Norwegian Wood #160

nr. 160 våren 2020 Vi minnes Jahn Teigen Remiksing av jubileumsutgavene Beatles i Hong Kong, München og Borås

LIVERPOOL

STOR

REISEGUIDE

TO REISEBREV

Nytt år – nye muligheter, som det heter. Hva bringer året for Beatlesfansen?

Når kommer jubileumsutgaven av Let It Bealbumet,den nyoppussede Let It Be-filmen og den nye filmen fra samme tidsperiode?

Fortsatt intet å høre fra offisielt hold om datoer her, i hvert fall ikke i skrivende stund.

Ringo og Paul skal ut på hver sine turneer, Ringo i USA, Paul i Europa. Og Ringo fyller 80 år til sommeren.

Jubileet ordner nok Ringo selv, slik han har hatt regien på alle sine offentlige bursdager de siste årene. John Lennons 80-årsjubileum må selvsagt andre ta hånd om.

Her til lands har rockemuseet Rockheim – samarbeid med Norwegian Wood – lagt planer for en hyllestkonsert for John i Trondheim på 80årsdagen hans 9. oktober.

Samme dag innledes Beatlesfestivalen på Beitostølen.

det med andre ord bare å glede seg!

For Tor Olsens Det Betales er det i år siste reis, har Olsen sagt. De fullfører sine engasjementer i år med forestillingen «Best of Beatles», deriblant på Chat Noir i Oslo 23. mai, Olavshallen i Trondheim 2. oktober og på Lennons 80-årsdag 9. oktober opptrer bandet i min by, Lillestrøm.

På blokka i år har de foreløpig 13 konserter til gode – og det blir sikkert flere.

Det er også en ny dokumentarfilm om Lennon på gang, den skal handle om det siste året av hans liv.

Selv er vi fortsatt preget av traumene fra drapet, så vi må innrømme at vi fremdeles ikke er bekvemme med dokumentarer om akkurat det.

På konserter i år og i fjor holdt Masters of the Past liv i konseptet «It was fifty years ago – Alt fra Beatles» med forestillingen om 1969, der man også tok for seg alle sangene fra Let It Be-albumet.

Et nytt Beatles-band er etablert i Oslo, med gitaristen fra The Norwegian Beatles, Håvard Pedersen.

Det nye bandet heter det samme som klubben vår Norwegian Wood - og i mai skal de spille på en Beatlesfestival i USA som heter «Abbey Road on the river». I år er denne lagt til Jeffersonville i Indiana, og de skal også spille i Nashville, Tennessee. Lykke til!

Likevel settes ikke sluttstrek for bandets sjuårige reise gjennom historien, der de har fremført alt Beatles ga ut i perioden 1962-1970 – med bravur.

Til høsten har de lovet oss ny premiere på Oslo Konserthus: The Ballad of John and Paul – historien om Lennon/McCartney.

«Velkommen til en forestilling med tilbakeblikk på hele karrieren til The Beatles, der vi fokuserer på Lennon/McCartney-samarbeidet, og spiller de beste og de viktigste låtene de laget – samt noen av dem de skrev til hverandre etterpå,» står det i presseskrivet.

Med tanke på dette ensemblets tidligere suksesser er

Byen Moss har jubileum i år. De fyller 300 år og har lagt opp til storstilt feiring med en rekke kulturarrangementer året igjennom.

2

På Jeløya driver Kjell A Dahlmann sitt Rockhouse hvor han har en utstilling om rockens historie fra 50/60 og 70 årene fra egen samling, og arrangerer konserter. Her har han tenkt å arrangere Rockhouse Beatles festival 2020 den 18. august. >

Her vil flere artister og grupper spille Beatles, og han ønsker også å få i stand en Beatles-utstilling i lokalene.

Dahlmann har i den forbindelse henvendt seg til oss for å høre om vi vet om noen som har en Beatles-samling de kunne tenke seg å stille ut, eller artister som har lyst til å være en del av konsertprogrammet. Vi viderebringer denne henvendelsen til dere.

Ta kontakt med Kjell A Dahlmann på e-post seogsett@online.no eller på mobiltelefon 48 20 18 10.

21. mars blir det Beatlesaften i Dyvekes vinkjeller i Bergen kl 20.30 under slagordet «A taste of Cavern».

Her er det veteran fra Beatlesfestivalen Gary Owen samt bandet Deja Vu som står for musikken.

Owen stiller for øvrig også opp på «Abbey Road on the river» med sitt band Blue Meanies.

Radio Vinyl har startet opp egen digital radiokanal som kun spiller Beatles, mer om dette inne i bladet!

Den svenske Beatleseksperten Staffan Olanders bok, «Olander Staffan, Bank og Beatles,» med undertittelen «Minnen berättade för Ulf Clarén» skal etter planen foreligge i tre forskjellige utgaver, hvorav kun en 3

I forrige nummer presenterte vi turnéplanen til Ringo i Nord-Amerika til sommeren. Nå ser det ut til at han vil ta for seg mer av det amerikanske kontinentet til høsten, etter at det for få dager siden ble annonsert med en konsert i Mexico som skal avholdes 20. oktober.

Jeg kom i forbifarten til å fortelle en nabo i går kveld at jeg driver og utgir et kvartalsvis blad om Beatles for fanklubben. Reaksjonen var som forventet: «Er det mulig å skrive noe mer om Beatles, da? De ble jo oppløst for mange år siden?» og «Lever Ringo ennå?».

Vi som følger med på alt som skjer rundt Beatles vet jo at det skjer ganske mye, noe som denne lille oppsummeringen beviser, og ikke minst resten av bladet.

Men vi tar svært gjerne imot bidrag fra deg som leser, både omtaler, artikler og rene leserbrev tas imot med takk.

blir solgt via bokhandlere. Den blir noe forsinket, forteller Olander. Boken skal gis ut ca september 2020.

Vinylspalten uteblir denne gangen da vår faste spaltist Eirik Søreide har blitt far igjen. 6. februar fikk Sondre en storebror og vi ønsker familien til lykke med tilveksten!

4

Godt Beatles-år!

Toralf Høyer-Hansen

Presidenten har ordet Samtidig var lederne fra Samveldelandene samlet i London for å diskutere utfordringene med den store innvandringen av fargede og asiater i Storbritannia , og temaet var hovedoppslag i enhver engelsk avis den dagen.

På forsiden av Daily Mirror sto det med krigstyper:

«WARNING TO THE PREMIERS: NO EXTRA IMMIGRANTS».

2. januar 1969 samlet The Beatles seg i Twickenham Film Studios i London for å øve og spille inn sanger til et TVprogram og en spesiell liveopptreden (det endelige produktet kjenner vi som filmen og albumet «Let It Be» fra 1970).

Get Back Hvordan Enoch Powells fremmedfrykt inspirerte The Beatles til å lage en hit Imperiet hvor solen aldri går ned Gjennom flere hundre år hadde Storbritannia bygd seg opp til en stor kolonimakt. Det britiske imperiet var det største imperiet i verdenshistorien og verdens mektigste stormakt på 1700- og 1800-tallet. I 1921 omfattet imperiet om lag 458 millioner mennesker, noe som utgjorde omtrent en fjerdedel av verdens befolkning.

Det meste av imperiet ble oppløst i kjølvannet av den andre verdenskrig, og nesten alle territoriene som tidligere var britiske kolonier ble selvstendige. Mange av disse nye

5

nasjonene meldte seg inn i Samveldet av nasjoner, (the Commonwealth) som var en organisasjon for stater som tidligere var en del av imperiet.

I imperiets storhetstid ble det sagt: «Solen går aldri ned over det britiske imperiet,» fordi den enorme geografiske spredningen av kolonier forsikret om at solen alltid skinte på en del av imperiet.

Avviklingen av imperiet reduserte i løpet av 20 år Storbritannia fra et verdensrike til en «vanlig» europeisk stat.

Enoch Powell

Etter imperiets kollaps begynte migranter fra Samveldet å strømme inn i Storbritannia i store mengder.

Den store innvandringen førte til fremmedfrykt, hat og rasisme, som toppet seg etter en tale den konservative politikeren Enoch Powell holdt i april 1968.

Disse var lovlige migranter, og kom spesielt fra land som Jamaica, India, Pakistan og Bangladesh.

Tilstrømmingen ble forsøkt strammet inn tidlig på 60-tallet, men fortsatt kom det ca. 75000 migranter per år i de påfølgende årene.

Enoch Powell (1912-1998) var en engelsk Torypolitiker som ble en av Storbritannias mest kjente rasister. Han holdt sin berømte «elver av blod»-tale, som svar på Arbeiderparti-regjeringens innføring av en antidiskrimineringslov. I talen hevdet Powell at nasjonens egenart ble truet av en overdreven innvandring, og at hvis ikke noe dramatisk ble gjort for å dempe den, «så ville den svarte rasen om 15 eller 20 år svinge pisken over den hvite mann».

I følge Powell ville loven «gjøre fargede mennesker til en privilegert klasse» og skape så store konfl kter at det ville bli elver «skummende av blod».

Det Powell ønsket var å sende alle innvandrere tilbake til deres hjemland.

Flere gallupundersøkelser foretatt i dagene etter talen, viste at så mange som 75% av de spurte støttet Powell ...

6

Historien om sangen «Get Back»

We gotta swing We gotta go back to the hill And (uforståelig)” So, Enoch Powell said to Wilson, Heath “Boy, you Commonwealth”

I The Beatles’ «samlede verker» er «Get Back» en uvanlig sang, på den måten at vi kan følge dens utvikling fra inspirasjonsøyeblikket, til endelig, ferdig sang. Dokumentasjonen finnes i form av ulovlige (men allment tilgjengelige bootleginnspillinger.

Commonwealth (Yes?!)

Commonwealth (Yes?!)

Commonwealth (Yes?!)

Commonwealth (Yes?!)

If you don’t want trouble Then you better go back to home

Første gang vi hører det som skulle lede fram til «Get Back», var 7. januar 1969 under en jam session i studio. Improvisasjonen startet med at Paul gjentok bassdelen fra en sang de hadde spilt noen dager tidligere i studio (det var en hit den uken på de britiske hitlistene kalt «I’m A Tiger», med sangerinnen Lulu.

So, I went to Pakistani I went to India I been to old Calcutta And I’ve had enough of that I’m coming back (yes?!)

To England town (Yes, welcome!)

And dirty Enoch Powell And he’s had enough of Parliament

Deretter valgte han å øke tempoet, noe som fikk bassen til å ligne en galopperende hest, samtidig som George jobbet på gitaren. Sammen med dette prøvde Paul å nynne en melodi, og vi kan allerede på dette tidspunktet identifisere kjernen i den kommende sangen «Get Back».

Oh, Commonwealth (Yes?!)

Commonwealth (Yes?!)

Commonwealth (Yes?!)

Can you hear me?

Commonwealth (Yes?!)

Well, Enoch Powell you gotta get back home (Oh!)

9. januar gikk The Beatles inn i sin sjette dag med opptak i Twickenham Film Studios. Paul McCartney var den første som kom, og han benyttet alenetiden ved pianoet til å jobbe med flere nye sanger. Blant annet så «Her Majesty» og «Another Day» dagens lys før de tre andre var på plass.

Well, I checked up to Australia I sailed to New Zealand You better come live with us Senere på dagen ledet Paul og John bandet i en improvisasjon, et nummer som i ettertid har blitt kalt We’re gonna have some fun «Commonwealth». I den slo de seg skikkelig løs, og vi We’re going up to India We’re going to Pakistan hører tydelig hvor de hånet Enoch Powell og det We’re going up to Europe and (uforståelig) konservative partiets meninger om innvandrerne. (uforståelig) Enoch Powell (uforståelig) «Commonwealth» He says you gotta (uforståelig) Tonight, Enoch Powell said, Oh, Commonwealth (Yes?!)

“Get out immigrants Oh, Commonwealth (Yes?!)

Immigrants a-better go home”.

Yeah, Commonwealth (Yes?!)

Hah, hah, hah, hah.

Oh, hear me talking Tonight, Harold Wilson said to the immigrants.

Commonwealth “You better get back to your Commonwealth homes” Yeah, yeah, yeah. He said, “You better get back home Yeah, that Commonwealth But it’s much too wealthy for me Now, Enoch Powell. He said to the folks. (too common for me) He said the color of your skin.

Much too common for me He said he don’t care what it’s Alright So, Ted Heath said to Enoch Powell He said “You better get out Or else (you’re going to trial” (Yes? Enoch Powell Enoch, you better go home” So, Wilson said to (uforståelig “Come on boy

I (uforståelig) to Australia and New Zealand, too (uforståelig) to Pakistan and India, too I came back to West Indies And I had a cricket match I went to Tuscon, Africa (uforståelig) 7

prosessen: «Vi satt i studioet og den kom fra løse luften... vi begynte å skrive ord der og da... da vi gjorde den ferdig, spilte vi den inn ved Apple Studios og gjorde den til en sang som en berg-og-dal-bane».

Oh, Commonwealth Well, you’re much too common for me Everybody say Commonwealth (Yes?!)

Yeah, Commonwealth (Yes?!)

Enoch Powell, Commonwealth (Yes!) Immigrants, Commonwealth (Yes!) Well, I would join the common market But it’s much too common for me (Yes!)

Inspirert av det de hadde gjort tidligere på dagen, ønsket Paul å skrive en satirisk tekst som latterliggjorde Powell og hans likesinnedes meninger.

De første ordene han startet med var «Get Back»!

- to ord George kjente igjen fra hans sang «Sour Milk Sea», som han hadde gitt til Jackie Lomax.

Videre improviserte de to nummer kalt «Enoch Powell» og «White Power», hvor den siste ble forløperen til sangen «Dig It».

Etter en sen lunsj startet videre jobbing med melodi og tekst til «Get Back». Paul sa følgende om den

8

I det siste verset der synger Lomax: «Get back, get back, get back Why don’t you get back now You don’t belong here Get out of here, babe» Paul har aldri nektet for at han hentet ordene fra Georges sang.

Som han så ofte gjorde når han arbeidet med en komposisjon, sang Paul ord og setninger som dukket opp underveis. Han sang om pakistanere, Puerto Rikanere og Mohikanere, og gjennom hele sangen skrek Paul ut ordene «Get Back!», Etter hvert blir sangen til «No Pakistanis».

Her er noen av versene som ble brukt.

“No Pakistanis” Don’t dig no Pakistanis taking all the people’s jobs Oh, get back, get back, get back to where you once belonged!

Get back, get back, get back to where you once belonged!

Meanwhile back at home too many Pakistanis, Living in a council flat Candidate Macmillia, tell us what your plan is, Won’t you tell us where you’re at Oh, get back, get back, get back to where you once belonged!

Get back, get back, get back to where you once belonged!

Oh ne nu ne nu was a Puerto Rican born in na na na na na All the folks around said “Boy, he a Mohican living in the U.S.A” Get back, oh get back, get back to where you once belonged!

Get back, get back, get back to where you once belonged!

Wooo!

Sidi of the west was a Pakistani living in the mmmm.

All the folks around don’t dig no Pakistanis taking all the people’s jobs so Get back, oh get back, get back to where you once belonged!

Get back, get back, get back to where you once belonged!

Wooo!

9

I de påfølgende dagene endret Paul mye på teksten.

Han innså at teksten til «No Pakistanis» fungerer dårlig som satire, og fjernet alt som kunne misforståes eller virke provoserende. Kanskje var han bekymret for at satiren ikke var tydelig nok?

Det ville vært en katastrofe for The Beatles hvis «Get Back» ble adoptert som hathymne, og gruppen bli assosiert med Enoch Powell & fascistiske National Front.

“When we were doing Let It Be, there were a couple of verses to Get Back which were actually not racist at all – they were anti-racist. There were a lot of stories in the newspapers then about Pakistanis crowding out flats – you know, living 16 to a room or whatever. So in one of the verses of Get Back, which we were making up on the set of Let It Be, one of the outtakes has something about ‘too many Pakistanis living in a council flat’ – that’s the line. Which to me was actually talking out against overcrowding for Pakistanis...

If there was any group that was not racist, it was the Beatles.

I mean, all our favourite people were always black. We were kind of the first people to open international eyes, in a way, to Motown.”

-Paul McCartney

10

Selv om teksten ble skrevet om, forhindret det ikke at Paul fikk beskyldninger om rasisme etter at Get Back-bootlegs ble offentlige på 1980-tallet.

Med den endelige teksten som ble spilt inn i slutten av måneden, ble «Get Back» til en tullesang. Vi presenteres for en karakter som heter JoJo og en annen som heter Sweet Loretta Martin (som trodde hun var en kvinne, men egentlig var “en annen mann”).

John Lennon trodde at JoJo var om han, og sa at McCartney stirret på Yoko Ono i studioet når han sang «Get Back to Where You Once Belonged.»

I følge Paul var JoJo en fantasifigur ..

Innspilling og utgivelse Selv om gruppen tilsynelatende jobbet bra med «Get Back», var det krise i bandet. Like etter bandets lunsjpause 10. januar, kunngjorde George at han sluttet i gruppen med øyeblikkelig virkning.

13. januar fortsatte de tre gjenværende arbeidet med «Get Back». Paul hadde endret mye på teksten, selv om den enda ikke var ferdig slik vi kjenner den i dag. John hadde blant annet et forslag om å gi Loretta etternavnet «Sweet Loretta Meatball», noe Paul avviste.

Neste gang de prøvde seg på sangen var 23. januar, og George hadde igjen meldt seg til tjeneste for bandet.

Hele prosjektet var nå flyttet fra utrivelige Twickenham og ned i kjelleren i Apples hovedkvarter i Savile Row. I tillegg hadde de fått med seg en gammel kjenning: Billy Preston på Fender Rhodes elektrisk piano. Preston, som Beatles møtte i 1962 da han var i Little Richards turnéband, ble invitert med av George.

«Så jeg sendte ut en melding for å finne ut om Billy var i byen, og ba han komme innom Savile Row, og det gjorde han. Han kom innom mens vi satt i kjelleren og kjørte igjennom «Get Back», og jeg gikk opp i resepsjonen og sa: Bli med og spill på denne, for alle oppfører seg så sært.

Han var helt med.

Jeg visste at de andre var glad i Billy uansett, og han kom inn som et friskt pust.

11

Det er interessant å se hvor pent folk oppfører seg når man har med seg en gjest, for de vil egentlig ikke at alle skal vite hvor sure de er. Det samme skjedde under det hvite albumet da jeg tok med Eric Clapton for å spille på «While MY Guitar Gently Weeps».

Plutselig viser alle seg fra sin beste side. Å ha denne femte personen var alt som skulle til for å få isen mellom oss til å smelte.

Billy visste ingenting om all politikken og spillene som hadde foregått, så i sin uskyld kilte han seg inn og ga bandet litt ekstra trøkk.

Alle ble i bedre humør over å ha en annen som spilte, og det gjorde det vi drev med morsommere. Alle spilte bedre, og det ble en flott session.

Det ble omtrent akkurat som det er på plata.»

(George i The Beatles - Antologien 24. januar fortsatte de å øve på sangen. Med Paul på bass, John på sologitar, George på rytmegitar, Ringo på trommer og Preston på elektrisk piano, begynte sangen å finne sin endelige form. 27. og 28. januar gjorde bandet endelig nesten perfekte opptak, og da Paul og Glyn Johns 7. april gikk i Olympic Studios for å mikse ferdig sangen, brukte de det beste opptaket fra 27 januar (opptak 11, sammen med den beste slutten fra 28. januar.

«Get Back» var den første singelen fra The Beatles som ble utgitt i ekte stereo i USA. I Storbritannia forble gruppens singler i mono inntil den påfølgende utgivelsen, «The Ballad of John and Yoko».

«Get Back» ble den siste sangen The Beatles spilte live sammen (Rooftop Concert – 30. januar 1969 på taket av Apple-bygningen i Savile Row, London Albumversjonen av sangen er berømt for avslutningen hvor John Lennon kommer med følgende vittighet: «I’d like to say thank you on behalf of the group and ourselves, and I hope we passed the audition» – «Jeg vil gjerne takke på vegne av gruppen og oss selv, og jeg håper vi besto prøven».

Salgsmessig ble platen en gedigen suksess, og toppet listene rundt om i verden.

Kilder: • • •

Sangen ble først utgitt som singel den 11. april 1969 og da kreditert til «The Beatles med Billy Preston.»

«Get Back» ble The Beatles’ 19. britiske singelplate, med «Don’t Let Me Down» som B-side.

• • • 12

The Beatles: The Beatles Anthology Mark Lewisohn: The Complete Beatles Recording Sessions: The Officia Story of the Abbey Road Years Mark Lewisohn: The Complete Beatles Chronicle .

Bruce Spizer: The Beatles ‘Story on Capitol Records Steve Turner: A Hard Day’s Write: The Stories Behind Every Beatles Song .

Wikipedia

Norwegian Wood 160

Innhold:

PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bente Reimers Moe bente@norwegianwood.org KASSERER: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/beatlesklubben ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk knut@molvik.no LAYOUT: Erik I. Blindheim Baremeg.no erik@baremeg.no ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media lotte@pilmedia.no

2: Sjefredaktøren har ordet.

5: Presidenten: Om tilblivelsen av Get Back 13: Innhold / Redaksjonelt 14: Pauls arkivutgivelser: Flaming Pie 18: Beatles i Hong Kong

Takk til: Erik Holt • Jan Henrik Fosse Trond Blindheim •Bente Reimers Moe Matt Hurwitz •Are Stegane Mårten Samuelsson • Jan Berg Kenneth Sevland Innsendte bidrag til bladet sendes: redaksjonen@norwegianwood.org

Kontingentsatser

Medlemskontingenten for 2020 gjelder for hele året, noe som inkluderer fire numre av medlemsbladet.

Her er de forskjellige satsene: Norsk medlemskap (papirutgaven av medlemsbladene ) kr. 350 Utenlandsk medlemskap (papirutgaven av medlemsbladene) kr. 450 Elektronisk medlem, Norge og utlandet (pdf-fil av medlemsbladene) kr. 200 Familiemedlem (Støttemedlem, får ikke bladene) kr. 100 Klubbens kontonummer er 1271 21 35628 Du kan også vippse oss:Vipps-nummer: 128526. Skriv navnet og adresse på den som skal motta bladet som melding.

Har du flyttet er det svært viktig at du melder inn dette til oss, så får du bladene når du skal, og dette sparer oss for ekstra portoutgifter. Du melder fra enten ved å sende oss et postkort eller en e-post til vår kasserer på adressen info@norwegianwood.org

-

LIVERPOOL 23: Reiseguide til Liverpool 34: Beatlestur i Liverpool av Erik Holt 38: I Beatles fotspor av Erik I Blindheim 40: Høsttur til Liverpool 2019 av Jan Henrik Fosse

43: Dokumentar om Paul?

44: Dhani gjenoppliver Dark Horse Records 46: Dhani Harrison til Norge 48: Beatles holder seg fortsatt pop i USA 52: Ringo på Billy Bob’s i Texas 54: Das sind Die Beatles – München 1966 59: Get Back til høsten 60: Norske sjøfolk som opplevde Beatles i Hamburg 64: Vi minnes Jahn Teigen 70: På Beatlescruise av Trond Blindheim 71: Vibeke Løkkeberg ble sjekket opp i heisen 72: Hei Bestebra – anmeldt av Bente Reimers Moe 74: Remiksing av jubileumsalbumene til Beatles av Matt Hurwitz – oversatt av Are Stegane 82: McCartney og Shankar på Record Store Day 84: Da Beatles ikke fikk komme på nachspiel i Borås av Mårten Samuelsson 88: Paul på ny Europadel av Freshen Up turnéen 90: Ny dokumentar om John Lennons siste år 92: John Lennon og en kidnapping på Mallorca 98: Radio Vinyl med ren Beatleskanal 99: Hyllestkonsert for John Lennon i Trondheim 100: Record Store Day: Instant Karma!

101: Bergen Beat Club har leid Grieghallen av Jan Berg 103: Siste side – siste nytt: Nye George-utgivelser?

Barjentene på Top Ten Club venter på norske sjøfolk i 1961.

13

Flaming Pie - neste ut i serien Pauls arkivutgivelser Ryktene har gått om at de to gjenstående Wings albumene «London Town» og «Back To The Egg» sto for tur i Paul McCartneys serie med arkivutgivelser. Men tidlig i januar i år fikk denne teorien seg et skudd for baugen.

I en intern katalog fra Universal Music står nemlig «Flaming Pie» oppført som neste album ut i arkivserien til Paul, med utgivelse 24. juli 2020.

Superluksusutgaven skal være på hele 5 CDer og 2 DVDer.

14

Sistnevnte kom også i en versjon med delvis nakenhet, som vi bare flyktig fikk sett via Super Channel eller en av de andre musikkvideokanalene i Europa. Både «Young Boy» og «The World Tonight» var med i den amerikanske filmkomedien «Fathers' Day» med Robin Williams og Billy Crystal samme år.

Det ble også lagd en sjeldent vist musikkvideo til sangen «Little Willow», som hyllet Ringos nylig avdøde eks-kone, Maureen Starkey. Også hun ble rammet av kreft. ideoen ble vist på Oprah Winfreys TV-show i USA.

Albumet utkom opprinnelig i 1997, og var man heldig og var amerikaner med en filial av butikkjeden Best Buy i rimelig nærhet fikk man ved kjøp av Flaming Pie gratis en ekstra CD inneholdende episoden «Ecology» fra Pauls radioprogramserie «Oobujoobu».

Kanskje dette er en av CDene i den nye arkivutgivelsen?

Det ble lagd fle e musikkvideoer til singleutgivelsene av «Young Boy», «The World Tonight» og «Beautiful Night».

«Flaming Pie» var Pauls første album etter The Beatles Anthology, og fikk strålende mottakelser og regnes også av mange fans som hans beste utgivelse på nittitallet. Albumet lå 16 uker på VGlista og endte med 3.-plass som beste plassering.

Både i UK og USA fikk det som best en andreplass på albumlistene, og ble regnet som Pauls beste album siden «Tug of War» i 1982. Dette var siste gang vi fikk høre kona Linda McCartney kore, da hun døde av brystkreft året etter.

Også Ringo Starr deltok på albumet, og var med i musikkvideoen til «Beautiful Night». Paul fornyet også bekjentskapet med Steve Miller, og spilte inn tre av sangene sammen med ham, «If You Wanna», «Used To Be Bad» og «Young Boy». En fjerde, «Broomstick» var inkludert som bonusspor på en CD-single.

Den gamle Beatlesprodusenten George Martin deltok også på innspillingene, han orkestrerte «Beautiful Night» og dirigerte orkesteret i studio.

Albumtittelen «Flaming Pie» skrev seg fra en liten notis John Lennon hadde skrevet i musikkavisa «Mersy Beat» i Liverpool om opprinnelsen til navnet Beatles. Der påsto han at det hadde kommet en mann flyvende på en flammende pai og sagt at fra nå av skal dere være Beatles med en a.

I tillegg til albumet kom det også ut en 73 minutter lang dokumentarfilm om innspillingen, denne ble utgitt på VHS-kassett og senere DVD og het «In the world tonight». Den var regissert av Geoff Wonfor, som også hadde regi på «The Beatles Anthology».

15

Nå ser det ut til at denne blir en del av arkivserien, den har nemlig nylig

fått klarert aldersgrense 12 år av British Board of Film Classification (BBFC).

• Used to Be Bad» (Duett med Steve Miller) (Steve Miller, McCartney) – 4:12

Så da er den kanskje den ene av DVDene? La oss håpe at den i det minste er en ny overføring med høyere oppløsning enn tidligere, da man som videokomplettist av alt Beatlesrelatert selvsagt har den fra før av.

• «Souvenir» – 3:41 • «Little Willow» – 2:58 • «Really Love You» (McCartney, Richard Starkey) – 5:18

Sporliste på originalalbumet i 1997:

• «Beautiful Night» – 5:09

• «The Song We Were Singing» – 3:55

• «Great Day» – 2:09

• «The World Tonight» – 4:06 • «If You Wanna» – 4:38 • «Somedays» – 4:15 • «Young Boy» – 3:54 • «Calico Skies» – 2:32 • «Flaming Pie» – 2:30 • «Heaven on a Sunday» – 4:27

16

I tillegg kom det ut en rekke sanger på diverse CD-singleutgivelser:

Fra Beautiful Night singlen: 21. «Love Come Tumbling Down» – 4:21 en sang fra 1987 22. Oobu Joobu Part 5 – 9:54 som inneholder originalversjonen av «Beautiful Night» (4:02), fra 1986 23. «Same Love» – 3:53 innspilt i 1988 24. Oobu Joobu Part 6 – 8:33 som inneholder sangen «Love Mix» (3:02), fra 1987 som inkluderer «Waiting for the Sun to Shine», skrevet sent i 1973, og inkludert som refrenget.

Fra «Young Boy» singlen: 15. «Looking for You» (McCartney, Richard Starkey) – 4:38 Nok en jam med Ringo Starr og Jeff ynne, utgitt som et eksklusivt bonusspor på albumet i 2007 når McCartneys katalog kom inn på iTunes Store.

Vi regner med at disse bonussporene også vil bli tilgjengeliggjort via den nye arkivutgivelsen.

16. Oobu Joobu Part 1 – 9:54 Utdrag fra Pauls radioserie, og inkluderte sangen «I Love Th s House» (3:41), et spor fra 1984 med David Gilmour

Etter som vi i 1997 befant oss langt inn i CD alderen hadde mange platesamlere sluttet å kjøpe LP-plater.

Derfor ble opplaget av «Flaming Pie» lavt på vinyl, noe som er reflektert i bruktprisen, der pene eksemplarer av LPen kan komme opp i 2000 kroner.

17. «Broomstick» – 5:09 med Steve Miller 18. Oobu Joobu Part 2 – 10:19 med sangen «Atlantic Ocean» (6:25) fra 1987

Dette blir det sikkert en slutt på, da vi regner at det også blir presset opp nye vinyl LPer i forbindelse med arkivutgivelsen.

Fra The World Tonight singlen: 19. Oobu Joobu Part 3 – 9:48 som inkluderer sangen «Squid» (6:25), en instrumental fra 1987 20. Oobu Joobu Part 4 – 7:06 med Pauls soloversjon of «Don't Break the Promise» (3:39), senere utgitt med 10CC

17

Paul McCartney, George Harrison, John Lennon og Jimmie Nicol (står inn for en uvel Ringo Starr) vinker til fansen når de ankommer Kai Tak flyplass i Hong Kong 8. juni 1964.

BEATLES

«De kommer: YEAH! YEAH! YEAH!» sto det i overskriften i South China Morning Post den 14. mars 1964, etter at det var annonsert at «Beatlemania», nå i full blomst verden over, hadde sveipet inn i Hong Kong. The Fab Four skulle ankomme mandag 8. juni, på vei til Australia, de skulle bo på President Hotel og spille konsert påfølgende aften før de skulle reise videre 10. juni.

Etter hvert som forventningene vokste, rapporterte avisens 24. mai-utgave at butikker hadde gjort gode forretninger i «Beatles-dresser» og «moptop»-parykker. 5. juni rapporterte avisen at trommeslager Ringo Star Starr var for syk til å reise. «Erstatnings-Beatle" ville bli Jimmie Nicol.

I HONG KONG

Da Beatles kom til Hong Kong i juni 1964, og skrikende tenåringer ønsket Fab Four velkommen på Kai Tak flyplass

Over 1000 ventet i regnet for å vinke til Beatles da flyet deres landet i Hong Kong, og flere samlet seg på hotellet deres.

«Så mye for Beatles» skrev avisens pripne kritiker om konserten deres den påfølgende kvelden.

John hadde med seg sin tante Mimi på denne turen, hun ville hilse på slekt og venner i New Zealand.

«Vill velkomst på Kai Tak for The Beatles», var

overskriften 9. juni. «Hundrevis av skrikende tenåringer i Hongkong ga i går Storbritannias Beatles en vill velkomst,» sto det å lese.

«Mer enn 1000 gutter og jenter ventet i regnet på Kai Tak flyplass på flyet med de langhårede popsangerne, George Harrison, John Lennon, Paul McCartney og Jimmie Nicol. Da flyet nærmet seg rullebanen, sa en engelsk jente: 'Jeg sa til meg selv at jeg ikke kom til å skrike, men det tror jeg at jeg kommer til å gjøre.' En kinesisk jente, spurt om hun kom til å skrike, svarte: 'Selvfølgelig!'».

Beatlesfans ønsker bandet velkommen til Hong Kong 8. juni 1964.

18

På hotellet, som sto på hjørnet av Nathan Road og Peking Road, måtte Beatles presse seg gjennom skrikende fans for å møte journalister.

Spørsmål:

'Hvorfor kalte dere dere The Beatles?'

Paul McCartney: 'Vi syntes det var et godt navn - den gangen.'

Spørsmål: 'Kommer dere til å reise til Kina?'

McCartney: 'Jeg trodde dette var Kina.'

Lennon: 'Jeg kunne sverget… ' Harrison: 'Vi har kommet på feil fly.'

På hotellet foregikk også skjønnhetskonkuransen Miss Hong Kong.

Beatles ble spurt om å komme og hilse på de konkurrerende jentene, men hadde egentlig ikke lyst. John meldte seg som frivillig til å gå og representere for de andre.

19

John hilser på deltakerne i Miss Hong Kong.

En britisk journalist som reiste med gruppen sa at de hadde blitt overrasket over mottakelsene bandet hadde hatt underveis.

«Tenåringer kjempet med politiet i Beirut, skarer av jenter ventet da flyet rørte seg ved daggry i Calcutta, og det var folkemengder for å hilse på dem i Bangkok.»

20

En passende aldrende «gjestekritiker» hadde fått i oppdrag av avisen til å anmelde konserten på Kowloon’s Princess Theatre: «Hvis en Beatles-konsert hadde blitt planlagt denne kvelden, ville jeg rådet deg: ‘Ikke gidd å gå. Kjøp platene deres og lytt til dem i bekvemmeligheten av din egen stue,» skrev han 10. juni.

Det hadde vært «en pulserende pandemoni av rytme og lyd. [Skriking hadde] spredt seg som skogbrann gjennom hele teatret.

I alle årene jeg har vært på konserter i Hong Kong, har jeg aldri helt hørt noe lignende.»

Han avsluttet noen få avsnitt senere, «Så mye for Beatles.»

21

11. juni rapporterte avisen:

Gruppen holdt to konserter den dagen, en om ettermiddagen og en om kvelden.

Supportbandet var lokale The Maori Hi-Five.

«Rundt 200 skrikende tenåringer, mest europeiske jenter, og en veritabel armé av politikonstabler [...] var på Kai Tak flyplass i går da Beatles tok av til Sydney […] på minutter forsvant jetflyet i den overskyede sene aftenhimmelen.

Programleder i radio, «Uncle Ray» Cordeiro mener konserten er oppskrytt i ettertid, den var ikke en like stor begivenhet som folk skal ha det til, og arrangørene tapte penger på den.

En fregnete 11-åring snudde seg raskt vekk som om synet var for mye å holde ut. Hun hulket «de er borte,» holdt seg til ansiktet, og drev sakte tilbake inn i terminalbygningen.

«Den ble en ganske stor flopp, for tenåringene hadde ikke råd til å kjøpe billetter … og foreldrene ante ikke hvem The Beatles var. Så teatret var tomt,» hevdet Cordeiro i 2010. Ifølge Cordeiro var arrangøren tvunget til å tilby de usolgte billettene til hæren gratis og franko, så salen ble fylt med uniformerte soldater.

Paul McCartney hadde lagt igjen et avskjedsbudskap på et ark til fansen på hotellet.

Den var avbildet i avisen og på den sto det: «Hello Everybody in Honkey-Konk, thanks very much for the applause etc … All the best from the Beatles.

P.S. Can’t wait to get back!»

Men andre publikummere husker det annerledes.

Beatles kom faktisk tilbake til Hong Kong to år etter, men da var de der bare på mellomlanding. 3. juli 1966 tilbragte de 70 minutter på Kai Tak flyplassen.

Anders Nelsson, som var tenåring da og vokalist i gruppen The Kontinentals, og Philip Chan Yan-kin fra Astro-Notes husker begge at det var massiv skriking fra kvinnelige fans.

De hadde kommet fra konsertene i Tokyo og mellomlandet på vei til det ulykksalige Filippinenebesøket.

Ifølge Nelsson kunne man knapt høre musikken, «jentene skrek så høyt og PA-anlegget var så ille at det var mer som en opplevelse, snarere enn en konsert.»

Beatles poserer for fremmøtte pressefotografer på flyplassen i Hong Kong i 1966

22

PÅ REISE I BEATLES’ FOTSPOR

LIVERPOOL

Når det gjelder Beatles, så reiste de jo selv en god del, så man kan faktisk oppsøke ganske mange steder rundt om i verden som Beatlesturist.

Norwegian Woods medlemmer har sendt oss reisebrev fra steder som New York, Los Angeles, Cuba, Rishikesh, Amsterdam, Gibraltar og ikke minst fra Sverige. Faktisk fin er man et av hotellværelsene Beatles bodde på i Karlstad i 1963 som er dedikert gruppen og utsmykket som sådan.

Gymnashallen de spilte i der står også fremdeles. Men det er selvsagt tre hovedreisemål som fans av Beatles oppsøker: Liverpool, hvor de er født og oppvokst, Hamburg, hvor de først ble profesjonelle musikere, og London, som de alle flyttet til da de begynte å få suksess i Storbritannia.

I denne artikkelen tar vi deg til de mest kjente Beatlesrelaterte stedene i Liverpool.

Liverpool glemte sine sønner da de flyttet fra byen, og gjennom hele syttitallet var det ingenting som var tilrettelagt fra byens side for Beatles-turister.

Cavern Club var nedlagt og den underjordiske klubben ble fylt av jord i 1973 påvente av et tunnellbanespor som det aldri ble noe av.

En midlertidig ny Cavern ble åpnet på motsatt side av gata, men ble aldri noen suksess under dette navnet. Men etter at de skiftet navn til Erik’s ble de etter hvert rugested for en rekke punk-band.

I mellomtiden var stedet den opprinnelige Cavern Club hadde ligget blitt parkeringsplass. Klubben lå kollapset under bakken.

23

Det var Beatles’ tidligere promotør Sam Leach som arrangerte minnestunden for sin gamle venn John den 14. desember 1980.

Men Beatlesfans ekteparet Liz og Jim Hughes åpnet et Beatlesmuseum i Mathew Street på eget initiativ tidlig på åttitallet, kalt Cavern Mecca.

Det var begynnelsen på Beatlesturismen i byen, som gikk i bølger. Cavern Mecca lå der den irske to-etasjes puben Flanagan’s Apple nå ligger.

Noen Beatlesmuseer ble i årene som fulgte åpnet (Beatles City, Beatles Garden) for så å stenge igjen etter få år, inntil et museum som kaller seg The Beatles Story ble etablert på permanent basis på Albert Dock ved elven Mersey i 1990. Etter hvert åpnet de seg også en filial i fergeterminalen lenger bort på brygga.

Flyplassen i Speke ble utvidet og omdøpt til John Lennon Liverpool Airport, med slagordet: «Above us – only sky».

Cavern Club ble utgravd og gjenåpnet, og utvidet i forhold til 60-tallsutgaven.

I tillegg ligger den lenger ned under bakken, men har stadig samme gateadresse.

Jeg besøkte stedet i 1982. Paul McCartney la merke til Jim og Liz, siden de var de eneste som gjorde noe forsøk på å gi noe til Beatlesfansen som kom og besøkte Liverpool, og de ble invitert til London hvor Det var 18 trappetrinn ned til klubben før, nå er de fikk møte ham og fikk et diplom som anerdet 33. Paul McCartney har spilt der igjen i 1999 og kjennelse for hva de hadde gjort.

2018, og Ringo Starr besøkte nye Cavern Club sammen med sønnen Jason i 1992.

Etter et vellykket besøk i Liverpool i 2008 mistet Ringo dessverre goodwill i byen da han i et talkshow en uke senere benektet at han savnet byen, og sa han ikke kunne tenke seg å bo der.

Innbyggerne i Liverpool er ganske nærtagende når noen sier noe negativt om byen deres, så Ringo er ikke spesielt velkommen der lenger.

Men ikke la deg avskrekke av dette, Liverpoolfolk er også generelt hyggelige og fulle av humor og humør.

En tid etter drapet på John Lennon tok det seg opp betraktelig. 20 000 innbyggere samlet seg utenfor St. George’s Hall for å ha en felles 10 minutters stille stund for John, noe som må ha fått bystyret til å skjønne at det faktisk fortsatt var mange i Liverpool som likte Beatles.

I 2018 åpnet Roag Best (lillebror av Pete Best og sønn av Neil Aspinall) sitt eget museum i samme gate som Cavern Club, Magical Beatles Museum.

Dette museet rommer mange genuine objekter fra Beatleshistorien.

24

Beatlesturismen er nå velutviklet i byen og sysselsetter mange. Beatles er den nest største grunnen til at folk fra mange land velger å avlegge Liverpool et besøk, det største er nok fortsatt fotballaget Liverpool FC. Likevel betyr Beatlesturismen mange arbeidsplasser for Liverpool sentrum, med temabarer, hoteller, puber, museer, guidede turer, suvenirer osv.

Hvert år arrangeres dessuten Beatle Week siste uken av august og da kommer det fans fra hele verden til byen. Ifølge Aftenposten er det ca 1000 fans fra Norge der da. Uken feires med masse coverbands fra hele verden, prominente gjester fra Beatleshistorien, markeder og auksjon.

der Beatles spilte hundrevis av konserter i tidlige år. Åpent daglig fra kl. 1000 til 1800, og de har en filial til i fergeterminalen – med andre objekter og sporadiske fotoutstillinger. Det er selvsagt også en mulighet for å kjøpe med seg en Beatles-suvenir fra museets butikk.

Det er for det meste sentrum av byen som har de mest kjente stedene i Beatles-sammenheng. Men i forstedene fin er vi husene de har bodd i, det gamle barnehjemmet Strawberry Field som åpnet dørene for publikum i 2019, det gamle busskuret i Penny Lane-rundkjøringa som var med i musikkvideoen, puben fra omslaget til Ringos LP «Sentimental Journey», skoler de gikk på osv.

Pier Head L3 1DP Liverpool På fergeterminalen har The Beatles Story åpnet en filial, med andre ting å se på enn i hovedmuseet. Her avholdes også av og til spesielle Beatles fotoutstillinger med forskjellige temaer.

Skal man ha med seg slike steder kan man ta en «Beatles-drosje» eller en «Magical Mystery Tour» buss med guide. I tillegg opererer en del uavhengige Beatlesguider som tar deg med til steder som ikke dekkes av de mest vanlige turene, for eksempel Jackie Spencer.

Man kan dessuten ta en tur med en «Ferry across the Mersey» herfra – over til den andre siden av elven.

Dit flyttet i sin tid Pauls far James til eiendommen «Rembrandt» og der holder fortsatt Pauls bror Mike McCartney til med sin familie.

Det er kun to av Beatlenes barndomshjem som er gjort om til museer av National Trust, og som de arrangerer tur til som inkluderer inngang til husene.

Fergeterminalen

Det er altså kun via National Trust du kan bestille akkurat dette, til Johns barndomshjem i Menlove Avenue og huset hvor Paul tilbragte ungdomsår i Forthlin Road.

The Beatles Story Britannia Vaults Royal Albert Dock L3 4AD Liverpool beatlesstory.com

Beatlesstatuer Liverpool Pier Head L3 1BY Liverpool

På Albert Dock ligger attraksjonen for litt overfladiske Beatles-fans og vanlige folk, The Beatles Story.

Ikke langt fra fergeterminalen ligger en gruppe statuer av John, Paul, George og Ringo, basert på et fotografi Dezo Hoffmann tok av Beatles utenfor hotellet deres i London i 1963.

Her fortelles historien om verdens største rockeband gjennom høretelefoner mens du går igjennom de mange salene.

Du kan gå gjennom kulisser som gjenskaper Abbey Road Studios, Cavern Club eller Star-Club,

Det er det bildet som i fargelagt versjon dekorerer forsiden av albumet «On Air: The Beatles Live at the BBC Vol. 2» som kom ut i 2013.

25

Hard Day’s Night Hotel Central Buildings N John St L2 6RR Liverpool harddaysnighthotel.com

Statuene ble avduket av Johns søster Julia i desember 2015 og er lagd av Andrew Edwards.

Om du studerer de nøye ser du at de er utstyrt med mange små detaljer.

Det finnes flere hoteller i Liverpool som har utsmykket seg med Beatlesbilder, men ingen har så gjennomført tema som Hard Day’s Night hotellet.

Magical Mystery Tour-busstur

Dette var under planlegging i flere tiår og på flere lokasjoner, men da denne bygningen kom til salgs ble det alvor av planene. Her er det tematiserte Beatlesrom og åsted for konserter.

For den som er interessert i Beatles og de fire medlemmenes liv i Liverpool, så er det organisert en såkalt Magical Mystery Tour.

I bygningen ligger også Blake’s – en restaurant for feinschmeckere, oppkalt etter Peter Blake, en av dem som designet Sgt. Pepper-albumomslaget.

Under denne turen får man dra rundt i Liverpool og besøke ulike plasser der medlemmene i Beatles tilbragte deler av livet sitt på.

Den har ikke adresse Mathew Street, men ligger rett ved starten av den gaten. På gateplan inneholder den også en Beatles suvenirbutikk, som har vindu mot Mathew Street.

Blant annet kan man få besøke fødestedene deres, skolene de har gått på og deres barndomshjem.

Turene administreres av guider som hele tiden forteller om de ulike plassene man besøker.

Bor man på dette hotellet, er det få skritt å gå til Cavern Club og andre hovedattraksjoner i «Beatles-strøket» - så ikke ta drosje kvartalet rundt!

Mathew Street Mathew Street er en fornøyelsesgate for byens innbyggere, dit drar de for å feste, og man treffer stadig vekk på utdrikningslag i den gaten.

Magical Mystery Tour buss utenfor Hard Day’s Night Hotel

26

Her ligger også puben The Grapes og selveste Cavern Club.

burg, bildet John brukte som forside på sin 1975-LP «Rock’n’Roll». Statuen sto på plass i 1997 – i dåråpningen. Statuens hode ble en gang byttet ut, da man syntes det var feil at han ikke hadde «Beatles-frisyre», dessuten ble den flyttet et par meter inn i et hjørne, slik at den ikke lenger sto i veien for noen.

På sekstitallet var dette de to eneste etablissementene i gaten, men nå yrer det av liv i et titalls utesteder og restauranter i den smale gaten.

Cavern Club 10, Mathew Street L2 6RE Liverpool

www.cavernclub.com

«Verdens mest berømte klubb» kaller de seg, og de hadde Beatles som fast band der i 1961-62. De spilte både i lunsjtiden og på kveldene og bygget seg opp en stor fanskare. Klubben åpnet i 1957 som jazzklubb, men måtte gå over til pop og rock da jazzen gikk i dazz.

Senere på sekstitallet og tidlig syttitallet gjestet mange av tidens kjente band og artister klubben, som fikk berømmelse da Beatles ble store. Etter hvert overtok diskotekene ungdomsunderholdningen og Cavern ble nedlagt, og kjelleren fylt igjen med jord.

Tvers over gaten åpnet – og stengte – en ny Cavern Club. Men så kom planene om å restaurere den gamle klubben. Den ble gravd ut igjen, men mange av pillarene hadde kollapset, så man benyttet heller de gamle mursteinene – og mange nye – til å bygge en ny Cavern Club på samme sted som den gamle sekstitallsklubben.

Hovedrommet ser akkurat ut som den gamle klubben, men i tillegg er det et tilstøtende rom med en ny konsertscene der.

Four Lads Who Shook The World Arthus Dooleys statue henger høyt over hodene på folk i Mathew Street, så det er ikke alle som får den med seg.

Da jeg først besøkte gaten i 1982 var dette det eneste som hadde noe med Beatles å gjøre der.

Statuen ble avduket så tidlig som i 1974, på et tidspunkt da Beatles egentlig ikke lenger hadde noen anerkjennelse i hjembyen.

Cavern Pub 5, Mathew Street L2 9RP Liverpool På skråss over gata fra Cavern Club ligger Cavern Pub. Den eksisterte ikke på sekstitallet, men eies av de samme som driver Cavern Club. Utenfor puben står en statue av John Lennon, modellert etter bildet Jürgen Vollmer tok av John i en døråpning i Ham-

27

Dooley lagde mest religiøse statuer, og denne viser da også en Madonnaskikkelse som representerer byen Liverpool, med fire babyer som representerer John, Paul, George og Ringo.

Opprinnelig fløy «Paul» i luften og var utstyrt med

25 Mathew St, L2 6RE Liverpool

www.facebook.com/thegrapesmathewstreet

Den eneste puben i Mathew Street da Beatles spilte på Cavern var The Grapes, nå er det flere. Her samlet Beatles seg i pausene fra Cavern Club, som den gangen kun serverte Coca-Cola. Beatles ville ha øl i pausen, så da ble puben like borti gata redningen.

Pete Best gikk hit for å drukne sine sorger etter å ha fått sparken i The Beatles i august 1962. Puben er nylig gjenåpnet etter å ha fått en ansiktsløftning i 2019. Inne i puben henger et bilde av Beatles som er tatt av dem sittende ved et bord i puben.

vinger, på grunn av at han på den tiden hadde suksess med gruppen Wings. Etter at John ble drept fjernet man den flyvende «Paul» babyen og satte en «John» baby ved siden av skulpturen. Dermed var det nå Paul, George og Ringo som var de tre babyene Madonnaen holdt. Skulpturen henger på en bygning på den andre siden av gaten fra Cavern Club.

The Grapes

Magical Beatles Museum 23 Mathew St L2 6RE Liverpool Rett ved The Grapes åpnet Roag Best museet sitt i 2018. Her fin er du – til forskjell fra Beatles Story museet – ekte gjenstander, genuine objekter fra Beatleshistorien. Disse har Roag samlet opp igjennom årene, og han har også arvet en del av disse fra sin far Neil Aspinall, som var ansatt hos Beatles i perioden 1961 – 2007.

28

White Star 2-4 Rainford Gardens L2 6PT Liverpool Puben White Star ligger ikke i Mathew Street, men rett rundt hjørnet i Rainford Gardens. Den er fremdeles veldig tradisjonell.

I Beatles-historien er dette puben der Alan Williams (Beatles’ første manager) og Bob Wooler (Cavern Club DJ og viktig i Merseybeat) betalte sine artister.

Beatles kom da inn og fikk pengene sine på bakrommet. I dag er det en «Beatles-vegg» på det nøyaktige stedet der de fikk betalingen.

Brian Epstein møtte senere Bob Wooler her i 1963 og diskuterte The Beatles opptreden på Ed Sullivanshowet på det samme bakrommet. Norwegian Wood har avholdt klubbtreff i denne puben!

Beatles Shop 31 Mathew St L1 6RE Liverpool I et kjellerlokale med inngang fra gateplan drives det her en liten suvenirbutikk med Beatlesfokus.

Butikken har vært besøkt både av Ringo Starr og Sean Lennon. Det er denne butikken som står bak den årlige Beatles-auksjonen som går av stabelen under Beatle Week.

Eleanor Rigby-statuen Stanley Street Da artisten Tommy Steele hadde konsert i Liverpool i 1981, tilbød han bystyret å lage en skulptur for å hedre The Beatles.

Hans honorar for arbeidet skulle være tre pence.

Bystyret aksepterte tilbudet, da de tenkte dette kunne være med på å øke turismen til byen, og de donerte £4 000 for omkostninger.

Statuen tok ni måneder å lage, og den ble avduket av Tommy Steele den 3. desember 1982. Statuen består av en bronsefigur på en stenbenk.

Bronsefigu en er 128 cm høy, 120 cm bred og 96 cm dyp. Den viser en sittende kvinne med en veske i fanget, en handlepose til høyre og et eksemplar av avisen Liverpool Echo til venstre.

Stikkende opp fra handleposen er en melkeflaske, og på avisen står det en spurv og et stykke brød.

Kvinnen titter ned på spurven. I oktober 2019 ble statuen vandalisert idet noen hadde løsnet avisen fra skulpturen og stukket av med den.

29

Th Jacaranda 21-23 Slater Street L1 4BW Liverpool Vi beveger oss nå bort fra Mathew Street-distriktet, og ti minutters gange fra White Star ligger legendariske The Jacaranda. Stedet var en gammel urmakerbutikk i 1958, som ble kjøpt av Alan Williams og gjort om til en kafé. Beatles begynte å frekventere denne kaféen for å prate sammen og legge planer. Etter hvert som de ble kjent med kaféeieren Williams, lurte de på om han kunne skaffe dem spillejobber på steder Alan eide. Alan skaffet dem etter hvert jobb som barband i Hamburg i Tyskland og kjørte dem selv dit i en minibuss.

Han besøker alltid årlig avgangsstudentene under deres skoleavslutning og underviser selv sporadisk i komposisjon i skoleåret. Mange norske elever har studert og studerer der.

Ye Cracke 13 Rice Street Liverpool L1 9BB

I dag er lokalet godt bevart og kjent for sin kultstatus. The Jacaranda, oppkalt etter prydtreet jacaranda, stengte i 2011, men ble åpnet igjen i 2014. Den har en platebutikk ovenpå, en pub i mellometasjen og i kjelleren spiller talentfulle lokale musikere og band. Her er det liv også midt i uken, og de nøyer seg ikke med å servere bare kaffe lenger. Noe av kunsten i kjelleren ble opprinnelig malt av Stuart Sutcliffe, som var bassist i Beatles den gangen.

2 minutter unna LIPA ligger nok en pub som ble frekventert av Beatles, og da særlig John Lennon.

Hit tok han sin kommende kone Cynthia på deres første date. Og det er ikke så rart, den ligger like rundt hjørnet fra kunstskolen Liverpool Arts College som de begge gikk på.

LIPA – Liverpool Institute for the Performing Arts Mount Street L1 9HF Liverpool

Denne puben har uten tvil mer betydning for John Lennon enn noen annen pub i byen, og har blitt referert til i mange biografier om ham siden.

www.lipa.ac.uk

7 minutters gange fra The Jacaranda ligger denne gamle gutteskolen som Paul McCartney og George Harrison gikk på.

Sammen med Bill Harry, Stuart Sutcliffe og Rod Murray, samt en av lærerne fra skolen holdt John «styremøter» i gruppen de kalte The Dissenters – som hadde til formål å sette Liverpool på kartet.

Den er i dag gjort om til en skole for utøvende kunstnere innen spesielt sang og musikk, samt andre tekniske fag som scenearbeidere, lys- og lyd osv.

The Casbah Coffee Club 8 Hayman's Green L12 7JG Liverpool

Norske medier kaller gjerne denne institusjonen for «McCartney-skolen», da Paul McCartney var en av de som gikk i bresjen for å få skolen i gang.

Nå er vi langt unna Liverpool sentrum, så hit reiser man kollektivt eller med drosje. Denne klubben fortjener omtale da den er viktig i Beatleshistorien, 30

Ringo plasserte et bilde av denne puben på forsiden av hans første soloalbum, «Sentimental Journey», som stort sett besto av sanger som ble sunget i denne puben under hans oppvekst.

10, Admiral Grove Toxteth L8 8BH Liverpool

og dessuten er den bevart og ser nesten akkurat likedan ut som den gang. Og den gang var i 1959 da kjernen i Beatles hadde gått i oppløsning.

Her bodde Ringo fra han var fem år gammel og til han flyttet til London da Beatles hadde blitt for store for Liverpool. Margareth Grose bodde her de senere årene, og hun åpnet gjerne sitt hjem for tilreisende Beatlesfans. Etter hennes død ble huset i 2016 kjøpt for £70 000 av Jackie Holmes, som er en Beatlessamler av de helt store: I 2014 kjøpte hun et av Georges tidligere hjem for £156 000 og i 2015 slo hun til på annet hus hvor Johns mor Julia bodde i Blomfeld Road i Allerton for £155 000.

John og Paul spilte ikke lenger i noe band etter at The Quarrymen var oppløst, og George Harrison spilte i en gruppe som het Les Stewart Quartet.

Den gruppen ble hyret til å spille i en ny klubb som skulle åpnes i kjelleren på et hus i West Derby.

Innehaversken var Mona Best, og hun hadde planer om å lage en ungdomsklubb i kjelleren, for sine sønner Rory og Pete og vennene deres.

Før åpningen sprakk imidlertid Les Stewart Quartet, så et annet band måtte inn fort. George tok da med seg Ken Brown fra Les Stewart Quartet, og sammen med John og Paul lagde de et nytt band.

Fantasiløst kalte de seg igjen The Quarrymen, navnet var jo ledig. Før åpningen hjalp alle i bandet til med å gjøre kjellerlokalet om til en klubb, og malte tak og vegger.

Denne dekoren er fortsatt på plass, og det hender lokalene blir benyttet til konserter igjen. Mesteparten av året er den imidlertid stengt, men da lar det seg gjøre å bestille omvisning her.

Fru Bests sønn Pete ble senere trommeslager i Beatles, sensommeren 1960, og de senere årene har han holdt en konsert årlig i Casbah Club i forbindelse med Beatle Week.

Empress Pub 93 High Park Street L8 3UF Liverpool Nå befinner vi oss i distriktet Dingle, og dette var puben som lå rundt hjørnet fra der Ringo vokste opp.

I tillegg jobbet hans mor Elsie der i en periode.

31

Ringos fødested 5 Madryn Street Toxteth L8 3TT Liverpool Her bodde Ringo sine første fem år. Det har vært rivningsplaner for hele denne husrekken, men en underskrift kampanje reddet den, og husene har vært under renovering de siste årene.

I sin sang «Liverpool 8» nevner Ringo både Admiral Grove og Madryn Street. Det er en kort spasertur mellom Ringos to adresser og Empress pub.

«Mendips» 251 Menlove Avenue L25 7SA Liverpool

www.nationaltrust.org.uk/beatles-childhood-homes

Julia Lennons hus 9 Newcastle Road L15 9HP Liverpool

Dette var huset John Lennon bodde i sammen med sin onkel George og tanten Mimi fra han var fem år gammel og til han giftet seg med Cynthia. Det vil si, onkelen døde tidlig, så det var stort sett tanten som oppdro ham.

John Lennons første hjem, hvor han bodde frem til han ble fem år, og tante Mimi overtok ansvaret for ham. Her bodde han sammen med sin mor Julia og hennes foreldre. Faren Freddie Lennon var innom i ny og ne men som regel var han til sjøs. I 2013 ble huset solgt til Yoko Ono for £480 000. Hun har betalt for at huset skulle pusses opp og var selv på besøk inne i huset i 2018, samme dag som hun også besøkte «Mendips». Dette huset kan man kun betrakte utenfra, slik det også er med de fle te andre barndomshjemmene til guttene i The Beatles.

Huset ble etter hvert overtatt av Yoko Ono, som i sin tur overlot driften av huset til the National Trust, som arrangerer omvisninger inne i huset enkelte deler av året. Kun de som har booket tur med national Trust får komme inn i huset, som er restaurert tilbake til omtrent hvordan det så ut på slutten av femtitallet. Andre besøkende til eiendommen må nøye seg med å betrakte huset utenfra.

Familien McCartneys hjem 20 Forthlin Road L18 9TN Liverpool

www.nationaltrust.org.uk/beatles-childhood-homes

Bilde fra da Yoko besøkte Mendips i 2003

I dette huset bodde Paul McCartney med familie fra han var 13 i 1955 og til han flyttet til London etter at Beatles hadde slått gjennom nasjonalt i 1963. Huset ble i 1995 kjøpt av The National Trust, pusset ned tilbake til slik det så ut på femtitallet og er tilgjengelig for omvisning av selskapet.

32

Georges fødested 12 Arnold Grove L15 8HP Liverpool

På veggene henger her bilder Mike McCartney, Pauls bror har tatt da han bodde der.

Mike var hobbyfotograf den gangen, og fikk det største gutterommet siden han trengte å fremkalle og henge opp bilder.

Her ble George født, som Ringo var det hjemmefødsel for ham, mens både John og Paul så dagens lys på sykehus. George bodde her med sin familie frem til 150, da han var syv år. Det er et lite rekkehus i en blindvei, med en liten bakgate bak.

Harrisons foreldre, Harold og Louise, flyttet til huset i 1931 etter at de hadde giftet seg.

Man kunne se huset i en utgave av Carpool Karaoke, som ble sendt den 22. juni 2018, i en episode av The Late Late Show med James Corden. Corden besøkte huset sammen med Paul McCartney, som sa at det var hans første besøk der siden han flyttet ut.

Det er mange fle e steder vi kunne ha hatt med, fra Strawberry Field til Penny Lane, the Philharmonic og masse andre spillesteder, hangouts og annet.

Besøkende som oppsøker huset på egen hånd eller i regi av andre enn national Trust kommer ikke inn, men kan betrakte huset utenfra.

Hva med stedet John møtte Paul og graven til Eleanor Rigby ligger? Men de vi har tatt med er utvilsomt de best kjente og de du vil se som fersk Liverpool-besøkende.

Andre adresser Paul og familie hadde før de flyttet hit var i Speke, 72 Western Avenue og 12 Ardwick Road.

Huset i Western Avenue ble solgt på en auksjon som fant sted i Cavern Club i 2015, og det var en anonym lokal kjøper som bød £150 000 - dobbelt så mye som tilsvarende hus i samme gate.

Fra Bergen går det an å fly med Widerøe til John Lennon Liverpool Airport, fra andre byer er det vanligst å fly til Manchester og ta buss, båt eller tog til Liverpool.

God tur!

72, Western Avenue

Familien Harrisons hjem 25 Upton Green Speke L24 2UL Liverpool Ett av husene som Jackie Holmes nå eier er dette, som George Harrison med familie bodde i fra 1950.

George møtte Paul på bussen her i Speke da begge familiene bodde her, og mange ganger var det i dette huset The Quarry Men øvde, etter som Georges foreldre var musikkelskere og tolerante.

Familien Harrison flyttet herfra og til 174 Macket's Lane i 1962 og ble beleiret av Beatlesfans frem til 1965, da de igjen flyttet.

33

LESERBREV

Tekst og bilder Erik Holt

BEATLESTUR Casbah Coffee

Beatle Week i Liverpool har i flere år vært et yndet reisemål for min kompis Arne og meg. Av og til tror vi at vi har sett og hørt alt, men det er alltid noe nytt å oppdage, så også i år.

John og Paul virkelig møttes første gang, satt opp først, så Casbah Coffee club, Museum of Liverpool med Double Fantasy-utstilling, British Music Experience, nytt Beatles museum i Mathew Street og selvsagt Cavern.

I London (ja for vi tar alltid toget til London på disse turene våre) var The Troubadour plottet inn. Ikke akkurat Beatlesrelatert, men med litt av en musikk historie med første gang Bob Dylan spilte i England, ellers Paul Simon, Sammy Davis jr, Jimi Hendrix og Led Zeppelin er blant mange som har spilt der.

Tilbake til Liverpool og vårt første mål. Rett utenfor vårt hotell, Hard Days Night Hotel, er det en taxiholdeplass.

Vi gikk fram til en forholdsvis ung hyggelig fyr og snakket om Woolton road og historien om det viktige møte.

Han var interessert og kunne hjelpe oss, men han sto som nummer to i drosjerekka, så vi måtte gå fram til første bil.

Det skulle vise seg å bli veldig uheldig for oss.

Der traff vi på en «eldre» mann som sa han kunne finne 34

adressen, men viste liten interesse for vårt mål og meningen med det.

Etter bortimot en times kjøring var vi Woolton road, men det var alt for høye husnummer og de var stigende. «Jeg tror vi kjører feil vei» sa jeg.

Vi snudde og kom endelig fram til område med åtti-nummer. Arne og jeg ut av bilen, mens sjåføren fikk beskjed om å vente. Vi fant ikke akkurat nummer 85, det var noe mangelfullt med skilt.

På innsiden av døra på nesten 85 traff i to hyggelige og hjelpsomme damer. De visste ikke hvor nummer 85 var! Vi fortalte om vårt prosjekt og de lurte, men kom plutselig på at det var en Woolton road et annet sted også.

Altså to stk Woolton road i Liverpool, advarsel til andre som vil prøve å finne stedet! Sjåføren ble ikke særlig blidere etter enda mer leting og det var et godt stykke til den forhåpentlig rette gata.

Vi to i baksetet beholdt motet oppe, men fikk nedtur på nedtur når sjåføren hverken hadde GPS eller mobiltelefon og begynte å spørre tilfeldige på gata hvor dette kunne være.

Etter hvert ble stemningen trykket når jeg påpekte at han hadde adressen, men ikke kunne finne fram. Han var lei oss og vi han.

Det toppet seg når jeg spratt ut på gata og spurte en fyr. Joda, det er rett borti her det sa han.

Når sjåføren hørte det og jeg spurte om han kunne kjøre, kom det stygge ukvemsord, døra smalt igjen og han kjørte uten å spørre om betaling.

Altså nesten 1,5 times kjøring med en black cab uten betaling, da er du sint da!

35

Arne og Erik foran Museum of Liverpool

God stemning på Cavern

Arne, innehaver og Erik foran the Cookery

Til fots fant vi fram til det som altså har hatt navn som Abba / Abbers, Jack & Gill og The Cookery.

Innenfor var de to unge damer som drev dette stedet.

Vi var eneste kunder og kom raskt med vår historie og grunnen til at vi var der.

Dette var vagt for innehaveren. Det hadde vært andre innom som lurte på denne historien, men dette var ingenting de hadde tenkt så mye på eller mente så mye om. «Her kan dere gjøre mye ut av denne historien og jeg kan bli deres manager,» sa jeg. Mye latter og spøk, men de fikk noe å tenke på.

36

eranser fra folk som hadde vært der. Synd at vi ikke fikk oppleve dette stedet med så spennende historie.

Arne og jeg tok en øl i bakgården og summert opp denne opplevelsen og tenkte på det skjebnesvangre møtet der John delte sjokoladen med avisgutten Paul.

Andre opplevelser i Liverpool denne gangen var en veldig fin tstilling på Museum of Liverpool; Double Fantasy – John & Yoko.

Det var mye god forskning å lese om dette i sommernummeret av Norwegian Wood. Den historien fascinerte oss, så vi ville også dra på «forskningsferd».

Et hastig besøk på British Music Experience og et overraskende fl tt og nytt Beatles museum i Mathew Street, noe av det beste vi har sett.

Det tok tid og ble mye styr, men vi var veldig fornøyd med funnet og samtalen med innehaverne.

Ikke å forglemme Cavern Club. Vi bor ca 47 sekunder fra stedet og det er band fra hele verden som spiller, ja så klart, Beatles musikk nesten hele døgnet under Beatle Week. God kvalitet, mye folk og kjempestemning hver kveld.

Neste år er det nok kø utenfor under Beatle Week!

Men dagen var ikke slutt!

Ny drosje kapret og denne gangen en kul kusk.

Casbah Coffee Club hadde vi lest mye om og måtte avlegge den et besøk.

Neste steg på reisen er tog til London og etter at vi testet 1. klasse ett år, er det ingenting annet som gjelder. Kort fortalt blir vi aldri ferdig med London Dette fant vi greit med en sjåfør som kunne jobheller. I år bl.a. båttur på Themsen, marked i ben sin. Det var usedvanlig stille der, så vi lot drosja vente. De eneste vi så var to mann som satt på trappa, Notting Hill og et veldig interessant og fi t besøk på The Troubadour i Old Bromton Road. jeg trodde de var polske håndverkere fordi jeg ikke forsto hva de sa.

Helt autentisk fra den gang da og med en spesiell atmosfære.

De stengte døra når jeg forsøkte å gå inn. Tydelig påvirket var de lite hyggelige, Arne ville dra og sjåføren vinket på oss. Jeg ga ikke helt opp og oppfattet et tilbud om «a tour in the basement». Akkurat der og da var det ikke særlig fristende å gå i kjeller’n med de kara! Vi reiste derifra og skjønte ingen ting.

For på nettsidene sto det om åpningstider og ref-

Vi sier hvert år at nå er det ikke mer å se og oppleve, men når våren kommer og vi googler Liverpool med Beatle Week og London med alt, så fin er vi alltid en god grunn for å reise igjen, og takk for det!

The Troubadour London 37

LESERBREV

Apropos Beatles-turen til Erik Holt og kameraten Arne.

Turen vår var omtrent den samme som dere tok, med noen unntak.

av Erik I Blindheim

I Beatles fotspor I 2011 laget vi Beatles-gjeng bestående av: Vegard Martinsen, Helge Sognnæs, Dag Inge Fjeld, Jan Thorsvik, Robert Ringkjøb, Trond Blindheim og undertegnede.

Vi bestemte oss for å ta en årlig tur i Beatles’ fotspor. Gjengen er senere utvidet med Knut Molvik som trykker og Are Stegane som er skribent i Norwegian Wood.

Etter et lite vorspiel på hotellet bestemte vi oss for å tilbringe den første kvelden på The Cavern Club.

Hard Days Night Hotel

Da vi forlot hotellet går jeg ut i fra at vi benyttet oss av samme taxiholdeplass som dere gjorde. Den rett utenfor hotellet.

Vi måtte vente på en taxi der det var plass til oss alle, og satte oss inn i drosjen og fortalt at vi ønsket å bli kjørt til The Cavern Club.

Sjåføren smilte til oss, gjorde en u-sving og begynte å kjøre. Turen tok et sted mellom 20 og 30 minutter og kostet 35 pund.

Da taxien stoppet sa sjåføren at nå var det bare å følge veien rett frem og ta første stikkvei til venstre.

Vi gjorde som han sa og ca 10 minutter senere sto vi utenfor Cavern. Dette hadde vi gledet oss til og var tydeligvis tidlig ute.

Vi kom inn med en gang.

The Cavern Club

38

The Two Of Us

Det var gratis adgang. Da vi kom ned i kjelleren fant vi oss et bord der det var plass til alle. Deretter kjøpte vi hver vår pint i baren. Den ene gruppen som spilte for oss var «Two Of Us».

Dette ble en skikkelig artig og fuktig Beatles kveld.

Da vi bestemte oss for å komme oss tilbake til hotellet var klokken passert midnatt.

Ettersom vi nesten alle hadde konsumert opptil fle e pints bestemte vi oss for å gå hjem. Vi skulle lufte oss, og være klare i hodene til dagen derpå da vi skulle besøke hjemmene til Ringo, George, John og Paul.Vi hadde bestilt vår egen guide som skulle vise oss rundt i hjemmene til de to sistnevnte.

Utenfor snakket vi til en vakt og spurte om snareste veien til Hard Days Night Hotell.Han smilte til oss og ba oss gå rett frem og til venstre.Nok en gang gjorde vi som vi fikk beskjed om.

Det er her jeg mener dere tar feil

Ja dere er faktisk helt på jordet. Dere forteller at turen fra Cavern til Hard Days Night hotellet tok ca 47 sekunder. For oss blir dette feil, det tok 80 sekunder.

Trond var fotografen vår. Her foreviget av Dag Inge Fjeld på The gentlemen’s toilets da han benytter John Lennons urinal på Philharmonic Dining Rooms pub.

Jeg har gått strekningen (Cavern til Hard Days Night ) flere ganger. En gang da jeg gikk veldig fort greide jeg det på 34 sekunder.

Sist vi var der kunne vi nådd enda fortere frem om vi hadde hoppet eller klatret ut vinduet fra hotellrommet.

Da hadde vi landet utenfor Mathew Street nr 10 som er adressen til The Cavern Club.

Men min kone gikk ikke med på det.

“Beatles-gjengen” Foto: Trond Blindheim 39

Da jeg var på Beatles Festivalen på Beitostølen i 2018, ble Are Stegane og jeg spurt om Freda Kelly og datteren, Rachel, kunne få haike med oss til Bergen etter festivalen. Både Are og jeg så på dette som en stor ære!

Tenk å få flere timer sammen med denne legenden og hennes datter! Det var ikke nei i munnen på noen av oss! Skulle bare mangle!

Høsttur til Liverpool 2019 av Jan Henrik Fosse

Da vi kom til Bergen, hadde Erik Blindheim ordnet det slik at de to fikk se Paul McCartney sin stein i Bergen Walk of Fame, kaffe og kaker hos Mirela og Roger Iversen i Nøsteboden, og et intervju i BA. Det var en koselig tur og stund som du kan lese om i Norwegian Wood sitt julenummer i 2018.

Freda sa at neste gang jeg tok turen til Liverpool, så måtte jeg gi henne et ord, for da ville hun gjerne treffe meg igjen, og vise sin takknemlighet for god service og hyggelig bekjentskap! Jeg følte meg beæret, men visste ikke helt om jeg skulle tro på det.

To uker etter turen fra Beitostølen fikk jeg en mail fra henne, hvor hun takket for sist, og gjentok at jeg måtte bare gi ett ord neste gang jeg var i Liver-pool.

Hun beklaget at hun var litt sen med denne mailen, men hun hadde vært veldig opptatt, med Beatles ting, som en middag med Paul sin bror, Mike, og en kjapp tur til statene for et Beatles treff med intervjuer der borte.

Da jeg fikk i oppdrag av venner om å arrangere en juletur til Liverpool, kontaktet jeg en bekjent av meg som driver et reisebyrå i Bergen, til å se på hva vi kunne få til.

Paul fortalte oss mye om byen, som nok de fle te glemte etter ti minutter, og litt om Beatles, som sikkert mange husket litt lengre, og mye annet som vi ikke visste fra før.

Jeg tenkte da på Freda og det hun hadde sagt til meg angående et møte i denne herlige byen som Beatles har gjort til arbeidsplass for hundrevis av mennesker, og million butikk for Liverpool.

Han fortalte blant annet at statuene av guttene på kaien, laget av Andrew Edwards, skjuler fire ‘’hemmelige’’ ting, som skulptøren fant på, en på hver av statuene.

Da skrev jeg en mail til henne:

‘’Hallo igjen Freda! Takk for sist! Jeg har planer om å ta en juletur tur til Liverpool fra fredag den 29. november, til 2. desember med noen venner. Det hadde vært koselig å treffe deg igjen, hvis det skulle passer sånn. Du nevnte sist at vi kunne treffes neste gang jeg kom til Liverpool, og nå kommer jeg altså!’’

PAUL hadde opprinnelig en singelplate under armen, Love Me Do, ifølge guiden, men Andrew forandret det til et kamera med tilhørende veske, på grunn av Paul sin interesse for film.

Jeg fikk mail tilbake om at jeg var hjertelig velkommen, og at hun ville treffe meg på Hard Days Night Hotel, hvor vi skulle bo.

Vel, turen gikk av stabelen fra Flesland kl 0605 om morgenen. Utrolig tidlig etter min B-menneskelig natur. Reisen gikk via København til Manchester.

Derfra busset vi til Liverpool, som sikkert de fleste som vil til Liverpool, har gjort mange ganger.

Vi fikk med oss Paul Beesley, en guide som busset oss til hotellet og guidet oss litt rundt i byen, før vi fikk komme oss på romme på hotellet.

Han har et program på radio i Liverpool. Der må dere tune inn, som han sa, men det sendes fra klokken seks om morgenen, så det gikk vi glipp av!

41

Vi gav hverandre en god klem, og satt oss ned i baren. Hun med te, og vi andre med øl og annen god drikke.

Min kone Grete, Freda og jeg satt og pratet og koste oss en times tid i baren.

Da jeg spurte om hun ville prate litt med de andre som var med i følge vårt, sa hun at det var meg og min kone hun var kommet for å treffe, så det var et privat besøk, og ville ikke stille opp til noe intervju runde.

Våre venner ble nok litt skuffet, men de fikk tatt noen bilder med og av henne, som plaster på såret.

Hun er nok en forretningskvinne som vet hva hun vil!

GEORGE har fått inngravert ett indisk sitat bak på beltet sitt, på grunn av sin tro på indisk religion.

RINGO fikk nummer 17 inngravert under skoen.

Han bodde i nummer 17 som barn. Vanskelig å se uten å legge seg ned på alle fire, og knapt nok da.

Hun fikk overrakt julenummeret 2018 av Norwegian Wood, hvor hun var omtalt, og med mange bilder.

Det satte hun stor pris på.

Jeg hadde også med meg det bildet som sto i BA(Bergensavisen) fra Bergens besøket hennes.

Det hadde Roger Iversen fått forstørret opp til en poster. Dette så det ut for at hun også satte pris på.

På bildet står det: Ringo må også få en (stein).

Jeg ba henne om å overbringe en hilsen til Ringo fra Erik, om at han først måtte komme på besøk til Bergen. Da ville han være garantert en stein.

Hun lovte å nevne det når hun snakket med han uken etter vi var i Liverpool.

Jeg har ikke hørt noe enda om han kommer hverken til Norge eller Bergen!!

JOHN har noen frø i høyre hånd, et symbol på fred. Han sendte et frø til mange statsledere i forbindelse med sin Peace aksjon.

Hun fikk noen Freia melkesjokolader, som er min favoritt, til Rachel og barnebarnet. ‘’Jeg er veldig glad i sjokolade selv, så de får sikkert ikke ha disse helt alene’’, sa hun med et varmt smil.

Dette ifølge vår guide, Paul Beesley.

Hun ønsket oss en god tur hjem, og sa at vi var velkommen tilbake til Liverpool når som helst. Men gi et ord på forhånd, slik at jeg er hjemme og ikke borte på en eller annen festival ett eller annet sted i verden!

Jeg elsker nemlig å reise og se meg om i verden skjønner du.

Du vet, sa hun, Beatles lever enda godt i denne verden, selv etter så mange år.

Det kommer de til å gjøre lenge etter du har forlatt Bergen og jeg har forlatt Liverpool!

Lørdag klokken fem, hadde jeg avtalt møte i baren på A Hard Days Night Hotel med Freda.

Da klokken nærmet seg halv seks og hun ikke var kommet, spurte jeg i respsjonen om der var lagt igjen en beskjed fra henne til meg, men det var negativt.

Da tenkte jeg at det var det, hun er vel opptatt med noe Beatles saker, og har ikke tid til en ubetydelig ‘’sjåfør’’ fra Bergen!

Men i det jeg snudde meg, holdt jeg på å snuble i en dame, det var Freda! Hun holdt ord, selv til en ubetydelig person som meg!Dette viser at hun er en virkelig fl tt dame og ikke har ‘’nesen i sky’’!

42

Hils til Are, alle kjente på Beitostølen, Norwegian Wood, Bergen og resten av Norge fra meg, sa hun med det koselige, lune smilet sitt!

Daily Mirror meldte i februar at det er en dokumentarfi m underveis om Paul McCartney.

Filmingen skal ha vært på gang lenge, ifølge Mirror skal den ha pågått i tolv år.

Det er også meningen å fi me scener fra konserten på Glastonbury i sommer for bruk i fi men, hevdet avisen.

Også andre nettbaserte medier, deriblant Daily Mail viderebragte nyheten, som i utgangspunktet var eksklusiv for Daily Mirror.

Dokumentar om Paul McCartney på trappene?

Det var filmskaper Charlie Lightening, regissør av «As it was», *en dokumentarfilm om Liam Gallagher som gikk til avisen og fortalte at han drev på med denne Paul McCartney-filmen.

Den skal ifølge regissøren omfatte hele karrieren til McCartney, også tiden med Beatles og med Wings.

Etter noen timer ble imidlertid nyheten trukket, og artiklene forsvant fra nettet.

Om dette skyldes at nyheten ikke medførte riktighet eller om det ligger andre forhold bak, vites ikke. Så da får vi vel bare se hva som skjer!

Forøvrig er det tre konserter med Paul som ble filmet i forbindelse med utgivelsen av hans siste album, «Egypt Station» som foreløpig ikke har blitt utgitt, annet enn som strømming.

Den første av disse konsertene fant sted i Abbey Road studios i London 23. juli 2018, under tittelen «Under The Staircase» og ble filmet og utgitt som individuelle sanger på Spotify.

Den andre fant sted i nye Cavern Club i Liverpool 27. juli 2018, og her foreligger det ennå ingen utgivelse. En tilsvarende konsert i New Yorks Grand Central Station 7. september 2018 er eksklusivt utgitt på YouTube. *Filmen «As it was» om Liam Gallagher vant prisen for beste musikkfilm på NME Awards 12. februar 2020.

43

DHANI GJENOPPLIVER DARK HORSE RECORDS gjennom distributøren BMG, deriblant veldedighetssinglen som er en hyllest til Tom Petty, «For Real – For Tom» med Jakob Dylan, Dhani Harrison, Amos Lee, Lukas Nelson, Micah Nelson, og Willie Nelson.

Plateselskapet George Harrison startet i 1974, Dark Horse Records utga en rekke plater med andre artister, såvel som Georges egne plater.

Nå har selskapet inngått distribusjonsavtale med BMG i USA og kommer med nye utgivelser.

Fredag 24. januar ble den første veiven med utgivelser lagt ut på alle digitale plattformer:

Det er Dhani Harrison – Georges sønn – som sammen med kompisen David Zonshine styrer Dark Horse Records. Fra starten av innebærer avtalen at det kommer til å utgis ting fra Dark Horse Records katalogen og den indiske avdelingen HariSongs, såvel som Joe Strummers solokatalog, noe som også inkluderer det han ga ut sammen med The Mescaleros.

Ravi Shankar «Chants of India» (produsert av George), Ravi Shankar & Ali Akbar Khan « In Concert 1972», Joe Strummer & The Mescaleros «Rock Art and The X-Ray Style», «Global A Go-Go», «Streetcore»,

Attitudes «Ain’t Love Enough:

The Best of the Attitudes». Kommende utgivelser i 2020 inkluderer samle-album, konsertalbum og bokser med sjeldne og uutgitte opptak fra Dark Horse etiketten – mange av disse har ikke vært utgitt digitalt tidligere.

Dhani Harrison skriver:

«Det er med stor glede og spenning jeg endelig kan kunngjøre et nytt kapittel for Dark Horse Records i musikkbransjen sammen med vennene våre på BMG. Etiketten som ble startet av min far i 1974 har vært en familiebedrift ele livet (og er til og med grunnen til at foreldrene mine møttes.)

Dark Horse Records kommer også til å utgi nye ting 44

Fra de indiske klassiske Ragaene fra Ravi Shankar til Rock and Rollen fra ‘Attitudes’ gleder jeg meg til å introdusere, for et nytt publikum, alle de artistene som faren min elsket så godt.

Vi vil også utvide Dark Horse-familien med nye artister og klassiske kataloger de kommende årene til å omfatte en rik og variert katalog med utrolige musikere som vi elsker.

Følg med videre!

Med kjærlighet, Dhani Harrison.»

David Zonshine sier: «BMG er det perfekte hjem for oss for å utvide, utforske og skape nye muligheter for ikoniske artister over alle plattformer.

soloutgivelser og for å støtte andre artister.

Etikettens eklektiske samling grupper og artister er den indiske klassiske legenden Ravi Shankar, gruppen Attitudes (med Jim Keltner, David Foster, Danny Kortchmar og Paul Stallworth), duoen Splinter, R&B vokalgruppen The Stairsteps, den amerikanske sangenrn Keni Burke, og gitarist Henry McCullough (Paul McCartney and Wings, Joe Cocker og Spooky Tooth).

Jeg er opprømt over dette mangefasetterte strategiske partnerskapet og å ta en frisk tilnærming til kataloger og utgivelser såvel som å se frem til å utvikle film- og bokprosjekter verden over med det globale teamet til BMG.» Etiketten HariSongs ble startet av George Harrison Estate for å feire den indiske musikken som George elsket og mente skulle kunne «hjelpe som en balanse mot et fredfullt daglig liv.»

Etiketten ble lansert i april 2018 til ære for både Ravi Shankars fødselsdag (7. april 1920) og Ali Akbar Khans fødselsdag (14. april 1922).

Selskapet har fått egne nettsider på DarkHorseRecords.com Fra venstre mot høyre: Michael Kachko, SVP, Catalog Recordings, BMG US; Hartwig Masuch, BMG CEO; Dhani Harrison; Thomas Scherer, EVP, Repertoire & Marketing, BMG Los Angeles; David Zonshine; John Loeffle , EVP Repertoire & Marketing, BMG New York; Marian Wolf,VP, Global Writer Services & China, BMG. Foto: Josh

Dark Horse Records ble opprettet av George Harrison i 1974 som tilholdssted for hans

DHANI HARRISON

TIL NORGE

Jeff ynne´s ELO tar med seg Dhani Harrison som support på From Out Of Nowhere Tour 2020!

Dhani Harrisons karrierevei har vært alt annet enn konvensjonell. Det er vanskelig å tro at etter tre album og to EP-er med bandprosjektet hans thenewno2, som medlem av supergruppen Fistful of Mercy (med Ben Harper og Joseph Arthur) og i 2017 som soloartist med sin debututgivelse, IN///PARALLEL, at Harrison’s karriere fortsatt utvikler seg i rasende tempo.

Hans musikkarriere startet da han med-produserte farens posthume album Brainwashed i 2004 (med Jeff ynne), noe som førte til tre Grammynominasjoner og vant prisen for Best Pop Instrumental Performance («Marwa Blues»).

Han har fortsatt å samarbeide med et eklektisk utvalg av musikere gjennom hele sin karriere, inkludert likesinnede artister som Wu-Tang Clan, Regina Spektor, Pearl Jam, UNKLE og Dhani debuterte Prince. Harrisons tørst etter å alltid komme seg videre som soloartist i 2017 med og søke nye musikalske prosjekter kjenner ingen albumet IN///PARALLEL> grenser.

46

Sammen med sin komponistpartner Paul Hicks har Harrison komponert en god del filmmusikk.

De begynte med denne virksomheten da de lagde musikk til 2013-filmen «Beautiful Creatures».

I 2014 komponerte de for «Learning to Drive» og TV-serien «The Divide». I 2016 komponerte de musikk for Amazons TV-serie «Good Girls Revolt» og fortsatte med WGN TV-serien «Outsiders».

Senest skrev og innspilte Harrison tittelsangen for

September: Lørdag 19: Norge, Fornebu, Telenor Arena Mandag 21: Sverige, Stockholm, Ericsson Globe Arena Onsdag 23: Danmark, Herning, Jyske Bank Boxen Fredag 26: Tyskland, Hamburg, Barclaycard Arena Lørdag 27: Tyskland, Berlin, Mercedes-Benz Arena

den originale Netflix- serien «Dogs», og sammen med Paul Hicks, satte de musikk til HBOdokumentar-serien «The Case Against Adnan Syed» og Netflix dokumentaren fra 2019 om Bill Gates, «Inside Bill’s Brain: Decoding Bill Gates».

Konserten foregår i Telenor Arena på Fornebu den 19. september 2020. Norge er faktisk første stopp på turneen:

Oktober: Fredag 2: Nederland, Amsterdam, Ziggo Dome Mandag 5: England, London, The O2 Tirsdag 6: England, London, The O2 Søndag 11: England, Birmingham, Arena Birmingham Fredag 16: England, Manchester, Manchester Arena Søndag 18: Irland, Belfast, SSE Arena

Mandag 29: Tyskland, Køln, Lanxess Arena

Mandag 19: Irland, Dublin, 3Arena

Onsdag 30: Tyskland, München, Olympiahalle

Onsdag 21: Skottland, Glasgow, The SSE Hydro Mandag 19: Irland, Dublin, 3Arena

På fjorårets konserter med Jeff Lynne’s ELO i Nord-Amerika var også Dhani oppvarmingsartist, og i tillegg deltok han med ELO på Traveling Wilburys «Handle With Care», der han sang Georges deler av sangen.

47

Statistikkbyrået Nielsen Music har gått ut med tallene for hvilke plater som solgte mest i tiåret vi har lagt bak oss, 20102019. Tallene gjelder kun salg i USA. Når det gjelder vinylalbum har igjen Beatles-albumet «Abbey Road» trukket det lengste strået.

BEATLES HOLDER SEG FORTSATT POP I USA

48

Det er ikke så rart, for albumet toppet ofte de årlige statistikkene over bestselgende vinylalbum, og i fjor kom den jo ut i opptil flere jubileumsutgaver på vinyl, deriblant som picture disc.

05. Queen – Bohemian Rhapsody (Original Soundtrack) (108,000) 06. The Beach Boys – Sounds of Summer: Very Best Of (107,000) 07. Pink Floyd – Dark Side of the Moon (92,000) 08. Michael Jackson – Thriller (88,000) 09. Bob Marley & The Wailers – Legend (84,000) 10. Fleetwood Mac – Rumors (78,000)

Abbey Road toppet derfor også vinylsalgslisten for året 2019 i USA. Og vinyl sto faktisk for hele 26% av albumsalget i USA i fjor.

De 10 mestselgende vinylalbumene de siste ti år er nesten alle sammen gamle ikoniske album fra artister som Pink Floyd, Bob Marley, Miles Davis og Fleetwood Mac. På listen fin er vi faktisk kun to album som faktisk utkom i dette tiåret, soundtracket til «Guardians of the Galaxy» (som jo kun består av sanger fra 60- og 70-tallet) og «Born To Die» fra Lana Del Rey. Ellers viser statistikken til Nielsen at Drake hadde det beste tiåret når det gjaldt strømmetjenester, Adeles «21» solgte fle t album over alle formatene, og når det gjelder singler toppet Mark Ronson og Bruno Mars listen med «Uptown Funk!».

Men også utenfor vinylområdet holder Beatles på populariteten i USA. De to største artistene i det 20. århundre markerer seg fremdeles inn i det 21. århundre.

Elvis Presley og The Beatles kom begge opp på Nielsen Musics liste over de 10 beste artistene det siste tiåret (2010-2019) når det gjelder albumsalg i USA. De var de eneste ikke-samtidskunstnerne som kom på Topp 10.

Top 10 LP Vinyl Album i tiåret 2010-2019: (salgstall i parentes 01 Beatles: Abbey Road (558,000) 02 Pink Floyd: Dark Side Of The Moon (376,000) 03 Various Artists: Guardians of the Galaxy OST (367,000) 04 Bob Marley & the Wailers: Legend (364,000) 05 Amy Winehouse: Back to Black (351,000) 06 Michael Jackson: Thriller (334,000) 07 Beatles: Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (313,000) 08 Fleetwood Mac: Rumours (304,000) 09 Miles Davis: Kind of Blue (286,000) 10 Lana Del Rey: Born to Die (283,000)

Og her er tallene for kun 2019: 01. The Beatles – Abbey Road (246,000) 02. Billie Eilish – When We All Fall Asleep, Where Do We Go? (176,000) 03. Queen – Greatest Hits 1 (139,000) 04. Guardians of the Galaxy Awesome Mix Vol. 1 (123,000) 49

Her er den fullstendige Topp 10-listen over totale albumsalg for tiåret: 1) Adele 23.924.000 2) Taylor Swift 22.972.000 3) Eminem 13.862.000 4) Justin Bieber 12.098.000 5) Drake 10.526.000 6) Beatles 10.309.000 7) Luke Bryan 9.572.000 8) Lady Antebellum 9.442.000 9) Michael Buble 9.444.000 10) Elvis Presley 9.278.000 Det er ikke så rart, for albumet toppet ofte de årlige statistikkene over bestselgende vinylalbum, og i fjor kom den jo ut i opptil flere jubileumsutgaver på vinyl, deriblant som picture disc.

Abbey Road toppet derfor også vinylsalgslisten for året 2019 i USA. Og vinyl sto faktisk for hele 26% av albumsalget i USA i fjor.

De 10 mestselgende vinylalbumene de siste ti år er nesten alle sammen gamle ikoniske album fra artister som Pink Floyd, Bob Marley, Miles Davis og Fleetwood Mac. På listen fin er vi faktisk kun to album som faktisk utkom i dette tiåret, soundtracket til «Guardians of the Galaxy» (som jo kun består av sanger fra 60- og 70-tallet) og «Born To Die» fra Lana Del Rey. Ellers viser statistikken til Nielsen at Drake hadde det beste tiåret når det gjaldt strømmetjenester, Adeles «21» solgte fle t album over alle formatene, og når det gjelder singler toppet Mark Ronson og Bruno Mars listen med «Uptown Funk!».

Top 10 LP Vinyl Album i tiåret 2010-2019: (salgstall i parentes 01 Beatles: Abbey Road (558,000) 02 Pink Floyd: Dark Side Of The Moon (376,000) 03 Various Artists: Guardians of the Galaxy OST (367,000) 04 Bob Marley & the Wailers: Legend (364,000) 05 Amy Winehouse: Back to Black (351,000) 06 Michael Jackson: Thriller (334,000) 50

07 Beatles: Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (313,000) 08 Fleetwood Mac: Rumours (304,000) 09 Miles Davis: Kind of Blue (286,000) 10 Lana Del Rey: Born to Die (283,000)

7) Luke Bryan 9.572.000 8) Lady Antebellum 9.442.000 9) Michael Buble 9.444.000 10) Elvis Presley 9.278.000 Det ganske tette antallet albumsalg mellom Elvis og The Beatles har holdt seg jevnt over tid. I følge The Recording Industry Association of America (RIAA) er The Beatles og Elvis blant de tre beste artistene gjennom tidene på albumsalg.

Og her er tallene for kun 2019: 01. The Beatles – Abbey Road (246,000) 02. Billie Eilish – When We All Fall Asleep, Where Do We Go? (176,000) 03. Queen – Greatest Hits 1 (139,000) 04. Guardians of the Galaxy Awesome Mix Vol. 1 (123,000) 05. Queen – Bohemian Rhapsody (Original Soundtrack) (108,000) 06. The Beach Boys – Sounds of Summer: Very Best Of (107,000) 07. Pink Floyd – Dark Side of the Moon (92,000) 08. Michael Jackson – Thriller (88,000) 09. Bob Marley & The Wailers – Legend (84,000) 10. Fleetwood Mac – Rumors (78,000)

Fra januar 2020 var The Beatles på topp med 183 millioner solgte album, Garth Brooks ble nummer to med 148 millioner og Elvis Presley var på nummer tre med 146,5 millioner.

Imidlertid inkluderer RIAA bare salg av plater som selger over 500 000 enheter («Gull» -status).

Derfor oppdateres listene for totalt albumsalg sporadisk når et av artistens album oppnår en gull-, platinum-, multi-platinum- eller diamantsertifisering.

For å bidra til å fortsette å øke albumsalget har The Beatles gitt ut nye, remasterede utgaver av flere av albumene deres det siste tiåret, inkludert «Sgt. Pepper», «White Album» og «Abbey Road».

Men også utenfor vinylområdet holder Beatles på populariteten i USA. De to største artistene i det 20. århundre markerer seg fremdeles inn i det 21. århundre. Elvis Presley og The Beatles kom begge opp på Nielsen Musics liste over de 10 beste artistene det siste tiåret (2010-2019) når det gjelder albumsalg i USA. De var de eneste ikke-samtidskunstnerne som kom på Topp 10.

Adele, Taylor Swift og Eminem har de tre første plassene, med The Beatles på nummer seks og Elvis Presley på nummer 10. Beatles hadde 10 309 000 i albumsalg i dette tiåret, og Elvis hadde 9 278 000.

Her er den fullstendige

Topp 10-listen over totale albumsalg for tiåret: 1) Adele 23.924.000 2) Taylor Swift 22.972.000 3) Eminem 13.862.000 4) Justin Bieber 12.098.000 5) Drake 10.526.000 6) Beatles 10.309.000

51

RINGO I BILLY BOBS HONKY TONK, FORT WORTH

av Roger Stormo

Ringo på scenen i Billy Bob’s Honky-tonk

I februar var undertegnede med utvidet familie på en ukes tur til Dallas og Fort Worth i Texas.

Dallas var et ønske fra bonussønnen, som holder med Dallas Stars i ishockey og følger med på TV-serien Gas Monkey, som omhandler et bilverksted i byen.

Det er jo noen tilknytninger til Beatles i Dallas, da de besøkte byen på sin USA-turné i 1964, men vi oppsøkte ikke verken konsertstedet eller hotellet de tilbragte tid på før konserten.

Men på en utflukt til cowboydistriktet i Fort Worth kom jeg i nærkontakt med Beatlesrelasjoner. «Verdens største Honky-Tonk» er betegnelsen på Billy Bobs etablissement i byen.

En honky-tonk er en bar hvor det spilles countrymusikk, og Billy Bobs er enorm. Her er det jevnlig 5-6000 gjester i helgene, og alle får plass.

52

Etablissementet h�r for vane når de har celebre artister på besøk å.be dem sette sine håndavtrykk i en sementblokk.

Og det passer godt, for første gang Ringo og bandet hans spilte her var nettopp 23. mai . • 1997. '

Disse blokkene henger rundt om på veggene i Han har også vært innom og spilt en gang inngangspartiet, og mellom Johnny Cash, siden, det var den 1-8. august 2001.

Willie Nelson og Jerry Lee Lewis la bonusdat­ ' Dermed ble det en Beatlesforbindelse også teren min merke til noe hun mente jeg ville ha på denne ferien. Jo; en ting til: jeg kjøpte meg interesse av: oppe på den ene veggen hang det cowboyhatt i Dallas! en sementblokk med Ringos håndavtrykk!

Og både Beatles og deres manager Brian Heldigvis rakk jeg opp, slik at jeg fikk plantet Epstein er avbildet med cowboyhatter på egne hender i Ringos_avtrykk, og jeg kunne bilder fra deres opphold i Dallas 18. sep konstatere at de passet forbausende godt. ber 1964.

Til tross for at jeg nok er 12·c:entimeter høyere George har hatten på seg på baksiden enn Ringo, så er han såpass storlemmet at vi av både «Help!» LPen og «Rubber har like store hender. Hadde det ikke vært for Soul» LPen, og her ser vi dem dagen all sykdommen han hadde i barndommen etter Dallaskonserten, da de hadde ville han sikkert også ha vært en høyere fridag på Reed Pigmans ranch i mann?

Missouri.

Sementblokken med Ringos signatur og hån­ davtrykk bærer også innskriften 5-23-99.

53

Das sind die Beatles München 1966

I serien utgivelser som Beatles selv ikke har utgitt offisielt og som det derfor er fritt frem for hvem som helst å utgi i Europa, har vi nå kommet til konserten i Circus Krone-Bau i München 24. juni 1966.

Konserten ble fi met av TV-selskapet ZDF og et utdrag ble senere kringkastet.

54

En planlagt utgivelse tar nå for seg denne konserten, som var en del av Bravo Beatles Blitz Tournee. Det skal lages en pakke bl.a. bestående av en 10-tommers plate inneholdende de sangene som ble TV-sendt:

Side 1: Introduksjon av Charly Hickman Rock And Roll Music (Chuck Berry) Baby’s In Black (John Lennon/Paul McCartney) I Feel Fine (John Lennon/Paul McCartney) Side 2: Yesterday (John Lennon/Paul McCartney) Nowhere Man (John Lennon/Paul McCartney) I’m Down (John Lennon/Paul McCartney) George Harrison snakker tysk Beatles-intervju, Tyskland 1966 I tillegg medfølger det en DVD, en plakat, en 32-siders nummerert bok full av tidligere upubliserte fargefotografier og en 20-side s reproduksjon av et spesialnummer av Bravo som var tilgjengelig under turneen.

DVDen inneholder hele TV-programmet, hvor også oppvarmingsbandene Cliff Bennett and the Rebel Rousers, Peter and Gordon og tyske the Rattles er med, i tillegg til de seks sangene med The Beatles.

Det hele kan bestilles fra nettbutikken Jpc.de og koster EUR 40,99. Portofritt innenlands i Tyskland men tilkommer til andre land.

Beregnet utsendelsesdato er 17. april.

Lenke: http://tiny.cc/n2a0jz Bravo Beatles Blitz-turné var den eneste turneen i Tyskland som Beatles gjorde. Den fant sted i juni 1966 og inkluderte seks konserter i tre byer.

Turneeen, som ble tatt initiativ til og sponset av ungdomsmagasinet Bravo, er dokumentert av mange bootleg LP-er og CD-er med konsertopptak, men også av tilsvarende DVD-er med TV-opptak. I tillegg til at fjernsynselskapet ZDF filmet konserten i sort hvitt var det også andre filmkameraer til stede, som filmet i farger.

1966 var nemlig året da politi i mange land begynte å ta i bruk filmkameraer for å dokumentere kontroll av større folkemengder.

Disse filmene ble vist i undervisningsøyemed for politifolk og studenter.

Münchenpolitiet var på ballen og filmet ikke bare tilstandene rundt

konserten, men også i selve konsertlokalet. Også Hamburg-politiet dokumenterte Beatlesbesøket i den byen med filming.

Begge politifilmene skal visstnok foreligge på offisielt utgitte DVDer. Ungdomsbladet Bravo hadde allerede arrangert sin første turné i september 1965, der Rolling Stones opptrådte.

Bravos korrespondent i London, Karl-Heinz Kukowski tok kontakt med Brian Epstein i 1965, for å diskutere muligheten for en kort turné med Beatles gjennom Tyskland.

25. april 1966 kunngjorde Bravo at Beatles skulle opptre i Tyskland. Pressen rapporterte om den kommende turen i slutten av februar, da stedene og datoene ennå ikke var ferdigstilt. I de påfølgende månedene ga bladet massiv dekning til gruppen, og det er grunnen til at Beatles bokforfatter Rainer atfisch uttalte: «Målet med turen var åpenbart å styrke lesernes lojalitet til tidsskriftet.»

Magasinet hadde blant annet en Bravo Beatles Blitz Quiz. Totalt 100 gratisbilletter til konserten - inkludert reise til og fra - var gevinsten. I følge egne uttalelser mottok bladet rundt 200 000 brev frem til juni 1966, da kunngjøringen om vinnerne ble meddelt i to deler, for å selge to numre av Bravo-bladet.

Andre aktiviteter i magasinet var utgivelsen av et Beatles-blad med tittelen «Das sind die Beatles», som kunne kjøpes, og man søkte også etter dobbeltgjengere av Beatlene.

Turnéen: Fredag 24. juni 1966: München, Circus Krone-Bau Lørdag 25. juni 1966: Essen, Grugahalle Søndag 26. juni 1966: Hamburg, ErnstMerck-Halle Det ble spilt to konserter per dato.

Bravo organiserte også til sammen 18 spesialtog til konsertstedene i München, Essen og Hamburg. Kort tid etterpå viste det seg imidlertid at disse turene var en flopp.

Bare noen få tog var rimelig fulle og tog måtte avlyses eller antall vogner reduseres.

56

57

Cliff ennett & the Rebel Rousers , The Rattles og duoen Peter & Gordon ble valgt som oppvarmingsband på alle seks konsertene. Disse ble greit mottatt av publikum, som ellers ventet spent på Beatles. Beatles’ opptreden varte i omtrent en halv time på hver konsert. Den første München-konserten i Circus Krone startet klokken 17:15; den andre konserten klokka 21.00. Begge konsertene ble tatt opp av ZDF og sammenredigert til et TVprogram som gikk på lufta 5. juli 1966 under tittelen The Beatles. Innspillingen var 45 minutter lang.

I motsetning til hva Bravo hadde forhåndsannonsert i sine blader i forkant presenterte ikke Beatles noen sanger fra deres nylig avsluttede album «Revolver», men de hadde med «Paperback Writer» som ble gitt ut i juni 1966 som singel og som var den første singelen med Beatles som oppnådde førsteplassen i Tyskland siden 1964.

Repertoar på turneen:

• Rock and Roll Music • She's a Woman • If I Needed Someone • Day Tripper • Baby's in Black • I Feel Fine • Yesterday • I Wanna Be Your Man • Nowhere Man • Paperback Writer • I'm Down

I boka The Bravo Beatles Blitz- turné av Thorsten Knublauch kunne filer fra arkivene til arrangørene for første gang studeres, og disse støtter denne uttalelsen fra Collien.

Bandet fl y fra London til München på min 4-årsdag, 23. juni 1966, hvor de ga de to første konsertene dagen etter. På ankomstdagen ble det holdt en stor pressekonferanse i Hotel Bayerischer Hof, innspillingen av denne er dessverre ikke bevart for ettertiden.

58

GET BACK TIL HØSTEN

11. mars ble det offisielt annonsert: Peter Jacksons dokumentarfilm om Get Back Sessions med Beatles vil bli vist på kino i september i USA, distribuert av Disney. Det lokkes med hele tak-konserten og en flue-på-veggen opplevelse.

Den restaurerte «Let It Be»-filmen vil foreligge senere.

Peter Jackson: ”Å jobbe med dette prosjektet har vært en gledelig oppdagelse. Jeg har vært privilegert som en flue på veggen mens det største bandet gjennom tidene jobber, spiller og skaper mesterverk.

Jeg er henrykt over at Disney har dukket opp som distributøren vår. Det er ingen bedre som vil sørge for å få filmen vår sett av flest mennesker.»

Walt Disney Studios har anskaffet verdensomspennende distribusjonsrettigheter til den anerkjente filmskaperen Peter Jacksons tidligere annonserte Beatles-dokumentar. Filmen vil vise frem varmen, kameratskapen og humoren fra det legendariske bandets studioalbum, «Let It Be», og deres endelige live-konsert som gruppe, den ikoniske tak-konserten i Londons Savile Row. «The Beatles: Get Back» blir utgitt av The Walt Disney Studios i USA og Canada 4. september 2020, ytterligere detaljer og datoer for filmens globale utgivelse vil følge.

Paul McCartney: «Jeg er veldig glad for at Peter har dykket ned i arkivene våre for å lage en film som viser sannheten om The Beatles-innspillingen. Vennskapet og kjærligheten mellom oss vises og minner meg om den vanvittige vakre tiden vi hadde.”

Opptakene er strålende restaurert av Park Road Post Production i Wellington, New Zealand, og er redigert av Jabez Olssen, som samarbeidet med Jackson om 2018-produksjonen «They Shall Not Grow Old», den banebrytende filmen som inneholdt gjenopprettede og fargelagte arkivopptak fra første verdenskrig. Musikken i filmen blir mikset av Giles Martin og Sam Okell i Abbey Road Studios i London. Med denne uberørte restaureringen bak seg, vil «The Beatles: Get Back» skape en livlig, glad og oppslukende opplevelse for publikum.

Ringo Starr: «Jeg gleder meg veldig til denne filmen.

Peter er flott, og det var så kult å se på alle disse opptakene. Det var masse timer der vi bare lo og spilte musikk, ikke i det hele tatt som den versjonen som kom ut. Det var mye glede og jeg tror Peter vil vise det. Jeg tror denne versjonen vil være mye mer fred og kjærlig, som vi virkelig var. ” «The Beatles: Get Back» lages også med entusiastisk støtte fra Yoko Ono Lennon og Olivia Harrison.

Det skal også utgis en innbundet bok 15. oktober 2020 med tittelen Get Back: The Beatles.

Denne skal inneholde tekst og bilder fra innspillingene av «Let It Be»-albumet. Albumet var opprinnelig tenkt å skulle utgis med tittelen «Get Back», og boken som skulle medfølge boksutgaven av albumet var allerede trykket da prosjektet endret navn til «Let It Be».

59

The Beatles i Hamburg mens de spilte på Kaiserkeller i 1960.

Foto: Astrid Kirchherr

Norske sjøfolk som opplevde The Beatles i Hamburg På Facebook er det en egen gruppe som heter «Sjøfolk i utenriksfart». I 2015 var det en som stilte spørsmålet: Noen her som husker (The Beatles) fra deres Hamburg-periode før de ble mega populære? Spørsmålet fi k 27 kommentarer, her er de vi fant mest interessante.

Reidar Torgersen: -Ja, skulle opp dit i 1963 for å treffe dem, gnisten hadde blitt kjent med de på forrige turen, men fuglen var fløyet, back home, to glory and money.

Har ikke sett de siden heller.

Norwegian Wood: Ja, 1963 er akkurat litt for sent, de dro hjem 1. januar 1963 etter å ha spilt på Star-Club i desember 1962, deres aller siste Hamburg-engasjement. Men gnisten var heldig!

Kjell Sander Nordstrand: -Var på Star-Club på Reeperbahn rundt julaften 1960. Populær studentplass. Gruppen hadde boots som de trampet rytmen med og juletreet som var bundet fast i toppen og opp til taket vaiet til rytmene. Kjempestemning. Hørte senere via kortbølgeradio, på vei til Australia de samme melodiene. Yes, dette var The eatles. STORT. Norwegian Wood: Hvis det var Star-Club må det ha vært rundt julaften 1962. Og historien kan godt stemme, for i 1963 tok det jo skikkelig av, noe som medførte radiospilling.

Ednar Olaf Ingvardsen: -Jeg så dem på Star-Club i Hamburg. Husker spesielt de trange skinnbuksene til John Lennon. Spanderte forresten en øl på dem i pausen. Musikken deres var litt uvant for oss som var vant til Elvis.

Harald Rasmussen: -Husker det som det skulle vært i går. Vi lå på verksted der med T/T Troll og da gikk vi på Star-Club og på Top Ten og på Bakkebaren. Det var en fin id 1961-1962.

T/T Troll ble bygget i 1959 av Deutsche Werk A/G, Hamburg, Tyskland, så det er naturlig at det også ble reparert på samme verksted. Rederi: Halle & Peterson, Oslo.

Foto fra H. Larsson-Feddes samling

Norwegian Wood: Beatles spilte på Indra Club og Kaiserkeller i 1960, på Top Ten Club i 1961 og tre ganger på Star-Club i 1962.

Tor Røkkum: -Opplevde Beatles i 1961 i Hamburg.

Norwegian Wood: Og hvis året er korrekt må dette ha vært på Top Ten Club, den eneste av klubbene Beatles spilte på som faktisk lå i den gaten som heter Reeperbahn. De tre andre klubbene ligger og lå i sidegaten «Grosse Freiheit».

The Beatles på Top Ten Club i 1961, med Paul på piano og Stuart på bassgitar.

Dette er et fargelagt svart/hvitt bilde.

Per Audun Olsen: -Var hyresøkende i Hamburg sommeren 1962, og hørte da snakk om noen engelske gutter som spilte på Star-Club. Kom meg dessverre aldri ned dit for å høre på dem.

Tiden gikk for det meste i Dietmar Koel strasse og Davidstrasse og noen andre plasser.

Torleif Lyngstad: -En tur på land i Hamburg senhøsten 1960 (må det ha vært) var ikke særlig behagelig uten skikkelige vinterklær etter å ha kommet fra flere måneders seilas på Østen.

Men vi gikk da på land, 3 stykker sammen, for i allfall å ta oss en øl.

Ett eller annet sted, husker ikke lenger hva strassen het, hørte vi en type musikk som vi ikke var kjent med, og vi stakk innom stedet. Det var et kjellerlokale vi kom inn i. Bare noen svært få tyske ungdommer satt der.

På en scene sto det noen langhårete gutter og spilte. Vi satte oss så nær at vi hørte de snakket engelsk, en engelsk som iallfall jeg hadde hørt mye i den tida jeg seilte på Liverpool. Vi tok kontakt med gutta, spanderte øl og sigaretter på dem, og hadde mange hyggelige samtaler >

Norwegian Wood: Dette kan ha vært Beatles, men kan også godt ha vært andre engelske band. Etter Beatles kom det stadig flere band over til Hamburg for å spille.

The Beatles i aksjon på Star-Club i 1962

61

Dette bildet av The Beatles på Indra Club ble det lagd postkort av, så det kan fort ha vært slike kort Beatles signerte.

med dem i spillepausene deres. Vi forsto, og fikk for såvidt også bekreftet etter hvert at de sto ikke så godt til med dem økonomisk.

Vi bidro med det vi hadde, og fikk masse godord tilbake. Og da vi skulle til å forlate baren/ lokalet kom de med en bunke svart/hvite bilder av gruppa som de signerte.

Rory Storm poserer ved inngangen til Kaiserkeller.

På plakaten for oktober – november står både hans band The Huricanes (med trommeslager Ringo) og The Beatles.

62

De var The eatles forsto vi. Vi takket og bukket, ønska dem lykke til videre - og gikk om bord. Skipet skulle gå til Sverige tidlig neste morgen.

Bildene jeg hadde med meg om bord ble puttet i skuffa. Der ble de værende da jeg mønstra av i Fredrikstad sommeren etter.

Joda, jeg har tenkt mye på den episoden opp gjennom åra.

Og jeg har tenkt på verdien av disse bildene som jeg lot bli igjen...

Og at det var tyske ungdommer der stemmer godt, for Klaus Voormann stakk innom etter en krangel med kjæresten Astrid Kirschherr.

Norwegian Wood: Ja, dette smaker det fugl av!

Beatles startet å spille på Indra Club i august 1960, men de fl ttet til Kaiserkeller senere på høsten.

Og det var jo selvsagt et kjellerlokale.

Etter dette tok han med seg både kjæreste og flere venner for å treffe Beatles og resten er historie!

Helge Nevinn: -Kaiserkeller var stedet.

Joda,hadde mange hyggelige samtaler med dem over et glass øl.

Var på Ms Biri og vi hadde mange liggedøgn i Hamburg.

Senere har Lyngstad bekreftet at stedet de traff Beatles på het Kaiserkeller.

Mens Beatles spilte på Indra ble de tatt bilder av, og disse ble det trykt postkort av.

Så det kan godt ha vært slike bilder Lyngstad & co fikk signert.

Ja, etter denne lille enqueten på en facebookgruppe er det jo liten tvil om at mange norske sjøfolk fikk oppleve Beatles i Hamburg.

Ms Biri var et av Fred Olsens skip, det ble bygget i 1957 av Ottensener Eisenwerk A/G, Hamburg, Tyskland. Når skipet var inne til reparasjon ved verftet var det nok mange liggedøgn i Hamburg.

Foto: Arne Gundersen

Dessuten var det også mange som opplevde dem i Liverpool, som også var en havn hvor mange norske skip var innom. Og mange av de norske sjøfolkene var førstereisgutter på 15-16 år, en alder hvor musikkinteressen gjerne er høy.

Dette var på den tiden hvor Norge fortsatt var en sjøfartsnasjon.

63

VI MINNES JAHN TEIGEN

Det var på George Harrisons bursdag tirsdag 25. februar at det ble meldt at Jahn Teigen er død, 70 år gammel. Han var kanskje den største av alle norske popstjerner. Likevel døde han på et sykehus i Ystad i Skåne, Sverige, stedet han bodde de siste årene av livet. væremåte på TV og i intervjuer. Han var sånn passe gal. Av musikken var det spesielt albumet «En Dags Pause» jeg likte best.

Og selvsagt – alt som kom fra Prima Vera.

Første gang jeg var borti dem var da jeg fikk øye på en single innpakket i brun papirpose med påskriften «Noregs Punklag – Du er eit svin». Det var i en platebutikk nederst i Karl Johan. Jeg var 15 år og som vanlig blakk, men fikk høre singlen via butikkens hodetelefoner, slike man måtte holde på, en telefon i hvert øre.

Jeg har ikke noe forhold til de tidlige gruppene Jahn Teigen var vokalist i, men som tenåring likte jeg hans kommersielle solosingler, platene med Prima Vera og Teigens

Jeg gliste godt da jeg kjente igjen «God Save The Queen» fra Sex Pistols, nå med norsk morotekst.

Best likte jeg kanskje konseptet med brun papirpose som singlecover. Noregs Punklag viste seg å være et pseudonym for Prima Vera 64

The Red Squares spilte han inn singlen «Five Times I’ve Said Goodbye»/«Good news» på Parlophone.

Han hadde blitt labelkompis med Beatles!

og snart kom de med sin første LP. Der covret de også Beatles, og på innerposen hadde de en parodi på VG, PV:

I et intervju med NW har Teigen fortalt at han faktisk var i EMIs studio med The Red Squares i London 11.

Juni 1968 mens Beatles var i gang med “White album” der, og at han gjennom et vindu kunne se Paul McCartney i gang med innspillingene av “Blackbird”. Men han var full av ærefrykt og turte ikke å ta kontakt. Jahn Teigen befant seg også tilfeldigvis i London da Beatles holdt sin siste konsert på taket av Apple-bygningen 30. Januar 1969. Han hørte musikken, men ante ikke hvor den kom fra!

Jahn ble født 27. september 1949 og vokste opp i Tønsberg. Som mange andre ungdommer på hans alder var det The Beatles som inspirerte han til å å konsentrere seg om musikken.

I 1964 debuterte Teigen som bassist i bandet The Little Stones, og i 1965 startet han The Enemies sammen med tre venner. Bandet var inspirert av The Beatles og holdt seg innenfor sjangrene rhythm and blues og beat.

I 1967 platedebuterte The Enemies da de akkompagnerte barnestjernen Anne-Mette Pålsrud på singelen «En hemmelig hemmelighet»/«Blomsterslottet».

Samme år ga gruppa ut debutsingelen «Wishes»/«Not Even You», der Teigen hadde vært med på å skrive Asiden. Etter dette ga bandet ut flere singler under navnet Jahn Teigen med The Enemies, og vinteren 1967–1968 ga gruppa ut sin første LP, «The Enemies». Jahn sto også oppført som komponist på noen av sangene, sammen med John-Erik Holtan.

Kort tid etter albumutgivelsen ble bandet oppløst, og Jahn Teigen dro i stedet på soloturné og jobbet som diskjockey og altmuligmann på danserestauranten Rondo i Oslo, blant annet sammen med Kjell «Kjaperud» Asperud. Senere i 1968 ble han kjent med den engelske gruppen The Red Squares, som var på Norgesbesøk - de hadde faktisk hovedkvarter i København. Han ble med i den gruppen, noe som førte til at The Enemies ble oppløst. Sammen med

På en turné med The Red Squares til Israel i 1969 skiftet Jahn band igjen, da han ble med i det israelske bandet «Lions of Judea». The Red Squares ble også oppløst samtidig, blant annet fordi medlemmene 65

lagde Prima Vera TV-programmer med morsomme sketsjer og turnerte i Norge med show. De sto også bak flere filmer og sceneoppsetninger.

ikke lenger hadde fått innvilget videre oppholdsog arbeidstillatelse i det landet hvor de hadde hatt størst suksess, Danmark. Jahn turnerte Israel rundt og spilte inn seks sanger med Lions of Judea før han sluttet høsten 1970 og dro tilbake til Norge.

Kort tid etter hjemkomst tok Teigen kontakt med den progressive rockegruppa «Arman Sumpe D.E.».

Han ble raskt hyret inn som vokalist, og bandet stokket litt i besetningen og skiftet navn til «Popol Vuh».

17. juni 1973 spilte Popol Vuh på Ragnarockfestivalen i Oslo, og de var også det første norske bandet som spilte på Roskildefestivalen i Danmark.

Plateselskapet Polydor ville lansere bandet i utlandet, men først måtte de skifte navn, fordi et tysk band hadde kalt seg Popol Vuh siden 1969. I 1975 endret de derfor navn igjen til «Popol Ace».

I et innslag for Flimra på Nrk parodierte Prima Vera Beatles når de fremførte «Åtte dagers uke».

Foto: skjermdump

Med Prima Vera sang Jahn inn en versjon av «Eight Days A Week» med norsk tekst, «Åtte dagers uke» i 1977.

To år senere var han på konsert med Paul McCartney og Wings i London. Her kunne han observere at publikum besto av folk i alle aldre, noen han bet seg spesielt merke i.

I 2009 husket han tilbake på dette fordi han nå opplevde det samme under sitt eget jubileumsshow.

Samme år fikk Teigen tilbud om å prøvesynge for det britiske bandet Genesis. Bandet ville vurdere om Teigen kunne erstatte Peter Gabriel som nettopp hadde forlatt bandet, men Teigen takket nei fordi han ønsket å satse videre på Popol Ace i kjølvannet av interessen fra Polydor.

I 1974 deltok Teigen i Melodi Grand Prix for første gang. Han deltok på nytt i 1975 og 1976.

Parallelt med Prima Vera holdt Teigen også liv i sin solokarriere, som hadde tyvstartet allerede i 1975 med albumet «Teigen synger Falsk» - et samarbeid med Herodes Falsk.

Etter at han forlot Popol Ace i 1977, bygget Teigen opp en karriere som soloartist – godt hjulpet av suksessen med Melodi Grand Prix-nullen «Mil etter mil» og albumet «Th s Year’s Loser» i 1978, samt «En Dags Pause» i 1979, albumet som bl.a. inneholdt svisken som skulle bli en av hans mest populære sanger, «Min første Kjærlighet».

Herodes Falsk var fast tekstskribent fram til 1983, mens Tore Syvertsen produserte de fleste av låtene.

I 1976 vakte han oppsikt da han framførte duetten Voodoo i skjelettdrakt.

Blant utgivelsene var sanger som: • «Jeg gi'kke opp» (1978), • «Har du lyst på litt mer» (1979), • «Ja» (1980 refrenget er superlikt «She Loves You»), • «Bli bra igjen!» (1982), • «Adieu» (1982) og • «Do re mi» (1983).

Samme vår dannet han sammen med Tom Mathisen (fra visegruppa «Snu») og Herodes Falsk (fra Jonas Fjelds Rock’n’Rolf Band) parodigruppa Prima Vera, som spesialiserte seg på å spille inn kjente sanger med nyskrevne (av fortrinnsvis Herodes) komiske norske tekster.

På begynnelsen av 1980-tallet innledet han også et musikalsk samarbeid med sin kjæreste, Anita Skorgan.

På en måte var dette en fortsettelse av komi-bandet til Jonas Fjeld, mens Fjeld selv nå ble seriøs og la den morsomme tiden bak seg. Foruten å utgi plater 66

i ettertid. Det var svenske Staffan Olander og Rune Hallberg som arrangerte denne konserten i anledning 25-årsjubileet til «Love Me Do». Sir George Martin var med på konserten og dirigerte. Begivenheten fant sted i Oslo som Nordvisjonsprosjekt og Jahn Teigen representerte Norge som sanger. Under konserten sang han «Things We Said Today», «Taxman» og «Across the Universe».

De sang sammen på låter som «Adieu» og «Friendly» (1983, og i 1983 ga paret ut albumet «Cheek to Cheek».

Det første nummeret av «Norwegian Wood» så dagens lys påsken 1980 og i de tidlige utgavene av bladet hadde vi alltid med en gjesteartist som vi presenterte for leserne. Første artist ut i denne spalten var nettopp Jahn Teigen. Våren 2002 presenterte vi et intervju med Teigen om hans Beatles-forbindelser, dette sto i NW 88.

Staffan forteller at Jahn var en morsom fyr å bli kjent med og de så hverandre flere ganger siden han flyttet til Skåne. «Han var en stor fan av The Beatles sin musikk!»

Selv om jeg forble Prima Vera fan så lenge de eksisterte, og fortsatte å gå på showene og kjøpe platene til Tom Mathisen og Herodes Falsk etter at gruppen ble oppløst, så falt jeg litt av når det gjaldt Jahn. Stort sett likte jeg og kjøpte noen av singlene hans, men etter «En Dags Pause» kjøpte jeg ikke flere LP-plater. Det var andre ting jeg prioriterte.

I første halvpart av 90-åra gikk mye galt. Teigens «fall» var brått og rotete, vegg til vegg-dekket av riksmediene som plukket opp hver detalj: Pyramidehuset, den gale snekkeren, tre små griser, eksilet i Italia. Syklist og Beatles-fan Dag Erik Pedersen ble Teigens mentale anker under tiden i Italia.

Musikken kom i andre rekke. Men i 1992 var jeg i hvert fall i London og overvar en prøveforestilling med Dollie DeLuxe sin musikal “Which Witch”, hvor Jahn spilte bøddel. Jeg syntes både jentene og Jahn var flinke.

Av og til fikk jeg han med meg på scenen, blant annet som morsom konferansier på «Rock on the dock» arrangementet på Aker brygge i 1985. Etter at Akers Mekaniske Verksted ble revet og brygga omgjort til forretningsstrøk og boliger, kjøpte Jahn seg en luksusleilighet der.

I 1999 var Paul McCartney på privat besøk i Norge.

Her ble han introdusert for flere EMI-artister, deriblant Jahn Teigen.

I 1987 var Jahn med på en hyllestkonsert til The Beatles i Oslo Konserthus, som også ble TV-sendt

67

I 2008 kom Morten Stenslands biografi om ham, «Om Jahn Teigen», og Teigens Plass ble åpnet i Tønsberg. Året etter etter fikk han for andre gang Spellemannjuryens hederspris, og han fikk platinaplate for CD-samlingen 40 største hits.

De to fant tonen da Paul skjønte at han hadde med en erfaren artist med hauger av plateutgivelser bak seg å gjøre.

En av dagene tok Teigen og datteren Sara med seg Paul på en ridetur i Nordmarka.

3. juli 2009 var det premiere på et jubileumsshow med sanger fra hele hans karriere, «Jahn Teigen fra Tønsberg», der også Anita Skorgan medvirket.

I 2000 gjenoppsto Prima Vera i et års tid, etter at de først hadde hatt et comeback på Rockefeller på en minnekonsert for Marius Müller. Så lagde de turné, og jeg var på premieren av denne, samt på etterfesten.

Først ble showet spilt i Oseberg Kulturhus i hjembyen, og så over hele landet fram til 21. juli 2011 – til sammen ca 200 ganger.

Da snakket jeg litt med Teigen, og han fremsto som en meget hyggelig fyr, som tok seg tid til sine fans.

Bente og jeg var på en av forestillingene i Tønsberg og kunne konstatere at Jahns stemme var hørbart svekket, men det var et takknemlig publikum som sang med på de kjente sangene.

Et opptak ble utgitt på CD og DVD høsten 2011.

Tidlig på 2000-tallet prøvde Jahn å hjelpe fram unge talenter gjennom sitt Teigen Studio på Aker Brygge.

Det var etter at dette prosjektet havarerte økonomisk at Jahn Teigen i 2006 meldte flytting og trakk seg tilbake på en gård i Ingelstorp, utenfor Ystad i Skåne.

68

Jahn Teigen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden i 2010, samme år som han havnet på nasjonalt frimerke. I november og desember 2016 sendte TVNorge programserien «En hyllest til Jahn Teigen».

I programmet tok Teigen imot kjente artister hjemme i Skåne,

I 2019 fikk Teigen besøk av kollegaene i Prima Vera, Tom Mathisen og Herodes Falsk: «Tom og jeg var og besøkte ham i fjor,» fortalte Falsk etter Teigens død.

«Da var han veldig dårlig, men det var kroppen som ga seg, ikke hodet.

Humøret hans var upåklagelig, og det var akkurat som å være backstage med Prima Vera.

Alt var moro, selv om han var kroppslig redusert.

Han hadde masse planer for ting han ville gjøre.

Det er ikke mer enn en måned siden han sendte meg en tekstmelding og spurte om jeg snart var ferdig med librettoen til barneoperaen vi skulle lage,» avsluttet Falsk i et innlegg 26. februar.

Jahn Teigen ble innlagt på Ystad sykehus i Sverige 24. februar 2020, og døde samme dag.

og deretter framførte artistene sine versjoner av Teigen-sanger.

Meldingen om hans død ble mottatt med stor sorg i Norge, og bisettelsen ble TV-sendt i flere kanaler.

Takk for følget, Jahn.

Teigen led av alvorlig leddgikt og hadde tidvis problemer med å bevege seg.

Teigen mente selv at et langt og aktivt sceneliv bidro til Kilder: Wikipedia, Leffes Lab, Rockipedia, Facebook, Tidal å forverre plagene i godt voksen alder.

69

Fribillett til Beatles-show på danskebåten Hvis du lurer på hva jeg har hatt av Beatlesopplevelser siden jeg var på Beatles-festivalen på Beitostølen i oktober 2019, er svaret at jeg har vært på Beatles-show med Det Betales på danskebåten, eller rettere: på Stena Line.

av Trond Blindheim

Kort fortalt skjedde følgende: En tidligere kollega fra Handelshøyskolen BI kontaktet meg og spurte om jeg ville blir med på Beatles-cruise med danskebåten. I så fall ville han forære meg gratis billett han hadde, garantert god mat og drikke og konsert med selveste «Det Betales».

Kort sagt: Gratis billett til hele Norges Beatlesband, på hele Norges danskebåt (skjønt, hele Norge er en danskebåt).

Så klart jeg ble med, for hvem fortjener ikke en pause fra dagliglivets tjas og mas med Beatles-musikk mer enn meg?

Vel ombord oppdaget jeg at lugaren min var en såkalt innvendig lugar uten vindu. En så kjip lugar er ikke noe for en gammel Beatles-fan i min posisjon, tenkte jeg, og fikk oppgradert lugaren til en utvendig lugar med to vinduer, dobbeltseng, TV og kjøleskap med cola og vann for 800 kroner.

På bøgen den blå.

Dermed bar det ut på bølgen den blå, og allerede da vi la fra kai, gikk jeg strake veien til skipets beste restaurant. Der bød de på litt av hvert av sjømat og kjøttretter, blant annet det beste jeg vet, villsvin, reinsdyrkjøtt og karamellpudding. Rød- og hvitvin var innkludert i prisen, og den kunne vi drikke så mye vi ville av. Det gjorde jeg!

i Det Betales, Tor Henning Olsen, forbi.

Vi dro straks kjensel på ham, og hilste høfli .

“Starter dere nå”, spurte jeg.

“Om 10 minutter”, lød svaret.

Dermed forlot vi vinbaren, gikk til Stena Lines store show-sal og satt oss ned helt fremme med orkesteret.

Fem minutter senere åpnet de showet med noen «rykende ferske» låter fra 1963: I saw her standing there, Boys, Do you want to know a secret og Twist and shout.

Allerede fra første låten var stemningen elektrisk i salen: Oldiser, småbarnsforeldre, barna og barnebarna deres frydet seg, filmet bandet med mobiltelefonene og ropte opp sine favorittlåter.

Det Betales spilte gjennom store deler av Beratlesdiskografien: I wanna be your man, Rock and roll music, A hard days night, Ticket to ride, In my life, Something, Here comes the sun, Maxwell’s sil-ver hammer, Let it be, Get back, Ob-la-di, Ob-la-da, While my guitar gently weeps og mange, mange flere.

Konserten utviklet seg rett tog slett til en stor fest, med et overentusiastisk publikum som filmet, reiste seg og klappet begeistret og ropte sine favorittsanger opp til bandet. Akkurat slik det pleier å være når Det Betales entrer scenen.

Fra gourmet-restauranten gikk turen videre til vinbaren hvor et glass Brunello de montalciano kostet halvparten av hva det koster på Theatercafeen i Oslo, men var dobbelt så fullt.

Om det var et høydepunkt? Ja, hele konserten var et høydepunkt. For et festband! For en musikk! Ikke et eneste dødpunkt, og det på en helt vanlig tirsdags kveld.

Og tro meg: Festsalen var like full på returen til Oslo der bandet entret scenen klokken 16:00.

Mens vi satt der, diskuterte Beatles beste og dårligste sanger og nøt våre glass med luksus-vin, kom intet mindre enn kapellmester

Og da klarte folk rett og slett ikke å holde seg.

Det ble dans!

70

Vibeke Løkkeberg og Beatles Som ung jobbet Løkkeberg som fotomodell i Paris og prydet forsidene på de aller største magasinene, som Vogue, Elle og Marie Claire.

Episoden hun forteller om må ha skjedd i januar 1964, da Beatles spilte på L’Olympia i Paris.

Gjennombruddet i USA foregikk måneden etter.

De var megastjerner i hjemlige Storbritannia og Europa hadde begynt å få øynene opp for dem, men Paris hadde ikke falt helt pladask for gruppen ennå.

Likevel bodde de fasjonabelt, på hotellet George V. «Det var deres første konsert i Paris, byen sto på hodet, og vi bodde på samme hotell. De flokket seg rundt meg i lobbyen og løp etter meg i heisen, en slik gammeldags parisisk innretning med gitterdør og som beveget seg saktere enn det er mulig å forestille seg».

Turen opp gjennom etasjene tok en evighet, og ga alle fire rikelig med tid til å invitere Vibeke inn på en drink.

«De var sikkert allerede godt vant med groupies og at mer enn halve jobben var gjort på dette stadiet, i heisen.

Men jeg løp inn på mitt eget rom og låste døren.»

Utdrag fra intervju med Adressa, mars 2020.

Beatles leser fanpost i sin suite på George V

71

Vibeke Løkkeberg i 1964

I intervjuer har Vibeke Løkkeberg fortalt om da gutta i Beatles forsøkte å sjekke henne opp, for eksempel i fjor til A-Magasinet, og nå nylig til Adressa.

Bokanmeldelse

Originaltittel: Hey Grandude!

Oversatt av: Lars Saabye Christensen Illustrasjoner: Kathryn Durst Cappelen Damm 2019

Hei Bestebra!

Anmeldt av Bente Reimers Moe

Paul McCartney er en av vår tids virtuoser på det musikalske området. Han har hatt en fenomenal suksess, både som en del av det han ofte selv kaller for «a good little band» - The Beatles – og som del av suksessbandet Wings og til slutt som soloartist.

Til sommeren skal han, i en alder av 78, fronte Glastonburyfestivalen, den største festivalen i UK. Det virker altså tilsynelatende som om det meste McCartney tar i blir til gull.

72

solfylt strand, til ørkenen i noe som kanskje kan være Arizona, videre til en alpelandsby og så ender det med legging hjemme i egne senger.

Handlingen er egentlig en fortelling som har vært fortalt mange ganger gjennom årene. Magiske reiser til ukjente land ble fortalt i Jules Vernes «Jorden rundt på 80 dager», og etter den er det mange barnebøker som har hatt dette temaet som handling.

Det er derfor ikke særlig originalt eller nyskapende å finne på en slik historie. Man sitter på en måte med «oppskriften», så handlingen blir ganske forutsigbar, selv om det selvfølgelig er store variasjoner i temaet.

Nå har han skrevet en bildebok, Hei Bestebra, med illustrasjoner av Kathryn Durst.

For å si noe om illustrasjonene først. De er flotte, fargerike og fantastiske, og skaper glede og interesse utover selve teksten noen ganger. Det er spesielt de sidene der det er detaljer i illustrasjonene at disse fungerer best. Detaljer kan skape interesse utover selve teksten, og kan bidra til å få satt fantasien i sving. Dessverre er det ikke alle illustrasjonene som er såpass detaljerte, noe som kanskje kunne vært vurdert.

Fortellingen kan allikevel fungere for barna dersom formidlingen er god, og illustrasjonene hjelper jo på.

På denne leseren virker handlingen en smule klisjeaktig.

På den solfylte stranden ble de jaget av krabber som ville bite dem i tærne, i ørkenen blir de jaget av buffaloer og flykter på hester, i alpelandsbyen må de rømme fra et snøskred (midt på sommeren) og da må de flykte ved å ri på flygende kuer. De flygende kuene er et morsomt og fantastisk element, og avstedkommer den morsomste replikken: «Sveitsiske kuer er usedvanlig gode flygere» sa Bestebra.

Til slutt må nevnes det som helt bakerst i boka kalles «Oversetterens takknemlige notat».

Oversetteren er ingen hvem som helst i universet der Paul McCartney er en av de mest lysende stjernene, og heller ikke i vårt daglige univers i norsk kulturliv.

Men noen av illustrasjonene har mange morsomme Lars Saabye Christensen skriver en hyllest til Sgt. Pepper, detaljer, og kan nok være med på å skape nysgjerrige det unike Beatlesalbumet som ble utgitt i 1967. Det viser spørsmål fra små lesere, og engasjere til egne fortellinger seg at han allerede som 13-årig ung gutt ble så besatt rundt tekst og bilder, og til dialog mellom barn som blir lest av dette albumet at han bestemte seg for å oversette alle høyt for, kanskje av sine egne besteforeldre. tekstene til norsk. Det er verd å merke seg at den teksten Illustrasjonene er morsomme og svært fargerike, noe som som opplevdes som mest utilgjengelig for trettenåringen skaper god stemning. var «When I’m 64». Nå har både Paul McCartney og han selv passert 64 for mange år siden, og tiden er inne for å Kathryn Durst er en ung illustratør, født i Canada, og er konsentrere seg om en Bestebra (Grandude) på eventyr visstnok håndplukket av Paul McCartney til å illustrere med barnebarna. hans første bildebok.

Boka og historien er koselig, ufarlig, kanskje litt kjedelig, men de fargeglade illustrasjonene trekker opp.

Ut fra resultatet kan det se ut som samarbeidet har vært veldig godt.

Alle personene boka handler om, både Bestebra og de fire barnebarna (to jenter og to gutter) har sine individuelle trekk, og har ulike reaksjoner på alt som skjer med dem i fortellingen. Det er slett ikke vanskelig å forstå hvorfor Paul McCartney ville ha denne illustratøren.

Boka handler om en bestefar som har et magisk kompass, som gjør det mulig for han og de fire barnebarna å reise på magisk reise til andre steder i verden.

I løpet av handlingen reiser de til en

73

Den Ultimate Remiks: The Beatles 50-års jubileumsutgaver av Matt Hurwitz (oversettelse: Are Stegane)

Giles Martin, Sam Okell og Abbey Road Studios går tilbake til kildene - de originale, individuelle, pre-submiksede sporene - på en tre år lang reise gjennom Sgt. Pepper, White Album og Abbey Road.

Musikken til The Beatles er innbakt i vår moderne kultur. Fansen kjenner hver eneste note av hver eneste innspilling - og miksene av disse innspillingene - laget for 50 år siden av produsenten Sir George Martin og ingeniørene Norman Smith, Geoff Emerick, Ken Scott og Phil McDonald. Hvis en av dem skulle endre seg merkbart, ville fansen straks ha viftet med et rødt flagg. De ville ikke lenger være platene til The Beatles, slik vi alle kjenner dem.

Dette har vært utfordringen som Grammy-vinnende produsent Giles Martin (George Martins sønn), Grammy-vinnende mikseingeniør Sam Okell, og resten av teamet bak Apple Corps Ltd./Capitol/UME stod overfor ved gjenutgivelsen av «Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band» til 50-årsjubileumet i 2017, «The Beatles» (aka «The White Album») i 2018, og «Abbey Road» i 2019.

Hvert deluxe-sett inneholder plater av nye stereomikser laget av Martin og Okell, sammen med 5.1 surround (og, for «Abbey Road», Dolby Atmos) mikser og plater fulle av “sessions” og demoer.

Det første trinnet i prosessen er at Martin må avgjøre om der finnes rom for forbedringer, om han føler at han kan mikse albumet på en måte som gjør at det høres mer relevant, tydelig og avslørende ut enn den originale versjonen. Martin, som begynte å jobbe med Beatles-materiale på midten av 1990-tallet mens han i 20-årene («fungerte som min fars ører») på Beatles Anthology-prosjekter, og senere vant to Grammy Awards for sin og farens remiksede lydspor for Cirque du Soleils «LOVE» album, sier, «Jeg har alltid i

tankene, 'Hvorfor skulle jeg ville høre en remiks av et album jeg elsker?'»

Når det er besluttet å fortsette, er neste trinn å studere eksisterende uttaksmateriale fra de originale 4- og 8-spors masterne. Da Martins og ingeniøren Paul Hicks begynte på «LOVE» lydsporet, som var bygget opp med biter av individuelle spor fra forskjellige Beatles-sanger, innså Giles Martin at det ikke fantes noen digitale sikkerhetskopier av Beatles sine flerspors-spolebånd fra innspillings-øktene. Så Abbey Road Studios ingeniør Matthew Cocker, som begynte der i 1988, startet et langsiktig prosjekt med å lage digitale sikkerhetskopier av hvert spolebånd, med 192kHz/24-bit, ved å bruke Benchmark A/D-omformere for «Pepper» og Prism Sound-omformere for senere prosjekter.

74

Mens Cockers overføringer var av alle individuelle spolebånd, kun for arkiveringsformål, krevde hans arbeid med Beatles sine gjenutgivelses-prosjekter at han måtte ta enda et steg. For Beatlesinnspillinger gjort på 4- og 8-spor, på grunn av mediets begrensninger, ville George Martin ofte fylle opp de fire første sporene på en spole, mikse materialet over på ett eller to spor på en ny spole og legge til overdubs.

Dagens endelige stereomikser ble deretter laget fra den siste spolen.

«Fordi det er The Beatles, har hvert av disse lydbåndene blitt tatt vare på,» sier Cocker.

Når de opprettet nye mikser, ønsket Giles Martin og Okell imidlertid å dra nytte av det diskrete, individuelle spormaterialet og trekke veksler på den originale, rå lyden fra et

instrument på et tidligere lydbånd, ikke undermiksen av kombinerte instrumenter som ble funnet på et senere bånd.

Så ville Cocker gjøre enda en overføring, og denne gangen synkronisere hver lydrull for en gitt sang.

«Det er ikke så enkelt som å bare ’line’ opp greiene i Pro Tools.»

«Du kan skyve ting på en tidslinje, men de vil ikke være fase-nøyaktige,» forklarer Martin. «Og vi ønsker ikke å strekke noe digitalt, fordi vi vil holde det rent og uforfalsket.»

Masteringeniør Miles Showell legger til: «Analog tape spiller aldri med samme hastighet to ganger. Hver gang du kjører den, er det annerledes.

Selv om du stiller opp alle båndmaskinene og trykker på playknappen samtidig, vil de gå ut av synk».

Så Cocker bruker to spesialverktøy for å klare oppgaven: ørene sine og

en manuell vari-hastighetskontroll koblet til avspillings-båndmaskinen (en Studer A80 fra 1970-tal-let for 4spors og en Studer A820 for 8-spors).

Samtidig som han beholder den originale stereo-masteren som referanse, overfører Cocker det første flerspors-båndet. Han vil da finne et startpunkt – la oss si, den fjerde takten i sangen - og cue båndmaskinen til den påfølgende spolen til det start-punktet, og deretter trykke på Play i riktig øyeblikk.

For å være i synk, legger han en monomiks av innholdet i det første båndet helt ut til venstre, og deretter legger han en monomiks av det nye båndets innhold helt ut til høyre.

«Når du så lytter i hodetelefoner, “rider” du bokstavelig talt med varispeed-knappen og holder lydbildet sentrert i hode-telefonene dine,» forklarer han. «Det betyr at du har fått den til å fase slik at det blir “utligning” i midten. Det krever litt øvelse, men du blir vant til det.»

Martin foretrekker å jobbe fra de synkroniserte flersporsbåndene

i stedet for det endelige 4-sporsbåndet, ikke bare av stilistiske grunner, men også på grunn av lydkvaliteten. «Hvis du tenker på det, mastring-ingeniører som remastrer disse albumene arbeider ut fra min fars originale 2-spors stereospoler, som har blitt plukket ut av båndbiblioteket og spilt noe sånn som 50 eller 60 ganger i løpet av 50 år. Vi jobber fra en mye tidligere - og mye bedre kilde».

EMIs eget båndmerke, EMITape, var av så høy kvalitet – med masser av plass til hvert av de fire lydsporene på et 1-tommers bånd – at «jeg har aldri måttet ‘bake’ et Beatles-bånd for å spille det. EMI-Tape er fantastisk godt bevart, og det låter veldig bra», sier Martin.

Showell påpeker: «Når du setter på de der multispors lydbåndene, får du høre ting du ikke ante fantes, og det med en ufattelig detaljrik-dom. Giles og Sams metode gjør at de kan fjerne alle typer støy som kan ha sneket seg inn, slik at de kan lage et svært rent lydopptak i sin nye miks.»

Sam Okell

75

BONUSMATERIALE-JEGERNE

Før synkroniseringen – og så lenge som et helt år før lansering – har to Beatles-historikere hørt på de originale studioopptakene og andre opptak på jakt etter bonusmateriale.

Den ene er EMIs katalog VP, Mike Heatley, som be-gynte å jobbe for EMI i 1973 i en HMV-platebutikk og som senere har jobbet med diverse Beatles-prosjekter helt til han ble pensjon-ist. Den andre er Kevin Howlett, en tidligere BBC radioprodusent, kanskje mest kjent for «Beatles at the Beeb»-serien tidlig på åttital-let, og for å skrive detaljerte «liner notes» og produksjonsfakta på en haug av ulike Beatles-prosjekter.

«Vi lytter etter materiale som aldri har blitt gjort tilgjengelig før og som vi syns bør tas med i en jubileumsutgave,» sier Heatley, men han legger til at det også er mye som ikke bør utgis, av ulike årsaker, ikke bare mangelfull kvalitet på lydopptakene. Målet er å gi lytteren en titt inn i Beatles og George Martins skapelsesprosess, hvor man ofte starter med et tidlig eller avgjørende opptak av hver enkelt sang på det endelige albumet.

oppå – gir deg et inntrykk av hvordan låta hørtes ut i studio for bandmedlemmene mens de lagde den. «Når du hører på baksporet av Georges ‘Here Comes the Sun’,» sier Howlett, «så får du kjernen av sangen, bare Paul, George og Ringo som spiller bass, akustisk gitar og trommer. Og når du deretter lytter til sluttresultatet, skjønner du hvilke geniale platemakere de var.»

SKJULTE SKATTER

Underveis i arbeidet dukker det fra tid til annen opp skjulte skatter på slutten av lydbånd som angivelig hadde blitt tømt for innhold og som skulle brukes om igjen – men som viser seg å inneholde tidlige versjoner av ulike sanger, versjoner som inntil da var ukjent for Beatles-historikere.

På slutten av en slik «vasket» lydrull fant man eksempelvis en totalt ukjent versjon av den raske singleversjonen av «Revolution», som ble tatt opp kvelden før det endelige lydopptaket ble

gjort – før lydtekniker Geoff Emericks la til den endelige versjonens varemerke: de forvrengte gitarlydene. I det tidligere opptaket hører man Lennon og Harrisons gitarspill ubearbeidet. På slutten av en annen lydrull fant man et tidlig opptak av Lennons ballade til sin mor, «Julia», hvor man hører ham diskutere med produsenten Martin om han kanskje kan synge den sittende, for han syns det er vanskelig å gjøre den stående. “Du føler at du er i studio sammen med John og George Martin mens «Julia» blir laget, og du får høre en virkelig vakker fremføring av «Julia» sier Howlett.

Når Howlett og Heatley har satt opp listen sin med forslag, gjennomgås den av produsenten Martin, som gjør et utvalg og deretter presenterer en forkortet liste for Jeff Jones og Jonathan Clyde hos Apple Corps, hvorpå de endelige beslutningene om hva som skal tas med, fattes av McCartney, Starr, Yoko Ono og Olivia Harrison.

«Folk kjenner The Beatles sin musikk som stor kunst,» sier Martin, «så vi føler oss litt som kirurger som roter rundt i en tipp-topp atletisk kropp, og jo dypere vi graver, jo mer lærer vi. Tanken er at vi vil la folk komme så tett innpå studio-jobbingen deres som mulig. Og da må vi også ta med småpraten og vitsingen, som lar deg forstå at musikken faktisk ble laget av fire karer i et rom.»

Tidlige versjoner, så som rå-opptaket av ‘Sgt. Pepper’ tittel-sporet, Opptak 9, med bare gitar, trommer og vokal – ennå uten bass og blåseinstrumenter lagt

Fra venstre, Beatles-historikerne Kevin Howlett og Mike Heatley, lenge knyttet opp mot enten EMI og/eller bandets innspillings-karriere, lytter til hvert eneste opptak og hver eneste versjon av ulike Beatles-sanger opptil et år før lansering for å velge ut hva som eventuelt skal tas med.

Foto: Alex Lake.

76

Martin mikser det utvalgte materialet i sitt eget dedikerte rom i Abbey Road, mens Okell lager de nye stereo-miksene i Studio 3s kontrollrom.

STEREOMIKSING

Når Martin og Okell skal remikse et Beatles-album, handler det slett ikke bare om kopiering. Målet deres er å gi fansen plata de kjenner, ja – men mer av den. «Vi spør oss selv: ‘Hva får musikken deg til å føle?’,» forklarer produsenten. «’Here Comes the Sun’ skal låte vakkert. Den skal omfavne deg lik lys og varme på en vakker sommerdag. Den er spirituell.

Sgt. Pepper er et album du vil dykke ned i. White Album er et rett-fralevra-album som gir deg en på trynet. Mens Abbey Road er en slags hifi-plate hvor du bare vil at det skal låte vakkert.»

«Så hvis det er målet, hvordan skal du gjøre det?», fortsetter Martin.

«For egentlig mikser vi ikke plater lenger, vi mikser individuelle lydspor. Men Beatles-platene har en egen feeling som er lett gjenkjennelig. Delvis, tror jeg, fordi de ble laget så kjapt, og fordi alle platene ble mikset i det samme rommet. Det skjer ikke i dag. Nå blir plater mikset av x antall ulike folk i flere forskjellige land.»

«Først må vi kopiere den originale stereomiksen så nøyaktig som mulig,» sier Okell. «Vi må få med rubbel og bit, og det må låte likt, slik fansen kjenner det».

Det er en trinnvis prosess, konstaterer han. «Vi starter med å bare prøve noen ting. Og når vi setter sammen noen få mikser, innser vi at vi har gått oss litt vill, i og med at det kan være umerkelig annerledes enn originalen. Eller så gjør vi det på den andre måten, og endrer ting for dramatisk, og

det høres ikke ut som originalen. Så det er en stegvis og møysommelig prosess med mye prøving og feiling.»

I «Here Comes the Sun» for eksempel, er det treblåsere som dobler Harrisons Moog overdub, noe mange fans trolig ikke har lagt merke til. «Det hele er vakkert balansert på den opprinnelige plata,» sier Okell.

«Så hvis du tar det for mye frem, kan det endre det. Det er fint å kunne legge merke til noe nytt, men du vil ikke at det skal høres annerledes ut.»

Okell begynner alltid med ADT (automatic double-tracking) når han skal gjenskape lydeffekter, og han bruker en Studer (fra Sveits) for å gi miksene skikkelige, autentiske forsinkelser og fordoblings-teknikker, som gir den ekte Beatles-sounden.

«Det har noe med variasjonens spissfindigheter å gjøre,» bemerk-er Okell. «Jeg antar at du får litt båndkomprimering og fargeleg-ging på lyden, en tonalfarging, men du får også den kontinuerlige variabelen.

Og det er en langt mer subtil effekt på en vokal enn bare å bruke straight forsinkelse.»

«ADT-en skal ikke høres,» på-peker Martin «men du vil ha den stereofeelingen.»

«Men vi er ikke motstandere av å prøve alle slags moderne plug-ins,» legger Okell til. Noe som høres bra ut nå kan, om noen år, høres datert ut.

Men jeg har fun-net ut at jeg er veldig villig til å eksperimentere. Jeg begynner kanskje med en Fairchildkompressor, men prøver så noen mer moderne ting og ser om det gir en ”edge” til lyden som ikke er distraherende, men mer interessant.»

Samples blir aldri brukt, bemerker Martin. «Jeg har bare én regel for meg selv: Jeg bruker ikke samples, og jeg tuner dem ikke. Gjør ingenting med fremførelsen. Vi forsterker aldri Ringos trommer med samples, for da ville det ikke være Ringo.»

Bruken av originalt utstyr er selvfølgelig en av fordelene ved å gjøre arbeidet i studioet der The Beatles laget sine plater. Utstyret er alt der, bemerker Okell, selv om «vi bruker dem mindre og mindre fordi lyden på båndet allerede er der. De ble brukt under innspillingen. Vi finner ut at vi ikke trenger å prosessere dobbelt.»

Okell vil typisk mikse (eller sende noe av lyden gjennom) en av de originale EMI-bygde REDDrørkonsollene, selv for «Abbey Road», som ble spilt inn på EMIs da nye TG-transistoriserte konsoll.

«Geoff Emerick var ikke til-henger av den miksepulten. Han er berømt for å ha sagt at han følte at han ikke kunne få noe av “crunchen”, forvrengningen han hadde fått på tidligere plater.»

For romklang bruker Okell det originale ekkokammeret til Studio 2, som, sier han, «bare er fantastisk på trommer og gitarer. Alt som behøver det korte, romslige rommet rundt ting. Jeg kan også bruke en UADplate plug-in eller en Abbey Roadplate emulering. Vi satte opp noen blindtester med noen ordentlige reverbs og noen plug-ins og A/Btestet dem, spesielt på noe så avgjørende, som den vokale romklangen på ‘Because’, som endte med å bli en UAD plate plug-in.»

Okell har noen andre favoritt plugins, inkludert noen fra Waves Audio, andre fra Universal Audeo. Men en

77

favoritt er FabFilter Pro-Q 3 Equalizer. «Vi har ganske mye detaljarbeid som FabFilter er utmerket for,» sier han. «Du kan ha så mange knepp du vil, bare en halv dB her eller der. Det kan bidra til å ta “honken” ut av den midterste lyden i en vokal eller legge til litt ekstra tilstedeværelse. FabFilter er bare en veldig allsidig og godlyd-EQ for akkurat det.»

For McCartneys basser, både Höfner og Rickenbacker, vil Okell noen ganger bruke studioets Altec RS-124 kompressorer eller en Fairchild, «og noen ganger en moderne Waveskompressor, som vil gi det et hardere hugg. Noe sånt kan du kanskje bruke diskret i en miks.»

EN MODERNE KLASSISK SOUND I miksearbeidet sitt prøver Martin og Okell alltid å få til en lite grann mer moderne sound, noe som ligner litt mer på det lytterne forventer i våre dager – dog uten å avvike for mye fra det lydbildet Beatles-fansen kjenner.

Her er designet av stereo-bildet helt avgjørende.

«Vi prøver alltid å legge bass og trommer i senter, som er det vanlige i våre dager,» forklarer Martin. «Men bassen i senter funka ikke med ‘With a Little Help From My Friends’, det påvirket Ringos vokal. Sam la derfor bassen mer på siden, sammen med Ringos vokal, og da satt det.» Et lignende problem oppsto med McCartneys vokal på «She Came in Through the Bathroom Window,» hvor trommene i senter faktisk gjorde at Pauls stemme ble litt forvrengt. Trommene ble lagt mer på siden og problemet forsvant.

Stereospredning av trommene forenkles også ved å bruke ADT, for veldig tett-lydende dobling av trommer for å lure øret til å høre tidlige refleksjoner og gi inntrykk av en bredere lydkilde, bemerker Okell.

«Dette er spesielt effektivt på høyere frekvenser, og det er derfor du legger spesielt merke til cymbalene.»

Okell sprer også Starrs trommer til stereo ved å bruke en enkel «tab to transient» individuelle slag/instrumenter for

«Mye av det vi hører på de tidlige platene, så som Pepper, skyldes måten ting ble gjort på da, hvor kanskje vokalen ikke var i senter,» sier Okell.

Ved å synkronisere 4-spors lydruller kunne instrumentene ofte skilles ut i stereobildet, selv om det måtte gjøres med omhu.

i Pro Tools for å identifisere trommesett og plassere dem på sine egne spor. «Ved å skille de forskjellige trommene på sine egne spor, kan vi bruke diskret prosessering [EQ og komprimering] eller panorering til en bass- eller skarptromme eller en tom-tom,» forklarer han.

Et annet viktig verktøy er såkalt «reamping», hvor man plasserer en høyttaler i den ene enden av studioet, spiller av et monoopptak av for eksempel gitarer eller trommer, og så gjør et nytt opptak av dem med diverse mikrofoner plassert rundt i senter av rommet eller bak i rommet.

«Flesteparten av min fars Beatlesopptak av gitarer er i mono,» sier Martin. «Når vi skal gjøre dem om til stereo, i Abbey Road-studioet, kan vi jo bruke akkurat de rommene hvor de originale opptakene ble gjort. Vi bare setter ut mikrofoner og så får vi stereo-feelingen, samtidig som vi får med rommets opprinnelige karakteristiske sound.» (Studio 1 for strykere eller Studio 2 eller 3 for band-instrumenter.)

«Høyttaleren vender faktisk bort fra mikrofonen, så den reflekteres mot veggen,» typisk en stor Bowers & Wilkins-enhet («de store romskipene,» sier han).

Martin og Okell bruker ofte busskomprimering, som lytterne noen ganger har fått med seg, gjør at Starrs trommer lyder høyere.

78

«Det er så enkelt å bruke busskomprimering med Beatlesgreier for å få godlyden. Det er noe som alltid hjelper gode band,» sier Okell. «Med The White Album gjorde vi det, og jeg sa til Sam: ‘Vi jukser. ’Vi hadde på Beatles’ Altec-kompressorer, og jeg tok dem av. Og vi gikk og mikset alt sammen igjen. Vi brukte busskompresjonen for å “slå folk i ansiktet”. Og vi ønsket at den enkelte Beatles skulle treffe dem midt i trynet, i rommet.»

For uttaks-materiale fra ulike sessions, gjør Martin (som ofte mikser disse selv, mens Okell tar seg av albumets stereo-remiks) det enkelt, uten noe egentlig bearbeidelse. «Det er en bevisst ‘anti-miks’, fordi jeg vil at folk skal høre 4-sporsbåndet, uten effekter,» forklarer han. «Jeg prøver å gjøre alt helt klart som vann, slik at du kun hører hva som er på båndet. Og jeg gjør det veldig raskt, med veldig få “rides”. Jeg gjør litt panorering, men det er det. Det skal føles øyeblikkelig, som om du har en Beatlesbåndopptaker hjemme, og du hører båndet. Det er veldig viktig for meg at det er forskjell mellom den ferdige platen og uttakene.»

SURROUND-MIKSING

Når Okell er ferdig med en stereomiks, begynner han å lage 5.1 surround, og også – som med «Pepper» og «Abbey Road» – Dolby Atmosmikser. (Atmos-miksen for «Pepper» var ikke inkludert i super deluxesettet, men kunne høres i konsertsaler til albumets 50 års jubileum).

Atmos-mikserommet i Abbey Road sto ferdig i 2017, og «Pepper» var først ut; opptakene ble gjort på Martins foretrukne 8-sporstape.

Dolby Atmos-teknologien er mest kjent for å kunne sende lydene rundt omkring, men det er ikke derfor de bruker den til Beatles-miksene.

«Målet vårt er å bringe lytteren tettere innpå fremføringen,» sier Martin. «Du skal føle at du er i studioet sammen med bandet. Jo nærmere du kommer den fremførelsen av en låt du elsker, jo mer vil den treffe deg og bevege deg.

Immersive audio kan gi den effekten.»

Okell har ingen mal for å lage de immersive miksene. «I stedet, som med den ferdige stere-omiksen, begynner jeg å se på hvilke instrumenter i en sang vi kan ‘skrelle vekk’ fra den fremste dominerende lydfasen, for å øke lytteopplevelsen uten å dekonstruere den. For eksempel, fungerer en rytmegitardel bra når den er panorert halvt bak, eller høres den bare distraherende ut og frakoblet fra musikken? Målet vårt er å få med alle detaljene og nyansene i det opprinnelige arrangementet og gi dem rom til å puste i en 3Dverden, men uten at sangen låter dekonstruert.»

Martins preferanse er å plassere hovedbandets rytme og hovedvokaler foran, noe han sier er forankret i The Beatles’ tidlige innspillinger. «De jobbet i monoformat, så du har alt i sentrum. Jeg liker ideen om at det er et sterkt sentralt punkt, som ofte er akkurat vokal, trommer og bass. Og så en klynge av “atmosfære” og lyd rundt det.»

Okell er avhengig av mange av de samme verktøyene som ble brukt til å lage stereomikser, spesielt ADT og re-amping, sistnevnte for å ytterligere gjengi lyden fra studioet der the Fabs gjorde arbeidet. «Vi bruker ofte ADT-effekter for å lage falske doble [triple eller

79

firedoblede] spor for å panorere inn i 3D-feltet, noe som etterligner tidlige refleksjoner våre ører er vant til å høre i et skikkelig akustisk miljø, når lyder spretter fra veggene,» forklarer han.

Bare når det gjelder spesifikke instrumenter eller effekter «føler vi at vi har lov til å aktivt panorere rundt 3D-feltet,» fortsetter han. «Heldigvis brukte Beatles denne effekten i stereomikser [særlig på Pepper], så vi føler at det er noe presedens for å bruke dette i Atmos-miksen.»

Det er grenser for hva man kan gjøre, påpeker Martin. «Du vil ikke at ting og tang skal bevege seg hit og dit hele tiden, det blir man sprø av. Du vil lytte til sangen, ikke miksen. Målet er å skape varme og fylde. Det må ikke alltid være surround sound.

Lydbildet må ikke alltid være bredt.

Det er en felle mange går i. Det er ikke sånn ørene våre funker, det er ikke sånn verden er. Det skal være variasjon.»

Den tredelte vokalen i Lennons «Because» på «Abbey Road» er en eksepsjonell lytteropplevelse. «De tre gutta synger alle på ett spor, og det gjorde de tre ganger,» sier Martin.

«Vi kjørte ADT på det også for å skape enda mer bredde i lydbildet. Så det er bare tre mennesker som synger tre ganger, men det låter som et helt kor.»

«Det beste med spatial audio,» legger han til, «er at folk kan oppdage en helt ny verden. De kan høre instrumenter de ikke har hørt før fordi de var skjult av komprimering eller på grunn av posisjoneringen i lydbildet. Så blir det opp til den enkelte lytteren å se hva de kan legge merke til og hva de liker.»

MASTRING: VINYL, STREAMING, BLU-RAY

Den siste etappen i arbeidet er naturligvis mastringen, og det gjøres på Abbey Road-studioet av Miles Showell. en relativt nykommer i studioet, som begynte å jobbe der i januar 2013, da han erstattet sin forgjenger som hadde hatt jobben i 48 år.

Han har et slags «joint venture» med studioet, hvor han bruker mye av sitt eget utstyr, satt opp i Rom 30, ett av rommene i den opprinnelige bygningen med utsikt til det legendariske fotgjengerfeltet. Hans første Beatles-prosjekt var Martins 2015-remiks av samlealbumet «1», fulgt av «Pepper» halvannet år senere.

Han har en del plug-ins, men foretrekker å bruke analogt utstyr.

«Min favoritt-equalizer er en Sontec MEP 250EX Paramet-ric Equalizer som er håndlaget av en kar i Virginia. Han bygger dem på kjøkkenbordet,» forteller

Showell. Han bruker også en Prism Masalec EQ, som også er en av Martins favoritter, samt en Manley Labs Massive Passive Stereo EQ, som han vanligvis bruker for “mellomnivå” innhold. Favorittkompressoren er en håndlaget variant av Fairchild 670, bygget av en venn av ham i England hos Analog Tube. «Han bruker bare originale komponenter og bygger kompressorene sine akkurat slik Fairchild gjorde. Alt av koblinger gjøres manuelt. Det tar ham 80 timer å bygge én kompressor.»

Platekutteren hans er en tilpasset, restaurert Neumann VMS-80. «Da jeg fant den, lå den i en haug med veldig ødelagte biter, og den så veldig trist ut. Jeg tilpasset den til mine spesifikasjoner.»

Showells prosess sammen med Martin og Okell er også stegvis, i likhet med de fleste av trinnene i prosessen. «Jeg får ikke på bordet ting som trenger enormt mye

80

arbeid,» konstaterer han. «Nitti prosent av arbeidet er gjort av Sam før det kommer til meg,» sier han.

«Jeg bare justerer en decibel her og en halv decibel der, og kanskje trengs det litt veldig forsiktig komprimering.»

Hvert pass returneres til Martin og Okell, som vil høre justeringene hans og deretter bygge inn disse endringene i sin miks og returnere det til Showell for et nytt pass.

«Til syvende og sist ønsker de å presentere noe for meg som jeg gjør så lite som mulig på,» forklarer han, «fordi hvert lille stykke lyd jeg legger i signalstien endrer lyden til en viss grad. Du må tenke selvstendig, “Er det jeg får igjen ved å ha dette i kretsløpet verdt det, med tanke på den nedbrytningen det forårsaker?’

Du vil holde det så rent som mulig.”

Showell lager én master med en liten mengde digital begrensning for strømmetjenester og CD, og én helt ren master uten begrensning for Bluray (5.1, Atmos) og vinyl. «Blu-ray’en er 96 kHz, 24 bit, uten noe begrensning, og jeg gjør vinylen likedan,» konstaterer han.

Beatles-vinylversjonene lages med half-speed mastring, noe Showell er ekspert på. Platene spilles med en hastighet på 16 og 2/3 omdreininger per minutt, istedenfor 33 og 1/3 omdreininger per minutt, mens masterens spiller på halvparten av normal hastighet.

«Til syvende og sist er det bare så og så mye lydnivå du kan legge på en plate fordi det bare forvrenger, og det blir for høyt. Og fullskala digital lyd, som når opp til null på den digitale måleren, det er for høy til å legge på noe som helst. Du må holde det tilbake.»

«Hvis du tenker på det, kan en tamburin ha en 15kHz-komponent,» forklarer han. «Så for å spille det inn det med normal hastighet, må innspillings-stiften vibrere med 15 000 ganger i sekundet.

Hodet kan bli ganske stresset for å prøve å absorbere all den in-

formasjonen. Hvis du halverer kildens avspillingshastighet og halverer platekuttingen, vil du effektivt dreie 15 kHz til 7,5 kHz, litt sånn «høy-medium”, noe som er mye lettere for systemet å komme rundt.

Du presser det ikke til yttergrensene, så du får mer takhøyde, mye renerelydende høyfrekvent informasjon.

Vakker, ren toppdel og et mye mer defin-ert stereobilde. Og med en veldig god pressing – som Beatlesutgivelser har – og med en veldig god platespiller med en god stift, får du til syvende og sist et bredere spekter enn du ville fått på en CD.»

I FARENS FOTSPOR

Selv om Martin har skapt seg et eget navn som musikkprodusent, sier han at det er et stort privilegium å kunne følge i sin fars fotspor når han nå presenterer Beatles-musikken på nytt på den best mulige måten, både historisk og lydmessig.

«Det er litt som når noen gir deg en fantastisk konfekteske med alle slags vidunderlige sjokoladebiter, og det første du har lyst til å gjøre, er å tilby alle rundt deg hver sin bit,» ler han.

«Jeg er bare mannen i luka som slipper folk inn så de kan få høre.»

De nye Beatles-miksene er en omfattende produksjon, men ideen er enkel: Å gi Beatles-fans sounden de kjenner så godt – bare mer av den.

«Hvis folk lytter og kommer til meg og sier, ‘Tja, jeg hørte ikke særlig mye forskjell’, så er det helt ok for meg,» sier Okell.

81

Howlett, historikeren, oppsummerer det fint: «Jeg tror at folk i fremtiden vil være like interessert som vi er nå, i hvordan disse innspillingene kunne bli gjort med dette utstyret.

Kanskje om 50 år vil de være like fascinerte av å vite hvordan dette ble gjort for hundre år siden.»

FLERE NYE UTGIVELSER PÅ

Annetsteds i bladet kan du lese om at det skal utgis en single med John Lennon og Yoko Ono med ny miks i forbindelse med Record Store Day 2020, som er 18. april.

Nå kommer også Paul McCartney på banen, og hans utgivelse denne dagen blir en 50-års jubileumsversjon av hans første solo LP "McCartney" fra 1970, remastret i halv hastighet i Abbey Road Studios.

Denne teknikken var i bruk for det meste på slutten av 70-tallet, og tidlig på 80-tallet. Det å remastre i halv hastighet skal gi musikken bedre dynamikk.

Paul McCartneys debutalbum kom ut 17. april 1970 og var kjennetegnet av at Paul selv spilte alle instrumentene, at noen av sangene var instrumentaler og at den dels var innspilt hjemme og dels i Abbey Road Studios.

Kilder som står prosjektet nært sier til Norwegian Wood at albumet blir i begrenset opplag og vil ha en OBI med innskriften "50th Anniversary" og et sertifikat. Vinylen skal være sort.

Også George Harrison kommer med noe i anledning dagen, altså 18. april.

Dobbeltalbumet «Chants of India» av Ravi Shankar/George Harrison utgis på vinyl for første gang, begrenset til 500 eksemplarer.

82

Denne skal komme på farget vinyl. Albumet ble første gang utgitt på CD i 1997 på Angel Records.

Det ble innspilt i Georges hjemmestudio i Friar Park og i Madras, India, og han deltok på sang, akustisk gitar, autoharp, bass, vibrafon, marimba og xylofon i tillegg til å produsere albumet.

som en del av Dark Horse Records boksen «Collaborations».

Ravi Shankar regnet selv dette albumet som hans mest fullendte utgitte verk i sin 60 år lange karriere.

Dette var Georges første musikalske prosjekt etter hans deltakelse i The Beatles Anthology TV-serien.

I 2010 ble album nyutgitt

83

Annonse for kveldens konsert. Til tross for at Sven Ingvars sto på plakaten, hadde de trukket seg fra denne konserten da de fikk bedre betalt et annet sted. Sven Ingvars traff dermed aldri Beatles. >

Da Beatles ikke fikk komme på nachspiel i Borås av Mårten Samuelson

Beatles sto foran sitt absolutte gjennombrudd høsten 1963. Deres hjemreise til England etter besøket i Sverige regnes for å være starten på det virkelige Beatles-hysteriet da titusenvis av fans møtte dem på flyplassen utenfor London. Noen måneder senere slo de også gjennom i USA og ble verdensberømte. Men først gjorde de noen spillejobber i svenske skolehaller og idrettshaller.

Blant annet i Borås.

Oktober 1963 var ikke første gang Beatles spilte i utlandet. De hadde tidligere vært i Tyskland ved flere anledninger. Men da dreide det seg ikke om turneer, men om lengre engasjementer på enkeltklubber i Hamburg.

Turnert hadde de bare gjort i Storbritannia

før, så det var nyskapende når de ankom Sverige.

Deres entusiasme er bevart på TV-innspillingen fra Drop-In og i et fantastisk radioprogram fra 24. oktober til et lite studiopublikum. Det regnes som et av de beste liveopptakene som noen gang er gjort med Beatles.

Hjemme i England hadde de en liten hit med «Love me do» og tre store med «Please please me», «From me to you» og «She loves you» frem til høsten-63.

Suksessene i Sverige og resten av verden har så langt vært mer beskjedne. På sitt beste hadde de plassert seg på en tredjeplass på «Tio i topp» og nummer to på «Kvällstoppen» med «Twist and shout». «She Loves You» sto på begge disse listene da de kom til landet, men nådde førsteplassen på de respektive listene først etter Beatles-besøket.

84

på scenen var det vanskelig å høre hva de spilte fordi det var en pokkers skriking fra jentene. Jeg husker at de spilte «She loves you», og det var stor jubel da».

Borås Tidning rapporterte at en «blond trulte» nesten klarte å «komme seg til de svarthårede, vaggende guttene, men i siste øyeblikk fikk en politibetjent tatt hånd om henne».

Beatles gjorde ni spillejobber i fem byer og på dette tidspunktet besto en typisk turné av flere forskjellige artister eller band som spilte rundt 20-30 minutter hver.

Lokalavisen NWT i Karlstad var ikke imponert over Beatles og mente for eksempel at Ken Levy & the Phantoms «spilte dem ut gjennom bakveien musikalsk,» for å sitere anmelderen.

Bertil Bengtsson, jazzmusiker i Borås, var også på Boråsgalan. Men ikke for å se Beatles, men bandet The Telstars som han ble kjent med da han bodde i Stockholm og spilte noen sesonger med Leif Kronlund.

Popmusikk var et relativt nytt fenomen den gangen, og anmeldelsene var veldig blandede under turneen.

Ofte handlet artiklene mer om reaksjonene fra publikum og om Beatles 'uvanlig lange hår den gangen.

For eksempel lurte en journalist i Eskilstuna-Kuriren på «hva litt engstelige foreldre (og alle andre som bevitnet de hysteriske scenene) ville sagt hvis de fikk se de små uskyldige jentene deres skrike, gråte, hoppe og le for noen gitarspillende ungdommer på scenen».

Hasse Thorell fra Viskafors var på Boråsgalan 28. oktober 1963.

«Beatles var på topp ti i den veiven, og jeg likte dem.

Derfor var man sugen på å dra dit. Men da de gikk opp 85

«Jeg visste ikke noe om Beatles da. Vennene mine sa at jeg burde høre på dem, men jeg gikk før de begynte,» sier Bertil Bengtsson.

«Ja, etter som jeg har forstått var de virkelig hyggelige gutter. Selv om man syntes de var langhårede, var de pene med rene og stilige dresser. Noen av melodiene deres som «Yesterday» og «Michelle» er veldig fine.

Noen ganger spiller jeg dem i begravelser».

Bertil Bengtsson beklager selvfølgelig at han ikke lot de langhårede Liverpool-gutta bli med ham på nachspielet i Borås.

«Ja, sønnen min tilgir meg aldri. Han ble en ekte Beatles-fan.»

Artikkelen over er hentet fra Hallands Nyheter, der den sto på trykk i 2003 i anledning 40 år siden konserten.

Denne settlisten er fra neste konsert, Eskilstuna – men det er sannsynlig at de hadde samme settliste på alle konsertene i Sverige på denne turneen

Typisk settliste, som Bertil Bengtson dermed ikke fikk høre: • Roll Over Beethoven • Please Please Me • I Saw Her Standing There • From Me To You • A Taste Of Honey • Boys • She Loves You • Twist And Shout • Long Tall Sally

Beatles er klare med autografpennene i plateforretningen Waidele

Etter tre konserter i Gøteborg, der blant annet Yngvar Holm fra Det Nye var til stede, reiste Beatles 6 mil til Borås, hvor de spilte en enkelt konsert i Boråshallen.

Etter spillejobben i Boråshallen inviterte Bertil kompisene i Telstars hjem til seg for en kopp te eller en grogg.

«De sa at da tar vi med dem (Beatles). Men jeg sa at sånne jævla langhårede folk kommer aldri inn i huset mitt! Jeg var en jazzmusiker med høye viker i pannen,» forklarer Bertil Bengtsson og ler av minnet.

I ettertid har han evaluert Beatles og musikken deres på nytt.

På ettermiddagen signerte de plater i platebutikken Waidele.

Tusener av fans møtte opp i håp om å få truffet Beatles, men mange gikk skuffet hjem etter at Beatles hadde forlatt plateforretningen etter en halv times signering.

Konserten i Borås var den største på denne turneen, med ca 2500 publikummere. Beatles gikk på scenen 19.30. Ut fra bildene fra konserten ser vi at George spilte på sin Rickenbacker 425 i Borås.

86

Etter Boråskonserten bar det i vei til Eskilstuna. Når de passerte Mariestad stoppet de sannsynligvis på bensinstasjonen «Rattugglan» hvor de spiste og John kjøpte et postkort. Han skrev på kortet og sendte det til Cynthia fra Eskilstuna.

Han adresserte det til c/o Bob Freeman, Beatlesfotografen som jo bodde i samme bygård som John og Cynthia. Hva motivet var vet vi ikke, men den

87

skrevne siden ble avbildet i Hunter Davies’ bok om Johns postkort.

Dear Cyn, I don't know where you are so I'll send it here.

It's quite good here but a bit of drag travelling all day thru' the trees. I love you and I'll se you somewhere in England where the green grass grows.

All my love & money

88

Paul På ny EuRoPaDEl aV FREsHEn uP tuRnéEn Paul McCartney skal være hovedartist på Pyramidscenen lørdagskvelden (27. juni) på årets Glastonbury Festival.

Sist han spilte der var i 2004, og det var også første gang han besøkte festivalen som artist. Den gangen «varmet han opp» med en kort runde i Europa på forhånd,

deriblant konserten på Valle Hovin i Oslo. Det ser det ut som samme strategi benyttes denne gangen. Følgende datoer og konsertbyer er foreløpig annonsert:

23. mai – Pierre Mauroy Stadium, Lille, Frankrike 26. mai – Paris La Défense Arena, Paris, Frankrike 29. mai – Goffertpark, Niimegen, Nederland 31. mai – Stadium Matmut, Bordeaux, Frankrike 4. juni – HDI Arena, Hannover, Tyskland 7. juni – Groupama Stadium, Lyon, Frankrike 10. juni – Piazza Plebiscito, Napoli, Italia 13. juni – Mura Storiche, Lucca, Italia 17. juni – Olympiastadion, Barcelona, Spania 21. juni – TW Classics Festival, Belgia 27. juni – Glastonburyfestivalen, Storbritannia De to siste konsertene er begge på festivaler, noe som tradisjonelt har betydd kortere konserter enn vanlig – men det er ikke sikkert dette er tilfelle med Paul. En av arrangørene av Glastonbury, Emily Eavis sa: «Det å få Paul McCartney til å komme tilbake for å være hovedartist på the Pyramid for andre gang er absolutt en drøm som blir virkelig.

89

Det var egentlig ingen andre vi ønsket oss mer til 50-årsjubileet vårt».

Glastonbury-festivalen ble utsolgt allerede 6. oktober 2019, etter at billettsalget hadde vært åpent i 33 minutter og uten at alle artistene var på plass. Uavhentede og refunderte billetter er i salg søndag 19. april.

Deretter er det vel opp til Corona hva som skjer.

Ny dokumentar om Johns siste år

John Lennon og Yoko Ono på gata i New York City, 1980)

Dokumentarfi men «John Lennon: The Final Year» fra Reda Films vil granske musikerlegendens liv i 1980 før han ble tragisk myrdet i en alder av 40 utenfor sitt hjem i Dakota-bygningen i New York City den 8. desember 1980.

I 1980, ti år etter splittelsen av The Beatles, dukket Lennon opp fra en fem års hvilepause fra platebransjen for å gi ut albumet «Double Fantasy», som inneholdt sanger som bl.a. ble komponert under hans tur til Bermuda og sanger skrevet og fremført av kona Yoko Ono. Under innspillingen av albumet spilte han også inn flere sanger, disse ble utgitt på den posthume oppfølgeren «Milk and Honey» i 1984.

90

Den nye dokumentaren vil inneholde aldri tidligere vist arkivmateriale og intervjuer med folk som tilbrakte tid med ham i løpet av året 1980.

Dokumentaren blir produsert av Reda Films Scott L. Reda og Mark L. Reda, og produsenten er Kenneth Womack, en Beatles-forfatter hvis bok «John Lennon 1980: The Final Days in the Life of Beatle John» vil bli utgitt på Lennons bursdag 9. oktober 2020.

Da ville han ha blitt 80 år om han hadde fått leve.

En sjelden norsk tilknytning, John på sykkeltur i Japan i 1979, med reklame for Farris på baldakinen i bakgrunnen

Dagen vil også bli markert på forskjellig vis her hjemme, bl.a. er Beatlesfestivalen på Beitostølen i år lagt til 9. og 10. oktober og det planlegges hyllestkonsert på Rockheim i Trondheim.

Lilla Hurst, co-administrerende direktør i Drive, sa: «Denne banebrytende fi men gir eksklusiv tilgang til mennesker som var en del av John Lennons liv i løpet av det siste året hans og kaster lys over en del av livet hans som ikke tidligere har blitt avslørt.

Vi ble fascinert av denne historien så snart den ble brakt til oss, og vi ser frem til å lansere fi men til innholdsbransjen.»

Mark L. Reda, kreativ direktør for Reda Films la til, «Du tror du kjenner historien til John Lennon, men dette er den bemerkelsesverdige sanne historien til det siste året til Beatle-legenden.»

91

John Lennon og en kidnapping på Mallorca I fjor kom det ut en bok – på spansk - «Vaig veure John Lennon», som forteller om da John og Yoko kom til ferieøya Mallorca for å hente hjem Yokos datter Kyoko, som bodde der sammen med sin far, Anthony Cox, Yokos andre ektemann.

Bàrbara Duran skrev en bok i 2019 om sine undersøkelser om besøket fra Lennon og hans andre kone, Yoko Ono, på østkysten av øya.

«Bokomslaget viser et bilde fra andre gang de besøkte domstolene i Manacor, så de er mer avslappede.»

Det som førte dem dit var den påståtte kidnappingen som begge begikk i en barnehage i Calas de Mallorca (Manacor kommune), hvor de uten tillatelse hentet Kyoko, datteren som Yoko Ono hadde med produsenten Anthony Cox. Paret ble oppsporet i Palma, noe som resulterte i rettsmøter som raskt ble fortalt i nyheter, filmer og forskjellige studier - på Mallorca.

Men det interessante er at Lennon og Ono ikke var på Mallorca ved en tilfeldighet; De kjente øya og området veldig godt.

I to år og etter oppholdet i til Beatles i India i 1968, etablerte komponisten et sterkt bånd med Maharishi Mahesh Yogi, som hadde blitt persona non grata i USA, og etablerte seg andre steder, deriblant på Mallorca.

92

Her ble Lennon gjenforent med guruen og hans nye kone ble også innviet i kursene med meditasjon og levitasjon som Maharishi lærte bort, langt fra kameraer og annen støy på kysten av Mallorca.

John og Yoko ankom Mallorca om kvelden den 19. april 1971. Øyas journalist Miguel Soler fortalte i 2010 om Lennons ankomst.

«Lennon og Yoko kom fra Paris. Jeg dro for å lete etter dem på flyplassen i Palma sammen med den kunstneriske lederen for EMI- Odeón, Rafael Gil. De kom til øya for å delta på noen transcendentale meditasjonskurs undervist av Maharishi Mahesh Yogi,» sier Soler, en av få som levde nært skandalen med paret på øya.

Lennonparet sammen med den språkmektige politimannen Miguel Buñola på Café Formentor

«Jeg tok dem med i baksetet av min Renault Gordini til Melià Mallorca, og på veien ba Lennon oss om å skaffe til veie en båndopptaker. Jeg ga ham min med håp om at når han leverte den tilbake, ville han ha noe innspilt på den.

Hotellets servitriser fortalte meg etterpå at de hørte ham synge noe som ligner på "Imagine" på hotellrommet.

Han har kanskje gitt sangen de siste touchene,» sier han.

Men denne gangen hadde paret ikke landet på øya - slik de gjorde i 1969, i 1970 og i januar 1971 - kun på søken etter den hinduistiske guruen.

Noe annet og rart viste seg da Lennons spurte om å ringe en privatdetektiv.

«Jeg la ikke noen spesiell vekt på det.

Jeg ringte et kontor som var på torget i Spania. Der ser man at de hadde blitt bedt om å finne jenta (Kyoko, født 8. august 1963). Og de klarte det.»

Paret hadde kommet til Mallorca for å lete etter den da syv år gamle jenta, som bodde på Calas de Mallorca sammen med sin far, filmprodusenten Anthony Cox, Onos andre ektemann.

Lennons og ekteparet Cox, samt en til 93

På hotellet registrerte de seg som herr og fru Smith og instruerte personalet om ikke å slippe gjennom telefonoppringninger til rommet, spesielt fra reportere.

Klokken 9 den 21. april dro de til Cala Murada, hvor Onos eks-mann Anthony Cox og kona Melinda deltok på et kurs i transcendental meditasjon.

Det var på kursstedet at barnehagen lå, og paret dro dit og hentet Yokos datter Kyoko som da var syv år gammel. Eierne av barnehagen protesterte, og kontaktet umiddelbart Cox.

Mesteparten av dagen etter tilbragte de på hotellet, og på kvelden dro de til restauranten El Patio i Plaza Gomila for å spise, på denne Han rapporterte bortførelsen til sivilgarden i Porto Colom og tiden et av de mest fasjonable stedene i Palma. alle avganger fra øya ble overvåket.

Det fortelles at de var i godt humør og vennKlokken 15 var Lennon og Ono, med Kyoko, tilbake på Melia lige mot de andre restaurantgjestene, selv da Mallorca, og forlot ikke rommet sitt før to timer senere, da de ble observert av en lokal reporter. politiet ba dem om å komme for å dra på stasjonen for å uttale seg.

Politimannen Miguel Buñola ble hovedoffiser i arrestasjonen etter som han kunne snakke engelsk. Det unge mallorkineren fulgte paret gjennom hele prosessen og hadde til og med kaffe med dem på Café Formentor, hvor Lennon ga autografer til alle som kjente ham igjen.

Deretter han kjørte dem til det som den gang var politistasjonen, i Plaça des Mercat, slik at de kunne få uttalt seg.

Lennon bar Kyoko i armene sine, og et bilde tatt av fotografen Juanet fra avisen Baleares gikk verden rundt.

Påfølgende dag, 22. april krydde det av journalister og fotografer fra media i inn- og utland som var sendt dit for å dekke historien.

Hundrevis av journalister ventet på paret foran hotellet de bodde på. Den britiske visekonsulen, Graham Argyle, tilbød dem derfor sitt hus - på Saragossa Street i Son Rapinya - for natten.

Og det er her Juanma Rieras vitnesbyrd kommer inn, fordi paret sov i sengen hans. «Jeg hadde et rom å dra til med

< Bilde og oppslag fra spansk blad 94

vennene mine i løpet av uken i det huset, som også var fra onkelen min, Toni Peregrín.

Den dagen hadde jeg ikke dratt hjem for jeg hadde vært på utflukt med skolen. Og så kom de til rommet mitt.

De spilte til og med på gitaren min. John signerte med en kniv en tresleiv for meg, som forsvant,» forklarer han.

Dagen etter var det rettshøring på tinghuset i Manacor, der ventet også Cox og kona.

I høringen kom det frem at Cox ikke hadde foreldreretten til datteren, da det ikke var oppnådd enighet under skilsmissesaken som hadde funnet sted på Jomfruøyene.

Lennon og Ono hadde kommet til Mallorca for å forhandle om besøksrettigheter, men Cox hadde nektet å forhandle.

Ono bestemte seg da for å ta datteren sin med seg fra barnehagen, slik at hun i det minste kunne tilbringe en ettermiddag med henne.

Keith Badman skriver i sin bok «The Beatles Diary Volume 2: After The Break-Up 1970-2001» at Yoko hevdet i retten at det var hun som hadde blitt tilkjent foreldreretten i USA da hun og Cox ble skilt.

Etter høringen lytter dommeren til andre bevis bak lukkede dører og bestemmer at Kyoko skal returnere til Cox. Dommeren hadde spurt Kyoko: «Hvilken forelder vil du være sammen med?» Hun svarte: «Pappaen min.» Utenfor tinghuset forteller en tårevåt, men likevel trassig Yoko, til ventende reportere: «Vi vil komme tilbake for henne ... uansett hvor hun er!»

95

John Lennon tok seg også en runde golf på Mallorca.

To dager senere forlot Lennons Mallorca mot kausjon til Paris.

Til slutt ble anklagen mot Lennons, som gikk videre til tinghuset i Manacor, trukket.

Sannsynligvis fordi paret og Cox hadde kommet til enighet.

Cox og familien flyktet til Houston, hans andre kones hjemby, hvor de begge ble evangeliske kristne.

Sent i 1971, da en dommer i Houston beordret Cox å la Yoko besøke Kyoko, flyktet de igjen.

De sluttet seg til en religiøs gruppe kjent som «Church of the Living Word», eller «The Walk» og forsvant sammen med Kyoko – som ble omdøpt Rosemary.

Cox forlot The Walk etter noen år, og i 1978 bodde Cox og Kyoko hos Jesus People USAkommunen i Chicago.

Han tok kontakt med Yoko Ono etter mordet på Lennon i 1980, men oppga ikke hvor de var.

96

Etterpå gikk Ono med på å ikke lenger forsøke å finne Kyoko. Hun skrev da et åpent brev til datteren:

Kjære Kyoko I alle disse årene har det ikke vært en dag jeg ikke har savnet deg. Du er alltid i mitt hjerte.

Imidlertid vil jeg ikke gjøre noe forsøk på å finne deg nå da jeg ønsker å respektere ditt privatliv. Jeg ønsker deg alt godt i verden. Hvis du noen gang ønsker å komme i kontakt med meg, så vit at jeg elsker deg dypt og vil være veldig glad for å høre fra deg. Men du skal ikke føle deg skyldig hvis du velger å ikke nå meg. Du har min respekt, kjærlighet og støtte for alltid.

Kjærlighet, mamma I 1994, da hun var 31 år, tok Kyoko kontakt med Ono og de har vært i nær kontakt siden den gang.

I 2017 ble det lagd en kortfilm på spansk om denne saken, filmen finnes på YouTube og heter «Kyoko».

Den har vunnet pris på filmfestivalen i Malaga.

Det var ikke siste gang en Lennon kom til Mallorca.

Lennons første kone Cynthia bosatte seg på øya i sine siste år, og parets sønn Julian kjøpte seg også et hus i nabolaget, for å være i nærheten av moren.

Cynthia døde på Mallorca i 2015.

>

18. april arrangerte Sean Lennon bursdagsselskap for moren Yoko. Her sitter han ved siden av henne, og på den andre siden er Kyoko. På bildet ser vi ellers kjente fjes som Patti Smith, Jann S. Wenner, Bob Gruen, Cyndi Lauper og Charlotte Kemp Muhl.

97

Radio Vinyl med ren Beatleskanal

Bare Beatles på ny kanal! Hør den fantastiske musikken og de fascinerende historiene om tidenes største band på den nye nettradiokanalen Radio Vinyl – Bare Beatles.

«The Beatles fortsetter å fenge oss fordi om man skal låne øret til denne kanade er alle tings målestokk,» sier Yan len hele dagen, men den er der døgnet Friis. Han er en av stemmene som blir rundt. Så da kan du jo slå den på når å høre mellom perlene fra bandets du har behov for en dose Beatles. rikholdige katalog når radiokanalen Yan Friis er en av dem som kåserer litt lanseres som en søsterkanal til Radio rundt enkelte av sangene, men for det Vinyl. meste er det musikk non stop kan vi vel «De var utrolig allsidige, innovative, og fastslå etter å ha lyttet litt. helt formidable som komponister og Kanalen ble lansert 11. februar 2020, utøvere. The Beatles taler til alle, unge som gamle. De kunne vise deg veien til altså på 56 årsdagen for Beatles’ første evigheten og svaret på livsgåtene i løpet konsert i USA, som fant sted i Washington D.C. eller på av tre minutter.

57-årsdagen for innspillingen av det første albumet, “Please Please Me”.

Logg inn og hør

Den nye kanalen «Bare Beatles» er digital, og går ikke verken “på lufta” på FM eller på DAB.

Du lytter til den enten via Radio Vinyl-appen på telefon eller pad og på internett: www.radioplay.no.

Dagens artister bruker en evighet på ikke å si noen ting».

Det er klart det kan bli litt overdose

For å høre på må du logge inn med din e-postadresse.

God fornøyelse!

98

JOHN LENNON

HYLLES I TRONDHEIM I forbindelse med at John Lennon ville ha fylt 80 år den 9. oktober 2020 har vi gleden av å annonsere at Norwegian Wood • Beatlesklubben i samarbeide med Across The Universe – Beatlesklubben i Trondheim og Rockheim – rockemuseet, vil arrangere hyllestkonsert for John Lennon i Trondheim den dagen.

I forkant feirer jo Ringo Starr 80 år den 7. juli, men han er i full vigør og tar seg av arrangementer på sine bursdager selv.

John Lennon; aktivisten, tegneren, den unike låtskriveren og grunnleggeren av The Beatles – av mange vurdert som det beste og viktigste bandet i rockehistorien, ville blitt 80 år gammel på på fredag 9. oktober 2020.

I den forbindelse planlegger vi å markere dagen med et arrangement på ettermiddagen og en stor konsert på kvelden.

Vi ber alle interesserte om å holde av datoen! Mer info kommer.

99

av John set utgave ik re m e r n e Record Sto et for l k ti u l d e g r e in t s e D rma» Lennons Instant Ka delte John d e m Lennons « e tt e der ril 2020. D r. Vi formo a u r b fe .

6 Day 18. ap dag seen the konto tors «Who has s o n Instagram O o k siden, Yo at også bak eligge i ny miks. for wind?» vil var John hine On)» S ll ilt inn A e (W rma! evet og sp r a k K s t n le b ta s n «In . De edje single ti dager senere.

Lennons tr ut t ost, tok 1970 og git «Vi skrev den til frok 27. januar at iddag». sa Lennon en ut til m d ir Til pressen g i v g den l lunsj, o e Kendall, den opp ti d n li e M a fr da oko Ono, a kommet Y h l l ti a n k s e n n n Tittele , eksma l Paul Cox ti a n k til dem o k e y n m på besø o k o n O g 69.

Lennon o sember 19 e d i Lenk r a m januar, tok i Dan .

7 2 n e d t en ve m var i by ferdigskre o r s a , v n o n e is g r r n Da sa orge Ha ilte inn kt med Ge e og Alan White sp ta n o k n o g, og n tr samme da ector. De p tt S a n il id h P m d me ferdig pptaket ble sangen. O laus Preston, K l ved overdubbinger. så ble Billy gt ti og andre la nia og Voorman Storbritan i mer s s la p te som solgte de fem d te å s r n fø n le n g e fra d Sin n singler SA og ble e U o i n s s v a la p r tredje mplare illion ekse m eatles. n e n n e er av The B m m le d e tidligere m

! a m r a K Instant Den e amerikansk v a utgaven «Instant Karma»singelen <

g:

Besetnin

ar, el-piano okal, El-git V : n o n n itar, piano • John Le Akustisk g : n o is r r Ha r, el-piano • George n: Bassgita n a m r o o • Klaus V gel eston: Or • Billy Pr trommer lapping ite: Piano, h W n r, chimes, k la le a k •A o sv n n u nnsvokaler ans: Bakgr re: Bakgru d n a , • Mal Ev in Kle no, Allen iksing • Yoko O ke med rem

ar og begge h , e n e g n a s v versjoner a ynlig inne remiksede Karma». Mest sanns yere nt elsen en n ta iv s tg In u « le d g e in m nde s dette lba en komme eringen er t frem og ti Den kom ut i remik s d r n r æ o e v n ld r n o a a h h e t De men katalog. ngen. Ifølg ed edition 2020 Ultis t, a s e n o ll v n a ta n s e 0 ik L 0 0 m limit l re av John en av 2 s)». brand new t tilbake ti begynnels a r « å te p g r li e e multitrack v v l m e a a e r tg n r in a ig h r ) set u o s 0 s 1 0 ing Cla ix (from aver (fra 2 mate Rem ene «Work D C senere utg r e le ld m o a inneh sene. S rammet n Lennon» h originalmik Jo s V TV-prog S sangen n U o e n n Th e « til denne ohn L t J e e t im Hero» og k m ø s be d og er glan To gang ops» i En P e h T f «Top O

100

Samarbeidet Norwegian Wood så langt har hatt med Bergen Beat Club er at de arrangerte The Night Before og vorspiel i klubb-lokalene sine på Nøsteboden da Paul McCartney hadde konsert i Bergen i 2016.

22. august har Bergen Beat Club (BBC) leid Grieghallen som er Bergens storstue for innendørs konserter. Anledningen er klubbens 15 års jubileum. Vi lar klubbens formann Jan Berg fortelle litt om Bergen Beat Club og hva som skal skje.

av Jan Berg

jubileer i Bergen Som noen av dere kanskje har fått med seg feirer Bergen 950 års jubileum i 2020. Kommunen har bestemt at feiringen skal skje i bydelene og ikke i Bergen sentrum.

Derfor bestemte vi oss i BBC for å slå på stortrommen.

Vi leide Grieghallen.

I Grieghallen har vi leid Peer Gynt salen der det er plass til 650 mennesker. Ca halvparten av billettene forsvant på årets 3 første klubbkvelder.

Før konserten serverer vi Bergensk fiskesuppe.

Når den er fortært vil 11 av BBC sine grupper spille for oss.

Totalt har Bergen Beat Club hatt besøk av 77 grupper siden 2005 og vi har i dag 54 aktive grupper.

101

Bergen Beat Club er med sine 15 år en relativt ung klubb.

Røttene våre går imidlertid tilbake til 60 tallet da beaten og rocken kom til Bergen og Rolv Wesenlund som representerte plateselskapet Philip kom til Bergen og etablerte BERGEN BEAT. Til sammen kom det ut 17 singler med stempelet BERGEN BEAT og plusser man på det som kom ut på/med Nor Disc, Davy Dean, Human Beings og Ja-Platen teller utgivelsene fra BERGEN BEAT tiden 29 singler som alle ble gitt ut på 60 tallet.

Den gang var det rocken og Rolv Wesenlund som ga oss et spark i ræven. Og det var vel dette sparket som var grunnlaget for at også Bergen Beat Club kom i gang.

Først som en konsert i 2004 som deretter resulterte i dannelsen av Bergen Beat Club i 2005.

Gruppene som skal spille i Grieghallen er HUMAN BEINGS • UB60 • SURPRISE • ECHOES • GERI & THE ATRICS MERSEY TEAM • THE HEART BEATS • PAGE ONE • SHADCASTER LUNICK FIVE og FREE SPIRIT fra Liverpool (endringer kan skje) Når det gjelder Free Spirit fra Liverpool består denne gruppen blant annet av musikere som spilte i Cavern på 60 tallet og flere av dem spiller også på Cavern i dag, en gang i måneden.

Free Spirit består av: • Stu Houghton, lead vocal and acoustic guitar.

• Ste Malney, lead guitar and vocals.

• Brian Kennedy, bass guitar and vocals.

• Ronnie Hodge, drums.

Opphavet til Mersey Cats I dag er disse organisert gjennom en tilsvarende klubb som BBC. Klubben som heter Mersey Cats har i 2020 arrangementer hver uke. Det er en Fundraising organisasjon som ble grunnlagt av de originale Merseybeat-bandene fra 60 tallet.

Pengene de får inn går uavkortet til vanskeligstilte barn i Liverpoolområdet.

Når BBC inviterer band fra denne organisasjonen skyldes det av noen av medlemmene i gamle BERGEN BEAT innledet et samarbeid med Mersey Cats på 90 tallet. Dette har igjen resultert i at grupper fra Bergen spiller i Liverpool og grupper fra Liverpool kommer til Bergen.

102

SISTE SIDE SISTE NYTT Dhani og Olivia Harrison snakket om Dark Horse Records i et nytt intervju med bladet Rolling Stone.

På slutten av intervjuet fi k vi noen hentydninger om hva som kan komme ut fra det gjenopplivede plateselskapet.

Vi hopper rett til slutten: Selskapets arkivforskning har kommet opp med en skattkiste av uutgitt George Harrison-materiale. «Vi har folk som graver gjennom fjell av bånd, og de kommer stadig med noe,» sier Dhani.

«Bokser og esker med dem».

Dette året markerer 50-årsjubileet for «All Things Must Pass», og Dhani og arkivarene hans har avdekket timer med uutgitt materiale og uhørte sanger fra disse øktene. «Mye av det er på bootlegs, men vi har bedre versjoner,» sier Olivia.

«Vi har alle 24-spors opptakene av «All Things Must Pass», og vi fant mange forskjellige ting og studiosnakk.»

Det ser med andre ord ut som det er duket for en 50-års jubileumsutgave av «All Things Must Pass» – med ekstra materiale. Neste år markeres 50-årsjubileet for «Concert for Bangladesh», fulgt i 2023 av 50-årsmarkeringen av «Living in the Material World.»

Hvert av disse prosjektene kan komme i utvidede utgaver, selv om detaljene for dette så langt ikke er utarbeidet.

Dhani sier at det han oftest blir spurt om

av farens fans er mer fra den kontroversielle turnéen George hadde USA i 1974.

Han sier at han har lyttet på båndopptak av alle konsertene og er enig i at faren ikke var i best form stemmemessig, men likevel føler han at showene ga et annet aspekt av George’s musikk. «Stemmen hans er ganske sliten, men etter min mening høres den bra ut,» sier han.

«Den er raspete, og har grus. Du kan høre skjørheten i alle sangene. Det er en annen tilnærming til musikken hans.»

Olivia sier at flere av forestillingene også ble filmet, på scenen og utenfor scenen, og at av dette materialet kan det lages en dokumentar. «Jeg tror det ville være en flott turnéfilm,» sier hun. «Opptakene i kulissene er fantastiske og hysteriske. Det skjer ting bak scenen som ikke foregår lenger. Nå er alt så innøvd og tørt, det motsatte av spontant.»

Kilde: Rolling Stone

Så da gjenstår det å se om det blir noe av en dokumentarfi m av denne turneen.

Vi fikk se noen glimt fra disse filmopptakene i 2011-dokumentaren «George Harrison: Living In The Material World» av Martin Scorcese, og er sultne på mer.

103

Astrid Kirschherr Kirschherr utenfor utenfor Cavern Cavern Club, Club, 1964 1964 Astrid