MYTEN OM VOKSENLIVET

Tekst Hallvard Hegland Øvstebø

Da jeg var 13 år ble jeg ufrivillig vitne til at min far besvimte på tannlegekontoret. I bilen på vei hjem mumlet han noe om å være traumatisert av skoletannlegen. Jeg var også traumatisert, men av helt andre årsaker. Pappa hadde blitt med som en trygg voksen. Han skulle gi meg en klem med to klapp på ryggen når jeg følte meg redd. Så skulle han dra hjem og kse oppvaskmaskinen og alle livets små og store problemer. Var det ikke meningen at voksne skulle ha kontroll?

Fra tidlig alder ble jeg nødt til å innse at voksenlivet er litt som krypto og styringsrenten. Jeg fatter ikke egentlig hva det innebærer.

Da jeg pitchet ideen om denne teksten på redaksjonsmøtet, mente redaktøren at det var en perfekt fem-på-gata-sak. “Løp ut og nn noen voksne da! Spør dem hva greia er!” Det burde jo være enkelt nok. Folk hadde imidlertid liten eller ingen tid til å snakke med unge journalistspirer om kvasi loso ske spørsmål denne dagen. «Jeg vil helst være anonym på gata jeg», kk jeg streng beskjed om fra en eldre dame. En annen fyr mente at å være voksen innebærer å betale mobilregningene selv. Utover det hadde han ingen kommentar. Kanskje er det likevel slik dét er å være voksen. Man blir en i mengden, med kontroll på personlig økonomi og liten tid til re eksjon. I en podcast jeg hørte på en dag, var det en losof som snakket om at «voksne» bare er et slags eventyr man forteller til barn for å betrygge dem om at ting kommer til å ordne seg. Det er en illusjon man skaper for at de små skal føle seg trygge når de gråter og livet suger. I realiteten nnes det ikke noe magisk «voksenland» der ute. Ingen har egentlig helt kontroll. Vi blir eldre, og innser at vi aldri når et punkt der vi virkelig føler at vi er voksne. Dette er kanskje åpenbart når man tenker over det. Men har det alltid vært slik? Kanskje det fantes voksne før i tiden?

Rollene «barn» og «voksen», og forholdet mellom disse, blir tross alt formet av historiske og samfunnsmessige endringer. For rundt 70 år siden var det enkelt nok. Flertallet av 14-åringene gikk ut i arbeidslivet etter fullført folkeskole. Voksenrollen var knyttet til å bli integrert i samfunnet gjennom lønnsarbeid. Den voksne formidlet tradisjoner, verdier, lokal kultur og kunnskap til neste generasjon. Enda tidligere markerte også ritualer som kon rmasjon en tydelig overgang fra barndom til voksenliv. Det ga viktig statusendring og mulighet for å inngå ekteskap.

Med tiden har ting blitt mer komplisert. I dag blir mange av oss ikke etablert med arbeid og familie før vi er bortimot 30 år. Senere bryter mange med den samme familien, og yrke og arbeidssted varierer i mye større grad. I våre moderne samfunn er tradisjonene og verdiene også mer ytende. Dette gjør at det er vanskeligere å peke ut bestemte overganger mellom barne- og voksenlivet. Voksenrollen har rett og slett ikke den samme stabiliteten som tidligere.

Så blir det heller ikke noe lettere av at vi skyver voksenlivet foran oss til fordel for en stadig utvidet «ungdomstid». Før vi kan bli voksne skal vi individualiseres, realiseres og selvutvikles. Helst ere ganger. Økt velstand og målrettet markedsføring gir oss uendelige muligheter til å velge hva vi skal gjøre med (voksen)

livet. X antall medier og påvirkere gir oss et evig sammenligningsgrunnlag. Arbeid og ekteskap er ikke lenger det øverste målet. Etter folkeskole drar vi på folkehøgskole. Før vi nner ut av voksenlivet må vi nne oss selv. Og slikt tar jo tid. Så vi utsetter det helst så lenge vi kan. Et slags kollektivt Peter Pan-syndrom.

Voksenrollen har altså blitt mindre tydelig med årene. Samtidig har vi en stadig større forventning om hva det vil si å være ung. Der man tidligere søkte seg mot trygghet og stabilitet, er det nå frihet og uforutsigbarhet som gjelder. Vi bytter ut folkevogn med forbrukslån, og rekkehus med bakrus. Det er bedre å ta opp fag enn å ta fagbrev. For i motsetning til våre besteforeldre har vi heldigvis funnet ut at vi bare lever én gang.

Kanskje er det lettere å forstå voksenrollen om vi rede nerer begrepet litt til å passe inn i tiden. Personlig skal jeg betrakte meg som voksen

den dagen Lånekassen er tom og jeg legger ut et bilde av ryggsekken min i Nicaragua. Det er ikke sikkert min far blir så stolt, men det får heller være. Jeg kan heller ta tannlegeregningen selv fremover.