FEMME BRUTAL

Tekst Oskar H. Tveitdal Foto Ada Harboe

Stoffs utsendte møter Femme Brutals utsendte, Maria Refsland, på Cafe Opera for en prat om feminisme, musikkens politiske kraft og planene for Bergen.

– Hva går konseptet deres ut på?

– Vel, vi er et feministisk bookingkollektiv som prøver å få bukt med representasjonsproblemet i norsk musikkbransje. Gjennom å sette opp konserter og klubbkvelder med underrepresenterte grupper som skeive, kvinner og ikke-binære på og bak scenen tror vi at vi at kan gjøre en forskjell.

– Hva er det dere booker?

– Vi har vel egentlig ikke noen mal på hva vi booker inn, men det har blitt mest undergrunnsmusikk og litt mer eksperimentelle ting. Også pleier vi av og til å arrangere workshops og samtaler der vi tar opp ulike feministiske problemstillinger og artigheter.

– Hvorfor er det viktig med kjønnsbalanse og mangfold på og bak scenen?

– Først og fremst så handler det om rettferdighet. Det har vært en mannsdominert scene og bakscene og det har vært vanskelig for kvinner og ikke-binære og komme seg med. Får vi disse på scenen tenker vi at vi viser hva som er mulig, og at dette vil inspirere folk til å satse på musikken selv. Og så får man

jo mer musikk! Og da får man jo mer variert musikk, og dermed blir det større sjanse for at ere nner musikken de digger.

– Det er som kjent ikke slik at hvite, hetero le menn fra naturens side skulle være noe inkere på gitar eller mer kreative enn andre. Da er det viktig å slippe «alle gode krefter til» som Trine Skei Grande pleide å si.

Og tallenes tale er tydelig, om noen skulle være i tvil. Etter en gjennomgang av plakater til 20 av landets største festivaler kunne Vårt Land i mai i år konkludere med følgende: kvinnelige soloartister eller band bestående utelukkende av kvinner utgjorde bare 27 prosent av de oppførte. Inkluderer man band bestående av både kvinner og menn ligger andelen på 34 prosent. Og ifølge SSBs undersøkelser i 2020 var bare 31 prosent av de sysselsatte i musikkbransjen kvinner.

– Hva tror du er grunnen til at det ikke er god nok representasjon?

– Historien vår er nok grunnen til det. Den hvite, streite mannen har vært den som har styrt skuta. Vi andre har vært kua. Det å være rockestjerne er kanskje den største motsetningen til å være kua. Også det å følge drømmer, og gå mot strømmen. Det har vært et domene for dem som er fri. Så med frigjøringen følger mangfoldige rockestjerner!

– På hvilken måte kan musikk bidra til politisk endring, tenker du?

– Alle som er med har stor tro på musikken og kunstens politiske kraft. All kunst er politisk potent. Opp igjennom har kunsten vært brukt for å subtilt uttrykke meninger som det kunne være risikofylt å åpent mene noe om.

– Også tror jeg kunsten engasjerer på en annen en måte enn for eksempel kommentarer i avisa. Alt er viktig, men det bidrar liksom på hver sin måte.

– Dere kaller dere queerfeminister, hva er det?

– De siste årene har man hatt en splittelse i kvinnekampen. Der noen har ekskludert transkvinner fra kvinnebegrepet, mens andre som oss, såklart inkluderer dem og ønsker å utvide kampens nedslagsfelt. Queerfeminisme er en slik utvidelse, der man går bort fra det binære synet på kjønn. Det er mange ere enn cis-kvinner som har enormt mye å vinne på feminismens fremgang!

– Hva er planene for Bergen?

– To av oss fra bookingkollektivet har ytta til Bergen fra Oslo nå, og vi syns det vi har i Oslo mangler litt her. Vi er jo i oppstartsfasen, så det kan jo hende vi tar feil, men foreløpig plan er å sette opp noe en gang i måneden, eller kanskje annenhver. Så får vi håpe på bra oppmøte. Da fortsetter vi!

– Har representasjonen bedret seg noe med årene siden dere starta?

– Absolutt! Men det mangler kanskje ennå litt kvinnelige instrumentalister. Man har mange kvinnelige front gurer, men fremdeles tror jeg det er en overvekt av mannlige instrumentalister. Også har man jo fått ere kvinner som har gjort det bra i musikkbransjen kommersielt. Det er bra, men vi er opptatt av representasjon i alle lag. For å ta et litt banalt eksempel tror jeg det er en overvekt av mannligehobbymusikere. Hadde liksom vært kult hvis våre 50 år gamle mødre spilte opp til dans på lokalet!