SAMFUNN
BE GOOD AND BE HATED Som en konsekvens av det grunnleggende, menneskelige behovet for å bli likt, kan man ende opp med å bli selvoppofrende og i verste fall selvutslettende. Så når du tar dine mer eller mindre gjennomtenkte verdivalg, hvilket scenario er verst: å betrakte ditt eget selvbedrageriske, integritetsløse speilbilde, eller å møte motvilje og misnøye i andres blikk? Og hva så med godhetens rolle i slike dilemma, må den ofres på bifallets alter? Eller kan du på en og samme tid både utvise godhet og motta anerkjennelse – i skjønn forening – uten å gå på akkord med egne verdier?
TEKST Kristianne Storhaug Ervik ILLUST. Kari Borg Hommerstad
LIVSGRUNNLAGETS GODHET Godhet kan kjennes som en bekymringsløs julikveld; godheten strømmer gjennom hjertet, kribler i magen. Som et forsvar mot kynisme, nonchalanse og forakt. Ja, godhet er såpass viktig at Charles Darwin mente at kjærlighet, medfølelse og omsorg tillater oss å overleve som en art. Derfor gir det også mening å lese at godhet og empati utgjør en del av rammeplanen for sosial kompetanse i norske barnehager. Det ovenstående beskriver godhet som en måte å opptre på i møte med andre mennesker, og kan gjerne oversettes med å være varm eller omgjengelig. Ifølge filosofen Immanuel Kant må godhet være bygd på respekt for andre mennesker som
4
rasjonelle vesener uavhengig av hva du føler for dem. I boken On Tyranny: Twenty Lessons from the Twentieth Century trekker sågar historiker Timothy Snyder frem hverdagslig omgjengelighet i møte med andre mennesker, både fremmede og kjente, som en av beskyttelsesfaktorene mot politisk tyranni. Tygg på den. MODIG GODHET Oppfordringen om å være gode mot hverandre kan riktignok slå vrak på nødvendige diskusjoner og avskjære kritikk. Mennesker som fremsetter kritiske ytringer kan bli anklaget for å mobbe, slik som journalist og samfunnsdebattant Ingeborg Senneset i sin omtale av forretningen til prinsesse Märtha Louise. Senneset kritiserer prinsessens
