Ten Years of Impact Hub Bergen

DRØMMERNES

DRIVKRAFT Ti år med Impact Hub Bergen

Sijle Larsen Grastveit (Red.)

Tittel: Drømmernes drivkraft: Ti år med Impact Hub Bergen Redaktør: Silje L. Grastveit Design: Silje L. Grastveit 1. Utgave, 1. Opplag 2021 Trykket i 120 eksemplarer Molvik Trykkeri, Bergen

INNHOLD Introduksjon Kraften bak drømmer KaosPiloter i aksjon Rom for endringsagenter Understand, Imagine, Create: A birthing center for collective dreams Celebrating 10 years of Impact Hub Bergen Where Change goes to Work Ti år med sosialt entreprenørskap i Norge

Foto: Alejandro Ortega

04 06 14 18 22 28 31 33

Folk som gjør en forskjell Når talent og ressurser møtes Frontløpere: Wayback Folkelig Bærekraftige liv Lystgården & Bybonden

37 39 41 42 45 51 58

Huset med «det rare i» Fra tørrfisklager til innovasjonshub Ti år på Bryggen i bilder

63 65 67

Program med mening Innovasjonsprogrammer Impact Challenge Aldersvennlige samfunn Seniorene Psykisk helse Pitstop Mangfoldets muligheter Papillon Fremtidspiloten Testbar

99 101 103 104 105 109 110 115 117 121 125

Å trene modighetsmuskelen Arbeid med mening Drømmer gir retning Å gi slipp for å gi plass til noe nytt Hilsen fra partnere og styreledere Neste kapittel: Social Impact Lab Takk til alle som har bidratt

129 131 135 137 141 144 147

Foto: Anders Kjølen

The Hub Bergen – senere Impact Hub Bergen - ble etablert i 2010 og hadde sin offisielle åpning 10. september 2011 som det første co-working hus og senter for sosial innovasjon i landet. Denne boken er en fortelling om over ti års arbeid som gründerbedrift og samskapingsarena for mennesker som ønsker å gjøre en forskjell.

Boken er laget til Impact Hub Bergens 10-års jubileum, og markerer avrundingen av en epoke og overgangen til noe nytt. Det er med blandede følelser vi endrer form på et miljø som har vært viktig for mange. Etter ti år har vi likevel valgt å fornye oss. Dette innebærer at vi flytter til ny lokasjon, vi endrer navn og går inn i de neste ti år som Social Impact Lab. Da samfunnet ble stengt ned under pandemien måtte vi omstille oss raskt, og disse tilpasningene viste oss samtidig hvordan vi mer effektivt kan bruke våre ressurser til å styrke verditilbudet. Selv om vi nå endrer litt på formen, vil kjernen i virksomheten forbli den samme; vi arbeider for å støtte sosiale entreprenører i deres realisering av løsninger som kan bidra til en mer bærekraftig utvikling.

Impact Hub Bergen har betydd mye for mange mennesker. Det røde huset på Bryggen har for mange vært et hjem utenfor hjemmet, og en viktig møteplass i kraft av alle de gode folkene og initiativene det har rommet. Huset med det rare i har alltid hatt en lav terskel og god høyde under taket, noe som har vært viktig for å skape et godt og kreativt delings- og læringsmiljø. Ved å jobbe tverrfaglig og tverrsektorielt med samfunnsutfordringer gjennom programarbeid, og ved å støtte sosiale entreprenører i realiseringen av deres initiativer, har mange nye virksomheter blitt realisert. Historiene som presenteres i denne boken viser noe av kraften som kan oppstå når en samler mennesker med visjoner og mot til å bare gå i gang.

Impact Hub Bergen har vokst frem gjennom støtte og hjelp fra frivillige, ansatte, medlemmer, venner, familie, samarbeidspartnere og styret. Boken er også ment som en takk til alle som har bidratt til utvikling av Impact Hub Bergen disse ti årene. Vi håper dere vil følge med videre inn i de neste ti!

Silje Larsen Grastveit Gründer, eier og daglig leder Impact Hub Bergen, nå Social Impact Lab 4

«Every great dream begins with a dreamer.»

Harriet Tubman

Foto: Ingvar Grastveit

KRAFTEN BAK DRØMMER Silje Larsen Grastveit Hva gjør akkurat denne drømmen så viktig for deg? Spørsmålet har jeg stilt til utallige gründerspirer gjennom de siste ti årene. Det samme spørsmålet ble stilt til meg i Kings Cross, en septemberdag i 2009. Jeg hadde reist til London for å møte Jonathan Robinson, gründeren bak den første Hub`en som ble etablert i Islington. Jeg fortalte Jonathan om drømmen om et kreativt sted der det var rom for visjonære tanker, og der mennesker på tvers av samfunnslag, alder, kultur, sektor og yrke kunne møtes for å samarbeide om visjoner og løsninger for en bedre verden. Jeg hadde vært en del av lignende miljø gjennom mine studier på Kaospilotene, og ønsket å skape noe tilsvarende i Bergen.

Inspirasjonen til å starte et senter for tverrfaglig samskaping og innovasjon kom fra tre ulike kilder: Kaospilotene, Bliss Browne og Imagine Chicago, og et lengre opphold på Cuba. Kaospilotene er en lederutdanning innen kreativ prosess, prosjekt og business design og sosial innovasjon. Pedagogikken er basert på «learning by doing», en blir utfordret på å tre ut av egen komfortsone og oppfordres til å tenke stort og følge sine drømmer. Gjennom Kaospilotene hadde jeg min praksis hos Bliss Browne, som startet og ledet Imagine Chicago gjennom ti år, et arbeid som ble en global bevegelse innen sosial innovasjon. Bliss ble min mentor og venn, arbeidet hennes var til stor inspirasjon og tiden med henne vekket lysten til å skape noe eget.

Som del av Kaospilot-studiet bodde jeg også på Cuba i tre måneder, da hele klassen flyttet dit på «outpost». Oppgaven var å lage en undervisningsplan for fjernundervisning til utviklingsland, men vi endte også opp med å lage Cuba sin første ekstremsportfestival der vi samlet tusenvis av Cubanere på stranden til kiting, skydiving, sykling, surfing, skating, svømming og dans. Vi laget også en festival for barna på dagtid, og en musikkfestival for kvinnelige rapartister. Selv var jeg med i teamet som reiste rundt på Cuba for å lage dokumentarfilm om

6

mennesker som har lykkes med å leve av sin kreativitet, sitt talent eller sine drømmer til tross for for Castros kommunistiske regime som ikke oppmuntret noen form for privat initiativ. Drivkraften bak alle disse initiativene ble senere spiren til min egen visjon.

I 2006 flyttet jeg hjem igjen til Bergen med ryggsekken full av ideer og troen på at det meste er mulig. Overgangen fra det frittenkende innovasjonsmiljøet som Kaospilotene var og Bergens langt mer konservative takt og tone, ble en stor kontrast. Jeg gikk på leting etter innovasjonsmiljøer uten å helt finne det jeg søkte, og i 2007 var jeg med på å starte den første innovasjonskonferansen i Bergen som fikk navnet «Grow». Underveis i dette arbeidet oppdaget jeg et tankesett rundt hva som fremmer innovasjon, som ikke stemte med min egen erfaring. Innovasjon vokser lettere frem når det er plass til eksperimentering, prøving og feiling, og en må skape en kultur som gir rammer og rom for kreativitet. Mangfold bidrar til innovasjon, for når ulike perspektiver møtes blir paletten mer fargerik, bildet mer nyansert og en får dypere innsikt. Bergen trengte et eksperimentarium, der folk med visjoner kunne møtes. Sakte begynte visjonen å ta form – for når dette miljøet ikke fantes, måtte det jo være mulig å skape det selv.

Jeg gikk inn i et samarbeid med et byutviklingsprosjekt ved navn «Ny Energi Rundt Damsgårdssundet» under etat for klima, miljø og byutvikling i Bergen kommune, og arbeidet lenge ut fra en plan om at den gamle IFA-Fabrikken ved Damsgårdssundet skulle transformeres til et senter for kreativ skaperkraft og gi grobunn til nye bærekraftige forretningsideer. To ulike forretningsplaner ble produsert for etablering i området, den gang kjent som byens «skyggeside».

Bosettingen var en miks av kommunalboliger, en aktiv rus scene, mange førstegenerasjons innvandrere, og lite aktiviteter og tilbud. Visjonen strandet da huseier hadde andre planer for fabrikken. Uten lokaler ble prosjektet vanskelig å realisere. I det jeg var i ferd med å gi opp, introduserte en gründervenninne meg for Jonathan Robinson. Vi reiste sammen til London uken etter.

7

Det globale Hub-nettverket var i sin spede start, og da jeg møtte Jonathan i Kings Cross, spurte han om jeg kunne tenke meg å forandre forretningsplanen jeg akkurat hadde presentert, og heller gå i kompaniskap med The Hub, som det het den gang. Etter noen ukers grubling takket jeg ja, og startet arbeidet med å etablere The Hub Bergen. Torhild Eide Torgersen gikk også på Kaospilotene i Århus og skulle ut i praksis. Hun ble med i utviklingsprosessen, og sammen arbeidet vi med planene for Damsgårdssundet. Da Torhild var ferdig med Kaospilotene og kom tilbake til Bergen, ble hun en viktig del av teamet under oppstarten av Impact Hub Bergen de første to årene.

I mellomtiden snublet jeg over et ganske unikt hus. Jeg hadde lenge vært på leting etter lokaler til prosjektet, og var i ferd med å gi opp jakten på et hus med riktig størrelse i sentrum. Denne dagen skulle jeg derfor i utgangspunktet bare se på et kontor for å starte i det små, men ble møtt av en huseier som gav meg et tilbud på 490 m2. Senere fikk vi også ta over en del av nabobygget, og på sitt største disponerte Impact Hub Bergen 720 m2. Holmedalsgården 3 er et over 600 år gammelt bygg på Bryggen i Bergen, godt plassert på UNESCO sin verdensarvliste.

En tuller ikke med en mange hundrede år gammel dame. Alt som skulle gjøres med dette bygget krevde en solid søknad til byantikvaren. Uten penger, et ordentlig team eller erfaring med å starte opp noe av denne størrelsen, løp jeg inn i et maratonløp det neste året. Huset var kaldt, mørkt, støvete og manglet isolasjon. Ute som inne var det 15 minus denne vinteren.

Det krevde en omfattende opprustning før huset kunne brukes. Et frivillig team med blant annet arkitekt, organisasjonsutvikler, økonom og jurist kom sammen for å bidra til realiseringen.

Vi lyste ut en konkurranse for å hente innspill til konseptualisering av huset, og fikk over hundrede kunst- og designstudenter til å lage utstilling der Bergenserne fikk stemme frem sin favoritt. Våre første økonomiske samarbeidspartnere kom også på plass, og gradvis kunne visjonen realiseres.

8

«Courage is not the absence of fear, but the awareness that something else is more important.»

Ambrose Redmoon Foto: Ingvar Grastveit

Visjonen bak Hub`en var å støtte sosiale entreprenører i realisering av løsninger som gjør verden til et bedre sted. Vi gjorde dette gjennom å etablere et kreativt hus for sosial innovasjon. Huset skulle være en skapende og utforskende plass der mange kunne føle seg hjemme. Det skulle være et hjem for personer med gnist i øynene, indre drivkraft og ambisjoner om å gjøre noe bra for andre. Hub`en skulle være et sted med lav terskel for å kunne ønske mange forskjellige typer mennesker velkommen. Det måtte ha god høyde under taket for å gi plass til nye visjoner, og det skulle være et trygt rom der det var lov til å drømme seg litt bort og se verden i et større perspektiv. Co-working var ikke på den tiden et kjent begrep og sosialt entreprenørskap var relativt ukjent. Dobbel eller trippel bunnlinje som en del av bærekraftige forretningsmodeller ble det først snakk om mange år senere.

Det er noe skjørt og samtidig sterkt ved visjoner som presenteres for første gang. En visjon kommer fra en indre drøm om å forandre noe til det bedre. Samtidig skal det lite til for å knuse drømmen. Å presentere noe nytt krever mot. Det nye utfordrer ofte det eksisterende, og når en stiller spørsmål ved det etablerte, vekker det ofte motstand. De som lenge har gjort noe på en bestemt måte, kan føle seg truet av det nye.

Ingen liker å være utdatert. Samtidig ligger det i innovasjonens natur å utfordre det etablerte. Sosial innovasjon er nye løsninger på sosiale utfordringer. Norge har et solid velferdssystem,

10

men det er ikke alle oppgaver det offentlige klarer å løse, og sosial innovasjon kan dekke behov som systemene ikke selv har kunnet håndtere. Tjenester som dekker andres mangler eller som arbeider for systemisk endring kan raskt vekke motstand.

Motstand møtte jeg også i etableringen av The Hub. Det var krefter som ville fortelle at dette ikke var mulig. Jo mer motstand, jo mer våknet kamplysten og motivasjonen ble mer rebelsk.

Det ble en protest mot systemer som ikke fremmer kreativitet eller har rom for diversitet. Det er våre ulikheter som skaper nødvendig diskusjon rundt fastlåste holdninger og handlingsmønstre. Der rigiditeten råder kan andre meninger strekke perspektivet og gjøre oss mer romslig og tolerant. Fleksibilitet er som regel et sunnhetstegn. Kreativitet kommer ofte fra sårbarhet og menneskelighet, og det lar seg ikke presse frem. Kreativiteten kommer naturlig når en føler seg trygg nok til å gi den et uttrykk. Alle er kreative, bare mer eller mindre trent, eller mer eller mindre avlært. Kreativiteten bringer oss fremover som samfunn.

Visjoner blir først til noe virkelig når noen står ved siden av den som har drømmen og kan se visjonen sammen med den som bærer den. Akkurat som barn trenger å speiles i den voksne, så trenger også tidlig fase ideer å speiles av en annen person enn den som bærer «barnet» eller drømmen. Det er som om vi først må være til stede i en annen persons bevissthet, før vi kan vokse opp og få tak i vår egen. Ideene må valideres av andre før de får livets rett. Denne valideringen kan ulike hjelpere bidra med, gjennom å lose tidlig fase ideer på vei mot realisering, og være en testarena for visjonære tanker. Ofte holder det å bare lytte, ta visjonen på alvor og guide litt på vei. Andre ganger krever det påfyll av mer innsikt og kompetanse. Noen ganger er det lurest om ideene tidlig forkastes, og andre ganger kan de bringe stor verdi.

Bare det at noen viser at de tror på en, kan vekke håpet om å nå et fremtidig mål, og det kan være nok til at en gründer tør å ta steget mot realisering.

11

Hub`en har vært en fødselshjelper som har bidratt til at mange nye ideer har sett dagens lys. Samtidig har huset vært et sted som har gitt en følelse av tilhørighet og det har fungert som et hjem utenfor hjemmet for mange ulike mennesker. I løpet av ti år har vi huset over femti nasjonaliteter, vi har hatt arbeidstreningsplasser, praksisplasser og vi har samlet tusenvis av mennesker på tvers av samfunnslag, alder og profesjon til arrangementer og programmer med et løsningsorientert fokus på komplekse samfunnsutfordringer. Mange mennesker har fått en inngang til arbeidslivet fordi de kunne vise til gode referanser fra tiden hos oss.

Mange har funnet nye venner og fått utvidet sitt nettverk. Miljøet har skapt nye forretningsmuligheter, gitt inspirasjon og ny kunnskap, og økt manges bevissthet om bærekraft. Hub`en har selv vært en sosial entreprenør i egen organisering og drift. Å være en frontløper kan være en ensom posisjon. Lederskap handler om å serve andre, men helst ikke på bekostning av en selv. Følelsen av ensomhet bidrar til isolasjon, og innovasjon blir som regel best når mennesker utvikler noe sammen. Vi har alle behov for å være en del av flokken, for sammen føler vi oss tryggere og det gir oss større samlet kraft. Psykologisk trygghet gjør at mennesker lærer raskere og blir mer kreative.

Når mennesker som ønsker å forandre verden samles i et felles miljø, kan utrolige saker skje.

Innimellom er det virkelig magisk å stå på siden og bare se; hvordan gode relasjoner skaper nye kreasjoner. Det er inspirerende å være rundt mennesker som brenner inderlig hardt for en idé. Lite er mer tilfredsstillende enn å se at de som arbeider hardt over tid lykkes med å nå sine drømmer, særlig når det de drømmer om gjør noe godt for verden.

12

Foto: Nils Olav Mevatne

KAOSPILOTER I AKSJON Torhild Eide Torgersen Da jeg gikk mitt avsluttende år på Kaospilotene i 2007-2008 var en av de store oppgavene å finne seg et internship. Silje var i Århus og fortalte om planene om et drivhus for sosiale gründere for å bidra til realisering av flere løsninger på ulike samfunnsutfordringer, og jeg var solgt på flekken. Å få lov til å jobbe i mitt kjære Bergen med utviklingen av et miljø rundt innovasjon, nyskaping og sosiale prosjekter var drømmen. Etter at vi hadde jobbet noen år med forskjellige initiativer og prosjekter rundt Damsgårdssundet, ringte Silje meg en dag og sa at hun trodde hun hadde fått tak i en skikkelig perle av et hus. Alt var hemmelig, men jeg skulle få bli med å se, og si om jeg kunne tenke meg å være med på prosjektet. Huset var i Holmedalsgården på Bryggen, og det var umulig ikke å bli solgt fra det øyeblikket vi ble låst innenfor. Vi så raskt for oss hvordan alt kunne bli, og med Siljes sans for innredning og detaljer, kombinert med en enorm stå-på-evne ble det fort et sted som begynte å likne det vi drømte om – et sted hvor alle med interesse for sosial innovasjon kunne samles, lære av hverandre og utvikle nye, gode prosjekter. Utfordringen vår var imidlertid at sosial innovasjon, systemisk prosessledelse og alt det vi brant for var helt nytt og ukjent for de fleste i Bergen den gangen. Vi åpnet dermed dørene for alle med vyer om å skape noe nytt, og sakte, men sikkert begynte stedet å ta form.

Vi ønsket å få til store ting, og vi ønsket å jobbe behovsdrevet. Ved siden av å lage lunsj, fikse tette do og stappe ull i sprekker for å holde kulden ute, utviklet vi prosjektsøknader og arrangementer.

«Over de syv fjell» var det største prosjektet – vi ville ta utgangspunkt i syv store utfordringer, og starte nyskapingsløp for hvert av dem. Alt skulle rigges rundt en designprosess med involvering av brukere og folk med mange forskjellige fagbakgrunner, inspirasjonsforedrag og metodisk idéutvikling. Eldrebølgen, inkludering, luftkvalitet og rusmisbruk var noen av utfordringene vi tok tak i. Vi inviterte bredt til workshops på huset, alle bygget over samme konsept: korte, inspirerende

14

innlegg fra fagfolk og folk som var direkte berørt av utfordringen. Handlet det om inkludering i arbeidsmarkedet hadde vi folk med krysskulturell bakgrunn inne med sine historier, kombinert med arbeidsgivere og fagfolk. Handlet det om eldrebølgen hadde vi pårørende og eldre, kombinert med fagfolk og en god gjeng kreative og annerledestenkende. Hensikten var å skape forståelse for problemstillingen, å bli inspirert ved å se på løsninger på tilsvarende problemer fra hele verden, og deretter jobbe metodisk i tverrfaglige grupper med å komme frem til nye løsninger. Tanken var at ideene videre skulle bli egne prosjekter hvor grupper kunne arbeide for å løse dem, kombinert med at de fikk opplæring i innovasjonsmetodikk. Fremgangsmåten var i stor grad tuftet på våre egne erfaringer og lærdom fra Kaospilotene.

Det er alltid krevende å være tidlig ute, og selv om prosessene vekket stor interesse, og vi klarte å skaffe finansiering til enkeltprosjekter, tok det lang tid å få nok kritisk masse til at ballen virkelig begynte å rulle. Det var fantastiske og skapende år, samtidig som det var frustrerende å kjempe så hardt og lenge for noe vi trodde så sterkt på, og som krevde så mye dytting for å få andre til å bli med.

Siden den gangen har både Hub`en, sosial innovasjon og brukerdrevet utvikling vokst, og det er en glede å se hva huset har blitt i dag. Det er virkelig det sydende, skapende, kreative huset som vi drømte om for ti år siden, med en tydelig sosial profil. Og det er imponerende å se alt Silje har fått til. Hun har stått på dag og natt for prosjektet – holdt ut når andre ga opp og kjempet videre for det hun har trodd på. Vi skylder henne alle en stor takk for å gå foran og dytte byen vår mot et bedre sted for alle innbyggere. Jeg er stolt av å ha vært med på begynnelsen av reisen, og stolt over Silje og alt hun og hennes fantastiske team av frivillige, ansatte og styret har fått til de siste ti årene. Gratulerer med jubileet!

15

Foto: Nils Olav Mevatne

«No one is useless in this world who lightens the burden of another» Charles Dickens Bildene på veggene er tatt av medlem og fotograf Daniel Hundven-Clements Foto: Sebastian Silva

ROM FOR ENDRINGSAGENTER Silje L. Grastveit De første leietakerne på huset var Wayback, en organisasjon som hjelper rusmisbrukere og eks-kriminelle tilbake til samfunnet etter endt soning. Med organisasjonen på huset fikk vi også besøk av en rekke tidligere hardkriminelle, og selv om jeg med flere var lettere engstelig for hvilke konsekvenser dette kunne få, ble vi forsikret om at de fleste var sterkt motivert for en annen livsstil og at de var rusfrie. Folk i miljøet hadde også positive assosiasjoner med organisasjonen, og bare det å ha skiltet deres godt synlig på husveggen kunne virke preventivt mot potensielle innbrudd, ble vi fortalt.

Vi fikk med oss gründere som jobbet med ungdom, identitet og med forebyggende arbeid.

En organisasjon som jobber mot fattigdom flyttet inn. Vi tok i mot gründere som jobbet med helsefremmede arbeid gjennom kosthold, sosial tilhørighet og trening. En rekke miljøaktivister ble tiltrukket av stedet. Sakte, men sikkert bygget vi medlemsbasen opp med dyktige sosiale entreprenører og gründere.

Miljøet for sosialt entreprenørskap var i sin spede begynnelse så vi hadde ikke råd til å være selektiv. Alle som ville starte noe med mål om positiv utvikling og samfunnseffekt kunne bli med.

For å bygge opp under profilen rundt sosialt entreprenørskap startet vi prosjekter og programserier som rettet fokus mot komplekse samfunnsutfordringer og løftet frem mulige løsninger. De første årene fikk ikke Hub`en nok økonomisk støtte. Det var et blodslit å holde huset gående.

Konseptet var nytt og byen skjønte ikke hvilket miljø vi bygget. De sammenlignet det med hva de kjente fra før; et kulturhus, ett kontor, eller en café. Ingen hadde hørt om co-working. Sosial innovasjon var noe nytt. Vi var noen år for tidlig ute.

Rundt to år senere kom endringen i full skala. Co-working ble gradvis det nye hotte og det tok ikke lang tid før trenden eksploderte. Over hele landet poppet det opp co-working hus. Vi fikk telefoner fra land og strand fra folk som ville vite hva som skulle til for å bygge en Hub i sin by.

18

Til tross for en tøff start fikk Hub`en etter hvert god støtte i ryggen. Når flere bare forstod formålet med hva vi bygget, gav de sin fulle aksept og ønsket konseptet hjertelig velkommen. En varm vind fylte seilene. Støtten gav oss drivkraft, men fundamentet, selve brettet, var på vaklende grunn. Vi var ikke godt nok trent til å surfe. Bølgene kom og gikk. I det vi var på vei opp, var vi like fort på vei ned igjen. Det var en berg- og dalbane som aldri stoppet, og det tok mange år før vi kom oss forbi knestående. Til tross for klapp på skulderen og heiarop, lot pengene vente på seg.

Vi strevde med å komme skikkelig opp i fart. De første tre årene ble til utallige dugnadstimer. Vi ble nødt til å hente inntekter der vi kunne. Vi leide ut lokalene til fester og konfirmasjoner, ledet konsulentoppdrag for større selskap på dagtid og trådte inn i rollen som servitør på kvelden, alt for å holde hjulene i gang. Fjortentimersdager ble normalen. Det gikk en del år før tiden var moden, og det ble mulig å satse fullt og helt på det som fra starten var vårt formål; å støtte sosiale entreprenører i realisering av virksomhet for en mer bærekraftig verden.

Da FNs bærekraftsmål ble lansert i 2015, begynte Impact Hub og det globale nettverket å styre etter disse, på lik linje med store deler av samfunnet ellers. Vi målte våre egne og våre medlemmers resultater opp mot de globale målene og vurderte effekt i forhold til hvor mange mennesker vi hadde nådd, og hvordan vi samlet bidro til økt sosial livskvalitet og mindre økologisk fotavtrykk.

Vi evaluerte hvordan Impact Hub kunne hjelpe medlemmer til utvikling og vekst.

På sitt mest aktive var Hub`en fylt med folk og aktiviteter. I cafeen foregikk det arrangementer, i verkstedet jobbet det folk med redesign eller prototyping. Matgründere stor for lunsjen og arrangerte matkurs og «social dining». Oppover i etasjene jobbet folk med sine egne gründerprosjekter. Noen hadde faste kontorer eller fast plass, andre en mer fleksibel ordning. Møter foregikk på møterommene eller i loungeområdene, noen leste litt i en krok eller sov litt i en hengekøye, besøkende kom og gikk. På kveldstid kjørte vi programmer og hadde gründerrettede arrangementer for kunnskap, nettverk og inspirasjon. Huset pulserte og miljøet var et kreativt mylder av ideer og løsninger av samfunnsnyttig verdi.

Takket være våre hovedpartnere, styret, teamet og alle som har bidratt frivillig, har Impact Hub Bergen kunnet støtte mange sosiale entreprenører gjennom våre ti år i drift.

19

Una Silva Friis og Judith Reczek Dalsgård var del av kjerneteamet til Impact Hub i 2015-2018.

Foto: Sebastian Silva

Bliss Browne (nærmest) og Bente Florelius (like bak) fotografert på åpningen til Impact Hub Bergen.

Bente ledet arbeidet med ”Ny Energi Rundt Damsgårdssundet” i regi av Bergen kommune og var en god samarbeidspartner i starten.

Foto: Ingvar Grastveit

UNDERSTAND, IMAGINE, CREATE: A BIRTHING CENTER FOR COLLECTIVE DREAMS Bliss Browne, Founder and President of Imagine Chicago A 10 year anniversary celebration! Wow!! I remember when your creating a center for social innovation in Bergen was only the glimmer of a dream. It took years of imagining, planning, struggle, hard work and courage to bring it to birth. I wish I could be there in person to help you celebrate this milestone! Congratulations, dearest Silje!!

Certain moments stand out as I think of the journey we have been on together over these last sixteen years…since even before your dream for creating a space for innovation and change attracted your commitment and attention. I think of our sitting together on the 3rd floor of my house in Chicago in 2005 when you, as a Kaospilot, came to work with me on producing a book about Imagine Chicago.

We were talking about what it is to be a mother and to give birth to a child, a project, or a movement.

You felt no aspirations at that point to become a mother. I saw you as fiercely creative, brave, engaged and focused - exceptionally well suited, in my view, to creating something amazing. I hoped you would reconsider your aspirations about becoming a mother.

And so you did, giving birth and raising a curious, demanding, creative initiative called the Impact Hub Bergen. I recall vividly a conversation we had, taking a walk along the Chicago lakefront several years later, before the Hub began, when the seeds for it had already been planted in you. You had just finished a photography exhibition in Bergen called Photosynthesis which was an early attempt to bring promising ideas for Bergen to light in a visible creative way. You had captured, in visual form, what people most appreciated in the city and hoped might grow. You were excited by the possibilities for change but weighed down by realizing how many very traditional (and male) worldviews you (and the ideas) were up against. Could a culture of innovation take root and grow within such a seemingly conservative context? As far as I could tell, you were already pregnant with something that demanded your attention and commitment.

22

I recalled that lakefront conversation at the point you were exploring spaces to house the Hub. You finally decided on the harbour location, one of the most iconically historic, traditional spaces you could have found. The lease came with pages of restrictions about how the space had to be kept intact and not altered so as to protect its historic value. The space was physically cold too. I remember spending a memorable day visiting the space before it opened and stuffing wool insulation into the walls. You had gone to the very center of historical tradition to seed a place for innovation! A daring and hard move! How does one build out a new and inspiring context within such defined and seemingly immutable constraints? For you, it was simply a design challenge. Nothing could resist the flame of your creative impulse.

I recall your devoting time to finding the perfect LED lights so candlelight could warm the space for connection though there was an absolute prohibition on burning candles. One way or another, this innovation hub would become a space for invention, for light, for cozy and exciting conversation, however inhospitable the context appeared at the outset. That required reshaping the physical space while respecting the historical frameworks -- casting a new light on them in the process as well.

Change happens at the intersection of tradition, innovation, and management; the past and future converge in the present moment. We are shaped by the past and the ways in which we have learned to see. Honoring the past is necessary.

But how does one expand the space for creative change? By encouraging movement away from the center of each of those circles into the intersection among them: history can become an inventory of possibility; conservatives can be invited to dream; innovators can be invited to budget. We can enter the present via the future; the world of imagination and dreams is a domain of freedom, not constrained by present arrangements. As we understand, imagine and create, we break open limits. The world of hope, imagination and dreams is powerful because it is rich with possibilities that do not, as yet, exist but can. We can implement visions in the present once they can be shared and seen.

23

Creating space for change was, of course, for you, not only a physical challenge but a social one.

How and where could you find and connect people who shared the impulse, courage and hunger to live at that creative edge and who together might create a culture of shared imagination and innovation throughout Bergen and beyond? What did co-creation look like and require? What learning opportunities, structures, and financial arrangements might make a shared working and learning space attractive, productive and financially sustainable? Those were critical questions you had to address. Your answers and impacts are chronicled elsewhere in this book. What was clear to me was that it was never about simply creating a convenient co-working space but a home space which sheltered dreams and dreamers, where social imagination could be nurtured and take root, and reshape action in the world.

Why does creating space for change and change agents matter so much? We are largely defined by the systems and social contexts in which we develop – family systems, educational settings, neighborhoods, work settings, among others. We all live within multiple systems which impact our wellbeing, define our identity, and constrain or enhance our ability to act. The pandemic has brought into sharp focus, for example, how social, economic, political and cultural circumstances impact health status. Given the role that social context plays in shaping feelings and ways of seeing oneself and the world, creating generative social contexts is vitally important to the emergence of new and more promising community futures.

People act based on what we have come to believe is true and trustworthy. Many beliefs are implicit, buried within language, prevailing worldviews and common social practice. Patterns of meaning get institutionalized in social roles, language, beliefs, rituals and culture and may come to be seen as fixed, and unable to be challenged or changed. Over time, ways of seeing develop authority, becoming a tradition in which many people become invested. To understand life as socially constructed affords us the opportunity and responsibility to bring to consciousness the beliefs and patterns that govern our lives and cities, to examine if they serve life and us well and to choose the values, language and practices out of which we will live. You have created space for that kind of reflection.

24

The opportunity and challenge for all human systems is to design and hold life-affirming space within which better worlds get co-created, where discourse and action mobilize resources, enable learning, and help people realize and claim their astonishing capacity to create and to expand systems in a more life-giving direction. If patterns of meaning and their related social systems are invented and agreed, they can also be shifted and reconstructed. We experience this when we learn something new, or interact with people coming from a different mindset or culture that challenges our fundamental beliefs and understandings.

Words and images open up worlds. Depending on the nature of particular words and images, they can provoke courage or fear, inspire or wound, orient people toward greater life or ravage their hope.

The words we choose, the questions we ask, the images we produce, and the stories we tell all constitute moral choices because we bear responsibility as creators of meaning for the worlds we help create. We can shift how we and others see the world, and therefore act in it. Seeing our communities as places of imagination, strength, resourcefulness and innovation increases the probability of identifying, leveraging and connecting those aspirations and strengths in productive ways. All of which helps explain why the Hub in Bergen has created such important social impacts. You are a master image maker who understands the constructive power of words, images and living stories to move and reshape social understandings.

From the time you envisaged creating a center for innovation in your home city of Bergen, it felt inevitable to me that you would bring something new and promising into being by sheer force of will, determination and creative intelligence. Being pregnant with an idea, or a child, evoked understandable enthusiasm and trepidation since it’s impossible to know in advance what bringing something new into being will require of us, and who else will show up to help support its life in the world.

You discovered, as every parent does, that giving birth (however painful and messy) is just the start of things. New life gets sustained through acts of daily care and learning not only by parents but necessarily by forming a network of support that shares a commitment to the new initiative’s emerging life. It’s simply too hard to go it alone. Newborn children are fragile and exhausting,

25

toddlers (though enchanting) can be capricious and willful, school age children need broader perspective to navigate competing sets of values and authorities. New entrepreneurial initiatives are much the same.

But working with other people is tricky; in community, we inevitably bump into our own shadows and limits. Sharing responsibility for a young enterprise requires both trust and discernment and can be a constant struggle, especially for a very capable entrepreneur focused on excellence. You searched for and found needed partners in the work-- funders, volunteer hosts, board members, mentors, government officials, plus a broad network of like minded creators in the international co-working space movement. The question constantly resurfaced: Can I trust other people to care about this vision as much as I do and do it as well as I would do it myself? Shall I share ownership? What staff should I hire and on what terms? What about volunteers? Like every entrepreneur, you had to weigh the risks and benefits of building a shared leadership team and vision. There was also the recurring question of sustaining your own physical and emotional health while building a thriving enterprise.

Where does one find balance? How does one build civic health without sacrificing one’s own well being? Most entrepreneurs and mothers of young children find it hard, if not impossible, to prioritize self care. These struggles are all very human and familiar.

What a legacy you have built through hard work, teamwork and struggle! You have given it your all, creating a home for entrepreneurs and making a home for yourself as a creative in the process. I can imagine that moving on from this home after a decade will bring some grief to you and to others, as change always does. But social innovation, of the kind you have been leading, moves in the direction of what gives life and greater health to many people. That healing process has also taken root in you and will lead you forward. I hope you find joy in reflecting on the social innovation you have inspired and accelerated, prompted by a deeply creative dream. May you go from strength to strength as a fire starter, light bearer and healer. It is a great privilege and joy to be your friend and mentor.

26

GLOBALT NETTVERK

Bilde fra gobal samling hos Impact Hub Madrid.

CELEBRATING 10 YEARS OF IMPACT HUB BERGEN Gabriela Gandel, Executive Director of the Impact Hub Network We are delighted to celebrate 10 years of Impact Hub Bergen! Their endeavor over the past decade has made an incredible impact on the local community of entrepreneurs, innovations and changemakers. Today, their work - alongside that of our global community of Impact Hubs - is more important than ever to create a sustainable, inclusive and just society.

Today’s unprecedented health crisis has highlighted deeper issues around inequality and damage to the environment — but it has also created an opportunity for us to build back better.

We have a once in a lifetime chance to rebuild our economy with people and the planet at the center. It is time for a greener, fairer world for all.

Small and medium businesses (SMEs) are leading the way towards this new world order. SMEs represent 50% of global jobs, and one in three startups are dedicated to positive social or environmental change. We call these startups with a mission ‘impact enterprises’. In addition to their positive impact and innovation, they are also a hotbed for inclusion efforts: 38% are led by women compared to just 3% of FTSE 100 companies.

We have spent the last 15 years working with impact entrepreneurs that are building a more just and sustainable world — and have connected them through a 16,500 strong network spanning 59 countries.

28

Our global community and support programs have shown us how the post-pandemic world can address the two most urgent global issues of our time: inequality and climate change.

MeetDoctor, for example, is using video technology to match doctors with underserved patients to tackle inequality highlighted by COVID-19; while Syzygy Plasmonics is revolutionizing the industrial gas, chemical, and energy industries to reduce environmental harm.

But even amidst today’s overlapping crises, governments are not prioritizing solutions like these and changemakers are struggling to access the financial and non-financial support they need to make change.

Impact Hub is committed to providing this critical support. Alongside lobbying for better policies and funding, we make education and resources accessible to impact ventures around the world — from running some of the biggest online hackathons in history and offering a free Global Connect membership, to providing online programs like the New Economy Booster and Close the Gap. Now is the time to support these entrepreneurs’ critical work. Strong cross-sector collaboration, funding and joint action are how we will accelerate solutions and reach the impact that the world needs to see.

We’re glad to make impact at scale happen together with the inspiring team of Impact Hub Bergen.

29

30

WHERE CHANGE GOES TO WORK Julia Winslow, Operational Manager at Impact Hub Bergen When I first walked through the doors of Impact Hub Bergen in early 2018, I knew it was where I wanted to work. I pictured myself sitting on one of the desks, inspired by the cosy, creative atmosphere, sharing ideas with self-starters and visionaries over coffee. A few months later, this daydream became a reality, and I started my position as Operational Manager at the Hub. The historic wooden walls of Bryggen quickly became my second home. As a newcomer to Bergen, the Hub’s warm atmosphere and diverse community allowed me to settle in quickly and develop lasting friendships. On a daily basis, I was inspired by strong entrepreneurial women, clever tech experts, creative designers, artistic photographers, aspiring chefs, social media influencers, ocean experts and human rights activists. Over salads, waffles and after-work drinks, fruitful collaborations and close friendships were formed. Together, we planted gardens, learned languages, cleaned beaches, swapped clothes and spread ideas.

Impact Hub Bergen’s work has always been rooted in local issues and solutions, giving ordinary citizens the tools to co-create the society they want to live in. The Impact Challenge program supports dozens of social entrepreneurship projects and has educated thousands of people about age-friendly societies, mental health, and diversity. This work will continue and undoubtedly grow its impact under the new brand identity of Social Impact Lab. My experience at the Hub inspired me to pursue a PhD in sustainable innovation. Although I am no longer a part of the organization, I look forward to celebrating the team’s continued success in building more resilient, inclusive and empowered communities through social entrepreneurship. As the world recovers from a pandemic that has emphasized and deepened social rifts, their work is as important as ever.

31

Julia Winslow (til venstre) var Operational manager på Impact Hub fra 2018-2021. Her sammen med Tiva, Hub`ens maskot og Silje Grastveit under Pride Festivalen 2019 Foto: Impact Hub Bergen

TI ÅR MED SOSIALT ENTREPRENØRSKAP

Av Jill Merethe Loga, Professor, leder for PhD-programmet i ansvarlig innovasjon ved HVL og styremedlem i Impact Hub Bergen, nå Social Impact Lab

Impact Hub Bergen ble etablert i 2010 i en tid der sosialt entreprenørskap som fenomen og begrep var relativt ukjent i norsk sammenheng. Etableringen av sosialt entreprenørskap som et bestemt felt av hybride virksomheter med dobbel og trippel bunnlinje, regnes fra ca. 2008 i Norge, da man fra dette tidspunkt ser en vekst i denne type organisasjoner. Fra 2010 ser man også en vekst i bruken av begrepet ‘sosialt entreprenørskap’ i norsk offentlighet og medier.

Foruten etableringen av Impact Hub i Bergen, fantes det tidlig også aktiviteter i Oslo som bidro til å løfte temaet. Investeringsselskapet Ferd etablerte sosialt entreprenørskap som et eget forretningsområde i sitt selskap i 2009, og de har siden vært en sentral pådriver for sosialt entreprenørskap i norsk

offentlighet

blant annet gjennom etablering

av en nasjonal Sosent-

konferanse som snart markerer tiårsjubileum.

Internasjonale

aktører har

og vært pådrivere. Ashoka, har jobbet globalt med sosialt entreprenørskap siden 1980, og etablerte et nettverk for Ashoka Fellows i Sverige i 2012 og i Norge i 2014.

33

Vekst i antall sosiale virksomheter i Norge fra 2008

Interessen for sosialt entreprenørskap i Norge har med andre ord kommet etter inspirasjon og import av ideer fra utlandet, både fra den mer markedsorienterte (social innovation) tradisjonen i USA og UK, men også fra den søreuropeiske (social economy) tradisjonen med større forankring i sivilt engasjement.

«Sosialt entreprenørskap» i norske medier Det er særlig fra 2008 man ser en vekst i organisasjoner som faller inn under definisjonen for sosialt entreprenørskap. I den offentlige debatten er det særlig fra 2010 man finner økt bruk av begrepet «sosialt entreprenørskap» i norske medier.

(Kilde: Eimhjellen & Loga 2016).

I den første kartleggingen av sosiale entreprenørers virksomheter i Norge i 2015 ble i underkant av 400 virksomheter inkludert som del av dette fenomenet i Norge. Omfanget regnes å være omtrent tilsvarende i dag.

Selv om det har vært en fortsatt økning i interessen og omtalen av sosialt entreprenørskap i norsk offentlighet de seneste ti år, så har det altså ikke vært en tilsvarende vekst i antall virksomheter. Temaet har i økende grad blitt applaudert og løftet frem av sentrale aktører som KS, Innovasjon Norge og NHO, og av politiske partier på begge sider av den politiske skalaen, blant annet Høyre, Arbeiderpartiet, Venstre og KrF. Det er også tatt initiativ for å lage veiledere for å motivere flere sosiale entreprenører, blant annet fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, og det er bestilt flere forskningsrapporter for å løfte temaet.

Grobunnen for sosialt entreprenørskap, og særlig for de som tilbyr velferdstjenester, er i stor grad 34

formet av velferdsstatens institusjonelle ordninger. Potensialet for sosialt entreprenørskap er dermed ikke det samme i ulike land.

For det første definerer de sosiale rettighetene i et land, enten de er universelle eller selektive/ behovsprøvd, hvilken type velferdstjenester som er statens ansvar, og ikke overlatt til den enkelte borger, familie og sivilsamfunn. Dette er avgjørende for hva slags «marked» som finnes for sosiale entreprenører. I mange land er for eksempel barnehage et sentralt område for sosiale entreprenører, særlig i Sør-Europa der barnehager ofte er organisert som medlemsbaserte samvirker (cooperativer). I Norge ble barnehagefeltet derimot omfattet av sosiale rettigheter i 2009 og ble med det en del av kommuners lovpålagte tjenester. Det er dermed svært få sosiale entreprenører i barnehagefeltet i Norge, og her er det i stedet enten kommunale- eller rene markedsaktører som opererer.

For det andre institusjonaliserer ulike typer velferdsstater fordeling i den såkalte ‘velferdsmiksen’, det vil si andelen av tjenester produsert av offentlige-, private- og ideelle aktører. Disse ulike aktørene omfattes av forskjellige finansierings- og reguleringsordninger, og det er et politisk valg å ville gi spillerom for den ene eller andre tilbyder av tjenester. I Finland og Danmark er det for eksempel etablert et eget regelverk for å stimulere veksten av sosiale entreprenører som kombinerer sosiale og kommersielle formål. I Danmark er videre såkalte ‘ideelle velferdsprodusenter’ beskyttet av lovverk slik at de bedre kan hevde seg i konkurransen med rene markedsaktører. I Norge produseres det meste av velferden av offentlig sektor, og innslag av ikke-offentlig tjenesteproduksjon (fra privat og ideell sektor) i velferdsmiksen er lav (til sammen ca.

20 %), sammenlignet med andre land som har en jevnere fordeling av tilbydere fra ulike sektorer.

En omfattende velferdsstat, med store innslag av universalisme (omfatter alle) og et utviklet system av sosiale rettigheter knyttet til livets ulike faser, medfører et smalere handlingsrom og mer utfordrende «marked» for sosiale entreprenører, sammenlignet med velferdsstater som er mindre omfattende og har et større marked for privat velferdsproduksjon. I mange land med lite utviklede velferdsstater, kan med andre ord sosiale entreprenører operere mer fritt, enn i det svært institusjonaliserte eco-systemet som den norske velferdsstaten er. I denne type velferdsstat, har 35

også frivillig sektor stadig spilt en mindre rolle på velferdsfeltet. Det frivillige engasjementet i Norge er høyt, men det foregår primært i idrett og kultursektoren, og i liten grad på velferdsfeltet slik det for eksempel gjør i større grad i Danmark.

I Norge ser vi dermed at det er to dominerende institusjonelle former som sosiale entreprenører opererer innen: enten som aksjeselskap der de er underlagt markedets reguleringer og søker støtte fra offentlige og private såkorns-aktører, eller som frivillige organisasjoner der de i større grad søker offentlige tilskuddsordninger eller gaver fra blant annet stiftelser. De fleste sosiale virksomheter i Norge er små og unge organisasjoner, og to av tre er avhengig av private og offentlige tilskudd.

I et sterkt institusjonalisert velferdssystem som det norske, og som gradvis har implementert markedsmekanismer som blant annet økt bruk av offentlige anbud, risikerer sosiale virksomheter å bli utsatt for et krysspress: på den ene side et press mot å bli mer kommersielle for å kunne hevde seg i den harde konkurransen om offentlig anbud, og på den andre side et moralsk press og skepsis mot at de opptrer som profittorienterte markedsaktører.

Selv om man nå i et par tiår har fremsnakket sosialt entreprenørskap i Norge, det har vært en viss vekst i antallet sosiale virksomheter, og politikere både nasjonalt og lokalt innen ulike partier stadig fremsnakker fenomenet, så forblir ikke-offentlig velferds produksjon i Norge fortsatt svært lavt. En viktig forklaring på dette er naturligvis den solide økonomien. Debatten om «presset mot velferdsstaten» har man likevel hatt også her til lands i flere tiår, men uten at man kan se endringer i fordelingen velferdsmiksen,

der

ikke-offentlige

aktører

som

ideelle,

etablerte

institusjoner, eller nystartede sosiale virksomheter, tar over en større andel av den totale velferdsproduksjonen ved siden av det offentlige tilbudet.

En lengre versjon kan leses i denne utgivelsen fra 2021: ”Social Enterprise in Western Europe - Theory, practise and models”, utgitt av Routledge: 36

FOLK SOM GJØR EN FORSKJELL

Foto: Impact Hub Bergen

NÅR TALENT OG RESSURSER MØTES Silje Grastveit Arbeidet med Impact Hub har i stor grad handlet om å tilrettelegge for gode møteplasser der ressurser og talenter kan finne hverandre. Når en løfter frem samfunnsutfordringer som vi må løse i fellesskap og kobler disse med mennesker som er full i drivkraft og ideer, begynner gjerne ting å skje. Impact Hub har koblet folk på tvers av samfunnslag, sektor, og yrkesbakgrunn gjennom ulike arenaer; som vertskap og samtalepartner for våre medlemmer, via arrangementer og programmer, og som en daglig møte- og arbeidsplass for sosiale entreprenører.

Sosialt entreprenørskap handler om å realisere nye løsninger som bringer samfunnet videre i en mer bærekraftig retning ved å redusere sosial ulikhet og skape nye arbeidsplasser som også inkluderer grupper som står i fare for å falle utenfor.

Impact Hub Bergen har vært en sosial entreprenør i egen organisering og drift. Gjennom ti år har vi årlig hatt en rekke arbeidstreningsplasser og praksisplasser som har gitt rom for at folk kan utvikle seg, vokse og finne sin vei. Denne praksisen har bidratt til at mange har utvidet sitt nettverk, de har fått referanser som har bidratt til å skaffe dem jobb og de har fått hjelp til å etablere noe eget.

Gjennom ulike programmer har vi fokusert på temaer som forbruk, mat, demografi, helse, mangfold, inkludering og klima, alle fokusområder som har invitert ulike sosiale entreprenører til å delta. Til tross for at det hevdes at for få kvinner velger å starte for seg selv, har vi hatt et flertall av kvinnelige gründere. Sosialt entreprenørskap er ofte tjenesteinnovasjon som bidrar til å løse utfordringer innen helse og sosial, yrkesretninger som tradisjonelt er mer kvinnedominerte, og dette er kanskje noe av grunnen til at vi har hatt et så sterkt kvinnelig gründermiljø. På de neste sidene presenteres noen av gründerne vi har vært så heldig å bli bedre kjent med.

39

«One person with passion is better than forty people merely interested» E. M. Forster Fra venstre: Kathrine Marthinsen, Benedikte Koldingsnes og Una Friis.

Foto: Impact Hub Bergen

Wayback var blant de aller første medlemmene som flyttet inn hos Impact Hub Bergen. Nederst til venstre: Roger Ellingsen.

Foto er fra Wayback sitt eget arkiv.

FRONTLØPERE Av Solveig Finsland, tekstene er basert på samtaler i podcasten Impact Cast, ledet av Silje Grastveit.

I år, 2021, er det 9 år til FN’s bærekraftsmål skal være oppnådd. I anledning 10-årsjubileet til Impact Hub Bergen ble Impact Cast produsert, en podcast om mennesker som forandrer verden og bidrar til at vi rasskere kan nå bærekraftsmålene.

Vi har samlet noen av deres historier her.

Wayback - Livet etter soning Når man har vært inn og ut av fengsel store deler av sitt voksne liv, og det sosiale nettverket enten er mennesker innblandet i rus og kriminalitet eller mennesker som ønsker å ta avstand fra deg, er det vanskelig å finne et holdepunkt i hverdagen og samfunnet. Dette er også Roger Ellingsens personlige erfaring. I dag er han daglig leder i Wayback som hjelper domsfelte tilbake til livet etter soning. I begynnelsen av 20-årene trengte Roger selv hjelp, og sin indre drivkraft, til å finne tilbake til det som betydde noe.

«Den første tiden er ensom. Jeg måtte kutte ut alle jeg tidligere hadde vært med fordi de drev med rus og kriminalitet. Så jeg hadde null nettverk. Barndomsvenner var skeptiske, og det ble ensomt og leit. Jeg kom meg gjennom det, men forstår at andre søker tilbake. Det er tanken bak dagens program i Wayback.»

Som medlem av Wayback forplikter man seg til å være rusfri og ferdig med kriminalitet. Etter 10 års arbeid og nå med fem avdelinger i Norge, forteller Roger at stiftelsen i dag bærer med seg et slags kvalitetsstempel. Medlemmer i Wayback arbeider aktivt for å bli en del av samfunnet igjen.

Kjernen i Wayback handler om å skape et fellesskap, nye kontaktflater og delta på andre aktiviteter for medlemmene. Stiftelsen har ansatte faddere, som alle har brukerbakgrunn. Det er faktisk krav om soningserfaring for å bli ansatt hos Wayback, som Roger påpeker kanskje er den eneste jobben 42

i verden hvor det er noe positivt. Denne bakgrunnen gjør at fadderne forstår utfordringene og barrierene medlemmene møter på ved tilbakeføring til samfunnet, og på en helt uvurderlig måte kan stå stødig når stormene kommer. Fadderne jobber både utenfor og innenfor murene. Arbeidet som gjøres innenfor murene innebærer å formidle et håp om at det går an å leve annerledes, og vise at det står noen og venter på dem på andre siden. Når man så er ute, har Wayback fokus på å skape sosiale nettverk og en meningsfylt fritid.

«Min historie er ikke spesiell, alle som kommer ut og skal kutte nettverk blir ensomme. Derfor har vi stort fokus på den første tiden - da skal vi være der. Det sosiale behovet er det vi ser på som den største utfordringen.»

Wayback sine programmer har fokus på kultur, familie og aktiviteter i alle former. Målet er at medlemmene skal kunne fylle dagene med noe konstruktivt. Medlemsbasen er dynamisk, og man har en naturlig utskiftning etter alt fra 2 måneder til 2 år, når enn medlemmene har funnet sin egen drivkraft og er rustet til å møte hverdagen selv. Wayback skal bare tilrettelegge for at de får de møtene de trenger - at man får en meningsfull sosial arena. Det være seg gjennom klatring eller fallskjermhopping, så møter man etter hvert nye mennesker og blir del av en ny flokk.

Wayback var blant de første medlemmene hos Impact Hub Bergen i 2011. Selve leieforholdet var uproblematisk, men avgjørelsesprosessen i forkant bar preg av usikkerhet rundt hvem man skulle få i hus og hvordan dette ville påvirke miljøet og trygghetsfølelsen blant de andre medlemmene. Roger beskriver dette som en veldig vanlig problemstilling tidligere innsatte ofte møter på.

«Denne uroen er veldig vanlig, jeg skjønner det godt, og det kan skremme den modigste. Men medlemmene våre har bestemt seg for at de er ferdige med fortiden.»

En del av stiftelsens arbeid innebærer også å vise frem suksesshistorier, nettopp fordi arbeidsgivere og utleiere alle kjenner på den samme uroen i møte med tidligere domsfelte. De holdningene, om at man er redd eller har fordommer, gjør det vanskelig både å skaffe seg jobb og bolig. Dette stigmaet har Wayback jobbet aktivt mot i 10 år.

43

«De ser ikke skumle ut. De fleste er vanlige folk som har gjort dårlige valg en periode i livet. Jo flere som møter det de tror er farlig eller skummelt, jo flere vil få fordommer motbevist.»

I tillegg til å hjelpe medlemmene sine med å mestre egne liv, bidrar Wayback til en enorm samfunnsgevinst. Gjengangerkriminalitet er en enorm belastning på politi, rettsvesen, forsikringsselskap og samfunnet generelt, og regningen tilfaller skattebetalerne. Hvis stiftelsen klarer å hjelpe en som har vært inn og ut av fengsel hele sitt voksne liv til å slutte med det, så har man spart en million kroner.

Hvis samme person begynner å jobbe, så har man plutselig en positiv gevinst - eller som Roger selv sier; det er god butikk å få folk til å slutte å sitte i fengsel.

Tilbakefall til både rus og kriminalitet er alltid en risiko, men Roger er stolt over at arbeidet deres kan vise til 10 år med suksesshistorier. Hvis man er medlem av Wayback, så er man på vei tilbake til samfunnet. Medlemmene er villige og motiverte til å legge inn den innsatsen som trengs, og Roger presiserer at tilliten mellom medlemmer og faddere er essensielt for en vellykket overgang.

«Det høres kanskje rart ut at det finnes ære og samvittighet blant tyver og kjeltringer og rusmisbrukere - men det gjør det.»

I dag er det flere organisasjoner i Norge som driver med samme form for arbeid som Wayback, men Roger ser ikke på dette som konkurranse. Han ønsker heller å fokusere på at de alle jobber sammen mot samme mål, og ønsker ikke å bli så store at Wayback mister det personlige fokuset som de er så sterke på i dag.

«Det er en gledens dag hvis Wayback blir overflødig, hvis vi kan legge ned fordi det ikke er bruk for oss. Jeg ser ikke for meg det innen de neste 10 år, men jeg ser en klar forbedring. Det er bevis på at dette er arbeid som nytter.»

Han håper at arbeidet kan bidra til å endre holdninger der ute, og at potensielle arbeidsgivere og utleiere tør å ta sjansen på noen som tidligere har tråkket feil. - Prøv å utfordre den tankegangen. Ta ditt samfunnsansvar på små ting - som å si ja til noen som trenger en mulighet, avslutter Roger.

44

8 år på Impact Hub: «I starten betydde det veldig mye for oss å finne et miljø som vi kunne passe inn i som sosiale entreprenører når det var et nytt felt. I tiden frem til nå har vi også hatt god nytte av det nettverket som er på Impact Hub og likesinnede mennesker som har lyst til å gjøre en forskjell. Det har gitt masse inspirasjon på veien, og støttet oss i både oppturer og nedturer.»

- Kathrine Marthinsen Foto: Ingvild Festervold Melien

Folkelig - Lekne løsninger på viktige samfunnsutfordringer Snakker man om noe som er folkelig, refereres det gjerne til noe som angår et helt folk.

I Kathrine Marthinsens ideelle virksomhet Folkelig, er det folkehelse som står i fokus. Kathrine er utdannet folkehelsearbeider, og opplevde ved endt studie at det var mye hun ønsket å gjøre, men at det ikke fantes så mange jobber innen feltet. Spesielt engasjert var hun blitt i sosial ulikhet innen helse, et område hun følte var preget av mange hull og mangler. Disse manglene ville hun gjøre noe med.

«Folkehelsearbeid handler om å sørge for at god helse fordeler seg så likt som mulig i befolkningen, for den er ikke likt fordelt i dag. Vi jobber for å styrke de faktorene som fremmer god helse, og prøver å redusere de faktorene som fremmer dårlig helse.»

Arbeidet dreier seg altså om helsefremmende og forebyggende arbeid, i motsetning til behandling av sykdom. Kathrine driver helsefremmende arbeid med fokus på å spre matglede og å skape sosiale møteplasser blant barn og unge i hele landet, samt bærekraftige og inkluderende lokalsamfunn.

«Jeg ønsker at barn og unge skal ha en meningsfull oppvekst og positive nærmiljø.»

Kathrine forteller om starten på gründerreisen tilbake i 2012, som var preget av mye utforsking, prøving og feiling. Ved å aktivt oppsøke gründermiljøet i Bergen, delta på arrangementer og kurs for entreprenører, tilegnet Kathrine seg kunnskap om forretningsutvikling og knyttet nyttige nettverkskontakter. Kathrine og medgründer Ingrid Kristiane Fardal arbeidet mye med å definere nøyaktig hva de ønsket å oppnå og hva som var den faktiske visjonen. Å forstå betydningen av sosialt entreprenørskap ble en viktig øyeåpner.

46

«Verden var ikke helt klar for sosiale entreprenører. Vi visste ikke selv hva det var på det tidspunktet. Men da vi fant det ut og det ga mening for oss - å ha som første mål å skape mening for samfunnet - da ble det mye lettere for oss å fortelle hva vi holdt på med.»

Det første prosjektet igangsatt av Folkelig, var Smaksverkstedet. Gjennom nettverkskontakter kom de sosiale entreprenørene i kontakt med en prosjektkoordinator som trengte hjelp til å fylle et nytt kulturbygg med aktiviteter for barn og unge. - Prosjektkoordinatoren spurte meg, siden jeg tilfeldigvis var i området, om jeg kunne holde zumbakurs. Det var vel ikke helt det jeg hadde sett for meg, men jeg fortalte at vi hadde mye annet vi kunne finne på, forteller Kathrine.

Etter flere møter og kartlegging av behov, fikk Folkelig muligheten til å teste ut det Kathrine beskriver som en slags matklubb for de unge. Dette viste seg å bli veldig vellykket, og flere og flere barn og unge kastet seg på etter hvert som ukene gikk. Smaksverkstedet, som prosjektet ble døpt, er et inkluderende fritidstilbud for barn og unge, der de både får tilgang til en sosial arena, samtidig som de får lære om mat og bærekraft. Mat er viktig - det gir oss en arena der vi kan oppleve fellesskap, mestring og matglede, samtidig som vi kan for å lære om språk, kultur og identitet, I tillegg gir matlaging oss en naturlig anlending til å sette fokus på hvor maten kommer fra, hvordan vi kan lage mat fra bunnen av, og hva slags råvarer som er bra for oss å spise. Det å lære å lage mat er noe vi alle har nytte av, og det er kunnskap som varer hele livet.

Kathrine utdyper at det er store forskjeller i hvordan barn lærer om mat på skolen og hjemme, og gjennom Smaksverkstedet søker hun å gjøre kunnskap gøy og tilgjengelig, for å skape vaner barna tar med seg inn i voksenlivet.

«Vi må skape gode, sosiale møteplasser og styrke sosial bærekraft ved å sørge for at barn og unge har gode oppvekstmiljø.»

47

Parallelt arbeider Folkelig i dag med to satsinger til; Matjungelen og Gategym. Matjungelen ble utviklet basert på erfaring fra målgruppen gjennom Smaksverksted, og i 2017 vant Folkelig et anbud fra Helsedirektoratet på å lage et konsept for Skolefritidsordningen, som skulle ha fokus på å lære barn om mat og bærekraft, som ledd i oppfølging av den nasjonale handlingsplanen for bedre kosthold.

«Matjungelen har som mål å gjøre barn til endringsagenter som i tillegg til å bli engasjert på egne vegne, og bruke engasjementet sitt til å påvirke andre rundt seg til å ta gode matvalg for kroppen og kloden.»

I tillegg til kosthold, er fysisk aktivitet en viktig grunnstein innen folkehelse. Gjennom konseptet Gategym er målet å inspirere til å ta i bruk nærmiljøet for å bevege seg. Kathrine forteller om hvor viktig fysisk aktivitet og godt kosthold er for folkehelsen, og at samfunnet kunne spart hele 154 milliarder bare ved at alle fulgte kostrådene til Folkehelseinstituttet. Hun ønsker likevel å trekke frem at de i Folkelig ikke først og fremst tenker på sunn mat og trening, men de positive konsekvensene og ikke minst de gode sosiale møteplassene som skapes.

«Det er mange dimensjoner her utover det at selvfølgelig kosthold og fysisk aktivitet er viktig i seg selv. God helse kan bety så mangt, og det handler ikke bare om det man ser på som fysisk helse, det handler også om sosial og psykisk helse. Om hvordan man har det, rett og slett.»

Kathrine er en hardtarbeidende og målrettet dame, og har lært mye på veien siden hun ble gründer i en alder av 24 år. Hennes drivkraft og engasjement har bidratt til rask skalering for Folkelig, og at nettverket har nådd langt og bredt. Dette beskriver hun likevel som et tveegget sverd - denne balansen mellom fokus og ambisjon. På den ene skulle hun gjerne fokusert på kun ett prosjekt om gangen, og unngå å smøre seg så tynt utover får å få til alt på en gang. På den andre siden må man gjerne prøve mange ting samtidig for å forstå hva som fungerer og plutselig treffe blink.

48

«Vi har fortsatt en ganske lang vei å gå her i Norge når det kommer til å redusere sosial ulikhet i helse, og skape gode nærmiljø og oppvekstmiljø for alle. Der tror jeg man står sterkere hvis man også har med sosiale entreprenører som oss i arbeidet.»

Som sosial entreprenør er det lett å falle mellom to eller flere stoler; frivillig, offentlig og privat sektor. Der Kathrine opplever størst suksess, er der hvor noen ildsjeler i etablerte virksomheter våger å satse på dem, og si at hei - dette er en god løsning, disse må vi ha med oss på laget.

«Vi har funnet ildsjeler i de andre sektorene som ser muligheter fremfor begrensninger. Dette er en oppfordring om å være den ildsjelen.»

49

Foto: Gunnbjørg Gunnarsdottir

«Never doubt that a small group of thoughtful, committed citizens can change the world; indeed, it’s the only thing that ever has» Margaret Mead

Agnes Vevle Tvinnereim holder appell for klima på Torgallmenningen. Foto: privat

Bærekraftige Liv

- Lokalsamfunnets svar på storsamfunnets floker

Bærekraftige liv er en organisasjon, eller bevegelse, som søker å redusere økologisk fotavtrykk og øke livskvalitet, et nabolag om gangen. Bevegelsen ble satt til liv på Landås i 2008 av tre naboer, deriblant Agnes Vevle Tvinnereim som vi fikk intervjue gjennom Impact Cast.

Agnes er 47 år, utdannet lærer, og har huset fullt med ektemann, to etter hvert store ungdommer, to katter og fem høner. Hun bor på Landås og trives godt i nabolaget, som også skulle bli utgangspunktet for Bærekraftige liv. Agnes forteller om en ettermiddag i 2008 da hun og to gode naboer, Liv Karin Lund Thomassen og Lars Ove Kvalbein, satt rundt kjøkkenbordet og tenkte på de globale utfordringene knyttet til klima, forbruk og rettferd. De tenkte alle på de store flokene og at noen måtte gjøre noe, da en av dem stilte et enkelt, men stort spørsmål: «Tenk hvis det er vi som er noen, hva gjør vi da?»

Dette spørsmålet skulle vise seg å gi grobunn til en viktig bevegelse. Første steg for naboene ble å invitere til noe de selv skulle ønske de ble invitert til; et fellesskap og rom for å se etter løsninger på presserende utfordringer - på små steder. Agnes har stor tro på menneskers indre drivkraft og iboende verdier. Dette er nært knyttet til identitet, og Agnes beskriver nettopp nabolagene som en viktig del av denne identiteten.

«Kraften i Bærekraftige liv er i nabolagene. Der vi bor og der vi lever i hverdagen, der identiteten vår er.»

Vår lokale tilhørighet er med på å skape rammer for hva som er normen, hva som er akseptert og hva som er forventet. Agnes peker på hvor lett man påvirkes av “det naboen gjør” og ønsker å inspirere andre til å se seg selv som denne noen: Alle er noen som kan gjøre noe.

52

«Nabolaget er som en puslebit i byen, i landet, i Europa, i verden. Du må se på deg selv som en ikke ubetydelig endringsaktør.»

Bærekraftige liv sin visjon er å skape et mylder av aktiviteter som bygger fellesskap og endrer hoder, knytter nye bånd, vennskap og relasjoner. Dette gjør de blant annet gjennom klesbytteinitiativer, delings- og leietjenester, urbant landbruk og dyrking, folkeverksted, samkjøring og matkurs. I dag finner man Bærekraftige liv-nabolag i hele landet. Initiativet kommer alltid fra nabolagene selv, med Bærekraftige liv som en støtte for de som ønsker å komme i gang, for å koble nettverk, spre idéer mellom de ulike nabolagene og forsterke kraften som allerede er der. Agnes understreker at det er viktig at denne kraften kommer innenfra, og at nabolagene og individene selv har eierskap over endringene man ønsker å gjennomføre.

«Ingen kan komme utenfra og forstå de lokale kodene og forstå hvor skoen trykker akkurat her, eller hva folk lengter etter på et spesifikt sted.»

Bevegelsen er drevet frem av frivillighet, engasjement og lidenskap, og lengten etter å gjøre noe av betydning sammen med andre. For å opprettholde denne lidenskapen må kraften sitte dypt for å tåle motstand og stå stødig i omstillingstider. Dette gjelder også for gründerne selv.

«Som ildsjel og gründer er det mye som hviler på den indre energien.»

Ved å invitere andre til noe de selv skulle ønske de hadde blitt invitert til, forteller Agnes om en drivkraft og energi som har smittet over på andre. Ved å tro nok på at endring er mulig selv, ble andre mennesker engasjert av det, og bevegelsen spredte seg, fra små handlinger til store endringer. Endring er likevel ikke alltid rett frem, og en av utfordringene har vært å plassere seg

53

som organisasjon i folks bevissthet. Bærekraftige liv jobber for globale mål, på lokalt nivå - eller ved å koble makroperspektiver og mikrohandlinger. Dermed er det en krevende prosess å etablere de rammer som kreves for at det skal bli mer enn en liten opphopning av mennesker her, og et annet initiativ der - til å være et nettverk av nabolag som arbeider sammen for et felles, mer bærekraftig fremtidssamfunn. Dette har vært hardt arbeid, men nettverkene som spirer og gror er et resultat det er verdt å arbeide for.

«Jeg er stolt over at vi var sta nok eller engasjert nok til å jobbe videre med den kraften (...) at vi tidlig nok klarte å forstå sprengkraften og at vi har klart å bygge en eller annen form for åpent og lavterskel nettverk og infrastruktur som gjør at folk over hele landet kan tenke at dette er for meg - det krever ikke mer enn jeg kan gi.»

Agnes beskriver prosessen for å bli et Bærekraftig liv-nabolag som ekstremt lavterskel og enkel, hvor det eneste kravet er at det som hører inn under BL-logoen skal redusere økologisk fotavtrykk og øke livskvalitet. Etter hvert som organisasjonen vokser vil det være behov for å sikre at man går i samme retning, men det skal ikke gjøre det vanskeligere å bli en del av fellesskapet - fokuset vil fortsatt være at kraften i ulike røster i sivilsamfunnet som står sammen, står sterkere. Agnes presiserer også at hun har sterk tro på at handling endrer holdninger. Altså at man blir det man gjør, og at det man gjør kan være i eget nærmiljø.

«Når jeg tenker på verden, tenker jeg en stor verden utenfor min rekkevidde. Verdensdeler blir for stort, land blir for stort, by for stort - men nabolag, det er helt innafor.»

Hennes bakgrunn som lærer har også bidratt til å forme hennes verdier og forståelse for samfunnet som helhet. Agnes trekker frem skolesystemet, og hvordan man belønner ulikt. Der noen

54

passer fint inn i systemet, møter man andre ressurssterke mennesker som ikke passer inn i samme boks, og dermed møter flere barrierer enn innganger i samfunnet. Hun skulle også ønske at man som voksen hørte mer på barn og unge, som er beriket med gaven av å ikke være favnet av systemene enda, og har en viktig røst i samfunnet. Derfor mener hun det er viktig at barna får tilrettelegging og tilegner seg holdninger som gjør at de kan skape de endringene ikke de voksne når.

«Vi har en indre kapasitet som vi ikke klarer å levere på i dag. I de neste mange tiårene kommer verden til å forandre seg, vi trenger mange svar vi ikke har i dag. Vi må gi de verktøy og metoder til å lete i det ukjente.»

Om 10 år håper Agnes vi har klart å bygge en kultur og holdninger i samfunnet som gjør at man i mye større grad tør å heie på folk som våger å gjøre feil. Vi forteller våre barn at de må lære av sine feil, men så blir man voksen og prøver å skjule det. Agnes mener at det er åpenbart at vi lærer fortere hvis vi snakker om feilene som blir gjort, og ikke lar frykt stoppe oss.

«Hvis vi skjuler feil i en omstillingstid der det haster med å finne nye svar, tenker jeg at vi forsterker krisen.»

Agnes forteller at bærekraftsbegrepet har fått fornyet betydning for henne gjennom de 12 årene som gründer. Utgangspunktet var klima, rettferd og forbruk, men i dag ser hun at bærekraft favner så mye mer. Dette innebærer for henne at bærekraft ikke er et teknisk begrep som kan løses med tekniske løsninger, det vil bare lindre symptomene. For å nå roten på problemet må vi mennesker endre oss. Som ildsjel i høy hastighet, reflekterer Agnes over egen rolle og sammenligner løpet med en elv på vei mot havet. Selv om den møter store steiner stopper ikke elven,

55

den finner bare nye veier. Denne kraften mot havet, eller mot noe nytt, beskriver hun som noe som er større enn henne selv. Agnes anerkjenner også viktigheten av å lade og å ta vare på seg selv, og trekker frem noen «visdomsord» som hun - ifølge seg selv - er flinkere til å si enn å gjøre: «Alle bør sitte i naturen en halvtime hver dag. Bortsett fra hvis du er veldig travel, da bør du sitte i en time.»

Og til de der ute som kjenner at de har en kraft i seg som ikke blir brukt til det fulle, ønsker Agnes å komme med en oppfordring om å følge sine verdier og tro på at en enkelt handling kan skape viktige ringvirkninger. Første steg er mest sannsynlig ikke langt fra din egen ytterdør.

«Ta en tur ved første anledning i nabolaget, let med nye linser etter ubrukte ressurser. Er det en gressplen, stor hvit murvegg, eller mennesker som ikke blir regnet med? Bak de ressursene skjuler det seg noe som vi ikke har tatt i bruk enda, kanskje det er du som kommer på det. (...)

Så håper jeg mange vil ta initiativ til en invitasjon til noe du skulle ønske du ble invitert til selv.»

56

Nederst fra venstre: Anders Waage Nillsen, Laila Melkevoll, Agnes Vevle Tvinnereim, Gunnar Bakke, Lars Ove Kvalbein og Liv Karin L. Thomassen.

Foto: Bærekraftige liv sitt arkiv. Nederste bilde er fra et presseoppslag.

Øverst: Liv Karin Lund Thomassen. Nederst: Ida Kleppe.

Foto: Bærekraftige Liv og Lystgården sitt eget arkiv

Lystgården og Bybonden - Fra jord til bord I 2012, fire år etter at grasrotbevegelsen Bærekraftige liv ble satt i gang, skulle engasjementet til initiativtakerne få nye frø til å spire. Visjonen var at Lystgården, det gamle sommerparadiset til Edvard Grieg, skulle inspirere og dyrke kunnskap om mat og bærekraft. I 2017 ble stiftelsen Lystgården et faktum, og det historiske huset er i dag et senter for mat og bærekraft som rommer alt fra foredrag og intimkonserter, til kurs og langbords-måltider - og enkelt og greit møter mellom mennesker. Og større satsninger rundt urbant landbruk, som blant annet Bybonden i Bergen. Alt dette har FNs bærekraftsmål som horisont, og med mat som verktøy for å inspirere og involvere mennesker. Liv Karin Lund Thomassen forteller om visjonen, og hvordan mat både er et sosialt samlingspunkt og gir en viktig kobling mellom personlig virkelighet og de større linjene i selve livet og samfunnet.

«En positiv måte å involvere mennesker i klima er gjennom mat. Mat er en del av klimaproblemet, men også en håndfast del av løsningen.»

Liv Karin utdyper at det for mange kan høres kjipt ut å leve klimavennlig, mens mat er noe som angår oss alle. Mat representerer tradisjon, fellesskap, fest, glede, næring og kreativitet, og dette er jo noe mange ønsker å være en del av. Derfor ønsker de å jobbe med mat fra jord til bord.

Stiftelsen Lystgården søker å vise hvor maten kommer fra, og hvordan man selv kan produsere og utnytte de ressursene uten at det går på bekostning av samfunnet som helhet. Liv Karin mener at det å erfare å dyrke selv er viktig slik at flere får et forhold til hvor maten kommer fra.

«Dyrking gjør noe med deg. Du ser den gulroten som ble skeiv, kort eller for tynn. Kanskje tenker du at dyrking er litt vanskelig å få til. Å dyrke mat er jo faktisk et yrke, og noe som noen forsøker å leve av. Kanskje får du en større forståelse og respekt for bonden- og vilje til å betale for lokale matvarer.»

59

Liv Karin ønsker at Lystgården skal være et koblingspunkt mellom fagmiljøer, næringslivet, det offentlige og grasrota, og beskriver Lystgården som et drivhus for mennesker som brenner for grønn samfunns- og forretningsutvikling.

«Vi ønsker å skape et mentalt og fysisk langbord på Lystgården. Vi tror på å koble mennesker sammen, med forskjellig bakgrunn, for å få ting til å skje.»

For å få fart på dyrking i Bergen trengte Bergen en slags «friløper», en som kunne jobbe på tvers av strukturelle skillelinjer - og slik fikk Bergen sin egen Bybonde, nemlig Ida Kleppe.

«Med Lystgården som leder av prosjektet og grasrotbevegelsen Bærekraftige liv i ryggen, fikk Bybonden raskt et bredt kontaktnett. Momentet ble utnyttet og mye skjedde fort.

Mange ressurser ble koblet sammen, det var vi gode på.»

Urbant landbruk er dyrking i byen; nabolag, skoler, barnehager, parsellhager – og i det offentlige rom. Hønsehold og bihold. Det er skolehage og kjøkkenhage, felleshage på for eksempel eldresenter eller i kriminalomsorgen.

Bybondens misjon er å skape mer dyrking i byen og ikke minst koble sammen det urbane livet med livet på landet der maten skapes. Lystgården og Bybonden vil jobbe for at de profesjonelle bøndenes livsviktige arbeid får en viktigere rolle i samfunnet. Ida Kleppe har omfavnet rollen som Bybonde, og brenner for dyrking. Hun er selv oppvokst på gård og har alltid vært glad i dyr og naturen. Da hun laget en dokumentarfilm om norsk matproduksjon, der Ida og familien kun levde på norsk dyrket mat, fikk hun et helt nytt perspektiv på konseptet fra jord til bord. Opplevelsen vekket til livet en ny drivkraft og et engasjement for mat, for å fortelle historier, og for verden rett

60

og slett. Hun er stolt over å se hva hennes rolle bidrar til, og har store ambisjoner og ønsker for Bybondens arbeid.

“Dyrking i seg selv er viktig, men når det gjelder urbant landbruk er alle bi-effektene vel så viktige. Om det er en skoleklasse eller et nabolag - så handler det om at man gjør ting sammen. Det gjør ikke noe om man ikke kan samme språk, man deler og skaper en verdi sammen. Dyrking er et spennende verktøy for sosial inkludering.»

Ida gikk i gang som Bybonde i slutten av 2018, et drøyt år før Covid-19 pandemien skylte over verden. Denne tiden brukte hun effektivt og målrettet, og rakk mange foredrag før nedstenging.

Ordet ble spredd, og hun fikk dyrket frem gode synergier med andre i samfunnet, på tvers av de etablerte samfunnsstrukturene.

«Vi skal jobbe med urbant landbruk så bredt som mulig - og dette var det mange som var interesserte i. Det var som om vi traff en nerve i tiden.»

Lystgården og Bybonden arbeider med mange spennende prosjekter som både går i retning av forretningsutvikling for nye profesjonelle dyrkere og hvordan vi kan bruke mat til å skape inkludering. Liv Karin er svært engasjert i sosial gastronomi. Dette kobler seg opp til en internasjonal bevegelse som jobber med å «demokratisere gastronomibegrepet» og som vil gjøre bærekraftig kvalitetsmat tilgjengelig for alle – ikke bare en privilegert sosioøkonomisk gruppe.

«Sosial gastronomi handler om å bruke mat som forandringsfaktor i samfunnet. Vi ønsker å løfte og demokratisere hele matverdikjeden, fra man sår frøet til matavfallet.»

Lystgården og Bybonden har aktiviteter som omfavner alle deler av verdikjeden for matproduksjonen. De inspirerer og gir kunnskap om dyrking, og kurser i hvordan man utnytter 61

lokale råvarer. I tillegg dekker de langbord og skaper fellesskap. Et av Lystgården og Bybondens pågående prosjekter handler om matavfall og bykompost. De ble de første i Norge som importerte en engelsk kompostmaskin, som nå har en stasjon på Møhlenpris hvor nabolaget kan levere matavfall og hente kompostjord.

«Jeg har en veldig drivkraft i å være med på å «ordne opp i verden», det er jo en del ting som må fikses. I 2008 var det ikke mye fokus på klima generelt i samfunnet og nær sagt ingen i næringslivet snakket om det. Med FNs bærekraftsmål har gitt en inngang for alle til å engasjere seg. Det har vært fantastisk. Jeg føler meg privilegert som får jobbe i tråd med mine verdier.»

Ida og Liv Karin deler visjonen om en grønn fremtid, hvor dyrking blir brukt mye mer aktivt for læring og integrering i flere deler av samfunnet. De ønsker mer dyrking i det offentlige, og at dyrking blir sett på som et viktig verktøy og en del av løsningen i samfunnet.

«Og så jobber vi jo for det store langbordet da. Fellesskap på tvers av det private og offentlige, hvor vi ønsker å forstå hverandre og kan ha de store samtalene. Kjenne at man hører til. Det er kanskje noe av det vi trenger i dag, en følelse av fellesskap og det å være en del av noe større.

Det får vi til gjennom dyrking.»

62

HUSET MED «DET RARE I»

Foto: Alejandro Ortega

«To be yourself in a world that is constantly trying to make you something else is the greatest accomplishment» Ralph Waldo Emerson

FRA TØRRFISKLAGER TIL INNOVASJONSHUB Silje Grastveit Impact Hub Bergen har holdt til på Bryggen i Bergen i 11 år (10 år i drift), i lokaler som er på UNESCO sin verdensarvliste. Bryggen er Bergens unike varemerke, og historien er tydelig risset inn i veggene. Vi syntes det var spesielt fint å transformere lokaler som opprinnelig har vært et senter for handelsvirksomhet og et historisk høysete for byen, og gjøre det om til et senter for samfunnsinnovasjon. Et historisk lager for tørrfisk ble et hjem for nyskapende gründervirksomhet.

Det som den gang var et mannsdominert miljø preget av streng disiplin, fikk nå romme et mer feminint innovasjonsmiljø basert på mykere verdier.

Organisasjonen Bryggens Venner beskriver historien slik; Omkring 1360 ble Bryggen i Bergen etablert som et Hanseatisk “kontor”. Tyskerne kom til å dominere Bryggen i nesten 400 år, der eksport av tørrfisk og import av korn var hovedgrunnlaget for deres virksomhet. Når tørrfisken kom til Bergen fra Nord-Norge, sydet det av liv på kaier og i boder. Det ble lastet og losset, og under kaiskurene kunne varene lagres midlertidig, før de ble transportert videre opp i gårdene. Det Tyske Kontor på Bryggen var et særegent mannssamfunn preget av hardt arbeid og streng disiplin.

På 15- og 1600-tallet ble Hansaforbundets stilling ute i Europa stadig svekket og nasjonalstatene fikk sterkere kontroll med handelen. I 1630 kom den første av de hanseatiske stuer på Bryggen over på norske hender. I 1740 var det bare 9 tyske stuer igjen. Mange tyske kjøpmenn tok borgerskap i Bergen. I 1754 ble Det Norske Kontor stiftet til avløsning for Det Tyske Kontor. Det gamle systemet fortsatte nesten uendret. Fra 1850-tallet kom fremveksten av den industrielle tidsalder til å prege også Bryggen. Den tradisjonelle nordlandshandelen med tørrfisk opphørte og nye virksomheter flyttet inn. Det gamle havnekvarteret ble snart uhensiktsmessig for den nye tids

65

krav om rasjonell transport og lagring av varer. En stor brann oppstod i 1955, og etter denne var Bryggen sterkt redusert. Mange tok til orde for å rive den resterende delen for å gi plass til nybygging. Fornminneloven av 1951 krevde at det først måtte foretas arkeologiske utgravinger av branntomten. Disse utgravingene tok 13 år og gav oss ny innsikt i Bergens historie, og sakte men sikkert endret synet på bevaring av Bryggen seg. En ny brann i 1958 blåste igjen liv i debatten omkring Bryggens fremtid og synspunktene svingte fra total sanering til fredning av alle de gjenstående gårdene. I 1979 ble Bryggen, som det første i Norge, et av Unescos oppnevnte Verdensarvsteder. Derved har Norge en forpliktelse til å bevilge nødvendig kapital for bevaring.

«At Bryggen står på metervis med historiske rester, gjør at Bryggen synker. At havet stiger – er en dårlig kombinasjon, men – dagens forskere sier; ”Det er ennå mulig å redde Bryggen” og Bryggens engasjerte venner sier: Bryggen skal reddes.» Å ta vare på et mange hundrede år gammelt hus krever sin innsats. Alt som skal gjøres må det søkes om, alle inngrep må være reversible, alt som utføres må dokumenteres. Med et bygg som står på synkende grunn, må dører files, låser justeres, og brannvern og sikring av bygget inngår som en viktig del av driften. Huset er - med sine sjarmerende rustikke vegger i laftet tre, og fire meter under taket - et estetisk flott bygg med en helt unik atmosfære. Til tross for at vi har blitt miljøfyrtårnsertifisert, kan likevel ikke bygget leve opp til dagens standard.

Etter ti år i drift, har Impact Hub tatt den vanskelige beslutningen om å flytte, til tross for at lokalene har blitt en del av vår identitet og merkevare, og huset har blitt en egen institusjon i byen. Det er mange gode minnerr risset inn i veggene etter ti år på Bryggen. Men, så flytter vi heller ikke hvor som helst. De nye lokalene er på annen kant av byen, men disse har også en historie å fortelle som presenteres mot slutten av denne boken der vi går inn i et nytt kapittel.

Når en dør lukkes, åpnes en ny.

66

LAV TERSKEL INN OG HØYT UNDER TAKET

Foto: Alejandro Ortega

Kafeen har vært hjertet av huset, der medlemmer møttes til lunsj, medlemsmøter og vår faste fredagspitch med vaffler.

Foto: Alejandro Ortega

FLEKSIBELT ARBEIDSFELLESSKAP

Foto: Alejandro Ortega

Flex-loftet ble brukt til co-working, arrangementer og programmer.

Foto: Alejandro Ortega

MØTEPLASS FOR LIKESINNEDE

Foto: Nils Olav Mevatne

Daniel Tabacaru (på bildet) og Michaela Tabacaru (til venstre på bildet på forrige side) var en aktiv del av det frivillige teamet bak oppstarten av Impact Hub i Bergen.

Foto: Nils Olav Mevatne

TVERRFAGLIG SAMSKAPINGSARENA Foto: Gunnbjørg Gunnarsdottir

Foto: Gunnbjørg Gunnarsdottir

PROGRAMMER FOR Å LØSE SAMFUNNSUTFORDRINGER

Foto: Gunnbjørg Gunnarsdottir

Foto: Gunnbjørg Gunnarsdottir

KONSEPTUTVIKLING

Impact Challenge programmet fokuserte på psykisk helse i 2019-2021.

Her er deltakerne på ”gallerivandring” for å utforske og la seg inspirere av ulike problemstillinger.

Foto: Gunnbjørg Gunnarsdottir

Innovasjonscamp med husdesigner Elisabet Kolbrun Hansen i aksjon.

Foto: Gunnbjørg Gunnarsdottir

BÆREKRAFT PÅ AGENDAEN

På bildet er Martin Skadal med kollegaer fra organisasjonen World Saving Hustle på ”Fashion Revolution Night”.

Foto: Impact Hub Bergen

Måns Adler, gründer av Bambuser som arbeider for å demokratisere teknologien bak live videosendiing, presenterte sine ideer på et tidlig Hub-event.

Foto: Nils Olav Mevatne

KURS, KOMPETANSE OG VEILEDNING

Over flere år hadde Impact Hub en probono avtale med Deloitte, der deres konsulenter gav gratis kurs og veiledning til gründerne innen forretningsutvikling, strategi, økonomi og juss .

Foto: Nils Olav Mevatne

Klimaforsker Helge Drange ved UIB forteller om konsekvensene av global oppvarming.

Foto: Ingvar Grastveit

SCENE OG «PRØVEROM» FOR LOVENDE ARTISTER

Foto: Impact Hub Bergen

Sofar Sounds på Hub`en: et konsept der unge, lovende artister inviteres til å spille på ulike scener i byen.

Foto: Impact Hub Bergen

TESTKJØKKEN FOR MATGRÜNDERE

Foto: Impact Hub Bergen

Vegan Vacation i aksjon på Hub`en som del av Testbar programmet.

I dag har de restaurant i Øvregaten.

Foto: Impact Hub Bergen

VERKSTED FOR REDESIGN OG PROTOTYPING

Foto: Impact Hub Bergen

Modell over huset laget av kunst-og design studentene som hjalp med konseptualisering før Impact Hub Bergen åpnet dørene i 2011.

Foto: Impact Hub Bergen

FEIRE ALLE SEIRE

Bilder fra 5-års dagen til Impact Hub Bergen. Daværende styreleder Erik Bøckmann overleverer en gave fra styret til gründer av Impact Hub Bergen, Silje Grastveit.

Foto: Nils Olav Mevatne

Eivind Vilnes på Impact Hub Bergens 5-års jubileum Foto: Nils Olav Mevatne

SAMARBEID FOR Å NÅ MÅLENE Foto: Nils Olav Mevatne

Huseierne er med på en god fest: Hans Hag (på bildet til venstre), Wenche Hag og Hans Fredrik Hag har vært gode huseiere av Holmedalsgården 3, og Stiftelsen Bryggen av Flex-loftet som vi tok over i 2015.

Foto: Nils Olav Mevatne

VERTSKAP OG FRIVILLIGHET

«I worked as a Host for several years.

Impact Hub Bergen was like a second home to me and the members were like family.

Impact Hub Bergen’s CEO/ Founder Silje Grastveit genuinely care about the Hub’s members and staff.

The atmosphere at the Hub was friendly and welcoming.

There was a small company feel, with monthly meetings for it’s members to report up coming events and hear from members because their voice was important.

I will especially remember Christmas time festivities at Impact Hub and friendly evening gatherings on occasion.»

Cheryl Jean Åsvang, Chief Host at Impact Hub since 2013

Foto: Gunnbjørg Gunnarsdottir

Mange frivillige har bidratt som vertskap for Impact Hub Bergen.

Foto: Impact Hub Bergen

FELLESSKAP OG EKSTRA TILBUD TIL MEDLEMMER Foto: Impact Hub Bergen

Gratis yoga, mindfullness og stressmestringskurs til gründerne var en del av vårt medlemstilbud i perioder.

Foto: Impact Hub Bergen

UTLEIE OG STØRRE ARRANGEMENTER Foto: Nils Olav Mevatne

Under Bergen Ølfestival åpnet Impact Hub dørene og var inngangsportal for titusenvis av mennesker. Vi arrangerte ”Fremtidsbryggeriet” i den anledning, og inviterte små matprodusenter og mikrobryggerier til vårt ”speakers corner” for en prat om bærekraftig produksjon av mat og drikke på Vestlandet.

Foto: Nils Olav Mevatne

PROGRAM MED MENING

Foto: Gunnbjørg Gunnarsdottir

INNOVASJONSPROGRAMMER Silje Grastveit Impact Hub Bergen sine programmer samler ofte mennesker på tvers av samfunnslag, sektorer og bransjer for å utforske løsninger på komplekse samfunnsutfordringer. Programmene har også til hensikt å gi innsikt i utvalgte utfordringer, og lære deltakerne innovasjonsmetodikk og forrretningsutvikling. Ved å skape rom for eksperimentering, håper vi at flere tør å prøve seg frem og få lyst til å realisere egne løsninger.

Programmene våre kombinerer ulike metoder, særlig innen design tenkning og forretningsutvikling. Impact Hub Bergen har utviklet og ledet mange ulike programmer, men i denne jubileumsutgaven har vi valgt å presentere de tre mest omfattende programmene, som også gir et bilde på variasjon i målgruppe og tematikk:

Impact Challenge er vårt største innovasjonsprogram hvor vi jobber tverrfaglig over ett år med ulike samfunnsutfordringer. Vi har hatt fokus på aldersvennlige samfunn, psykisk helse og mangfoldets muligheter.

FremtidsPiloten Fremtidspiloten er et alternativt undervisningsprogram for videregående elever med fokus på klima, menneskerettigheter og sosial innovasjon.

Testbar er et program som støtter matgründere. Programmet har også et inkluderingsfokus da mat har en samlende effekt, og en del krysskulturelle starter egen virksomhet innen matbransjen.

101

Prototype Idéutvikle

Utforske Oppdage

Validere

Designe Innsikt

Levere Teste

Kartlegge

Realisere Implementere

Utforske

Designe

Levere

Delta på våre arrangmenter og lær av eksperter i feltet.

Få større innsikt i komplekse samfunnsutfordringer og barrierene som gjerne er til hinder for løsningene.

Meld deg på en av våre innovasjonscamper og lær innovasjonsmetodikk i tverrfaglige team mens dere går på leting etter nye, bærekraftige løsninger.

Har du en god idé kan du bli med i våre inkubasjonsprogram og få hjelp til å realisere din løsning. Vi tilbyr kurs, mentor, profileringshjelp, nettverk og veiledning.

102

IMPACT CHALLENGE Impact Challenge har som mål å generere nye, realiserbare løsninger på presserende samfunnsutfordringer. Med innovasjonsmetodikk, forretningsutvikling og designtenkning som verktøy arbeider vi frem nye løsninger i samarbeid med dem som kjenner utfordringene aller best. Vi har siden 2017 arrangert fire Impact Challenge programmer, der hvert program strekker seg over ett år. De overordnede temaene har vært aldersvennlige samfunn, psykisk helse (to år) og mangfoldets muligheter. Flere tusen har deltatt i programmets første fase, flere hundrede personer har medvirket og bidratt i produksjonen, og programmet runder 40 virksomheter i inkubasjon. I 2021 lanseres Impact Challenge nasjonalt i samarbeid med SoCentral (Oslo), Impact Hub Agder og Bærekraftsenteret Kristiansand, med støtte fra Innovasjon Norge og programmets hovedpartnere; Vestland fylkeskommune, Bergen kommune, Kavlifondet og Sparebanken Vest.

Programmet er delt inn i tre faser: 1.

Innsikt og inspirasjon: En læringsreise der vi dykker ned i barrierer og utfordringer vi må

komme forbi og utforsker hva som skal til for å skape løsninger i møte med ulike behov.

2.

Idéutvikling og idéfangst: Vi leter etter løsninger på identifiserte barrierer. Gjennom idé-

og konseptutvikling lærer deltakerne om innovasjonsmetodikk og jobber med løsningsforslag i tverrfaglige team.

3.

Inkubasjon og implementering: Deltakerne må gjennom en egen opptaksprosess for å

delta i inkubasjonsprogrammet. Initiativene som tas opp til inkubasjon får mentor, kurs, veiledning og arbeidsplass for å bidra til at utvalgte løsninger kan blli til varige initiativer.

103

Aldersvennlige samfunn | Impact Challenge 2017-2018 Vi vet den kommer, den såkalte eldrebølgen. Den treffer oss i 2025, og allerede i 2040 vil en tredjedel av samfunnet være over 65 år. Norge står overfor en stor demografisk endring. Den eldre delen av befolkningen blir både større, og eldre. Dagens eldre er ressurssterke og vil stille krav til de tjenester samfunnet tilbyr. Særlig sterk vil veksten være blant de over 80 år. Det er de aller eldste som er storforbrukere av helsetjenester. Økt frivillig innsats blant seniorer blir et nødvendig virkemiddel. Frivillighet kan også gi bedre livskvalitet og bidra til å redusere ensomhet.

Det blir stadig viktigere at eldre kan klare å bo hjemme lenger, og at de i størst mulig grad kan klare seg selv. Det blir også viktigere å holde seg frisk og sprek så lenge som mulig, da ressursene blir knappere i pleie og omsorgsektoren. Den demografiske endringen stiller krav til nye løsninger og smartere bruk av ressursene i årene som kommer.

Høsten 2017 samlet Impact Challenge mennesker på tvers av fagfelt og sektorer for å identifisere barrierer og lete etter løsninger som kan bidra til et mer aldersvennlig samfunn.

Områdene vi fokuserte på i samarbeid med de eldre selv og fagpersoner, var: •

En sunn og aktiv alderdom

•

Bo hjemme lenger

•

Være en ressurs og bidra

104

«Vi må jo kunne bruke disse folkene til noe, det er jo for dumt å være 55 år og så bli satt på vent.»

Foto: Seniorene AS

Seniorene - Meningsfylte jobber til unge, arbeidsvillige pensjonister Av Solveig Finsland, skrevet ut fra samtale mellom Gudrun Jebsen og Silje Grastveit i Impact Cast Da ektemannen til Gudrun Jebsen fikk tilbud om pakke fra arbeidsgiveren, bestemte de seg for å starte med renovering og utleie av hybler. Kollega til Jan Erik tok kontakt og ville gjerne bidra, de hadde også fått pakken, var i god form og ville ha noe å gjøre. Slik dukket ideen om å starte et selskap opp - og Senior AS ble et faktum i 2016. Dette for å passe på at alt var rent, ryddig og at arbeidet foregikk hvitt.

Seniorene er et ideelt aksjeselskap som tilbyr meningsfylt arbeid til arbeidsglade unge pensjonister.

Målet er å lette overgangen fra fullt arbeid til pensjonisttilværelse, og Seniorene kobler unge pensjonister med småjobber som ikke krever at man er faglært.

Gudrun har bakgrunn fra bemanningsbyrå og konsulentselskap, og trekker linjer mellom en økende eldre befolkning og aldersdiskriminering. Etter hvert som man blir eldre blir det vanskeligere å få seg ny jobb, selv om man ønsker å arbeide og er helt frisk. Gudrun er svært opptatt av at alle mennesker er ressurser i seg selv, det handler bare om å forstå hvor eller hva de skal brukes til - ikke minst nå som aldersgruppen bare blir større og større. Gjennom Seniorene ønsker hun og Jan Erik å representere de ekstra hendene som mangler i samfunnet.

I 2016 deltok Gudrun og Jan Erik på Impact Challenge, den gang var temaet Aldersvennlige samfunn.

Hun forteller at verdien Seniorene leverer både er til deres ansatte, som ønsker arbeid og en meningsfylt hverdag, men ikke minst til samfunnet og for de som bestiller tjenester gjennom Seniorene.

Kundene er ofte eldre pensjonister som bor hjemme og trenger hjelp til å slå plenen eller andre småjobber. I en slik situasjon gjør Seniorene at de eldre pensjonistene kan holde hus og hjem lenger, i tillegg til at de blir en sosialiseringsarena for begge parter.

«Vi har mange kunder som er overlykkelige over å få Seniorene hjem til seg. Det kan være en enke som har arbeid som sier at “min mann pleide å gjøre dette, men nå trenger jeg hjelp”, og så setter hun på kaffen og så har noen besøkt henne den dagen.»

106

Denne verdien mener Gudrun er av enorm betydning, og at Seniorene fyller et hull i markedet som er like mye for kundene som for de ansatte.

«Det er et stor behov i samfunnet for folk som har tid til å sette seg ned. Noen har sett meg, noen har snakket med meg.»

Dette er en av hennes hjertesaker, å arbeide for at alle blir sett og alle får mulighet til å føle seg nyttige. Gudrun utdyper at det offentlige kan stille med helsetjenester og hjemmehjelp, og for de som har verge får man hjelp med det økonomiske - men hva om man trenger hjelp til noe som ikke inngår i et tilbud – f.eks. etter innflytting i ny leilighet eller til sykehjem, hva da? - Det er et hull i markedet. Ingen fyller den rollen. Skal du ha nye gardiner? Hva skal på veggene? Flyttebyrå eller hjemmehjelp hjelper ikke med det, mener Gudrun.

Det er her Seniorene skaper og leverer verdi. Gudrun forteller videre at alle kan bruke Seniorene, og mange av kundene er også eiendomsselskap som har behov for vedlikeholdsarbeid. Seniorene er ufaglærte, og spesielt på bygg, hage og park er det mye arbeid man ikke trenger å være faglært for. I følge gründeren er en typisk “Senior” en mann rundt 60 år, som er god på hage og glad i fysisk arbeid - og som er lei av å gå fjelltur. - Vi har Seniorer som er tidligere snekrer, brannmenn eller direktører, som har lyst å arbeide og bruke kroppen, men som er lei av å gå fjelltur. De blir ofte veldig flinke fjellvandrere som pensjonister, men de savner noe nyttig å gjøre - alle ønsker å bidra og føle at noen trenger en, sier Gudrun.

Det å være til nytte, og kunne vise til at man har en jobb å gå til er viktig for enhver. Selv om Gudrun heier på frivillighet, er hun opptatt av at de ansatte må få lønn - det skal være ærlig, redelig og betalt arbeid. Videre forteller hun at nettopp økonomien i det hele, og det å få driften til å gå rundt er den største utfordringen, som så mange sosiale entreprenører opplever. Her er en balansegang mellom å holde på det personlige preget og hjelpe folk med ting de faktisk trenger, og å klare å si nei til ting som faller for langt utenfor kjernetilbudet som kan generere inntekt. Hun utdyper med et eksempel, hvor en kunde trengte hjelp til å følges til og fra Moskva for å motta stamcellebehandling. Her valgte Gudrun å følge hjertet, og klarte å få “følgesvenn”-tilbud som en del av verditilbudet til Seniorene. Slike ting er krevende, og nettopp å strømlinjeforme leveransen går 107

ofte i strid med de sosiale entreprenørenes verdier og visjoner.

Hennes drivkraft bunner mye i erfaring, hvor hun har arbeidet med å skaffe folk jobb. Dette gjør at hun arbeider hardt for å skape en meningsfull hverdag for de som etter hvert møter på aldersdiskriminering i arbeidslivet, eller ønsker færre arbeidstimer, men fortsatt å være en del av et arbeidsfellesskap. I Norge er en stor del av vår identitet knyttet til arbeidsliv og yrke, og nettopp derfor er det å ha et visittkort eller å kunne si at man jobber for Seniorene en verdi i seg selv. - Jeg har sett hva det gjør med folk å ikke være i jobb, hvor lett det er å føle seg utenfor, sier hun.

Gudrun er også opptatt av at man skal bruke ressurser i nærmiljøet, og Seniorene er på den måten med på å skape arbeidsplasser også i urbane områder. Siden oppstarten i Bergen i 2016 har nå Seniorene flere avdelinger, blant annet i Kristiansand, Stavanger og Oslo. Oppskaleringen beskriver Gudrun som en krevende prosess med mye hardt arbeid. Den største utfordringen innebar balansen mellom å begynne med system og lage retningslinjer for forskjellige avdelinger, samtidig som kjernen i Seniorene handler om det personlige og lokale tilpasninger. Da kundegruppen deres innebærer flere eldre pensjonister, som ikke alltid synes internett og sosiale medier er så lett tilgjengelig, er driftsmodellen enkel: Kunden skal kunne ta én telefon og få hjelp.

Tilbakemeldingene både fra kunder og ansatte er nærmest utelukkende positive. Denne personlige kontakten er en viktig del av det som får Gudrun til å fortsette.

«Å klare å lage et avtrykk der vi kan hjelpe noen som ikke hadde fått hjelp ellers. De gode tilbakemeldingene løfter en hvilken som helst dag.»

Hverdagen som sosial entreprenør beskriver hun som utfordrende og spennende, og en stadig øvelse i å bevege seg mellom det personlige og nære, og det organisatoriske og strukturelle.

Gudrun forteller at disse svingningene har vært en stor forandring for henne, og noe hun har måttet lære seg, og fortsatt lærer mer om fra dag til dag. Litt arbeidsro og forutsigbarhet er viktig, og noe hun streber etter å få plass til i en hektisk timeplan. Likevel står hun på, og jobber for å nå 10 års-målet om 50 avdelinger og kanskje et besøk på God Morgen Norge.

108

Psykisk helse – de vi ikke når | Impact Challenge 2019-21 Psykisk helse er alles anliggende. I Norge har vi generelt god helse og vi lever lenge, men vi har også store utfordringer når det kommer til psykisk helse i befolkningen. Mange tjenester og tilbud fungerer veldig godt, men det er også en del hull i systemene, der brukere strever med å finne frem til riktig hjelp, eller føler seg overlatt til seg selv i for stor grad. Det er for lite innovasjon knyttet til psykisk helse. Vi trenger å se feltet med nye, friske øyne.

Impact Challenge programmet i 2019-20 og 2021-22 fokuserte på psykiske helse, og «De vi ikke når». Vi utfordret en rekke helsefaglige, representanter fra det offentlige og mennesker med egen erfaring til å presentere barrierer de mener vi må løse for å skape enda bedre tjenester innen psykisk helsevern. I arbeidet med psykisk helse valgte vi å presentere bidragsyternes innspill åpent og inviterte deltakerne til å selv velge barrierer de ønsket å se nærmere på.

Videoer med barrierene som ulike bidragsytere presenterte, og oppsummering fra arrangementene ligger på Impactchallenge.no under fanen «temaer».

109

Pitstop vant Impact Challenge 2017.

Her er hele Pitstop Norge samlet.

Foto: Kolbrun Retorikk.

PitStop - Forhindrer ungt utenforskap Av Solveig Finsland, etter samtale mellom Annette L. Lilletvedt og Silje Grastveit i Impact Cast.

Annette Lilletvedt er ildsjelen bak PitStop, som arbeider for å hjelpe ungdom som har havnet på siden av samfunnet tilbake i arbeid og utdanning. Hennes arbeid med PitStop har vist seg å være suksess, både som vinner av Impact Challenge 2018 og ved å få plass på statsbudsjettet for 2020.

Dette er viktige milepæler for å nå målet om å hjelpe 10.000 ungdommer de neste 5 årene.

Annette er en dame med mye engasjement, som brenner for å hjelpe mennesker som på ulikt vis strever med livene sine. Hun har bakgrunn fra politiet, hvor hun har jobbet tett på alle instanser som jobber med utsatte barn og unge. Denne faglige tyngden er en viktig del av hennes motivasjon og drivkraft. Hennes erfaringer tilsier at det ikke mangler på vilje for å gjøre en best mulig jobb, men at det er manglende kapasitet. Dette var utgangspunktet for å gå i gang med prosjekt PitStop.

«Det gjøres fantastisk mye bra for utsatt ungdom - likevel faller mange mellom alle stoler.»

I tillegg til dette beskriver hun et annet nivå av drivkraft som mer personlig, drevet av hennes egne erfaringer som usikker ungdom. Gjennom arbeidet med PitStop ønsker hun å formidle til ungdommene at det er helt normalt å være redd og å ha det vanskelig, men at det går an å stå i det. - Jeg har selv kjent på det å føle meg redd og liten, men jeg bestemte meg for at frykten ikke skulle få stanse meg i å nå drømmene mine, sier hun. PitStop er bygget på verdier som omhandler samarbeid, raushet og medmenneskelighet. Målgruppen er ungdom mellom 15-25 år, og PitStop søker å utruste frivillig sektor til å kunne supplere offentlig sektor i større grad enn det som er tilfellet i dag. Dette gjøres gjennom en såkalt “tiltakstrapp” med åtte forskjellig lavterskel tilbud, som de frivillige organisasjonene kan ta i bruk. Tilbudene innebærer alt fra samtaletilbud 111

til aktivisering og arbeidstrening, og skal utruste ungdommene med mentale, emosjonelle og relasjonelle mestringsverktøy. Som sosial entreprenør møter man mange utfordringer, og det Annette opplever som mest utfordrende er å få på plass langsiktig finansiering for de tjenestene PitStop tilbyr. Møtet med det offentlige har vært krevende, og hennes kjennskap til prosessene har vært viktig for fremgangen. Annette understreker at mange direktorater legger til rette for igangsettelse, men at det ikke finnes system for å sikre implementering og skalering av de gode løsningene. Dette systemet gjør at sosiale entreprenører, som PitStop, må holde tempoet oppe og stadig fornye seg for å tiltrekke seg nye prosjektmidler.

«Mange ildsjeler der ute har lyst å hjelpe utsatt ungdom, men å finne en bærekraftig forretningsmodell er vanskelig.»

Annette har brukt mye tid på å banke på dører, både nasjonalt og internasjonalt. Selv om mesteparten av tiden går med til å utvikle kjernetilbudet for å kunne tilby best mulig inkluderingsverktøy, anerkjenner hun viktigheten av å være synlig og å arbeide strategisk mot politikerne. Det er ikke nok å bare ha en god løsning, man må snakke med politikerne, skape en relasjon, og få de til å prioritere den løsningen. I arbeidet med PitStop har Annette forstått at den eneste farbare veien til langsiktig finansiering er å gå via politikerne, noe statsbudsjettet for 2020 bar preg av. Det krever trygghet og selvsikkerhet å overbevise beslutningstakere på nasjonalt og internasjonalt nivå, og Annette står stødig. Ifølge henne selv er det derimot ikke slik at hun føler seg like tøff på innsiden, men dette har hun bevisst valgt å bruke som sin styrke.

«Jeg har erfart at selv om man er redd går det an å få frem det budskapet. Det blir så troverdig når jeg våger å si at jeg er redd. Da får jeg en annen relasjon, fordi jeg møter dem med et ekte ansikt.»

112

Denne innsikten bunner i et viktig begrep Annette og PitStop søker å navigere etter - nemlig klokskap. Klokskap handler for Annette om å ha en tydelig visjon foran seg, og hele tiden ha blikket festet på den og målet der fremme. Når man har noe håndfast å navigere etter, blir det lettere å tåle krappe svinger og motbakker, som ikke er uvanlig å møte på som gründer.

«I bransjen som sosial entreprenør møter man på enormt mange skjær i sjøen og mange motbakker. Uten en klar visjon, uten å løfte blikket, er det lett å drukne i prøvelsene underveis.»

I tillegg til en visjon, trekker Annette frem viktigheten av å ha gode mennesker rundt seg.

Resultater skapes gjennom mennesker, og det er viktig å være raus i møte med andre løsninger, perspektiver og personligheter, og både bygge og ivareta relasjoner.

«Visjon uten relasjon gir ikke transformasjon. (...) Vi er bare mennesker, vi har våre styrker og svakheter. Men man må samhandle, praktisere raushet og tåle hverandre selv om vi er kjipe innimellom.»

Den visjonen Annette navigerer etter, handler om å hjelpe ungdommene til et bedre liv, og at samfunnet skal inkludere mer. Dette er ikke gjort i en håndvending, og PitStop arbeider med å utvikle bærekraftige løsninger for varig endring. Bærekraftige løsninger handler for Annette om å arbeide med kvalitet og effektivitet over tid, og å selv praktisere den rausheten og inkluderingen hun ønsker å se i samfunnet. Vi skal ha kloke hoder, varme hjerter og bærekraftige løsninger, sier hun. Når man arbeider med en visjon og ut fra en drivkraft som kommer dypt fra sitt eget indre, er det vanskelig ta pause. Som sosial entreprenør arbeider man lett døgnet rundt - det blir en livsstil.

For å kunne takle de utfordringene som kommer, og å levere mest mulig bærekraftige løsninger, etterstreber Annette en sunn balanse. Hun peker på at entreprenørskap ikke er en sprint, men

113

ett maraton, og at for å holde løpet ut må man ikke tømme lungene for luft de første tusen meterne. Man må prioritere familie og fritidsaktiviteter, og ta vare på robustheten i seg selv.

Siden PitStop ble realisert i 2015, har organisasjonen klart å formidle 80% av ungdommene de så langt har hatt gjennom sitt inkluderingsprogram ut i skole eller arbeid. Disse tallene vitner om at det er et sterkt behov for PitStop og Annettes engasjement, faglige dyktighet og omsorg. For å sikre enda mer målbare sosiale resultater har PitStop også utviklet en “temperaturmåler”, hvor ungdommene selv kan ta temperaturen på eget liv. Dette gjør de i startfasen og ved enden av programmet, og Annette er stolt over utviklingen hun ser, og selvtilliten som ser ut til å vekkes til live igjen hos ungdommene. Innen 10 år ønsker hun å ha etablert 20 PitStop arenaer, som da til sammen kan nå 10.000 unge i året.

Annette håper PitStop kan inspirere til mer raushet. Medmenneskeligheten er allerede der, men man må våge å være raus i møte med tøffe situasjoner. Personlig drivkraft og ren frivillighet representerer et hav av ubrukte ressurser, som samfunnet trenger i møte med utfordringer og motbakker.

«Finn en visjon som sitter i ryggmargen din. Da tåler du den motgangen som kommer.»

114

Mangfoldets muligheter | Impact Challenge 2021-22 Et rettferdig og inkluderende samfunn kjennetegnes gjerne ved hvordan de mest sårbare blir behandlet. Målet må være et samfunn som er bygget på demokratiske prinsipper og som fremmer raushet, toleranse, ytringsfrihet og meningsmangfold. Det skal være plass til alle, og vi skal legge til rette for at alles ressurser blir brukt på en meningsfull og samfunnsnyttig måte. Ved å sikre at alle har mulighet for aktiv deltakelse i aktivitet, arbeid og utdanning, bidrar vi samtidig til en sunnere folkehelse og ivaretar et inkluderende samfunn.

Mangfold i samfunnet må behandles som den viktige ressursen det er, for det er nettopp gjennom våre ulike perspektiver vi gjerne finner nøkkelen til god innovasjon. Jo større palett, jo mer nyansert blir bildet, og vi kan lettere identifisere barrierene vi må finne bedre løsninger på sammen. Medvirkning og samskaping er viktig i utforming av tiltak og tjenester, og et sterkere fokus på tverrfaglige og inkluderende innovasjonsprosesser vil bidra til at tjenestene bedre imøtekommer reelle behov.

Sosiale entreprenører kan være viktige bidragsytere for realisering av nye løsninger og virksomheter som inkluderer sårbare grupper i meningsfull aktivitet eller tilrettelagt arbeid. Impact Challenge programmet 2021-22 arbeider ut fra overskriften «Mangfoldet muligheter», og fokuserer på; Sosial inkludering, et inkluderende arbeidsliv og samskapende byer og lokalsamfunn.

115

Sosial inkludering; Sosial tilhørighet er viktig for effektiv læring og utvikling, både om en er liten eller stor.

Sosial inkludering handler om å akseptere våre ulikheter og se på mangfold som en ressurs. Sosial inkludering inngår i læringssituasjoner, i arbeidslivet og på fritiden, og handler om å skape gode miljø som reduserer utenforskap og ensomhet. Alle mennesker skal føle tilhørighet, være akseptert, og finne mening og mestring i et fellesskap.

Inkluderende arbeidsliv; Et inkluderende arbeidsliv skaper arbeidsplasser som bidrar til å redusere sykefravær og frafall fra arbeidslivet. Sykefravær, arbeidsmiljø, mangfold og et inkluderende arbeidsliv står høyt på den politiske agendaen. Inkluderende arbeidsliv handler også om å legge arbeidsmiljøet til rette slik at mennesker med ulike funksjonsnivå og forutsetninger kan delta og oppleve å være en viktig bidragsyter og del av fellesskapet.

Samskapende byer og lokalsamfunn; Komplekse samfunnsutfordringer krever at vi samarbeider om å finne frem til mer bærekraftige løsninger. Fremtidens kommune krever samarbeid på tvers av sektorer og profesjoner. Reell medvirkning er avgjørende for å skape løsninger som treffer godt nok på ulike behov, og det er viktig at brukerne involveres tidlig nok i prosessen. For å finne frem til bedre løsninger må vi ha en felles forståelse av nåsituasjonen, skaffe oss innsikt i komplekse sammenhenger og undersøke hvilke barrierer og utfordringer vi må løse i fellesskap for å styrke tjenestetilbudet til sårbare grupper og reparere sviktende samfunnsstrukturer.

116

Papillon under mottakelse av Jenteprisen i regi av Plan International Norge.

Foto: Plan International Norge

Papillon - Bekjemper utenforskap og negativ sosial kontroll Skrevet av Solveig Finsland, etter samtale mellom Leila Rezzouk og Silje Grastveit i Impact Cast.

I et stadig mer globalt verdenssamfunn, hvor man kjenner til og møter flere kulturer i det daglige, skulle man også tro at mangfold ble omfavnet som en ressurs, heller enn å være en barriere. Leila Rezzouk har familie fra Marokko, er født og oppvokst i Frankrike, og flyttet til Bergen i 2007. Da hun først kom til Norge opplevde hun overgangen utfordrende, og å finne sin plass, verdi og identitet i en ny kultur tok tid. Leila er utdannet sykepleier, og i løpet av praksisperioden sin arbeidet hun med sosial inkludering. Hennes møte med det offentliges håndtering av mennesker med innvandrerbakgrunn, og fordommer knyttet til dem som ikke kunne språket, gjorde henne både trist og engasjert.

Her forstod Leila at hun måtte gjøre en forskjell og det ble hennes fanesak å løfte frem mangfold som noe positivt. I dag brenner hun for å skape trygge fellesskap og tilhørighet for unge kvinner med krysskulturell bakgrunn.

«Det har vist seg at den kulturelle kompetansen ikke er god nok i det offentlige.»

Da Papillon ble til i 2016 fantes det ingen fora eller arenaer for unge innvandrerkvinner å møtes og snakke høyt og trygt om utfordringene de stod overfor. Dermed utfordret Leila seg selv til å starte sin egen organisasjon.

Foto: Anita Vedå

Papillon betyr sommerfugl, og representerer utviklingen man går gjennom hver dag, og gjennom nye faser i livet, fra å være i en kokong til å bli en fargerik sommerfugl. Ikke minst representerer det et lyspunkt i håpløse situasjoner, og viser til at vi alle har potensiale vi enda ikke har nådd.

«Det skjer ingen endring hvis ikke noen tør å ta kampen.»

I møte med unge kvinner med migrantbakgrunn, forteller Leila at avstanden mellom hvem de var i hjemlandet, og den de nå er i Norge, synes som stor og kontrastfylt. En av Papillons viktigste verdier er å se kvinnene de veileder som ressurser i seg selv. Leila forteller blant annet at på kontoret snakker man alle språk, og at nettopp språk ofte er en barriere. Det er det derimot ikke hos Papillon, som fremmer at her kan du snakke med det språket du føler deg best egnet til å formidle med.

Leila forteller at de fleste kvinnene som mottar veiledning gjennom Papillon spesielt savner fellesskap og kollektivisme. Hun utdyper at nettverk er kjernen for å klare seg i en ny kultur, og at sosial tilhørighet spiller en betydelig rolle for selvbilde og psykisk helse.

«Jo flere vi møtte, jo mer skjønte vi at dette må vi fortsette å kjempe for.»

Leilas personlige historie er en viktig puslebit i det som til slutt skulle bli Papillon, og en del av kjernen som organisasjonen er bygget på. Å bearbeide sorg samtidig som man navigerer mellom flere kulturelle identiteter kan være en prøvelse. Denne erfaringen har hun alltid med seg i møte med medlemmer i Papillon, og søker å se og lytte til hver deres individuelle historie.

«Da jeg tillot meg selv å være sårbar skjønte jeg at dette også er min styrke i møte med deltakerne.»

Papillon er drevet som en frivillig organisasjon, med spesielt fokus på veiledning og undervisning gjennom respekt og anerkjennelse. Organisasjonens utvikling har vært en suksesshistorie. I 2019 vant kvinnene bak Papillon Jenteprisen som utdeles av Plan International Norge, for deres arbeid med inkludering og veiledning. Coronoaåret 2020 bød på mange utfordringer på tvers av sektorer og bransjer, men spesielt viktig i denne situasjonen var og er informasjon; Denne utfordringen tok Papillon 119

på strak arm, og produserte informasjonsvideoer på hele 27 språk for å være sikre på å nå ut til alle i samfunnet.

Leilas mål er at Papillon skal bli den beste organisasjonen i Norge som får flest kvinner inn i arbeidslivet og utdanningssystemet. For å kunne gjøre dette ønsker hun å satse tungt på samarbeid med offentlig og privat sektor, og øke den kulturelle kompetansen i samfunnet. Hun håper at det om 10 år vil ha skjedd en endring i samfunnet, hvor man tør å ta tak i rasisme, og at samfunnet og politikere i større grad ser styrken i mangfold og representasjon. Og ikke minst likeverd.

«Jeg håper at sønnen min ikke trenger å kjempe mot rasisme om 10 år.»

Når Leila ser tilbake på fem år som gründer, er hun stolt og ydmyk med tanke på alle de flotte kvinnene som har mottatt veiledning og blitt en del av fellesskapet. Drømmen er at om hun selv må endre retning, så kan en av de tidligere medlemmene ta over stafettpinnen. - Det aller viktigste er å ha de riktige folkene rundt deg. De som både vil være kritiske, men samtidig heie og tro på deg, sier Leila.

Foto: Papillon Bergen

Foto: Raftostiftelsen

FREMTIDSPILOTEN Av Julie A. Ødegaard Borge (Raftostiftelsen) - med Agnes Vevle Tvinnereim (Bærekraftige Liv) og Silje Larsen Grastveit (Impact Hub Bergen) Fremtidspiloten er et undervisningsprogram for elever i videregående skole, som knytter sammen tre tema; klimakunnskap og menneskerettigheter kombinert med samfunnsinnovasjon.

Ved å kople de tre temaene sammen med metodikk og trening av ferdigheter som trigger kreativitet og troen på at individer kan gjøre en positiv forskjell, har Raftostiftelsen, Bærekraftige Liv og Impact Hub Bergen utviklet et løsningsorientert undervisningsprogram der elevene er med på å forme egen fremtid.

Klimaendringene bringer ofte med seg et budskap om dommedag. Klima kan fort føles som noe «umenneskelig», knyttet til gasser og atmosfære. Endringene som har effekt på vårt lokalmiljø kan oppleves som noe fjernt, noe som først angår oss lenger frem i tid. På den måten distanserer vi oss fra utfordringene, og setter vår lit til forskerne, teknologien og vitenskapen. Mer ekstremvær og naturkatastrofer som følge av global oppvarming er en trussel mot menneskers tilgang på mat, trygghet og et sted å bo.

Klimaendringene handler altså om det mest grunnleggende; våre liv og våre menneskerettigheter. Hvordan kan man undervise i slike dommedagsforestillinger uten at det fører til avmakt og håpløshet? I 2020 kom nye læreplaner inn i skolen med fagfornyelsen, og bærekraftig utvikling har blitt ett av tre tverrfaglig tema som skal implementeres i alle fag (utdanningsdirektoratet.no).

Dagens læreplaner for videregående skole viser at temaene miljø og klima ofte er knyttet til ord som; årsaker til, problem, konsekvenser, risiko og utfordringer. Vi tror at engasjerende undervisning må gi en følelse av nærhet til temaet, der elevene må kunne identifisere seg med

122

utfordringene i egen hverdag og kjenne at dette angår også meg. Undervisningsprogrammet Fremtidspiloten har som mål å så en spire til entreprenørskap, skape bevissthet rundt samfunnsutfordringer og samtidig belyse nye måter å drive frem utvikling gjennom grønt- og sosialt entreprenørskap og i rollen som lokale endringsagenter.

Fremtidspiloten bygger på design tenkning og trekker inn elementer av forretningsutvikling, i tillegg til undervisning og rollespill som gir økt innsikt i de større og komplekse sammenhengene mellom klima og menneskerettigheter. Raftostiftelsen står for innsiktsfasen, der elevene både er på besøk på Raftohuset i Rettighetstanken, og får delta på en rollespilldag ute i skolen hvor de må leve seg inn i og spille ut ulike problemstillinger knyttet til klimautfordringer og menneskerettigheter. Bærekraftige Liv og Impact Hub har så elevene på besøk i hvert sitt hus, hvor de deltar på Fremtidsverksted – en kreativ idéutviklingsprosess hvor de også bruker tid på å identifisere og forstå ulike samfunnsutfordringer og grunnene til at disse eksisterer, før de deltar på prototypeverksted hvor de videreutvikler løsningene sine ved å modellere og visualisere dem og presentere dem som en forretningsidé.

Siden 2015 har Fremtidspiloten hatt over hundrede elever gjennom programmet hvert år, og de senere år har vi også utviklet et opplæringsprogram for lærere som ønsker å selv fasilitere Fremtidspiloten som del av egen undervisning.

Fremtidspilot-programmet er støttet av Kavlifondet.

123

Foto: Impact Hub Bergen

Michelle Zhao presenterer under en Waffle Pitch.

Foto: Impact Hub Bergen

TESTBAR Impact Hub Bergen har kontakt med mange tidlig fase gründere som satser innen mat, og vi så etterhvert et behov for et program som kunne gi denne gruppen bedre støtte og flere verktøy.

Mange av matgründerne er kvinner med krysskulturell bakgrunn, og flere snakker ikke norsk.

Vi så et behov for mer skreddersydd oppfølging og veiledning i hvordan starte egen bedrift.

Impact Hub fikk med støtte fra Bergen kommune bygget et Test-kjøkken (godkjent av Mattilsynet) som deltakerne kunne benytte til å teste ut konseptene sine.

Gjennom Testbar-programmet har vi promotert matgründernes tjenester ved arrangementer på huset. Vi har inviitert dem til catering-oppdrag på huset, og på dette viset har de også fått en anledning til å markedsføre seg direkte ovenfor kunder. Gjennom programmet har de fått kurs i etablering av egen bedrift, trening i presentasjon og markedsføring, de har fått mentor, og en trygg arena for å prøve ut sine matkonsepter.

Flere av matgründerne tilknyttet programmet har startet egen virksomhet - blant annet Michelle Zhao (på bildet til venstre) som driver No Sweet Sour hvor hun løfter frem sin egen matkultur fra Yunnan distriktet i Kina. Michelle er nå i ferd med å starte restaurant sammen med Christopher Haatuft, gründeren bak Lysverket, Hoggorm og Damsgård. Haatuft var mentor for Michelle i Testbar programmet.

Testbar programmet har også hatt en rekke nettverksarrangementer med faglig innhold.

Bergen kommune, Kavllifondet og Grieg Foundation har vært viktige støttespillere i arbeidet med Testbar. For mer informasjon, se: testbar.no

126

Foto: Impact Hub Bergen

Amrita Verma under servering på verdenscafeen.

Amrita var deltaker i Testbar i 2019-21.

Foto: Privat

Å TRENE MODIGHETSMUSKELEN Silje Grastveit, skrevet for BT første gang, utgitt under spalten ”Økonomi på søndag” 05.07.2015 Fellesnevneren for ekstremsport og entreprenørskap er ganske klar: Ingen som ønsker å leve kaster seg utfor en fjellvegg uten målrettet trening og detaljerte forberedelser først. Investorer ønsker levedyktige prosjekter.

Ekstremsport krever utallige timer med mental og fysisk trening, justeringer, forbedringer, analyser og tester før selve prestasjonen — hoppet - gjennomføres. Dette gjelder også for gründere. De færreste gründere med sunn fornuft og ambisjon om å bygge noe varig kaster seg blindt ut i høy risiko uten grundige forberedelser og tro på at de kan lykkes.

Som gründer skaffer du deg så mye erfaring, kunnskap, kapital og kontaktnett som du bare kan. Du er avhengig av tillit, både andres og egen. Tillit til team og relasjoner, til prosessen, til samarbeidspartnere og deg selv. Du lærer gjennom prøving og feiling. Motet trenes gradvis. På et tidspunkt må du hoppe i det med begge beina. Adrenalinet stiger. Du kler deg opp og gjør seg klar. Tar sats. Komfortsonen utvides. Det som før var skummelt blir enkelt. Prosessen gjentar seg og motet vokser. Parallelt blir utfordringene vanskeligere. Du må lære mer. Når noe ordner seg, banker neste utfordring på døren. Som gründer må du klare å hvile i usikkerhet. Læringskurven er usedvanlig bratt. Du står ovenfor en mengde ukjente oppgaver og trenger masse hjelp og støtte. Samtidig som du innvendig kan være usikker på om du vil få det til skal du overbevise mange mennesker.

Du må vise styrke og sikkerhet slik at folk vil følge etter. De fleste gründere jeg kjenner arbeider mange flere timer enn anbefalt. Stressnivået i kombinasjon med prestasjonskravene - ofte ens egne -kan være usunne. Økonomisk stress er det vanligste og det verste. Noen ganger ryker mat, søvn, trening og sosialt liv med i dragsuget. Selv om risikobildet ofte er mer kalkulert og gjennom-

129

analysert enn det kan virke for den som ser det utenfra, vil de fleste erkjenne at det å starte sin egen bedrift krever høyt gir og full gass over lang tid. Spørsmålet er ikke om det er risikofylt, det er det når du tar ordentlig sats. Du kan heller spørre deg hvordan du kan trene for å håndtere dette.

Hvilke rammer må bygges for å mestre usikkerheten på sikt? Hva kan gi ny drivkraft når du har vært i bokseringen litt vel lenge, og plutselig skal forberede tolv nye runder?

Du må trene opp modighetsmuskelen, for mot kommer ikke av seg selv. Få blir gründer over natten. Det er en gradvis modningsprosess der du prøver og feiler, lærer, utforsker og sakte bygger deg erfaring og tro på at du kan lykkes. Ta målrettet, langsiktig og hardt arbeid, miks det med en porsjon selvsikkerhet, mye pasjon, pågangsmot, nysgjerrighet og naivitet, og du har oppskrift på en gründer. Selv tenkte jeg ikke tanken. Først da jeg hadde vært en del av ulike oppstartsmiljø i Århus, Chicago og Havana under utdanning som kaospilot, begynte hodet å tikke. Kanskje er ikke en god jobb nok. Kan en drøm bli virkelig? Kan jeg skape noe eget?

Man må ikke undervurdere kraften bak drømmer. Mennesker uten fremtidshåp mister troen på seg selv. Virksomheter uten visjon mister retning. Drømmer baner vei og samler folk. For meg ble drømmen å skape et sted der mennesker på tvers av bransjer, sektorer, kultur og samfunnslag kunne arbeide sammen for å realisere sine ideer for en bedre og mer bærekraftig verden. Resultatet ble Impact Hub, Norges første gründerhus for sosial innovasjon.

- Hvorfor velger noen risiko, kan en spørre. Hvis alternativet er en trygg, godt betalt jobb og mye fritid, velger nok mange det mer komfortable. Men, har du et sterkt ønske om å gjøre en forskjell, kan drivkraften føre deg inn i gründerlivet. Ofte vet en ikke helt hva en begir seg ut på. Alle store prestasjoner krever hardt arbeid og utholdenhet. Spørsmålet er hvor mye du er villig til å gi for å oppnå drømmen.

130

ARBEID MED MENING Silje Grastveit Aldri før har bærekraft stått høyere på agendaen, og stadig flere er opptatt av å gjøre en positiv forskjell. Bedrifter som har inkorporert sitt samfunnsansvar som en del av forretningsstrategien, er ofte attraktive arbeidsgivere. Folk ønsker å ha et bevisst forhold til hva de bruker tid på, og stadig flere ønsker seg et arbeid med mening. Den enkeltes motivasjon er viktig å ta vare på for bedrifter som ønsker å beholde sine ansatte. Ikigai er et japansk konsept som refererer til å ha en bevisst retning i livet, der det en driver med er tilfredsstillende og gir en følelse av høyere mening. Ikigai kan oversettes med «meningen (gai) med ens eksistens (iki)». Spørsmålet har gjennom tidene gjentatt seg: hvordan finner en selve meningen med livet?

Ikigai-modellen består av fire elementer som er plassert i hver sin sirkel; hva du elsker, hva du er god til, hva verden trenger og hva du kan få betalt for. Der sirklene overlapper hverandre, finner du ditt ikigai, altså området som vil gi deg en følelse av tilfredsstillelse og mening i livet, eller en jobb der du med overbevisning kan si at du elsker det du gjør. Boken “The Little Book of Ikigai: The Essential Japanese Way to Finding Your Purpose in Life” skrevet av forfatter og nevroforsker Ken Mogi (2017) beskriver fem pilarer som vil hjelpe deg på vei mot din Ikigai; 1.

Begynn i det små

2.

Frigjør deg selv

3.

Søk etter harmoni og bærekraft

4.

Finn gleden i de små ting

5.

Vær mentalt til stede her og nå

131

132

Akkurat som i mindfullness, så finner en større lykke når en klarer å mentalt være til stede her og nå, fremfor å henge fast i minner fra fortiden eller bekymringer om fremtiden. Der buddhismen lærer oss å unngå anskaffelse av ting vi ønsker oss fordi et enkelt liv skal hjelpe oss med å finne indre frihet og fred, så er Ikigai mer generøs i sin filosofi og lærer oss at vi ganske enkelt skal sette pris på det vi har, i alle fall når vi først har det. Gleden kan finnes i de minste ting – en varm kopp te, en fjelltur eller en blomst på veien.

Basert på de fire elementene i Ikigai-modellen kan en finne frem til drømmejobben. Forestill deg at du kan gjøre det du elsker, du er skikkelig god til det, du løser et samfunnsproblem og du får til og med betalt for det. Mennesker som opplever store tap eller som blir utsatt for traumer, finner noen ganger en ny mening i livet gjennom å bruke sine egne erfaringer for å hjelpe andre i lignende situasjon. Andre gjør større snuoperasjoner i livet ut fra et behov for å leve ut en drøm.

Endringene trenger heller ikke alltid være så drastisk. Det kan også være små justeringer der en tar et oppgjør med hvilke oppgaver en liker og hva en liker mindre. Kanskje har du vært en leder for andre mennesker, og finner ut at du ønsker å slippe byrden av det ansvaret og trenger å ta mer ansvar for deg selv. Kanskje blir du motivert av å løse store, komplekse utfordringer, og mindre motivert av å kontrollere detaljer.

Sosiale entreprenører er gründere som ønsker å gjøre en forskjell for andre. De arbeider for å løse sosial urettferdighet, redusere utenforskap, skape forebyggende og helsebringende tiltak og sørge for at ressurser ikke går unødig til spille. Disse gründerne har funnet en mening utenfor dem selv, de har identifisert noe de brenner for og som de føler det er verdt å kjempe for dag og

133

natt, selv om veien til mål ofte er lang og bratt. De fokuserer på dobbel og trippel bunnlinje, og slik følger de den tredje pilaren i Ikigai som handler om harmoni og bærekraft. De første to pilarene kan de også krysse av, for de har startet i det små med en enkelt idé og skapt noe med sine egne to hender, og de har tatt et valg om å arbeide selvstendig ved å bygge sin egen bedrift, altså har de fristilt seg fra andre eksisterende strukturer. Om de så evner å finne gleden i de små ting og være til stede her og nå blir mer individuelt, for gründerlivet kan raskt ta overhånd og det kan være fort gjort å gi seg hen til bekymringer for hva som er i vente.

En vet at en har funnet sin Ikigai når en opplever «flow» i eget arbeid. Oppgaver som en elsker oppleves ofte mer lystbetont og arbeidet går lett. Dette betyr ikke at alt i ens arbeid alltid skal oppleves gøy og enkelt, men en vil få øyeblikk der en finner stor glede gjennom det en driver med. Når en har funnet en høyere mening med det en gjør, blir det også en kilde til fornyet kraft når en må takle i motstand. Med en tydelig visjon og når en følger hjertet, blir det lettere å finne tilbake til sin indre motivasjon når det butter i mot.

«If you can`t figure out your purpose, figure out your passion. For your passion will lead you right into your purpose»

T.D. Jakes

134

DRØMMER GIR RETNING Silje Grastveit Det bor en egen kraft i drømmer. Når du våger deg utpå og tør å sette ord på drømmen, blir den synlig, og gradvis vil det bygge seg opp forventninger inni deg selv og i din relasjon til andre; kanskje kan drømmen bli til virkelighet. Noen ganger gjør du noe bevisst for å realisere visjonen, andre ganger vil dine handlinger ubevisst og nesten umerkelig begynne å trekke deg i riktig retning. Det er som om bare det å snakke om drømmen fører deg nærmere målet. Det er ikke derved sagt at reisen vil bli enkel. Å starte noe nytt krever både utholdenhet, kraft og energi. Du skal sette fart bak noe som verden ikke enda kjenner til og gi liv til noe som enda ikke eksisterer. Det største hinderet for å nå egne drømmer bor som regel inni oss selv. Frykten er vår største demper. Vi kan være redd for å ikke lykkes, redd for våre egne ambisjoner, redd for at vi faktisk skal nå målet, redd for å ikke nå det, redd for hva andre vil si, redd for anerkjennelsen, redd for kjærligheten. Det krever mot å bane vei for noe nytt, men få ting er mer tilfredsstillende enn å arbeide for noe du brenner for å realisere. Det gir mye mening i livet å arbeide med et formål som er større enn en selv.

Da Nelson Mandela tiltrådte som president, siterte han dette diktet, skrevet av Marianne Williamson, her fritt oversatt;

135

Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet.

Vår dypeste frykt er at vi er kraftfulle uten grenser.

Det er vårt indre lys, ikke mørket som skremmer oss mest.

Vi spør oss selv, ”hvem er jeg som våger å tro at jeg er genial, praktfull og fantastisk?”

Jeg spør: Hvem er du som ikke tør være alt dette?

Du er et barn av verden. Å gjøre deg selv liten gjør ikke verden bedre.

Det er ingen klokskap i å gjøre seg selv liten, for at de andre ikke skal føle seg usikre i ditt nærvær.

Vi er født for å bekrefte den storhet som bor i oss.

Den bor ikke bare i noen av oss, den finnes i oss alle.

Når vi lar vårt indre lys skinne, tillater vi ubevisst andre mennesker å gjøre det samme.

Når vi frigjør oss fra vår egen frykt, vil vårt nærvær automatisk frigjøre andre.

136

Å GI SLIPP FOR Å GI PLASS TIL NOE NYTT Silje Grastveit I mars 2020 stengte samfunnet ned all aktivitet med Covid-19 pandemien. Over natten ble vi alle bedt om å holde oss hjemme og unngå sosial kontakt. Vi ba våre medlemmer om å ta hjemmekontor, og stengte dørene i tråd med myndighetenes anbefaling. I en fart måtte vi snu oss rundt og tenke nytt for å gjennomføre planlagt aktivitet. Som mange andre valgte vi å digitalisere mange tjenester i denne perioden, noe som gjorde at vi nådde ut til langt flere med våre programmer. Først halvannet år senere var det mulig å gradvis åpne opp på ny. Med større avstand til den daglige drift, ble det tydelig hvor mye energi vi hadde brukt på ren drift av huset. Lokalene slukte ressurser og var ikke bærekraftig i seg selv. Gradvis måtte vi erkjenne at vi kunne arbeide mer effektivt og fokusert ved å la huset gå. Det er naturlig nok vanskelig å gi slipp på noe en har brukt store krefter på å løfte og holde i live. Huset har utallige historier og minner risset inn i veggene, og vi er mange som har lagt hjerte og sjel inn i utformingen av stedet. Å flytte fra huset føltes som å gi slipp på en familie og et hjem. Samtidig var det helt nødvendig med forandring, og det er ikke noen reell endring hvis det ikke gjør litt vondt. Vi sa opp leien på huset med en parallell bevissthet om at gode menneskemøter er selve kjernen av vårt verditilbud, noe digitalisering aldri kan erstatte.

Endringsprosesser går ofte over tid, der tanken om noe annet utvikler seg og modnes i flere faser. Det er først når behovet for det andre blir større enn behovet for det en har fra før, at endringen vil komme til å skje. Slik er det med all endring. Som menneske ønsker vi å ha det best mulig og vi søker til det komfortable, og det trygge som vi kjenner. Skal vi endre vaner eller være villig til å gi slipp på noe vi allerede har fra før, må vi føle at erstatningen er bedre.

Innen gestalt terapi finner en Staemmlers endringsmodell, som beskriver endringsprosessen gjennom fem faser. Den første fasen er stagnasjon, en fase som gjerne er preget av at en føle

137

seg fastlåst i en situasjon, eller at en løper og løper, men ikke kommer av flekken. En er fanget i det berømte hamsterhjulet, der behovet for endring etter hvert vil presse seg frem. Huset var noe vi så på som en av våre klart største verdier, og det satt langt inne å erkjenne at det også var til hinder for å styrke verditilbudet. Det var et gap mellom medlemmer som leide kontorplass og medlemmer som benyttet seg av våre tjenester. De som trengte vår hjelp, trengte ikke nødvendigvis et kontor. Oppgaver knyttet til driften av huset tok for mye fokus bort fra kjernevirksomheten som var å støtte sosiale entreprenører i realiseringen av deres virksomhet.

Den andre fasen i Staemmlers endringsmodell er polariseringsfasen. Denne fasen er preget av indre motsetninger og en indre debatt som argumenterer for og imot endringen. «Det er bare et hus», sa noen, men det var så mye mer enn det. Stedet representerte tilhørighet, felleskap og følelsen av et hjem. Ved å la huset gå fjernet vi et viktig verditilbud der vi selv fungerte som en sosial entreprenør i praksis. Lavterskelarenaen der folk kunne finne nettverk og føle at de hadde et hjem utenfor hjemmet, ville bli borte. Samtidig var dette en funksjon som hadde utviklet seg på siden av vår kjernedrift som handlet om å hjelpe og veilede sosiale entreprenører. Flere av de som brukte huset for å bygge nettverk hadde ikke alltid en gründer i magen, men et behov for tilhørighet og fellesskap med andre. Vi konkluderte med at dette var noe vi fortsatt kunne ivareta gjennom medlemskap, faste arrangementer og gode møteplasser uten å la det sluke like mye ressurser i hverdagen. Nedstengingen under pandemien hadde tydelig vist oss hvordan vi kunne styrke tilbudet vårt på andre måter.

Spredningsfasen kommer som en tredje fase, og denne fasen er gjerne preget av kaos. Det kan føles som å miste fotfestet, og på vaklende grunn prøve å gjenvinne balansen. Da vi først gav slipp på huset, ble det naturlig å gå inn i en prosess for å samtidig vurdere virksomhetens

138

identitet. Vi beveget oss bort fra co-working som hadde vært den primære forretningsmodellen som del av det globale Hub-nettverket. Vi betalte også en medlemskontingent, men det var lenge siden vi hadde benyttet oss av tjenester som gav oss større verdi. Når vi først gjorde et så stort grep at vi avsluttet co-working tjenestene våre, flyttet til en ny plass, og ryddet i alt som var en ekstra økonomisk bør, ble det naturlig å også vurdere om vi ville fortsette som en del av det globale nettverket. Styret konkluderte med at vårt arbeid foregår lokalt og nasjonalt, sosialt entreprenørskap er noe som vokser frem fra grasroten, og det gav mer mening å skifte merkevare samtidig som vi byttet lokasjon og spisset verditilbudet.

Social Impact Lab ble med dette vår nye identitet.

Den fjerde fasen er sammentrekningsfasen, en fase som ofte er preget av frykt fordi en konfronteres med tapet av det en tidligere har identifisert seg med. Når en forandrer på det en kjenner fra før, risikerer en også noe. Endring kan vekke motstand og en kan bli redd for hva fremtiden vil bringe. Vi endret navn og lokasjon, men samtidig med en naturig frykt for hva vi risikerte å miste, var vi trygg på at vi styrket vårt totale verditilbud gjennom å fristille krefter som da kunne ha et mer skjerpet fokus. Gjennom hele pandemien styrket vi verditilbudet vårt betydelig gjennom utvikling av en rekke digitale tjenester. Vi inviterte eksperter til å produsere videoer om ulike områder hvor gründere trenger hjelp, og satte disse sammen i syv kursmoduler som rommer femti filmer fordelt på femten timer kursmateriale.

Vi laget inkubasjonsprogram basert på disse kursene med tilhørende oppgaver og satte det opp på en digital læringsplattform, og vi produserte en gratis ressursbank for sosiale entreprenører der vi samlet relevante verktøy og gjorde de lett tilgjengelig på nett. I tillegg produserte vi en podcast serie der vi løfter frem sterke sosiale entreprenører og lar dem fortelle om sin gründerreise.

139

Den siste delen av Staemmlers endringsmodell er utvidelsesfasen. Behovet dekkes, eller veien som fører frem til dekning av behovet er blitt tydelig og klar. Denne fasen er preget av lykkefølelse, letthet, indre ro, glede, og avslapning. Når en først har tatt et valg, oppleves det ofte som en lettelse.

Det krever enorme krefter å dra i gang nye initiativer, og det koster krefter å endre fart, rytme og form når en samtidig skal holde hjulene i gang. Omstillingsprosesser er sjelden enkle, men ofte nødvendig i den tiden vi står i. Når vi nå er gjennom de ulike fasene av endringsprosessen føler vi oss trygg på at det nye formatet og vår nye identitet er et riktig og nødvendig steg på veien. Endringene vi har gjort vil føre oss nærmere en mer bærekraftig driftsmodell. Endringene styrker også formålet vårt, som er nøyaktig det samme som før; å støtte sosiale entreprenører i realiseringen av nye virksomheter for en mer bærekraftig verden.

«Insanity is doing the same thing over and over, expecting different results»

Albert Einstein

140

Jubileumshelsing frå Vestland fylkeskommune Ved Seksjonssjef innovasjon og næringsutvikling Mette Nora Sætre I dag er sosialt entreprenørskap eit kjent omgrep, men slik var det ikkje for 13 år sidan når ideen dykkar byrja å spire. Eit grunderhus for sosial innovasjon blei oppfatta som noko framand, og de møtte mange heva augebryn. For kva hadde sosiale utfordringar med innovasjon å gjere? Skepsisen hindra ikkje dykk. Med stor iver og handlekraft skjønte folk etterkvart at de meinte alvor, og støttespelarar kom på plass litt etter litt. Tre år etter var Impact Hub ein realitet. Den iherdigheita som eldsjelane bak Impact Hub har vist er imponerande.

Vi er stolte av at fylket vårt huser det første coworkinghuset i landet. I Vestland er Impact Hub eit førebilete innan sosialt entreprenørskap og det einaste av sitt slag. Sjølv om lokaliseringa er i Bergen har ein bråte med menneske og aktørar vore involverte, og vi er overtydde om at arbeidet og tankegodset dykkar har hatt effekt og smitteeffekt langt ut over Bergen og Bergensregionens grenser.

Vi har mange ressursar og mogelegheiter i Vestland, men òg utfordringar. Når vi jobbar med samfunnsutvikling må vi sjå alt dette i samanheng. I regional plan for innovasjon og næringsutvikling i Vestland, som blei vedteken i juni i år, har vi løfta innovative og inkluderande samfunn. Her slår vi fast at «Vestland sine innbyggarar skal ha like moglegheiter til å delta i verdiskapinga» og at «Inkluderande samfunn tek vare på mangfald og motverkar utanforskap». Arbeid med verdiskaping skal vere samfunnsnyttig i brei forstand, og dette er den einaste vegen å gå i møte med framtida. Impact Hub har vore ein viktig drivkraft for å synleggjere ulike samfunnsutfordringar og potensialet for innovasjon knytt til desse. Jo visst har inkludering og sosiale utfordringar noko med innovasjon å gjere!

Til syvande og sist handlar det om menneskjer. Utan menneskjer kan ikkje innovasjon finne stad.

Menneskjer, og menneskjer i fellesskap, er sjølve grunnsteinen i utviklingsarbeid. Gjennom å skape eit miljø for møter og samhandling har Impact Hub bidrege til at ein rekkje idear – og ikkje minst menneskjer – har fått blomstre. Vi er verkeleg stolte samarbeidspartnarar. Den økonomiske støtta som Fylkeskommunen gjer skal vere utløysande, og her har de verkeleg levert. Impact Hub har vore eit nybrotsarbeid, og som verkeleg har vist seg å ha livets rett! Gratulerar med 10 år som sanne samfunnsbyggjarar i fylket vårt!

141

Jubileumshilsen fra Bergen kommune Ved Næringssjef Elin Sjødin Drange En mørk kveld i september 2011, åpnet Impact Hub Bergen i nye – egentlig veldig gamle – lokaler på Bryggen. Den gangen vektla jeg at de som flyttet inn i huset var opptatt av sosialt entreprenørskap, på en slik måte at de alle var av den oppfatning at deres innsats ville gjøre verden til et bedre sted å være. Impact Hub Bergen skulle bidra til å redde verden. Ambisjonene var store og entusiasmen likeså. Impact Hub Bergen har blitt «det lille i det store» - hvor mange små og store prosjekter har bidratt til løsninger på både store og små spørsmål.

Mange nye bedrifter og ideer har sett dagens lys i de fantastiske, men samtidig krevende lokalene på Bryggen. Vi som har fulgt Impact Hub Bergen siden oppstart, kan med sikkerhet konstatere at husets beboere og prosessene som har blitt gjennomført i regi av Impact Hub, har bidratt til at mange i vårt samfunn har fått det bedre. Impact Hub har med andre ord gjennom 10 år vært et viktig co-workinghus i Bergen, som har fremmet økt innovasjon, med særlig fokus på bærekraft og sosialt entreprenørskap. Impact Hub er omtalt i gjeldende handlingsplan for næringsutvikling i Bergen og har bidratt betydelig til å fremme innovasjon innenfor områder med stor betydning for Bergen kommune.

Nå står et nytt kapitel for døren, der nye lokaler er valgt for fremtiden og virksomheten endrer navn til Sosial Impact Lab, fremdeles med den samme sterke troen på at man kan gjøre verden til et bedre sted å være – for alle! Lykke til videre – og takk for 10 flotte år!

En stor takk til våre gode hovedpartnere gjennom mange år:

142

Jubileumshilsen fra tidligere styreleder Erik Bøckmann Som styreleder i perioden 2015 til 2018 vil jeg få gratulere hjerteligst med 10 års jubileet.

Vi skal alle være uendelig takknemlige for at noen fokuserer på sosialt entreprenørskap, verdibasert gründerskap og bærekraftige forretningsmodeller. At noen setter mennesket og menneskelige relasjoner i fokus er noe vi trenger - ikke minst i dagens oppjagede og digitale samfunn. En stor takk til Silje og alle Hub`ens mange medarbeidere i disse årene. Stå på!

Vi trenger dere videre.

Jubileumshilsen fra nåværende styreleder Christian Hysing-Dahl Ti år er gått fra Hubben ble startet - hva bringer de ti neste?

Impact Hub Bergen står i dag ved et veiskille. Til høsten flytter vi fra Holmedalsgården til nye lokaler. Holmedalsgården på Bryggen har vært en viktig del av Hub`ens sjel, og mye av vår identitet har vært forbundet med disse. Det viktigste for å skape en virksomhets identitet er likevel ikke lokalene, men menneskene bak virksomheten og aktiviteten den utfører. Silje har vært den drivende kraften bak Hub`en, uten hennes engasjement hadde det ikke vært noen Hub. Impact Hub Bergen var det første co-workinghuset i Norge, og når vi nå gjør endringer og flytter til nye lokaler vil vårt fokus på co-working tones ned. Som et resultat av dette ble det naturlig å tre ut av det globale Impact Hub nettverket og velge en ny identitet. Vi trer inn i neste tiår under en ny merkevare, nå som Social Impact Lab og har brukt pandemiåret på å utvide vårt verditilbud. Fokuset på sosialt entreprenørskap styrkes ytterligere gjennom økt vektlegging av våre programmer i både digitalt og fysisk format, og gjennom veiedning, kurs og arrangementer. Kjernen i virksomheten forblir den samme som den alltid har vært; å løse sosiale utfordringer og bidra til å skape et bedre og mer bærekraftig samfunn.

143

NESTE KAPITTEL:

socialimpactlab.no

Social Impact Lab er en fysisk og digital arena for sosial innovasjon, som tilbyr programmer, kurs, veiledning og verktøy for å støtte sosiale entreprenører i realiseringen av initativer som kan bidra til en mer rettferdig og bærekraftig fremtid.

Foto: Anita Vedå

Foto: Social Impact Lab

Vi flytter til Engen 30, vis a vis Den Nasjonale Scene. Her vil vi ha

Social Impact Lab arbeider for å støtte sosiale entreprenører gjennom en rekke tjenester:

kontor og kurslokale i 3. etasje, i et rom med god høyde under

Programmer og inkubasjon:

taket og røff, industriell karakter.

Vårt største program, Impact Challenge, går nasjonalt i 2021,

Vi vil ha nok plass til å holde

og vi fortsetter også arbeidet med Fremtidspiloten. Program-

kurs, workshops og arrange-

aktiviteten vil være ett av våre hovedfokus i tiden fremover.

menter i lokalene. Vi vil også ha noen tilgjengelige arbeids-

Gründerkurs og mentoring:

plasser til sosiale entreprenører

Vi tilbyr fysiske og digitale gründerkurs med tilhørende opp-

i våre egne lokaler.

gaver innen ulike tema og har tilknyttede ressurspersoner som veileder og mentor.

I andre etasje leier et selskap ut enkelte co-working plasser, og

Veiledning og verktøy:

det er podcast studio. I første

Vi fortsetter som før med veiledning av gründere, og har en

etasje blir det café og en restau-

åpen verktøykasse tilgjengelig, som oppdateres løpende.

rant i en helt unik festsal.

Arrangementer og møteplassen: Bygningen er fra ca 1860 og

Via arrangementer vil vi ivareta den gode møteplassen for

var først bolig til en familie og

våre medlemme, og gi gründerne en arena hvor de kan

tjenerskap før den ble solgt på

utvide sitt nettverk.

tvangssalg til Bergens Handelsamfunn i 1888, og det ble på-

Profilering og synlighet:

bygd festsal og forsamlings-

Våre nye nettsider har fokus på å fremme gode gründer-

lokaler. Festsalen har tidligere

historier og vi vil løfte frem sosiale entreprenører gjennom

vært brukt til interne samlin-

podcasten Impact Cast.

ger, og den har stort sett vært stengt for allmennheten siden

Fellesskap og medlemskap:

den ble bygd. Nå skal salen

Vi vil tilby ulike medlemsmodeller, der noe vil være gratis.

åpnes for publikum, og kan leies

Tidligere var vårt medlemskap basert på leie av rom, nå vil

til arrangementer.

medlemskapet være basert på bruk av tjenester.

146

TAKK TIL ALLE SOM HAR BIDRATT Vi sender med dette en stor takk til alle som har tatt godt vare på Impact Hub Bergen gjennom ti år: Takk til alle ansatte, frivillige, medlemmer og programdeltakere, til alle som har bidratt faglig til våre programmer, og ikke minst til venner og familie som gjennom mange lange samtaler har vært litt medgründere av Impact Hub Bergen de også. Utallig mange gode folk har bidratt, takk til dere alle!

En spesiell takk går til: Bliss Browne, Jonathan Robinson, Torhild Eide Torgersen, Elisabeth Nesheim, Anne Karin Larsen, Ingvar Grastveit, Gina Paola Ulland, Daniel og Michaela Tabacaru, Laura Ve, Naeem Searle, Ngasuma Kanyeka, Mindaugas Malakauskas, Cheryl J.Åsvang, Kim Schimmler, Bjørn Helge Gundersen, Ragnhild Georgsen, Elisabeth Kolbrun Hansen, Kathrine Marthinsen, Una S. Friis, Judith R. Dalsgård, Natalie Hoage, Julia Winslow og Solveig Finsland.

En stor takk til alle som har bidratt frivillig i styret gjennom ti år: Styreledere: Janneke Johansen, Erik Bøckmann og Christian Hysing-Dahl Styremedlemmer: May Kristin Røen, Elisabeth Kjærstad Bøe, Njål Wilberg Hansen, Linn Beathe Hæreid, Ralph Von Minden, Arne Liljedahl Lynngård, Ingvild Kjørrefjord og Jill Merethe Loga.

Fra Vestland fylkeskommune: Jon Erik Vollan, Tonje Marie Solsvik og Grete Kathrine Jacobsen.

En spesielt stor takk går til våre gode og stødige hovedpartnere; Vestland fylkeskommune ved Mette Nora Sætre, Bergen kommune ved Elin Sjødin Drange og Kavlifondet ved Inger Elise Iversen.

Vi takker også alle som i løpet av disse ti årene har bidratt med støtte til våre prosjekter: Sparebanken Vest, Innovasjon Norge, Kulturdepartementet, Deloitte, VIS, Sparebank 1 SR-Bank og Grieg Foundation.

Takk til Bærekraftige Liv ved Agnes Vevle Tvinnereim med flere og Raftostiftelsen ved Julie Ø. Børge med flere for det gode samarbeidet gjennom mange år. Takk til våre regnskapsførere i Vkst; spesielt Cathrine Sørbø. Takk til Impact Hub nettverket globalt og alle Hub-makers der ute i verden. Takk til våre gode huseiere: Hans & Wenche Hag, Hans Fredrik Hag og til Stiftelsen Bryggen.

Og til slutt en takk til huset som har passet så godt på oss gjennom ti år; Du holdt oss ikke alltid varm, men du skapte en unik atmosfære, hadde plass til alle og var vårt hjem.

socialimpactlab.no