S u O o ON y E n
kkes, pĂĽ gjensy a n s n, v n, e j i se ig t s.. ar
Vi se ss
SE
Sofie Andersen
Bildene er sponset av
Spyridon Zacharopoulos
«Vi ses snart igjen, snakkes, på gjensyn, vi ses...»
I dag skal vi ta flyet hjem igjen, vi reiser fra det ene hjemlandet til det andre... Dette har vi gjort mange ganger før, men DENNE GANGEN er det annerledes. De voksne er stresset. Før vi drar hjemmefra, tar mamma en maske på seg.
«Jeg
vil også ha!», sier jeg. «Og jeg som tenkte på hvordan jeg skulle lure den på deg!» sier mamma lettet. Og før hun rekker å sette den på meg, er lillesøster klar til å ta på sin! «Vi
skal være superhelter i dag!»,sier mamma, og jeg lar henne ikke snakke ferdig. «for å ikke bli smittet, og for å ikke smitte andre.».Nok en gang ser mamma lettet ut. Hun er stolt, fordi jeg får med meg mer enn hun tror! «Ja,
mamma jeg skjønner, men jeg er rolig, fordi jeg har tro på deg og de andre voksne. Jeg er REDD, men jeg husker det du alltid sier til meg: Vi må skjønne forskjellen på om frykten holder oss tilbake, og når redselen redder oss fordi den beskytter oss, slik at vi kan fortsette videre igjen senere. Nå er redselen vår venn, den beskytter oss, og hjelper oss å beskytte andre». 3
Vi skal ta to fly for å reise fra varme Syden til den nordligste Norden. På flyplassen gjør mamma det klart at vi må være forsiktig og røre minst mulig. Jeg forsikrer dere at det ikke er lett! Noen har masker på seg, noen ikke. «Hvorfor
har ikke alle masker på seg mamma?» Mamma svarer alltid, selv da hun ikke vet helt hva hun skal si. Hun sier at jeg noen ganger ikke forstår hele svaret, men at jeg kommer til å gjøre det senere. Hun påstår at jeg kommer til å lagre informasjonen hun gir meg, og at jeg skal hente den senere, når jeg skal være i stand til å forstå mer! Som om hun gir meg et eple mens jeg er mett, og da skal jeg spare det til senere, når jeg skal være sulten! Og tro meg, det er nok sant!
«Noen
er redde og andre ikke. Noen tror at det det aldri kan skje dem. Noen tror at viruset er forbigående, mens noen tror at vi må beskytte oss». «Og vi må holde oss innendørs igjen som i Syden?» spør jeg.
5
«Akkurat.
Hvor lenge, det vet jeg ikke. Mottoet til hverdagsheltene forblir det samme: VI BLIR HJEMME. Fordi hverdagsheltene redder hverdagen vår! Vi skal redde livene til våre kjære, våre venner, og livene til alle dem vi ikke kjenner!». I dag er siste dagen passasjerfly flyr gjennom de fleste land. Vi tar bokstavelig talt siste fly. Siste.
LIR HJEMM B E VI
7
GRENSENE STENGES.
Mamma snakker med min tante i telefonen. De sier at det hele virker surrealistisk, det betyr at de føler som om de er i en film. For meg er det ogsü rart. Det føles som om en mur kommer mellom landene. Ingenting kommer inn, ingenting ut..
9
Mamma løfter øynene opp, og ser pü skjermen for avgangstidene. Etter kl. 06:00 i morgen er alt kansellert. Ingen fly kommer, ingen drar. Hvem skulle tro at vi skulle oppleve noe slikt?
Mange sier at vi lever som i en krig
.Jeg forstår hvorfor. Min oldefar måtte delta i krig for mange år siden. Han måtte bruke våpen. Vi bruker såpen. Og ikke minst, karantene. Med den skal vi klare det, vi deltar i dugnaden.
Med karantenen redder vi liv.
11
På flyet ser mamma på en skjerm SEE det, og hun oversetter det for meg:
YOU SOON står «Vi ses snart
igjen, snakkes, på gjensyn, vi ses... Aldri før
betydde dette uttrykket så mye, lille venn. Vi brukte det alle, men vi mente det ikke alltid, vi sa... “vi ses” og det var ikke sikkert at vi hadde
lyst til å ses. Vi måtte bare si noe. Andre ganger, sa vi det, og vi var sikre på at vi skulle ses igjen. Tenkte ikke over at noe kunne skje. Men nå lille venn, nå forlot vi så mange mennesker, våre kjære mennesker, men også folk som vi bare kom i kontakt med på denne reisen. Til alle dem vil jeg så gjerne si
“Å, ja jeg håper at jeg ser dere igjen”». sukker mamma.
13
Hun er rørt. Jeg gir henne en klem, og sier at jeg føler det samme. Vi har hverandre, og det er det viktigste. Vi lander, vi er hjemme, og mamma desinfiserer oss med middelet hun finner på flyplassen. Vår flaske var for lengst tom. Så går vi gjennom kontrollen, en kontroll vi aldri har gått gjennom før, utført av soldater, på Norges hovedflyplass.
Hvor skal dere? Hvordan skal dere komme dere hjem? Dere er nok klar over at dere er i obligatorisk karantene i to uker.»
Jeg må bare si, at mamma er hjemmekjær. Hun trives hjemme og hun har alltid noe å gjøre.
15
«Men for mange kommer det til å være veldig vanskelig å være hjemme hele tida. For veldig mange er det vesentlig å gå ut og treffe andre, eller bare lufte sine tanker. Noen andre kommer til å være alene hjemme i timesvis. Det er også veldig tungt».
«Kan vi ikke gjøre noe for de som er ensomme?»
17
«Så klar vi kan! De som vi kjenner, kan vi ringe hver dag, ha videosamtale med dem, eller sende dem tekstmeldinger. Andre kan også utfordres til å gjøre det samme... Ukjente kan snakke fra balkongene sine. Fram til i dag var de fremmede, men nå kan de være venner. Det er trøstende å ha noen å drikke kaffen sin med hver morgen, selv med noen som sitter på balkongen på den andre siden av gata.».
«Barna kan vel gjøre det samme?»
19
«Selvsagt, de kan ha «parallell lek», de gjorde det da de var småtroll, en voksen kan lese for dem, de kan til og med leke gjemsel! Storebroren din skal gå på skolen hjemmefra. Hver dag skal han sitte foran iPaden sin. Der skal han møte lærerne og skolekameratene sine. Han skal gjøre skolearbeid i eget tempo, og han skal også ta pauser ute i hagen. Jeg fikk også vite at klarinett-undervisningen skal han fortsette med! Og den største nyheten er at hver elev kan sende en video av seg selv, hvor barnet introduserer seg og spiller for beboere i et aldershjem. De skulle egentlig holde konsert der i mars. Så
tenk hvor glade disse menneskene som er så sårbare og ikke kan få besøk av sine nærmeste skal bli! Så alt skal skje, verden skal gå rundt, bare i andre rytmer nå».
«...Skal pappa gjøre det samme?»
21
«Pappa og. Han skal bruke pc-en og jobbe hjemmefra! Nå er jeg ekstra glad for at vi har teknologien på vår side, slik at
VI BLIR HJEMME». Mamma er rolig. Hun vet at vi har mat i huset, og vi har nok formingsmateriell til å holde oss opptatt! Hun elsker håndverk. Nå som vi har blitt store utfører vi små eksperimenter med enkle ting vi har hjemme! Det er gøy! Fysikk og kjemi på kjøkkenet vårt! Min favoritt er å lage en vulkan! Jeg gleder meg! Vi skal tilbringe tid sammen! Vi skal ha tid til å lese bøker, leke mer, og jeg kommer ikke til å høre igjen:
«Bli ferdig med maten din, fordi vi må dra... ta på jakka di, fordi vi må rekke... skynd deg, fordi de venter på oss! Kanskje det er det mamma mener med å tenke positivt!» Mammas øyne lyser opp
23
«Tenk
på gaven vi gir planeten vår!! Færre biler på veiene, mindre fly i lufta! Byer med “tåke” har fått renere luft, om enn i en kortere periode. Når vi skal ut av huset, skal verden være penere. Kanskje den skal ha blitt til denne verden vi har alltid drømt om, der vi setter pris på det vi har», sier mamma mens hun dagdrømmer.
«Finnes det dårlige ting?» «Mamma ser veldig alvorlig på meg. Hun sukker dypt.«Det som skjer er super alvorlig og negativt. At så mange mennesker skal kjempe for sitt liv, at mange kanskje skal tape kampen er smertefullt. At så mange mennesker jobber nesten døgnet rundt i mange dager i strekk er utenkelig. At så mange blir rammet, mennesker er blitt permittert, og at økonomien går dårlig, er usedvanlig trist. Men vi har en jobb å gjøre. Å bruke fornuften, ha hodet kaldt, is i magen og et varmt hjerte. Vi bruker hansker og antibac! Vi vasker hender, og holder avstand. I matbutikken må vi kjøpe det vi har faktisk behov for, å prøve å ikke ta det siste i hylla. Det er nødt å tenke på våre medmennesker. De må også spise og tørke seg! Vi drar sjeldent og vi hører på anbefalinger fra leger og myndigheter. Vi kan gjerne handle for naboen som ikke kan handle for seg selv. Hjemme bruker vi ikke mer strøm og vann enn vi har behov for. Vi spiser ikke mer enn det vi trenger, og vi kaster ikke mat. Da blir det mindre søppel og matsvinn. Vi passer enda mer på tingene våre. Ting som blir ødelagt, kan kanskje ikke repareres eller
erstattes nå. Butikkene kan være tømt for varer, de kan være stengt, vi får ikke lov å dra, eller vi har rett og slett ikke nok penger. Vi husker at tingene har en verdi.Det samme gjelder for oss, vi passer på oss selv, slik at vi ikke blir skadet fordi sykehusene og legene er overbelastet pga viruset». «Åh mamma, jeg har lyst til å takke disse legene og hele helsepersonalet». «Vi kan gjerne oppmuntre dem! Det finnes mange måter å gjøre det! Skrive lapper eller meldinger, eller sender dem tegninger. Vi får dem i godt humør. Men
som sagt, det viktigste er at vi ungår å trenge deres hjelp, eller at andre ikke skal trenge deres hjelp pga oss.». «Jeg skal være mer forsiktig enn det jeg vanligvis er! Jeg er glad for at jeg får lov til å være hjemme sammen med familien min. Jeg skal ha tid til dere, og dere skal ha tid til meg! Er det ikke det alle pleide å si at de ikke hadde nok av? Tid sammen med familien sin.
Ikke sant? Er det ikke det alle ønsker seg? TID!»
27
«...tid til å leke, lage mat uten hastverk, tid til å lese boka de begynner på nytt om og om igjen fordi de ikke husker noe fra den ene kvelden til den andre, tid til å snakke i telefonen, tid til å pleie seg selv, til hagearbeid, til å lage syltetøy, til å se solnedgangen, leke i sandkassa, eller leke med vann i vasken, å skrive dedikasjoner i barnebøkene, bli ferdig med fotoalbumet, spille brettspill, se på den 3 timer lange filmen de aldri hadde tid til, bli ferdig med den halvmalte veggen, rydde i skapene og donere klær, bruke det fine bestikket de sparer til “Kongebesøket”, rydde og vaske som om de skal ha venner på besøk, pynte seg for å spise lørdagsgodt, eller se på en serie på fredag. De skal ha gaven til nåtiden, PRESENT, på engelsk betyr ordet både “gave” og “nåtid”! Dette er neppe tilfeldig! Så jeg håper at denne vanskelige situasjonen skal også ha noe positivt å tilby.”
Ikke ha lyst på noe, bare fordi du ikke kan få det.. En vakker dag lille venn, når alt dette er overstått, vit at vi kommer til å huske disse dagene, tro det eller ei, med en slags nostalgi...
29
De dagene vi bare kunne ta det med ro, de kveldene jeg kunne sitte ved siden av deg til du sovnet, de nettene jeg kunne sitte lenge oppe for å planlegge vår neste eventyrlige dag. Da du var fortsatt liten, du så opp til meg med dine store øyne, og jeg var faktisk din helt. (Husk at vi alltid ser bakover, så ser fortiden alltid lettere ut enn nåtiden eller fremtiden. Dette skjer fordi vi har klart det, og vi opplever mestring, og er stolte av oss, fordi vi har kommet gjennom det vanskelige.) Og det skal være synd om vi ikke får se det positive, at vi har tid til hverandre, mer enn noensinne. Istedenfor å klage, bør vi forsøke å nyte denne tida, selv under omstendighetene.
Vi er friske, vi har hverandre, og vi har behov for å klemme hverandre mange ganger om dagen. Vi har ingen andre å gi en klem til.
31
Vi kan nok ikke treffe noen. Men vi kan sende en melding eller enda bedre, ringe! Men rett før vi legger på, skal hviske til dem...
“på gjensyn”.
..»
33