Bla-i-boka "Harmageddon"

Ulf Morten Davidsen

Harmageddon

Krim

«Harmageddon»

Først publisert i Norge i 2024

Bokmål

© Ulf Morten Davidsen

© FORLAGET SKUMLE TYPER

Redaktør: Bernt Roald Nilsen

Omslagsdesign: Aleksandar N.

Innvendig design / fortrykk: Møklegård Print Shop AS

Skrift: Sabon 11/15 punkt

ISBN: 978-82-693587-0-4

Trykk: Lasertrykk

Papir: 80 gram Munken Cream Bokpapir. Bulk 1.8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlaget Skumle Typer er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller treningsmateriale i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og utrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshavere. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov og avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Det var vel i tredje eller fjerde klasse? Jeg fikk meg ei venninne.

Min første ordentlige venn, og den peneste jenta jeg noensinne hadde sett. Hun hadde rødt bustete hår, grønne øyne og fregner. Og for å toppe alt det vakre, så het hun Mari.

Vi bodde på landet, og ungene i nærheten var enten eldre eller yngre. De fleste lekte sammen likevel. Så kanskje var det meg?

Kanskje ga jeg inntrykk av å ikke høre til? At jeg ikke ville være sammen med de andre? Selv om det var det eneste jeg ville. Uansett. Mari kom raskt opp på siden av meg på vei hjem fra skolen en dag.

Jeg trodde først det var noen som skulle gi meg juling.

Kaste meg ut i buskene, slik de pleide å gjøre.

Men det var Mari. Hun grep tak i hånden min, leide meg videre ned langs grusveien, smilte med perfekte hvite tenner og spurte om vi skulle gå hjemover sammen? Selvsagt skulle vi det.

Hun slapp hånden min, og spurte meg hva jeg likte å gjøre?

– Å trene, løpe, gå på ski og sånn.

– Hvem vanker du med da? spurte hun.

Jeg vred meg unna spørsmålet.

– Er ikke læreren vår teit?

– Jo! Han er helt elendig, svarte jeg.

Selv om jeg ikke mente det.

Jeg likte læreren vår.

De neste ukene var jeg i evig lykkerus. Mari og jeg gikk sammen hjem fra skolen hver dag. Noen ganger leide hun meg, andre ganger ga hun meg en klem når vi skiltes.

Det var hun som bestemte. Så vi snakket ikke sammen i friminuttene. Da hang hun med jentene i klassen. Jeg forstod,

uten at det var sagt, at jeg ikke skulle forstyrre. Jeg var sprekkeferdig av lykke likevel, og ventet ikke på annet enn at skoledagen skulle ta slutt.

Mari var, og er fortsatt, min eneste forelskelse.

På vei til skolen en dag det hadde regnet hele natta, og hvor høstsola masserte de nypløyde jordene, ble jeg som vanlig jaget av bonden som eide åkeren jeg brukte som snarvei til skolen.

Han skrek at han skulle hente hagla. Jeg stampet videre med sjøstøvlene tynget ned av seig blåleire.

I storefri den dagen kom Kenneth slentrende bort til meg. Kenneth var en kar alle jentene på skolen lå langflate etter.

Han hadde visstnok «så sinnsykt blå øyne». Han var høyt oppe i divisjonene i forhold til meg. Derfor vekslet jeg heller aldri et ord med han. Jeg tenkte ikke engang tanken at Kenneth noen gang ville nedlate seg til å snakke til meg.

Han gikk to klassetrinn over meg, spilte gitar i band, og så aldri min vei. Før nå. Litt for tett opp i ansiktet mitt satte han de blå

øynene sine i meg. Han blikket meg lenge før han tok et skritt tilbake og klasket til meg med knyttneven.

Den traff meg midt i nesa.

Jeg visste slaget kom. Det falt meg likevel aldri inn å gjøre motstand.

Blodet sprutet. Det var så inn i granskauen vondt. Jeg måtte ta meg kraftig sammen for ikke å hylgrine. Alt jeg så, der jeg satt på knærne og forsøkte å stoppe blodet, var stjerner. Jeg klarte å holde tårene tilbake. Å gråte er et tegn på svakhet, sa far alltid. – Du holder deg unna Mari. Hun er min! Han avsluttet samtalen ved å løfte meg opp og spytte meg i ansiktet før han slapp meg, tverrsnudde og strenet selvsikkert over skolegården. Der ventet de andre kule gutta han hang med. De lo.

Jeg har aldri tenkt på meg selv som særlig glup. Men der og da

var jeg smart nok til å skjønne tegninga. Med akutt kjærlighetssorg, såret stolthet og ei hoven, bankende og blødende nese, karet jeg meg tilbake til klasserommet. Der fikk jeg ei saftig skyllebøtte av læreren fordi jeg blødde ned den utslitte og utvaskede linoleumen.

Resten av skoledagen husker jeg ikke noe av. Bortsett fra at det gjorde sykt vondt i nesa. Mari var ikke å se noe sted etter skolen, slik hun alltid var disse lykkelige ukene. Jeg tenkte at alt kanskje var en stor misforståelse? At Kenneth fant på det der med at Mari var hans? Jeg ventet på henne i tjue minutter før vaktmesteren, som ikke ville ha unger hengende i skolegården etter skoleslutt, jaget meg hjem.

På buss-stoppet, et par hundre meter fra skolen, sto Mari, Kenneth og gutta hans og hang. Mari så rett på meg. Hun smilte sitt vakreste smil, og jeg glemte et øyeblikk de vanvittige smertene i nesa. Jeg var så jævla tjukk i hue at jeg et lite minutt trodde alt ville bli bra igjen.

– Hvis du er så innmari forelska i meg, så setter du deg ned i den vannpytten der, sa Mari og pekte på en stor dam i veikanten.

Mari, som i alle de minuttene, timene og døgnene jeg kjente henne bare var snill og god. Snillere enn noe annet menneske jeg kjente, far inkludert. Så jeg satte meg ned i vannpytten.

Jeg husker jeg tenkte at mor ville bli fly forbanna uansett. Jeg hadde leire langt oppetter buksebeina. Blod nedover jakka og genseren. Så hva gjorde vel litt vann fra eller til?

Mari virket oppriktig overrasket over at jeg gjorde som hun sa. Som om det gikk an å være så innmari kørka?

Hun tok seg raskt inn. – Å, du er så teit. Jeg vil vel aldri være sammen med en som er så tøffel at han gjør akkurat som jeg sier?

Hun snudde seg vekk fra meg og så hengivent på Kenneth, som dro henne tett inntil seg med en eiermine som var umulig å misforstå. Han gjorde fornedrelsen fullkommen ved å sparke

meg hardt i låret, og ba meg komme meg til helvete derifra. De andre gutta lo. Igjen. Jeg satt fortsatt i vanndammen, våt til skinnet. Jeg fikk karet meg opp, og haltet meg vekk derifra så raskt beina bar meg. Det var vel den eneste gangen jeg lengtet etter å komme meg raskest mulig hjem til mor.

Jeg har aldri snakket med Mari igjen. Heller ikke med Kenneth. Han er visst gitarist i ett eller annet svensk band.

Om våre veier noen gang krysses, skal jeg knekke hvert eneste bein i kroppen hans. Så skal jeg kappe av ham fingrene med en sløv vinkelsliper, slik at han aldri noensinne får spilt et eneste jævla gitargrep igjen.

Søndag 19. august

August bringer med seg mørkere kvelder. De kommer krypende. Dreper sakte, men sikkert lyset, sommeren og alt som var. Kveldene som lover kortere dager, snart høst og vinter, har lagt seg som en effektiv demper over sommerparadiset Hvaler. Det er fukt og tidlig høst i lufta. De aller fleste, både fastboende og badegjester, har trukket innomhus. En rødstrupe synger. Ellers er det helt stille. Ikke et vindpust.

Mannen, som ligger rolig på magen på knausen av fortsatt solvarm rød, glatt granitt, legger stille fra seg nattkikkerten, drar forsiktig til seg skarpskytterrifla, setter støttebeina stille ned på fjellet, legger venstre arm støttende foran brystkassen og sikter lenge. Han puster til slutt stille ut, og lar samtidig høyre pekefinger og avtrekkeren gli mot eksplosjonen i en rolig og samstemt bevegelse.

Skuddet sitter perfekt. Støyen er overkommelig. Rekylen, som slår i skulderen, gir mannen en følelse av ro og glede.

Målet, en mann i 70-åra som sitter innenfor stuevinduet og ser på tv, løfter kaffekoppen mot munnen for aller siste gang når kula treffer ham midt i panna.

Kvinnen, som sitter til venstre for mannen, spretter opp fra stolen, løfter armene og skriker hysterisk mens det store stuevinduet fortsatt eksploderer. Mannen, og lenestolen han sitter i, blir kastet bakover på stuegulvet i et hav av knusende glass.

Kvinnens skrik stilnes brått av nok et skudd.

Det er igjen rolig i huset med storslått utsikt over Søsterøyene.

Et hus den nå døde mannen selv bygde med lån fra Husbanken

tidlig på 70-tallet. Før ham har familien hans bodd på denne tomta i uminnelige generasjoner. Levd sine stille og beskjedne liv som fiskerbønder.

Mannen på knausen ligger fortsatt urørlig i skuddstilling. Han er kledd i mørke klær fra topp til tå, ansiktet smurt inn med kamuflasjemaling. Usynlig hvis du ikke tilfeldigvis skulle snuble over ham.

Etter å ha ligget stille en stund og lyttet etter tegn til at skuddene har ført til aktivitet i huset eller fra omgivelsene, reiser skytteren seg. Han legger fra seg en liten plastpose under en løs stein, demonterer geværet, siktet og lyddemperen, og legger alt ryddig på plass i våpenfutteralet. Drapsmannen ser seg rundt, og forsvinner raskt og målrettet inn i kveldsmørket.

Rødstrupen synger fortsatt sin lystige sang. Tar en liten pause. Kvitrer igjen.

Mandag 20. august

Med en sterk følelse av ulyst åpnet krimsjef Andreas Kiær døra til Fredrikstad Politistasjon. Beina føltes tunge, men han presset seg fremover i livet likevel. Han, som pleide å ta to og tre trappetrinn i slengen, subbet med tunge skritt bortover flisgulvet, tok tak i gelenderet og dro seg tankefullt opp i 2. etasje, kom seg ned gangen, og inn på sitt eget kontor. Han sto opp tidlig, og var på kontoret en times tid før hovedinnrykket klokka åtte for å slippe å hilse på folk. Han orket ikke medlidenheten, blikkene. Ikke minst blikkene han ikke fikk. Ingenting var eller ville bli som før. Ikke hjemme. Ikke på jobben.

Det var første arbeidsdag etter skoleferien. En tung mandag for flere enn Andreas. Han stanset et øyeblikk i døråpningen, mens han så med sterk ulyst på papirbunkene kollegane hadde stablet sirlig på skrivebordet hans. En sadistisk, men artig velkomsthilsen.

Han forlot kontoret, fant veien opp i kantina, møtte vaskehjelpen som heldigvis var en han ikke kjente, nikket kort, fant kaffemaskinen, tappet seg en kopp, gikk tilbake til kontoret og satte seg ned ved pulten.

Kaffen smakte som den pleide. Å klage på kaffen var en folkesport på stasjonen. Andreas hadde ingen forventninger til kaffe fra maskiner som hadde som oppgave å produsere mest mulig brunt vann til en billigst mulig penge. Og det smakte slett ikke så verst. Det var smaken av bekymringsløse dager på jobb. Han snudde seg mot skrivepulten, fikk liv i PC-en, og uten å tenke seg om husket fingrene fortsatt passordene. Han flyttet papirbunkene fra kollegaene over på ei hylle ved veggen og logget seg inn i BBL, straffesakssystemet, og i PO, politioperativt styringssystem hvor alle hendelser registreres. Skjermen var full av sysselsetting. De hadde gjort

seg flid, kollegaene som sørget for at det var arbeid nok å ta i når han nå var tilbake.

Bare å brette opp ermene! Det var på tide å finne ut om alt var som før. Den gang jobben tok all oppmerksomhet, og han lett glemte tid, sted og menneskene han var glad i.

De fleste sakene på skjermen ville gå inn i historien som henlagt etter bevisets stilling. Hverdagskriminalitet som satte merker i offeret; enten det var en stjålet sykkel, en brukket nese eller et endevendt feriehus. Uten å åpne en eneste fil visste han hva som ventet. Grove innbrudd, vold og faenskap. Elendighet som var hans ansvar å oppklare.

Andreas startet øverst. Innbrudd begått i et sommertomt hus på Kråkerøy kvelden før. Ingen bevis, fordi ingen lette etter fingeravtrykk. Patruljen vurderte det som en sak som aldri ville bli oppklart uten å måtte bruke ressurser politiet i Fredrikstad ikke hadde, og lot derfor være å bestille teknikere på overtid. Patruljen fastslo at et kjellervindu var brutt opp, at huset bar preg av innbrudd. En sigarettsneip var tråkket ned i parkettgulvet. Kanskje fordi rusen og livet førte kjeltringen dit hvor at alt var samme faen uansett?

Andreas var enig i vurderingen som var gjort der og da. Bare å henlegge. Ofrene ventet trolig heller ikke annet. De hadde nok hørt om alle de andre som har hatt innbrudd. Brev i brun konvolutt i løpet av ei uke, som fortalte at Staten dessverre ga blanke blaffen i deg. Fulle av indignasjon og forbannelse pratet de med kolleger i kantina på jobben om det udugelige politiet. At skattepengene de samvittighetsfullt betalte var bortkastede. Så kom de hjem, sjekket om forsikringsoppgjøret var kommet, og handlet en ny tv og sølvgaflene en gang til. Livet var nesten i vater igjen. Det eneste som aldri ville forsvinne var minnene etter en fremmed slask som hadde luktet på trusene dine, pissa i blomsterpotta og invadert livet ditt.

Neste mappe, og de fire, fem neste sakene var fra starten av helga. Vold på bopel. Vold på byen. Smerte. Løse tenner. Ett blått øye og kjevebrudd, og én som hadde mistet tenner og sprakk skallen da det smalt i fortauskanten. Mannfolk som ble en annen etter noen drammer, og som bare måtte banke kjerringa fordi han ikke kunne snakke på noen annen måte. Folk som gikk på byen for å ha det hyggelig, men som i løpet av et øyeblikk ble forvandlet til drittsekker eller pasienter.

Disse sakene skal etterforskes, tenkte Andreas. Drittsekker var viktigere å få fjernet fra gata enn knarkere som til syvende og sist holdt omsetningen hos byens gullsmeder oppe.

Neste rekke av saker bar bud om sommeren som nå var på hell. Lite klær og kåthet gjorde noe med folk. Det var mer praktisk, og ikke minst mer behagelig, å onanere foran ei tilfeldig jente en sommerkveld enn midtvinters. Det var blotting, og det var folk som hadde hatt seg på en gressplen til sjenanse for omgivelsene. Forestillingene slo ikke an, og anmeldelsene lå og ventet på hva Andreas ville gjøre. Folk som ikke har gjort annet enn å hygge seg til andres irritasjon slipper greit unna, tenkte Andreas. Verre var det med onanister og blottere. Problemet var at ingen gikk frem, tok balletak og slepte med seg disse seksuelt frustrerte mennene til politiet. Tvert imot. De fleste skrek og sprang sin vei, eller ropte så høyt at overgriperen rømte. Og de få som så noe, så på alt annet enn ansiktet til gjerningsmannen. De som ikke ble redde, ble ofte fascinerte av den patetiske mannen som sto der foran dem i all sin prakt. For det var selvsagt alltid en mann. Kvinnelige blottere ble aldri anmeldt. Enten fordi de ikke fantes, eller fordi de var velkomne?

Nest siste sak var en voldtekt. Andreas hadde registrert den. Han hadde ikke fått med seg noe særlig av livet utenfor siden 19. februar, men denne saken leste han om i avisa. Offeret var ei kvinne i 20-årene, som umiddelbart etter overgrepet møtte på overgrepsmottaket. Gode spor var sikret, den antatte gjernings-

mannen var kjent, pågrepet og i varetekt. Nytt fengslingsmøte om halvannen uke. Kiær noterte datoen i kalenderen. La inn et varsel tre dager før. Det burde holde. Underveis i arbeidet, som tok en halvtimes tid, sorterte Andreas sakene i et dokument, i to kategorier. Den ene var papirarbeid. Anmeldelser av ymse slag som ville bli henlagt uten alt for mye etterforskning. Den andre bunken var saker som politijuristene i etasjen over ganske sikkert ville kunne bøtelegge eller gå til retten med, bare Andreas Kiærs avdeling leverte varene.

Den siste saken var interessant. Et hybelhus utenfor sentrum hadde brent ned til grunnen. Alle kom seg ut med livet i behold, men to leieboere måtte hoppe fra 2. etasje og skadet seg stygt. Eieren av hybelhuset var en rufsete eiendomsspekulant, også han tidligere kunde hos politiet, tiltalt for flere saker under kategorien økonomisk kriminalitet. Øst politidistrikt fikk dessverre alt for sjelden has på hvitsnippskurker. Denne karen var etterforsket og tatt til retten for et par andre tilfeller av beleilige branner. Han var aldri dømt fordi økonomiavsnittet var så overarbeidet at de aldri fikk gjort noe annet enn overfladisk etterforskningsarbeid, og møtte i retten med dårlige kort. Mannen møtte alltid med en striglet forsvarsadvokat med kontoradresse Barcode i Oslo til fem tusen kroner timen. Trøsten var at mannen aldri hadde fått utbetalt ei krone i forsikringsoppgjørene. Andreas tenkte at saken var krevende nok til at den kunne ta over hjernen hans noen dager. På et eller annet tidspunkt måtte han ta kontakt med økonomiavsnittet, men foreløpig kunne han bruke straffelovens §148, mordbrann, som utgangspunkt.

Andreas kikket opp fra papirene, flyttet blikket over på hylla med permer han aldri åpnet, og opp på bildene av familien. De skulle få stå, både familiebildet av alle fire, og de tre portrettene av Hilde, Hanna og Alexander.

Bildene fylte ham med bunnløs sorg, glede og kjærlighet. Han

ble overveldet av en storm av følelser som kolliderte et sted inni ham, og han måtte tørke en tåre i øyekroken. Andreas snudde seg mot vinduet, kikket tanketomt på kirkeklokka som badet i sensommersol mens han tømte koppen med den kalde kaffen. Klokka var straks 0900, og tid for morgenparole. Han tok utskrift av voldtektssaken og brannsaken, og hentet papirene på skriveren på vei mot møterommet. Mest for å se ut som han var i det dynamiske hjørnet fra første minutt etter ferien. Men også for å normalisere at han var tilbake. Den lille timen med jobb gjorde godt. Litt lettere til sinns spaserte han inn i rommet med medarbeidere, en nestkommanderende han ikke visste hvor han hadde, ordenssjefen, en politijurist og politistasjonssjefen.

Vanligvis var det trøtte og tomme blikk som møtte ham på morgenparolen. Nå satt de fleste ytterst på stolen og kikket oppmerksomt på Andreas. Noen så ned. Ingen snakket. Det var uvanlig. Han smilte så godt han kunne. Passet på at blikket traff alle, og nikket hit og dit før han startet.

- God morgen. Jeg vil takke alle sammen for støtten og omsorgen dere har vist meg etter at Hilde og Alexander døde. Det har vært usedvanlig tungt å vende tilbake til et slags dagligliv. Hanna har heldigvis kommet seg, og er snart seg selv igjen. Hun starter på videregående skole i morgen. Livet må gå videre for oss to. Og selv er jeg er ganske sikker på at jeg er såpass på beina igjen at jeg er i stand til å gjøre en god jobb. Så takk igjen! Han så opp og rundt i rommet, og nikket kort til noen av kollegaene.

- Nå er det på tide å se fremover – og med tanke på nettopp det: Vi har en alvorlig voldtekt, en brann vi skal se nærmere på, og flere voldssaker etter helga som vi må ta tak i. Hvem av dere er det som kan opplyse oss andre om sakene som ligger og venter?

Ingen fikk svart. Det ringte i fasttelefonen i møterommet. Fordi alle visste at rommet var opptatt med morgenparole, fastslo

Andreas at det måtte haste, sa unnskyld til de fremmøtte, og hallo til den som viste seg å være lensmannen på Hvaler.

Andreas sa ikke noe på en god stund, men satte seg ned på nærmeste stol, lyttet og visste i sitt stille sinn at det ikke ville bli tid til å se seg tilbake. Sommeren var ugjenkallelig over.

Slutt var også ukas første parole.