Alm Ulmus glabra Huds. Som et tilskudd til annen kost, ble løv og unge kvister av løvtrær ofte brukt som fôr for både folk og fe. Slike styvingstrær er fortsatt lett gjenkjennelige i landskapet selv om det er en stund siden de var i aktiv bruk. Kvister på rundt fem år ble felt med løvet på, tørket og gitt til buskapen utpå vinteren. Tilbake sto en nærmest naken trestamme. Etter årevis med gjentatte uttak fikk stammen sitt karakteristiske korte, tykke og klumpete utseende, velkjent fra f.eks. tuntrær. Tradisjonen har dype røtter i hele Europa, og utgravninger har vist at styving var i bruk i hvert fall 4000–5000 år f.Kr. Så lenge at vi har mange arter av moser og lav som (nesten) utelukkende lever på styvingstrær, og som nå er truet fordi tradisjonen dør ut.
120
Almeløv er ikke annenrangs fôr: Analyser av næringsinnholdet viser at almen er det beste av løvtrærne, og helt på høyde med høy. Barken ble hovedsakelig brukt som mattilskudd. Enten på grunn av mangel på alternativer, eller fordi barken hadde en egenskap som var særlig nyttig i år med dårlig korn: Den hadde en bindende virkning på brøddeigen. Mange steder var det tabu å bruke almen til noe annet enn fôr, til tross for at treet også hadde andre gunstige egenskaper som at veden ga svært god varme. Og en dødsulykke på almeski var for selvmord å regne, så glatte var de. Fanden hadde stått bakpå skiene, og den omkomne måtte legges i uvigslet jord.