Dødeboka

Page 1



Dødeboka

Dødeboka.indd 1

27/08/2021 14:52


Dødeboka.indd 2

27/08/2021 14:52


Andreas og Vibeke Maria Viestad

DØDEBOKA LIVET MED DØDEN

Dødeboka.indd 3

27/08/2021 14:52


Dødeboka. Livet med døden © Spartacus Forlag AS, 2021 Omslagsdesign: Øystein Vidnes Forsats: «Totentanz». Tresnitt av Michael Wolgemut (1434-1519) er hentet fra Hartmann Schedels Liber Chronicarum («Verdenshistorien», Nürnberg, 1493). Sats: Punktum forlagstjenester Satt med Garamond Premier Pro 11/14 Papir: Holmen Book Cream 80 g Trykk: Scandbook Printed in EU ISBN 978-82-430-1243-1 Boken er skrevet med støtte av Institusjonen Fritt Ord og Det faglitterære fond. Boken er trykket med støtte fra Institusjonen Fritt Ord.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG AS Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Dødeboka.indd 4

27/08/2021 14:52


Innhold Døden er for alle kapittel 1

I begynnelsen var begravelsen Kapittel 2

Døden som et praktisk problem Kapittel 3

Pakket i plast Kapittel 4

Dødens profesjon Kapittel 5

Å velge en kiste Kapittel 6

Til jord skal du bli Kapittel 7

Opp i røyk Kapittel 8

Stykkevis og delt

Dødeboka.indd 5

9 17 29 37 53 71 87 103 119

27/08/2021 14:52


Kapittel 9

Dødens monument Kapittel 10

Den tomme og den navnløse graven Kapittel 11

Døden er et smykke Kapittel 12

Dødeboka.indd 6

135 151 167

Å leve med de døde

181

Kilder og takk

195

27/08/2021 14:52


Det som gir livet mening, gir også døden mening. Antoine de Saint-Exupéry

Dødeboka.indd 7

27/08/2021 14:52


Dødeboka.indd 8

27/08/2021 14:52


Døden er for alle

Det finnes to typer mennesker: de levende og de døde. De døde lever ikke med oss. Men vi lever med dem. Vi kler dem opp. Vi brenner dem. Vi vasker, sminker, injiserer kroppen deres. Noen ganger skjærer vi dem opp. Vi holder fester for dem. Vi bygger hus og monumenter for dem. Vi planter hager til minne om dem. I byene våre anlegger vi egne parker og bydeler for de døde. Til tider er omfanget av tilretteleggingen for de døde så enormt at områdene der de er stedt til hvile, framstår som byer i seg selv. Vi pynter for dem, bringer dem offer, synger sanger og tenner lys. Vi gjemmer dem bort i hulrom under bakken. Vi unngår dem, og vi viser dem fram. Vi forsøker å få dem til å gå i oppløsning så fort som mulig, og vi utvikler måter å ta vare på dem på. Vi tilber dem, holder av dem og er takknemlige for at de viser oss hva vi er: levende. Vi gir og gir, uten å vente noe tilbake. Uten å ønske noe tilbake. Vi er redd for de døde, for de minner oss på at vi en dag skal bli som dem. Døden er universell. Den skal møte alle mennesker. Den er det sikreste av alt, det eneste virkelig sikre. Ikke engang de elementene av menneskenes liv som vi oppfatter som de mest bestandige og 9

Dødeboka.indd 9

27/08/2021 14:52


Dødeboka

universelle, er jo egentlig alle til dels. Det er ikke alle som får erfare det Kant beskrev som det sublime i naturen, storslåtte landskap eller fryktinngytende stormer. Ikke alle mennesker kjenner tilknytningen til noe større, til en guddom, en nasjon, en tro eller ekte kjærlighet. Ikke alle får oppleve gleden ved å høre musikk, eller den skrekkblandede fryden ved et iskaldt bad. Ikke alle gifter seg eller får barn. Ikke engang det som er selve forutsetningen for å leve, er alle til del. Noen mennesker vil komme til verden og så forlate den igjen uten å ha spist et eneste måltid, uten noensinne å ha drukket. Eller, til og med, uten å ha trukket pusten for første gang. Men dø, det skal vi, enten vi lever til vi er hundre, eller vi dør ved fødselen. For ti år siden flyttet familien inn på en gravlund. Tidligere, for lenge, lenge siden, var huset en del av en slags bondegård i utkanten av byen. Det var et sted der velstående byborgere kunne leve et liv formet etter idealet fra et kontinentalt adelskap, landlig og bynært på samme tid. Men etter hvert som byen vokste, krevde den mer plass. Gården ble kjøpt opp av kommunen, som brukte den nordlige delen av tomta til å anlegge et sykehus. Det meste av resten av jorda ble satt av til gravlund. I gamle dager var sykehuset et sted man dro til for å dø, ikke for å bli frisk, så kombinasjonen av de to var naturlig. Det finnes kart og tegninger fra 1800-tallet som viser store grønne enger, jorder og beitemark. På fotografier fra begynnelsen av 1900-tallet er det fortsatt åpne sletter mellom huset og det på den tiden nybygde sykehuset, åkre med høyt gras og blomster, jorder med poteter og korn, alvorlige mennesker med hest og høylass, og åpne vinterlandskap med ski og kjelker. For hvert år ble det flere graver, inntil gravene i dag fullstendig omkranser det opprinnelige gårdstunet på alle kanter. Den gamle høylåven ble gjort om til kapell. Vest for huset ligger det et gravfelt for diakonisser, og en haug, ikke ulik en gammeldags gravhaug, med lave steinbuer fulle av navneplaketter. På nordsiden, mellom huset vårt og sykehusbygget, 10

Dødeboka.indd 10

27/08/2021 14:52


Døden er for alle

ligger det en stor slette med rad på rad av graver. Fra fødeavdelingens sykehushotell, der man gjerne tilbringer de første nettene etter å ha fått barn, kan man se rett ned på gravsteinene. Øst for gårdsplassen ligger det en lund med gigantiske lerketrær, før gravene fortsetter. Og rett sør for huset, i en slak forlengelse av hagen, ligger den vakreste, mest intime delen av gravlunden, hvor gravene ikke er anlagt i rette rekker, men i stedet er spredt, som om de har kommet dit på en mer organisk, mindre organisert måte. Ingen vet nøyaktig hvor mange døde som hviler på Nordre gravlund. De rundt 13 000 gravene rommer trolig et sted mellom 120 000 og 180 000 døde. Det er tilsvarende innbyggertallet i en mellomstor by. Faktisk flere enn det bodde i hovedstaden da gravlunden ble etablert. De nærmeste gravene ligger knapt en meter unna hagegjerdet vårt. Noen av dem blir ikke stelt, flere av dem er dekket av mose. Ved enkelte har en plante – kanskje en gang en prydplante – vokst seg så stor at den skygger for skriften. En stor andel av gravene er en del av oppsynet fra gravferdsetaten og får jevnlig stell. En fast betaling til etaten fører til at det et par ganger i året blir plantet blomster framfor dem – det er de samme på alle graver, så man ser hvem som har satt bort oppgaven. Andre får stadig besøk av slektninger som planter blomster, pynter med små minnegjenstander og noen ganger lapper med håndskrevne beskjeder. Én av gravene rett nedenfor huset fikk besøk nærmest hver dag på sommeren, og flere dager i uka resten av året. En mann, nesten alltid i den samme røde genseren, sto helt stille med bøyd hode over graven. Så en dag var han borte. Og en tid etter var det et åpent sår i bakken der en ny kiste var begravet. På en annen grav, under navn og påskriften om at «Sorgen er tung, men savnet er tyngst», står det «fillern!», en siste hilsen fra en som fra graven ville protestere mot sin skjebne. Da vi flyttet inn på gården, var det flere av vennene våre som lurte på om det ikke var underlig å bo omringet av alle gravene. Særlig, virket det som, var det mennesker med et litt uklart forhold til egen 11

Dødeboka.indd 11

27/08/2021 14:52


Dødeboka

religiøsitet som syntes det var noe problematisk med nærheten til de døde. De personlig troende og de som slett ikke trodde, hadde ingen forventning om at de døde, deres kropp eller ånd, skulle komme over gjerdet og plage oss. Vi sto steilt imot slik overtro. Trassig insisterte vi på at vi var heldige som hadde døde naboer. Ja visst kan det bli litt mørkt, litt uvant stille. Men denne stilheten, mangelen på levende naboer midt i en liten storby, er først og fremst en kvalitet. Dessuten er stillheten mer støyende enn man skulle tro. Fra tidlig på morgenen til tidlig på ettermiddagen er de ansatte på gravlunden i gang med sine små, store og ofte bråkete prosjekter. Nye graver fordrer bruk av gravemaskin. Gresset må slås. Stell av gravene krever kantklippere. I sommermånedene begynner arbeidet på gravlunden klokka sju, og da er maskinene i gang. De døde ligger bare der. Det er sjelden vi ser dem ankomme. Gravlunden er for lengst full, alle feltene er i bruk, så nye graver graves oppå de gamle. De som får plass, er for det meste de som allerede har en familiegrav, eller når en gammel grav utgår uten at noen har valgt å forlenge festeavtalen. Noen ganger hører vi klokkene slå ved den gamle låven, men det er ingenting ved ringingen som avslører for oss om det er en bisettelse, eller om det er en gudstjeneste for den gammelkatolske utbryter­ menigheten som av og til låner kapellet. Fra tid til annen kan vi se en begravelsesbil gli stille gjennom veiene med et lite følge av pårørende. Etterpå er det kun et felt av nygravd jord og en krans som vitner om hva som har skjedd. Gravstøtten som forteller hvem som ligger der, kommer ofte først flere måneder senere. Men av og til kommer døden plutselig tett innpå. Noen ganger, mens vi leker med barna eller er midt i en lystig samtale med venner, blir vi avbrutt av et begravelsesfølge som kommer nært innpå gjerdet med sine mørke dresser, blomster og sorg. Da ser vi til siden for ikke å stirre. Noen har mistet en mor eller far, søster, bror, datter, ektefelle 12

Dødeboka.indd 12

27/08/2021 14:52


Døden er for alle

eller venn. For dem er ikke dette en helt vanlig dag. Vi trekker oss tilbake. I møte med død og begravelse er det gjerne det vi gjør. Vi slår blikket ned. Øyensynlig gjør vi det av hensyn til de sørgende. Vi vil ikke stirre, ikke forstyrre eller blande oss borti. Men hva hvis vi ikke slår ned blikket? Hva hvis vi i stedet lar det styres av nysgjerrigheten, interessen og empatien vår? For å finne ut av hva som egentlig skjer, på andre siden av gjerdet? Hvordan vi velger å gravlegge våre døde, er et spørsmål alle mennesker står overfor før eller siden, men som vi har funnet ulike løsninger på, avhengig av hvem vi er, hvor vi befinner oss, og i hvilken tid vi lever. Etter at vi flyttet inn til et liv på gravlunden, har vårt forhold til naboene, de døde, gradvis endret seg. Det begynte med at vi, et par år senere, reiste til Zanzibar for å ta farvel med en venn som var i ferd med å dø. Det slo oss hvor annerledes forholdet til døden var der. Kråkene i den gamle steinbyen, kunne vår døende venn fortelle oss, var bragt til øya av zoroastere som ikke gravlegger sine døde slik vi er vant til, men lar dem bli spist av rovfugler. Selv hadde han kistebyggeren innom mens vi var på besøk, og de to forhandlet om prisen som om de skulle ble enige om oppgjøret for en bruktbil. Kirke­gården vår venn skulle gravlegges på, var et villnis, der mange av gravene var overgrodd med buskas og jungelplanter, haner og høner spankulerte rundt, og deler av området midt innimellom gravene ble brukt til dyrkning av chili og ingefær. Vi kom hjem, mer oppmerksomme på at død og begravelse ofte blir løst på merkelige og for oss fremmedartede måter rundt om i verden. Og med et nytt blikk på vår egen gravlund, som et vakkert og livlig sted, et sted som var rikere og mer interessant fordi det rommet sorg, ettertanke, fuglesang og duren fra totaktsmotorer. Men fortsatt framsto gravlunden som litt kjedelig. Vårt forhold til død og begravelse er tross alt langt mindre fargerikt og spennende enn i eksotiske land, tenkte vi. 13

Dødeboka.indd 13

27/08/2021 14:52


Dødeboka

Skjønt kjedelig? Det kommer an på øynene som ser og ørene som hører. Vendepunktet kom sommeren 2013, da de døde plutselig kom mye nærmere, uhyggelige, nesten skrekkfilmaktige. Fra én dag til en annen eksploderte gravlunden i lyder, og når vinden kom fra nordvest, også lukter. Hvite skyer steg opp fra fremmedartet utseende gule anleggsmaskiner. Dette arbeidet, viste det seg, var en opp­r ydding etter en lokal begravelsespraksis som hadde vært holdt i hevd i flere tiår fra 1958 og utover: Av grunner som vi kommer nærmere inn på i kapittel 3, hadde de døde blitt gravlagt innpakket i plast. Dette forhindret at likene gikk i oppløsning. Når man gravde opp gravene flere tiår etter at siste jordfestelse hadde funnet sted, fant man ikke, slik det er forventet, jord med en og annen beinrest, en hårspenne og noen tenner. I stedet fant man lik i en tilstand som var nærmest komplette, samtidig som de var en fare for liv og helse, svært illeluktende. Plastlikene var en vekker. Først av avsky. Så av undring. De siste årene har vi brukt på å studere dødepraksis, på andre siden av gjerdet, i andre deler av verden og i fortiden. Vi har blitt kjent med noen av dem som jobber med død og begravelse, med gravferdskonsulenter som forvalter lange tradisjoner, og med dem som forsøker å endre tradisjonene og åpne opp for andre måter å møte døden på. Vi har blitt kjent med dem som jobber på gravlunden, dem som tar seg av kremering og stell, dem som møter de sørgende, og dem som jobber i det skjulte. Felles for alle mennesker, til alle tider, er at døden, og derfor også gravferden, enten den er storslått eller smålåten, langtrukken eller kjapt overstått, kald eller varm, er en usedvanlig viktig begivenhet. Hvorvidt vi kler oss til fest og feirer med sang og dans, eller om vi bærer sort og ikler oss stillhet, om vi brenner eller gravlegger de døde, forteller noe om vårt forhold til døden, og om hvem vi er i livet. Liturgien og poesien, sorgen, gleden, bevertningen, blomstene og minnesmerkene forteller et utall ulike historier om menneskenes kultur, religion, forestillingsevne, tro og overtro. De mange måtene 14

Dødeboka.indd 14

27/08/2021 14:52


Døden er for alle

vi håndterer død og avskjed på, vitner om vårt behov for samhold og tradisjoner og om vår kollektive skaperkraft. Dødeboka er en reise i vårt nærområde, i de 120 dekarene som i dag er Nordre gravlund. Jo mer vi har blitt kjent med denne verken spesielt gamle, store eller viktige gravplassen, jo mer har vi lært om mangfoldet den likevel rommer. Det dreier seg om praktiske utfordringer, som hvordan de døde skal lagres i påvente av jordfeste, om forbrenningsovnene på krematoriet, om valget av kister og urner, og om alternativene, som å forvandle asken til sine kjære til en diamant. Dødeboka handler også om død og begravelse helt andre steder enn utenfor kjøkkendøra vår. Vi har studert dødepraksis i andre deler av verden, og latt oss fasinere, både av det som er likt og av det som er fremmed, fra den festpregede feiringen på gravlundene på de dødes dag i Mexico, til fantasikistene i Ghana, som vitner om dramatisk forskjellige måter å uttrykke sorg og savn på, samt om døden som en markering for et større fellesskap. Dødeboka handler også om døden slik den har blitt møtt av fortidens mennesker, helt tilbake til de første gravferdsritualene, den gangen vi ble bevisst vår egen dødelighet. Når arkeologene graver seg tilbake i tid, finner de restene etter dem som har levd før oss. Særlig graver og spor etter dødepraksis kan gi oss et kikkhull tilbake til forne tiders samfunn. Ikke minst kan det fortelle oss om helt konkrete hendelser i menneskers liv. Noen ganger kan vi fastslå hvordan de døde. Er vi heldige, kan vi ut ifra bein og gravgods danne oss et bilde av livet de levde før de forlot sine kjære. Innimellom kan vi også ane hva de døde, eller deres etterlatte, anså som spesielt viktig i den avgjørende overgangen mellom livet og etterlivet. Den universelle historien gravferden forteller, handler om hvor viktig vi anser døden for å være, og betydningen vi tillegger vår siste reise. I arbeidet med denne boka har vi blitt bedre kjent med de dødes verden, og gjennom den har vi fått innblikk i en fasinerende del av vår menneskelige, levende kultur.

15

Dødeboka.indd 15

27/08/2021 14:52


Dødeboka.indd 16

27/08/2021 14:52


kapittel 1

I begynnelsen var begravelsen

«Kan du klatre?» Siste tilskudd til familien hadde begynt å melde sin ankomst, og etter noen lange minutters nattevandring på gravlunden kom riene tettere og tettere. Vi hadde tatt «snarveien» gjennom Nordre gravlund på vei til fødeavdelingen, vår nærmeste nabo, rett på den andre siden av det store gravfeltet nordvest for huset. I luftlinje er det omtrent like langt fra parkeringsplassen på sykehusområdet som fra Geitmyra gård til fødeavdelingen, så det hadde aldri vært noen tvil om at vi skulle la bilen stå når tiden for fødsel nærmet seg. Problemet var at man ikke går i luftlinje, og at vi det halve året vi hadde bodd omringet av gravlunden, aldri hadde prøvd å gå veien til sykehuset, som en forsikring om at vi ville finne fram når tiden var inne. Nå sto vi der, halv to på natten og stanget i gjerdet, der én av mange veier som tilsynelatende leder ut til sykehusområdet, viste seg å være sperret av høye gitter. Den fødende av oss krøket seg sammen over den tåpelige lille trillekofferten vi hadde pakket, og så opp på den andre, en velmenende og alltid like løsningsorientert mann. I vekselvis raseri og fortvilelse, avhengig av rienes styrke, framsto «klatring» som enda mindre aktuelt enn en fødsel på gravlunden. 17

Dødeboka.indd 17

27/08/2021 14:52


Dødeboka

En hjelpsom kvinne med hund kom heldigvis til vår unnsetning og viste oss vei. Kort tid etter ble lille Waldo født under ordnede former i sykehusseng, blant sine levende, og ikke ute i natten hos de døde. Det eneste vi vet med sikkerhet når vi føder våre barn, er at de før eller siden skal dø. Helst skal det skje siden, og heldigvis vet vi ikke akkurat når, eller hvordan. Mennesket er ikke det eneste dyret som sørger over sine døde, men vi er de eneste som begraver dem. De fleste andre dyr møter dødens transformasjon med – etter en kortere eller lengre periode med noe som kan se ut som sorg – å forlate den døde der den ligger. Den døde har forlatt dem, og de forlater den døde. Vi, derimot, hensetter våre døde til en ny kategori. Ikke lenger blant oss, men med oss videre i tankene. Kanskje er det nettopp bevisstheten om vår egen dødelighet som gjør det nødvendig for oss å behandle våre døde på denne måten. Vi vet vi skal dø, derfor bruker vi tid på å tilrettelegge døden, både for den døde og for de etterlatte. Bevissthet rundt døden, og behovet for å forstå og forvalte døden sammen med våre medmennesker, er noe av det som gjør mennesker til mennesker. På den måten er vi, midt i alle våre forskjeller, helt like. Alle mennesker utfører en eller annen form for praksis i møte med døden, selv om vi har utviklet ulike tilnærmingsformer til dette som har sammenheng med kulturell og religiøs tilhørighet. Døden har alltid vært der. Men når utviklet vi evnen til å erkjenne den? Når ble vi først bevisst at døden var universell? At den ikke bare var en tilfeldig katastrofe, men at den var noe som rammet oss alle. Og når meldte behovet for rituell dødepraksis seg? Et mulig svar er at dette skjedde omtrent samtidig som vi ble oss selv. Homo sapiens, vår egen art, var anatomisk ferdig utviklet kanskje allerede for 300 000 år siden. Vi ble trolig fullt kognitivt utviklet, med alle våre mentale kapasiteter og det som gjerne refereres til som «moderne atferd», på et senere tidspunkt. Når dette skjedde, vet vi ikke, men de aller tidligste «formelle» begravelser vi kjenner, og 18

Dødeboka.indd 18

27/08/2021 14:52


I begynnelsen var begravelsen

som vi straks skal komme tilbake til, har blitt datert omtrent hundre tusen år tilbake i tid. Fra omtrent samme tid finner vi også flere andre tidlige tegn på vår evne til å tenke, ikke bare på praktiske og nær­ liggende ting, men også innenfor idéverdener, ved hjelp av symboler som ligger utenfor oss selv og det konkrete hverdagslivet. Fantasi, kunstneriske uttrykk, evnen til innovasjon, hangen til religiøsitet og abstrakt tenkning blir gjerne også forbundet med vår helt spesielle kognitive kapasitet som moderne mennesker. Å innse at man skal dø, er abstrakt tenkning på sitt mest grunnleggende: Jeg er, men en gang skal jeg opphøre å være. Men dette er noe som har skjedd gradvis. Enkelte steder i fortidens dype sedimenter kan vi ane at også andre mennesker forholdt seg til sin egen dødelighet, lenge før de ble «som oss», slik vi kjenner oss selv som art i dag. Utenfor Burgos i Nord-Spania ser vi noen av de aller første tegnene til tidligere menneskers bevisste tilnærming til døden. Høsten 2018 reiste vi dit for å besøke det som kan sies å være verdens eldste gravplass. Sierra de Atapuerca er ikke egentlig et fjell, i hvert fall ikke sammenliknet med naboene i sør og nord. Snarere er det en slags hevelse i landskapet, en 23 kvadratkilometer stor åskam, et apropos mellom de iberiske fjell i sør og de kantabriske fjell i nord. José Miguel Carretero Díaz møter oss ved parkeringsplassen ved foten av fjellet og tar oss med oppover åssiden. Den nederste delen er dekket av krokete eviggrønne steineik. Villsvinene elsker nøttene til steineika og holder til i området. Det er spor av dem overalt, og noen ganger kan man lukte dem, en stram eim av moskus. Dalen nedenfor er dekket av tung novembertåke; det er så vidt vi kan se fram til neste klynge av trær. «Død? Dere er ute etter død? Det har vi mye av her», sier professor Díaz. Han har gråsprengt skjegg på spansk vis, et sted halvveis mellom todagersbust og fullt skjegg, og er kledd i en svart vinterjakke og fjellsko. Professor Díaz er biolog og leder laboratoriet for menneskelig 19

Dødeboka.indd 19

27/08/2021 14:52


Dødeboka

evolusjon ved Universidad de Burgos. Han har jobbet i Atapuerca siden 1986, og da vi møter ham, på 57-årsdagen hans, har han arbeidet nesten to tredeler av livet her i fjellet. Selve åskammen består av porøs kalkstein, og en gang for fem– seks millioner år siden gjorde erosjon og store gjennomstrømninger av vann at det ble dannet komplekse hulesystemer inne i fjellene. For om lag halvannen million år siden raste deler av fjellet sammen, slik at hulene ble åpnet mot omverdenen. Hulene ble tatt i bruk som hi av bjørner og andre dyr, og etter hvert også av mennesker. Omfattende arkeologiske utgravinger har avdekket spor etter menneskelig aktivitet og fossiler – av tidlige menneskearter som Homo antecessor – som er datert mer enn 1,2 millioner år tilbake i tid. Det er de eldste levningene etter tidlige mennesker som er funnet i Europa. Det er også her vi finner noen av de mest omfattende funnene vi kjenner etter andre tidlige menneskearter. Mer enn 80 prosent av alle fossile funn av Homo heidelbergensis er gjort nettopp her. Atapuerca er i dag det største arkeologiske utgravningsområdet i Spania, med kontinuerlig feltarbeid hver sommer siden 1978. I 2000 ble hele området inkludert på UNESCOs verdensarvliste. «For tiden graver vi på sju ulike felt», sier professor Díaz. Han regner selv med å gå av med pensjon lenge før stedets fulle potensial er kommet for en dag. Etter hvert som sola stiger på himmelen, letter tåken, og vi får øye på det som i over en million år har gjort denne åskammen så attraktiv: et majestetisk utsyn over dalføret nedenfor, den eneste gjennomfartsåren mellom Middelhavet og Atlanterhavet som ikke krysser høye fjell. Mennesker og dyr som ønsket å krysse over fra én side til en annen, ville naturlig passere her. Landskapet som nå er duvende hveteåkre, var for en million år siden et rikt og fruktbart våtmarksområde hvor menneskene langt fra spilte noen dominerende rolle. Her var elefanter, neshorn, gauper, bjørn, pantere, villsvin og ville hester samt en rekke mindre pattedyr. Professoren leder oss fram til et lite skar, og vi klatrer ned den glatte, våte kalksteinen inntil vi kommer til en enorm gitterport i 20

Dødeboka.indd 20

27/08/2021 14:52


I begynnelsen var begravelsen

jern som dekker åpningen til Cueva Mayor fra topp til bunn. Etter å ha låst opp to hengelåser sparker José opp porten. Innenfor åpner hulen seg rundt oss. Det er fire måneder siden årets feltsesong ble avsluttet, og i mellomtiden har en grevling holdt til her og brukt inngangspartiet som avtrede. «Det er slik det alltid har vært her. I perioder har hulene vært brukt av mennesker, men dyra har alltid også vært til stede», forklarer han. Hulesystemet i Sierra de Atapuerca har gjennom årenes løp hatt ulike innganger og åpninger. De har alle sammen rast inn på ulike tidspunkt og dermed gjort mange av hulene utilgjengelige – forseglet for ettertiden. Vi kjenner forhistorien, tiden før historien og det skrevne ord, først og fremst gjennom døden. Restene etter de som har levd før oss – materiell kultur (alle tingene de omga seg med), fossiler og bein – gir arkeologer av i dag små lommer av svunnen tid å grave seg ned i, som små kikkhull tilbake til fortiden. Når arkeologer graver seg ned i fortiden, går de systematisk til verks. Centimeter for centimeter skraper og børster de jorda vekk fra overflaten. Noen ganger er man heldig, og det åpenbarer seg større biter av bein eller andre gjenstander rett under graveskjea. Andre ganger er det ikke før i såldet man får sin belønning. Såldet er i prinsippet en kjempestor metallsikt der man skiller jord og småstein fra det som kan vise seg å være bitte små biter av bein, redskaper, perler og keramikk. Det er selvsagt helt avgjørende hele tiden å dokumentere i hvilken rute og i hvilket lag de ulike funnene blir gjort. På den måten kan man etter hvert se et mønster i tilstedeværelse og praksis, og endring over tid. Sakte, men sikkert graver man seg nedover, og i veggen man lar bli stående som referanse – profilveggen – kan man etter hvert skjelne ulike lag av masser. Disse lagene har blitt dannet på forskjellig vis opp gjennom fortiden, og det er her man kan se tiden manifestere seg i det fysiske rommet. Arkeologene kaller det stratigrafiske lag, og profilveggen viser stedets stratigrafi. Lagene blir eldre og eldre jo lenger ned man kommer. 21

Dødeboka.indd 21

27/08/2021 14:52


Dødeboka

I Atapuerca har mennesker levd og dødd i én million år, og flere av profilveggene er mange, mange meter høye. I løpet av den tiden stratigrafien representerer, har døden vært minst like variert som livet. Homo antecessor, ofte nevnt som «de første europeere» og sannsynligvis en slektning av de eldre Homo erectus som først vandret ut fra Afrika, gravla ikke sine døde. De spiste dem. Eller kanskje var det andres døde de spiste. Kannibalisme som dødepraksis er ikke et ukjent fenomen, i verken forhistorisk eller historisk tid, men i tilfellet blant Homo antecessor for omtrent 800 000 år siden er det grunn til å tro at kannibalismen primært dreide seg om ernæring, og ikke bunnet i en respekt for de døde. «Beina vi finner, minner om slakteavfall», forklarer professor Díaz. «Alderssegmentet kan vi kjenne igjen fra typisk jaktatferd blant løver og andre store rovdyr. Så godt som alle som ble spist, var store barn og i tidlig ungdom.» En alder der kroppen egner seg som et passende måltid, og beina ennå ikke er sterke nok til å slippe unna en voksen jeger. Etter merker og kutt på beina kan vi se at kjøttet har blitt skåret av og skrapet rent. Noen av beina er delt på langs slik at man skulle komme til den næringsrike margen. Selv om vi må anta at de som spiste barn av sin egen art, kan ha vært engstelige for selv å bli spist, finner vi ingen indikasjoner i det arkeologiske materialet på at Homo antecessor hadde avanserte tanker om døden, eller det som eventuelt måtte komme etterpå. Menneskebein, andre dyrebein og steinredskaper blir funnet spredt ut over det som tydelig har vært et område for daglig opphold og livsførsel, og menneskebeina ble ikke behandlet annerledes enn andre bein. De ble verken samlet opp eller deponert ute av syne et annet sted i hulen. Gjort er gjort, og spist er spist. Det er ingenting som tyder på at Homo antecessor forholdt seg symbolsk og rituelt til de døde. Beveger man seg 500 meter inn fra hovedinngangen til Cueva Mayor, finner man imidlertid en annen hule som har fått navn etter hva arkeologene fant der fra midten av 1970-årene og som blant mange fortsatt regnes som det aller tidligste eksempelet vi kjenner på en bevisst form for dødepraksis. 22

Dødeboka.indd 22

27/08/2021 14:52


I begynnelsen var begravelsen

La Sima de los Huesos – beingropa – er vanskelig tilgjengelig, og enkelte strekninger må man kravle på alle fire for å komme til. Når arkeologene graver her på sommeren, blir det satt opp intrikate, logistiske systemer med elektrisk lys, vinsjer og tau slik at de skal kunne komme seg ned, og løsmasser og bein skal kunne fraktes opp. Sjakten ned til selve hulen er 13 meter lang. Til sammen har Díaz og kollegaene funnet det de mener er minst 28 individer i La Sima de los Huesos. «Det er altså ikke bare et og annet bein vi har funnet her», forklarer han, «vi har funnet alle bein som finnes i kroppen.» Dette er avgjørende for hvordan vi kan fortolke materialet. Når man finner igjen til og med de aller minste beina, i fingrene, tærne og øret, da er det en indikasjon på at de døde har kommet dit som en hel kropp. Det gjør det mindre sannsynlig at beina ble bragt dit av rovdyr, som gjerne sleper med seg deler av kroppen for å spise den uforstyrret, men sjelden hele. Dessuten ville de små beina vært de første til å bli knust, spist opp, og dermed også forsvinne. Vi vet ikke om det var i løpet av en kortere eller lengre periode – ett år eller ti tusen år – de døde ble anbragt i hulen. Men vi vet at de alle var av samme biologiske gruppe – Homo heidelbergensis – en mulig felles stamfar til neandertalerne som utviklet seg i Europa, og vår egen art Homo sapiens, som utviklet seg i Afrika. Vi kan selvsagt spørre oss om det ikke kan ha vært et uhell, at 28 mennesker i årenes løp vandret inn i hulen og falt ned sjakten i mørket? «Det er mulig», smiler Díaz, «men det ville innebåret at veldig mange mennesker i en ganske konsentrert periode for om lag 430 000 år siden var uheldige nok til å rote seg inn i mørket og falt på akkurat det samme stedet, og at ulykkene siden opphørte. Området rett utenfor hulen ble ikke brukt av mennesker til opphold. Ikke av dyr heller, for den saks skyld. Da hadde vi funnet andre spor. Vi har vurdert om folk ble jaktet på av løver, og at de falt ned under jakten. Men igjen er det noe med antallet som gjør dette vanskelig å forestille seg.» 23

Dødeboka.indd 23

27/08/2021 14:52


Dødeboka

En annen ting som gjør plassen spesiell, er mangelen på redskaper. Hvis folk kom hit tilfeldig, ville de ikke da hatt med seg naturlige deler av oppkledningen sin, hverdagsredskaper som kniver og skrapere? I 20 år gravde arkeologene her uten å finne ett eneste redskap. Inntil i 2004, da de fant ett – en praktfull håndøks i stein. Øksa, som forskerne kalte Excalibur, er av en type stein som er veldig uvanlig i området, med en rød kjerne og et gult område rundt, ikke den grågrønne kvartsen de andre øksene som er funnet andre steder i hulesystemet, vanligvis er laget av. «Vi har funnet tusenvis av steinredskaper fra omtrent samme tid. Men ikke en eneste som denne. Det er merkelig. Håndøksene var jo de fineste redskapene man hadde på den tiden, noe annet enn skraperedskaper eller kniver. Vi har ikke noen fullgod forklaring, men vi anser det som sannsynlig at den har vært en slags offergave.» Det er slik vi har endt opp med å konkludere med at disse menneskene har blitt plassert her, som lik fordi de var lik, av andre mennesker i samme gruppe. Kanskje var det for å kvitte seg med det som ellers raskt ville blitt sjenerende kadavre – fjerne døden fra boplassen? Men siden det er så mange på samme sted, plassert der innenfor et relativt kort tidsrom, sammen med det enslige prakt­eksemplaret av en håndøks – vitner det om bevisste og meningsfulle handlinger knyttet spesifikt til behandlingen av de døde. Hvis disse antakelsene stemmer, har det stor betydning. Det betyr at individer fra en tidlig del av menneskefamilien har vært bevisst egen dødelighet og handlet deretter: De anla en gravplass. Faktiske gravlegginger, lik gravd ned i jorda – eller «enkle inhumasjonsgraver», som arkeologene kaller dem, definert som «en bevisst tilvirkning av en plass for å legge ned, og dekke til, et lik» – oppstår ikke før hundretusenvis av år senere. I hulene Skhul og Qafzeh, i dagens Israel, ble minst 10 mennesker gravlagt i nedsenkninger i jorda, en gang for mellom 130 000 og 90 000 år tilbake. Disse skjelettene, som ble funnet og gravet ut fra 1920- til og med 1970-årene, har fått betydning for vår forståelse av 24

Dødeboka.indd 24

27/08/2021 14:52


I begynnelsen var begravelsen

hvordan Homo sapiens beveget seg ut av Afrika, og for vår forståelse av menneskenes utvikling av symbolsk atferd. I én av gravene som ble funnet i Qafzeh-hulen, en tydelig, rektangulær forsenking, lå et voksent menneske, med et lite barn på omtrent seks år i fotenden. Barnet manglet begge føtter, men graven ser ikke ut til å ha blitt forstyrret på noen måte før arkeologene fant den. Vil det si at barnet ble gravlagt uten føtter? Hva var i så fall foranledningen til dette? Kan det ha skjedd noe med barnet som var grunnen til at det døde? Eller ble føttene fjernet etter døden, men før begravelsen? Kanskje er det mor og barn vi ser i graven? Vi må anta at de døde omtrent samtidig, og på tross av at årsaken glipper for oss så lang tid etter, kan vi kjenne igjen ønsket om at selv i døden skal mor og barn få være sammen. Like i nærheten av dobbeltgraven ble det funnet oker, et farge­ pigment som inneholder jernoksid, og bindes i leire i sjatteringer mellom gult og sterkt rødt. Oker assosieres ofte til gravkontekster gjennom hele steinalderen, og i store deler av verden. Det er vanlig å tenke seg at fargen har spilt en viktig rolle i rituelle sammenhenger i for­bindelse med gravleggingen. Noen ganger er hele liket, eller deler av det, dekket av rødfargen som i andre sammenhenger kan ha blitt brukt som kroppsmaling eller farge på klær og annet utstyr. I Qafzeh-­hulen finner vi det også i en av de andre barnegravene, der et lite menneske på 12–13 år ble plassert på ryggen, med en stor blokk av kalkstein over seg. I graven sammen med ham lå det også et gevir av en dåhjort, tett inntil hodet og hendene. Trolig ble hendene plassert rundt geviret, over brystet på gutten, før graven ble lukket og markert med flere store steiner langs kanten. Kjærlig og betydningsfullt. Vi kan i dag identifisere oss med disse menneskene som måtte ta farvel med sine kjære for over 100 000 år siden, og som valgte å gjøre det på denne måten. Vi kjenner oss igjen i omsorgen for de døde, og behovet for en markering av graven. Kanskje var det nettopp her det begynte? Kanskje var det her vi ble oss selv? Gravlegginger, på steder tilrettelagt nettopp for dette, med oker og annet gravgods, 25

Dødeboka.indd 25

27/08/2021 14:52


Dødeboka

representerte riktignok fortsatt et unntak blant verdens befolkning den gangen. Vi kjenner eksempler på enkle inhumasjonsgraver fra Sør-Afrika, Egypt og Australia i de følgende titusenår, samtidig som neandertalerne enkelte steder i Europa og Midtøsten også gravla sine døde i perioden mellom 100 000 og 35 000 år siden. Det dreier seg imidlertid om spredte hendelser, og i Europa finner vi ikke igjen våre egne, Homo sapiens, som gravlagte, før rundt 70 000 år etter de tidligste begravelsene i Israel. I en periode for mellom 30 000 og 20 000 år siden ser vi så introduksjonen av et nytt fenomen, det den britiske arkeologen Paul Pettitt har omtalt som «den rituelle begravelsen». Det er fortsatt ikke snakk om et voldsomt antall gravlegginger, vi kjenner kanskje et femtitall tilfeller til sammen fra denne perioden på omtrent 10 000 år. Det nye er at menneskene som gravlegges, får med seg et mye mer omfattende gravgods, blant annet enestående eksempler på personlig utsmykning. De eldste begravelsene som er funnet i Europa som vi har en sikker datering på, er 34 000 år gamle graver fra Sunghir i Russland. De er spektakulære. Dobbeltgraven, der to barn på omtrent ti og tolv år ble funnet sammen, ikke ved siden av hverandre, men hode mot hode, er et godt eksempel. Begge har hatt perioder i livet med mye sult og kanskje også alvorlige sykdomsforløp. Tiåringen har likevel levd et aktivt liv, men lårbeina er korte for barnets alder og buer utover slik at gutten, eller jenta, må ha vært tydelig hjulbeint. Det eldre barnet har hatt svake muskelfester, noe som tyder på mindre aktivitet og svakere muskler, og tennene har ingen spor etter slitasje, slik man vanligvis ser også på unge mennesker fra så langt tilbake i tid. I tillegg har tolvåringen hatt et markant overbitt, noe som regnes for uvanlig blant den tidlige steinalderbefolkningen de tilhørte. Vi vet ikke hva slags relasjon barna hadde i livet, men i døden ble de altså gravlagt sammen. Vi vet heller ikke hva som var den direkte årsaken til at de døde, men det kan ha hatt sammenheng med de fysiske utfordringene deres. Det vi kan si med sikkerhet, er at de med seg i graven fikk mer enn 10 000 perler laget av mammuttenner. 26

Dødeboka.indd 26

27/08/2021 14:52


I begynnelsen var begravelsen

Perlene har vært sydd på skinnklærne deres, som har forvitret med tidens gang. Ettersom de tilhørte en gruppe jegere og sankere, som stadig er i bevegelse i landskapet og derfor gjerne opparbeider seg færre personlige eiendeler enn bofaste jordbrukere, er det sannsynlig at de bar de samme klærne mens de levde. Synet av dem, og kanskje også lyden av perlene, må ha vært ekstraordinært. I graven ble de dekket av oker, særlig over hode og brystparti. Begge barna hadde også på seg flere elfenbenarmbånd, og det eldste av dem hadde nesten 300 revetenner i bånd rundt hodet og livet. Alt dette, uvanlig fysikk, personlige smykker og oker, er elementer vi kjenner igjen fra mange av denne periodens begravelser. Det uvanlige i Sunghir-gravene er omfanget – med tusenvis av mammut­perler og hundrevis av revetenner. De to barna fikk imidlertid også noe helt nytt med seg i graven, noe som fortsatt ikke har blitt funnet i andre, tilsvarende gamle graver. På langs med skjelettene lå det 16 flotte spyd laget av støttenner. Dette er nyttegjenstander som vanligvis ble brukt i jakt, men som nedlagt i en grav har blitt tatt ut av sirkulasjon i et samfunn der nettopp mammutjakten var selve livsgrunnlaget. De to barna var neppe aktive i jakten mens de levde. De var ikke jegere som hadde brukt våpnene i livet. Hvorfor var det da så viktig at de skulle få dette med seg i graven? Det må ha vært en enorm ressurs å «gi fra seg» for de menneskene som levde videre. Menneskene som er gravlagt i Sunghir, har trolig vært spesielle. Faktisk kan dette ha vært selve grunnen til at de ble gravlagt – fortsatt i en tid da de fleste (tilsynelatende) ikke ble det. Pettitt mener det er grunn til å anta at mange av de gravlagte individene vi finner igjen fra denne tiden, eller til og med alle, ble oppfattet som uvanlige – og at begravelsene deres kan ha vært en del av et løsrivelsesritual som dermed også var noe utenom det «normale». Kanskje representerte de noe som var like viktig for jakten som styrke, alder og fysikk? En forståelse av verden og verdens krefter som er tapt for oss i dag, og som vi bare kan skimte utviskede konturer av ved å kikke ned i graven, 30 000 år tilbake i tid. 27

Dødeboka.indd 27

27/08/2021 14:52


Dødeboka

Et siste forundringspunkt før vi forlater barna i Sunghir. Med seg i graven fikk de også lårbeinet fra et voksent menneske. Beinet har blitt lagt ned som ett enkelt bein. Det er altså ikke snakk om et bein fra en annen begravelse av en intakt voksen kropp. Beinet har blitt lagt ned nærmest som en gjenstand, i likhet med de 16 spydene, kanskje? Enkle inhumasjonsgraver, uavhengig av hva man velger å legge oppi dem, eller hvordan graven utformes, er kanskje den formen for dødepraksis vi i Norge i dag kjenner oss best igjen i fra forne tider og i andre deler av verden. Kanskje er det også derfor vi er så opptatt av å finne ut av hvem som først gravla sine døde. Det enkeltstående lårbeinet i barnegraven i Sunghir minner oss imidlertid på at helt andre former for dødepraksis har vært normen andre steder og til andre tider, ofte parallelt med, eller i motsetning til, andre tradisjoner. Hva skjedde med resten av kroppen til den som i livet eide beinet? Begravelsen av en hel kropp er bare én av en uendelig mengde mulige variasjoner.

28

Dødeboka.indd 28

27/08/2021 14:52