Norwegian Wood 150

Nytt album med Ringo Paul McCartney 75 ĂĽr To nyoppdagede sanger fra George!

Lennonbrev pĂĽ auksjon Vinyl: solo-Apple!

Beatles i Liverpool i farger!

FRI SOM FUGLEN bestill en prøvetur og opplev friheten

SJEKK UT DE SPLITTER NYE SOFTAIL®-MODELLENE

8 ikoniske motorsykler, som leverer renere lyd, mer kraft og smidighet enn noensinne. Opplev friheten og følelsen av en Harley-Davidson® Softail®-motorsykkel.

SLUTT Å DRØMME, BESTILL PRØVETUREN PÅ: H-D.COM/RIDE-FREE

Alle sammenligninger er foretatt mellom originalutstyret for 2017- og 2018-modeller.

HARLEY-DAVIDSON | OSLO | TRONDHEIM | ÅLESUND | TROMSØ | BALLANGEN | BERGEN | VESTFOLD | ØSTFOLD | KRISTIANSAND | STAVANGER | H-D.COM

SJEFREDAKTØREN TAR ORDET

Det høstes. Med det avløser innendørskulturen festivalkulturen. Fremover står arrangementene og konsertene i kø, og like rundt hjørnet venter Ringos nye album, på LP og CD. Det som har uteblitt, i hvert fall når det gjelder forhåndsannonsering, er nytt album fra Paul. To nye sanger har dukket opp med George Harrison, den ene kun i tekstform – den andre finnes innspilt.

Mer om dette inne i bladet. Når det gjelder innslag med John Lennon, så begrenses dette i vårt blad til et åpent brev han skrev til Cynthia etter at hun hadde tatt bladet fra munnen og snakket litt om Beatlestiden i offentlighet. Det ser ut til at Yoko Ono har store problemer med å gå for tiden, i det offentlige har hun stort sett vist seg i rullestol.

Til Beatlesfestivalen på Beitostølen i år, kommer våre venner fra «It Was Fifty Years Ago Today»-forestillingene. De har holdt på siden 2013 og spiller seg gjennom Beatleskatalogen år for år og har kommet til 1967. De er en fast gjeng som spiller under navnet «Masters of the past», men Atle Pettersen ble hanket inn av NRK til å lede «Beat for Beat» for et par år siden, og ble byttet ut med Adam Douglas. I høst deltar Douglas på «Stjernekamp» på NRK og er i ensemblet skiftet ut med Kim Wifladt, kjent fra Cheezy Keys og Skrimmel Skrammel. Ellers er det samme gjeng, og Tom Mathisen gjentar sin rolle fra i fjor som konferansier. Foruten å spille på Beatlesfestivalen reiser de rundt i Norge og spiller på kulturhusene og andre lokaler rundt om.

Også til festivalen kommer en fra «den indre krets» rundt The Beatles, en som også var med oss for fire år siden: Tony Bramwell. Han likte seg i vårt selskap og ville gjerne oppover igjen. Denne gangen har vi tenkt å snakke med ham om hans rolle som filmmannen til The Beatles. Bramwell ble først kjent med gruppa via George Harrison, som Tony først kjente som sykkelbudet til slakteren hjemme i Liverpool. Deretter begynte han å jobbe for dem, og ble med da gruppen flyttet til London. For Bran Epstein gjorde Bramwell masse småjobber, og blant annet produserte han alle musikkvideoene til The Beatles, men gjorde også

det samme for flere andre britiske artister.

Vi vil anbefale alle å lese Tonys bok, «Magical Mystery Tours: My Life with the Beatles». Ta med et eksemplar til fjells om du vil ha boken signert. I år er det 50 år siden Beatles spilte inn sin egen TV-film, «Magical Mystery Tour», som de selv regisserte.

Denne vil vi vise på festivalen, og inviterer til diskusjon rundt den.

INNHOLD 01: The Beatles og Maharishi Mahesh Yogi 03: Sjefredaktøren tar ordet 04: Presidenten har ordet 06: På togtur med Paul 07: Nytt album med Ringo Starr

For øvrig vil også Yan Friis ha foredrag om Sgt. Pepper, Dag Inge Feld om Brian Epstein, og Gary Owen og hans bror Brian vil være det allestedsnærværende musikalske lydteppet til festivalen. Finn Bjelke stiller opp med sine pop quiz, og så blir det platemesse. Beatlesfestivalen foregår i år fra fredag 20. til søndag 22. oktober.

08: Ringo presseskriv

I kjølvannet av Paul McCartneys 75-årsdag reiser et britisk ensemble fra West-End rundt i Norge og fremfører konserter med mannens musikk i perioden 31. oktober – 11. november. Paul McCartney blir «spilt» av Emanuele Angeletti.

40: Paul McCartney 75 år

Det er ikke bare «Masters of the past» som vil reise rundt og spille Beatles' 1967-sanger i år, også våre venner i Det Betales har sydd sammen et show med samme repertoar og i perioden 16. september til langt utpå nyåret vil de være land og strand. Med på moroa er Pål Rake og Håvard Gryting, begge bl.a. kjent fra «The Voice» på TV 2.

54: Nytt på filmfronten

Det Betales blir utfordret på hjemmebane i Drammens Teater fredag 27. oktober, for da kommer tsjekkiske The Beatles Revival fra Praha og gjør sin eneste Norgeskonsert i år. Gruppen er kjent for å ikke ha med seg juks i form av et femte bandmedlem eller musikk-på-boks. Kvartetten spiller og synger alt selv.

71: Mysteriet med de gåtefulle samlerkortene

Som vi ser av alle arrangementene fremover så finnes det et publikum i Norge som forlater husene sine om kveldene og drar ut for å oppleve Beatlesmusikk, noe som gleder oss i Norwegian Wood. Ha en flott høst, så sees vi i julenummeret!

78: Sesongstart i Bergen Beat Club

16: Wings 1979 21: Brian Epsteins siste dager 24: Jon Lord og George Harrison 26: Ny Yellow Submarine-tegneserie 30: Baby’s in Black: Apple del 1 44: Konkurranse 46: It was sixty years ago today 50: McCartneys mange barndomshjem 52: Nyoppdagede fargebilder 56: DVD-omtale 58: McCartney og Sony/ATV enige 60: Lennonbrev på auksjon 62: Hvorfor er Beatles sine låter så ufattelig gode?

67: En bildesensasjon – og en blues

74: NW retter: om Engelbert Humperdinck 75: Hey Ringo! Ukjent sang fra George 76: Song for Miss Mary Bee – nok en ukjent sang fra George 79: Arnhem Revisited av Roger 80: John Lennons Rolls Royce 82: Beatle-Lick 83: Paul McCartney i Telemark 86: Konstabel Casey av Roger

REDAKSJONELT PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org REDAKTØR: Oddvar Ruud redaksjonen@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org

ADRESSER NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/ beatlesklubben@beatlesklubben FYSISK ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk LAYOUT: Erik I. Blindheim Pil Media AS ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media lotte@pilmedia.no TAKK TIL: Espen Bratlie Eirik Søreide Laila Solum Hansen Bjørn Ersvik Terje Konrad Solbakken Steinar Waage Jon Vidar Bergan Are Stegane Egil Gjerde Yan Friis Osmund Kringstad Vemund Grimstad

Toralf Høyer-Hansen

Utover på 60-tallet var det ikke tilstrekkelig at musikerne leverte gode tekster og strålende melodier. De måtte stå for noe, komme med et budskap.

Bob Dylan var protestsangeren, The Rolling Stones var rebellene, mens The Beatles, tidenes største band, alltid fremmet kjærligheten.

The Beatles trodde på det de sang, og har gjentatte ganger opp gjennom årene sagt at de var stolte av at tekstene deres for det meste var positive.

På grunn av gruppas enorme popularitet kunne de sunget om hva som helst og kommet fra det, men de valgte rett og slett ”Love” - kjærlighet.

Fra singelen ”Love Me Do” kom i 1962 til karrieren ble avsluttet med albumet ”Abbey Road” (jeg er klar over at ”Let It Be” ble utgitt senere), hadde de gitt ut mer enn et dusin låter med ordet ”Love” i tittelen, og totalt benyttet ”Love” hele 613 ganger i sine tekster.

I historiens første ”verdensomspennende” TV-sending, ”Our World” søndag 25. juni 1967, kom The Beatles med lydsporet til ”The Summer Of Love”, og alle hippiers favorittsang. Som Storbritannias representanter i programmet påla BBC gruppen å skrive en sang med universell appell, og det ferdige produktet ble til ”All You Need Is Love.” Ordet ”Love” kan ikke mistolkes, og sangen ble en tydelig melding til verden om at kjærligheten er viktigst av alt.

geren Pete Seeger nesten en halv million demonstranter i å synge ”Give Peace a Change”. Da Lennon senere ble spurt hva han tenkte om hendelsen, fortalte han at han hadde sett bilder av demonstrasjonen på britisk tv og at det var et av de største øyeblikkene i hans liv.

Om Bed-ins sa Lennon: “What we’re really doing is sending out a message to the world, mainly to the youth, especially the youth or anybody, really, that’s interested in protesting for peace or I sangen gjentas ordet ”Love” protesting against any forms of hele 76 ganger, og framføringen ble sett av et publikum på over 400 millioner mennesker.

The Beatles kunne neppe kommet med et bedre budskap den samme måned som Israel gikk til krig mot sine arabiske naboer, Kina testet sin første hydrogenbombe og den amerikanske hæren vokste til nesten 500.000 soldater i Vietnam!

“De ville virkelig gi verden en violence… There’s many ways of protest, and this is one of them. melding,” sa Beatles-lederen And anybody could grow their Brian Epstein om sangen. hair for peace or give up a week John Lennon var den av de fire of their holiday for peace or sit in som først skjønte at han kunne a bag for peace. Protest against bruke kjendisstatus sin til noe peace, anyway, but peacefully, bepositivt, som for eksempel å få cause we think that peace is only folk til å endre måten å tenke når got by peaceful methods, and to det gjaldt fred og kjærlighet. fight the establishment with their Hans første store solosang var own weapons is no good, beantikrigssangen ”Give Peace a cause they always win, and they Chance”, en sang som ble til un- have been winning for thousands der John & Yokos Bed-ins for of years. They know how to play fred, en ikkevoldelig protest mot the game violence, and it’s easier den pågående Vietnamkrigen. for them when they can recognize Sangen ble raskt den amerikanske you and shoot you.” fredsbevegelsens egen hymne.

På et fredsmøte Washington i John Lennons påvirkningskraft på november 1969 ledet folkesan- massene i begynnelsen på 70-tal-

let var enorm, noe som skremte verdens mektigste mann - President Nixon. Lennon ble av den amerikanske regjeringen regnet som folkefiende nummer én, noe som gjorde hans søknad om permanent oppholdstillatelse i USA veldig vanskelig å få innvilget.

Først etter fire år med overvåkning og trakassering fikk han tillatelsen han søkte om.

John Lennon støttet antikrigsbevegelsen helt fram til sin død i 1980, mens Yoko har fortsatt i bevegelsen fram til i dag.

I dag er det kanskje Ringo Starr vi tenker på når vi hører uttrykket ”Peace and Love”.

Han har i en årrekke markedsført uttrykket og på en måte gjort det til sitt eget.

På et spørsmål fra The Huffington Post (2016) om det er vanskeligere å få ut budskapet i dag, og hvorfor han fortsetter med det, sier han: ”It’s not harder for me, brother. I just keep doing it. Several times in the press, I’ve been put down. “Oh, he’s Peace and Loving again” Yeah. I’m only Peace and Loving, and people get uptight. That’s too bad, this is what I do and I’ve done it for many years now. What I get out of it...

I have this dream that one day— one year, one month, one day, one hour—all over the world, everyone will go, “Peace and Love.”

That’s what I’m working to. And I have faith it will happen.”

I vår tid med voksende nasjonalisme, kriger, terrorisme og globale trusler er det nå kanskje mer enn noen gang gyldig at ”All You Need Is Love ?”

satt erer da Paul sj a ss a p re d n spredt e ble tatt av a r. Bildene ble e m Disse bilden m so i t ns e sse på tog det mange fa g o , e n e is på første kla v a i ndt ale media og e sikkerhet ru o n r a på både sosi h e k ik ar at Paul reagerte på v reiser privat. seg når han gturen, tar denne to k k e v ig d a st ast at Paul ndon og til E o L i e n Det viser seg e n o hjem, n av togstasj Paul har flere r. o b som går fra e e st e m n, an for det enue i Londo v A h is d Sussex der h n e v a e satt huset i C (huset Georg s le e g han eier fort n A s o og rly Hills i L ew York City N i et hus i Beve t e h ig il le de i), en rk.

Harrison dø nfor New Yo te u s n to p gården m e Ha da døde, og in L landsted i th a n o k r o kt av rizona hv ke lenger besø Ranchen i A ik t e v i v t id lir såv i Skottland b Paul.

Paul på toget

mo

Av Roger Stor

på denne tog l u a P d e m t k er m var i konta osere for bild p le il v Passasjerer so e k ik erer at han l bl.a. ha turen rapport e slo av en prat. Han ska asjern jærlige medp g e b e it v men at han g l ti m sitt nye albu snakket om sasjerer.

På Ringos 77-årsdag 7/7-17 ble det annonsert at hans nye album «Give More Love» skulle utgis 15. september 2017. Albumet er innspilt i hans hjemmestudio i Los Angeles, og inneholder ti nye sanger, deriblant: «We’re On The Road Again» - med Paul McCartney, Joe Walsh, Edgar Winter, Steve Lukather; «Laughable» - co-komponert og fremført med Peter Frampton såvel som Benmont Tench, Timothy B Schmidt, Richard Page og Amy Keys; «Show Me The Way» cokomponert og fremført med Steve Lukather og med Paul McCartney; «Speed of Sound» co-komponert med Richard Marx og med musikere som Steve Lukather, Peter Frampton og Nathan East; «Standing Still» - co-komponert med Gary Burr; «King of the Kingdom» - inkluderer musikere som Dave Stewart og Edgar Winter; «Electricity» - co-komponert med Glen Ballard og med musikere Joe Walsh og Don Was; «So Wrong For So Long» - co-komponert med Dave Stewart; «Shake It Up» - co-komponert og fremført med Gary Nicholson og inkluderer Don Was og Edgar Winter.

I tillegg har Ringo foretatt nye innspillinger av noen av sine gamle sanger: «Back Off Boogaloo» (single som han gjorde ny versjon av allerede i 1981 på «Stop and Smell the Roses»albumet), «Don’t Pass Me By» (fra Beatles’ White Album), «You Can’t Fight Lightning» (opprinnelig tittelsporet på uutgitt LP men ble bonusspor på en senere CD) og «Photograph» (fra «Ringo»-albumet).

Give More

LOVE

Sporliste

1. We’re On The Road Again (Med Paul McCartney, Joe Walsh, Edgar Winter, Steve Lukather) 2. Laughable (Med Peter Frampton, Benmont Tench,Timothy B Schmidt, Richard Page & Amy Keys) 3. Show Me The Way (Med Steve Lukather & Paul McCartney) 4. Speed Of Sound (Med Richard Marx, Steve Lukather, Peter Frampton & Nathan East 5. Standing Still (Med Gary Burr) 6. King Of The Kingdom (Med Dave Stewart & Edgar Winter ) 7. Electricity (Med Joe Walsh & Don Was) 8. So Wrong For So Long (Med Dave Stewart) 9. Shake It Up (Med Gary Nicholson, Don Was & Edgar Winter) 10. Give More Love (Med Gary Nicholson, Timothy B Schmidt, Richard Page & Gregg Bissonette) 11. Back Off Boogaloo (Nyutgave) 12. Don’t Pass Me By (Nyutgave) 13. You Can’t Fight Lightning (Nyutgave med Alberta Cross) 14. Photograph (Nyutgave med Vandaveer) Tittelsporet ble gjort tilgjengelig for strømming allerede fra 7/7 bl.a på Spotify.

GIVE MORE LOVE

RINGO STARR

By David Wild

Sometimes this world can be a hard place We wonder where we go from here So many hurting bad Lost everything they had It’s hard to know what we can do Give more love Give more love It’s what we know we need more of From the heart, let it start To flow to everyone

-- “Give More Love”

Fifty years to the day after he and three friends recorded the basic tracks for a pretty Fab tune called “All You Need Is Love,” an energized Ringo Starr smiles and offers one of his famous “Peace & Loves” as he sits down just a few feet away from his home studio in Los Angeles to discuss his electrifying and vital new album he recently recorded here titled, fittingly, Give More Love.

«I didn’t know that about `All You Need Is Love,’ probably because I’ve been so busy helping celebrate fifty years of Sgt. Pepper which has been pretty mindblowing. I really loved revisiting Pepper and seeing the Ron Howard documentary, Eight Days A Week too. Most of the time, I’m all about moving forward, the next album and the next tour, but with those two projects, I found looking back, I was so moved. And I’m in the damn things.»

“

albums at home. We do it in the guesthouse. I don’t know exactly what I’m going to get each time, but this one seemed to have its own great energy from the start.»

In the beginning, Give More Love -- a characteristically eclectic and positive effort that rocks with great passion on numerous tracks including the albumopening “On The Road Again” co-written with All Starr Steve Lukather and featuring Paul McCartney -- was envisioned as a Country album. «Dave Stewart and I were going to go down to Nashville and do a country album there,» Starr explains. «So we thought we should write a few country songs for when we get there.

The first one we wrote here in the house was called `So Wrong for So Long.’ Then I got offered another tour with the All Starr Band, and it was an offer I couldn’t resist.

That’s how I ended up making another album at home and writing all kinds of songs with all kinds of friends -- everybody giving more love, and just letting the music flow.»

Now I make my albums at home

Take one listen to Give More Love, and you can instantly hear how much Ringo Starr has put himself in his latest work, a thoroughly engaging collection featuring an inspired set of new originals as well as a few tracks that find him revisiting his illustrious past.

«In many ways, you have to get lucky,» Starr explains of the new album. «But in a lot of ways, I’ve been playing a long time, I know some really great players, and that really helps. And I do have more energy than I had 25 years ago anyway. Now I make my

Since he started producing his own albums in recent years, Starr --- working with his trusty engineer Bruce Sugar -- has found a way to make modern, vibrant sounding recordings that find him capturing the energy and fun of working in close quarters with the help of his friends, both old friend and newer ones too. «We go a lot with what happens in the

room and in the moment. I’m not going to tell Steve Lukather what to play on guitar or Paul McCartney on bass. I remember I once asked Benmont Tench, `How do you play exactly what I want you to play?’

And Benmont said, `I just watch you dance.’ And it’s true -- I dance and cheer them on because I love what they do. We have a rapport with all the players and none of us have attitude, and none of us are afraid to just rock.»

Starr points over to the guest house and adds, «I go in that room there -- a bed room with the two drum kits -- and I just play what I think is right. Usually there’s not more than two takes for me. That’s when it’s emotionally more powerful than when I learn it properly. The point is that I’m still learning, still playing and still loving it. That’s what keeps me making new music here and now, and that’s what keeps me `On The Road Again,” to quote the song that gets the album going. I’m happy to say that like the song says, I still have “a lot going on and a lot to do.” And I’m still “counting the hours ‘til we get to play for you.»

Listen for yourself, and hear the fabulous sound of Ringo Starr making more music and giving more love.

Album credits

• Produced by: Ringo Starr • Recorded by : Bruce Sugar • Mixed by :Ringo Starr, Bruce Sugar • Pro Tools Editing:Bruce Sugar • Recorded at Roccabella West • Mixed: at Roccabella West

We’re on the Road Again

(Richard Starkey, Steve Lukather) Ringo Starr :Drums,Vocals and Percussion Paul McCartney: Bass Steve Lukather: Guitar and Keyboards Jim Cox: Piano Backing Vocals: RS PM JW GN GB GM EW RM SL

Ringo: Steve Lukather is Mr. Vitality when he’s

rocking, and that’s how we got this rocker going.

Luke and I were hanging out, and we had a bit of a rhythm pattern going and started to put a track down. We got a bit crazed in the beginning thinking that there’s already Willie Nelson — who we love — singing his “On the Road Again.” But we realized Willie doesn’t own that line, and our road trip is a lot more rocking. Yes, that is Paul McCartney on bass and on screams, too. I didn’t ask Paul or others on this song to scream — they just did it; like Paul, Edgar Winter and Joe Walsh at the end. They all went off and rocked. Real rock & roll and screams just seem to go together.

Laughable

(Richard Starkey, Peter Frampton) Ringo Starr :Drums,Vocals and Percussion Peter Frampton: Guitar, BGV Benmont Tench: Keyboards Timothy B Schmit, Richard Page, Amy Keys: Backing Vocals Matt Legge: Additional Engineering.

Ringo: This is the first song that I’ve ever written

with Peter Frampton. Pete came up to the house, and he had that line about things these days being, “Laughable / If it wasn’t sad.” That’s all we need. Anyone can have a good line, and we can write a song all around it. Pete wanted this song to get a little bit more political, and I thought it was political enough.

And, in every interview, I am not political — I’m about Peace & Love. But the expression of the song does speak to the times we are in now.

Show Me the Way

(Richard Starkey, Steve Lukather) Steve Lukather: Guitar and Keyboards Paul McCartney: Bass Jim Cox: Organ Timothy B Schmit, Richard Page, Amy Keys: Backing Vocals

Ringo: “Show Me the Way” is for Barbara. She shows

me the way. We’ve been together 37 years, You have ups-and-downs. I’ll cry. She’ll cry. We’ll cry — there are those days. But there’s so much love and so much support. We’re still getting to know each other and loving it. Steve Lukather co-wrote this one with me. I really wanted Paul to play bass on this track, because it’s an important track to me because of the expression to Barbara, and Paul said “Yes.” For me, he’s still the most melodic, incredible bass player. Paul plays every note great. And, yes, we have some history and chemistry.

That also comes into play. I’d love someone with a big, great voice like Celine Dion to sing this song, because I love it and it’s important to me. But, until then, I’ll have to do.

Speed of Sound

(Richard Starkey, Richard Marx) Ringo Starr: Drums Vocals Percussion Richard Marx: Acoustic Guitar, Backing Vocals Steve Lukather: Guitar Peter Frampton: Guitar, Talkbox guitar solo Nathan East: Bass Windy Wagner, Amy Keys: Backing Vocals

Ringo: I was writing with Richard Marx and he said, “I want to do something raucous,” because usually we do something more ballady. Richard had a good line about the “Speed of Sound,” and I thought, how can we show that? That’s why I asked Pete Frampton about doing a little talkbox for me — something he and Joe Walsh both know a lot about. Richard is so great and so easy.

We have a competition, he and I. We have to write the song in 25 minutes, so, if it takes 34 minutes, it’s like, “Oh no, it took FOREVER.” I love Richard. These days, I don’t have time for hard cases. We have fun, and we know what we’re doing.

Standing Still

(Richard Starkey, Gary Burr) Ringo Starr: Vocals, Percussion, Claps Nathan East: Upright Bass Gary Burr: Acoustic Guitar and Backing Vocals Georgia Middleman: Backing Vocals Greg Leisz: Dobro Steve Dudas: Guitar Bruce Sugar: Drum Programming, Claps

Ringo: Gary Burr was in Ringo and the Round-

heads for years, and we’ve been friends ever since.

Now, Gary’s with Georgia Middleman and she’s a great writer and a country girl. Gary and I wrote this song together, and then Gary and Georgia came back and do the harmonies. It’s great to have people you love on your record. I’m still thinking of putting a country record together, but I don’t know if I’ll do it at home or in Nashville. I went to Nashville to record before a lot of people, but, lately, Nashville’s been coming to me. And what about that Greg Leisz on dobro? He plays with such emotion, and it was so great to find him.

King of the Kingdom

(Richard Starkey) Ringo Starr: Vocals, Percussion, Claps Nathan East: Bass Dave «Wawa» Stewart: Guitar Edgar Winter: Tenor Sax Steve Dudas: Guitar Bruce Sugar: Keyboards, Synth Programming Windy Wagner, Amy Keys: Backing Vocals

Ringo: Van Dyke Parks is an old friend. I’ve known

Van Dyke since like 1975. And on most of my records lately, we’ve written a song together because I do tend to call my old pals. Van Dyke came over one day and I had a bit of a track, and I said something about, “She’s the king of the kingdom, and I’m in charge of the band.” Then, because the emotion on this song was kind of reggae, we started talking about Haile Selassie. So, we went on the Internet to read up on him, and that led us to “One Love” and, of course, to Bob Marley. I wanted to reference Bob Marley and give credit to Bob Marley because I loved him and what he brought to music.

Electricity

(Richard Starkey, Glen Ballard) Ringo Starr: Vocals, Percussion, Claps Joe Walsh : Guitar Don Was: Bass Benmont Tench: Keyboards Glen Ballard: Rhodes Piano, Backing Vocals Windy Wagner, Amy Keys: Backing Vocals

Ringo: “Electricity” was written with Glen Ballard,

who I originally met through Dave Stewart. This is another one of my personal history lessons that talks about my old band Rory and the Hurricanes, and Johnny “Guitar” Byrne, who was an amazing player we had in the group.

There’s also a reference to “Gangster of Love,” which is a classic by another great player, Johnny “Guitar” Watson, from America. Glen had the bit about “electricity going through his fingers,” so I put that crazy vocal effect on so this track would feel very electric.

This was the first track we put guitar on for the album and I got Joe Walsh to come down, because he’s a relative and a very electric guy, too, a beautiful human who plays great. What else do you need?

So Wrong for So Long

(Richard Starkey, Dave Stewart) Ringo Starr: Vocals, Percussion, Claps Dave Stewart: Guitars Nathan East: Upright Bass Greg Leisz: Pedal Steel Guitar Jim Cox: Keyboards Gary Burr, Georgia Middleman:

Backing Vocals Ned Douglas: Additional Engineering

Ringo: Here you have two Brits — Dave Stewart

and I — writing a great country song.

In a way, this was the start of this record, because we were originally going to go to Nashville last June to do a country album.

We wrote a few songs before we’d go there so we’d sound professional. Then, they offered me a summer tour, so I went on the road instead. Dave’s a great friend who’s very inventive and great to have around.

I remember I had the line, “I hope you’re happy / I hope he’s happy too / But just like all the others / I’ll get over you.” That’s my favorite line — some of my own lines blow me away!

Shake It Up

(Richard Starkey, Gary Nicholson) Ringo Starr: Vocals, Percussion, Claps Don Was: Upright Bass Steve Dudas: Guitars Gary Nicholson: Acoustic Guitar Edgar Winter: Piano Windy Wagner, Amy Keys: Backing Vocals

Ringo: I love Gary Nicholson. As soon as this re-

cord is out, he’ll be calling me and saying, “So are you starting a new record, because I’m coming to town.”

We have a good time writing together. He is so professional. He has a computer full of things and phrases he’s said. Usually, there’s a good title going down.

For me, “Shake It Up” is like the school hop — on this track, it’s like we’re in white jackets and we’re rocking. He’s on guitar. I’m on drums. Edgar Winter is on it — Edgar is rock & roll, and so is Don Was, who I first worked with in 1990 on “Time Takes Time.”

I had four producers then, because I was so insecure.

It was sort of left in his hands. Don always does a great job.

Ringo: I wrote “Give More Love” with Gary Ni-

cholson, too, and it’s a great message for the album, because it’s what I’m all about.

This track features so many friends, new and old. Jim Cox is back on keyboards and it’s great to have him.

We have Matt Bissonette on bass, and his brother Greg Bissonette on Hang Drum. Olivia and Dhani Harrison gave me this steel drum, one you can just sort of have on your knee, and that’s what Gregg was playing. And you can’t do better than Timothy B. Schmitt, Richard Page and Amy Keys on backing vocals.

What a beautiful sound with the three of them: Amy and the boys, who can sound more like girls than she does!

Give More Love

(Richard Starkey, Gary Nicholson) Ringo Starr: Vocals, Percussion, Claps Steve Dudas: Guitars Matt Bissonette: Bass Greg Bissonette: Hang Drum Jim Cox: Keyboards Timothy B Schmit, Richard Page, Amy Keys: Backing Vocals

duction around that, which he did, then he got busy on tour, but his guitar is on it; so are Nathan East and Joe Walsh.

Back Off Boogaloo

(Richard Starkey, George Harrison) Ringo Starr: Drums,Vocals Percussion, Guitar Joe Walsh: Guitar Jeff Lynne: Acoustic Guitar Nathan East: Bass Bob Malone: Piano Steve Jay: additional engineering

Ringo: We were moving house to Los Angeles, and

a ship brought six containers of my stuff — of course, most of it was Barbara’s. But I’m going through it, and found a box of little two-inch reel-to-reel tapes.

My assistant Scotty was checking out everything in the office, and he said, “You should listen to this.” It’s me singing “Back Off Boogaloo” with this great guitar. I’m thinking who the hell is that playing? Then I realize, I’m on guitar! It’s 1971, Marc Bolan had been over the night before and used the word “Boogaloo,” and I woke up and the reel-to-reel captures the song coming. So, I gave the tape to Jeff [Lynne] to do some new pro-

You Can’t Fight Lightning

(Richard Starkey) Ringo Starr: Vocals Petter Ericson Stakee: Guitar, backing vocals and percussion Matthew Pynn: Guitar and lap steel Fredrik Aspelin: Drums and percussion Erik MacQueen: Bass guitar Pete Remm: Piano and Hammond Organ Viktor Buck and Peter R.Ericson: Backing vocals

• Track produced and arranged by Petter Ericson Stakee and Peter R Ericson • Engineers: Viktor Buck and Fred Appelvist • Recorded at Fred´s Kitchen Studios in Stockholm

Ringo: For my birthday “Peace & Love” celebra-

tion last year in Los Angeles, my publicist, Elizabeth Freund, arranged for a few talented young groups to perform.

Alberta Cross — a Swede and a Brit who come from Brooklyn — picked “You Can’t Fight Lightning,”

which was a wild choice of an obscure song I wrote a long time and recorded with Paul and Linda many years ago.

Paul produced that track, and I played guitar since it was all one chord. But Alberta Cross did such a great job with the song, it made me want to rediscover the song again with their help. I love it.

Ringo: “Don’t Pass Me By” and “Photograph” are

two songs that people already know and love that I did here with Vandaveer, who also played my birthday party in Hollywood. Vandaveer is a very cool musical project from Louisville, Kentucky, led by a man named Mark Charles Heidinger. These are not obscure songs at all, but Vandaveer did them great and they did them differently, so that even the old songs on this album feel new.

Photograph

(Richard Starkey, George Harrison) Ringo Starr and Vandaveer Ringo Starr: Vocals Mark Charles Heidinger: vocals, acoustic guitar, bass guitar Rose Guerin: vocals J.Tom Hnatow: resonator guitar, electric guitar Robby Cosenza: drums, percussion Track Produced & engineered by: Duane Lundy

Don’t Pass Me B

(Richard Starkey) Ringo Starr: Vocals, Piano Mark Charles Heidinger: vocals, acoustic guitar, bass guitar Rose Guerin: vocals J. Tom Hnatow: resonator guitar, acoustiguitar Robby Cosenza: drums, percussion, harmonica Track Produced & engineered by Duane Lundy

Wings 1979 av Roger Stor

Nå som det kan virke som om Archives-serien til Paul McCartney har kommet til veis ende, er det kanskje Wings LPen «Back To The Egg» vi personlig kommer til å savne en luksusutgave av. Den har nemlig stort potensiale på videofronten, da det ble lagd en egen TV-spesial for albumet, i tillegg til at det finnes profesjonelt opptak av Wingsturneen i 1979 som vi gjerne skulle ha hatt på DVD. I 1978 ga Paul McCartney ut albumet «London Town», sammen med sin gruppe, Wings. Det skulle bli siste album med den inkarnasjonen av Wings der Jimmy McCulloch spilte sologitar og Joe English trommer. De sluttet faktisk allerede før albumet ble utgitt, så de fikk ikke være med på omslaget og faktisk ble de klippet vekk fra et senere publisert bilde. Wings fremsto dermed igjen som en trio under lanseringen av platen, kun med Linda McCartney og Denny Laine som medlemmer foruten Paul selv.

Det samme hadde de jo gjort på suksessalbumet «Band On The Run», men «London Town» skulle ikke bli den samme suksessen til del.

I hvert fall ikke i de to største markedene, U.K. og U.S.A., men her hjemme på berget var «London Town» faktisk en populær plate det året den kom ut.

Men Wings kunne ikke fortsette å være en trio, så nye medlemmer ble rekruttert. De kom inn via Denny Laine, og var trommis Steve Holley (som kom inn tidsnok til å være med på musikkvideoen til «I’ve Had Enough» fra London Town) og klassisk skolert gitarist Laurence Juber. Før disse to skulle debutere på neste Wingsalbum ga EMI ut albumet «Wings Greatest» til julesalget 1978, og dette besto både av et par tidlige McCartneysanger samt Wingshits med tre forskjellige besetninger av gruppen. Det var på dette albumet at man inkluderte et bilde av Wings der herrene McCulloch og English var tatt av saksen.

Dette bildet var med på «Wings Greatest» LPen og fulgte også med som plakat i kjempeformat – da med herrene McCulloch og English klippet vekk.

I 1979 kom så Wings ut med sitt nye album, «Back To The Egg», med de nye gruppemedlemmene. Paul hadde gjort seg svært flid med albumet, det var tydelig at han ville at dette skulle bli en opptur og en tilbakekomst på hitlistene. Albumet hadde et påkostet omslag med spesiell innerpose og plateetikettene var formet som speilegg. I Storbritannia fikk man også med en spesielt designet plastpose å bære hjem albumet i – om man kjøpte albumet på utgivelsesdagen 8. juni! Det finnes to veldig sjeldne og dyre spesialutgaver av albumet, som begge var reklameutgaver som ble gitt bort.

Medprodusent på albumet var Chris Thomas, som hadde vært tekniker og musiker på Beatles’ «White album» i 1968 og som nylig hadde produsert «Never Mind The Bollocks» for Sex Pistols og «Power In The Darkness» for Tom Robinson Band. Et TV-program ble lagd, som besto av en serie musikkvideoer til de fleste sangene på albumet.

Den første av disse er i en boks, som i tillegg til albumet inneholder et eggeformet nålemerke, et hefte, klistremerke, postkort, fem “samlekort” og en T-skjorte. Den andre utgaven er en picture disc variant (PCTCP 257) av albumet som kun ble produsert i 100 eksemplarer.

En av konsertene fra 1979-turneen ble filmet, dette var en konsert til inntekt for Kambodsja og deler av Wings’ opptreden ble vist på TV (i Norge på «Flimra Nattrock» på NRK natt til 1. mai) og noen av sangene fra konserten utgjorde en plateside på dobbeltalbumet ...... >

De to sjeldne utgavene av albumet, bildet er hentet fra ebay.

I tillegg tok Paul med seg Wings ut på veien, de gjennomførte en serie konserter i Storbritannia i desember det året, og skulle etter planen ha fortsatt denne turnéen i Japan fra januar 1980 av.

Wings 1979 fortsetter neste side

«Concerts For The People of Kampuchea». Denne har forøvrig aldri kommet ut på nytt, verken som CD eller som strømming eller digital nedlasting. Nok en sang fra turnéen utkom på McCartneys solosingle «Coming Up» året etter, en livefremførelse med Wings fra Glasgow 17. desember 1979 er med på baksiden av singlen.

I forkant av albumslippet av «Back To The Egg» kom det ut en single: «Goodnight Tonight» var side A, og på baksiden fant man sangen «Daytime Nighttime Suffering».

Mange fans ble litt forferdet over denne A-siden, som jo var en flørt med discorytmer – skulle McCartney nå kaste seg på discobølgen med det nye albumet?

Men frykten skulle vise seg ubegrunnet, albumet var slett ikke noen discoflørt – derimot var det svært rocka!

Bare se Yan Friis’ anmeldelse av albumet i ukebladet Det Nye fra 31.juli 1979.

På denne tiden var det stort sett nesten bare Det Nyes Yan Friis og Aftenpostens Tor Marcussen Beatlesfans kunne

forholde seg til når det gjaldt plateanmeldelser, resten av anmelderkorpset i Norge var opptatt med å kaste seg over alt som smakte av nytt, og forkastet så godt som alle artister fra de forgangne 60- og 70-årene, med mulig unntak av David Bowie og Iggy Pop. Til jul 1979 slapp Paul McCartney uventet ut en solosingle i form av sangen «Wonderful Christmastime» - en sang som skulle bli en årviss juleklassiker på radio i alle årene som har fulgt.

Wings er ikke med, men de opptrer i videoen til sangen, dessuten fremførte de den under desemberturnéen i 1979.

I starten av albumet kan man høre en norsk radiostemme, og VG klarte å finne frem til hvem det var, noe de publiserte 28. juli 1979. Albumet oppnådde en 5. plass som beste plassering på VG-lista, i UK greide den en 6. plass og i USA en 8.plass.

Da man remastret McCartneys katalog for nye CD-utgaver i 1993 valgte man å utgi den med de samme bonussporene, noe som slett ikke var tilfelle med alle de remastrede CDene fra katalogen.

Back To The Egg TV Special:

Back To The Egg: Side 1 (“Sunny Side Up”) «Reception» – 1:08 «Getting Closer» – 3:22 «We’re Open Tonight» – 1:28 «Spin It On» – 2:12 «Again and Again and Again» (Denny Laine) – 3:34 «Old Siam, Sir» – 4:11 «Arrow Through Me» – 3:37 Side 2 (“Over Easy”)

«Getting Closer» «Baby’s Request» «Old Siam, Sir» «Winter Rose/Love Awake» «Spin It On» «Again and Again and Again» (Denny Laine) «Arrow Through Me» «Goodnight Tonight» Av disse videoene har kun «Goodnight Tonight» og «Baby’s Request» kommet ut offisielt for hjemmekinomarkedet, de er inkludert på DVD-videosamlingen « The McCartney Years» fra 2007.

«Rockestra Theme» – 2:35 «To You» – 3:12 «After the Ball / Million Miles» – 4:00 «Winter Rose / Love Awake» – 4:58 «The Broadcast» – 1:30 «So Glad to See You Here» – 3:20 «Baby’s Request» – 2:49 På sangene «Rockestra Theme» og «So Glad To See You Here» var Wings forsterket med et stjernelag musikere (se anmeldelsen til Yan Friis) som til sammen kalte seg «Rockestra».

Da albumet ble utgitt på CD første gang i 1989 inkluderte man disse sangene som bonusspor: «Daytime Nighttime Suffering» – 3:23 «Wonderful Christmastime» – 3:49 «Rudolph the Red-Nosed Reggae» (Johnny Marks) – 1:48

Disse kalte seg også «Rockestra», og mange av dem var med i det opprinnelige Rockestra fra Back To The Egg-LPen. Videoopptak av «Every Night» fra denne konserten er inkludert på McCartney Archives-utgaven av «McCartney» og «Coming Up» finner du på den tilsvarende «McCartney II».

Veldedighetskonsertene ble arrangert av Paul McCartney på oppdrag fra FNs generalsekretær Kurt Waldheim. Opprinnelig foreslo Waldheim en Beatlesgjenforening til inntekt for Kampuchea, men dette ville ikke Paul gå med på, og det spørs vel om de tre andre hadde stilt opp.

I stedet opptrådte Queen, Ian Dury and the Blockheads, Rockpile, The Clash, The Pretenders, The Who, Elvis Costello, Wings og andre på disse arrangementene som fant sted i Hammersmith Odeon 26-29. desember 1979.

Wingsutgaven med Steve Holley og Laurence Juber spilte også inn en del sanger for en planlagt animasjonsfilm med Rupert The Bear, men disse har aldri kommet ut.

Concerts For The People of Kampuchea (dobbel LP med forskjellige artister):

Side 3: «Got To Get You Into My Life» «Every Night» «Coming Up» «Lucille» «Let It Be» «Rockestra Theme» På de tre siste sangene var Wings forsterket med masse av musikere fra de andre gruppene som hadde gitt disse veldedighetskonsertene for Kampuchea.

Wings 1979 fortsetter neste side

De gamle Wingsmedlemmene Denny Seiwell (fra 1971/73-Wings), Steve Holley, Laurence Juber og Denny Laine i august 2017.

Foto: Sarah Schmidt.

De deltar også på de sangene McCartney produserte for Ringo Starrs LP «Stop And Smell The Roses» og på George Harrisons «All Those Years Ago».

En McCartneykomposisjon, «Cage» ble også innspilt med denne utgaven av Wings, men forkastet.

Dessuten jobbet gruppen med overdubbinger på McCartneys prosjekt med gamle sanger, «Cold Cuts».

Etter at Paul McCartney ble arrestert for besittelse av marijuana og kastet i fengsel i Japan da Wings skulle begynne sin turné der, ga McCartney ut det eksperimentelle soloalbumet «McCartney II» og Wingsgruppa ble lagt på hylla.

Spillesugne Denny Laine satte imidlertid sammen et band bestående av seg selv, sin kone Jo Jo og Wingsmedlem Steve Holley med flere.

Disse turnerte høsten 1980 som «Denny Laine Band» og besøkte bl.a. Ålesund (FestiGavla) og Oslo (Club 7). Steve Holley, Laurence Juber og Denny Laine fra Wings anno 1979 pleier å spille sammen på Beatlesfestivaler i USA, noe de sist gjorde på Fest For Beatle Fans i Chicago i august 2017, hvor dette bildet stammer fra.

Utklippene fra VG og Det Nye er supplert av Steinar Waage.

BRIAN EPSTEIN

av Roger Stormo

50 ÅR SIDEN HAN DØDE Vanligvis er ikke kirkegården hvor Brian Epstein er gravlagt åpen for publikum, men på 50-årsdagen for hans død ble det gjort et unntak.

Epstein, som hadde det hebraiske navnet Samuel, ble funnet død i sin seng 27. august 1967.

19. august 1967 fødte Maureen sitt andre barn Jason, og dagen etter besøkte John og Paul mor og barn på sykehuset.

Etterpå dro de to tilbake til Pauls hus for å diskutere Beatles’ fremtidsplaner. Pauls sang «Your Mother Should Know» må ha vært en del av disse planene, for to dager etter gikk Beatles i studio og spilte den inn.

Denne gangen benyttet de Chappell Recording Studios i London.

Beatles gjorde den nye sangen ferdig 23. august, med manager Brian Epstein til stede i studio. Det skulle bli siste gang han besøkte gruppen under en innspilling.

Torsdag 24. august var tre Beatler med koner på en forelesning om meditasjon som ble holdt av den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi på hotellet London Hilton.

27. august 2017 ble den jødiske kirkegården i Liverpool holdt åpen i anledning at det var 50 år siden Brian Epstein døde.Vanligvis er kirkegården stengt, men denne dagen kunne Beatlesfans komme og se gravene til Brian Epstein, hans far Harry, hans mor «Queenie» og broren Clive. Dette var under Beatle Week i Liverpool, så mange fans fra verden over var i byen og fikk dermed anledning til å besøke gravene.

Foto: Richard Porter.

Etter foredraget hadde de en privat audiens med guruen, som da inviterte Beatles med til et kurs i meditasjon som skulle avholdes i byen Bangor i Wales samme helg.

Dagen etter tok da Beatlesmedlemmene med koner toget fra Euston stasjon i London til

Dette skal være det siste bildet som er tatt av Brian Epstein. Bildet er fra et sikkerhetskamera på taket av Brians hus i London. Han har på seg en Beatlesparykk på bildet, uvisst av hvilken årsak.

Bangor, og denne gangen var Ringo med, i tillegg til Mick Jagger og Marianne Faithfull.

Samme kveld kjørte Beatles’ manager Brian Epstein til sitt landsted i Sussex, spiste middag med to gjester, Peter Brown og Geoffrey Ellis og sent på natten kjørte han tilbake til London.

Her hadde han forventet at noen innleide gutter han hadde avtale med skulle være til stede, men det var de ikke.

Han gikk og la seg. Epstein ringte Brown dagen etter fra sitt hus i Chapel Street. Brown syntes at Epstein hørtes “meget groggy ut”, så han foreslo at Epstein heller skulle ta toget tilbake til Sussex i stedet for å kjøre under innflytelse av medikamenter.

Epstein svarte at han først skulle spise noe, lese posten og se kveldens Juke Box Jury program på TV, deretter skulle han ringe Brown for å fortelle ham hvilket tog han skulle ta.

Han ringte aldri tilbake.

Beatles likte guruens filosofi, og John Lennon var den som priset Maharishien mest høylytt.

Til den tilstedeværende pressen ga Beatles neste dag en felles uttalelse om at de nå hadde forlatt narkotiske hallusinogener til fordel for meditasjon.

Søndag 27. august var de fortsatt i Bangor, da Jane Asher fikk telefon fra London om at Beatles’ manager Brian Epstein var funnet død i sin

egen seng. Det kom som et sjokk for gruppa, og de ga en kort pressekonferanse før de dro tilbake til London. Epsteins tjenerskap var bekymret siden han ikke hadde vist seg utenfor soverommet hele lørdagen.

Søndag morgen tilkalte de derfor en lege som sammen med Epsteins assistent brøt opp døren. Der fant de managerens livløse kropp i sengen.

En obduksjon konkluderte med en uplanlagt overdose der stoffet Carbitol ble nevnt spesifikt, en sovepille.

Brians uventede død kom like etter at hans far hadde gått bort, 17. juli, 63 år gammel.

Spekulasjoner om hvorvidt Brian hadde tatt sitt eget liv undermineres av at han neppe ville ha påført sin mor, Malka, kjent som «Queenie» en ny sorg så tidlig etter at hun hadde mistet sin mann, pluss at Brian hadde lagt masse fremtidsplaner.

else sted på en jødisk kirkegård i Liverpool. Ingen av gruppene og artistene han var manager for var tilstede, ei heller The Beatles. Dette var kun for familien.Neste dag ble Brians bror Clive Epstein utnevnt til ny styreformann i familiens selskap NEMS Enterprises, mens Robert Stigwood ble administrerende direktør. Beatles annonserte i den anledning at de foreløpig fortsatt ville være tilknyttet NEMS, men at Clive ikke ville overta brorens rolle som gruppens personlige manager.

EMI annonserte at salget av «All You Need Is Love» nå hadde passert tre millioner på verdensbasis.

Mandagens avisoverskrifter ble dominert av nyheten om Epsteins død. Beatles bekreftet at de hadde intensjoner om å fortsette å studere meditasjon hos Maharishien.

Allerede tirsdag fant Brians begrav-

Epstein sendte dette som ett av to bilder til Beatles’ advokat Nat Weiss i New York. Brian sitter og soler seg på taket av sitt hus i London, iført pysj og tøfler.

Også her har han på seg parykk. Bildet er tatt få dager før han døde.

1. september holdt Beatles en rådslagning hjemme hos Paul i London, der de ble enige om å fortsette «Magical Mystery Tour» prosjektet.

Gruppens pressetalsmann Tony Barrow forklarte senere at Paul hadde en plan om at «Magical Mystery Tour»-prosjektet skulle dominere Beatlesnyheter i avisene i hele september, for å overskygge managerens død og melde om en ny æra i historien om Beatles. NEMS meldte 4. september at Beatles hadde til hensikt å reise til Rishikesh i India i oktober for å studere meditasjon i leiren til Maharishien.

Dette skulle imidlertid bli utsatt til året etter.

Mal Evans kjørte bilen som fraktet Paul McCartney, Neil Aspinall, George Harrison og Pattie Boyd til minnegudstjenesten for Brian Epstein.

Fredag 8. september forelå obdusentens dom over Epsteins død, og konkluderte med «utilsiktet overdose».

17. oktober var det minnegudstjeneste for Brian Epstein i en synagoge som ligger i Abbey Road. Her var alle i Beatles til stede, sammen med andre artister i Epsteins stall.

Familien Epstein ble ikke så gamle, i hvert fall ikke de mannlige medlemmene.

Faren Harry ble som sagt 63 år gammel, og Brian ble 32. Brians bror Clive skulle bli 51 år gammel, han døde i 1988 av et hjerteinfarkt.

Matriarken Queenie Epstein overlevde sin familie, hun døde 82 år gammel i 1996.

Beatlesmuseet «Beatles Story» i Liverpool åpnet også en permanent utstilling over Brian Epstein i sommer. Her finner besøkende Brian Epsteins originale frakk i ull og kasjmir, håndskrevet sangtekst fra hans hånd (ikke benyttet av Beatles), presseklipp og en kladd til et brev fra Brian til Beatles fra rundt mars 1967.

Peter Brown, Brian Epstein og Tony Bramwell er i forgrunnen på dette bildet, som stammer fra TV-sendingen av «All You Need Is Love» 25. juni 1967. I bakgrunnen sees Ringo Starr, Eric Clapton, Alistair Taylor og Charlotte Martin.

Gjenstandene er utstilt i den nyoppussede NEMS-seksjonen i hovedmuseet på Albert Dock (en avdeling er lokalisert et annet sted, ved fergeterminalen).

Rommet i seg er en hyllest til Epsteinfamiliens selskap, North End Music Stores, hvor Brian ledet en suksessrik plateforretning på femtitallet.

Fra utstillingen i The Beatles Story museet.

George Harrison

& Jon Lord På et loppemarked kjøpte jeg tilfeldigvis CDen «Beyond the Notes» fra 2004 med Jon Lord. Jon Lord (1941-2112 ) var med å starte Deep Purple der han spilte keyboard fram til han sluttet i 2002.

«Beyond the Notes» inneholder klassisk musikk skrevet av ham selv. Spor 7 heter «A smile When I Shook His Hand» - In memoriam George Harrison.

av Espen Bratlie

smilet, pratet en stund og gikk igjen.»

«En gang i 1977 møttes vi igjen, ble venner og forble det inntil hans alt for tidlige død.»

«Han lærte meg mye om mange ting, og jeg savner hans vise ord, så vel som hans fantastiske og av og til uforskammete humor. Ikke lenge før han ble veldig syk, tok han meg en tur rundt sin vidunderlige hage og fortalte meg ting. Denne musikken er den turen».

En konsert med hele “Beyond the Notes” er å finne på YouTube der også, som på CDen, TrondheimSolistene spiller.

Jeg ble veldig nysgjerrig på vennskapet mellom Jon Lord og George Harrison som jeg ikke visste noe om, og søk på nettet ga mange opplysninger.

De var naboer i Oxfordshire; Henley-on-Thames hvor George bodde i Friar Park. Det sies også at de opptrådde sporadisk lokalt som duo under navnet Pishill Artists. (Pishill er en liten landsby nær Henley).

Om dette musikkstykket skriver Jon Lord: «Jeg møtte første gang George i Saville Row, London da jeg skulle begynne innspillingen av albumet “First of the Big Bands” med Tony Ashton. Jeg tror det var tidlig på 70-tallet. Låta vi holdt på med het “We´re Gonna Make It”.»

«Døra gikk opp og inn kom en “veldig berømt person” for å sjekke ut hva all den støyen var. (To gitarister: Ron Wood og Peter Frampton - to trommeslagere: Cozy Powell og Terry Cox fra Pentangle - piano og orgel - fem sangere og en fem manns blåserekke for å nevne noe.) Han kom imot og introduserte seg, tok meg i hånden, smilte det kjente

George sitt filmselskap, HandMade Films, laget filmen «Water» med Michael Caine i 1985. George var executive producer. Flere kjente ansikter dukker opp i en konsertscene. Sangen «Freedom» med den skotske komikeren Billy Connolly på vokal, og bandmedlemmene er Eric Clapton, Ray Cooper, Mike Moran, Chris Stainton, Ringo Starr, George Harrison og Jon Lord. (The Singing Rebel’s Band). Film og sang ligger på YouTube.

Andre musikere som bodde i nabolaget var Ian Paice, Alvin Lee, Dave Edmunds, Gary Moore, Joe Brown og Mick Ralphs fra Bad Company. Alle medlemmer Harrison’s såkalte Henley Music Mafia.

Rundt 1983-84 var Harrison lite aktiv musikalsk, men på Deep Purple sin Reunion Tour dukket han opp på scenen i Sydney, Australia 13. desember 1984.

Han ble introdusert som «Arnold Grove from Liverpool» (en referanse til George sin barndomsadresse) og spilte på Little Richards «Lucille».

En jam på over 7 minutter. På YouTube den også.

Konserten kom ut på bootleg-LPen «Deep Purple Sydney & George».

Jon Lord spiller også synthesizer på «Circles» på “Gone Troppo”, (1982). Låta ble laget under oppholdet i Rishikesh, India i 1968. Det ble laget demo den gang for mulig inkludering på «White Album».

Under ferdigstillelsen av «Brainwashed» fra 2002 la Jon Lord på piano.

Det gikk rykter om at George ville gjeste Deep Purple i Royal Albert Hall i september 1999. Etter å ha blitt overfalt i sitt hjem Friar Park var han for redusert til å spille, men skal v isst nok ha vært back stage.

Jon Lord døde 16. juli 2012 i London.

YELLOW

SUBMARINE TEGNESERIE

For å markere 50-årsjubileet for tegnefilmen «Yellow Submarine» neste år, har Apple Corps Ltd annonsert at de kommer til å utgi et nytt tegneseriehefte basert på filmen.

av Roger Stormo

For å markere 50-årsjubileet for tegnefilmen «Yellow Submarine» neste år, har Apple Corps Ltd annonsert at de kommer til å utgi et nytt tegneseriehefte basert på filmen.

Manus og tegninger er av Bill Morrison, som også er annonsert som påtroppende redaktør av det amerikanske satirebladet MAD. Bladet skal utgis av serieforlaget Titan Comics.

Allerede da filmen var ny utkom det et tegneserieblad basert på filmens handling, og dette ble også utgitt i Norge i 1969.

Hvorfor velger man nå å tegne det på nytt i stedet for å bare reprinte det gamle?

Svaret er at det forrige heftet ble lagd ferdig før filmen var ferdig, så derfor avviker figurene og handlingen litt mellom hefte og film.

I 1969-heftet er for eksempel parkometervakt Rita med, mens hun ble kuttet ut i filmen og ikke er med der.

Dette ønsker man å korrigere, og det nye heftet skal følge filmens handling mer slavisk. Så vil det jo selvsagt være forskjell i hvordan de forskjellige tegnerne tilnærmer seg oppgaven.

Det nylig annonserte heftet er imidlertid ingen ny tegneserie, den ble påbegynt allerede i 1999, i forbindelse med at tegnefilmen ble relansert i restaurert utgave og med nymikset lyd, både i stereo og surround.

Tidlig i 1999 ble Morrison forespurt av Dark Horse Comics om han ikke kunne lage en ny versjon av tegneserieheftet.

Han gikk til verket, og brukte en gammel utgave av filmen på VHS som modell for både tegninger og dialog. Morrison tegnet og tusjet, Nathan Kane fargela, og Chris Ungar skrev inn teksten i snak-

keboblene. Morrisons kone Kayre var konsulent når det gjaldt å skjønne hva som ble sagt i filmen, ved å lytte til den gamle videokassetten.

«Jeg kan ikke huske at Dark Horse ga meg noen pekepinn når det gjelder tegningenes stil,» sa Morrison i et intervju i 2006.

«Det virket som det var inneforstått at jeg skulle være så tro mot filmen som mulig.

Forlagssjef Mike Richardson lånte med sitt eksemplar av det gamle bladet fra 1968 (utgitt av Gold Key Comics) som referanse. Jeg var opprømt over å få lov til å lage den første virkelig trofaste fremstillingen av filmhandlingen.

Ikke for å si noe stygt om det originale Gold Key bladet, men det var tydeligvis lagd lenge før filmen var ferdig.

Aspekter ved historien er annerledes, og det er tydelig at tegneren (Paul S. Newman, tror jeg) kun hadde foreløpige designplaner å jobbe ut fra, og noen av figurene hadde fremdeles ikke blitt utformet ennå.»

«Jeg fant også et eksemplar av en Yellow Submarine bok med bilder fra filmen. Jeg ønsket virkelig å fange inn filmens visuelle stil. Som Beatles fan tilnærmet jeg meg oppgaven og forsøkte å ikke la min egen stil skinne gjennom (hva den nå måtte være!)»

«Når det gjelder stilen, tenkte jeg hele tiden på filmen og hvor psykedelisk den er. Jeg ønsket å overføre dette til tegneseriesiden, forbi akkurat hva jeg fremstilte i hver rute. Jeg fant inspirasjon i black light plakater som jeg pleide å dekorere soverommet mitt med. Jeg designet åpningsekvensen med Pepperlandsidene som psykedeliske plakater.»

«Så er det Liverpoolscenen med Ringo som er ganske enkel og kjedelig. Men når han og Fred begynner å samle sammen de andre i Beatles en etter en, begynner sideutformingen å bli sprø og psykedelisk igjen.»

Etter at Morrison hadde tegnet og tusjet ferdig de første 26 sidene, og Kane var ferdig med å fargelegge rundt ti av dem, skiftet Apple Corps Ltd (muligens Neil Aspinall) mening, og prosjektet ble skrinlagt.

«Etter som jeg forsto trakk Apple seg fra prosjektet,

da de kun skulle satse på høykvalitative produkter fra filmen, og de syntes ikke lenger at en tegneserie kvalifiserte som det. Mike Richardson fra Dark Horse Comics ble latt i stikken, men de betalte meg for hele arbeidet.

En annen historie jeg fikk høre, var at George Harrison følte at siden hans eget selskap også het Dark Horse, så kunne det tenkes at folk ville tro at han sto bak tegneserien. Hvis den var dårlig ville han få skylden for den. Men jeg tror dette kun var et rykte.»

Avtalen mellom Apple Corps Ltd. og Titan Comics ble forhandlet frem av Bravado International, som tar seg av lisensiering av Beatlesprodukter i NordAmerika. Og selvsagt har de større planer enn bare et tegneseriehefte.

Allerede i juli i år ble det utgitt plastfigurer basert på filmens figurer i handelen. Kolleksjonen heter «All Together Now» og består av to versjoner av bandet, blå slemminger, en Apple Bonker og den firehodede bulldogen.

Nå er det vel tvilsomt at det kommer ny utgave av filmen til jubileet. 1999-utgaven på VHS og DVD ble etterfulgt av en 2012-utgave som kom på DVD og Blu-ray.

BABY`S IN

BLACK av Eirik Søreide

“en vinylentusiasts bekjennelser”

Man sorterer gjerne platesamlingene sine forskjellig. Det kan være alfabetisk, kronologisk, etter sjanger, osv. Selv har jeg et sinnrikt system hvor jeg har to hovedgrupper: Beatlesrelatert eller ikke.

Deretter sorteres gruppene videre. I den Beatlesrelaterte delen av singelplatene mine finner man bl.a den norske Apple-samlinga.

Denne har jeg igjen sortert videre i to deler: «Solo Beatles», og «Non-Beatles» (Beatles sine egne Apple-singler, f.o.m Hey Jude, står selvfølgelig sammen med de andre norske Beatles-singlene). Disse to samlingene tenkte jeg å greie litt ut om i dette og neste nummer av denne artikkelserien. Først går vi løs på de norske solo-singlene.

Og da altså de som ble utgitt på APPLE! Jeg kommer til å presentere en god del forskjellige varianter av norske Apple-etiketter enten finnes forskjellene i selve tekstoppsettet på etiketten, eller som rene fargeforskjeller. Det finnes nemlig mange forskjellige epler i kurven! Disse vises best på den hvite snittflaten av eplet – derfor er det ofte B-sidene som er avbildet her. Jeg sitter ikke på noen endelig fasit, så det kan meget godt finnes flere varianter. Skrik ut om du ser at noe mangler!

ON N N E L JOHN nce / Give Peace A Cha Remember Love 1969 – august ) R 5795 (APPLE 13 BABY`S IN

BL ACK

Den første norske solo-singelen som kom på markedet, var Give Peace A Chance med Plastic Ono Band i august 1969.

Låta som ble innspilt på et hotellrom i Montreal i juni ble utgitt her på berget ca en måneds tid senere enn i England, og hadde katalognummer R 5795. På etiketten sto (Apple 13) i parentes.

t Cold Turkey / Don’ Worry Kyoko 1969 – november APPLES 1001 BABY`S IN

BL ACK

Plastic Ono Band fulgte opp med Cold Turkey i november, og begge disse har jeg kun funnet èn variant av hver. Men legg merke til at dette eplet er «rødere» fargen enn på den forrige utgivelsen (se eplekjernen).

ho Instant Karma / W d Has Seen The Win 1970 – februar APPLES 1003 BABY`S IN

BL ACK

John Lennons neste solosingel, denne gang under eget ble utrolig nok skrevet, innnavn, kom i februar 1970. spilt, mikset og utgitt il.a 10 Klassikeren Instant Karma hektiske dager!

Her er vi tilbake til samme eplefarge som på Give Peace A Chance.

Mother / Why 1971 – januar 7E 006-04726M BABY`S IN

BL ACK

angulær ramme, kt re i B C (N e d n utsee en ge etiket- svensk li el kj rs fo “ser svensk ut”), m to m so ed tt m se et p n p n to fu ks g te je og et er Denne har ikettens høyre side utrolig, for den er et e å sk p n et ga er ig m tl m en u eg gn katalo ter, og det er dskoden for Norge nt 1 har en snitn ia la ar er V !

7E et . kt sk n u or p n t gs åpenbar sjelden i utgan rgen i snittflaten rønn, Fa åg . bl e) t d es ko rm es æ en n sk er (4E er sven tflate i eplet som 3 linjer å p t el rd fo år st et ye renere hvit. m er er h e og katalognummer d en elat iant 2 har et tilsyn på høyresiden. Var

ple / Power To The Peo Open Your Box 1971 – mars R 5892 BABY`S IN

BL ACK

ellige et her, men 2 forskj tt se p p to ks te i l el rskj . kjellige av. Ingen fo rs fo 2 et n mye rødere i tonen n er fu re så d og an g je en d ar s h e en n Den ate, m en blågrønn snittfl ar h e en en D : er rg eplefa

ard Imagine / It’s So H 1971 – november 7E 006-04940 BABY`S IN

BL ACK

it variant av. Kritthv èn et n n fu n ku g Denne har je å eplet. og “ren” snittflate p

e

RINGO STARR Beaucoups Of Blues / CoochyCoochy1970 – november7E 006-04645 BABY`S IN

BLACK

Den første Ringo-singelen som ble utgitt i Norge kan umulig ha solgt noe særlig. Denne er blant de aller sjeldneste, og da er det vel ikke overraskende at jeg kun har registrert èn variant av denne.

It Don’t Come Easy / Early 1970 1971 – april 7E 006-04791M BABY`S IN

BLACK

Mon tro om den berømte skrivefeilen på dette coveret bare var nettopp en simpel skrivefeil, eller om typografen kom i skade for en kjedelig freudian slip.

Uansett er det morsomt for oss samlere å jakte på begge variantene, men ingen av dem er særlig sjeldne. Denne solgte jo i både bøtter og spann. Morsomt er det også

at den finnes med to forskjellige epler – en med ren og hvit snittflate, og en som er mer blågrønn.

GEORGE HARRISON

My Sweet Lord / Isn’t It A Pity 1971 – januar 7E 006-92053M BABY`S IN

BLACK

George Harrisons første singel, og kanskje den aller største landeplagen blandt alle exBeatlenes singelutgivelser! Og sannelig har det blitt en liten jungel av pressinger av denne singelen i Norge også! Hele 5 forskjellige etiketter har jeg funnet av denne, alle norske.

For å prøve å holde tunga rett i munnen så grupperer jeg dem etter tekstoppsett først, deretter med fargebeskrivelse: 3-linjers katalognummer / blågrønn snittflate 1-linjers katalognummer / blågrønn snittflate 1-linjers katalognummer / mørk gul snittflate

1-linjers katalognummer / kritthvit snittflate 1-linjers katalognummer med understrek / kritthvit snittflate og NCB i boks

BABY`S IN

BLACK

What Is Life / Apple Scruffs 1971 – mars 7E 006-04751M BABY`S IN

BLACK Den andre singelen fra All Things Must Pass som ble utgitt i Norge. Solgte ikke like bra som forgjengeren, men den er vel ikke direkte sjelden. Jeg har ihvertfall funnet den med 2 forskjellige etiketter: En med mørk gul snittflate, og en med kritthvit snittflate og “svensk” oppsett.

Og selv om det ser ut på coveret som at Apple Scruffs er side A så stemmer altså ikke det.

Bangla-Desh / Deep Blue 1971 – august 7E 006-04888 BABY`S IN

BLACK

Bangla-Desh har jeg også inntrykk av at er en av de vanligste solo-singlene.

Den solgte nok godt høsten 71, og jeg har klart å spore opp hele 3 forskjellige varianter av denne: 1-linjers katalognummer / blågrønn snittflate 1-linjers katalognummer / hvit snittflate 1-linjers katalognummer med understrek / kritthvit snittflate og NCB i boks

Give Me Love / Miss O’Dell 1973 – juni R 5988 BABY`S IN

BLACK Denne er sjelden! Meget sjelden, og med utropstegn!

Den kan umulig ha solgt noe som helst, og det er også verdt å notere at det er den siste Apple-singelen som ble utgitt med bildecover i Norge.

Egentlig veldig rart at den kom med billedcover i det hele tatt, da EMI på dette tidspunktet kun brukte fabrikkposer på de norske Apple-singlene.

BABY`S IN BLACK

PAUL MCCARTNEY Another Day / Oh Woman, Oh Why? 1971 – mars 7E 006-04758M Pauls første solo-singel solgte godt i Norge, og kan vel også grupperes blandt de vanligste i denne artikkelen. Jeg har ihvertfall funnet 3 forskjellige varianter av denne, og for variasjonens skyld så avbilder jeg den grønne siden av eplet – det er nemlig ganske tydelige fargeforskjeller her også:

1-linjers katalognummer / frisk grønnfarge 1-linjers katalognummer / rødlig grønnfarge 1-linjers katalognummer med understrek og NCB i boks

BABY`S IN

BLACK

Eat At Home / Smile Away 1971 – august 7E 006-04864M BABY`S IN BLACK Den andre av McCartneys to norske singler som kom med bildecover. Solgte nok ikke like bra som forgjengeren, og dukker ikke opp like ofte. Men direkte

Give Ireland Back To The Irish / Give Ireland Back To The Irish (Version) 1972 – februar R 5936 BABY`S IN BLACK

McherGive egen

Hi, Hi, Hi / C Moon 1972 - November 7E 006-05208 BABY`S IN BLACK Enda en Apple-singel uten Applelabel, men også her poengteres det “An Apple Record”.

sjelden vil jeg vel ikke si at den er. Har kun èn variant av denne.

Fra og med denne så kom alle de norske Applesinglene i fabrikkposer, altså ikke billedcover.

Bortsett fra Give Me Love med Harrison, den enslige svalen som tidligere nevnt.

Men hele rekka med Cartney-singler som kom etter var ihvertfall i fabrikkposer.

Give Ireland Back To The Irish hadde tilogmed en “kløver-label”, istedet for Apple-label. Men det er like fullt en Apple-utgivelse, “An Apple Record” står det tilogmed.

Live And Let Die / I Lie Around 1973 – juni R 5987 BABY`S IN BLACK

BABY`S IN

Helen Wheels / Country Dreamer1973 – oktober R 5993 BABY`S IN BLACK

BLACK Og med disse fire singlene, flotte Applelabeler men dessverre uten billedcover, så var det slutt på norskpressede Apple-singler.

Mrs. Vanderbilt / Bluebird 1974 – januar 7E006-05529 BABY`S IN BLACK

Jet / Let Me Roll It 1974 – februar R 5996 BABY`S IN BLACK

Som nevnt innledningsvis så besitter jeg ingen fasit, og det kan godt tenkes at det finnes etiketter som ikke er med i denne oversikten, enten med annet tekst-oppsett, eller med annen fargevalør på eplet.

Finnes det f.eks en annen fargevariant av Eat At Home-labelen?

Jeg er også klar over at noen opererer med norske utgaver av Mary Had A Little Lamb, My Love, og Woman Is The Nigger Of The World.

Disse er derimot nokså usikre, og vanskelig identifiserbare, så derfor har jeg utelatt disse.

Jeg har kun tatt med garantert norske pressinger, identifiserbare enten med norsk NCB-merking

BABY`S IN

BLACK

(uten ramme), 7E-katalognummer, eller “Made In Norway”.

I neste nummer vil jeg ta for meg norske Applesingler med andre artister.

Der er det ikke like stor jungel av labelvarianter, men det er vanvittig mange fine billedcover som jeg gleder meg til å vise frem.

I mellomtiden: God eplehøst!

Kilder: Wikipedia, Goldies/Platesamleren Takk til: Sigbjørn Stabbursvik

Konser t

plakate

PAUL MCCARTNEY 75 ÅR Rockefeller 18.06.2017

n

anmeldt av Laila Solum Hansen

Vi tok søndagsturen fra Fredrikstad for å feire Paul McCartneys 75 årsdag, med konsert sammen med likesinnede i et rimelig fullsatt Rockefeller. Vi – to damer på 60+, og min sønn på 23 som nok dro ned alderssnittet i forsamlingen en smule…

Husbandet ‘Love Connection’ ble ledet av Frank Hammersland, med bl.a. Thom Hell, Marthe Wullf m.fl. Sammen med Oslo Strings dro de i gang festen med ‘Band On The Run’, og var videre både backingband for alle artistene og hadde egne nummer.

Konferansier Finn Bjelke loset oss gjennom programmet i sedvanlig stil – med intervjuer med artistene ispedd vittige kommentarer og mer eller mindre relevant informasjon.

Spillelisten etter ‘Band On The Run’ var som følger:

• Thom Hell – Uncle Albert/ Admiral Halsey

• Paal Flata og Pål Jensen – Here, There And

Everywhere

• Signe Marie Rustad – This One

• Tom Mathisen – Baby’s Request • Rita Eriksen – Jenny Wren • Lars Lillo Stenberg – Calico Skies og Early Days • Bjarte Hjelmeland – Let Them In • Love Connection / Oslo Strings Yesterday og London Town ad:

st arie Ru Signe M ne This O

Publikum

ell: Thom H rt/ lbe Uncle A alsey lH Admira

n Bjelke

n og Fin

thise Tom Ma

Tom Mathisen og Finn Bjelke

Rita Eriksen: Jenny Wren

Lars Lillo-Stenberg: Calico Skies + Early Days

Marte Wulff: Blackbird

Pål Angelskår: For no one

Marte Wulff: No more lonely nights

Bjarte Hjelmeland: Let’Em In

• Paul Angelsgård – For No One • Marthe Wullf – Blackbird og No More Lonely Nights • Jan Eggum – Å Ja! (I Will) og She’s Leaving Home • Thom Hell/ Sølvguttene – My Love • Sølvguttene – Eleanor Rigby • Rita Eriksen – Maybe I’m Amazed • Tor Endresen - Oh Darling og Back In The USSR • Hele ensemblet - Birthday

Det var god innsats fra alle – men vil trekke fram noen som utmerket seg i mine ører – både positivt og … litt mindre positivt.

Liten bekjennelse: Jeg elsker ‘Baby’s Request’ – og ‘I Will’ – og ‘Oh Darling!’ (jada de fleste andre også…) Og alle fikk sin fremførelse denne kvelden.

Tom Mathisen gjorde en hederlig innsats på ‘Baby’s Request’ – men jeg gir litt mer poeng for gitarspillet enn for sangen...

rings: Oslo St wn To London

resen: Tor End g rlin Oh! Da

Jan Eggums norske versjon av ‘I Will’ var morsom, men jeg foretrekker nok originalen.

Marthe Wullf gjorde en overraskende vri på “Blackbird” da hun valgte keyboard som akkompagnement – det ga sangen en helt annen stemning – er ikke helt sikker på om jeg falt for den.

Sølvguttene var jo nydelige, da – og en av dem fikk synge et solovers på ‘Eleanor Rigby’.

Litt sjenert - men vakkert sunget.

Jeg må si Rita Eriksen imponerte stort både i ‘Jenny Wren’ men ikke minst i ‘Maybe I’m Amazed’. For en stemme!

Men for meg ble kveldens positive overraskelse Tor Endresen! Det må sies at min venninne og jeg har uffet oss litt over ham på julekonsert – når han drar til med ‘O Helga Natt’ (- litt utenfor rekkevidde ifølge min venninne…)

Men nå slo han til med ‘Oh Darling’!

Yes – her hører du hjemme med rockestemmen, Tor!

Tor Endresen: Oh! Darling

Det er ikke mange som tar den sangen – dessverre ikke engang Macca selv. Hans andre nummer ‘Back In The USSR’ var nesten like bra.

Kvelden ble som seg hør og bør avsluttet med ‘Birthday’ – full innsats med alle på scenen og tilhørende allsang i salen.

All honnør til flotte artister, husbandet Love Connection og Oslo Strings, og konferansier Bjelke.

En artig konsert med et variert utvalg av sanger fra min favorittkomponist Paul McCartney!

Så vi kjørte fornøyde hjem til Fredrikstad, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Frank Hammersland sto som arrangør av hyllestkonserten, sammen med Jon Erik ‘Beatles’ Høgvold.

Sistnevnte var iført en slik hjemmestrikket vest som Paul McCartney har blitt avbildet mye med, spesielt rundt 1967.

Jan Eggum: I Will (“Å ja!” på norsk) + She’s leaving home

Thom Hell: My Love (med sølvguttene)

Sølvguttene: Eleanor Rigby

Rita Eriksen: Maybe I’m Amazed

t

semble

y – En irthda

B

Birthday The Love Connection + alle

Bildene er knipset med Roger Stormo sin iPhone 6S

HVOR MANGE BEATLESSANGER? Bjørn Ersvik har moret mange av medlemmene i Facebookgruppen «Dagens Beatles» med sine tegninger der han har flettet inn sangtitler fra The Beatles. Nå har han tegnet en tegning for Norwegian Wood, skåret over samme lest. Hvor mange sanger klarer du å finne gjemt i denne tegningen, og hvilke?

Vi trekker ut en vinner som får en overraskelse i posten... Send oss et brev eller postkort til Norwegian Wood, Postboks 105 Tveita, 0617 OSLO. Husk avsender om du vil være med i trekningen! Svarfrist: 1. oktober 2017.

KALLEMANN & JSEP PRODUCTIONS PROUDLY PRESENT

‘Emanuele Angeletti is an uncanny carbon copy of Paul’ - The Telegraph ‘Emanuele Angeletti has Paul McCartney’s mannerisms down to a T’ - The Guardian

‘The brilliant Emanuele Angeletti. From the cheeky smiles to the foot tapping and nods to the audience, his interpretation of Paul is quite simply perfect. Along with the accompanying vocals of a captive audience, this moment defined Angeletti as one of the best, if not the best, musician to have performed as McCartney.’

- The Low Down magazine

Med West End-stjernen Emanuele Angeletti fra HIT-musikalen «LET IT BE» i rollen som Paul McCartney og bandet fra den fabelaktige originalbesetningen i «THE BEATLES» fra West End og Broadway-forestillingen med samme navn.

B R Y G G A K U L T U R S A L H A L D E N LØRDAG 11.NOVEMBER KL.19.00 420,-INK.AVG. PÅ TICKETMASTER.NO & THON HOTEL HALDEN

Celebrating the 60th anniversary of the day that John met Paul Av Terje Konrad Solbakken

1957

BEATLES AT ST PETER’S

2017

Dette måtte jeg bare være med på. Jeg var tilstede for 10 år siden sammen med teamet fra NRKs radioprogram «Norgesglasset» og hadde da en fantastisk opplevelse, så det var jo bare å bestille de nødvendige billetter.

Det skulle skje noe ved St. Peter’s Church fra onsdag 5. juli og t.o.m. søndag 9. juli, og hovedfesten ble lagt til den aktuelle dato: 6. juli – nøyaktig 60 år etter det første og betydningsfulle møtet med John og Paul. Selve markeringen startet kl. 15:00 (3pm) og fant sted på området til Bishop Martin C. E. Primary School, og ble avsluttet kl.

18:00 (6pm). Uteområdet var rigget til med salgsboder av ulike slag, kaker, all slags drikke (uten alkohol), aktiviteter for barna, kunst, håndarbeid, antikk, m.m., og et par scener for Rose Queen kåringen og for den musikalske underholdning.

Torsdag 6. juli startet med at i forkant av begivenheten skulle en lastebil med The Quarrymen bakpå planet komme kjørende fra Woolton Village og opp til kirken og inn på festområdet. Lastebilen var ikke den samme, men det var sjåføren, Doug Chadwick. Bak på planet satt Len Garry, Colin Hanton og Rod Davis + Nigel Whalley (manager), John ‘Duff ’ Lowe (piano) og Chas Newby (bass). John i tillegg til Eric Griffiths og Pete Shotton er gått bort.

Lastebilen

t

eplane

å last utta p

G

Leia Birchall, for denne St. Peter’s Church Garden Feté, og i tillegg The King, James White, og den røde kappen som er synlig nede ved gulvet, er faktisk den samme som draperte The Rose Queen den 6. juli 1957, altså for 60 år siden.

Den ble funnet tidligere i år, under rydding for noe vedlikeholds arbeid, i en gammel veske i et skap i kirken, og p.g.a. papirer og bilder i samme veske, kunne de fastslå kappens betydning.

Bak The Rose Queen står Julia og Jacqueline sammen med en fetter.

Lastebilsjåføren Doug I god tid før portene ble åpnet dannet det seg lange køer, og det var folk i alle aldre som ville være med på dette, og mange var også kommet langveisfra. Været var fantastisk og det var veldig god stemning, selv om noen av barna ble noe utilpasse av ventingen.

Vel inne på arrangementsområdet

var noen ivrige for å finne seg en gunstig sitteplass, mens andre var på vei for å finne noe å spise og drikke.

Litt etter tidsskjemaet kunne Julia Baird (Johns halv-søster) holde den offisielle åpningstalen for jubileet. Med seg denne gang hadde hun greid å overtale sin yngre søster, Jacqueline (Dykins) til å bli med. Dette var mitt første møte med denne halv-søsteren til John, Jacqueline. Dermed var 60-års jubileumsfeiringen skikkelig i gang.

Rosedronningen 2017

Da dette var ferdig, var det tid for en kostymeparade av elever ved Bishop Marin School, hvor det ble plukket ut tre vinnere. Dommere her var Frankie Connor fra Radio Merseyside, Julia og Jacqueline.

Vinnerne ble en illustrasjon av Neste post på programmet var «Strawberry Fields Forever», en ilkåringen av The Rose Queen, lustrasjon av «I’m Only Sleeping», og en gutt i Beatlesdress og MopTop sveis.

Neste innslag ble utført av Salvation Army Brass Band og de spilte tradisjonell brass band musikk og noen Beatlesklassikere selvfølgelig.

Med Julia Baird

Etter at blåseseksjonen var ferdig, ble det mer liv i omgivelsene, for da inntok Johnny Storm & The T-Cups podiet.

Hall, samme sted hvor Ivan Vaughan kom inn sammen med Paul og han hilste på John. Her var det solgt et begrenset antall billetter til £20 pr. stk., og noen av bordene var reserverte til innbudte gjester.

Johnny Storm & The T-Cups

Dette var et band sammensatt for anledningen av faste Cavern Club musikere, og de spilte et utvalg av 195060 klassikere.

Men, så var det bandet som vel alle tilstedeværende var kommet for å se, The Quarrymen, sin tur. 60 år etter den historiske hendelsen står de omtrent på samme sted, og det må helt sikkert ha vært en spesiell følelse for dem også, som det var for oss. Rod Davis på gitar, Len Garry på gitar, Colin Hanton på trommer, og med seg har de sin gamle manager, Nigel Whalley på vaske-brett, John Duff Lowe på piano og Chas Newby på bass. De gamle låtene de spilte for 60 år siden kom i tur og orden, ispedd noen historiske kommentarer fra Rod Davis mellom låtene. Jeg ble fortalt av noen fra arrangements komitéen at dette ville nok være det siste jubileet som ble feiret…10 år til frem i tid vil nok naturligvis by på mange endringer. Men vi får nå se det an da.

Inne i hallen

De første jeg traff var mine gode venner Colin og Sylvia Hall. Han er vaktmester og guide i Johns barndomshjem i 251 Menlove Avenue (Mendips), og Sylvia er det samme i Pauls barndoms-hjem i 20 Forthlin Road. Freda Kelly kom innom, og det gjorde Tony Bramwell også.

The Quarrymen Colin og Sylvia Hall

Først på scenen fikk vi høre Eddie Delvin og Cathrine Cook. Etter dem var Johnny Storm & The T-Cups i gang igjen med en rekke kjente rock ‘n’ roll låter fra slutten på 1950 og inn i 1960 åra. Stemningen var god og det var mange som kunne synge med.

Siste post på programmet var The Coburn Brothers, men da hadde undertegnede forlatt området. Denne duo er brødrene Tony og Jimmy Coburn, som begge spiller i The Cavern Club Beatles, og blir ansett som de beste John og Paul ‘soundalikes’ som finns. De avsluttet festen denne ettermiddagen, 60 år etter at John og Paul møtte hverandre, med et akustisk sett med Lennon/McCartney hits.

Men, igjen var det The Quarrymen som var høydepunktet for dagen naturligvis, siden de er en del av årsaken til at vi andre også er der.

Settlista til The Quarrymen så The Day John Met Paul 06.07.2017 – Kl. 19:30-23:00 slik ut: Denne dagen var nå ennå ikke over om noen skulle tro det, for på kvelden var festen flyttet inn i The Church

Etter at The Quarrymen gikk av scenen, fikk vi høre en slags Jerry Lee Lewis artist som fikk det til å svinge bra, men til tross for det, så var det ikke mange som fikk rykninger i dansefoten. Det var ei gruppe ved navn Mike Byrne and the Sun Rockers. Etter hvert begynte det å minke blant gjestene også siden det nærmet seg avslutning. Takk for denne minneverdige opplevelsen jeg fikk i selskap med Presidenten i NW, Toralf Høyer-Hansen, hans kone Solveig og sønnen Roald.

Sognepresten

Flaggparade

en jener t e k r Ki

12:30pm – 16:00pm – Avslutningen av 60 års jubileet ble holdt inne i the Church Hall. Der var alle forfriskninger gitt av Hard Days Night Hotellet og det spiselige av lokale givere. Musikken ville ble besørget av lokale artister. Først fikk vi oppleve the Babyfaced Beatles, som selvfølgelig vant alles hjerter med sin opptreden, og ganske dyktige var de også til å være så unge. De hadde noe, bl.a. tromSt. Peter’s Church søndag 09.07.2017 mer og bass, ferdig innspilt og bidro selv på gitarer og Jeg hadde invitert med meg kone og fire venner til Liverflerstemt sang. De gjorde to sett, et tidlig i grå dresser og pool denne helgen, og jeg bestemte meg for å ta de med det andre fra Sgt. Pepper tiden. ut til St. Peter’s Church i Woolton denne søndagen, som var avslutningsdagen for en 5 dagers feiring av 60 års jubileet for det første møtet mellom John og Paul. Årsaken til det er at jeg hadde friskt i minne en gudstjeneste jeg var til stede på for 10 år siden, sammen med folkene fra NRKs «Norgesglasset», og som var en fantastisk opplevelse. Derfor reiste vi ut til Woolton for å rekke gudstjenBabyfaced Beatles i to utgaver esten kl. 10:30, og det gjorde ganske mange andre også.

10:30am - Gudstjenesten ble ledet av Sogneprest Kip Crooks (t.h.), og den handlet om John og Paul, The Beatles og selvfølgelig mye Beatles musikk. Først ville han vite hvor de tilstedeværende kom i fra, og det var faktisk en del som kom fra land utenfor England. Det var lagt ut en mengde forskjellige flagg og folk skulle ta frem flaggene fra det landet de kom i fra, og som skulle beny- The Quarrymen hadde fri, men Len Garry og Colin ttes i en vandrende flaggborg rundt i kirken når det var Hanton var tilstede. Colin kan sees på bildet da han ble allsang. med Rob Clarke and the Wooltons i en gjesteopptreden Kirketjener Graham Paisley leste så en liten historikk på slutten av festen. Len Garry kan sees i om møtet mellom John og Paul den dag for 60 år siden i bakgrunnen helt til starten, og så var det egentlig, hvis jeg kan kalle det, full venstre på bildet. rulle. All sangtekst kom opp på to store skjermer, og ‘‘Let It Be’’ ble sunget med en helt ny tekst, en to-tre vanlige salmer, en tale der det dukket opp stikkord fra Beatles sanger som vi da måtte synge noen linjer fra, i det hele tatt, en gudstjeneste som virkelig sto i gledens tegn. De som var med meg hadde aldri opplevd maken.

SIR JAMES 75

ÅR • 18. JUNI 2017

Av Terje Konrad Solbakken

PAUL McCARTNEY 1

2

3

Tankene var mange om hvordan jeg skulle få feiret 75 års bursdagen til min «følgesvenn» gjennom 54 år, Sir James Paul McCartney. Jeg oppdaget jo at det var bursdagsfest et par steder her i landet, Oslo og Trondheim, eller skulle jeg kanskje lage til noe her i Drammen. ‘‘Men, hva ville skje i Liverpool,’’ tenkte jeg, ‘‘hans fødeby?’’ Jo, der fant jeg ut at en meget aktiv Beatles guide, Jackie Spencer, hadde noe på gang. En buss-tur rundt i byen hvor han ble født, med besøk til alle hans 7 barndomshjem + litt til, det var noe jeg kunne tenke meg. Hadde selvfølgelig veldig lyst til å dra dit igjen, så jeg meldte meg på, og fredag 16. juni var jeg på vei over med Ryanair.

Vi skulle møte opp utenfor A Hard Days Night Hotel i North John Street søndag 18. juni kl. 9:30 lokal tid, og det var avgang kl. 10:00. Vi var 33 personer, meg fra Norge, en fra Sverige, syv fra USA, to fra Wales og resten fra England. Jeg har tidligere vært ved noen av barndomshjemmene, men ikke alle, så derfor gledet jeg meg til dette.

Værmessig var det helt suverent, vindstille og 30-32 grader. Bussen kjørte ei rute som hadde kortest avstand mellom hjemmene, så vi fikk dem ikke i den rekkefølge som Sir Paul bodde i dem, men jeg har lagt dem i den rekkefølgen og den skal forhåpentligvis være riktig.

Sir Pauls barndomshjem:

Som en tilleggsopplysning legger jeg ved et bilde (NR. 1) som viser Fishguard Street, Everton, hvor James ‘Jim’ McCartney ble født i nr. 8 – han flyttet senere til 3 Solva Street, Everton Mary McCartney (Mary Patricia Mohan) født i 2 Third Avenue, Fazakerley, Liverpool, (NR. 2).

4

Walton Hospital:

Her ble Sir Paul født den 18. juni 1942, på Walton Hospital, opprinnelig kjent som Walton-on-the-Hill, og stedet er ikke lenger sykehus som det var den gang. (NR. 3)

5

10 Sunbury Road, Anfield, ble hans første av syv hjem som han bodde i etter fødselen. De, (Jim, Mary og Paul) flyttet inn i disse møblerte rommene i 1941 og bodde der i ca et år. (NR. 4) 92 Broadway, Wallasey (November 1942), hans andre hjem. Ved søk kommer dette bildet opp (NR.5), og de bodde visst her i bortimot 2 år da de flyttet til…………

3 Roach Avenue, Knowsley (t.v.) hans tredje hjem (NR.6)– Dette skal visstnok være den type hus de bodde i på denne adressen, men disse er revet for lenge siden. Det var nesten en slags ‘Caravan’ type hus.

6

72 Sir Thomas White Gardens, hans fjerde hjem, (ved St. Domingo Road Everton. (NR.7) Bilde NR.8 er tatt omtrent fra samme sted som bildet over, men er datert fra 1960-åra etter at trikken var tatt ut av tjeneste.

Dette er Sir Thomas White Gardens (NR.9) og på facebooksiden deres sies det at damen som skal krysse Penrose Street er Mrs. Ringworm, og bildet er fra ca 1973. Deler av den store steinmuren er der ennå.

72 Western Avenue, Speke (februar 1946), (NR.10) ble hans femte hjem. Dette hjemmet ble i 2015 solgt i løpet av 6 minutter til en mystisk lokal kjøper for £150.000.

St. Domingo Road, Everton, på tiden da MaCartney familien bodde der.

7

12 Ardwick Road, Speke (1948)(t.h), og hans sjette hjem. Familien McCartney bodde altså i Speke fra 1946 og til 1955. (NR.11) 20 Forthlin Road (1955) (t.v.), og hans syvende og siste hjem i Liverpool. (NR.12)

8

Her bodde familien McCartney inntil Jim flyttet ut som sistemann.

Moren Mary døde 31. oktober 1956, etter at de flyttet hit. Paul kjøpte midt på 1960-tallet et hus til faren som het «Rembrandt», en frittliggende enebolig i Baskervyle Road, Heswall, Cheshire for £8,750.

20 Forthlin Road er i dag under National Trust beskyttelse og blir besøkt av tusenvis av Beatles fans.

I 20 Forthlin Roads «backyard» holder The Mersey-side Police Mounted Section til, og hvor også politi-hestene er. (NR.13) Her hadde Jackie ordnet med et besøk og vi var visstnok de første og siste som fikk det, da området nå skal legges ut til bygging. Vi fikk hilse på hestene og fikk høre om hva jobben med dyrene innebar.

9 9 10

Deretter dro vi mot Penny Lane og til Dovedale Towers hvor det var lunsj, og dette var en vegetarlunsj satt sammen etter Linda McCartneys oppskifter.

I tillegg hadde Jackie delt ut oppgaver til deltakerne hvor vi skulle gjenskape bilder som var tatt av the Fab Four, bare at nå var det vi som var aktørene.

Vi stoppet også ved Clubmoor Conservative Men’s Club (NR.14), som har en tidlig Beatles historie.

Bilde NR.15 viser 147, er der hvor Pauls Auntie Jin bodde.

Samme kveld var det show til ære for jubilanten. ‘Pure McCartney’ – A 75th Birthday Concert på Cavern Club fra 19:30 – 23:00.

Tony Coburn sto for musikken sammen med en gjeng musikkvenner og det 13 gjorde 15

16 14

11

12

NYOPPDAGEDE FARGEBILDER FRA LIVERPOOL Av Roger Stormo

Disse unike fargebildene tatt under innspillingen av BBC-dokumentaren «The Mersey Sound» dukket nylig opp. De er tatt 29. august 1963, da Beatles spilte inn scener der de tar fergen og krysser elva Mersey fra Liverpool Pier Head til Wallasey.

De ble filmet ombord i ferd med å skrive autografer og snakke med fansen.

Den 30 minutter lange dokumentarfilmen ble produsert av Don Haworth for BBC-Television og omhandlet Liverpool som musikkby og den bølgen av «Mersey Beat» som tilsynelatende sveipet over Storbritannia den gangen. Scenene med Beatles ble filmet i perioden 27-30. august 1963, dokumentarfilmen gikk på TV i Storbritannia på John Lennons bursdag 9. oktober samme år.

Dokumentarfilmen ble regnet som såpass viktig at en kopi er arkivert i Liverpools byarkiv og en annen i det nasjonale filmarkivet i London.

Den har ikke kommet ut på hjemmekinomarkedet, men klipp fra den dukker til stadighet opp i dokumentarfilmer om Beatles, deriblant i «Anthology»-serien.

En vennlig sjel har lastet opp hele filmen på YouTube: http://youtu.be/rjj6DgkmRUg

NYTT PÅ FILMFRONTEN Av Roger Stormo

Noen nyutgivelser på Blu-ray og en helt ny konsertvideo er nyhetene her, alle med Ringo – en av de også med Paul.

Først ut et par av filmene fra Ringos skuespillerkarriere.

Hans første film (bortsett fra Beatlesfilmene) i så måte var jo «Candy», der han spilte meksikansk gartner mot svenske Ewa Aulin, vinner av Miss Teen 1966 og senere dekket av glemselens slør. Ringo spilte inn sine scener i Roma etter å ha gjort ferdig «Magical Mystery Tour» med Beatles sent i 1967. Nå foreligger «Candy» i nyoppusset versjon på Blu-ray.

Dette er egentlig en forsinket nyhet, for utgivelsen fant sted 17. mai i fjor.

Region A/1, så altså beregnet for USA.

Så er det en av de bedre filmene fra Ringos tid som skuespiller, nemlig «The Magic Christian» - eller «Sprø, sprøere sprøest» som den faktisk het da den var ute på videokassett i Norge i hine hårde. Her er det Peter Sellers som har hovedrollen, men Ringo spiller også en stor rolle som Sellers’ adoptivsønn. Gjesteopptredener med en rekke både berømte stjerner og engelske komikere i denne filmen. Denne kom på Blu-ray 26. juni 2017 i PAL og altså da beregnet på europeiske TV-tittere. £9.99 fra Amazon i UK.

Til slutt rosinen i pølsa: konsertfilm med Paul og Ringo! «Change Begins Within: Benefit Concert for The David Lynch Foundation» er filmen fra denne benefisekonserten som hadde gjenforening med Paul

og Ringo som største trekkplaster. Utgis 1. september 2017, og denne vil bli tilgjengelig også her i Norge på DVD, Platekompaniet oppgir at den vil koste 199 kr.

Konserten fant sted 4. april 2009 i New York City i Radio City Music Hall, og ble behørig omtalt her i Norwegian Wood. Noen år etter at konserten fant sted gikk den på TV i USA, og nå foreligger den altså på Blu-ray og DVD.

SPORLISTE

• Natural Blues – Moby, Betty LaVette, TM Choir • Rise – Eddie Vedder • Under Pressure – Eddie Vedder & Ben Harper • My Sweet Lord – Sheryl Crow • Hurdy Gurdy – Donovan & Jim James • Isle of Islay – Donovan and Paul Horn • It Don’t Come Easy – Ringo Starr • Boys – Ringo Starr • Yellow Submarine – Ringo Starr • Baby You Can Drive My Car – Paul McCartney • Jet – Paul McCartney • Got To Get You Into My Life – Paul McCartney • Let It Be – Paul McCartney • Here Today – Paul McCartney • Band On The Run – Paul McCartney • With A Little Help From My Friends –

Paul McCartney & Ringo Starr • Cosmically Conscious – All members • I Saw Her Standing There – All members

Dette var den første av flere gjenforeninger på scenen mellom Paul og Ringo - tidligere hadde de kun delt scene ved et par anledninger, Ringo deltok på Hey Jude på en Paul-konsert i 1993 og de var begge i scenebandet under Concert For George i 2002.

Opprinnelig utgitt i Japan tidligere, men da gikk den under radaren vår.

Etter denne konserten har de vært gjenforent flere ganger, men ingen av disse gjenforeningene har vært tilgjengelig å kjøpe på DVD før denne.

DVD-ANMELDELSE

«It was fifty years ago today!

• The Beatles: Sgt. Pepper & Beyond» Helt grei dokumentar uten originalmusikk, men bonusmaterialet skuffer.

io: d u St um r t c Spe itt: Utg 2017 ni u j . id: 5 t e l Spil

Dokumentarens regissør Alan G. Parker må ikke forveksles med den berømte filmregissøren Alan Parker.

Den varer i hele 113 minutter og tar for seg perioden fra juli 1966 til august 1967.

De levende bildene er hentet fra filmaviser og tv-intervjuer med The Beatles, Brian Epstein og noen andre. I korte trekk tar filmen for seg den siste Beatles-

turneen (Filippinene og USA), «Strawberry Fields Forever»/«Penny Lane», opptakten til og innspillingen av «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», coveret, møtet med maharishien og Epsteins død.

Så hopper filmen over Magical Mystery Tour/høsten 1967 og ender med et drøyt kvarter om Rishikeshoppholdet (1968) og Apple Corps.

Mange forfattere av Beatles-bøker intervjues: Andy Peebles (som intervjuet John i 1980), Hunter Davies (som har mye interessant å fortelle), Philip Norman, Ray Connolly, Steve Turner og Bill Harry (Mersey Beat-redaktøren).

Blant de andre kan nevnes fanklubbens sekretær Freda Kelly, Johns søster Julia Baird, Pete Best, NEMS/Apple-ansatte (Barbara O’Donnell og Tony Bramwell), Patties søster Jenny Boyd (ansatt i Apple-butikken), Simon Napier-Bell fra Robert Stigwood Organisation, Steve Diggle fra pønkebandet Buzzcocks (fordi han er Beatles-fan) og Tony Crane og Billy Kinsley fra The Merseybeats, som forteller om da de hørte Paul spille «When I’m 64» på pianoet på Cavern i 1963.

Bill Harry sier at Liverpool-bandet The Hillsiders anbefalte Engelbert Humperdinck å spille inn «Release Me» (som hindret «Strawberry Fields Forever» i å gå til topps).

Det eneste som imponerer med bonusmaterialet er lengden: 4 ½ time! Dvd-en er dobbel, og de fire bonuskuttene på disk 1 er uinteressante og/eller elendige. Først er det et 17 minutter langt intervju med regissøren (som er stor Beatles-fan) og den unge produsenten Alexa Morris, som innrømmer at Beatles ikke er blant hennes favoritter. Hun spiller forresten Lovely Rita og en sykepleier som selger valmuer i noen korte, dramatiserte scener i svarthvitt. Enda verre er det 39 minutter (!) lange intervjuet med to originalmedlemmer av coverbandet The Bootleg Beatles. De snakker om helt andre ting enn Sgt. Pepper-tida. Så følger «The John Lennon Blue Plaque», som man kunne håpe skulle handle om avdukingen av plaketten foran leiligheten i Montague Square i London. Men i stedet må vi høre Beatles-guide Richard Porters foredrag fra hans faste omvisning! «Archive interview with Ringo» er et kort, intetsigende intervju fra da Ringo kom ut av sykehuset der sønnen Jason var født.

Disk 2 har noe mer interessant bonusmateriale, men generelt er innslagene langtekkelige og kunne vært strammere redigert. «Liverpool/London introduced by Alan G. Parker» lover ikke det tittelen holder.

Det er nemlig ingen kommentarer til de mange innslagene fra Beatles-relaterte steder i Liverpool og London, og det er ikke filmet innendørs i noen av bygningene. Åtte bortkastede minutter! Så følger intervjuer med Andy Peebles, Pete Best, Julia Baird, The Merseybeats (ganske interessant) og et ektepar som har jobbet på The Cavern

(det framgår ikke hva de heter). Men generelt har ikke disse innslagene noe med Sgt. Pepper å gjøre.

Og det er vanskelig å høre spørsmålene som blir stilt.

Alt i alt er selve dokumentaren ikke så verst, og jeg liker temamusikken og den fargerike, sgt.pepperske grafikken på fortekstene. Men bonusmaterialet kunne godt vært redigert ned til én time med intervjubiter som er interessante.

Filmen er ikke på lager hos Platekompaniet eller Cdon i skrivende stund, men kan bestilles fra Amazon i UK for en billig penge: £5.99 for dobbel DVD eller £7.99 for Blu-Ray. av Jon Vidar Bergan

ENIGE Av Roger Stormo

McCartney og Sony/ATV

I januar gikk Paul McCartney til sak mot Sony/ATV for å få tilbake de amerikanske sangrettighetene fra Beatlesperioden – den såkalte «Northern Songs»-katalogen. Dette pga en klausul i amerikansk copyrightlov fra 1976 som reverserer rettighetene tilbake til originalkomponisten etter 56 år. Det viser seg at Yoko Ono har inngått en avtale med Sony/ATV hvor de beholder John Lennons andel av rettighetene - dette ville ikke McCartney skulle skje med hans egen andel.

Sangrettighetene til Northern Songs skal ifølge loven returnere til opphavsmannen fra 2018 av (først ut er «Love Me Do» 5. oktober) og McCartney har forsøkt å få Sony/ATV til å forsikre ham om at de vil gi ham tilbake rettighetene uten kamp, men fikk aldri noe definitivt svar. Derfor innledet McCartney denne saken.

Nå har partene kommet til enighet utenfor rettssystemet. McCartneys advokat Michael Jacobs skrev et brev til prosederende dommer Edgardo Amos at «Partene har løst denne konflikten ved å inngå en konfidensiell avtale og vil i fellesskap be om at retten avviser søksmålet». Detaljene i avtalen er altså ikke kjent, men det er spesifisert at dersom det oppstår en disputt, vil en føderal domstol i New York sørge for

at punktene i avtalen overholdes.

Det var Michael Jackson som etter suksessen med albumet «Thriller» i 1982 ble rådet av Paul McCartney til å investere gevinsten i sangrettigheter. Jackson klarte å få kjøpt rettighetene til bl.a. «Northern Songs»-katalogen etter at Paul McCartney ble lurt av Yoko Ono til ikke å by. John og Paul mistet kontrollen over selskapet til Sir Lew Grade allerede i 1969, men nå skulle Grades selskap ATV selges. Paul nølte med å kjøpe katalogen alene, siden hans venn John var medkomponist ville han at Yoko skulle eie halvparten. Yoko drøyde, og resultatet ble at Yokos kamerat Michael Jackson, som også var venn med Sean Lennon kjøpte katalogen i 1985. Senere solgte Jackson halvparten av sine eierrettigheter til plate-

selskapet sitt, Sony Music – da han hadde et cash flow problem. Sony Music dannet da selskapet Sony/ ATV som skulle forvalte disse rettighetene. Etter at Jackson døde ble det i media spekulert på om kanskje han hadde tenkt på sine venner Paul og Yoko i sitt testamente? Det hadde han imidlertid ikke, og hans 50% av selskapet gikk til hans arvinger, som i sin tur solgte disse aksjene til Sony/ATV i fjor, og dermed satt selskapet med 100% av rettighetene til Northern Songs-katalogen.

I ettertid har vi observert at flere medier og fans på sosiale media nå fremstiller den nye avtalen mellom Sony/ATV og McCartney som en seier for Paul og at dette nå vil medføre at sangene vil tilbakeføres ham.

Dette vil vi i NW avfeie som rene spekulasjoner og ønsketenking, for avtalen mellom Paul og Sony/ATV er hemmelig, så ingen aner noe som helst om hva partene har blitt enige om. Og i og med at partene er blitt enige, så er det en seier for begge parter.

Som sagt er avtalen mellom Yoko Ono og Sony/ATV

at sistnevnte faktisk beholder Lennons andel av rettighetene til sangene, så slik kan det også forholde seg når det gjelder McCartneys andel.

Inntil partene velger å fortelle hva de har blitt enige om, vet vi altså intet annet enn at de har gjort en avtale. Men ettersom halve komponistrettighetene for USA til «Love Me Do» som den første i rekka med sanger etter loven skal tilbakeføres til Paul 5. oktober 2018 (om ikke partene har avtalt noe annet), og dersom det kommer ut en plate i USA med Beatles’ «Love Me Do» etter den datoen, så skal man da ut fra etiketten kunne lese hvem som sitter på komponistrettighetene.

Bemerk at avtalen kun dreier seg om kompowenistrettighetene for USA, som vel er Beatles’ største marked. Når det gjelder komponistrettighetene for andre land, så er det individuelle avtaler ute og går.

Paul McCartneys selskap MPL eide for eksempel rettighetene til «Love Me Do» og «P.S. I Love You» fra en gang tidlig på åttitallet. Dette pga at denne første singlens komponistrettigheter ble solgt før dannelsen av Northern Songs til selskapet Ardmore and Beechwood, som var eid av EMI - og Paul fikk sangene tilbake fra dem i henhold til en avtale han gjorde.

Nå er disse to sangene ute i det offentlige domenet i Europa, grunnet at vi her har kortere tidsrom for eierskap til sangrettigheter (50 år) enn de har i USA.

John

idge. eybr ker.

W i hita agen e i h obert W m m hje Foto: R thia

yn

og C

s enon ubliserte L n p oh før J Cynthia of Len- l r å o i T kone “A Twist historie t e t s r fi, fø in iogra lte hun s (i Norge b n i s orta ameblad inaljour f , ” n d im no et Kr gelsk et en erte blad nde). e is publ noe likn eg, are s nv s nalen r å fo Cy sket brev til erin ø on nt m Lenn ev et åpe et til et a m å r d o og sk g sendte g ba de Breo o t. this ukeblad in helhe ember s v k kans ere det i rt 15. no fra s e n i t publ m er da å auksjo o p vet, s r nå ute e 1976 ctions. u RR A A Tw

78, «

Cy

sb

nnon

Le nthia

a 19 ok fr

n o j s k u a å

p v e r b n

»

nnon

f Le ist o

o n n Le

ger S

o av R

I brevet sier John blant annet at forholdet til Cynthia var over før Yoko Ono kom inn i bildet, ja til og med før første gang de tok LSD. Han adresserer også Cynthias beskrivelse av denne første LSD-trippen og lurer på om hun helt har glemt de neste opplevelsene med hallusinogenet.

Videre avkrefter han å ha leid privatdetektiver til å følge etter Cynthia til Italia, og sier at det var “Magic” Alex Mardas som oppsøkte Cynthia i Italia da hun hadde sagt at hun var for syk til å komme hjem.

Brevet fra Lennon ble skrevet etter at han hadde gjenforent seg med Yoko Ono etter halvannet års separasjon.

Han minner Cynthia på at hun og sønnen Julian kom på besøk til John i Los Angeles i 1974, der hun skal ha bedt om at de gjenopptok forholdet, eller i det minste ga henne et barn til “for Julians skyld”.

Auksjonen ble avholdt 9. august, og brevet ble solgt for mer enn tretti tusen dollar.

Begge Lennons koner Yoko og Cynthia med sønnene Julian og Sean.

Her er hele brevteksten: «As you and I well know, our marriage was over long before the advent of L.S.D. or Yoko Ono…and that’s reality! Your memory is impaired to say the least.Your version of our first L.S.D. trip is rather vague, and you seem to have forgotten subsequent trips altogether!

You also seem to have forgotten that only two years ago, while I was separated from Yoko, you suddenly brought Julian to see me in Los Angeles after three years of silence. During this visit, you hardly allowed me to be alone with him for one moment.You even asked me to remarry you and/or give you another child, ‘for Julian’s sake’! I politely told you no, and that, anyway, I was still in love with Yoko, (which I thought was very ‘down to earth’).There were no detectives sent to Italy. Our mutual friend Alex Mardas went to Bassanini’s Hotel to see how you were, as you said you were too ill to come home…Finally, I don’t blame you for wanting to get away from your ‘Beatle’ past. But if you are serious about it, you should try to avoid talking to and posing for magazines and newspapers!

We did have some good years, so dwell

on them for a change, and, as Dylan

says, it was ‘A Simple Twist of Fate’! love

& good luck to the three of you, from the three of us.»

Etter skilsmissen fra John Lennon giftet Cynthia seg tre ganger til, siste gang i 2002 med nattklubbeieren Noel Charles, som døde i 2013. Cynthia Lennon døde selv i 2015, 75 år gammel.

May

o

orm

av

r St Roge

Pang

i

n og , Julia 74. n h o J s, 19 ngele A s o L

TER Å L E N I S S LE T A E B R E R FO

?

E D O G G I L E T T A SÅ UF

HVOR

ane

g av Are Ste

ndt å ha vært ru m m o s n e d k. ser på po lsker musik e Jeg sitter og m o s r a k en liten 3 år. Han er lengs. engs og bak rl fo e n te la p llong” rt alle barne ha en blå ba il v Han har hø g Je “ å p tene nge med er barnepla k ls e n a H Han kan sy . r” e andre e mohikane en og alle d s y rø og “Den sist P lf A re et , Sandtorv lyst til å gjø r a h g je n e til Christine .M eatles. ne for barn g om The B n ti n e g standardlåte in t e ent. Han v The Beatles. v im r a e o e sp k id e v r te e li r ell en ri sett bilde . Han er som Han har ald n a h r fo s e tl ea Og nå i spilt The B t på jorden. e d n la Jeg har aldr r a al h m nettopp t før. Han sk r ø h r a h i r marsboer so n ald es er. høre noe ha rer alt Beatl e m m skal han få su p p låten som o få høre den

er sitt aller, all å p k k si u m ck høre pop-/ro låten som gjorde at jeg Han skal få den d. skal få høre n a H . elst for allti e fr st e le b b t e ll a aslig på 70-t et i en gullk en gang tid m u lb a e d t rø mmer spilte jeg de r. Og låt nu le il sp tt Den gangen e ss a s det var å vår ITT k ut. Jeg synte t r settutgave p la k g e s de én skilte ensinne had o n g je fire på side n e g n ge ntastiske sa en kunne la o n t a den mest fa tå rs ulle jeg nne ikke fo lig. Og nå sk ring. o hørt. Jeg ku tr u lt e h r Det va lille 3 å noe så tøft. ten for min lå e m m a s en mmer altså spille d an reagere? Ringos tro h, yeah le h u, yeah, yea Hvordan vil o y s e v lo e h en så og S pper litt, m e v k dundrer løs n a H t. å v anlegge g begynner o k is r fo hopper ut a u e lt Han blir he e. smiler han. r med ytmen e g in sv g må o klappe enget, og vi fr re å p d e t. Vi å synge m Han er frels .

Han prøver n je ig m o om og met, og spille låten et røde albu d le e h g jeg li e lg e låtene som m spiller selvfø m a s e d r e n digg jeg ser at ha ant To gjorde. ves You, I W uy o L e h S , u o oY Can’t B From Me T My Loving, ll A , d n a H er, Hold Your , Day Tripp lp e H , e in F Feel ife, Girl, Me Love, I lle, In My L e h ic M , n a dre.

Nowhere M g alle de an o , e in r a m b Yellow Su

Nå har han blitt fem år og synger med på alle låtene.

Han har avansert til det blå albumet. Og han vil fortsette eventyret med the Beatles.

Men hva er det som gjør at besteforeldre, foreldre, små og store unger liker The Beatles minst like mye i 2017 som i 1963? Det kan ikke være det at The Beatles en gang var det mest sjarmerende og karismatiske boybandet på jorden. En liten kar på 3 år har aldri fått med seg fenomenet Beatles og Beatlemania. Han har ikke sett gutta opptre på TV. Han bryr seg egentlig null og niks om hvordan de ser ut, eller hvem de er. Han bare elsker musikken. Og det er det det handler om.

Det er lyden av The Beatles som gjør at alle generasjoner hører på musikken. Og jeg tror disse fantastiske låtene aldri kommer til å dø. Man vil høre på the Beatles om 500 år også. Sammen med Mozart, Bach, Grieg og alle de andre stor komponistene. Men hvorfor? Hva er det som gjør at så mange av Beatles sine sanger er så forbaska fengende, rørende, triste, oppstemte, glade, positive, negative, osv, osv...

Hva er det med disse låtene som fengsler oss? Det er noe jeg har lurt på helt siden 70-tallet. Og når mindre opplyste kompiser som står fast i 80-talls-myren spør om hva som egentlig er så fantastisk med The Beatles, så leter jeg etter svar som gjør at de forstår. Og det er ikke helt enkelt. Det nytter ikke å beskrive en låt med vanlige superlativer som fantastisk, veldig god, osv.

Det blir som å beskrive en farge. Noen liker rød, andre liker blå.

Da jeg hørte det røde albumet for første gang, var jeg helt fullstendig solgt. Det var magisk da, og magisk nå. Hvorfor? Hvorfor er det slik at disse låtene funker like godt i dag som da de ble gitt ut? Hva var det som gjorde at de ble så ufattelig populære? Det må ha vært mer enn 4 sjarmerende gutter fra Liverpool.

Hva er det med disse låtene som gjør at de er bedre enn de fleste? Det må være noe i selve komposisjonene? Men kan man egentlig måle musikk? Jeg mener man kan det. Jeg mener man kan høre en låt, og si, den kommer til å bli en hitt, og den kommer til å bli en miss. Ikke hver gang naturligvis, men ofte er det slik. Og Beatles laget flere hits enn de fleste andre. Hva var oppskriften? Hvordan gikk de frem? Hvordan er låtene skrudd sammen?

Og nå må du huske på at jeg ikke er en musiker. Jeg kan skilte med én ukes blokkføytekurs, noen grep på gitaren, og har i det siste prøvd å lære meg å spille ukulele. Når det gjelder musikkteori er jeg helt grønn.

Og derfor har jeg problemer med å beskrive hva som gjør at She Loves You er så ufattelig bra. Der ser du, nå bruker jeg et adverb igjen, men det sier egentlig ikke noe om hvorfor denne låten er så, ja, ufattelig bra. Jeg må dykke ned i litteraturen og ut på internett for å finne svar.

Gjør man et Google-søk på hvorfor Beatles sine sanger er så gode finner man mange svar som har med hvordan fansen har opplevd gruppen og sangene.

Og svarene inneholder stikkord som følelser, lyden, instrumenter, produksjon, arrangement, sjarm, dyktighet, allsidighet, kreativitet, nyskaping, innspillingsteknikk, akkorder, melodier, harmonier, rytme, arrangement, vokalister, låtskriving, komponister, timing, kjemi, evner, variasjon, talent, engasjement, hengivenhet, øving, musikalitet, vitalitet, variasjon, kvalitet, samarbeid, innflytelse, personlighet, holdning, humor, samspill, med flere.

Men dersom man skal forklare hvorfor Beatles fenger en 5-åring som ikke har noe forhold til artistene og viraken rundt, som ikke forstår engelsk, så må man gå til lyden av The Beatles. Det man hører når man setter på platen. Alt annet er egentlig underordnet.

Vet du hvordan Mozart så ut?

Bryr du deg? Har det noe å si for om du liker Eine Kleine Nachtmusik eller ikke? Det er hva Lennon/ McCartney og Harrison gjør som låtskrivere som får en person som nettopp har landet fra Mars til å elske musikken til The Beatles. Så hva gjør de? Nå skulle jeg ønske jeg hadde fulgt enda bedre med i musikktimene på ungdomsskolen, og kanskje lært meg å

spille et instrument eller to. Jeg kjenner jeg angrer.

The Beatles hadde utvilsomt et øre for gode melodier.

Låtene deres klistrer seg til hjernen som ingen andre.

Når man hører en Beatles-låt, er det som om den alltid har vært med oss.

Men samtidig er det komponistenes evne til å overraske oss som gjør at The Beatles hever seg over gjennomsnittlige poplåter. Der andre er fornøyd med den neste naturlige akkorden (les; kjedelig) kommer Lennon & McCartney med en akkord som er mye mer vågal. Et skifte du ikke forventet. Men likevel er det som belgisk sjokolade for sansene våre.

Man kan hevde at The Beatles endret hele språket til populærmusikken. Før Fab Four kom på banen var rock and roll relativt enkelt. Man benyttet de samme akkordene og strukturene om og om igjen, og mye hørtes veldig likt ut. Det var Blue Suede Shoes og tre akkorder.

Da The Beatles kom på banen brukte de også 3-4 akkorder. I Saw Her Standing There, åpningskuttet på Please Please Me, er en slik rockelåt, men av en eller annen grunn er den bare mye tøffere enn mange andre på den tiden.

Selv om bassdelen var “knigget” fra Chuck Berrys “I’m Talking About You”, en single utgitt i februar 1961.

Men fra 1963 er det kanskje en annen låt som virkelig er verdt å merke seg. From Me To You, er heller ikke så avansert med tanke på antall akkorder, men bevare meg vel for et midtparti. Det er langt forut for sin tid.

Penny Lane og Strawberry Fields Forever, og ga ut en “månelanding” som Sgt. Pepper. Det er ganske utrolig at det gikk så fort. Og det er ufattelig å tenke på hvor mange gode låter de skrev før og etter dette albumet.

I got arms that long to hold you and keep you by my side.

I got lips that long to kiss you And keep you satisfied

Jeg har studert flere nettsteder og sett utallige videoer om låtskriving på YouTube, men jeg sliter fortsatt med å sette ord på hva det er som gjør at både jeg og poden på fem, ikke kan få nok av The Beatles. Hvorfor blir vi ikke lei?

Ifølge Howard Goodall (komponist, Beatles-kjenner og forfatter av The Story of Music) kan man tenke på vestens noter som en palett av farger som strukturerer seg etter kjente mønstre som passer godt sammen. Rock and roll benyttet bare en liten del av denne fargepaletten.

Jeg husker første gang jeg hørte det. Fantastisk og ubeskrivelig. Hvorfor likte jeg dette så godt?

Det er vanskelig å beskrive musikk. Og det er i hvert fall vanskelig å beskrive hvorfor hjernen vår (min og millioner av andres) liker akkurat dette.

Og, tenk, bare 4 år senere, da jeg ble født laget de

Men så kom The Beatles og begynte å ta i bruk mye større del av den. Ikke bare brukte de farger som ikke lå naturlig opptil hverandre. De brukte såkalt modulering og endret hele fargevalget midt i en låt.

Eksempelvis fra rødt til oransje til gult og tilbake til rødt. En ordinær komponist ville holdt seg med variasjoner av rødt. Mens McCartney i Penny Lane benyttet denne teknikken hele 7 ganger nærmest uten at man legger merke til det. Og dette er noe som kjennetegner en komponist som virkelig vet hva han holder på med. I tillegg overrasker han oss med moduleringer som går opp og ned, samtidig som han synger ned og opp. Jeg er som sagt ingen komponist eller musiker, men jeg synes Penny Lane er en helt utrolig vakker sang.

John: It couldn’t get much worse). De hadde en enorm arbeidslyst (213 innspilte låter på 7 år) Og sist, men ikke minst, de hadde den 5. Beatle på laget, George Martin.

Et viktig poeng som Goodall trekker frem, er det faktum at The Beatles spilte alle mulige slags låter fra en rekke forskjellige sjangre under sine 10.000 timers “øving” i Hamburg. Ikke bare rock and roll. Det var en nødvendighet for å kunne fylle time etter time på scenen med “Mach shau”. Og dermed hadde de en mye større fargepalett å ta fra da de begynte å komponere.

Men fortsatt sliter jeg med å beskrive og forklare hvorfor låtene er så gode. Melodier, harmonier, rytme og modulering. Dette er ting jeg egentlig ikke har greie på. Kanskje der finnes en musiker eller to der ute som kunne klort ned noen ord i neste Beatles-magasin, og prøvd seg på en “vitenskapelig” forklaring.

Hvorfor i himmelens navn, er Beatles sine låter så ufattelig gode?

Hvorfor er det så mange som liker The Beatles, inkludert dyr, og unger som enda ikke er født?!??

Ok, så da kan vi oppsummere med at The Beatles var umåtelig a llsidige, de var talentfulle og dyktige musikere, de hadde talent for låtskriving, de var veldig kreative, John og Paul konkurrerte med hverandre hele tiden, samtidig som du utfylte hverandre (Paul: It’s getting better all the time,

Dette gjorde at de kunne komponere nyskapende sanger som var melodiske, og som var avanserte på den måten at de ikke valgte det sett av akkorder som en ordinær låtskriver ville ha gjort. De hadde alltid med en overraskelse, og de brukte modulering (endring av toneart) som ikke sto tilbake for selveste Mozart.

Og når de ikke var våkne og skrev den ene perlen etter den andre, drømte de låter som Yesterday.

EN BILDESENSASJON - og en blues

Fra fotografiets dag i Horten 19. august 2017 av Egil Gjerde

I 1903 ble Osebergskipet fra 820 funnet i en gravhaug utenfor Tønsberg. I 1969 ble det gjort oljefunn på Ekkofisk. Men begge disse funnene blir slått ned i støvlene av funnet av en bunke negativer med Johan Bruns bilder av the Beatles fra 1964. Ordene er fra Dagblad-journalist Tom Stalsbergs introduksjonsforedrag til åpningen av første utstilling av bildene på fotografiets dag i Horten 19. august i år. Og hvilke bilder!!!

Dette var jo Nicols første konsert med the Beatles da han måtte vikariere for Ringo som var innlagt på sykehus. Det er et flott bilde av Nicol i fint driv på trommene blant de seks. Saabye Christensen har i diktet sitt tatt utgangspunkt i at han bare dagen før hadde fått en telefon som fikk ham til å pakke sakene sine i full fart og at det ikke var noen som visste hvem han var da han kom ned flytrappa i København.

Det var ingen som ropte hans navn på konserten.

Han var hjelperytteren som kom på kort varsel og forsvant så langsomt at ingen la merke til det. Når det er over:«Da han gikk ned flytrappa på Heathrow behøver han ikke vinke Det er ingen som venter likevel».

Hele diktet og Stalsbergs introduksjonsforedrag og syv av bildene er trykket i en liten bok, utgitt på eget forlag i begrenset opplag (ca. 100). Boka ble solgt på utstillingen og den gikk unna som de berømte varme hvetebrødene.

Bildene tilhører Dagbladet/Norsk Folkemuseum, og det ble ikke sagt noe om, eventuelt hvor eller når de skal vises igjen.

Forfatterne Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg

4. juni 1964 var Dagbladfotograf Johan Brun utsendt til KB-hallen i København for å dekke the Beatles, dette nye musikkfenomenet, sin konsert sammen med journalist Kjell Syversen.

Bildene han tok ble for første gang vist på denne utstillingen. Det er tydelig at arbeidsforholdene for fotografer var langt bedre da enn nå. Brun har kommet skikkelig innpå gutta under konserten. Det er nesten så man blir fristet til å tørke svetten av John Lennons panne på bildet der han omkranser mikrofonen sammen med Paul McCartney.

Johan Brun selv var, overraskende, til stede på utstillingen, og selvfølgelig skulle både jeg og innlederne intervjuet ham om inntrykkene fra den gang han tok bildene. Men det var et av disse øyeblikkene som er der litt og som plutselig er borte. For sent for sent.

Sorry.

Og du kan se det lyser konsentrasjon ut av øynene til George Harrison på bildet av han og Gretschen.

I tillegg har Brun klart å få et kult oversiktsbilde av gutta på scenen, litt snett bakfra. Fantastisk.

Det er bare seks bilder av gutta på scenen, men i tillegg er det bilder fra mottagelse på flyplassen, fra pressekonferanse og, selvfølgelig, av hylende, kvinnelige publikummere. Aller kulest, synes jeg, er bildet fra pressekonferansen der gutta har gått fra bordet og står med ryggen til og vinker til fansen på utsiden gjennom vinduet.

I anledning utstillingen har Stalsbergs kompis, forfatteren Lars Saabye Christensen, laget et langdikt han har kalt En blues for Jimmy Nicol.

Johan Brun

Kapittel 15:

Mysteriet med de gåtefulle samlekortene av Yan Friis

Hva ser man her om ikke to identiske Beatles samlekort, bortsett fra at det ene er litt mindre enn det andre, og litt mer gulnet av tidens tann?

Eller vent!

Det er ikke samme foto, det er to forskjellige eksponeringer av samme motiv! Det øverste kortet er britisk, det nesderste amerikansk - men begge tilhører den såkalt første Beatles-serien av slike tyggegummikort.

Seriene er identiske, akkurat de samme bildene, nummerert i samme rekkefølge, 60 i alt. Bortsett fra dette - som begge er nr. 1 i sine respektive serier. Altså er 59 av de 60 bildene like, mens ett er unikt for hver av settene, eller... ?

Nei, har du sett! Her er vi kommet til nr. 22 i serien, og som vi ser er bilde 22 i den britiske serien (øverst) identisk med nr. 1 i den amerikanske, mens nr.

22 i den amerikanske serien (nederst) er identisk med nr. 1 i den britiske. Mysteriet løst? Ikke helt, for sannelig finnes det en britisk variant som er identisk med den amerikanske. Så mange spørsmål, så få svar.

Som ekstra service til de mange tusen som er opptatt av dette, kan jeg avsløre hvem som er den mest og minst populære av beatlene i serie 1. Poengutregningen er gjort etter følgende score: Kun én beatle på kortet gir et helt poeng til vedkommende.

To beatler på ett kort gir et halvt poeng til hver av dem. Og samtlige beatler på ett kort gir et kvart poeng til hver.

Sluttstillingen:

1. George 16,5 poeng 2. John 16,0 poeng 3. Paul 14,0 poeng 4. Ringo 13,5 poeng

Et sjokkerende resultat som nå diskuteres i vitenskapelige kretser.

Så sitter man da der, og blar fornøyd gjennom samlekortene sine, det komplette settet i super stand, kjøpt fra ebay. Etter å ha studert fotografiene med gjenkjennende og svært blid mine veldig mange ganger, og kjent på de erindringene de utløser, snur man kortene og studerer baksidene. Der er den, den riktige rammen i lyseblått med kortets nummer, og man blar, 1, 2, 3, 4 og videre, 50, 51, 52, 53...

HVA?!? 52 er i grønt! Fuckings grønt!

Det er ikke det riktige!!!!!! Verden går under.

Man ligger søvnløs mellom laknene og hater den navnløse svindleren et sted i USA. Så sitter man da der, og blar fornøyd gjennom samlekortene sine, det komplette settet i super stand, kjøpt fra ebay. Etter å ha studert fotografiene med gjenkjennende og svært blid mine veldig mange ganger, og kjent på de erindringene de utløser, snur man kortene og studerer baksidene.

Der er den, den riktige rammen i lyseblått med kortets nummer, og man blar, 1, 2, 3, 4 og videre, 50, 51, 52, 53... HVA?!? 52 er i grønt! Fuckings grønt!

Det er ikke det riktige!!!!!! Verden går under. Man ligger søvnløs mellom laknene og hater den navnløse svindleren et sted i USA. Så like, og likevel så forskjellige. Det riktige til høyre.

Enden god. Nervene i lage.

NORWEGIAN WOOD ER EN FANTASTISK GAVE

Den norske Beatlesklubben Norwegian Wood startet opp i 1980 og er mer aktiv enn noensinne. Den du gir gaven til vil bli medlem og motta våre medlemsblader fire ganger i året. Du betaler kun 300 kr i året om du vil gi fysiske blader på papir eller 200 kr i året om gir bladene elektronisk i form av pdf-filer som den lykkelige mottakeren kan lese på nettbrett eller datamaskin.

Du kan gi en slik gave ved å sende en e-post til info@ norwegianwood.org eller et brev eller kort til Den norske Beatlesklubben Norwegian Wood, Postboks 105 Tveita, 0617 OSLO - så får du svar. Du treffer oss også på internett:

www.norwegianwood.org

NREW TTER

vår e opp t t e r ne ck l gjer mperdin orde i v g u gj so ed os ngelbert H n Beatles m t k en tE nta tt ko mer om a ease Me» ». a t r l a e riis h v «Re e num y Lan Yan F d i forrig mplarer a ver/Penn n e e påsta færre eks ields For F e solgt rawberry det i t skud d i av «S g i e ld

m ve lbert ikke nok ts e g n og ear ar E ser v det året – Lonely H tene er : i v i v r k m s So annia t Pepper's a på hitli Yan s t i r b ! r r b så Sg Sto ksak ens « jorde det sutgaven, tene t tryk Fields/ M t : o t l g e is F l m d d . i dag trawberry e som » ban ed jubileu mtidig på t 19. t b e u l d C u sa rm at S k bla å my K i å Engelbert som kom cca. er, fik du det fra dobbelt s få milU g i o » R «50 t De v de erte Hei vor har sten figur n samler eselskape te ne " var en a den kom h g l n o e s i ss t M ed s Lane elease Me 1967. Her m solgte å pla tepla m p y m n 7 e f n 1 i 0 so "R Pe en mai 2 glene gland lbert? g var n i r e Enge gerne i En ten for sin s K. las is el ste p listen i U

e k B lions offisielle l c atles' in e m r B u e : , b t p 7 l e a t 6 på a plet UK i 19 g om lass skyld t Hum r n i e k b n i l s c rt ply rep din mest Enge år op elige and var base mper V Me - 0) u e H s g t d a e in 0 er le forsm rapporter The Biog1) Re (1,365,0 - Engelb t r e l t z b i : t l l s e e tes f e Beatle itz, backe Last Wa 0) - Eng g n p 0 i e S på «Th av Bob artin og 2) Th (1,160,0 y Everyth ) y» M M 0 0 s

raph George i boken oe 5,0 6 G 7 e (

r v e k n s a c e o l s p n Th t i op 3) Pear elp from perd bye - Bea m m ) a u i 0 H l 0 l H

Wi ood ittle k15,0 llo G ,000) h a L : The Ma W es (7 col Harum e t e i k H W n ) 0 s « o 4 (72 ». N end - Pro r-M y Fri t. Pepper M ) A Believe e Of Pale 0 0 f Sg 5,0 ad ing o er!

5) I’m hiter Sh ) is (62 r r a g H W 000 ita tles erbekla 6) A (630, You - An EP - Bea ump ArH t r r ou Loving lbe om Enge ble født s sey tery T st r s 7) Ju ical Mys ) e dinck eorge Do e 0 ag Beatl 0 0 M , e ) 0 v 8 G sk (62 Is Lo nold ang briti w d a e h e S

g N die i den l You 9,000) - San g n 9) Al 5 i a r 5 i ( d og A St olgte In ai 1936, rits e ppet On ) n 2. m ans me u y La 0 ot h Penn t målt m n n 10) P (535,00 / r e v blant ltså at ha e ar re b o m k F , r u a s e r

ke b Field Writ e ter er å få to erry 000, gans perback eller ikk b w a , greide elgere , h a Str t 540 rine og P t. Det er er for seg s o m a illion dette er hv b m m opp l p b e I p u g . o t En lt t år, de wS Yello langt bak ene ble ta akkurat andre på et 967 1 d , te var i ettopp langt at de to si g med om og enkel begge o s n i r med se riktig skriver til iff og Elv ringer fo elle l a e t s «Rele g NME tning til C elle plas te man å dene n o lg e du Me» ast mots kk indivi e sine, va e fleste ku De L . n fi d " e e t l «Th . som av sing lang s-singlen an a d e C z» e n l t n e Wal side s' samme nye Beat d "W nor e m e Beatl a om "den me måte og "Elea m r" b bare det på sa ay Trippe . e " gjord It Out"/"D ubmarine S k r Wo ellow y"/"Y b g i R

Hey Ringo!

Av Roger Stormo

I forbindelse med utgivelsen av den utvidede utgaven av George Harrisons selvbiografi fra 1980, «I Me Mine» lette man etter tekster han etterlot seg. Olivia Harrison, Georges enke kom da over en tekst som lå inne i en mappe i Georges pianokrakk. Sangen «Hey Ringo!» ser ut som om den kanskje er en skisse til en duett mellom George og Ringo, og stammer fra ca 1970.

Sangen, og en faksimile av tekstarket er inkludert i nyutgaven av «I Me Mine». Overskriften er «At least A». Det har foreløpig ikke blitt funnet noen innspilt demoversjon av sangen, så hvordan melodien går vites ikke. Olivia overrakte Ringo tekstarket som en overraskelse under en utstilling i Los Angeles i februar.

SONG FOR MISS MARY BEE – UUTGITT SANG AV GEORGE av Roger Stormo

Mary Bee var en gammel skolevenninne av Pattie Boyd, og de to delte en leilighet i Chelsea den gangen Pattie ble kjent med sin tilkommende mann, George Harrison. Sammen med George og Pattie ble Mary Bee med på flyttelasset til neste stoppested, et hus i Knightsbridge.

I 1966 flyttet Mary Bee til Cornwall og ble der i noen år, men opprettholdt kontakten med George og Pattie.

Noe av denne kontakten foregikk per spolebånd! I februar 1968 sendte George og Pattie to spolebånd til Mary Bee med forskjellige opptak.

Det ene båndet inneholder musikk George komponerte til filmen «Wonderwall». Det andre inneholder en unik sang, «Song to Miss Mary Bee», med George, Pattie og Patties søster Jenny, samt noen av innspillingene George jobbet sammen med Beatles på rundt denne tiden.

Også da George og Pattie dro til India sendte de postkort hjem til Mary Bee. Etter at George og Pattie skilte lag, mistet Mary Bee kontakten med George, men forble venninne med Pattie.

Nå har Mary Bee satt sammen en pakke bestående av disse spolebåndene, postkort fra George og Pattie, samt et sekssiders brev fra Pattie.

Dette skal auksjoneres bort under ett av Omega Auctions i midten av september, og estimert salgssum ligger på mellom 10,000 GBP - 20,000 GBP. Sangen om Miss Mary Bee er på rundt to minutter, og en liten snutt ble lagt ut på internett i forkant av auksjonen.

Beatlesforfatter John C Winn har foretatt en analyse av opptaket og sier følgende: Donovan komponerte en melodi for George sent i 1967, som Donovan senere utga som sangen «Peregrine».

Mary Bee har transkribert teksten

George spilte den inn med indiske instrumenter ca. januar 1968 i Bombay under innspillingene av musikk til ÂŤWonderwall MusicÂť albumet.

Da han kom hjem tidlig i februar lagde han denne teksten som refererer til venninnen Mary Bee.

Så var vi i gang med høstsesongen med BBC sine klubbkvelder.

Som vanlig så var det fult hus og 2 meget gode band på plakaten denne kvelden. Vi hadde et gjesteband fra Norheimsund /Øystese,” Last Explosion“ og et av våre egne Beatlesband “Yellow Tambourine “som skulle underholde oss. Publikum i salen hadde store forventninger til begge bandene.

Foto: Vemund Grimstad

Sesongstart på Nøsteboden 6. september 2017

Først ut var Yellow Tambourine og dette gledet vi oss til. Bandet spiller kun Beatles låter og er sammensatt av musikere fra andre band i klubben og kom på banen for noen år siden. Sist bandet spilte for oss imponerte de såpass at vi også denne gangen forventet en flott opplevelse. Det fikk vi.

Beatles katalogen er stor og det er mye å velge mellom. Det som gledet undertegnede mest var at det ble presentert mange låter en ikke hører så ofte.

Bandet åpnet med ”Any time at all”, som satte standarden. Vi fikk klassikere på rekke og rad, som Sgt. Pepper´s lonely hearts....., Taxman, Wait, I´m so tired, No reply, I´ll be on my way +++++.

En artig sak var den direkte overgangen fra Sgt. Pepper´s Lonely Heart til With a little help from my friends. Dette satte en liten spis på det hele.

Må også trekke frem Taxman, No Reply og The Word, låter med godt driv og trøkk som virkelig fikk frem rocke foten.

Bandet avsluttet med Don´t Let Me Down, en nydelig låt som ble fremført med innlevelse og sjel.

av Osmund Kringstad

Ble imponert over dynamikken, rytmikken og kompet. Dette satt som en kule. Øyvind Larsen, trommer og Kjell Madsen, bass drev frem bandet med tydelig og stødig komp. Og med Kai Ove Inselset og Lennart Takvam på gitarer så måtte dette bare bli bra.

Lennart på hovedvokal og med god koring fra de andre i bandet løftet alt opp til et meget bra nivå. Selv om Lennart klaget på litt rusk her og der så var det ingen som fikk dette med seg. Hva så? Det er jo live.

ARNHEM REVISITED av Roger Stormo

I sommer var fruen og jeg på campingferie gjennom Europa.

Mens vi var på vei mellom Rotterdam og Bremen passerte vi skilter til Arnhem. Etter å ha sjekket kartet på mobilen fant vi ut at en avstikker for å se krigsmonumentene kun ville gi oss 17 minutter ekstra kjøretid, så vi tok av fra motorveien og stilte inn GPSen. Etter noe småkjøring på mindre veier og litt knoting (det var GPSen som knotet, ikke oss – jeg sverger!) trillet vi bilen inn på parkeringsplassen ved monumentene som ligger i Oosterbeek i provinsen Gelderland, like utenfor Arnhem.

Selvsagt var målet å få sett og tatt bilder av det monumentet hvor Beatles ble avbildet underveis til deres første engasjement i Hamburg i august 1960. Det berømte bildet skal ha vært tatt den 16. og viser manager Allan Williams, hans kone Beryl, forretningspartneren «Lord Woodbine» (egentlig

Harold Phillips), Stuart Sutcliffe, Paul McCartney, George Harrison og Pete Best. Bildet ble tatt av I sommer var fruen og jegChang, Beryl Williams’ bror Barry på også campingferie gjennom som var med på turen. John Europa.

Mens vi var på ikke Lennon ville ifølge historien vei mellom Rotterdam ogikke, forlate bilen. Hvorfor vites Bremen passerte skilkanskje han øvde påvimunnspilter til Arnhem.

Etter å ha let han nettopp hadde rappet sjekket kartet på mobilen med seg fra en musikkforretning fant vi ut at en avstikker inne i Arnhem by?

Hvorfor endte for å se krigsmonumentene Beatles opp her ved dette krigsmkun ville giHistorien oss 17 minutonumentet? sier at de ter ekstra kjøretid, så vi kjørte feil. tok av fra motorveien og Den første somnoe brast stilte inn illusjonen GPSen. Etter dasmåkjøring vi ankom monumentplassen på mindre var at bildet slett ikke kunne ha vært tatt fra bilen, da parkeringsplassene var en spasertur unna. Så Barry må ha vært med ut av bilen og ha vandret bort til monumentet sammen med resten av gjengen. Det viste seg at minnesmerket er omkranset av graver markert med hvite kors på rekke og rad. Monumentet var nå dekorert med blomsterkranser ved

foten av steinen. Kirkegården ble etablert i 1945 og her er det 1759 graver fra andre verdenskrig. De fleste mennene som er gravlagt på denne kirkegården var allierte soldater som ble drept i slaget om Arnhem, da de allierte styrkene forsøkte å krysse Rhinen i 1944, samt de som deltok i frigjøringen av byen året etter. Forstatt i våre dager oppdages det i omegnen lik av menn som ble drept den gangen, og disse blir gravlagt sammen med sine soldatkamerater – kirkegården vokser. De fleste allierte soldatene som er gravlagt her, kom fra Storbritannia – kun seks av de gravlagte skal ha vært nederlendere.

Stilt overfor disse dystre fakta og synet av rekke etter rekke med hvite kors blir man litt ille til mote der man står, og man føler kanskje at ens eget besøk her – ansporet av et bilde av en popgruppe – forekommer litt smått og ubetydelig i historisk sammenheng.

JOHN LENNONS ROLLS ROYCE av Roger Stormo

I sommer ble det lansert en ny versjon av Rolls Royce-modellen «Phantom». Som et ledd i markedsføringskampanjen fikk bilprodusenten hentet over til Storbritannia kanskje den mest berømte Rolls Royce Phantom, nemlig den John Lennon fikk malt i gult med blomstermotiver.

Sommeren 1967 var denne kvintessensen av den psykedeliske hippieæraen.

Lennons bil står vanligvis bortgjemt på et museum i British Columbia i Canada, så den hadde godt av å få luftet seg, kan vi tenke oss. I forbindelse med dette skrev Jon Winding-Sørensen en artikkel om kjøretøyet, eller skal vi si leketøyet til Lennon i bladet Bil, en artikkel som også ble gjengitt i VG. I 1985 ble Lennons bil auksjonert bort for 2.299.000 dollar til Royal Museum of British Columbia. Da Lennon eide Rollsen hadde den registreringsnummer FJB 111C, men skiltene er erstattet med hvite skilter hvor det står «Royal BC Museum».

Museumet «Ripley’s Believe it or not» fikk laget en ganske nøyaktig kopi av bilen etter at originalen bosatte seg i Canada, den har registreringsnummer DBV 341B. Denne var bl.a. tilstede ved fotgjengerovergangen i Abbey Road da 40-årsmarkeringen for coverfotoet fant sted.

Denne skiller seg også fra originalen ved at det er malt «Lennon» rett over registreringsnummeret bak på bilen.

Firmaet som i sin tid lakkerte bilen etter Lennons ønsker, J.D.Fallon, gjorde i 2014/15 ferdig lakkeringsjobben på en replika av bilen, som nå blir leid ut til spesielle anledninger i London og omegn.

Denne har registreringsnummer FKJ 349C. Den største forskjellen på denne er at interiøret er rødt, siden de syntes at rødt var en mer riktig 60-tallsfarge!

Den ekte Lennonbilens interiør er sort.

I ettertid kan Norwegian Wood avsløre at det faktisk står en Rolls Royce på Kongsberg som også er lakkert i samme stil som Lennons!

Bilen tilhører forretningsmannen Bjørn Thomas Høen, og er en del av hans eksklusive bilsamling.

Du kan muligens ha sett et glimt av den i «Norge Rundt» på NRK i 2011, da Høen viste frem noe av det han samler på.

BEATLELICK

Dagens Beatlelick er hentet fra John Lennonlåten «I feel fine». En låt som begynner med feedback fra bassen til Paul og regnes av mange som den første feedbacken på en rockeplate. Mange hevder at introen feedback skjedde ved et uhell, andre igjen hevder at John Lennon hadde eksperimentert med dette i en tid. Faktum er at den er tilstede på alle ni versjonene.

En feedback betyr egentlig at gitarlyden fra høyttaleren blir forsterket av pickupene på gitaren, som jo er en mikrofon, dette skaper en sirkel av lyd, en loop, og kan vare så lenge strengene på gitaren vibrerer, eller volumet er skrudd opp.

Mange gitarister bruker dette i selve spillingen, enkelte steder på scenen oppnår man det lettere, Gary Moore brukte å lete etter dette punktet på scenen, og satt et kryss i gulvet for å kunne komme tilbake til det under en solo der feedback var påkrevet.

Sangen «I feel fine» ble jo også anklaget for å være et lite tyveri av Bobby Parkers «Watch your step», personlig synes jeg den ligner litt, men ikke en regelrett rip off?

Selve riffet er et samspill mellom John og George. For meg ser og høres det ut som om John spiller riffet i samspill med den underliggende akkorden, dvs. at han ikke spiller det som en enkelttone linje, derfor høres det litt mer komplisert ut enn det er.

De underliggende akkordene er D-C-G og jeg har gjengitt det første, det repeteres ved skifte av akkord. Å spille temaet over G-durakkorden krever sin person, kraftig spenn, men det ser ut til at John Lennon klarer det greit på de videoene som er tilgjengelig.

Jeg gjetter litt på at han spiller det originalt på Ricenbackeren sin, det er en ¾ dels gitar, altså litt smalere mellom båndene, men det hevdes at det er spilt på hans J-160E akustisk med innebygget mikrofon i neckposisjon. Den er jo også litt lettere å få feedback med den.

Telemarksavisa kunne i sommer melde at Paul Mccartney var observert i fylket. Under overskriften «Paul McCartney i Telemark» rapporterte journalist Ove Mellingen de 3. august at Sir Paul hadde blitt observert i Telemark i månedsskiftet juni/juli og sågar skrevet seg inn på Bryggeparken hotell i Skien, under eget navn. Han legger til resepsjonisten var litt uheldig og skrev navnet feil, noe som gjør det hele litt mer suspekt med en gang.

Ifølge journalisten har det kommet inn tips fra firefem-seks ulike personer som hevder at McCartney reiste videre oppover i fylket med båten «Victoria» på Telemarkskanalen. Noe bildebevis til støtte for historien har uteblitt. Dette burde jo ha strømmet inn, all den stund folk går rundt med mobilkamera på seg hele tiden, så jeg er redd vi her i NW må avfeie det hele som «fake news».

Pauls One on One turné fortsetter, og tar ham med «Downunder» etter hvert. Her er spilleplanen fremover:

2017

11. september: Prudential Center, Newark, New Jersey, USA 12. september: Prudential Center, Newark, New Jersey, USA 15. september: Madison Square Garden, New York, USA 17. september: Madison Square Garden, New York, USA 19. september: Barclays Center, Brooklyn, New York, USA

21. september: Barclays Center, Brooklyn, New York, USA 23. september: Carrier Dome, Syracuse, New York, USA 26. september: Coliseum, Uniondale, New York, USA

27. september: Coliseum, Uniondale,

New York, USA

1. oktober: Little Caesars Arena, Detroit,

Michigan, USA

2. oktober: Little Caesars Arena, Detroit,

Michigan, USA

13. oktober: Estádio Beira-Rio, Porto Alegre, Brasil

15. oktober: Allianz Parque, São Paulo, Brasil

17. oktober: Mineirão Stadium, Belo Horizonte, Brasil

20. oktober: Itaipava Arena Fonte Nova,

Salvador, Brasil

24. oktober: Atanasio Girardot Stadium, Colombia

28. oktober: Estadio Azteca, Mexico City, Mexico

2. desember: nib Stadium, Perth, Australia

5. desember: AAMI Park, Melbourne, Australia

6. desember: AAMI Park, Melbourne, Australia

9. desember: Suncorp Stadium, Brisbane, Australia

11. desember: Qudos Bank Arena, Sydney, Australia

12. desember: Qudos Bank Arena, Sydney,

Australia

Av Roger Stormo

THE BEATLES TOK SVENNESTYKKET

I HAMBURG av Ketil Stokkan

Jeg var egentlig ikke noe stor, ihuga Beatles fan,- ikke før jeg begynte å undervise musikkhistorie i ungdomsskolen på begynnelsen av 2000 tallet.

Da forstod jeg mer fenomenet, ungdomsopprøret, idoldyrkinga og hvordan Beatles var katalysatoren i et paradigmeskifte innenfor moteog plateindustrien. Men, som musiker og komponist, var jeg var allikevel mest interessert i hvordan duoen Lennon/McCarney allerede tidlig i karrieren beveget seg mellom banale akkorder- og melodistrofer (I saw her standing there, 1963) og komplekse akkorder- og strofer (Michelle, 1965).

Dette var noe helt annet enn amerikanske Chuck Berry, Gene Vincent og alle Motown artistene produserte på 60- tallet. Ikke misforstå, jeg har vært en stor Motown fan helt siden jeg fattet interesse for popmusikk,- men her beveget altså Beatles seg mot stadig mer intrikate harmoniseringer i sine låter. Beatles spilte opprinnelig en enkel form for folkemusikk kalt ”skiffle”, så hvor lærte de å spille musikk med vanskelig besifring og utfordrende vokalharmonier?

Vel, jeg startet å lete i fortiden, før 1963,- og endte opp i Hamburg, der hvor Beatles hadde sine første spillejobber utenfor hjemmekjære Liverpool (The Cavern). Og hva var det gutta måtte spille for å få jobb i Tyskland? Jo, de måtte innom et stort reportoire dansemusikklåter, noe som inkluderte flere kjente standardlåter som var populære i de tyske klubbene rundt 1960. Og da måtte de kunne- og kunne spille flere akkorder enn C-F-G og Am. De ble også kjent med kunststudentene Astrid Kirchherr, Klaus Voormann, Jurgen Vollmer og komponisten- og plateprodusenten Bert Kaempfert, som på hver sin måte ledet gutta inn i en intellektuell verden.

Påvirkning fra et frodig europeisk musikkbibliotek var ikke til å unngå. John Lennon uttalte senere i karrieren: «Jeg er kanskje født i Liverpool, men jeg vokste opp i Hamburg».

Da Beatles endelig returnerte til Liverpool, ble de fort del av Mersey Beat bølgen som var populær i- og rundt Liverpool.

Trestemte vokalharmonier definerte Mersey Beat, og her var det ingen av de andre orkestrene som hadde utviklet trestemt vokal med så tett harmonisering som Beatles, for eksempel på ”This boy” (1964). Og så er det fristende å gjengi akkordene i ”Yesterday” (1965), som viser at George Harrison hadde plukket opp verdifull lærdom om akkordprogresjoner som ikke tilhørte tradisjonell Rock & Roll midt på -60 tallet.

Etter hvert ble vokalarrangementene til Beach Boy, spesielt plata ”Pet Sounds” (1966), viktig for hvordan Lennon/McCartney jobbet videre med korstemmer.

Men da ble låtene så intrikate at det ikke var mulig å gjenskape disse på konserter. Ei heller kunne lydanleggene levere nok kraft og oppløsning til de store utendørskonsertene Beatles måtte spille.

Også George Harrison anså perioden som Beatles` svennestykke, spesielt når det gjaldt å kapre publikum Og da albumet ”St. Peppers Lonely Hearts Club Band i et miljø med stor konkurranse. ” kom i 1967, var det i hvert fall ikke mulig å yte sanFørste spillejobben var på The Casbah Coffee Club i gene rettferdighet fra en scene. Låtene- og lyden tok Liverpool. Beatles gjorde i alt tre turer til Tyskland- og pop og rock over terskelen fra å være lett underHamburg, med mye utskiftinger og krangling, før de holdning til å bli samtidskunst. vendte tilbake til Liverpool sammen med Brian Epstein, manageren som kom til å bety mye for Men alt startet altså i de årene Beatles tok sitt svenBeatles de første årene av karrieren. nestykke i Hamburg.

Henry Boltinoff var tegneren bak en tegneserie som het «Casey The Cop» på originalspråket, og her i Norge hadde den forskjellige navn, deriblant «Konstabel Casey» og «Lasse Polis». Seriene var veldig ofte halvsider, og de ble benyttet som fyllstoff i bladene til DC Comics, som bl.a. sto bak blader med superhelter som Lynvingen (Batman) og Supermann

I ett av de første bladene som kom ut i serien «Supermann» i Norge er det en halvside med Konstabel Casey som er en liten kuriositet for oss Beatlesidioter.

Halvsiden sto på trykk i Nr 2 – 1966 (Nummeret før var det første norske Supermannbladet, om man ser bort fra da han het «Stålmannen» i perioden 195254). Serien er såpass dårlig oversatt at sluttpoenget blir røpet allerede i første bilde.

En mann henvender seg til Konstabel Casey, som sitter i politibilen sin. «“Officer, that man just stole the car!» blir oversatt til «Konstabel, den mannen stjal bilen min». Dermed blir det ingen overraskelse i siste bilde, der mannen forklarer at det er hans bil. Men det er nettopp det siste bildet som er av interesse for oss idet vi «The Watusi». Dette altså godt over oppdager at bilen er to år før albumet ble lagd. Og enda dekorert med tittelen på det hvite dobbeltalbumet, tidligere, for serien sto opprinnelig på trykk i et amerikansk Supernemlig «The Beatles» og inneholder et par sitater fra man-blad fra mai 1965. Halvs«Revolution #9» fra dette iden gikk dessuten i reprise i albumet, nemlig «Twist» og Lynvingen 5 – 1978.

Av Roger Stormo

SISTE LITEN

I

Som med Norge så var Beatles aldri i Finland, men nå kommer boka om Beatlesfenomenet sett med finske øyne! "Yeah! Yeah! Tässä tulemme!" betyr "Yeah!

Yeah! Her kommer vi!" og var også den finske tittelen på "A Hard Day's Night"-filmen. Boken er skrevet av Mikko Vienonen og Juha Niemi etter grundig research. Den måler 24,6 x 22,4 cm, er på 304 sider, illustrert i farger og har ISBN 978-951-851-709-5. < Utgivelsesdato 25. september.

David Bedford har en ny bok på trappene, denne handler om alle trommeslagerne som var innom og spilte i eller med Beatles!

Foreløpig er boken i ferd med å finne finansiering via crowdfunding. < Plakat i Times Square for våpenkontroll, NYC 2000. Foto: Robert Young ©Yoko Ono.

< Fra 13. oktober 2017 til 14. januar 2018 er det kunstutstilling med fem tiår av Yoko Onos arbeider i Københavns kunsthall Charlottenborg.

Fender lanserer en ny George Harrison Rosewood Telecaster basert på prototypen George spilte på taket i «Let It Be»-filmen.

Slik ser den offisielle Beatleskalenderen for 2018 ut!

RINGO STARR

Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band “Give More Anniversary DeluxeLove” Edition - nytt album ute nå!

- tilgjengelig på dobbel LP og CD nå!