MagaSigno 2014

Page 1

MagaSigno Et magasin om&fra stiftelsen Signo

2014

Forstå og bli forstått  Lærer morsmål tegn for tegn  Legger til rette for økt livskvalitet Mahammad fikk jobben  Noen må si ifra for Billy  Skulptur inspirert av døvblinde Bestemmer selv  Tar pulsen på Signo  Signofakta  Douglas så lyset da han var blind  Nytt storfamiliekurs skaper begeistring  Signo fra A til Å  OverM fjellet a ga til S igsansekirken no 2 0 1 4 - s i de 1


Forstå... I

nkludering betyr å bli sett. Respektert. Bli møtt som den du er. Det krever at du forstår og selv blir forstått. For den som bruker visuell kommunikasjon er det mer krevende enn for andre. En døv eller døvblind kan ikke velge å høre eller se. Hos oss samles mennesker som har de samme kommunikasjonsformene, og bygger fellesskap og vennskap som de fleste andre tar for gitt – som det å få en kjæreste. Derfor handler inkludering noen ganger om det å samle tilbud og tjenester. Kommunikasjonsmiljøet vårt er det som gjør at folk velger oss. ”Vi trenger all den kommunikasjonskunnskapen vi kan få for å sikre Thomas et best mulig liv”, sier en mor som er på kurs med sin 18 år gamle sønn med et kombinert sansetap. ”Grenseløs tro på menneskets muligheter”, sier vi. Visjonen skal prege våre holdninger

Downs syndrom og tegnspråk.

og valg hver dag. Vi løfter verdiene: nær, kommuniserende, åpen, lekende og ny­ tenkende. Disse utfordrer oss på hvordan vi bygger opp tilbudene våre. For oss er det viktig å være en organisasjon i utvikling. MagaSigno presenterer noe av hvem og hva vi er. Men bare noe. Målet vårt er at hvert enkelt tilbud skal være like unikt som det mennesket som mottar tilbudet. En anerkjent multikunstner forteller at døvblinde har lært ham å være 100 prosent til stede i det han gjør. Ikke å haste videre.



Døvblinde lager kunst.



For virkelig å oppleve Signo må du komme på besøk. Da vil du møte mennesker som vil beta og berøre. Velkommen! Men ta først en kikk her og forstå mer om hvorfor vi er Signo.

Thomas har storfamilien rundt seg.

Tar pulsen på Signo



Inger Helene Venås

generalsekretær

Hvem er Signo til for?



Signos hovedmålgruppe er døve utviklings­hemmede og døvblinde i alle aldersgrupper. Vi gir blant annet tilbud om bolig, utdanning og arbeid i et livsløps-perspektiv. En del av våre brukere trenger mer tilrettelegging på grunn av at de har flere funksjons­nedsettelser.

Mor laget film om sønnen.

Foto: Elisabet Moe

...og bli forstått MagaSigno 2014 Utgiver: Signo Redaksjon: Signo Design og produksjon: John Herfindal Omslagsfoto: Kai-Otto Melau Besøksadresse: Solveien 119E, Oslo Postadresse: Postboks 100, Nordstrand, 1112 OSLO Telefon: 23 16 75 50 www.signo.no

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 2

Døvblindhet lite kjent i Afrika.

 Døv somalier fikk jobb.

Kaller Trondheim Norges døvehovedstad.

 M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 3

Mange er også innom Signo for en kortere periode; blant annet de som ikke kan nyttiggjøre seg det ordinere arbeidsliv, folk som har tegnspråk som førstespråk og er for unge til å flytte for seg selv, personer som har blitt døvblinde senere i livet, pårørende, lærere og omsorgs­personer som vil ha kurs og veiledning.


tegn Lærer morsmål

for tegn Silje er fem år og har Downs syndrom. For henne er det tegn som gjør at uforståelige setninger fra mammas munn blir til ord og mening. Tekst: Camilla Wiik Foto: Sigmund Woie Aarhaug

S

”Vi ser at Silje forstår og husker bedre hvis ting blir forklart visuelt.” - Åse Sande, mor M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 4

ilje Sande sitter foran speilet i stua. Hun snakker med seg selv og forteller om da kusine Guri var på besøk. En sammenhengende lydflom av vokaler og små sangfraser gjør at den lyse stemmen hennes bærer gjennom rommet. Silje er fem år og har Downs syndrom. Ennå snakker hun kun med enkeltord. Mye er vanskelig å forstå. Men til Siljes utydelige ordflom er det tegnspråk som er nøkkelen. For et halvt år siden var hun tunghørt, noe som ikke er uvanlig hos barn med Downs syndrom. I juni fikk hun satt inn dren. Nå hører hun bedre og kan forstå mamma Åse når hun roper fra kjøkkenet. Men som regel roper de ikke til Silje, familien Sande på fire som bor i Ringsaker kommune i Hedmark. Mamma Åse klapper Silje på skulderen, og bruker tegnspråk. Silje nikker. ”Å-ja.”

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 5

I fjor høst dro Silje og familien på kurset «Se mitt språk» hos Signo skole- og kompetansesenter i Andebu. Det var der de fikk fart på tegnspråket. – Silje var trygg fra dag én. De ansatte hos Signo satte seg ned, så henne, tegnet til henne. Jeg husker at hun sprang nedover gangen og alt var greit, forteller Åse Sande. Vanskelig språk De fleste med genfeilen Downs syndrom utvikler seg saktere enn barn på samme alder. Ofte er hørselen nedsatt og de er slappe i muskulaturen. Det gjør det vanskelig for mange å lære å snakke og få forståelsen av språket. – Silje har store kommunika­ sjons­­vansker, hun er svært forsinket i språk­utviklingen sin. Men vi ser at Silje forstår og husker bedre hvis ting blir


forklart visuelt enn hvis hun bare hører, forklarer mor. Pappa Harald og mamma Åse forstod tidlig at det var viktig å bruke tegnspråk til Silje. I begynnelsen trodde de kommunen hadde kunnskap og ressurser til å hjelpe dem med Siljes språkutvikling. Men de oppdaget fort at det ikke var tilfellet. – Vi skjønte at det måtte mer til enn det kommunen kunne tilby, sier Harald Sande. Et kurs med åtte kvelder i barnehagen for å lære tegn var bra, men ikke godt nok. – Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt til Silje: «gi meg foten din», for å få på henne skoene. Hun forstod meg ikke, hørte meg ikke, skjønte ikke sammenhengen. Men så fort jeg gjorde tegnet for å ta på sko, så kom foten, forteller Åse. Sindre er en bror som forstår hvor viktig det er med tegn.

Silje sitter foran speilet og snakker med seg selv.

Lydflom For Silje er det vanskelig å forstå at alle lydene som kommer ut av munnen på foreldrene og broren Sindre på ni år, er ulike ord. Hele setninger blir for vanskelig. Derfor bruker familien nå norsk med tegnstøtte. De tegnsetter flere og flere ord i setningene, så Silje skal forstå at hvert enkeltord har hver sin betydning. Mamma Åse bestemte seg for å ta en sertifisering i Karlstadmodellen, en språktreningsmodell mye brukt blant annet for barn med Downs. Slik kunne hun veilede barnehagen og de andre i Siljes liv. Den første konferansen gjorde et sterkt inntrykk. – Det er den viktigste forelesningen jeg har vært på i hele mitt liv, sier hun.

Andebu, hvor de både under­viste i tegnspråk og hadde spesial­ kompetanse på barn med spesielle utfordringer. – Da kastet vi oss rundt, og vi kom med ganske kjapt, forteller Åse. «Se mitt språk» er et opp­ lærings­program for foreldre som har hørselshemmede barn Enkelte av barna er hørsels­hemmede, noen har Downs eller andre utfordringer som gjør at de trenger norsk med tegnstøtte. Storebror Sindre er også med på kurset. I én uke av gangen bor familien på Signo-gården i Andebu, får undervisning og blir kjent med andre familier i deres gruppe.

Signokurs Så fikk hun høre om Signo skole- og kompetansesenter i

Tilpasser undervisningen Kurset er et tegnspråkkurs, men Signo tilpasser kurset til det

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 6

nivået foreldrene er på. Det at hele familien kan reise sammen og lære, er spesielt viktig og bra. – Vi kan ikke reise fra Silje en hel uke, det er bare vi som kan tegn godt nok til at hun kan kommunisere godt og nært. Skal vi på kurs uten Silje en hel uke? spør mamma Åse. – Det er uaktuelt. Begge foreldrene er opptatt av at ordene i FNs barnekonvensjon og i opplæringsloven ikke bare skal være ord og tomme meninger. – Disse barna er like viktige som andre. De skal også få et språk, og det kjemper vi for. Uten språk blir du ikke inkludert i samfunnet, da kan du ikke delta på den måten som er nedfelt i menneskerettighetene, sier Åse Sande.

Familien jobber for at alle rundt Silje skal kunne snakke med henne. – Silje faller lett ut i sosiale sammenhenger, men hvis vi setter oss ned med henne, bruker tegn, forklarer og inkluderer, så tar hun initiativ og blir en helt annen jente, sier Åse. Inkludert Familien føler at de blir tatt på alvor hos Signo. Det at storebror Sindre også får være med på kurset, betyr mye. – Hvis Silje skal få en hverdag der hun er inkludert, så må hun ha en bror som forstår hvor viktig det er med tegn, og det lærer Sindre på Signo. Han blir også kjent med andre storesøsken til barn med Downs og andre utfordringer. Han

ser tidlig at han ikke er alene, sier mor. – De blir stolte av småsøsknene sine, utfyller pappa Harald. – Jeg vil at Silje skal få regien over eget liv, at hun skal være til nytte og få en egen jobb. Til det trenger hun språk. Selv skal hun få velge hvilket språk hun vil bruke, om det er tale, tegn eller begge deler. Jeg tror at hun alltid vil trenge tegn for å forstå og lære bedre, men det skal ikke være en selvfølge at hun ikke skal kunne gjøre nytte for seg eller delta. Vi må forvente av henne, ikke sette stengsler i veien for hva hun kan lære, avslutter mamma Åse. 

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 7

”Jeg vil at Silje skal få regien over eget liv. Til det trenger hun språk” - far


Vil legge til rette for

økt livskvalitet

”Trondheim har vært en attraktiv by for døve gjennom mange år, og det er vi stolte av.” - Rita Ottervik

Ordfører Rita Ottervik kaller Trondheim Norges døvehovedstad. Hun kan si «jabbkaill» på tegnspråk. Men det ønsker hun ikke å være. Tekst: Øyvind Woie Foto: Ole Morten Melgård

T

rondheim var Norges første hovedstad. Selv om tittelen forsvant i år 1217, bruker byens ordfører frimodig betegnelsen på sin måte. – Jada, for vi er døves hovedstad i Norge, sier Rita Ottervik, med den største selvfølge. Hvilke forpliktelser gir det å kalle seg «døvehovedstad»? – At det er mange som har behov for ulike tjenestetilbud. Vi er opptatt av å ha et godt samarbeid med miljøene som døve benytter seg av. Byen vår skal være god og trygg å bo i - også for døve. – Men hva håper du spesielt å oppnå som ordfører? – Å legge til rette for at unge, funksjonshemmede skal slippe å bo hjemme til de er 35 år. Å sørge for at vi har nok boliger med god oppfølging slik at de kan få lov å leve sitt eget liv. Det handler om livskvalitet. Og her kommer Signos bidrag til «døvehovedstaden» inn. I samarbeid med kommunen drives det et botilbud til yngre døvblinde, døve og hørselshemmede som har behov for å bo i et tegnspråklig miljø.

Attraktiv by – Trondheim har høyest andel av døve i Norge i forhold til antall innbyggere. Den historiske sammenhengen er døveskolen og miljøet som vokste frem rundt den. Mange døve har flyttet hit for å få seg utdannelse, arbeid og å lære tegnspråk, forklarer Ottervik. Kronen i «døvehovedstaden» er kanskje det nasjonale døvehistoriske museet, Norsk døvemuseum, som ligger sentralt i byen. I tillegg finnes en aktiv døveforening, Statped-Midt, tegnspråkklubb for barn og unge, høyskoletilbud tilrettelagt for døve, utdanning av tegnspråktolker og sykehjem for mennesker med sansetap. – Trondheim har vært en attraktiv by for døve gjennom mange år, og det er vi stolte av. Tegnspråktest I Norge er Norsk tegnspråk anerkjent som et offisielt språk. Vi kan ikke dy oss, vi må teste ordførerens tegnspråkkunnskap. Ottervik skratter høyt. – Jeg var flinkere før. Det var en periode jeg besøkte Trondheim døveforening og lærte en del

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 8

tegnspråk. Skal vi se, sier ordfører Ottervik og tenker seg godt om. Hun fører den ene hånden opp mot munnen og former den som et nebb som blir åpnet og lukket. Deretter flyttes den opp til pannen og lager tegnet for mann. – Jabbkaill, sier Ottervik samtidig og flirer igjen. – Det satt klistret fordi det var et fascinerende ord som dukket opp da det var snakk om hvilke behov foreningen hadde. De trengte ikke «jabbkailla», folk som bare prater uten at noe blir gjort. Flytter etter kunnskap – I Signo opplever vi at våre kompetansemiljøer og tilbud er så attraktive at folk er villige til å flytte langt for å kunne ta dem i bruk. Det virker som om Trondheim har noe av det samme? – Jeg kjenner en familie som har flyttet inn til Trondheim fordi de har døve barn. De ønsker å bo i nærheten av de faglige miljøene. De får nyte godt av kompetansemiljøet og døvemiljøet for deres barn og familie. – Hva betyr samarbeidet med Signo for Trondheim kommune? – For oss er det viktig å ha et samarbeid med det vi kaller den

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 9


RITA OTTERVIK: 47 år  Ordfører i Trondheim  Arbeiderpartiet  Aktiv i politikk siden 1988  Generalsekretær i AUF  Politisk rådgiver for statsminister Torbjørn Jagland  Organisasjonskonsulent i Norges Handikapforbund  Trondheim kommunes lengst sittende ordfører; inne i sitt 11. år  Styremedlem i Trøndelag teater.

tredje sektor – det vil si frivillig og ideell sektor. Årsaken er at det generer gode samarbeidspartnere for kommunen. Og det skaper interesse og engasjement fra andre enn kommunen selv. Det er genuint positivt, sier Ottervik. Gode tjenester – Signo har en spisskompetanse som kommunen ikke har. Et samarbeid gjør det mulig å finne gode løsninger for brukerne, fortsetter hun.

Å akseptere forskjellighet forteller noe om kvaliteten på et samfunn.

– Men hvorfor gjør ikke kommunen slike ting selv og opparbeider seg sin egen kompetanse? – Fordi Signo er en god samarbeidspartner. Da er det om å gjøre å benytte seg av deres kompetanse, engasjement og faglighet. Samarbeid mellom kommune og ideell sektor flytter fokuset fra økonomisk gevinst til det som er viktig; behovene hos mottakeren av tjenesten. – I en anbudssituasjon med private aktører er det ofte viktigst for begge parter å gjøre det billigst mulig. Men i en avtale hvor kommunen bruker en samarbeidspartner med spesiell kompetanse, så får du fokus på kunnskapen. I tillegg er engasjement viktig for oss. Selvfølgelig innenfor fornuftige økonomiske rammer. Vilje til å tilrettelegge Sommeren 2013 anerkjente Norge FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Den slår fast at alle mennesker, uavhengig av funksjonsevne, skal ha like muligheter og rettigheter. – Min erfaring er at det har skjedd mye i løpet av de 10 årene jeg har vært ordfører. Da jeg var kommunalråd satt jeg med en bunke klagesaker fra ulike organisasjoner for funksjonshemmede. Det var vanskelig å få til god tilrettelegging og inkludering. I dag er det ganske selvsagt. Alt er ikke flott, vi har

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 10

mye igjen, men mentaliteten og holdningene har forandret seg fra å tenke at «dette går ikke» til «dette vil vi prøve å få til». Utfordrende – Men når det kommer til de harde prioriteringene og valget står mellom hva som er viktig for en familie med et funksjonshemmet barn og andre samfunnsinteresser hva gjør du da som politiker og ordfører? – Denne typen avveininger har vi hele tiden og det er ikke bestandig like lett. Her i Trondheim diskuterer vi akkurat nå hvor mye penger og ressurser vi skal legge i dagtilbud, kontra botilbud. Noen på dagtilbud kan oppleve å måtte være sammen med flere og ikke få et «én til én tilbud» hele tiden, fordi kostnadene og utviklingen av botilbudene øker voldsomt. Det er et kjempevanskelig dilemma. Vi må spørre oss selv om det er et forsvarlig nivå og om det er noe vi kan gjøre bedre. – Det sies at måten vi møter mennesker med nedsatt funksjonsevne på, sier noe om oss som samfunn, er det noe i det? – Ja, det tror jeg. Folk har ulike forutsetninger. Det å akseptere forskjellighet, men likevel respektere dem, forteller noe om kvaliteten på et samfunn. 

Mot alle odds Mahammad Yusuf Hassan hadde alt mot seg da han kom til Norge. Han var somalier, analfabet og døv. Slikt slår dårlig ut i statistikken. M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 1 1


Mahammad fikk

jobben Tekst: Camilla Wiik Foto: Sigmund Woie Aarhaug

D

et lyser arbeidsglede av Mahammed Yusuf Hassan (22), der han står blant bilglassene på Ruterknekt i Oslo. I det store lagerlokalet jobber fem menn tett sammen hver dag. De tar opp bestillinger, henter, pakker og leverer. For Mahammed har det ikke alltid vært slik, og det var heller ingen selvfølge at han skulle oppleve arbeidsglede og tilhørighet på en arbeidsplass. Ventetid Stadig flere innvandrere kommer til Norge og har behov for hjelp til å komme seg ut i jobb fordi de har en hørselshemning. – Det er ille, men vi har over ett års ventetid på enkelte tiltak. Mange er så nedkjørte at de trenger å få ryddet i livet sitt på flere områder før de kan gå videre. Når de får hjelp fra Voksenopplæringa til å forstå samfunnet og språket, hjelp fra psykiatrien til å bearbeide eventuelle traumer og blir intigrert i tegnspråkmiljøet hos oss, kan vi sammen arbeide mot deltagelse i samfunnet, skole og arbeidsliv. Vi må bruker litt mer tid når man trenger flere tolker, gjerne på

flere språk for å få kommunisert skikkelig, sier Svein Garden. Han er leder på Signo Rycon AS, en arbeidsmarkedsbedrift for hørselshemmede i Oslo. De er blant de beste i Oslo til å få de som benytter tiltakene i fast arbeid. I 2013 gikk 42 prosent av deltakerne i «Arbeid med bistand» videre til fast arbeid. Garden merker stor på­ gang av fremmedspråklige hørselshemmede. – Mange av dem har verken tegnspråk eller har lært seg å lese eller skrive. De er analfabeter. På flukt Mahammed er opprinnelig fra Somalia. Da gutten var 10 år gammel bestemte foreldrene seg for å forlate landet. Det var for utrygt og urolig. Sammen med fem søsken satte foreldrene kursen mot Norge. For faren og to søsken gikk reisen via Syria. Mahammad kom til Norge i 2001 med mor og to søstre. Faren og de to andre kom året etter. – Jeg husker ikke så mye fra da jeg bodde i Somalia, bare at det var krig, kaos og mye bråk. Jeg var mest hjemme med mamma og pappa. Vi hadde vårt eget tegnspråk, så vi kommuniserte bra. M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 1 2

Familien havnet på asylmottak på Nesbyen, så til Lillehammer og videre til Oslo i 2005. Skolegang i Norge var ikke lett for en døv innvandrergutt som ikke kunne lese og skrive. Han hadde bare det hjemmelagde tegnspråket. I Lillehammer fikk han tolk, men det var vanskelig å lære det norske tegnspråket. Da han flyttet til Oslo ble det annerledes. – Jeg traff andre døve og oppdaget at det var mange som kunne tegnspråk. Det var som å komme til døveland. Plutselig

Svein Garden, daglig leder på Signo Rycon AS

Mohammad (t.v), sammen med sjefen Espen Anders Bjerkås, Muharrem Shehu, Haakon H. Skaate og Dana I. Kurdi og de andre kollegaene på Ruterknekt.

forstod jeg hva som ble sagt rundt meg, jeg fikk venner, dro på kino, gikk på fest og spilte fotball. Kommunikasjon er ekstremt viktig. Usikker fremtid Mahammad har utdannelse innen byggfag og IKT, men etter videregående var han usikker på hva han skulle gjøre. Det var vanskelig å få jobb, fritidsaktiviteter tok mye av tiden og etter hvert ble han introdusert for Signo Rycon via

”Når kommunikasjonen faller på plass, kommer tryggheten og mange vokser når de forstår språk og får en tilhørighet.” Svein Garden

Nav. Der møtte han Iselin Jensen, arbeidskonsulent. Hun er også døv, og hennes morsmål er tegnspråk. Mahammed var umotivert. Rett fra videregående visste han ikke hva han skulle gjøre med livet sitt. Han glemte avtaler, kom for sent til møter og hadde problemer med å følge Signo Rycons opplegg med jobbpraksis. En periode var han lærling i en utstyrsforretning. Der trivdes han ikke. – Det var vanskelig å forstå kundene når de kom og spurte meg om ulike ting, forklarer Mahammad. Sett og forstått Han ble syk og var borte fra jobben en periode. Senere sluttet han. I samtaler med Jensen endret han stadig mening om hva

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 13

han ville jobbe med. Kanskje datateknologi? Eller lager? Eller… Direkte kommunikasjon, respekt, tid og tett oppfølging er suksessfaktorer hos Signo Rycon AS. – Det skapes rom for gjensidig dialog når deltakeren opplever at han blir sett og forstått på sitt eget språk, forklarer Jensen. Arbeidsglede Svein Garden mener Signo Rycon AS bidrar med mer enn effektive programmer og gode resultater. – Vi ønsker å skape arbeidsglede. Mange innvandrere som kommer hit har vært i Norge i flere år, de er flinke til å skjule hørselshemningene sine. De kan sitte på introduksjonsprogrammet for innvandrere i opptil tre år uten å få med seg noen ting. Noen er analfabeter og de har


”Jeg har insistert på at Mahammed skulle få fortsette å jobbe her, og nå skal jeg fortsette å kjempe slik at han kan få fast jobb.” Espen Anders Bjerkås

ikke tegnspråk fra hjemlandet. Tegnspråkkompetansen hos Nav er mangelfull og stønader blir stadig utvidet uten at personene kommer seg videre. Mange blir sterkt deprimerte, forteller daglig leder Svein Garden. Han mener hørselsscreening når de kommer til Norge ville hjulpet mange. – Når kommunikasjonen faller på plass, kommer tryggheten og mange vokser når de forstår språk og får en tilhørighet. For at denne gruppen skal bli integrert i det norske samfunnet, må de først integreres i det norske døvemiljøet, forklarer Garden. Hilde Astrup, avdelingsleder for produksjonsavdelingen på Signo Rycon, sier at mange mangler både skriftspråk og tegnspråk. – Da er starten krevende. De har ingenting å basere språket sitt på. Enkelte ganger må vi begynne helt enkelt med å telle. Det er veldig ufordrende, men vi bruker mye visualisering, sier hun. Fotball ble løsningen For Mohammad ble fotballen nøkkelen til en god arbeidsplass. – Jeg oppfordret Mahammed til å bruke sitt eget nettverk for

Mohammad bruker en iPad og tolke­tjenesten fra Nav når han har kundekontakt eller skal bestille transport.

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 1 4

å finne seg en jobb. Etter det hjalp jeg ham med den praktiske tilretteleggingen, forteller Iselin. Mohammad spilte på fotballaget «Oslo døve». Der møtte han lagleder Muharrem Shehu (30). Muharrem jobber på Ruterknekt i Oslo, en bedrift som selger bilglass. Han hjalp Mahammed å få en tre måneders prøveperiode. Muharrem er tunghørt og bruker tegnspråk i tillegg til talespråk. Det hjelper Mahammed at det er en annen på arbeidsplassen som også bruker tegn. – Mahammed har skikkelig fokus på det han skal gjøre, forteller Muharrem. Daglig leder Espen Andersen Bjerkås sier han sjeldent tenker på at han har en arbeidstaker som har en hørselshemning. – Vi kommuniserer godt, ikke bare snakker vi om jobb heller, det går i vanlige hverdagsting også, forteller han. Mahammed er veldig takknemlig overfor Muharrem for alt han hjelper ham med. – Muharrem forteller meg mye om hvordan det skal være på jobben, jeg har lært så mye av ham, sier Mahammed. Presis, grundig og flink Mahammed har funnet seg godt til rette. Gutta forteller at han alltid møter på jobb, han er presis og gjør de fleste arbeidsoppgavene de andre gjør. Når han skal ringe og bestille transport eller ha kundekontakt bruker han tolketjenesten fra Nav. Han har fått

”Starten er krevende. Enkelte ganger må vi begynne helt enkelt med å telle.” Hilde Astrup

Engler på nettet

en iPad og snart skal Ruterknekt få installert et vibrerende alarmsystem slik at det skal bli lettere å varsle Mahammed om brann eller andre viktige ting. – Flinke folk vokser ikke på trær, vi har hatt mye gjennomtrekk av arbeidstakere her på Ruterknekt. Jeg har insistert på at Mahammed skulle få fortsette å jobbe her, og nå skal jeg fortsette å kjempe slik at han kan få fast jobb, forteller Ruterknektsjef Bjerkås. – Jeg ønsker å bli her lenge, etter hvert vil jeg kanskje få råd til å kjøpe meg en leilighet og kanskje får jeg en kone en dag også, avslutter Mahammad Yusuf Hassan. 

Vestfold: I Signobutikken flyr englene lavt. Den nyåpnede nettbutikken selger unike produkter laget av Signos døve og døvblinde brukere på Signo Grantoppen AS i Andebu. Før kunne disse kun kjøpes i Signos butikk Vevkroken i Andebu sentrum. Glassenglene er håndlaget, det samme er skinnvesker, sjal, fuglekasser og fuglebrett. En sekk med ved kjøpt i Signobutikken gir dobbel varme – i tillegg til å varme bidrar kunden til å holde liv i viktige arbeidsplasser. Vareutvalg og volum begrenses av hvor lang tid det tar å lage produktene – varene er eksklusive! Signobutikken er et pilotprosjekt i Signo. Flere av virksomhetene har produkter som skal inn i varehyllene på sikt. 

www.signobutikken.no

20 år med arbeidsglede

 Signo driver ulike arbeids­ markedstiltak på oppdrag fra Nav. Tiltakene er Varig tilrettelagt arbeid (VTA) basert på uføre­ pensjon. I tillegg har vi andre tiltak basert på arbeidsavklarings­ penger. AB (Arbeid med bistand) og APS (arbeidspraksis i skjermet virksomhet).  Arbeidsdirektoratet ba oss om å opprette varig tilrettelagt tilbud til denne forsømte målgruppen som hadde falt utenfor HVPUreformen i 1994. Tilbudene skulle etableres i Andebu, Oslo og Bergen og være landsdekkende. Et arbeidstilbud til tegnspråkbrukere fra hele landet er det bare Signo som gir.  Vi driver tilbudene i tre fylker; Oslo ved Signo Rycon AS, Vestfold ved Signo Grantoppen AS og Hordaland ved Signo Dokken AS

Alind fikk jobb-pris Bergen: Alind M Haji Reshavay fikk «Blikkprisen 2012» av Fana Blikk AS bare halvannet år etter at han hadde startet å jobbe der. Prisen går til en som utmerker seg positivt og har lite fravær. 23-åringen fra Kurdistan er døv og har bistand fra Signo Dokken AS i Bergen og kom seg ut i arbeidslivet gjennom tiltaket Arbeidspraksis i skjermet virksomhet (APS). – Attføringsavdelingen har skaffet og tilrettelagt jobben for meg, og tolkene har stilt opp når jeg har behov for det. I begynnelsen brukte jeg dem i lunsjen. Det har blitt mindre av M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 15

Alind M Haji Reshavay

det etter hvert som jeg har blitt tryggere på miljøet. Og nå kan sjefen min og to andre en del tegnspråk, sier Alind. 


Jeg må si fra for Billy

«Han er ikke i stand til å gjøre noe annet enn å ligge på ryggen», sa legene til Karen Barrett Buer. Da bestemte moren seg for å slåss for Billy. Nå har hun laget film. Tekst: Brita Skogly Kraglund Foto: Sigmund Rønsen ­Aarhaug

B

illy Barret er 56 år. For mer enn 50 år siden måtte Karen Barret Buer (80) gi fra seg den daglige omsorgen for barnet sitt. Siden har hun kjempet for den funksjonshemmede sønnen med nebb og klør. Nå bor han på Signo Conrad Svendsen senter på Nordstrand i Oslo, og historien om Billy og mor har blitt film. – Den gir et sant bilde av et levd liv for en døv, psykisk utviklingshemmet mann. Tidligere har jeg tenkt at jeg burde skrive en bok. Men da måtte jeg dykke så dypt i materialet. Det har vært for mange vonde episoder som jeg ikke orker å gå inn i, forteller Barret Buer.

Et ønsket barn Karen Barret Buer sitter i stua si på Kolbotn i Oslo. Hun og Billys stefar gjennom mer enn 30 år, Per Buer (88), har flyttet hit for å ha kort vei når de skal besøke Billy som bor cirka fem kilometer unna. Hver torsdag og søndag er «mamma-og-Per-dag». Da stiller de med hjemmelaget middag til den matglade sønnen.

– Han elsker langbord og store selskaper. Da vet han at det er mye godt, smiler mor. Billy var et ønsket barn som kom til verden etter en vanlig og enkel fødsel. Helsepersonellet mistenkte avvik hos sønnen, men ingen sa noe. Billys far var amerikansk og da familien flyttet til USA trengte barnet en legeattest. Den beskrev Billy som «mentalt retardert». – Legen kunne ikke si noe om hvordan utviklingen ville bli. Jeg hadde observert at Billy var sen, selv om jeg visste lite om barns utvikling. Venninnene mine skjønte at han var annerledes, men ingen sa noe. De trodde jeg ikke ønsket å snakke om det… På ryggen I USA brukte Karen mye tid hos ulike spesialister med sønnen. Ingen kunne gi positive tilbakemeldinger. – Hva sa de? – På Walter Reed Hospial i Washington DC, lød dommen: «Send ham på institusjon! Han er ikke i stand til å gjøre annet enn å M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 16

ligge på ryggen, uten å vise tegn til glede eller sorg». Den unge moren ønsket flere uttalelser. Hun dro fra sykehus til sykehus i håp om oppløftende beskjeder. Ekteskapet tok slutt og Karen returnerte til Norge med Billy som fikk plass på Oslo observatoriehjem, «Obsen». Og Barret Buer startet sin livslange jobb som pårørende. – Billy kunne og kan jo ikke si noe. Det var mange som ikke skjønte at Billy hadde behov for kjærlighet og alt det andre mennesker trenger. Han var liten og søt da han kom dit, men så ble han stor og sterk. Da begynte de å medisinere ham – uten at jeg visste det.

”Mitt ønske er at filmen skal være en lærebok for personalet.” - Karen Barret Buer

Hard behandling Deretter ble Billy sendt til en institusjon på Ringsaker i Hedmark. Det var lang vei for mor å kjøre, men hun besøkte ham hver uke. En gang i måneden var han hjemme. Hun mener han tok skade på kropp og sjel av oppholdet der. – Billy har fått mye kjeft og hard behandling fordi han ikke gjorde som folk sa. Ingen skjønte at han var nesten døv. Han hører bare de dype lydene og oppfatter ikke stemmeleier. Mor så at han ikke trivdes. Derfor var gleden stor da han kunne flytte tilbake til Oslo, til nybygde Vestre Haugen behandlingshjem. – En ny verden åpnet seg. Der fikk han atferdsterapi. Fra at han nesten ikke hadde blitt stimulert, ble det mye. En av assistentene der holder fortsatt kontakt med ham. Det sier jo litt om Billy som person. Det er takket være ham selv han har kommet dit han er. Billy lærte seg 20 tegn på tegnspråk som han bruke, han fikk en spennende og aktiv tilværelse. Et større fellesskap Det nyttet ikke med protester da HVPU-reformen kom og Billy måtte flytte igjen. Denne gangen til ny leilighet i Nordre Aker i Oslo. Her hadde han det bra. Billy gikk på voksenopplæring på «Hjemmet for døve» (Signo Conrad Svendsen senter i dag). Spesiel en lærer tok seg godt av ham og ønsket at Billy skulle flytte til dem fordi hun mente at godheten satt i veggene der. – Hvorfor valgte du å flytte ham fra noe som fungerte godt? – Fordi han ville bli en del av et større fellesskap på et sted der de også hadde tegnspråkkompetanse. I mange år hadde jeg måttet lære opp nye ansatte i boligen hans. Alt ble ikke som Barret Buer hadde tenkt. Hjemme i sin egen bolig på Signo Conrad Svendsen senter. M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 17


”Nå lever han et godt liv i sitt eget, vakre hjem der han og vi bestemmer. Det er en fantastisk utvikling vi har vært med på.” - Billys mor

Den fyller oss også med ydmykhet for den viktige rollen vi er betrodd - som personale og som et sted der mennesker skal bo og leve lenge etter at foreldrene har gått bort, sier Grimsby.

Derfor blir Karen glad når sønnen får følelsesmessig kontakt med personalet. Hun har lært ham at mennesker har noe å gi ham. – Har du vært urimelig i kravene dine som pårørende i jakten på et best mulig liv for Billy? – Det har gått hardt for seg, så mange mener nok det, men jeg har ikke vært urimelig. Billy har hatt et tøft liv. Jeg beundrer ham for at han har overlevd. Nå lever han et godt liv i sitt eget, vakre hjem der han og vi bestemmer. Det er en fantastisk utvikling vi har vært med på. 

Må bli gamle Karen Barrett Buer er fullstendig klar over at tiden jobber mot henne og at Billy sørger når mennesker rundt ham forsvinner. Det gjør mor både trist og glad. – Det er bedre å sørge enn ikke å ha god kontakt med mennesker. Billy kan være både lykkelig og fortvilet. Sint også. Følelsesregisteret er stort, sier hun. – Hva tenker du om framtida? – Jeg er over 80 og Per er 88. Vi må forsøke å bli veldig gamle på grunn Billy. Men jeg forsøker å trekke meg ut av tilværelsen hans slik at han ikke skal være 100 prosent avhengig av meg.

John Grimsby, direktør ved Signo Conrad Svendsen senter

(Bilder over) I filmen om Billy forteller moren om Billys oppvekst. Fra han ble gitt opp av legene til et selvstendig liv på Signo Conrads Svendsen senter i Oslo. – Jeg beundrer ham for at han har overlevd. Nå lever han et godt liv i sitt eget vakre hjem der han og vi bestemmer, sier Karen Barrett Buer.

– Jeg var den gang misfornøyd med at personalet ikke opprett­ holdt Billys aktive tegnspråk. Jeg utfordret dem til å bruke det, men avdelingslederen syntes det var for krevende. Billy mistet kunnskapene sine. I tillegg satt det institusjonsholdninger i veggene. Det var en annen tid med andre tilnærminger og metoder enn i dag. Etter hvert kom det nye ansatte med nye holdninger. – Ting har stadig blitt forbedret. Jeg var veldig skuffet til å begynne med. Nå samarbeider vi godt med fine folk. Bannet i kjerka Mor og sønn har måttet forholde seg til mange ulike ideologier og fagfolk, også ekspertise som har kommet utenfra. – Når jeg sa fra at det de drev med var tull, var det som å ”banne i kjerka”. I enkelt tilfeller har jeg nektet dem å fortsette

behandlingen. De syntes nok jeg var håpløs, og jeg har ofte fått mye pes. Jeg er populær hos noen og upopulær hos andre. Men jeg har vært nødt til å si fra. – Er du fornøyd nå? – 100 prosent fornøyd blir jeg nok aldri, og jeg skjønner at det kan være vanskelig for personalet når jeg vil ha innsikt og krever forandringer i nye tiltak før de settes ut i livet. – Er ikke de ansatte ekspertene? – Jo, mange er lydhøre. Billy har nå en avdelingsleder som er dyktig, og vi inngår kompromisser og blir enige. Filmportrett av Billy Det var personalet på Signo Conrad Svendsen senter som tok initiativ til filmprosjektet. – For oss er det viktig at Billy og mors historie blir kjent for alle som skal arbeide med ham. Det sammenfaller med morens ønske. M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 18

I filmen trer Billy tydeligere frem som person og medmenneske med sin gripende og personlige historie, sier direktør John Grimsby ved Signo Conrad Svensen senter. Filmfotograf Karl Olav Gjerde fulgte i Billys fotspor på Signo Conrad Svendsen senter gjennom flere måneder: Vi møter Billy i boligen sin, det er tette familiesamvær med mor og stefar, seeren får være med på jobb og når Billy trener i det varme bassenget på senteret. Mor har hentet fram private bilder som viser litt av livshistorien fra tidlig barndom til Billys liv i dag. – Mitt ønske er at filmen skal være en lærebok for personalet. Det har alltid vært slik at personalet spør og jeg svarer så godt jeg kan. Filmen viser at Billy har et godt og rikt liv. Han jobber med å spikre paller og å sage ved.

– Nå tjener han til og med penger og betaler skatt, forteller mor stolt. Lærer å se enkeltmennesket Direktør John Grimsby opplever at filmen lærer ham og de ansatte å se Billy på en annen måte. – Det viktigste budskapet er at den hjelper oss å se og respektere Billy som mer enn én i mengden. Han har sitt liv, sin historie og sitt menneskeverd – på lik linje med alle andre mennesker. Filmen hjelper oss å se det som kan bli så selvfølgelig at vi overser det. Ordet respekt betyr “å se en gang til” forklarer Grimsby. Det er Signo Conrad Svendsen senter som har finansiert filmen. – Hva kan dere helt konkret lære av filmen ut over Billys historie? – Å lytte. Lytte til våre brukere og pårørendes historier. Vi kan lære mye av pårørende – de er en ressurs. Og vi har stor respekt for mors kjærlighet og mors kamp.

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 19


Skulptur

inspirert av

døvblinde Sammen med steinkunstneren Peder Istad har døvblinde laget en skulptur du kan ta og føle på. Første del av prosjektet ”Kjennetegn” er nå på plass i Andebu sentrum.

Peder Istad finpusser steinbenken sammen med en av sine svenske medhjelpere, Per Joel Andersson.

Tekst og foto: Elisabeth Moe

I

2013 fylte Andebu Sparebank 150 år og delte til sammen ut 3 millioner til folk som vil bidra til allmenn nytte og glede i Vestfold-bygda. Da søknaden om å smykke ut Andebuparken kom fra Signo, var det lett for banken å si ja. Signo inviterte Istad, og han som er så glad i døvblinde, ba alle beboerne på Signo døvblindesenter på Sukke gård om å være med i skulpturprosjektet sitt våren 2013. 350 000 kroner ble gitt av banken. Inspirasjonsseminar Store ark ble limt fast på gulvet og på veggene i gymsalen på Signo døvblindesenter. Pensler, maling, svamper og tusj ble satt på et bord. Plastelina og små leirklumper ble lagt på plastduker. Døvblinde Gry Segerblad la seg ned på gulvet og tegnet rundt seg selv. Aleksander Brodshaug, som også bor på senteret i Andebu, rev i papir til en collage som ble montert på papp.

Peder Istad gikk rundt og smilte og pratet med alle. Og brukte dagen som inspirasjon til steinskulpturen. Etter workshopen tok han alle bidragene med seg hjem til Sverige, hvor han bor og jobber. Der ventet flere måneder med bearbeiding og hard jobbing.

Utsnitt fra arbeids­ tegningen til Bjørn Istads prosjekt, ”Kjennetegn”.

Grovarbeidet ble gjort i Bohuslän i Sverige, der Istad bor og jobber.

Til allmenn nytte og glede Rett før “tælan” satte seg i Andebu i 2013 ble del én av skulptur-prosjektet “Kjennetegn” montert. Alle kan få ta, føle, ligge eller kanskje sitte på skulpturen i Vestfolds indre.

– Jeg er veldig fornøyd med resultatet. Jeg har klart å skape ”navigasjons­sirkler” som døvblinde kan gå på. - Peder Istad M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 2 0

Aleksander Brodshaug (foran) prøvesitter steinbenken for for første gang, og smiler sammen med kunstneren.

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 2 1

Aleksander laget en collage på inspirasjonsseminaret i Andebu.


Lærte å se

av døvblinde Kunstneren Peder Istad lærte å se på en ny måte ved å jobbe sammen med døvblinde. Tekst: Elisabeth Moe Foto: privat

J

eg har et mye mer bevisst forhold til overflaten av skulpturene mine nå enn før jeg begynte å jobbe med døvblinde, sier Peder Istad til MagaSigno. Kunstneren og skulptøren er særlig kjent for sine isskulpturer. Da Kong Harald fylte 70 år laget han en enorm isrose på Slottsplassen. Steinskulptur i Andebu laget han sammen med døvblinde Aleksander Brodshaug og andre beboere på Signo døv­ blinde­senter. – Når jeg jobber med døvblinde må jeg være 100 prosent tilstede. Om du tenker fremover så har du mistet grepet. Du må være i momentet og “catche” veldig små signaler, sier Istad. Er det mulig? Det er ti år siden Istads første møte med døvblinde. Det skjedde på en workshop på Gotland med kunstner Ulrika Pilstrøm. – Det var nytt og fremmed og jeg tenkte ”hvordan er det mulig å jobbe med døvblinde som skulptør?” I begynnelsen var det uvant og skremmende, men jeg kjente at det funka og likte det fysiske ved det. Det taktile. Jeg må beskrive og veilede alt fysisk. Ta hendene bort til stikkontakten, la den døvblinde få snu, kjenne

og vende på ting. Det er viktig for meg å prøve å leve meg inn i hvordan en døvblind har det i arbeidsprosessen. – Har du blitt en bedre kunstner? – Ja, på grunn av taktiliteten. Noen kunstnere er ekstremt visuelle, selv er jeg taktil. Jeg er veldig opptatt av at skulptur skal berøres. Det er en viktig del av opplevelsen. Jeg har blitt i stand til å tenke gjennom konsekvensene av det jeg gjør, og hvordan jeg kan få døvblinde til å bli kreative. Ikke legge press Istad har jobbet sammen med døvblinde mange somre i Sømådalen på Johnsgård Turistsenter i Femunden i Hedmarken. Der driver familien Johnsgård samlinger for døvblinde og deres familier og ledsagere. – Dagene på Sømådalen er viktige. Det er en utfordring for meg å ta et steg tilbake. Jeg er en fyr i farta og ønsker å se resultater fort, men man må ikke legge press på døvblinde når han eller hun skal jobbe. Man kan rett og slett ikke storme fremover. De må få gjøre det i sitt eget tempo. Da blir det viktig for meg også - ikke å stresse.

Jeg har et mye mer bevisst forhold til overflaten av skulpturene mine nå enn før jeg begynte å jobbe med døvblinde. Opptatt av overflaten – Etter hvert har jeg gitt meg selv en regel om at det taktile skal være et kriterium for det jeg jobber med. Istad viser frem noen små modeller han har laget i stein. – Hvis du kjenner på denne blanke, så er det mye kaldere enn de andre to med en ruere overflate. Jeg har blitt streng med meg selv, det skal pusses og slipes mye. Det skal være til å ta på. Døvblinde bruker figurer og skulpturer på helt andre måter enn de som ser og hører. 

Taktil:

Som kan berøres, som kan oppleves gjennom berørings­ sansen. Innen kunst angir taktil en egenskap ved et kunstverk som er knyttet til dets tre­ dimensjonale virkning og som gir økt innlevelse gjennom berøring eller gjennom inntrykk av at det kan berøres. (Fra STORE NORSKE LEKSIKON)

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 2 2

I Vestfold driver Signo ulike tegnspråklige tilbud. Noen har behov for en skjermet hverdag, mens andre er mer selvstendige. En av dem er Glenn Inge Grongstad (42), og han...

selv bestemmer

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 23


Glenn Inge Grongstad (42) har bodd og gått på skole i Signo siden han var 7 år. I sitt voksne liv har han byttet jobb og flyttet mange ganger. Alt etter eget ønske. Tekst: Elisabeth Moe Foto: Kai-Otto Melau

I

ny­innkjøpte iPhone. SMS er en kjempeviktig kommunikasjonsform med familie og venner. – Det er en 5s altså! Den var dyr, sier han stolt.

Askjemveien i Andebu i Vestfold driver Signo Vivo et tegnspråklig tilbud hvor fem personer bor. Noen har behov for en skjermet hverdag med tett oppfølging, mens andre er mer selvstendige. Et hjem Glenn Inge har egen leilighet med stue, et lite kjøkken, soverom og bad. Han liker å holde orden. Det er bilder av familien på alle vegger. På stuebordet er det duk med stearinlys. Glenn Inge tar i mot MagaSigno glad og spent. Han skulle egentlig vært på jobb og har fått fri til å bli intervjuet, men han sov ikke lenge av den grunn. – Jeg våknet tidlig i dag og ventet på dere, sier han og smiler. Vi trenger nesten ikke å stille ham et eneste spørsmål. Godt forberedt begynner han å fortelle om seg selv. Født uten hørsel 42-åringen er født i Nannestad i 1971 og fikk en dramatisk start på livet. – Det var så vidt jeg overlevde, deler han åpenhjertig. – Mor fikk røde hunder under svangerskapet, så jeg er et såkalt

Gode venner: Primærkontakt Marit Nauf Madsø har god kjemi med Glenn Inge. – Vi har kjent hverandre i snart tre år nå.

”Rubella-barn” og er født døv. Jeg ble også født for tidlig, og var veldig syk. De trodde jeg skulle dø. Det var veldig spennende for mine foreldre. Men det gikk bra, som du ser, og mor og far elsker meg, smiler han mens han tar begge hendene tett inntil hjerte i en lidenskapelig bevegelse. Han hører bitte litt på den ene øret og kan bruke høreapparat, men det andre er helt døvt. I syv års-alderen flyttet han til Andebu for å begynne på Signo grunn- og videregående skole.

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 2 4

– Mor og far måtte kjempe for å få meg på riktig skole. Først gikk jeg litt på lokalskolen, men en hørende skole var ikke noe for meg, sier Glenn Inge og gjør tegnet for ”huff”. Hobby og fritid – Jeg har akkurat ryddet bort jula, sier han mens han setter seg ned i den sorte stressless’en og ”demonstrerer” en av hobbyene sine: To TV-er, en VHS-spiller, DVDspiller og en Blu-Ray-spiller skulle ivareta filminteressen. Facebook er

For tiden jobber han ved pussemaskinen og lager Norgesgrinda.

en lek på den nye Laptop’en. Den nye iPhonen er nesten som en tidstyv. Kroppsspråk Glenn Inge er eldst av fire søsken. Han er onkel til fem. Den yngste er under ett år, den eldste er snart 16. – Jeg er sjefen i søskenflokken, spøker han. – Det kan være ganske slitsomt i familieselskap med alle på en gang. Mor har lært litt tegnspråk, men jeg må ofte lære dem tegn de ikke kan og forenkle setningene

mine. Når de snakker seg i mellom så oppfatter jeg ikke, men det er greit. Kroppsspråk fungerer ganske godt. Jeg har øvd mye, da peker vi og bruker øynene. Det er jeg god på. Så skriver vi lapper. – Vi ringer ofte hjem, skyter Marit Nauf Madsø inn. Hun er Glenn Inges primærkontakt. – Da snakker jeg i telefonen og tolker til Glenn Inge, han snakker på tegn og jeg stemmetolker tilbake. Det fungerer bra. Plutselig blir han litt fjern. Han har blir opptatt med sin

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 25

I butikken – De ansatte i butikken her kunne godt lært seg litt tegnspråk. Jeg vet at noen av dem kan noen tegn. Men jeg handler jo det jeg skal, og om det er noe jeg trenger og ikke finner, så går jeg ned til Marit igjen og ber henne om hjelp. Noen ganger bruker vi lapper også. IPhonen, for eksempel, bestilte vi på nettet. Det hjalp Marit meg med, det var lett. I trygge omgivelser Da obligatorisk skolegang var ferdig på 90-tallet, ble det naturlig å flytte til en av Signo Vivos boliger i Andebu. Glenn Inge ble en ”Andebusokning”. Han bodde blant venner. Det var andre døve å prate med. Flyttetrang I Men Glenn Inge ville prøve bylivet. Det kunne være litt kjedelig på bygda. ”Jeg liker jo egentlig litt stress og fart” tenkte han. Det ble innkalt til møte både med boligen og med


”Vi strekker oss lengst mulig. Brukernes ønsker og behov er våre arbeidsoppgaver.” Marit, primærkontakt

arbeidsplassen. En vakker dag stod han der, på Nordstrand i Oslo. Med ny leilighet og jobb i Signo. Flyttetrang II Glenn Inge var fornøyd. Men livet i byen ble absolutt ikke slik han hadde tenkt. Han ble mer og mer lei seg. Nei, det var visst best på bygda likevel. Han savnet alt det gode i Andebu. I to år var Glenn Inge urban, men så ble det nye møter og flytteplaner. Denne gangen visste han hva han gikk til.

– Det er litt vanskelig å forklare, men det er stor forskjell på Oslo og Andebu. – Det er lov å søke andre jobber eller andre steder å bo her i Signo, presiserer primærkontakt Marit. Vi legger til rette og strekker oss lengst mulig i forhold til brukernes valg. Deres valg er våre arbeidsoppgaver. Egen plan for fritiden Det er fullt opp med aktiviteter utenom jobben. – Ja, jeg har en plan for alt.

Han ramser opp: – Treningssenteret. – Turgruppa fast en gang i uka; – Vi går en runde, og møtes hjemme hos hverandre og drikker kaffe. - Gudstjeneste i Tomaskirken en gang i måneden. – Aktivitetskvelder annenhver fredag på Sukke. – I november var jeg i Syden med pårørendeforeningen ellers besøker jeg ofte familien min, og hver sommer er det hyttetur til Seljord i Telemark. Det er koselig.

Glenn Inge var en av de heldige som fikk hilse på kongeparet i 2012. Han lærte dem tegnet for ”seile” og ”konge”.

Marit: – Når mor ringer, så tolker jeg. Det gjør vi ofte.

På jobb Vi kjører ca. tre kilometer fra huset til Glenn Inge. Det står ”Grantoppen – snekkerverksted” på et treskilt. Inne er det et stort rom med mange arbeidsstasjoner og mellom ulike maskiner beveger folk seg med arbeidsklær og hørselvern. Det er praktisk med tegnspråk når støyen begraver stemmen. Folk har glimt i øyet og latteren sitter løst. På verkstedet, drevet av Signo Grantoppen AS, er det arbeidstakere fra Signo Vivo og elever fra Signo grunn- og videregående skole. Hva jobber du med? – For tiden står jeg her ved pussemaskinen, viser han mens

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 2 6

han tar opp en sprosse og pusser. Den er en del av Norgesgrinda. – Her kjenner jeg alle og har oversikten. Jeg trives veldig godt . Kongemøte Glenn Inge er over gjennom­ snittet glad i kjendiser og særlig de kongelige. – Ja, nå er jeg veldig spent på prinsesse Victoria i Sverige som venter nummer to, sier han ivrig og konsentrert. Så venter vi på Madeleine som skal ha barn i februar, forteller han mens han teller på fingrene; ”for det første og for et andre”. Selv møtte han Kong Harald sommeren for to år siden. Da kongeparet var på rundreise

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 2 7

i Vestfold, besøkte de Signo på Sukke. – Vi var veldig spente, for vi skulle lære ham tegnspråk, sier han stolt. – Vi hilste på ham og lærte ham tegnet for ”å seile” og ”konge”. – Om sommeren koser jeg meg her ute på verandaen min. Snøen laver ned. – Jeg liker vinteren bare litt, sier han lurt og holder to fingre tett inntil hverandre. 


Tar pulsen på Signo

Signos tilbud Signo har åtte virksomheter. Vi gir tilbud til døve og døvblinde i et tegnspråklig miljø.

De som bruker tilbudene våre skal få si hva de mener om oss. En så stor brukerundersøkelse er trolig den første i sitt slag her til lands. Av Øyvind Woie Foto: Elisabeth Moe Å spørre hva en døvblind mener om oss kan være en utfordring. Alf Reiar Berge er daglig leder og forsker i Rehab Nor. Det eksterne firmaet som kvalitetssikrer undersøkelsen. – Jeg tror knapt noen i Norge har erfaring med å gjennomføre en så stor undersøkelse der betydelige deler av målgruppen har så omfattende kommunikasjonsutfordringer som tilfellet er med Signos brukere, sier Berge. Han er prosjektleder for undersøkelsen som samarbeider med fagavdelingen på Signos hovedkontor. – Dette er et pionerprosjekt som krever mye utviklingsarbeid, sier Berge. I 2014 er vi klare for gjennomføringen. Bli hørt Alle brukere over 18 år får delta i undersøkelsen. Det betyr i praksis at opp til ca 250 enkeltpersoner skal intervjues om livskvalitet, trivsel og boforhold, mulighet til å bli hørt og å påvirke eget liv, kommunikasjon og relasjon til personalet og tilgang på informasjon.

– Målet er å få vite hva brukerne i Signo opplever, tenker og erfarer. Den kunnskapen kan vi bruke til å bedre kvaliteten i tilbudene våre, sier prosjektansvarlig Tine Brager Hynne i Signo. Etiske utfordringer – Dette er mye mer interessant enn å få vite hvor fornøyde eller misfornøyde informantene er ”på en skala fra 1 til 10”. Vi vil prøve å få et bilde av hva som gjør at informanten er spesielt fornøyd, eller misfornøyd med noe. Å gjennomføre en undersøkelse med informanter med til dels betydelige språk- og/eller kommunikasjonsutfordringer stiller også klare etiske krav. – Fordi vi må være ekstra vare for det individet ønsker å uttrykke, og forsiktige med å fortolke når en skal vurdere hvilke endringer som eventuelt skal iverksettes på bakgrunn av informasjonen som kommer fram, sier Berge.

Alf Reiar Berge, Rehab Nor og Tine Brage Hynne, prosjektleder

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 28

Trygge dialoger – Kan vi stole på resultatene? – Hvis innhentingen av dataene har foregått på en riktig og respektfull måte, kan vi stole på at resultatene, forklarer Berge. Han understreker at den store utfordringen i undersøkelsen er å få til den gode dialogen med alle i målgruppa. 

Signo Conrad Svendsen senter, Oslo

Signo Vivo, Andebu, Vestfold

Landsdekkende tilbud: • Bo- og omsorgstilbud • Dagtilbud med arbeid og aktivitet • Spesialisthelsetjenester knyttet til rehabilitering • Avlastningstilbud for barn og voksne • Bokollektiv for ungdom i videregående skole

Landsdekkende tilbud: • Bo- og omsorgstilbud • Dagtilbud med arbeid og aktivitet • Avlastningstilbud for barn og voksne • Bokollektiv for ungdom i videregående skole

Signo Konows senter, Bergen

Signo Conrad Svendsen senter, avd Midt-Norge, Trondheim Sosial­pedagogisk botilbud til døve elever i videregående skole Tolk på arbeidsplass. Botilbud: Miljøterapeutisk tilbud til voksne hørselshemmede og døvblinde

Signo skole- og kompetansesenter, Andebu, Vestfold

Sykehjem, hjemmesykepleie og hjemmehjelpstjenester. Botilbud for døve med nedsatt funksjonshemmede

Signo Grantoppen AS, Andebu, Vestfold Signo Rycon AS, Oslo Signo Dokken AS*, Bergen Signo driver tre arbeidsmarkedsbedrifter på ulike steder.

Består av to enheter, Signo grunn og videregående skole AS og Signo kompetansesenter Skoledelen gir opp­lærings­tilbud til elever i grunnskole og videregående opplæring. Skolen er landsdekkende og har internat. Kompetansesenteret gir voksenopplæring og kommunikasjonskurs for voksne. Fagavdelingen gir veiledning til kommuner og fylkeskommuner . Kompetansesenteret gir tegnspråkopplæring for foreldre og kurs for foreldre og fagfolk. Kunnskapsutvikling er en del av kompetansesenterets virkeområde.

• Varig tilrettelagt arbeid (VTA) for personer med uføretrygd. • Arbeidspraksis i skjermet virksomhet (APS) og avklaring under arbeidstrening og kartlegging. • Arbeid med Bistand (AB) for personer i eksterne virksomheter. • Tolk på arbeidsplass. Samarbeidspartner med Nav.

Signo døvblindesenter, Andebu, Vestfold

Signos hovedkontor

Botilbud for døvblindfødte i et livsløpsperspektiv inkludert alm. helse- og sosial­tjenester. Kompetansesenter for personer med medfødt og ervervet døvblindhet: Veiledning og bistand til det offentlige og direkte til brukere.

Hovedkontoret ligger i Oslo.

*I tillegg har Signo Dokken AS sosial­pedagogisk botilbud til døve elever i videregående skole

signo.no - tomaskirken.no - signobutikken.no facebook.no/stiftelsensigno - twitter.com/stiftelsensigno M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 2 9


Douglas så lyset da han var blind Med bind for øynene, ørepropper og hørselvern, ”så” Douglas Katete hvordan han kunne hjelpe sin egen far og andre døvblinde i Malawi. Tekst og foto : Øyvind Woie

D

et jeg har lært på Signokurset om døvblinde kan forandre livet til faren min, sier Douglas Katete. Malwieren er på kurs sammen med et tyvetalls deltakere fra Malawi og Zambia. Målet er å styrke sin faglige kompetanse. Men Katete og de andre deltakerne dro hjem med et helt nytt syn på hvilke muligheter døvblinde har. – Da far ble døvblind ble livet hans snudd helt på hodet. Nå holder han seg helst for seg selv, han har mistet sin posisjon som familiens overhode og sin rolle i samfunnet. Far vil ikke treffe familie eller barnebarn lenger. Han skammer seg over funksjonshemningen sin, forteller sønnen. Faren mistet syn og hørsel da han jobbet som industriarbeider i Sør-Afrika.

– Jeg trodde ikke vi kunne gjøre noe for døvblinde. Det er en utbredt holdning i Malawi.

Kunnskapseksport Douglas Katete jobber i MaCoHa, Malawian Council for the Handicapped. Han har ansvar for å finne, registrere og definere bistandsbehovet hos mennesker med nedsatt funksjonsevne. Katete jobber spesielt med døve.

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 30

Han har meldt seg på kurset for å finne ut om det er noe han kan gjøre når han kommer i kontakt med døvblinde malawiere. Kurset arrangeres av stiftelsen Signo og søster Emma på Chizombesi deaf blind centre. Signo har med seg spesialkompetanse i bagasjen: Håkon Lie fra Signo døvblindesenter. – Jeg trodde ikke vi kunne gjøre noe for døvblinde. Det er en utbredt holdning i Malawi. Men da jeg fikk på ørepropper og øreklokker, og bind for øynene og fikk prøve å være døvblind, forstod jeg litt av hvordan far har det, forklarer Katete med tårer i øynene. Utfordrende Håkon Lie har jobbet med døvblinde i 15 år. Han meldte seg til tjeneste da Signo etterlyste medarbeidere som ønsket å dele sin kunnskap i et av Signos utenlandsprosjekter. Lie var så godt som eneste foredrags­holder alle kursdagene, godt støttet av rådgiver Kenneth Verngård, i Signos internasjonale avdeling. I et dårlig ventilert kurslokale, med en ivrig spurvemor som stadig

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 31

skulle mate de små hun hadde i et fuglerede under takplatene, holdt Lie trolig sitt livs mest omfattende forelesningsrekke om temaer og emner som var helt nye for flere av deltakerne. De praktiske øvelsene var svært populære og engasjerende. Mange ble sterkt berørt – for Douglas ble det i tøffeste laget. Ulykkelig – Da jeg var døvblind så jeg plutselig fars situasjon på en annen måte. Det var en tøff opplevelse. Jeg ble helt avhengig av hjelp fra andre. Jeg forstod hvorfor far ikke er lykkelig, sier Katete og tar en pause. – Jeg var så redd hele tiden. En av de andre deltakerne ledsaget meg, men så forlot han meg på et sted. Hvor skulle jeg gå? Jeg hverken så eller hørte noe. Så stakk han hendene mine bort i ting jeg ikke ville ta på. Jeg skjønte ikke meningen og fikk ikke noe informasjon om hva det var. Jeg tror det er ganske tøft for en som er døvblind å måtte stole fullt og fast på den som skal hjelpe ham. Når du ikke ser eller hører mister du kontrollen, sier Douglas Katete.


Fakta

Signo har bistandsprosjekter i Kina, Palestina, Uganda og Malawi. Vi legger vekt på samarbeid med lokale partnere og er med i Atlas-alliansen. Malawi er et av verdens fattigste land med over 15 millioner innbyggere. Ingen har tall på hvor mange døvblinde det finnes der. Signo støtter et senter for døvblinde barn og et prosjekt for unge funksjonshemmede. Høsten 2013 arrangerte Signo kurs om døvblindhet i Malawi.

Fikk nye holdninger

Håkon Lie fra Signo døvblinde­senter var ansvarlig for opplæring og kurs som ble holdt.

Kunnskapshull Det finnes både offentlige tilbud og organisasjoner for døve og blinde i Malawi og denne delen av Afrika, men det er lite kunnskap for kombinasjonen av de to funksjonshemmingene. Døvblinde registreres, men da som døve eller blinde, og følges opp for en av de to funksjonshemningene. At det er store hull i kunnskapen rundt for eksempel forskjellen på døvblindfødte og døvblindblitte viste seg i løpet av kurset.

Selvstendig liv – Det er ikke lett å leve som døvblind i Afrika. Jeg forstod at det er et sosialt problem. Far har mistet kontakt med jobb, kollegaer, venner og familie. Men ved hjelp av enkle teknikker og kunnskap kan vi lære og veilede døvblinde slik at de kan leve et mer selvstendig liv. Katete har planene klare. Han skal dele sin nye kunnskap med familie og kollegaer i MaCoHa. – Vi tenkte at det ikke var noe håp for far da han ble døvblind.

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 3 2

Dette kurset har forandret meg. Jeg kan lære ham å forstå og akseptere sin egen funksjonshemming. – Hva tror du er viktigst for ham? – Å hjelpe ham å komme seg til kirken for å gå til nattverd. Bare forestill deg det, da vil han kanskje få tro på at han fremdeles er et menneske som kan ta egne valg. 

Samuel M.J. Mandauka

Pamela Syacika Mbuto

Thomas Ndonyo

Malawi Seniorinspektør og rådgiver i departementet for utdanning, forskning og teknologi. – Her i Malawi er det mange som ikke vet hva vi kan gjøre for mennesker som døvblinde. De faller mellom to stoler. Dette er ny kunnskap. Men først og fremst har det forandret mine holdninger til funksjonshemmede. – Hvordan? – Jeg har blitt mer bevisst på mitt ansvar, at jeg kan assistere og hjelpe dem i hverdagen. Dette tar jeg med meg tilbake til mine lærere.

Zambia Lærer for døve og blinde på Munali Girls Secondary School. – Før var jeg helt blank på døvblinde. Jeg har ikke tenkt på at dette var en egen funksjonshemning. Da jeg utdannet meg lærte vi om døve som kan se, og blinde som kan høre. Jeg har nok kanskje møtt døvblinde, men dersom de har vært døvblindfødte har vi kanskje tenkt at de har vært utviklingshemmet. – Hva kan du bruke kurset til? – Å stille riktig diagnose slik at vi kan gi riktig hjelp. Når jeg kommer hjem skal jeg sjekke noen av elevene på nytt for å finne ut om de faktisk er døvblinde.

Zambia Ansvarlig for spesialundervisning hos utdanningsmyndighetene. – Dette var en øyeåpner, vi praktiserer ikke dette i Zambia. Vi tar det ofte for gitt at hvis de er døve så er det den funksjonshemningen de har. Men vi har lært at barn og voksne kan ha flere funksjonshemninger. Døvblindhet i Zambia er ofte skjult. – Hva kan du bruke det du har lært til? – Jeg er redd vi har elever som er feilplassert i skolen, vi kan ha gjort en for dårlig jobb. Vi må gjøre en revurdering på flere som i dag får et tilbud for å sjekke om de faktisk er døvblinde. Dessuten håper vi at Signo kan hjelpe oss å starte et konkret tilbud til døvblinde i Zambia.

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 33


Nytt storfamilie­kurs

skaper energi og gir pågangsmot Da mamma Inger Marie Guttorm skulle på kurs med sønnen Thomas tok hun like godt med seg to småsøsken og svogeren sin. Tekst: Thomas F. H. Torjusen Foto: Kai-Otto Melau

F

amilien Guttorm omorganiserte hverdagslivet for å reise fra Karasjok i Finnmark til Signo i Vestfold en hel uke på storfamiliekurs. Onkel Roger er kjempefornøyd med at han også fikk være med for å kunne bli enda bedre til å gi bistand til sin funksjonshemmede nevø. – Vi var en sammensveiset familie fra før, men etter dette kurset står vi enda sterkere sammen om å løfte Thomas videre frem i livet, sier Roger Guttorm.

Vi trenger all den kommunikasjons­ kunnskapen vi kan få for å sikre Thomas (18) et best mulig liv.” - mamma Inger Marie Guttorm. M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 3 4

Nærpersoner «Mangt skal vi møte, og mangt skal vi mestre» er et kurs fra Signo skole- og kompetansesenter. Mange av kursdeltakerne er tanter, onkler og besteforeldre i tillegg til foreldre, søsken og brukere. – Vår erfaring er at det er svært viktig for barn med kombinert sansetap og flere funksjonshemninger at flere enn foreldre og søsken i deres nettverk, får styrket sin kommunikasjonskompetanse. Vi drømmer om å etablere dette kurset som et fast tilbud, sier direktør Aud Bergerud. Kurset bygger videre på det populære foreldrekurset «Se mitt språk» som senteret har tilbudt i årevis. M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 35

Et best mulig liv Thomas Guttorm er storebror. Han har tre yngre brødre. To av dem ble med til Signo i Andebu. Onkel Roger fikk også plass. Han har stått last og brast med Thomas og familien siden 18-åringen kom til verden og spesielt etter at han begynte på skolen i sjuårsalderen. – Dette kurset får jeg utrolig energi og pågangsmot av, sier onkel Roger.

”Vi drømmer om å etablere dette kurset som et fast tilbud.” Aud Bergerud, direktør

Aud Bergerud, Signo Skole og kompetansesenter


Onkel Roger er en viktig person for Thomas. At han får styrket sin kompetanse er viktig for Thomas.

Han er snekker av yrke, men jobber som miljøarbeider og altmuligmann for nevøen, både privat og i Thomas sin egen bolig i Karasjok. – Vi er stolte over hva vi kan, og hva vi har gjort for Thomas så langt i livet hans. Men det koster, og vi trenger all den kommunikasjonskunnskapen vi kan få for å sikre ham et best mulig liv, sier mor. Ramme for familien Det er særlig to ting familien er glad for. For det første at kurset fristiller alle deltakerne fra de daglige pliktene overfor brukerne. For det andre at dette kurset gir storfamilien en svært verdifull felles referanseramme når familien er tilbake i Karasjok. – Det er kanskje den viktigste effekten, sier onkel Roger.

Med den kompetansen familien reiser hjem med, vil også besteforeldre og andre nærpersoner hjemme i Karasjok dra nytte av kurset. – Kurset gjør oss i stand til å gi Thomas et rikere liv, fordi det fokuserer på nærpersonene i tillegg til foreldre og søsken. Vi er enormt glade for at Thomas sin onkel nå får styrket sin kompetanse. Han er en utrolig viktig person for sønnen vår, sier mor. Tegnspråkopplæring ikke nok Fagmiljøet ved Signo skole- og kompetansesenter vet at familiene trenger mer enn tegnspråket for å møte kommunikasjonsbehovet barn med kombinerte sansetap og flere funksjonshemninger har. Derfor tar dette kurset sikte på å gi grunnleggende kunnskap om alternativ kommunikasjon,

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 36

og å utvikle hele familiens kommunikasjonskompetanse. Det langsiktige målet er å bygge et så sterkt nettverk rundt personens liv som overhodet mulig. Da trengs det kunnskap ute i storfamiliene i tillegg til de helsetjenestene storsamfunnet ellers byr på. Pilotprosjekt – hva nå? Første del av “Mangt skal vi møte, og mangt skal vi mestre” er et pilotprosjekt. De neste kursmodulene er planlagt for vår og høst 2014, og våren 2015. Signo skole- og kompetansesenter jobber hardt for å finansiere resten av kurstilbudet, som så langt ser ut til å ha blitt en suksess. 

” Kurset gjør oss i stand til å gi Thomas et rikere liv, fordi det fokuserer på nær­personene.” - mor M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 3 7


Signo fra

a A c d A

Arbeid: Signo skreddersyr arbeid for døve, hørselshemmede og døvblinde sammen med Nav gjennom «varig tilrettelagt arbeidstilbud», «arbeidspraksis i skjermet virksomhet» og «arbeid med bistand».

CI (Cochlea implantat): CI er et lite ”høreapparat” som opereres inn i hodet. Vårt skole- og kompetansesenter er blant annet spesialister på barn med CI og autisme.

C

f F

i

Funksjons­hemmet: Mange døve ser ikke på det å være døv som en funksjonshemming. De oppfatter seg som en språklig minoritet.

D

g

Internasjonal: Vår internasjonale avdeling har bistandssamarbeid finansiert av Norad. I tillegg har vi tett kontakt med internasjonale døve- og døvblindemiljøer.

Kirke: Det finnes bare en sansekirke i verden. Den har Signo bygget i Andebu med innsamlede midler.

e

j

l

Eldreomsorg: Signo Konows senter i Bergen driver sykehjem for døve og døvblinde.

E

h

Hest: I Andebu har Signo en gård. Husdyrene benyttes i terapi og til fritidsaktiviteter.

Jobbfrukt: Å pakke og frakte frisk frukt ut på arbeidsplasser i Oslo/ Akershus, Vestfold og Bergen er en attraktiv og populær jobb blant mange av våre arbeidstakere på VTA.

Lekende: En av våre kjerneverdier; Vi gir rom for humor og livsglede og strekker oss etter lekenheten.

MagaSigno: Bladet du holder i hånden :-)

n N

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 38

O

r u U

w

p

Rycon: Signo Rycon AS, Oslo, er en av våre arbeids­ markeds­bedrifter. I tillegg har vi Signo Grantoppen AS i Vestfold og Signo Dokken AS i Bergen.

s S

x X

W

z

P

Utforske: I 2014 gjennomfører Signo en stor brukerundersøkelse. Vi vil høre hvordan brukerne i Signo opplever tilbudene og tjenestene de benytter seg av.

Web: www.signo.no er vår hjemmeside. I tillegg har vi flere sider på Facebook.

Prest: Vi har vår egen døveprest.

ø Ø

q Q

Skole: Døve barn- og unge med nedsatt funksjonsevne fra hele landet kan gå på Signo grunn- og videregående skole i Vestfold.

v

t T

X-faktor: Det tegnspråklige miljøet vårt. Det er ikke så viktig hvilket språk du snakker, bare du forstår og blir forstått.

Tegnspråk: Tegnspråk er grunnleggende i Signo. I tillegg bruker vi også andre kommunika­ sjonsformer.

Vedgruppa: Tusenvis av sekker ved produseres av våre arbeidstakere hvert år i Vestfold og Oslo.

y Y

æ

Zambia: Signo vurderer å starte et forsøksprosjekt i Zambia.

Æ Økonomi: Signo drives med midler fra avtaler med norske kommuner og andre offentlige instanser som for eksempel helseforetak, Nav og Utdannings­direktoratet.

Quiz: I 2018 fyller Signo 120 år. Nylig inviterte vi alle våre ansatte til å teste sin historiekunnskap i en quiz.

V

Z

L

Nær: En kjerneverdi i Signo; vi vil møte mennesker med holdninger som skaper trygghet hos den enkelte

o R

M

B

H

J

K

m

Grenseløs: Signos visjon er ”grenseløs tro på menneskets muligheter”.

G

I

k

Diakonal: Signo er en diakonal stiftelsen innen Den norske kirke uten et formål om økonomisk vinning.

b

Bolig: I våre botilbud bor døve i miljøer der de forstår og blir forstått ved hjelp av tegnspråk og alternative kommunikasjonsformer.

Omsorg: Det er nær 1000 døve og døvblinde som benytter Signos tjenester. De skal møtes med verdighet, respekt og omsorg.

å Å

M a ga S ig no 2 0 1 4 - s i de 39

Åpen: En av våre kjerneverdier. Vi skal være åpne og inkluderende.

Yrkesstolthet: Gjennom Signobutikken.no selger vi flotte håndarbeids­ produkter laget av våre brukere.

Ære: Det var en stor ære da Norges kongepar besøkte Signo i Andebu sommeren 2012.

til

Å


Over fjellet til

sansekirken I Tomaskirken henger ”fellesskapsteppet”. Det er laget av tøyremser hvor hver enkelt har skrevet inn en hilsen eller bønn. Per Lars Sikko dro fra Bergen for å sjekke sitt bidrag. Tekst og foto: Elisabeth Moe

T

il daglig holder døve Per Lars Sikko til i bofellesskapet på Signo Konows senter i Bergen. Turen over fjellet var en del av 60 års-gaven hans. Sammen med to ledsagere; Terje Bjelland og Ole Morten Rolland dro han til Signo i Vestfold. – Per Lars har ytret ønske om å få se Tomaskirken og se hvordan knuten hans tar seg ut i det ferdige teppet, fortsetter han.

Oppleve sansekriken Endelig har drømmen gått i oppfyllelse og Signo-prest Marco Kanehl tar i mot dem. De skal få en grundig omvisning i Signos sansekirke. Der kan man nemlig oppleve lyset i taket som ”spiller” i takt med musikken, man kan ta runden langs veggene og kjenne på skulpturer og på vann som renner. Når man sitter i benkeraden føles musikken fra basskassene som ligger under tregulvet. Eller man kan sette seg ned på tregulvet for å oppleve vibrasjonene rett i kroppen. Ikke første gang Sikko kommer egentlig fra Finnmark, men har bodd i Bergen mesteparten av sitt voksne liv. På Signo Konow senter har han bodd siden starten i 1996. Før det, på

Vestlandsheimen. Mens han går opp stien til kirken husker han at han var i Andebu for 14 år siden, på 100-års jubileet til Signo i 1998. Vestlendingene nærmer seg sansekirken og på veien må de ta inn omgivelsene. Per Lars er ivrig etter å få se teppet. Ett øyeblikk er verdt hele turen Så er de endelig inne i kirkerommet og Per Lars kjenner

igjen fellesskaps­teppet med en gang. – Dette er høydepunktet, ser du det? Sier Terje som kjenner Per Lars godt. 60-åringen lyser opp og blir ivrig etter å finne akkurat den knuten han festet til teppet for over ett år siden. Han skrev navnet sitt på det. Han stopper opp, ser og kjenner på stoffremsa. Lyser opp og tenker. Han er tydelig tilfreds. – Dette var verdt hele turen, smiler Terje. 

Stiftelsen Signo, Postboks 100 Nordstrand, 1112 Oslo signo.no - tomaskirken.no - signobutikken.no facebook.no/stiftelsensigno twitter.com//stiftelsensigno M a ga-S ig no 2 0 1 4 - s i de 40


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.