Page 1


kompass

KOMPASS


Eivind trĂŚdal

Hvorfor ytre høyre vinner debatten og hvordan vi kan stoppe dem


Hvorfor ytre høyre vinner debatten. Og hvordan vi kan stoppe dem © Spartacus Forlag AS, 2018 Omslag: Øystein Vidnes Sats: Punktum forlagstjenester Trykk: Nørhaven Printed in Denmark ISBN 978-82-430-1202-8 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Utgivelsen er utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord.

Det må ikke kopieres fra denne bok, i strid med åndsverksloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG AS Postboks 6673 St. Olavs plass 0129 OSLO www.spartacus.no


Innhold Debatten

7

Sprekkende troll og trykkokere – konsensusen etter 22. juli

61

«Ytringsansvars»-linja

73

Ytre høyres strategier

95

Veien videre

153

Noter

177


Debatten

Den 19. mars 2018 fikk jeg en telefon fra Dagsnytt 18. Invitasjonen var vag, noe om å diskutere «hvordan vi havnet her». Det hadde vært en kaotisk uke i politikken. Sylvi Listhaug hadde satt Norge på hodet med en facebookpost, og nå visste ingen om regjeringen ville bli sittende. Tydeligvis ønsket NRK en slags metadebatt om debatten. Hans Rustad fra Document og Rune Berglund Steen fra Antirasistisk senter skulle stille, fikk jeg beskjed om, men det var ikke sikkert at det ble noe av. De skulle la høre fra seg i løpet av formiddagen. Utgangspunktet for det politiske dramaet var en relativt udramatisk debatt i Stortinget. Regjeringen hadde lagt fram flere forskjellige forslag til hvordan fremmedkrigere og terrorister skulle bekjempes. Et av dem gikk ut på at det skulle bli mulig å frata fremmedkrigere statsborgerskapet. Dette forslaget fikk støtte fra flertallet i komiteen, 7


inkludert Arbeiderpartiet, men det var uenighet om hvordan det skulle gjennomføres. Frp og Høyre foreslo at byråkrater skulle få muligheten til å trekke tilbake statsborgerskap uten lov og dom, men det fikk de ikke flertall for i Stortinget. Basert på denne uenigheten la justisminister Sylvi Listhaug ut et innlegg på sin populære facebook-side. Det var et bilde av medlemmer av den somaliske islamistiske terrorgruppa Al Shabaab, med teksten «Arbeiderpartiet mener terroristers sikkerhet er viktigere enn nasjonens sikkerhet, LIK OG DEL». Det var Frp’s stortingsrepresentant Jon Helgheim som hadde kommet opp med ideen.1 Problemet var bare at det var Norges sittende justisminister som var avsenderen. Reaksjonene kom ikke først og fremst på grunn av det som sto til bildet, men på grunn av det som sto mellom linjene. For mange framsto Listhaugs bilde som et relativt lite subtilt hint til konspirasjonsteorien om at Arbeiderpartiet står i ledtog med islamister. Bedre ble det ikke av at bildet ble lagt ut omtrent samtidig som det var premiere på filmen Utøya, som beskrev terroren 22. juli 2011. Flere Arbeiderparti-medlemmer erklærte sin avsky over at de, som var målet for en av de verste terroraksjonene i norsk historie, ble anklaget for å løpe terroristers ærend. Da Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner på klønete vis svarte på kritikken ved å kritiserte Arbeiderpartiet for å «trekke 22. juli-kortet», økte fordømmelsen. Nå framsto både Frp og Høyre som direkte ufølsomme overfor de overlevende etter 22. juli-angrepet. 8


Etter mye press forsøkte statsminister Erna Solberg å redde situasjonen ved å kreve at Listhaug måtte unnskylde seg i Stortinget. Etter flere forsøke lyktes Listhaug bare så vidt å gjøre det, men det bidro ikke til å dempe debatten. Et mistillitsforslag fra Rødt som i utgangspunktet ikke ble tatt seriøst, fikk nå tilslutning fra alle partiene i opposisjonen. Da også regjeringens støtteparti KrF ymtet frampå om at de kunne støtte forslaget, begynte det å råde usikkerhet om hvorvidt Erna Solberg var villig til å gå av på saken. Regjeringen svevde i løse lufta denne ettermiddagen. Og NRK forsøkte altså å finne forskjellige måter å belyse den flokete debatten på, og hadde blant annet kommet på å kontakte meg. Ettermiddagen kom. Jeg hadde ennå ikke fått noen bekreftelse fra NRK på om det ble noen debatt, så jeg tok en telefon til journalisten. Han hadde gått fra jobb, men kunne bekrefte at jo da, debatten skulle gjennomføres; de hadde bare glemt å gi beskjed. Ti på halv seks, mens jeg satt i et møte, tikket det inn en ny melding, med oppmøtetidspunkt og mer informasjon. Kunne jeg stille? Jeg svarte raskt ja, og forberedte meg på sykkelturen til Marienlyst. Først da jeg ankom NRK og åpnet Twitter, ble jeg oppmerksom på at også Helge Lurås, redaktør for Resett.no, var blant de inviterte. Virkelig? Ham hadde jeg ikke lyst til å møte i debatt. Bare to uker tidligere hadde Erna Solberg i kraftige ordelag fordømt hans hatefulle kampanje for å kneble samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali. Statsministeren påpekte at Lurås bidro til «negativ sosial 9


kontroll», og at hans metoder var «forkastelige» og en trussel mot ytringsfriheten. Lurås hadde også den gangen vært invitert til studio, da for å diskutere presseetikk med kommentator Morten Myksvoll og Harald Klungtveit, redaktør i nettavisen Filter Nyheter. Lurås hadde oppført seg som en dampveivals og ikke gitt kritikerne mye tid til å prate. Det var for seint å bakke ut, så jeg bestemte meg for at jeg i alle fall ikke skulle la Lurås eller Rustad dominere sendinga. Jeg antok at NRK i det minste ville plassere de to redaktørene i sin rette kontekst: Rustad som redaktør for et av Anders Behring Breiviks favorittnettsteder, og Lurås som anfører for en aggressiv digital nettmobb som målrettet angrep minoritetsstemmer i offentligheten med rasistisk hets og ubegrunnede anklager. Men ved inngangen til debatten må det ha vært vanskelig for lytterne å forstå hva slags stemmer NRK hadde invitert inn. Programleder Fredrik Solvangs introduksjon var nøytral på grensen til det komiske: «De siste dagers drama har vist at det går en kløft gjennom det norske samfunnet. Uenigheten handler om innvandring, kultur, islam og muslimer; beskyldningene er beinharde, de handler om svik, forræderi, rasisme, til og med nazisme.» Det var uklart hvem i rommet som anklaget andre for «svik» eller «forræderi». Gikk disse anklagene alle veier? Og hvem hadde kommet med beskyldninger om nazisme? Tonen var satt: Her befant fire deltagere seg på motsatte sider av en «kløft» der «beskyldninger» flyr fram og tilbake. 10


Både Rustad og Lurås ble introdusert nøkternt og nøytralt, og innledningsvis stilt relativt tannløse spørsmål. Lurås fikk fortelle om en facebook-post til støtte for Listhaug, og Rustad fikk den harde oppgaven med å spekulere på hva slags mennesker som hadde sendt blomster til Listhaug. I løpet av helgen framkom det at det var blitt satt i gang blomsteraksjoner i facebook-grupper som «Fedrelandet viktigst» og «Slå ring om Norge», der rasisme og hatytringer blomstrer. Men Rustad kunne forsikre om at de som hadde sendt blomster, var gode, skikkelige folk. I løpet av de første seks minuttene av innslaget fikk Rustad og Lurås snakke så å si fritt, uten at noen lyttere kunne mistenke at dette er to av de mest konspiratoriske og hatefulle stemmene på ytre høyreside i norsk offentlighet. Da jeg selv fikk ordet, følte jeg behov for å forklare lytterne hva slags ulver som fikk opptre i fåreklær inne i studioet. På Document.no kan vi lese om hvor skremmende det er at barn i Lindex-reklamer er mørke i huden.2 Jonas Gahr Støre omtales som «Mullah Støre», som «forlanger underkastelse».3 Anklagen om at politikere er landssvikere, går igjen i kommentarfeltene. Mens sosialdemokrater står i ledtog med muslimene, er resten av landet allerede «i krig med islam». Nordmenn «kan ikke lenger oppføre seg som om vi er i en fredssituasjon», ifølge en anonym skribent hos Hans Rustad.4 Det å «få trollene fram i sola» kan ha mye for seg. Men det var ikke egentlig det NRK gjorde. De hentet fram troll kledd i dress og med nøytrale og tillitvekkende yrkestitler, lot dem få stå i solskinnet og presentere striglede versjoner 11


av seg selv og det høyreradikale tankegodset de til daglig leverer på internett, der anklager om at politikere er landssvikere, går igjen i kommentarfeltene. Det var som om Kari Jaquesson skulle bli invitert som Syria-ekspert, Ubaydullah Hussain skulle bli invitert til å diskutere norske verdier, eller Tjen Folket hadde blitt trukket inn for å diskutere lønnsoppgjøret. Alt dette fikk jeg naturligvis ikke tid til å forklare på de få minuttene jeg fikk til rådighet. Det var noe av det fortvilende: Jeg var rasende, men hadde liten tid til å forklare hvorfor. Jeg nøyde meg med å fastslå at dette var ekstreme stemmer som var blitt invitert på falske premisser. På grunn av rot i redaksjonen hadde jeg ikke fått vite før i siste liten at Lurås skulle stille. Da jeg påpekte dette, tilbød Solvang meg umiddelbart å forlate studio. Jeg avslo, og fortsatte på en mer eller mindre spontan harang. Jeg har deltatt i ganske mange debatter, på både radio, TV og andre steder, og har hatt for vane å holde en relativt rolig tone. Men situasjonen og konteksten gjorde meg dypt provosert. I mange år har jeg advart mot å normalisere rasistisk og hatefullt tankegods i norsk offentlighet. Jeg hadde særlig engasjert meg mot det i månedene etter 22. juli. Men i årene etterpå har nye ekstreme stemmer fått dominere det norske ordskiftet. NRKs dårlige gangsyn og manglende vilje til å ta ansvar for sine egne redaksjonelle valg fikk meg til å gjøre noe jeg aldri har gjort i politisk debatt før, og håper jeg slipper å gjøre igjen: heve stemmen og argumentere hardt, hissig og uforsonlig både mot programlederen og mot de to oppstilte «motpartene». 12


Riktignok nyanserte programleder Fredrik Solvang etter hvert inntrykket av Rustad ved å påpeke at han mener Norge befinner seg i en borgerkrig. Men mulighetene for saklig debatt var minimale. Jeg gjorde heller ikke noe forsøk på å skape det, og forklarte i stedet høylytt hvor forkastelig jeg synes hele seansen og de to redaktørenes offentlige praksis var. Senere har jeg diskutert innslaget med Solvang, som jeg har stor sans for som programleder, og vi snakket om hvorfor det gikk som det gikk. Solvang har påpekt at jeg bidro til å ødelegge en «dramaturgi» han hadde planlagt, der de to oppmøtte redaktørene skulle konfronteres med hardere spørsmål etter hvert. Det gir mening i etterkant, men det var naturligvis umulig for meg å vite eller ta høyde for i situasjonen. Hva skjedde? Kanskje var debatten påvirket av at NRK delvis behandler sine debattflater som «underholdning», noe de fikk. Da Solvang senere uttrykte skuffelse og oppgitthet over debatten, måtte jeg tillate meg å være skeptisk. Var det ikke nettopp et slikt sirkus de inviterte til? Hvis NRK virkelig ønsket å skape en givende debatt om polarisering, hvorfor ikke invitere representanter for de mange innvandringskritikerne som ikke opererer i grenseland mot ekstreme hatgrupper, framfor hatefulle konspirasjonsteoretikere? Det var også provoserende at Rune Berglund Steen og jeg ble framstilt som «motstykker» til Rustad og Lurås. Ingen av oss hetser mennesker, og vi bidrar ikke til å hisse opp trusler, hatefulle kommentarer eller stigmatisering 13


av svake grupper. Vi argumenterer ikke for at Norge er i noen krigssituasjon, og ingen av oss har inspirert norgeshistoriens verste terrorist. Vi er altså, med våre feil og mangler, ikke noe motstykke til Rustad og Lurås. Antirasisme er ikke noe farlig motstykke til rasisme. Å kjempe mot konspirasjonsteorier, islamofobi, rasisme og høyreekstremisme er ikke «like ekstremt». De to sidene i en debatt trenger ikke å være likestilt bare fordi de er uenige med hverandre. Det finnes ikke noe lykkelig kompromiss mellom hat mot folkegrupper og fravær av hat mot folkegrupper, eller mellom dødelige konspirasjonsteorier og fravær av dødelige konspirasjonsteorier. Allikevel var dette tilsynelatende NRKs ramme for debatten. Det føltes som et vagt ekko av Trumps «there are bad people on both sides»-retorikk etter de høyreekstremes marsj i Charlottesville. Dette var også mye av grunnen til at jeg reagerte. I møte med intoleranse og hat kan den typen «anstendighet» være uanstendig. Debatten var mislykket, men den lyktes kanskje i å illustrere både hvor fastlåst og innfløkt debattklimaet har blitt. Bakteppet var både terroren den 22. juli, kampanjer fra ekstreme miljøer på nett, aggressive ytringer fra vår egen regjering og «mainstream media»s noe klønete måte å navigere debatten på, i møte med en aggressiv og stadig mer dominerende konspiratorisk høyreside. Rustad og Lurås er to av flere aktører som har lyktes i å trekke offentligheten i sin retning, sette dagsorden og flytte grensene for hva som ses som akseptabelt i offentligheten. 14


Debatten illustrerte også et annet ubehagelig faktum: at det slett ikke er så lett å trekke opp klare skillelinjer mellom den «anstendige» og den «uanstendige» høyresida. Tvert imot inngår de i det samme politiske økosystemet. Det var åpenbart at Listhaug appellerte til sin voksende flokk av tilhengere på internett, som har utviklet seg til å være en separat maktbase, fristilt fra Frp’s partiapparat. Ved å spille på konspirasjonsteorier fra sin posisjon som justisminister bidro hun til å viske ut skillet mellom regjeringen og deres mest radikale støttespillere. Dette ble enda tydeligere i dagene etter facebook-posten, da Listhaug nektet å unnskylde innlegget, og deretter poserte med hundrevis av blomsterbuketter uten å forholde seg til at flere av gruppene som hadde satt i gang «blomsteraksjonen», var høyreekstreme. Listhaug lyktes ikke med dette dobbeltspillet. Hun hadde kun vært noen få måneder i jobben, og hadde gjort kunststykket å miste stillingen på grunn av en facebookpost. I en flammende avskjedstale framstilte Listhaug seg selv som et offer, som hadde blitt utsatt for knebling. I hennes øyne hadde hun blitt utsatt for en «heksejakt», og var fullstendig misforstått. «KrF er et parti totalt uten ryggrad», freste hun. Fire måneder senere, 19. juli 2018, brakte A-magasinet en større reportasje om de mange truslene mot de overlevende fra terroren på Utøya i 2011. AUF-ere som selv var blitt skutt, hadde mistet venner og kjære, og som ennå sliter med ettervirkningene, møtte fortsatt en 15


massiv mengde trusler og hets, særlig via sosiale medier. Avsenderne er ikke tilfeldige mennesker med psykiske problemer. I stedet ser de ut til å være en del av en krets som inngår i de samme digitale miljøene og har mange av de samme referansene: Felles for avsenderne Aftenposten har identifisert, er også at de viser fiendtlige holdninger overfor innvandrere generelt og islam spesielt. Mange er aktive i grupper som «Fedrelandet viktigst», «Fellesskap for nordiske verdier» og «Stopp islamiseringen av Norge». Mange følger Document.no og Resett. Enkelte viser også sin støtte til Pegida Norge og kristenkonservative grupper. Journalist og forfatter Hege Storhaug, som ga ut boka «Islam, den 11. landeplage», er svært populær. Flere som har sendt hatmeldinger til de som overlevde Utøya, er medlem av gruppen «Vi som ønsker Sylvi Listhaug som statsminister i Norge», som har 13.000 medlemmer. Flere avsendere er også med i andre grupper som viser sin støtte til Listhaug. Mange følger Frp’s Christian Tybring-Gjedde. Også i gruppen «Donald Trump Fan Club» har Aftenposten funnet flere av hetserne.

Truslene hadde særlig økt etter Listhaugs facebook-post og senere avgang. De som hetser overlevende fra Utøya, ser altså ut til å inngå i et slags løst politisk nettbasert økosystem, særlig sentrert rundt facebook-grupper og nettaviser basert på motstand mot islam og innvandring, og de politikerne 16


som har fremmet denne politikken. Jeg oppsummerer dette økosystemet her som «ytre høyre». Det er en betegnelse som innebefatter både den mest innvandringsfiendtlige delen av Frp og det større omlandet av nettsteder og facebook-grupper som opererer på utsiden av regjeringsapparatet. De siste årene har ytre høyre fått stadig sterkere definisjonsmakt i norsk offentlighet, og ikke bare gjennom egne kanaler. De lykkes i å sette agendaen både i valgkamper og mellom valg, tvinger resten av det politiske Norge på defensiven og drar de store partiene i sin retning.

Ytre høyres økosystem på nett Et av de mest påfallende trekkene ved ytre høyre er nettopp at de har fått et enormt nedslagsfelt på internett. De tre største nettstedene på ytre høyre, Document, Human Rights Service og Resett, figurerer daglig øverst på listen over leverandører av Norges mest delte nyhetssaker og er de tre tydeligste eksemplene på ytre høyres fremvekst i randsonen av det etablerte partilandskapet. Anslagene for lesertall er svært usikre, men ved å bruke nettstedet trafficestimate.com kan vi få et overslag over antall månedlige unike besøkende på nett: Resett: 379 000 Document.no: 250 000 Rights.no: 134 000 17


Hvis vi sammenligner med lignende sider, som dekker politikk og nyheter fra et politisk standpunkt, kommer nettsidene til ytre høyre svært godt ut. Det konservative nettidskriftet Minerva har omtrent 113 300 unike månedlige brukere. Venstrevridde Radikal Portal har bare 24 900. Den sentrum/venstre-orienterte Tankesmien Agenda og det venstrevridde Manifest tidsskrift hadde for få treff til at det finnes data. Hvis vi sammenligner med vanlige medier, kommer også ytre høyre relativt godt ut. Dagsavisen har 504 000 unike brukere i måneden. Aftenposten har 2–3 millioner, NRK: 8–9 millioner, VG: 11 millioner, Dagbladet: 5,7 millioner og Klassekampen bare rundt 100 000. Men oversiktene sier oss ikke så mye om hvor mye engasjement disse sidene skaper. Dette kan vi kartlegge blant annet ved å se på antall delinger, og her stiller virkelig ytre høyre i en klasse for seg. En oversikt fra Faktisk.no i september 2018 viser at Resett og Document.no ligger hakk i hæl på de store nyhetssidene når det kommer til totalt antall delinger på nett. I juni, juli og august 2018 hadde Resett 890 000 delinger på sine saker, mens Document.no hadde 867 000. Rights.no hadde 382 000. Til sammenligning lå NRK.no på topp med 3,5 million delinger, og TV 2 på andreplass med 2,8 millioner. Aftenposten hadde, med sine 1,2 millioner delinger, bare 30 prosent større rekkevidde enn Resett, på tross av at den er Norges største avis i antall abonnenter, med et budsjett som er mange ganger større enn Resetts.5 Human Rights Service, Document.no og Resett har helt klart fellestrekk. De tiltrekker seg de samme leserskarene, 18


behandler gjennomgående de samme temaene, og har i stor grad overlappende budskap. De har blitt kalt «motstrømsmedier», «alternative medier», «ytre høyre» eller «innvandringskritiske sider». I Sverige brukes ordet «hatsider» relativt konsekvent om radikale nettsteder på ytre høyre. Betegnelsen er kanskje ikke særlig akademisk eller politisk nøytralt, men den oppsummerer sidenes fremste kjennetegn: den voldsomme aggresjonen mot innvandring, mot innvandringsliberale stemmer og mot islam. Det høyrevridde «økosystemet» på nett omfatter også løsere organiserte fellesskap. Vi finner flere store facebook-grupper med en betydelig leserskare, som «Slå ring om Norge» (38 000 medlemmer), «Fedrelandet viktigst» (15  000 medlemmer), «Vi som støtter Sylvi Listhaug» (19 000 medlemmer) og «Vi som ønsker Sylvi Listhaug som statsminister i Norge» (13 000 medlemmer). I tillegg kommer mer ekstreme grupper som Norwegian Defence League (30 000), Pegida Norge (16 600), SIAN – stopp islamiseringen av Norge (30 000) og Folkebevegelsen mot innvandring (16 000). De to sistnevnte er de klart mest aktive, og har hatt en voldsom vekst de siste årene.6 Til tross for at mange av disse gruppene og sidene trolig har en stor overlapping i hvem som leser, liker og deler, er bildet tydelig: Ytre høyre har en omfattende og raskt voksende tilstedeværelse på nett, og har bygd opp et apparat som gir dem en rekkevidde på størrelse med de største norske mediene. La oss se nærmere på «de tre store»: Human Rights Service, Document.no og Resett. 19

Profile for Spartacus Forlag

Eivind Trædal: Hvorfor ytre høyre vinner debatten  

Syv år er gått siden 22. juli, men ideene til Anders Behring Breivik har ikke blitt diskreditert. Tvert imot har de blitt mer utbredt. Ofren...

Eivind Trædal: Hvorfor ytre høyre vinner debatten  

Syv år er gått siden 22. juli, men ideene til Anders Behring Breivik har ikke blitt diskreditert. Tvert imot har de blitt mer utbredt. Ofren...

Advertisement