken, så du får monies under opplæring. Og paraplydrinker på Azorene når du pensjonerer deg.
Et yrke med fremtid. Når tjommiene og tjomminene dine er erstattet av en Skynet-robot med den nyeste GPT-modellen pluss kommunikasjonsrådgiver-modul 2.0 og fnancebrovaffelvest, står du til knes i jobbtilbud.
En aktiv hverdag på beina. Mennesket er laget for å bevege seg. Tenk så sykt kjedelig: sitte på kontoret i åtte timer, sitte i bilen i middagsrushet, sitte i sofaen og se på Skal vi danse og Mot i brøstet resten av dagen. Rinse and repeat til du dør! :O
Eksponering for ulike mennesker og kulturer. Dritviktig! Vi har det sykt fnt her i lille Norge, så det er utrolig sunt å møte kule tryner fra Ukraina, Vietnam, Eritrea, India, Polen, Mexico, ja, til og med Sverige, og få lære litt om hverdagen, bakgrunnen og matkulturen fra forskjellige deler av verden.
Mat er kjærlighet. Bestemor sin hønsefrikassé. Nybakt brød på en lørdag morgen. Stillheten etter første munnfull i et middagsselskap, og alle bare «dette var jæla godt!». Det er en veldig fn del av livet, og du kan jobbe med det hver dag.
Eline Sofie Sunde
Prisvinnende kokk, del av Kokkelandslaget
Foto: Stian Broch
Hva man bør gjøre i livet?
Hvem søren vet egentlig svaret på det?
Ikke jeg. Men jeg har noen teorier.
Gjør det du vil. Tør å ta sjanser. Reis, møt folk og opplev nye kulturer, spis rar mat – jo styggere det ser ut, jo bedre smaker det som regel. Hør på høy musikk, gjør noe nytt eller gå deg vill i skogen og lat som du har kontroll. Poenget er å kjenne at du lever – ikke bare eksistere på autopilot.
Jeg har brukt mesteparten av mitt voksne liv på å jobbe. Jobbe masse. Men det har også gitt meg enorme opplevelser. Jeg har jobbet på alt fra fjonge restauranter til små hull i veggen, vært lærer, TV-programskaper og fått servert geiteballer i peanøttsaus et sted i Uganda. (Lang historie. Veldig god saus.)
Uansett hva du gjør – fnn noe du faktisk liker. Noe som gir deg historier du kan le av når du sitter som pensjonist med altfor god tid.
Jeg hater A4. Men om du først må leve A4 –sørg i det minste for at arket har litt vinfekker og kafferinger på seg.
Hilsen en kul kokk og livsnyter.
MYSTERIETS HØYBORG
Hemmelige ritualer og mystiske symboler. Stoff har besøkt frimurerlosjen i Bergen for å finne ut av hva de egentlig driver med
Foto Kathrine Albrigtsen og Randi Marie Glomsrud
I Jonas Reins gate 14 står et grått betongbygg. Vinduer strekker seg rundt hele fasaden, men så godt som alle er dekket av gardiner. Inngangspartiet er forseggjort med søyler, men en lukket jernport holder folk fest på armlengdes avstand.
I frimurerlosjen i Bergen samles frimurerbrødre til høytidelige, lukkede møter. Ritualene er det kun brødrene som kjenner, men på nettsiden forsikrer de oss om at de ikke er en sekt. Deputert provincialmester Per Hannevold møter Stoff i losjen for å fortelle mer om hva som foregår på innsiden.
Mestre, brødre og riddere Det første rommet vi får se, er en stor spisesal. Her samles brødrene til felles taffel etter møtene - et såkalt brodermåltid, forteller Hannevold. To av veggene er fullstendig dekket av ridderinspirerte våpenskjold, mens langsiden domineres av tre store portretter. De avbilder de nåværende lederne for underlosjene og selveste provincialmesteren, sjefen for provinsen.
Det er lett å bli overveldet av systemet av loger og mestre. Hannevold
nikker bifallende og sier det kan ta år å få oversikt. Våpenskjoldene på veggene tilhører tidligere brødre. Det er noe alle får lage etter hvert som de når et visst nivå i gradssystemet. Hannevolds eget henger foreløpig et annet sted på huset, av den enkle årsaken at han ikke er død ennå.
Veien inn i ordenen
Per Hannevold pensjonerte seg i fjor med en imponerende CV. Han hadde da jobbet som solofagottist i Bergen Filharmoniske Orkester i førtifem år og vært professor ved Griegakademiet i over tjue. Han forteller at han har vært frimurer i snart tretti år, og er svært fornøyd med det. Det lå likevel ikke alltid i kortene at han skulle ende opp som frimurer.
– Jeg vokste opp på Hamar, ett kvartal unna frimurerlosjen. Der fkk vi høre at vi skulle holde oss unna, for man vet aldri hva de driver med der inne. De spiser småbarn og alt mulig, ble man fortalt.
I voksen alder ble han likevel overtalt av barndomsvenner som var medlemmer i ordenen. Disse omtaler han som sine faddere.
– Jeg fkk høre at det var et fantastisk sted å være. Jeg utsatte det lenge, hadde aldri tid, men til slutt sa fadderen min at ‘Nå må vi bare gjøre det’. Det var i 1997. Jeg visste ingenting, men dette var mennesker jeg stolte på, som jeg kjente godt. Er det bra for deg, er det bra for meg, tenkte jeg.
Hannevold visste lite om hva han gikk til, og tror folk fest vet veldig lite om ordenen. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det.
– Det er ingen hemmelig orden, for det er ikke hemmelig at det er en orden. Det er en lukket orden. Ritualene må være hemmelige
« DET ER INGEN HEMMELIG ORDEN , FOR DET ER IKKE HEMMELIG AT DET ER EN ORDEN DET ER EN LUKKET ORDEN .»
Tekst Carl Ruge
for å gi medlemmene den rette opplevelsen.
– Det er litt mystisk?
– Ja, mystisk er det - akkurat som oss. For hva er det største mysteriet i livet? Jo, det er livet selv, og det er kanskje det vi prøver å fnne ut av.
Hannevold følger opp med å røpe hva som står på hans eget våpenskjold: Gnothi seauton. Det er hentet fra tempelet i Delf, der det kjente orakelet holdt til.
– Kjenn deg selv, betyr det - så vil du kjenne gudene. Det største mysteriet og hemmeligheten fnner du i deg selv.
Huset med det rare i Frimurerlosjen har et anonymt ytre, Hannevold sammenlikner det med en ungdomsskole fra 70-tallet. På innsiden er det likevel fullt av aktivitet. Her fnnes møterom, bar, museum, rituelle rom og et bibliotek der de rituelle bøkene er lagret trygt. For mange medlemmer innebærer medlemskap ett møte i uken, for andre fere. Det avhenger av hvilket nivå man har nådd. I Bergen er det omtrent tusen medlemmer. Tidligere ble detaljerte medlemslister gitt ut i bokform, men nye personvernsregler fra 2018 gjør at slik informasjon ikke lenger kan offentliggjøres.
– Hvordan vil du beskrive demografen blant medlemmene?
– Hvis du går hundre år tilbake så var det nok en overvekt av administrerende direktører og slikt,
men i dag er det alt mulig. Det er bussjåfører, snekkere, piloter, politi og militære. Sånne som deg og sånne som meg.
– Er det studenter med i ordenen?
– Ikke så mange, det går nok litt på modning, du vet kanskje ikke så mye om det, og i studietiden er man opptatt med andre ting. Men vi har hatt studenter her. Det har vært jusstudenter fra Oslo, som har blitt meldt opp av foreldrene sine, og fått beskjed om at her har du et sted du kan gå.
For å bli tatt opp som medlem er man nødt til å oppfylle et par kriterier. Du må være mann, over 21 år, kristen, ha to faddere, god vandel og kontroll på økonomien. Kvinner kan ikke bli medlem i Den Norske Frimurerorden, men kan bli med i en tilsvarende Mariaorden som holder til i samme lokaler. Å blande dem vil riktignok ikke la seg gjøre, ifølge Hannevold.
– Du kan ikke ha en mann inn der, eller en dame inn i mannslosjen. Det blir en helt annen dynamikk. Hva skulle kona mi trodd da? Jeg er sammen med alle disse damene en dag i uka, som du ikke aner hva driver med. Er det så bra?
– Vet hun hva dere menn driver med da?
– Nei, men det er vel litt… i hvert fall tradisjonelt, litt mer greit, men i dag kan det jo være hva som helst der og.
Hva er det egentlig frimurerne gjør?
Det er ikke helt lett å få greie på hva frimurere faktisk gjør. På Frimurer. no kan man lese at medlemmene «møtes for å utvikle sin personlighet og å omgås i tradisjonsbundne og verdige former.» De vage formuleringene gjør lite for å motvirke spekulasjoner rundt ordenens egentlige virksomhet.
– Er det dere som trekker i snorene her i Bergen?
– Nei, ikke i det hele tatt, helt sikkert ikke, det er mange som trekker mer enn oss. Det er mer hemmeligheter på styrerommet til Brann enn det er her.
– Hvorfor er alle gardinene trukket for? Er det noe dere skjuler?
– Nei, hvem skulle hatt interesse av å se inn her? Jeg vet ikke om du har sett de bygårdene over gaten her, men de er ikke noe særlig å se på.
Hannevold forsikrer oss om at gardinene kun er der for at man skal slippe å se på de fargerike nabobyggene, ikke for å hindre innsyn.
På denne rundturen får vi heldigvis se bak fasaden likevel. Snart blir vi tatt med til Johannessalen, hvor de lukkede møtene avholdes. Her fnnes ingen vinduer i det hele tatt.
I løvens hule Johannessalen er bygget etter modell fra et gresk tempel. Søyler står langs alle veggene og taket ser ut som blå himmel. Midt på gulvet står tre frittstående søyler, plassert
som brikker på det sjakkmønstrede gulvet. På hver side står benker, hvor medlemmene sitter under møtene. Det er plass til et par hundre, men vanligvis samles rundt sytti til hvert møte, sier Hannevold. Man sitter i henhold til grad og kun noen få har ordet under møtene. Resten er der for å lytte.
– Det er ikke noe samtalegruppe altså. Tale er sølv, men taushet er gull. Frimureri er ikke for alle, for det er ikke alle som greier å tie stille over tid. Det gjelder særlig hvis du for eksempel er direktør og vant til å gi beskjeder til høyre og venstre.
Selv om vi ikke får vite nøyaktig hva det snakkes om på møtene, får vi høre at det fnnes noen begrensninger for hva som tas opp.
– I lovene står det at man ikke skal diskutere religiøse og politiske
Deputert provincialmester Per Hannevold
stridsspørsmål. Så man sitter ikke her og diskuterer Gaza akkurat, dette er ikke stedet for det. Losjen er mer for å bygge enighet, et fristed.
Konspirasjonsteorier
I enden av rommet står en stol bak et skrivebord. I front ser vi et øye i en trekant, det altseende øye, i gull. Et taust vitne til utallige møter i denne salen. Symbolet er et yndet mål for konspirasjonsteoretikere, gjerne som et slags bevis på at Illuminatusordenen styrer verden i all hemmelighet.
– Du behøver ikke ta bilde av akkurat det, sier Hannevold til fotografen.
Poenget er ikke at det er hemmelig, men frimurerne vil helst unngå konspirasjonsteorier. Det er en kjent sak at det altseende øye blir brukt i frimurerloger verden over. Det er også åpent brukt i kirker, våpenskjold og den amerikanske dollarseddelen. Først og fremst er
det et symbol på den treenige Gud, som ser alt og alle.
– Kanskje er det noen som ser på oss, avslutter Hannevold.
Kleskoder og symboler
Ser du en frimurer på vei til møte vil han være lett gjenkjennelig. De stiller i kjole og sort, noe som signaliserer at det alltid er fest når de møtes.
– Alle bærer kjole, fordi ingen skal skille seg ut i klesveien.
I tillegg kommer hatter, bandolærer, smykker og diverse medaljer, som for rett publikum kan fortelle noe om deres oppnådde grad.
En siste rekvisitt plukker de med seg rett før de går inn i møtene. På et lite stativ henger nærmere hundre sverd som brødrene bærer når de er på møte. Av praktiske årsaker tas de ikke ut i bybildet.
– Du vil ikke lese om det i Bergens Tidende, smiler Hannevold.
I dag går Hannevold kledd i sivil. Kun en liten nål på jakkeslaget gir et hint om at han er frimurer. Han bærer det lille røde korset fra våpenskjoldet til Den Norske Frimurerorden. Han understreker at hvem som helst kan kjøpe en sånn, men likevel fungerer det som en slags markør. Hannevold trekker en historisk parallell.
– Det er litt som bindersen under krigen. Hvis du så noen med binders, så tenkte du at det var en motstandsmann.
Han sier at jakkemerket ikke nødvendigvis betyr noe spesielt, men at man legger sin egen betydning i den.
– Med alle symboler som vi har her inne, så er det jo bare vi som har lagt vår betydning i dem. De betyr kanskje noe helt annet for andre.
Årene går, losjen består
Dagens loge feirer i år sitt 50-årsjubileum, og betongfasaden viser ingen tegn til svakhet. Et slikt bygg er riktignok ikke vedlikeholdsfritt, og akkurat nå pågår en spleiseaksjon for å fnansiere nytt tak. Statsstøtte får de ikke. På en skjerm i entreen vises fremgangen i innsamlingen. 47% er nådd, nesten én million kroner er samlet inn. Det gir håp om at losj-en blir stående en stund til.
Selv om mye har endret seg i Den Norske Frimurerorden, består det mystiske som noe helt sentralt. Hva enn de gjør der inne, er det noe som gir stor verdi for medlemmene. Per Hannevold er ikke i tvil.
– Alle som går her sier det er den fotteste dagen i deres liv, den dagen de ble tatt opp i Den Norske Frimurerorden. Du kan spørre hvem som helst.
JAKTEN PÅ DEN IDEELLE TREDJEROMSBRUKER
I en tid der alt skal være produktivt, finnes det et behov for et rom som ikke krever mer enn tilstedeværelse. Dette kalles tredjerommet. Bergen har mange – men hvem bruker dem best?
På en gatecafé i Paris funderte jeg på hva som brakte de andre gjestene dit en søndag formiddag. Tankene ledet meg til et begrep jeg nylig oppdaget: Third Space. Tredjerommet ligger mellom hjemmet (førsterommet) og arbeidet (andrerommet). Det gir mennesker mulighet til å interagere med kjente og ukjente. Disse rommene er sosiale, men krever ikke sosialisering.
Tredjerommets begrensninger På kafeen kan en sitte for seg selv, men samtidig ta del i fellesskapet. Der eksisterer imidlertid inngangspris i form av kjøpeplikt i de feste tilfeller. Dessverre har brukernes hang til å arbeide på kafeen gjort noe med rommet. Siden arbeidet medfører en datamaskin – en sperre – svekkes rommets evne til sosialisering betydelig. Samtidig forsvinner ideen om å bare være – uten å utføre noe – i tredjerommet.
Heldigvis kan tredjerom også oppstå organisk, uten et ytre initiativ. Her er «byens løse fugler» i byparken et tjenelig eksempel, med deres imponerende evne til å konversere i det uendelige, og konsumere gudenes nektar i samme hastighet. Å rangere tredjerom er krevende, men kanskje det går an å nærme seg en objektiv idé om hvem som utmerker seg i sin bruk av dem. Jakten på Bergens beste tredjeromsbrukere er i gang.
Fra rom til bruker
Studenter, pensjonister og «byens løse fugler» er muligens de hyppigste brukerne av tredjerommene. Det er kanskje ikke så rart, siden søvnmangel og oppgulp ikke holder disse gruppene låst til førsterommet. Men hvem utmerker seg mest i bruken?
Pensjonistene sørger for at avisene på bibliotekene blir lest og at Baker Brun ikke går dukken. Dessverre har pensjonistgruppen et problem, nemlig deres status som «pensjonister». Dette frigjør dem fra andrerommet; skillet mellom romtypene er fytende. Gitt muligheten denne gruppen har, fremstår kun å bevege seg mellom kaféen og biblioteket som noe uoriginalt.
Studenter er også en gruppe som bruker byen og tredjerommene godt. Utesteder og nattklubber spesielt. Problemet til studentene er at de blander sammen de ulike rommene, slik at skillet mellom arbeid, hjem og fritid blir vagt. Juss-studenter fytter inn på lesesal, økad-studenter fytter inn på utesteder og enkelte studenter tilbringer så lite tid på universitetet at å omtale det som andrerom, ville tatt livet av Bernt Hagtvet. En behagelig levemåte, men den fytende rombruken gjør rangering vanskelig.
«Byens løse fugler» utgjør en naturlig del av bybildet, og deres evne til å gruppere seg på de snodigste stedene er simpelthen inspirerende. De har forstått hvordan tredjerommets rammer kan tøyes og bøyes. Bursdagsfeiringer i byparken med parkpilsing, rulleskøytegåing på den lokale «platea» eller telttur i tunnelen på Gyldenpris. Denne gruppens bruk av tredjerom må sies å være den ideelle bruken.
I de feste tilfeller er stedet transaksjonsfritt, med unntak av litt stoff til tider. Tredjerommet kjenner ingen grenser for hverken sted eller tilgjengelighet. Dessverre er nettopp denne grenseløsheten gruppens utfordring. I likhet med studentene, er romovergangen fytende, og for enkelte vil det bare eksistere et universelt tredjerom.
Den ideelle bruken av tredjerom Det gir liten mening å kåre en vinner, om vinneren i praksis bare har ett rom. Åpenbart vil de utmerke seg med grensesprengende anvendelse. Her har pensjonister mye å lære, trangsynte og grinete som de er. «Byens løse fugler» kan tenkes på
som klare favoritter basert på deres kreativitet og evne til å gjøre selv en brennende søppelbøtte til en plattform for sosialisering, men også som idoler for de andre brukerne. Spesielt denne gruppens hyppige bruk av tredjerom som ikke krever betaling, kan utforskes av de to andre gruppene. Videre er deres evne til å oppholde seg i tredjerommet uten å være produktive, men kun for sosialiseringens skyld, og for sosial avlastning fra «arbeid», av inspirerende karakter. Gyldenpris som teltdestinasjon trenger for øvrig ikke å tas til etterfølgelse, det skyldes i de aller feste tilfeller andre årsaker enn kreativitet.
Inndelingen av rom er tidvis misvisende, men viktigheten av sosiale rom utenfor hjemmet og arbeidet angår de feste. Tredjerommet muliggjør opphold som stimulerer det sosiale behovet. Man behøver ikke mer enn en benk i en park, eller benkeradene i en religiøs bygning. Skap eller oppsøk rommene, nyt dem og se til «byens løse fugler» for inspirasjon. De er antagelig på sporet av noe vi andre overser.
Tekst Eirik Zondag Hustad Illustrasjon Oda Austvik
DET GÅR ET SUS OVER STADION
To håpefulle journalister spør om de får sitte med Bataljonen på brannkamp. «Vi kommar nok isje til å sitte, men dokkar e velkommen til å bli med på Store Stå» svarer de.
Vi sitter spent på bybanen, retning Brann stadion. Vi er tidlig ute fordi vi skal rekke puben som åpner bare halvannen time før kvinnenes kampstart. Når mennene spiller, åpner den tre timer før. Klokken tikker. Vi er ikke bare på vei til stadion for å se kamp, vi har et mål: Å infltrere Store Stå. Hvem utgjør egentlig Branns supporterskare, og hvordan vil det gå når vi forsøker å komme under huden på denne beryktede delen av byens kulturmangfold?
Elsket og hatet av samme grunn Supporterklubben Bataljonen ble stiftet i 2003. Målet med klubben var å skape en organisasjon som kunne tilby fordeler som gode sitteplasser og tilrettelagte reiser til bortekamper for de mest lidenskapelige supporterne. Men først og fremst var målet å støtte Brann i tykt og tynt. Glem aldri at blod er tjukkere enn vann.
Vi er på vei til supporternes egen pub på Brann Stadion, der de ivrigste vanligvis møtes før kamp. Den har fått det passende navnet Fotballpuben.
Ved ankomst blir vi møtt med granskende blikk. Kanskje fordi vi er nye, men mest sannsynlig fordi vi ser like forvirret ut som et par hodeløse høns. I et dårlig forsøk på å passe inn i mengden kjøper vi en øl, og etter et nevrotisk lagmøte i et hjørne, bygger vi endelig opp nok mot til å fnne oss et bord.
Vi slår oss ned med en jevnaldrende gruppe og forklarer at det er vår første gang her. De ønsker oss noe skeptisk velkommen, og etter en navnerunde tar vi frem notatboken og avslører oss selv: Vi er journalister. I møte med gruppens skjerpede blikk understreker vi at vi bare er her for å prate, for å få et innblikk i kulturen. Vi plukker fort opp at det viktigste er å avklare at vi ikke
kommer fra Bergensavisen eller Bergens Tidende. Gjengen rundt bordet uttrykker nemlig en tydelig misnøye med avisenes fremstilling av Bataljonen.
– Det var en gang en supporter ble voldelig og stygg, men han satt jo isje med oss. Han satt på motsatt side av stadion, men det nevnte de isje i artikkelen sin, forteller en av dem.
En annen formulerer Bataljonens evige paradoks slik:
– Vi e elsket for lidenskapen, men hatet for lidenskapen.
Kyss, klapp eller klem Baren er tapetsert med klistremerker vi kjenner igjen fra de feste av byens toaletter og lyktestolper. Bataljonen fungerer som en paraply for mindre grupper, og det dannes stadig nye. Vi lurer på om alle supporterne rundt bordet tilhører samme gruppe, og
« KAN MAN VIRKELIG
TA ROSENBORG MED
SEG TIL SENGS ?»
mottar et tydelig nei. Rundt bordet fnner vi både representanter fra Bergens Glade Gutter (BGG), Jenter Med Bøttehatt (JMB) og Lounge Boyz. Alle har sine særpreg. Sistnevnte blir beskrevet som de mer «artsy» supporterne, «artsy» fordi de driver med graftti.
– Dokkar har sikkert sett grafttien rundt om i byen?
– Jo, vi har jo det.
I et forsøk på å lette på stemningen inviterer vi til en runde «fuck, marry, kill».
Tekst Aurora Fykse og Synne Syslak Foto Maria Louise Falck Bjerk
« I ET DÅRLIG FORSØK PÅ Å PASSE INN I MENGDEN KJØPER VI EN ØL , OG ETTER ET NEVROTISK LAGMØTE I HJØRNET BYGGER VI ENDELIG OPP NOK MOT TIL Å FINNE OSS ET BORD .»
– VAR, Rosenborg eller Blomberg? spør Stoff.
Guttene blir enige om at siden Blomberg driver med yoga, er det god nok grunn til giftemål. Men kan man virkelig ta Rosenborg med seg til sengs? De konkluderer med at det verste uansett er VAR. Fuck VAR, eller «kill» VAR i dette tilfellet. Felles fender binder sammen de ulike undergruppene.
I et høfig forsøk på å få oss vekk, peker gjengen mot et annet bord de mener vi burde prate med. Vi skjønner tegningen og beveger oss derfor mot den eldre gruppen, spør pent om vi kan sitte med dem. En dame ser opp og svarer lekent:
– Det kommar an på, kor mye pengar har dokkar?
Alle ler. Vi forsøker oss på en ny runde med «fuck, marry, kill», men de forstår ikke konseptet, så vi oversetter til «kyss, klapp eller klem». Svaret er det samme, VAR er fende nummer én.
Man må heie på drakten, ikke på tissen
Folk farer rundt og alle på puben ser ut til å kjenne hverandre. En mann velter ølen til damen vi sitter med. Han er rask som lynet med å skaffe
henne en ny øl.
– Neimen, takk, det trengte du isje. Kor mye betalte du? spør hun.
– Tror du eg betalar her? svarer han freidig.
Øl-offeret forteller at dette er tidligere Brann-spiller Helge Karlsen.
– En av de få spellarene som nevnes i en sang! ropes det.
Vi spør øl-damen om hun også har spilt fotball selv, eller om hun bare ser på. Hun forteller oss at hun var med på å starte IL Sandviken sitt kvinnelag.
Sandviken var det første av damelagene fra Bergen som deltok i Norgesmesterskapet i 1978. De utmerket seg fort både lokalt og nasjonalt. Damen forteller at laget spurte SK Brann om de kunne slå seg sammen med dem, men fkk nei. I 2021 skjedde det likevel, etter at Brann selv la frem forslaget. Og siden sin opprettelse har Brann Kvinner rukket å skape et navn for seg selv i både inn- og utland. Nylig fkk laget tilskuerrekord da de spilte på hjemmebane mot Manchester United – og vant. Den dagen var det 16 019 publikummere. Så mange
har det aldri vært på en kvinnekamp i Norge før. I dag spilles en avgjørende kamp i Europaligaen mot Hammarby. Tilskuertallet er 1457. Ikke engang en hel side av tribunen.
– Hvordan er det å skape liv på tribunen på kamper som denne, der stadion nesten er tom?
– Helt jævlig, svarer en supporter.
– Vi må heie på drakten, isje på tissen, utbryter en annen.
Alle blikk rettes plutselig mot inngangsdøren til puben. Inn stormer en gjeng kledd i grønt og hvitt. Vi vet ikke så mye, men vi skjønner at dette ikke er Brannsupportere. Til
vår overraskelse, er det bortelagets supportere som dundrer inn. Folk smiler. «Velkommen», sier noen.
– Er det mye slåssing og krangling?
– Nei, iallfall isje på damekamp. På herrekampene er det uaktuelt med besøk av motstanderlaget, for «Då kan det bli bråk.» Vi spør om det burde være mer bråk rundt kvinnekampene, som et slags likestillingstiltak. Nei, svarer de. Vi kjøper en ny øl.
Avspark
Plutselig reiser gjengen seg. – No må vi komme oss inn, sier de før de snur seg og ser på oss: Dokkar og!
« DEN
TUNGE TID ER SNART
FORBI OG TENK SÅ JÆVLIG
OPPSIG ALT SKAL BLI »
Vi styrter ølen og tar beina fatt. Når vi ankommer Store Stå er «Nystemten» nesten ferdigsunget. Faen. Men også like greit, vi kan ikke teksten. På Store Stå er det seteanarki, og som de finke pikene vi er, vinker vi bort en fra puben og spør om vi kan få stå sammen med resten av gruppen. Han svarer ja, og vi smyger oss inn. Nå er vi i gang.
Kampstart blåses av. Vi synger sammen med Bataljonen: Å Bergen by e nydeli. 16 minutter inn er vi uten mål. Plutselig klapper alle, men foran oss vaier et enormt fagg, så det er vanskelig å skjønne hvorfor. Dette er ikke en god plass om du vil se hva som skjer på banen. 18 minutter inn: Spiller nummer tre redder ballen på streken, alle klapper. 24 minutter inn: Alle roper EYYYYYYY. 26 minutter inn: Spillerne krangler med dommeren. Alle buer. Vi også. Terskelen for å bue er nok mye lavere her enn andre steder. Det ropes UEFA MAFIA gjentatte ganger. 36 minutter inn: MÅÅÅÅÅÅÅL. Alle jubler, journalistene hopper, og vi synger: La la la la la! Se solen skinner over Løvstakken.
Pause
Vi går for å kjøpe oss en wiener. I køen støter vi på en balljente fra Fana IL. Hun er nysgjerrig på hva vi holder på med. Hun stjeler en ball fra en kurv og begynner å vise frem triks. Hun er ikke så god, men hun er ni år, så vi lar det gå. Vi spør om hun liker å være på kvinnekamp. Nei, svarer hun. Mennene er tross alt bedre, de går liksom litt mer i. Hard kritikk fra noen som ikke kan jorda rundt engang, tenker vi.
UEFA MAFIA
Vi er tilbake på tribunen. Trommene til bortesupporterne blander seg med våre røster. 62 minutter inn: Fyfaen så jævlig mye dytting. 63 minutter inn: Vi tror det blir mål og vi jubler, men ballen går visst over mål. Vi buer i stedet. 64 minutter inn: Ny sjanse fra spiller nummer ti, men målvakten er stødig som stein. 67 minutter inn: Hammarby skårer. Noen roper «kortid går neste bybane?». 72 minutter inn: Store Stå er misfornøyd med dommeren.
Det ropes UEFA MAFIA atter en gang, og siden vi tross alt er journalister spør vi en av jentene hva
ropet betyr. Mens supporterne har byttet sang og nå synger om borgerkrig, legger hun armene i kryss og sier «det e fucked opp». Vi lærer om en av Bataljonens nyere kontroverser: Brann har fått bot av UEFA, Europaligaen, på 300.000 kr i respons på dette ropet. Klubben har imidlertid fått medhold i at uttrykket er en satirisk og maktkritisk ytring, rettet mot et organ med konsentrert og utøvende makt i sporten. Jenten sier at dette handler om ytringsfrihet. Og vi tenker: respekt.
Hvem vinner?
85 minutter: Vi har gjennomgått metamorfose, og blitt ett med Store Stå. Vi hopper og skriker og buer på dommeren uten helt å vite hvorfor. Og samme det egentlig, UEFA er mafa uansett. Når skjermen viser 90 minutter er stillingen 1-1. Dette ble en sorgens dag, Brann kvinner er offsielt ute av ligaen.
Det synges ikke svakere av den grunn. Og mens supporterne skriker for full hals, den tunge tid er snart forbi og tenk så jævlig oppsig alt skal bli, blir de et ansikt for håpets evige røst. For supporterne er
blikket alltid rettet mot horisonten, og gullet er alltid på vei «hem». 2007 er ikke så lenge siden, tross alt.
– Kjører vi nystemten eller driter vi i den? spør en.
– Vi driter i den, svarer en annen.
Vi titter innom puben etter kamp, men der spiller de «Krabbeklo». Vi drar hjem. På bybanen står vi skvist mellom grønne svensker som synger irriterende lunefulle melodier om å vinne og kaller bybanen for «mysig». Vi overhører én svenske si til en annen:
– Är det här Christian Fredriks ställe? Var det han som högg av huvudet på norrmännen?
Vi aner ikke hva han snakker om, men det føles som en dyster metafor. Brannsupporterne vant kanskje ikke kampen, men de vant disse Stoffjournalistene sine hjerter. Vi sier som diasporaen:
London og Pari. Ka e det mot Bergen, Nodens paradi?
EN STUDIE AV ROMANSEN OG LYKKE
Å romantisere en kopp te i vinduskarmen mens det regner er vel ganske klisje. Men det ligger kanskje noe i det?
Tekst Helene Nielsen Anisdahl Illustrasjon Daniel Jin Heggelund
Lykkeforsker Julie Bang Nes uttrykker i et intervju med NRK at å roman tisere deler av hverdagen kan gjøre oss lykkeligere. Selv over en kort periode kan det ha effekt. Hun påpeker at det handler om å sette pris på det rundt oss og å løfte blikket. Med Bang Nes’ teori i mente, stiller vi spørsmålet: Kan romantisering føre til økt lykkefølelse? Stoff tester hypotesen.
Romantisering: en begrepsavklaring Ifølge Store Norske Leksikon er romantisering å «forestille seg eller frem stille noe som mer romantisk eller idyllisk enn det er i virkeligheten», som når man ser crushet sitt i et litt vel positivt lys eller sier at Sabrina Carpenter gjør underverker som feministisk ikon.
Emneknaggen #RomanticizeYourLife har fått feste på TikTok og fremmer mengder med romantiseringstiltak. Romantiseringen der rettes mot frem stillingen og gjennomføringen av hverdagslige aktiviteter. Hyppige tiltak er lange morgenritualer, ulike lesemetoder, aktiv dyrking av hobbyer, intens jonelle pauser, planlegging av små gleder og utføring av minst en aktivitet hver dag. I det hele tatt dreier det seg om å gjøre hverdagslige gjøremål mer estetiske og koselige.
Metode
For å teste hypotesen vil det utføres et eksperiment over fre dager. Utvalget er homogent. Det består av kun én deltaker. Deltakeren er valgt gjennom selv-selvseleksjon (meg, det er jeg som er deltakeren).
Deltakeren vil iverksette tiltak for å romantisere hverdagen i tråd med funnene fra #RomanticizeYourLife.
Flere profler fremmer tips og triks som svir for lommeboken. Man bør kjøpe blomster til seg selv, dra mer på restaurant og kjøpe ville mengder røkelse. Grunnet deltakerens budsjett blir noen av disse midlene utelatt. På denne måten unngås det å trekke spuriøse, altså feilaktige, slutninger om korrelasjonen mellom romantisering og lykkefølelse, siden høyere forbruk kan være den egentlige uavhengige variabelen.
Deltakeren dokumenterer sine opplevelser og utfører en kritisk vurdering av dokumentasjonen etter endt forsøk.
De ulike tiltakene deltakeren har fokusert på har blant annet vært gjøremålslister, morgenstrekk, musikk tilpasset situasjonen, pent danderte måltider, skogsturer og generelt fokus på estetikk. Pinterest ble også integrert i morgenstunden. Etter hvert ble dette utfaset og erstattet med kryssord, noe som viste seg å være en mer naturlig og givende aktivitet. Deltakeren la også vekt på hobbyer som strikking og lesing, kombinert med musikk og stearinlys. I tillegg dro hun på en daglig gåtur for å «tømme tankene».
Eksperimentets effekt på lykkefølelsen har vært minimal for deltakeren. Hun uttrykte at romantiseringen først og fremst føltes som en påtatt oppgave, noe unaturlig.
Gjøremålslisten føltes som en strikt plan hvor alt måtte utføres. Å fkse seg på morgenen og kle seg pent ble også relativt uinteressant, siden deltakeren oppholdt seg på hytta under eksperimentet. Hun påpekte at hun ble demotivert selv for de planlagte koselige aktivitetene:
Jeg gidder faktisk ikke å lage scrapbook og høre på Lørdagsrådet, når jeg egentlig bare har lyst til å «binge» Farmen.
Tiltak som fungerte godt var lesemetoden Pomodoro og appen Study Bunny. Disse ble brukt for å krydre pensumlesingen litt ekstra. Lesingen ble ifølge deltakeren mer overkommelig og mindre overveldende i perioden eksperi mentet varte.
Morgenstunden var også en reell kilde til motivasjon og inspirasjon. Den besto av morgenstrekk, god musikk, grøt med eple og banan, kaffe ved vin duet, kryssord og ulike baderomsritualer som ansiktsmassasje. Deltakeren ga uttrykk for at bare tanken på at hun skulle opp av senga for å roman tisere dagen, ga insentiv for å stå opp umiddelbart.
Deltakeren påpekte at det var utfordrende å holde romantiseringen gående gjennom dagen, spesielt på grunn av gjøremålslisten. Hun fkk også pre menstruelt syndrom og sin månedlige blødning under eksperimentet. Deltakeren la ikke skjul på at dette hadde innvirkning på lykkefølelsen i negativ forstand:
Det var helt pikk.
Diskusjon
Verdens mange romantiseringsfanatikere knyttes sammen av en felles tro på hverdagsaktivitenes hellighet. Det er ønskelig å si at påstanden om en korrelasjon mellom lykke og romantisering er korrekt. Men dette har vist seg å ikke være tilfellet.
En mulig grunn til dette kan være utgangspunktet for romantiseringen. Deltakeren utførte romantiseringen på infuensernes vis. Tiltakene fremstår relativt «instavennlige» og bidro dermed til en stilisert, unaturlig følelse hos deltakeren. Én profl mente at å dokumentere livet ditt var essensielt for optimal romantisering. Romantiseringsbølgen er tuftet på en infuenserclean-girl-zen-diskurs. Som forsøket viser, er det vanskelig å tro at dette er den faktiske oppskriften på et lykkelig liv.
Likevel handler det kanskje ikke om hva man gjør, men heller innstillingen man går inn med. Å strikke er ikke en aktivitet man umiddelbart forbinder med høy lykkefølelse. Hvis tanken heller er at det skal bli en skikkelig koselig kveld med strikking, egentid og selvpleie, så blir det umiddelbart positivt ladet. Dermed kan man nyte og verdsette hverdagslige aktiviteter i større grad uten å gjøre noe ekstravagant ut av det.
Romantiseringens akilleshæl er de rigide rammene. Derfor bør man kanskje la romantiseringen være av spontan natur. Å drukne i et tungt pledd mens man ser en høstflm og drikker kakao er romantisk. Men resultatene viser at romantiseringen ikke kan planlegges, den må komme av seg selv.
Hvis deltakeren hadde fått med seg romantiseringstrenden da den kom i 2020 og rekonstruerte livet sitt da, ville kanskje romantiseringen vært internalisert og kroppsliggjort innen nå. Da hadde gjøremålslisten vært barnemat, og deltakeren hadde vært så lykkelig at hele Maslows behovspyramide ville vært dekket (selvrealisering, bitches).
Konklusjon
Dette studiet har bidratt til å utvide forståelsen av romantisering og hvilken effekt det kan ha på lykkefølelse.
Romantiseringen hadde en klar effekt på morgenen, men utover det hadde det ikke noe tydelig utslag på lykkefølelsen. Det ble tydelig at faste rammer og romantisering ikke går hånd i hånd. Likevel er det vanskelig å være uenig om at det er positivt å være oppmerksom på omverdenen.
Romantisering kan muligens ha god effekt på lykkefølelsen hvis det gjøres på egne premisser og uten unødvendig press. Løft blikket og sett pris på det rundt deg. Bare ikke få mensen!
EN FORNEMMELSE AV EN ANNEN VERDEN
Tekst Marie Hovdum Lind Foto Balthasar Huss
Ferdinand Schwarz kommer fra Tyskland og bruker artistnavnet Balthasar Huss for fotoprosjektene sine. Han forteller meg at han for det meste tar digitale bilder, men at han liker å forholde seg til det digitale kameraet som om det var et gammelt analogt kamera; ingen autoinnstillinger er på og han tar bare et bilde, selv om han kunnet knipset i vei. Gjennom bildene sine håper han på å vekke en følelse, et nytt blikk, et ønske, eller kanskje en fornemmelse av en annen verden. Og når jeg spør han om hva som inspirerer, svarer han at det kan være en skygge, en ramme eller et ansiktsuttrykk som gjør at han vil ta et bilde.
– Jeg tenker på fotografering som en forlengelse eller en fantasi av virkeligheten, ved å fange bevegelser og gester i et bilde. Det handler om å ta inn det som allerede eksisterer, og samtidig bruke sin egen fantasi til å skape en liten løgn om virkeligheten. For det å ta et bilde er hovedsakelig ekskluderende; fotografen velger ut en del av virkeligheten man vil vise.
Ikke bare er Balthasar Huss en fremragende fotograf, men han er også en multi-instrumentalist som tar i bruk sine musikalske egenskaper når han tar bilder. Fotografering fungerer som et verktøy for å bli mer mottakelig for omgivelsene mine, svarer han når jeg ber ham om å fortelle meg litt om fremgangsmåten sin når han tar et bilde. Huss legger til at han liker å sammenligne det å ta bilder med musikklytting.
– Å ta bilder er som å lytte til en låt; jeg lytter til alle lydene i lydlandskapet, uten å rangere dem i et hierarki eller tilføre de mine egne vurderinger. Jeg tar inn alt jeg ser rundt meg. Eller så velger jeg å konsentrere meg kun om én lyd eller en del av låten og prøver å stenge alt annet ute, velger ut et motiv fra omgivelsene rundt og ekskluderer alt annet av virkeligheten.
ZEN - PRAKSIS + IMPROVISASJON I PRAKSIS + SPISE = SOPP
Stoff har vært på sopptur, her er en liten veiviser for hvor vi plukket gull og hva vi gjorde med den.
SKAL DU PUBLISERE SOPPSTEDENE DINE???
Selvfølgelig!
Er det noe jeg vil avskaffe er det «gatekeeping». Det er jo ikke særlig solidarisk, fellesskapelig og inkluderende, eller? La nå de fattige studentene som trenger litt frisk luft få støvsuge skogen.
Sopplukking er zen
Det er helt stille i skogen. Kun lyden av dråper som faller fra trærne og mosen som vokser. Og så du da. Sopplukkeren. Du lager lyd, men det er ikke så farlig. Soppen løper ikke av sted selv om nøklene klirrer i lomma og bladene du tråkker på rasler. Du kan til og med synge til skogen, rope ut etter soppen. Kroppen er varm, tankene smelter bort. Det er rart hvordan noe så smått som en sopp gir den høyeste følelsen av mestring her. Når jeg fnner en liten fokk føles det som å fnne en artikkel som passer perfekt til semesteroppgaven, som å fnne en femtilapp på bakken, eller komme på sangen du har hatt på hjernen, men ikke husket navnet på.
Husk at det handler om reisen. Etter en hel dag i skogen med optimalt fokus skjønner du kanskje at det ikke er så farlig om du fnner en spiselig sopp eller ikke, men at du er så oppmerksom på omgivelsene dine at det føles litt ut som at du har spist en litt mindre spiselig sopp. Akkurat som en zen-munk trener ved å sitte stille gjennom ubehag og smerte, trener soppjegeren. Ikke ved å stjele soppen, men for å møte den. Turen veksler mellom mestring og nederlag, inn- og utpust, vinn og tap.
Soppsteder
Skogen ved Åstveit golfbane
Kanadaskogen
Skogen nedenfor til høyre Svartediket
Sotra (!!!)
På siden av skogsstien til Løvstakken
Damsgårdsfjellet, ved stien opp fra Lyngbø På ekte over alt, kom deg ut
Ideer fra en middels (-) kokkelant
Selvfølgelig skal jeg ikke stoppe deg fra å lage en smør-sitron-parmesanpepper og kantarell-pasta hvis du allerede vet at du liker det best. Men med selvplukket mat synes jeg man skal tillate seg å improvisere kjøkkenet. Soppen er tvetydig og gøy, ikke vær redd for den. Det er ikke så farlig hvordan du tilbreder soppen. Det ville vært som å være redd for at man ikke skal bli glad i den ufødte ungen sin. Du har tross alt lett, plukket, renset, og tilbredt dette.
Tekst Ida Nossum
Foto Anna Sundby
Illustrasjon Oda Bellen Haflan
Kaffetoastsopp
Høy varme! Ikke la soppen svette vekk smaken sin, stek den. Smør i en panne, sleng i soppen og BOOM en espressoshot (+litt hvitløk og rosmarin).
Tvilsomt? Jeg forstår det, men stol på meg. Stek til den er ferdig, fnn frem en ristet skive med smør/kremost/mascarpone/ricotta – hva enn du foretrekker. På med kaffesoppen, litt grut om du er gæren, og tyttebær eller syltetøy av noe slag (vær sparsom med dette). Så salt og pepper og sitron, og ja, du kan kjøre sitronpepper.
Dette er inspirert av en Ottolenghi oppskrift der soppen ble behandlet med kanel og sitron. Det fkk meg til å tenke på alle krydrene vi bruker i julekaker og hvordan det kanskje muligens forhåpentligvis ville gjort seg godt med sopp i førjulstiden. Dette lar seg best kombineres med neste lønning. Stek timian, hvitløk, salt, pepper, kanel, kardemomme, nellik, muskat, og litt ingefær i olivenolje. Deretter tilsetter du soppen. Sitronen kommer til slutt. Kan for eksempel serveres med potetstappe. Vennligst hold kålrabi utenfor i dette tilfellet, retten smaker nok som den er. Restene (om de fnnes) kan bli spist med frokostegg og en skive.
Kraftsopp
Med blod på tann risikerer du å plukke så mye sopp at du må tørke en hel del av den (søk opp hvordan man gjør det selv). Når du står der med den tørkede soppen en ettermiddag uten andre middagsalternativer, MÅ du, ja faktisk må du legge denne tørkede soppen i vann i et par timer. Så tar du soppen og klemmer ut alt vannet som om du vrir en svamp. Da kan du bruke vannet som kraft til hva enn du skulle koke (risotto, ris, suppe, potetmos, gryte, orzo, couscous, pasta, med mer). Retten, hva enn den blir, kommer til å smake skog og ta deg tilbake til den dagen du praktiserte zen med blikket i bakken.
Dessertsopp
Det fnnes mennesker der ute som bruker sopp til alt. Jeg kjenner noen som bruker sopp like mye som salt. Det kunne kombineres med noe søtt. Da oppsto drømmen om å lage en dessert. Hva gjør du da? Du koker soppen i sukkerlake i 30 minutter før du plasserer den på et bakeark, salter den, og hiver den i ovnen på 50 grader med døra på gløtt til den er tørr. Deretter smelter du sjokolade, dypper de sprø kantarellene (dette passer nok faktisk bare med kantarell) i den smeltede sjokoladen. Hva får du? Soppsmash!
BIFF 2025
Stoff har vært på filmfestival og titta på årets nye filmer. Her kommer anbefalingene du bør ha i mente når de omsider kommer ut der folk flest, eller færrest, kan se dem.
Tekst Aurora Fykse & Elise Brudevoll Skjekkeland
Programmet var stort og valgene mange. Med visninger fra morgen til kveld i over åtte dager, fkk vi nyte god og bedre flm i lokaler over hele byen. Disse sitter vi igjen med:
Kommer på kino:
Fiksjon: Blå spor Gabriel Mascaro har i sin episodiske flm plassert seg mellom magisk
realisme og dystopi. I dette Brasil blir alle over 80 år sendt til en eldrekoloni for å hindre ensomhet og redusere det økonomiske ansvaret for familien. Vi følger 77 år gamle, men livskraftige, Tereza. Hun jobber på et alligatorslakteri og tror hun har tre år igjen før også hun må samfunnspensjoneres. Men når aldersgrensen brått senkes til 75, fykter hun fra sin påtvungne skjebne og drar gjennom Amazonas for å gripe sin egen autonomi. På veien treffer hun på gambling, fskekamp, bleiekontroll, bibelselgere og blått snegleslim. Sistnevnte dryppes i øynene og gir evnen til fremsynthet og sannhet – likt det blå krydderet i Dune. Tereza er urokkelig i sin drøm om å se verden ovenfra. Full av strategi og villighet til å reise verden rundt går hun inn for å absorbere alt hun møter. Og etter fere unike menneskemøter, er det likevel Tereza selv som tar plass som sin egen heltinne.
Dette er en magnetisk flm, med slående bilder og absurde elementer. Filmen er en merkelig poetisk gåte om frihet og motstandskraft som kanskje ikke kan tydes eller nettopp kanskje kan. Få med deg denne!
Kan sees på kino fra 27. mars 2026
Fiksjon: The Voice of Hind Rajab Tross fksjon, er The Voice of Hind Rajab basert på den svært ekte realiteten om hva som har foregått i Gaza. Regissør Kaouther Ben Hanias kombinerer faktiske opptak av telefonsamtaler med rekonstruksjoner av scener som fant sted i 2024 på Røde halvmånes alarmsentral, stedet hvor hele flmens handling tar sted. Slik gir flmen en stemme til fem år gamle Hind, som fyktet fra Gaza i bil sammen med familien. Filmen følger timene etter et israelsk angrep, og gir et til tider ubehagelig nært bilde av folkemordet.
Dette er en hjerteskjærende, men viktig flm om maktesløshet og den grusomme situasjonen palestinske barn har blitt satt i. Filmens premierevisning under flmfestivalen i Venezia mottok en 23 minutter lang stående ovasjon. Da Stoff så flmen, under BIFF, satt hele salen i stillhet under hele rulleteksten. Lyset gikk på, og lerretet gikk i svart, før et eneste menneske begynte å gå. Ikke et ord ble sagt før folk var helt ute av bygget. Dette er en flm som gjør inntrykk.
Om det er en flm du skal plukke ut fra årets flmfestival, så er det denne.
Kan sees på kino fra 30. januar 2026
Foto: Juan Sarmiento G. // BIFF (The Voice of Hind Rajab)
Foto: Guillermo Garza // BIFF (Blå spor)
Og disse kan sees der du finner «indiefilm» om du leter godt nok:
Fiksjon: Leva Lite
Fanny Ovesen debuterer med spilleflmregi i Leva Lite, og markerer seg som en dyktig skildrer av mennesket – både i det gode og det vonde. Filmen følger Laura og Alexandra, to forventningsfulle, svenske venner som starter sin lenge planlagte backpackingtur. Turens første stopp er Warszawa, og der får jentene raskt nye bekjentskap. Laura savner kjæresten hjemme i Sverige, men planen er fest og saken er biff. Men det tar ikke lang tid før en fuktig kveld stikker kjepper i hjulene for idyllen.
Dette er en brutalt ærlig flm om Lauras ransakelse av egen sannhet og følelser når hun våkner opp naken i en fremmed seng uten minner fra kvelden før. I en skjør balansegang mellom forvirring og selvdestruksjon trer flmen inn i eget intimt kaos. Små observasjoner, gester, pust og blikk skaper nærhet til Lauras sinn. Hvert bilde er gjennomsyret av emosjonell spenning: den voksende angsten, den brennende impulsen, og behovet for å fykte og samtidig bli. Dette er en flm vi sent vil glemme. Den forteller ikke bare Lauras historie, men historien til altfor mange. Filmen introduserer også nyordet «runkgråt» (å ta seg en gråtende runk). Det ble imidlertid kun gråting på oss gjennom flmen – men mye av det.
Dokumentar: The Golden Spurtle I landsbyen Carrbridge, i det skotske høylandet, arrangeres det årlige verdensmesterskapet i havregrøt. Grått og traust, tenker du kanskje? Absolutt ikke.
Constantine Costi har prestert mesterlig regi og Dimitri Zaunders serverer fabelaktig kinematograf The Golden Spurtle dokumenterer mesterskapet fra 2023 ledet av grøthøvdingen Charlie Miller, som da hadde sitt siste år bak roret. Filmen er nesten poetisk levende, og med riktige vinkler og utsnitt introduseres vi til et sjarmerende karaktergalleri. Her er ingen helter eller skurker, men jevnbyrdige mennesker fra hele verden, alle i fullt grøtvigør. Denne grøtflmen spytter Wes Anderson i trynet og kaller ham inkompetent. Dette er kunst på absurd høyt nivå!
Filmen deler også nødvendig livskunnskap, slik som: 1) oppvask er viktig, 2) grøt består kun av havre, vann og salt, 3) den må røres med klokken for
å ikke bli djevelskap, og 4) den skal røres med en pinneliknende sleiv kalt «spurtle» – derav navnet på mesterskapet, den gyldne grøtsleiv. En nordmann vant grøtmesterskapet dette året, og vi gjetter at alle i salen satt igjen med et stille håp om å selv gjøre det samme en gang.
Fiksjon: My Father’s Shadow
Den første nigerianske flmen som har blitt vist på Filmfestivalen i Cannes, hvor den ble møtt med ros fra kritikerne, forteller historien om brødrene Remi og Akin som bor sammen i en liten nigeriansk landsby. Faren er et sjeldent syn for guttene, siden han tilbringer mesteparten av sin tid på jobb i hovedstaden. En dag bestemmer han seg for å ta med sønnene til storbyen, og dette blir en spesiell opplevelse for de to guttene. Remi og Akin får oppleve en dag i sin fars liv, dette endrer deres forståelse av hvem han er. Filmen fnner sted på et tidspunkt i Nigerias historie hvor landet er både politisk skjørt og ustabilt, noe som spiller en sentral rolle i flmens handling. Gjennom guttenes perspektiv blir vi påminnet hvordan det er å se foreldrene våre gjennom barns blikk uten å forstå kompleksiteten i deres liv.
My Father’s Shadow tar for seg temaer som klasse, familie og brorskap, og er stappfull av symbolisme. Dette er en flm man kan se om og om igjen – og fremdeles oppdage nye sider ved historien.
Dokumentar: Middletown Tretti år etter at en gymnasklasse gjør et imponerende skup, og avslører både miljøkriminalitet og mafa, møtes de igjen for å se tilbake på skoleprosjektet. Dokumentaren tar utgangspunkt i en rekke VHS-kassetter som har blitt tatt vare på, og man får følge med på elevenes oppdagelser underveis. Hele prosjektet ble startet da læreren Fred fkk ansvaret for det nye valgfaget Electronic English, og han oppfordret elevene sine til å være selvstendige og ambisiøse. Om dette høres kjent ut, er det fordi det er det. Dette er journalistverdens Dagen er din. Fred er virkelighetens John Keating, og hans engasjement og kjærlighet skinner gjennom. Det som gjør en dokumentar god er rare folk, og det er Fred som gjør Middletown god.
Middletown er en naiv og inspirerende flm som både handler om hva unge idealister kan få til, og viktigheten av gode lærere. Denne anbefales til alle uinspirerte, og kanskje spesielt alle lektorstudenter.
Foto: Mattias Pollak // BIFF (Leva Lite)
Foto: Dimitri Zaunders // BIFF (The Golden Spurtle)
Ifølge Mats Tønjum Alfsen er dikt det beste som finst.
Tekst Asta Eikemo Foto Hild Berntsen
Ned langs gata går ein mann med ei bok i hendene. Det er Mats Tønjum Alfsen. Kvar dag les han 100 sider med dikt og skriv tre eigne dikt. Han er arrangør, lyrikar og bytryne.
Stoff møter han på Café Opera. Han vil helst sitte ute. Bordet ved sida av har med seg ein barnevogn. Når dei drar kan Mats ta sitt første trekk. Etter det er det berre sjeldan tomt mellom peike- og langfngeren hans.
Mats fortel at han er litt sjuk og gruar seg til å bli tatt bilde av. Han fortel òg om arrangementet sitt, Sa ka la.
– Det var her det begynte, seier han og peikar på kaféen.
Sysselsett for alltid Sa ka la skal vere ei scene for unge, upubliserte forfattarar og lyrikarar. Ein plass for å teste materiale, vise seg fram. Kvart arrangement har ein «æresgjest», ein etablert forfattar som får like mykje tid til å lese. Tidlegare har forfattarar som Frode Grytten, Tormod Haugland og Leander Djønne vore med.
– Det er spennande. Uansett nivå så er det gøy, men eg prøver å kvalitetssikre litt. Eg har vore på ein open mic der ein fyr resiterte heile «Today was a good day» av Ice Cube. Det blir litt respektlaust mellom masse finke folk, seier Mats.
Det starta som eit slags tiltak for klassekameratane på Skrivekunstakademiet i 2022, for at dei skulle
ha noko å gjere på også i skriveukene. Så blei han ferdig med skrivekunsten og Sa ka la heldt fram, no på Litteraturhuset ein gong i månaden.
– Når du er ferdig på Skrivekunstakademiet så er det veldig tomt, seier Mats.
– Skriving er ein einsam ting. Det er ikkje så mange som skriv saman, så det er fnt å få samlast og preike litt.
Sjølv om Mats har valt seg eit yrke som stort sett går ut på å sitte åleine, er han ein ekstrovert type. Han fortel at eit anna poeng med Sa ka la er at han skal «trekke dei introverte eremittane ut på ei scene».
Mats skjuler ikkje at han er inspirert av Henning Bergsvåg si arrangementsserie, Poesidigg. Bergsvåg sine arrangement held til på Café Opera og går ut på at eit par etablerte lyrikarar les frå sine utgivinger. I tillegg får ofte ein ukjent poet også moglegheit til å lese. Mats har altså snudd dette prosjektet på hovudet.
– Neste Sa Ka La blir nummer 26, eg skal i alle fall ha hundre. Målet er å ta igjen Poesidigg, han er på sånn 200-250 arrangement, seier han, og legg til:
– Dette er noko eg kan gjere resten av livet.
Neste arrangement er 14. november med Pedro Carmona Alvarez som æresgjest.
Svartedikt, prolaps og synonymordbok
Då Mats begynte på Skrivekunstakademiet i 2022 var han allereie godt i gang med skrivinga. Berre eit par veker inn i semesteret blei han antatt av forlaget Aschehoug.
No har det gått tre år sidan han gjekk med heva hovud inn til klassekameratane på Verftet. Til våren kjem Svartediket ut.
– Det er ei veldig lang diktsamling, på 700 sider. Det er eit epos på ein måte. Det handlar om to gutar som
begynner på eit skuleprosjekt. Men så tar han eine guten livet sitt og då held han andre berre fram på det prosjektet, forklarar Mats.
Svartediket er ein mytisk plass i Bergen, i botnen av Isdalen. Det er også der Mats vaks opp, og no snart ei diktsamling.
Pause. Mats reiser seg, legg henda bak hovudet og strekk ut ryggen.
– Eg har fått ein ryggprolaps. Det er på grunn av skrivinga, faktisk. Eg pleidde å sitte på sofaen og skrive på eit sånn lavt stuebord, som ein liten Gollum, forklarar han.
Derfor måtte skrivevanene endrast. No står han og skriv.
– Men eg skriv mest når eg er ute og går. Eg skriv alt på mobilen, han viftar fornøgd med telefonen sin og held fram: Det er eit vidunder, det her! Den har alt. Synonymordbok, og…
Mats kjem ikkje på noko meir.
– Du brukar mykje synonymordbok?
– Neeei, eg brukte det mykje då eg var yngre.
Han treng det ikkje lenger. No har han alle synonyma i hovudet.
– Du må vere arrogant for å skrive Det er første gong Mats skal gi ut bok. Det er første gong han er knytt til eit forlag og ein redaktør. Men Aschehoug, forlaget som har antatt Mats, har vore mykje i media den siste tida.
– Dei skal jo kanskje kjøpast opp av Bonnier. Svenskene er jo veldig finke til å selje internasjonalt, så eg og Tilde har snakka om at vi kanskje skal begynne å skrive på svensk, seier Mats.
Han meiner det ikkje seriøst, han brukar det språklege verkemiddelet ironi. Tilde Strand Bogen er kollega
og venn av Mats, i haust kom ho ut med si andre diktsamling, Tiltale.
Dei siste tre åra, mens Mats har skrive på «eposet» sitt, har han berre lest diktsamlinger.
Han fortel at han gjer det for å «stele» frasar og teknikkar frå andre poetar. Men i botn kjem det han skriv frå han sjølv.
– Du må vere arrogant for å skrive, det er det som er paradokset med forfattarar – at du likevel lurar på om det er noko bra, til og med dei store forfattarane tvilar på det dei skriv. Ein blir sjenert.
Å lese eigne dikt for eit publikum er ikkje det same som å berre lese Ein fnn det både på Sa ka la og Poesidigg. Nokon legg på ei eiga diktlesar-stemme. Kanskje går dei også inn i ein diktlesar-karakter. Det er heilt greit, syns Mats, men sjølv les han med si eiga stemme.
– Eg var ikkje førebudd på det performative med poesien. Det er jo ein veldig stor del av det, at du skal lese høgt og framføre. Når du skriv ein del år og så begynner å lese det høgt så endrar det du skriv seg litt. Du tar meir omsyn til at det skal kunne lesast. Viss ein berre sit og skriv så mister ein litt av det rytmiske, som kan vere veldig fnt.
Det performative utanfor poesien har han også gjort seg kjent med. Han fortel at han tar mykje buss og at han gjerne tar fram ei bok når han først sit der, sjølv om det kan oppfattast som performativt.
– Eg likar også å lese når eg går ned gata. Det har eg fått ein del kommentarar på, men det må jo vere lov å vere litt performativ og, seier han.
Mats Tønjum Alfsen vandrar langs Bergens gater. Har du først lagt merke til det krøllete håret eller den lange frakken, er det godt mogleg at du ser han igjen. Han er 27 år og omtalt av Bergens Tidende som ein av ti unge folk som vil kome til å prege byen Bergen.
På tvers av generasjonar og uttrykk
Mats bidrar til å samle dei skrivande i Bergen, men fortel at dei hadde eit godt miljø frå før.
– Kva betyr det at det er eit godt litteraturmiljø?
– Det er mange som er venner, då. Mange som går på arrangementar saman og heng saman.
Ein annan del av skrivemiljøet i Bergen er at det går på tvers av generasjonar, å få støtte frå etablerte forfattarar er verdifullt for dei yngre. Gjennom Sa ka la får Mats dessutan eit eige innblikk i framtidas bergensforfattarar. Han trur noko av det som kjenneteikner dei er at dei skriv meir maksimalistisk.
– Det er nok ein reaksjon på at det har vore veldig minimalistisk i feire tiår. April Alexandersdottir skriv for eksempel veldig maksimalistisk og lager mange nye ord. Og eg gjer det same. Det er veldig gøy å lage nye ord, seier han med eit breitt smil.
Det er ikkje vanskeleg å tru at ei bok på 700 sider kanskje er maksimalistisk. Men bokas omfang er vanlegvis ikkje det som avgjer om ho er det.
– Blir neste bok like tjukk som denne?
– Nei, neste blir ei lita lefse. Eg er desperat etter noko nytt, for ikkje å få den tomheita som kan kome etter å ha gitt ut bok. Det er mange norske debutantar som aldri får gitt ut bok nummer to, skrekkhistorier om dei som har skrive ei bok og så liksom tømt seg heilt.
Men han kjenner på meir enn desperasjon med skrivinga.
– Dikt er det beste som fnst! Du skriv 100 dårlege setninger og så kjem det plutseleg ein god ein. Det gir ein sånn rus.
MAMMAS RENESSANSE
Det er rett og slett på tide å finne ut om Mamma har noe kompetanse.
En augustkveld i 2023 satt jeg på tredje rad i aulaen på Norges Handelshøyskole med lacrossegutter på hver side av meg. Den siste timen hadde ulike grupperinger av vakre jenter i tettsittende klær opptrådt for oss, men det var allikevel kveldens siste innslag, en mannlig pianist, som virkelig skulle skape ekstase i rommet. Da han begynte å spille steig gutta opp fra stolene sine som om Gud selv trakk i en tråd festa under midtskillen, og da han begynte å synge la de armene rundt hverandre og ble blanke i øya. Surt som faen stemte de i: «Når vi er sammen er mitt eneste motiv å få deg til å skjønne at du er kvinnen i mitt liiiiv – mamma!» Aha – en kjærlighetssang fra NHH-gutta til deres kjære mødre.
Seksuell mentor?
Lacrossegutten på min venstre side, heretter Lacrosse-venstre, var grei nok til å kjøpe en pils til meg etter showet. Mens vi stod og sippa, spurte jeg:
– Den Mamma-sangen, den er kjent og kjær for deg?
– Eh ja, jeg faen meg ELSKER mamma!
– Som i sangen, eller dama?
– BEGGE!
– Hvordan er relasjonen deres?
– Mamma er min GURU
Til dette var min første assosiasjon
Odd Roger Enoksen, Støreregjeringens første forsvarsminister. Posten måtte han forlate våren 2022 etter at det ble kjent at han hadde vært «seksuell mentor» (hans egen betegnelse på sin rolle) for en 18 år gammel jente – da han selv var i femtiårene.
Jeg fkk avklart at det ikke var en slik relasjon lacrosse-venstre hadde til sin mor.
– Men du er ikke heeeelt off, sa han.
For Lacrosse-venstre sa at selv om moren ikke var noen seksuell mentor, var det henne han alltid kjærlighetsrådførte seg med.
Hun var hans «kjærlighetsguru».
Eplet og stammen og alt det der Lacrosse-venstre fortalte at moren var hans kjærlighetsguru fordi hun var som ham, og derfor forstod ham bedre enn noen andre kunne. Vennene hans var derimot ikke som ham, og forstod ham ikke like godt. Derfor kunne de ikke gi like gode
råd som moren. Og dette mente han var universelt: Ifølge ham burde alle kjærlighetsrådføre seg med foreldrene, heller enn vennene sine.
Min første reaksjon var dyp skepsis. Litt fordi det var absurd for meg å skulle fortelle mamma om kjærlighetslivet mitt. Alt hun og jeg snakka om på det tidspunktet var klimareguleringer i fnanssektoren og at det er gøy å uttale O-en i navnet til forsvarsminister Tore O. Sandvik. Men aller mest fordi Lacrosse-venstres teori bygget på at man burde rådføre seg med en som får en til å føle seg sett og forstått.
Selv om det er deilig, er det sjelden det man egentlig trenger. Det man vanligvis trenger, er å se seg selv utenfra og bli satt litt på plass. Og det skjer ikke om man lever i et emosjonelt ekkokammer med moren sin.
Generasjonskryss = ønskede kyss?
Selv har jeg alltid ment at ens beste rådgiver er ens mest kritiske tilhenger. Personen som kan plukke en fra hverandre, og bidra til gjenoppbyggingen etterpå. Lenge stod jeg derfor støtt i min kritikk av Lacrosse-venstres teori om at det beste er å rådføre seg med noen som forstår en. Men etter hvert har jeg delvis snudd. Jeg mener stadig at
det er en dritdårlig idé å rådføre seg med en som forstår en på den måten moren til Lacrosse-venstre gjør. Men å rådføre seg med en som bruker denne forståelsen til å kritisere, det er en kjempeidé. Og det er det ingen som er bedre på enn mamma. Hun er nå blitt min kjærlighetsguru.
Det skjedde i de dager jeg var hjemme på sommerferie, og hadde en lengre diskusjon med mamma om noe helt uvesentlig. Jeg innså at hun er den eneste personen i verden som virkelig kan se rett gjennom meg. Hun veit hvordan jeg har vokst opp, hvilke hendelser som har forma meg. Hun har sett meg og mine mest irrasjonelle reaksjoner og følelser i sin reneste form, og hun kjenner reaksjonsmønstrene mine bedre enn meg selv. Hun veit hvordan jeg pynter på historier, og kan lukte det når jeg lyver. Og hun er rågod på å komme med tidenes mest irriterende og avslørende kommentarer og spørsmål. Særlig har det vist seg, når det kommer til mine relasjonelle problemer. Så om du også har en overstadig kritisk (men klok) mor, er det kanskje henne, og ikke vennene dine, du burde ringe neste gang du trenger råd om kjærlighet. Gi henne muligheten til å igjen bli den viktigste personen i livet ditt.
Tekst Nora Nesje Grimsmo Illustrasjon Sunniva Knutsen Lund
« PÅ TVERS , MED , NÆR » OG OVERVELDENDE
Det skriker i utstillingsrommene til Bergen Kunsthall.
Bergen Kunsthall huser for tiden en stor utstilling som en del av kunsttriennalen Bergen Assembly. De tre hovedsalene er fylt med verk av kollektiver fra India, Øst-Afrika, Sapmi og Norge. Slik introduserer utstillingen oss for ulike måter å lære og skape i fellesskap. Verkene varierer mye i uttrykk, uten at de virkelig knyttes sammen til noe større. Selv om mange av verkene er gode, drukner de i mengden, og det hele etterlater et overveldende og rotete inntrykk.
Ettersom utstillingen strekker seg over seks rom, hver med fere kunstnere og uttrykk, og denne teksten bare er på to sider, får jeg bare omtalt tre av dem.
Agriforum: Indisk kunstkollektiv I rommet til høyre møter vi det indiske kunstkollektivet Agriforum. Med prosjektet Acts of Re/collection, inviterer de oss til å se på jord og landbruk gjennom nye perspektiver. Vi trer inn i et slags bibliotek, som
samler kunstnernes utforskninger av jordbrukspraksiser og menneskets forhold til dem. Det er festet hyller som strekker seg langs veggene, der det er stilt ut alt fra malerier og jordskulpturer til bøker og videoer.
«PÅ GRUNN AV MÅTEN UTSTILLINGEN
ER LAGT OPP PÅ, BLIR DET RETT OG SLETT FOR MYE Å TA INN PÅ ÉN GANG.»
Dette er viktig arbeid. Det er et forsøk på å løsne opp i godt innarbeidede strukturer som stammer fra kolonitiden. Dekolonisering handler nettopp om å utfordre dominerende kunnskapsstrukturer og gi plass til andre måter å forstå, vite og være i verden på. Biblioteket viser oss at det er fullt mulig. Alternative praksiser eksisterer, og kunsten kan være en arena der man kan utforske alternative væremåter. Det viser også at kunnskap er skapende og ikke skal komme ovenfra og ned,
men at vi kan danne ny kunnskap og kunst i fellesskap.
I midten av rommet, under et stort shamiana, et tradisjonelt indisk telt brukt som samlingssted, står et rundt bord omgitt av små krakker hvor fere sitter og leser. Rundt bordet kan publikum delta i aktiviteter knyttet til alle verkenes tematikk, som er alt fra skeiv økologi til kunnskapsproduksjon.
En video framstiller en mann som danser med jorden. Han leter etter et minne. I naturen fnner han spor av noe gjenværende, noe han vil skape igjen. Dette «noe» er et gammelt landskap. Videoen har tittelen Tools of Yamuna Landscape. Kunstneren Yadav Gyanwant refekterer over industriens fremgang i Delhi og bøndenes fortvilelse over virkningene av den: Fruktbar jord blir uttørket og land tatt over av kommersielle økonomier. Gyanwants dans er intim og lengtende. Den minner oss på at vi
er mer enn bare kroppene våre, men også omgivelsene våre som gror inn i oss. Hjem og natur blir en del av bevegelsene våre, blir en forlengelse av våre kropper.
Agriforum inviterer oss selvsikkert inn i deres verdener og bruker kunsten til å formidle kunnskap. Rommet er tettpakket av erfaringer, men det er også tettpakket av kunst. Det virker dessverre overveldende. På grunn av måten utstillingen er lagt opp på, blir det rett og slett for mye å ta inn på én gang.
Marcus Coates: The Directors I et lite, halvmørkt rom spilles en flm om psykose. Filmen er laget av Marcus Coates, som har invitert fem personer til å snakke om hvordan det er å leve med en psykoselidelse. I flmen står de bak kamera og gir Coates instrukser slik at han kan gjenskape deres erfaringer. På sofaene sitter vi litt målløse og redde, fastbundet til skjermen foran
Tekst Safia Hashi
Foto Nina Stamnes Søyland
oss, og vitner den stadig minkende kontrollen Coates har over sin egen kropp.
En kroppslig følelse fremprovoseres og angsten for å være fanget smitter gjennom skjermen. Sammen med Coates opplever vi ubehaget som følger med en psykotisk episode. Coates, sammen med regissørene, undersøker nye måter å empatisere på, et nytt samvær. Filmen tørr å være ubehagelig og lar oss dele ubehaget fullt ut. Det er nettopp i den kroppslige opplevelsen at empati kan oppstå, ikke bare gjennom intellektuell forståelse.
Sajan Mani: Yamandan; Eruptions from where you buried us I andre etasje blir sammenhengen mellom kropp og rom illustrert av Sajan Mani. Han har laget en to meter lang metallstruktur som står i et mørkeblått rom med gummimatter på gulvet, og vegger fylt med kullkruseduller. Hengende over den store installasjonen er et laken med bilder av øyne.
«ALT SOM SKJER I ROMMET
SETTER SEG I KROPPEN.»
Yamandan er et uttrykk brukt i tamil og malayalam om noe enormt og kraftfullt, og i dette rommet kjenner vi kraften. Verket utforsker hvordan kastesystemet, kolonihistorie og nasjonalistiske myter fortsatt er vevet inn i både kropper og institusjoner. Allerede før vi trer inn i rommet, kjenner vi røyklukten kile i nesen, og stemningsfull musikk setter tonen for verket. Alt som skjer i rommet setter seg i kroppen. Veggen dekket med barnslige kruseduller står i kontrast til destruksjonen som er strødd rundt i rommet. Kunstverket understreker viktigheten av å bygge en ny type kroppslig bevissthet og minner oss på at vi aldri eksisterer isolert.
Mani klarer å illustrere hvordan strukturer og omverdenen endrer kroppene våre, og hvor tett sammenknyttet disse egentlig er. Rommet var intenst og engasjerende, og får en virkelig til å føle seg tilstede.
Ambisiøs, men faller til kort Alt i alt er Bergen Kunsthalls utstilling et ambisiøst og viktig prosjekt, et forsøk på å åpne opp
for alternative måter å lære, føle og skape. Utstillingen viser tydelig at kunnskap er skapende og at kunst kan være en arena for felles læring. Hvert og ett gir innblikk i en ny verden. Likevel er følelsene man sitter igjen med irritasjon og frustrasjon.
Problemet er at det er for mange verdener og for mange strukturer å oppløse i samme utstilling, for lite rom til å virkelig la inntrykkene sette seg. Dekolonisering av agrikultur, jord og natur, spørsmål om kunnskapsproduksjon, skeiv økologi, omsorgspraksiser. Alt dette er spennende temaer, men mister sin tyngde og forsvinner i rommet, i overveldelsen. Det blir liksom ikke plass til den enkelte bevegelsen eller fenomenet. Særlig med dekolonisering, som jo ofte handler om å plukke ting fra hverandre, oppløse strukturer og grunnleggende tenkemåter. Det krever tid. Her får de det ikke det.
«MAN FÅR IKKE TID TIL Å SITTE MED
NOEN AV INNTRYKKENE, FOR I NESTE
ROM ER DET ENDA EN LITEN
REVOLUSJON PÅ GANG.»
Bergen Kunsthalls ønske om å løfte frem et mangfold av perspektiver er prisverdig, men gjennomføringen når ikke mål. Det er for store sprang mellom temaene og for brå overganger mellom rommene, noe som gjør at helhetsfølelsen går tapt. Man får ikke tid til å sitte med noen av inntrykkene, for i neste rom er det enda en liten revolusjon på gang. Intensjonen er god og verkene fantastiske, men her gjelder det å fnne et godt hjørne og bli i det hjørnet.
MÅNEDENS DEBUTANT
Album: Love’s Law
NELLY MOAR
Debutalbumet Love’s Law er befriende i alle ledd.
Nelly Moar har sluppet debutalbumet sitt Love’s Law. Platen følger en selvtitulert EP som ble spellemannsnominert i kategorien soul/R&B for tre år siden. Nå handler det om kjærlighetssorg i alle dens falsetter; Love’s Law handler om sinne, tårer og befrielse, det handler om å bryte fri.
– Dette er hundre prosent en plate om kjærlighet og brudd, sier Nelly smilende, jeg skal ikke late som den er noe annet enn det.
Platen er likevel ikke nedstemt, men et uttrykk for befrielse i alle ledd –fra sorgen, fra sjangertilhørighet og fra menn.
Hundre prosent kjærlighetssorg og en god dose dansing Både albumtittelen og sportitler som «Better Without Me» og «I Still Remember (interlude)» utgjør et åpenbart frampek hva angår tematikken. Men soundet på platen konnoterer ikke til kjærlighetssorg – i stedet inviterer det musikalske uttrykket til dansing.
– Å oppleve kjærlighetssorg er komplisert og forvirrende. Du er så ferdig, helt over det, du drar ut og danser med venninner, har the best night of your life og så er trikketuren hjem en helt annen historie. Det er så kontrastfylt. Jeg ville speile den følelsen, tydeliggjøre forvirringen og
befrielsen i sorgen gjennom tekst og sound.
Gjennom platen blir vi tatt med ned i soulens dype daler, over den dansbare popens høyder og gjennom kratt av elektronika og jazztoner, hele tiden ledsaget av en luftig og ganske sexy vokal.
– Du befrir deg også fra en sjanger på platen?
– Jeg elsker R&B, og kommer alltid til å gjøre R&B. Men jeg vil ikke låse meg til én sjanger så tidlig i karrieren min, jeg ville etablere at jeg har et bredt spekter. Livet endrer
seg hele tiden, og det gjør mine musikalske interesser òg.
Siden EP-debuten har livet endret seg for Nelly. Albumets tekster viser tydelig til en vanskelig periode, der dansing og vennskap og deilige, lystbetonte øyeblikk likevel fantes. Kjærlighetssorgen har avleiret seg i tekstene. Det musikalske uttrykket er håpefullt.
– Er musikken et uttrykk for håp og fellesskap? Skal vi danse sammen i sorgen?
– Ja! Ja! Ja! svarer Nelly oppglødd, og så litt mer kontant:
Tekst Åse Stefansen
Foto Øystein Haaraø
– En av måtene man bearbeider på, er at man drar ut og danser. Det er så ekte for mange. Det er en prosess som de feste går gjennom. Jeg har laget dansemusikk fordi det er en del av den prosessen. En veldig ekte del.
På egne premisser
For Nelly har det vært viktig å ivareta og omfavne sin egen femininitet. Hun synger luftig, sexy, og kler seg i feminine klær. Femininiteten og seksualiteten vil hun ikke stue bort for å fremstå mer seriøs.
– Jeg hadde følt meg så feig hvis jeg dekket meg til bare for anerkjennelse. Dette er ikke noe alter ego, jeg kler meg i fne topper og fne kjoler til vanlig. Hadde ikke det blitt gjenspeilet i prosjektet mitt hadde jeg ikke vært meg selv.
Nelly har utdanningen sin fra jazzlinjen ved Griegakademiet. Der var medstudentene hennes nesten utelukkende menn. Kompisene ville ikke fått tyn hvis de dro av seg skjorta på scenen, stemmene deres hadde ikke blitt kalt sexy av en journalist, slik hennes nettopp har blitt.
– Det artige er at de som blir mest provosert av å se kvinner omfavne sin seksualitet og sin egen kropp, det er menn. Av erfaring står andre kvinner og heier på deg, sier Nelly smilende.
Love’s Law har i det hele tatt vært et stort frigjøringsprosjekt. Når Nelly slipper albumet, gjør hun det under sitt eget label. Slik tar hun kontroll over produksjonen, over midlene sine. Også dette har vært befriende.
Når Nelly synger ut om kjærlighetssorg med luftig vokal til dansbare rytmer, leker hun like mye med egen seksualitet og femininitet, som med det musikalske uttrykket. På Love’s Law manes det til et øyeblikkelig og håpefullt fellesskap i en tung kjærlighetssorg.
– Det trenger man også?
– Det er det man gjør.
– Og det er der man kanskje kjenner at det går greit?
– Det var det for meg.
ANMELDELSE
Cover
Ruth
Emilie Rustad Martinsen
Album: How Did I End Up Here?
JOUSKA
Tekst Elise Brudevoll Skjekkeland & Nora Nesje Grimsmo
Med det nyslupne albumet How Did I Wind Up Here? utforsker Jouska nytt farvann. Albumet består av ti låter, som fører lytteren gjennom et støysyret lydlandskap bestående av fytende harmonier og luftige rom. I vann er det vanskelig å si hva som er opp og ned, men det er også noe behagelig i vektløsheten der overgangen mellom tilstand og stillstand er så skjør.
Jouska har tidligere betegnet både et band og en duo, men er nå navnet på Marit Othilie Thorviks soloprosjekt. Den nye utgivelsen gis ut på hennes eget label, Koke Plate. Slik blir den en manifestasjon av noe hun har tatt fullt eierskap til.
På How Did I Wind Up Here? tar Jouska med elementer som kan gjenfnnes i det Spellemannsvinnende elektronikaalbumet Suddenly My Mind Is Blank (2023). Men det nye albumet utgjør et stort sprang sjangermessig også. Her ligger støyete drømmepop, kunstpop og «shoegaze» til grunn.
Den første låten «Courageous:Shy» åpner med romsterende og klikkende lyder fra en plate som settes på. Deretter trer myke toner inn. Disse blir liggende som et fundament i alle albumets sanger.
How Did IWind Up Here? er et album som skal lyttes til i sin helhet. Albumet er tematisk stringent; hver låt er en utforsking av ulike rom i samme følelsesunivers. Uro, sorg og følelsen av å miste fotfeste ligger i bunn, men også øyeblikk av klarhet og aksept fyter gjennom albumet.
Å lytte til albumet er som å dykke ned under vann. Ikke som å svømme i den klare overfaten, men å virre vektløs rundt på havets trykkende bunn. Jouska er en brennmanet på coveret. Hun fyter forbi, og det gjør albumet også.
Thorviks stemme er dempet mer enn den behøver å være. Forsterket av at sangene høres noenlunde like ut, blir det hele en nokså monoton undervannsferd. Men det er det ikke nødvendigvis noe galt i, det er kanskje det som gir albumet gjenlyttingsverdi.
Thorviks hviskende vokal drukner i lydbildet, det virker som den vil bryte gjennom, men ikke helt klarer å gjennomtrenge. Helt uten gjennomskjæring er albumet imidlertid ikke. Perkusjonsrytmene fra den dyktige trommisen Elias Tafjord, gir et oppbrudd i albumets innledningsvise mykhet. Særlig gjelder dette på «Pierced» og avslutningssangen «Should Have Seen It Coming» – albumets beste!
Det krever mot for å tre inn i nytt farvann, og det er nettopp det Jouska gjør på How Did I Wind Up Here?. Ofte er det godt å ligge opp ned i vann og kjenne på trykket av verden. Den er jo der, tross alt –og kanskje burde vi dykke oftere både ned i tilstanden den står i og stillstanden vi føler på i møtet med den.
STOFF MELDER
NOKO UINSPIRERANDE
Mi skuldige nyting er Sophie Elise på Snapchat. I mine auge er ho ein djupt fascinerande karakter og i mitt hovud er Snapchat-tittinga forsking. Men det er ikkje forsking, det er fullstendig hjerneråte. Ho er fascinerande, men på ingen måte inspirerande. Eg likar å følge med på Sophie Elise. Eg synest alle skal ha noko uinspirerande å ty til no og då.
Men eg skal heller fortelje om dei siste kulturelle impulsane mine som har vore inspirerande. Så får du sjå om dei er det for deg også.
ROMAN :
For øvrig mener jeg Karthago bør ødelegges av Kyrre Andreassen I haust vann Kyrre Andreassen Bibliotekets litteraturpris. Han vann prisen for ei anna bok enn den eg les, men viss du likar denne, så kan du jo lese neste også. For øvrig mener jeg Karthago bør ødelegges handlar eigentleg ikkje om Karthago, men om alt anna.
Sjølve handlinga i romanen er ikkje så inspirerande. Hovudpersonen heiter Krister Larsen (eit uinspirerande namn) og er ein sjukemeldt elektrikar. Kan hende du har ein yrkesfag-draum, men biletet vi får av elektrikeryrket er ikkje særlig romantisk.
For det meste er Krister aggressiv, litt håplaus og sytete. Men alt det utilstrekkelege blir skrive fram på ein måte som får meg til å måpe. Det er ikkje Kyrre Andreassen som skriv denne boka, det er Krister Larsen, og han bryr seg ikkje så mykje om kva som er korrekt setningsoppbygging. Forteljemåten er assosiativ, vi hoppar fram og tilbake mellom minne, samtalar og folk.
Det er morosamt, sårt og rart. Det er fascinerande å lese.
ALBUM :
All Verda av Side Brok
I all verda, kva som skjedde no? I over 20 år har Side Brok laga energisk, norsk hiphop. Blir dei ikkje gamle snart? Ikkje enda, iallfall. I det du tenkte at det ikkje var meir å rappe om Hovdebygda, så kjem det meir. Dei har jo ikkje laga noko song om Esso, før no. Det er svært. Dei er svære.
Eg blir varm om hjartet av Side Brok. Det er umogleg å ikkje smile når du høyrer dette. «Magisk, episk og spektakulært» er kanskje litt i overkant sterke ord, men dette albumet er bra. Sjef R briljerer heilt klart på plata, men Sirkel Sag har eit høgdepunkt med «Rural Myte». Der er han god.
ALBUM :
Alle Snakker Sant av Siri Nilson Eg fyr ikkje så ofte, men i haust har eg foge. Urutinert som eg er, hadde eg gløymt å laste ned musikk, podkastar og seriar på mobilen. Men i Spotify-biblioteket mitt fann eg ein bortgøymd skatt. Når eg høyrer på Siri Nilsen, høyrer eg vanlegvis på albumet Skyggebokser, men det var ikkje dette eg hadde lasta ned. Det var Nilsens andre album Alle Snakker sant, utgitt 11.11.11. Trykke play, slappe av. Det får meg til å tenke på heilt andre ting enn fyskam.
Siri Nilsen er så fink. Ho var så fink. Kor har det blitt av ho, eigentleg? Eg ser på Instagram at ho har sett musikken på pause og begynt å strikke. Strikking er det minst inspirerande eg veit om.
Inne på eit fy, med Lillebjørn Nilsen si dotter i øyra. Uvitande om kvifor ho ikkje har kome ny musikk sidan 2014. Eg tenker lengtande tilbake til den fyturen. No vil eg aldri kunne høyre på Siri Nilsen igjen, utan at den evinnelege klikkinga frå strikkepinner blander seg inn med ukulelespelinga.
FJELL :
Sandviksfjellet
Det mest inspirerande ein kan gjere er kanskje å gå ein tur i fjellet. Natur er kultur. Eg har riktignok ikkje gått noko fjelltur i det siste, men eg har tenkt mykje på det. «Det må eg gjere,» har eg tenkt. Hadde eg gjort det, så hadde eg nok rusla rundt på Sandviksfjellet, det beste byfjellet. Det nærmaste eg kjem er likevel eit par turar på Fløyen, og det er mogleg Sophie Elise ville ha kalla dette for ein fjelltur, men det er det ikkje. Fløyen er ein haug. For øvrig mener jeg buekorps bør legges ned.
Tekst Asta Eikemo Foto Kathrine Albrigtsen
KULTURELL FØRSTEHJELP
Pensum skriker etter oppmerksomhet, men kulturbyen Bergen skriker høyere. Kan du høre den?
Tekst Oline Okkenhaug
KONSERTER
Ekkofestivalen går av stabelen 31. oktober til 2. november. Er du ny i byen har du kanskje ikke hørt om begivenheten, men dette er altså en festival med fokus på eksperimentell og elektronisk lyd. Ta med deg like eksperimentelle dansemoves så er du garantert en god helg!
Honningbarna spiller konsert 6., 7., 8. november på Kvarteret, i regi av Bergen Realistforening. Et av landets fremste livebands, i et av byens mindre konsertlokaler. Say no more.
Vill Vill Vest arrangeres 6. til 8. november – perfekt for deg som er lei av de samme gamle artistene (Honningbarna?), og som ønsker et solid utvalg av nye, norske artister! Her kan du oppdage alt fra ferske indieband til etablerte navn i ny FILM Se meg
Gikk du glipp av Se meg under BIFF? Fortvil ikke. Den norske dramathrilleren med Pia Tjelta, Kristoffer Joner og Tarek Zayat er fortsatt å se på kino. Tjelta vant prisen for beste kvinnelige skuespiller under Karlovy Vary-festivalen for rollen – og med stikkord som utroskap, drama og lengsel er det all grunn til å tro at det blir hett i kinosalen. I korte trekk handler flmen om en lærer som forelsker seg i en ung asylsøker. Filmen går på Bergen kino fra og med 31. oktober.
ALBUM
I Will Not Be Like That av Ea Othilde
Stjerneskuddet Ea Othilde har sluppet debutalbumet I Will Not Be Like
LITTERATUR
Barnet mitt av Hanne Ørstavik
Hanne Ørstaviks Barnet mitt ble strengt tatt utgitt i slutten av august. Men teller ikke det som høst, da? Paraplyen min og jeg slår et slag for at det gjør det i Bergen.
Barnet mitt handler om en mor og sønn som reiser til Roma, der avstanden mellom dem blir stadig tydeligere. En roman om kjærlighet, frihet og ansvar – eller en påminnelse om hvorfor du kanskje ikke skal dra på ferie med foreldrene dine.
I korte trekk er det en bok om å ikke strekke til. Perfekt lesning for deg
DJ´S
Ekko nøyer seg ikke med festival –
ANDRE ARRANGEMET
Mat for Palestina skjer på Rommet både den 30. og 31. oktober. Frister det å samle venner for et fristende måltid med deleretter? Overskuddet sendes til Palestina, så her er det fere grunner til å dra enn retter som får magen til å skrike etter mer.
Debutantfest arrangeres på Litteraturhuset i Bergen den 12. november. Ønsker du å bli inspirert på lesefronten, men kjenner at krimheltene begynner å gå i reprise? Da kan en debutantfest være stedet for deg som ønsker nye navn, nye titler og frisk skrivelyst.
Bergens letteste karaokekveld fnner sted på Bergen camping både 30. oktober og 27. november. Har du ikke sangstemme kan du heller ta del i kvissen deres: Bergens letteste
Av Emilia Valentina Bakke Ellingsrud
«Se og hør, her og nå»
(2016-2025)
Av Stoff er du kommet, til Stoff skal du bli, av Stoff skal du igjen oppstå.
«Vi har bestemt oss for å legge ned den snart ti år gamle spalten: ‘Se og hør, her og nå’» sier ansvarlig redaktør på det ukentlige Stoff-møtet med journalistene. Jeg blir betenkt, det var jo jeg som skrev den sist. Hva kan ha skjedd?
Når jeg tusler hjem etter møtet, virrer alle mulige spørsmål rundt i hodet mitt. Er jeg grunnen til at spalten ble lagt ned? Er jeg bare en middelmådig NHH-student som ikke engang klarer å anbefale noe? Jeg burde kjent igjen de falske smilene folk ga meg, da jeg sto der stolt, og ventet spent på tilbakemeldingene deres. «Virkelig morsomt ass», sa de til meg, men var teksten i det hele tatt morsom? Mest sannsynlig ikke.
Ah, jeg er en lidende kunstner – på lik linje med Stefan Zweig og van Gogh. Tenk at jeg anbefalte folk i Bergen å sykle?! Det er jo ingen som FAKTISK sykler i denne byen. Jeg er så jævlig ny ass. Og når jeg først er inne på det, er det jo i hvert fall ingen som sykler ut til føkkings NHH.
Jeg avslørte meg selv; nå tenker alle at jeg er en kjedelig NHHstudent. Jeg ble forrådt av Stoff. Som en slags moderne Trotsky av Bergen ble jeg tatt inn i varmen, bare for å bli spyttet ut igjen. Nå har de i tillegg laget en ny spalte – «Stoff melder». Redaksjonen tør ikke å innrømme det (i hvert fall ikke til meg), men jeg vet at det var min feil. Det er min skyld at «Se og hør, her og nå» ble lagt ned.
Hvil i fred «Se og hør, her og nå». Unnskyld for at jeg drepte deg, jeg gjorde virkelig mitt beste.
Tekst Sylvester De Faria Loe Illustrasjon Isak Reinhardsen Vittersø
Tekst Oline Okkenhaug Illustrasjon Sara-Linn Almquist
1. Nå må man nesten innfinne seg med at sommeren er forbi. Hvilken dato i oktober regnes som starten på vinterhalvåret?
2. Fra USA er man vant til å se lykter laget av gresskar på Halloween, men hva pleide irene tradisjonelt å skjære ut?
3. Hvor lang tid bruker sollyset på å nå jorden? Slingringsmonn på 30 sekunder.
4. Årets ellevte måned er rett rundt hjørnet! Hvilket rockeband ga ut låta November Rain i 1991?
5. I november feirer de Thanksgiving i USA. Hva har den amerikanske presidenten tradisjon for å gjøre under denne høytiden?
8. Det er ikke bare morgenene som blir mørkere og mørkere – også verdensbildet ser mørkt ut. Hvilken håpløs nyhet delte forskere nylig om havet?
9. Hvem vant årets Nobels fredspris? Hint: Det var ikke Donald Trump.
10. Snart inntar Honningbarna Kvarteret tre kvelder på rad. Hva er navnet på deres to nyeste album?
11. Den kjente jazzlåta «Autumn Leaves» var opprinnelig fransk, med tittelen «Les Feuilles mortes». Hva betyr den franske tittelen oversatt til norsk?
6. Er du virkelig etablert i Bergen, har du gått noen turer opp Ulriken. Hvor høyt er det høyeste av Bergens syv fjell?
7. Apropos Ulrik(en), hvor mange fikk navnet Ulrik i Norge i 2024? Slingringsmonn på 10.
0-4: Tja, det er nok på tide å vende blikket litt ut.
5-8: Du nådde ikke helt i mål. Men hei, du deltok.
9-11: Gratulerer, du viser et urovekkende nivå av allmennkunnskap.
Fasit: 1.14. oktober regnes som den første vinterdagen, ifølge -prim staven. 2. Neper. 3. 8 minutter og 20 sekunder. 4. Guns’N Roses.5. Hver høsttakkefest benåder presidenten en kalkun som ellers ville endt på middagsbordet. 6. 643 meter over havet. 7. 49, ifølge Babyverden.no. 8. At det er ingen vei tilbake for de tropiske korallrevene. 9. María Corina Machado fra Venezuela. 10. Soft Spot (2025) og Animorphs (2022). 11. De døde bladene.
