Page 1

BLA DEG

GJENNOM VERDENS BESTE BEATLESBLAD

100 SIDER BEATLES


INNHOLD:

*

NR.145 SOMMEREN 2016

*

01: Forside: LIFE-bilde, fotograf: John Loengard 02: Innholdsfortegnelse 03: Toralf Høyer-Hansen: Presidenten har ordet 03: Årsmøte i klubben 04: Roger Stormo: Sjefredaktøren har ordet 06: Are Stegane: Beatles sett gjennom infografikk 11: Dag Inge Fjeld: They’re SO heavy 15: Arild Berg Karlsen: På bryggekanten med Gerry Marsden 18: The Night Before 19: Tony Barrow er død 20: Eirik Søreide: Vinylspalten «Baby’s in Black» Danmark 22: Vegard Martinsen: Sessions at Abbey Road i Royal Albert Hall 30: Kjøpelysten fan kjøper sitt tredje Beatles-hus 32: Beatlescoveret som nektet å dø 35: Richard Avedons Beatlesportretter 41: Get Black – The Beatles goes heavy 42: Sir Audun: The Fool on the seven hills 44: Pure McCartney 50: Trond Blindheim: Ti på topp med Paul 54: Dyre McCartney LPer 56: Oddvar Ruud: Paul McCartney, et coverband – karaoke med Paul 60: Paul sine turnéer 63: Oddvar Ruud: Recording the Beatles 66: Norske regissører kuppet McCartney 67: Beatles på Lidingö 70: Kassettene kommer! 71: Oddvar Ruud: Beatle Licktrick: Help! 72: Tom Murray’s Mad Day Out 74: Popnytt 1966: Beatles skriver i bladet 89: 1985 90: Any Time at All – Beatles armbåndsur 92: Spotify – 2793 år på 100 dager 94: Walk of Fame 96: Viktig melding! 97: The Beatles Live: Eight Days A Week 98: Lennon som gjesteskribent


Presidenten har ordet Å være Beatles-elsker alene er en ting, men å få dele gleden s ammen med fle e likesinnede kan være noe langt s tørre. Derfor håper vi i Norwegian Wood på å få etablert fle e lokallag rundt omkring i landet. Klubben ønsker gjennom nye lokallag å øke interessen for The Beatles ved å skape en bedre sosial ramme rundt det å være en Beatles-tilhenger. Et lokallag vil bestå av mer og mindre aktive medlemmer som ønsker å utvide og dele sine kunnskaper om alt som har med The Beatles å gjøre. Lagene bestemmer selv hvordan de vil drifte, men forslag til tema kan være musikk, enkeltmedlemmer, konserter, memorabilia, litteratur, platecover, singler osv. osv. Listen kan gjøres uendelig lang. I et lokallag vil man møte likesinnede med felles interesse, og for de fle te vil det å ha det sosialt og gøy være en viktig del av det hele.Det høres kanskje vanskelig ut å starte opp et nytt lokallag, men det er ikke så mye som skal til det holder med noen få interesserte. Et lokallag kan etableres alle steder hvor det er interesse for det. Norwegian Wood sentralt kan om ønskelig være behjelpelig med å orientere medlemmer i aktuelle områder per e-post og på klubbens

START LOKAL BEATLESKLUBB

Kontakt: Toralf Høyer -Hansen toralf@norwegianwood.org

BETAL MEDLEMSKONTIGENTEN Den norske Bealtesklubben PB 4 2165 kontonr: 1271.21.35628

Referat fra årsmøtet. Den 9. mars 2016 ble det avholdt årsmøte i Norwegian Wood / Den Norske Beatlesklubben på Høyskolen Kristiania i Oslo. Årsmøtet ble erklært for lovlig satt. Som møteleder ble Toralf Høyer-Hansen valgt. Som referent ble Bjørn Bjerkeskaug valgt. Til protokollvitner ble Roger Stormo og Trond Blindheim valgt. Følgende saker ble tatt opp: • Klubbens regnskap for 2015 ble enstemmig godkjent av årsmøtet. • Det ble vedtatt å opprettholde dagens kontingentpris for 2017 med kr. 300 for medlemmer i Norge og kr. 400 for medlemmer i utlandet. • Familiemedlemskap for 100 kr. pr. år skal innføres. På årsmøtet i 2015 ble styret oppfordret til til å se på muligheten for å opprette familiemedlemskap i klubben. Ønsket ble fremmet av et medlem som mente det ville bli for dyrt hvis fle e i samme husstand ønsket å melde seg inn. Styrets forslag til årsmøtet ble enstemmig godkjent: 1. A-medlemskap (hovedmedlem) kr. 300. Du vil motta alle klubbens utsendelser. 2. B-medlemskap (familiemedlemskap) kr. 100 pr. person. Du vil ikke motta noen av klubbens utsendelser med unntak av medlemskort. NB: Dette krever at en annen i familien / husstanden er A-medlem! Styret oppfordrer alle, hvor det er aktuelt, til å tegne slike medlemskap! • Til klubbens president ble valgt: Toralf Høyer-Hansen • Til styremedlem ble valgt: Bente Reimers Moe • Til sekretær ble valgt: Bjørn Bjerkeskaug • Til sjefredaktør ble valgt: Roger Stormo Til valgkomite ble valgt: • Ole-Andreas Refsnes og Joakim Krane-Bech. Styret sjekker ut om klubben trenger å ha ekstern revisor. Hvis dette er tilfelle, skal styret oppnevne en revisor. Protokollen ble godkjent 9. mars 2016.

Facebook- og hjemmeside om nye lokallags oppstartmøter. Per i dag har vi registrert egne lokallag i Bergen og Trondheim. Kan du tenke deg å være med og dra i gang et lokallag på ditt hjemsted? Send i så fall en e-post til toralf@norwegianwood.org, med opplysninger om hvor du bor, og i tillegg gi en kort redegjørelse for hvilke idéer du har. Til slutt ønsker jeg dere alle en riktig fin sommer, og kanskje treffes vi i Bergen på konserten til Sir Paul?

VI ØNSKER FLERE

LOK ALL AG 3

RUNDT I NORGE


REDAKSJONELT

Sjefredaktøren har ordet

PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org REDAKTØR: Oddvar Ruud redaksjonen@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org

ADRESSER NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/ beatlesklubben@beatlesklubben FYSISK ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk LAYOUT: Erik I. Blindheim Pil Media AS erik@pilmedia.no ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media AS lotte@pilmedia.no TAKK TIL: John Lennon • Paul McCartney Ringo Starr • George Harrison Tim King Trond Blindheim Are Stegane Dag Inge Fjeld Vegar Martinsen Arne Simones Alf Lambrech Truls Synnestvedt Roger Iversen Arild Berg Karlsen Eirik Søreide

Beatles og frimerker. Vel, de ivrigste vinylsamlerne kan vel kanskje kjenne seg litt igjen i filatelistenes univers, der de sitter med ørten eksemplarer av «Please Please Me» hvor kun små detaljer skiller de forskjellige utgavene av albumet fra hverandre. Lupe er et samlerverktøy, også her.

medarbeider Erik Blindheim holder hus – i tillegg til Knut Molvik på trykkeriet. Ruud tør være kjent for lesere av dette bladet i det siste, i tillegg til at han var programleder for en TV-serie på NRK som het «Men Beatles kom aldri til Bergen» i sin tid. Nå kommer det omsider en Beatle til Bergen, mange år etter.

Frimerkesamling er kanskje verdens største hobby, og Beatles verdens mest kjente popgruppe. Dette har selvsagt vært et poeng som ikke har gått frimerkeutgivere hus forbi. Derfor har det stadig vekk blitt utgitt frimerker med Beatlesmotiver fra små land som spekulerer i filateli som inntektskilde. Men i 2007 ble Beatles hedret med en egen frimerkeserie av selveste Royal Mail i Storbritannia. I dette nummeret av Norwegian Wood har vi spredt litt Beatlesfrimerker rundt om på sidene.

I oktober er det bebudet en gedigen festival i California som kun har store navn fra fortiden på plakaten: Paul McCartney, Bob Dylan, Roger Waters, Neil Young, The Who og Rolling Stones! Så mange store navn på en enkelt festival må man vel tilbake til sekstitallets Monterey Pop og Woodstock for å finne.

Da forrige nummer gikk i trykken var det fortsatt ikke kjent at Paul McCartney skulle spille i Norge, selv om en av våre faste skribenter visste det. Han var imidlertid bundet av taushetsplikt, så vi måtte sende bladet til trykk uten denne informasjonen. Men da nyheten ble kjent fikk vi raskt istand vorspiel i Bergen – da i samarbeid med Bergen Beat Club. Mer om Paul McCartneys kommende Bergensvisitt inne i bladet. Vi har ny redaktør! Dag Inge Fjeld har takket for seg (men vil fortsatt tidvis levere artikler til bladet), og vi ønsker velkommen Oddvar Ruud som ny redaktør. Det legges opp til jevnlige redaksjonsmøter i Bergen, der både redaktøren og vår layout og redaksjons4

Men det skjer da ting også her hjemme. Til høsten har It Was Fifty Years Ago – årgang 1966 premiere i Oslo konserthus, og til Beatlesfestivalen på Beitostølen kommer selveste Pete Best! Norge var faktisk tidlig ute med å få besøk av Pete Best, da han opptrådte på Oppsalmessen i 1989, dette var nemlig samme år som han pensjonerte seg som kommuneansatt i Liverpool og begynte i show business igjen. Pete spilte trommer for Beatles fra de startet som profesjonelle musikere i august 1960 i Hamburg, og han var med de i to år inntil han fikk sparken og ble erstattet av Ringo Starr i august 1962.


Peter Randolph Best ble født 24. november 1941, i Madras, India, og vokste opp i Liverpool. Hans mor Mona Best åpnet Casbah Club i kjelleren på familiehuset i Hayman’s Green, West Derby, og første band som spilte der (etter å ha vært med på å pusse opp kjelleren) var the Quarrymen, som den gangen besto av John, Paul, George og Ken Brown.

Etter at Pete ble med i The Beatles (som de hadde begynt å kalle seg), skaffet Mona gruppen mange spillejobber i Liverpool og omegn, ikke bare i sin egen klubb. Mona var halvt indisk, halvt engelsk og det indiske blodet har gjort seg gjeldende hos Pete, ikke minst etter hvert som han har blitt eldre. Pete har besøkt Norge fire ganger tidligere. Første gang var som sagt i 1989, deretter kom han tilbake i 1992, også dette i Oslo. Den gangen var han bare med som gjest og var dommer i en konkurranse. I 2001 deltok han på Across The Universe sitt Beatlesarrangement på Royal Garden Hotel i Trondheim, hvor han holdt foredrag og tok imot spørsmål fra publikum. I 2010 hadde han med seg bandet sitt da han deltok på «Schizofrenida gene» i Stavanger. På Beitostølen vil han både fortelle om Beatlesperioden, svare på spørsmål og spille med bandet sitt. Pete har etter hvert begynt å tjene litt penger som følge at han har vært en Beatle. I 1969 fikk han utbetalt en ukjent sum fra Apple som erstatning for at Ringo i et intervju med Playboy i 1965 hadde latt det falle en bemerkning som kunne tolkes dit hen at Pete var pillemisbruker. Tvert imot var han den eneste av de fire som hadde holdt seg unna narkotiske stoffer under Hamburgperioden. I 1995 inneholdt Beatlesalbumet «Anthology 1» flere spor med Pete bak trommene, og dette skal ha innbragt ham inntil £4 millioner i royalties, selv om han ellers ikke var involvert i prosjektet. Pete har også vært konsulent for uavhengige filmproduksjoner om Beatles, første gang for filmen «Birth of the Beatles» i 1980. I 2008 ga Pete Best Band ut albumet «Hayman’s Green», som kun inneholdt nye sanger skrevet av gruppen selv, men på konserter fremfører de gjerne sanger fra Beatlesrepertoaret i perioden 1960-62 - god gammel rock’n’roll! Her har man en sjanse til å få slått av en prat med en som var der i den tidlige tiden. Festivalen avholdes 14-16. oktober i år. La oss likevel ikke foregripe begivenhetene for mye, først har vi en sommer foran oss og den skal vi nyte. Sees vi i Bergen 24. juni? 5


THE BEATLES SETT GJENNOM INFOGRAFIKK Vet du hvilke Beatles-plater som domineres av Lennon og McCartney? Hvem som var mest innflytelsesrik med tanke på forfatterskap på de forskjellige platene? Og hvor mye bandet samarbeidet på skriving av sangene? Vet du hvordan låtene til The Beatles er bygget opp med tanke på vers, refreng, bro, intro/ outro, instrumental/solo og andre varianter? Hva vet du om tonaliteten i The Beatles sin låtskriving? Hvilke plater er “glade” og “triste”? Og hvilke Betales-sanger refererer til andre Beatles-sanger? Og hvordan så kalenderen til gutta i The Beatles ut gjennom hele Beatlemania? Her får du svarene i form av tekst og infografi k. Morsomt og lærerikt!

Infografikk er en fantastisk måte å vise fakta og statistikk på. Og der fin es mange om The Beatles. Jeg skulle gjerne hatt med fle e i denne artikkelen. Kanskje det blir en god artikkel til et fremtidig nummer. Vet du ikke hva en infografikk er, kan det enklest forklares som grafiske visuelle fremstillinger av informasjon, data eller kunnskap med hensikt å presentere informasjon raskt og tydelig. Det fungerer

naturligvis enda bedre online enn på print, og det er derfor du skal se på denne artikkelen som inngangsporten til infografikkene på www.chartingthebeatles.com/, en morsom digital verden fylt av vakre, lærerike og underholdende infografikker. NB! Konklusjonene i denne artikkelen er i sin helhet basert på infografi ker fra ChartingTheBeatles.com

Hvem var mest innfl telsesrik med tanke på forfatterskap på de forskjellige platene? Og hvor mye samarbeidet de egentlig? Her er kanskje ikke noen overraskelser for den erfarne Beatles-kjenner, men det er likevel morsomt å se grafisk hvem som har bidratt som låtskrivere på hvilke låter. Og det er interessant å se en grafisk

6

fremstilling av hvordan John Lennon, kapteinen i bandet, overlot tøylene til den ambisiøse styrmannen Paul McCartney. www.chartingthebeatles.com/#authorship


Please Please Me - En Lennon-plate

Help - En McCartney/Lennon-plate

John Lennon dominerte på Please Please Me. Han var med på alle de originale Beatleslåtene. Og hadde tre låter som han hadde skrevet uten hjelp av Paul McCartney før han kom i studio, Please Please Me, Do You Want to Know a Secret og There’s a Place. Paul McCartney hadde ikke skrevet noen helt på egen hånd. Selv om låtene I Saw Her Standing There, P.S. I Love You og Love Me Do regnes for å være McCartney-låter, bidro Lennon på begge to. Er du heldig får du høre både I Saw Her Standing There og Love Me Do på Paul McCartneys konsert i Bergen 24. juni i år. Da jeg var i London i fjor for å se Macca, spilte Paul McCartney og Dave Grohl fra Foo Fighters skjortene av hverandre på denne låten. Ellers kan vi bemerke at John hadde vokalen på syv av låtene, Paul på fem, George på to og Ringo på én. Hele fem av sporene på LP-en var cover-låter.

Jeg trodde Help var en Lennon-plate, men der tok jeg feil. Faktisk er det slik at McCartney bidrar med fem låter, og Lennon bidrar med nesten like mange. McCartney vinner med en tiendedel fordi han er med på låten Help. Harrison bidrar med to kutt, og to kutt er coverlåter. Selv om McCartney har med en av universets mest kjente låter, Yesterday, og en personlig favoritt i I’ve Just Seen a Face, har Lennon et sterkere låtutvalg. Help er fantastisk. Lennon på sitt aller beste. Han kommer også med sterke låter som You’ve Got To Hide Your Love Away, Ticket to Ride og You’re Gonna Loose That Girl. Rubber Soul - En Lennon-plate Rubber Soul er en plate hvor hele bandet bidrar. Riktignok er syv av låtene skrevet solo, Nowhere Man, Girl, og Run For Your Life av Lennon. You Won’t See me og I’m Looking Th ough You av McCartney. Thi k For Yourself og If I Needed Someone av Harrison. Men her fin er man også What Goes On hvor John, Paul og Ring samarbeider på en låt for første gang. I tillegg jobber Lennon og McCartney sammen på seks andre låter hvorav de kjente Drive My Car, Michelle, Norwegian Wood og In My Life. Selv om de to første er regnet for å være McCartney-låter, og de to siste Lennon-låter. viser de hvordan The Beatles setter prikken over i-en fordi de samarbeider. Men dersom vi teller opp og ser på grafikken ser vi at Rubber Soul er en Lennondominert plate.

With The Beatles - En Lennon-plate Med With The Beatles fortsatte Johns dominans. Han hadde tre helt egne låter, It Won’t Be Long, All I’ve Got To Do og Not a Second Time. Paul hadde én, men det var til gjengjeld en klassiker. All My Loving er for mange en av de beste låtene fra den tidlige perioden til The Beatles. Det er i alle fall en av mine. Nytt denne gangen var at George bidro med en låt for aller første gang. Don’t Bother Me var slettest ikke noe dårlig bidrag til et av de mest ikoniske og viktigste albumene i rockens historie. Og, tenk på at de noen måneder før hadde gitt ut den aller aller viktigste låten som tenkes kan, en låt som for alltid forandret ungdomskulturen i den vestlige verden. She Loves You var starten på Beatlemania, og når noen spør meg om hvilken låt som virkelig defi erer fenomenet The Beatles, er det aldri tvil i min munn. She Loves You er den ultimate Beatles-sangen.

Revolver - En McCartney-plate Revolver er naturligvis del to av Rubber Soul. Disse to platene kunne lett vært en dobbel-LP. Og gutta samarbeidet godt på Revolver også. Men ikke like godt som på Rubber Soul. På Revolver kommer man stort sett med egne låter i studio som ikke ber om input fra de andre. Lennon bidrar litt på Harrisons Taxman og McCartneys Eleanor Rigby og Yellow Submarine. Mens McCartney er med på Doctor Robert. Ellers kjører gutta helt egne løp. Harrison bidrar nesten med tre helt egne låter. John har med fi e egne låter, Paul har med med like mange, men man må kunne kalle Eleanor Rigby og Yellow Submarine for McCartney-låter på lik linje med Lennons Doctor Robert. Dermed ender Revolver opp som en “McCartney-plate”.

A Hard Days Night - En Lennon-plate A Hard Days Night er nesten en solo-plate fra John Lennon. Han har hele ti egne låter med. Paul har bare én, Thi gs We Said Today. Men så står han jo nesten 100 % bak ikoniske låter som Can’t Buy Me Love og And I Love Her, som vel egentlig kan kalles for McCartney-låter. For meg er dette de to sterkeste kuttene på platen sammen med tittelsporet fra John Lennon. Can’t Buy Me Love er spesielt bra og høres ut som tvillingbroren til She Loves You. Og jeg må samtidg legge til at låten som for alltid forandret verden, og som gjorde at The Beatles endelig slo gjennom i USA, I Wanna Hold Your Hand, ikke var med på A Hard Days Night. I Wanna Hold Your Hand var for øvrig en av de få låtene som ble til ved at Lennon-McCartney satte seg ned og komponerte en hel låt sammen. De “skitne” fetterne fra London ga ut sin signaturlåt et drøyt år senere, og de nøyde seg ikke med å holde i hånden. I can’t get no...

Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band - En McCartney-plate Mesterverket Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band er en McCartney-dominert plate. Konseptet var hans idé og Lennon og de andre to fulgte mer eller mindre lydig med. McCartney hadde fi e komposisjoner som han ikke fikk noe hjelp på. Videre hadde han idéen til, og dominerte på en rekke andre låter. Lennon hadde to egne samt Lucy In The Sky With Diamonds som jo er en Lennonlåt selv om McCartney bidro med 20%. Harrison hadde én låt. Ringo bidro ikke med noen, men til gjengjeld satte han vokalen sin på den umiskjennelige With A Little Help From My Friends. Summa summarum var Sgt. Pepper en McCartney-LP, og samarbeidslåten A Day In A Life var den beste på hele platen, og mange mener det er den beste innspillingen The Beatles noen sinne gjorde. Det er en låt satt sammen av to låter, én fra hver av mesterne, Lennon og McCartney.

Beatles For Sale - En Lennon/McCartney-plate Lennon dominerer ikke like mye på Beatles For Sale. Han har riktignok tre helt egne låter, No Reply, I’m a Loser og I Don’t Want To Spoil the Party. McCartney har bare én, I’ll Follow the Sun, selv om Lennon kun bidro med 10% på McCartney-låtene Every Little Thi g og What You’re Doing. I tillegg bidrar McCartney også med Eight Days a Week hvor Lennon hjalp til med ca 30%. Summa summarum er Beatles For Sale en plate hvor Lennon /McCartney bidro akkurat like mye. Seks av sporene var coverlåter. 7


8


Magical Mystery Tour - En McCartney-plate

med så sterke låter at det er nesten helt utrolig. Og mannen som bidrar med de aller beste er Harrison med Something og Here Comes the Sun. Er det to låter som kan fungere som musikkterapi så må det være disse to. Utsøkte. I tillegg kommer Lennon med klassikeren Come Together og Lennon/McCartney med suiten “The long one” på side 2. Det er helt fantastisk og så vakkert. Teknisk er platen den beste noen sinne. Jeg vil si at Abbey Road er en Beatles-plate som ikke domineres av hverken Lennon eller McCartney selv om McCartney står oppført med fle t låter. Harrison sine to er så gode at de nesten må telle for en tredjedel av platen, og i tillegg bidrar Ringo med sin andre komposisjon på en Beatles-LP, Octopus’s Garden.

Magical Mystery Tour var også et McCartney-prosjekt. Jeg skal ikke si noe mer om filmen. Men platen er jo egentlig utrolig bra dersom man ser på hvilke klassikere som er med. The Fool On The Hill, Your Mother Should Know, I Am The Walrus, Hello Goodbye, Strawberry Fields Forever, Penny Lane og All You Need Is Love for å nevne noen. I tillegg inneholder platen den første låten hvor alle de fi e medlemmene i The Beatles er kreditert, nemlig “Flying”. Dette skulle bare skje én gang til i karrieren til The Beatles. Men platen må kunne kalles en McCartney-plate, selv om både Lennon og McCartney bidro likt i forhold til klassikerne. Harrison hadde med én låt.

VET DU HVORDAN LÅTENE TIL THE BEATLES ER BYGGET OPP MED TANKE PÅ VERS, REFRENG, BRO, Det såkalte “The White Album” er etter min mening den INTRO/OUTRO, INSTRUMENTAL/SOLO OG ANDRE morsomste Beatles-platen å lytte til. Den inneholder alle slags sjangere, og har mange udødelige låter som jeg aldri VARIANTER? White Album - En Lennon/McCartney-plate

blir lei av. George Martin uttalte at dersom de hadde strippet den ned til en enkel-LP, ville det vært The Beatles sin beste. Jeg har forsøkt å plukke ut 14 låter som jeg liker aller best og laget en Spotify-playlist av dem. Du kan sjekke den ut her: https://open.spotify.com/user/high-fidelity/playlist/4hQT svYvHMw5AoqeAfGRKx

Dersom vi tar en titt på låtstrukturen på de forskjellige Betales-platene ser vi en interessant utvikling. http://chartingthebeatles.com/#songstructure På den første platen, Please Please Me ser vi at oppbyggingen er enkel. De brukte stort sett en standard to-bro modell med ett vers imellom, og bruk av refreng var fraværende. På With The Beatles gjentar de suksessen, men de benytter også mye mer refreng, eller Chorus som det også heter på engelsk. I tillegg har man lagt inn mange fle e gitarsoloer.

Er du enig? Uansett, The White Album var ikke noe bandprosjekt. Det er egentlig en plate som inneholder ti McCartney-låter, tolv Lennon-låter og fi e Harrison-låter. Og for aller første gang bidrar Ringo med en egen låt, Don’t Pass Me By. Sånn sett kan vi si at dette er to solo-LP-er fra hver av Lennon og McCartney og en halv en fra Harrison. Men etter min mening bidrar Harrison med to av sine aller beste komposisjoner på denne platen, While My Guitar Gently Weeps og Long, Long, Long. Nydelige låter begge to.

De påfølgende platene A Hard Day’s Night, Beatles For Sale, Help!, Rubber Soul og Revolver kopierer den samme låtstrukturen, mer eller mindre, selv om arrangementene blir mer sofistikerte. Men fra Sgt. Pepper og utover med unntak av “back to basic”-Let It Be, ser vi at låtstrukturen blir mer kompleks, og at sangene varer mye lengre. Se bare på A Day In the Life, Within Without You, Happiness Is a Warm Gun, Revolution #9 med fle e. Dersom du klikker på infografikken vil du få opp interessant informasjon på hver eneste låt. Her kan du lære mye som låtskriver eller nysgjerrig “Beatles-historiker”.

Let It Be - En McCartney-plate Let It Be ble som alle vet spilt inn før Abbey Road, men utgitt etterpå. Det var ingen hyggelig innspilling, og bandet gikk hverandre på nervene. Igjen var det snakk om et McCartney-prosjekt. McCartney ville tilbake til røttene og lage et album uten overdubbinger. Som vi vet endret Phil Spetor på det, selv om Let It Be (naked) ble gitt ut i 2003. Opptakene fra Let It Be innspillingene viser et band i oppløsning, men likevel kommer låter som Let It Be, Across The Universe The Long And Winding Road og Get Back. Fire av disse er reine McCartney-låter og han har med det, fle t og best låter med på platen. Lennon har tre, Harrison har to, én låt samarbeider alle i bandet på, og én er en 50/50 låt fra Lennon/McCartney. Ergo kan vi si at Let It Be er en “McCartney-plate”, fra start til slutt.

TONALITET ER EN ANNEN DEL AV LÅTSKRIVINGEN SOM ER INTERESSANT Å FØLGE Jeg kan dessverre ikke nok om gitar- eller pianospilling til å forstå dette fullt ut. Men det er fascinerende å se hvilke plater som er “glade” og “triste”. http://chartingthebeatles.com/#tonality Beatles For Sale og Help! bruker eksempelvis ikke mollakkorder, selv om Lennon synger Help me if you can, I’m feeling down...

Abbey Road - En Beatles-plate (McCartney/ Lennon-plate)

Så er er det morsomt å se grafisk at The Beatles var mest glad i G-, D-, A- og E-dur, og c-, g-, d-, b- og c#-moll

Abbey Road fremstilles gjerne som en lykkelig innspilling. Og det var den. Alle medlemmene i The Beatles skjerpet seg og ville virkelig gjøre en skikkelig plate på den gamle gode måten. Og når folk spør meg om hvilken plate som er den beste Beatles-platen sier jeg Abbey Road, selv om jeg noen ganger tenker at Revolver, The White Album eller Sgt. Pepper er best. De laget så mange gode og banebrytende plater at det er vanskelig å velge. Men på Abbey Road bidrar alle

I tillegg kan man muligens lese at Please Please Me er en enklere plate enn de andre fordi bandet benytter veldig mye E-dur. Platene Revolver, Sgt. Pepper, Magical Mystery Tour, The White Album er mer komplekse. Det som overrasker meg er at Abbey Road ikke fremstår grafisk som mer avansert.

9


HVILKE BETALES-SANGER REFERERER TIL ANDRE BEATLES-SANGER?

VERDT ET BESØK www.chartingthebeatles.com

Så er det morsom å se grafisk hvilke sanger som refererer til andre sanger både med tanke på tekst og melodi. http://chartingthebeatles.com/#selfreference I 1963 var det vanvittig mye turnering, og minimalt med tid i studio. Filminnspillinger gjorde man ikke da. I 1964 endret ting seg. Man fikk filminnspilling, mindre tid på veien og noe mer tid i studio, men ikke mye. Det fi e for gutta var at de faktisk fikk tatt seg fle e friperioder hvor de ikke måtte stille i et studio eller på en scene. I 1965 ser man hvordan The Beatles turnerer mindre, spiller inn mer film og bruker mer tid i studio.

Du kjenner sikkert til bruken av She Loves You i All You Need Is Love og Glass Onions referanse til Fool On the Hill og I Am the Walrus. Men visste du om bruken av strofen “he got walrus gumboot” i Come Together, eller referansen til Tell me Why (I already told you why) i What Goes On?

HVILKE BETALES-SANGER REFERERER TIL ANDRE BEATLES-SANGER?

Fra 1963 til 1965 ga man ut to album hvert år. I 1966 ser man hvordan The Beatles spiller sin siste konsert. Og hvordan de bevilger seg mye mer fritid og kutter ut filminnspilling for akkurat dette året. Man gir kun ut ett album, men det er tilgjengjeld klassikeren Revolver som de brukte mye lenger tid på å spille inn enn de foregående albumene.

Lurer du på hvordan kalenderen til gutta i The Beatles så ut gjennom Beatlemania i 63-66 er det bare å ta en titt på infografikken som viser oversikten over studiotid, filminnspillinger og turnéer. http://chartingthebeatles.com/#schedule

10


I

en tidligere utgave av Norwegian Wood har jeg skrevet om hvordan de unge målgruppene i USA oppfattet rivaliseringen mellom the Beatles og the Rolling Stones. Som alle lesere av NW vet, posisjonerte sistnevnte seg som et røffere alternativ til de fabalaktige fire, til tross for sin middelklassebakgrunn. Man skulle kanskje da tro at 1970- og 80 tallets tungrockere som vokste opp med denne rivaliseringen ville ha valgt the Rolling Stones som sitt favorittband? Jeg har ikke gjort en opptelling, og vet heller ikke om det er gjort noen slik. Men, Lemmy Kilmister fra Motörhead, Gene Simmons fra KISS, Ozzy Osbourne fra Black Sabbath, og Ronni Le Tekrø fra TNT er noen av de mange toneangivende tungrockere som i sine biografier har beskrevet hvor avgjørende inspirasjonen fra the Beatles var for deres satsning på musikken.

THEY’RE

SO HEAVY Av Dag Inge Fjeld

LEMMY KILMISTER SER PÅ BEATLES BOKS

Noen få av de fremtidige tungrockerere var så heldig å få oppleve the Beatles i Cavern Club. En av dem var Lemmy Kilmister som ble en av tungrockens store skikkelser gjennom bandet Motörhead han grunnla i 1975. I sin biografi White Line Fever fra 2004 skriver Lemmy om denne perioden: «I was lucky enough to see them play the Cavern club in Liverpool, back at the beginning. They were really fun, eating cheese rolls while singing, and they used to tell a lot of jokes. They were hilarious. They could have been a comedy team.» Lemmy hadde sin klare oppfatning om hvem som egentlig var tøffeste band i beatles-stones dikotomien: «the Beatles were hard men, too. Brian Epstein cleaned them up for mass consumption, but they were anything but sissies.» «The Rolling Stones were the mummy’s boys – they were all college students from the outskirts of London. They went to starve in London, but it was by choice, to give themselves some sort of aura of disrespectability. I did like the Stones, but they were never anywhere near the Beatles – not for humour, not for originality, not for songs, not for presentation.» Harde ord fra mannen som ble den tyngste av alle rockerne. Poenget fra Lemmy om originalitet er noe som andre også har gitt uttrykk for. Zack Wylde som er mest kjent for sine mange år som supergitarist i bandet til Ozzy Osbournes, ble intervjuet av nettstedet musicradar i 2009. I spørsmålet om hvilken side han tar i den store Stones eller Beatles-konflikten svarer Zack dette : 11


«if you’re going musicianshipwise and for the technically, it’s The Beatles.» Når han blir spurt ytterligere om hvem i the Beatles han har som forbilde kommer et annet interessant poeng som flere tungrockere synes å mene: “Not to take anything away from Lennon, ‘cause he was insanely brilliant. But McCartney? Musicianship-wise and singing-wise? You go from Yesterday to Helter Skelter to Maybe I’m Amazed that’s talent from another planet.»

sin oppvektst i industribyen Birmingham. Utsiktene til et voksenliv i fabrikklokalene gjorde han svært deprimert.

Når beatlemania bryter ut i Storbritannia høsten 1963 får outsideren John Michael Osbourne en form for åpenbaring om at musikk og artisteri kan være hans vei ut av elendigheten. Trolig var Liverpool også en viktig del av forklaringen her. Som vi kan lese i de fleste biografier om the Beatles var det uhørt på den tiden at noe kulturelt viktig kunne I den biografiske filmen God Bless komme fra den delen av landet. Ozzy Osbourne forteller Ozzy om

12

London var Hovedstaden og hadde et hegemoni som vi vanskelig kan forestille oss i det egalitære Norge. Når unge outsidere sitter rundt om i den kulturelle utkanten blir nettopp Liverpool-delen av beatlesfenomenet ekstra motiverende. Kanskje kan man sammenligne med årest seriemestre Leicester og den voldsomme fascinasjonen og respekten dette laget har fått fordi de bryter en så lang tradisjon med dominans fra London-Manchester lagene. Leicester og the Beatles er David mot Goliathene i sine respektive underholdningsgenre.


Gutterommet på Raufoss Tredje generasjon tungrockere kunne gå rett til Black Sabbath og bygge videre derfra. En av dem var Raufoss-gutten Rolf Ågrim Tekrø, bedre kjent som Ronni Le Tekrø. I biografien Hekta beskriver han en ungdomstid hvor kombinasjonen av Black Sabbath og the Beatles er det som forløser hans eklektiske spillestil. «The White Album, å herregud…» «The White Album ble avspilt, forgudet. Og kopiert. Dette var plata som forandra meg aller mest.» forteller Ronni. Han ble svært opptatt av å kombinere første og andre generasjon av rockere. «For meg ble det en besettelse å føye sammen det melodiøse fra Beatles og det tunge fra Sabbath.» FOTO: DAG INGE FJELD

Lemmy og Ozzy er to unge briter som får en viss organisk følelse med veksten til the Beatles I USA får deres jevnaldrende et big-bang møte med gruppen. Her er det selvsagt Ed Sullivan Show 9 februar 1964 som tente gnisten hos de mange vordende hardrockerne. Vi må ta med i beregningen at det oppstod et stort vakum når Elvis dro til Tyskland for å avtjene sn verneplikt. Markedsavdelinger i plateselskapene var flinke til å komme opp med en light-utgave, men det traff ingen kulturelle nerver. Produksjonene fra Phil Spector og Motown Records var små lyspunkter i en algoritme-drevet og sløvende periode. Når så de ekte, rebelskebak-fasaden guttene fra Liverpool entret USA og dro opp ratingen til tv-programmet ble en ny tidsregning introdusert. Den kvelden sitter en ensom 15 år gammel gutt i New York og ser opptreden på tv. Gene Klein har bodd i USA i 6 år, etter at han ble med sin mor fra Israel som niåring.

I biografien Kiss and Make Up skriver han «“My first thoughts about pop music were born that night, and they were simple thoughts: If I go and start a band, maybe the girls will scream for me.» Mange år senere lykkes Gene med å lage et band som bygget på det teatralske i beatles-konseptet. KISS var et kvartett med fire ulike personligheter som fans kunne velge sin favoritt blant. Selv husker jeg godt begrunnelsen for hvorfor Ace Frehley ble min KISS-helt i 1979. Ace var den litt tilbaketrukne sologitaristen som briljerte på en sjenert og rebelsk måte. Paul Stanley var sex-symbolet og svært godt likt av alle jentene på skolen, så han var det umulig å ha som helt. Gene Simmons ble for lett. I ettertid ser jeg at min begrunnelse blir veldig lik den som George Harrison-fans legger til grunn for sitt valg. 13


Kilden til evig liv?

For dem som har fulgt med på TNT-utgivelsene er det tydelig at dette hard-melodiøse fundamentet er til stede på alle albumene. I et intervju med NRK Lydverket om hvilken låt som har forandret hans liv er det While my Guitar Gently Weeps som blir trukket frem. Ronni hevder det er «verdens beste gitarsolo» vi hører der. «Hver eneste tone betyr noe gjennom hele komposisjonen.» (Selv om det var Eric Clapton som spilte gitarsoloen på dette mesterverket må komposisjonen og grunnlaget for det briljante tilskrives George.)

Jeg tror anerkjennelsen hos tungrockerne gjennom flere generasjoner er noe av det som kan holde the Beatles relevante i flere tiår fremover. Men dette avhenger nok også av om rocken kommer tilbake i popularitet. På samme måte som i 1977 får vi håpe det finnes jenter og gutter som sitter rundt om og ikke har hørt at rocken er død. La oss håpe de øver på basslinjene eller gitarriffene på White Album som forrige generasjon rockere gjorde. Dør rocken, dør mye av linken tilbake til the Beatles. Det kan bare ikke skje.

Dag Inge Fjeld holder jevnlig foredraget "Tomorrow Never Knows. Rockens underkommuniserte Innovasjonshistorie" for næringslivet sammen med Ronni Le Tekrø. Interesserte kan ta kontakt med ham for et tilbud på et foredragsshow. difjeld@me.com

14


Det ble en av de jobbene fra et 42-årig journalistliv som jeg vil huske resten av livet. Selvfølgelig fordi det er spesielt for et menneske med røttene dypt festet i 1960-årenes musikk og kultur å få møte en av legendene fra den tiden, men også fordi det ble et særdeles hyggelig møte med Gerry Marsden på The Pier Head Café i Liverpool denne juni-formiddagen i 1997.

PÅ BRYGGEKANTEN

Det kom en telefon fra Grieghallen til kulturavdelingen i Bergens Tidende i midten av juni 1997. De ville gjerne fortelle oss nyheten om at Gerry Marsden med band skulle komme til Bergen en gang på høsten, Vi kunne også få intervjue mannen, men vi kunne ikke regne med å få mer enn en time. Intervjuet ville finne sted på det daværende Pier Head Café, der Mersey-fergene la til.

MED GERRY MARSDEN Da vi kom til bryggeområdet som for øvrig ser helt annerledes ut i dag - hoppet den da 54 år gamle Gerry ut av en bil, hilste hyggelig ”hi, John!” til billettøren på Mersey-fergene, og kom oss i møte.

Først var det en fotografering ute på bryggekanten med en av fergene i bakgrunn, men så var det inn på kafeen, som ikke lenger eksisterer, og å sette seg ned ved ett av de mange bordene. Så begynte intervjuet, og det ble et av de møtene der tiden bare løp av sted. En time ble til to, og til mye mer. Vi fant tonen, og Gerry fortalte om sin oppvekst i bydelen

Vi slo til, undertegnede ble sendt til Liverpool og på St. Hansaften ankom jeg The Pier Head sammen med Liverpool Echo-fotografen Eddie Barford som vi hadde hyret inn for å fotografere..

15

Toxteth i Liverpool - et arbeiderklassestrøk der det var godt å bo, ifølge Gerry Marsden. - Faren min var jernbanearbeider, og så spilte han ukulele. Jeg er nok arvelig belastet. Jeg fikk min første gitar da jeg var ni år, og da forsto jeg at dette var noe for meg. Da jeg var 11 fikk jeg en ny gitar av onkelen min, og den kostet hele 25 pund. Jeg tror det var da jeg bestemte meg for å bli musiker, fortalte Gerry Marsden i intervjuet jeg gjorde med ham for 19 år siden.


Venn av John Lennon

I intervjuet forteller han også om at han sluttet på skolen som 15-åring for å bli bud på jernbanestasjonen. Den karrieren ble imidlertid kortvarig, for musikken tok mer og mer av tiden. I 1957 dannet han sin første gruppe, og i 1959 var den originale besetningen i Gerry and the Pacemakers en realitet. Det ble turer til Hamburg hvor de spilte sju om kvelden til to om natten, og det var spilling på The Cavern og andre klubber i Liverpool. Det krydde av band i Liverpool på den tiden, og selv om det var kamp om musikk-jobbene, var musikerne kamerater utenfor scenen. - Jeg kom godt overens med John (Lennon). Han og jeg hadde samme form for humor, og vi trivdes i hverandres selskap, sa Gerry i intervjuet.

Beatles-manager Brian Epstein fikk eter hvert også ansvaret for Gerry and the Pacemakers. Han skaffet dem mange jobber - og etter hvert også platekontrakt.

16


- Jeg og min familie skal reise gratis med disse fergene så lenger vi lever, fortalte han. Kanskje ikke så rart, med tanke på at nettopp hans sang har udødeliggjort fergene som krysser elven Mersey.

Slik fortalte Gerry Marsden denne historien: - Adam Faith fikk tilbud om å spille inn ”How Do You Do It?”, men han ville ikke ha den. Tilbudet gikk videre til Beatles, som spilte den inn, men heller ikke ville ha den. Så sa John (Lennon) ”gi den heller til Gerry and the Pacemakers”. Resten er historie…., sa Gerry.

Og så fortalte han om hvordan ”Ferry Cross The Mersey” var blitt til, faktisk bare noen meter fra der vi satt og pratet. Innspillingen av filmen ”Ferry Cross The Mersey”, der han, bandet og Cilla Black hadde hovedrollene, nærmet seg avslutning, men det var et problem: Man hadde ikke noen tittelllåt. Gerry fikk oppdraget.

- Så jeg gikk hit til bryggekanten der fergene legger til. Dag etter dag kom jeg hit for å fange opp stemningen. Og hvis du går bort til bryggekanten og hører nøye etter - og så spiller sangen - så vil du høre at introen er som små bølgeslag. Sa Gerry Marsden. Og hver gang jeg er i Liverpool går jeg ned til bryggekanten der Mersey-fergene legger til, titter utfor bryggekanten, lytter til bølgeskvulpet og nynner introen til en av de fineste pop-låtene jeg vet om.

Ferry Cross The Mersey

Så pratet vi om suksessene som fulgte - om ”You’ll Never Walk Alone” og fotball. Og om ”Ferry Cross The Mersey”. I løpet av intervjuet ankom fergen The Pier Head flere ganger, og hver gang ble de første strofene av Gerrys berømte låt avspilt over skipets høyttaleranlegg.

09 • 12. september 2016

BLI MED BERGEN BEATCLUB TIL

Meld deg på her: BergenBeatClub.com Du kan også ringe Hege i Egencia på telefon 55 54 36 19

17


Bergen Beat Club Cafe begynner oppladningen til Paul McCartney konserten i klubblokalene sine på Nøsteboden. Kvelden er tilrettelagt for mingling og man håper å få besøk fra Beatlesklubbene i Norge, Sverige og Danmark.

The Night Before

ST. HANSAFTEN INVITERER BBC CAFÉ TIL BEATLES TRIBUTE I NØSTEBODEN

Nøsteboden har bar med mer enn alle rettigheter. Dørene åpnes kl 19.00 Gratis adgang

Arrangementet er satt i scene av Alf Lambrechts og Erik Blindheim. Dørene åpnes kl. 19:00, og det holdes åpent helt til vertskapet sier at ”nå er det slutt” Det vil kun bli spilt musikk av The Beatles. Det vil også bli akustiske innslag fra våre lokale trubadurer: • Magnus Monstad • Odvar Ruud • Andy Halliday • og Thor Herbert Hermansen Et PA anlegg vil bli satt opp, med to mikrofoner i ekte Beatles ånd. Som vanlig lodder vi ut en gitar, og for anledningen blir dette en el-bass.

18


TONY BARROW ER DØD

Tony Barrow er død, tre dager etter at han fylte 80 år. Barrow ble født i Crosby, Lancashire, i England 11. mai 1936 og jobbet som pressetalsmann for Beatles mellom 1962 og 1968. Det var han som oppfant utrykket «The Fab Four», som først ble brukt i en tidlig pressemelding. Tidlig på sekstitallet hadde Tony Barrow (født Anthony F. J. Barrow) to jobber, som var meget tvilsomt forbundet: Han var ansatt i reklameavdelingen til plateselskapet Decca samtidig som han under psevdonymet «Disker» skrev ukentlige plateanmeldelser for Liverpool Echo! Det var som plateanmelder at han en dag fikk en henvendelse fra Brian Epstein om han ikke kunne skrive litt om Epsteins nye gruppe, The Beatles? Barrow svarte på henvendelsen at siden han jo kun skrev plateomtaler så måtte Liverpoolkvartetten først utgi en plate før han kunne skrive om dem. Så tok Barrow på seg den andre yrkeshatten sin, og jobbet i kulissene for at Decca skulle arrangere en prøveinnspilling med Beatles. Via omveier førte jo dette til at Beatles fikk kontrakt med EMI og begynte å utgi plater. Epstein og Barrow holdt kontakten, og som frilanser lagde Barrow PRmaterialet til «Love Me Do» og Beatles første LP. Epstein ble imponert og tilbød Barrow det dobbelte av det han tjente hos Decca for å begynne å jobbe for NEMS, Epsteins fi ma. Hans rolle var å ta seg av alt som hadde med PR å gjøre for Epsteins stall av NEMS-artister, Beatles inkludert. Juleplatene på fl ksidiscer var for eksempel Barrows ide, og han styrte gruppens pressekonferanser på turneene i 1965 og 1966. Når det gjelder juleplatene så skrev Barrow manus til de første (selv om Beatlesgutta improviserte litt utover det skrevne manuskriptet). Barrow skrev også teksten på baksidene av noen av Beatlesplatene, først

sett på baksiden av LP-omslaget til «Please Please Me», og skrev jevnlig i fanklubbladet «The Beatles Monthly Book». Da Beatles spilte sin siste konsert i San Franciscos Candlestick Park var Barrow til stede, og på forespørsel fra Paul spilte han inn konserten på kassett som et minne. Dessverre var det slutt på båndet like etter at de hadde satt i gang den siste sangen, «Long Tall Sally». Opptaket sirkulerer på bootlegs. Etter at Beatles startet Apple i 1968 var Barrow overfl dig, så han startet sitt eget PR-byrå. På syttitallet representerte hans byrå bl.a. Kinks, Cilla Black, Bay City Rollers, New Seekers, Bob Monkhouse, Hello, David Cassidy, Gladys Knight, David Soul, the Monkees, Tony Bennett, the Jackson Five, Andy Williams og Neil Sedaka. I 1999 ga han ut en liten bok på 56 sider som het «The Making of The Beatles’ Magical Mystery Tour» og i 2006 utga han boken «John, Paul, George, Ringo and Me: The Real Beatles Story» om sin tid med The Beatles. Denne boken anbefaler vi sterkt. Den kan være litt vrien å oppdrive, men siste utgave kom i Australia i 2011. Barrow dukket også gjerne opp i en rekke uoffisielle dokumentarfilmer om gruppen. Med Barrows død er det kun disse menneskene fra den indre sirkelen i Beatlesgjengen fra sekstitallet som fortTony Barrow styrer en av pressesatt lever: Paul, Ringo, Jane konferansene i 1965 Asher, Patti Boyd, Tony Bramwell og Peter Brown. Vi får håpe Mark Lewisohn fikk intervjuet Tony Barrow grundig for sitt andre bind av Beatlesbiografien sin «All these years» før Barrow døde.

19


BABY`S IN BLACK

I forrige blad tok vi et lite dykk i svenskenes flotte EP-flora og jeg har lyst til at vi skal reise videre til danskene i dette nummeret. Men isteden for en spesifikk gjennomgang av enkeltutgivelser tenkte jeg at jeg skulle få rette oppmerksomheten mot en ny ressursside på nettet: www.fabfour.dk.

EN VINYLENTUSIASTS BEKJENNELSER

Det opplyses at nettsiden drives av danske samlere og fans, og den er i kontinuerlig utvikling. Nesten daglig blir det lagt til ny info, bilder etc. – denne historikken kan man se under fanen «News». Som nevnt så omhandler denne diskografien både singler, EP’er, LP’er og CD’er. Som dere kanskje har skjønt, så er det singler som er min store lidenskap, og jeg skal prøve å holde meg til dette temaet i denne artikkelserien.

Mens det å samle på norske Beatlessingler gjerne handler om fargevariasjoner på cover, og da ofte kun små nyanseforskjeller som skyldes selve trykkeprosessen, så er danskenes herbarium betraktelig mer sammensatt. (Og for LP-samlere så er det nesten like ille – sjekk ut nettsida!) La oss kalle fargenyanser på coveret for Parameter 1. Som i Norge så skyldes nok de fle te fargeforskjellene i Danmark også variasjoner il.a trykkeprosessen. Derimot så har vi noen varianter som er helt defin tive, som f.eks sort/ hvit Twist & Shout (den «vanlige» er blå/hvit), Help!’s fargespenn – fra mørk turkis til gulgrønn, og A Hard Days Night hvor gulfargen også har erstattet hvit.

Men så skal paletten utvides betraktelig:

Parameter 2 er måten coveret er beskjært på. Trykkeriet Rotex, som presset de danske coverne, hadde minst 4 forskjellige beskjæringer iløpet av 60-tallet, og de fle te Beatlescoverne fin es i fle e slike varianter. Her omtales disse som «straight opening», «narrow tab opening», «wide tab opening», og «waved opening». Jeg kan legge til at det vel fin es 2 forskjellige «waved opening», slik at det totale antalle forskjellige beskjæringer egentlig er 5.

20


BILDEBESKJÆRINGER

Og når vi legger til tidligere nevnte fargeforskjeller og beskjæringer på coveret, så ender Parameter 3 er forskjeller på labelen. Og her er man opp med en utrolig mengde mulige kombijungelen STOR! nasjoner! Fra våren 1963 og fram til de siste danske Beatlesplatene ble presset på 70-tallet så endret Gå inn på www.thefabfour.dk de oppsettet på labelen et utall ganger. I Norge og kos dere, det har skiller vi gjerne mellom 3 forskjellige etikettihvertfall jeg gjort. typer («gammel» rød, «gammel» sort, «ny» sort), Også fin er man stadig mens danskene har et repertoar som mildt sagt vekk noe man behøver, er vanskelig å få oversikt over. Det aller letteste tsk tsk. er nok å gå inn på www.fabfour.dk, og sette seg inn i hvilke forskjellige labeler som fin es på de Til slutt en arrestasjon, dette forskjellige titlene, men vi kan prøve å oppsumkan ikke stå unevnt: mere kort: «We have excluded the blue variation of R5114, 'I Want • Både Odeon og Parlophone hadde røde To Hold Your Hand'. The sleeve etiketter i 63, sorte etiketter i 64, lilla og blå is Danish, with Danish etiketter i årsskiftet 64/65. writing on the back, but it Deretter sorte etiketter. was released only in Norway.» • Parlophone endret sin logo fra «sølvfarget £ på rød/sort bunn» til «sort £ på sølvfarget Det er åpenbart at den som har bunn» i 1964 skrevet dette aldri har sett • Odeon endret sin logo fra «Stolpe» til «Tårn» nevnte singel. Den rosa utgaven i 1965. av I Want To Hold Your Hand • Både Odeon og Parlophone endret som ble solgt i Norge hadde helt copyright-teksten fle e ganger il.a 60-tallet. riktig dansk cover, mens den • Utgiver ble også endret fle e ganger BLÅ utgaven er helnorsk (Skandinavisk Gramophon Aktieselskap -> (med norsk 10Topper på Electric & Musical Industries -> EMI-logo). baksiden), og en av de mest • «Recording fi st published + årstall» var i ettertraktede norske utgivelsene 63/64 på venstre side, mens i 64/65 trykte de den på høyre side. Tidlig i 65 byttet de ut dette overhodet. med en «stor P i sirkel + årstall», mens senere Se forrige julenummer av NW. samme år ble denne «stor P» endret Kilder: til «liten P» www.thefabfour.dk • I 1973 byttet de ut bildet av eplet i Beatles Forever 84-86 Apple-logoen. Når man så tar med i beregningen at disse labelforskjellene kan oppstå på tvers av hverandre så forstår man at jungelen er stor!

21


Bildene i denne artikkelen er tatt av Bente Gullerud og Trond Blindheim

22


The Sessions - a LIVE re-staging of The Beatles at Abbey Road Studios

EN PERSONLIG BETRAKTNING

Jeg har en kollega som har en kusine som er stolt av at hun en gang var på en Beatles-konsert! Dette var en viktig begivenhet i hennes liv. Det er forståelig at man føler det slik, Beatles var verdens beste, verdens mest innflydelsesrike og verdens mest populære band. Men å oppleve dem på konsert var ikke mange forunt -­ kun de som så dem i Cavern og på The Iron Door i Liverpool, eller i Hamburg før de slo igjennom, eller de som så dem i de hektiske årene fra 1963 til 1966 hvor de spilte over store deler av verden - Europa, USA, Australia, Japan, Filippinene foruten en rekke konserter i England. Vi som bor i Norge var nok nærm-

est dem når de spilte i gymsalen på Sundsta Läroverk i Karlstad fredag 25. oktober 1963. Beatles’ konsertprogram i årene 63-66 var meget tettpakket, men etter hvert ble konsertenes musikalske innhold mindre og mindre viktig - det viktigste var begivenheten. Publikum ble så hysteriske og laget så mye hyl og skrik at det var vanskelig å høre musikken. Paul møtte for noen år siden en som hadde vært publikum under en Beatles-konsert i USA, og Paul spurte «How did we sound?». Publikummeren svarte «Can’t say. Couldn’t hear a thing». Paul lo. 


Men i dag - er det mulig å oppleve en Beatleskonsert i dag? Nei, det er ikke mulig. Men det finnes etterligninger. Av svært mange ulike salg. Beatles var et så stort og viktig fenomen i, ja, verdenshistorien, og det er opplagt at det da kommer til å være et marked for live Beatlesshow eller live Beatles-musikk i all fremtid. Denne type tilbud kan deles inn i tre kategorier: 1) Musikere som bare spiller Beatles-musikk. Ett av mange eksempler på dette er de som nå spiller en serie konserter hver år i Konserthuset i Oslo. De begynte i 2013 med å fremføre Beatles’ samlede produksjon i 1963, i 2014 fremførte de Beatles’ samlede produksjon i 1964, osv. Noen av de bandene som gir slike konserter førsøker å etterligne Beatles’ egne versjoner mest mulig, mens andre lager sine egne tolkninger. 2) Band som består av musikere som ikler seg parykker og samme typer klær som Beatlene hadde i ulike faser av sin karriere

og som fremfører låtene så likt som originalene som mulig, og 3) noe som nærmest er teaterstykker (eller filmer, men da er ikke fremføringene live) som forsøker å lage en historie ut av låtene. Eksempler på dette er Hallo-adjø, som gikk på Centralteatret i Oslo i 1980, og som undertegnede anmeldte i Norwegian Wood nr 3, august 1980. (Det er blitt laget flere filmer med et slikt utgangspunkt, blant dem er Sgt. Pepper Lonley Hearts Club Band (1978) med en rekke artister, bla. Bee Gees, og hvor musikken ble produsert av George Martin, og Across the Universe (2008). Ingen av disse filmene har vært vellykkede.)     Men tilbake til live-musikk: Først ute av denne type show var vel Broadway-musikalen  Beatlemania, som ble spilt mer enn 1000 ganger i årene fra  1976 til 1979. Jeg så den i august 1976, og det var en sterkere opplevelse enn jeg hadde forventet. Fire musikere, kledt og sminket slik at de skulle ligne på John, Paul, George og Ringo, kom på scenen - først i

24

Pierre Cardin-dressene, så i uniformsjakkene de brukte på Shea Stadium-konserten, deretter i Sgt. Pepper-uniformene, og til slutt i Abbey Road-antrekkene med John i hvit dress, etc. – og de fremførte et femtitalls Beatles-låter så nært opp til originalene som de var i stand til. Det var stort å se dette.     De to tingene som slo meg sterkest var følgende: 1) lyden. I min første periode som Beatles-fan lyttet jeg til Beatlesplatene på min egen Bambino-platespiller: en liten batteridrevet sak i plast med avtagbart lokk hvor høyttaleren var plassert. Når lokket ble tatt av kom en tallerken og en arm med pickup til syne. Plater spilt på denne innretningen låt svært bra, bra nok til å skape begeistring og glede hos de heldige som var innen hørevidde, ihvertfall hos de som ikke var foreldre. Men når man hørte denne musikken på et state-of-the-art lydanlegg på et Broadway-teater så var det noe helt annet: det var kraftig, dypt, klart, rent. Og ikke minst sterkt.  


Men det andre poenget er viktigere 2) Beatles-gutta var briljante musikere: Paul var en super bassist, George var en glimrende gitarist, John var briljant som rytmegitarist og Ringo var den perfekte trommeslager for en gruppe som var fokusert på å fremføre musikk (og som da ikke hadde som fokus å la instrumentalister briljere på bekostning av musikken.) Men det er mer: John og Paul var blant de aller beste sangerne innen denne sjangeren, de kunne synge alle typer sanger (tenk på spennvidden mellom «Long Tall Sally» og «I Will», mellom «Twist and Shout» og «Julia»). George hadde en stemme som var mer sår, forsiktig og tilbakeholden, men også briljant på sitt vis (lytt f.eks. til «Within You Without You» og «Something»). Ringo kunne også synge, men hans stemme hadde et

mer ordinært preg. Disses stemmer gikk også svært godt sammen; når de koret med hverandre ble det sublimt. Hørte man på en BeatlesLP eller var man på en konsert me dem kunne man altså høre fire sangere, men lyttet man til konkurrenter som Stones eller Dylan hørte man bare én.   I tillegg var tre av Beatlene glimrende komponister. Men det er mer: disse fire var fantastisk godt samkjørt. De fire var helt forskjellige som personligheter, men når de spilte sammen var de som én integrert og velfungerende organisme.   Dette betyr at en Beatles-konsert (i perioden før de begynte å gi blaffen fordi ingen kunne høre dem) var noe helt spesielt - de var alle unike og karismatiske i tillegg til å være dyktige og samkjørte 25

musikere. Og dette kan ikke gjenskapes i show som Beatlemania. Slike show vil derfor alltid mangle noe. Selv om musikken kan spilles av de dyktigste musikere som er å oppdrive vil en slik konsert av denne type alltid mangle noe.   Derfor vil konserter med tributeband alltid være en skygge av originalene, og derfor vil vi aldri kunne oppleve hvordan det virkelig var å være i publikum under en Beatles-konsert, slik min kollegas kusine husker den dag i dag. Heldigvis finnes det filmopptak fra hele perioden, helt fra Ed Sullivan-showene tidlig i 1964, via den glimrende Washington-konserten i februar 1964, og til konserten på taket av Apple-bygningen 30. januar 1969. Film er ikke virkelighet, men dette det beste vi har. Og mye av det som finnes er svært godt. 


26


Det er dog et marked for live Beatles, Hva gjør man da? Det vanligste er som antydet er tribute-band, som det finnes mange av. Et dyktig band er det norske Det Betales. Men det finnes også show a la Beatlemania. Slike show er blitt vanlige; pr i dag går det i London show basert på sangene til Carole King og på sangene til Michael Jackson. Inntil nylig var et show basert på sangene til Queen (We will Rock You) en av Londons teaterverdens største suksesser, den gikk i 12 år. Fra 2012 har også Beatles-musikalen Let it Be blitt fremført i London og rundt omkring i England. Opplegget i denne musicalen, som jeg så i 2013, var omtrent det samme som Beatlemania.   Ett show er helt annerledes: Cirque de Soleils merkelige Love, som siden 2006 er blitt fremført i Las Vegas. Dette er annerledes enn de andre showene som omtales her fordi det er et offisielt Beatles-

produkt, og fordi det ikke fremføres live-musikk - musikken som fremføres er remiksede opptak av Beatles selv. Danseog akrobatnumrene som følger musikken ligner ikke på noen ting. Det som imponerte meg mest da jeg så showet i 2010 var lyden, som er den beste jeg har hørt. Dette bringer oss til det foreløpig siste på listen: The Sessions - A live restaging of The Beatles at Abbey Road Studios, et show som hadde premiere i Royal Albert Hall 1. april 2016, og som deretter skulle på turné over store deler av England og Sentral-Europa.   Ideen til showet kom fra Stig Edgren, som har erfaring fra å lage show med alt fra Madonna og Barry Manilow til Bill Clinton og Paven. Koreograf var Kim Gavin, som var ansvarlig for åpningsshowet til OL i London 2012. Men antaglig viktigst var den ene forbindel27

sen til Beatles, Geoff Emerick. Alle har sett dette navnet på en rekke covere til Beatles-album; han var tekniker på Revolver, Sgt. Pepper, The Beatles og Abbey Road. For denne forestillingen er har kreditert som «creative consultant». Det er med en kolossal forventning vi kommer inn i Royal Albert Hall - stedet hvor alle de store har spilt, også The Beatles (i et radioopptak for BBC i april 1963, og i Pop Prom i september samme år)*. Minnekonserten for George Harrison i 2002 ble også avholdt der. Lokalet er vakkert og gammelt, men ikke forfallent. Vi har gode plasser på balkong, og ser ned på en stor scene midt i salen, en scene som på de tre sidene ut mot publikum er dekket av gjennomsiktige forheng hvor det projiseres bilder og tekster: informasjon om forestillingen, avisoverskrifter om Beatles fra 60-tallet.


Noe selvskryt forekommer også: «I denne forestillingen bruker vi 43 musikere for å gjenskape det som de fire i Beatles gjorde alene», noe som ikke er helt sant i og med at Beatlene dels hadde hjelp av en rekke andre musikere - Alan Civil, David Mason, Eric Clapton, Billy Preston, en rekke violinister, cellister og blåsere på «Yesterday», «Eleanor Rigby» og «A Day in the Life», og ikke minst George Martin på piano på et stort antall innspillinger - og dels kunne hver og en spille flere instrumenter samtidig i og med at de kunne legge på flere lag på opptakene.  

Evenementet fremstilles som om man skal være flue på veggen i Abbey Road studioet mens Beatlene jobbet frem sine innspillinger. Scenen skal visstnok være «a meticulously restored Abbey Road Studio 2» og publikum blir invitert «into the very studio where John, Paul, George and Ringo recorded their most recognisable tracks». (Sitater fra programmet.) Dette er på flere måter en overdrivelse: Studioet i Abbey Road var kun meget skjematisk gjengitt: vi så en gulvflate, en trapp opp til kontrollrommet - en trapp som av

28

uvisse grunner ble skjøvet ut av og inn på scenen gjentatte ganger i løpet av forestillingen uten at det var mulig å se noen god grunn til dette - og der oppe bak en miksepult satt en tekniker og en skuespiller som skulle være George Martin. På gulvet kunne man se tre grupper av musikere som spilte ca 50 utvalgte Beatles-låter, og de skiftet på slik at når en gruppe var ferdig med en låt fortsatte en annen gruppe med en annen låt. Innimellom kommenterte «George Martin» ulike aspekter ved låtene eller ved Beatles’ erobring av verden.       


Mht. utviklingen av soundet på låtene var det vel bare ett eksempel som ble vist: Vi så at en gitar sto lent mot en forsterker, dette ga en feedback-effekt, og «John» sa at dette måtte de bruke på den låten de holdt på med å spille inn «I Feel Fine».   De som regnet med at dette kun skulle være en realistisk gjenskapning av det som skjedde i studioet ble nok noe overrasket av dansenumrene: et av dem besto av fire dansere i politiuniformer som danset en merkverdig, men underholdende, dans, mens det andre nummeret er umulig å beskrive på noen annen måte enn å si at det var en gruppe dansere som dannet en rekke inne i en genser uten ermer med plass til åtte personer et-

ter hverandre slik at bare hodene og bena var synlige. Artig, men jeg tror nok ikke at det var noen slike opptrinn i studioet da Beatles spilte inn sine låter. Hvis Beatlene så slike absurde ting i studio var det nok pga. noe de røkte.        

mangle fordi Beatles var helt unike.   Verd å se? Ja. Men det viktigste er som alltid musikken, og la meg da avslutte med å sitere noe som en anmelder skrev om filmen Backbeat (som handlet om Beatles i Hamburg før gjennombruddet), og hvor musikken ble spilt av musikere som var populære da filmen ble spilt inn: «de som fremfører musikken er gode, men ikke så gode som originalene. Llytt derfor heller til de originale Beatlesplatene» – noe som forøvrig er et godt råd i praktisk talt enhver sammenheng!

Men til det viktigste: musikken. Den var bra. Dvs. komposisjonene er fantastiske, og fremføringene var godt og kompetent utført. Nei, det var bedre enn dette; de som fremførte musikken var svært gode, de som sang sang godt, og de som spilte spilte godt. Stemmene lignet på originalene, arrangementene var nær originalene, og det å høre ekte strykere på bla. «She’s *Takk til Roger Stormo for disse Leaving Home» var stort.   opplysningene Men det spesielle som Beatles hadde, det manglet. Og det må

29


Trekkspill-Ringo utenfor Admiral Grove 10

Kjøpelysten fan kjøper sitt tredje Beatles-hus Foto: Erik I Blindheim

R

ingo Starrs barndomshjem er det seneste i rekken av hus som en kvinne fra London har kjøpt. Først George Harrisons daværende hus i Speke, så huset som John Lennons mor Julia en gang bodde i. Og nå huset som var Ringo Starrs adresse fra treårsalderen og til han flyttet til London tyve år senere. En kvinne fra London elsker The Beatles. Så mye at hun tydeligvis samler på barndomshjemmene til Beatles. Derfor har hun de siste årene kjøpt opp hus, og forleden ble et nytt lagt til samlingen: trommeslageren Ringo Starr beskjedne barndomshjem i nummer 10 Admiral Grove i Liverpool. Pris? Rundt 838 670 kroner.

Prisen endte opp på 180.000 kroner mer enn hva huset opprinnelig

Ringos mor Elsie i stua i Admiral Grove 10, etter at Ringo hadde flyttet u

ble vurdert til. Men Jackie Holmes ville så gjerne eie mursteinshuset Ringo Starr bodde i fra han var 3 år gammel til han var 23. 30

Ringo ble født i Madryn Street, og bodde der til foreldrene skilte lag da han var tre år. Moren Elsie leide deretter Admiral Grove 10, som hadde billigere husleie og lå rett opp i gaten fra Madryn Street. Ringo flyttet ut da Beatles bosatte seg i London, men moren og stefaren Harry Greaves fortsatte å bo i Admiral Grove til Ringo kjøpte et hus til dem i Gateacre. Ifølge husets forrige eier Margaret Grose var det Ringos onkel som flyttet inn i huset da Elsie flyttet ut. Grose flyttet inn omkring 1975 og bodde der til hun døde i fjor, 91 år gammel. En av betingelsene for salget av huset var at det ikke skulle benyttes til museum.


Jackie Holmes I 2014 og 2015 sikret velbeslåtte Beatlesfan Jackie Holmes seg både George Harrisons tidligere hjem i Upton Green i Speke såvel som det tidligere hjemmet til Julia Stanley Lennon, Johns mor, i Bloomfield Road i Allerton. Hun planlegger å bosette seg i huset i Bloomfield Road, hvor Julia lærte unge John å spille banjo, og leie ut George Harrisons tidligere hjem i Upton Green i Speke som et objekt med Beatlestema. Huset i Bloomfield Road ble solgt for £155,000 i slutten av mars 2015, mens Upton Green gikk for £156,000 i oktober 2014. 24. mars 2016 kjøpte hun altså sitt tredje Beatlesrelaterte hus på auksjon i Cavern Club, Admiral Grove 10 for £70,000. Hun sier til Liverpool Echo: “Jeg har kjøpt et

Beatlesfan Jackie Holmes (49) eier nå tre Beatlesrelaterte hus i Liverpool. Foto: Liverpool Echo.

Beatleshistorien”. “Jeg kommer til å pusse opp Ringos tidligere hus til akseptabel standard, og jeg ser etter en leieboer som vil ta vare på huset

Ringos mor Elsie og stefar Harry i stua i Admiral Grove 10, etter at Ringo hadde flyttet ut

og planlegger å flytte hit snart”. Hun synes at de husene hun har kjøpt er relativt billige, i forhold til boligprisene i London, der man knapt får kjøpt en garasje for det hun har kjøpt hvert enkelt Beatleshus i Liverpool for. “Jeg er fornøyd med prisen jeg betalte, og vil feire kjøpet sammen med venner når jeg er tilbake i London.”

Andre oppkjøpere I oktober 2013 ble John Lennons barndomshjem i 9 Newcastle Road i Wavertree (like ved Penny Lane), solgt på auksjon for £480,000 til en ukjent budgiver per telefon. Ett av Paul McCartneys barndomshjem i 72 Western Avenue ble solgt på auksjon i Cavern Club i februar 2015 for £150,000 til en anonym kjøper.

og sette pris på dets historie. Jeg Beatlehus hvert år siden 2014. Det elsker 50-tallet og jeg elsker the er ikke slik at jeg vil kjøpe hver av Beatles – jeg har fått mange venBeatlenes tidligere hjem, husene ner i Liverpool på grunn av dette, jeg har kjøpt har en spesiell plass i 31

Ringo på besøk hos Elsie og stefar Harry i stua i Admiral Grove 10 i 1964.


BEATLESCOVERET SOM NEKTET Å DØ

En svart hvit reproduksjon av originalbildet

Riktignok befant de seg for første gang i Miami Beach i Florida og været var godt. Likevel skuttet John, Paul, George og Ringo seg før de hoppet ned i det kalde badebassenget denne februardagen i 1964 – i forhold til lufttemperaturen var det iskaldt. Det sier litt om hvilke prøvelser de lot seg gjennomgå for å erobre verdens største marked, USA. De var tross alt forespeilet forsiden på det som den gangen kanskje var verdens mest leste blad, magasinet LIFE. Slik skulle det imidlertid ikke gå. 32


«Til slutt besluttet, Hedley Donovan, som vikarierte som sjefredaktør for George Hunt, at Beatles ikke var viktige og seriøse nok for forsidebildet. Istedet valgte han den uken et fargebilde fra Kypros, der det var krig.» Men Loengard innrømmer at har begynt å like bildet bedre etter som årene har gått. Det er ikke mange som vet at Loengard opprinnelig tok bildet i farger, men fargeoriginalen gikk tapt like etter at bildet sto på trykk i sort hvitt i det bladet som kom ut 28. februar 1964. «Nylig,» sier han, «etter å ha fargelagt bildet selv og lekt meg med det på datamaskinen, følte jeg – for første gang, egentlig – at Donovan tok feil. Det kunne ha vært et sterkt cover, selv om det ikke er et godt bilde.» «Harry Benson, tok som kjent et fantastisk bilde av Beatles rundt den samme tiden,» sier Loengard «Det hvor de har putekrig i et hotellrom. Det er et meget godt lagd fotografi». Norwegian Wood benyttet en fargelagt versjon av Bensons ikoniske bilde på forsiden av NW nr 136. «Mitt eget Beatlesbilde,» legger han til uten å vise anger, «er et annenrangs, eller kanskje endog et tredjerangs bilde. Og likevel benyttes det fortsatt.»

Endelig fikk Beatles orsiden på LIFE, i august 1964. Det skulle bli fle .

For veteranfotografen fra bladet «Life», John Loengard er ikke bildet han tok i et svømmebasseng i Miami Beach for 52 år siden særlig godt. «Jeg syntes aldri at det var et godt bilde,» sa Loengard til LIFE.com i 2014. «Det er ikke spesielt uttrykksfullt, etter min mening. Men gitt bildets historie og appellen til menneskene som er avbildet dukker det opp – år etter år..» Loengard jobbet også som bilderedaktør for LIFE i årene 1973 til 1987. Han forklarer at bildet var ment å skulle benyttes på forsiden av bladet, men dukket i stedet opp i spalten «Miscellany», en populær spalte som inneholdt bildet i sort/hvitt. «Jeg dro ned til Florida for å ta dette bildet etter å ha blitt spurt om jeg hadde noen ideer om hva man kunne gjøre med Beatles på et forsidebilde», erindrer Loengard. «Det var min ide å ha dem i et basseng – men vi kunne ikke finne et oppvarmet basseng, vannet i det bassenget vi brukte var kaldt, og det var stadig et problem med andre pressefolk som prøvde å komme seg inn. Det måtte være et basseng som var stengt for almennheten. Det vi endte opp med var et privat basseng, med skjelvende og frysende Beatles. Mitt inntrykk av disse guttene var at de var som fire elever fra videregående. Det var sånn at de hadde begynt å få skjeggvekst men ikke helt vet hva du skal gjøre med det.

I 1984 dukket bassengbildet endelig opp på forsiden, nå i fargelagt versjon 33


, legging n farge ha hatt e g e s d le r Loenga han gjerne vil 1964 ar k u li r s b d fe g i la veret o c ĂĽ p det

g av eleggin en farg ngen gjort n n a n E ga denne bildet, atør m av en a

34


HAIL RINGO

Foto: Richard Avedon. 35


Richard Avedons Beatlesportretter I januar 1965 møtte den amerikanske fotografen Richard Avedon tilfeldigvis Beatles på klubben Ad Lib i London. Han var i byen for å forberede et oppdrag for magasinet Harper’s Bazaar. I et fotostudio i et penthouse i Thompson House, 200 Gray’s Inn Road, London, tok AveTo og et halvt år senere ble Beatles individuelt fotografert av Richard Avedon den 11. august 1967 i det samme fotostudioet – som igjen skulle benyttes av Beatles som en av flere locations på «Mad Day Out» fotodagen 28. juli 1968. Avedon hadde en karriere som rakk over seksti år, han døde i 2004 i en alder av 81 år mens han var på oppdrag i Texas for avisen The New Yorker.

don portrettbilder av Ringo, med laurbærkrans på hodet som en romersk keiser. Ett av disse bildene ble først publisert i avisen Daily Mail 12. mai 1965, under overskriften «Hail, Ringo».

ingen detaljer. Plakatene som ble publisert av Varagids er de minste, og måler 47 cm x 68 cm. Stern og Daily Express versjonene måler

Den amerikanske fotografen tok et ukjent antall bilder av gruppens medlemmer under fotoseansen i august 1967, oppdraget var bestilt av Brian Epstein på vegne av NEMS, som viderebefordret bildene. Fire av portrettene ble i etterkant dekorert med psykedeliske farger og effekter. De kom på trykk for første gang 9. januar 1968 i det amerikanske bladet Look, og ble deretter solgt som plakater. Men dette var en internasjonal kampanje fra NEMS’ side, og bildene ble også publisert i Stern Magazin i Tyskland, Daily Express i England og Varagids i Holland. I ettertid har det også blitt kjent at bildene i tillegg ble publisert i Japan, men der har vi dessverre 36

47,7 cm x 68,7 cm, og de største utgavene var de amerikanske, som målte 57,15 cm x 78,74 cm.


Ifølge kontrakten Avedon skrev med NEMS solgte han rettighetene til alle sine Beatlesportretter til NEMS Enterprises, Ltd. Med dette fraskrev Avedon seg rettighetene, men fikk likevel royalties som ble betalt til hans selskap Richard Avedon Posters, Inc. Den 27. august 1967, seksten dager etter Avedons Beatles photo

I USA kunne man bestille settet for $1.50 fra en kupong i bladet Look, og vente på at de kom i posten. I tillegg kunne man kjøpe plakatene fra kiosker, hvor de ble presentert i en kartongeske for display. En femte plakat var et langt banner som gikk under navnet «Mount Rushmore», og det hadde lik størrelse i alle landene, 101 cm x 37 cm. I Norge kostet plakatene 30 kroner.

session døde Brian Epstein av en overdose alkohol og piller. Clive Epstein overtok som direktør for broren Brians NEMS Enterprises, Ltd. For å unngå å betale arveskatt måtte han raskt selge NEMS. Dette gjorde han, og solgte selskapet til investorselskapet Triumph Ltd i 1969. For pengene kjøpte han aksjer i Triumph med pengene . Hans mor Queenie fikk aksjene, men Triumph gikk konk og dro nesten med seg familien Epstein i dragsuget.

37

Ettersom bilderettighetene til fotografiene av Beatles var eid av NEMS, og NEMS ble solgt til Triumph, Ltd, så fikk de også overført bilderettighetene. Da Triumph gikk konkurs ble rettighetene til disse bildene holdt av bobestyreren i konkursboet. På dette tidspunktet kunne Richard Avedon ha kjøpt tilbake rettighetene til sine Beatlesbilder fra boet, men det gjorde han ikke. De fire psykedeliske bildene ble senere publisert i en rekke blader og magasiner verden over på syttitallet, typisk som en side i det aktuelle bladet, som du kune rive ut og henge på veggen. Disse senere opptrykkene har ingen reell verdi, annet enn papiret de er trykket på. Det er de originale 1968-printene som stadig er i omølp og selges til varierende priser på ebay og andre steder.


38


Uten tanke på bilderettighetene lagde Richard Avedon i 1990 et nytt opptrykk av de fire bildene som han solgte som en portefølje i ni opplag. Disse målte 55cm x 43.9cm og ble trykket på adskillig bedre papirkvalitet enn de originale fra 1968. Alle disse oppnår i dag høye priser på samlermarkedet, og selges typisk via store auksjonshus, til tross for tvilsom copyright.

De fire portrettene ble senere benyttet på Beatlesalbumet «1» i 2000, og medfulgte vinylutgaven både da og på senere utgaver av albumet. Samtidig som han lagde de fire «psykedeliske» portrettene, benyttet Avedon et annet sett bilder til å lage en collageplakat. Dette har også, i redigert utgave, blitt benyttet på et Beatlesalbum.

ville Capitol gjenta suksessen ved å utgi nok et tematisk Beatlesalbum, kalt «Love Songs». Innpakningen av dette albumet ble designet av daværende Art Director for Capitol records, Kenneth R. Anderson. Julen 1977 var i emning, og Capitol ville slå mynt på en ny Beatlesbølge. Anderson ønsket å benytte “Mount Rushmore” collaget, men det han ikke visste var at dette egentlig besto av fire enkeltbilder. I tillegg ville Anderson at Paul McCartney skulle ha en mer prominent plassering på bildet - Paul var tross alt hovedkomponist på mange av sangene på albumet, dessuten var han den eneste Beatlen som fremdeles ga ut sine plater på Capitol på denne tiden. Ved hjelp av diverse airbrushteknikker lagde derfor Capitol Records en ny versjon av «Mount Rushmore» som skulle benyttes på albumet.

Collaget går under kjælenavnet “Mount Rushmore”. Etter suksessen med samlealbumet «Rock and Roll Music» i 1976, Det luksuriøse samlealbumet i imitert skinn gjorde det greit den julen, og holdt seg på Billboardlistene i 31 uker, med et totalt salg på 3 millioner enheter. Det var likevel det første Beatlesalbumet på Capitol som ikke kom inn på topp 10, ja faktisk ikke på topp 3 siden «The Early Beatles». Beste plassering var 24.

Collage satt sammen fra de fi e individuelle bildene over Collaget ble også benyttet, både i Look og som et banner til salgs sammen med de fi e fargerike.

39


Sporliste:

Albumet inkluderte en påkostet Alle sanger komponert av John bok med kalligrafiprintede tekster Lennon og Paul McCartney, på pergamentliknende papir. unntatt der dette er notert. Selve omslaget var i brun skinnimitasjon, og logoen på forsiden Side 1 i simulert gullfolie. “Yesterday” – 2:03 En luksusutgave på gul vinyl ble “I’ll Follow the Sun” – 1:47 også presset opp. En planlagt sin“I Need You” gle med samme design, «Girl» George Harrison) – 2:27 med «You’re Gonna Lose That “Girl” – 2:30 Girl» på baksiden ble trukket før “In My Life” – 2:24 platene var presset opp, men etter “Words of Love” at coveret hadde gått i trykken. (Buddy Holly) – 2:12 “Here, There and Everywhere” Disse singlecoverne er i dag sjeldne samleobjekter. – 2:22 Side 2 “Something” (George Harrison) – 3:00 “And I Love Her” – 2:28 “If I Fell” – 2:18 “I’ll Be Back” – 2:21 “Tell Me What You See” – 2:35 “Yes It Is” – 2:38 Side 3 “Michelle” – 2:40 “It’s Only Love” – 1:55 “You’re Going to Lose That Girl” – 2:16 “Every Little Thing” – 2:01 “For No One” – 1:59 “She’s Leaving Home” – 3:35 Side 4 “The Long and Winding Road” – 3:37 “This Boy” – 2:12 “Norwegian Wood (This Bird Has Flown)” – 2:02 “You’ve Got to Hide Your Love Away” – 2:07 “I Will” – 1:46 “P.S. I Love You” – 2:02

Da man besluttet å utgi Beatlesalbumene på CD i 1987, ble katalogen strømlinjeformet til kun å skulle inneholde de offisielle britiske albumene, sammen med en spesiell samling ikke-album spor kalt «Past Masters» som var satt sammen av Mark Lewisohn. Men i 1993 tenkte man nytt og besluttet å utgi samlerne fra Capitol, det røde og det blå dobbeltalbumene. I senere år har man sluppet opp kontrollen ytterligere, med utgivelse av både de amerikanske og noen japanske album på CD. Men man har holdt seg unna de andre samleralbumene fra 70- og 80-tallet. Kanskje vil disse etter hvert også debutere på CD.

Den nylig redesignede «Love Songs» logoen var også benyttet på etiketten av den amerikanske utgaven av albumet. 40

Annonse for albumet i bladet Rolling Stone

I tiden før Beatles Anthology fortsatte Capitol å utgi samlealbum med Beatles, som «Beatles Ballads» og «Reel Music». På samme måte som «Rock and Roll Music» og «Love Songs», er ingen av disse lenger lagervare, de forsvant da CDene kom.

Fattigmannsutgaven: kassettutgaven av «Love Songs».


KJÆRE BEATLES-VENNER Vi har gleden av å kunne invitere til kombinert sommerfest på Nyhagen samt arrangementet «Get Black – The Beatles goes heavy». Totalt vil 5 tungrockband gi oss sin versjon av Beatlesklassikere 5-7. august. I tillegg blir det quiz,

foredrag, leker, utstillinger og mye annet. Det blir solgt frokost, lunsj og middag. Send oss gjerne en melding om ønsket overnatting. Teltplass er inkludert i festivalprisen. For dem som ønsker et rimelig alternativ Billetter: http://tinyurl.com/zjeoh6b

41

kan vi anbefale Raufoss Badeland, som er 10 minutter unna med bil. Vi jobber med en “shuttle-bus løsning”, og vi formidler kontakt med dem.


for bygrensa. Ole Bull, som gjorde furore i USA lenge før AURORA og Kygo gjorde det. Hva er det egentlig i lufta og drikkevannet i Bergens sørlige bydeler? Fra andre bydeler i Bergen kommer Lars Vaular, Kurt Nilsen, Datarock, Gabrielle, Razika og mange flere. Og før disse fødte musikkmiljøene i Bergen artisEndelig spiller Paul Mc- ter som Kings of Convenience, Cartney i Bergen. Ikke i Hulen – Röyksopp, Ralph Myerz, Pogo Bergens eget The Cavern – men Pops eller Barbie Bones. Musikere utendørs, på festningen, på midt- har funnet sin identitet på NMG/Gsommersdagen. Popmusikkens huset, hengt på Apollon og Garage, største nålevende musiker og låt- svettet hos HP Gundersen og øvd skriver spiller i popmusikkens på Bergen Kjøtt. I Grieghallen ble black metal-plater innspilt lenge hovedstad i Norge. før black metal ble en eksportvare. I dag setter bydelen Fana sitt preg Her ble også Norges første digipå internasjonale hitlister med tale plateinnspilling gjort; Sissel Kygo og Alan Walker. Fra samme Kyrkjebø sin juleplate skal fortsatt bydel kommer både Sondre Lerche være Norges mest solgte album og Varg Vikernes, uten sammen- gjennom tidene. Og noen tok USA ligning bortsett fra at de begge med seg hjem til Bergen, syngende har markert seg internasjonalt. Og cowboyer fra Arne Bendiksen til byen er fra før av ikke uvant med Erik Moll, eller smørblide Rune internasjonale stjerner, Kygo er Larsen og Tor Endresen og deres tilfeldigvis oppvokst omtrent en «lallipåpp». Før alt dette fantes kilometer fra Edvard Griegs hjem fenomenet «Bergen Beat», og alTroldhaugen. Heller ikke er det lerede i 1971 brakte gruppa Saft så langt fra bygda hvor AURORA engelskuttale med bergensk aksent vokste opp og ut til Ole Bulls hjem til europeiske radiolyttere med «People in motion». Lysøen – selv om vi da er litt sør

En spesielt interessant hit fra 70-tallet het «Jenter fra Bergen», med gruppa Bergeners. Teksten var oversatt og den irske melodien het opprinnelig «Liverpool Lou». Denne melodien ble sunget både i Lennons og McCartneys barndomshjem. Paul McCartney produserte en innspilling av «Liverpool Lou» med gruppa til sin bror Mike, The Scaffold, som var en hit et par år før Bergeners laget sin versjon. Kanskje ingen har fortalt Paul McCartney om denne linken mellom hans egen familie og Bergen før han går på scenen på Koengen 24.juni, kanskje han ikke er klar over at han befinner seg i popmusikkens norske hovedstad, heller. Han har neppe hørt en Norgeshistoriens beste pop-plater, den med Gustav Lorentzens «eg ve te Bergen med det samme». Han vet helt garantert ikke at hans elektronika-alter ego The Fireman etter navnet å dømme er Brann-supporter. Han har mye annet å tenke på når han lander på Flesland. Åpningsakkorden på «A hard day’s night» for eksempel, som skal starte showet og vibrere mellom festningsmurene. For meg er det et ekstra lag av glede på Koengen 24.juni, for Bergen er min fødeby. Som barn og tenåring kom jeg rett som det var inn til byen fra Gulen hvor jeg vokste opp, og har klare og gode minner fra at jeg gikk rundt i noe som vi kalte «platebarer».

THE FOOL ON THE SEVEN HILLS 42


Jeg hørte på en plate til ekspeditøren begynte å bli lei av meg – jeg hadde ikke alltid råd til å kjøpe noe – og gikk videre til neste platebar og fortsatte der. Men jeg kjøpte både London Town og Back to the egg på kassett, og oppdaget etter hvert at frontmannen i Wings også hadde vært med i et band tidligere. Da gikk jeg på Bergen Offentlige Bibliotek; et musikalsk tempel og skattkammer i en tid før internett. Der var det kontemplativ innredning med «båser» med myke skinnstoler, og store og dyre hodetelefoner. De ansatte hvisket med lav stemme. Jeg satt faktisk der og lyttet til alle Beatles’ album i rekkefølge. Jeg husker ennå hvordan platecoverne luktet. Let it Be, med boka og det hele. Abbey Road med lyden, Sgt. Pepper med mystikken og humoren. Våren 1982 kom norsklæreren min en mandag fra bytur med en fersk Tug of war, og inviterte meg til å høre den for første gang sammen med ham. Hadde noen fortalt 13-åringen på platebar i Bergen at mannen med alle disse sangene skulle spille i Bergen i 2016, hva hadde han sagt? Det var ikke så vanlig den gangen at pensjonister var hovedattraksjoner på Roskilde, Glastonbury, Coachella eller Koengen, slik det har blitt nå. Ikke bare er jeg født i Bergen, men jeg kom ut bare noen dager før Revolver kom ut. Albumet

hvor McCartney fikk sitt gjennombrudd som now n’t k e visjonær s e o h guy d , but This ool Lou t quite låtskriver og e p Liver e he’s m m kunstner, og i s l tel girls a few Bergen stor grad from overtok for Lennon som The Beatles’ fremste musikalske drivkraft. Etter min mening Beatles’ beste album, og historisk sett sentralt eller «Michelle» heller. Manfor hele rockens og den nen har et helt absurd luksusproblem moderne musikkav en settliste. Stemmen aldres slik produksjonens tilblivelse. alle muskler gjør, men spillegleden Popmusikken og rocken ble redeog energien er der. Live-bandet hans finert og skapt på nytt som en kuner bedre enn noensinne, og de har stform akkurat på denne tida, med spilt sammen lengre enn hva både plater som Revolver, Pet Sounds, Beatles og Wings gjorde. McCartBlonde on blonde, Freak out, Afney har valgt å bruke pensjonisttiltermath. Vi har femtiårsjubileum i værelsen på å reise ut og dele sterke år, Revolver, rocken og jeg. sanger og sterke følelser med milFemti år etter 1966 er det fortsatt lioner av enkeltmennesker. Paul McCartney som har skrevet Du skjønner vel at «eg ve te Bergen flest nr.1-hiter på Billboard gjenmed det samme»? Så move over nom tidene, av alle – flere enn både Bård Ose and tell Finn Tokvam John Lennon og Max the news: Popmusikkens Martin – og han rekker aldrende mester er på vei til pop ikke å spille halvparten av musikkens norske hovedstad, dem på Koengen. og det er Sir Audun også. Det er så mange I undrende glede og dyp andre sanger som er takknemlighet. Ta din innvevd i våre liv, og ikke nystemte Höfner i hende, er det tid til «Penny Lane» Sir Paul.

Sir Audun

43


PURE

McCARTNEY

10. juni gir Paul McCartney ut en retrospektiv samling av tidligere utgitte sanger, denne vil foreligge i en standard 2CD-utgave, en lukusutgave pĂĽ 4 CDer og en 4LP-utgave pĂĽ vinyl.

44


PURE

McCARTNEY

45


12. Band on the Run 13. Appreciate 14. Sing The Changes 15. Arrow Through Me 16. Every Night 17. Junior’s Farm 18. Mrs Vandebilt

PURE

McCARTNEY

DISC 3: 1. Say Say Say [2015 Remix] 2. My Valentine 3. Pipes of Peace 4. The World Tonight 5. Souvenir 6. Dance Tonight 7. Ebony and Ivory 8. Fine Line 9. Here Today 10. Press 11. Wanderlust 12. Winedark Open Sea 13. Beautiful Night 14. Girlfriend 15. Queenie Eye 16. We All Stand Together DISC 4:

4CD luksusutgave: DISC 1: 1. Maybe I’m Amazed 2. Heart Of The Country 3. Jet 4. Warm And Beautiful 5. Listen To What The Man Said 6. Dear Boy 7. Silly Love Songs 8. The Song We Were Singing 9. Uncle Albert / Admiral Halsey 10. Early Days 11. Big Barn Bed 12. Another Day 13. Flaming Pie 14. Jenny Wren

15. Too Many People 16. Let Me Roll It 17. New DISC 2: 1. Live and Let Die 2. English Tea 3. Mull of Kintyre 4. Save Us 5. My Love 6. Bip Bop 7. Let ‘Em In 8. Nineteen Hundred and Eighty Five 9. Calico Skies 10. Hi, Hi, Hi 11. Waterfalls 46

1. Coming Up 2. Too Much Rain 3. Good Times Coming / Feel the Sun 4. Goodnight Tonight 5. Baby’s Request 6. With a Little Luck 7. Little Willow 8. Only Mama Knows 9. Don’t Let it Bring You Down 10. The Back Seat Of My Car 11. No More Lonely Nights 12. Great Day 13. Venus and Mars / Rock Show 14. Temporary Secretary 15. Hope For The Future 16. Junk


PURE

2CD vanlig utgave:

McCARTNEY

DISC 1: 1. Maybe I’m Amazed 2. Heart Of The Country 3. Jet 4. Warm And Beautiful 5. Listen To What The Man Said 6. Dear Boy 7. Silly Love Songs 8. The Song We Were Singing 9. Uncle Albert / Admiral Halsey 10. Another Day 11. Sing The Changes 12. Jenny Wren 13. Save Us 14. Mrs Vandebilt 15. Mull of Kintyre 16. Let ‘Em In 17. Let Me Roll It 18. Nineteen Hundred and Eighty Five 19. Ebony and Ivory DISC 2: 1. Band on the Run 2. Arrow Through Me 3. My Love 4. Live and Let Die 5. Too Much Rain 6. Goodnight Tonight 7. Say Say Say [2015 Remix] 8. My Valentine 9. The World Tonight 10. Pipes of Peace 11. Dance Tonight 12. Here Today 13. Wanderlust 14. Great Day 15. Coming Up 16. No More Lonely Nights 17. Only Mama Knows 18. With a Little Luck 19. Hope For The Future 20. Junk

47


PURE

McCARTNEY

Vinyutgave: A1: 1. Maybe I’m Amazed 2. Heart Of The Country 3. Jet 4. Warm And Beautiful 5. Listen To What The Man Said 6. Dear Boy A2: 1. Silly Love Songs 2. The Song We Were Singing 3. Uncle Albert / Admiral Halsey 4. Another Day 5. New

B1: 1. Mull of Kintyre 2. Sing The Changes 3. Jenny Wren 4. Mrs Vandebilt 5. Save Us

C2: 1. Say Say Say [2015 Remix] 2. My Valentine 3. Goodnight Tonight 4. The World Tonight 5. Pipes of Peace

B2: 1. Let ‘Em In 2. Let Me Roll It 3. Ebony and Ivory 4. Nineteen Hundred and Eighty Five

D1: 1. Dance Tonight 2. Here Today 3. Wanderlust 4. Great Day 5. Coming Up 6. No More Lonely Nights

C1: 1. Band on the Run 2. Arrow Through Me 3. My Love 4. Live and Let Die 5. Too Much Rain

48

D2: 1. Too Many People 2. Only Mama Knows 3. With a Little Luck 4. Hope For The Future 5. Junk


Utgivelsesdato er som sagt 10. juni. Platekompaniet har ikke listet opp disse i skrivende stund, men prisene fra Amazon i UK er som følger: 2CD £12.99 - 4CD £29.99 - 4LP £83.99. Denne listen kan selvsagt også settes sammen på strømmetjenester hvor McCartneys katalog er tilgjengelig. Dette viser hvor unødvendig denne utgivelsen virkelig er. Det som ville ha vært langt hyggeligere utgivelser for fansen er om han hadde gitt oss «Cold Cuts», det doble McCartney II albumet, det tapte 1987-albumet eller en «Paul McCartney Anthology» med sanger som ble utelatt på tidligere album- og singleutgivelser.

For å oppsummere: · 8 spor fra Flaming Pie gir dette albumet størst tyngde · INGEN fra Driving Rain eller Flowers in the Dirt · NEW er representert med like mange spor som Ram og Band On The Run · McCartney II er like representert som Tug of War Vi tipper «Flowers In The Dirt» er utelatt fordi den straks dukker opp i Archives-serien hans. Og kanskje lukter det litt for mye Heather Mills av «Driving Rain»? Følgende sanger er remastret i 2016: «The Songs We Were Singing,» «Big Barn Bed,» «Flaming Pie,» «Live and Let Die,» «Mull of Kintyre,» «My Love,» «Bip Bop,» «Calico Skies,» «Hi Hi Hi,» «Arrow Through Me,» «The World Tonight,»

«Souvenir,» «The World Tonight,» «Press,» «Winedark Open Sea,» «Beautiful Night,» «Girlfriend,» «We All Stand Together,» «Good Times Coming» «Feel the Sun,» «Goodnight Tonight,» «Baby’s Request,» «With a Little Luck (DJ edit),» «Little Willow,» «Don’t Let It Bring You Down,» «No More Lonely Nights,» «Great Day,» «Venus and Mars»/ «Rock Show.» Remastret fra før av: «Maybe I’m Amazed» (2011), «Heart Of The Country» (2012), «Jet» (2010), «Warm And Beautiful» (2014), «Listen To What The Man Said» (2014), «Dear Boy» (2012), «Silly Love Songs» (2014), «Uncle Albert/Admiral Halsey» (2012), «Another Day» (2012), «Too Many People», «Let Me Roll It» (2010), «Let ‘Em In» (2014), «Nineteen Hundred and Eighty Five» (2010), «Waterfalls» (2011), «Band on the Run» (2010), «Every Night» (2011), «Junior’s Farm» (2014), «Mrs Vandebilt» (2010), «Pipes of Peace» (2015); «Coming Up» (2011), «The Back Seat Of My Car» (2011), «Temporary Secretary» (2011), «Junk» (2011). 2015 remikser: «Here Today,» «Wanderlust,» «Say Say Say (radio edit)», «Ebony and Ivory». I Japan kommer det dessuten ut en 4-CD SHM-CD versjon.

49


Hvis jeg døde, og bare fikk ti Paul McCartney-album med meg til det hinsidige, hvilke ville jeg ha valgt? 24. juni

gjør tidenes største popartist og låtskriver, Sir Paul McCartney, sin aller første (og eneste?) konsert i Bergen. At jeg ikke har anledning til å være der, får stå sin prøve. Sammen med ’beatlesgjengen’ var jeg i selskap med Paul McCartney på ’Out There’-konserten på The O2 Arena i London i mai 2015, og senere på høsten i Fornebu Arena i Oslo. Derfor kan jeg med hånden på hjertet love bergenserne en stor aften i selskap med selveste Paul McCartney i sommer. Det skyldes i høy grad også det faktum at der oppe på Koengen scene - i festspillbyen - vil Paul levere et helt enestående popleksikon med stor kjærlighet og enorm profesjonalitet. Tro meg: Jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det. Ryktene forteller forøvrig at Paul McCartney kanskje (hvis alt går etter planen) dukker opp på Nøsteboden for å motta en ’walk of fame’. Det skulle ikke forundere meg. ’Nøstebodgjengen er nåkke for seg’. Nok om det.

Fra Nøsteboden der vi skal ha Beatles arrangementer 23 og 24 juni

Foto: Oddvar Ruud 50


T

ilbake til ”’Out There’-konserten i London. For mitt vedkommende var det store spørsmålet om jeg klarte å holde følelsene for meg selv da pop og rock-geniet inntok ’The O2 Arena’ i London. Ja, hvor mye kontroll på følelsene går det egentlig an å ha når man står ovenfor den ærefryktinngytende sangskatt som Sir Paul McCartney har gitt oss? Eller sagt på en annen måte: Hvor langt inne i dyppsykologien hos oss ligger Paul McCartneys sanger? Jeg hadde for eksempel på forhånd bestemt meg for at jeg ikke skulle synge med hvis han sang ”Hey Jude”. Men to timer ute i konserten (som varte i tre fulle timer) sang jeg av full hals på refrenget ’naaaa-naaa-naa-nana-na-naaaa, na-na-na-naaaa, heeeey Juuuude’. Og som om det ikke var nok: Da Paul McCartney på generøst vis klinte til med Lennon-komposisjonen “Being for the Benefit of Mr. Kite!”, veltet Lennon/McCartneyhistoriens tyngde inn over meg med paralyserende emosjonell kraft. Det var bare å gi seg over. Tårene rant...... >

51


Paul McCartney og The Beatles er selvsagt uløselig knyttet til hverandre, men som sangskriver og musiker har Paul McCartneys karriere hatt mange høydepunkter.

Her er mine ti største Paul McCartney favorittalbum. Jeg skal være kort, men forsvarer mer enn gjerne mine valg på detaljert vis hvis jeg blir utfordret.

Foto: Oddvar Ruud 52


McCartney

McCartneys sjarmerende solodebut. Full av bedårende kjærlighetserklæringer til sin kone, ”The Lovely Linda”, men også tre klassikere som ”Every Day”, ”Junk” og ”Mabye I’m Amazed pynter opp en upretensiøs LP. Mange av mine venner regner denne som sin personlige McCartney-favoritt. Jeg gir det terningkast seks.

Ram

De elleve sangene på denne LP’en går opp i en høyere melodiøs helhet. Ram ble slaktet av kritikerne, og falt dårlig ut sammenlignet med John Lennons samtidige Imagine. Men tiden leger alle sår, og etter hvert som årene har det gått opp for flere og flere at Ram er et fantastisk album. I dag regnes det blant McCartneys aller beste. For øvrig mitt favorittalbum. Terningkast åtte.

Band on the Run

Etter noen (etter min mening) flotte album med Wings, ble orkesteret redusert til en trio bestående av Paul, Linda og Denny Laine (eneste musiker som var med i hele Wings-perioden, det vil si fra 1971 til 1981). Band on the Run ble innspilt i Lagos, Nigeria som viste seg å være alt annet enn et tropisk paradis, hvilket ga albumet en spenning og dynamikk. Et av de McCartneys aller beste album. Terningkast sju.

Venus and Mars

Albumet ble av kritikerne ansett som et svakere album enn forgjengeren, men det er jeg ikke enig i. Dette albumet har en stor plass i mitt hjerte. Både balladene og rockenumrene sitter som i sikringsskapet. Albumet er innspilt i New Orleans, og produsenten er ingen ringere enn McCartney selv. LP’en inneholder et av hans beste rockenumre i form av ”Letting Og”, og to av hans mer dypfølte ballader ”Love Songs” og ”Treat Her Gently/Lonely Old People’, samt (jo mer jeg hører den) den fantastisk gode ”Listen

to What the Man Said”. Ikke en svak sang på dette albumet. Terningkast sju.

London Town

Dessverre var det mange som mislikte ’Wings at the Sped of Sound’ så inderlig (jeg var ikke blant dem), at de oppga Paul McCartney og derfor ignorerte ’London Town’ da det ble gitt ut. Jeg tror ignoransen like mye skyldes oppmerksomheten som ble viet ’punk’ som (også) slo an på den tiden. Men, når du har oppdaget det, det er alltid en stor fornøyelse å spille dette McCartney-albumet. Dette albumet har en grunnstemning som er totalt ”McCartneyistisk”, spør du meg. Elsker albumet. Terningkast sju.

Tug of War

Pul McCartney takler førtiårskrisen mesterlig. Her er Steve Wonder medkomponist på to av sangene, og særlig ’Ebony & Ivory” ble vanvittig populær. Gudene vet hva George Martin ville ha sagt om låtene, men jeg likte dem, og skriver kun på egne vegne. Minnesangen om John Lennon ”Here Today” er en av Paul McCartneys mest gripende. Terningkast sju.

Flower in the Dirt

Nok et fantastisk McCartney-album, og her med et glitrende godt (og overraskende) samarbeid med Elvis Costello. Jeg vil fremheve ’My Brave Face” som en klassisk McCartney-sang. Albumet fikk gode omtaler, og det ble sagt at McCartney var tilbake i toppform. Terningkast sju.

Flaming Pie

Her samarbeider McCartney med Jeff Lynne. Strålende album. Ferdiggjort i skyggen av Lindas kreftsykdom. Hun døde året etter. Det hviler en helt spesiell stemning over albumet, som til tross for de tragiske omstendigheter kler albumet. Terningkast sju.

Driving Rain

Albumet ble innspilt to uker før McCartneys 60-årsdag. Her er det

53

masser av kjærlighetserklæringer til Pauls nye (og nå) x-kone, Heather, samt hans sterke og spontane reaksjon på 9/11, ”Freedom”. Tross høy kunstnerisk og musikalsk nivå blandet med en imponerende vitalitet, ble albumet paradoksalt nok en av McCartneys få kommersielle fiaskoer. Terningkast sju.

Chaos and Creation in the Backyard Dette er uten sammenligning det beste McCartney-album i nyere tid. Skjønt, det er ikke akkurat det mest typiske. Snarere tvert om er albumet innadvendt og kompleks. Samarbeidet med produsenten Nigel Godrich (REM, Beck m.fl.), som i årevis hadde provosert og motsagt ham, fikk det aller beste frem i Paul. Albumet fikk en velfortjent Grammy i katalogen ”Årets Album”. Alle som har det minste interesse for Paul McCartney bør ha dette albumet stående ved siden av ’Ram’. Terningkast åtte.

Oppsummering og konklusjon Alt i alt har jeg femtiåtte Paul McCartney/Beatles/Wings-album i musikkhyllen min. Med unntak av Beatles-albumene er forståelig nok ikke alle i mesterklassen. Men, mer forbløffende er det tross alt at minst førti av dem er det. Uenighetene om rangeringer, og diskusjonene om hvilke album som er best, nest best og dårligst tar aldri slutt. Derfor avslutter jeg artikkelen med en oppfordring til en av mine tidligere studenter (og nåværende foreleser) som ikke er ukjent for dette magasinets lesere, nemlig Are Stegane som er edsvoren Beatles- og Paul McCartney-fan og dessuten fast medlem i Beatles-gjengen. Kom igjen, Are! Jeg vet du har sterke synspunkter på McCartney-albumene, hvilke ti album er dine favoritter?


54


Dyre McCartney LPer 1993: Off

e Ground Kr 646,-

1993: Paul is Live (uspilt) 2LP, Kr 1 448 1993: Fireman - Strawberries Oceans Ships Forest (forseglet) 2LP, Kr 4 346,1998: Fireman: Rushes (Mint, spilt en gang) 2LP, Kr 2163,1997: Flaming Pie (forseglet) Kr 1 457,1999: Working Classical 2LP, Kr 1 121,1999: Run Devil Run Kr 2 431,2001: Driving Rain (forseglet) 2LP Kr 1 759,2001: Wingspan Hits and History 4LP Kr 1 509,2005: Chaos and Creation in the Backyard (forseglet) 2LP Kr 2 905,2005: Fireman Twin Freaks (forseglet) 2LP Kr 1 446,2005: Fireman Twin Freaks, EU-pressing (forseglet) 2LP Kr 623,2007: Memory Almost Full, presset i EU med plakatcover (forseglet) 2LP Kr 1 074,2007: Memory Almost Full, presset i USA (forseglet) 2LP Kr 853,2009: Fireman Electric Arguments (forseglet) 2LP Kr 325,-

Noen av disse albumene fant vi ikke til salgs på ebay for tiden, så i de tilfellene har vi hentet priser av eksemplarer som lå til salgs på nettstedet discogs. Nå er det jo ikke slik at internettprisene er avgjørende for verdien på en plate, alt de sier oss er hva forhandleren

Er du en av de som på nittitallet sluttet å kjøpe Paul McCartneys LP-plater men nøyde deg med å ha de på CD? Nå som vinylbølgen er over oss igjen, så kanskje du er på utkikk etter de platene du hoppet over å kjøpe den gangen? Du er i godt selskap. Da CD-salget overtok de store volumene ble disse LPene kun presset opp i mindre opplag. Nå er det mange som er på jakt etter disse albumene for å komplettere vinylsamlingen, problemet er bare at det finnes færre plater enn det finnes samlere som vil ha dem. LP-platene med Paul McCartney som kom ut i perioden 1993-2007 er sjeldne, og derfor kan forhandlerne ta seg veldig godt betalt for dem. En titt på dagens priser på ebay gir oss en pekepinn. Vi har tatt utgangspunkt i så pene plater som mulig, mange av dem er forseglet i plast og dermed uspilt.

forsøker å få for platene sine. Mer reelle priser i den virkelige verden fin er man på bruktplatebutikker og platemesser. Av de senere utgivelsene er «Ocean’s Kingdom» (2LP, 2011) og «New» (2LP, 2013) fortsatt 55

tilgjengelige fra Platekompaniet til normale priser (hhv kr 299 og kr 249), mens «Kisses On The Bottom» (2LP, 2012) er utsolgt. Amerikanske Amazon har imidlertid fortsatt noen eksemplarer av denne på lager til normal pris $20.


Paul McCartney, et coverband

KARAOKE MED PAUL

? Jeg har vært på konsert med sir Paul McCartney tre ganger i mitt liv. Den første var 28 september 1989 i Drammenshallen der Macca startet verdensturneen sin. Den andre gangen var på Valle Hovin i 2004 og sist Telenor Arena i juli 2015.

Inne i hodet mitt er et lite lyst rom som heter The Beatles. Det er egentlig et «read only» rom og det lar seg ikke påvirke av noe utenfra. Det er på sett og vis en stor del av min personlighet. Beatles er, uansett hvordan man ser på det er de et av verdens største band til alle tider. Og uoppløselig bestod dette bandet av Ringo Starr, Paul McCartney, George Harrison og John Lennon. En kort periode fra 1962 til 10. april 1970. Kombinasjonen av disse fire kreerte et uttrykk som var helt unik for disse fire. Hvordan kunne det ha seg? Den musikalske ryggmargsrefle sen ble selvfølgelig preget av det foreldrene hørte på, helt fra de var små og ubevisste barn. Foreldrene ville mest sannsynlig ha hørt på

56

britiske danseband som Ted Heaths band, Jack Hyltons band, Al Bowlly og Leslie Hutchinsons bands, ukjent for oss, men store i sin tid. Sangere som Alma Cogan, Doris Day, Kay Starr og Fred Astaire og jazzmusikere som Benny Goodman, Count Basie og Glenn Miller var ofte gjester på radioen i stua.


Alle disse hadde stort sett sin musikalske bakgrunn i swingmusikken. Dette var også sangere som ikke hadde de lydanleggene man har i dag og derfor sikkert hadde rimelig kraftige stemmer i utgangspunktet, for i det hele tatt å kunne bli hørt over blåserekka. Dette må ha krøpet inn i små Beatlesører fra tidlig alder. Paul McCartneys far var også en rutinert musiker og preget gutten sin fra tidlig alder. I tillegg kom Elvis, Little Richard, Buddy Holly og Chuck Berry som må ha rystet fundamentet under den musikalske virkeligheten i både i England og resten av verden.

Summen av alt dette ble tilslutt hetende The Beatles og hadde en særlig spesiall timing i ryggmargen. Uten tilgang til lærebøker og Youtubeinstruksjoner kjempet de seg gjennom planking av låt etter låt, med gjensidig utveksling av kunnskap og akkorder.

I dagens moderne musikk er de unges referansepunkt ikke den svingende jazzmusikken, men en datamaskins perfekte kalkulering av hvor svingen skal ligge, ikke mye menneskelig påvirkning og derfor vil f.eks trommeslagene være veldig jevne, i motsetning til den musikken som var i 20-30-40 og femtiårenes England. Band som Depeche Mode, Kanye West, Madonna, Lady Gaga og musikkutdannede supermusikere fra Berkley i USA er bakteppet for den moderne musiker. Ikke noe galt med dette, men det harmoniske og spesielt den rytmiske bakgunnen er totalt forskjellig og totalt ukjent for de nye generasjonene med musikere.

57

Når man da skal reprodusere Beatles i dag, er det med musikere som er oppvokst med preging fra trommemaskiner. Det vil ofte være uforståelig for musikere å forstå hvorfor Ringo Starr spiller som han gjør, det ligger ingensteder inne i det sosiale minnet. Poenget blir da: Abe Laboriel Jr, som spiller trommer i Pauls band nå, spiller musikken til Beatles som om den var laget i dag, for meg blir det da en coversituasjon hvor den indre signaturdrivkraften som drev Beatles ikke lenger er tilstede. Dette er noe som ikke har tilgang til «read only» minnet mitt og det blir Sir Paul McCartney anno 2016.


såvidt mye personlighet som i Jeff Becks «A day in the life», Joe Cockers «With a little help from my friends» eller David Bowies «Across the universe». I tillegg er mye av Beatlesmusikken relativt enkel og naiv i sin form, det er det som er dens kvalitetstrekk. Man må ha den originale kodingen i bunnen, ellers kan den fort miste kraften sin, hvis man ikke tilfører I Pauls band mangler denne personligheten, det er det som gjør det til et coverband. Når jeg så går for å høre Paul McCartney, er det med den forståelse at dette ikke har noe med The Beatles å gjøre, det handler om en soloartist som spiller endel coverlåter av Beatles og etter måten ikke egentlig vellykket i forhold til utgangspunktet.

58


Trommeslagerern spiller med maskinen som referanse, ikke den dampende, ujevne svingen til Gene Krupa, eller Charlie Watts eller ihvertfall ikke Ringo Starr. Gitarene er helt riktig spilt, men mangler totalt de litt skeive soloene til George og den underlige, magiske rytmen og lyden til John. I Wingsstoffet derimot funker det bra, der er det ikke så mye særpreg i utgangspunktet Dette er sikkert kalkulert fra Paul McCartney, det synes som om han vil ha rimelig underdanige folk i bandet, som ikke tar glansen fra ham selv. Forståelig nok, men han er etter

mitt syn en som trenger motstanden til John Lennon for å kunne fungere opptimalt. Som George Martin engang sa da han ble bedt om å produsere en plate for Paul: «Hvor mange sanger har han skrevet?». «Ca 20 stykker», var svaret. Hvorpå George Martin lakonisk svarte: «How many does he really have?» I 2015 i Telenor Arena ble dette veldig godt demonstrert, ihvertfall for meg, da Paul McCartney, Beatle-Paul hadde noen sanger alene uten bandet. Da var magien der og det var verdt alt.

59


Plakat 2011 Out there turneen

PAUL MCCARTNEYS

TURNÉER

Plakat 2009 Good Evening Turneen

Etter at Wings ble oppløst (de hadde sine siste konserter i UK desember 1979), ventet Paul McCartney i nesten ti år før han begynte med sine egne turneer. Når han først la ut på veien igjen var første stopp Drammenshallen. Her er en oversikt over McCartneys turneer som soloartist. • The Paul McCartney World Tour: 26. september 1989 – 29. juli 1990 • Unplugged Tour: 8. mai 1991 – 24. juli 1991 • The New World Tour: 18. februar 1993 – 16. desember 1993

60


19. og 20. april var det nesten identisk settliste de to kveldene, det ene unntaket var at «Birthday» ble byttet ut med «I Saw Her Standing There» andre kveld. Muligens var dette ene og alene fordi den amerikanske programlederen Jimmy Fallon ville være med og synge en sang, og det var denne han kunne.

Så fulgte en periode på ni år der han ikke lenger turnerte. Han hadde sikkert nok på det personlige planet, det var i denne perioden Linda McCartney ble syk og døde. Men etter hvert begynte han å reise rundt og spille og synge igjen. • Driving World turnéen: 1. april 2002 – 18. november 2002 • Back in the World turnéen: 25. mars 2003 – 1. juni 2003 • ‘04 Summer turnéen: 25. mai 2004 – 26.juni 2004 • The ‘US’ Tour: 17. september 2005 – 30. november 2005 • Secret Tour 2007: 7. juni 2007 – 25. oktober 2007 • Summer Live ‘09 turnéen: 11. juli 2009 – 19. august 2009 • Good Evening Europe turnéen: 2. desember 2009 – 22. desember 2009 • Up and Coming turnéen: 28. mars 2010 – 10. juni 2011

Plakat 1989 / 1990 turneen

byene han spiller to kvelder på rad er det sett 1 den ene kvelden og sett 2 den andre. På den nye turneen virker det som om han har forlatt denne tankegangen. Da han spilte to kvelder i Rogers Arena i Vancouver, Canada

• On the Run turnéen: 15. juli 2011 – 29. november 2012

Her er settlista fra åpningskonserten på One to One turnéen i Fresno: 1. A Hard Day’s Night (The Beatles: A Hard Day’s Night 1964) 2. Save Us (Paul McCartney: New 2013) 3. Can’t Buy Me Love (The Beatles: A Hard Day’s Night 1964) 4. Letting Go (Wings: Venus & Mars 1975)

• Out There turnéen: 4. mai 2013 – 22. oktober 2015

5. Temporary Secretary (Paul McCartney: McCartney II 1980)

• One on One turnéen: 1 3. april 2016 Forskjellen på de fleste a disse turneene har vært minimale og for det meste ligget på scenedesign, visningen av filmer i bak runnen og scenekostymer. Repertoaret har i liten grad endret seg, det er en kjerne av sanger som alltid blir spilt og disse suppleres med sanger spesifikke for turneen. Han har dessuten øvd inn to sett sanger, der forskjellen kun består i at tre - fire sanger er skiftet ut med andre. De to settene blir fremført fra by til by, de

6. Let Me Roll It (Wings: Band On The Run 1973) 7. I’ve Got A Feeling (The Beatles: Let It Be 1970) Plakat 2016 one on one turneen

61


8. My Valentine (Paul McCartney: Kisses On The Bottom 2012) 9. Nineteen Hundred And Eighty Five (Wings: Band On The Run 1973) 10. Here,There, And Everywhere (The Beatles: Revolver 1966) 11. Maybe I’m Amazed (Paul McCartney: McCartney 1970) 12. We Can Work It Out (The Beatles: Single 1964) 13. In Spite Of All The Danger (The Quarrymen: single 1958) 14. You Won’t See Me (The Beatles: Rubber Soul 1965) 15. Love Me Do- for George Martin (The Beatles: single 1962) 16. And I Love Her (The Beatles: A Hard Day’s Night 1964) 17. Blackbird (The Beatles: (White Album) 1968) 18. Here Today (Paul McCartney: Tug of War 1982) 19. Queenie Eye (Paul McCartney: New 2013) 20. New (Paul McCartney: New 2013) 21. Fool On The Hill (The Beatles: Magical Mystery Tour 1967) 22. Lady Madonna (The Beatles: single 1968) 23. Four, Five Seconds (Rihanna, single 2015) 24. Eleanor Rigby (The Beatles: Revolver 1966) 25. Being For The Benefit Of M Kite (The Beatles: Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band 1967) 26. Something (The Beatles: Abbey Road 1969) 27. Ob La Di, Ob La Da (The Beatles: (White Album) 1968)

28. Band On The Run (Wings: Band On The Run 1973) 29. Back In The USSR (The Beatles: (White Album) 1968) 30. Let It Be (The Beatles: Let It Be 1970) 31. Live And Let Die (Wings: single 1973) 32. Hey Jude (The Beatles: single 1968)

Ekstranumre: 33. Yesterday (The Beatles: Help! 1965) 34. Hi Hi Hi (Wings: single 1972) 62

Plakat 1993 Turneen

35. Birthday (The Beatles (White Album) 1968) 36. Golden Slumbers (The Beatles: Abbey Road 1969) 37. Carry That Weight (The Beatles: Abbey Road 1969) 38. The End (The Beatles: Abbey Road 1969) Alt i alt 23 sanger fra The Beatles, 6 fra Wings, 1 fra The Quarrymen, 1 fra Rihanna og 7 utgitt under eget navn som soloartist.


RECORDING THE BEATLES

Det var mange aspekter ved The Beatles som utmerket seg i nyskapende retning. Ett av dem var viljen til å utnytte innspillingsstudioet til det fulle. Og heldig for dem hadde EMIs Abbey Road studios en stab av ansatte som også var rimelig kreative og villige til å prøve ut ny teknologi og sågar skape den selv. Når et band skal være en drivkreaft i den kunstneriske utvikling av rock og –popmusikk er det også en stor fordel å ha tilgang til det nyeste nye av teknisk utstyr, compressorer, mikrofoner, romklang og ekkoeffekter. Et godt og veldig hørbart eksempel på dette i litt nyere tid er superprodusenten Trevor Horns spesialtilgang til romklangmaskinen AMS. Denne romklangen skapte stor og pompøs lyd. Frankie Goes to Hollywoods plateproduksjon hadde ikke greid seg uten, og vi som hørte på ble ble bare stående og måpe. Vi skal i denne spalten ta for oss noe av det utstryret som ga Beatles deres platemessige særpreg og som gjorde dem gode. I dag skal vi ta for oss en mikrofon fra det tyske selskapet Neumann, nemlig den legendariske Neumann U47 rørmikrofon.

63


i utgangspunktet, i motsetning til Paul McCartneys’ som er veldig musikalsk VF14 stålrør n de rio pe i og riktig. Lennon er te ca 27548 Telefunken produser bruk i for et gg by ble mer sårbar, mange de 1946 til 1957 og til test r rø dt en tils k fik n bootlegs viser jo dette. radioer. Neuman som anvendelig for og de som ble ansett Mange ganger er han » stemplet med en «M bruk i mikrofoner ble å t helt ute og sykler tte slu . Telefunken , noe som var ca 5% s jon ks sangmessig. Kanksje produs lage rørene pga høye e! bb Ta er. er det en av grunnene til kostnad at John Lennon virker mer interessant enn Paul? Det har ofte slått meg hvor forskjellig John Lennons stemme er på forskjellige plateinnspillinger. På Abbey Road inspillingene låter stemmen vanvittig nær og intens, med et fullt frekvensspekter, jevnt og fint. Hvis man sammenligner lyden av stemmen hans på BBC og på Abbey Road-opptakene, låter han på den førstnevnte mye tynnere og mindre nær. Mye av skyldes nok mikrofonen Neumann u47 (og u48) (Andre ting spillte en rolle også, det skal vi komme tilbake til.)

Mikrofonen gjengir stemmen på en veldig flatterende måte, henter liksom opp alt det gode som er i stemmen. Mens mikrofonene BBC brukte kanskje er av en annen karakter og som ikke passer stemmen så bra? John Lennons stemme er jo egentlig litt flat 64

Mange artister har brukt mikrofonen, både Frank Sinatra, Bob Dylan og Amy Winehouse sverget til mikrofonen. Et fellestrekk er at stemmene er veldig nærme lytteren og forsterker klangen i stemmen på en sjarmerende måte. Denne U47 mikrofonen ble bare laget i en relativt kort periode fra 1949 til 1965. Den var i stor grad bygget rundt et stålrør kalt VF14, som ble laget av Telefunken i perioden 1946 til 1957. Karakteristikken til dette røret, måten det gjengir lyden av f eks en stemme, er helt uovertruffen og mange har prøvd å kopiere det, men siden informasjonen om hvordan dette røret ble laget er relativ liten, også hos Telefunken, er det ingen som har klart det.


Jeg har selv eid tre stykker VF14 rør og solgte de antageligvis for tidlig, for nå ligger prisen på et velfungerende et på rundt 2-3000 dollar. Jeg har bare esken igjen. For ca 10 år siden fikk jeg by get meg en U47 kloning, med både en vintage M7 kapsel, BV8 transformator og et VF14-rør. En av europas eksperter på vintagemikker Peter Drefahl i Tyskland gjorde jobben og sammenlignet med en «ekte» mikrofon og likheten var slående. Originale U47’er ligger nå, om du får tak i en, fort oppi 150 000,- kr.

En historie fra Dan Alexander om hvordan det nye overtar for det gamle, liksom: “I was sitting in the office of a European studio (actually it was in the basement of the Vienna Opera House) one day (about 1983) and I’m buying 14 U47’s for $325 each. The chief engineer walks in and sits down and asks me, “What do you want this old junk for?” I ask him if he has ever tried these mics... “Oh no. We use the new microphones” he replies» (Dan Alexander)

65


NORSKE REGISSØRER KUPPET MCCARTNEY I hemmelighet har de norske regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg fått Paul McCartney med på laget i den kommende sjørøverfilmen «Pirates Of The Caribbean: Dead Men Tell No Tales» - en Disneyproduksjon. Det er nettstedet Deadline.com som melder at til tross for at det meste av innspillingen er ferdig, så skal regissørduoen og produsent Jerry Bruckheimer dra tilbake til filmsettet i Australia for å føye til noen helt spesielle scener. Disse scenene inneholder ingen ringere enn Paul McCartney. Uten at det har vært omtalt noe sted, har musikeren sagt ja til å bli med i «Pirates Of The Caribbean: Dead Men Tell No Tales», der Johnny Depp igjen spiller kaptein Jack Sparrow. Kilder nettstedet har vært i kontakt med, hevder at det ikke er snakk om scener som skal spilles inn på nytt, men om ekstra innslag i filmen Joachim Rønning bekreftet i en kort epost til VG fredag 25.mars at de har

fått superstjernen med på laget. Han opplyser at de da befant seg i Canada, og at McCartney var til stede også der. «Vi filmer nå noen uker i Vancouver – blant annet med McCartney», skrev Rønning uten å kunne svare på hva slags rolle den gamle Beatle fyller i filmen. McCartneys One on Oneturné besøkte Vancouvers Rogers Arena med to konserter 19. og 20. april. Dette er ikke første gang en aldrende rockestjerne er med i en av «Pirates of the Caribbean»-filmene, Keith Richards fra Rolling Stones har spilt rollen som kaptein Teague, faren til Depps rollefigur Jack Sparrow i flere av de tidligere filmene Det har vært snakk om at Richards kanskje også vil dukke opp i denne nye filmen, men dette er avhengig av om Richards har tid. Rolling Stones spilte nylig konsert på Cuba. Den kommende filmen skal ha pr miere 26. mai 2017. Johnny Depp er en venn av Paul på det private planet, og har tidligere vært med i flere av McCartneys musikkvideoer.

66


César Faustino fikk uventet et privat øyeblikk med The Beatles da gruppen bodde på Lidingö for 52 år siden. Det var et møte han aldri vil glemme. Samtidig sto horder av ungdommer utenfor hotellet, og ventet på en sjanse til å se stjernene. En av dem var Ewa Østberg Stahl.

Beatles på Lidingö oversatt av Roger Stormo

28. juli 1964

kom Beatles i svarte limousiner til Foresta hotellet på Lidingö. Sjåførene måtte kjøre sakte etter hvert som de nærmet seg Foresta. Det var unge mennesker, for det meste jenter, i lange køer som sto og ventet på sine idoler. Polititjenestemenn ble beordret ut for å holde ungdom unna, men likevel klarte mange å gå i veien for bilene. Noen hadde til og med slått leir i nærheten av hotellet for ikke å gå glipp av når de fire langhårete guttene fra Liverpool skulle ankomme hotellet. John Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr gikk ut av limousinene og ruslet inn i inngangen til Foresta. César Faustino, en journalist fra Portugal, sto og ventet oppe over foajéen på en utlovet pressekonferanse. Han skulle skrive om The Beatles for en portugisisk avis.

Det var mange politifolk både inne i hotellet og utenfor, men det var et kaos. Jenter løp rundt inne i hotellet og flere hadde også kommet seg inn i konferansesalen hvor mange journalister og fotografer ventet, forteller han.

César Faustino

67


Jeg spurte hvor mye det ville koste for en arrangør av Beatles å sette opp en konsert i Portugal. Det ble stille i salen. Gutta i popgruppen sa ikke noe, men så bare på sin pressetalsmann Derek Taylor som sto ved siden av, sier han.

Taylor gikk bort til César Faustino og sa han kunne komme opp til hans suite etter pressekonferansen, slik at de kunne snakke uforstyrret. César Faustino gikk opp til Derek Taylors suite og satte seg der i en sofa. Han ble fortalt at det ville koste 2000 pund for en konsert, eksklusive kostnader til reise, overnatting og mat. Plutselig, uten å banke på stormet alle fire i Beatles inn døren og slengte seg ned i sofaen.

Journalistene måtte være tålmodige, for en time gikk før Fab Four, som hadde hvilt etter turen i sine fire suiter, marsjerte inn i den overfylte konferansesalen hvor pressekonferansen skulle holdes.

Det var overfylt og vi måtte stå nær gutta i The Beatles. Med det var en absurd pressekonferanse med merkelige spørsmål og merkelige svar, husker César Faustino.

Popidolene ble spurt om hva de tenkte om de nye moderne badedraktene for kvinner, uten topp, og hvordan de følte det når fansen skriker. I løpet av pressekonferansen ba César Faustino et spørsmål. 68

De snakket ivrige med hverandre og tullet og spøkte. Paul ba om unnskyldning for at de hadde vært så nonchalante på pressekonferansen. Jeg benyttet anledningen til å stille spørsmål som de høflig besvarte. Blant annet spurte jeg om de hørte hva de skulle spille når publikum skriker så høyt. George svarte at det ikke spilte noen rolle fordi de har platene hjemme, sier César Faustino og ler høyt av minnet.

Ifølge ham var de fire i Beatles veldig hyggelige og syntes å nyte livet som popstjerner. Utenfor vinduet hørte man de unge kvinnene. De ropte «kom ut, vis dere i vinduene og se oss,» forteller César Faustino. En av dem sto utenfor for å få et glimt av sine idoler var Lidingöjenta Ewa Østberg Stahl.


- For en opplevelse det var. Jeg var ti år, og jeg og nabojenta gikk fra Gustafsvägen til Foresta. Jeg husker godt da bandet kom med limousin, hele skrammeltoget fulgte etter og lykken var fullkommen. Det var mange unge jenter som sto der. Vi sto på trappen bak Foresta, og vi så kun litt av dem, men likevel. De vinket til oss, sier hun.

Han jobbet som korrespondent i Norden for en av de største portugisiske avisene. I 1967 bosatte han seg på Lidingö og bodde der i 30 år før han flyttet til Portugal med sin kone Bibbi. En av hans sønner bor fortsatt på Lidingö.

Ewa Østberg Stahl sier hun aldri kommer til å glemme denne dagen i juli.

“ “ “

Det var begynnelsen på en langvarig kjærlighet til bandet. Vi samlet Beatlestyggegummier og byttet bildene med hverandre og lyttet til Tio i Topp. Møtet med Beatles på Foresta ble et minne for livet, sier hun.

Jeg liker noen av Beatles-sangene, men jeg var aldri en stor fan, sier han og legger til: Men jeg har løpt Lidingöloppet 16 ganger.

Beatles’ Sverigebesøk juli 1964 Klokken 12.30 den 28. juli 1964 landet Beatles på Arlanda flyplass i Stockholm Klokken 14.00 ankom de i limousiner til Foresta hotell på Lidingö.

På kvelden etter pressekonferansen var César Faustino på en av konsertene i Johanneshovs Isstadium. Han husker at det var kaotisk på tribunen.

Beatlene bodde i hver sin suite i andre etasje med utsikt over Värtan. Om kvelden ga de to konserter på Johanneshovs isstadion i Stockholm.

Jeg hørte knapt noe av hva de spilte for alle jentene skrek så høyt, sier han.

Den 29 juli våknet bandmedlemmene rundt klokken 13.30. De tilbragte hele dagen på hotellet. På kvelden ga de ytterligere to konserter på isstadion. En billett kostet fra 12 kroner. Sent på kvelden ble det fest på Foresta.

Avisen som han skrev for følte at The Beatles var for dristige til sin stil.

Den 30. juli forlot Beatles Foresta og Sverige. Andre kjendiser som har bodd på dette hotellet: Rolling Stones, Eartha Kitt, Josephine Baker, Walt Disney og Greta Garbo.

Magasinet var svært konservativt og moraliserende. Det første ønsket ikke å trykke artikkelen, jeg måtte kjempe for å få den publisert. Den sto til slutt åp trykk, men ikke før en måned etterpå, sier César Faustino smilende.

Denne artikkelen sto på trykk i lokalavisa Mitt i Stockholm i 2014.

69


KASSETTENE

KOMMER! Vinylen har gjort sin tilbakekomst, og nå følger kassettene! For de av oss som vokste opp på syttitallet er det mange av oss som stiftet vårt første bekjentskap med Beatles i form av kassetter. I de siste fem årene har kassettmarkedet fått en fornyelse, og vokser seg større for hvert år. av ICM i april i fjor slo fast at 5 prosent av musikkfansen hadde kjøpt en kassett den måneden, opp 2 prosent fra foregående år.

I 1969 var dette den første kassettspilleren familien eide.

Resident Advisor rapporterte nylig at den største kassettfabrikanten i USA, National Audio Company, har sett salget øke med 33 prosent siden 2014. Eieren av NAC, Steve Stepp fortalte til Chicago Tribune at firmaet hans til enhver tid har mellom 250 til 350 under produksjon, inkludert 5-10 utgivelser i uken fra Universal Music Group. Noen av de større artistene har sett sitt snitt til å slå mynt på trenden. Kanye Wests «Yeezus» og Justin Biebers «Purpose» kom ut i kassettformatet, likeså Macklemores nye album (som ikke er utgitt på vinyl). Roy Culver fra Nuclear Blast Records bekrefter at Slayers nylige «Repentless» LP solgte ut kassettopplaget på 1000 eksemplarer før de forelå fysisk. Record Store Day 2015 rapporterte økning i salget av kassetter, mens en undersøkelse i regi

Beatlessamlerne har begynt å følge opp på trenden, og vi har sett økende priser i bruktkassettmarkedet de senere årene.

vei oppover i full fart. Slik saken er med vinylplater, så samler den typiske kassettentusiasten først og fremst på utgivelser fra sitt eget land. Når han/hun utvider samlingen, går man for førsteutgaver av de britiske utgivelsene, eller fra USA. Deretter utvider man kanskje med litt mer eksotiske utgaver fra andre land. Den kortlivede trenden med kassettsingler er også en egen nisje, og selvsagt også ting som kun kom ut på kassett, så som den berømmelige Heinekenkassetten har en plass i enhver samling. Nevnes må også kassettbokser. For norske samlere er det attraktivt at en del soloutgivelser med Beatles som ikke kom ut i norskpressede vinylutgaver finnes i norske kassettutgaver. Norsk utgave av Band On The Run på kassett.

The Beatles Golden Greatest Hits, offisiell svensk utgivelse fra 1979.

I lang tid har det vært relativt lett og billig å skaffe seg brukte Beatleskassetter, men prisene er på 70


BEATLE LICKTRICK

HELP Et av George Harrisons små genistreker er den lille rundownen på gitar i bakgrunnen der teksten er «please please help me». Mange av Beatlesmelodiene fikk sitt særpreg nettopp av Geo ge Harrisons små, geniale gitarlicks, som dette i låten til John Lennon «Help». (Mellompartiet er vel Pauls). Ofte er de særlig smarte i bruken av åpne strenger som klinger som en drone i relasjon til selve den tonale bevegelsen og skaper en forventning til fortsettelsen. På samme måte som Matthew Fisher nå har blitt

medkomponist på «Whiter Shade of Pale» takket være orgelintroen, kan man like godt tenke seg at «Help» eller mange andre Beatleslåter godt kunne vært kreditert Lennon/Harrison/McCartney, siden han i realiteten faktisk medvirket til at låtene ble bedre? (Litt usikkert selvfølgelig om hvem som egentlig laget gitarrriffet, kan jo være en av de andre, George Harrison hadde ihvertfall ganske store problemer med å spille det til å begynne med, noe som kommer godt fram under innspillingen.)

71


I august publiseres en ny bok med bilder fra den såkalte «Mad Day Out», en fotoseanse der Beatles inviterte et knippe fotografer på en runde i London i den hensikt å få nye bilder av gruppen på trykk. Beatles hadde sluttet å reise rundt og gi konserter, og inviterte sjeldent med seg fotografer til platestudio, så når aviser og blader skulle skrive nyhetsnotiser og annet om Beatles ble disse ofte illustrert med bilder som ikke reflekterte hvordan Beatles så ut per dags dato. Dette ville de gjøre noe med, derfor satte de av dagen den 28. juli 1968 til å få tatt nye bilder. I 2010 ga fotografene Don McCullin («A Day In The Life Of The Beatles») og Stephen Goldblatt («Mad Day Out») ut hver sin bok med bilder de hadde tatt denne dagen. En tredje fotograf, Tom Murray var også med på denne fotoutflukten, og han er nå klar med en egen bok med sine egne 23 fargefotos fra den dagen.

Tom Murray’s Mad Day Out

Det var om morgenen den dagen i 1968 at Tom Murray ble spurt av kollega Don McCullin om skyss til en tidlig fotoseanse i London. Han sa «ta med deg kameraet ditt, kanskje du får tatt noen fine bilder!» Bevæpnet med kun to filmruller ante ikke Murray hvem han skulle få lov til å jobbe sammen med den dagen.

THE SUMMER

OF 68 WITH

Når 25 år gamle Tom gikk mot døren til et øvingsrom kunne han høre at «Lady Madonna» ble spilt på piano, og når han kom inn der - ja så var de der: Paul ved pianoet, John med Yoko, George og Ringo, alle ventet på å dra ut for en hektisk dag for å ta PR-bilder. Tom var den yngste fotografen der, og den eneste av de som kun hadde med seg fargefilmer. «Det var et perfekt oppdrag og en dag å minnes. Jeg fikk henge sammen med min favorittgruppe, og å ta bilder av the Fab Four var bare sensasjonelt. Var de virkelig gærne?

THE BEATLES

Vel, dere vet hvordan popstjerner er. De løper alltid rundt og gjør sprø ting. Det er det som gjør dem så interessante.» – sier Tom Murray.

72


Dagen etter fotoseansen, mens Beatles hadde det travelt med å spille inn en liten sang med tittel «Hey Jude», fremkalte Tom sine to filmruller og lagde papirkopier.

Boken utgis av Archivum Publications som står bak to andre bildebøker med Beatles: En fra innspillingene av «Help!»-filmen og en av bilder fra «All You Need Is Love». Bøkene selges direkte til fans via firmaets nettsted, og den nye boken består av en innbundet 120-siders bok med bilder og tekst, huset i en ytre kassett. Hver utgave er nummerert og signert av fotografen.

i enda større format, og i tillegg vil de selge utvalgte enkeltbilder som er kvalitetsprintet.

Det kommer også ut en luksusutgave

http://www.pledgemusic.com/projects/tommurraymaddayout

Han valgte ut 23 bilder som han følte fortalte historien. Deretter lagret han dem bare, i nesten tretti år. I 1998 holdt Tom Murray en utstilling med de 23 overlevende fotografiene han hadde tatt av The Beatles. Bildene ble sett av et publikum for første gang siden de hadde blitt knipset. Nå, mange år senere har Tom gått med på å utgi det som mange regner som de beste fargebildene av Beatles i en spesiell, unik bok.

73

Priser: Gold edition £70 /ca kr 815,-) Platinum edition £450 /ca kr5242,Gold edition+ 5 Enkeltbilder: £250 /ca kr 2912 Nettsted:


TIDEN GÅR • DETTE ER 50 ÅR SIDEN 1966 Året er 1966. Det var viktig å være store gutter. Jeg var13 år og 6 måneder, og hadde begynt å ”gå etter” jenter. Min bror Trond var 10 år og 11 måneder. Vi hadde allerede vært Beatles fan i litt mer enn 2 år. Fritiden vår besto stort sett av å høre på plater sammen med alle vennene våre. Musikken vi hørte mest på var The Beatles. Litteraturen vi leste var Hardyguttene, Tarzanbøker og Poprevyen. Jeg leste også Morgen Kane. Hardybøkene overtok Trond sine barn. Morgan Kane samlingen min solgte min sønn for kr 1600 i 1989. Popprevysamlingen vår vet jeg ikke hvor ble av. Sannsynligvis endte de i søppelkassen etter vi hadde klippet ut de bildene vi ville ha på veggen.

TILBAKE TIL FORTIDEN I fritiden lekte vi cowboy og indianer, spilte fotball, klatret i trær, var ute og padlet i våre hjemmelagete kanoer eller vi satt i garasjen til en av naboene og hørte på Beatles og Kinks plater. Selv om jeg bare var 13 år hadde jeg laget min egen popgruppe.

Vi hadde 3 låter på repertoaret: ”Till the end of the day” med Kinks, grunnet de enkle tøffe riffene, ”Under The Boardwalk” av The Drifters, grunnet at vokalisten vår likte den og kunne teksten. Den tøffeste låten vi hadde var ”The Ox” fra The Who. Grunnen til vi hadde denne låten var at trommeslageren vår var verdens beste. Han hadde også samme slagverk som Keith Moon. Det var for vanskelig å spille Beatles. Dessuten var det bare en som kunne synge. Jeg var yngstemann i gruppen og fikk være med fordi jeg hadde to gitarer og var bestekameraten til trommisen. Jeg hadde en Höfner orkestergitar som jeg hadde fått av min bestefar, og en elektrisk ”Telekaster” som jeg delvis hadde bygget selv. Gitarhalsen tok jeg fra ødelagt gitar jeg hadde funnet på en søppelhaug. Mikrofonen kjøpte jeg i en musikkbutikk. De andre i gruppen var 15 og 16 år. Trommisen vår hadde lært å slå trommer i 3 år på Musikkonservatoriet i Bergen. Når vennegjengen kom sammen og spilte plater i den store garasjen til naboen var vi ofte 10 gutter. Det var for mange til å ha inne på rommene våre. Og platespilleren vår var i et kabinett sammen med TVen og radioen i stuen. Garasjen til naboen var nesten alltid tom. Faren til kameraten vår hadde bygget den

store garasjen av kasser det kom Volgabiler i på slutten av 50 tallet og begynnelsen av 60 tallet. Selv var han alltid ute og reiste. Han var reisende i knapper, symaskiner og sytråd. Det lo både Trond og jeg av. For faren vår solgte skikkelige saker. Han var reisende i traktorer, skurtreskere, transportbånd og fjøsvifter.

Up Your Mind”,med Lovin`Spoonful. I voksen alder Paperback Writer låten som ble hengende igjen.

Når jeg nå 50 år etter ser på hvem som kom på listen denne sommerferiefredagen i Ålesund skjønner jeg at vi var heldig som vokste opp i en tid da den store musikken ble skapt.

Se bare på hva som toppet denne juliuken i 1966:

Sommeren 1966 var vi på bilferie til familien vår i Ålesund og på Vigra. Fredagene pleide vi å høre på 10 i skuddet. Det måtte vi selvfølgelig også i ferien. Denne fredagen var vi på besøk hos en tremenning og satt på rommet hans og hørte 10 i skuddet på familiens reiseradio. Jeg husker det spesielt god ettersom tremenningen vår allerede hadde to av platene som kom på listen denne fredagen. Vi hadde spilt dem fle e ganger tidligere på dagen. Han hadde kjøpt Sunny Afternoon med Kinks og Crying in the rain med Everly brothers. Han likte ikke Paperback Writer som denne uken toppet 10 i skuddet. Han sa at Paperback Writer fortalte ham at Beatles ikke var god lenger. Både Trond og jeg sa at vi ikke var enig med ham. Men innerst inne likte heller ikke vi Paperback Writer. Vi syntes det var mye gøyere å høre på ”Pretty Flamingo” med Manfred Mann og ”Did You Ever Have To Make 74

Her for et års tid siden kom Trond over 1966 utgavene av Poprevyen på Fretex. Etter han hadde lest dem donerte han dem til meg. Fantastisk lesestoff. Det var nesten som å bli 13 år igjen. Riktig nok er det lenge siden jeg sluttet å leke cowboy og indianer og å klatre i trær. Det måtte jeg for å få mer tid til Beatles og annen 60 talls musikk. :-) Noe av det interessante med 1966 årgangen av Popnytt var at Paul, Georg, Ringo og John hadde skrevet hver sin artikkel om livet som popartist. Du kan lese dem på de kommende sidene.


TIDEN GÅR • DETTE ER 50 ÅR SIDEN 1966

Det er blitt skrevet meget om The Beatles, men vi har ikke sett noe som The Beatles SELV har skrevet. Her offentliggjør vi den første artikkelen som et medlem av gruppen er opphavsmann til. George Harrison sier her sin mening om de andre i gruppen – og om seg selv. På hvilke måter er de like? Og forskjellige? Hvordan kombinerer de likhetene og forskjellene? George Harrison gir oss et intimt bilde av de fire musketerer i pop-verdenen, som har sverget hverandre evig troskap:

PÅ EN MÅTE ER VI FATTIGE

…nemlig fordi vi på grunn av berømmelsen ikke kan få del i mange av de gleder som alminnelige mennesker betrakter som hverdagens selvfølgeligheter John og jeg bor i en villa, mens Ringo og Paul har hver sin leilighet. John og jeg har praktisk talt ikke naboer. Han bor i Weybridge, jeg i Esher. Begge byene ligger i grevskapet Surrey, like ved hovedveien til Portsmouth. På en måte kan man si at vi er forstadsbeboere, for alle fire bor i utkanten av London. Og vi likner de andre ni millionene i byen. Selv ikke med vår villeste fantasi kan vi si at vi bor i «herregårder». La oss heller kalle det bekvemme, koselige hjem. Folk står ikke utenfor og stirrer. Det er for eksempel ikke noe merkelig med huset mitt. Amerikanerne påstår at det er holdt i amerikansk «ranch»-stil, men det syns ikke jeg. Det er bare et deilig sted å komme hjem til. Jeg har både hage og alt som hører til. Jeg vet at folk alltid spekulerer på hvordan en Beatle bor. Hva meg selv angår, så er det helt umulig å se at det er en musiker som bor der. Bortsett fra at jeg har en femseks gitarer i huset, det gir hjemmet et personlig preg.

Møblene er pene, men på ingen måte noe utenom det vanlige. Jeg har heller ingen souvenirer fra reisene våre hengende på veggene. Jeg elsker hjemmet mitt, og de andre elsker sitt. Siden vi arbeider sammen og kjenner hverandre så godt, vet vi på forhånd hva de andre tenker. Derfor gjør vi de samme 75

tingene når vi har fri. Vi har også de samme meninger om de fleste ting. Det skulle ikke forundre meg om Ringos og Maureens sønn kommer til å bli lik Johns og Cynthias. Og hjemme har vi det likt alle sammen. Vi er vokset opp sammen til en enhet som tenker og snakker likt.


DETTE SKREV GEORGE HARRISON I POPNYTT NR 5 1966* Vi pleier å gå ut sammen når vi er på turne – og vi spiser og går på bar sammen. Når vi tar imot en innbydelse, stiller vi opp alle fire. Det kan godt sies at vi er en sammensveisete familie, for pikene våre holder også sammen.

Klær for 800 kroner Alle fire samler på plater og liker å fotografere. Og vi elsker å kjøpe klær. Vi bruker samme størrelse alle fire og vi har vel omkring 40 dresser hengende hjemme. Når vi bestiller nye klær, tar vi fire-fem plagg om gangen, og vanligvis bruker vi samme skredderen. Dougie Millings, Soho-skredderen, har spesialisert seg på å sy klær til folk i underholdningsbransjen. Første gang vi kom inn i forretningen hans, var det ingen som kjente oss. Vi ville ha noen smarte dresser til å opptre i, og selv om vi i begynnelsen ikke likte klærne hans, så likte vi Dougie – og han ga oss spesialpriser! Senere bestilte vi mer hos ham, og han syr fremdeles for oss. Vi ville ikke drømme om å skifte skredder. Hver dress koster gjennomsnittlig 800 kroner. Dougie sydde også kostymene til vår andre film, og det var ingen liten ordre. Vi skiftet ofte og hadde tre-fire kombinasjoner av hvert kostyme. Garderobene våre er velforsynte nå, og det vil de nok fortsette å være i lang tid fremover, for klær er vår store svakhet. Vi får aldre slitt dem ut, og derfor gir vi bort det vi ikke vil ha lenger. På den måten får vi alltid plass til noe nytt. Etter så mange år sammen har vi selvsagt utviklet samme smak om mangt og meget, men vi er likevel forskjellige på mange punkter. Vi er ikke firlinger, selv om det av og til kan virke slik.

Vi går på kino når det er arrangert spesiell forestilling. Da er vi åtte, ikke fire. Folk er vant til det. Hvis de ser oss på en restaurant, ser de seg alltid om etter de andre – og som regel finner de dem. Da vi var i Obertauern i Østerrike for å spille inn vår andre film spiste pikene ved samme bord. Det falt ingen inn å forandre på det. Vi var ofte sammen om kveldene. Det var ingen som spurte hva de andre skulle gjøre, men hva VI skulle gjøre SAMMEN. Når det mangler en av oss, føler vi oss litt utenfor, og vi har det ikke på langt nær så morsomt. Vi trenger hverandre for å føle oss som en enhet.

Enten alle eller… Det er derfor vi har sagt – og vi vil si det igjen – at hvis en av oss slutter, så pakker vi sammen vi andre også. Dette har aldri stått så klart for oss som da vi begynte å spille inn filmer. Men det betyr ikke at vi ALLTID er på bølgelengde. Det ville være fullstendig vilt hvis vi ikke av og til hadde forskjellige meninger. Men vi begynner aldri å slåss fordi om vi ikke synes og sier det samme av og til. Selvfølgelig tretter vi av og til, men som regel bare om bagateller, og vi blir fort venner igjen. Men tro ikke at vi er uadskillelige. Det hender for eksempel at vi ferierer hver for oss, men selv da er vi to og to sammen i stedet for å være helt alene. Jeg liker for eksempel å reise mye, særlig til syden. Tahiti er min yndlingsøy. Jeg var der sammen med John, og vi var enige om at det var et vidunderlig sted. Jeg kunne godt tenke meg å bo på et slikt sted minst to uker hvert år. Jeg 76

ble også inntatt i Hong Kong, selv om det var lite vi fikk se av byen. Folk sier at den og den av oss liker det og det. Men i en gruppe som vår går det ikke at vi er altfor forskjellige. Dessuten elsker folk å dele oss opp i grupper: De fleste tror at John og Paul alltid henger sammen, og derfor blir Ringo og jeg naturligvis puttet i samme bås. Det er helt galt. Det var ikke første gang John og jeg ferierte sammen da vi dro til Tahiti. Dessuten er vi som før nevnt naboer, og det er ingen tilfeldighet. Men Paul og jeg har også noe felles. Vi liker begge å fotografere, og vi har samme bilmerke, Aston Martin. Og vi har begge en minibil til kortere turer. Noen tror at John og Paul holder sammen fordi de skriver sangene våre. Men bare noen få tenker på at vi alle fire skjærer til melodiene når John og Paul er ferdige, og det tar ikke så lang tid. John og Paul gir oss en rå versjon. Så setter jeg til solostemmen min, og Ringo slår seg inn på trommene.

Penger er ikke alt Ringo og jeg får stadig høre at John og Paul tjener mer enn vi gjør. Folk synes visst det er morsomt, men vi må dessverre skuffe dem. Vi bryr oss ikke katten om det. Så pengegriske er vi ikke. Vi vet at ingen av oss har strødd om seg med penger og heller ikke til å gjøre det. Heller ikke har vi spekulert oss grønne for å anbringe dem sikrest mulig. Vi har de samme økonomiske eksperter som tar seg av pengene våre, det vil igjen si at vi plasserer pengene våre i de samme tingene. Rent instinktivt er vi enige på dette punktet. Vi har skaffet oss omtrent det samme utstyret som har kostet omtrent det samme. Ingen av oss vil gi etter for en plutselig innskytelse og kjøpe seg en øy, et slott eller et slagskip. Vi har heller ikke lyst til å kjøpe store, kostbare ting. Så enkelt er det......................>


TIDEN GÅR • DETTE ER 50 ÅR SIDEN 1966 <.......... Unntatt når det gjelder klær, altså. Vi er rike sammen, men vi kan godt si at vi også er fattige sammen. Fattigdommen vår – om jeg kan kalle den det – er at vi går glipp av forskjellige ting fordi vi er de vi er. Vi kan for eksempel ikke gå rundt og se i butikkvinduer. Vi kan ikke trave rundt i et stormagasin. Vi kan ikke gå en tur i Regent Street. Vi kan ikke gå til byen og ta oss en kopp kaffe. Vi kan ikke gå inn på en koselig restaurant og få oss litt mat. Dere forstår sikkert hvorfor vi ikke kan gjøre det. Folk spør ofte om vi ikke savner alt dette. Ville det ikke være morsomt å kunne gjøre som andre mennesker? Skal jeg være helt ærlig, så savner vi det ikke så veldig, for vi har jo prøvd det før. Vi savner det ikke i ordets egentlige forstand. Vi må fortsette å ha det slik en fi e-fem år fremover, kanskje lenger, men siden kan vi gjøre som vi vil. Det blir akkurat som før, det er øyeblikket vi må ta som det er. Det er faktisk ikke så vondt, vi tjener jo penger mens vi venter. Dessuten er vi ikke ganger av berømmelsen slik folk tror. Når vi er hjemme, går vi ut så ofte vi har lyst, og sikkert oftere enn folk tror. Vi går naturligvis ikke tur, men vi kjører i bilene. Vi kan kanskje ikke gå inn på hvilken som helst restaurant, men vi har noen favorittsteder, private klubber, hvor vi stikker innom om kveldene. Vi går for eksempel ofte til Ad Lib Club i Leicester Square. Det er et hyggelig sted hvor vi kan more oss.

verden. Selv leser jeg aviser som alle andre. Jeg skulle gjerne ha lest mer, men vi har ikke så mye tid til overs. Vi pleier å erte hverandre med å si at vi ikke vet hva som skjer omkring oss fordi vi ikke har noe med det. Men det er utelukkende for moro. Jeg vil ikke påstå at vi er eksperter på verdenspolitikk, men vi er like interessert i Vietnam som andre mennesker.

Jeg ville gi en formue for å kunne ta en tur inn i et stormagasin

Ingen romkapsel

Vår verden er ikke hermetisk lukket. Den er ingen romkapsel. Vi følger nøye med i det som skjer i 77

Vi hater krig. Vi leser aviser. Vi vet hva som skjer hver deg. Vi går ikke rundt i blinde. Jeg vet at jeg burde lese mer, og når John sier at «Alice i Eventyrland» er yndlingsboken hans, betyr ikke det at det er den eneste boken han har lest.


DETTE SKREV GEORGE HARRISON I POPNYTT NR 5 1966* Folk elsker å tro at vi er oss selv sikkert ikke kommer til å lære, er nok. Det er logisk å tenke slik, men kunsten å ikke gjøre noe. det er fullstendig galt. Vi er kommet langt uten alvorlige kriser, Fattige på et område. men vi har hatt mange problemer Men rike på mange anog bekymringer. dre. Ikke fordi penger Jeg tror ikke vi kommer til å trekke betyr alt for oss. Vi var oss tilbake en vakker dag og slå oss for eksempel helt ville av til ro med millionene. glede den dagen vi fi k Jeg tror vi kommer til å fortsette videre og videre. Vi kommer aldri til MBR-medaljene. å trekke oss tilbake. Vi MÅ fortsette. Showlivet er blitt Vi er gode venner, og en del av oss. Vi har lært mye siden holder stadig sammen. vi begynte å opptre sammen. En ting som vi aldri har lært og

I pauser og på fridager kan vi ikke fordra å være adskilt.

Vi har gode venner i popbransjen. Cilla Black er en av dem.

*

Jeg tror ikke at George skrev dette til Popnytt. Sansynligvis er det oversatt. Men derom er det ingen som sier noe.

DETTE SKREV PAUL McCARTNEY I POPNYTT NR 7 1966*

VI ELSKER Å HA DET MORO … men vi hopper ikke bukk over vanskelighetene

Vi presenterer her den andre artikkelen som er skrevet av en Beatle. Forrige gang leste vi hva George Harrison hadde å si. Denne gang presenterer vi Paul McCartneys «livsverk», for å si det med hans egne ord. Paul fører oss inn i Beatles’ merkelige verden. Han forteller hvordan den fungerer og avslører hva som er gruppens viktigste drivkraft. Han snakker om «Organisasjonen», som kanskje vil bestå til evig tid når den en gang blir ferdig. Hva slags mennesker er det? Hvordan kommer de inn i bildet? Og hvordan passer Beatles selv inn i en verden som stadig forandrer seg? Paul McCartney reflekterer over disse spørsmålene og mye annet..................................> 78


TIDEN GÅR • DETTE ER 50 ÅR SIDEN 1966 • Film er et helt nytt medium for oss. Nå interesserer vi oss bare for kameravinkler og fargeutnyttelse osv. Derfor ble «Help» en bedre film enn « Hard Day’s Night».

F

Folk kaller meg den pene Beatle og det er jeg nokså lei av. Ja, akkurat en stump. Den ble stående i stampe da resten av meg vokste opp. I dag har nesen min bestått sin ildprøve. Vi har jo trengt inn på et nytt område – filmen. Folk kan godt få kalle oss filmstjerner hvis de vil. Men vi tar det ikke så alvorlig, hvis vi skal være helt ærlige. Det skyldes ikke at vi er selvtilfredse. Det første forsøket kan ikke brukes som målestokk. Da vi sa at vi ville spille inn en film med en ganske ukjent instruktør, trodde alle det ville bli det rene tøvet. Folk gikk på kino og hadde på forhånd avgjort at filmen vår MÅTTE være dårlig. Beatles hadde jo aldri før opptrådt foran et filmkamera – og videre i samme dur. Så så de filmen og likte den, men neste gang var det

• John er en fremragende musiker og komponist. Han spiller sjelden «feil» - skjer det en enkelt gang, så vet vi andre å verre. For nå ventet alle at vi skulle lage enda en storartet film. Det fantes ingen formildende omstendigheter, så hvis folk ikke hadde likt den, hadde vi forstått dem. Selv om den var blitt en dundrende fiasko, så hadde vi iallfall hatt det moro så lenge det varte. For oss er det livsviktig å ha det moro. Jeg tror folk ville forstå oss bedre hvis de tenkte over at vi hater å kjede oss. Hele organisasjonen er bygget på at vi skal kunne like det vi gjør. Vi gikk med på å spille inn filmer av flere grunner, ikke minst fordi vi mente det kunne være moro. Det varte ikke lenge før vi ble ville etter det. Vi liker alle å gå på kino, man kan nesten si at vi alltid har vært film-fans. Nå spør folk oss hvem av stjernene vi liker best. Tja, vi liker Steve McQueen, og personlig syns jeg Paul Newman og Marlon Brando er toppen. Sophia Loren er også god, likeså Juliette Greco. Hun har et nydelig ansikt, og franske skuespillere er jo alltid fortreffelige. Yndlingsfilmen min er The Caretaker, den var virkelig god. Jeg nøt den.

Interessante kameravinkler Jeg er rask, ikke sant? Bare en eneste film, og jeg var solgt. Det skyldtes merkelig nok at vi gjorde mye jeg ikke likte. Jeg vet ikke riktig hvorfor jeg ikke likte det, men de andre hadde det på samme måten. Vi syntes alle sammen at det var spennende å finne ut hva som egentlig gjorde en film god. Da vi hadde spilt inn «A Hard Day’s Night», ble vi interesserte, og det merket publikum. Når jeg går på kino, sitter jeg og holder øye med kameravinkler og glemmer å holde piken min i hånden eller følge med i handlingen. Hvis det er en som har rød jakke på i en scene og sort 79

i neste, legger vi straks merke til det. Jo, vi har virkelig gått over terskelen til noe nytt, og vi syns det er litt av et eventyr, selv om vi ikke sier det høyt. Hadde vi ikke likt å spille inn film, hadde vi aldri gjort det om igjen, og verden hadde gått glipp av fire nye, store stjerner. Ta meg endelig ikke alvorlig, jeg spøker bare! Vår aversjon mot triste ting er like betydningsfull for vår måte å være på som vår forakt for alt det regelbundne i musikken, og vår kjærlighet til musikken som sådan. Hver gang vi er i dårlig humør, skyldes det at vi har vært ute for noe trist. Vi har det med å ose ut av sengen tidlig på morgenen, dra ut til studioet og sitte og vente mellom opptakene. Det skyldes at vi fremdeles er opptatt av alt det spennende som skjer i et filmatelier. Vi vet selvfølgelig at produsenten Walter Shenson og Dick Lester gjør sitt for at vi skal ha noe å pusle med, og det har vært virkningsfullt. De er meget dyktige og kan jobben sin fullt ut, men det er like viktig at de tenker akkurat som oss.


DETTE SKREV PAUL McCARTNEY I POPNYTT NR 7 1966* Alt i orden Det gjør alle som arbeider sammen med oss. De er våre ansatte, men først og fremst skal de være våre venner. Vi SKAL like dem. Da er alt i orden. Når Brian Epstein er vår manager, betyr det samtidig at hele gjengen liker ham, og han oss. Vi pleier å si like ut hva vi mener, samme hva det gjelder. Han sier hva vi skal gjøre, og liker vi det ikke, sier vi at vi ikke vil. Hvis han fremdeles holder på sitt, gir vi oss. Vi må ha tillit til hans dømmekraft, og han til vår. Så til slutt blir det fifty-fifty.

Det er en forretningsforbindelse mellom gode venner, og ikke bare en forretningsforbindelse som sådan. Det var nettopp ved hjelp av dette at vi ble en stor gruppe, en organisasjon. Vi hadde alle samme innstilling. Vi elsker å more oss og driver gjøn alle sammen. Da John skulle på ferie, tok han med seg George Martin, innspillingssjefen vår. De dro til St. Moritz i Sveits. «De» var i dette tilfelle George og sekretæren hans, John og hans kone Cynthia. George klarte å brekke en tå, selv om han ikke sto på ski da uhellet skjedde. John og han drev gjøn med hverandre en dag, og mens John danset jazzballett på rommet sitt, kom plutselig George farende inn gjennom døren, gjorde en piruett, sto på hodet og brakk tåen. Det ble ikke flere skiturer for ham i den ferien. Slik skal vi ha det. Ikke bare fire gutter som spiller, men en hel organisasjon. Alle er kamerater. Vi spiser sammen, går ut sammen og drar på ferie sammen. Dick Lester kan være ute sammen med oss, og så plutselig bakke John og meg når vi gir en improvisert «konsert» i en eller annen klubb. Slik kan vi holde på til klokken fire om morgenen og ha det kjempemoro.

bladsmørere vil ha det til. Vi har heller ingen triste minner å slepe rundt å. Vi kan se tilbake på gamle dager med udelt glede. Jeg har for eksempel bare hyggelige minner fra tiden i Hamburg. Vi opptrådte 12 ganger i uken og bodde bak en blir bare en liten oppstiver som setkino. Det lyder visst ikke særlig ter fart i sakene. Da jeg var liten, morsomt, men jeg har faktisk bare ville mine foreldre at jeg skulle lære gode minner fra den tiden. å spille piano. Og snart satt jeg og klimpret i vei. Jeg mislikte det ikke Vi er alle slik at vi husker det morakkurat, men det var en sørgelig somme og fort glemmer det kjedelige. Det blir mye lettere å leve historie. slik, det kan jeg garantere for. Til slutt fikk jeg slippe, og derfor Jeg håper det jeg her har sagt kan har jeg aldri lært å lese noter. Men hjelpe folk til å forså oss bedre. jeg har tatt det som en mann. Da jeg var seksten år, startet jeg med spilletimene igjen for å se om jeg hadde forandret meg. Det kunne jo hende jeg likte det bedre nå – men nei. Så la jeg det på hyllen, jeg hadde mye mer gøy på min egen måte. På bunnen er vi noen flinke, rare fyrer, og det fortsetter vi med å Så gøy som mulig være. Vi blir kanskje tvunget til Da vi begynte å spille sammen som det, men vi vil gjøre hva vi kan for en gruppe, var vi fast bestemt på å å holde stilen. Det er faktisk morleve etter samme filosofi – å gjøre somt. Verden rundt oss forandrer det vi selv hadde lyst til. Vi liker å seg hele tiden. Da vi introduserte spille for tenåringene, det er saken. Beatles-frisyren, var det for å se Når vi ikke er i form virker arbeidet annerledes ut. Jeg husker at jeg uoverkommelig. Men det skjer ikke leste i en eller annen historiebok at ofte, bare når vi er trette. mennene begynte å klippe seg før Men vi må gjennomføre vår opptre- første verdenskrig på grunn av hyden, og vi gjør det også. Det er nest- gienen. Langt hår var vanskelig å en alltid morsomt, og sjelden holde rent. Det kunne ikke vaskes kjedelig. I det siste har vi oppdaget så ofte, osv. osv. at det faktisk er moro å spille for et litt eldre publikum også. Når man står ansikt til ansikt med publikum, går tankene av og til sine egne veier. Man oppdager at man står og tenker på en film man skal se neste kveld, men som oftest tenker man på forskjellige show og hvordan man føler seg.

Vi føler oss aldri trette og tomme Det hender selvfølgelig at vi tar oss etterpå. Vi tenker ikke dype og en drink, men fulle er vi aldri. Det inderlige tanker som enkelte 80


DETTE SKREV PAUL McCARTNEY I POPNYTT NR 7 1966*

Det var lettere å klippe det helt kort, men tidene skifter og hårmoten med den. Snobber, diktere og filmstjerner dukket opp i bildet med sine spesielle frisyrer. Tony Curtis gjorde det for godt åtte år siden, og plutselig skulle alle ha håret slik som han.

Vi har det korteste Vi introduserte Beatlesfrisyren, og ble derved scenens mest langhårete fyrer. Jeg er sikker på at det lange håret er kommet for å bli, iallfall i England. Det kan påvirke hatteindustrien. Jeg har for eksempel aldri hatt en hatt, men John står på fabrikantenes side og gjør sitt for at de også kan få selge hatter i fremtiden.Imidlertid har det skjedd noe helt annet. Vi er plutselig blitt den popgruppen i England som har kortest hår. De andre som har håret langt ned på ryggen er mer Beatles med amerikansk snitt. Vi begynte med det lange håret fordi vi syntes det var pent, men de andre har langt hår bare for lengdens skyld, og ikke for å se pene ut. Det er forskjellen. Håret vårt er ikke en sentimeter kortere enn det var i starten. Det er ikke vi som har forandret oss, det er verden rundt oss. Men vi trives som vi har det nå – på alle måter. Språket for eksempel, vi kunne saktens snakke Oxford-engelsk hvis vi ville.Jeg kan godt si «bæd-æd» i stedet for «bæd», men jeg likere det ikke. Vi foretrekker Liverpool-dialekten, den er faktisk ikke så tung som mange tror. Vi har også en følelse av at utlendingene forstår den bedre. På den måten blir vi bedre kjent med folk. Vi kan godt snakke med London-aksent, men vi vil ikke. Da ville vi kanskje ikke få det så moro. *Jeg tror ikke at Paul skrev dette til Popnytt. Sansynligvis er det oversatt. Men derom er det ingen som sier noe. 81


DETTE SKREV RINGO STARR I POPNYTT NR 9 1966*

Nå kommer den tredje artikkelen i den serien The Beatles er faddere til. Denne gangen er det Ringos tur til å fortelle. Han tar oss med en tur til The Beatles’ egen verden. Han snakker om seg selv, sin unge kone og sin halvt år gamle sønn Zak og forteller om hvordan ekteskapet har hatt innflytelse på en liten fyr fra Liverpool som har gjort fem kontinenter usikre:

SELVPORTRETT AV EN BEATLE Jeg syns nesten man kan si at vi har fått en helt ny Ringo med i gruppen. Ganske enkelt fordi jeg har fått en ny ring på venstre ringfinger. Jeg har lest et eller annet sted at jeg skulle ha spurt guttene om tillatelse til å gifte meg, og at de holdt en avstemning om saken – til min fordel. Det kunne utmerket godt ha vært noe i det, for vi er som fire brødre som henger sammen som erterris. Dessuten er jeg jo den yngste i kvartetten, og de andre var allerede Beatles da jeg ble med. Jeg var imidlertid egoistisk nok til ikke å spørre de andre, som straks ønsket Maureen velkommen i gruppen som en ny fru Beatle.

Maureen har skapt en helt ny Ringo 82

Selvfølgelig var jeg nødt til å forandre meg.......................................................>


TIDEN GÅR • DETTE ER 50 ÅR SIDEN 1966 wawforlovede Pattie Boyd, ble med, mens Pauls forlovede Jane Asher var opptatt av arbeidet hjemme i England. Det var nesten som å komme hjem da vi flyttet inn på hotellet som het «Edel-weiss».

Når man er gift, skal man hjem til dem som venter på en etter dagens arbeid, da er det som det skal være – vel å merke når man har fast arbeidstid. Det hadde jeg da vi spilte inn en film i atelierene i Twickenham som bare ligger et lite stykke unna huset vårt. Kl. 17.46 rullet Rolls-Royc’en vår ut gjennom porten, forbi et halvt dusin politimenn og en flokk skrikende tenåringer. Da vi var kommet vel forbi dem, satte vi kursen hjem til meg. Det var deilig, for jeg har alltid satt pris på å komme hjem. Det er en følelse som er dypt rotfestet hos meg. Jeg liker ikke å dra på oppdagelsesreiser, jeg trives best hjemme.

John reiste til St. Moritz i Sveits, og gudene må vite hvor de andre dro hen. Maureen og jeg holdt oss innenfor hjemmets fire vegger, og jeg har aldri vært lykkeligere. Jeg sov lenge hver eneste morgen. Når jeg våknet, leste jeg avisene og prøvde å overbevise Maureen om at det er en hustrus plikt å servere frokost på sengen for sin herre og Trett av reiser mester. Jeg kunne absolutt ikke se komik- Hun var døv på det øret, og sa rett ken i å skulle si farvel til hjemme- ut at hvis jeg ville ha mat, så fikk kosen og reise bort. Jeg ble snart jeg stå opp og spise. Hun ville ikke lei av å flokke rundt. Vi lever jo på ha smuler i sengen. Et hjem er den måten. Plutselig ble jeg sjalu ikke noe hjem uten en kone, og når på alle dem som kunne nyte hjem- begge er ute og reiser må hun melivet fordi de har fast, daglig representere alt et hjem står for. arbeid. De to siste gangene vi – Forutsatt at man er sammen, gruppen altså – hadde ferie, ble jeg naturligvis. hjemme hos Maureen og nøt hvert Jeg er aldri helt ensom når jeg har eneste minutt. min kone med meg. Det oppdaget jeg i Østerrike der vi tok opp noen scener til vår andre film, «Help». Da var Maureen med. Tidligere hadde vi vært på Bahamaøyene hvor vi hadde ordre om ikke å ta våre kjærester eller koner med. Det var en fryktelig tid, selv i de paradisiske omgivelsene. Da vi skulle til Australia etter opptakene, henvendte jeg meg til filminstruktøren Walten Shenson, og sa at jeg ville ha Maureen med. Jeg ble overrasket da han sa ja – det lød nesten altfor lett.

Fyr og flamme Det medførte at Johns kone Cynthia og Georges daværende

83

Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde hjemmet med meg i form av Maureen. En hustrus rette plass er ved sin manns side – men det ser man først når man selv er gift, og særlig når jeg er mannen. Jeg vet godt at det ikke kan ses på meg, men på den annen side stopper folk heller aldri opp og sier at jeg ser melankolsk ut, selv om jeg vet at jeg ser slik ut. Men tro meg, jeg kan kanskje se tungsindig ut, men jeg er det ikke. Jeg har det deilig. Det skyldes for en stor del maten. Jeg har aldri likt de underlige rettene man får servert på reisene rundt omkring, men jeg kan jo ikke akkurat sulte i hjel heller. Jeg liker alminnelig mat, og når jeg får servert retter med hvitløk og mye krydder i utlandet, sier jeg alltid at jeg heller vil ha ganske alminnelig biff med løk til. Maureen er en vidunderlig pike. Hun kan få meg til å slappe helt av. Jeg er svært temperamentsfull, og kan være helt utålelig – faktisk mye verre enn folk tror. Maureen forstår alltid hvor skoen trykker og hva som skal gjøres, og får meg snart i godt humør igjen. Bare det er god nok grunn til å gifte seg. Vi har nettopp kjøpt hus, men den gamle bilen min – en Farcel Vega – har jeg ennå. Det er viktig å ha eget hus når man har kone og barn. Jeg kan ikke tenke meg å emigrere. Jeg er ingen kosmopolitt, jeg setter England høyest av alle land. Deretter kommer USA, som jeg setter stor pris på – særlig Vesten. Jeg skal betro dere at det alltid har vært min store drøm å bli cowboy «når jeg ble stor».


DETTE SKREV RINGO STARR I POPNYTT NR 9 1966* Hyggelig oljekonge Fremtiden? Tja, jeg tenker i grunnen ikke så meget på den. Den interesserer meg faktisk ikke stort. Jeg er mer interessert i nuet. Jeg vet at jeg økonomisk sett har mitt på det tørre, men jeg tenker faktisk ikke stort på det heller. Før trodde jeg at man automatisk ble ond og selvopptatt hvis man hadde mange penger. Det gjør jeg ikke nå lenger, og slett ikke etter at jeg traff Jean Paul Getty, oljekonge og verdens rikeste mann.

bli etter hvert som jeg ble rikere og rikere. Jeg tror ikke jeg kommer til å forandre meg. Getty er OK, han er faktisk en av «gutta». Jeg blir naturligvis aldri så rik som ham, og forresten heller ikke så rik som John og Paul. En vesentlig grunn til dette er at jeg aldri har kunnet holde på pengene mine. Før i tiden brukte jeg pengene med en gang jeg hadde fått dem. Det ble gradvis bedre og bedre, og nå bruker jeg ikke alt det jeg tjener. Og godt er det, for nå har jeg jo forsørgerplikt for kone og barn. Alle har godt av å ha ansvar, og særlig en fyr som jeg, så nå har jeg rett til å føle meg tilfreds og lykkelig.

gruppen, men fremfor alt så liker jeg å slå trommer. Jeg drømte en gang om å bli ballettdanser. Jeg lærer snart alle former for dans, og jeg er ganske god til å danse om jeg skal si det selv. Jeg er kanskje en ballettdanser med brustne illusjoner, og kanskje kunne jeg blitt en ny Nureyev. Jeg

Når folk spør meg hva jeg savner for å bli fullkomment lykkelig, kan jeg rolig svare at jeg ikke savner noe. Jeg kan ikke komme på noe jeg er utilfreds med, og all ståheien rundt oss tar jeg helt rolig. Det er en morsom historie, og vi møttes rent tilfeldig. En god venn ringte en dag til meg og spurte om jeg ville spise frokost sammen med oljekongen Jean Paul Getty. Jeg sa ja takk og møtte opp. Jeg hadde spurt meg for, og alle sa at Getty var en gammel narr som hverken gad smile eller si noe, men det viste seg å være helt feilaktig. Han fortalte vitser og var i det hele tatt svært så alminnelig. Han er jo en mann som har tjent mer enn Rockefeller – og da han sa at han syntes vi hadde gjort det godt, var jeg helt solgt. –Tanken på å være som dere, tiltaler meg, sa han. – Dere er rike fordi dere har prøvd noe nytt, og jeg liker alle som har mot til å prøve noe nytt. Da jeg kom hjem den dagen, sluttet jeg å spekulere på hvordan jeg ville

Når berømmelsen ikke har forandre meg hittil, kommer den heller ikke til å gjøre det i fremtiden. Jeg er fremdeles en ganske alminnelig fyr fra Liverpool. Bare en ekstravagant hobby har jeg. Jeg samler på grammofonplater. Ikke slik at jeg går over styr og kjøper et par hundre om gangen, men bare et dusin eller der omkring. Så går det faktisk en tid før jeg kjøper plater igjen.

ender alltid med å snakke om Maureen, og det er slik som det skal være. Jeg kommer til å gjøre det. De andre i gruppen vet det, og de vet også at Maureen aldri kommer til å stå i veien for dem.

Jeg kommer aldri til å slutte eller vende dem ryggen for hennes skyld, eller fordi jeg avskyr å forlate England og mitt hjem. Dertil er vi altfor sammensveiset. Slik føler vi alle, både vi som er gifte og Paul. Illusjoner som brast Ingen av oss kan erstattes – og jeg Ja, slik er jeg – Ringo – altså. Det elsker Maureen. Jeg er faktisk et ble arbeidet hardt for å gjøre meg meget lykkelig menneske. til skuespiller, og det var ganske morsomt å se hvordan resultat ble. Bildetekster Popnytt Oppriktig talt så har jeg ikke så Jeg kan være hissig og oppfarende og i dårlig humør. Så kommer Maureen - og stor selvtillit i den retningen. alle sorger forsvinner. Jeg tror ikke at jeg en dag blir noen Min lille sønn Zak har sammen med min stor skuespiller, like så lite som jeg kone skapt en helt ny ansvarsfølelse hos anser meg selv for å være et geni meg. som trommeslager. Jeg spiller gan- En av mine drømmer har alltid vært å bli cowboy. ske bra og passer godt inn i Jeg er en desillusjonert ballettdanser

84


TIDEN GÅR • DETTE ER 50 ÅR SIDEN 1966

WHISKY OG COCA COLA…

Her er den siste artikkelen som en av Beatles står fadder til. Det er John Lennon, «lederen» som ikke har fått inn et ord ennå. For hans vedkommende startet karusellen med de første platene gruppen spilte inn.

Han forteller om den gangen og om hvordan det har utviklet seg siden. Ja til gigantiske triumfer. Det fins imidlertid stadig folk som gjør hva de kan for at skuten skal gå på grunn. Hvem er de, og hvorfor gjør de det? Det var ikke oss fire scenekunstnerne som gjorde Beatles berømt. Mange mennesker går rundt og sier at vi er blitt det vi er ved hjelp av en masse juks. Det er bare ikke riktig. Jeg undres om det ikke er derfor en del journalister har imot oss? Det var musikken vår som gjorde oss berømte. Det var den som satte i gang det hele. 85


DETTE SKREV JOHN LENNON I POPNYTT NR 12 1966* Så bestemte vi oss for å danne vårt eget musikkforlag.

Lettere lystspill Dette har jeg ikke sagt for å gi meg selv og Paul æren for at vi slo igjennom. Folk kommer for å se og høre oss. Det er alle sammen, hele gruppen som presenter er numrene. At den første filmen vår gikk så godt er på grunn av visuelle effekter. I den andre filmen vår spilte vi litt lystspill og hadde ikke så mange sangnummer. Til tross for det vil musikken alltid bli en del av oss.

Enten så kan ikke folk huske det eller så vet de det kanskje ikke, men vi solgte faktisk plater før vi begynte å opptre på scenen. Da vi dro av sted på den første turneen vår, hadde vi allerede hatt to hits. Et lite og et temmelig stort. Det var den første gangen folk over hele England så oss.

kunne gjøre det meget bedre selv. Bare vi kom i gang. På en eller annen underlig måte kom vi virkelig i gang. Etter en tid begynte vi å spille inn plater for produsenten Dick James, som hadde sitt eget selskap. Vi kjente ham godt og derfor fikk vi bedre betingelser enn vi ville fått ellers.

Vi fant snart ut at vi Jeg kan huske at vi overveide å ta kunne fortsette med å med på repertoaret vårt noe som skrive nye nummer, ja andre hadde lagd. Da vi hadde vi kunne rett og slett spilt det i gjennom fant vi ut at vi ikke la det være.

86

Det kan ikke filmene våre forandre på. Ikke om vi spiller inn et dusin. Det er sant at vi kopierer Elvis Presley på den måten. Han har hatt stor suksess med filmene sin, og vi ville være dumme om vi ikke prøvde oss på den kunstarten også.


TIDEN GÅR • DETTE ER 50 ÅR SIDEN 1966 Vi vil gjerne ha suksess på film også, på vår måte. Nesten alle filmene til Elvis er like, men det blir ikke våre. Vi vil sjokkere publikum med nye varianter hver gang. Men det blir meget lenge før vi spiller inn en film uten musikk. Da Paul og jeg begynte å skrive melodier hadde vi gått rundt med omtrent 30 stykker i hodet siden vi var i 14 års alderen. I dag er vi klar over begge to at vi kan fortsette å lage melodier til vi snubler i skjegget vårt. Det er jeg som står for de mer harde melodiene. Paul tar seg av de romantiske. Når vi så kombinerer de to stilartene, får vi et typisk Beatlesnummer. Av og til skriver vi en melodi hver for oss. Jeg går hjem til meg og skriver en melodi og Paul går hjem til seg og lager sin. Vi skriver både teksten og melodien. Det er ikke alltid at vi sitter sammen og komponerer, men selvfølgelig hender det. Naturligvis skriver vi ikke ned melodiene med noter. Som Paul sier så minner det mer om notatene til et skuespill. I stedet for å skrive ned partituret, spiller vi inn stykket på lydbånd. Hvis et nummer begynner med den ene av oss to slutter det alltid med hele gruppen. Etterpå kommer det så en stakkars fyr fra musikkforlaget og skriver ned notene til melodien. Det blir aldri helt likt, for ingen kan omsette lydene våre til noter. De sier at det simpelthen ikke finnes tegn for noen av lydene våre.

nok også komponere melodier som slett ikke ligner våre.

bedrer ikke sine arbeidsmuligheter med å skriv ting om Beatles som sjokkerer leserne.

Et vakkert bilde Vi kan være hyggelige hvis vi vil, og som regel er vi det også. Men når vi treffer på folk som er uforskammende og sarkastiske, blir vi bare enda verre. Det er som en boomerang. Når folk med vilje er uoppdragne mot oss, eller tror at vi er noen dumskaller får de igjen med renter. Det er her Northern Song Company kommer inn i bildet. Helt siden aksjene begynte å dale og stige har jeg faktisk innlatt meg på en del aksjeforretninger i sin alminnelighet. Av og til kan jeg bli sur. Jeg har ikke noe å gjøre med de alminnelige aksjene som sendes ut, men jeg har såpass rede på sakene at jeg kan si at markedet ville stabilisere seg hvis bare folk ville innse hva det hele dreide seg om. Paul og jeg har bare med komponeringen av melodiene. Alt annet blir gjort av andre. Men folk er rare. For dem dreier deg som om Beatles og tre Beatles-plater.

Bak en «hyggelig» artikkel om oss, ligger det som regel sårede følelser. En journalist kommer for å få et intervju. Han har ikke tid til å vente og kan ikke forstå at vi andre kan ha noe å gjøre også. Han vil ikke komme tilbake, så er vi i hans øyne noen oppblåste fyrer. Derfor skal vi ha en lærepenge. Derfor skriver han at vi drikker whisky og røker i ett sett, og vi bare I virkeligheten er Northern Songs bruker frekke ord. Men han glemet helt selvstendig foretagende. mer at vi aldri har prøvd å skjule Paul og jeg har investert en del i noe om oss selv. Vi skulle kanskje det på grunn av vår evne til å skrive ha bedt ham til et av selskapene tekster og melodier. Somme tider våre så han kunne se hvordan vi tjener vi mer på det ene selskapet virkelig er. enn på alle de andre forretnings- Da vi var på Bahamaøyene skrev grenene til sammen. avisene de utroligste tingene om De tingene vi lager er nemlig gode, oss. Vi har ingen anelse om hvor de fikk det fra. Vi må ha tråkket virkelig gode. en eller annen på tærne eller såret Jo, vi er kommet langt siden vi hans følelser. Det skulle nok forBegavelse A/S begynte. Grunnen til at jeg tar det estille at vi fikk igjen etter fortjenPaul og jeg kan selvfølgelig skrive med her er at folk, i den senere tid, este. Det er vel ikke nødvendig å si andre ting enn de som er typiske har forsøkt å få oss ut av balanse. at skriveriene var fullstendig tatt ut for The Beatles. I fremtiden vil vi Det er som regel journalister. Og de av løse luften. 87


DETTE SKREV JOHN LENNON I POPNYTT NR 12 1966* Voksne mennesker

Tre av oss er gifte. Ringo og jeg har til og med barn. Vi er som folk I de fleste tilfellene drikker en sånn flest. Enten vi ser ut som vi er eldre journalist mer Whisky enn noen eller yngre enn vi er, så føler vi oss annen, og han bruker meget oftere i allfall meget eldre. frekke ord og uttrykk enn vi. Vi lever en scenekunstners harde Men det er selvfølgelig hans egen liv og arbeider hardt og lenge. sak. Det er forskjell når det gjelder oss. Nå er det heldigvis slik at ingen av Hvorfor er det det? oss trenger meget søvn. Er vi ikke voksne mennesker? Vi kan konsentrere oss hardt om arbeidet en hel dag selv om vi bare har fått et par timers søvn. Vi tåler presset. Vi liker fart og tempo, og er med til å sette det opp selv. Når vi har avsluttet arbeidet samles vi og slapper av et par timer.

Det hender vi tar oss en whisky med Cola. Det er vår favorittdrink. For øyeblikket drikker annet hvert menneske i Liverpool whisky og Cola. Jeg har en sterk følelse av at det var vi som startet den moten også.

*

Jeg tror ikke at Paul skrev dette til Popnytt. Sansynligvis er det oversatt. Men derom er det ingen som sier noe. For meg virker setningsoppbyggingen på deler av artgiklene Engelsk somigjen er oversatt til svensk, som igjen er oversatt til norsk uten å endre ord og setningsoppbygging. Erik I Blindheim

NORTHERN SONG Første gang jeg hørte The Beatles var i 1963. Da var jeg 10.år gammel, men ble ikke Beatlefan før i 1964, da min nesten 3 år yngre bror fikk “She Loves you” i gave . Jeg fikk “Guitarboogie” med Chet Atkins. I dag er jeg en 63 år gammel Beatlefan som sammen med min bror og noen venner, en gang i året reiser i Beatles fotspor. Men i motsetning til mange av de jeg reiser sammen med, og mange av mine andre Beatlesvenner har jeg hittil bare vært interessert i musikken. De fleste av de som skriver her i Norwegian Wood er etter min mening det man kaller nerder. De interesserer seg ikke bare for musikken men også alt som var rundt gruppen. Ordene Northern Song Company leste jeg jo mange ganger på plate labler. Jeg leste sikkert også om selskapet i Popnytt, i artikkelen som sies å være skrevet av John Lennon da jeg var 13 år. Men da uten og forstå hva jeg leste. Husker også at Beatles har en sang som heter «Only a Northern Song» på Yellow Submarine, som er det albumet jeg spiller minst. Tror det er mange av leserne av Norwegian Wood som er like kunskapsløs om Beatleshistorie som meg. Velger derfor å gjengi hva man kan lese om Northern Song på Wikipedia. Erik i Blindheim

Wikipedia:

Northern Songs Ltd var et selskap som hadde rettighetene til blant annet sangene som Lennon/McCartney skrev. Dick James eide 50 % av aksjene, mens de resterende 50 % var fordelt mellom Brian Epstein, John Lennon og Paul McCartney. George Harrison eide ingen aksjer; men grunnet en kontrakt som utløp circa 1968, ble sangene han skrev, eid av Northern Songs Ltd.Teksten til «Only a Northern Song» var et sarkastisk spark til den ordningen. I etterkant forsøkte Harrison å tone det ned med at sangen handlet om den hellige byen Liverpool, og at i tillegg til det, var sangen eid av Northern Songs som han ikke eide. 88

Sangen ble innspilt våren 1967 under arbeidet med Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, men ble utelatt på det albumet, og ble først utgitt 13. januar 1969 på soundtrack albumet Yellow Submarine i USA. Samme album kom ut fire dager senere i Storbritannia. «Only a Northern Song» var med i filmen Yellow Submarine som hadde premiere 17. juli 1968 i London. Da Harrisons sanger skulle innspilles, var det ofte at de ikke hadde noen ordentlig tittel da de startet opp. I dette tilfelle het sangen «Not Known» da gruppen startet opp med den 13. februar 1967 i Abbey Road Studios.


1985 En av de merkeligste måtene Paul McCartney valgte å promotere den nye “Pure McCartney”-samlingen på, var å utgi denne såkalte «white label promo» tolvtommerssinglen med to nye remikser av sangen «Nineteen Hundred And Eighty Five». Den ble presset opp i kun 300 eksemplarer og er forlengst utsolgt. Nå er det de sultne barna til ebayselgerne som nyter godt av pengene singlen genererer på bruktmarkedet. Men om du ikke er interessert i selve det fysiske objektet, så er nå denne utgivelsen tilgjengelig både på Spotify og som mp3-filer fra Amazon. Lenke: https://www.amazon.com/ Nineteen-Hundred-Eighty-McCartneyWings/dp/B01F9S0S36

89


ANY TIME AT ALL

Eksklusivt armbåndsur Den sveitsiske produsenten av eksklusive armbåndsur Raymond Weil har i samarbeid med Universal Music Group og The Beatles nå introdusert en Beatlesmodell i begrenset opplag for den kjøpesterke Beatlesfan.

90


Familiebedriften Raymond Weil feirer i år 40 år. Som en del av feiringen markerer man denne med den sterkt limiterte utgivelsen Raymond Weil Beatlesklokke. Kun 3000 av disse klokkene er produsert for verdensmarkedet, 1000 av dem er reservert for USA.

Raymond Weil Beatlesklokke

«Vi kunne ikke være mer stolte enn når vi nå kan assosiere vår merkevare med de eksepsjonelle Beatles. Raymond Weil har alltid hatt nære bånd til musikk, som har vært en inspirasjonskilde siden vi startet opp. Vi er overlykkelige til igjen å kunne hylle store musikklegender dette året og feire vårt 40-årsjubileum med the Fab Four!», sier Elie Bernheim, administrerende direktør hos Raymond Weil. Raymond Weil maestro Beatlesklokke har 12 av de 13 Beatlesalbumtitlene rundt urskiven, med forskjellig album mellom hvert timesmerke. Markøren for klokken 4 har en spesiell “Help” album cover silhuett, noe som kompletterer en passende hyllest til alle albumene. Klokken har lenke i polert stål. Baksiden av armbåndsuret avslører den offisielle Beatleslogoen på røkfarget safirkrystall sammen med et inngravert tall som viser hvilket nummer det er på eksemplaret, av de 3000 produserte. Klokken er i salg hos utvalgte urmakere fra 22. mai. Kun 25 eksemplarer er forbeholdt Norge og her koster klokken kr 13 990.

91


2793 ÅR

PÅ 100 DAGER BEATLES PÅ SPOTIFY • DE FØRSTE 100 DAGENE Beatles lå litt bak i løypa når det gjaldt å gjøre musikken tilgjengelig på strømmeplattformer. Men julaften i fjor debuterte de på strømmetjenestene Spotify, Apple Music, Tidal, Pandora og Google Play. Nå foreligger tallene fra Spotify.

92


De ivrigste Beatleslytterne finner vi i USA, fulgt av U.K., Mexico og Sverige. 4,2 millioner spillelister inneholdende innslag av Beatlesmusikk har Spotifylytterne lagd. Av de 65 millionene ukentlige lyttere av Beatlesmusikk verden over på Spotify, er kjønnsfordelingen 65% menn og 35% kvinner.

Selv om de lå litt etter er strømmetallene høye. Nå har det gått 100 dager siden de kom til Spotify og i løpet av denne tiden har de gått forbi kjente artister som Sia og Ed Sheeran. Legger vi sammen musikken på bakgrunn av lengden på sangene er det hittil blitt spilt 2793 år med Beatlesmusikk i løpet av de første 100 dagene på Spotify.

De fire albumene det lyttes mest til er hitsamlingen «1», fulgt av klassikerne: «Abbey Road», «The Beatles (det hvite dobbeltalbumet)» og overraskende nok, «Let It Be». Det er jo også de «sene» Beatles som har et lydbilde som er mest moderne og apellerer til de yngre generasjonene.

Og hvem er det som utgjør majoriteten av lytterne? Jo, det er folk som ble født lenge etter at gruppen gikk hver til sitt. 67 % av lytterne fra UK på Spotify var under 35 år gamle. Ungdommen hører på Beatleskatalogen like ofte som dere foreldre og besteforeldre.

Tidlig i april debuterte også «Anthology» volum 1-3 på strømmetjenestene. Alle de tre albumene ble remastret i 2011, av det samme teamet som sto bak 09-09-09 remastrene, da Beatleskatalogen fikk en modernisering på CD (og senere vinyl). De remastrede versjonene av «Anthology» låter mye bedre enn da de først kom ut på CD, spesielt er dette hørbart på volum 1.

Verden over er den mest strømmede Beatlessangen George Harrisons «Here Comes The Sun». Deretter kommer B-siden, Lennons «Come Together», fulgt av McCartneys «Let It Be» og «Yesterday».

93


Idéen kom på bordet en klubbkveld i Bergen Beat Club på Nøsteboden i april 2015. Veteranene Erik Blindheim og Sverre Faaberg satt og drøset over en Hansa. Praten kom inn på Hollywoods Walk of Fame. «Det kunne jo vært artig å ha noe sånt her», tenkte Sverre høyt. Erik tok ham på ordet. Han ropte Nøstebodens Roger Iversen over til bordet. «Hva med en Walk of Fame i Bergen, kan det være noe, Roger?» Roger trengte to sekunder. «Det fi er jeg», svarte han på sparket. Han hadde allerede selv tenkt tanken. Beslutningen var tatt. Det tok fem sekunder. Et halvt år senere var de to første Walk of Fame-firkantene på plass på fortauet i Nøstegaten, utenfor nummer 41, i gamle dager bedre kjent som Vestindien, Bergens siste levende bordell.

Ikke Buddy eller Emmylou

NØSTEGATENS WALK OF FAME

Men det var ikke kjentfolk som Roy Orbison, Emmylou Harris eller Buddy Holly som fikk den store ære å få sine navn inngravert på et bergensk fortau. «Vi skal ha en Walk of Fame med navn som har satt Bergen på kartet, ikke Hollywood eller Nashville, sier Roger Iversen. Men enkelte unntak vil det bli gjort, innrømmer han.

Foto: Trond Blindheim

Foto:Vemund Grimstad

Sverre Faaberg først Det er først og fremst folk som er født på en tinntallerken i Marken som skal på fortauet i Nøstegaten. Derfor var det helt naturlig at Bergen Beat-legenden fra Scala-årene på Landås for mer enn femti år siden, Sverre Faaberg, ble førstemann på fortauet. Mannen bak 1960-årenes The Young Ones, og helt opp til våre dager aktuell med Swinging Ballads på Bergen Beat Clubs klubbkvelder.

For eksempel når Sir Paul McCartney kommer til Bergen fredag 24. juni. Da skal næringsminister Monica Mæland ha den hyggelige ære å avduke en stein med Paul McCartney på, muligens også med hovedpersonen selv til stede, hvis Beatles-klubben Norwegian Wood Walk of Fame-premieren fant sted og Roger Iversen lykkes i sitt ar- 10. september 2015. Samtidig ble beid med det. det gitt stein til permittert bergensordfører Trude Drevland. 94

Foto: Erik I Blindheim

Hun er også en person som har kringkastet byens navn langt utenfor bygrensene, selv om turbulensen etter dåpen av «Viking Star» på havnen i Bergen 17. mai 2015, neppe var hovedårsaken. «Vi ville gi Trude en oppmuntring. Det var vi enige om», sier Erik Blindheim.


Han gikk bort til ordføreren i 17. maitoget 2015, kysset henne på kinnet og sa: «Du får Walk of Fame-stein». Da steinen ble avduket i september samme år, blåste det så kraftig rundt Drevland, at hun valgte å holde seg vekke fra seremonien. Men steinen kom på plass.

bursdagen sin. Det skal også multikunstneren Oddvar Torsheim få, utflyttet bergenser til Sunnfjord som han er. Laurie Grundt er også hjemkomne bergensere, fra et halvt liv i den danske fristaden Christiania. Forfatteren Gunnar Staalesen får også stein - selv om han slett ikke har bursdag den dagen. Men uansett Og dagen etterpå, i all stillhet, kom – mer kvalifisert enn ham til å havne hun selv og tok den i øyensyn. på Walk of Fame kan ingen bergensOddvar Torsheim stilte opp og sang, er være. bare for henne. Høyt oppe på listen over fremtidige aktuelle navn er Ylvis-brødrene fra Fana, Bård og Vegard. Aurora fra Os også. Roger Iversens ambisjon er å få oppnevnt en komité av stødige bergensere, (helst fra Det Glade Bergen og Bergen BeatClub) som kan stå for lansering av nye kandidater – og muligens også at byens befolkning kan få en stemme med i laget når nye steiner skal legges på Nøstet. Foto: Erik I Blindheim

10 millioner i Hollywood På Walk of Fame langs Hollywood Boulevard i USA lyser mer enn

Oddvar Torsheim, Laurie Grundt , Roger Iversen og Trude Drevland

Nye navn til høsten Nye stein med nye navn er allerede til bestilling hos firmaet Løvaas Naturstein, som er Walk Of Fame sin hovedsponsor. Neste runde med lokale tildelinger blir 10. september i år. Da skal den 93 år gamle bohemmaleren Laurie Grundt få stein på

2 500 stjerner opp, og årlig kommer det mer enn 10 millioner besøkende for å ta en titt på fortauet. I Bergen ligger det foreløpig bare fem steiner. Det er til gjengjeld ingen hvem som helst som er kommet på plass, etter at også byens barn som Helge Jordal, Trond Mohn og Ole Torp fikk sine visittkort på fortauet 17. februar i år – på Helge Jordals 70-årsdag. «Dette setter Bergen på kartet», sa skuespiller Jordal ved den anledningen. Han er til hverdags ingen tilhenger av det han kaller Slå seg på brystet-Bergen, men dette var ok, syntes han – og jafset i seg et stykke av avdukingsfestens bløtkake. Den hadde for anledningen hans bilde på topplokket, det var jo bursdagen hans. Skal inspirere Hvor mange steiner som vil pryde Nøstegaten om ti år, vet ikke Roger Iversen. Men går det som han vil, og det pleier det å gjøre, så skal kanskje hundretallet være sprengt. I så fall må fortauet utvides til langt ut i gaten. «Steinene skal i utgangspunktet være forbehold kvinner og menn som har satt Bergen og de syv fjell på kartet, men tanken er at prosjektet skal bidra til å inspirere noen og hver til å hipse Bergen høyt, både innenfor byens grenser – og utenfor», sier Roger Iversen. Han kommer nok til å få det til, også!

Arne Simones, Roger Iversen, Sverre Faaberg, Linda Grimstad, Magne Løvaas Foto: Erik I Blindheim

95


Viktig melding fra Arne Simonsen i Bergen BeatClub

Oppvarming før Koengen Vorspielet før Paul McCartney konserten på Koengen er i Bergen Beatclubs (BBC) lokaler på Nøsteboden. Vi treffes på Nøsteboden til mingling. Når vi er der kan vi benytte baren som har mer enn alle rettigheter. Vi kan også høre på Beatlesmusikk fremført av Page One, et av de mange okestrene i BBC Page One Gruppen feirer i år 50 års jubileum. Page one ble startet i 1966 og spilte sammen til 1971 da militærtjeneste gjorde det vanskelig og fortsette. Repertoaret besto den gangen av mye Spenser davis group , Beatles , Cream og Fleetwood Mac.

r

re vertinne

Mirela er vå Ramona og dens på Nøstebo

Gruppen ble gjennforent I 2007 da man skulle prøve og børste støvet av Askøys beathistorie, og fant ut at de skulle gjøre et forsøk på å samle gruppen igjen. Dette funket veldig bra og de bestemte oss for og fortsette. Repertoaret er det samme men hovedvekten erpå The Beatles. Page One består av : Leif Stenfeldt gitar, Einar Svendsen gitar/vokal, Terje Steen bass/vokal, Helge Fredheim trommer/vokal, Rolf Hagen vokal/gitar En av Nøstebodens barer og klubkveld i mai 2016. Foto: Vemund Grimstad

FREDAG 24. JUNI 2016

Dørene på Nøstboden åpner kl 14 og stenger kl 17 Vi gå samlet til Koengen

96


Dokumentarfilmen til Ron Howard som hittil har gått under navnet «The Beatles Live Project» og «The Beatles Live» har nå fått sitt endelige navn:

“Eight Days a Week”

Fallgruben med å ta navnet på en Beatlessang til tittel er jo at det er gjort før, det finnes blant annet minst to bøker om Beatles som heter dette, bildeboken til Robert Whitaker fra 2008 om Beatles’ 1966-turné og Graham Hutchins bok fra 2004 om Beatles’ besøk på New Zealand i 1964. I mai var det forhåndsvisning av filmen til et utvalgt publikum i Pasadena, California. Utgivelsen i USA vil være på nett-TV selskapet Hulu, og man tar sikte på utgivelse til høsten, men nærmere datoer ennå ikke publisert. Det ser ut til at dette vil bli en TV-spesial, så vi får krysse fingrene for at en av våre hjemlige TV-kanaler går til innkjøp. Paul McCartney har blitt intervjuet for bruk i filmen, og det skulle forundre oss stort om man ikke også har filmet et intervju med Ringo.

97


Gjesteskribent:

JOHN LENNON Det hendte at Beatlesmedlemmer var gjesteskribenter i det norske ungdomsbladet Det Nye, her er ett av John Lennons bidrag til bladet fra 1975, hvor han slår et slag for sin siste plate. Hei! Her er jeg igjen – den gamle Beatles-entusiasten i New York! Jeg er bedt om å skrive litt om «Walls and Bridges» og hvorledes det albumet ble til.

Ken Asher – ved pianoet – har gjort orkestreringen av strengeseksjonen for meg.

Selve tittelen har jeg fra et møte jeg overvar her i New York, og henspeiler på mye av det som skjer rundt oss i dag – et uttrykk som brukes under kampanjer for å skaffe mat til alle som sulter i Bangladesh, og alt det der. Det har i grunnen å gjøre med kommunikasjon. Veggene holder deg innelukket – adskiller folk, mens broene derimot bringer oss sammen igjen. Derfor likte jeg uttrykket, og det ble altså tittelen på min plate.

Det samme gjør han i et annet spor, nemlig «Surprise, Surprise (Sweet Bird of Paradox)», og Harry Nilsson synger på et spor vi har kalt «Old Dirt Road».

Da jeg gikk i gang med dette albumet, satte jeg meg fore å skaffe gode musikere. De fle te er godt kjent, andre mindre kjent for det store publikum. Jeg har håndplukket dem alle sammen.

også pianist. Og det vil kanskje interessere mange å vite at jeg har Klaus Voormann som bassist, og en lang rekke andre bra folk, blant annet i feleseksjonen. Og så er det meg selv som «henger» litt her og der... så må jeg for all del ikke glemme min gode venn Elton John som spiller piano i melodien «Whatever Gets You Th ough The Night», og som dessuten synger harmoniene i den innspillingen.

Han produserer forresten platene for Paul Williams. Nicky Hopkins er 98

Mitt favorittspor på dette albumet er «Nobody Loves You (When You’re Down and Out)». Jeg lytter også gjerne til «Beef Jerky» og «What You Got» som jo er rock-låter, men hvis jeg skal velge ut én eneste låt på platen, må det bli «Nobody Loves You...». Det kunne forresten vært artig å prate litt mer om de enkelte spor på platen.


Mitt favorittspor på dette albumet er «Nobody Loves You (When You’re Down and Out)». Jeg lytter også gjerne til «Beef Jerky» og «What You Got» som jo er rock-låter, men hvis jeg skal velge ut én eneste låt på platen, må det bli «Nobody Loves You...». Det kunne forresten vært artig å prate litt mer om de enkelte spor på platen.

På side 1 åpner vi med «Going Down On Love» - som jeg synes er en bra innspilling. Deretter følger «Whatever Gets You Th ough The Night» hvor Nilsson «jodler» litt sammen med meg. I «Old Dirt Road» hører vi Harry Nilsson, og vi har en liten bit som heter «What You Got» som er en «rockie» eller rhythm and blues. Og så har vi en annen av mine favorittinnspillinger, «Bless You», og som avslutning på side 1: «Scared». Snur vi platen, åpner vi side 2 med «Nr 9 Dream» - som er meget drømmende, selvsagt...og så følger

«Surprise Surprise (Sweet Bird of Paradox)», og den ironiske «Steel and Glass». Og så følger en instrumentalinnspilling, noe jeg tidligere ikke har gjort på egen hånd før. Den heter «Beef Jerky». Jeg gjorde «Flying» på «Mystery Tour», og George og jeg gjorde en sammen i Hamburg i sin tid - «Cry For A Shadow» - så det er i grunnen et sjeldent stykke arbeid. Og så har vi min helt store favoritt-innspilling «Nobody Loves You (When You’re Down and Out)». Til slutt en melodi vi har kalt «Ya Ya», der min sønn Julian forresten spiller trommer! Han var i New York hos meg under innspillingen og satte seg ned bak trommene og følte seg svært hjemme, så hva var mer naturlig enn at han fikk delta – med meg ved pianoet? And that’s it! Håper du liker platen. Jeg lovet i forrige uke at jeg skulle komme med platen jeg planla med Phil Spector – produsenten. Det som egentlig skjedde var at Phil kom ut for en bilulykke midt under innspillingene, og han ble sykmeldt et halvt år og vel så det. Jeg hadde ikke lyst til å fullføre den planlagte platen uten ham, så jeg ventet og ventet. Først tre dager før jeg skulle starte opptakene til et annet album, ble Phil frisk igjen og lot meg overta lydbåndopptakene vi hadde gjort før han ble syk. Men det sier seg selv at med hodet fullt av nye planer, kunne jeg ikke gå i gang med disse opptakene til Phil. Men jeg har alle kuttene hos meg her i New York, og en dag skal jeg sette meg ned og høre på alt sammen og se om det kan bli et album ut av det. Men jeg vil først lytte, og så se om det i det hele tatt er noe som er verdt å utgi. 99

Det var hva som skjedde med den platen. wJeg tror at «Walls And Bridges» er mer lett og hyggelig i tonen enn «Mind Games». Det er i hvert fall et faktum at jeg likte bedre å spille inn «Walls and Bridges» enn «Mind Games». De engelske kritikerne var forresten langt saftigere enn de amerikanske da «Mind Games» ble utgitt, men det kommer kanskje av at jeg hører til familien... Jeg har ikke noe imot kritikk så lenge man kritiserer musikken – særlig hvis den er velbegrunnet og intelligent – men jeg blir ergerlig når man bare setter seg ned og kritiserer meg som person og min livsstil, som selvsagt ikke har noe som helst å gjøre med musikken min. Den var forresten ikke så dårlig som kritikken ville ha det til, eller hva mener du? Jeg tror også at enkelte reagerte mer på Yoko’s medvirkning enn på selve musikken, men det får nå være kritikernes sak. Jeg bekymrer meg ikke mer om den platen. Du henger vel med også neste uke? Da kommer jeg litt inn på mine planer fremover og hvorfor jeg stadig holder meg i USA og ikke i Europa.

Until then – bye,bye...


LIONEL ALLRICHIE THE HITS TORSDAG 28. JULI 2016 BERGENHUS FESTNING - PLENEN

LÃ&#x2DC;RDAG 30. JULI 2016 BERGENHUS FESTNING - PLENEN BILLETTER: TICKETMASTER.NO / 815 33 133 / SE BERGENLIVE.NO FOR MER INFORMASJON

Profile for Roger Stormo

Norwegian Wood #145  

Endelig versjon

Norwegian Wood #145  

Endelig versjon

Advertisement