SIMEN LANGELAND

Tekst Jonas Vedeler Gudmundson Foto Ada Harboe

Jeg er på vei ut mot Nordnes. Adressen jeg har fått via en Instagram-DM virker korrekt, men langs veien er det ikke lett å se hvor leiligheten jeg skal besøke ligger. Tors hammer dundrer over meg, og skyene strammer seg til. På fortauet nner jeg en mørkkledd mann som myser betenkt mot himmelen. Simen Langeland bryter betenksomheten med et håndtrykk og et smil. Vi geleides inn i leiligheten hans på Nordnes, som for tiden fungerer som arbeidsstudio. Etter at jeg i et ivrig øyeblikk kk ordnet intervjuet med Langeland, kjente jeg konsekvensene på kroppen. Jeg kan jo ingenting om kunst. Eller, svært lite, i hvert fall. Jeg håper Langeland kan utvide horisonten min. Den lille, nordnesianske leiligheten er fargerik og spekket med maleutstyr. Det ser ut som det forventes skal av en maler.

Simen Langeland (f. 1988) er utdannet illustratør ved Kunsthøgskolen i Bergen. Han er født og oppvokst på Nesttun, men har siden bodd rundt omkring i hele byen. Det var i Sandviken han meldte seg på malekurs, så seg lei psykologistudiet, og begynte på Kunsthøgskolen. På gulvet spres det ut med malerier. Fargepalettene spruter utover parketten, og de mytologiske, ytende motivene møter malerier av betongveggen til gamle Garage.

Garage, nå Stereo, er en av Bergens institusjoner som er fanget i Langelands univers. Mange blir kjent med verkene hans gjennom portrettene av Bergen. Her skildres byens stolte institusjoner, med Langelands egen penn. En penn som står litt utenfor begivenhetens sentrum, og

som samler alle slags karakterer en ser rundt omkring i byen, i ett og samme bilde. Det er en slags oppsummering av alle typene Bergen bærer. Utenfor Café Opera, Garage, Apollon, Hulen og Nordnes sjøbad.

– Arketyper som går igjen, forklarer han.

I det siste har det vært stor interesse for Langelands verk blant byens studenter. Derfor har han også utvidet sitt repertoar med malerier av steder som Sydneshaugen og Verftet.

– Mange studenter kjøper det som et minne av byen, smiler Langeland.

Undertegnede prøver seg (og jeg gjentar, uten særlig peiling) på en parallell til Christopher Nielsen, den tegnende lillebroren til rock- og Oslolegende Joakim «Jokke» Nielsen. Det er noe lignende i streken, tenker jeg.

– Jeg har ikke noe særlig forhold til hverken ham eller den musikken. Men det er kanskje noe i uttrykket som ligner, spør han seg hø ig. Nei, lite der altså. Kanskje kunstøyet mitt må til optiker.

– Jeg er jo bergenser, så det er mye bergensband. John Olav Nilsen, Hjerteslag og sånt, sier Langeland.

Jeg ser hverken diamanter eller kirsebær i noen av maleriene, men våger meg ikke utpå en gang til. Det jeg dog ser, er verdien i å portrettere sin egen by på en slik måte. Å fange essensen, det underliggende i bybildet, nettopp slik Langeland gjør.

Langeland er ikke alene om å portrettere bybildet gjennom kunst. Musikkgruppen Romskip har i ere år fanget selve følelsen av Bergen, og i så måte er det et nstilt samarbeid vi snart får bevitne. Langeland har nemlig laget coveret til bandets nyeste singler og kommende album. Men samarbeidene er ikke begrenset til kjærlighetserklæringer til hjembyen. Langeland har også utvidet radiusen sin, og laget albumcover for det oslobaserte synthpop-bandet Svømmebasseng. Slike samarbeid på tvers av kunsten er noe han setter pris på.

◀Donald Trump står med den røde telefonen, en direktelinje til djevelen. Inspirert av teleskriverlinjen mellom Washington og Moskva under den kalde krigen. Kommersielle stormakter har vind i seilene. Store CO2-kanoner danner tregrensen og forurenser den rødlige himmelen.

Et av Langelands største verk er Emigration-serien. Den inneholder re store bilder, hvor seeren følger en strøm av yktninger gjennom ulike fantasilandskap. Inspirasjonen fant han i yktningkrisen som nådde sitt klimaks på midten av 2010-tallet. Bildene henger sammen som A, B, C og D, og tar seerne gjennom en begivenhetsrik, fantasistyrt verden, dog med tydelige assosiasjoner til vår egen. De politiske aspektene ved kunsten er ikke noe Langeland skyr, men han er samtidig ikke særlig pratsom når vi beveger oss innom temaet. Likevel får det en symboltung plass i kunsten hans.

Det er streken, gjort med blyant i første omgang, som gjør maleriene så særegne. Langeland har en ganske tydelig prosess.

– Jeg har ofte noen ting jeg har lyst til å visualisere, noen konsepter.

Videre skisserer han med blyant eller kulepenn. Når ideen er skissert ut, overfører han den til selve arket, og skisser på ny. Denne skissen fylles med blekk og penn.

Siste fase er fargeleggingen, og gjøres gjerne med akvarell. Langeland har eksperimentert med andre typer maling, men de gjør at streken forsvinner litt, sier han selv. Han påpeker at illustratørutdannelsen påvirker nettopp sketchingen og papirformatet.

– Det var et kveldskurs i maling, bak Bryggen, som jeg meldte meg på.

Han påstår at han «ikke var særlig god» til å male før dette kurset, men fant seg vel til rette. Da droppet han like gjerne ut av psykologistudiet, og søkte seg til Kunsthøgskolen. Langeland fant pennen sin mellom brosteinene i Sandviken, og tilførte den Bergens regnfulle yt. Nå henger streken hans i Bucuresti.

Ja, dette er tre byer du kanskje ikke trodde du skulle få servert på rekke og rad. Langeland peker bort mot bordet. Der ligger halvferdige malerier og skisser til nye verk. Noen er bestillingsverk, og noen skal på utstilling. Han forteller om veggmalerier han har gjort i Moss og Fredrikstad.

– Det handler om innbyggermedvirkning gjennom kunst. Hva innbyggere tenker om sitt eget byrom. Gjennom prosjektet «In search of Democracy 3.0» har vanlige folk fortalt sine historier til kunstnere, som deretter har tegnet deres historier. som stilles ut på torg og ellers i det offentlige rom, forklares det videre.

Å bidra til demokratiet gjennom kunst må være stort, tenker jeg for meg selv.

Videre forteller han at han under koronapandemien var en del av et prosjekt som ønsket å belyse livene til HIV-rammede mennesker i Romania. Gjennom Zoom-intervju ble han kjent med en rumener som er rammet av HIV.

– Det var ganske intenst, og veldig rart å snakke med folk så langt borte om noe så nært. Det er spennende å jobbe relasjonelt, forteller han.

Resultatet ble en gruppeutstilling i Bucuresti. Den inneholder blant annet malerier, tegninger, fotokunst og skulpturer.

– Jeg opplever det som veldig interessant. Det får en bredere mening. Bucuresti – for en god sak. Fotografen knipser noen siste bilder, før vi takker for oss.

Jeg havner ut på fortauet igjen med et vandrende sinn. Kanskje har jeg lært litt om kunst. Eller er det fortsatt så ytende som jeg trodde det var?

Himmelen åpner seg, og regnet gir en oppkvikker. Jeg er ikke mindre betenkt nå enn da jeg kom, si. Men jeg har bevitnet hvordan kunst har en påvirkningskraft på verden rundt meg. Og det er stor lærdom å få, fra en liten leilighet på Nordnes.