BERGEN OG BRENNMANETER

Tekst Thora Selsøvold Illustrasjon Marie Haugen

Jeg trodde Bryggen var større. Ja, slik er det. Og jeg forestilte meg ikke en tungt tra kkert vei rett ved siden av, som blokkerer utsikten til havet. Dette var forventninger jeg hadde basert på den kaotiske, politiske situasjonen som forslag om bybane langs Bryggen har forårsaket. Det hele forvirrer meg nå. Jeg har aldri besøkt Bergen tidligere, og det er skyfri himmel. Bryggen er liten, og rett ved siden av tuter en tungt tra kkert vei.

Jeg tok bybanen til Bryggen, det vil si, så langt den i dag rekker. Bybanen går frem og tilbake langs den samme strekningen, og likevel gikk jeg først av på feil stopp og måtte krabbe ombord igjen. Bybanens latterlige underdimensjonering snøt meg for sitteplass, og jeg måtte motvillig sniffe parfyme fra skulderen til en av mine medpassasjerer. Allerede her ble jeg altså integrert i Bergens mest omstridte debatt. Vi var godt over halvveis fra yplassen før jeg skjønte at hvert stopp på bybanen har sin egen melodi (noe som også er litt merkelig).

Nå har jeg bodd i Bergen i snart to måneder. Det er en øvelse i å nne seg til rette. Jeg etterstreber å legge ting på plass i samme bevegelse som jeg henter dem. Altså, jeg henter tannbørsten for å pusse tennene. Og i samme bevegelse som jeg tar på tannpasta, lukker jeg korken og setter tuben tilbake i skapet. Den som ikke roter, rydder ikke. I august yttet jeg fra Oslo til Bergen. Jeg legger Oslo på plass i samme bevegelse som jeg plukker opp Bergen. Sømløst. Jeg må være rask, ellers går jeg glipp av innledningsfasen. Jeg tripper etter å komme i gang. Selv om jeg leter etter mindre de nerte tidsopplevelser, føles tiden mest som en begrenset substans jeg burde stappe full av så mange gode opplevelser som mulig. De siste ukene har jeg ført en detaljert kalender med klokkeslett for arrangementer som tidvis har overlappet hverandre. Problemet er at jeg ikke vil kunne se alt jeg ikke har fått gjort fordi jeg gjør noe annet. Eller kanskje det er en god ting? Uansett handler det om å ha historier å fortelle når jeg kommer hjem dit jeg vokste opp.

Den første dagen min i Bergen ble jeg solbrent i hodebunnen. Samtidig observerte jeg at taket på holdeplassen nærmest overlappet med dørene til bybanen. Jeg tenker det taler for seg selv. Det er gjentakelser overalt og det blir merkelig om jeg ikke nevner dem. Men jeg hadde altså en n dag i Bergen: Spiste en overpriset skekake (uten tilbehør), tittet bak duken som dekker delene av Bryggen (under reparasjon), lette (forgjeves) etter offentlige toaletter. Ja, ingen kunne skille meg fra andre turister. Heller ikke i ukene som fulgte.

Jeg har testet ulike omveier fra universitetet til bybanen. I ere dager lette jeg etter en bok på biblioteket som ikke sto der den skulle stå. Tilbake neste dag, opp trappen og til riktig hylle, men ingen bok. Noen hadde altså plassert den på gal hylle, og vi kunne ikke annet enn å vente på at den skulle dukke opp, sukket bibliotekaren. Biblioteket i Bergen har for korte åpningstider (sukker jeg). Kanelboller fra re ulike bakerier har jeg testet, og jeg har funnet min favoritt som jeg trofast vil holde ved. Også jeg skulle ønske jeg nå kunne dele en skjult perle av et bakeri. Men noen ganger dukker ting opp der jeg ikke forventer dem. I dette tilfellet kanelboller fra en internasjonal bakerikjede, stuet inn på et klamt kjøpesenter. Et par ganger har jeg forsøkt å diskutere med bergensere hvorfor kanelboller ikke kalles kanelboller i Bergen, men med lite respons. I et svakt øyeblikk hørte jeg også meg selv snakke med bergensk tonefall.

Nå forsøker jeg å arbeide en selvfølgelighet inn i hverdagen min. Jeg vil unngå å se ut som om jeg gjør ting for første gang når jeg egentlig gjør helt vanlige ting. Men jeg kan ikke unngå å la meg oppsluke av stemningen. For eksempel, i Bergen er vi ikke redde for brennmaneter. Dette er noe jeg forstår ut fra de selvsikre svømmetakene jeg observerer. Jeg, en tro kopi, kaster meg ut i vannet med bevegelser som ligner de jeg ser rundt meg. Slik blir det til at jeg og den badeglade gjengen svømmer rundt, litt på måfå, i sirkellignende formasjon. Uredde.

Jeg forsøker likevel å holde meg mest mulig på over aten, jeg spreller som en gal, redd for å falle nedover i vannet. Plutselig ser det ut som om jeg aldri har badet i havet før. Lik en hund krymper jeg meg sammen og padler i retning land. Dersom noen hadde kastet meg en livbøye, hadde jeg gledelig latt meg dra trygt i havn. Muligens er jeg fremdeles litt redd for brennmaneter.