Norwegian Wood #157

le noe av

t ikke b Albumet de

sang

svane n i s s e l t a e The B

* 9 1 0 2 N E R E M * NR 157 SOM

torien

is Sjokoladeh

0 ĂĽr etter

5 Abbey Road

Cartney

Fire nye Mc

r e m m o S d o G

oen

Trommelog

Paul sine sandaler

INNHOLD 03. Rogers hjørne 06. Presidenten har ordet 10. En ny & 3 gamle fra Paul 14. Gamle numre av Norwegian Wood 15. Made in America Eksportpressinger 18. Made in America Plateomtaler 32. Kommende bøker: • Bildebok fra Sverige og Danmark • Olander • Hei Bestebra 35. Kombinasjonsbilde 36. Hvor møttes John og Paul egentlig?

46. Revolverkonsert

REDAKSJONELT

47. The Beatles sin svanesang

PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen - toralf@norwegianwood.org

62. Protesen til Arne Emil Bredland 64. Hornsey Road

SJEFREDAKTØR: Roger Stormo - roger@norwegianwood.org

66. Albumet det ikke ble noe av

REDAKTØR: Oddvar Ruud - redaksjonen@norwegianwood.org

70. Referat fra vårens møter i

SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug - info@norwegianwood.org

ADRESSER

74. Baby’s In Black 80. Don’t Bother Me – spilt live?

83. Hunter Davies Ekte samlerglede

NETTSTED: www.norwegianwood.org

86. Top Of The Pops dukker opp bit for bit

FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/ beatlesklubben@beatlesklubben ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk - knut@molvik.no LAYOUT: Erik I. Blindheim Pil Media AS - erik@baremeg.no ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media - lotte@pilmedia.no

TAKK TIL

• Yan Friis • Mark Ashworth • Egil Wendelboe Aarø • Svein Sund • Ivar Rømo • Eirik Søreide • Marius Johannessen • James Burning Stevens • Til minne om Svein Sivertsen

Across The Universe

2

90. Historien bak Beatles’ trommelogo 106. Minneplakett i Savile Row

“

REDAKTØREN TAR ORDET Dessverre er Joe Flannery, som skulle ha vært en av gjestene på årets Beatlesfestival på Beitostølen en av dem som har gått bort siden vi ga ut vårnummeret av bladet.

Flannery var forretningspartner med Brian Epstein og hjalp Brian i den tidlige perioden som fersk manager for The Beatles, Brian lot Joe foreta noen av de tidlige bookingene.

Norwegian Wood skal jo helst være et blad med artikler som går litt i dybden og helst skal de være tidløse. Men ting skjer jo, ny viten kommer frem og i dette nummeret har vi derfor pusset opp en av våre gamle artikler og bringer den i ny utgave.

Det dreier seg om hvordan The Beatles-logoen endret seg opp igjennom årene, og da gjerne i takt med at Ringo skaffet seg nye trommesett.

For det var der man kunne observere logoen på sekstitallet, den ble kun sparsommelig benyttet på merchandise og man så den aldri på singler eller LP-plater, bortsett fra når basstromma var avbildet.

Selve varemerket er likevel, takket være den lange T-en kanskje like kjent som logoen til Coca-Cola?

Flannery holdt kontakten med Beatles hele tiden, og skal ha vært en av de siste som snakket med John Lennon i telefonen.

Han døde i slutten av mars, 87 år gammel.

Det er ikke først og fremst her i bladet man skal se etter nyheter. Siden vi kun publiserer bladet kvartalsvis, henviser vi til vårt nettsted, www.norwegianwood.org hvor vi publiserer nytt fra Beatleverdenen regelmessig.

Det har, jeg hadde nær sagt som vanlig, vært noen dødsfall siden sist. Folk som hadde noe med Beatles å gjøre har blitt gamle.

3

En annen viktig person i Beatleshistorien var trommeslageren Johnny «Hutch» Hutchinson fra Liverpoolgruppa «The Big Three».

Hutch vikarierte bak trommene i Beatles ved flere anledninger, bl.a. da Tommy Moore kom for sent til Larry Parnes audition våren 1960 og i overgangen mellom Pete Best og Ringo Starr i august 1962.

Hutch døde 12. april, 79 år gammel.

dager. Mange av dere husker sikkert hvordan Pete Bests mor Mona – populært kalt «Mo» – skaffet seg huset i Hayman’s Green 8, hvor hun senere startet opp kjellerklubben Casbah Club.

Hun pantsatte i 1954 alle sine smykker og satte alle pengene på hesten «Never Say Die». Hesten hadde dårlige odds men vant, og Mo vant så mange penger at hun kunne kjøpe huset.

Men det er også hyggelige nyheter Tor Henning Olsen, primus motor i det eldste norske Beatles coverbandet Det Betales fikk i fjor høst kreft i halsen, og måtte stå over en rekke konserter med bandet. Hans sønn steppet inn og forsterket bandet i denne perioden. Nå er Tor Henning ferdig med behandlingen og erklært kreftfri, noe Det Betales behørig feiret i mai med to konserter på Chat Noir i Oslo med Olsen tilbake på plass. Nye konserter med Det Betales annonseres fortløpende på bandets nettsted og Facebookside.

Har du planer om en Londontur i sommer? Da har vi et tips: En gratis utstilling, «Beatles in Twickenham» er nå åpen i det lokale kunst- og samfunnssenteret i bydelen, «The Exchange».

Utstillingen åpnet 2. mai og vil pågå frem til 16. august 2019. Utstillingsloka-let «The Exchange» drives av St Mary’s Universitet i Twickenham.

Beatles spilte jo inn alle sine filmer i filmstudioene i Twickenham, og også utendørsscener ble filmet i nærområdet.

Fem år senere ønsket hun å åpne en kjellerklubb i huset, for å sysselsette og underholde sønnene Pete og Rory og vennene deres. Bandet George Harrisons spilte i ble booket inn for å spille under åpningen av Casbah, men bandet gikk i oppløsning en stund før dette.

De av dere som har lest Mark Lewisohns bok, «Tune In», husker at forfatteren kartlegger en serie tilfeldigheter som fører til at gruppen kommer seg opp og frem. Nylig publiserte Roag Best en bloggpost som peker på flere tilfeldigheter om gruppens tidlige

For å redde situasjonen hanket George inn sine gamle venner fra den tidligere gruppen The Quarry Men, John og Paul.

4

De hjalp til med å rydde og dekorere kjellerlokalet før åpningen, og sammen med Ken Brown spilte de på åpningskvelden – igjen under navnet The Quarry Men i mangel på noe bedre.

«Freaker du ut nå?» lurte gitaristen Phil på. Roag svarte at han jo syntes det var litt merkelig.

Da peker Phil på et skilt og sier til Roag: «Ser du hva gården her heter?» Roag så vantro på skiltet: «Hamburg Place».

Casbah Club ble som kjent en suksess, og året etter fikk John, Paul, George og det nye medlemmet Stuart tilbud om spillejobb i Hamburg. De rekrutterte Pete Best, som de jo kjente via hans mor, Mo. Og resten er historie.

8

Så «Never Say Die» ble født i stall nr 8 på en gård som het «Hamburg Place» og ble alet opp av John og Paul. Mo veddet på «Never Say Die», kjøpte et hus som var nr 8 hvor hun møtte John og Paul før de dro til et sted kalt Hamburg. Tilfeldighetenes spill er merksnodige saker.

For noen år siden, forteller Roag, skulle Pete Best og bandet hans spille på festivalen «Abbey Road on the River», som fant sted i Louisville, Kentucky.

Det er jo et kjent hestedistrikt og mange kjenner vel til hesteløpet Kentucky Derby.

Ukjent for Pete og Roag så satt det i salen under bandets konsert den familien som hadde alet opp og eid hesten «Never Say Die».

Etter konserten fikk de sendt en beskjed til Pete Best og broren om at de gjerne ville treffes. På grunn av familiens historie med den hesten gikk brødrene med på dette og de møttes bak scenen.

Familien inviterte brødrene Best og bandet med til ranchen dagen etter for å vise de hvor «Never Say Die» hadde blitt født. Dette takket de ja til.

Neste dag ble de vist stallen hvor «Never Say Die» hadde blitt født. Det viste seg at dette var stall nummer 8 – og huset de hadde kjøpt i Hayman’s Green var jo også nummer 8, så det var en artig tilfeldighet.

Når de hørte at Pete Best skulle komme til gården ville også de to guttene som i sin tid hadde alet opp hesten komme og hilse på.

Disse var blitt to distingverte herrer, og det viste seg at de faktisk het John og Paul!

5

I skrivende stund har det foreløpig ikke blitt offentliggjort hvorvidt det kommer til å bli en 50års jubileumsutgave av «Abbey Road»-albumet eller ikke, men i påvente av dette har Svein Sund en stor artikkel om tilblivelsen av albumet inne i dette nummeret.

g e j r e k s n ø a D n e e l l ed orde saommer! g Roger Stormo

PRESIDENTEN HAR ORDET

MAGGIE

MAE

The Beatles’ reise tilbake røttene Oh dirty Maggie Mae they have taken her away And she’ll never walk down Lime Street any more Oh the judge he guilty found her For robbing a homeward bounder That dirty no good robbin’ Maggie Mae To the port of Liverpool There she turned me tool, Two pounds ten a week, that was my pay

06

På The Beatles’ siste albumutgivelse, Let It Be, finner vi en av de særeste innspillingene bandet noen gang gjorde. Sjantien, eller sjømannssangen, «Maggie Mae» avslutter første side med sine 39 sekunder.

24. januar 1969 gjorde The Beatles tre forsøk på å få til sangen, og etter andre forsøk gav de beskjed til Glyn Johns om å gjøre opptak på det neste.

Beklageligvis ble det tredje forsøket ingen suksess, og bare en liten del av sangen ble festet til tapen. Trolig er det bare The Beatles som kunne hatt med et slikt opptak på et album og sluppet unna med det.

I ettertid kan vi kose oss med opptaket og høre hvordan de klovnet og hadde det ok, nesten som i 1957 – selv om de dagene var langt borte.

“Maggie May” var den opprinnelige tittelen på sangen, men The Beatles stavet den “Maggie Mae”. Ettersom det var en tradisjonell sang som ingen hadde opphavsretten til, krediterte de arrangementet til Lennon/McCartney/Harrison/Starkey. På den måten kunne alle fire dele publiseringsinntektene på arrangementet.

«Maggie Mae» ble den siste coversangen The Beatles spilte inn, den første etter «Act Naturally» på albumet «HELP!» i 1965.

Bare 39 sekunder lang, er det kun sangen «Her Majesty» som er kortere (23 sekunder) på noe offisielt Beatlesalbum.

The Quarrymen hadde denne sangen tidlig på sitt repertoar, og den var med i Woolton 6. juli 1957 da den 15 år gamle Paul McCartney møtte John Lennon for første gang.

I september 1956 prøvespilte det Londonbaserte bandet The Vipers Skiffle Group* for George Martin, og lyktes med å få platekontrakt med Parlophone Records. Senere på året lanserte de sin versjon av “Maggie May”. BBC Radio mislikte sangen, og utestengte den på grunn av sitt seksuelle innhold. Det var den versjonen som The Quarrymen spilte under sine konserter.

George Martin kommenterte senere at hans jobbing med «amatørene» i The Vipers Skiffle Group gav han god erfaring og trening i å jobbe med uskolerte, men entusiastiske musikere. Det skulle komme godt med noen år senere ...

Hele musikkprosjektet «Get Back/Let It Be» var en ide om å reise tilbake i tid - til røttene.

På The Beatles’ korte versjon av sangen Maggie Mae viser gruppen tydelig hvor de kom fra og hvor deres røtter var. Aldri før har vi hørt John Lennon synge med så tydelig Liverpool-dialekt (scouse) som her, og det er nesten litt komisk å høre hvor «bredt» han synger ordet Liverpool.

07

Her er teksten The Vipers Skiffle Group og The Quarrymen benyttet:

Now, in the morning I awoke. I was flat and stony broke--no jacket, trousers, waistcoat did I find.

Oh, and when I asked her, “Where?” she said, “My very dear sir, they’re down in Kelly’s pawnshop number nine.”

Oh, Maggie, Maggie May, they have taken her away, and she’ll never walk down Lime Street anymore. Well, that judge he guilty found her for robbin’ a homeward–bounder.

You dirty, robbin’ no good Maggie May.

To the pawnshop I did go--no clothes there did I find, and the police, they took that gal away from me. And the judge he guilty found her for robbin’ a homeward-bounder. She’ll never walk down Lime Street anymore.

Now, I was paid off at the Pool, in the port of Liverpool. Well, three pound ten a week, that was my pay. With a pocket full of tin, I was very soon taken in by a gal with the name of Maggie May.

Oh, Maggie, Maggie May, they have taken her away, and she’ll never walk down Lime Street anymore. Well, that judge he guilty found her for robbin’ a homeward–bounder.

You dirty, robbin’ no good Maggie May.

Now, the first time I saw Maggie, she took my breath away. She was cruising up and down in Canning Place. She had a figure so divine, her voice was so refined--well, being a sailor, I gave chase.

Maggie Mae er en tradisjonell sang, og blir ofte kalt Liverpools uoffisielle bysang. Teksten henter sin historie fra seilskuteperioden, en tid hvor Lime Street var «verdenskjent» for sine puber og prostituerte.

Som med de fleste sangene i denne sjangeren finnes tekstene i mange varianter.

Fortellingen handler om den beryktede horen, Maggie May, som spedde på inntekten ved å rane sine sjømannskunder. Maggie ble anmeldt, dømt og transportert til en britisk straffekoloni.

Det er blitt hevdet at sangen er basert på en sann historie, og at den opprinnelig ble til i perioden da Storbritannia koloniserte Australia og gjorde landet om til en straffe koloni – altså en gang mellom 1788 og 1868.

08

I den tidligste kjente versjonen er hovedpersonen “sjarmerende Nellie Ray”, som kanskje har vært en sann, forvist prostituert og tyv.

Refrenget i denne går som følger: Oh! my charming Nellie Ray They have taken you away You have gone to Van Dieman’s cruel shore For you’ve skinned so many tailors And you’ve robbed so many sailors That we’ll look for you in Peter Street no more

I 2003 fikk Paul McCartney laget en ny versjon av albumet «Let It Be», kalt «Let It Be – Naked». Hensikten med den nye, nakne versjonen var å legge platen nærmere opp til den kunstneriske visjonen som The Beatles opprinnelig hadde med Let It Be-prosjektet.

På denne versjonen var «Maggie Mae» fjernet fra hovedplaten, men med (23 sekunder) på bonusplaten: «Fly On The Wall». Sir Paul likte kanskje ikke Maggie like godt som John?

Også den amerikansk slavesangen «Darling Nellie Gray» fra 1856 har en melodi som minner sterkt om «Maggie May». Refrenget er slik: Oh, my darling Nellie Gray They have taken you away I’ll never see my darling anymore Mye tyder på at denne versjonen har fått ny tekst med nytt innhold, samtidig som den gamle melodien er benyttet videre.

For John Lennon betød sangen mye, og etter bruddet med The Beatles vet vi at han fortsatte å spille den.

Minst to akustiske versjoner er kjent.

Den første fra 1973, og den andre gjort kort tid før han døde i 1980. Det var også Lennon som foreslo å inkludere “Maggie Mae” på “Let It Be” - som en lettere sang, i kontrast til Paul McCartneys “Let It Be”.

I filmen «Pirates of the Caribbean: Dead Men Tell No Tales» med Johnny Depp fra 2017, har Paul McCartney fått en liten rolle hvor han framfører sangen.

Mange artister har spilt inn «vår» versjon av «Maggie May», blant andre The Searchers, The Pogues, The Sinners og The Irish Rovers.

Rod Stewarts store hit med samme navn må ikke forveksles med «vår» Maggie, da hans er en helt annen sang. *I 1999 spilte Paul McCartney inn «The Vipers» sang «No Other Baby» på albumet «Run Devil Run».

09

&

Mer farget vinyl fra McCartney på vei, blant disse en 21-spors versjon av konserten i platebutikken Amoeba Music i Hollywood fra 2007. Utgivelsene kommer også på 180 grams svart vinyl, CD og digitalt.

EN NY TRE GAMLE FRA PAUL

12. juli kommer det et knippe album fra Paul McCartney, og ett av disse er en utvidet versjon av konsertopptakene fra Los Angeles i 2007.

WINGS OVER AMERICA:

Det er sjeldent at et konsertalbum som i tillegg er trippelt finner veien til førsteplassen på Billboards albumliste, men etter å ha reist rundt i USA og slått Beatlesrekorder i publikumsantall, dokumenterte «Wings Over America» lydsiden av noe som kanskje var det mest spektakulære rockeshowet når det gjaldt lyd, lyseffekter og ikke minst eksplosjoner til da. Paul og denne utgaven av Wings spilte på denne turneen for mer enn 600 000 publikummerne i løpet av de 31 konsertene i USA og Canada.

Wings besto foruten Paul av Linda McCartney, Denny Laine, Joe English og Jimmy McCulloch, og dette skulle også bli den eneste nord-Amerikanske turnéen til bandet. Denne og andre utgaver av Wings har spilt i England og Europa, men dette var altså og skulle forbli den eneste Wingsturnéen i USA og Canada.

10

Og Paul hadde ventet, for han hadde hatt en litt røff start på solokarrieren og med Wings, men etter å ha hatt listetoppende album med «Red Rose Speedway», «Band On The Run», «Venus And Mars» og «At The Speed Of Sound» lå Amerika for hans føtter. Dette var jo med andre ord Pauls første USA-turné siden Beatles, og den finnes også utgitt på DVD under tittelen «Rockshow».

forklarte Paul på den tiden. «Han sa til meg, ‘Ja folk overalt ønsker fred – det er vanligvis politikerne som skaper problemer.’ Det virket alltid for meg som at måten Beatlesmusikken ble beundret på i Sovjet understreket dette poenget, at folk verden over har veldig mye til felles. Ved å utgi denne platen eksklusivt i Sovietunionen rekker jeg en freds- og vennskapshånd til det russiske folk.» Choba B CCCP ble utgitt i resten av verden i 1991, etter at Sovjetunionen hadde blitt oppløst.

Også Choba B CCCP har nylig blitt remastret i Abbey Road Studios og sporlisten vil følge den opprinnelige 11-spors russiske utgaven. En litt merkelig beslutning, for en 13-spors utgave ble utgitt som

Turnéen var også innom våre hjemlige trakter allerede før den nådde USA, nærmeste sted man kunne dra fra Norge og se denne utgaven av Wings var på Falkonerteatret i København den 20. og 21. mars 1976. «Wings Over America» ble jo remastret og nyutgitt i 2013 som en del av Paul McCartney Archive Collection serien, så den har ikke trengt noen ny remastring i forbindelse med denne nyutgivelsen.

Amerikanerne har reagert over fargevalget på denne saken, rødt og blått ja vel, men grønt? De ville nok ha foretrukket hvitt, slik at utgivelsen var i overenstemmelse med det amerikanske flagget. Nyutgivelsen både på farget og svart vinyl vil også inneholde den originale souvenirplakaten som medfulgte originalutgivelsen.

andreopplag i Sovjetunionen like etter at 11-sporsversjonen kom ut, og det var også 13-sporsutgaven som ble utgitt i resten av verden i 1991. Hadde det ikke vært fint om de nå endelig kunne ha gitt oss alle de 22 sangene som ble innspilt?

CHOBA B CCCP:

Denne ble innspilt live i studio (tittelen er russisk for «Back In The USSR») og utgitt kun i Sovjetunionen i 1988, som Pauls vennlige gest til russerne under den kalde krigen som hadde pågått i flere tiår på den tiden. Gesten må ha funket eksepsjonelt godt, for snart ble Sovjetunionen oppløst og jernteppet forsvant sammen med Berlinmuren. Sangene ble innspilt over to dager i studio, og musikerne ble plukket fra øverste hylle. Dette var på en måte Pauls svar på John Lennons «Rock’n’Roll» LP fra 1975, der konseptet var å gå tilbake til røttene og spille musikk fra femtitallet som Beatles hadde covret da de startet opp karrieren i Hamburg i 1960. Til sammen 22 sanger ble innspilt, og en av de som ikke kom med på platen var en versjon av The Beatles’ egen «I Saw Her Standing There». Choba B CCCP var et dypt personlig album og en måte å anerkjenne fans som hadde støttet ham og The Beatles siden begynnelsen på. «Da jeg var veldig ung spurte jeg faren min om folk ønsket fred,»

PAUL IS LIVE:

Denne ble i sin tid innspilt under USA- og Australiadelene av det som gikk under tittelen «The New World Tour» i 1993. Det kom også ut en konsertvideo i samme slengen, og der kunne vi se noen av våre norske medlemmer i videoopptak som stammet fra Frankfurt, der Paul holdt et par prøvekonserter i februar som Norwegian Wood arrangerte tur til.

Dette blir en fin anledning for de som kun har denne fra før av på CD til å skaffe seg den flotte vinylutgaven av albumet, som parodierer Beatles’ «Abbey Road»-cover, samtidig som det peker nese til «Paul er død»-teorien. I 1993 var det en kvinnelig filmska11

per som syslet med planer om å lage en film basert på «Paul er død»-teorien, og det var dette som ansporet Paul til å svare med sitt «Paul is live»-album. Filmen ble det derimot aldri noe av. «Paul Is Live» har nylig blitt remastret i Abbey Road Studios og vil utgis i begrenset opplag på farget vinyl.

AMOEBA GIG:

«Amoeba Gig» er den første komplette offisielle plateutgivelsen av Pauls gratis overraskelseskonsert på Hollywoods platebutikk Amoeba Music den 27. juni 2007.

På radio gikk det noen programmer hvor det ble spilt enda flere sanger fra konserten, ti sanger på radioprogrammet «Morning Becomes Eclectic» i Los Angeles i september, men NRK radio P1 sendte faktisk 14 av sangene i november, og ikke nok med det: Nrk la de ut på nettet og lagde en engelskspråklig nettside slik at alle i hele verden kunne laste de ned!

I januar 2010 ble det utgitt en CD fra konserten, «Live in Los Angeles» med 12 spor, og den ble gitt vekk gratis som vedlegg til søndagsavisa til Daily Mail, «Mail on Sunday» i Storbritannia og Irland. Den måtte man selvsagt også få tak i, offisiell er offisiell.

I november 2012 ble de 12 sangene fra Daily Mail - CDen blitt tilgjengeliggjort som nedlastbare mp3-filer til betalende premium-medlemmer av PaulMcCartney.com.

Vi lot oss ikke lokke til å bli premium-medlem av den grunn, vi hadde jo tross alt Daily Mail CDen. Prøveordningen med premium-medlemskap ble senere avviklet.

Men nå kommer det altså en offisiell dobbel-LP på både farget og svart vinyl, samt en I november samme år ga han CD-utgivelse av hele konserten – med ny miks. ut fire sanger fra konserten på en 12-tommers EP. Dermed blir sanger som «The To av disse ble nominert til Grammypris i 2008: «That Was Me» for Beste mannlige popvokalfremføring og «I Saw Her Standing There» for Beste solo rockevokalfremføring.

Long And Winding Road», «I’ll Follow The Sun», «I’ve Got A Feeling», «Calico Skies», «Matchbox» og «Baby Face» tilgjengelig for første gang fra konserten, og i tillegg inkluderer LP et eksklusivt lydprøveopptak av «Coming Up».

Han vant ingen av dem.

12-sporsutgaven fra Mail on Sunday (baksiden).

12

Her er sporliste for Amoeba Gig (LP) A1. Drive My Car A2. Only Mama Knows A3. Dance Tonight A4. C Moon A5. The Long And Winding Road A6. I’ll Follow The Sun B1. Calico Skies B2. That Was Me B3. Blackbird B4. Here Today B5. Back In The USSR B6. Nod Your Head

Amoeba Gig er vel eneste konsert med Paul uten hans faste mann på tangentene, Paul «Wix» Wickens, han var opptatt med en minnekonsert for prinsesse Diana og ble erstattet av David Arch. Sangene på albumet er nylig remikset av Pauls lydtekniker Steve

C1. House Of Wax C2. I’ve Got A Feeling C3. Matchbox C4. Get Back D1. Baby Face D2. Hey Jude D3. Let It Be D4. Lady Madonna D5. I Saw Her Standing There D6. Coming Up [Soundcheck]

Orchard. Tilgjengelig som dobbel-LP på farget vinyl i begrenset opplag (LP1 - klar vinyl, LP2 - gyllenbrun transparent). I tillegg tilgjengelig på CD og 180g svart vinyl. Den blir også tilgjengelig digitalt på strømmetjenester.

13

BEATLES FOR SALE

Gamle numre av Norwegian Wood Alle gamle numre – bortsett fra de fire siste numrene - av Norwegian Wood er tilgjengelig for lesing eller nedlasting på internet, bare gå til denne nettsiden: https://beatlesklubben.blogspot.com/p/bladindeks.html For de av dere som mangler papirutgaver av noen av de gamle numrene har vi nå omsider tatt oss bryet med å rydde på lageret, derfor kan vi nå supplere med de numrene vi har.

Lageret befinner seg nå på vårt trykkeri, Molvik Grafisk i Bergen.

Prisen for tidligere numre er kr 100 per stk for de fire siste numrene, og kr 50 for eldre numre i stort format, samt nr 100 som er i bokform.

Numre i stort format er nr 95 samt alle numre fra nr 124 og frem til i dag.

For numre i lite format tar vi kr 35 per stk.

Porto kommer i tillegg.

Vi har følgende numre på lager: 54, 95, 97, 98, 99, 100, 102, 103, 104, 105, 106, 107, 108, 109, 110, 111, 112, 113, 114, 115, 116, 117, 118, 119, 123, 124, 125, 126, 127, 128, 129, 130, 131, 132, 133, 134, 136, 137, 138, 141, 142, 143, 145, 147, 148, 149, 150, 151, 152, 154.

Bladene kan bestilles ved at du sender en epost til info@norwegianwood.org eller skriver til vår postboksadresse: Norwegian Wood, Postboks 105 Tveita, 0617 OSLO. Da kommer bestillingene til sekretær Bjørn Bjerkeskaug, som videreformidler til lagerførende i Bergen.

Vi sender bladene i posten, og postens portosats kommer i tillegg.

Foto: Mark Seliger

Av Roger Stormo

Beatlesfansen strides om hvorvidt det er de britiske eller amerikanske Beatles-LPene som er de beste, og stort sett holder amerikanerne en knapp på sine lokale.

Det var jo tross alt de platene de vokste opp med, og som dominerte utvalget i amerikanske platebutikker helt frem til 1987. Nå finnes de jo etter hvert også på CD, så den vennskapelige krangelen fortsetter.

Men også vi europeere ble tidlig eksponert for noen av de amerikanske platene.

Dette takket være ikke bare norske sjøfolk som tok med seg plater hjem fra utlandet, men enkelte titler kunne man også kjøpe i norske plateforretninger, i form av eksportpressinger. Her er litt historie rundt eksportpressingene av de amerikanske albumene.

re vt a ne ho s’ Sec p lo le e Par Beat tank å p e d e e om nen », «Thgitt m opa s ro j o w s r t ver g Ne ke u i Eu atlesf re t r k e t o e i in n ksp meth ) ble base ske B lle de e e ede («So s VI» ilitær rikan ei, a g gul s s pre LPer eatle ke m ame ok. N rte o på k s b riti nske og «B ikans å den i en n sva d som v b De erika um» amer ogs vder på de il lan ver a am Alb il de g som er he tgitt ort t utga oen p d on salg t ror, o e Spiz elig u r eks egne dte n rten n t o n c å p nge Bru rin en f t opp vel e stepa p t e e a t p m eren le o tike ykk . Lik da fle r t fat ene b one-e kke t LPer rge, til o i l tit loph den erien s i N rtert r i g s Pa ne t iske il sal ekspo den brit pp t e ble o den dem LPen av disse avia.

15 av ndin Ska

Alle LPene er i stereo, og har CPCSkatalognumre, hvor bokstaven S står for stereo. LPene ble presset opp flere ganger, etter hvert med nyere Parlophone-etiketter i sort og hvitt. Man benyttet seg av de amerikanske masterbåndene, så her er det Dave Dexters ekkopålegg og generelle remiksing, samt duofonisk «falsk» stereo som på USAutgavene. Imidlertid er de britiske utstyrt med laminerte forsider og tilbakebrettede kanter på baksiden og generelt vakrere å se til enn de amerikanske LPene de kopierer.

To pressinger av Second Album

• CPCS 101 er «Something New» • CPCS 103 er «The Beatles’ Second Album» • CPCS 104 er «Beatles VI»

To pressinger av Second Album

Something New på Parlophone UK

Beatles VI

CPCS 102 er med Luis Arcaraz

16

Som de fleste nå sikkert la merke til, mangler det et tall i rekkefølgen her.

Noen mener at CPCS 102 var ment for «Beatles ’65» men utgivelsen ble skrinlagt, kanskje fordi tyskerne presset opp dette albumet, men da med tysk katalognummer.

En britisk samler mener seg å ha en testpressing av «Yesterday and Today» på to ensidige LP-plater med katalognummer CPCS 102, men det passer slett ikke inn tidsmessig, så her må noen bare ha feilnummerert denne testpressingen. Vi har imidlertid svaret, Parlophone CPCS 102 er en britisk eksportpressing fra 1964 av Capitol-LPen «Mexico's Late Great Luis Arcaraz» med innspillinger av den avdøde meksikanske orkesterlederen Luis Arcaraz og hans orkester! Orkesterlederen døde i 1963, og da utga Capitol sin versjon av det meksikanske albumet hans fra 1962.

1970 fikk britene også presset en fjerde amerikansk LP for eksport, «Hey Jude!», men lydmessig er den mye bedre enn den tilsvarende amerikanske, for her gikk man direkte til masterbåndene for å sette sammen LPen i Storbritannia, mens amerikanerne benyttet bånd som var flere generasjoner vekk fra originalmasterne.

Hey Jude! Med utropstegn på eksportutgaven og uten på den senere utgivelsen for hjemmemarkedet.

CPCS 106 er «Hey Jude!». På etiketten står det imidlertid P-CPCS 106. LP-platen med katalognummer CPCS 105 er Parlophones eksportpressing av Capitols «German Christmas» av barnekoret Der Bielefelder Kinderchor, utgitt i 1966.

CPCS 106 «Hey Jude!» er det siste albumet i Parlophones CPCS-serie: fire Beatles-LPer, en meksikaner og et tysk kor med julesanger er altså summa summarum her for den som vil komplettere denne serien!

EMIs avdeling i Holland utga «Something New» med en nederlandskpresset LP med det britiske katalognummeret CPCS 101, og omslaget hentet de rett fra England, det var trykt av Garrod & Lofthouse. Denne LPen ble senere nyutgitt med en ny bakside på omslaget etter at Nederland gikk over til EC-nummersystemet.

midt under «den kalde krigen» og soldater fra flere forskjellige nasjoner var stasjonert i Tyskland. Disse utgavene inkluderte den britiske «Please Please Me» (ZTOX 5550) og amerikanske «The Beatles’ Second Album» (ZTOX 5558). «Second Album» hadde den amerikanske sporlisten, men hadde et coverdesign basert på «Something New».

Det ser ut som om denne pressingen også har funnet veien til norske platebutikker, da en samler kan melde om en Steen&Strøm-etikett på baksiden av et eksemplar. En annen samler kjøpte sitt eksemplar i Tobbens Tobakk i Bergen, Tobben var en luring som hadde importert den fra NATO-basen på Island.

To av de amerikanske LPene ble etter hvert også funnet bra nok til det britiske markedet.

Det dreier seg om «Hey Jude» og «Magical Mystery Tour». Førstnevnte fikk da nytt katalognummer i Storbritannia, og ble omdøpt fra «Hey Jude!» (med utropstegn) til bare «Hey Jude».

Eksportutgaven hadde katalognummer CPCS 106, det nye nummeret ble PCS 7184. Den ble innlemmet i den britiske katalogen i 1979, men ble utelatt da man begynte å utgi de britiske LPene på CD i 1987.

Eller ble den det? Nylig fant vi nemlig en nittitallspressing av denne LPen komplett med strekkode!

«Hey Jude» i nittitallspressing med strekkode.

Tysk Second Album

«Something New» og «Beatles '65» var to amerikanske LPer som tyskerne også presset opp for salg i vanlige platebutikker, og noen av disse dukket også opp i Norge.

«Something New» var den siste tyske Beatles LPen som ble presset opp også i mono. Etter dette var det stereo for alle penga i Tyskland.

Med «Magical Mystery Tour» stiller det seg annerledes, den ble innlemmet i den britiske serien i 1976, ble med videre på CD-utgivelsene og er med i reutgivelsene på vinyl.

Som etterskrift nevner vi bare at flere av de amerikanske LPene også ble utgitt i andre verdensdeler, blant annet Sør- og Mellom-Amerika, Canada, Japan og New Zealand.

Men hvordan var så disse amerikanske platene? Var de bra, og ikke minst, spilte de bra? Var det en god balanse mellom sangene de inneholdt?

Det har Yan Friis en del å si om.

Han tar for seg de fem LPene vi her har snakket om, men som en opptakt: «Meet The Beatles!»

Den kommer man ikke utenom, den er jo to meter bred!

Nederlandsk pressing.

Odeon ZTOX serien ble lagd i Tyskland for distribusjon på utenlandske militærbaser i Tyskland. Dette var

Tysk pressing av Beatles ’65

17

Betraktinger rundt noen av de amerikanske Beatlesalbumene

MEET THE BEATLES Capitol

Utgitt 20. januar 1964 av Yan Friis

Sporliste: Side 1 • «I Want to Hold Your Hand» • «I Saw Her Standing There» «This Boy» • «It Won't Be Long» (Harrison) • «All I've Got to Do» • «All My Loving» Side 2 • «Don't Bother Me» (Harrison) • «Little Child» • «Till There Was You» (Meredith Willson) • «Hold Me Tight» • «I Wanna Be Your Man» • «Not a Second Time»

Da Capitol først reagerte var det med pauker og full hornrekke.

The Beatles ble mer eller mindre spylt inn i bevisstheten til det unge Amerika som gikk der og deppet over President Kennedys død. «I Want To Hold Your Hand» var vitaminsprøyten. Det kolossale startriffet, det taktfaste grunnkompet, nærmest gitarbandversjonen av Motown, den gjøglerglade tostemte vokalen, og ikke minst de smart nedbremsede broene som eksploderte i trippel falsettutbruddet «I can’t hide» som skar hull i himmelen og fikk den unge Bob Dylan til å sette jazzsigaretten i halsen, han trodde de sang «I get high», han fikk visjoner, fire kule karer fra Liverpool hadde brutt seg inn i populærmusikken med et jublende fuck the system, let’s go!

Eller noe sånt.

Låten ble spilt nonstop på omtrent alle radiokanaler døgnet rundt.

Innimellom snudde man platen, og der hadde Capitol plassert en annen forrykende vinner: «I Saw Her Standing There». Man hadde

ikke hørt maken til rå, utemmet, ungdommelig vitalitet siden Elvis ga USA en trøkk 16 i 1956.

USA var ute av kontroll. Capitols tre trinns slagplan funket så det sang. Nå fulgte LP’n «Meet The Beatles», og så kom The Beatles til USA og smadret alle seerrekorder i Ed Sullivan Show.

coverversjoner var eksentrisk og man hadde ingen andre referanser til dette ukjente britiske bandet enn «I Want To Hold Your Hand».

De hadde noe å ta igjen, hvilket de også gjorde i løpet av de neste månedene da Billboards Hot 100 flommet over av Beatles-innspillinger fra 1962 og 1963.

«Meet The Beatles» er uglesett blant oss Europeere. Det var den første av en lang rekke Capitolbastarder som stokket om på låter, tuklet med lyden, tok seg friheter med omslagene og LP-titlene og reduserte totalantallet låter pr. LP fra 14 til 12 eller 11.

Men for å få dem til å kjøpe noe såpass kostbart som en LP i januar 1964 var man nødt til å friste med noe kunden hadde et forhold til.

Enda mer fordi LP-formatet ble brukt på en helt annen måte i USA enn i Storbritannia. Amerikanerne kjøpte LP’er fordi de inneholdt hitsingler, resten var bonus, som oftest fyllstoff av svakere kvalitet.

«Meet The Beatles» er imidlertid ikke det verste tilfellet, man kan til og med både forstå og godta at den ble som den ble. «With The Beatles», som den er bygget på, var et strålende album beregnet på et marked som kjente gruppen.

Det ville neppe hatt samme effekt på et tenårings-Amerika som hoppet på toget et drøyt år for sent.

Albumet var fritt for hits, valget av 18

Åpningen på «Meet The Beatles» er derfor genial, en trippel uppercut i form av begge de kraftfulle sidene på den amerikanske singlen, pluss den dempede, vakkert flerstemte balladen «This Boy» (B-siden i England). Her får altså kjøperen begge låtene som hadde rulet radiobølgene i ukevis pluss

et eksempel på en helt annen (og like sterk) side ved gruppen.

Og samtlige tre låter hadde de skrevet selv. En maktdemonstrasjon.

Så slipper den egentlige «With The Beatles» til. De resterende ni låtene er alle hentet fra den og er plassert i korrekt rekkefølge, bortsett fra at Capitol luket ut alle coverversjonene (med unntak av «Till There Was You») og gjemte dem til neste LP. Det øker opplevelsen av maktdemonstrasjon.

Man hadde ikke hørt om grupper som var i stand til å fylle en hel LP med så sterke egenkomponerte låter. (The Beach Boys hadde fortsatt et stykke vei å gå.) I motsetning til de covertunge britiske «Please Please Me» og «With The Beatles» er «Meet The Beatles» på én låt nær, helt suget av eget bryst.

Det skal albumet ha.

Den fæle reklameskriften på omslaget har fått mye fortjent pepper. At Capitol la blåtoner på Robert Freemans ikoniske sort/hvitt-fotografi lar jeg meg imidlertid ikke opprøre over.

Det er faktisk litt stilig, selv om originalen er å foretrekke.

Vær klar over at «I Want To Hold Your Hand» og «This Boy» ikke ble mikset i stereo før i 1966 (i forbindelse med utgivelsen av «A Collection Of Beatles Oldies But Goldies!», «This Boy» ved en feiltagelse da den først ble forvekslet med «Bad Boy»).

Stereo-utgaven av «Meet The Beatles» leverer derfor de to låtene i falsk stereo (det lyder grusomt). Mono-utgaven inneholder en monomiks av «I Saw Her Standing There» gjort spesielt for det amerikanske markedet.

19

Betraktinger rundt noen av de amerikanske Beatlesalbumene

THE BEATLES’ SECOND ALBUM Capitol

av Yan Friis

Utgitt 10. april 1964 Sporliste: Side 1 • «Roll Over Beethoven» • «Thank You Girl» • «You Really Got a Hold on Me» • «Devil in Her Heart» • «Money (That’s What I Want)» • «You Can’t Do That» (Carl Perkins) Side 2 • «Long Tall Sally» • «I Call Your Name» • «Please Mister Postman» • «I’ll Get You» • «She Loves You

Brian Epstein og EMI var så blendet av muligheten for et gjennombrudd på det enorme og ekstremt prestisjetunge amerikanske markedet at de var villige til å la plateselskapet Capitol slippe unna med mord. Capitol hadde på sin side behandlet de første fremstøtene fra The Beatles arrogant og tilfeldig ved å avslå dem. Materialet havnet dermed for en tid hos mindre og svært uorganiserte selskaper som Vee-Jay og Swan. Capitol couldn’t care less. De regnet med at musikken aldri kom til å selge uansett. Da det store drønnet kom i januar 1964, i kjølvannet av Capitols imponerende velsmurte PR-kampanje, brøt kaoset løs.

I Capitols ideelle verden skulle The Beatles’ gjennombrudd fortone seg som en tre-trinns blitzkriegrakett, først singlen «I Want To Hold Your Hand», deretter LP’n «Meet The Beatles», så Ed Sullivan Show, og bang! Det ble imidlertid både BANG! og KABOOM! De hadde selvfølgelig ingen anelse om at det amerikanske tenårings-

markedet var like sulteforet på alt The Beatles representerte som en innelåst nymfoman er på sex.

Plutselig sto man overfor et pandemonium verden aldri hadde sett maken til. Begivenhetene var ute av kontroll.

Til sin tennerskjærende forbitrelse opplevde Capitol nå at de ikke hadde gullguttene for seg selv. De ble hjemsøkt av sine egne flåsete vurderinger fra 1963. Vee-Jay satt fortsatt på innspillingene fra «Please Please Me»-albumet, Swan hadde rettighetene til «She Loves You»-singlen. Og plutselig var den nøye planlagte tretrinns-raketten omgitt av rene nyttårsfyrverkeriet. Vee-Jay kastet sin versjon av «Please Please Me»-albumet («Introducing … The Beatles») ut på markedet bare en uke etter «Meet The Beatles», og så ble det spyttet ut singler med mitraljøsehastighet på Vee-Jay og på selskapets underbruk Tollie – og dessuten våknet Swans «She Loves You» til live igjen.

Ved ukeslutt 4. april 1964 okku20

perte The Beatles de fem øverste plassene på Billboards Hot 100, og bare to av disse fem var på Capitol-etiketten. Selvfølgelig enormt forstyrrende for selskapets nye totrinnsrakett «Can’t Buy Me Love» og «The Beatles’ Second Album» (en utrolig misvisende tittel, man lot som om Vee-Jays «Introducing … The Beatles» ikke fantes).

Capitols jurister kjempet som løver for å stenge Vee-Jays kraner, og de klarte det også til slutt, men det tok sin tid, og skaden var allerede gjort. At The Beatles overlevde denne ekstreme overeksponeringen sier mye om kvaliteten på musikken, men kanskje like mye om et stagnert marked som skrek etter noe nytt og annerledes. The Beatles hverken lød eller så ut som noen andre, de sprutet ungdom og livsglede inn i et gammelmodig, erkereaksjonært samfunn som fortsatt bar sørgebind etter skuddene i Dallas, 22. november 1963.

The Beatles var øksen som kappet trossen. The Beatles var friheten

og fremtiden. Tenåringene ble en verdensmakt.

Virvaret av Vee-Jay, Tollie og Swan-utgivelser i disse vintermånedene skyldtes ene og alene at Capitol hadde skutt seg selv i foten i 1963. Men de bidro etter hvert selv også med en tett og omdiskutert utgivelsespolitikk. Selskapet ignorerte gruppens policy med nøye utporsjonerte singler og to LP’er i året. Capitol kappet ned antallet låter fra de opprinnelige britiske LP’ne, omrokkerte rekkefølgen og pakket resultatet inn i helt andre omslag med helt andre titler. Ved å redusere antall låter pr. LP og ved å inkludere singler som ikke var på de britiske LP’ne fikk de flere album ut av det samme materialet. For dem med stereo-anlegg ble det ekstra surt fordi man mikset singlekuttene fra mono til falsk stereo (det fantes ikke tilgjengelige stereomikser), og om ikke det var nok så tillot de seg også – det første året – å legge ekstra ekko på George Martins stereomikser. Det siste er særlig tydelig på «The Beatles’ Second Album».

Man kan si mye stygt om Capitols fremgangsmåte, men man må huske at hverken Epstein eller EMI forsøkte å stoppe dem.

«Meet The Beatles» var ingen katastrofe, det skal innrømmes.

Faktisk snarere tvert imot. Som introduksjon til gruppen i et marked som ikke kjente dem er albumet klart å foretrekke for den singlefrie «With The Beatles». Man fjernet alle coverlåtene bortsett fra «Till There Was You» fra den britiske originalen, beholdt alle de åtte egenkomponerte innslagene og fylte på med «I Want To Hold Your Hand», «This Boy» (B-siden i Storbritannia) og «I Saw Her Standing There» (B-siden i USA). Resultatet ble en mektig demonstrasjon av gruppens allsidighet både som opphavsmenn

og utøvere. Stilmessig berørte den alle basene – fra forrykende rock’n’roll via farvesprakende gladpop til lekre ballader. Ingen grupper eller enkeltartister hadde levert maken til kvalitetsbombe i populærmusikkens historie. «Meet The Beatles» var en genistrek fra Capitol.

Hva så med oppfølgeren som dukket opp bare tre måneder senere?

Vel, «The Beatles’ Second Album» er bygget rundt restlageret fra «With The Beatles», altså coverlåtene. Det er jo i utgangspunktet en svekkelse da coverlåtene hadde funksjon som fyllkalk på gruppens britiske LP’er. Men da vi samtidig vet at The Beatles aldri planket andres låter, men gikk inn i dem med respekt, høy intensitet og en enorm hunger etter å gjøre dem til sine egne, sto ikke coverlåtene noe særlig tilbake for deres egne originaler. Det handlet mer om en forflytning av tyngdepunktet. De fleste coverlåtene var gamle kjente fra deres tid som knallhardt arbeidende liveband i bl.a. Hamburg.

De kunne låtene ut og inn. «Twist And Shout» fra debutalbumet er for eksempel spilt inn live, og det er første tagning.

Når The Beatles spilte coverlåter fremsto de altså mye nærmere den rock’n’rollen de var flasket opp med enn når de utarbeidet sine egne låter i det som skulle bli deres laboratorium, platestudioet.

Ergo kan man si at deres best løste coverinnspillinger gir det mest autentiske bildet av hvordan de låt før de ble allemannseie og ikke kunne vise seg på åpen gate. Det er en smittende jubel og rå kraft i innspillingene som er umulig å motstå.

«The Beatles’ Second Album» er altså egentlig ikke så dumt som man kunne fryktet. Igjen har Capitol, sikkert ikke tilsiktet, gjort en smart manøver. Albumet skiller seg tydelig fra «Meet The Bea21

tles», det presenterer i langt større grad rockebandet The Beatles.

Det er ingen hvileskjær her, ingen McCartney-ballader. Tidvis går det så forrykende for seg at man får lyst til å bælme brennevin og riste på snabelskapet. «The Beatles’ Second Album» er en farligere plate enn «Meet The Beatles», her får endelig den amerikanske foreldregenerasjonen sine bange anelser bekreftet: De høflige engelske guttene med den rare aksenten er bare en sjarmerende fasade, i virkeligheten er de en bande primitive kåtinger som er kommet for å ta døtrene deres, døtre som det er blitt umulige å snakke til og som tisser i buksene sine bare de ser snurten av det firehodede trollet på TV. Ti sekunder inn i «Long Tall Sally» (som var en ny innspilling, ikke utgitt i Europa ennå) begynte en og annen far å lade revolveren.

The Beatles omgjør Little Richards allerede rystende suggestive lurverier til et skamløst raut etter fitte, og det plassert i et komp så vilt, så forrykende, så brennende, så på grensen til å gå av hengslene at innspillingen står igjen som den definitive definisjonen av pubertetens forplantningsrus.

Og dette sunget av den samme mannen som smilte kokett til TV-Amerika og sukket «Till There Was You». Beatles farlige? You bet! The Rolling Stones var ikke i nærheten engang. Sleng også John Lennons like testosteron-omtåkede rop etter penger og frihet i «Money» i potten, og les mellom linjene. Han er ute etter fitte, han også.

Felles for de to nevnte innspillingene er at de ikke bare overgår, men omdefinerer originalene.

Det må ha kommet som et sjokk på amerikanerne at gruppen ikke bare leverte en egenproduksjon de ikke hadde hørt maken til, men også tuklet med deres eget

arvesølv og gjorde det farligere.

Det stoppet ikke med de nevnte eksemplene heller. Deres tolkning av Smokey Robinsons «You Really Got A Hold On Me» var så fremragende at opphavsmannen omtalte den med en blanding av beundring og begeistring. Folk er mer delt i vurderingen av «Please Mr. Postman». I Marvelettes’ hender et av de ypperste eksemplene på tidlig 60-talls jentegruppe-pop.

The Beatles blåste låten opp til et formidabelt ekkokammer av lyd i Phil Spectors nabolag, callresponse koringen vasker som brottsjøer av jamrende hysteri over en usedvanlig oppkavet John Lennon som styrer rabalderet med stemmebånd av stål. «Please Mr. Postman» er en vanvittig smittende jubelinnspilling, den eksploderer gjennom høyttalerne og slakker ikke av et sekund før det er over. John Lennon virker ikke det spor lei seg over brevet han aldri får, tvert imot, han bobler over av triumferende fryd. Beatles’ beste coverlåt etter «Twist And Shout».

Og tenke seg til at den endte som B-side på «Roll Over Beethoven» i Norge (og Canada)!

Nevnte «Roll Over Beethoven» danker ikke ut Berrys original, men den er bedre produsert, har noe av den samme lydfloden som «Please Mr. Postman» og omgjør opphavsmannens feiring av rock’n’rollen til en solid og oppdatert manifestasjon av den nye bekymringsløse og livsbejaende tenåringspopen. At George beholder sin Liverpool-dialekt øker innspillingens egenart. Samme George får den tvilsomme æren av å dra gruppen gjennom den egentlig teite og middelmådige «Devil In Her Heart». Albumets eneste svake innslag. Hvorfor de valgte å bruke tid på denne marginale Donays-innspillingen er fortsatt et mysterium.

Som man ser er det såkalte «fyllkalket» fra «With The Beatles» (pluss «Long Tall Sally») i virkeligheten en triumfferd tvers igjennom amerikanernes egen bakhave. Høyt oppe, tidvis eksplosivt, temposterkt, forrykende.

Det skulle noe til å matche dette.

Gruppen gjorde det utmerket på den britiske «With The Beatles», men Capitol kunne jo ikke bruke de låtene, så de måtte gjøre noen grep. Ved å gå for låter med noe av det samme trøkket som preger coverlåtene oppnådde Capitol å skape et album med et helt annet fokus enn nevnte «With The Beatles» som formidlet frisk allsidighet og sprudlende variasjon. «The Beatles’ Second Album» holder skarpere fokus på røttene, det amerikanske utgangspunktet, coverlåtene har altså en helt annen og tydelig betonet funksjon, de styrer opplevelsen også fordi de er i flertall. Capitol skapte altså en LP som uten at de var klar over det endte som en ypperlig feiring av gruppens musikalske røtter, både 50-talls rocken og den noe ferskere sorte soulpop’en som særlig ble skapt av det Detroit-baserte Motown-selskapet.

Man kan selvfølgelig innvende at «She Loves You», «Thank You Girl» og «I’ll Get You» er mer ultra-Beatles enn rock’n’roll og Motown. Førstnevnte har imidlertid et driv som ikke står tilbake for «Please Mr. Postman», og de to sistnevnte har mange sorte jentegruppe-gener selv om de ikke er like iørefallende som på coverlåtene. De medvirker dessuten til å løse opp helhetsinntrykket og gi sluttresultatet The Beatles’ umiskjennelige fingeravtrykk. Den tostemte «I’ll Get You» er et fantastisk sjarmtroll og et av de første eksemplene på hvor godt sangerne John og Paul passet sammen. Du hører at de liker lyden av hveran22

dres stemmer. Å kunne gjemme noe slikt på en single B-side vitner om luksus. Man kan ikke holde mot Capitol at de klasket den inn på en LP. De to siste originalene er to usedvanlig skarpe Lennon-vinnere, «I Call Your Name» (en ny innspilling, ikke utgitt i Europa ennå) og «You Can’t Do That» (B-siden på den da ferske «Can’t Buy Me Love»). Ingen av dem utløser tanker om 50-tall eller Motown, snarere er de tidlige eksempler på det man senere skulle kalle rock (i motsetning til pop). De er harde, de holder et brutalt driv, gitarene har en skarp og kimende klang og Lennon styrer dem med denne unike stemmen som gjorde ham til den beste rock’n’roll-vokalisten verden har hørt. De peker begge fremover, hver på sin måte, og har et fellestrekk i selve grunnkompet. «I Call Your Name» leverer et av de første eksemplene på hvit ska i broen hvor taktmarkeringene plutselig veksler fra onbeat til offbeat. Hør selv. Lennon var umåtelig stolt av denne detaljen i senere intervjuer. «You Can’t Do That» er på sin side hard og kompromissløs med en aggressiv og maktsyk Lennon-tekst sydende full av sjalusi og trusler. Dette var ikke noe holde i hånden dill-dall, dette var ekte saker, og det blåste bakoversveis på lytteren. Godt hjulpet av sveiseflammen av et kor og en gitarsolo som kunne åpnet hermetikkbokser. Det er en sterkere låt enn Pauls «Can’t Buy Me Love», men den var nok for virkelig og sinna til at man våget A-side status.

Disse to låtene er sammen med «Long Tall Sally», «Money» og «Please Mr. Postman» albumets nøkkelkutt. Man får rockebandet The Beatles midt i trynet. Det er hardt, det er fartsfylt, det er

fordømt godt arrangert og spilt, og det får konkurrentene til å forsvinne i bakspeilet.

Stereo-utgaven av albumet er interessant. Capitol smurte godt med ekko på alle kuttene som de hadde ekte stereomikser til. Det blåser opp sounden på låtene ytterligere. Jeg vil absolutt ikke si at det forbedrer lytteropplevelsen. Men jeg synes likevel det er ganske stilig og veldig fascinerende. Verre er det med single-kuttene som de ikke hadde stereomastere til, altså «I’ll Get You» og «She Loves You», som blir utsatt for grusom falsk stereo, diskant i den ene kanalen, bass i den andre og en lett forsinkelse mellom signalene.

«Thank You Girl» fremstår i en unik stereomiks med ekstra munnspillstrofer.

Monoversjonen har også noen unike innslag da flere av stereomiksene med ekko ble klappet sammen fra to til én kanal, og dermed oppsto «nye» monomikser som skilte seg fra de britiske originalene.

Min dom over denne bastarden er at den faktisk, akkurat som «Meet The Beatles», er verdt å ha. Den spiller vanvittig godt, og de to albumene utfyller hverandre, de forteller to sider av den samme historien. Dessuten hadde albumet kjempemange bilder av gruppen på forsiden, noe jeg definitivt syntes var stilig da jeg lånte albumet av min amerikanske venn og nabo i Bærum, Junior, afroamerikaneren som likte The Beach Boys.

23

Betraktinger rundt noen av de amerikanske Beatlesalbumene

TEUTONISK HÆRVERK

SOMETHING NEW Capitol

Utgitt 20. juli 1964 av Yan Friis

Sporliste: Side 1 • «I’ll Cry Instead» • «Things We Said Today» • «Any Time at All» • «When I Get Home» • «Slow Down» (Larry Williams) • «Matchbox» (Carl Perkins) Side 2 • «Tell Me Why» • «And I Love Her» • «I’m Happy Just to Dance with You» • «If I Fell» • «Komm, Gib Mir Deine Hand» (Lennon/McCartney/ Nicholas/Heller)

The Beatles var plutselig det heteste produktet som hadde rammet nasjonen siden seksløperen, med her var Capitol utmanøvrert og måtte sitte og se på mens soundtracket føk til topps og ble der i 14 uker.

Albumet ble utgitt allerede i slutten av juni, en og en halv måned før filmen hadde premiere i USA.

Brian Epstein var et par nummer for liten for USA. Blant de mange underlige avtalene han inngikk kommer soundtrack-dealen med United Artists og Capitol ganske høyt. Riktignok kan Capitol skylde seg selv mest av alt, for avtalen ble inngått høsten 1963, og selskapet hadde til da vært svært uvillige til å benytte seg av sin førsterett på Beatles-utgivelser i USA. Epstein ville inn på det amerikanske markedet, og United Artists ga ham den muligheten. Selskapet fikk enerett på soundtracket i USA. Noen måneder senere hadde Capitol-pipen fått en annen lyd.

United Artists hadde imidlertid ikke rett til å gi ut singler fra albumet. Det var Capitols bord. I en blodrus av hevngjerrighet gikk de til det skritt å gi ut “A Hard Day’s Night”/”I Should Have Known Better”, “And I Love Her”/”If I Fell” og “I’ll Cry Instead”/”I’m Happy

24

Just To Dance With You” med bare få ukers mellomrom, noe som resulterte i beskjedne listeplasseringer for de to sistnevnte, gjort enda mer flokete ved at de fulgte opp med enda en single, “Slow Down/”Matchbox” (de gjenværende kuttene fra den britiske “Long Tall Sally”-EP’en; tittelkuttet og “I Call Your Name” ble brukt på Capitols “The Beatles’ Second Album”).

Dessuten hadde Capitol etter hvert fått ut sitt “A Hard Day’s Night”album, “Something New”.

Amerikanerne druknet altså i Beatles-produkter sommeren og sensommeren 1964. Men totalt upå-

virket av Capitols påfunn fortsatte United Artists’ “soundtrack” å selge, jevnt og trutt, og mye mer enn “Something New”.

“Something New” kom en måned etter United Artists “A Hard Day’s Night” og måtte kles opp på en måte som gjorde at man ikke oppfattet det som et soundtrack. Resultatet er et av de mindre attraktive innslagene i den pussige amerikanske Beatles-katalogen. Live-fotografiet fra Ed Sullivan Show i februar 1964 gir et ganske misvisende og også utdatert signal (ting forandret seg fort på 60-tallet). Albumet er bygget på den britiske versjonen av “A Hard Day’s Night” som plasserte filmsangene på side 1 og de frittstående innslagene på side 2. “Something New” reverserer oppsettet, men utelater “A Hard Day’s Night” (som faktisk ikke kom på Capitol-LP i USA før i 1973), “I Should Have Known Better” og “Can’t Buy Me Love” fra filmen og “I’ll Be Back” og “You Can’t Do That” fra den britiske LP’ns side 2.

Det gir åtte av 13 låter fra den britiske originalen (eller fem av åtte fra United Artists-utgaven). Dette fylles så ut med før nevnte “Slow Down” og “Matchbox” (fra “Long Tall Sally”-EP’n) og ubegripelig nok, den tyske versjonen av “I Want To Hold Your Hand”: “Komm, gib mir deine hand”, som låter som et åpent sår i dette selskapet. Hvor hadde Capitol hjernene sine da de valgte valgte bort “I’ll Be Back” til fordel for den?

Som deal var “Something New” nærmest svindel. Bare å kalle en

LP “Something New” når den inneholder fem kutt gitt ut på LP bare en måned tidligere (og som fortsatt toppet listen da denne kom ut) er frekt nok i seg selv. Av de seks gjenstående var tre ute på single (inkludert den tyske katastrofen). Da gjenstår bare tre nye kutt, “Things We Said Today”, Anytime At All” og “When I Get Home”. “A Couple Of New Songs and Lots That You Already Have” ville vært en mer dekkende tittel.

Har man vært slem kan man også koste på seg å være snill. Det er et ubestridelig faktum at “Something New” – bortsett fra sin fryktelige finale – spiller utmerket. Det er også godt mulig at Capitol i henhold til United Artists-kontrakten rett og slett ikke hadde anledning til å inkludere låten “A Hard Day’s Night”.

Albumet åpner lett ustøtt med det svakeste kuttet fra den britiske “A Hard Day’s Night”: Den hvispende raske country-balladen “I’ll Cry Instead”. Egentlig skrevet for sekvensen hvor gruppen leker ute på en eng. Regissør Richard Lester refuserte låten som han mente var alt for veik og brukte “Can’t Buy Me Love” i stedet. Det forklarer i hvert fall hvorfor den er inkludert på United Artists’ soundtrack, den var opprinnelig en del av filmmusikken.

Resten av side 1 er en nytelse.

“Things We Said Today” hadde en stund dobbel A-side status (med “A Hard Day’s Night”) i England og ble degradert til B-side først etter at prøvepressingene var ute. En av Pauls sterkeste låter. “Anytime At All” med sitt pistolskudd av en åpning er også knallsterkt hitmateriale og kunne meget lett blitt en fullblods Beatles-single. “When I Get Home” er skarp, brutal, slamrende herlig Lennon, men litt for lik “You Can’t Do That” til at man husker å ære den.

Siden avsluttes med de to svakeste låtene fra “Long Tall Sally”-EP’en (som for øvrig er fra samme sessions som “A Hard Day’s Night”albumet): Ringos ikke helt trover25

dige reise gjennom Carl Perkins’ “Matchbox”, og gruppens stakkato og trå versjon av Larry Williams “Slow Down”.

Side 2 leverer fire låter fra soundtracket på rad: Den fantastisk svingende “Tell Me Why”, Pauls måneblå og usedvanlig vakre “And I Love Her”, Johns gave til George, “I’m Happy Just To Dance With You” hvis styrke er Johns lynraskt skramlende rytmegitar og hans og Pauls yre korstikk. Endelig “If I Fell”, kanskje det fineste eksemplet av dem alle på hvor godt John og Pauls stemmer passet sammen, det er fortsatt umulig å avgjøre hvem av dem som synger melodien og hvem som synger harmonien. Det er hellige minutter. Derfor er det utilgivelig at Capitol avrunder albumet med den teutoniske massakren av “I Want To Hold Your Hand”. Det finnes ikke noe forsvar for hærverket. At “Komm, gib mir deine hand” hadde aldri vært utgitt på LP før er ikke noe argument. Det hadde ikke “Sie liebt dich” heller, og den ble klokelig holdt unna.

I ni uker måtte dette albumet tåle ydmykelsen å ligge på 2. plass på Billboard-listen bak United Artists “A hard Day’s Night”. 1. plass nådde det aldri.

Men vær klar over at monoversjonen av “Something New” inneholder flere mikser som er unike for dette albumet, og at stereo-versjonen var første gang amerikanerne fikk høre de fem kuttene som også er på soundtracket i ekte stereo (United Artists-utgaven er i elektronisk juksestereo).

Betraktinger rundt noen av de amerikanske Beatlesalbumene

BEATLES ’65 Capitol

Utgitt 15. desember 1964 Sporliste: av Yan Friis

Side 1 • «No Reply» • «I’m a Loser» • «Baby’s in Black» • «Rock and Roll Music» (Chuck Berry) • «I’ll Follow the Sun» • «Mr. Moonlight» (Roy Lee Johnson) Side 2 • «Honey Don’t» (Carl Perkins) • «I’ll Be Back» • «She’s a Woman» • «I Feel Fine» • «Everybody’s Trying to Be My Baby» (Perkins)

Capitol i USA fornektet seg ikke.

De kunne ikke la «Beatles For Sale» i fred, heller. Ikke en gang det flotte forsidefotografiet.

Da de endelig brukte «Beatles For Sale»-coveret, valgte de det dumme baksidefotoet som er skjemmet av den tidsprimitive svar på Photoshop og limte det utenpå «The Early Beatles», Capitols forsinkede versjon av «Please Please Me«.

Deres versjon av «Beatles For Sale» heter «Beatles ‘65», en tittel uten skumle sideveier.

Den er pyntet med fire motiver fra Robert Whitakers fotosession med gruppen i oktober 1964 (9. oktober og Johns fødselsdag til og med om jeg husker riktig).

Fire stills som skal representere årstidene. Paraplyvinteren i England sjefer over vår, sommer og høst.

Fine bilder i et blad, i en bok eller i en kalender, men no match for

Robert Freemans lekre omslagsfoto på «Beatles For Sale».

Det er imidlertid ikke coveret som er det største ankepunktet mot «Beatles ‘65».

Det er selvfølgelig skamklippingen. Siden 1 er nesten identisk med den britiske originalen, man har bare fjernet det syvende sporet, «Kansas City».

Over på side 2 bryter anarkiet løs.

Her er bare to låter igjen av de syv fra originalen: Carl Perkinskomposisjonene «Honey Don’t» og «Everybody’s Trying To Be My Baby».

Den ansvarlige hos Capitol må ha fått et drypp. Så hva sper de på med? Jo, «I’ll Be Back», som de hadde til overs etter å ha skamklipt britenes «A Hard Day’s Night» pluss begge sidene på den nye singlen, «I Feel Fine» og «She’s A Woman».

Tre sterke kort som gjør at George og Ringo ikke blir latt helt i stikken på side 2.

26

Den deilig akustiske «I’ll Be Back» med sine herlige vokalharmonier kunne forsåvidt vært et «Beatles For Sale»-kutt. « I Feel Fine» er simpelthen befriende glad og rett i øret, og Pauls rått tilhugde «She’s A Woman» med sin metalliske offbeat rytmegitar og rullende bass er en av disse briljante B-sidene som gruppen ubesværet rystet ut av ermet.

Men Capitol ødelegger hele rigget på albumet, du får en annerledes og betydelig mer kortspilt lytteropplevelse.

Kjøperne av stereo-versjonen fikk seg ytterligere en på nebbet da hverken «I Feel Fine» eller «She’s A Woman» forelå i stereomiks, det var jo en single, ergo laget man falsk stereo av dem (diskant i en kanal, bass i den andre + romklang galore - o lidelse!).

Trenger man «Beatles ‘65»?

Selvfølgelig ikke. Bortsett fra at det er en Beatles-LP, og dem trenger man.

Seks låter ble altså fjernet: «Kansas City», «Eight Day’s A Week», «Words Of Love», «Every Little Thing», «I Don’t Want To Spoil The Party» og «What You’re Doing». Snakk om å ha hjernen hengende ute i entreen i en bærepose fra Meny.

Betraktinger rundt noen av de amerikanske Beatlesalbumene

BEATLES VI Capitol

Utgitt 14. juni 1965 Sporliste: av Yan Friis

Side 1 • «Kansas City»/«Hey-Hey-HeyHey!» (Jerry Leiber, Mike Stoller/ Richard Penniman) • «Eight Days a Week» • «You Like Me Too Much» (George Harrison) • «Bad Boy» (Larry Williams) • «I Don’t Want to Spoil the Party» • «Words of Love» (Buddy Holly) Side 2 • «What You’re Doing» • «Yes It Is» • «Dizzy Miss Lizzy» (Williams) • «Tell Me What You See» • «Every Little Thing»

Først og fremst interessant fordi det var her «Bad Boy» ble presentert for verden. Låten ble ikke utgitt i England før et og et halvt år senere.

Våren 1965 mente Capitol tiden

var inne for et nytt album. Men akk, de manglet låter.

De seks innspillingene som de hadde holdt igjen fra «Beatles For Sale» trengte forsterkninger.

27

Selskapet ønsket tilgang til de ferske opptakene som var tiltenkt «Help!».

The Beatles ga dem «You Like Me Too Much» og «Tell Me What You See». «Ticket To Ride» var det

Much» som et sjarmtroll med klønete tekst. Igjen er elpianoet på ferde.

Hadde dette albumet kommet ut samtidig i England (og Norge) ville man fort hørt at et annerledes Beatles var på gang. De hadde funnet en ny lyd (igjen).

Amerikanerne merket ikke det i og med at de fire nye var rørt ut med seks fra «Beatles For Sale» (fire av disse hadde amerikanerne aldri hørt, og to av dem hadde de bare hørt på single) og en britisk single B-side, «Yes It Is».

For amerikanerne er “Beatles VI” et kjært sommerminne. For oss er det en kuriositet.

ikke snakk om å gi fra seg da den jo var sentral på det kommende soundtracket, men Capitol tok B-siden «Yes It Is» og mikset den i falsk stereo.

Fortsatt manglet det låter. The Beatles lot seg presse og gikk i studio 10. mai 1965 og spilte inn to Larry Williams-låter, «Dizzy Miss Lizzy» og «Bad Boy». To Larry Williams?

Antagelig for å gjøre godt igjen raseringen av «Slow Down» året før.

Coverbildet ble hentet fra en fotoserie tatt 9. oktober 1964 (på Johns fødselsdag). Alt ble klappet sammen i en sånn hast at man ikke engang hadde rekkefølgen klar da coveret ble trykket. Det var som en besk kommentar til denne utgivelsespolitikken at The Beatles leverte det legendariske bildet til butcher-coveret i 1966.

Men det skal albumet ha at fire låter får sin verdenspremiere her. «Bad Boy» er forrykende, en knallversjon levert av rock’n’rollgruppen The Beatles, og ikke minst rock’n’roll-vokalisten John Lennon.

«Dizzy Miss Lizzy» har jeg aldri vært glad i, men innrømmer at jeg liker den bedre nå enn da. Beatles leverer også her, det er bare det at de evinnelige gjentagelsene av gitarriffet går meg på nervene, det lyder som en elektrisk kjeftesmelle.

(Sjekk versjonen på «Hollywood Bowl», den er overlegen, et heavy metal hjernebrak!) Ikke er jeg glad i det elektriske pianoet heller som ligger og vugger under heller, men det skyldes mer gruppens overforbruk av instrumentet på «Help!»albumet. «Tell Me What You See» er en ganske godt sammenskrudd lettvekter, John og Paul i skarp duett avløst av enkelte melankolske solostrofer fra Paul. Elpianoet i sentrum.

«You Like Me Too Much» er av Georges svakere låter, «I Need You» gruser den fullstendig på «Help!».

Men da «Beatles VI» kom hadde ingen hørt «I Need You» ennå, og dermed f remsto «You Like Me Too 28

Betraktinger rundt noen av de amerikanske Beatlesalbumene

HEY JUDE

(The Beatles Again) Capitol

Utgitt 26. februar 1970 av Yan Friis

Sporliste: Side 1 • «Can’t Buy Me Love» • «I Should Have Known Better» • «Paperback Writer» • «Rain» • «Lady Madonna» • «Revolution» Side 2 • «Hey Jude» • «Old Brown Shoe» (George Harrison) • «Don’t Let Me Down» • «The Ballad of John and Yoko»

«Hey Jude» er en underlig samling låter, utgitt mens The Beatles offisielt fortsatt eksisterte, i tidsglippet mellom «Abbey Road» og «Let It Be». Arkitekten bak utgivelsen var ikke gruppens amerikanske plateselskap Capitol, men Allen Klein. Han satte i gang sine folk, og deres lett diffuse plan var å tilby USA en samling singlekutt som ikke hadde vært tilgjengelig på noe Capitol-album.

De fokuserte først på «A Hard Day’s Night» fra 1964.

Soundtracket ble på grunn av kontrakten med filmselskapet utgitt av United Artists og ikke Capitol i USA. Capitol fikk riktignok lov til å gi ut fire av filmens låter etterpå, på albumet «Something New», men ikke «A Hard Day’s Night», «I Should Have Known Better» og «Can’t Buy Me Love».

Disse fikk de bare lov til å gi ut på single. Klein-samlingen plukket to av de tre, men droppet altså «A

Hard Day’s Night». Så foretok man et tidshopp til 1966.

Fra 1966 fulgte Capitol den britiske policyen med å holde singler unna LP-platene. Unntaket kom i 1967 med «Magical Mystery Tour» som var en dobbel-EP i England.

Da EP-platen var et format som aldri hadde slått an i USA, og slett ikke dobbel-EP’n, fikk Capitol dispensasjon til å presentere TVfilm soundtracket på en LP-side og samle singlene fra 1967 på den andre.

Kleins folk kunne derfor hoppe over 1967 og ta opp tråden igjen i 1968.

Albumet skulle altså i utgangspunktet fylle noen hull . Man fant imidlertid ut at det var for mange hull til en 10-12 spors LP (som var den foretrukne malen i USA).

Dermed duket for slendrian og tilfeldigheter og en gjerrig spilletid på drøyt 32 minutter. «Hey Jude» ble et produkt.

29

Her er listen over britiske The Beatles-utgivelser som ikke var å finne på amerikanske Capitol/ Apple-LP’er pr. februar 1970: • From Me To You (1963) • Misery (LP-kutt 1963) • There’s A Place (LP-kutt 1963) • Sie Liebt Dich (tysk single 1964) • *Can’t Buy Me Love (1964) • A Hard Day’s Night (1964) • *I Should Have Known Better (1964) • I’m Down (1965) • *Paperback Writer (1966) • *Rain (1966) *• Lady Madonna (1968) • The Inner Light (1968) • *Hey Jude (1968) • *Revolution (1968) • Get Back (1969) • *Don’t Let Me Down (1969) • *The Ballad Of John And Yoko (1969) • *Old Brown Shoe (1969) Across The Universe (LP-kutt 1969) * = inkludert på “Hey Jude”.

Fordi tanken bak «Hey Jude» var så klart definert: Singlene som

ikke fantes på Capitols LP’er, er det utilgivelig at Klein ikke fullførte planen. Man kunne fint fått plass til «From Me To You», «A Hard Day’s Night», «I’m Down», «The Inner Light» og «Get Back» og dermed vært i mål. I stedet fikk man den halvgjorte bastarden som presterte å ligge hele fire uker på 2. plass på Billboard-listen senvinteren 1970.

Prosjektet gikk for øvrig under navnet «The Beatles Again» helt frem til coverne skulle trykkes.

Da ombestemte man seg og døpte albumet «Hey Jude». For sent til å gjøre noe med plateetikettene. På dem sto det «The Beatles Again», i ryggen på coveret sto det «Hey Jude». Makeløs slendrian.

Jeg må innrømme at jeg var snar

til å skaffe meg albumet på import. I 1970 var dette den eneste muligheten til å sikre seg «Rain», «Lady Madonna», «Hey Jude», «Revolution», «Don’t Let Me Down», «The Ballad Of John And Yoko» og «Old Brown Shoe» på LP. Det var også stereo-debuten for de fem førstnevnte i Europa (og de fire første i USA). Men fordi utvalget var så 1968-69 tungt, fremsto de eldste kuttene som malplasserte, og albumet spilte ikke spesielt godt. Fraværet av «Get Back» og «The Inner Light» var dessuten irriterende. Det ble et album å ta frem på vorspiel for å spille «Lady Madonna», «Don’t Let Me Down» og «Revolution» grisehøyt – og for å høre «Hey Jude» i en lydkvalitet som vinylsinglen

30

med sin (for) lange spilletid (og monomiks) ikke kunne levere.

«Hey Jude» ble faktisk en populær samling over hele kloden. Selv de trassige britene måtte til slutt gi etter og ga det en offisiell utgivelse i 1979. De senere «Past Masters»samlingene gjorde imidlertid «Hey Jude» overflødig, og LP’n er i dag bare en kuriositet. Omslagsbildene er fra The Beatles’ aller siste fotosession 22. august 1969.

Jeg var ikke glad i dem heller da jeg syntes John Lennon så ualminnelig teit ut i den dumme hatten, den åpne kelnerskjorten og den damete beltepungen.

Slik de står og poserer, kunne de vært på audition for en lavbudsjetts spaghettiwestern. George ville sannsynligvis fått jobben.

BILDEBOK fra Sverige og Danmark

I slutten av september er det bebudet at det skal komme en ny bok med bilder fra Beatles' besøk i Sverige og Danmark, mellom 1963 og 1970. Det er Søren Vangsgaard som er forfatter av boken, og han har også en tilsvarende bok om Pink Floyd som kommer ut i tospann med denne.

Bokserien har han kalt Unseen Nordic Archives.

Tidligere har han utgitt flere bøker i samme serie, en om Led Zeppelin i Danmark, og en om Jimi Hendrix og hans konserter i Danmark, Sverige og Finland.

I 1963 besøkte jo som kjent Beatles Sverige og holdt en kort turné, en radiokonsert og en TVopptreden. Så kom de tilbake året etter og ga noen konserter i Stockholm, på Johanneshov Isstadion. Til Danmark kom de også i 1964, men da med Jimmy Nicol som vikarierte bak tromme-

settet for syke Ringo. Så var det det berømmelige besøket Paul og George avla guruen Maharishi Mahesh Yogi i 1967, da denne befant seg i Skåne.

To år senere var George tilbake og holdt konserter i Danmark og Sverige, da som medlem av Delaney & Bonnie bandet. Til slutt er det John Lennons opphold på Jylland i 1970 som dokumenteres.

Eller, slik ville det ha vært dersom boken hadde holdt seg til tidsrommet 1963-1970, men ifølge forhåndsannonseringen på Amazon sneier boken også innom senere turnéer med Paul og Ringo.

Boken heter "The Beatles Sweden and Denmark 1963-1970", skal være på 160 sider og kommer ut den 30. september, innbundet.

ISBN-10: 8797078034 ISBN-13: 978-8797078037

31

TITTEL: «OLANDER – STAFFAN, BANK OCH BEATLES! Minnen berättade för Ulf Clarén» FORFATTERE: Ulf Clarén og Staffan Olander FORLAG: KIRA förlag, Malmö UTGIVELSE: våren 2020

I samtale med Ulf Clarén har den svenske Beatleseksperten Staffan Olander nå begynt arbeidet med en bok med minner fra sitt liv. Boken skal etter planen komme ut om et års tid.

Her er hva forlaget skriver:

Kjenner du noen som har vunnet både tiotusenkronorsfrågan og Sveriges «Kvitt eller Dobbelt» med tema The Beatles? Som var med og oppfant nettbankens forgjenger?

du bli med på en reise hvor hovedpersonen føler seg like hjemme i popverden som i bankpalassene, en reise som begynner i kolonialbutikkens ferskvaredisk og fører frem til stillingen som en av verdens ledende eksperter på Beatles og pop.

Følg eventyret fra starten i Bjärred og videre til TV, radio programmer, konserter og bøker, møter med popartister og filmstjerner og oppdrag for selskaper som EMI, Apple og BBC.

Les om starten på de første minibanker og databanker på 1970- og 1980-tallet og få spennende opplysninger fra banker. Vær forberedt på en og annen avsløring!

I «Olander - Staffan, bank og Beatles!» forteller Staffan Olander om hvordan musikkinteressen i unge år formet livet hans. Boken er rikt illustrert og inneholder private og tidligere upubliserte bilder fra Ikke sant? Tenkte meg det. Men nå har du sjansen.

For i boka «Olander - Staffan, bank och Beatles!» kan møter med blant andre Paul McCartney.

32 Hvem har hatt sitt egen plateselskap og innspillingsstudio? Som regner produsent Sir George Martin og hans familie til sine beste venner og som fra sitt makeløse Abbey Room hjemme i Sødra Sandby fra tid til annen har kontakt med både Ringo Starr og Paul McCartney?

Hei Bestebra!

Lars Saabye Christensen har tatt på seg oppgaven med å oversette Paul McCartneys kommende barnebok, «Hey Grandude!» til norsk.

Den har her fått tittelen «Hei Bestebra!»

Boken er b eregnet fo r ba er innbund et og har IS rn i alderen 3-6 år, BN 97882 Nettpris 02631840. fra forla get er 24 5 kr.

Boken utgis på forlaget Cappelen/Damm og har utgivelsesdato 5. september 2019.

De skriver: «Dette er boken om Bestebra - han er fryktløs og eventyrlysten og har fantastiske triks på lur!

Bestebra tar med seg de fire barnebarna sine og et magisk kompass på en virvelvind av eventyr.

Bli med når de rir på flyvefisker, rømmer fra et snøskred eller unnslipper en flokk med ville bøfler!»

«En magisk reise jorden rundt for alle barn og barnebarn fra musikklegenden Paul McCartney. Og du rekker akkurat hjem til leggetid!

Historien er levende og vakkert illustrert av kunstneren Kathryn Durst.»

33

DÅRLIG TRYKK?

SKIKKELIG TRYKK! Norwegian Wood blir trykket av

Molvik Grafisk avd. Oslo | Grev Wedelsplass 2 | 0151 Oslo | Tlf: 21 66 69 27 Molvik Grafisk Bergen | | Tlf: 55 55 20 20 | E-post: post@molvik.no | www.molvik.no

PIL MEDIA LAGER LAYOUTEN

HISTORIER BYGGER MERKEVARER Det å bygge sterke merkevarer er kunsten å fortelle gode historier, lage forståelse og å fremskynde kjøpsprosessen.

Nå som tidligere, er markedsføring eller Content Marketing å ivareta alle prosessene rundt det å skape et produkt, en tjeneste eller en ide.

Det du setter ut i livet skal tilfredsstille målgruppenes behov og ønsker.

Markedsføring er alle de aktivitetene som reduserer eller ivaretar og forsterker ytelsens totale subjektive verdi. Content is King i alle prosessens ledd.

Skal du bygge merkevarer, omdømme, merkekunnskap, reklame i den analoge eller digitale verden kan du ringe Erik Blindheim 982 82000 eller Lotte Andersen på 918 15 727

En fyr fant ut at dersom man kombinerte disse to bildene, så fikk vi en bedre forståelse for hele situasjonen.

Kombinasjonsbilde Nylig dukket dette bildet opp i en Facebookgruppe. Det er John som står foran peisen i Brian Epsteins hus under presselanseringen av Sgt Pepper-albumet 19. mai 1967.

Det finnes jo mange bilder fra dette arrangementet, og som kjent var det jo her Linda Eastman og Paul McCartney virkelig fant tonen, etter bildene å dømme.

35

Avslørte Paul McCartney det virkelige åstedet for sitt første møte med John Lennon i en musikkvideo i fjor?

Du husker kanskje vår korte nyhetsnotis «Den halve sjokoladen som startet the Beatles» i NW 134 fra 2013? Historien er kort fortalt at Paul møtte John tilfeldig på en kiosk, og John delte halve sjokoladen sin med Paul. Dette var mens Paul var avisbud og hentet aviser på denne kiosken. Dette møtet skal ha funnet sted året før det senere så berømte møtet på landsbyfesten i Woolton 6. juli 1957. Historien er med i Mark Lewisohns «Tune In», men han visste ikke om sjokoladens plass i historien, så den er ikke med og han har bare gjettet seg til adressen. På direkte spørsmål fra Lewisohn om hvor eksakt dette møtet fant sted, nektet Paul å svare. Men en gang Paul hadde hentet Bono (fra U2) på flyplassen i Liverpool, hadde han vist Bono litt rundt på veien, og blant annet pekt ut det egentlige stedet hvor han først hadde truffet John Lennon.

Lewisohn har basert seg på skriftlig dokumentasjon og i og med at kiosken het Abba eller Abbers eller Abba’s (de som har omtalt kiosken har ikke visst stavemåten) har han i en Kelly’s katalog fra 1957 funnet den nærmeste kiosken ved navn Abba i forhold til hvor Paul bodde, en 20 minutters sykkeltur fra hjemmet hans i Forthlin Road, Allerton. Men nå har et par lokale Beatles historikere funnet en alternativ kiosk. Denne ligger mye nærmere både John og Pauls hus, og enda nærmere huset Johns mor Julia bodde i den gangen. Kiosken, som lå i Woolton Road 85 hadde en gang hett Abba men hadde byttet navn flere år tidligere. Likevel ble den i 1956 fortsatt kalt Abba eller Abba’s eller Abbers på folkemunne av de som bodde i nabolaget. Dette er jo selvsagt ikke skriftlig dokumentert, og derfor har ikke Lewisohn kunnet ha det med i sin bok, «Tune In».

Etter at disse historikerne, Mark Ashworth og Peter Hodgson hadde funnet ut av dette, men før de fikk publisert det noe sted, ga Paul ut musikkvideoen til sangen «Fuh You», som er regissert av hans svigersønn. Videoen viser en historie med en guttunge som rusler rundt i Liverpool. Og her ser det ut til at Paul har lagt inn et spor: gutten går forbi nettopp denne adressen, 85 Woolton Road akkurat idet Paul synger «On the night that I met you».

36

HER ER HISTORIEN

«Jeg kunne være våken halve natten for å prøve å knekke koden din» av Mark Ashworth, oversatt og tilrettelagt av Roger Stormo «På landsbyfesten i Woolton møtte jeg ham. Jeg var en feit skolegutt da, og da han lente en arm på skulderen min, skjønte jeg at han var full. Vi var tolv * da, men til tross for hans kinnskjegg ble vi tenåringsvenner.»

John Lennon og resten av The Quarrymen spiller på plenen ved kirkegården i Woolton 6. juli 1957.

Paul McCartney, In his own write, John Lennon (1964) * I virkeligheten var Paul 15 og John 16 «Jeg husker at jeg ankom festen og så alle de små forestillingene. Og så hørte jeg denne flotte musikken som strømmet ut av et lite Tannoy-system. Det var John og bandet.» «Jeg tenkte bare, “Vel, han ser bra ut, han synger godt, og han virker som en god sanger for meg.” Selvfølgelig hadde han brillene av, så han så veldig bra ut. Jeg husker at John var bra. Han var egentlig det eneste fremragende medlemmet, alle de andre bare gled vekk.»

Mer nylig har dessuten Paul selv innrømmet såpass mye på trykk:

Paul McCartney, Record Collector (1995)

Esquire: «Føler du deg heldig? Det er rart, kosmisk: hvordan pokker klarte dere fire å støte på hverandre?»

I en fotnote i første bind av Mark Lewisohns ultimate Beatles ‘biografi’ «Tune In» setter han spørsmålstegn om 6. juli 1957 virkelig var første gangen Lennon og McCartney møttes. Mark avslører at noen ganger når han er i privat selskap vil Paul innrømme at arrangementet i Woolton ikke var stedet for det første møtet.

W.W. Abba 85 Woolton Road Liverpool 19

37

Paul McCartney: «Kosmisk, mann. Det er det! Dødskosmisk. Jeg vet det.

Jo eldre jeg blir, desto mer skjønner jeg. Jeg mener, jeg vet hvordan jeg så John.

Han var bare en ted (Teddy boy), på bussen - fettete hår, langt kinnskjegg, ruslet rundt som om han var Mr Hard. Og jeg så ham ofte på bussen, før jeg møtte ham. Så ham i køen på en chip shop (gatekjøkken som solgte fish&chips) en gang. Og jeg tenkte: “Han ser kul ut.”»

«Viste seg min beste venn fra skolen kjente ham. Vi dro og møtte hverandre. Jeg kunne denne sangen, “Twenty Flight Rock”. John beundret det.»

Esquire Magazine intervju (2015) Paul i aksjon med gitaren augustseptember 1957.

I andre variasjoner av denne historien bekrefter Paul at han ikke bare hadde sett John før landsbyfesten i Woolton, men faktisk hadde snakket med ham utenfor en aviskiosk i tiden han var avisbud.

Men hvilken aviskiosk?

McCartney flyttet til Forthlin Road i Allerton i løpet av sommeren 1956, ett år før landsbyfesten, og på et tidspunkt tok han en jobb som avisbud og leverte kveldsutgaven av Liverpool Echo på sin Raleigh sykkel. På denne tiden var ordningen slik at et avisbud var ansatt av en lokal kiosk, hvor budet hentet sine aviser og deretter syklet rundt i kioskens nærområde og leverte de hjem til folk som bodde der.

14 år gamle Paul McCartney på sykkelen sin utenfor 12 Ardwick Grove, Speke Foto: McCartney-familien.

Det var i denne perioden at snakket Mark Lewisohn med en lokal famiPaul først vekslet noen ord med lie som kjente Paul på den tiden. den da 15 år gamle John Lennon.

De syntes å tro at det var Abba (eller Abbers) som Lewisohn sporet til 166 Aigburth Road Han har aldri offentlig nevnt nær St. Michaels i Hamlet (ved Cast Iron hvilken kiosk han jobbet for, Shore) og Dingle. men i løpet av sin forskning 38

Her er hva han har å si om det i «Tune In» – oversatt til norsk.

«Paul sier at han jobbet som avisgutt da han en gang snakket med John utenfor kiosken. John nevnte selv aldri dette, og Paul har valgt konsekvent i flere tiår, å aldri si dette offentlig. Han var avisgutt etter at McCartney-familien flyttet til Forthlin Road sommeren 1956, da han ble 14 år gammel.»

Dette er veldig viktig på grunn av avstanden derfra til Forthlin Road, noe vi ser nærmere på snart.

En halvmåneformet rekke av butikker ligger på hjørnet av Long Lane og Woolton Road, nær minnesteinen. Som følge av dette har to tilstøtende butikker forskjellige adresser (2 Long Lane og 81 Woolton Road).

«Paul har ikke avslørt butikkens identitet til noen som ville skrive om det, men en lokal familie som kjente ham, mente at kiosken het “Abbas”.

W.W. Abba på 166 Aigburth Road, nær Cast Iron Shore, ville vært et merkelig fjernt arbeidssted for en gutt som lever og bor fem kilometer unna i Allerton, og - siden dette var en kilometer lenger fra Johns hus - er det langt fra å være bombesikkert.»

Jeg begynte å spørre meg rundt på de ulike Facebooksidene dedikert til Liverpools historie i håp om at noen husket en butikk kalt Abba (eller Abba’s eller Abbers) bak krigsminnesteinen på Woolton Road/ Long Lane på 1950-tallet.

Det er et merkelig fjernt sted. Ja, Paul hadde en familieforbindelse. Danhers, i hans mors familie, bodde på 98 Aigburth Road og kunne ha fortalt Paul, eller mer sannsynlig hans mor, at det var en ledig jobb som avisgutt, men tanken har aldri helt slått an hos meg.

Leslie Hollinrake: «Det var på butikkrekken bak minnesteinen, de pleide å ha Dinky Toys leketøybiler i vinduet.» Dinky Toys lekebiler ble laget på fabrikken i Binns Road, Liverpool fra 1934 til 1979.

Det er viktig å fremheve at den lokale familien som omtales i Lewisohns fotnote, ikke hadde nevnt noe om at kiosken var i Aigburth - adressen Lewisohn foreslår i «Tune In» er den eneste han kan finne i 1958-utgaven av Kellys katalog.

Thomas Foster: «Abba hadde godterier og aviser bak minnesteinen da jeg var ung i 40-årene og tidlig på 50-tallet. Der er det nå en kafé, jeg tror det var mellom Waterworths, som nå er en veddeløpsbutikk og slakteren, som nå er en blomsterbutikk.»

Jeg takket Thomas og sa at jeg ville prøve å finne en Kelly’s Directory og få dette bekreftet.

Kelly’s Directory var et handelsregister i England som listet opp alle bedrifter og handelsfolk i en bestemt bygd eller by, samt en generell katalog over postadresser til lokale grunneiere, veldedige organisasjoner og andre anlegg. I virkeligheten var det en viktoriansk versjon av dagens gule sider.

Den ble utgitt godt inn i det 20. århundre og gir dagens historikere et vell av informasjon.

Mens jeg drev og forsket på Allerton Gaumont kinoen (hvor Paul ble inspirert til å skrive «Thinking of Linking»), kom jeg over en diskusjonsgruppe på nettet, «Memories of South Liverpool» der forskjellige medlemmer av lokalbefolkningen mimret om å se filmer der på 1950-tallet.

De snakket om å gå hele Mather Avenue, slik at de kunne bruke sine oppsparte pennies på Abba, hvor de ville kjøpe søtsaker. Du kjenner kanskje ikke Liverpool godt nok, men jeg kan fortelle deg at det er en lang spasertur.

Ifølge en av de som diskuterte der, fantes det en Abba aviskiosk blant de små butikkene som lå i nærheten av krigsminnesteinen.

39

Thomas Foster: «Kelly vil gi deg svaret på om min hukommelse er riktig: Irwins på slutten, Kingsbury Jones apoteker, slakteren, Abba, Waterworths, en hattebutikk og Chandlers og Masons chippy (fish&chips) i den andre enden.

Ifølge Kellys katalog i 1955 var Mason’s chippy i nr 6, Long Lane. De har fortsatt fish&chips i dag og heter nå Chung Yee Takeaway, nr 4 var fru Ada Hiltons dame- og barneklær og nr 2 Long Lane var Arthur Colsons glass- og porselensbutikk. Nærliggende konditori/aviskiosk var Dennis Dunne i nr 85 Woolton Road (som lå i den samme rekken av butikker).

Thomas Fosters minner var bemerkelsesverdig i tråd med funnene i katalogen, men dessverre ingen Abba.

Noe senere i diskusjonen, og etter at jeg hadde avslørt at mitt ærend var å finne ut hvor John Lennon og Paul McCartney hadde møttes, var de fleste enige om at den kiosken de husket som Abbas eller Abbers var en aviskiosk på Aigburth Road. ... som er i tråd med hva Mark Lewisohn allerede hadde sagt i ‘Tune In’.

Peter Bush: «Den eneste butikken jeg husker kalt Abbers var aviskiosken ved lysene på Aigburth Road overfor Lark Lane. (dvs. 166 Aigburth Road ). Jeg er ikke sikker på hvorfor vi kalte det Abbers fordi det var eid av herr og fru Jones, kanskje det kom fra de forrige eierne, men som barn kalte vi det alltid Abbers».

Keith Byrne: «Abbers var på Aigburth Road mellom Chetwynd Street og Dalmeny Street, ved siden av Cousin’s konditori. Etter at herr og fru Abber pensjonerte seg ble kiosken kjøpt av herr og fru Jones, jeg kjente Jones-familien godt fra skolen.

Paul i hagen på huset i Forthlin Road i 1956-7. Gitaren er en Zenith Model 17, hans første.

Nesten umiddelbart fant jeg dette: 85 Woolton Road. Walter William Abba, konditor.

(WW Abba) Dette bekreftet at rundt 1951 hadde Walter William Abba en aviskiosk langs rekken av butikker på Woolton Road/Long Lane mot minnesteinen, et steinkast fra Holly Park, den tidligere hjemmebanen for South Liverpools fotballklubb og i dag stedet for Liverpool South Parkway stasjon. På dette punktet bodde han i Chapel Road som gikk fra Garston-enden av Woolton Road.

85 Woolton Road var en kafé kalt Jack&Jills da denne artikkelen ble påbegynt, men når vi nå skriver 22. mai 2019 er det en restaurant kalt The Cookery

Reisetider for Paul på sykkel: På overflaten ser det ut til at denne informasjonen bare bidrar til å forsterke Mark Lewisohns funn om 166 Aigburth Road-adressen. Det er imidlertid denne observasjonen av Peter Bush som virkelig interesserte meg: «Jeg er ikke sikker på hvorfor vi kalte det Abbers fordi det var eid av herr og fru Jones, kanskje det kom fra de forrige eierne, men som barn kalte vi det alltid Abbers.»

• Forthlin Road til 166 Aigburth Road 4,6 km (20 minutter).

• Forthlin Road til 85 Woolton Road via Stamfordham 1.7 km (5 minutter).

John Lennon til fots: • Blomfield Road fra 85 Woolton Road (bærende på chips) – 595 meter! (10 minutter)

Jeg tror dette er grunnen til at familien som husker at Paul leverte sine aviser, henviste til butikken ved minnesteinen som «Abbas» selv etter at Walter William hadde flyttet til Aigburth Road. Abbas hadde vært navnet på den lokale aviskiosken, og alle i området kjente den som det, og henviste fortsatt til den med dette navnet i noen år etter navneendringen.

Dette er mye mer fornuftig, ikke bare er denne aviskiosken mye nærmere Forthlin Road, den er også i kort avstand fra Julia Lennons hus i Blomfield Road og forklarer nok hvordan Paul og John kom til å krysse hverandres stier her, i stedet for i langt fjernere Aigburth.

Legg merke til at både Peter Bush og Keith Byrne refererer til avisekiosken som “Abbers”, mens riktig stavemåte ifølge Kellys katalog er Abba, som den svenske popgruppen på 70-tallet.

Det var chips-butikker i Woolton Village, nærmere Johns hus på Menlove Avenue, så vi kan anta at han var i køen på denne chips-butikken her fordi han besøkte sin mor.

Jeg bestemte meg for å se etter tidligere utgaver av Kelly’s Directory for å se om jeg kunne finne en Abba (eller endog en Abbers) i nærheten av minnesteinen, enten på Long Lane eller Woolton Road.

Som nevnt tidligere, har 1955-katalogen oppført 85 Woolton Road som eid av Dennis Dune konditorer (aviskiosker) som antagelig tok over butikken da W.W. Abba åpnet sin nye kiosk i Aigburth. Lokalbe40

folkningen henviste fortsatt til nummer 85 som Abbas i en tid etterpå (akkurat som folkene i Aigburth gjorde da Jones overtok 166 Aigburth Road).

Gammel vane er vond å vende.

“Den lokale familien” Den ikke-navngitte familien som nevnes i Mark Lewisohns fotnote er familien Hodgson. I 1956 bodde Charles (senior) og hans kone Annie på 111 Stamfordham Drive, Allerton med sine to sønner, Reginald, 26 og Charles, 14.

Mange av dere kan være kjent med Peter Hodgson som regelmessig bidrar til bloggen og Facebook-gruppen min.

Peter er Reginalds sønn, og har fortalt meg hvordan hans onkel Charlie ble kjent med den 14 årige Paul McCartney da denne jobbet som avisgutt for Duncan Nicholson, og leverte kveldsutgaven av Echo på sykkel til de lokale boligene. 111 Stamfordham Drive var et av husene på Pauls avisrunde.

Reginald Hodgson ble født hjemme i 1930. Ettersom han var tolv år eldre enn broren sin kunne han huske da deres lokale aviskiosk fortsatt ble kalt Abbas.

Kart over det aktuelle området. 1. 85 Woolton Road (W.W. Abba) 2. Stamfordham Drive hvor familien Hodgson bodde, 3. Blomfield Road hvor Johns mor Julia bodde og 4. Forthlin Road, hvor Paul bodde.

Paul og hans bror Mike ble kjent med Charles Hodgson gjennom en felles venn, kalt Ray Woodcock. De var alle i samme alder. Paul fikk gjennom Roy greie på at Hodgson-familien hadde en Grundig TK20 båndopptaker. Våren 1960 spurte McCartney om han kunne låne den for å ta opp Beatles’ øvinger. Charles gikk med på dette, og Paul lånte den ved flere anledninger.

Da Paul var ferdig med å bruke den, returnerte han maskinen og båndet, som fortsatt inneholdt en Beatles-øving, og i tidens løp endte både opptaker og spolebånd i en pappeske på loftet i nr 111.Peter husker hvordan hans bestefar, Charles senior, spøkte om at de hadde en formue som lå på loftet. På den tiden trodde ikke Peter og hans søsken på ham, og det var først etter at både Charles senior og Annie hadde gått bort, og familien Hodgson ryddet ut huset at de oppdaget spolebåndet på rull i en stor pappeske sammen med den gamle Grundig maskinen.

41

For å gjøre en lang historie veldig kort, oppdaget de at båndet fremdeles inneholdt innspillinger av de tidlige Beatles, Paul McCartney fikk greie på det og tilbød seg å kjøpe båndet. Den 27. mars 1995 reiste Peter, som representerte Hodgson-familien, til Hog Hill i Sør-Øst-England for å overlevere båndet til Paul personlig. I tillegg til det verdifulle opptaket tok han med seg en beskjed fra pappa for å viderebringe til Paul.

Etter å ha hilst lagde Paul en kopp te til Peter, og de gikk og satte seg oppe i Pauls studio for å snakke med hverandre. Her spilte Paul for ham den nye Beatlesversjonen av «Free As A Bird» som ennå ikke var utgitt.

Peter: «Da jeg satt sammen med Paul, oppe på Hog Hill, fortalte jeg ham hva min far hadde fortalt meg om at han leverte aviser hos Abbers og at Duncan Nicholson da var hans sjef .... ( Paul) nikket og smilte over minnene. (Jeg nevnte ikke engang minnestein-butikkene til Paul)».

«Paul sa da at han husket farens bror, Charles. Han sa hvor grusom han mente at Charles var. Hver gang Paul så Charles, ble han jagd rundt Allerton på sykkel av Charles’ hund Mick som løp etter ham i flere kilometer.»

Pauls daværende avissjef Duncan Nicholson bodde på 6 Brocklebank Lane som løper parallelt med Blomfield Road. Enda et bevis på at vi befinner oss i riktig område.

Peter hadde tidligere gitt denne informasjonen videre til Mark Lewisohn som på den tiden var ferdig med «Tune In», første bind av hans Beatlestrilogi.

Peter: «I eller rundt 2010 fortalte jeg Mark at (Paul hadde jobbet på) butikkene ved minnesteinen, rett ved der min far bodde. Han kom tilbake til meg og fortalte meg at den eneste Abbas/Abbers han kunne finne var i 166 Aigburth Road, og han var forbauset over hvorfor Paul skulle ha levert aviser for en butikk i en annen del av Liverpool – nesten fem kilometer fra Allerton. Som vi vet, er Mark kjent for å stole mer på skriftlig dokumentasjon enn muntlige overleveringer eller noen mulig feilaktige minner, men jeg sto fast på mitt og pekte på overfor Mark at Paul selv hadde anerkjent det jeg sa til ham i Hog Hill».

Peter sier at han kunne ane at Mark var ivrig etter å finne ut navnet på aviskiosken, men at han ikke fortalte Peter hvorfor han mente dette var så viktig: «Vi vet nå at en gang i det siste har Paul avslørt det første møtet mellom han selv og John, og hvor det møtet fant sted. Jeg tror at noen nær Paul har fortalt Mark dette tidligere og (Lewisohn) ønsket derfor å vite navnet og plasseringen av Abbas i 1956.»

«På denne tiden og i de påfølgende årene vil lokalbefolkningen fortsatt ha henvist til butikken som Abbas når de snakket om den, og den var derfor fortsatt kjent som Abbas av min far og bror ... flere år senere. Det er her hvor forvirringen begynte med butikkens plassering da Mark kun stolte på skriftlig dokumentasjon, mens jeg stolte på førstehånds vitner som faktisk levde bokstavelig talt like unna. Jeg kom rett fra Macca, ansikt til ansikt, han var enig og nikket da jeg nevnte Abbas, men da jeg fortalte Mark om dette mange år senere, gikk han og lette etter en Abba i Aigburth».

«Det som er interessant er at Mark en gang faktisk spurte Paul om navnet på kiosken han leverte til i Allerton. Paul nektet å svare ham på dette.

En uvanlig nektelse for et såpass trivielt spørsmål».

42

Trivielt på overflaten kanskje. Men vurder dette: er Paul McCartney smertefullt klar over at han ved å avsløre det faktiske stedet hvor han først møtte John Lennon ødelegger landsbyfesten i Woolton myten?

Jeg mistenker at det er det han er.

Peter var fornøyd med hva min egen forskning hadde avdekket av personlige familieårsaker, såvel som til fordel for Beatleshistorien. «Du fant W.W. Abba ved 85 Woolton Road, noe som ga meg oppreisning over Mark (Lewisohn), da det var umulig for meg å tro at min far eller onkel Charlie har funnet på dette.»

Jeg må si at både jeg selv og Peter var ganske fornøyde med vårt detektivarbeid. Vi vet at ingen andre har gått den ekstra milen vi måtte gå for å komme til bunns i denne tilsynelatende uskyldige fotnoten i «Tune In» som stammet fra informasjonen som hadde kommet fra Peters far og onkel.

Den forelskede unge hovedpersonen vandrer deretter gjennom Liverpools gater, og synger og danser sammen med “Fuh You” mens han er på vei hjem.»

Videoen ble filmet i Garston, Liverpool 19. «Jamie», den unge gutten i videoen spilles av Harry Wyatt.

Vi ser ham kysse kjæresten sin farvel utenfor huset hennes på 62 Inwood Road idet sangen starter, og som han forlater, dypt i første forelskelse begynner han å mime etter sangens tekst, (men aldri tittelen) og dette gjør han gjennom det tilstøtende smuget som bringer ham ut på Long Lane.

Tilfeldighet?

Jeg har hatt kladden til denne historien i årevis, men jeg har ventet med å gjøre den ferdig for publisering ettersom jeg har ønsket å inkludere Peters faktiske kommentarer.

Vi var begge enige om at historien vår fortjente en grundig artikkel, men du vet hvordan det er, som den tidligere Teddy Boyen i køen hos Mason’s chippy senere observerte: «Livet er hva som skjer med deg mens du er opptatt med å lage andre planer».

Så før jeg fikk publisert artikkelen skjedde dette: Den 15. august 2018 lanserte Paul singelen «Fuh You» fra hans album, «Egypt Station». Den 10. september ble en offisiell musikkvideo lastet opp på YouTube for å markedsføre singelen.

Rolling Stone-magasinet beskrev videoen slik: «Den svart-hvite videoen åpnes med et tenåringspar som gir hverandre et kyss på dørstokken før jentas mor inntrer og sender gutten hjem.

Unge Jamie ses nå vandrende langs Long Lane mot butikkene og kommer til den kinesiske takeawayen, han tar en kort pause for å naske en chips av to jenter som står utenfor. Han fortsetter da forbi butikkene.

Husk Pauls kommentar om John: «så ham i køen på en chip shop en gang» ?

Det er sannsynligvis litt feil å tro at en 14 år gammel Paul stjal en chips fra en 16 år gammel John Lennon, i fullt Teddy Boy-utstyr. Han var sannsynligvis halvveis skremt av ham.

“Well, here’s another clue for you all” Et av hookene i «Fuh You» er «On the night that I met you», og det er interessant at idet dette synges stå Jamie rett utenfor døren til 85 Woolton Road, tidligere Abbas aviskiosk hvor Paul hentet sin kveldsrunde med aviser. Dette er 2 minutter og 5 sekunder inn i sangen.

Inwood Road

Inwood Road var der kioskeieren Duncan Nicholsons familie bodde (hans mor Margaret står oppført i nummer 51 i 1955-utgaven av Kelly’s). Nummer 62 går tilbake til rekken av butikker på Woolton Road mot minnesteinen.

Den hvite døren til venstre er nummer 85.

43

faktum at Pauls fornavn er James og gutten i videoen er Jamie er kanskje alle tvetydige hint, men poenget er at han kunne like godt ha filmet videoen i London.

Han kunne ha filmet den rundt noen butikker i Liverpool også for den saks skyld, men han valgte butikkrekken der han hadde hatt en avisrunde.

Videoen ble produsert av Annex films. De øvde i Manchester hvor unge Harry møtte regissøren, Simon Aboud, som også er kjent som svigersønnen til Paul McCartney. Simon er på bildet over med Harry. Den 12. juni 2010 ble Mary McCartney og Simon Aboud gift i en privat seremoni i London på Marylebone Register Office, samme sted hvor foreldrene hennes ble gift i 1969 og Ringo og Barbara i 1981.

Og han får et familiemedlem til å lage videoen, noen han stoler på og uten tvil med spesifikke instruksjoner.

Kanskje vi går for langt inn i det, og det er rett og slett en nikk til hvor han hadde avisrunden sin i stedet for noen spesifikke hint om det første møtet med John Lennon, men det er ikke vanskelig å konkludere med at i denne videoen er McCartney søt, og legger ut en melding som de fleste ikke vil få med seg!

I tillegg til hans årlige besøk på avgangsdagen på Philharmonic Hall var det Carpool Karaoke (hvor han besøkte 20 Forthlin Road, Penny Lane, Philharmonic pub); konsert på Cavern Club; konsert på Echo Arena; Intervju og akustisk konsert på scenen ved Liverpool Institute, hans tidligere skole.

Paul var ikke tilstede under filmingen i Garston, men han hadde en liten prat med Harry via Simons telefon.

Det har ikke gått ubemerket av meg selv og andre Liverpool-baserte fans, «eksperter» og lokale historikere at Paul brukte mye tid i byen i 2018, for å promotere «Egypt Station», og mange av disse besøkene hadde tilsynelatende to formål, at de også lot ham gå tilbake hans fortid.

Plasseringen som er valgt for «Fuh You» -videoen kan ha gått de fleste hus forbi, men for meg selv, og spesielt Peter Hodgson var dette helt ekstraordinært og en bekreftelse på hva vi har forsket på i flere år.

«On the night that I met you», aviskiosken som Paul leverte for, chips-butikken ved siden av, det 44

Det var trolig også andre uoffisielle besøk for å treffe familie i tillegg.

Da Paul ga U2-sanger Bono en privat rundtur på hans gamle trakter, fortalte han ham at stedet hvor han møtte John var nær flyplassen.

85 Woolton Road er en veldig kort kjøretur derfra.

Takk til Peter og Hodgson-familien .

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen beatlesliverpoollocations. blogspot.com 19. mai 2019.

Mark Lewisohn har blitt gjort kjent med artikkelens innhold, og han ba selv Mark Ashworth om at den skulle publiseres.

Etterord

Vår historie i NW 134 i 2013 baserte seg på at Bono, som ble vist stedet av Paul, hadde delt historien med skuespilleren Matt Damon. Matt Damon viderefortalte den i samtale med en journalist fra Esquire, som igjen satte den på trykk. Historien går som følger: En dag fløy Bono til Liverpool. Avtalen var at Paul skulle hente ham på flyplassen, og Bono fikk sjokk da Paul plukket ham opp på flyplassen alene, bak rattet på sin egen bil. «Har du lyst på litt sightseeing?» spurte Paul. Klart det, svarte Bono.

Så stopper Paul bilen et sted og sier «Det var her det skjedde!» Bono: «Hva skjedde her?» (Bono er Beatlesfan og har lest alle bøkene og tror han kan alt) Paul svarer: «Det var her Beatles startet. Dette er stedet hvor John ga meg halve sjokoladen sin.»

Bono: «Hvilken sjokolade?

Jeg har aldri hørt om noen sjokolade.» Paul: «John hadde en sjokoladeplate, og han delte den med meg. Og han ga meg ikke bare litt av den. Han ga meg ikke bare en rute. Han ga meg ikke en kvart plate. Han ga meg halve sjokoladeplaten. Og det er derfor Beatles startet akkurat der.»

Paul og Harry møtte hverandre endelig i desember, backstage på Echo Arena, Liverpool.

Paul ropte til ham fra scenen etter å ha fremført «Fuh You».

45

REVOLVERKONSERT på Galleri G. Guddal i Rosendal av Egill Wendelboe Aarø

Rapport fra 5.mai 2019.

Vi tutlet etterhvert inn på "Låven" hvor konserten som skulle markere utstillingsavslutning skulle være.

Lenge har jeg ønsket å dra til Rosendal for å besøke Galleri G. Guddal med min 5 år gammel WV E-up får jeg rekkeviddeangst.

Å hjelpe meg! der satt hundrevis benket med forventningsfulle uttrykk! Erik hadde sagt at de var grådig god!

Som gallerist har vi et ganske stramt program og 5.mai var muligheten! Ringte min gode venn Erik som sammen med Gerd straks var med på notene.

De har hybridbil.

Revolver spilte,sang,harmonerte og vant. Med helt egne, litt bluegrassaktige arrangementer, til Beatles trollbandt de det tallrike publikum med utsøkte tolkninger.

Harmonier av en annen verden.

Jeg ble sammen med det tallrike publikum flabbegastet!

Erik ville høre på Revolver som skulle spille. Han hadde snakket mye om kvalitetene til Berntzner, Glambeker og Rolf Skogstrand.

Jeg ville først og fremst se kunsten til min gamle kjenning Lasse Berntzen ! Dette var avslutningen av hans utstilling.

Vi parkerte bilen på Guddaltunet. Det var proppfullt med biler. Vanskelig å finne plass. Vi strener inn i galleriet.

Kunsten til Lasse Berntzen møtte mine forventninger !

Revolver består av Julian og Lasse Berntzen. Mats og Inge Glambek og Rolf Skogstrand.

Håper å få oppleve en Revolver-konsert igjen. Dette var gjennomført kvalitet og jeg er nyfrelst Revolver-fan !

Jeg har hørt mange Beatles-tolkninger og har etterhvert blitt litt ignorerende for stilarten. Dette var noe helt annet med personlige særpreg. Anerledes perfekte harmoniseringer og et nydelig lydbilde.

Galleri G.Guddal er verdt et besøk i sommer uten Revolver. Ingri Egeberg utstilling står til 9.juni.

Etter det Frank Brunner, Lars Elling og Leif Hedman.

Supert ! Men hvor var alle menneskene ?

Det var jo så mange biler?

Vi gir terningkast:

Alle var enig om at det var en hyggelig tur

46

Abbey Road The Beatles sin svanesang

av Svein Sund

Starten på det som skulle bli platen Abbey Road, ble til mens gruppen holdt på med Get Back/Let It Be. Dagen etter at de hadde spilt inn begge sidene av sin nye single, Get Back/Don´t Let Me Down, den 28. januar 1969, introduserte John I Want You (senere kjent som I Want You (She´s So Heavy), til de andre.

Billy Preston spilte først på piano, men gikk over til orgel senere på dagen.

På dette stadiet var sangen en funky bluesy låt. Den egentlige innspillingen av sangen, og dermed starten på albumet Abbey Road, skjedde 22. februar. Både Billy Preston og lydmann Glyn Johns var i USA i første del av februar.

Begge var ønsket for de nærmeste innspillingene.

Derfor tok det noe lengre tid enn nødvendig, før de kom i gang.

Opptakene startet i Trident Studios i London. Apple Studios, i 3 Saville Row, der de seneste innspillingene hadde skjedd, ble nå rensket for alt utstyr som The Magic Alex (Alexis Mardas) hadde installert.

EMI Studios i Abbey Road var opptatt, men de var åpne for å jobbe i et uavhengig studio.

De hadde jo jobbet i Trident flere ganger før.

47

Abbey Road - The Beatles sin svanesang

I Want You (She´s So Heavy) John: vokal, kor, el. gitarer, orgel Paul: kor, bass George: kor, el. gitarer Ringo: trommer, congas Billy Preston: orgel

Den 22. februar gjorde de 35 opptak av grunnkompet, med John´s stemme som guide. Arbeidet fortsatte dagen etter med vokalinnspilling av John. Opptak nr. 9 hadde beste vokal, mens opptak nr. 20 hadde beste midtparti, og opptak 32 hadde beste avslutning.

Disse tre opptakene ble redigert sammen. Ved 4´32´´ høres en stemme i bakgrunnen, og den tilhører en i The Beatles. Det stammer fra denne dagen.

18. april jobbet de videre med sangen. John og George la på spor på spor med gitarer i den avsluttende delen av sangen. De ville ha en massiv lyd. John og George stod sammen og spilte i det ene hjørnet av Studio 2. Nå var de tilbake i Abbey Road. Denne dagen ble studioet ledet av Chris Thomas med Jeff Jarratt som lydteknikker. Jarratt fikk forvrengt lyd gjennom hodetelefonene sine, så han ba George Harrison om å skru ned volumet litt på gitaren sin. George bare så på ham og sa tørt; «You don´t talk to a Beatle like that».

Det spesielle denne dagen var at de lagde en egen «reduction mixdown» av opptakene, som ble et nytt bånd de kalte Take 1. Så la de på enda mer gitarer på Take 1. Nå hadde de massiv gitarlyd både på Trident-båndet og Take 1. «Reduction mixdown» betyr at det gjøres plass til nye spor på båndet. Her er det snakk om 8 – spors bånd.

20. april ble det det lagt til Hammond - orgel og conga – trommer på det nye Take 1 båndet.

8. august, på samme dagen som cover-bildet ble tatt, la John på lyder og effekter fra en Moog Synthesizer. Ringo la på trommer. Dette ble lagt på båndet fra 23. februar, som vi kaller Trident. En av effektene er noe som kalles white noise. John fikk fram lyden ved å bruke en generator koblet med synthesizeren. Denne lyden, som ligner på en vind i kuling styrke, kommer inn 5´10´´ i låten, og 48

varer sangen ut. Dette var noe nytt i lydbildet, da man i et studio prøver å unngå slik støy for enhver pris. Da plata skulle overføres til CD i 1987, ble dette et problem for teknikerne. De digitale lydsignalene har en videre dynamikk, som gjør at den type lyd blir enda mer u-lyd.

11. august. John, Paul og George harmoni – vokaler, på begge båndene, som er omtalt over.

20. august. John sto foran det samme problemet, eller skal vi si luksusproblemet, som på «Strawberry Fields Forever». Hvilket bånd skulle han velge? Det ble som da, et kompromiss. Han ønsket at begge båndene skulle være med.

Redigering av de to master – tapene sammen. Take 1 båndet de første 4´37´´ og Trident -båndet resten av låten. Total tid 7´44´´.

Sangen ender plutselig, da John ba om at den skulle kuttes akkurat der. Hvis den hadde blitt feidet ut, kunne den vart i 8´04´´. Side 1 og side 2 blir avsluttet på samme måten. Ved bokstavelig å kutte båndet.

Den første låten de startet med, ble også den siste som ble ferdig. Altså samme dagen som Abbey Road ble mixet for stereo, og redigert for mastertapen.

Something

George: vokal, el. gitarer, håndklapp McCartney: kor, bass, håndklapp John: el. gitar Ringo: trommer, håndklapp Billy Preston: orgel Orkester: 12 fioliner, 4 bratsjer, 4 celloer, 1 kontrabass Something ble påbegynt 25. februar 1969.

George gikk inn i studio alene og gjorde demo innspillinger av Something, Old Brown Shoe og All Things Must Pass.

All orkestermusikk på Abbey Road ble spilt inn denne dagen. Det ble satt opp TV – overføringer mellom Studio 1 og Studio 2, pluss bruk av walkie – talkies. Studio 1 er det største studioet. Der spilte orkesteret.

Oh! Darling

Paul: vokal, kor, bass, el. gitar John: kor, piano George: kor, el. gitar, synthesizer Ringo: trommer

Disse innspillingene finnes på Anthology 3, fra 1995.

Opptaket av Something, på dette stadiet, har et ekstra vers; «You know I love that woman of mine/And I need her all of the time/ You know I´m telling you/ That woman, that woman don´t make me blue». De egentlige innspillingene startet 16. april 1969 med grunnkompet. Så startet de helt på nytt 2. mai, med nytt grunnkomp.

36 opptak, der det siste opptaket var best.

Billy Preston var med på piano. Pga. av et piano fade – out, var låten nå 7´48´´ lang.

5. mai i Olympic Sounds Studios der de la på et nytt bass – spor, og en ny gitar via ei Leslie - vifte. ( roterende vifte, som er i høyttaleren til et orgel) 11. juli. Vokal av George. Sangen varte nå 5´32´´.

16. juli. Ny vokal. Bakgrunnsvokal Paul og håndklapp av Ringo, Paul og George 4. august. George Martin laget seg ei acetat – plate for å arrangere er orkesterpartitur.

15. august. Ny gitar -solo. Orkesteret spilte: 12 fioliner, fire bratsjer, fire celloer, og en kontrabass.

49

Ble prøvespilt den 27. januar Innspillingen startet 20. april med 26 opptak av grunnkompet. Opptak 26 ble regnet som det beste.

The Beatles hadde tid nok i studioet til å gjøre opptak til de var fornøyd. I motsetning til andre grupper og artister som øvde i timevis, før de entret studio.

Dette gjorde de for å redusere utgiftene mest mulig.

Mens gutta våre, hadde frie tøyler, i forhold til bruk av studio - timer. Det eneste som kunne nekte dem spilletid, var hvis andre artister hadde bestilt før dem.

Men da fant de som regel et annet studio.

Paul prøvde flere ganger å synge vokalen. Han ankom studioet i god tid før de andre, da han bodde i nærheten. Den sjette, og siste datoen han forsøkte, den 23. juli, var den som kom med på plata.

8. august. la Paul på solo – gitar og tamburin 11. august. John, Paul og George bakgrunnsvokal.

Da var sangen ferdig innspilt.

Abbey Road - The Beatles sin svanesang

You Never Give Me Your Money

Paul: vokal, kor, piano, bass, el. gitar, lydeffekter John: kor, el. gitarer George: kor, el. gitarer Ringo: trommer, tamburin

Octopus´s Garden

Den første sangen Paul skrev etter Let It Be – innspillingene. Den forteller om en frustrert person, som ser at drømmen er over. Paul som mer enn andre i Beatles, ville at gruppa skulle fortsette.

Ringo: vokal, trommer, slaginstrumenter, lydeffekter George: kor, el. gitar, synthesizer Paul: kor, bass, piano John: el. gitar

Showmannen, den optimistiske og den evigunge Paul, med alle de gode ideene og pågangsmotet, var ikke den naturlige lederen i The Beatles.

Som vi ser i filmen Let It Be, fikk Ringo hjelp av George Selv om Paul var den musikalske lederen de siste med melodien. Han fikk litt hjelp med teksten også.

Innspillingen startet 26. april med 32 opptak av grunnspo- årene, var ikke det nok til å få den respekten som krevdes. ret; trommer, bass, gitarer, med ledevokal av Ringo 29. april. Vokal av Ringo 17. juli. Bakgrunnsvokal Paul og George. Piano Paul.

Samme dag ble det lagt til lydeffekter. For å få bort de høyeste signalene, ble det brukt en limiter. En kompressor ble brukt for å «presse» ned dynamikken. Dermed oppsto det en gurglende, undersjøisk lyd. Det ble også pustet luft- De andre i gruppa var ikke interessert i å være pop – gruppe lenger. De ville vide ut sin bobler i et vannglass. A´la Yellow submarine. horisont. Da John på en måte forsvant for oss 18. juli Vokal og forskjellige slaginstrumenter av Ringo. Dermed gjennom LSD, og annen stimuli, og Brian Epstein døde, prøvde Paul på sin måte å holde var den andre hele låten av Ringo ferdig innspilt.

Den andre er jo Don´t Pass Me By fra The White Album. The Beatles sammen.

Da Yoko Ono dukket opp, forsvant den viktigste samarbeidspartneren hans. De samarbeidet enda litt, men drømmen var over. George og Ringo var lei «liksomsjefen» Paul.

Lei av at han la seg borti hvordan de spilte. Fire sterke personer som hadde sitt demokrati.

Hvis en var uenig, ble det ikke noe av. En for alle, alle for en. Alle hadde på en måte like mye å si. Men den naturlige lederen var hele tiden; John Lennon, men han brant dessverre ikke lenger for The Beatles.

Det var rundt disse tider på våren i 1969, at Paul ringte til George Martin. Han sa at de skulle lage en ny plate, og om han ville produsere den.

Det ville han, på en betingelse; at det skulle gjøres på den gamle måten.

Med andre ord som før The White Album.

Da mistet Martin grepet på sjefsstolen i studio.

Innspillingen startet 6. mai 36 opptak av grunnsporet, der opptak nr. 30 ble regnet som det beste. • 1. juli. Vokal av Paul • 11. juli. Bass 15. juli. Vokaler og klingelyder mot slutten.

30. juli. Vokaler. På dette stadiet ble overgangen til «Sun King», holdt sammen med en orgeltone.

31. juli. Paul la på piano og bass 5. august. Paul hadde laget egne bånd med lyder på sin Brennel – båndmaskin hjemme.

Disse mono – båndene ble overført til fire – spors bånd.

Lyden høres ut som bjeller, fugler, bobler og gresshopper. Dette ble overgangen til «Sun King».

Etter en del miksing, var sangen ferdig.

Her Majesty

Paul: vokal, akustisk gitar Innspillingen startet 2. juli. Det ble gjort tre opptak med Paul på akustisk gitar og sang.

Da de skulle mikse sangen for stereo, 30. juli, ville Paul at de skulle kutte vekk sangen. Han likte den ikke.

Da befant den seg mellom Mean Mister Mustard og Polythene Pam på redigerings - båndet.

Denne dagen ble medleyen på side to mikset med 51

overgangene mellom låtene. De satt og hørte gjennom sangene da Paul sa,» I don´t like Her Majesty, throw it away». John Kurlander, lydtekniker, fikk beskjed om å bokstavelig klippe vekk sangen fra båndet.

«What shall I do with it?» spurte han forsiktig Paul. «Throw it away.» Kurlander hadde blitt fortalt at ingenting skulle bli kastet vekk.

Dermed tok han opp båndet fra gulvet da Paul hadde gått, festet en rød tape foran sangen, som tilsvarte ca. 20 sekunder, og festet det tilbake på enden av båndet, etter The End. Da Paul hørte resultatet senere, likte han det han hørte.

Beatles hadde jo flere ganger gjort nytte av feiltagelser. Siste tonen av Her Majesty ble igjen på starten av Polythene Pam, mens siste tone av Mean Mister Mustard, ble med på starten av Her Majesty.

Abbey Road - The Beatles sin svanesang

Golden Slumbers/ Carry That Weight

1500 – tallet. Paul hadde sett sangen i en sangbok for barn, men kunne ikke lese noter. Han lagde sin egen melodi.

På denne dagen ble det gjort 15 grunnspor.

Paul guide vokal og piano, George bass 49 og Ringo trommer. John var på sykehus pga. en bilulykke i Skottland.

Paul: vokal, kor, piano, rytme-gitar George: kor, bass, el. gitar John: kor, Ringo: kor, trommer Orkester: 12 fioliner, 4 bratsjer, 4 celloer, 1 kontrabass, 4 horn, 3 trompeter, 1 trombone, Innspillingen startet 2. juli Juni måned inneholdt en del aktiviteter av John og Yoko. De startet sin ferie helt i slutten av måneden, en biltur i Skottland sammen med barna Julian og Kyoko. Ringo og Maureen dro også på ferie i slutten av juni, som de tilbrakte i sør-Frankrike.

Paul og Linda var på ferie i Korfu, Hellas, mens George og Patti var på ferie i Sardinia. Bortsett fra John, som lå på sykehus i Skottland, etter en bilulykke, var de tre andre på plass i Abbey Road den 2. juli.

3. juli. Grunnspor 13 og 15 ble redigert sammen.

På dette båndet ble det lagt på rytmegitar av Paul, solo – gitar av George. Paul, George og Ringo sang på Carry That Weight.

I juli ble det lagt på mer vokal (nå med John tilbake), trommer, og pauke.

15. august. Den store orkesterdagen. 12 fioliner, fire bratsjer, fire celloer, en kontrabass, fire horn, tre trompeter, en trombone og en bass – trombone.

Det som stod igjen var miksingen og overgangen til The End.

Here Comes The Sun

George: vokal, kor, akustisk gitar, trekkspill, harmonium, Moog synthesizer, håndklapp Teksten til Golden Slumbers er en omgjort versjon av Paul: kor, bass, håndklapp den britiske dikteren Thomas Dekker, som levde på Ringo: trommer, håndklapp Orkester: 4 fioliner, 4 celloer, 1 kontrabass, 2 pikkolo-fløyter, 2 fløyter, 2 alt-fløyter, 2 klarinetter George skrev den i hagen til Eric Clapton en vårdag i 1969.

Innspillingen startet 7. juli. 13 opptak av grunnsporet, der det siste opptaket ble regnet som det beste.

Dagen etter ble det lagt på vokal av George, bakgrunnsvokal av George og Paul, manuelt dobbelsporet.

52

I motsetning til ADT – artificial double tracking, som de var vant til å bruke siden 1966, der det tekniske utstyret sørget for at stemmen la seg et millisekund etter seg selv på båndet, slik at det hørtes ut som to stemmer.

16. juli. Håndklapp og harmonium av George.

6. august og 11. august. Gitarer av George 15. august. Orkesterdag: Fire bratsjer, fire celloer, en kontrabass, to klarinetter, to alt-fløyter, to fløyter, to pikkolotrompeter 19. august. Moog synthesizer.

Ved miksebordet gikk båndet på 51 omdreininger pr sekund. Altså en liten hastighetsvariasjon på båndet, som ved vanlig omdreininger har 50.

Maxwell´s Silver Hammer

Paul: vokal, kor, piano, el. gitarer, Moog synthesizer George: el. gitarer, kor Ringo: trommer, ambolt, kor George Martin: orgel I filmen Let It Be fra januar 1969 ser vi at de prøver seg på denne sangen, med Mal Evans som slo på en ambolt.

Dette var en sang av Paul, som var tiltenkt The White Album. Og Paul dro den fram igjen i januar. Både John og George mislikte sangen så mye, at de hadde problemer med å ta den alvorlig. Hvis det er en sang som viser hvorfor The Beatles sprakk, er det denne.

I tillegg ble den spilt om og om igjen, for å få den perfekt, som Paul håpet skulle bli den nye singelen.

Akkurat det samme hadde Paul gjort med Ob-La-DiOb-La-Da.

De andre ble skikkelig lei og forbanna etter dusinvis av opptak. Det var en kontrast mellom den Paul som lagde You Never Give Me Your Money og den lange Medleyen, og den Paul som utfordret de andres tålmodighet med en middelmådighet av en sang som denne.

Innspillingen startet 9. juli.

Dette var første dagen John kom tilbake etter bilulykken i Skottland. Ulykken skjedde 1. juli. John og Yoko med barna Julian og Kyoko, var på bilferie i Skottland. Bilturen startet 29. juni. Ulykken skjedde på en smal vei nær Durness, i The Highlands. John, som var en elendig bilfører, fikk panikk da en utenlandsk turistbil kom mot dem.

Han kjørte bilen i grøfta. Bra for dem som kom imot.

For å gjøre en interessant historie kort; det endte med kuttskader, og dermed flere sting. Noen dagers sykehusopphold for John, Yoko og Kyoko. Julian fikk sjokk, uten andre skader.

Da John kom tilbake til London og innspillingene, ventet Paul, George og Ringo spent på i hvilken tilstand John var i. For å sitere en av lydteknikerne, var alle som jobbet i studioet spente. Han fikk inntrykk av at de tre andre nesten var redd Lennon.

53

Abbey Road - The Beatles sin svanesang

Han var en mektig personlighet, og sammen med Yoko, dannet de et sterkt parti. Da John kom ble alle lettet. Stemningen var god. Yoko var mer skadet enn John, og var i tillegg gravid.

Derfor trengte hun å være helt i ro.

John fikk Harrods til å levere en dobbel-seng til Studioet. Ambulansen kom med Yoko, og hun ble senket ned i senga.

The End

Paul: vokal, kor, bass, piano, el. gitar John: kor, el. gitar George: kor, el. gitar, rytmegitar Ringo: trommer Orkester: 12 fioliner, 4 bratsjer, 1 kontrabass, 4 horn, 3 trompeter, 1 trombone, 1 bass-trombone Start 23. juli. Opptak 1-7, der opptak 7 var best. Inneholder den eneste trommesoloen på ei Beatles-plate.

Trommene ble spredd på to spor, noe de aldri hadde gjort før.

Dermed var Yoko ved sin manns side. De var jo uadskillelige. En mikrofon ble satt opp over henne, i tilfelle hun ville komme med en ide. Det er mange historier rundt denne senga.

Det forteller at Beatles kunne gjøre akkurat som de ville. Og det forteller at John kunne gjøre hva han ville innenfor Beatles. Ingen turte si noe. Jobbet John i et annet studio, ble senga trillet dit. Lydfolkene lot som ingenting, og hadde vel et smil rundt munnen der de jobbet. «Nå hadde vi sett alt.»

Grunnsporet ble tatt opp gang etter gang til de hadde et godt opptak. Det fant de ved opptak 21. På dette båndet ble det lagt på gitarer. 10. juli. Piano, Hammond-orgel av G. Martin, ambolt, mer gitar, vokal og bakgrunnsvokaler. 11. juli. Nye vokaler og gitar. 6. august. Moog Synthesizer av Paul.

Come Together

John: vokal, rytmegitar, el. gitar, håndklapp Paul: kor, bass, elektrisk piano Harrison: el. gitar Ringo: trommer, marakas Innspillingen startet 21. juli. 8 opptak av grunnsporet. Innspillingen skjedde på et fire-sporsbånd, som så ble overført til et åtte-sporsbånd.

22. juli Lagt på ny vokal, elektrisk piano, rytmegitar og maracas 25. juli. Vokalharmonier.

29. juli. Gitar for midt-partiet.

30. juli. Mere gitarer.

54

5. august. Pålegg av sang.

7. august. Pålegg av sang og gitarer. Denne dagen spilte Paul, George og John sine korte solo-partier, tre ganger hver.

8. august. Pålegg av mer sang, trommer og bass.

15. august. Orkesterdag. Samme instrumenter som for Golden Slumbers/Carry That Weight.

18. august. Piano av Paul. Fire sekunder med pianotoner mellom gitarsoloene og The Love You take………

Sun King/ Mean Mister Mustard

John: vokal, el. gitar, marakas Paul: kor, bass, harmonium, piano, lydeffekter George: el. gitar Ringo: trommer, bongos, tamburin George Martin: orgel Start 24. juli. 35 opptak av grunnsporet med John guide vokal og gitar, Paul bass, George gitar og Ringo trommer.

25. juli. Vokaler, piano og orgel ble pålagt det beste opptaket fra dagen før som var opptak 35.

29. juli. Vokal, piano, orgel, og slaginstrumenter 14. juli. Redigering av overgangen til Polythene Pam/ She Came In Through The Bathroom Window.

21. august. Redigering av overgang fra You Never Give Me Your Money til Sun King

Polythene Pam/ She Came In Through The Bathroom Window

John: vokal, kor, 12 strengers akustisk gitar Paul: vokal, kor, bass, el. gitar, piano, el. piano George: el. gitar, korRingo: trommer, tamburin, marakas, kubjelle Polythene Pam var fra 1968, og ble prøvespilt 22. januar i Apple Studios.

Startdato var 25. juli. Grunnsporet ble tatt opp 39 ganger, der det siste ble regnet som det beste. 12 strengers akustisk gitar i tillegg til bass, trommer og gitar. Etterpå ble det lagt på vokaler, bass og trommer på opptak 39.

28. juli. Pålegg av vokaler, akustisk og el. gitarer, tamburin og andre slaginstrumenter, elektrisk piano, vanlig piano. Deretter ble båndet frigjort for spor, og det nye frigjorte båndet ble kalt nr. 40 30. juli. Pålegg på de nye sporene: gitarer, vokal, slaginstrumenter 14. august. Redigering av overgangen mellom Mean Mr. Mustard og Polythene Pam 55

Abbey Road - The Beatles sin svanesang

Den siste dagen som gikk med til de siste påleggene, og til slutt å sette sammen og redigere hele mastertapen før den ble overført til vinyl.

På et tidligere stadium, var sidene omvendt. Altså medley – siden på side 1. I tillegg var Octopus´s Garden før Oh! Darling. John, Paul, George og Ringo var sammen for siste gang, i Abbey Road denne dagen.

De som jobbet med dem denne siste kvelden, var George Martin, og teknikerne Geoff Emerick/Phil McDonald og Alan Parsons, som var 2. tekniker.

Because

John: vokal, el. gitar Paul: vokal, bass George: vokal, Moog synthesizer George Martin: elektrisk cembalo Yoko spilte Måneskinnssonaten av Ludvig van Beethoven på piano en dag. John ba henne om å reversere akkordene. Dette inspirerte John til å skrive Because.

1. august. 23 opptak av grunnsporet, der opptak 16 ble regnet som det beste. George Martin spilte elektrisk cembalo, som er avledet av Baldwin Spinet (som er et pianolignende instrument fra det 16. århundre).

John el. Gitar, Paul bass. Ringo holdt takten på hi-hat én, som bare de andre hørte gjennom hodetelefonene sine, og som ikke ble tatt opp. George Martin sa at Ringo var deres trommemaskin. Tre - stemt kor av John, Paul og George.

4. august. Pålegg av to nye harmoni-sang, slik at det ble et tre- stemt kor tatt opp tre ganger. Det å synge tre-stemt var ikke noe de gjorde ofte. De hadde gjort det med hell på This Boy og Yes It Is. George Martin og gutta holdt på i flere timer før de sa seg fornøyd.

Martin måtte bokstavelig fortelle dem hvilke noter de skulle synge.

5. august. Moog synthesizer spilt av George, tatt opp to ganger på hvert sitt spor.

20. august 1969 fra 14.30 – 01.15

Abbey Road Apple (Parlophone) PSC 7088 (Stereo) Utgitt 26. september 1969 i Storbritannia Produsent: George Martin, Glyn Johns, Chris Thomas Lydteknikker: Geoff Emerick, Phil McDonald, Barry Sheffield, Jeff Jarret, Glyn Johns, Tony Clark Lydteknikker 2: Alan Parsons, John Kurlander, Richard Langham, Nick Webb, Steve Vaughan, Chris Blair Den første Beatles – LP som kun ble gitt ut i stereo.

Den første Beatles LP med single gitt ut etter at LP´n ble gitt ut; Something/Come Together, som en dobbel A-side.

Utgivelsesdato: 31. oktober 1969.

Selvfølgelig nådde både LP og single nr. 1 i de fleste land der det var forventet.

56

Plateomslaget Paul la merke til sigarett – pakken til Geoff Emerick. Han brukte sigaretter som het Everest. Utenpå pakken var det et tegnet bilde av verdens høyeste fjell.

Ideen var å dra over til Tibet og ta bilde av gruppa, stående ved dypet av fjellmassivet.

Det er veldig langt dit, og det er kaldt der. De ville få ut albumet så fort som mulig, så en eller annen fikk ideen om at de heller gikk de få meterne på utsiden av studio; ut i Abbey Road. Slik ble det.

Bildet ble tatt 8. august 1969. Fotograf Iain Macmillan, som var en venn av John og Yoko, sto på en gardintrapp midt ut i veien. Fotoseansen startet 11. 35 og tok 10 minutter. Det ble tatt seks bilder, der Paul hadde på seg sandaler i de to første bildene.

Det var forholdsvis lett å plukke ut det rette bildet. De ville at det skulle se ut som at de var på vei vekk fra studioet.

De gikk i takt, bortsett fra Paul. Bildet som ble valgt, var i det hele tatt det beste.

Da omslaget var bestemt, fulgte også tittelen. 3 Abbey Road, er jo adressen til det som het EMI Recording Studios, fra 1931 og til en gang på 70- tallet, da det ble omdøpt til Abbey Road Studios, etter platen.

Bildet på baksiden av omslaget ble tatt et godt stykke lenger opp i Abbey Road; på hjørnet til overgangen til ei gate, som het Alexandra Road. Både Alexandra Road, omkringliggende bygninger og muren med gatenavnet, ble revet for å sette opp nye bygninger på 70 – tallet.

Plateomslaget var det første Beatles – omslaget uten hverken artistnavn eller platetittel på forsiden. Det finner vi på baksiden. Ellers er Her Majesty ikke nevnt på omslaget. Det er heller ikke nevnt på etiketten på plata på den første utgivelsen.

57

Abbey Road - The Beatles sin svanesang

De som blir takket for innsatsen, på baksiden av plata, er George Martin, Geoff Emerick, og Phillip McDonald.

Fotograf Iain Macmillan er nevnt. Og som på alle plater står det hvem som står for trykket av omslaget; i dette tilfelle Garrod and Lofthouse International Ltd. Etter Sgt. Pepper er dette det mest berømte av alle Beatles - omslag. Det er gjort mange etterligninger av andre artister. Paul hadde jo sin egen på Paul Live fra

1993, der bilen hadde skilt med 51 IS. En av de mest berømte platene, der musikken er fra Abbey Road, og der plateomslaget, på begge sidene, er en parodi; McLemore Ave. av Booker T and The M.G.´s. Her hører vi instrumentale R and B versjoner av 13 av låtene fra Abbey Road. En oppmerksomhet The Beatles satte høyt. Platen kom ut i 1970. i tillegg har andre gjort parodier av omslaget, som The Shadows og Red Hot Chili Peppers.

Musikk og produksjon Abbey Road er den beste tekniske gjennomførte album The Beatles spilte inn. Her fikk de boltre seg på åtte spor, i forhold til to spor i starten på karrieren, og fire spor fram til 1968 (noen spor på The White Album fikk åtte spors behandling).

Krystall klar lyd gjennom hele produksjonen. Bass-lyden er dyp og rik, og som ellers når det gjelder Paul; melodiøs, men samtidig er rytmen der. Ringo får vist sine tekniske sider, med en særlig vidunderlig basstromme. Den går helt hjem. Hans bruk av tom-toms på Abbey Road er legendarisk. Han ble overtalt til å spille en trommesolo, den første ordentlige på en Beatles-plate. Den ble i tillegg spilt inn på to spor, slik at vi får den i to kanaler. Et strålende bidrag til den siste delen av det som kalles den lange medleyen.

George bidro med to av sine beste sanger. Something er jo blitt litt av en evergreen. Allerede da den kom ut, beskrev Frank Sinatra den som den beste kjærlighetssangen gjennom de siste 50 årene.

58

Litt drøyt sagt, men ikke langt fra sannheten.

Det er den mest spilt Beatles cover – låten etter Yesterday. Både John og Paul syntes at Something var den beste låten på LP´n. Begge må ha vært misunnelige på George. Here Comes The Sun er blitt den gode vårlåten, for oss som bor her nord.

En annen viktig ingrediens på Abbey Road, er Moog synthesizeren.

Den gangen var en synthesizer noe nytt, i hvert fall innenfor rock og populærmusikken.

Den ene siden på sitt andre solo-prosjekt, Electronic Sound, hadde George spilt inn i Los Angeles i november 1968. Da han fikk sin egen Moog synthesizer hjemme i februar 1969, spilte han inn den andre siden av platen. Han introduserte synthesizeren under innspillinga av Abbey Road. Alle i studioet flokket seg rundt det nye instrumentet.

Både George, Paul og John brukte instrumentet på Abbey Road.

Ja, instrument. For de brukte det som et hvilket som helst instrument.

Da andre artister og grupper fikk tak i synthesizeren, brukte de den ofte som et hovedinstrument. Men heldigvis for Beatles sin del, ble den brukt som et krydder i lydbildet.

John og Paul

John ville at sangene på plata skulle spilles inn som egne sanger.

Han gikk så langt at han uttrykte at hans sanger skulle være på ei side, og Paul sine på den andre.

Han likte ikke typen rock som skulle ta opp i seg en annen sjanger, i dette tilfellet seriøs musikk. Rock-opera var en sjanger som nettopp var tatt i bruk.

Både The Pretty Things (S.F: Sorrow) og The Who (Tommy), hadde gitt ut album i den stilen. Kinks fulgte opp med Arthur i oktober i 1969.

Jeg tror John hatet sammenblandingen med rock og opera. Det gjorde at han i utgangspunktet var meget skeptisk til denne tilnærmingen. Paul hadde gitt uttrykk for at han ville at sangene skulle bindes sammen til en helhet, uten pauser.

De kom fram til et kompromiss.

Hele side 1 er en vanlig LP side med frittstående sanger.

Side 2 starter med to enkeltstående sanger, og fortsetter med den lange medleyen, som består av ferdige og uferdige sanger av Paul og John.

For meg, personlig, syns jeg medleyen består av to medleyer; den første, som starter med You Never Give Me Your Money, og slutter med She Came In Through The Bathroom Window, og den andre som starter med Golden 59

Slumbers og ender med The End. En annen mening jeg har er at medleyen ikke minner om noe annet enn pop/ rock på sitt beste.

Her er det ingenting som minner om såkalt «seriøs» musikk. John sine verste anelser tror jeg sluknet under innspillingene.

Det er en geni-strek som blir gjort med de sangene som danner medleyen. Jeg tror heller ikke at alle sangene på plata kunne ha blitt behandlet slik. Jeg syns at John, Paul, George og Ringo, jobbet frem ei strålende plate, med medleyen som det helt originale høydepunkt.

I den lange medleyen finner Paul sitt suverene uttrykk. Med sanger som er vidt forskjellige, i både tekst og uttrykk, får vi presentert en helhet, som uttrykker stemninger som bare The Beatles innenfor populærmusikken, hadde vært i nærheten av før.

Det store er at alle gikk inn for å gjøre sitt beste, også John. Bare gjennom en slik medley, fikk de uferdige sangene til John, den behandling, og i den sammenheng, det rette uttrykk.

Noe som viser at John og Paul, midt i økonomiske og personlige problemer, kunne skinne sammen.

Men den som går foran her er Paul.

Hans to sanger på side 1 er gode, men ikke blant hans beste.

Abbey Road - The Beatles sin svanesang

Like etter at Leary hadde fått sangen, omarbeidet John sangen og utvidet den til den sangen den ble.

Da Leary hørte den på radio, ble han litt overrasket, men innrømmet at den var mye bedre enn hans kampanje-sang.

John Lennon ble også saksøkt for brudd på kopyrettighetene, da utgiveren av You Can´t Catch Me, en sang skrevet av Chuck Berry, krevde en erstatning for bruk av linjen «Here come old flat top, he come groovin´up slowly». Den har en viss likhet med nevnte låt.

De kom fram til en enighet, da John spilte inn tre låter senere i karrieren, som utgiveren kontrollerte.

Det var Le Dorsey´s Ya-Ya, og Chuck Berry sine You Can´t Catch Me og Sweet Little Sixteen, som vi finner på Rock and Roll albumet fra 1975.

Come Together er en meget god åpningslåt. Den setter nivået og stemningen. Mange har spilt den inn, og som har gjort den til sin egen; f.eks. Tina Turner.

Den andre Lennon- sangen på side 1, I Want You (She´s So Heavy) er den tyngste sangen i Beatlekatalogen. Da er ikke Helter Skelter glemt.

Vokalen gir uttrykk for at han mener de få ordene.

Kritikerne vil ha det til at medleyen på side 2 gjør sangene bedre enn det de er. Ja, vel, men da betyr det at medleyen er en oppvisning i å presentere musikk.

Det er musikk av høy kvalitet. Både bruk av instrumenter, sang og virkemidler er utsøkte i uttrykket.

Dette er en låt få begir seg ut på å spille inn.

En typisk Lennon-låt som har sitt eget originale særpreg. Sangene på side 2 fikk et uttrykk som kler dem.

Arbeidet med overgangene mellom låtene på medleyen er stor kunst. Hør bare på overgangen mellom You Never Give Me Your Money og Sun King.

Lennon selv har i ettertid sagt at det var søppel, men som sagt er det en fryd å høre sangene i medleyen, som kompis Paul hadde regien på.

Det er opptak Paul gjorde hjemme i sitt eget studio.

Han tok med seg tape – loops til Abbey Road.

En av disse tapene ble brukt her. Det er hva man kaller fingerspitzengefühl.

Skulle de tre Lennon - sangene i medleyen vært enkeltstående, måtte de ha blitt arbeidet mer med.

Sun King høres ut for meg som den sangen av de tre som er mest ferdig, mens Mean Mister Mustard og Polythene Pam er uferdige.

Jeg skal forsøke å vurdere John sin innsats på Abbey Road. Come Together åpner albumet. Da Timothy Leary, som var en forkjemper for bruk av LSD i USA, besøkte John og Yoko i deres Bed In i Montreal i slutten og begynnelsen av juni 1969, ville Leary at John skulle komponere en sang med tittelen Come Together- Join The Party. Denne sangen skulle brukes under kampanjen hans for å bli guvernør i California.

John spilte inn en demo for Leary, som gjorde den til sin valgkamp – sang. Han fikk den spilt på radio.

Men han vant ikke valget; det gjorde Ronald Reagan.

Men i en slik medley blir det nesten som å sammenligne dem med A Day In The Life; forskjellige mennesker og historier som skjer, som i en roman, novelle, eller i en drøm. Så en kan kalle den lange medleyen en strøm av hendelser, som kan skje i løpet av et døgn.

Det hele avsluttes med at gruppen The Beatles, kameratene, gir oss et siste farvel med en oppvisning i tekst og musikk.

60

Bittert, salt, surt, søtt og umami (japansk, som betyr det som smaker godt).

Det vanskelige er å få den rette balansen i maten og måltidet. Sånn er det med musikk også. En LP kan sammenlignes med et måltid.

Jeg syns at Abbey Road har den rette balansen. I den avsluttende delen, kunne det ha tippet over til å bli sentimentalt, altså for søtt, men det unngås ved en del syre i uttrykkene.

Jeg og Abbey Road Jeg gikk på realskolen på Rana Gymnas i Mo i Rana, da Abbey Road kom ut. Vi i guttegjengen var som vanlig spente på plata.

En av lærerne på skolen ble en kjent kunstner.

Han underviste i faget tegning. Han var yngre enn de andre lærerne, men i våre øyne godt voksen. Da vi snakket om å kjøpe plata, var han veldig ivrig etter å uttrykke sin begeistring for The Beatles.

Han sa han lyttet mest til jazz, men var det noen han hadde respekt for utenfor jazzen, var det The Beatles. Dette var godt å høre. Da vi skulle kjøpe plata i et langfriminutt, fikk vi klar beskjed om å kjøpe et eksemplar til ham også. Sånn ble det.

Jeg har hatt et godt forhold til plata i alle disse 50 åra. Den blir hørt på minst en gang i året. Da den kom ut, og i de første årene etterpå, var det en gjenganger på platetallerkenen.

I alle oversiktene over tidenes LP, er den som regel høyt oppe. Til og med som den beste, i noen avstemninger.

Det er en av mine favoritter både i Beatles-sammenheng og ellers.

Følelser er vanskelig å utrykke. I matlaging snakker vi om at et måltid skal møte alle våre sanser.

Tøffe gitarer og trommer og sang. Med en stram regi på tidsbruk.

Her blir det uttrykt mye i løpet av kort tid. Ikke noe overflødig.

Tidsbruken er nøkkelen her. Du blir ikke overmett.

Jeg har vært i og utenfor Abbey Road ved flere anledninger. Da jeg og min samboer var der i august 2008, kom vi dit i god tid før kl.

11. 35. Vi fikk tid til å dra bort til Cavendish Avenue, hjemmet til Paul. Det var akkurat i den tiden han var i skilsmisse med Heather Mills. Det sto minst et dusin fotografer der, med lange linser. Sånn er det hver dag, fortalte jeg samboeren min, og løy.

Vi gikk bort til Abbey Road. Der var det mange turister som var ute i samme ærend som oss. Sånn er det hver dag her, og løy ikke.

Jeg kom i snakk med noen amerikanere fra USA, og fortalte dem at nå var vi der på riktig tidspunkt; 8. august, kl. 11.35.

Da gikk de helt bananas. Vi måtte bli med dem over fotgjengerfeltet flere ganger. Helt siden platen kom ut, har dette vært et pilegrimssted for fansen.

Det er satt opp et web – kamera, slik at vi kan følge med på aktiviteten. I løpet av de 50 årene siden platen kom ut, har det hver dag vært folk som har spasert over fotgjengerovergangen, både med o g uten sko. Mennesker fra alle kanter av verden.

Det er et godt tegn på The Beatles sin stilling i verden.

Og den viktigste årsaken til den overveldende stilling Beatles besitter i dag, er musikken.

Ikke minst musikken på Abbey Road.

«And, in the end, the love you take, is equal to the love you make».

Kilder: The Complete Beatles recording sessions, Mark Lewisohn, Hamlyn, 1988 Revolution In The Head The Beatles´ records and the sixties, Ian MacDonald, Fourth Estate, 1994

61

Beatlesmusikken er det nærmeste Arne Emil Bredland kommer religion

Da Arne Emil Bredland i vinter skulle få ny benprotese, hadde han et spesielt ønske til Trøndelag ortopediske verksted.

Kunne de lage en protese dekorert med et bilde av verdens mest ikoniske plateomslag?

I år er det 50 år siden albumet «Abbey Road» ble gitt ut, så et bilde hvor The Beatles krysser fotgjengerfeltet hadde vært supert. Ja, var svaret han fikk, og siden i mars i år har Arne Emil gått sammen med The Fab Four – og spesielt in føler han seg i shorts!

62

Sommeren 2014 tråkket Arne på et stort glasskår, og komplikasjoner med såret gjorde at han måtte amputere høyre fot under kneet.

En vellykket operasjon ble utført på St. Olavs Hospital i Trondheim i januar 2017. Under opptreningen fant Arne stor trøst og hjelp i musikk, og han spilte seg blant annet gjennom den komplette katalogen til George Harrison.

Interessen hans for The Beatles begynte på Levanger i 1964. En god kamerat hadde platespiller og singelplater med The Beatles, og melodiene til The Beatles smøyg seg inn i hodet på unge Arne Emil.

–Den første LP’en jeg kjøpte var «Revolver». Da hadde jeg spart penger lenge, mener den kostet 39 kr. hos Renbjør på Levanger. Torde ikke å ta den med hjem; slik ødsling med penger var ikke akseptert. Kameraten ble redningen, jeg spilte «Revolver» der hver dag etter skoletid og langt ut over kveldene.

Platen er fortsatt min favoritt-LP. «Revolver» er et ufattelig velspilt og innovativt album, med følelser jeg aldri blir kvitt. På «Revolver» er nok «Taxman» og «She Said, She Said» favorittlåter, men hele albumet er helstøpt og genialt.

Favorittsang ellers?

Det er umulig å nevne bare en. «Blue Jay Way” er stor, “The Fool On The Hill”, “Dear Prudence”, “Strawberry Fields Forever”,” For You Blue”. Håpløst å gi noe svar.

«Paperback Writer» blåste ørevoksen pokker i vold da den kom.

Synes den er eminent den dag i dag. «You Know My Name (Look Up the Number)» er genial ...

–Jeg har opplevd Macca 2 ganger; London i 1989 og Telenor Arena i 2016.

–Vanskelig å sette ord på hva The Beatles betyr for meg, men «The End» fra «Abbey Road» oppsummerer godt. All kjærligheten jeg har fått fra musikken deres gir livet verdi og balanse. Jeg bruker å si at det er det nærmeste jeg kommer religion.

–The Beatles handler om min oppvekst og følelser knyttet til den, faktisk helt fram til i dag. ––The Beatles er soundtracket til min barndom og ungdom.

Arne Emil er utdannet kokk og er ansatt i Equinor som forpleiningssjef. I dag jobber han som hovedverneombud, og ukependler fra Inderøy til Bergen.

63

September 2019 er gulljubileet for Beatles’ multiplatinavinnende album Abbey Road – det siste verket de spilte inn før dette jordskjelvet av et brudd.

Det var både slutten av sekstitallet og slutten på tidenes største band.

For å feire dette jubileet vil verdens ledende Beatleshistoriker Mark Lewisohn reise rundt på turné med en forestilling fyll av informasjon, intriger, overraskelser, gleder, humor, opprømthet og underholdning – en hurtigflytende og smart illustrert historie om the Beatles, deres briljante album Abbey Road, og andre større hendelser fra det ekstraordinære året 1969.

Overraskelsene og gledene ved

ABBEY ROAD Det siste Beatlesalbumet

Mark Lewisohn har et gedigent arkiv med Beatlesting, som han har samlet i mer enn 40 år med uovertruffen inngående tilgang til arkiver og offentlige og private samlinger.

50 år etter

Han vil vise publikum et forbløffende spekter av sterkt og relevant innhold, med sjelden musikk, fotografier, filmer og utvalgte minneobjekter.

Publikum (selv superfans) vil se og høre ting de ikke ante eksisterte.

Hornsey Road (den spennende tittelen vil bli forklart …), forteller alt om hvordan albumet ble til og de mange betydningsfulle hendelsene som fant sted under innspillingene, da Beatles var hjertelig tilstede sammen inne i innspillingsstudio men falt fra hverandre utenfor.

Dette var året de gikk fra hverandre, og albumet ble lagd i en tid full av kriser både i de personlige og forretningsmessige delene av livene deres.

Abbey Road var ikke bare ett av så mange fantastiske og triumferende kapitlene i Beatles tid sammen, det var også deres bestselgende og siste mesterstykke.

64

Mark kommenterer: «HORNSEY ROAD handler om Abbey Road, menneskene som lagde den og tiden de lagde den i.

Denne kunstneriske triumfen ble skapt i et hektisk veikryss i livene til The Beatles, og jeg kommer til å avsløre den rike historien, gjenoppfriske alle de bemerkelsesverdige historiene rundt tilblivelsen dens, og ta det hele tilbake med synsopplevelser, lyd og lukt.

Jeg kommer til å levere et originalt og overraskende blikk på denne samlingen av store sanger, supert innspilt av The Beatles og deres produsent George Martin for femti somre siden, og pakket inn i dette utstrakt imiterte omslaget med de fire på fotgjengerovergangen i nord-London.

Jeg kommer til å forklare tilblivelsen av dette albumet sett i kontekst med den kontemporære musikkscenen, og gi et innblikk i de fire Beatlene som venner, bandkamerater og kunstneriske enkeltmennesker på høyden av sine kreative krefter, noe som kronet de mange presedensskapende hendelsene fra deres seks tidligere år sammen med denne strålende avskjeden.»

Nå får publikum en unik innsikt i hvordan alt skjedde.

Det er foreløpig turnédatoer i Storbritannia som er annonsert, og turnéen starter 18. september i Northampton. 28. september er forestillingen i London og 1. oktober i Liverpool.

65

Nettsted: https://hornseyroad.net/

Albumet det ikke ble noe av

En eller annen gang høsten 1969 etter at albumet «Abbey Road» var ferdig innspilt og klar til utsendelse holdt medlemmene i Beatles et forretningsmøte. Kun tre av dem var til stede, pluss trofaste Neil Aspinall. På dette møtet virket det som om det var John Lennon som var ivrig etter å drive gruppen videre. Møtet ble tatt opp på lydbånd, og dette båndet skal nå befinne seg på private hender. Deler av båndet er transkribert og brukt i boken «John Lennon : One Day At a Time - a Personal Biography of the av Anthony Fawcett som kom ut i 1976 og ble publisert i nytt opplag i 1980.

To personer som sier at de har hørt opptaket er amerikaneren Erik Taros og engelskmannen Richard Buskin, meget respekterte navn blant Beatles historikere som sammen har en podcastserie som heter «Swinging Through The Sixties».

I episode 25 av denne podcasten beskriver de begge hvor mye bedre det var å høre båndet enn bare å lese transkripsjonen, ettersom man lettere hører betoningen av ordene og dermed skjønner bedre hva de som snakker har på hjertet.

Ringo er den manglende Beatle på dette møtet, så det er de andre tre som har Beatles’ fremtid på agendaen, og det er sannsynlig at møtet fant sted før det litt mer berømte møtet hvor John proklamerte at han ville ha skilsmisse – slik han hadde fått fra Cynthia. På dette møtet er han langt mer positiv og foreslår: «All right, la oss komme videre. Vi spiller inn enda et nytt album. Hva om vi alle gjør fire sanger hver?

Hva synes dere? Det er fair.» Nå var det jo sikkert George han hadde i tankene, ettersom han hadde blomstret opp som komponist i det siste.

66

Ringo hadde riktignok med en egenkomponert sang på «White album» og «Abbey Road», men det er usannsynlig at han skulle klare å komme opp med fire sanger som de andre ville kunne godta å ha med på en Beatles-LP. Dessuten var ikke Ringo med på møtet, så det kan hende at Johns forslag kun var myntet på de tilstedeværende.

Men de andre i gruppa er lunkne og tydeligvis ikke i stemning for å gå i studio igjen så raskt etter forrige album som ennå ikke er kommet ut.

Så John har et nytt forslag: «Ok, hva med en julesingle? La oss avslutte det med en julesingle. Jeg synes det er en flott ide — jeg er med!»

All denne velviljen endret seg etter at John og Yoko hadde opptrådt i Toronto med Eric Clapton og Klaus Voormann.

Men hva om de andre hadde godtatt Johns opprinnelige forslag og umiddelbart gått i studio?

Mellom dem hadde de allerede nok sanger for nok en LP – sanger som skulle ende opp på deres egne soloprosjekter.

Det er jo ikke noe nytt at Beatlesfans spekulerer i hvordan et aller siste album fra Beatles ville ha vært, og et tankeeksperiment mange ofte gjør seg, og som jevnlig har vært oppe i fora og diskusjonsgrupper på internett er å lage lister over sanger for et slikt siste album.

67

De to vertene for «Swinging Through The Sixties» lagde i denne episoden hver sin liste over 14 sanger som dette siste Beatlesalbumet skulle bestå av.

Premisset de ga seg selv er at sangene må ha vært påbegynt mens Beatles fortsatt eksisterte.

Eriks album:

Richards album:

• Let It Down • Look at Me • Another Day • Stormy Weather • Gimme Some Truth • Hear Me Lord • Maybe I’m Amazed • Oh My Love • Art of Dying • Child of Nature • All Things Must Pass • The Back Seat of My Car • Isn’t It a Pity • Suicide

68

• Gimme Some Truth • Maybe I’m Amazed • Art of Dying • Child of Nature • All Things Must Pass • Another Day • Isn’t It a Pity • Oh My Love • When Every Song is Sung • Every Night • Beautiful Girl • Look at Me • The Back Seat of My Car • What is Life

Noe kanskje ikke mange vet, er at det faktisk finnes en LP som er utgitt under artistnavnet Beatles, som er offisiell, og som kun inneholder sanger fra etter

bruddet. LPen er til og med presset i England, men da kun for eksport til Korea.

Den inneholder bare 11 sanger, og her er sporlisten:

De første bildene ble tatt mens Beatles lente seg på Rolls-Roycen, med Themsen bak seg. Snart samlet det seg en folkemengde, og Beatles måtte til pers og gi autografer. Etterpå gikk de inn og tok innendørsbildene.

Side 1:

• #9 Dream (Lennon)

• Old Dirt Road (Lennon)

• Stand By Me (Lennon)

• Love (Lennon)

• Band On The Run (Wings)

Etterpå dro gruppen til sted nummer to, hvor de ble fotografert først mens de satt på en seilbåt som sto på land. Deretter steg de ombord i en robåt ved navn «Fritz Otto Maria Anna». De rodde til en liten øy midt i elven, og derfra vinket de til fotografer som sto igjen ved elvebredden.

Side 2:

• Only You (Starr)

• No No Song (Starr)

• Photograph (Starr)

• Ding Dong, Ding Dong (Harrison)

• Dark Horse (Harrison)

• Bye, Bye Love (Harrison)

Du finner en rekke av bildene fra denne dagen om du søker etter Beatles + «Voyage of the Fritz» på nettet.

Bildene i denne artikkelen er fra den litt mer ukjente fotoseansen til Beatles som fant sted 9. april 1969.

En av fotografene var Bruce McBroom, vi har ikke funnet navnene til de to andre tilstedeværende fotografene. Bildene ble tatt på to forskjellige steder, og det første stedet var i og rundt Madingley Club på Willoughby Road i East Twickenham i London, hvorpå de forflyttet seg til Ducks Walk 4, hvor de gikk ombord i en båt og ble tatt bilder av i Themsen.

Beatles og fotografene ankom i tre biler, John Lennons Rolls-Royce, en hvit Mercedes og en Humber Snipe.

69

Referat fra vårens møter i

Across the universe Beatles-klubben i Trondheim, «Across the universe,» har månedlige møter. Vår faste foredragsholder er Beatles-ekspert, Svein Sund.

Han har også tidligere deltatt i konkurransen «Kvitt eller Dobbelt» på NRK1. Mine referater bygger for det meste på Svein sine fremlegginger, men også på innspill fra medlemmene og noen opplysninger fra kilder på Internett.

Møtene varer i to timer.

Dette er derfor et begrenset referat av det vi har vært igjennom så langt i 2019.

Stoffet omhandler det som skjedde for 50 år siden, altså i begynnelsen av 1969.

Januar 2019: Denne gangen handlet det mest om startfasen av plateselskapet Apple og noen av de artistene som selskapet signerte med. Dette plateselskapet ble startet i 1968. På Wikipedia står det at The Beatles hadde et skattemotiv for å etablere selskapet. Det var visstnok stivbeinte skatteregler i Storbritannia på den tiden. Ok, de artistene som de fikk i sin stall, var en brokete samling av ulike typer og genre. På møtet var vi innom flere, men her må vi holde oss til de mest kjente.

Det morsomste var signeringen av walisiske Mary Hopkin og hennes kjempestore internasjonale hit i 1968, «Those Were The Days.» Melodien var opprinnelig russisk og handlet om å minnes ungdommelighet og romantisk idealisme. En veldig vakker sang som også ble en topp-hit i Norge.

Hun fikk nå også god hjelp til suksessen ved at Paul McCartney var produsent på plata. Suksessen ble så stor at sangen vippet The Beatles sin egen store hit,

70

• Trondheim

av Ivar Rømo

«Hey Jude,» ned fra førsteplassen på den engelske hitlista. Ja, det er fra sine egne man skal ha det.

Februar 2019: Tema for møtet var filmen «Let it be» og omstendighetene rundt den. Vi er i januar måned i 1969, og The Beatles øver på låter som senere kommer på albumene «Let It Be» og til dels «Abbey Road.» De gjør filmopptak, men er vel litt usikre på hva det skal bli til slutt; film, musikal eller noe annet? Vi ser dem arbeide i studio. Noe er ganske ferdig, annet stoff er de mer i støpeskjeen med. Under innspillingen av «White Album» sommeren 1968 var det Ringo Starr som forlot gruppen i raseri. 10. januar 1969 var det George Harrison som hadde fått nok. Han tålte ikke mer kritikk fra Paul McCartney.

Det ble noen dagers pause.

I studio var Yoko Ono fremdeles med. Likeledes så vi Linda McCartneys datter, Heather der. Begge hadde også vært med under innspillingen av «White Album.» Inntrykket fra filmen var at stemningen var ganske god. George Harrison hadde tatt med seg en annen musiker i innspillingsstudioet, pianisten Billy Preston.

Dette var også en kjenning fra Hamburg-tida. Årsaken til at han gjorde det, var for å dempe konfliktene innad i gruppa. De ble mer opptatt av å vise seg frem for den nye musikeren. Ok, den 30. januar

George blir lagt inn på sykehus i ei ukes tid for å fjerne mandlene. Paul er engasjert i arbeidet med Mary Hopkin sin første Lp. Innspillingene til Lp-en «Abbey Road» begynner også nå i februar måned.

Dette gjelder for eksempel låten «I Want You (She’s So Heavy)» som starter 22. februar. Tre dager senere begynner George Harrison innspillinger av demoer til låtene «Something», «Old Brown Shoe» og «All Things Must Pass». Nå har han en 8-spors opptaksmaskin til bruk.

rigger de til og gjennomfører denne berømte takkonserten. Billy Preston er også med her. Konserten varer i 42 minutter, 20 minutter blir med i filmen.

Dette høres godt nede på gata, og det blir etter hvert en større ansamling tilfeldig forbipasserende. Dette er en brokete sammensatt folkemengde. Her står for eksempel «hattkailla,» «miniskjørt-ryper» og noen «bobbyer» side om side. Det er blitt trafikkork der nede. Politiet banker etter hvert på.

Omsider blir døra åpnet for dem.

De kommer opp på taket, men virker ikke overdrevent ivrige etter å stoppe konserten Det blir nå likevel slutt. John Lennon sier spøkefullt at han håper «we passed the audition.» Gentleman George Martin hadde visstnok gjemt seg nede i kjelleren i bygningen. I minuttene før politiet slapp inn, skulle det etter sigende også ha blitt skylt ned i toalettet diverse «stimulerende stoffer» som var lagret i Apple-bygningen. Filmen «Let It Be» fikk en pris for beste dokumentar i 1971.

Ellers snakket Svein Sund en del om pianisten Billy Preston som nå ble tilknyttet plateselskapet Apple.

Han er med på noen av innspillingene på albumene «Let It Be» og «Abbey Road».

Dette gjelder låtene «Something,» «I Want You,» «Get Back» og «Don’t Let Me Down.» Billy Preston var en kjenning av The Beatles fra tida i Hamburg.

Der spilte han sammen med Little Richard, og de delte scene med The Beatles under det tredje oppholdet i Hamburg, da på Star Club i 1962. George hørte Billy Preston på en konsert i London hvor han spilte sammen med Ray Charles, og han tok ham med i studio.

Mars 2019: Det er uro i Beatles-leiren om de økonomiske forholdene. John Lennon ønsker å ansette forretningsmannen Allen Klein. Han har jobbet med The Rolling Stones før han blir aktuell for The Beatles. John var entusiastisk i forhold til Klein og mente han var til å stole på. Paul McCartney var langt mer skeptisk. Han hadde fått et skriv fra Mick Jagger hvor han ble advart mot Klein. Allan Klein ble imidlertid forretningsfører for The Beatles.

Hans entusiasme og joviale personlighet dempet spenningene mellom Beatles-medlemmene. Billy Preston var en selvlært tangentmusiker. Han var litt yngre enn Beatles-gutta; født i Houston, men flyttet tidlig til Los Angeles.

Her var han barnestjerne, og han spilte blant annet med størrelser som Mahalia Jackson og Nat King Cole. I voksen alder spilte han med flere andre verdenskjente artister som Eric Clapton, The Rolling Stones, Sly And The Family Stone og på soloprosjektene til både George, Ringo og John.

Paul fikk likevel igjennom at hans svigerfar, John Eastman, skulle velges inn i Apples hovedstyre med hovedoppgave å følge med på det Klein gjorde. Dette var da naturligvis far til Linda McCartney. Ellers var det soloprosjekter som fortsatte å prege gruppen.

Ringo deltok i innspillingen av filmen «The Magic Christian.» Innspillingen varte i 13 uker, og Ringo var til stede nesten hver dag. Her spiller han mot ingen ringere enn både Peter Sellers og Rachel Welch.

71

En hærskare av journalister var innom hotellrommet og videreformidlet deres fredsbudskap.

Etter å ha sjekket ut av hotellet den 31. mars, dro de til Wien hvor de ga en pressekonferanse på hotell Sacher, fra innsiden av en hvit sekk .

April 2019: Den 12. mars 1969 giftet Paul McCartney seg med amerikanske Linda Eastman, da senere Linda McCartney. Hun var en fotograf og musiker fra staten New York. Hun fotograferte rockeartister, og hun hadde blant annet tatt bilder til bruk på dobbeltalbumet The Beatles.

Etter vielsen ble det en selskapslunsj på Ritz Hotel i London. Der var også kongefamilien representert ved prinsesse Margaret og Lord Snowdon. Dette var lillesøster til den nåværende dronningen, Elisabeth II. I Abbey Road studio spilte John Lennon og Yoko Ono inn sangen «Peace Song».

De var der i anledning premieren på deres film, «Rape.» Ellers, George Harrison og Patti Boyd ble dømt i forbindelse med et beslag av cannabis i hjemmet deres.

Det ble en bot på £250 på hver.

Det samme paret var nå klare for å gifte seg.

De planla en tur til Paris for å la seg smi i hymens lenker. Dette fikk de ikke realisert, for de måtte ha bodd en stund i Paris for å få tillatelse til å inngå et giftermål der. Det største problemet var at Yoko Ono ikke var britisk statsborger. Noen i følget til paret fant da ut at de i stedet skulle dra til Gibraltar for å gjennomføre seremonien.

Mai 2019: Den 30. april 1969 ble det lagt på en ny gitarsolo på sangen «Let it be.»

Det er denne soloen som ble brukt på singel-utgaven av plata. Også B-sida på singelen ble ferdig innspilt denne dagen.

På 1. mai ble låten «Oh! Darling» og John og Yoko’s hjertebank-spor, «John and Yoko», mikset.

De tok et privat fly og landet i Gibraltar på morgenen den 20. mars kl. 08.30. Det britiske konsulatet åpnet kl. 09.00, og da fant vielsen sted. Det tok bare noen få minutter, og så dro de tilbake til Paris.

Hele oppholdet i Gibraltar varte i omlag 70 minutter.

De ble i Paris noen dager, hvor de blant annet spiste lunsj med den verdensberømte kunstneren Salvador Dali. Etter dette fulgte en bryllupsreise av det mildt sagt merkelige slaget. Paret John Lennon og Yoko Ono la seg inn på Hilton Hotel i Amsterdam den 25. mars 1969.

På rom 902 tok de imot gjester fra kl. 9 på morgenen til kl. 21 på kvelden i ei hel uke. De lå der i hvite klær, og deres budskap var fred og kjærlighet.

Dette var naturligvis også en protest mot Vietnamkrigen.

72

Dagen etter jobbet de med George Harrisons «Something.» Ellers ble John og Yoko intervjuet på BBC1TV om filmen sin «Rape.» Paret kjøpte dessuten i disse dagene en eiendom til kr £145,000.

Dette var Tittenhurst Park i Sunninghill, Burkshire.

Samme dag dro også både Paul og John med sine respektive sammen med Ringo og Maureen til

Ambassadeurs Club for å feire at filmopptakene til «The Magic Christian» var ferdige i UK. Der var det flere kjente skuespillere, blant annet Peter Sellers, Roger Moore og Sean Connery. Den 6. mai startet de innspillingen av Paul McCartneys «You never give me my money.»

Dette var Pauls reaksjon på den finansielle tilstanden i plateselskapet Apple. 8. mai signerte John, George og Ringo en sjefskontrakt med Allan Klein, noe som gjorde Klein til deres finansielle leder. Dagen etter ble Allan Kleins selskap behørig utnevnt til økonomisk sjef for The Beatles sine selskaper.

Paul motsatte seg dette fordi han blant annet mente at Kleins andel av inntektene var for høy. Han fikk 20%, men Paul ville akseptere bare 15%. Det ble en skikkelig krangel mellom Beatles-medlemmene, og det endte med at dagens innspilling ble avlyst.

John, George og Ringo forlot studioet i sinne. Paul deltok i stedet både instrumentalt og vokalt på innspillingen av amerikanske Steve Miller sin plate «My Dark Hour», da under pseudonymet «Paul Ramon.»

Det var etablert et underselskap til Apple beregnet for eksperimentell musikk og Avant Garde.

første del av 60-tallet. B-sida «Don’t Let Me Down» ble spilt inn etter det samme prinsippet.

De var uenige om det økonomiske, men de var nære venner ut over det. Singelen «The Ballad of John and Yoko» ble utgitt 30. mai 1969.

Dette ble kalt Zapple. Nå kom det to utgivelser på dette selskapet. John og Yokos «Unfinished music No:2» og George Harrisons «Electronic sound».

På TV-programmet Top of the Pops på BBC ble «Get Back» vist. Samme sang var spilt inn i tre ulike versjoner; én på single, én på Lp og én i filmen «Let It Be». Det er ingen store forskjeller på de tre versjonene. De hadde blitt enige om å gå tilbake til et naturlig lydbilde, mer den originale Beatles-lyden fra

På innspillingene i april måned var det bare John og Paul som hadde vært til stede. De andre kunne ikke være med på grunn av for kort varsel. Det endte med at John og Paul spilte inn alle instrumentene selv, deriblant Paul på slagverk. Stemningen mellom de to skal visstnok ha vært god.

John ba «Ringo» om å øke tempoet på slagverket, mens Paul svarte fort at det skal bli, «George.»

Ellers ble det gitt ut ei bok om plateselskapet Apple og artistene tilknyttet selskapet.

Den het «The Longest Cocktail Party» og ble skrevet av Richard DiLello som hadde stillingen som hus-hippie hos Apple!

73

- Finnes det flere norskpressa Beatlesrelaterte obskuriteter å skrive om nå da, Eirik?

- Ja, vi må vel finne på noe morsomt da? Tenkte å kalle dette nummerets artikkel

All these friends and lovers av Eirik Søreide

BABY`S IN BLACK En vinylentusiasts bekjennelser

For det var mange av Beatles’ venner og forbindelser (og èn lover) som ga ut singelplater i Norge på 60-tallet. Flere av disse er obskure objekter som man må lete lenge etter med lykt og lupe, men de er alle flotte singelplater som hører hjemme i en utvidet Beatlessamling (spør du meg!)

Jeg har derimot valgt å hovedsaklig fokusere på bekjentskaper som jeg vet at Beatles-gutta pleide i sin samtid, og utgivelser fra samme tiår, evt tidlig 70-tallet.

Jeg har bevisst utelatt de mest åpenbare bekjentskapene (dette er ingen Apple, Jeff Lynne, Rolling Stones eller Eric Clapton-artikkel), men heller forsøkt å grave fram noen mer obskure objekter, som leserne kanskje ikke kjenner til, med personer som kanskje t.o.m. ikke er mest kjent som musikere.

Jeg vurderte lenge hvor jeg skulle strekke grensa for bekjentskap, f.eks har jo Ringo spilt med flere ti-talls musikere i sitt All Starr Band som alle startet sin karriere på 60-tallet.

74

JIMMY NICOL Husky / Don’t Come Back 7N 15666 1964

TONY SHERIDAN My Babe / Do-Re-Mi NH 52936 1965

Her begynner vi like godt med en av godbitene med en gang! Da Jimmy Nicol var ferdig med sitt engasjement med The Beatles ble han gjenforent med sitt gamle band, The Shubdubs, og spilte inn denne singelen.

Utgitt i Norge på Polydor/Nor-disc i 1965, med et flott bleiecover med «ramme-design» som vi kjenner igjen fra mange samtidige utgivelser, bl.a Pussycats.

Jeg er usikker på hvor mange land som presset denne, men den utkom også bl.a i Danmark (der med Night Train på b-siden). Pye presset vinylplater i Norge for både det norske og svenske markedet. I Sverige ble denne utgitt med et pent bildecover, mens i Norge ble den sannsynligvis solgt i hvit fabrikkpose.

Denne norskpressede plata er veldig sjelden.

Slik jeg kan forstå det så ble denne kun utgitt i Tyskland, Japan, og altså Norge. Tony Sheridan var vel ikke enda noen kjent del av Beatles-historien for nordmenn i 1965, så den kan umulig ha solgt noe særlig.

En sjelden godbit! Kul låt, med umiskjennelig Tony Sheridan-preg, backet av sine Beat Brothers.

BABY`S IN BLACK

The Shubdubs utga èn singel til (som også floppet), før de ble oppløst og Jimmy Nicol begynte å spille med svenske Spotnicks. De feiret den nye trommeslageren med å utgi en nyinnspilling av Husky (nå med Drum Diddley på b-siden). Denne ble kun utgitt i Sverige.

75

Extra Texture: “His Name Is Legs (Ladies and Gentlemen)”.

Den norske singelen er ikke veldig sjelden, den solgte nok greit, og dukker opp innimellom.

BONZO DOG DOO DAH BAND I’m The Urban Spaceman / Canyons Of Your Mind

LBF 15144 1968 Bonzo Dog Doo Dah Band var en britisk komigruppe, som var en populær sjanger på slutten av 60-tallet, ikke ulikt det The Scaffold eller The New Vaudeville Band drev med.Dette er et orkester som har forbindelser til Beatles på så mange nivåer!

EIRIK WANGBERG Det er så mørkt / You Woman NH 66824 1969 Nordmannen Eirik Wangberg startet sin karriere som bassist i The Cool Cats på begynnelsen av 60-tallet, før han startet bandet Eirik Wangberg with The Noisemen (her kom det en svensk singelutgivelse i 1964).

1. Det er Bonzo Dog Doo Dah Band som opptrer

i strippescenen i Magical Mystery Tour- filmen (de spiller forøvrig låta «Death Cab For Cutie», som mange år senere skal gi navn til et annet band) 2. Singellåta I’m The Urban Spaceman er produsert av Apollo C. Vermouth – det er Paul McCartney himself, under pseudonym.

3. Et av bandmedlemmene var Neil Innes, snere kjent som den 7’ende Python, og hjernen bak Beatleshyllesten The Rutles. Han ble på 70tallet også medlem av komitruppen Grimms, sammen med bl.a Pauls bror, Mike McGear.

4. Trommeslager var «Legs» Larry Smith, og han ble etterhvert en nær venn av George Harrison.

Han designet bl.a coveret på Harrison album Gone Troppo, og George skrev en låt om ham til albumet

Han flyttet i 1967 til LA hvor han begynte å jobbe som lydtekniker og produsent for bl.a Beach Boys, og senere Diana Ross, Jimi Hendrix, og altså Paul McCartney. Eirik fikk tilnavnet «The Norwegian» av Paul McCartney, og produserte et av mine absolutte favorittalbum, «Ram». Eirik har vært involvert i en enorm rekke kjente innspillinger, søk på wikipedia og bli imponert!

Her i Norge ble det presset èn singel med Eirik Wangberg, og denne kom i 1969. Begge låtene er skrevet av Wangberg selv.

76

Ganske anonyme låter, som minner litt om det Asa Krogtoft drev med på samme tid.

Det utkom altså i tillegg en singel i Sverige i 1964, og i 1970 utkom singelen Midnight Rider/Chelsea Butterfly i USA, under artistnavnet Eirik.

gjennom flere år. Det gikk så langt som at Peggy trodde Paul skulle forlate Jane Asher til fordel for henne i 1968.

Paul forlot helt riktig Jane Asher, men til Peggys fortvilelse hadde en annen kvinne dukket opp imellom.

Hun het Linda Eastman.

Her fra hennes bok, «Breathing out»: “I’m coming to California,” Paul told Peggy in a phone call. ”I can’t see you if you’re seeing other girls,” she replied. “I just can’t do it,” prompting him to assure her, ”There’s no one else, luv. The only person who’s around is a photographer who’s traveling with us.”

A couple of days later he called again, in the middle of the night: “Peggy, can you come over to the Beverly Hills Hotel? I really need to see you.”

“What else could I do?” she’d write. “I went. It was four in the morning when I got there. ‘He’s sleeping, young lady,’ one of the band’s road managers told me.

I decided to wait until Paul woke up.

“It was daylight when Paul emerged from the bungalow. He was strumming a guitar and singing to me.

At least I thought he was singing to me. But as I leapt up to join him, I spotted a woman coming out of the bedroom.

“Paul and this girl made a dash for the limousine, hiding their heads. I stormed into the bedroom and wrote, ‘You made your choice’ across the mirror in the girl’s lipstick. Then I just cried.

“That year, Paul married the girl from the bungalow.

Her name was Linda Eastman…”

Peggy Lipton var gift med Quincy Jones fra 1974 til 1990, og gikk nylig bort i kreft, 11.mai i år.

Hun utga flere singler på slutten av 60 -og begynnelsen av 70-tallet. I 1970 kom det ut en norsk singelutgivelse med Peggy Lipton, det er fin singel ved navn «Lu». Har ikke sett denne så ofte, så jeg antar at den ikke solgte veldig mye.

BA IN BY BL `S AC K

PEGGY LIPTON Lu / Let Me Pass By CBS 4779 1970 Så har vi altså kommet til «lover». Peggy Lipton er nok mest kjent for de fleste som kafèeieren Norma Jennnings i Twin Peaks. Hun var en fremmadstormende skuespiller allerede i august 1964, da hun møtte The Beatles for første gang på en fest i Hollywood. Hun ble «litt bedre kjent» med Paul McCartney, og de holdt kontakt som elskere 77

JAMES GANG Yadig? / Walk Away 7E 006-92510 M 1971

HURRICANE SMITH Don’t Let It Die / The Writer Sings His Song DB 8785 1971

Er ikke sikker på om Joe Walsh hadde mye å gjøre med The Beatles på 60-tallet, men som nåværende svoger av Ringo Starr (han er gift med Barbara Bachs søster) synes jeg at denne singelen må med i denne oversikten. Før han ble med i Eagles spilte spilte Walsh i bandet James Gang.

Norman «Normal» Smith er i Beatles-sammenheng mest kjent som lydtekniker, han jobbet med Beatles helt fra Love Me Do og t.o.m Rubber Soul.

Etter Rubber Soul gikk han videre som produsent, og produserte bl.a de første albumene til Pink Floyd, og S.F. Sorrow med Pretty Things.

De ga ut flere album og singler på slutten av 60 -og begynnelsen av 70-tallet, og singelen «Yadig» er den eneste som utkom i norsk pressing.

Den er fra album Third, bandets tredje album.

Bildet er hentet fra 45cat.com.

Tidlig på 70-tallet skrev han låta Don’t Let It Die, og spilte inn en demo av denne. Han skulle presentere den for John Lennon med håp om at Lennon ville spille den inn.

Før han kom så langt ble han overbevist av produsentkollega Mickie Most om å utgi demoen selv.

`S

BY K BA L AC B IN

Slik tok han artistnavnet Hurricane Smith, og Don’t Let It Die klatret helt til 2.plass på de britiske hitlistene.

Her til lands solgte den nok også ganske greit, for den dukker opp her og der.

78

BAB IN B Y`S L AC K

En v

inyle

ntus

iasts

bekj

enne

lser

STEVE MILLER BAND Rock Love / Let Me Serve You 7E 006-81018 1972 Steve Miller ble kompis med Beatlesgutta i 1969, via lydtekniker Glyn Johns. Han og Paul lagde samme år låta My Dark Hour sammen, og har beholdt vennskapet siden. I 1997 var Miller en markant bidragsyter på Flaming Pie, både som medkomponist og gitarist.

HURRICANE SMITH Who Was It? / Take Suki Home 7E 006-05115 1972 Hurricane Smith fortsatte å utgi singler i årene 1971 – 1974, men kun Don’t Let It Die (med bildecover) og Who Was It? (med fabrikkcover) utkom i Norge.

Who Was It? er en cover av Gilbert O’ Sullivan, og er nok et par hakk sjeldnere enn forgjengeren.

Etter et par år i rampelyset la Smith etterhvert artistkarrieren på hylla.

Steve Miller Band utga denne singelen som norsk pressing i 1972, tittellåta fra deres sjette album.

Det utkom også en singel med samme band i Norge i 1977, men dette er vel så langt vi skal tøye strikken i denne artikkelen mht. musikalske forbindelser.

Dem finnes det som nevnt innledningsvis en drøss av, så det får bli en senere artikkel (evt bok!)

Kilder: Peggy Lipton; «Breathing out».

Wikipedia, Discogs, 45cat.com Takk til: Sigbjørn Stabursvik, Roger Stormo 79

Beatles møter pressen før turnéåpningen i Cheltenham 1. november 1963.

SPILTE BEATLES

PÅ BEATLEMANIAKONSERTEN? I april var en settliste fra en Beatleskonsert til salgs via auksjonsfirmaet «Gotta Have Rock and Roll». Det interessante for auksjonarius var at settlisten er signert av John Lennon og Ringo Starr på baksiden, men for oss er det historisk interessant at «Don’t Bother Me» figurerer på listen.

12. September spilte Beatles inn “Don’t Bother Me” Foto.

Norman Parkinson

«Don’t Bother Me» var George Harrisons første egne komposisjon og vi har til nå ikke hatt noen indikasjon på at Beatles noensinne spilte denne live. Settlisten er dessuten ganske kort, med kun seks sanger.

80

Hitsinglen deres, «She Loves You» er heller ikke på listen, og den ville de ikke ha unnlatt å spille i november 1963. Men kanskje både åpnet og avsluttet Beatles konserten?

Dette vil jo si at det var to settlister, denne for åpningen og en annen for avslutningen.

hand of Paul McCartney and signed on the reverse

by John and Ringo».

Hvis listen virkelig er fra Cheltenham så snakker vi om 1. november 1963 – den eneste gangen de spilte der – men settlisten matcher ikke hva vi vet fra før av om denne konserten. Noe av den konserten ble faktisk filmet, og der sang Ringo «Boys» – og ikke «I Wanna Be Your Man». Konserten fant sted rett etter at Beatles kom tilbake fra sin korte Sverigesturné høsten 1963.

Her er hva The Beatles Bible har å si om 1. november 1963: The Beatles’ fjerde britiske turné i 1963 åpnet denne kvelden med en forestilling på Odeon kino i Cheltenham, Gloucestershire.

Dette var gruppens første konsertturné der de var de ubestridte hovedartistene. Beatles toppet plakaten som ellers besto av fem andre grupper: The Rhythm & Blues Quartet, The Vernons Girls, The Brook Brothers, Peter Jay & The Jaywalkers, og The Kestrels.

Konferansier på turneen var Frank Berry.

Påfølgende dag var det en rapport i avisen Daily Mirror som hadde som overskrift: «Beatlemania! It’s happening everywhere.. even in sedate Cheltenham».

Man regner dette som første gang dette ordet settes på trykk; på slutten av året var det i utstrakt bruk.

Ifølge den samme artikkelen i The Beatles Bible så settlisten til Beatles på denne turnéen slik ut: • I Saw Her Standing There • From Me To You • All My Loving • You Really Got A Hold On Me • Roll Over Beethoven • Boys • Till There Was You • She Loves You • Money (That’s What I Want) • Twist And Shout

En settliste med Paul McCartneys håndskrift inkluderer «Don’t Bother Me».

De fire første numrene er dermed de samme som på den håndskrevne lappen, men på den byttes Georges «Roll Over Beethoven» ut med hans egen komposisjon «Don’t Bother Me» og Ringos «Boys» erstattes av Lennon-McCartney originalen «I Wanna Be Your Man».

Listen er signert av Ringo og John på baksiden

I katalogen beskrives listen slik: «A Beatles Set List For A Concert At Cheltenham England 1963 The set list illustrated above has been written in the 81

Som The Beatles Bible skriver, så var dette den første turnéen i 1963 der de var på toppen av plakaten, på de tre tidligere turnéene hadde de vært under henholdsvis Helen Shapiro, Tommy Roe/Chris Montez og Roy Orbison.

Det var på den siste av disse at Beatles underveis i turnéen hadde begynt å toppe enkelte av plakatene.

Nå var de de ubestridte hovedartistene fra turnéstart.

Turnéprogrammet

Den samme settlisten er også avbildet på we-buy-beatles.com, et nettsted som drives av den britiske memorabiliaspesialisten Tracks.

Men så er det jo slik at turneen ikke spilte bare en forestilling i Cheltenham den dagen, men to!, Kanskje var det slik at Beatles hadde i tankene de ungdommene som gikk på begge forestillingene? Ved å spille et par til av de nye sangene for dem, sanger som snart skulle komme ut på den nye «With The Beatles» LPen med slippdato 22. november?

Også her identifiseres listen som Cheltenham 1963.

Det vi ikke vet, er hvorfor listen er assosiert med Cheltenham, men det kan jo være at auksjonsfirmaet har kjøpt den av en som var på konserten og fikk med seg denne lappen som souvenir. For alt vi vet kan det være at det bare var en lapp Paul satt og lekte seg med på flyet fra Sverige, og skrev en settliste det ikke ble noe av til slutt.

Denne siden i programheftet indikerer rekkefølgen på artistene, og det er derfor ingenting som tyder på at Beatles spilte to sett per forestilling.

Billett til andre forestilling, kl 20:45.

82

Ekte samlerglede av Hunter Davies – til norsk ved Roger Stormo

Hunter Davies tok vare på alt mulig, fra Beatles tekstark til McCartneys badebukser – helt til British Library banket på døren.

Min kone, romanforfatteren Margaret Forster pleide alltid å si at om jeg døde først så bar det lukt til fyllinga. Hun mente ikke kroppen min, men mine skatter, mine samlinger og mine assorterte ting og tang av skrot som jeg har samlet i et langt liv.

Hun holdt fast ved at de bare samlet støv – hvilken løgn – og at jeg ikke hadde peiling på hvor noe var – nok en bløff - og at jeg til stadighet drev og kjøpte de samme tingene, noe som ofte medførte riktighet.

Margaret døde for tre år siden. Og nå, i en alder av 83 er jeg i ferd med å starte litt beskjeden opprensking.

Det har ingenting å gjøre med den dumme japanske kvinnen Marie Kondo, som sier at man kun skal ha 30 bøker. Det er ingen glede i å være ryddig. Men åh – hvilken glede i å samle, jakte på og skaffe seg, i de foregående 30 årene.

Jeg har beholdt alle materialene fra arbeid jeg har gjort i forbindelse med de 100 bøkene jeg har skrevet – og tatt vare på hvert et halvveis interessant papir som noensinne kom min vei. Jeg kom til å titte i en gammel skuff nylig og fant brev adressert til meg fra fire forskjellige statsministre (Eden, Macmillan, Douglas-Home og Wilson), tatt vare på fra tiden fra jeg intervjuet dem for Sunday Times.

Beatles, George Martin med sin kommende kone og Brian Epstein feirer at «I Want To Hold Your Hand» har gått til topps på hitlistene i USA.

I 1984 skrev min kone en bok som het «Significant Sisters», om kvinner som endret livene til andre kvinner.

Den julen kjøpte jeg til henne en virkelig knall presang - autografene til de tre Pankhurstene, mor og to døtre.

«Hvorfor skulle jeg ville ha disse?» sa hun. «De har ingen interesse for meg.» Jeg tenkte «opp i ræva, din utakknemlige ting!»

Så jeg begynte å samle materiale fra suffragettene. I dag har jeg 1000 postkort, aviser, brev, utklipp og illustrasjoner fra disse pionerene for kvinnebevegelsen.

Når jeg begynte kunne du få et godt originalt postkort for 8 pund. Nå må du betale 80.

Jeg har en samling av nr 1 - førsteutgaven av aviser og Etter dette satte jeg meg som mål å få tak i autografen magasiner. De inkluderer Punch, Daily Mail, Picture fra alle statsministerne i Storbritannia, helt tilbake til Post, Private Eye og The Oldie. (Hvilken er mest verdifull? Private Eye. Fordi så få eksemplarer ble trykt) Robert Walpole. Det tok meg bare ti år.

83

Mine to største samlinger er om fotball og Beatles.

Jeg har 2000 bøker om hvert av emnene og 5000 assorterte dokumenter og diverse.

Om noen uker kommer det en lastebil fra British Library for å frakte vekk Beatlessamlingen. For tretti år siden overrakte jeg til British Library originalene til ni Beatlestekster (I Want To Hold Your Hand, Ticket To Ride, Help!, Michelle, The Fool On The Hill, Yesterday, She Said She Said, In My Life og Here, There and Everywhere), som jeg fikk tak i mens jeg drev på å skrive deres eneste autoriserte biografi, «The Beatles» (1968).

Du kan betrakte disse tekstene i bibliotekets manuskriptrom, ved siden av Magna Carta, Shakespeare og Beethoven.

Hunter Davies skrev den offisielle Beatlebiografien i 1968.

Bildet viser den siste oppdaterte utgaven fra 2009.

Mot slutten av en innspillingsøkt i 1967 i Abbey Road spurte jeg Beatles om jeg kunne få noen av deres håndskrevne tekster som lå på gulvet. De sa ja – de så intet poeng i å beholde dem, nå som de var ferdige med innspillingene; og uansett ville bare vaskepersonalet brenne de opp.

Andre håndskrevne tekstark ga de meg som presanger. Versjonen av «Yesterday» er litt juks, Paul skrev den til meg i 1967, to år etter at innspillingen kom ut.

Badebukse

84

Lennon i underbuksene utenfor Bambi kino i Grosse Freiheit, Hamburg.

Materialet jeg nå overgir til British Library inkluderer fotos av Beatles i underbuksene i Hamburg, og fra et måltid på hotell George V i Paris den kvelden de hørte at «I Want To Hold Your Hand» hadde gått til topps i USA – noen hadde plassert en potte på hodet til Brian Epstein.

Jeg gir dem også originalmanuset til Beatlesbiografien min, og kladdebøkene hvor jeg skriblet ned intervjuer med folk som nå forlengst har dødd; ikke bare Beatles men mødrene og fedrene deres også.

En av grunnen til å flytte samlingen ut er for å holde den samlet – og for at den skal være trygg. Jeg frykter ikke innbruddstyver. De ville ha måttet være skikkelig smarte for å forstå hva som er av virkelig interesse – og å finne det blant alt det jeg har. Jeg frykter en brann.

Her forleden forlot jeg huset med fire egg som sto og kokte på komfyren. Jeg kom hjem og fant brannmenn i huset og sønnen min løpende rundt, overbevist om at jeg lå død i andre etasje.

Paul og Linda med Heather besøkte Hunter Davies og familie i Portugal i 1968.

En ting jeg ikke kvitter meg med er Paul McCartneys badebukse. Han etterlot den i 1968, da han og Linda, som han nettopp hadde truffet, tilbragte to uker på ferie hos oss i Portugal. Da jeg fortalte ham om det sa han «bare kast den».

Jeg har en drøm om at når Paul dør (om mange år, håper vi), så kan de kanskje klone ham med DNA de finner på speedoen...

Hunter Davies bok nr 100 er «Happy Old Me» fra Simon & Schuster.

Artikkelen sto på trykk på engelsk i magasinet «The Oldie» i mai 2019.

85

D

Det meste kjente popprogrammet i Storbritannia var «Top Of The Pops» - en programserie som startet opp i 1964 og holdt det gående helt til 2006.

dukker opp • bit for bit I motsetning til Beatles’ mimede opptredener på det tilsvarende programmet «Ready Steady Go» som gikk på en uavhengig TV-kanal, så finnes det ikke stort igjen i våre dager fra innslagene deres på Top Of The Pops. Grunnen er at BBC sin policy på sekstitallet var å slette videobåndene etter hvert for å bruke dem på nytt.

Videobånd var dyre greier den gangen. I tillegg hadde gjerne artistene klausuler i kontraktene sine om at BBC sine retProgrammet presenterte popmusikk fra musikklisten UK Sin- tigheter til opptakene var tidsbegrensede. Så om BBC etter en gles Chart og ble sendt på fredager. stund skulle ha lyst til å vise noe innslag om igjen, så måtte de forhandle frem nye avtaler med artisten. Så det var enklere Denne programserien var på lufta å slette båndene, og dette var tross alt bare popmusikk – noe lengre enn noe annet tilsvarende som i utgangspunktet alle så på som «døgnfluer» - så det program. kunne da ikke være så farlig?

Det ble vist på BBC One i nesten alle år, unntatt de to siste, da det ble sendt på BBC Two. Programmet ble nedlagt på grunn av sviktende seertall. Beatles var selvsagt stadig med i dette TV-programmet, da de jo hadde sine singler inne på UK Singles Chart støtt.

De var med i mars, juli og desember 1964, og i april 1965.

Men de vegret seg for å opptre på direktesendingene fra studio, og nøyde seg lenge med å enten teipe sine mimede opptredener på forhånd i BBC sine fjernsynsstudioer, eller å sende sine musikkvideoer, som bandet jo hadde begynt å lage fra 1965 av, med «Help!» som første video ut. På den tiden het det forresten ikke musikkvideoer men promoklipp.

I motsetning til Top Of The Pops så finnes som sagt alt med The Beatles fra programserien Ready Steady Go i glimrende kvalitet, og ble utgitt på videokassetter og laserdisk på 80-tallet.

Dette ikke på grunn av at TV-selskapet hadde tatt vare på videobåndene, men fordi regissør Michael Lindsay-Hogg selv tok disse opptredenene opp på video for privat bruk. Begge programseriene hadde et dansende publikum i studio, og en litt opphøyet scene som artistene sto på, med publikummet rundt seg.

Ett innslag fra Top Of The Pops som finnes, og som har vært i BBC sine arkiver hele tiden, er en liten snutt fra da Beatles fremfører «Ticket to Ride» fra Top of the Pops 15. april 1965.

Klippet eksisterer kun fordi en liten bit av sangen ble brukt i

86

TV-serien om Doctor Who. Dette var Beatles’ første opptreden med de såkalte «Shea Stadium» dressene, og innslaget var innspilt på forhånd for kringkasting på Top Of The Pops. Selv om programmet senere ble slettet, så slettet man ikke den episoden av Doctor Who hvor det lille klippet av Beatles dukket opp.

Men det er altså også alt som er igjen i BBC sine arkiver av Beatles på Top Of The Pops.

I 1966 skulle Beatles igjen opptre på Top Of The Pops, og for en gangs skyld takket de ja til å være med i direktesendingen, og ikke bare sende inn et klipp. De sangene de skulle opptre med var «Paperback Writer» og «Rain», begge sidene av den nye singlen deres. De hadde jo faktisk allerede spilt inn en haug musikkvideoer til disse sangene, i farger og sort hvitt, noen i Abbey Road Studios og noen ute i det fri, i hagen til Chiswick House. Hvorfor de nå takket ja til å stå og mime på direktesending er derfor litt av et mysterium. Kanskje ville de ha et avbrekk fra studio? De var i gang med Revolver-innspillingene og fyrte av ni opptak av «Here, There and Everywhere» før de bega seg bort til BBC sitt TV-studio.

Men i det siste har det begynt å dukke opp utdrag fra Beatles’ opptredener takket være folk som hjemme i stuene sine har hatt smalfilmkameraer som de har filmet TV-skjermen med!

I 2015 fant noen på et loppemarked en smalfilm som inneholdt litt fra en episode fra 1964, da Beatles i opptak fremførte «Can’t Buy Me Love» og «You Can’t Do That». Filmene var selvsagt stumme (de færreste hadde lyd på sine smalfilmer), men siden Beatles bare mimer til sine sanger var det ingen sak å utstyre opptaket med lyden fra platene. Dette var Beatles første opptreden på Top Of The Pops, så nå hadde man funnet selve debuten! Innslaget med Beatles ble prosjisert på veggen bak det dansende publikummet i TV-studioet.

The Beatles hadde takket ja to dager tidligere, da manager Brian Epstein hadde videreformidlet en forespørsel fra Top Of The Pops’ produsent Johnnie Stewart. Gruppen ankom BBC Television Centre klokken 14.30 for en øving for TV-kameraene, og for å posere for pressefotografer og snakke med journalister. Ytterligere øvinger fulgte mellom klokken 16.15 og 17.30, og fra 18.30 til 19.

87

Klippet ble lastet opp til YouTube av en pensjonert filmredigerer som nå bodde i USA. Dessverre var det kun dette klippet han hadde, men det at dette i det hele tatt dukket opp etter alle disse årene var jo et godt tegn. Og i oktober 2018 begynte det å spre seg: noen hadde filmet TV-skjermen sin igjen! Denne gangen var ikke klippet å se på YouTube, men en privatperson hadde sendt et filmopptak til en organisasjon som heter Kaleidoscope, og som er stiftet nettopp med øye for å finne opptak av TV-programmer som TV-selskapene selv har slettet. Opptaket skulle være av «Paperback Writer» fra Beatles første og siste direktesendte opptreden på Top Of The Pops.

24. mars i år trykket den britiske avisen Sunday Mirror et brev fra eieren av opptaket, se dette utklippet fra deres brevspalte:

Selve direktesendingen fant sted mellom 19.30 og 20 på BBC One. The Beatles var kveldens siste artister, og mimet både til «Paperback Writer» og til B-siden, «Rain». De ble introdusert av programvert Pete Murray.

Beatles’ miming til «Paperback Writer» fra dette programmet gikk flere ganger i reprise samme år, 17. juni, 30. juni og 26. desember men ble til slutt slettet.

«Rain» skal visstnok kun ha blitt vist i originalprogrammet.

Beatles eneste direktesendte opptreden på Top Of The Pops har alltid stått høyt i kurs hos fansen, i hvert fall de som husket det, og også på grunn av alle de fine fargebildene som finnes. Nesten alle fargebildene ble tatt mellom øvingene, det er kun ett eneste som er fra selve TV-opptredenen, med publikum til stede. Også det aller første nummeret av Norwegian Wood hadde forsidebilde fra denne dagen. Selve TV-opptredenen har lenge vært betraktet nærmest som en hellig gral av de som samler på Beatles på video, til tross for at det jo kun dreier seg om en mimet opptreden.

Spørsmål: Jeg drev og tok opp en del fra TV tilbake på 1960-tallet, ved hjelp av 8mm smalfilm. Ett av disse klippene viser The Beatles på Top Of The Pops den 16. juni 1966. Jeg mener dette er den eneste gangen de var med i programmet på direkten – selv om de faktisk mimet «Paperback Writer». Det har blitt meg fortalt at denne episoden er slettet og at det ikke finnes andre kopier. Med dagens teknologi er jeg sikker på at ett eller annet studio der ute kunne ha renset det opp og lage en god kopi. Jeg har sendt noen stillbilder for å se hva dere tror. David Chandler, via e-post.

I 2010 skjedde det noe som tente et håp hos fansen om at kanskje noen privat var i besittelse av opptredenen til The Beatles fra Top Of The Pops: Ut av det blå dukket det nemlig opp et opptak i god kvalitet av The Hollies som fremførte «Bus Stop» i den samme sesongen av Top of the Pops, foran samme scenedekorasjon som The Beatles.

Det eneste bildet som finnes fra selve TV-opptredenen med publikum til stede: The Beatles mimer til «Rain» og «Paperback Writer».

88

Stillbilde fra smalfilmen

Uansett er det jo artig at slikt kan dukke opp, selv om dette nær sagt har akademisk interesse, all den stund det dreier seg om et grumsete svarthvitt opptak av en TV-skjerm, og Beatles bare mimer. Som en forsmak på hva han hadde, frigjorde Chandler i mars 11 sekunder fra “Paperback Writer”. De 11 sekundene, sammen med bl.a. en tidlig versjon av “Something” videoen ble vist på en tilstelning i London for spesielt interesserte. Noen måneder senere, i mai overlot Chandler alle sine opptak til Kaleidoscope, og da viste det seg at “Paperback Writer”-opptaket var på drøyt halvannet minutt, i tillegg hadde han 9 minutter med andre artister fra 1966-sesongen av “Top Of The Pops”.

Alt dette ble så vist på en tilstelning på universitetet i Birmingham.

Beatlesopptaket ble også lagt ut på nyhetssidene til BBC på internett.

Stillbilde fra smalfilmen

Svar: Her kan det se ut som du sitter på an Fab Fourmue. The Beatles ble introdusert av DJ Pete Murray og opptredenen har fått mange kommentarer på fora på internett.

Avhengig av hvor mange – om noen – opptak det eksisterer der ute, så kan det hende at ditt kan være verdt flere tusen pund. Det trengs i hvert fall å undersøkes nøye.

Nå skal vi ikke ta svaret fra avisredaksjonen for god fisk, summen som nevnes vil i hvert fall ikke BBC komme til å betale for å få klippet inn i sine arkiver, de betaler aldri for slikt.

Kanskje kan han selge det til en samler, og da vil det være uten rettigheter til å vise det noe sted.

Beatles poserer for pressefotografene innimellom øvinger for TV-kameraene

89

Nå er det lenge siden vi har trykt denne historien, og det har jo skjedd saker og ting, så her har du en oppdatert utgave av denne artikkelen – som også er til glede for nye lesere.

Historien bak The Beatles’

TROMMELOGO av James Bunning Stevens, oversatt av Svein Sivertsen, tilleggskommentarer og oppdatering av Roger Stormo.

Den er blant de mest kjente ikonene i musikkens verden. Absolutt ingen trommelogo er mer velkjent. Og i våre dager blir den benyttet på nesten alle nye plateutgivelser med gruppen og på de fleste offisielle souvenirene i form av kaffekrus og t-skjorter og hva det nå måtte være.

Men på sekstitallet ble denne logoen faktisk lite benyttet i noen som helst annen sammenheng enn å dekorere basstromma til Ringo Starr.

På platene til The Beatles ble gruppens navn skrevet med mange forskjellige skrifttyper, og varierte fra album til album. Men fra midten av 1963 og frem til august 1966 dominerte og utformet den berømte «THE BEATLES» logoen med den forstørra «B»en og «T»en med den lange streken det visuelle sentrum i Beatles’ sceneopptreden.

For den sto jo tvers over basstromma.

Verdens mest kjente trommelogo

Men for et symbol som er så viktig i legenden om Beatles, har denne logoen ikke vært gjenstand for en grundig gjennomgang før i 2000.

Som ved så mange andre deler av Beatles’ historie er også denne delen ganske forbløffende.

Mange slagverk (eller «trommesett» som de ble kalt før den britiske betegnelsen «batteri» ble 90

tatt i bruk) var påført navnet på gruppa og/eller trommeslageren på basstromma, avhengig av navnets lengde, design eller størrelse. Noen bruker nå feilaktig betegnelsen «stortromma» om basstromma, men stortromma er noe man slår på, og basstromma spilles jo faktisk med pedaler.

Forhistorien Historien om Beatles relaterte trommelogoer startet med Colin Hanton, trommeslageren i Quarrymen (betyr «steinbryterne»), John Lennons første gruppe som Paul McCartney snart ble medlem av.

Trommeskinnet til Hanton var påført både hans eget navn og The Quarrymen, den var designet av hans venn Charles Roberts.

Tommy Moore-perioden.

Dette bildet er fra en audition med flere band, så det er ikke sikkert dette er Tommys trommesett.

The Quarrymen med synlig basstrommelogo

Like etter at han hadde forlatt «trommetrona» havnet trommesettet på en eller annen måte hjemme hos Paul, og Pauls bror Mike slo litt på de før han brakk armen. Paul spilte selv på disse trommene i en av periodene før han ble berømt, da han spilte på ulike instrumenter avhengig av hva de manglet.

Det finnes ingen kjente bevis for at trettiseks år gamle Tommy Moore (han som ble med i gruppa like før turneen til Skottland i mai 1960 da de backet sangeren Johnny Gentle) hadde en Beatles trommelogo under sitt korte medlemskap i gruppa.

Det finnes kun ett bilde som kan dokumentere at Beatles’ faktisk backet Johnny på turneen, men det er et bilde som kun viser George Harrison og Gentle på scenen.

Gruppa hadde ikke engang bestemt seg for navnet på dette tidspunktet.

De kalte seg vekselvis «The Silver Beatles» (noe de brukte under skottlandsturnéen), «Beatals», eller «Beatles» (ofte stavet som «Beetles» (billene) i annonsene, gjerne fordi annonsørene ikke visste bedre og trodde det var en stavefeil.

På et eller annet tidspunkt dukket det opp en «beatles» logo (med liten «b») som ble påført trommene, men det kan like gjerne ha skjedd etter at Moore hadde forlatt tenåringene i The Beatles og gjenopptatt jobben ved flaskefabrikken i Garston.

Hjemme hos familien McCartney. Dette skal imidlertid være Mike McCartneys trommer som Paul hadde hengt en håndskrevet logo på. Sannsynligvis er bildet tatt i 1961.

Norman Chapman trommet med The Beatles tidlig på sommeren 1960, men trommene hadde han leid, og han spilte kun tre kvelder han før han måtte reise for å avtjene den militære verneplikten.

Tvilsomt at han hadde noen spesiell logo da.

Om Pete Best var aldri så uheldig, så får en kanskje likevel la være tro at han fikk sparken pga at han aldri hadde noen Beatles logo på trommene sine gjennom begge de to årene han tjenestegjorde som batterist.

Han begynte den 12. august like før The Beatles dro til Hamburg for første gang. Men om en våger å spekulere litt så er det merkelig at George, Paul og/ eller John tenkte på, bevisst eller ikke, at ved å sette The Beatles navn på Petes trommer ville det ha blitt en slags erklært enighet om å inkludere ham i gruppa som de ikke var beredt på å gi ham.

På et tidspunkt har en eller annen riktignok bidratt til litt forvirring ved å ha retusjert et foto og skapt en Beatles logo på et bilde av Best og hans trommer tatt av Albert Marrion den 17. desember 1961.

Det manipulerte bildet ble vist i den amerikanske platesamleravisa Goldmine nr 448 og på coveret av en av de mange The Beatles og Tony Sheridan-LP’ene.

Ingen logo for Beatle Pete

LOGOENS SPEDE BEGYNNELSE Straks etter at navnet ble stadfestet til bare å være «The Beatles» ble iveren etter å lage en skikkelig logo viktig, i alle fall for Paul. Hans utkast og design for Beatles-logoer er gjengitt i Mike McCartneys bok «Thank U Very Much». Disse utkastene viser at Paul synes at «bille»-tilknytningen burde utforskes nærmere.

Uansett, alle andre bilder fra fotosessionen hos Marrion beviser at det faktisk aldri fantes en slik trommelogo.

Pauls drodlerier for å finne en egnet Beatleslogo

Da Ringo Starr overtok etter Pete Best hadde han fortsatt det utslitte Premier-trommesettet som han hadde satt opp og plukka ned under utallige spillejobber rundt omkring i Liverpool, Butlins feriekolonier og i Hamburg sammen med Rory Storm og The Hurricanes, og også sammen med Tony Sheridans band.

Trommelogoen er manipulert inn, og eksisterte aldri.

Pete Best har fortalt at han i en kort periode hadde en Beatleslogo på basstromma.

Dette var et trommeskinn med oransje bakgrunn og bokstavene var i hvitt. Best har sagt at han har bilder av denne basstromma, men han har ikke publisert noen av dem i bøkene sine eller på nettstedet sitt.

Basstromma var påført et Premier varemerke og «Ringo Starr» tydelig klistret fast med svart tape.

92

Ringo med Premier trommesettet under innspilling av «Love Me Do».

En stund etter at Ringo ble med i Beatles fjernet han sine bokstaver fra basstrommen.

TERRY «TEX» O’HARAS «BILLELOGO»

«Billelogoen»

En eller annen gang mellom den 4. september 1962 da de spilte inn «Love Me Do» for EMI og den 17. februar 1963 da de gjorde opptak for «Thank Your Lucky Stars» ble basstrommen påført en Beatleslogo.

Bruken av denne logoen var imidlertid kortvarig. En gang på begynnelsen av 1963 bestemte Ringo seg for å skifte ut Premier trommene sine. Bill Ludwig II, den tidligere eieren av William F. Ludwig trommekompani kan fortelle om et betydningsfullt besøk av Ringo og Brian Epstein i Drum City, en stor musikkinstrument butikk på Shaftesbury Avenue i London hvor de kom for å bestille nytt trommesett.

Ifølge Bill Ludwig hadde Ringo planlagt å kjøpe et nytt Premier sett. Drum City førte Premier, som var et britisk merke, men eieren Ivor Arbiter hadde nettopp søkt og fått enerett til å distribuere de amerikanske Ludwig-trommene til Storbritannia.

Det lignet mye på Pauls kruseduller og var basert på håndskrift med en «B» som hadde en billelignende antenne, såvel som en veldig tynn «The» skrevet overfor.

På denne tida økte The Beatles popularitet raskt.

Arbiter og hans salgssjef Dave Martin overtalte Ringo til å kjøpe Ludwig-trommer, dette i trygg forvissing om at alle som drømte om å bli Ringo ville kjøpe de samme trommene. Lukrativt da, at alt salg av Ludwig trommer i Storbritannia ville skje gjennom Arbiters selskap. Ringo forelsket seg i Ludwigs den gang nye sorte perlemor-belagte trommer. Han fikk vite at det kun var Ludwig som hadde noe slikt.

Logoen Terry O’Hara tegnet

Denne «billelogoen» ble trykket på et tøystykke strukket over fronten på tromma og festet til innfatningen på tromma slik at den også fungerte som en slags lyddemper på basstromma. Terry «Tex» O’Hara, en kunstner fra Liverpool designet logoen. Som nevnt lignet den veldig på Pauls utkast, så han har nok jobbet utifra Pauls ideer.

Derfor bestemte han seg for å skifte fra Premier til Ludwig på en betingelse. Arbiter forberedte seg på det verste, men ble behagelig overrasket.

93

RINGO SKIFTER TIL LUDWIG TROMMER

Det unike amerikanskproduserte Ludwig trommesettet viste seg å være et statussymbol for Ringo.

(Ringo ble ofte fascinert av amerikanske ting og hadde faktisk seriøst vurdert å emigrere til USA før han ble en Beatle.) Han ble så betatt av disse trommene at han spesifiserte at en stor Ludwig-logo skulle trykkes øverst på bass tromma.

I motsetning til de fleste andre trommeprodusenter på den tida mente Ludwig-fabrikken at det virket svært overdrevet å sette varemerket sitt øverst på basstromma. De gjorde heller ikke det, med unntak av en liten logo på trommesett de ga bort gratis til kjente amerikanske trommeslagere i reklameøyemed.

I tillegg hadde William F. Ludwig I (en tysk immigrant), ofte vært skeptisk til bruken av Ludwignavnet, på grunn av han opplevde at det amerikanske publikum tok avstand fra alt som det smakte tysk av under de to verdenskrigene.

Ifølge Bill Ludwig var Epstein snar med å understreke at gruppas navn var «The Beatles» og ikke «The Ludwigs», og at de skulle promotere The Beatles og ikke trommene.

Ringos ønske om en Ludwig-logo av moderat størrelse på toppen av tromma like oppunder innfatninga hvis han oppriktig ønsket det. Og umiddelbart tok den britiske Ludwig-distributøren Ivor Arbiter frem et ark og tegnet opp en sirkel som på ei basstromme, og der og da skisserte han den siden så berømte «THE BEATLES» trommelogoen!

Utgangspunktet var en eksisterende bokstavtype, men Arbiter tegnet en stor «B» og en forlenget «T», noe som var en tydelig henvisning til både trommeslagerens rolle og til betegnelsen «beatmusikk», som var det nye ordet britene hadde begynt å kalle denne musikkformen i 1963. Salgsavtalen var i orden og Bill Ludwig fikk snart en telefon fra Arbiter om en ordre som det hastet med å effektuere. Den gang betydde det ikke mer for Bill Ludwig enn «nok ett salg til nok en gruppe». Den endelige logoen ble malt på plass på trommeskinnet av en av de ansatte, Eddie Stokes, en poliorammet deltidsansatt som tross sitt handikapp med en skjelvende arm utførte malejobben på en liten time.

Ringos Premier-trommer med den store bille logoen ble mest sannsynlig brukt for siste gang offentlig våren 1963. («Billelogoen» overlevde og dukket likevel stadig opp, som på franske Beatles plater

og promoartikler frem til 1965, samt

på masse fanklubbmateriale fra 1964

og helt frem til ’69).

Den verdensberømte logoen ble tegnet på sparket

ARBITER TEGNER SEG INN I HISTORIEN Arbiter (som må ha hatt «£ sterling» tegn i øynene for potensielle fremtidige salgskurver) var rask med å berge den første ordren ved å komme med et mer akseptabelt alternativt forslag for Epstein.

Selvfølgelig kunne en stor Beatleslogo trykkes på trommeskinnet, men det kunne likevel bli plass til

Fanklubbkort med «billelogoen»

94

På TV-sendingen var det nye settet med – og med den nye logoen.

Fransk «With The Beatles» hadde «billelogo»

VERSJON 1, 1963 Ivor Arbiters logo ble påført Ringos nye Ludwigtrommer først etter at trommene hadde ankommet Storbritannia. På tross av at Ivor Arbiter gjorde gode penger på salg av Ludwigtrommer i Storbritannia, fikk han sannsynligvis aldri noen kompensasjon for å ha skapt logoen. Ringo mottok sine nye Ludwigtrommer med den nye logoen 12. mai 1963, da The Beatles opptrådte på tv-programmet «Thank Your Lucky Stars».

På prøvene hadde de det gamle trommesettet

Ser man nøye på bildene fra 1963 avsløres det en trommelogo som er litt uvanlig, iallfall sett med amerikanske øyne. Toppen av «B»-en heller litt mot høyre, og bokstavene er alle nokså tynne, i allfall hale enden på «S»-en.

Fakta er at denne logoen var den første i en serie av minst seks forskjellige med denne logoen og denne versjonen. «Versjon 1» ble brukt i 1963, og henger

nå på veggen i Paul McCartneys hjemmstudio, «The Mill» i East Sussex.

Ringo hadde flere like sorte perlemor trommesett, beviset finner du på et foto i «The Beatles Recording Sessions» av Mark Lewisohn. Her kan du selv se The Beatles i Abbey Road studio No. 2 med to basstrommer i sort perlemor. Bare med tanke på strevet med å sette opp og ta ned trommesett, så synes det rimelig praktisk å ha ett studiosett, og ett eller flere for bruk på turneer.

Senere reproduksjoner av The Beatles logoen var ikke så ensartet som en kanskje hadde trodd. Joda, også før vi fikk elektronisk grafikk, forsøkte man å holde den samme utformingen på en registrert logo slik at den også ble likedan i de påfølgende opplag, men på sekstitallet tok en ikke markedsføring av rock like seriøst som i dag. Dessuten kan disse variablene ha oppstått på grunn av et uhell, kanskje på grunn av at de ble trykket hos ulike leverandører, eller de kan også ha vært gjort slik med hensikt for å forbedre logoens kvalitet ved hvert nytt opplag.

Av en eller annen grunn ble de etterfølgende versjonene av The Beatles logo akkompagnert av forskjellige typer Ludwiglogoer. Dette blir derfor et hjelpemiddel i å katalogisere de forskjellige versjonene av Beatles logoen.

Ludwiglogoen som kom sammen med The Beatles logo Versjon 1 hadde et varemerke som hadde tykkere skrifttyper, levert av trommeselskapet Ludwig.

Allerede fra starten hadde dette varemerket en feil, da deler av «g»-en flasset av. Etterhvert som en kom lengre ut i 1963 begynte varemerket å løsne og bli borte, noe som førte til at deler av Beatles bilder tatt 95

under opptredener i 1963 måtte retusjeres. Når en var kommet til desember 1963 var det bare «L»-en og «U»-en som var igjen av Ludwigs varemerke.

Noe som er litt forvirrende i historien om The Beatles første versjon av trommelogoen er at Ivor Arbitor fikk tatt et bilde av Ringo og trommene hans den 19. juni mens han var i London Playhouse Theatre og gjorde en innspilling for BBC. Bildet skulle brukes som reklame for Ludwig-trommer i Storbritannia.

Dette bildet måtte retusjeres for å vise et uskadd Ludwigmerke og et deksel som manglet på basstrommas fot til høyre i bildet. I stedet for å gjenopprette Ludwig merket brukte fotografen heller en eldre Ludwig logo som han sannsynligvis fant på noen reklameplakater som hadde blitt benyttet i butikken.

Trommemerket «Lu»

Også til hjelp for å identifisere de forskjellige versjonene av The Beatles trommelogo er de små trommeskinns- identifikasjonsmerkene. På noen av trommene kan man aller øverst lese «Remo Weather King», mens andre er merket aller nederst med «Ludwig Weather Master».

Ringo: «Stop messing with my kit!»

VERSJON 2 Den andre versjonen av trommelogoen dukket opp under Beatles opphold i Paris i januar 1964, og var en adskillig mer attraktiv variant enn den første. De mer fremtredende karakteristika er at ordet «THE» er flyttet til venstre, nå sentrert overfor «A»-en og «T»-en i midten av ordet «Beatles» istedenfor «T»-en og den kortere «B»-en. Versjon 2 ble også benyttet i «A Hard Day’s Night» og under noen konserter og tv opptredener i Storbritannia i 1964.

Versjon 2 i A Hard Day’s Night

Det er ingen ting som tyder på at hverken Versjon 1 eller Versjon 2 noen gang ble tatt med over Atlanteren til USA.

96

VERSJON 3 Versjon 3 debuterte den 9. februar 1964 under det berømte Ed Sullivan showet. Denne versjonen er en av de mer distingverte med bakgrunn i at bokstavene, da særlig «B» er veldig tykke, kanskje for å overkompensere at bokstavene hadde vært så tynne i Versjon 1.

Versjon 3, her fra konserten i Washington Coliseum i februar 1964

Versjon 3 på Ed Sullivan show.

En bieffekt som man ikke hadde kunnet forutse var at navnet «Ludwig» sammen med de europeisk klingende Gretch, Rickenbacker og Hofner (som jo var navnene på gitarene til George, John og Paul) på en listig måte forsterket The Beatles europeiske røtter. Fakta er at det er bare Pauls bass som ble laget i Europa!

Ludwiglogoen gjorde et dypt inntrykk også på egen hånd. Bill Ludwig og faren hans ble målløse av den oppstandelsen som det ble etter Ed Sullivan showet.

De kunne ikke ha forestilt seg en bedre reklamekampanje. «Det faktum at trommeslageren satt på en høy pidestall og vårt firmamerke stod øverst på tromma var slående.

Allerede den første uka etter tv-sendinga begynte ordrene å strømme inn på modellen med sorte perlemor innfatningen». På samme måte som det hadde skjedd med ordretilgangen i Storbritannia i 1963, ba ordre etter ordre beskjed om at de ønsket en stor Ludwiglogo på trommene. «Dette var jo bare helt fenomenalt! Vi ble nødt til å kjøpe tusenvis av Ludwigmerker, vi satte det øverst like under bøyla eller innfatninga da vi ønsket å være litt diskret.»

Ludwiglogoen ble fra nå av satt på alle Ludwigs basstrommer.

Logo nr 3 i nærbilde.

Versjon 4

Logo Versjon 4 ble brukt på turneene i 1964 til Danmark, Nederland, Hong Kong, Australia og New Zealand og senere på den nordamerikanske turneen.

Med denne versjonen ble hele Beatles logoen skiftet ut med mindre skrifttyper, og toppen av «B»-en skråner lett mot venstre og en Remo Weather King logo kan ses helt øverst på tromma. Dette er faktisk basstromma som ble brukt i «Help!» og som senere ble brukt i begynnelsen av The Beatles Anthology serien.

97

Versjon 4, her fra «Help!»

VERSJON 5

Det trommeemblemet som blir vist i Anthology-introduksjonen er basert på logo Versjon 6. Den minst attraktive logo varianten, Versjon 5 dukket opp på trommesettet brukt kun under den nordamerikanske turneen i 1965. Den ble vist på Ed Sullivan showet den 12. september i et opptak fra den 14. august 1965.

Denne logoen skiller seg også mest vesentlig fra de andre versjonene. De mest fremtredende karakteristika er at «B»-en er proporsjonalt mindre enn normalt. Den tilhørende Ludwig logoen var veldig stor og den var heller ikke helt tilpasset Beatleslogoens størrelse.

VERSJON 6

Versjon 6 er kanskje den flotteste og den mest anerkjente av trommelogovariantene, essensielt sett en forbedret utgave av Versjon 3, dvs «A Hard Day’s Night» versjonen. Versjon 6 ble benyttet i Intertel promovideoene for «Ticket to Ride», «Day Tripper», «We Can Work it Out», «Paperback Writer» og «Rain», så vel som under turneene til Tyskland, Japan, Fillipinene og Nord-Amerika. Den ble benyttet av Ringo i en signifikant men undervurdert periode.

Versjon 6, her fra Nord-Amerika turneen

Versjon 5, her fra konserten på Shea Stadium i 1965.

98

Versjon 6 i musikkvideoen til «Ticket To Ride»

1967: BEATLES-LOGOENE VIKER PLASS FOR NYE DESIGNS

Under innspillingene for «Sgt Pepper»-albumet.

Den er også gjenkjennelig på stillbilder fra den 25. juni 1967 som ble tatt i forbindelse med kringkastinga verden over av «All You Need is Love», men du ser den ikke i filmen.

«LOVE»-BASSTROMMA

Mot slutten av 1966 ble The Beatles tydeligvis lei av å bruke Ivor Arbiters trommelogo, kanskje de assosierte den med Beatlemania og den delen av karrieren som de ønsket å legge bak seg. På den tida ønsket de å videreutvikle sin rolle som artister, og logoen virket kanskje ikke så veldig hip mer, til og med gutta i TV-gruppa The Monkees hadde en lignende logo. Uansett årsakene så ble The Beatles opptatt av å skape en alter-ego kollektiv personlighet og det ble «Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band». For «Sgt Pepper» coveret bestilte Peter Blake en trommelogo i militærstil, og denne trommedekoren ble tegnet av tivolimaler Joe Ephgrave. Blake skapte også den kunstneriske uttrykksformen for albumet og vedleggene til det. Uansett er trommesettet med Versjon 6 logoen beviselig tilstede på studiobilder fra Sgt Pepper innspillingene i 1967.

Under filminga av «Magical Mystery Tour» i september 1967 og i segmenter fra «I Am The Walrus» kan man se et sort perlemor sett, men fronten til basstromma er dekket av et rødoransje skilt merket «Love The Beatles». Det var skrevet med gule bokstaver med «v»-en formet som nederste delen av et hjerte.

Fra «I Am The Walrus»-sekvensen i «Magical Mystery Tour».

99

Siste gang man med sikkerhet vet at Ringo benyttet et sort perlemor trommesett med logoen igjen – Versjon 6, var i det tredje opptaket av «Hello Goodbye» promofilmen gjort den 10. november 1967. Likevel ser man i de to videoene som ble brukt Ringo spillende på et hvitt miniatyrtrommesett og et stort sølvskimrende trommesett. Ingen av disse hadde noen logo.

blitt benyttet under filminga av «I Am the Walrus».

Det ville jo ha blitt litt merkelig å benytte «Love» og hjerte under fremføringa av den knallsterke rå «Revolution».

I Anthology videoens innslag fra innspillingene av The Beatles, også kjent som det hvite dobbelalbumet, avsløres i brøkdelen av et sekund glimt av et sort perlemor sett under noen klær som blir brukt for å dempe Ringos trommer, men fronten av trommesettet er skjult av en skjerm.

VERSJON 7 Når man er kommet fram til «Get Back»/Let It Be»innspillingene har Ringo gått til anskaffelse av et fem delers Ludwig trommesett som har en trehvit fremtoning og som har to tom-tom trommer isteden for bare en.

Versjon 6 benyttet i en av «Hello Goodbye» musikkvideoene.

Miniatyrtrommesett uten logo fra «Hello Goodbye»-videoen.

ORANSJE

Stillbilde fra «Let It Be»-filmen.

Dette ble også brukt under innspillingene av «Abbey Road». «Let It Be»-innspillingene var en temmelig deprimerende prosess, og alle involverte ser ut til å forstå at det nærmer seg slutten.

Av en eller annen grunn kan man i begynnelsen av «Let It Be»-filmen se Mal Evans, Beatles’ nå avdøde road manager sette et nytt basstrommeskinn med logo foran pianoet i Twickenham studioet.

Den oransje basstromma i «Hey Jude»-videoen.

Dette er den sjuende og siste varianten av «drop T» logoen. Dette kan ha bli sett på som en positiv henvisning til linken mellom de gode gamle dager og at det fortsatt er det samme bandet.

I «Hey Jude» og «Revolution» promofilmene fra september 1968 er igjen den sorte perlemor basstromma Uansett hva som var hensikten, logoens tilstedeværelse bekreftet iallfall hvor mye The Beatles tildekket. Denne gang av en enkel rødlig oransje tildekking, temmelig sikkert baksida av den som hadde kollektive opphisselse og synergi hadde blitt svekket.

100

HVOR ER DE HEN NÅ?

Versjon 1: I 2015 solgte Ringo tre trommesett på auksjon. Det første Ludwigsettet gikk for $2,110,000 – eller over 18 millioner kroner Logoen var imidlertid en replika av den originale, som Paul har hengende i sitt studio «The Mill» i Sussex.

Det andre trommesettet som ble solgt av Ringo var ett han hadde fått av George i 1968, og som sannsynligvis kun var til hjemmebruk. Det tredje var ett av de han benyttet i «Hello Goodbye»-videoen uten logo.

Versjon 3 som ble benyttet på Beatles’ første USAvisitt ble i 2015 auksjonert bort av Julien’s Auctions til Jim Irsay, som betalte $2.125 millioner dollar for det. Det dukket først opp på markedet i 1984, da det ble solgt av en «i den innerste sirkelen» rundt Beatles.

BILDE: usa_3.jpg Versjon 3 slik det ble avbildet under auksjonen.

Dette første Ludwig Beatles trommesettet ble solgt for $2,110,000

Versjon 4 dukket opp på markedet i 2015 og ble lagt ut til salg for fast pris av firmaet Beatles Autographs, for to millioner dollar. Det ble solgt til en ukjent kjøper.

Da Paul McCartney skulle spille inn sitt soloalbum «McCartney» fikk han låne Ringos første Ludwig trommesett. Paul brukte dette settet til å selv spille inn trommesporene på sitt album.

Da han senere leverte tilbake settet til Ringo, hadde han erstattet basstrommeskinnet med et blankt ett, han ville ha den første trommelogoen som souvenir.

Derfor er trommeskinnet på settet Ringo solgte kun et duplikat!

Versjon 4 ble i 2015 solgt for to millioner dollar.

Fra Paul McCartneys «The Mill» studio.

Versjon 2 har ikke dukket opp for salg i ettertid og kan ha gått tapt.

Versjon 5: Tidlig i 1997 avholdt Bonham’s en Beatlesauksjon i Japan, hvor et Beatles basstrommeskinn (nærmere beskrevet i Goldmine nr 442 av 14. februar 1997) annonsert som «Ringo Starrs pre-Ludwig basstrommeskinn ca. 1963».

Dette er utvilsomt skinnet av Versjon 5, men Ludwiglogoen og trommeskinnets identifikasjonsnummer er blitt fjernet, noe som sikkert har gjort auksjonarius forvirret.

101

Fakta er at dette trommesettet kom på markedet allerede tidlig på 70 tallet, da Chicagos WFYR radiostasjon på en eller annen måte hadde fått tak i «trommene Ring spilte på under den berømte Shea Stadium konserten i 1965» og averterte en konkurranse for å gi dem bort.

Konkurrentene måtte gjette hvor mange Beatles figurer som hadde blitt lagt oppi trommene. Vinneren må ha solgt trommene, eller i det minste trommeskinnet. Ringo satt fortsatt igjen med flere av de andre.

Versjon 6: Dette trommeskinnet har ikke dukket opp for salg i moderne tid, og kan være tapt.

Versjon 7: Dette ble lagt ut på auksjon i september 1988 av George Peckham fra The Fourmost, han jobbet for Apple i 1969.

Peckham sa at John Lennon hadde gitt ham dette skinnet. Det oppnådde imidlertid ikke minstepris og forble usolgt frem til en ny auksjon av Sotheby’s i August 1992 til en anonym budgiver.

Andy Whites trommesett.

Sgt Pepper trommeskinnet har vært solgt på auksjon flere ganger etter at John Lennon lot det ligge igjen i kjelleren på en bygård i Montague Square etter at han og Yoko flyttet til Tittenhurst Park.

Huseieren fant det igjen i 1994 og solgte det på Sotheby’s det året og i 2008 gikk det for £851,227.80 via Christie’s.

BRUKEN AV LOGOEN PÅ PLATECOVER

Versjon 7, solgt i 1992

Andy Whites trommesett: I januar 2017 ble Andy Whites trommesett lagt ut for auksjon i USA. Dette skulle etter sigende være det samme trommesettet som han benyttet på innspillingen av «Love Me Do» og «P.S. I Love You».

Vi får et glimt av logoen på «Something New» LPen (USA)

Med unntak av scenebildet som ble tatt under Ed Sullivan-showet og brukt på «Something New» Av en eller annen grunn hadde auksjonshuset valgt å albumet og «Matchbox» singelen, har trommelutstyre basstrommen med noe som ser ut som logo ogoen aldri blitt benyttet som et element på Beatles nr 3, som jo Andy aldri hadde noe med å gjøre. plateomslag i Amerika på 60 eller 70 tallet! I England Minstepris var satt til 75 000 dollar, men dette ble ble den også kun vist på ett album, på «Beatles For ikke oppnådd.

Sale» er det inni omslaget et bilde fra konserten i Washington med synlig basstromme.

102

I 1982 ble en logo hentet fra Versjonene 3 og 6 og brukt som det viktigste elementet på omslaget for «20 Greatest Hits» LP’n, og det ble på nytt benyttet på omslaget til den relanserte «Love Me Do» singelen samme år. Logoens varemerke har vært ett stadig benyttet symbol i rushet som har vært av Beatles utgivelser de senere årene, og er nå et av varemerkene til Apple Corps Ltd. Det som er litt snodig er at uoverstemmelsene i logoen har blitt videreført og faktisk ført til at stadig nye varianter har dukket opp.

Logoen som ble benyttet på omslaget til «The Compleat Beatles» videoen som kom ut tidlig på åttitallet, med en «B» med en innsnevret topp minner om Versjon 1 eller 1963 varianten.

Tydeligere på innzoomingen av bildet på «Matchbox»-singlen (USA).

20 Greatest Hits

The Compleat Beatles-videokassetten.

En annen ny variant finner du på Past Masters omslagene fra 1988. Denne varianten minner mest om Versjon 3, den såkalte Ed Sullivan versjonen, men bokstavene er faktisk tykkere og bærer mer preg av blokkskrift enn den.

Love Me Do-singlen, 1982-utgave.

Det er til og med inkonsekvens innen spesifikke markedsføringskampanjer.

103

Masters-logoen

Live at the BBC

Logoen som er brukt på omslaget til «Live at the BBC» er Versjon 6, mens Past skrifttypene som står på det medfølgende cd-heftet benytter den blokkskriftbaserte Versjon 3 isteden.

Vi må alle rette en stor takk til Bill Ludwig II for at han hjalp oss å tilfredsstille vår nysgjerrighet.

ET GYLDENT SYMBOL PÅ VERDSETTING

Versjon 6 som benyttes i innpakkinga både for audio og video utgivelsene av Antologien, likevel er det koblingen av Versjon 3 og 6 som ble laget i 1982 som benyttes i alt tilstøtende offisielt reklamemateriell som ble laget for denne serien.

«Etter alle de åra av mitt liv som jeg har brukte i mugne huler, røykfylte klubber og mørke kjellere……på jakt etter trommeslagere som jeg har bedt: ’Vær så snill spill på mine trommer.

Om du bare tar dem og spiller på dem skal jeg gi dem til deg!’ fikk jeg plutselig dette i fanget» forteller Bill Ludwig. «Det var litt av et lykketreff, nesten uanstendig. Vi visste ikke hva vi hadde før vi nærmest druknet i bestillinger.

Vi måtte opprette et andre skift som jobbet til kl ett om natta og vi måtte også sette igang produksjon på lørdager. Vi kunne ha 22.000 trommesett på bestilling på en gang, og da hadde vi samtidig ordrebøkene fulle de påfølgende ni månedene!» I hans omgang med de to mest kjente trommeslagerne som brukte Ludwig trommer, Buddy Rich og Ringo forteller Ludwig: «Jeg har aldri hatt noe annet enn et stormfullt forhold til Buddy Rich.

Da Past Masters ble fornyet i 2009 gjennomgikk også logoen fornyelse.

AND IN THE END…..

Mange år etter at den ble skapt, og om en ser bort fra dens mange varianter, er The Beatles’ trommelogo fortsatt et av de mest kjente symbolene i musikkhistorien. To kjente ord i et enkelt men uvanlig arrangement som umiddelbart legger sammen den imponerende påvirkningen The Beatles og deres musikk har gjort på oss alle.

Jeg har bare hatt fred og ro i forhold til Ringo Starr….

Jeg kjenner ham ikke engang!»

Det er et faktum at gjennom alle Beatles årene ble alt det Ringo trengte i forhold til trommer og begrenset omgang med William F. Ludwig Trommekompani gjort gjennom Ivor Arbiter. «Vi averterte aldri Ringo, fordi vi aldri var i kontakt med Epstein.

All vår kontakt ble gjort med Ivor.»

104

Ringo, Bill Ludwig, hans datter Brooke, John, George og Paul.

I bakgrunnen: politimannen som passet på tromma.

Ludwig Trommer tok ett eneste aktivt markedføringsinitiativ knyttet til The Beatles.

Våren eller sommeren 1964 introduserte Ludwig en Ringo Starr trommestikke. Ringo hadde vært involvert i designet, dette også gjennom Ivor Arbiter. Vi laget en modell som fikk Ringos godkjenning. Det var aldri noen spørsmål om godtgjørelse.» Senere samme året fikk Ludwig vite om The Beatles turne i Nord Amerika og at The Beatles skulle holde en konsert i Chicagos internasjonale Amfiteater den 5. september.

Han fikk skaffet seg adgang til pressekonferansen.

Ludwig Trommer ønsket å uttrykke sin takk til Ringo for alt salget han hadde skaffet dem. Selskapet hadde fått lagd en skarptromme preget i 14 karat gull. Ludwig og hans familie dro til pressekonferansen.

I noen få hektiske sekunder på slutten av pressekonferansen ble presentasjonen gjort.

Til å begynne med holdt politiet Ludwigs datter Brooke tilbake da de trodde at hun bare var nok en fan, men Ringo kom henne til unnsetning og hjalp henne opp på plattformen.

Da han ble presentert for tromma sa Ringo bare «Å den var fin». Bilder ble tatt før The Beatles raskt måtte dra derfra. Presentasjonen hadde vært så rask at Bill Ludwig ikke var helt sikker på om The Beatles visste hvem han var og hva presentasjonen hadde handlet om. De hadde jo aldri truffet hverandre før og presentasjonen var en overraskelse. Ludwig lurte også på om Ringo beholdt tromma, da Ludwig hadde sett at politimannen fra Chicago som var med på bildet tok den under arma da de forlot presse-

konferansen. Da han ikke ønsket å få trøbbel med politiet i Chicago på sekstitallet kontaktet han aldri Ringo gjennom Arbiter for å få en bekreftelse på om politimannen hadde gitt ham tromma. Etter at han hadde forespurt i trommekretser om noen noen gang hadde sett den gullbelagte skarptromma, fikk Ludwig endelig muligheten til å møte Ringo igjen på det (nå nedlagte) populære Creek utendørs teater nær Chicago under en av hans All-Starr Band turneer.

Han ble glad da han fikk vite at politimannen hadde overlevert tromma til Ringo i et sikkerhetsområde og at Ringo fortsatt hadde tromma i sitt hjem og at «den fortsatt lød meget bra».

Ringo fikk også en tromme av Ludwig mange år senere under en All-Starr turne i USA

En versjon av denne artikkelen ble først trykt i Norwegian Wood nr 83, som kom ut i 2001. Dette er en oppdatert og utvidet utgave, og med for det meste nye illustrasjoner og splitter ny layout!

105

50 ÅR SIDEN THE BEATLES TAKKONSERT

Tekst og bilder Marius H. Johannessen

Torsdag 30. januar 1969 spilte The Beatles en litt over førti minutter lang konsert på taket av Apples kontorbygning i Savile Row 3. Den spontane konserten ble foreviget og brukt som avslutning på filmen ”Let it Be”. Søndag 28. april ble begivenheten minnet med avdukning av en såkalt blå-plankett – det skulle markere at det er et halvt århundre siden Beatles opptrådte sammen for siste gang.

På vei nedover Savile row, ble jeg møtt av Beatlesmusikk, fremført av to på kassegitarer, og etterhvert dukket det opp omlag 70-80 fans som ble ønsket velkommen av David Stark (Songlink), David Baxter (Mono Media Films) og Richard Porter (London Beatles Walk), som sammen har jobbet for å få henge opp planketten.

før, i 1968, hadde fått rollen som en slags forsterker for Mal Evans.

Barry Miles var der, forfatter, medeier av Indra Gallery (hvor John traff Yoko), og manager for Zapple Records, for å nevne noe av det som finnes på hans CV. På plass var også en hel haug av de såkalte Apple scruffs, damene som hang utenfor Savile Row dengang, og som hadde vært der i ’69.

Vi ble minnet på at dette tross alt er åstedet for en av de mest ikoniske begivenheter i Londons rike musikkhistorie, selvsagt fortjener stedet en minneplankett.

På plass var også Kevin Harrington, som hadde ansvaret for å rigge utstyret på taket, og som året

EMI teknikker Dave Harries var her, og til og med Keith Moons privatsjåfør hadde parkert bilen og tatt seg turen for å få med seg markeringen.

106

Opp på taket kom vi imidlertid ikke, men man kunne gå inn og så høyt opp i bygningen man kom (i dag huser Savile Row 3 en motebutikk).

Alt i alt en fin markering, med massevis av god stemning, og akkurat som på den siste torsdagen i januar 1969 gikk vi rundt der nede på gata, og så opp mot taket. Jeg tror vi alle sammen ønsket oss det samme, men det hjalp ikke, Beatles har dessverre holdt sin siste konsert – og det var akkurat her det skjedde – for femti år siden...

Kevin Harrington sammen med Marius.

Les mer: Kevin Harrington: “Who’s The Redhead On The

Roof…? My Life with The Beatles” Carol Bedford: “Waiting for The Beatles. An Apple Scruffs Story” Blandford Press, 1984 Tony Barrell The Beatles on the Roof, Omnibuss Press, 2017 Hør mer: The Beatles: The Let it Be Rehearsals Vol. 1 The Complete Rooftop Concert, Yellow Dog Records Se mer: The Beatles “Let it Be”

Her er noen av tenåringsjentene fra den gangen, de såkalte Apple scruffs! De er Margo, Carole, SueJohn og Chris. Mellom seg har de Kevin Harrington som var på taket med Beatles, og mannen med hatten er John Mears som var sjåfør for Apple og senere for Keith Moon.

Et par musikanter, Hiran De Silva og David Andrew Minchin lydla begivenheten. Til tross for at de nettopp hadde truffet hverandre klarte de å fremføre «Apple Scruffs» til ære for de fremmøtte scruffsene.

Undertegnede sammen med Beatlesvenn og forfatter Barry Miles.

Utsikten fra Apple-bygningen. Dette var så langt opp i etasjene jeg kom, siste bit opp til taket var stengt.

107

Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band 4 album fra Paul McCartney Anniversary Deluxe Edition tilbake på CD og LP - tilgjengelig på dobbel LP og 12.

CD nå!juli!