Page 1

sv en o v e b akke | In ger Mer e te H o bbel st ad v Id ar kv al sHau g | Mo r ten st åle n Il sen

Nå er det kulturelle arvesølvet samlet mellom to permer! n or s k pop ul æ r k ul t ur har bidratt til å forme nordmenns syn på seg selv og verden. Historiene, sangene og tv -ansiktene gir oss et felles referanseverk som gjør at vi kan snakke sammen. Vi vet alle hva slags kvinnemenneske man viser til om noen sammenliknes med Tante So . De te har et bilde av De dødes tjern på netthinnen og er i stand til å bli med på allsang til Åges «Dains me dæ» hvis festen er bra nok. Og vi har motvillig vært på fornavn med Rodney og Annette fra Big Brother.

In ger Mer e te H o bbel st ad F. 1980, fra Hokksund. Litteraturviter. Film- og teateranmelder i Dagbladet. Veskesamler og Shakespeare-entusiast. Prøver å venne seg av med å deklamere lange verk fra britisk lyrikk-kanon i lystig lag.

sv en o v e b akke In ger Mer e te H o bbel st ad v Idar kv al sHau g Mo r ten st åle n Il sen

NORSKE KLASSIKERE Bøker er, musikk, radio og tv fra 1945 t Il I da g

I denne boka har e av våre fremste kulturjournalister samlet det de ser som de største norske klassikerne etter krigen innenfor litteratur, musikk, radio og tv . Dette er ikke et forsøk på å kanonisere kulturen vår, eller dra et skille mellom populærkultur og tur. Under klassikerbegrepet er det plass til både høy og lav, det ypperste av kvalitet og det vi er litt aue for å innrømme at er norsk. Boka er en kjærlighetserklæring og et over ghetshorn, en samling inspirerende tekster som drar deg inn i nostalgiens verden, og som får deg til å løpe til bokhylla, biblioteket ubben eller platebutikken.

v I d ar kv al s Ha u g F. 1970, fra Averøya på Nordmøre. Vinylsamler og forfatter. Middelklasseromantiker som skriver litt om bøker i A enposten. Snill mot katter.

Mo r ten s t ål e n I l s e n F. 1971, fra Halden. Musikkkritiker i vg . Han hevder hard-nakket at han kjøper Inger Lise Rypdal-plater «for musikkens skyld».

på f o r s I d en : Jakten (Regi: Erik Løchen, 1959) Lasso rundt fru Luna (Agnar Mykle, 1954) A-ha (1982–2010) Dag Solstad (1941–) «Jeg vil være ung» (Wenche Myhre, 1964) Leif Juster i Fjols t ells (Regi: Edith Carlmar, 1957) Titten Tei (1971–1990)

9

NORSKE KLASSIKERE

«n oe n sk r I v e bo r d s j o bbe r er bedre enn andre. Det er de som går ut på å se, lytte, lære, måle usammenlignbare størrelser, skrive om bøkene, lmene, platene og tv- og radioprogrammene som har formet, lyst opp eller skapt bevegelser i norsk populærkultur i det snart sytti år lange strekket som kalles etterkrigstiden. Det er en øvelse som iblant føles absurd, iblant urettferdig, og som krever at man forsøker å besvare et stort spørsmål: Hva er egentlig en klassiker? For det nnes plater, bøker, lmer og tv-programmer som er viktigere enn andre, som på forskjellige måter har lykkes i å feste seg i stuetapetet i det norske hus. Det nnes sanger og historier som fanger hva vi er og gjør på en unik måte, som viser oss hvor vi er på vei – eller som beskriver en følelse eller opplevelse på en måte som tre er svært mange, som får oss til å le eller gråte eller lengte etter sommerferien, og som derfor hentes frem igjen og igjen.» — 2 46 MM —

sv en o v e b akke F. 1975, fra Kongsvinger. Har brukt 2000-tallet til å skrive om musikk i Dagbladet. Svak for banjo og steelgitar. Første konsert: Åge Aleksandersen & Sambandet i Rådhusteatret i Kongsvinger i 1984.

[Fra forordet]

Bøker, er, musikk, radio og tv fra 1945 t Il I da g

788243 005600

på b aks I d en : Jack Fjeldstad i Ni liv (Regi: Arne Skouen, 1957) de s I gn & I ll u s tr a s j o n: ø y ste I n v I d ne s

— 100 MM — norske-klassikere smussomslag.indd 1,5

+3

— 1 74 MM —

— 35 , 9 MM —

— 174 MM —

+3

— 1 0 0 MM —

16.08.12 15:06


NORSKE KLASSIKERE Bøker, filmer, musikk, radio og tv fra 1945 til i dag


NORSKE


sven ove bakke inger merete hobbelstad vidar kvalshaug morten stĂĽle nilsen

KLASSIKERE Bøker, filmer, musikk, radio og tv fra 1945 til i dag

3


Norske klassikere Bøker, filmer, musikk, radio og TV fra 1945 til i dag © Spartacus Forlag 2012 omslag / design: Øystein Vidnes sats: Punktum forlagstjenester trykk: Ednas Print Printed in Slovenien ISBN:978-82-430-0560-0 Spartacus Forlag AS Postboks 6673 St. Olavs plass N-0129 OSLO www.spartacus.no


Innhold Forord

7

1945–1959

10

1960–1969

54

1970–1979

116

1980–1989

200

1990–1999

300

2000– i dag

388

Kilder

472

Takk

474

Navneregister

475

Tittelregister

484

Årstallsregister

492


Forord

Noen skrivebordsjobber er bedre enn andre. Det er de som går ut på å se, lytte, lære, måle usammenlignbare størrelser, skrive om bøkene, filmene, platene og tvog radioprogrammene som har formet, lyst opp eller skapt bevegelser i norsk populærkultur i det snart sytti år lange strekket som kalles etterkrigstiden. Det er en øvelse som iblant føles absurd, iblant urettferdig, og som krever at man forsøker å besvare et stort spørsmål: Hva er egentlig en klassiker? For det finnes plater, bøker, filmer og tv-programmer som er viktigere enn andre, som på forskjellige måter har lykkes i å feste seg i stuetapeten i det norske hus . Det finnes sanger og historier som fanger hva vi er og gjør på en unik måte, som viser oss hvor vi er på vei – eller som beskriver en følelse eller opplevelse på en måte som treffer svært mange, som får oss til å le eller gråte eller lengte etter sommerferien, og som derfor hentes frem igjen og igjen. Halvdan Sivertsens «Kjærlighetsvisa» er en slik klassiker. Flåklypa Grand Prix likeså. Under denne kateogorien klassikere faller også de verk og programmer som har påvirket hvordan nordmenn tenker og handler, som har skapt trender og tradisjoner. Med Fjernsynskjøkkenet bestemte den milde diktator Ingrid Espelid Hovig hva som skulle serveres til søndagsmiddag i norske husholdninger. Med Lille lørdag og programmene som fulgte endret Harald Eia og Bård Tufte Johansen norsk humor. Her har monopoltidens NRK hatt en historisk enestående posisjon. Radiotekatrets kriminalhørespill har hatt en samlende kraft som er vanskelig å gjøre etter i et mer

fragmentert og konkurransepreget mediebilde. Men det finnes andre klassikerkriterier enn disse. Mange av oppføringene i denne boken vil knapt kunne bli beskrevet som allemannseie eller uttrykk for noen folkesjel. Men avantgarden og den akademiske litteraturen, som ikke følges av mange, kan ha et publikum som igjen øver innflytelse på samfunnet, på den offentlige diskursen og på utviklingen av idéretninger og kunstformer. Også verk fra denne verden hører hjemme i en klassikeroversikt. Rune Slagstads analytiske De nasjonale strateger var et yndet utgangspunkt for polemikk og debatt om historien om kongeriket. Pål Løkkebergs Liv var den første modernistiske filmen i Norge og inspirerte filmskaperne som kom etter ham. En siste type klassikere er de som overlever sin tid og sitt første publikum takket være ren slitestyrke og uforfalsket kvalitet. Og det er kanskje da arbeidet med en bok som Norske klassikere føles mest meningsfullt: Når de skrivende oppdager glemt eller halvglemt gull, og kan kaste litt lys over et verk som kanskje ikke har hatt et stort publikum, men som likevel representerer noe av det beste norsk kulturhistorie har frembrakt de siste 67 årene. Erik Løchens Jakten, en ambisiøs og eksperimentell dramafilm som nærmest lå forut for den europeiske nybølgen og som over femti år etter premieren fremstår som et verk som ennå ikke er uttømt eller udatert, fortjener mer kjærlighet enn hva som er blitt den til del hittil. De ordknappe, uutgrunnelige tegneseriene til Jason har formidlet en for sjangeren sjelden sårbarhet og fått nervetrådene

7


til å dirre hos kresne internasjonale fagjuryer. Dette prosjektet har gitt oss muligheten til å hente frem dét som kanskje på grunn av middelmådig markedsføring eller lanseringsjournalistikkens luner er blitt litt borte i flimmeret av fortellinger. Det føles som en fin oppgave. Det er altså mulig å komme seg til en klassikerstatus ad mange og forskjellige veier. Men det er selvfølgelig også de som forsøker og ikke klarer det. Det har vært viktig for oss i arbeidet med denne boken å nærlese hvert verk, ikke å ta med en roman, eller film, eller plate, ene og alene fordi den var populær i lanseringsåret. Av den grunn er hørespillet Reisen til julestjernen nevnt, og ikke filmen – hørespillet er mer vellykket og ligger tettere på den opprinnelige fortellingen enn hva filmen gjør. Verk som ikke vurderes som gode eller relevante eller utbredte sett på noen års eller tiårs avstand, skal ha vært dypt elsket eller svært oppsiktsvekkende i samtiden for ikke å bli skubbet ut av listene av andre kandidater. På den annen side er ikke en klassiker nødvendigvis dét som har fått godkjentstempel av akademikerne eller kritikerstanden. Denne boken handler om fortellingene som mange har tatt del i, musikken som har akkompagnert livet i det moderne Norge, uavhengig av den tildelte plassen på parnasset. Norske klassikere er ikke en kanon, ikke en parade over de ypperste verkene i norsk kulturhistorie siden krigen. Vårt klassikerbegrep er mer elastisk. En utfordring i arbeidet med denne boken har vært å forsøke å samkjøre dette elastiske «klassiker»begrepet mellom disipliner og sjangre som i utgangspunktet ikke lar seg sammenligne – selv om vi finner glede i å påpeke at Ole Ivars’ «Nei, så tjukk du har blitt» og Karl Ove Knausgårds Min kamp har til felles at de er selvopptatte på en problematiserende måte – og at de er blitt folkeeie, en kollektiv referanse. Forfatterne har også vært nødt til å sette visse praktiske rammer for prosjektet. Vi har med få unntak forholdt oss til verk som det er mulig å grave opp og gjenoppleve i dag. Derfor er fjernsynsteatrets oppsetninger inkludert, og de fysiske teatrenes oppsetninger utelatt – det er ikke mulig for oss å vurdere forgangne teaterforestillinger opp mot hverandre. Vi har også valgt ikke å ta med enkeltøyeblikk og engangsshow som har festet seg i folkebevisstheten, fordi det er begivenheten og ikke formidlingen av denne som er det viktigste. Da det svenske forlaget Nordstedts ga ut boken Tusen svenska klassiker i 2009, satte de startpunktet

i 1956 – året da Sverige begynte med fjernsynssendinger. De utelot også radioprogrammer. Vi har strukket vårt perspektiv tilbake til 1945 av to grunner: Den ene er at nettopp radio sto svært sentralt i den norske mediehverdagen også etter at NRK startet med tvsendinger. Den andre er at årene rett etter krigen var en svært fruktbar tid, ikke minst i litteraturen. Populærkulturen var en del av gjenoppbyggingen etter okkupasjonen. Dessuten ville vi nødig gå glipp av klassiker-leverandører som Agnar Mykle og Thorbjørn Egner. Akkurat hvor linjen kan trekkes mellom det som regnes for å tilhøre fortiden, og det som kan sies å være et produkt av tiårene etter krigen, har også vært gjenstand for diskusjon. Til sist bestemte vi oss for ikke å ta med innspillinger av klassisk musikk og folkemusikk – dette er toner fra en annen tid, som har en resepsjonshistorie og en betydning som strekker seg langt tilbake – men inkludere oppsetninger i fjernsyns- og radioteater av eldre tekster, fordi det i disse mediene er så klart at enkeltversjoner fester seg mer og får større betydning enn andre. Nyhets- og debattprogrammer er med få unntak utelatt, da vi vurderer det slik at det er hendelsene programmene handler om mer enn programmene i seg selv som er det essensielle. Det er få kortfilmer med, ganske enkelt fordi kortfilmer, dessverre, sjelden får bred distribusjon gjennom kino og tv på samme måte som spillefilmer – og dermed sjelden får samme betydning som sine mer omfangsrike storesøsken. Vi har valgt bort mye faglitteratur til fordel for skjønnliteraturen som med bokklubbens enorme markedsposisjon og innkjøpsordningen fra skutten av 1960-tallet tok scenen og gjorde oss til verdens mestlesende folk. Men så er det jo ikke bare snakk om innflytelsesrike verk, men også innflytelsesrike livsverk: Artister, forfattere og filmskapere som har satt forskjellige avtrykk i den kollektive bevisstheten. Hvor mange Fløgstadbøker eller Motorpsycho-plater ville en bok som denne tåle? Skulle vi velge de mest populære? De første? De mest representative? Dét ble vurdert fra tilfelle til tilfelle. Noen kulturpersonligheter har vært spesielt flinke til å holde fingeren på en slags folkepuls, eller til å vedbli å prege et miljø eller en retning. Da er det bare rimelig at de setter flere fotavtrykk enn ett i en slik bok. In sum: Noen verk er med fordi de foregrep en trend eller startet en. Noen er med fordi de var trendens toppunkt. Noen verk er med fordi de gikk mot de samme trendene. Mange verk er med fordi vi mener


at de, og de som skapte dem, fortjener å løftes ut av obskuritetens og kultfavorittenes skygge. Noen verk, og de som skapte dem, er med fordi vi mener de har kvaliteter som er blitt undervurdert som følge av at de, av kritikere som oss, er blitt oppfattet som for folkelige, for populære. Noen verk, og de som skapte dem, er utelatt fordi vi mener deres kvaliteter har vært tilsvarende overvurderte. Forhåpentligvis er denne boken like spraglete og mangfoldig som tiden den forteller om.

Historien om de viktigste kunstproduktene i Norge etter krigen er den kulturelle CV-en til en nasjon som etter hvert har prestert så mye at sommerjobben i niendeklasse kan utelates – med mindre det var en spesielt skjellsettende sommerjobb, såklart. Det er historien om historiene som vi føler handler om oss, som folk og som enkeltpersoner. Spørsmålet om hvorfor og hvordan denne følelsen oppstår, har ikke alltid noe dekkende svar. Men det er alltid morsomt å stille det.

Oslo, 13. august 2012 Sven Ove Bakke Inger Merete Hobbelstad Vidar Kvalshaug Morten Ståle Nilsen

9


Hjemme hos forfatteren Agnar Mykle i hans hjem på Lille Langerud på Abildsø (1955). foto: jan a martinsen / af tenpo sten / ntb scanpix


1945–59

3 11

14 08 08 12 14:39 9


1

Norge i rødt, hvitt og blått l al l a c arl sen

1945

format: Innspilling, gitt ut på samlealbumet Lalla Carlsen (1989) | plateselskap: Polygram

«norge i rødt, hvitt og blått» er selve lyden av fredsvåren 1945. En folkelig, populærmusikalsk nasjonalsang, sunget av Norges store revydronning. Med en tekst som er sprekkeferdig av frihetsberuselse og innbitt nasjonalromantikk. Men denne sangen er også historien om hvordan den norske revyscenen i krigsårene tok ansvar for å iscenesette motstandskamp, Nasjonal Samlingharselas og okkupasjonsrefleksjoner, gjerne fordekt på en slik måte at det beryktede statlige sensurorganet Teaterdirektoratet ikke skjønte hva budskapet egentlig var. Dette skjedde ikke uten omkostninger for de involverte: Leif Juster var blant dem som ble internert på Grini da teatrene gikk til streik i 1941, fordi norske skuespillere ble presset til å framføre nazipropaganda på radio. «Norge i rødt, hvitt og blått» figurerte som revynummer allerede i 1941, under tittelen «Det skal lyse igjen over byen» i Fra tid til annen på Chat Noir, men ble stoppet av Teaterdirektoratet. Sangen, som egentlig var en svensk reklamemelodi som fikk norsk tekst av Finn Bø og Arild Feldborg, levde likevel videre i krigsårenes skjulte, folkelige delingskultur – som flygeblad. Da Lalla Carlsen i maidagene 1945 framførte nummeret foran et fredslengtende publikum i revyen Det smaker av fugl, med et nyskrevet tredjevers tilpasset den nasjonale lykkerusen, var «Norge i rødt, hvitt og blått» allerede en norsk klassiker.

2

Hvem Hva Hvor forlag: stenersen & sem 1945–.d.d. norske hjem som ikke hadde bøker, hadde som oftest Hvem Hva Hvor. Du kan kjenne tidsmaskinen lette når du finner stabler av disse bøkene i billigkrokene på korpsloppemarkedene. Det er umulig å ikke bla i dem og plutselig være der. I det året. I den hendelsen. I din egen barndom, dine foreldres gylne ungdom, året da rocken kom, punken døde, statskuppet skjedde, tv-programmet ble sendt, regjeringsskiftet fant sted eller cd-formatet kom. Og døde, for Hvem Hva Hvor utkommer fortsatt, selv om det er i mindre opplag enn før. Hvem Hvad Hvor kom ut på norsk i 1935 etter at danskene begynte med sin årsrevy i folkeopplysningens navn i 1933. Utgivelsene stoppet under krigen, men gjorde solid comeback som Hvem Hva Hvor i fredsåret. Totalt er verkene utgitt i 4,52 millioner eksemplarer, og årene 1936–54 er trykket opp som faksimileutgaver for nostalgiens skyld. Hvem Hva Hvor er 75 år gammel og fremdeles julegaven du ikke visste at onkel Finn og tante Bjørg ønsket seg. Å gi en gammel utgave er som å gi et nøkternt reisegavekort.


3

Edvard Munch – Nærbilde av et geni rol f e . stenersen

1945

forl ag: Stenersen & Sem

Et av kjennetegnene for en klassiker, er at verket virker moderne og friskt en generasjon eller to senere. I dette tilfellet er objektet, Edvard Munch, også moderne og friskt til evig tid. I tillegg var bokas upretensiøse, slentrende form virkelig noe nytt. Biografen er forbausende usentimental når man tenker på hvor nær forfatter og objekt sto hverandre, som kritiker og utøver, som mesén og mottaker, som venner. «Den 23. januar 1944 var han oppe og gikk litt i selve hovedbygningen på Ekely. Ved to-tida samme dag følte han seg dårlig og gikk til sengs. Klokken seks samme dag sov han stille bort. Han døde av hjerteslag.» Året var 1944. Rolf Kristian Eckersberg Stenersen var i eksil i Sverige og skrev og skrev om sin nylig avdøde venn. Stenersen var langt mer enn en velgjører og rik onkel, selv om hans samling av malerier holdt liv i Munch i lange perioder. Kunstsamleren, forretningsmannen, bokhandlersønnen, forfatteren og norgesmesteren på 200-meter fra 1919 var litt av et renessansemenneske. Han behersket tilsynelatende alle innbringende felter, omtrent som Jo Nesbø gjør i vår tid.

«Edvard Munchs liv var fylt av uro, søken og angst,» skrev Stenersen. Stenersen drysset den ikke altfor smidige kunstnerbiografisjangeren med personlige anekdoter om møtene med Munch, sinnets tilstand og hverdagens strev. Han fortalte ting som kunstnerbiografer ofte utelater fordi det kan synes banalt, som at Munch hadde alle farger i sin palett, men aldri brukte svart. I stedet mikset han en dyp blå som virket svart. Munch malte eller tegnet aldri en snorrett strek, opplyste Stenersen. Dette var formidling på et langt mer folkelig og pedagogisk nivå enn to større biografier om Munch på 1930-tallet ga oss, og det er dette vesle venneportrettet som står igjen om Edvard Munch og hans kunst. Ingen har klart å vise Munch så godt. Edvard Munch – Nærbilde av et geni kom ut i Sverige i 1944 og i Norge fredsåret 1945. Rolf Stenersens objekt og venn var på vei til å bli en klassiker også i bokform. Allerede i 1946 kom portrettet i en ny og tykkere utgave og er senere utgitt i flere pocketutgaver og oversatt til flere språk.

13


4

5

Vi vil eie dette landet

Det vil helst gå godt

arne sveen med robert levi ns 1945 kor o g orkester

ma x ma nus

1945

forlag: Steenstrup

format: 78-plate | plateselskap: Columbia

Arne Sveen var en syngende motstandsmann. Han var født på Kampen i Kristiania og ble grenselos i Akershus og Østfold etter å ha vært med på sabotøroppdrag i Osvald-gruppen. Han rakk likevel å turnere og gjøre plateinnspillinger i krigsårene sammen med det som da var Norges fremste populærmusikkensemble, orkesteret på Hotell Bristol under ledelse av Øivind Bergh. I begynnelsen av desember 1945 ble Sveen, sammen med noen operasangere, kalt inn til Jarlen Kino i Gamlebyen i Oslo. De skulle spille inn patriotiske sanger med den jødiske pianisten og arrangøren Robert Levin, som nettopp var hjemvendt til Norge fra krigseksil i Sverige. Seansen resulterte i en 78-plate på Columbia, som hadde gitt ut alle Sveens plater siden 1939-debuten «Sangen fra hjembyens gater». Den store slageren fra de berusede fredsmånedene i 1945, «Norge i rødt, hvitt og blått», havnet på B-siden, mens «Vi vil eie dette landet», skrevet av den syngende Telemark-frisøren Henry Skilbred, fikk den gjeveste plassen på steinkaka. «Du som var med når det mest røynte på, ingen som du kan vår frihet forstå, hele nasjonen står samlet og fri,» sang Sveen. Samtidig verket det i beina etter skadene han pådro seg da ha hjalp flyktninger over grensa til Sverige i bitende kulde. Frostskadene skulle til slutt lamme ham fra knærne og ned. Han døde i 2005, 89 år gammel.

Det hadde vært fint å være engelsk og kunne låne Eric Clapton/B.B.Kings tittel «Riding with the King» til artikkelen om Max Manus’ første bok. Max Manus var mannen i framsetet som voktet kong Haakon med våpen da de kjørte inn i et fritt Oslo i åpen bil. Etter krigen jobbet han som livvakt for kongen og kronprinsen, giftet seg, drakk og skrev bøker. Bak den tilforlatelige tittelen Det vil helst gå godt var det en bestselgerbok spekket med action, sabotasjeaksjoner, opptrening, farlige reiser, flukten fra Gestapo i 1941 og samspillet med legendene Gregers Gram og Kjakan Sønsteby fram til 1943–44. Den slo meget godt an hos et lesende publikum som både var sulteforet på bøker og på å lese hva som egentlig hadde skjedd disse årene. Annen del av biografien, Det blir alvor, kom 1946. Manuset til filmen Max Manus (2008) ble skrevet på bakgrunn av begge bøkene. Både filmen, bøkene og øvrig historieskriving bekrefter at Max Manus levde et utsvevende liv både før og etter krigen, men at han var edru da det gjaldt.


6

Det svundne er en drøm aksel sandemo se

1946

forlag: Aschehoug

Mord og kjærlighet er det eneste som er verd å skrive om. Hørt det før? Norge hørte det først fra Gunder Gundersen, en av personene i Aksel Sandemoses Det svundne er en drøm. Skjult bak en vakker tittel ligger en stygg historie, komponert på en måte som gjorde den til … en av landets mest betagende romanfortellinger? En kriminalroman? Som i mange andre av sine bøker, er Sandemose mer opptatt av morderens liv, bakgrunn og vilje enn av selve ugjerningen. Både i Varulven og En sjømann går i land brukte han forbrytelsen som utgangspunkt for sine psykologiske utlegninger av menn, men sjelden på en så imponerende måte som i Det svundne er en drøm. John Torson er på vei hjem fra Amerika for å oppklare et drap. Broren hans er fengslet, men hva er skyld? Er ikke flere i denne historien litt skyldige i noe – ikke minst John Torson selv? Og hvordan ble det slik? Som han selv gjorde, forlater Sandemoses

romanfigurer sine byer, sitt land (og for så vidt sine kvinner) i ett kjør på jakt etter en løsning, enten av en sak eller for et liv. Det svundne er en drøm er smekk full av siterbare avsnitt, både skjøre og robuste – og avstikkere til en ukjent fortid. Boka er formet som en lang rekke brev mellom far og sønn, en sønn som ennå ikke er født, men som eksisterer et sted i John Torsons drømmer. Med dette grepet blir Sandemose helt fri til å forme historien og verden i eget bilde. Romanen var modernistisk, og virket umiddelbart tung for episk vante lesere, men Sandemose kjedet ingen. Han karakteriserte og dro verdenshistorien etter seg – og hele tiden hadde han broren og mordet som spenningsgenerator. Boka var skrevet i Sverige under okkupasjonsårene og først utgitt på svensk i 1944. Selv om den kom midt i Sandemoses forfatterskap, var den kronen på verket til en forfatter som har brukt sine viktigste verker til å undersøke og søke etter hvem han selv var. 15


8

20 spørsmål ka na l: nrk radio o g t v

20 spørsmål er kanskje den perfekte selskapslek. Den er utsøkt enkel, den kan lekes i det uendelige uten at det blir gjentagelser, og det er så forsvinnende liten forskjell på seier og tap at ingen går gretne hjem. Veien er målet. Og: Den egner seg utmerket på radio og, forbløffende nok, tv. Det var Rolf Kirkvaag som først samlet folket rundt radioapparatene for å la dem høre et panel av profilerte personer assosiere og språktulle seg frem til et ukjent ord fra enten plante-, dyre- eller mineralriket. I 2004 ble programmet relansert. Denne gang var Knut Borge lett arkaisk ordkunstner på programlederpodiet. Deltagerne var hentet fra forskjellige kåserende NRK-programmer. Både Borges fryd over å finne stadig mer snirklete måter å svare «ja» eller «nei» på og Nissa Nybergets muntre vignettmelodi sendte lutter kos gjennom radioapparatene. Etter hvert ble tv-kameraer trykket inn i hjørnene i tradisjonsrike studio 19 på Marienlyst, og snart kunne Borge notere seg nær én million seere. Det er sånt som gjør at man slutter å omtale et program som «gammelmodig» og begynner å kalle det «klassisk».

7

Kranes konditori cora sandel

1947–1985, 2004–d.d.

1946

forlag: Gyldendal

Den stillfarne Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius, bedre kjent under pseudonymet Cora Sandel, satt mye på kafé. Det hun hørte, fant ofte veien inn i bøkene hennes. Og det ga henne visst snarere mindre enn mer tro på menneskeslekten. I Kranes konditori skildrer hun et infamt vi, et skadefro kollektiv i en småby nordpå som knapt vet hva de skal tro når den fraskilte sydamen Kathinka Stordahl setter seg ned på Kranes Konditori og tar til å drikke portvin. Midt på lyse dagen. Byfolket blir et mangehodet troll av en fortellerstemme, som prøver seg på sarkasmer som slår tilbake på det selv. Men gjennom det ironiske sløret beskrives et menneske som ikke orker mer. Kathinka er utslitt av forsøkene på å få endene til å møtes og barna til å bli fornøyde. Den eneste som forstår henne, er raringen Stivhatten, som slår seg ned ved samme bord og blir en støttespiller – samt romanleserne, som gjorde Kranes konditori til en suksess og senere en klassiker. Det var en suksess Fabricius nok helst skulle hatt noen år tidligere, da hun selv var fattig alenemor som strevde med å finne balansen mellom morsrollen og forfattergjerningen.

Norske klassikere  

Norske klassikere