GRYTØYA-TRAGEDIEN

Page 1

grytøya-tragedien

Trine Hamran Hemmelighold,TRAGEDIENGRYTØYA-svikogforsoningiskyggenavdenkaldekrigen

Grytøya-tragedien. Hemmelighold, svik og forsoning i skyggen av den kalde krigen © Spartacus Forlag AS, 2022 Omslagsdesign: Kjetil Warren, Wisuell Design Omslagsillustrasjoner: Twin Otter-fly, foto: NTB, foto av barn: privat, rapport og kart fra Riksarkivets mappe om Grytøya-ulykken, avfotografert av forfatteren Sats: Punktum forlagstjenester Satt med Garamond Premier Pro 13/16 Papir: Munken Print Cream 100 g Trykk: ForfatterenISBNPrintedScandbookinEU978-82-430-1410-7harmottattstøtte fra Det faglitterære fond og Insti tusjonen Fritt Ord. Boken er trykket med støtte fra Institusjonen Fritt Ord. Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR. SPARTACUS FORLAG AS P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

PrologInnhold 9 DEL 1 GRYTØYA-ULYKKEN Kapittel 1: Kald krig, varme hjerter 13 Kapittel 2: Luftforsvar og vekst i Bodø 19 Kapittel 3: Twinnie 02 – do you read? 29 Kapittel 4: Dagene etter ulykken 37 Kapittel 5: «En vanskelig sak» 45 Kapittel 6: Livet må gå videre 53 DEL II SANNHET Kapittel 7: Et vendepunkt 63 Kapittel 8: Vil myndighetene lytte? 71 Kapittel 9: De andre etterlatte 83 Kapittel 10: Er saken foreldet? 97 Kapitel 11: «De lyver i retten» 107 Kapittel 12: «40 år med urett» 119 DEL III FORSONING Kapittel 13: En ny jakt 133 Kapittel 14: «Ukultur» 141

Kapitel 15: Systemets menn 151 Kapittel 16: «En rett kan ta feil» 163 Kapittel 17: Ansvar og forsoning 175 Kapittel 18: Grytøya lever 187 Epilog 193 In memoriam 195 Takk 197 Kilder 199 Sluttnoter 203

komme, det er en mann utenfor som vil snakke medPerdeg!»Tore Kristensen, som jobbet ved E-stabens stasjon på Høybuktmoen utenfor Kirkenes, var nylig kommet på nattevakt da en kollega varslet ham. Han gikk ut på trappa, og utenfor sto det en drosje. Sognepresten i Sør-Varanger, Ernst Galschiødt, kom mot ham.

9

«Per,Prologdumå

«Er det du som er Per Tore Kristensen?» spurte han. «Ja,«Ja?»da har jeg dårlige nyheter til deg.» Per Tore tenkte på faren sin, som hadde vært mye dårlig i det«Flyetsiste. har styrtet», sa presten. «Flyet har styrtet?» «Var«Ja.» det under landing, eller var det under avgang, eller …?»

begge hendene til hodet, noe der inne eksploderte. Det var litt over et halvt døgn siden han fulgte kona og de to små barna deres om bord på dette flyet. Klokken var passert midnatt, det var 12. juli 1972.

10 grytøyatragedien «Nei, det har styrtet i en fjellvegg utenfor Harstad.» «Er det noen overlevende?» Per«Nei.»Toreløftet

DEL GRYTØYA-1ULYKKEN

Kapittel Kald krig, varme hjerter

1

13

Som liten gutt på Hamarøy så Per Tore alle malmbåtene som seilte inn Vestfjorden på vei til Narvik. Han drømte om å bli navigatør, men synet var ikke godt nok, og da han var ferdig med realskolen, bestemte han seg for å bli tele grafist. Han reiste til Trondheim og besto opptaksprøven. Av noen og seksti kandidater var de tjueåtte som ble med videre, og Per Tore var én av tolv som til slutt fikk eksamen. Han hadde godt gehør for morse. På begynnelsen av 1960-tallet dro Per Tore til sjøs som telegrafist. Sommeren 1962 hadde han noen uker sommerferie hjemme på Hamarøy og traff igjen ei søt jente som han kjente fra før, Britt. Snart ble de kjærester. Da høsten kom, reiste Britt til Moss, der hun jobbet på Helly Hansen-fabrikken, og Per Tore kom etter på besøk. Så dro han til sjøs igjen, men med et savn han ikke hadde kjent på tidligere. Han var ute til mars 1963, det var lenge å være borte fra

Allerede i juli 1956 ble Luftforsvarets stasjon Høybuktmoen etablert utenfor Kirkenes med en stasjon for elektronisk overvåkning. Dette skjedde i samarbeid med grensekommissæren i E-stabens ledd i Kirkenes.1 Bakgrunnen var et

14 grytøyatragedien kjæresten, og Britt hadde det på samme måte. Det unge paret fant løsningen på en håpløs situasjon: Britt skulle bli med til sjøs. Det var egentlig ikke noen ledig jobb om bord, men siden Per Tore var sterkt ønsket, fant rederiet oppgaver også til Sammenhenne.reiste de til New York og mønstret på et laste skip, for to år. Britt pusset messing og utførte andre sysler – i all slags vær. Sjøsyk ble hun også, men det gikk gradvis over. Etter hvert avanserte hun til salongpike. Det unge kjæresteparet delte lugar. «Det var ei fin tid, herregud så flott det var», sier Per Tore i dag. Per Tore og Britt giftet seg 21. november 1963, i sjømannskirka i New York. Etter vielsen ble det en liten middag med forloverne. Da båten la fra kai om kvelden, var det bryllupsfest om bord, og mannskapet serverteHøstenkake.1965 reiste Per Tore og Britt på en svensk malmbåt, og i slutten av november var de i Narvik for å laste malm. Britt gikk til legen, og der fikk hun vite at hun var gravid. Dermed kunne hun ikke jobbe på båten lenger, og i mai året etter mønstret også Per Tore av. 13. juli 1966 kom Rakel til verden. Per Tore ville holde seg på land og søkte jobb i Forsvaret. Med radioskole fra Trondheim og fartstid som telegrafist var Per Tore interessant for etterretningstjenesten. Norge med sine allierte ville gjerne følge med på hva som skjedde oppe i nord, over grensen til Russland.

15 Kald krig, varme hjerter ønske fra britisk og amerikansk side om overvåkning av radarsystem i det nordlige Russland. Stasjonen ble stadig utvidet, og behovet for personell var stort. Per Tore Kristensen vil den dag i dag ikke si hva han jobbet med, bare at han jobbet i E-tjenesten, og at arbeidsplassen var på Høybuktmoen. «Vi har et taushetsløfte, og det varer livet ut.» 5. mai 1968 fikk Per Tore og Britt sønnen Øystein, bare en måned før en av den kalde krigens store hendelser i nord. I begynnelsen av juni dette året gikk russiske militærstyrker til skinnangrep mot Norge: Flere hundre stridsvogner, kampvogner, kanoner og tusenvis av soldater hadde i løpet av natten rykket fram til grensen. Ved garnisonen i Sør-Varanger forberedte de seg på det verste, og soldatene fikk utlevert skarpe skudd og beskjed om å skyte om nødvendig. Russerne trakk seg tilbake, og fra norsk hold la man mest mulig lokk på tildragelsen.2 En senere etterretningsrapport vurderte at skinnangrepet hadde et politisk mål: å vise at Sovjet raskt og uten å bli oppdaget kunne mobilisere sto re hærstyrker på grensen mot Norge og Nato.3 «Russerne ville selvfølgelig skremme oss», sier Per Tore om det som skjedde. «Jeg kan ikke si at vi ble så skremt, vi var kanskje for unge og dumme til det.» De forsvarsansatte begynte likevel å tenke på familien. De etterlyste en evakueringsplan for familiene, noe de også fikk, om den enn var litt «luftig». I årene som fulgte, var Britt hjemmeværende, og Per Tore utførte sine hemmelige arbeidsoppgaver på Høybuktmoen. De bodde i et område der mange hadde militær tilknytning. Den lille familien brukte de rike turmulighetene flittig, Rakel og Øystein elsket snø og lek med de andre ungene i nabolaget.

16 grytøyatragedien

En høstkveld Aud satt i kafeteriaen med noen venner, dukket Edvin opp sammen med en liten gjeng fra Luftforsvaret. De to gruppene kom i prat og flyttet bordene sine sammen. «Edvin ble så imponert over at jeg klarte å stave

Også Bardufoss var sterkt preget av Forsvarets aktiviteter på denne tiden. I 1945 ble hovedflystasjonen for Nord-Norge anlagt her og Luftkommando Nord-Norge opprettet. I 1953 ble rullebanen utvidet og fikk Nato-standard, og den første jagerflyskvadronen ble etablert. SAS startet ruteflygning til Bardufoss i 1956, og den første sivile terminalen sto ferdig i 1962. Hele Målselv vokste i takt med flyplassen og Forsvaret, og en av dem som kom nordover, var den unge Oslo-mannen Edvin Schlechter. Han hadde gått Luftforsvarets sambands- og radarskole på Lutvann, og i 1966 flyttet han inn i messebygningen på Bardufoss flystasjon sammen med mange andre forsvarsansatte. Flyplassområdet og messebygningen ble fort et sosialt sentrum for unge mennesker i området.Sommeren 1967 kom Aud Brandskognes hjem til Målselv, etter å ha tilbrakt nesten to år i USA som au pair. Nå bodde hun sammen med familien i det store, laftede våningshuset fra 1798, på hjemgården Brandskognes nede ved Målselva, ikke langt fra Bardufoss flyplass. Hun fikk jobb i klesforretningen til sin tante Helga på Andselv. På kveldstid studerte Aud og noen av vennene tysk og fransk på Forsvarets språklaboratorium i Heggelia. En gang iblant dro de på bowling, et av flere tilbud som fantes takket være Forsvaret. Etter bowlingen var det fast rutine å dra opp i kafeteriaen til SAS og kjøpe te og rekesmørbrød, på grunn av nattflyene var den nærmest døgnåpen.

6. april 1968 giftet Aud og Edvin seg i Målselv kirke.

Aud hadde fått satt opp det mørke håret med hvitt slør

17 Kald krig, varme hjerter Schlechter riktig på første forsøk, og jeg tror det var da han falt for meg», husker Aud. En gang på senhøsten i 1967 hadde Edvin en liten fest oppe på messa der han bodde, og da de andre dro hjem, ble Edvin og Aud sittende og prate utover natten. Det skjedde ikke noe den kvelden, men de fant ut at de måtte treffes igjen.

Og det gjorde hun, men da hadde Aud allerede advart AudEdvin.fikk av og til være med Edvin på jobb på flyplassen. Han jobbet som radaroperatør på GCA, Ground Control led Assistance, og hun husker at hun fikk se en Lockheed Galaxy gå inn for landing. Transportflyet tilhørte det amerikanske luftforsvaret og var verdens største fly. Edvin ble fast gjest på gården på Brandskognes, og foreldrene ble glad i ham. Mora skjemte ham bort, husker Aud. Når det var lutefisk til middag, så fikk han biff.

På denne årstiden var Målselva uframkommelig på grunn av usikker is, så snarveien over elva var ubrukelig. Aud bodde derfor hos tante Helga på Andselv og hadde kort vei til jobben. Da hun en dag skulle treffe Edvin på kafeteriaen, spurte hun tanta om hun fikk lov til å ta ham med seg hjem etterpå. «Ja, men så fint», sa tante Helga, «for nå har jeg akkurat fått inn et nytt parti med brudekjoler, så da kan jeg vise ham«Detdem.»gjør du ikke!» sa Aud. «Det gjør jeg vel», sa Helga.

18 grytøyatragedien og krone, mens Edvin hadde sitt mørke hår kjemmet i en plettfri sleik. Edvins kolleger fra Luftforsvaret sto sverdborg utenfor kirka da brudeparet kom ut. Også Edvins elleve år gamle lillebror, Ole, var i bryllupet. Han hadde laget en sang til storebroren som kunne fikse alt og var så fin å være sammen med. Edvin holdt en tale til svigerforeldrene. Han hadde aldri vært i Nord-Norge før han kom til Bardufoss og hadde reist opp med blandede følelser. Men han var blitt sjarmert av naturen og menneskene, og aller mest av Aud!

3. oktober samme år fikk Aud og Edvin sønnen Jan Victor. Edvin studerte nå på Norges Tekniske Høgskole i Trondheim, og om sommeren jobbet han i Luftforsvaret nordpå. I Trondheim bodde den lille familien i fjerde etasje i en murbygning i Klostergata. Aud stelte hjemme og tok seg av Jan Victor. Det var lite penger, men gode tider. Fra Brandskognes fikk de ofte med seg kjøtt og bær som de oppbevarte i en leid fryseboks på Kalvskinnet; hjemme var det ikke vanlig med fryseboks. Hvalbiffgryte spiste de ofte, for på Ravnkloa fikk de tak i billig hvalkjøtt.

Den kalde krigen ga økt aktivitet i nord, og folk flyttet på seg i takt med Forsvarets utbygging og behov. Livet til disse unge menneskene i Kirkenes og på Bardufoss skulle imidlertid komme til å preges av den raske utbyggingen av Luftforsvaret, ikke minst i Bodø.

og vekst i Bodø

For Norge førte den kalde krigen til en økt satsing på Forsvaret i nord, for å imøtegå trusselen fra øst. For Bodø innebar det økt strategisk betydning: Luftkommando Nord-Norge ble flyttet fra Bardufoss til Bodø i 1953, og i 1955 ble jager skvadronene 331 og 334 flyttet fra Sola til Bodø. For Knut Støre, en Bodø-gutt i tenårene, betydde alt dette nye muligheter og store drømmer. Han lå ofte utenfor flyplassgjerdet og fulgte med på flyene som tok av og landet. Og han laget tegninger av flyene, som han sendte til 334-skvadronen.4 Vinteren 1958 ble 15 år gamle Knut Støre tatt opp som «maskot» på skvadronen og fikk treffe jagerflygerne. En dag tok skvadronsjefen ham med ut på flystasjonen. «Vi ventet lenge, og plutselig kom det åtte Thunderjeter flygende i formasjon! Da snudde skvadronsjefen seg og sa: ‘Det var til ære for deg, Knut.’» Det var en av Knuts helter, Olav Aamoth, som ledet formasjonen. Han var nylig kommet

Kapittel Luftforsvar2

19

Det var stort hemmelighold rundt disse flyene, men samtidig kunne folk i Bodø observere at flyene både landet og tok av; flyplassen lå tross alt midt i byen. Nordlandsposten skrev en liten notis om U-2-flyene, og «ikke lenge etterpå kom det beskjed fra den amerikanske ambassaden i Oslo om at det ikke var lov til å omtale flyet utenfor USA», husker Støre.

Utbyggingen av Forsvaret ga stor aktivitet, nye arbeidsplasser og muligheter for fast inntekt. Denne veksten kom

Knut Støre var med i flyklubben, og siden lederen av klubben også var kaptein i Luftforsvaret, fikk de lov til å fly modellflyene sine inne i en av hangarene på flystasjonen i Bodø.

Etter artium dro Knut Støre til Lutvann i Oslo, hvor han gikk på Luftforsvarets sambands- og radarskole og utdannet seg til radarsiktespesialist. Han fikk plass som tekniker ved 334-skvadronen i Bodø, og tiden der overbeviste ham om at det var dette han ville gjøre. Han søkte seg til flyskolen på Værnes, og derfra bar det videre til flyskole i Canada.

20 grytøyatragedien fra Luftkrigsskolen og skulle senere gå hele veien til topps og bli sjef for Luftforsvaret.5 Aamoth forteller i dag at også han husker episoden: De landet, han stoppet motoren, «og så kommer teknikeren og setter stigen opp til flyet og sier at det er en kar som har lyst til å se cockpit. Da kommer en guttunge opp på siden av meg og kikker ned». Aamoth sat te hjelmen sin på hodet til Knut og ga ham surstoffmaska.

Høsten 1958 var det særlig spennende å være en del av flyplassmiljøet, for amerikanske U-2-fly hadde tilhold i nabohangaren. Militærpoliti hindret Støre og kompisene i å gå bort til flyene, men de ble heller ikke jaget når de sto og så på at fly ble tauet inn i hangaren. Knut hadde flydd seilfly og syntes U-2en minnet om et seilfly på grunn av det enorme vingespennet.

Det gikk også opp for folk at Norge trolig ble ført bak lyset når det kom til amerikanske militære operasjoner på og fra norskSammejord.

21 Luftforsvar og vekst i Bodø også med en økt risiko, som ble tydelig da et U-2-fly ble skutt ned over Sovjetunionen 1. mai 1960. Amerikanerne prøvde først å snakke seg ut av det hele, men russerne hadde full oversikt, inkludert bevis for at flyet skulle lande i Bodø.6 Piloten Francis Gary Powers ble arrestert for spionasje, og Khrusjtsjov truet med at Bodø skulle bombes med at omraketter dersom denne typen operasjoner fortsatte. Det gikk for alvor opp for folk i Bodø at de hadde en militær flystasjon, og dermed et mulig bombemål, midt inne i byen.

år åpnet Anlegg 96 på Bodø flystasjon, det var en hangar inne i fjellet, bygd for å stå imot et eventuelt ato mangrep. Dette skulle sikre at det fantes jagerfly og personell som kunne gå til motangrep og forsinke eller stoppe en eventuell sovjetisk invasjon. Men hva med befolkningen i Bodø, hva hadde de? «Jeg har alltid tenkt at Forsvaret har vært flinkere til å sikre sitt og sine enn folk flest», sier Knut Støre i Forsvaretdag.

sikret seg kanskje mot ytre trusler, men en annen risiko som fulgte med den raske oppbyggingen av Luftforsvaret, var det høye kravet til beredskap. Perioden var preget av en enorm oppgradering, Norge fikk jagerfly via den amerikanske våpenhjelpen, og det var et stort behov for flygere. Dette førte til høyt arbeidspress. Jagerflygeren Olav Aamoth var en av dem som deltok i denne oppbyggingen. På begynnelsen av 1960-tallet var han nestleder på 334-skvadronen, en tid med lite folk og stor avskjæringsaktivitet mot Sovjetunionen.

22 grytøyatragedien

I 1967 tok Olav Aamoth over som sjef for jagerskvadronen 331. Han hadde blitt spurt om å ta over 334-skvadronen, som skulle få nye F-5 jagerbombefly, men Aamoth ville hel ler til 331. Det var her eventyret og spenningen lå, på grunn av muligheten for å fly Starfighter F-104G.8 Aamoth var en pådriver for å bruke radar mest mulig effektivt under avskjæring. Han var også fotointeressert, noe som passet godt med oppdraget: avskjære og dokumentere russiske fly. Med seg i cockpit hadde han et Leica-kamera som han lærte seg å beherske til fingerspissene.

I tillegg til jagerskvadronene hadde Bodø flystasjon også en støttevinge, som etter hvert ble hetende 719-skvadronen. Denne hadde Bell-helikoptre, Single Otter og fra 1967 Twin Otter-fly, de skulle utføre redningsoppdrag og

På sommeren var det hektisk for Aamoth og de andre, med beredskap døgnet rundt: «Du kan bare være ett sted av gangen, så hva gjør du? Sover du, eller er du i luften? Hvor mange turer kan du gjøre i døgnet? Vi var nede i 14–15 flygere, hadde beredskap med to fly og flygere både på Banak og i Bodø og skulle drive daglig tjeneste ved siden av det. Folk ble slitne, og vi hadde et par stygge havarier som nok kan føres tilbake til at tempoet var uansvarlig.»7 Sommeren 1963 kom et amerikansk hangarskip til Bodø med en ladning nye jagerfly som en del av våpenhjelpen til Norge. Dette var 13 nye Starfightere, og da flyene ble tauet gjennom byen og opp til flystasjonen, myldret det av folk i gatene. Mange ville se de nye superflyene, som kunne fly høyere og raskere enn alle andre fly. Ulykkesstatistikken var imidlertid også høy.

Sørensen var operasjonsgruppesjef, det vil si lederen for de tre skvadronene i Bodø, fram til 1971. Han hadde vært skvadronsjef på 331, og han var en erfaren flyger. Sørensen ble etterfulgt av Alf Granviken, som kom fra stillingen som studieleder ved Luftforsvarets stabsskole og en periode i staben i Oslo. Nå fikk han ansvaret for å lede de tre skvadronene i Bodø: 331, 334 og 719, og dessuten fløy han F-104 Starfighter. Den øverste operative lederen for Luftforsvaret i nord var kommandøren for luftstridskreftene i

23 Luftforsvar og vekst i Bodø transportoppdrag. En følge av personellmangelen var at det ble gjort prioriteringer. 719-skvadronen hadde lav status og ble dermed også lavest prioritert; de antatt beste lederne ble sjefer for jagerskvadronene.9 I 1967 fikk 719-skvadronen en ny sjef, den 47 år gammel majoren Sverre Knutsen, som ikke hadde flydd på ti år. Han hadde fått sin utdanning ved Little Norway i Canada i 1944 og vært stasjonert i England på slutten av krigen. På grunn av alderen hans hadde det ikke vært full enighet om at han skulle settes inn, men det var stadig mangel på personell. I 1968 kom Knut Støre tilbake til Bodø, som jagerflyger på 334-skvadronen. Støre fløy F5, et jagerbombefly som om sommeren også hadde beredskap og gjorde avskjæringer. Det fantes planer for en eventuell russisk invasjon, som gikk ut på å ødelegge mål på Kolahalvøya, som radarstasjoner og rakettbatteri. Disse planene var ikke noe de snakket høyt om. «I en konflikt har man planer, uten at de nødvendigvis blir gjennomført», sier Knut Støre. Det var en spennende tid, med utvekslinger i Nato-land, hvor de øvde i Tyskland, England, Danmark, Nederland og i Norge sammen med sineMagneallierte.T.

som mistet livet i løpet av den kalde krigen.10 Alf Granviken ser tilbake på en ellers stolt tid med et kritisk blikk: «Det er rart at det gikk, politisk, mener jeg. At de tillot at så mange døde i fredstid.»11 Granviken tror det kanskje var fordi det var såpass nær andre verdenskrig, hvor man var vant med å miste folk i operasjoner, at samfunnet godtok disset tapene. Selv er han ikke i tvil om årsaken til alle ulykkene: «Det var fordi vi ekspanderte fra omtrent ingenting til flere hundre fly og bemannet disse med uerfarent personell. Og med personell mener jeg ikke bare flygere, men teknikere og alt som er bak; alle var uerfarne.»

Olav Aamoth sier i dag at man gjerne kaller dette for fredstjeneste, men at for dem var det likevel virkelig tjeneste. Det var en mengde reelle avskjæringer mot sovjetiske fly, og at prisen for innsatsen var høy, framgikk av havaristatistikken. «I siste instans burde norske myndigheter ha sagt til Nato at ‘dette går ikke’.»

Mange av flygerne bodde på brakkene innenfor gjerdet på flyplassen. De spiste i messa som lå vegg i vegg med brakkene, og der var det billig alkohol. Luftforsvaret hadde

24 grytøyatragedien Nord-Norge. Fra 1968 var dette krigshelten Werner Christie. Nils W. Arveschoug overtok denne jobben i 1971, han hadde fått sin flygerutdanning i Little Norway i Canada mellom 1944 og 1945. Luftforsvaret opplevde ennå ulykker, om enn ikke så man ge som på 1950- og 60-tallet. I 1971 og 1972 omkom fem jagerflygere som fløy fra Bodø, av totalt 40 flygere fra skvadronene 331 og 334. I det norske forsvaret var det totalt 199

militærflygere

Under en Nato-øvelse våknet han oppe i lufta, i 800 kilometer i timen og 20 000 fots høyde, og innså at han måtte ha duppet av. Egentlig skulle han ikke flydd denne dagen, det var på slutten av øvelsen, og han var ferdig med sine flygninger og godt i gang med en fest sammen med kolleger. Nå var det likevel behov for to flygere, da det andre partiet hadde flydd ut sin tid. Guttene på fest trakk lodd, og Støre og en annen tapte.

25 Luftforsvar og vekst i Bodø tradisjon for beer call , det var en fast fredagsrutine hvor man møttes i messa for å drikke øl og lufte ut etter endt arbeidsuke. For noen dreide det seg om å ta et par øl før man dro hjem hver til sitt. Dette var også en møteplass for alle, fra den ferske flygeren til skvadronsjefen. Sånn sett var det en god anledning til å ta opp ting som man ikke ville drøfte i plenumsmøter, innenfor høflighetens rammer. Beer call kunne rett og slett fungere som en sikkerhetsventil.12 Men det var ikke alltid snakk om å ta «et par øl» på en fredag, noen klarte ikke å sette grenser.

Dårlig vær satte imidlertid en stopper for oppdraget, og under landing bremset Støre for hardt mot et ujevnt

I Luftforsvaret snakket man gjerne om krigsgenerasjonens alkoholvaner, og at barkulturen fra England hadde blitt med inn i det norske Luftforsvarets tradisjoner. Dette var særlig tydelig på 1950-tallet, men også på 1960- og 70-tal let kunne man se flygere som drakk alkohol, selv om de skulle ut og fly dagen etter.13 På brakkene var det ofte fester etter beer callen, og skvadronsjefen på 719, Sverre Knutsen, var en av dem som gjerne deltok. Knut Støre husker alkoholkulturen i Luftforsvaret godt.

Knut Støre begynte i 719-skvadronen, han ble tilbudt å fly Bell-helikopter, men foretrakk transportoppdrag med Twin Otter. Mellom de ulike flystasjonene i Nord-Norge fløy de en fast rute som forsvarsansatte og deres familier kunne benytte. Han kunne ennå delta på beer call og ta et par øl, men så giftet han seg og var mindre aktiv i det Imiljøet.november 1971 var Knut Støre på oppdrag i Danmark sammen med skvadronsjefen; de fløy en gruppe tekni kere fra 331-skvadronen som skulle på kurs i Ålborg. En ung flyger, Torgeir Bachmann, var med på turen. I Danmark var det ekstreme værforhold, og Støre var overrasket over

26 grytøyatragedien underlag. Selv var han like hel, men to av hjulene punkterte, og det kunne få konsekvenser. Dette visste Støre, for alle uhell på bakken ble gransket, men skvadronsjefen kom bort til ham og sa: «Du bare kryper til køys.» Støre ble dermed reddet unna en mulig promilleprøve og en situasjon som kunne ha blitt svært ubehagelig.

Høsten 1970 var Knut Støre med i en nestenulykke i lufta. Han og en annen jagerflyger som han fløy sammen med, sneiet borti hverandre med flyene, halen på jagerflyet hans ble truffet, og han mistet kontrollen over flyet. Begge to måtte hoppe ut i fallskjerm. Denne ulykken hadde ingen forbindelse med alkohol, men Støre begynte nå å vurdere andre muligheter enn å fly jagerfly. Han tenkte også på foreldrene: Når han fløy om natten, kom han sjelden hjem før i fire–femtiden om morgenen, og da satt foreldrene oppe og ventet. To vennepar av foreldrene hadde begge mistet en sønn i flyulykker.

27

Da de nærmet seg Ålborg, gjorde værforholdene innflygnin gen vanskelig, og de måtte loses ned via bakkekontrollert radarinnflygning, GCA. Dette taklet ikke major Knutsen, og han lot Støre ta over; som jagerflyger hadde Støre mer erfaring med GCA. Støre visste også at Knutsen ikke var så stødig på instrumentflygning.

Om kvelden forsvant Knutsen ut i Ålborg, og da de skulle fly hjem dagen etter, var han ikke i form. Støre og Knutsen så på hverandre og nikket, og Knutsen satte seg bak i flyet, mens Bachmann kom fram og tok over som andreflyger.

at skvadronsjefen ville fortsette flygningen ut fra Fornebu.

For Støre var denne episoden et av de uheldige utslagene med noen som ikke taklet alkoholkulturen i Luftforsvaret.

Luftforsvar og vekst i Bodø