ATLAS OVER FYRTÅRN VED VERDENS ENDE

Atlas over fyrtårn ved verdens ende

Originalens tittel: Breve Atlas de los Faros del Fin del Mundo

Copyright© 2020 Ediciones Menguantes, www.menguantes.com Published in agreement with Casanovas & Lynch Literary Agency

Norsk utgave: © Spartacus Forlag AS, 2022

Omslag: Punktum forlagstjenester

Design, kart og illustrasjoner: José Luis González Macías

Sats: Punktum forlagstjenester

Satt med Absara Light Regular 10 pt / 13 pt

ISBN 978-82-430-1498-5

Utdrag på side 66: Til fyret, oversatt av Merete Alfsen, Pax Forlag, 1997.

Utdrag på side 74: «Fyret» i Mannen fra mengden og andre noveller, oversatt av Stig Sæterbakken, Bokvennen, 2000.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG AS Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 Oslo spartacus.no

110

Island

118

Juan

122

Smalls

126

Stannard

130

Knude

Salvamento

Wenwei

ved verdens ende var utstyrt med permanent lys, det var det ingen tvil om, og man trengte ikke å være redd for at kapteinen på et skip skulle forveksle det med et hvilket som helst annet, for det fantes ingen andre fyrtårn på de kanter.

Jules

Et lite forord

Da jeg under en familiemiddag fortalte om planene mine om å skrive en bok om fyrtårn, så faren min en smule vantro på meg og utbrøt: «Om fyr tårn? Men du er jo en like stor landkrabbe som jeg er.» Det har han rett i. Jeg ble født i innlandet på Den iberiske halvøy, og med unntak av noen skarve år har jeg alltid bodd langt unna havet. Så jeg bør nok advare leseren om at det bak dis se sidene skjuler seg en bedrager. Selv om jeg i lengre tid har latt meg forføre av fyrtårn, og nå og da har kjent et påtrengende behov for å flykte ut mot en eller annen galisisk eller asturiansk odde for å fange dem, som du sikkert også har gjort, er jeg lei for å måtte meddele at jeg beklageligvis ikke er noen spesialist på området.

En god stund har jeg hatt lyst til å sy sammen en bok ut fra det jeg sysler med i hverdagen: tekster, tegninger, kart, bilder – ting jeg er i berøring med i mitt daglige arbeid. En idé hadde surret i hodet, den kom fra bøker jeg selv har hatt glede av – poetiske illustrerte atlaser med kart og innslag av korte fortellinger som lar oss reise til fjerne steder fra lenestolens trygge favn – men jeg trengte et motiv å forankre den i. Hvis du sitter med denne boka om avsidesliggende fyrtårn mellom hendene, er det takket være et par tilfeldigheter. På den ene siden fikk jeg i oppdrag å designe platecoveret til et band ved navn North of South, og instinktivt følte jeg det kunne passe å tegne det drømmeaktige mo tivet bestående av flere fyr oppført på asteroider som svever på himmelen og kaster lys ut i verdensrommet. Under researcharbeidet jeg gjorde forut for disse illustrasjonene, fanget en strøm av usedvanlig skjønnhet blikket mitt. Jeg be traktet det ene fyret etter det andre og kunne ikke unngå å beundre dem. Den andre grunnen var at jeg, også det i yrkessammenheng, kom over verket Sexta Extinción. Atlas sobre biodiversidad ausente («Den sjette utryddelsen. Et atlas over naturmangfold som ikke lenger finnes») av José Luis Viñas, et kunstprosjekt om forsvinningen av enkelte fuglearter. Det var sånn fortellingen om Xenicus Lya lli og fyret på Stephens Island kom til meg, om hvordan alle individene av en liten nyzealandsk fugleart forsvinner på mystisk vis. Jeg ble så fascinert av den at jeg begynte å lete opp mer informasjon om denne merkelige hendelsen. Jeg fordypet meg i historien, og på et eller annet vis gjorde jeg den til min. Kort tid etterpå overrasket jeg meg selv ved å fortelle den til vennene mine. Alt de

tte var umiskjennelige tegn på at jeg snart ville være fanget på et eller annet avsidesliggende fyr, og at jeg ville forvandles til noe i nærheten av hovedperso nen i novellen «The Fog Horn» av Ray Bradbury, hvor et sjøuhyre tiltrekkes av tåkeluren og lyset fra et fyrtårn og kommer opp fra dypet for å omfavne det.

Det er noe vakkert og vilt i disse usannsynlige arkitektoniske verkene. Kanskje fordi vi har en følelse av at de er døende vesener. Lyset deres slukkes, kroppen deres forvitrer. Og selv om mange av disse vakttårnene fremdeles vier seg til å utføre sitt oppdrag med å lyse opp sjøen, gjør den nye teknologien for kommunikasjon til havs at deres funksjon blir stadig mer overflødig. Skipene er ikke lenger prisgitt deres romantiske overblikk, og andre veivisere har inntatt deres plass – satellitter i bane, GPS-navigering, sonarer, radarer – for å få oss til å glemme at fyrene har vært hjemmet og arbeidsstedet til – ofte anonyme –menn og kvinner. Med tiden øker antallet automatiserte fyrtårn. Noen av dem går bort fra sin opprinnelige funksjon og blir turistmål. Andre, mindre heldige, blir simpelthen revet. Flesteparten av fyrvokterne, symboler på overblikk og beskyttelse, har lagt ned sine gjøremål. Selv om denne livsstilen er i ferd med å forsvinne, lever historiene deres videre. Ruinene i form av ord fra en tid der det tekniske og heltemodige var ett og det samme. For på fyrene, spesielt de som ligger avsides til, har menneskene bestandig levd på naturkreftenes nåde.

Så dette er altså ikke bare en bok om fyrtårn. Det er også en måte å se seg i speilet på som mennesker, å reflektere over erfaringen med å leve i ensomhet, å anerkjenne hvor avhengige vi er av andre for å kunne overleve, å utforske trage diene og storheten vi kan komme til å møte i ekstreme situasjoner. Tomheten vi føler over ikke å ha noen der til å passe på oss, er for noen et helvete. For andre, derimot, som Charles Bukowski, er «isolasjon en belønning».

Jules Verne skrev eventyrromanen Le Phare du bout du monde (Fyrtårnet ved verdens ende) inspirert av et lite fyr som lyste i en kort periode i Patagonia på slutten av 1800-tallet. Han beskrev øya Isla de los Estados uten noen gang å ha satt sin fot på argentinsk jord – noe han heller ikke gjorde på månen, eller i jordas indre, eller på havets bunn – og likevel klarte han å sette sammen en enestående fortelling. På samme måte har jeg gjennom nesten et år dykket ned i et hav av informasjon i et forsøk på å skjelne lysene og skyggene fra hverandre for å få et knippe historier som til tider kan være vanskelige å tro på, til å virke sannsynlige. Her er det ingenting som er oppdiktet, og alt som står skrevet i denne boka, er blitt skrevet før i en eller annen sammenheng. Til tross for at jeg aldri har vært på noen av disse avsidesliggende fyrene, har jeg tillatt meg å ta dem for meg som om jeg hadde vært der og – fra den moderne tids behagelige

ståsted – kjent stormen piske mot vinduene, isolasjonen snike seg på mellom uværsbygene og ensomheten ligge på lur i tåka.

På veggen henger et enormt Michelin-verdenskart. I disse merkelige ti der lar jeg daglig blikket fortape seg og tilfeldigheten lede meg rundt på det. Så snart jeg støter på det som står skrevet ved siden av en svart prikk, eller legger merke til et område som er ringet rundt, blir jeg tatt med på en fantasireise, og for en stakket stund forflytter jeg meg dit. Kanskje er det derfor dette prosjek tet har tatt form av et atlas. Men til forskjell fra den uendeligheten jeg mener å se på kartet mitt, er denne boka kort og avgrenset. Å velge ut hvilke punkter som skal merkes av og ikke, har vært en av de mest krevende oppgavene. Jeg er klar over at det finnes mange uforlignelige og sjarmerende fyrtårn som kunne fortalt fengslende historier, som er blitt utelatt fra boka.

Jeg håper at du gjennom disse historiene, tegningene og sjøkartene får en episk reise til fjerne tider og steder, og at du nyter den like sterkt som jeg har gjort fra de både fortrøstningsfulle og fryktinngytende rammene disse sidene vil ta deg med på innsiden av.

José Luis González Macías September 2020

Adziogol fyr

Kherson oblast (Ukraina)

I nærheten av Rybaltsje slutter den asfalterte veien. Bortenfor ligger Kinburn, et sted langt unna sivilisasjonen preget av gylne sanddyner, saltvanns bassenger og bartrær. I disse steppeområdene levde amasonene. Ifølge Herodot var det bare Herkules som lyktes i å nedkjempe dem. Lenger inne, halvannen kilometer fra Rybaltsje, der elva Dnipro møter Svartehavet, kommer en slank konstruksjon til syne som har stått der i over hundre år. Det er fremdeles behov for den. Å styre et skip inn til Kherson, opp over Dnipro som er innhyllet i gjenstridig høsttåke, innebærer en labyrintisk ferd blant elveøyer, intrikate forgreininger og gjenmudrede kanaler i en kom pleks elvemunning.

Kan hende kan en nysgjerrig reisende, i bytte mot litt penger, noen bokser øl og noen liter bensin, finne en lokal fisker som kan hjelpe ham å nå frem til fyret. Om han er heldig, kommer han seg også inn i den kolossale rust ningen, en vev i skinnende rødt metall, og fortsetter oppover den smale trappa som om han klatret opp langs vingene på et digert insekt. Bortgjemt i den ne derste delen av tårnet ligger et lite krypinn for fyrvokterne. Selv om vokterne kunne komme seg dit daglig fra kysten, med båt i de varme årstidene og ved å gå over isen om vinteren, kunne de plutselige værskiftene gjøre det umulig for dem å returnere på flere uker av gangen. Her finnes det ingenting overflødig.

Vladimir Sjukhov tegnet streker med samme presisjon som de ukrainske kvinnene vevde sine hustkaer. Så man på konstruksjonene han hadde tegnet, på papiret, ville det være nærliggende å tenke seg at de kunne rase sammen bare det kom et lite vindpust fra riktig retning. Men strekene hans var like elegante som de var sterke. På slutten av 1800-tallet tenkte han ut tårn, tak, paviljonger og bygninger som kunne holde seg oppe ved bruk av så få materialer som mu lig. Han lyktes i å blåse liv i noen enkle stillaskonstruksjoner av stålstenger og forvandlet dem til unike, organiske og lette arkitektoniske verk som manglet forankring i tidens normer.

Disse hyperboloide formene forente effektivitet, enkelhet og eleganse, og etter revolusjonen i 1917 gjennomsyret de den sovjetiske arkitekturen med sin konstruktivistiske ånd. Sjukhov er ansett som en av de mest fremstående russis ke ingeniørene i historien.

Adziogol fyr ble flettet sammen som en vidjekurv. Med hundrevis av hull som slipper vinden igjennom.

Adziogol fyr

Ingeniør: Vladimir Sjukhov Byggeår: 1908–1911

1911

Hyperboloideformet tårn i stål Tårnhøyde: 64 m

67 m Lysvidde: 19 nautiske mil

hvitt, stillestående

Adziogol innehar flere høyderekorder. Det er den høyeste konstruksjonen bestående av én enkelt seksjon som Sjukhov har bygd. Det er også Ukrainas høyeste, verdens nittende høyeste og denne bokas høyeste fyrtårn.

Hadde man bygd Eiffeltårnet i samme hyperboloideform som Adziogol-fyret, ville det veid en tredjedel.

Amédée fyr

Ny-Caledonia (Frankrike)

På det farlige Roches-Douvres-revet nesten førti kilometer fra Bretagne i Frankrike ble det i 1867 reist et storslagent fyrtårn i støpejern. Dette tårnet lyste opp farvannet mellom de to øyene Bréhat og Guernsey frem til det ble ødelagt av tyske styrker i 1944. Heldigvis har det gamle Rouche-Douvres fyr en tvillingbror på den andre siden av jorda.

Det franske imperiet koloniserte Ny-Caledonia midt på 1800-tallet. På denne øya, som allerede var blitt oppdaget under reisene til Cook og La Pérou se, fant de det ideelle stedet for å anlegge et fengsel – et mindre beryktet et enn det i Fransk Guyana – dit de kunne overføre farlige domfelte og politiske fanger som hadde fått sin dom etter å ha tatt del i de økende folkeopprørene i Frankrike. Lovgiverne kalte dette paradiset på jord, som tidligere hadde vært frekventert av hvalfangere, sandeltrehandlere og tyvfiskere, for et av klodens re neste steder å opprette fangeanstalter på.

Innseilingen til havna i den nylig grunnlagte byen Numea var beskyttet av et digert rev. Å navigere gjennom Boulari-passet, mellom hundrevis av små koralløyer og konstante endringer i bølgeaktivitet, var ikke uproblematisk, og snart skulle forlis som det L’Aventure ble rammet av, understreke behovet for å sette opp et fyr. Selv om det var den lille øya Amédée som ble valgt som opp føringssted, begynte utformingen av tårnet langt unna, nærmere bestemt mer enn seksten tusen kilometer, i metropolen som hevdet å være lysets by.

I Paris bygde selskapet Rigolet metallkonstruksjonene som senere ble frak tet stykkevis og delt ut til kysten, og verkstedene til urmakeren Henry Lepaute sto for rotasjonsmekanismene i tillegg til å produsere optikken som Augustin Fresnel hadde utformet. Det var takket være denne at lyset nå var i ferd med å flomme ut over alle verdens hav.

Tårnet som skulle til Ny-Caledonia, ble reist på majestetisk vis i bydelen Villette i 1862, og denne sommeren kunne innbyggerne i hovedstaden skimte silhuetten dets før sjøfarerne fikk den samme muligheten. To år senere ble det pakket ned i ett tusen to hundre kasser. Lasten på nesten fire hundre tonn ble ført nedover Seinen og til havna i Le Havre på lektere og deretter over havet i de mørke lasterommene på skipet Émile Pereire. Fremskrittet i form av lys nådde den nye kolonien. Den 15. november 1865 ble Amédée fyr innviet med religiøse seremonier, militær pomp og prakt og noen velvalgte ord fra myndighetenes representanter.

Takket være dette lyssignalet ankom skipene med politiske fanger Ny-Caledonia på trygt vis. Hvem vet, kan hende betraktet en eller annen fransk borger dette fyret mens han vandret rundt i Paris for så, lenge etterpå, å få et glimt av lyset fra det i en celle i Numea.

Amédée fyr

Korallhavet

Byggeår: 1862 Tent: 1865

Automatisert: 1985 I drift Konisk tårn i støpejern Tårnhøyde: 56 m

Lyshøyde: 59 m

Lysvidde: 24,5 nautiske mil

Lyskarakteristikk: to hvite blink hvert 15. sekund

Fra Amédée er det mulig å sende brev. Tårnet har et lite postkontor og sitt eget stempel viet fyret.

Vindeltrappa som fører opp til balkongen rundt lykta, har 247 trinn i smijern.

Aniva fyr

Kapp Aniva, Sakhalin oblast (Russland)

I det unavigerbare mørket i farvannene som tilhørte det tidligere So vjetunionen, styrte sjøfolkene etter de få og avsidesliggende fyrene som lyste opp sjøen. De høye kostnadene ved driften av disse stasjonene, som ikke alltid lot seg forsyne med energi, tvang de sovjetiske lederne til å velge et risikofylt al ternativ for å sikre at de ble holdt i gang. Under den kalde krigen ble over hun dre og tretti russiske fyr drevet ved hjelp av radioisotopgeneratorer – RTG-er (fra engelsk: Radioisotope Thermoelectric Generator). Disse apparatene ligner atomkraftverk i miniatyr og produserer elektrisitet ut fra varmen som genere res gjennom nedbrytningen av radioaktivt materiale. RTG-ene er ofte brukt i satellitter, romsonder og fjernstyrte installasjoner – utilgjengelige steder hvor det er vanskelig å få skiftet et batteri.

Den lange og smale øya Sakhalin, som har vært bebodd av japanere, russere og kinesere, har vært gjenstand for konflikt siden 1600-tallet, men da andre verdenskrig gikk mot slutten, ble den annektert av Sovjetunionen. På sørøstspissen av øya har det siden 1939 stått ett enkelt japansk fyr, som opprin nelig hadde navnet Nakashiretoko. Et tårn som er som tatt rett ut av et eventyr, og som ingeniøren Shinoby Miura så nennsomt plasserte på skjæret Sivuchya foran den bratte Kapp Aniva. Men japanerne hadde bare ansvaret for lyset der i et tiår. Etter signeringen av San Francisco-traktaten ble de tvunget til å trekke seg tilbake fra øya. Fyret var i drift i ennå førti år etter det, takket være innsat sen til russiske arbeidere og energi utvunnet av dieselmotorer, frem til det på 1990-tallet – fem år etter at det sovjetiske flagget ble firt i Kreml – blir automa tisert og får en radioisotopgenerator. Over natta forlot fyrvokterne anlegget, og loggbøkene, som lå gjenglemt i Aniva, forstummet for alltid.

Det er nå over ti år siden fyret har vært operativt. Nå som lyset fra det ikke lenger skinner, har tusener av fugler overtatt tårnet. Tidens tann har satt sitt spor på de forlatte anleggene: flassende vegger, knuste vindusruter, rustne konstruksjoner og gamle motorer som har vært gjenstand for plyndring. Aniva er et fyr som langsomt er i ferd med å rase ut i havet. Til området rundt kom mer små båter med vågale turister på leting etter forlatte steder, en aktivitet japanerne kaller haikyo. Dersom sjøen tillater det, tar de selfier ved foten av rui nene. Selv om myndighetene forsikrer om at radioisotopgeneratoren er demon tert, står det skrevet for hånd med store, hvite bokstaver på tårnets vegger: Fare, radioaktiv stråling!

Aniva fyr

Okhotskhavet

Stillehavet Asia

46º 01´ 07´´ N

143º 24´ 51´´ Ø

Ingeniør: Shinobu Miura

Byggeår: 1937–1939

Tent: 1939

Automatisert: 1990 Nedlagt: 2006

Sylindrisk tårn i betong Tårnhøyde: 31 m

Lyshøyde: 40 m

Lysvidde: 15,2 nautiske mil

Femti år før fyret ble bygd, reiste Anton Tsjekov til Sakhalin-øya. Han beskrev den som et frossent helvete

Det er mulig å komme seg til fyret i motorbåt fra tettstedet Novikov, som ligger rundt førti kilometer unna.