Page 1

* Nr. 143 - Julen 2015 *

Den norske Beatlesklubben etablert 1980

ANMELDELSE AV

BEATLES 1

OPPGJØR MED YOKO ONO BEATLES VS STONES FRA RIO TIL ABBEY ROAD LAURA MØTER BEATLES RINGO - AUKSJON JULEKAMPANJEN 1969 1966-NYE UTGAVER

BLA DEG

GJENNOM

VERDENS BESTE BEATLESBLAD


2

Presidenten har ordet

REDAKSJONELT PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org REDAKTØR: Dag Inge Fjeld redaksjonen@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org

ADRESSER NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/ beatlesklubben@beatlesklubben FYSISK ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk LAYOUT: Erik I. Blindheim Pil Media AS TAKK TIL: Oddvar Ruud • Steinar Waage Trond Blindheim • Paul Dean Are Stegane • Berit Faaberg Peter Hodgson • Dave Lee Jon Vidar Bergan Marius H Johannessen Joakim Krane Bech Søren Mathisen Claus Munk Christensen

Året 2015 nærmer seg slutten, og et herlig Beatles-år er snart historie. Ringo gav oss albumet ”Postcards from Paradise”, og Paul har relansert både Tug Of War og Pipes Of Peace i vakre forseggjorte deluxe bokser.

Å

rets julegave kom i handelen i starten av november da The Beatles 1+ ble utgitt. En utvidet versjon av Beatles 1, med alle 50 musikkvideoene og promofilmene som The Beatles laget. Både lyd og bilder er ”pusset” på, med en utrolig kvaliteten som resultat. Et ”must” for alle fans og verdt hver krone! Tidenes konsertopplevelse ble nok for mange Paul McCartneys nesten tre timer lange show i Telenor Arena i juli.

73-åringen leverte ”varene”, og alle tilstedeværende fikk e kveld for minneboka. Nå står vi igjen på terskelen til et nytt spennende Beatles-år. I 2016 vil det være 50 år siden The Beatles gav ut sitt fantastiske og grensesprengende album «Revolver».

Jeg regner med at det vil bli behørig markert både her hjemme og i utlandet. Kanskje vil året også endelig gi oss en relansering av filmen «Let It Be», med masse bonusmateriale? Det er lov å håpe! Alle eventuelle arrangementer og hendelser kan du holde deg oppdatert på ved å lese vår nettside og på facebook. og alle tilstedeværende fikk en kveld for minneboka. Grunnet dyrere portokostnader vedtok årsmøtet å øke kontingenten til 400 kroner for medlemmer bosatt i utlandet. Følgende betalingsmåte må benyttes fra utlandet: Aurskog-sparebank.no. IBAN-kontonummer NO4212712135628. BIC-kode AUSNNO21XX. Det påpekes at utenlandske medlemmer selv må svare for eventuelle gebyrer både fra egen bank og vår bank, slik at klubben får 400 kroner inn på kontoen.


3

Innhold Norwegian Wood nr 143

Julen 2015

MEDLEMSKONTINGENTEN I 2016 vil klubben fortsette å gi ut ”verdens beste” Beatlesblad. Ikke glem at medlemskontingenten må være betalt innen 31. januar 2016 for at du skal få tilsendt årets første utgave av bladet! Medlemskontingenten for 2016 er uforandret, og 300 kroner betales til vår konto 1271.21.35628 (Aurskog Sparebank). OBS! Husk å merke innbetalingen med navn og adresse, så vi kan være sikre på at du blir registrert!

Nytt av året er at utenlandske medlemmer kan velge å få tilsendt bladet som pdf-fil, da uten å betale den forhøyede kontingenten. Så er du bosatt i utlandet og kun har behov for pdf-fil av bladet holder det å betale ordinær medlemsavgift kr 300. Da er vi avhengig av at vi har din epostadresse for utsendelse, så send en epost til info@norwegianwood.org og opplys om denne.

Årsmøte 2016 Klubbens årsmøte i 2016 avholdes onsdag 9. mars kl. 18:00. Sted: Høyskolen Campus Kristiania, Kirkegata 24, Oslo.

Endelig innkalling med fullstendig saksliste og andre nødvendige saksdokumenter med forslag blir kunngjort via klubbens nettsted, facebookside og på twitter innen utgangen av februar måned. Forslag og saker som medlemmene ønsker behandlet på årsmøtet må være sendt styret senest 2 uker før årsmøtet.

Da gjenstår det bare å ønske alle en god jul og et riktig godt nytt år! Toralf Høyer-Hansen President

1: Forside fra innspillingen av musikkvideoen til «We Can Work It Out» Foto: Robert Whitaker 2: Presidenten har ordet av Toralf Høyer-Hansen 3: Innholdsfortegnelse 4: Sjefredaktøren har ordet av Roger Stormo 5: Takk for meg av Erik Blindheim 6: Fra Rio til Abbey Road av Roger Stormo 7: Anekdoter om Brian Epstein av Oddvar Ruud 8: Yoko Ono: Heksen... av Trond Blindheim 12: Flashing The Beatle name av Oddvar Ruud 13: Ringo: Nytt hyllestkonsertalbum av Roger Stormo 14: Ny utgivelse fra Beatles på CD, vinyl og video: «Beatles 1» og «Beatles 1+» av Roger Stormo 25: Laura møter Beatles av Roger Stormo 28: Eirik Wangberg har skrevet bok av Roger Stormo 30: Til minne om Andy White av Roger Stormo 31: Epstein:Teater Skuespill av Oddvar Ruud 32: Indra Club – biten som manglet av Roger Stormo 33: Would you let your daughter marry a Rolling Stone? av Are Stegane 41: Videoopptak av John Lennon i studio, 1980 av Roger Stormo 42: Hollywood Vampires av Joachim Krane Bech 44: Tug of War av Jon Vidar Bergan 45: Pipes of Peace av Jon Vidar Bergan 46: Baby’s in Black – vinylspalten av Eirik Søreide 56: Referat fra årsmøtet av Bjørn Bjerkeskaug 57: Dansk minnekonsert for John Lennon av Søren Mathisen 60: Reisebrev fra Beatlesfestivalen av Are Stegane 65: Epstein:Punktlighet av Oddvar Ruud 66: Z og hørt: Voyage of the Fritz av Roger Stormo 67: Julekampanjen 1969 av Roger Stormo 68: Pauls Höfnerbasser og 66-settlista av Roger Stormo 72: Hollywoodvampyrene av Joakim Krane Bech 75: Epstein:Gøye dealer av Oddvar Ruud 76: Oppgjør med Yoko Ono av Roger Stormo 78: Kommentar av Marius Johannessen 79: Lesley-Ann Jones’ roman: Imagine av Roger Stormo 80: Norske Beatlesbilder! av Roger Stormo 83: Ringo etterlyser flere bilder av Roger Stormo 86: Beatles vs Stones sett fra målgruppens perspektiv av Dag Inge Fjeld 91: Bergen Beat Club av Arne Simonsen 92: Da Beatles kom til Bergen av Berit Faaberg 91: Epstein: Slutten av Oddvar Ruud 94: Beryl Bryden møter Beatles i Barcelona av Roger Stormo 96: Baksiden – Paul Deans bilde av den nye Beatlesstatuen i Liverpool


n e r ø t k a Sjefred et har ord

Nå er det desember og da går uvilkårlig tankene til den skjebnesvangre dagen i 1980 da John Lennons liv så brutalt ble tatt. Da John & Yoko hadde blitt intervjuet av Dave Sholin og hans medarbeidere i Dakotabygningen for radiostasjonen RKO den 8. desember 1980 haiket de med Sholins limousin til platestudioet der de skulle jobbe med å mikse «Walking On Thin Ice». Etter å ha signert sin kommende morders eksemplar av «Double Fantasy» (som morderen nettopp hadde fått av Sholins medarbeider Bert Keane), satte John og Yoko seg inn i bilen. Underveis snakket John litt om Paul (McCartney). Dette ble verken tatt opp eller filmet, det var bare en del av konversasjonen i bilen, og Sholin snakket først om dette mange år senere. Han sa at John hadde fortalt at krangelen mellom ham og Paul hadde blitt blåst opp over alle proporsjoner i media, og at den egentlig ikke var så ille. At de var brødre, og brødre krangler av og til. Men at de holdt av hverandre. Så helt til slutt var alt som det

skulle mellom de to. Men hva med forholdet mellom de to som satt på i limousinen? Et par dager før intervjuet med Sholin ble John og Yoko intervjuet av BBCs Andy Peebles. Etter dette holdt Yoko og Peebles kontakten, og sistnevnte har nå tatt bladet fra munnen og uttalt seg om hva han tror om forholdet mellom John og Yoko og hva han føler om Yoko nå. Han er skuffet og sint. Mer om dette inne i bladet. John Lennons gjenoppdagede «Jumbo Gibson» gitar som vi skrev om i forrige nummer har gått under hammeren på auksjon og oppnådd den høyeste prisen som er betalt for et instrument i rockegenren, over 20 millioner norske kroner. Kanskje blir ikke rekorden stående så lenge, for i skrivende stund er ennå ikke Ringo Starrs auksjon avholdt, der han selger unna klenodier fra egen samling, deriblant flere Beatles trommesett. Paul og Ringo har forøvrig hver for seg avholdt sine oktoberturneer med stadig gode anmeldelser hvor enn de har vært, noe vi selvsagt er glade for. God jul og godt nyttår ønskes dem og deres familier. I Liverpool ble det avduket en statue av Beatles på havna fredag 4. desember. På vegne av Beatlesfans verden over har Cavern Club finansiert og bestilt statuen, som er utført i bronse av kunstneren Andrew Edwards. Vi gratulerer

med et flott pool!

innesmerke i Liver-

Bergen Beat Club (også kjent under akronymet BBC) har meldt seg kollektivt inn i Norwegian Wood – den norske Beatlesklubben, og deres medlemmer får nå medlemsbladet vårt som pdf-fil. Vi holder dørene åpne for flere slike kollektive innmeldinger, så er du medlem av en lokal klubb med musikk som fokus så er du velkommen til å ta kontakt med oss på vegne av din klubb! Medlemsbetingelser forhandles frem på en klubb-for-klubb basis. Med dette nummeret takker Erik Blindheim for seg som layout-medarbeider for bladet, så da vil vi gjerne takke ham for hans innsats og for å ha løftet bladets ansikt betraktelig. I fremtiden vil layouten bli overtatt av elever fra Markedshøyskolen, som vil ha oppdraget som en del av deres utdannelse. Like før deadline fikk vi beskjed om at det blir Beatlescruise 16. mars fra Oslo til Kiel, med Det Betales og gjesteartister. Følg med på www.beatlescruise.no. Da vil vi tradisjonen tro ønske våre lesere en riktig god jul og et godt nytt Beatlesår!

Roger Stormo Sjefredaktør

ÅRET SOM GI K 4


Tarkmk eg fo

Det gøye med å lage Norwegian med endel andre venner vår egen Wood er for meg å jobbe litt som Beatles Klubb. En gang i året reAD igjen. iser vi i Beatles fotspor eller til et Dag Inge Fjeld som er redak- sted som kan gi oss en Beatles optør i Norwegian Wood foreleser plevelse. I 2016 går turen til Royfor studentene på Norsk Kreativ al Albert Hall der vi skal se The Høyskole. Det samme gjør til tid- Sessions at Abbey Road. Også er Are Stegane og min bror Trond vår kjære sjefsredaktør Roger, Blindheim. ryggraden i bladet vårt, skal være De er alle ivrige skribenter her med på denne seansen. Vi komi Norwegian Wood. Bladet er mer tilbake med referat i sommerderfor overlatt til de beste lærenummeret til neste år. Kanskje det også blir en Liverkrefter og til morgendagens pooltur med Bergen Beat Club. Jeg har vært medlem av Norwe- grafisk designere. Da inviterer vi med medlemmene Dag Inge, Trond, Are, Knut Molgian Wood noen år og det siste året har jeg fått lage bladet du nå vik som eier trykkeriet som pro- i Norwegian Wood holder i hånden. For meg har dette duserer NW og jeg, har sammen Erik I Blindheim vært litt av en utfordring. For det første er jeg ikke særlig bevandret i programmet bladet lages i. For det andre er det nesten 40 år siden jeg arbeidet som Art Director i reklamebransjen. Derfor har det tatt meg mellom 80 og 100 timer pr nummer og lage det. En øvet AD med kompetanse på Mac ville greid det på 20 timer tipper jeg. Den gangen jeg jobbet som AD var ikke Macene oppfunnet. Er derfor veldig glad for at Kreativ Høyskole nå skal overta utformingen. Her er både lærekrefter og studenter levende Fra Beatlesrommet på hjemmekontoret opptatt av god design.

I KK 5


Hun har jobbet med boksen i flere år, og den er gjennomillustrert med hennes og andre fans’ amatørfotografier av Beatles. Hun jobber også med å få til en engelskspråklig utgivelse tidlig neste år. Boken er på 300 sider, med 210 upubliserte fotos av Beatles, de fleste bildene er av hennes favoritt John, deretter kommer det bilder av Paul, og så George og Ringo. Innbundet, 23x23cm, matt bestrøket papir, fotos og/eller illustrasjoner finner du på de fleste av sidene. Mark Lewisohn har skrevet et forord til boken.

FRA RIO TIL ABBEY ROAD

Lizzie Bravos bok om Beatles «Do Rio A Abbey Road» ble omsider utgitt i slutten av november på portugisisk.

Lizzie og Paul

Lizzie med sin favoritt-Beatle, John Lennon Pau og Lizzie som snakker med John som sitter inne i bilen Lizzie i Studio 2 Abbey Road

Dette er en viktig bok, ettersom den inneholder uformelle bilder av Beatles, og en historie fortalt av en som elsket dem - og fortsatt gjør det. Lizzie er også en biperson i selve Beatleshistorien. Du husker kanskje at Lizzie var en av jentene som synger i bakgrunnen på den opprinnelige versjonene av sangen «Across The Universe», den som starter med naturlyder. Da hun var tenåring pleide Lizzie å stå utenfor Abbey Road studios hver dag i håp om at en eller flere Beatler skulle dukke opp. Lizzie var ei middelklassejente fra Rio de Janeiro som i 15-års bursdagsgave fikk Londontur i presang av sine foreldre. Hennes mål med turen var å treffe Beatles, noe hun greide. Da ferien var over ville hun ikke reise hjem igjen, og ble værende i London. Foreldrene nektet å finansiere ytterligere opphold, så hun fikk seg en jobb som au-pair for å ha noe å leve av - den eneste jobben hun kunne ha som 15-åring. Når hun ikke var på jobb hang hun altså utenfor de berømte studioene i Abbey Road.>

6


ogeor av R Storm

< Den 8. februar 1968 var hun som vanlig på plass der sammen med en flokk av jenter som var der av samme grunn, da Paul kom ut av døren og lurte på om noen av jentene kunne holde en høy tone. Lizzie rakk hånden opp, ettersom hun hadde sunget sopran i skolekoret i Rio de Janeiro. Sammen med ei anna jente, Gayleen Pease ble hun eskortert inn i studio 2, hvor Beatles var travelt opptatt med å spille inn «Across The Universe». Paul og John begynte å gi jentene instrukser om den biten de hadde

THE NEMPORERs

Anekdoter

behov for bakgrunnsvokal på. Lizzie delte mikrofon med Paul og John. Ifølge Lizzie varte denne innspillingsøkten “omtrent to timer”. Deretter returnerte Lizzie til gårdsplassen utenfor studioene mens Gayleen dro hjem.

mesteparten av gangene var de ikke engang der sammen. Det var på tide å komme seg videre.” Den eneste nær-Beatles opplevelse hun har hatt i ettertid var da hun var på en pressekonferanse med Paul McCartney foran hans konsert i Rio i 1990. Da Paul var på Lizzies vei gjennom eventyr i lokalet stoppet London tok han opp foran slutt i okLizzie. tober 1969. «Hvordan kan Hun hadde det ha seg at jeg hjemlenghar på følelsen sel, men at vi har truffet hun hadde hverandre før?» også merundret Paul på. ket at kam«Vi delte en eratskapet gang mikrofon Platen «No One’s Gonna Change Our World» inneholdt mellom for mange år versjonen av «Across The Universe» hvor Lizzie Bravo er med Beatles siden», svarte og synger. Nå for tiden er versjonen best tilgjengelig på «Past som hun Lizzie. Lizzie Masters» Volum 2 hadde har alltid vært sett under innspillingen av «Across en prominent figur blant Beatlesfans The Universe» syntes å ha tatt slutt. i Brasil, og nå også på internett, hun “Beatles kom ikke lenger til studihar forblitt en Beatlesfan. oene hver dag og

Det er vel ikke mange som kan forestille seg The Beatles uten Brian Epstein. Eller The Nemporer som han ble kalt i Nemssystemet. Denne homoseksuelle jøden som både likte røff sex og hadde manerer på høyde med dronningen av England. Han som var lidenskapelig fanatisk og sykelig opptatt av The Beatles, en arbeidsnarkoman som i de fem årene han var manager entret en nedadgående dopspiral, akkompagnert av dop, piller og alkohol som til slutt tok livet hans den 27. august 1967, nesten på dagen et år etter at Beatles sluttet å turnere.

7

r a v ddud O av Ru

Brian Epstein hadde nådens talegaver, hans snakket de fleste rundt, tilogmed John’s Aunt Mimi, ja selve rabulisten John Lennon himself gikk med på å ikle seg 40£ skreddersydde angoraulldress. Det kommer mange tanker om denne merkelige mannen når man står utenfor hans gamle leilighet i Chapel Street og forestiller seg hvilket liv det må ha vært her rundt 66-67?


YOKO ONO HEKSEN SOM REDDET BEATLES FRA

STAGNASJON, KOLLAPS OG UNDERGANG

8


”Faen ta henne!” ”Helvetes kjæring!” ”Yoko satte fyr på Edens have!” ”Yoko forgiftet prinsen!” ”Yoko plasserte rumpen sin over det mest elskelige bandet i verdenshistorien, og lot det stå til!” ”I Still Hate Her!” ”Helt siden jeg så den sorthårete japanske heksen i hvite gummisko i filmen ”Let It Be”, har jeg hatet henne!” ”Yoko stjal John fra oss!” ”Yoko raserte ungdomstiden min!” ”Det skulle ikke forundre meg om det var Yokos foreldre som bombet Pearl Harbor!” ”Yoko sprøytet heroin inn i blodårene til John!”

av Trond Blindheim

18. februar 2016 blir Yoko Ono 83 år, en kjensgjerning som hadde vært komplett ubegripelig om det ikke var for at ekte hekser lever evig. Hun overlever nok både Paul og Ringo Det er med andre ord femti år siden Yoko Ono forførte den 26-årige John Lennon, og hun forførte ham omtrent slik heksen forførte snøhvit i eventyret. Hun ga John klippekort til det avantgardistiske kunstmiljøet i New York, et miljø han var svært besnæret av og selv ville tilhøre. Dessuten overbeviste hun John om at han ville finne mer kreativ inspirasjon i henne enn i Paul, George og Ringo. Det var slik det skjedde, var det ikke? For det kan umulig være slik at Beatles var begynt å kjede hverandre. Eller? La oss se litt nærmere på det: Yokos mange feider med Paul om forvaltningen av Lennon-McCartney-skatten, og krangling før utgivelsene av senere Lennon/McCartney-verker, har siden Johns ble drept utvilsomt forsterket hekseimaget hennes fra 1970-tallet. I hvert fall har Yoko endt opp som selve prygelknaben for alle spekulasjonene som har oppstått om oppløsningen av The Beatles. Slik sett har hun endt opp som en av verdenshistoriens sterkeste bitch-merkevarer. Hun fikk skylden for alt som gikk galt: Fiendskapet mellom John og Paul. Alle rettsakene. Johns mange ubegripelige musikalske krumspring og eksperimenter på 70-tallet, og ikke minst hans narkotikamisbruk.

9

Alt var Yokos feil, til tross for at hun viet år av sitt liv på å tøyle Johns selvdestruktive sjeleliv. Det burde hun fått ros for, men fikk det aldri. I stedet fikk hetsen mot henne en rasistisk vinkling: Hun representerte det beseirete Japan som støttet Hitler.

Da Paul McCartney i april 1970 meddelte at han ikke orket å stå modell til et gruppebildet med The Beatles som inkluderte Yoko Ono, var det definitivt slutt på historiens største og mest betydningsfulle band. The Beatles er verdens beste band, men også verdens største myte. Som alle gode myter er myten om Beatles ikke helt sann. Den er for klaustrofobisk. Vi ser det i den galgenhumoristiske stemningen i Let It Be-filmen. Vi ser det under innspillingen av The White Album, en LP som i virkeligheten var tre eller fire LP’er, all den stund de fire Beatlesmedlemmene spilte inn sine egne sanger nærmest hver for seg. The Beatles var fragmentert, og sårbarheten i samholdet ble understreket ved at John Lennon brøt det offisielle husreglementet da han inviterte Yoko Ono med på innspillingene i Abbey Road og Yoko spradet rundt i studio som om hun var i sin egen stue. Allerede fra dag én i Abbey Road inviterte hun seg selv med på ideutvikling av sangen ”Revolution”. >


Det må ha vært irriterende for de andre å ha denne ”musikalske novise” hengende rundt seg mens de jobbet kreativt. Men John Lennon var glad for å ha henne der. Endelig hadde han fått en beundrende medspiller i en tid hvor Paul McCartney overtok styringen under innspillingene, en rolle John hadde hatt tidligere. På denne tiden (sommeren 1967) var Lennon rotløs, motløs og rastløs. Hans destruktive følelser ble forsterket da hans mentor (og platoniske elsker?), Beatles-manager Brain Epstein plutselig døde av en overdose. Rett før det tragiske bortfallet hadde Stg. Pepper med få unntak vært Paul McCartneys ”ego-tripp”, selv om John kanskje oppfattet seg selv som mer synkronisert med tidens trender enn Paul. Det må ha vært hardt for John. Beatles-nørder vet godt at det var Paul som var avantgarde, ikke John. Det var Paul som støttet Peter Asher med London-galleriet ”The Indica” hvor John møtte Yoko Ono for første gang i november 1966.

For John var møtet med Yoko en slags sinnets utlufting. Yoko ble hans mor, elskerinne, madonna og kompanjong.

”intellektuelle leder”, John, til å innse at berømmelse er et fengsel så lenge man lar publikum ha nøkkelen.

Fra dette øyeblikket ble også Beatles satt i et nytt relieff. Det samme ble hans ekteskap med Cynthia. Cynthia hadde, akkurat som Ringos kone, Maureen, og Georges fotomodellvakre, Patti, konsentrert seg om å være pen, fotogen og husmor mens guttene fikk holde på som de ville. Med Yoko var det annerledes, og det var helt nytt for John.

Tvert om var det Yoko som slapp Beatles ut av fengselet de hadde havnet i. Yoko ga Beatles et liv i frihet, og var slik sett med på å gjøre dem til et stadig nålevende fenomen.

Yoko hadde bein i nesen, og var så langt fra et engangsnummer som det gikk an å komme. Dessuten nektet hun å lage urte-te til Beatles-gutta når de jobbet i studio. Det fikk de gjøre selv. Yoko trakk John mer og mer inn i en radikal retning, en retning som var uforenelig med Pauls populistiske måte å forvalte sine talenter på. Det var ikke Yoko som var skyld i Beatles’ oppløsning. Yoko tok høyst møydommen på dem ved å få deres

Ved inngangen til 70-årene var Beatles-imperiet i økonomisk krise. De glade hippie-dagene i plateselskapet Apple meldte seg med store underskudd og ubetalte regninger. Paul ville ha sin advokat-svigerfar til å rydde opp. De tre andre ville ha den amerikanske revisoren og skurken Allen Klein til å rydde opp. Det ble Klein som ”ryddet opp”, men han gjorde seg også rik på Beatles bekostning, men da hadde John for lengst skrevet seg ut av Beatles med Yokos hjelp. Etter å ha eksponert seg i en serie ”bedins for peace”, utga John og Yoko musikk som fikk Beatles-fans til å klø seg i hodet. De mest inngrodde Beatlesfans skjønte ingenting, og det gjorde ikke Stones-fans heller. Og hvorfor bruke 2 000 pund på en hotellsuite i protest mot sulten i Biafra når man for samme pengebeløp kan brødfø en hel ”negerlandsby” (som man den gang sa, uten rasistiske baktanker).

Det fortelles at John Lennon var høy på syre da han ankom The Indica. Observatører påstår den dag i dag at Yoko annekterte ham ved første blikk. Yoko har aldri vært tilbakeholdende når det gjaldt selvpromotering. Hun er oppvokst i en aristokratisk familie, og er vant til å få den og det hun vil ha, som bl.a. komponisten John Cage.

John svarte at han og Yokos ”bed-ins for Peace” var en slags research for å forhindre et nytt Biafra (sic!).

Som Andy Warhol engang sa: ”Den lille japaner var alltid der det foregikk noe spennende”. Da John Lennon forlot Indica fikk han en lapp av Yoko Ono hvor det stod ”Ja, selvfølgelig”.

Men innimellom kom det sanger. Da John lanserte sitt soloalbum i 1970 kunne man høre hva Yoko Ono kunne bidra med. LP’en var et slags musikalsk primalskrik.

10


Enda en gang klødde Beatles-fans seg i hodet og lurte på hvordan de skulle tolke skriket. I 1975 gikk John Lennon frivillig i hi i parets leilighet i Dakota-bygningen. Der oppforstret han sin nyfødte sønn, Sean, kjempet mot narkotikaforbruket sitt og bakte surdeigsbrød mens Yoko Ono tok seg av businessen. Det viste seg fort at Yoko var en særdeles effektiv businissdame. Hun kjøpte gårdsbruk, investerte i meieridrift og nådde avisenes forsider da et av hennes avlsdyr satte ny salgsrekord på 265 000 dollar. Hun kjøpte også en rekke eiendommer med en forretningteft som var rene ritualmordet på den antimaterialiske holdningen hun og John hadde flørtet med like etter Beatles-tiden.

Den skrev Paul alene, helt uten insigelser fra John. I forbindelse med at den store Beatles-antologien skulle utgis, beklaget Paul seg over å måtte dele inntektene fra ”Yesterday” med Johns enke, Yoko Ono. ”På et tidspunkt tjente Yoko mer på ”Yesterday” enn jeg gjorde, sa Paul i et intervju. ”Jeg spurte henne om mitt navn ikke kunne stå før Johns på Antologien, men det avviste hun kontant.” Det var selvfølgelig riktig gjort av Yoko. Hvorfor skulle Yoko endre sin avdødes manns avtaler? Og hadde Paul behov for penger? Neppe, han skal være god for mer enn en ni milliarder i følge Sunday Times. >

Etter mordet på John har Yoko spilt rollen som den verdige enke, og hun bestyrer John Lennons bo, sanger og ettermæle med en stor nidkjærhet. Kanskje var Yoko den eneste som betraktet John som noe mer enn en 1/4 av Beatles? Var egentlig Yoko skjebnegudinnen som stjal John fra oss? De fleste Beatles-fans jeg har møtt mener det, og det hovedgrunnen til at hun stadig en levende del av myten om Beatles’ oppløsning. Yoko var slik sett som skapt for John. John og Paul er utvilsomt den mest suksessfulle duoen i rockehistorien, og det er lett å høre hvem av dem som har skrevet hovedparten av en sang. Når man hører ”Strawberry Fields Forever” eller ”Lucy in the Sky with Diamonds” er stilen helt klart Johns. Hører man ”Here, There and Everywhere” og ”Blackbird”, er stilen helt klart Pauls. John og Paul inngikk den beste forretningsavtale i rockehistorien da de ble enige om at begge skulle stå som forfattere til deres sanger, uansett hvem av dem som hadde skrevet dem. ”Yesterday” er den mest kjente Beatles-sangen.

11


< Paul er verdens største popmusiker og komponist. Det er millioner av mennesker enige om, og det ble han blant annet fordi han for femti år siden ikke bekymret seg for om det var ham selv eller John som fikk æren for sangene de skrev sammen og hver for seg. Beatles fungerte perfekt, fordi John og Paul helt fra starten besluttet å jobbe som et team, som om de var én person. Helheten er alltid større enn summen av delene, og The Beatles var en enestående bedrift for kunstnerisk virksomhet, business, politisk arbeid. Ja, nærmest som hva som helst.

han samarbeidet med sluttet brått og trist i 2001. Yoko ble heroisk berømt fordi hun profiterte på John Lennons berømthet. Hvis Yoko var årsaken til at Beatles ble oppløst, så har vi mye å takke henne for, blant annet alle innspillingene John, Paul, George og Ringo gjorde hver for seg etter oppløsningen. Ikke glem at John og Paul hadde arbeidet sammen helt siden 1957. De var lei av hverandre, og de gikk hver til sitt fortsatte med det de var gode på, å skape god musikk. The Beatles er populærmusikkens mest slitesterke merkevare. At de hver for seg klarte å fortsette i samme spor, er imponerende.

FIRE GANGER FIRE HURRA

FOR YOKO ONO

Diskografiene deres etter 1970 ruver. Takket være Yoko fikk vi Johns ”Imagine”, Pauls ”Ram”, Georges ”All Thing Must Pass” og Ringos ”Sentimental Journey”, og mye, mye mer.

Samarbeidet mellom John, SOM SLAPP THE BEATLES FRI Paul, George og Ringo sluttet brått og trist i 1970. Samarbeidet mellom Yoko og John sluttet brått og trist i 1980. Samarbeidet mellom Paul og Linda sluttet Fire ganger fire hurra for Yoko Ono som slapp brått og trist i 1998. Samarbeidet mellom George og alle The Beatles fri.

FL ASHING THE BEATLENAME Oddvdar av Ruu En gang Brian Epstein skulle til USA med et fly fra Heathrow. Etter en muligens fuktig natt forsov Mr Epstein seg og klarte ikke å stå opp i tide for å nå amerikaflyet. Alistair Taylor ringte noen bekjente på flyplassen og ba om at det lille flyet til Epstein kunne få lande på hoevdflyplassen for så å taxe bort til jumboen. «Flashing the Beatlename» som han sa, for så å be flyet om å vente, hvilket de gjorde. (Prøv den på Gardermoen neste gang du skal på flytur.) Vel innstallert i flyet og klar for takeoff kommer The Nemperor plutselig på at noen piller han trenger ligger i kofferten i bagasjerommet. Flyet taxer tilbake, stopper og pillene blir hentet.

En annen gang var han på ferie i Frankrike og hadde en leiebil som han fartet rundt i. Etter nok en muligens fuktig natt tok han taxi til flyplassen og dro hjem til London. Leiebilen sto igjen langs veien, glemt og gjemt.

Det gjorde den faktisk i mange måneder før leiebilfirmaet begynte å etterlyse den. Leien ble rimelig høyere enn tenkt.

12


RINGO STARR

&

av Roorgmeor St

THE LIFETIME OF PEACE LOVE TRIBUTE CONCERT For folk som vil ha komplett samling av Ringos plateutgivelser: Opptak fra hyllestkonserten for Ringo som ble avholdt i Los Angeles 20. januar 2014 ble utgitt på et nytt album 4. desember til inntekt for David Lynch Foundation. De ti sporene fra kveldens konsert er sanger fremført med et husorkester hvor Don Was, Peter Frampton, Kenny Aranoff, Steve Lukather og Benmont Tench medvirket. Artister som er med er bl.a. The Head and the Heart med sin versjon av «Octopus’s Garden», Brendan Benson med «Don’t Go Where the Road Don’t Go», Joe Walsh med «Back Off Boogaloo», Ben Harper med «Walk With You», Ben Folds med «Oh My My» og andre. Platen avsluttes med tre sanger som Ringo selv fremfører: «Photograph», «Boys» og «With a Little Help From My Friends». Som reklame for utgivelsen ble The Head and the Hearts’ «Octopus’s Garden» lastet opp til YouTube.

Sporliste:

1. Ark Life - Can’t Do It Wrong 2. The Head and the Heart - Octopus’s Garden 3. Brendan Benson - Don’t Go Where The Road Don’t Go 4. Bettye LaVette - It Don’t Come Easy 5. Ben Folds - Oh My My 6. Ben Harper - Walk With You 7. Joe Walsh - Back Off oogaloo 8. Ringo Starr - Photograph 9. Ringo Starr - Boys 10. Ringo Starr - With A Little Help From My Friends Plateselskap: Communion Records.

13


BEATLES 1 REMIKSET OG MED DVD/BLU-RAY Utgaver: Beatles 1: CD Beatles 1: 1CD/1DVD Beatles 1: 1CD/1Blu-Ray Beatles 1+: 1CD/2Blu-Ray Beatles 1+: 1CD/2DVD

(2015 Remix/Master) (Gatefold Digi-Sleeve) (Gatefold Digi-Sleeve) (Deluxe Limited Edition) (Deluxe Limited Edition)

Uten CD: Beatles 1: Blu-ray Beatles 1: DVD

I tillegg vil det senere komme en dobbel vinyl-LP Dessuten kommer det som nedlastinger fra iTunes.

THE BEATLES’ Helt nye utgaver av «Beatles 1» setter sammen nydelig restaurerte musikkfil er og videoer med helt nye stereo og surround lydmikser. «Beatles 1+» Deluxe utgave inneholder The Beatles i 50 filmer & videoe

VIDEOER OG TOPPHITS SAMMEN FOR FØRSTE GANG

Fra pressemeldingen:

Etter at Beatles sluttet å dra på turneer, og fordi det å reise verden rundt for å promotere nye utgivelser var umulig, lagde gruppen i større og større grad det som kan beskrives som “minifilmer”. Disse nyskapende promofilmer og videoer hjalp med å definere måten vi har kommet til å se musikk på, ikke minst fordi Beatles tilnærmet seg filmmediet med den samme letthet og skaperglede som de bragte til innspillingsstudioet, og utforsket nye kreative muligheter med smittende glede. For å vise frem gruppens filmarbeider for sangene på “1”, basert på de 27 singlene som hevdet seg på førsteplassen av de britiske og amerikanske hitlistene, utgis det nå en nyrestaurert versjon av albumet i mange forskjellige konfigurasjoner for utgivelse verden over den 6. november av Apple Corps Ltd/Universal Music Group.

14


CD/DVD og CD/Blu-ray

utgavene setter sammen nydelig restaurerte videoer for hver av sangene, med nye stereo- og 5.1 Dolby Digital samt DTS HD surround lydmikser. Den helt nye «Beatles 1+» («En pluss») feirer Beatles’ karriere i over 200 minutter gjennom 50 promofilmer og videoer. Dette inkluderer de 27 førsteplassene, med de restaurerte videoene, sammen med enda en disc med ytterligere 23 videoer, inkludert alternative versjoner, såvel som sjeldne og nyrestaurerte filmer og videoer, alle har nye lydmikser i luksuspakker med CD/2-DVD og CD/2-Blu-ray. Selve “1’” CDen blir også gjort tilgjengelig på egen hånd, med nye stereomikser. En dobbel-LP på 180-grams vinyl kommer noe senere som egen pakke. “De nye utgavene av The Beatles 1 har vært muliggjort takket være omfattende detektivarbeid, og restaureringen av de originale promofilmene, klassiske TV-opptredener og andre nøye utvalgte videoer gjennom gruppens historie. Apple Corps gravde dypt i sine Beatlesarkiver for å komme opp med et bredt utvalg filmer og videoer, basert på sjeldenhet, historisk verdi og kvaliteten på fremføringene.

sert fra de originale analoge båndene av GRAMMY® vinnerteamet Giles Martin med Sam Okell i Abbey Road Studios. For fire av videoene har Paul McCartney og Ringo Starr bidratt med respektive eksklusive lydkommentarspor og filmede introduksjoner. 1+ luksusutgaven presenteres i en utvidet 124-siders illustrert innbundet bok som inkluderer ‘en hyllest’ av Beatles’ nyskapende filmer og videoer av musikkjournalist og forfatter Mark Ellen og detaljerte spor/ videobeskrivelser av musikkhistoriker og forfatter Richard Havers.

The Beatles 1 og The Beatles 1+

gir deg de restaurerte filmene, inkludert 35mm negativer skannet i 4K og digitalt restaurert med nye stereo og 5.1 surround remikser, produ-

Mellom 1962 og 1970 ga Beatles ut 27 hit singler som erobret førsteplassene i U.S.A. og U.K. I 2000 ble disse tidløse sangene samlet for The Beatles 1, et album som toppet listene i 35 land og ble det tiårets bestselgende album på verdensbasis. 15 år senere får albumet nå en gjenvisitt i denne nye, visuelt inspirerte presentasjonen. Det er Beatles som du aldri før har sett dem.

THE BEATLES 1 [CD: DVD: CD+DVD: Blu-Ray: CD+Blu-Ray] DISC 1 AUDIO (CD) + DISC 1 VIDEO (DVD eller Blu-ray) “Disse videoene og filmene er spektakulære påminelser av tiden vi levde i. Dessuten rocker de!”

Paul McCartney

Et team på 18 film- og videoteknikere og restaureringsspesialister ble satt sammen av Apple Corps for å gi seg i kast med grundig ramme-forramme opprensing, fargeoptimering, digital forbedring og nye redigeringer som tok måneder med dedikert arbeid 24 timer i døgnet å få ferdig. Resultatet er en visuell kronologi av Beatles’ nummer en hits, såvel som de andre sporene på bonusdiscen på The Beatles 1+ som viser gruppen i tidligere usette kvalitetetstandarder, og mange av filmene har aldri vært kommersielt tilgjengelige, verken helt eller delvis.

“The Beatles 1”: Kun DVD

“Jeg synes det er virkelig interessant å se videoene vi lagde, noen av de er utrolige og noen er virkelig utrolige. Hvordan skulle vi ellers ha fått ridd på hester?”

Ringo Starr

15

• Love Me Do • From Me To You • She Loves You • I Want To Hold Your Hand • Can’t Buy Me Love • A Hard Day’s Night • I Feel Fine • Eight Days a Week • Ticket To Ride • Help! • Yesterday • Day Tripper • We Can Work It Out • Paperback Writer • Yellow Submarine • Eleanor Rigby • Penny Lane • All You Need Is Love • Hello, Goodbye • Lady Madonna • Hey Jude • Get Back • The Ballad of John and Yoko • Something • Come Together • Let It Be • The Long and Winding Road


DISC 1 Video ekstramateriale

Litt om videoene:

Paul McCartney lydkommentar: - Penny Lane - Hello, Goodbye - Hey Jude

THE BEATLES 1+ DVD

Ringo Starr filmede introduksjoner: - Penny Lane - Hello, Goodbye - Hey Jude - Get Back

THE BEATLES 1+ CD/2-DVD: CD/2-Blu-ray] DISC 1 AUDIO (CD) + DISC 2 VIDEO (DVD eller Blu-Ray) DISC 2 VIDEO (DVD eller Blu-Ray) • Twist & Shout • Baby It’s You • Words Of Love • Please Please Me • I Feel Fine • Day Tripper alternativ versjon • Day Tripper alternativ versjon • We Can Work It Out alternativ versjon • Paperback Writer alternativ versjon • Rain alternativ versjon • Rain alternativ versjon • Strawberry Fields Forever • Within You Without You/ Tomorrow Never Knows • A Day In The Life • Hello, Goodbye alternativ versjon • Hello, Goodbye alternativ versjon • Hey Bulldog • Hey Jude alternativ versjon • Revolution • Get Back alternativ versjon • Don’t Let Me Down • Free As A Bird • Real Love DISC 2 VIDEO EXTRA Paul McCartney lydkommentar: - Strawberry Fields Forever

DISC 1: 1. LOVE ME DO Nyredigert klipp, med materiale fra BBC TVs “The Mersey Sound”, med mimet fremføring filmet den 27. august 1963 i the Little Theatre, Southport. 2. FROM ME TO YOU En live fremførelse på 1963 “Royal Variety Show”, filmet på The Prince Of Wales Theatre, London, den 4. november 1963. 3. SHE LOVES YOU En live fremførelse fra det svenske TV-programmet “Drop In”, innspilt den 30. oktober 1963 under en kort Sverigeturné. 4. I WANT TO HOLD YOUR HAND Fra Granadas TV program “Late Scene Extra” filmet den 25. november 1963. 5. CAN’T BUY ME LOVE Først vist på TV-programmet “Around The Beatles”, filmet den 28. april 1964 og vist på TV den påfølgende måneden. Den har et annet lydspor enn det du kjenner fra hitsinglen, innspilt av Beatles den 19. april 1964.

9. TICKET TO RIDE Filmet i Twickenham Film Studios den 23. november 1965. 10. HELP! Den sjeldneste av filmene fra Twickenham Film Studios den 23. november 1965. 11.YESTERDAY Pauls fremførelse på The Ed Sullivan Show, tatt opp på video i New York City den 14. august 1965 og kringkastet påfølgende måned, dagen før singlen ble sluppet i Amerika. 12. DAY TRIPPER Tre versjoner av denne sangen ble filmet i Twickenham Film Studios den 23. november 1965. Dette er versjon 2, hvor alle i gruppen har pologensere, bortsett fra Paul, som har på seg en svart skjorte. 13. WE CAN WORK IT OUT Det er tre versjoner av ‘We Can Work It Out’ filmet i Twickenham Film Studios den 23. november 1965. Dette er versjon 2 hvor alle fi e har på seg svarte pologensere. 14. PAPERBACK WRITER Filmet i 35mm, og i farger, i Chiswick Park, West London, av regissør Michael Lindsay-Hogg. 15.YELLOW SUBMARINE En nylagd film redigert sammen av scener fra Yellow Submarine.

6. A HARD DAY’S NIGHT Live fremførelse fra Palais des Sports, Paris den 20. juni 1965, under den 16. ELEANOR RIGBY korte Europaturnéen. Dette klippet er hentet direkte fra Yellow Submarine filmen 7. I FEEL FINE Filmet i Twickenham Film Studios 17. PENNY LANE den 23. november 1965. En av ti En nyskapende film av den svenske filmer som ble lagd den dagen for å regissøren Peter Goldmann med tilfredsstille den globale etterspørse- opptak av The Beatles i Stratford, len etter materiale for TV-kringkast- London, og i Knole Park i Kent, med ing av Beatles’ hits. tilleggsmateriale filmet i Li erpool. 8. EIGHT DAYS A WEEK En helt ny film redigert sammen av materiale som er filmet på Shea Stadium-konserten i New York City den 15. august 1965. Gruppen fremførte 12 sanger, men “Eight Days A Week” var ikke blant disse.

16

18. ALL YOU NEED IS LOVE Filmet i Studio One i Abbey Road, den 25. juni 1967, og sendt verden rundt som en del av TV programmet “Our World”. Denne fargelagte versjonen ble lagd for The Beatles Anthology TV programmet i 1995.


19. HELLO, GOODBYE Londons Saville Theatre var åsted for denne promofilmen, filmet den 10. november 1967; The Beatles har på seg Sgt. Pepper uniformene.

24. SOMETHING Videoen har scener med George og Pattie, John og Yoko, Paul og Linda, og Ringo og Maureen. den er spilt inn på location i Berkshire, Surrey og Mull of Kintyre, Skottland.

20. LADY MADONNA Like før de dro til India møtte Beatles opp i Studio 3 i Abbey Road, den 11. februar 1968. De ble filmet mens de drev og spilte inn ”Hey Bulldog”.

25. COME TOGETHER Dette klippet ble lagd i 2000 av Melon Dezign for lanseringen av thebeatles.com og det opprinnelige Beatles 1 albumet.

21. HEY JUDE Filmet i Twickenham Film Studios den 4. september, for kringkasting på David Frosts TV show, ”Frost On Sunday”. Introduksjonen fra David Frost er annerledes enn den på disc 2.

26. LET IT BE Et promoklipp fra 1970 ble tilgjengeliggjort for å støtte lanseringen av singlen, og var annerledes enn det som ble benyttet i ”Let It Be”-filmen; på samme måte som med ”Get Back” har det blitt redigert sammen på nytt for å være likt originalfilmen, men nå er materialet hentet fra filmopptak i bedre kvalitet.

22. GET BACK Promoklippet som ble tilgjengeliggjort den gangen singlen først ble utgitt har fremførelser fra tak-konserten på Applebygget synkronisert til platen. Det nye klippet er satt sammen på samme måte for å duplikere originalfilmen, men fra filmopptak i bedre kvalitet.

27. THE LONG AND WINDING ROAD Dette klippet er hentet direkte fra ”Let It Be”-filmen.

23. THE BALLAD OF JOHN AND YOKO Denne originale promofilmen inneholder opptak fra innspillingen av ”Let It Be”-filmen, med annet privat materiale filmet i Amsterdam, London, Paris og Wien.

Etter side 16


4. PLEASE PLEASE ME En live fremførelse innspilt på video den 9. februar 1964 for The Ed Sullivan Show, og sendt på TV 23. februar 1964.

DISC 2: 1. TWIST AND SHOUT Fra Granada Television programmet ”Scene At 6.30”, som ble tatt opp på video 14. august 1963. 2. BABY IT’S YOU Ett av to klipp som ble benyttet for å promotere singlen hentet fra 1995-albumet ”Live At The BBC”. Klippet er forbedret ved å inkludere unik fargefilmopptak av The Beatles filmet utenfor BBCs Paris Studio i Lower Regent Street, London. (Men denne fargefilmen ble da benyttet i 1995-versjonen også. NW) 3. WORDS OF LOVE Da ”On Air – Live At The BBC Volume 2” kom ut i 2013, inkluderte det ”Words Of Love”, en Buddy Holly komposisjon som gruppen spilte inn for radio. Dette nye klippet er en blanding av eksisterende opptak og innovativ animasjon.

5. I FEEL FINE Filmet i Twickenham Film Studios den 23. november 1965, dette klippet viser Beatles som spiser fish and chips i lunsjpausen. 6. DAY TRIPPER Fra TV-programmet ”The Music Of Lennon & McCartney”, først sendt i desember 1965. 7. DAY TRIPPER Filmet i Twickenham Film Studios den 23. november 1965, gruppen har på seg Shea Stadium-jakkene. 8. WE CAN WORK IT OUT Filmet i Twickenham Film Studios den 23. november 1965 – samme antrekk.

”Penny Lane” er litt endret, denne scenen med John var opprinnelig ikke med.

En av ”Get Back” videoene kombinerer to av 2003-versjonene av musikkvideoen, lagd til promoteringen av ”Let It Be...Naked”.

Fra innspillingene av ”Twist and Shout” og ”She Loves You” i Granada TV studios. Førstnevnte er med på denne samlingen..

”I Feel Fine” er med i både ”streit” og ”lunsj” versjon.

Før side 17


9. PAPERBACK WRITER Videofilmet i Abbey Road, den 19. mai 1966, denne studioversjonen har en kort introduksjon av Ringo. Kringkastet på The Ed Sullivan Show i Amerika.

15. HELLO, GOODBYE En annen av de tre promofilmen for denne som ble filmet i Londons Saville Theatre den 10. november 1967; The Beatles har på seg sine ‘vanlige klær’.

10. RAIN Fargefilm fra Chiswick House, West London, den 20. mai 1966.

16. HELLO, GOODBYE Denne tredje versjonen ble også fi met i Londons Saville Theatre den 10. november 1967; den har elementer fra de første to filmene men med tilleggsscener unike for denne filmen

11. RAIN Sorthvitt klipp redigert sammen fra fle e opptak av “Rain” videofilme i Abbey Road Studios den 19. mai 1966. 12. STRAWBERRY FIELDS FOREVER Regissert av Peter Goldmann og med nyrestaurerte opptak, denne ble filmet i Knole Park, Kent den 30. og 31. januar 1967. 13. WITHIN YOU WITHOUT YOU/ TOMORROW NEVER KNOWS Video som ble lagd for å promotere “Love”. 14. A DAY IN THE LIFE Filmet i Studio 1 i Abbey Road den 10. februar 1967, denne inkluderer klassiske musikere som ble bedt om å iføre seg aftenantrekk, falske neser og morsomme hatter for innspillingen.

17. HEY BULLDOG De originale filmoppta ene for 1968-filmingen som ble gjort for “Lady Madonna” promofilmen ble gjenfunnet på midten av 90-tallet. Det ble oppdaget at Beatles drev og spilte inn “Hey Bulldog” og filmoppta ene ble redigert sammen for å illustrere denne sangen i forbindelse med promoteringen av Yellow Submarine fi men i 1999. 18. HEY JUDE Dette er to andre tagninger av denne sangen som er redigert ned til en film Filmet den 4. september 1968 for “Frost On Sunday” TV showet. Annerledes Frost-intro enn den på disc 1. 19. REVOLUTION Den ene av to versjoner, denne ble

17

innspilt samme dag som “Hey Jude”. Johns hovedstemme er live, og det gjelder også mesteparten av Paul og Georges bakgrunnsvokaler. Instrumenteringen, inkludert Nicky Hopkins’ elektriske piano er fra masterbåndet. 20. GET BACK Denne filmen ble satt sammen i 2003 for å promotere albumet “Let It Be…Naked” med studioopptak fra de berømte “Get Back”/”Let It Be” sessions. 21. DON’T LET ME DOWN B-siden til “Get Back” og dette klippet er satt sammen av de to fremføringene som ble gjort av denne sangen på tak-konserten på Applebygningen i 1969. Også denne filme ble lagd for å promotere “Let It Be… Naked” i 2003. 22. FREE AS A BIRD 1995-videoen er et kunstverk fra regissør Joe Pytka, som benytter et fugleperspektiv for å hylle mange av Beatles’ sanger og bilder. 23. REAL LOVE Videoen er regissert av Geoff Wonfor og eks-10cc og ledende musikkvideoprodusent Kevin Godley, den ble lagd i 1996 for å promotere singleutgivelsen.


A

llerede i desember 2013 fikk vi greie på at en utgivelse av musikkvideoene til Beatles under temaet «Beatles 1» var under planlegging.

Ja så tidlig som i 2011 forsøkte Apple Corps Ltd å lage videoer til dette prosjektet, men de videoene som sirkulerer blant samlere fra 2011-forsøket ble forkastet og en samling var planlagt for oktober 2014. Det viste seg å oppstå problemer, noen filmer var borte og andre hadde behov for ny overføring til digitalt og oppgradering av bilde og lyd, så et prosjekt ble lansert. Man etablerte et team med restaureringseksperter som jobber i 24-timers skift for å få alt klart til en utgivelse 6. november 2015.

Rapporter på utgivelsesdagen sier at bu-tikker ble utsolgte og kundene fikk ikke det de hadde kommet for. I Europa har det blitt produsert for få Blu-rayutgaver av «Beatles 1 +», og det samme er tilfell i Canada og Australia. Etterspørselen kan altså vise seg å være adskillig større enn hva plateselskapet regnet med.

BEATLES 1

BEATLES 1+

ANMELDT

Da Neil Aspinall var daglig leder for Apple Corps Ltd ble han jo forespurt etter at Anthologyserien hadde gitt oss glimt av musikkvideoene til Beatles om ikke neste trekk var å utarbeide en samling musikkvideoer for utgivelse? «Det ville være alt for åpenbart,» var hans svar på dette. Etter Aspinalls avgang ble Jeff Jones ny daglig leder for selskapet, og i et Apple-møte med to filmentusiaster som fremla samme forslag var hans umiddelbare reaksjon «hvem i all verden ville kjøpe noe slikt?» Nå er jo situasjonen den at Beatles har skiftet plateselskap fra EMI til Universal Music. Dette selskapet ønsker selvsagt også å slå mynt på The Beatles ved å utgi nye produkter, og du skal ikke se bort fra at det er forretningsutviklere fra Universal som har fått Applesjefen til å skifte mening. Etter alt å dømme så har prosjektet vært vellykket, og kanskje mer vellykket enn Universal Music har greid å følge opp.

r e g o mo R av Stor

Rapporter på utgivelsesdagen sier at butikker ble utsolgte og kundene fikk ikke det de hadde kommet for. I Europa har det blitt produsert for få Blu-rayutgaver av «Beatles 1+», og det samme er tilfelle i Canada og Australia. Etterspørselen kan altså vise seg å være adskillig større enn hva plateselskapet regnet med. Apple Corps Ltd har kanskje vært for flinke i sin kampanje? I måneden før utgivelsen la de jevnlig ut smakebiter fra den kommende utgivelsen, både i form av reklamefilmer og som minuttlange snutter og endog fem hele musikkvideoer. I tillegg produserte de fem episoder av en serie om restaureringsarbeidet filmene hadde gjennomgått. Alt dette ble lagt ut på YouTube og distribuert såvel i sosiale media som i nettaviser og på TheBeatles.com. Selv befant jeg meg i Amsterdam utgivelsesdagen, og troppet opp på platebutikken Concerto for å handle inn. Ettersom jeg allerede hadde forhåndsbestilt Blurayutgaven av «Beatles 1+» fra Amazon i UK nøyde jeg meg med den gule 1CD + 1DVD-versjonen på utgivelsesdagen. Min venn Knut kjøpte «Beatles 1+» i DVDformat. >

18


Blurayversjonen av denne hadde de rett og slett ikke fått inn. Platebutikken hadde forøvrig gjort litt ut av utgivelsen, de hadde hengt

opp plakater av Beatles i butikken og utstillingsvinduet, og de hadde også stilt ut de andre CDutgavene av Beatlesalbumene.

B E AT L E S 1

B E AT L E S 1 +

Kunder som kjøpte «Beatles 1» på utgivelsesdagen ble med i en trekning der de kunne vinne to av de utstilte plakatene.

Love Me Do (1080i, 29.970 fps) From Me to You (1080i, 29.970 fps) She Loves You (1080i, 29.970 fps) I Want to Hold Your Hand (1080i, 29.970 fps) Can’t Buy Me Love (1080i, 29.970 fps) A Hard Day’s Night (1080i, 29.970 fps) I Feel Fine (1080p, 23.976 fps) Eight Days a Week (1080p, 23.976 fps) Ticket to Ride (1080p, 23.976 fps) Help! (1080p, 23.976 fps) Yesterday (1080i, 29.970 fps) Day Tripper (1080i, 29.970 fps) We Can Work It Out (1080p, 23.976 fps) Paperback Writer (1080i, 29.970 fps) Yellow Submarine (1080p, 23.976 fps) Eleanor Rigby (1080p, 23.976 fps) Penny Lane (1080p, 23.976 fps) All You Need Is Love (1080i, 29.970 fps) Hello, Goodbye (1080i, 29.970 fps) Lady Madonna (1080p, 23.976 fps) Hey Jude (1080i, 29.970 fps) Get Back (1080p, 23.976 fps) The Ballad of John and Yoko (1080i, 29.970 fps) Something (1080p, 23.976 fps) Come Together (1080i, 29.970 fps) Let It Be (1080p, 23.976 fps) The Long and Winding Road (1080p, 23.976 fps) Twist and Shout (1080i, 29.970 fps) Baby It’s You (1080i, 29.970 fps) Words of Love (1080i, 29.970 fps) Please, Please Me (1080i) I Feel Fine (1080p, 23.976 fps) Day Tripper (1080i, 29.970 fps) Day Tripper (3rd version) (1080p, 23.976 fps) We Can Work It Out (1080p, 23.976 fps) Paperback Writer (1080i, 29.970 fps) Rain (1080i, 29.970 fps) Rain (alternate) (1080i, 29.970 fps) Strawberry Fields Forever (1080p, 23.976 fps) Within You Without You/ Tomorrow Never Knows (1080i, 29.970 fps) A Day in the Life (1080p, 23.976 fps) Hello, Goodbye (1080i, 29.970 fps) Hello, Goodbye (alternate) (1080p, 23.976 fps) Hey Bulldog (1080i, 29.970 fps) Hey Jude (1080i, 29.970 fps) Revolution ((1080i, 29.970 fps) Get Back (1080i, 29.970 fps) Don’t Let Me Down (1080i, 29.970 fps) Free as a Bird (1080i, 29.970 fps) Real Love (1080i, 29.970 fps)

19


«The Beatles 1+» Deluxe presenteres på Blu-ray av Apple og Universal Music med AVC-kodede overføringer både i 1080i og 1080p (se listen over for de forskjellige oppløsningene og filmceller per sekund), og i en rekke forskjellige aspektvarianter, men de fleste er rundt 1.33:1 størrelsen (noen er litt smalere og noen får såpass bredde som 1.66:1). Som man kan forvente seg fra en samling som dette er videokvaliteten ganske variabel, der noen av de som stammer fra videobånd har typiske feil som ghosting og spor av synlige fjernsynssynslinjer. De filmene som er produsert mer profesjonelt, spesielt de som stammer fra 35mm og 16mm film ser adskillig bedre ut, med meget god detaljgjengivelse og de fleste med god fargegjengivelse (spesielt de fra den psykedeliske Sgt. Peppertiden). Unntaket her er «Penny Lane». Den har meget god detaljgjengivelse, men er temmelig blek i fargen både i forhold til samtidige filmer som «Strawberry Fields Forever» og «Hello Goodbye», og også den forrige utgaven av «Penny Lane».

16mm filmene er kornete, men dette ligger i 16mm-filmens natur og måtte forventes. Stort sett har man greid å forbedre disse så godt det lar seg gjøre med digitale hjelpemidler. Det som er overraskende og negativt er at noen av videobåndene som skulle ha vært overført i en hastighet av 25fps er i 24fps. Dette har resultert i uønskede resultater i form av skygger og motion blur på det ferdige

Årsaken til dette er at man har funnet en positiv 35mm-utgave av «Penny Lane» som man nå har valgt å bruke som kilde, men denne filmkopien led av fargefading og rødskjær. Restaureringen har bragt fargene tilbake (og noen av fargene er tydelig lagt på under restaureringen, som himmelfargen og fargen på Beatlenes røde jakker), men de er ikke like fargesprakende som de samtidige filmene eller den forrige versjonen av «Penny Lane», som hadde et videobånd som kilde. Denne nye versjonen utmerker seg på detaljnivå i forhold til videoutgaven, men fargene er som sagt litt blassere.

20

produktet. Dette gjelder for det meste musikkvidene fra november 1965 (Intertel) og noen av fjernsynsopptakene som er benyttet. I tillegg ser det ut til at de filmklippene som stammer fra «Let It Be»-innspillingene ikke er restaurert i samme grad som de andre videoene. Blant annet kan man på et tidspunkt se et blafrende «hårstrå» i overkant av bildet på «The Long And Winding Road».


Noen av de

de gamle filmene er gså tuklet med, og er ikke lenger slik de opprinnelig var. Her er en oppsummering av disse. Følgende filmer p esenteres akkurat slik de var tidligere:

:

• Ticket to Ride • Help! • I Feel Fine (begge versjonene) • Day Tripper (to versjoner) • We Can Work it Out (to versjoner) • Paperback Writer (Ed Sullivan versjon) • Strawberry Fields Forever • All You Need Is Love (fargelagt versjon) • Hello Goodbye (alle tre versjoner) • A Day in the Life • Lady Madonna • Get Back (1969 versjon)* • The Ballad of John and Yoko • Something • Within You Without You/ Tomorrow Never Knows • Don’t Let Me Down (fra Let It Be... Naked) • Come Together • Free As a Bird • Real Love (version 2) • Hey Jude (version 1)*

:

Originale promofilmer som er litt edigert (innslag av korte scener eller bilder som ikke affise er opplevelsen av originalfilme i større grad) er • Paperback Writer (Chiswick) • Rain (Chiswick) • Penny Lane • Hey Bulldog (to scener har byttet plass for å korrigere en feil i den opprinnelige1999redigeringen)

• Revolution • Let it Be

Alle disse er de originale klippene, men selvsagt restaurert. (pluss «Eleanor Rigby» og «The Long and Winding Road» som bare er klippet ut av sine respektive langfilmer).

21

*Get Back har asterisk fordi den mest vanlige utgaven av denne er litt annerledes på et sted, men vi tror dette kan være fordi en manglende filmbit fra den utgaven ble erstattet med en seksjon duplisert fra et annet sted i den samme filmen, så det bør ikke telle.


«Let It Be» promofilmen er gjenskapt fra de samme filmopptakene fra filmen, men kryssfader ikke mellom åpningens fire nærbilder av John, Paul, George & Ringo. Istedet klippes de bare sammen. Sannsynligvis glemte vedkommende som satte denne filmen sammen igjen å legge på denne fadeeffekten til slutt. Helt nykonstruerte musikkvideoer for denne samlingen er: • Love Me Do • Eight Days a Week • Yellow Submarine • Rain (sort/hvitt) • Get Back (fra Let It Be...Naked) (dette er en miks av to forskjellige versjoner utgitt i 2003) • Baby It’s You • Hey Jude (andre versjon)*

Bonus Som bonusmateriale har ikke Paul McCartney så veldig store innsikter å komme med på sine kommentarspor. Unntaket er når han får øye på hjemløse Bill på «Hey Jude»-videoen og forteller om denne fylliken som bodde og sov på gata utenfor studioet der de satt og redigerte «Magical Mystery Tour»-filmen i elleve uker. Ringo tar en titt på noen av videoene, men heller ikke han har så mye å komme med. De er begge enige om at Ringos hest hadde en tendens til å galoppere avgårde med en forskremt Beatle på ryggen under innspillingen av «Penny Lane». Og når vi først snakker om denne, er det ikke pussig at alle Beatlene rir på hvite hester med unntak av Dark Horse himself, George Harrison?

*Hey Jude: versjonen på disc 1 er et Videolyd komplett originalt take, det samme som ble benyttet på hoveddelen av den versjonen som ble sendt i USA på «Smothers Brothers Comedy Hour» (den versjonen hadde en avslutning fra et ellers upublisert take). Denne uredigerte originalen ble distribuert av Apple som musikkvideo i kjølvannet av «The Beatles’ Anthology». Versjonen på disc 2 er en nyredigert versjon som kopler sammen scener fra den upubliserte filmen med basisfilmen som ble vist i UK på «Frost on Sunday». Mens 1+ discen har innskutte scener fra take 3 inn i filmen fra take 2, så dreier det seg kun om bildedelen, lyden er take 2 hele veien.

Når det gjelder lyden på videoplatene, så er jo dette litt blanda drops med TV-opptak, konsertopptak og studioversjoner. Det er lite å klage på når det gjelder lydkvaliteten, og der det er stereo er dette nye mikser i annerledes stereo enn vi er vant til. «Please Please Me» videoen er fra Ed Sullivan Show men lyden er justert opp og stemmene høres derfor litt smurfeaktige ut. Grunnen til at de har gjort dette er fordi Beatles hadde stemt sine gitarer ned for det første Ed Sullivan showet, og Martin og Okell har lagt inn enkelte elementer fra platen i bakgrunnen. For å få dette til måtte

For det meste er videoene flotte. Shea Stadium-klippene som illustrerer «Eight Days A Week» ser bedre ut enn noensinne, og de har greid å redigere denne videoen slik at de fleste seere kommer til å tro at Beatles faktisk fremførte denne sangen på konserten. Hver video på disc 1 introduseres av en animert tekstplakat med diverse litt vel søte effekter, noe som minner om animasjoner fra en svunnen tid.

22

man justere videoopptaket slik at gitarene var likt stemt. I «A Hard Day’s Night» er studioopptaket av gitarsoloen (og piano) redigert inn på lydsiden av Parisopptaket. Dette var unødvendig, George leverte en finfin versjon av soloen sin live! Surroundmiksen er noe diskret, og gjør ikke så mye utav seg som på «Anthology», «Yellow Submarine», «Magical Mystery Tour» eller «Help!» DVDene. For ikke å snakke om «Love». Stort sett forsøker man å gi et inntrykk av at man befinner seg inne i studio, en effekt som man for det meste får til ved hjelp av å plassere en stor høyttaler inne i Abbey Roads studio 2 for så å ta opp lyden av høyttaleren med studio 2 som gir romklangen. På de senere sangene har Martin eksperimentert litt mer, bl.a. er det en svarmandel på «Strawberry Fields Forever» som vandrer mellom de fire høyttalerne. Martin innrømmer en feil han gjorde under miksingen, han benyttet «Love»-miksen av «A Day In The Life» også på «Beatles 1», men hadde glemt at «Love»-versjonen mangler ett av pianoene. En annen feil han har gjort, er på «Eight Days A Week». Her har han benyttet Take 13, uten å benytte Take 15 på slutten. Take 13 har noen bongotrommer og en ustemt gitar på slutten, dette ble i sin tid reparert av Beatles og George Martin ved å spille inn avslutningen på nytt – take 15. Nå har sønnen til Sir George gjort om dette, og bongotrommene og den ustemte gitaren er tilbake.


Free As A Bird/ Real Love

– nye lydmikser/versjoner: McCartneys sang er bragt lengre frem i lydbildet, og han synger omtrent i unison med Lennon spesielt på «Free As A Bird», men bortsett fra dette er endingene størst på Harrisons bidrag. Hans gitarlinjer i første halvdel av «Real Love» er alternative takes og «Free As A Bird» har til og med en annerledes vokal fra ham. I tillegg har introen til «Real Love» fått en komplett overhaling, Lennons hjemmedemo kommer ikke inn før etter introen, og backingen kommer ikke inn for fullt før i andre halvdel av verset. På «Free As A Bird» hører man nå John si «Turned out nice again». På originalutgivelsen ble den setningen spilt av baklengs, noe som fikk den til å høres ut som «Made by John Lennon». Det er Jeff Lynne som står bak disse nye versjonene.

CDen Mens videosoundtracket er blanda drops, så holder CDen seg til studioversjonene. For det meste er vokalene og instrumentene klarere

enn tidligere, noe som kommer av at man har tatt utgangspunkt i sessionbåndene og ikke i en ferdig master. Dermed mister man noen generasjoner båndsus og oppnår høyere troverdighet (fidelity). Videre har man plassert instrumenter, stemmer og lydeffekter annerledes enn hva vi kjenner til fra de eldre stereomiksene. Dette er jo noe jeg har tatt til orde for i tidligere numre av Norwegian Wood, helt siden «Yellow Submarine Songtrack» viste oss mulighetene i 1999. Jeg husker jeg ble så skuffet da førsteutgaven av «Beatles 1» kom ut i 2000 og man allerede hadde droppet nymiksingene og selv de sangene som var nydelig nymikset i 1999 ble droppet til fordel for de gamle miksene i 2000. Nå har Universal Music gitt oss rett, et nytt samlealbum som for det meste var myntet på nye, unge fans bør ha en ny stereomiks, mer i tråd med hva dagens lyttere forventer av stereo. Men det er jo for sent! Dette skulle EMI ha gjort i 2000! Dagens moderne mennesker legger iPhonen sin på en dockingstasjon, som regel kun en høyttaler og mono, når de skal lytte til musikk hjemme. Stereo har blitt for gamliser. Så for oss gamliser har vi nå fått et nytt lydbilde å forholde oss til, og her er det veldig smak og behag som rår når vi skal velge hvilken versjon vi foretrekker å lytte til. Noen av sangene er kanskje bedre i nymikset versjon, mens på andre sanger kan vi foretrekke gammel stereomiks. «Eleanor Rigby» høres veldig lik den versjonen som ble lagd for YSS,

23

men er nymikset for å synkronisere McCartneys vokal bedre med backingen. «Paperback Writer» har omsider fått bassen mer prominent i miksen, slik det var på monosinglen, og trommene er sentrert. Alle vokaler er nå i stereo, men et element som drar ned er at bakgrunnsvokalene som synger «Frére Jacques» er mikset langt lavere enn hva vi ville ha foretrukket. Tamburinen i «Ticket To Ride» har nå fått en egen plassering i lydbildet og man kan sitte og bare lytte til den om man vil. «Can’t Buy Me Love» har nå krystallklar stereo vokal (Pauls stemme er jo spilt inn dobbelt) i åpningen der versjonen vi kjenner fra før av har vært litt dempet og i mono. Bakgrunnskompet er i midten, vokalene og gitarene er spredt over stereobildet. En ekstra gitar høres til høyre i refrenget. «I Feel Fine” har mye klarere hovedstemmer og bakgrunnsvokalene er nå i stereo. «Day Tripper» og «We Can Work It Out» hvor alle vokalene tidligere kun var i venstre kanal har fått disse sentrert. «Yellow Submarine» er mikset annerledes enn på «Yellow Submarine Songtrack», gitaren i introen er nå i høyre kanal og Ringos vokal er sentrert. «Penny Lane» har mer prominent hovedstemme og basstromma er nå hørbar igjen fra 0.44 til 0.50. «All You Need Is Love» har fullt lydspektrum etter stereoorkesteret og pianoet i starten, skarptrommen er tilstede i venstre kanal fra 9 sekunder inn, i den forrige «Beatles 1» gikk alt over til kun høyre kanal etter 9 sekunder og på «Yellow Submarine Songtrack» var orkesteret og skarpen kun i mono på oppstarten.


Den har fått en litt lengre fadeout, men er fortsatt litt kortere enn monomiksen. «Lady Madonna» har bakgrunnsvokalene og håndklappinga i stereo nå, starten har stum venstre kanal nå, og messinginstrumentene som mest var i mono er nå i venstre kanal på slutten. Trommene i «Hey Jude» er nå i midten og Ringos to cymbal eller hi-hats slag på 0.52 over begynnelsen på Pauls «and anytime you feel the pain» er lavere i miksen, slik at Pauls sang her høres tydeligere. På «A Hard Day’s Night» er Georges sologitar så klar at du kan høre ham

plukke hver streng. Dette kan nok oppfattes både positivt og negativt, da jeg synes den berømmelige introakkorden mister litt av slagkraften fra originalmiksen. Man må venne seg til det. Bongotrommene er også mikset lavere.

To You» er så skarpt at det skjærer i ørene, «She Loves You» er helt fin.

Mens «The Long and Winding Road» på video har lyden fra den utgitte versjonen minus påleggene til Phil Spector, er Spector tilbake på CDen. Tre sanger er i mono på CDen, «Love Me Do», «From Me To You» og «She Loves You». «Love Me Do» er grei, munnspillet på «From Me

Det er ingenting på iTunes albumside som opplyser om dette, annet enn en ny 2015 Calderstone Productions copyright.

På nedlastingsalbumet “Beatles 1” fra iTunes ble de remastrede versjonene fra 2009 erstattet med 2015-remiksene 6. november.

Boken som medfølger «Beatles 1+» er fin, med tekst og tildels sjeldne bilder, men viskulle ønske den ikke hang sammen med plastikkeskene som holder discene.

LP Den nye doble vinylutgaven av «Beatles 1» utkom 4. desember. Det samme som fulgte med plata da den kom ut i 2001 er beholdt, men platen inneholder nå de nye 2015 stereomiksene av sangene fra Giles Martin og Sam Okell.

But Goldies!». Som sin forgjenger fra 1966 har den 16 spor, og 14 av dem er identisk med sangene på «Oldies», men «Michelle» og «Bad Boy» er ute og «Love Me Do» og «Eight Days A Week» erstatter disse. I motsetning til «Oldies» går «Beatles 1» kronologisk til verks. “Beatles 1” kom også ut remastret på vinyl i desember 2014, men da med de gamle stereomiksene.

Noe som er ganske fint når det gjelder nettopp vinylutgaven av plata er at de fire platesidene reflekterer hver sin æra i Beatles’ utvikling. Side 1 er Merseybeat/Beatlemania, side 2 er folk-rock/førpsykedelisk stil, side 3 er rent eksperimentell og psykedelia og side 4 er tilbake-til-røttene rock. Et annet poeng som Yan Friis gjorde oss oppmerksom på, er at LP 1 nesten er en restaurert «Oldies

24


Den 18. desember 1963 spilte Beatles inn et to timer langt radioprogram som skulle kringkastes over BBC Light Programme andre juledag 1963. Programmet hadde arbeidstittel «Beatletime», men da det skulle kringkastes klokken 10 den 26. desember hadde det blitt omdøpt til «From Us To You». Innspillingenfant sted mellom kl 19-22.30, inkludert øvinger. Den første sangen som ble innspilt var en versjon av «From Me To You», der teksten var endret til programmets tittel. De spilte inn en 55-sekunders versjon for starten av programmet og en lengre en til avslutningen. De andre sangene de spilte var «She Loves You», «All My Loving», «Roll Over Beethoven», «Till There Was You», «Boys», «Money (That’s What I Want)», «I Saw Her Standing There» og «I Want To Hold Your Hand». Programlederen for «From Us To You» var Rolf Harris, som uken etter skulle bli en del av «The Beatles’ Christmas Show» i Finsbury Park, London. I løpet av innspillingen ble Beatles med Harris i en versjon av hans 1960 hit «Tie Me Kangaroo Down, Sport», der teksten hadde blitt endret med referanser til Beatles og det lange håret deres.

Kniven og gaffelen hennes falt fra hendene hennes da hun sa «Sa du The Beatles?» «Ja» svarte jeg. «Hvorfor det? Er de viktige?» Hun stirret på meg med forbløffelse i blikket. «Viktige? Pappa, de er viktigere enn Dronningen av England, det er alt!»

De andre gjestene i programmet var Susan Maughan, Jeanie Lambe, Kenny Lynch, Joe Brown and the Bruvvers, The Kenny Salmon Seven, og Alan Elsdons Jazzband med Mick Emery. Suksessen til «From Us To You» sikret at fi e slike sesongprogrammer med The Beatles ble innspilt for BBC over de neste 18 månedene.

EN JULEHISTORIE

Kilde: The Beatles Bible

25


Laura møter

Beatles av Dave Lee • oversatt av Roger Stormo

denne hårete kvartetten. Han sa, «Jeg har tatt med meg Dave Lee fra studioet nedenunder for å hjelpe meg med å få dere gutter stemt. Dave er en berømt pianist». Så presenterte han meg for dem: «Dette er George, dette er John og dette er Paul og der borte» (han pekte på trommeslageren), «det er Ringo – er det ikke det navnet ditt er?» Ringo nikket.

Hvor mange mennesker i hele verden på 1960-tallet tror du ikke hadde hørt om Beatles? Et halvt dusin huleboere, kanskje? – og jeg. Jeg innrømmer at jeg var for opptatt med å høre på, og lære fra Miles Davis, Bill Evans, Charlie Parker, Art Tatum, Errol Garner og Dizzy Gillespie til å bry meg om popgrupper. Slik jeg så det var popgrupper bare en gjeng musikalske analfabeter som slo løs til underholdning for like musikalsk uvitende unger. Jeg var også travelt opptatt med min egen karriere. På denne tiden gjorde jeg tre TV-programmer i uken i Wales, komponerte musikken til revyen «New Cranks» og gjorde solo pianoinnspillinger for BBC radio. Det var mens jeg var midt i opptakene til et slikt solo pianoprogram for BBC at en av deres beste produse-

nter, Dennis Maine Wilson, kom inn i studio. Dennis var middels høy, – en tynn, snart skallet mann på rundt 60 år. Med en gang jeg var ferdig med å spille hva det nå enn var jeg hadde fremført, så ropte han opp til produsenten i kontrollrommet, «Kan jeg låne Dave i et par minutter? Det blir bare noen få minutter – jeg lover». Produsenten min svarte tilbake over callinganlegget, «Jeg kan gi deg fem minutter, men det er alt». Mens vi gikk opp trappene til studioet over, forklarte Dennis: «Jeg har denne popgruppen ovenpå og manageren deres ønsker å forsikre seg om at alt er ok for opptakene i morgen kveld. Vi har dette store programmet som skal tas opp og jeg vil ha alt balansert korrekt på denne øvingen. Og forresten Dave, som de fleste av disse forbannede gruppene tror jeg ikke gitarene deres er stemt». I studioet introduserte Dennis for

26

Mens jeg håndhilste forklarte jeg at jeg kun er der en kort stund. «Dennis vil at jeg skal sjekke stemmingen deres, så gi meg en E-akkord er dere snille. Jeg slo an en E-dur akkord på studiopianoet i tilfelle de var for musikalsk ignorante til å skjønne hva jeg mente. Jeg tok feil. Ikke bare visste de hva jeg mente men til min overraskelse virket de som de var en raffinert gjeng gutter. Senere i BBCs kantine etter at jeg var ferdig med min egen innspilling satte Dennis seg sammen med meg, og takket meg for å finstemme gitarene. (I virkeligheten var det eneste jeg hadde trengt å komme med at jeg fortalte John Lennon at en av strengene hans var litt skarp – hvilket han sannsynligvis allerede var klar over. Tross alt var dette bare en røff gjennomkjøring for å gi produsenten en viss peiling på hva slags musikk han kunne forvente, så det var ingen grunn til å være så nøye).


Mens han slurpet i seg kaffen sa Dennis til meg, «Du vet, jeg har produsert symfonikomserter, komedier, og seriøse politiske programmer. Jeg hadde aldri todd at jeg skulle bli brydd med dette popmusikkstoffet.» Så la han til, «Men du skjønner det Dave, jeg forstår at denne gjengen har en suksessrik plate ute og tydeligvis regnes de for å være noe virkelig spesielt». Mens han rystet på hodet sa han : «Hva skjedde med god musikk, hva? Selv nå må jeg tilbake for å diskutere med manageren deres om i hvilken rekkefølge sangene deres skal klimpres ut, og han kommer ikke tilbake før kl 21, så jeg må være her i hele jævla kveld!» Ettersom jeg aldri hadde hørt dem, spurte jeg om navnet på gruppen. Han sa, «De kaller seg The Beatles. De staver det B-E-A-T-L-ES, ikke som insektene.» Deretter spurte han meg «David, du burde vite dette, er de virkelig bedre enn alle de andre popgruppene? De skal visstnok være det, skjønner du». Jeg svarte så ærlig som jeg kunne: «Jeg aner ikke,» sa jeg. «Jeg har aldri hørt dem – eller om dem for den saks skyld.

Men,» la jeg til, «Jeg går ut fra at de hverken er bedre eller verre enn alle disse andre gruppene». Allerede samme kveld skulle jeg finne ut hvor feil jeg tok. Under middagen nevnte jeg episoden og på en humoristisk måte sa jeg til min 12 år gamle popmusik-

kelskende datter, Laura: «Du og den popmusikken din. Jeg måtte stemme gitarene til en popgruppe i dag, The Beatles – ha.» Kniven og gaffelen hennes falt fra hendene hennes da hun sa «Sa du The Beatles?» «Ja» svarte jeg. «Hvorfor det? Er de viktige?» Hun stirret på meg med forbløffelse i blikket. «Viktige? Pappa, de er viktigere enn Dronningen av England, det er alt!» Og så ringte jeg Dennis Maine

27

Wilson for å spørre om jeg og min datter kunne komme til den faktiske innspillingen av radioprogrammet. Dette var hvordan, den 18. desember 1963, Laura og jeg var de eneste tilhørerne som var tilstede i det tomme BBC-teatret i Lower Regent Street – bortsett fra Brian Epstein, deres manager, som satt ved siden av Laura, hvor vi så og hørte Beatles spille inn sitt juleprogram «From Us to You». På ett tidspunkt brast Johns gitarstreng og han ga meg gitaren sin for at jeg skulle stemme den nye strengen. Da jeg ga ham gitaren tilbake ga han den strengen som hadde røket til Laura – og hun tok den imot med synlig fryd. Hun har den fremdeles, etter alle disse årene, og også autografene deres som hun fikk da innspillingen var ferdig. De var snille med henne. Mens jeg konverserte med Ringo om hvilken genial trommeslager Buddy Rich var, drev Laura og snakket med John Lennon. Da vi dro husker jeg at de ropte «’Bye Dave, bye Laura». Min datter klemte hånden min hardt og hvisket til meg, «De kalte meg Laura». Kilde: Dave Lees blogg http://12barblog.com/


Anmeldt av Roger Stormo

ÅRETS JULEGAVE

Eirik Wangberg:

Mitt liv blant

stjernene

«My fir t meeting with Eirik was remarkable, and it took place during the late 60’s. One day when John Lennon and I visited with Brian Wilson and The each Boys while they were recording, Brian and I ended up sharing the piano bench and playing our new songs, with John, Beach Boys, Van Dyke Parks and Eirik as an audience.» - fra Paul McCartneys forord i selvbiografien til Eirik “the Norwegian” Wangberg.

Wangbergs bok: Forsidebildet er tatt av Fredrik Skavlan før McCartney åpnet sin verdensturné i Drammenshallen i 1989.

Eirik Wangberg har skrevet boken «Mitt liv blant stjernene» i samarbeid med Stein Slettebak Wangen. Eirik hvem? Kanskje kjenner du ham bedre som Eirik the Norwegian, som er det navnet han figurerer under på omslaget til «Ram», hvor Eirik er oppført som «mixing engineer».

Boken er foreløpig kun utgitt på norsk og av Libretto Forlag. Den inneholder noen fantastiske historier fra Wangbergs karriere, og noen av disse er Beatlesrelaterte. Eirik Wangberg ble født i England i 1944 men vokste opp i Oslo. Hans innfallsvinkel til musikken var først som bassgitarist for en av Norges tidligste rockegrupper «Jan Rohde & the Cool Cats», som spilte inn en demo i EMIs studioer i Abbey Road så tidlig som i 1960, Eirik er bare seksten år gammel og det er to år før Beatles ankommer de samme studioene. Etter en periode i Sverige hvor han bygger sitt eget studio, blir frontfigur i sin egen gruppe og gir ut plate på Stickan Andersons selskap Polar flytter Wangberg til California i 1964 for å studere, men blir raskt fanget inn av platebran sjen, hvor han begynner å arbeide som innspillingstekniker. < Eirik Wangberg poserer med boken sin på en presselunsj i forbindelse med lanseringen av boken. Foto: Roger Stormo

28

Han setter opp mikrofoner og forsterkere i studio, og sitter bak spakene under innspillingene. Etter hvert lærer han seg å mikse i stereo, han lærer å mastre og han blir siden også produsent. I 1980 flytter han tilbake til Norge, og takker nei til blant annet å spille inn Ringo Starrs nye album. Men i løpet av tiden i California er Wangberg involvert i innspillingen og miksingen av flere velkjente innspillinger og hits, som stereomiksingen av The Turtles’ «Happy Together», Scott McKenzies «San Francisco (Be Sure To Wear Some Flowers In Your Hair)» og lydsporet til «Monterey Pop». Hans involvering i arbeidet med «Ram» blir også en døråpner for ham, noe som gjør at han tiltrekker seg artister fra det øverste sjiktet i show business. Denne historien skurrer ganske mye, ettersom John og Paul ikke dro sammen til USA før i 1968, da for å lansere Apple.


(gruppen «Grapefruit» utviklet seg ikke til «Badfinger»), men er likevel morsom å lese. Du finner masser av anekdoter om berømtheter som Beach Boys, Paul McCartney, Diana Ross, Mamas & Papas, The Jackson Five, Olivia Newton-John og John Travolta samt en mengde velrenommerte studiomusikere. Dessuten forteller Wangberg for første gang om sine møter med Charles Manson. Selvsagt er Wangbergs viktigste album, Paul og Linda McCartney’s «Ram» viet stor plass. Han forteller også om livets nedturer – som mislykket lakseoppdretter på Frøya og om sønnen som døde som amerikansk soldat i Afghanistan.

I april 1967 tilbragte Paul en uke i USA sammen med sin assistent Mal Evans ikke John. I løpet av tiden i LA besøkte faktisk Paul Brian og The Beach Boys i deres innspillingsstudio (10. april 1967) uten Mal, og historien sier at Paul var med og delvis produserte «Vegetables» med Brian, knaskende på en bit selleri, og at Brian har også fortalt at Paul spilte «She’s Leaving Home» for ham på studioets piano. Det er vrient å skulle plassere John Lennon inn i denne historien, selv om Paul selv gir historien substans i sitt forord til boken. Dette er nok resultatet av de aldrende herrers litt sviktende hukommelser. Det kan godt være at Paul hadde med seg Derek Taylor og en annen kar til Beach Boys-studioet, men det var nok ikke John Lennon. Han var ikke med til USA. Et annet kapittel i Wangbergs bok er fra 1968, når George Harrison er i byen og dukker opp med båndene til det som senere skulle bli “The Beatles” - det hvite dobbeltalbumet. Han er ikke glad for masteringjobben Capitol records har gjort, og George vil ha det remastret av studioet Wangberg jobber i. Wangbergs partner Armin Steiner er travelt opptatt med å mastre dobbeltalbumet på nytt, assistert av Carl Frisk.

Dette besøket av George er dokumentert. I desemberutgaven av The Beatles Monthly Book i 1968, forteller Mal Evans hvordan George ble så skuffet over det han hadde hørt hos Capitol at han brukte hele dagen på å endre lyden tilbake til slik den skulle lyde. I detaljerte beskrivelser på side 270 av Bruce Spizers bok “The Beatles Swan Song” finner du informasjon om at Capitols teknikere hadde kjørt lydsignalet gjennom en limiter og komprimert volumnivåene på innspillingene ved å redusere de høye nivåene og kjøre opp de rolige. Harrison insisterte på at albumet måtte remastres. Dette fant sted under hans overvåking på Sound Recorders Studio i Yucca Street, som lå rett rundt hjørnet fra Capitolbygningen. Boken springer frem og tilbake i tid gjennom Wangbergs spennende eventyr og inneholder nok en del faktafeil

Den kommende singlen “Hey Jude” / “Revolution” er også en del av båndene de jobber med, og Wangberg sitter på siden og lytter, mens Harrison venter.

29

Man kan nok også få inntrykk av at Wangberg har vært en attraktiv kar, som debuterte med en 20 år gammel barnevakt da han var fjorten, og det dukker opp flere «one night stands» i boka, men han unngår å gå i for intime detaljer her. Han er gift for tredje gang, og bor for tiden på en øy utenfor vestkysten i Sverige. Wangbergs medforfatter Stein Slettebak Wangen forteller at det foreligger planer om å oversette boken til engelsk. Vi håper de får luket ut en del faktafeil før den engelskspråklige utgaven lanseres. Wangberg driver for tiden og setter sammen en 2CD med sin egen musikk, som han skrev og spilte inn på 60- og 70-tallet. Boken er utgitt av Libretto forlag, som også har tidligere Beatlesrelaterte titler i sin katalog, Howard Sounes’ “Paul McCartney - bak scenen” og Olivia Harrisons fotobok om George, “Living In The Material World”. Innbundet / 2015 / 280 sider, illustrert. Bokmål.


ANDY WHITE 1930-2015

av

Roger Stormo

Andy White - mannen som spilte trommer på en av The Beatles’ innspillinger av «Love Me Do» i 1962 døde mandag 9. november 2015, 85 år gammel. White ble født i Glasgow, Skottland, men hadde bodd i New Jersey, USA siden 1983.

Andy White var en veletablert studiotrommis i 1962 da han ble hyret inn for å spille trommer på den andre «Love Me Do» sessionen med Ringo. Mens White trommet spilte Ringo tamburin, noe som gjorde at White ble en av kandidatene til tittelen «den femte Beatle». På B-siden spiller Ringo maracas på «P.S. I Love You», mens White tar seg av trommene. Ettersom White hadde giftet seg med Lyn Cornell, som sang i Liverpoolgruppen «The Vernon Girls», visste han hvem Beatles var da han traff dem i studio. Andy White i nyere tid

White spilte også trommer på Tom Jones’ hit «It’s Not Unusual,» og i løpet av sin karriere spilte han med en rekke kjente artister, deriblant Chuck Berry, Rod Stewart, Herman’s Hermits, Marlene Dietrich, Burt Bacharach og BBC Scottish Radio Orchestra.

«Det var virkelig en opplevelse jeg nøt,» fortalte White den britiske avisen The Daily Record i 2012, «og det som imponerte meg var at de holdt på med virkelig bra materiale, men det var deres eget materiale og var virkelig noe nytt».

I 2008 hadde han en gjesteopptreden på et album med the Smithereens, B-Sides the Beatles, og han var konsulent for en film fra 2012 med tittelen «Not Fade Away,» som handlet om en fiktiv 60-tallsgruppe.

«Alt annet var kopi av musikk fra Statene, hvilket hadde suksess, men de drev med noe helt nytt og man kunne fornemme at det var noe annerledes og meget spesielt. Men jeg visste jo ikke hvor spesielt det skulle komme til å bli.» Ringo oppsummerte episoden i boka «The Beatles Anthology» i 2000: «George hadde ikke lyst til å ta flere sjanser og jeg sto midt i begivenhetenes sentrum. Jeg var fortvilet over at George Martin hadde sine tvil om mine evner. Jeg var klar til virkelig å slå løs da jeg fikk høre ‘Vi har fått inn en profesjonell trommeslager.’ Han har beklaget mange ganger siden, gamle George, men det var fortvilende — jeg hatet stakkaren i årevis; fortsatt lar jeg ham ikke glemme det!»

I 1962 giftet Andy White seg i Liverpool og visste hvem Beatles var.

Signert promofoto

30


Funnet på pinterest.com

Da «Love Me Do» kom ut som single i UK var det likevel versjonen med Ringo på trommer som ble utgitt, men da sangen dukket opp på «Please Please Me» albumet året etter var det Whites versjon som ble med. Versjonen med White kom også ut som single i USA, derfor er det denne vi finner på «Beatles 1» CDen. I Norge og flere andre land er det Ringos versjon som ble utgitt som single. White spilte også inn en versjon av «Please Please Me» ved samme anledning, denne finner du på «Anthology 1». Andy White flyttet til Caldwell, New Jersey i 1983 etter å ha truffet sin andre kone Thea, som bodde i New Jersey. Han spilte trommer i et sekkepipeorkester og jobbet også som trommeinstruktør. Da «Love Me Do»-singlen ble nyutgitt i 2012 gjorde EMI to feil. For det første benyttet de Whites versjon av sangen, for det andre var det trykkfeil i katalognummeret på side 2. En andrepressing korrigerte den første feilen, den andre ble ikke rettet opp.

Andy White med maxisinglen fra 1982 som inneholdt både hans og Ringoversjonen av «Love Me Do»

TEATER SKUESPILL Han elsket klassisk musikk og var også sterkt teaterinteressert med en drøm om selv å bli skuespiller. Han gikk f. eks. 3 semester på “The Royal Academy of Dramatic Art” for å bli skuespiller. 1. april 1965 overtok han driften av Saville Theatre i London’s Shaftesbury Avenue og der organiserte han konserter med bl a Jimi

Det korrekte katalognummeret er R4949

31

Hendrix og The Who og fle e teateroppsetninger som stort sett ikke gikk bra, hverken økonomisk eller kunstnerisk. Da Beatles kom, var ofte problemet med å skille de forskjellige medlemmene fra hverandre, de var på sett og vis en enhet. Mye av dette skyldtes nok Brian Epsteins bakgrunn i teateret, om å skape illusjoner og hvordan dette ble gjort. Beatles både farget håret og sminket seg. De grå, identiske dressene og skoene, alt

r a v d d O ud av R u

for imaget. Det gikk så langt at Beatles til ogmed måtte ta på seg «uniformene» når de skulle spille inn radioprogrammer. Alt for å opprettholde opplevelsen av ett band.


Beatles henger i baren pĂĽ Indra Club

32


av Roger Stormo

For femtifem år siden startet Beatles sin profesjonelle karriere som musikere. De hadde tatt farvel med jobber, skole og foreldre for å være fast band på Hamburgs Indra Club, like ved Reeperbahn. Kun fem bilder ble tatt av dem der – ihvertfall som vi vet om. Det ovenstående bildet av Paul, John and George i baren på Indra bar er ett av disse. Kun bilder av Beatles med disse lilla jakkene kan med sikkerhet fastslås at er tatt på Indra Club. Når de etterhvert bytter ut jakkene med nyinnkjøpte svarte skinnjakker, så har de skiftet beite og spiller på Kaiserkeller. Vi vet ingenting om fotografen – kanskje var det bare en av kelnerne på Indra Club.

Bildet til venstre er hvordan vi vanligvis presenteres for dette bildet, men det mangler noe. Det komplette fotografiet viser hele gruppen, med Stuart Sutcliffe og Pete Best stående ved siden av George. En eller annen gang har noen klippet vekk de to sistnevnte, og det er den beskårne versjonen av

bildet som alltid benyttes som illustrasjon i diverse bøker og blader.

sine bøker, men en liten del av det ble vist på hans DVD-utgivelse “Best Of The Beatles”

Men trommeslager Pete Best har sine bilder fra Indra Club i behold, og han har en ubeskåret versjon av dette bildet.

For sitt fantastiske nettsted om de tidlige årene til Beatles, restaurerte Chazz Avery et stillbilde fra den DVD-filmen med det bildet vi hadde fra før, noe som resulterte i dette:

Dessverre har han ikke benyttet dette som illustrasjon i noen av

Stu og Pete restaurert inn fra et delvis vist bilde i en DVD film

Vi har tidligere forsøkt å kontakte familien Best for å be dem publisere hele bildet, men fikk aldri noe svar. Da Beatlesmuseet i Hamburg eksisterte, vise de frem alle bildene som fortsatt finnes av Beatles på Indra Club, men akkurat dette fotoet hadde de hentet fra Averys nettsted og var utstilt delvis skjult bak ett av de andre bildene, for at folk ikke skulle oppdage at det ikke var helt. I forbindelse med femtifemårsjubileet postet jeg bildet på min WogBlog, og etterlyste den manglende biten.

33


Kvintetten Beatles på the Indra Club, Hamburg, August 1960.

Det ovenstående bildet har med den manglende biten. Takket være Guus Limberger, en av WogBlogs lesere kan vi nå presentere et helt bilde. Som vi ser er dette et litt mindre bilde som har vært rastrert til bruk i et blad eller en avis. Bildet fant Limberger online, på den nå nedlagte “The Gilly” Beatles fotoblogg. Den bloggen var berømt for å viderebringe bilder som ble publisert på sekstitallet og som senere ikke lenger er benyttet. Mange av arkivene til de publikasjonene som eksisterte den gangen finnes ikke lenger, og det var ikke noen uvanlig praksis at bilder ble kastet etter at de hadde vært på trykk. Takket være at Hanne Bosmans, som drev bloggen, skannet inn bilder fra gamle bøker, blader og til og med hentet ut bilder fra

mikrofilmer på biblioteker, har vi altså en mer fullstendig versjon av dette bildet nå. Den nye versjonen av bildet er ikke i samme høye kvalitet som den versjonen vi kjenner, så vi har lagt sammen to versjoner av bildet. Hanne husker ikke lenger hvor hun fant bildet, men

Paul. Tydeligvis hadde Pete med seg trommestikker, også når han hang i baren. Det nye bildet mangler fortsatt litt, det er beskåret både i toppen og bunnen. Vi håper en versjon av originalbildet i bra kvalitet vil bli tilgjengelig etter hvert. Dette er tross alt en historisk fotoseanse, ettersom det var Beatles’ første engasjement som profesjonelle musikere, første gang de spilte utenlands og første skritt på en vei som tok dem overalt.

Til femtiårsjubileet for fem år siden fikk den nåværende innehaveren av Indra Club overrakt et komplett sett av de Beatlesbildene som FOTO: ERIK I BLINDHEIM ble tatt inne i klubben fra Norwegian Wood, printet i store størrelser i høy husker at det var et veldig lite bilde kvalitet på fotopapir. Disse tok han på trykk. imot, men har unnlatt å henge de opp på Indras vegger, der henger Som dere ser så har vi mer av det i stedet bilder tatt på Top Ten veggen bak Pete, i forhold til AverClub i 1961. ys restaurerte versjon fra tidligere, og også litt mer av Indra Club bak Forstå det den som kan.

34


Av Are Stegane

“Would you let your daughter marry a Rolling Stone”? Slik posisjonerte Rolling Stones legendariske manager Andrew Loog Oldham The Rolling Stones som et motstykke til The Beatles. Stones var The unbeatles, som 7Up var the uncola. Stones var bandet som pisset på offentlige bygninger, kastet TVer ut vinduet, stilte opp i nazi-uniform, brukte stoff, skapte opprør og drap på sine konserter. Stones oppfant selve myten om sex, drugs & rock ‘n’ roll. Når noen spurte ungdommer på 60-tallet om hvem de likte best, The Beatles eller The Rolling Stones handlet det egentlig ikke om musikken, men om hvem du ønsket å være.

“Same shit new wrapping” Posisjonering handler ikke om hva du gjør med et produkt. Posisjonering er hva du gjør med hodet til en kunde. Du posisjonerer produktet i hodet på kunden.

på folk, knytte de løse trådene som allerede ligger der. Akkurat som Stones gjorde med den svarte blusen. De reposisjonerte den og gjorde den til sin egen. I en uke i desember 1964 lå Stones versjon av Little Red Rooster på 1. plass på hitlistene i Storbritannia?

Den grunnleggende fremgangsmåten innen posisjonering handler ikke om å skape noe nytt og Egentlig helt uhørt for en blueslåt. forskjellig, men å manipulere ha Hvite gutter fra London som allerede finnes oppe i hodet

35

importerte de svartes egen musikk, tygde noen ganger og spyttet den ut til den hvite middelklassen i UK, USA og resten av den vestlige verden. “Same shit, new wrapping” Og plutselig var løfte om en rå, sexy, farlige og forbudt livsstil vel plassert i hodet på de platekjøpende tenåringene.


Keith Richards sa på begynnelsen av 60-tallet: “I reckon there are three reasons why American R&B stars don’t click with British teenage fans. One, they’re old. Two, they’re black. Three, they’re ugly”. Stones var som kjent unge og hvite, og selv om de også var stygge, appellerte de til jenter som klassiske “bad boys”. “They’re so ugly that they’re appealing” uttalte en britisk tenåringsjente på TV.

Persepsjon handler om kundens oppfatning, ikke selve produktet Innen posisjonering handler det om å konsentrere seg om kundens persepsjon, ikke produktets realiteter. Persepsjonen er virkeligheten. Sannheten om produktet har ikke noe å si. Kunden har alltid rett. Det folk trodde på om Rolling Stones var nødvendigvis ikke sant. Mellom meg og deg, de var egentlig hyggelige sjenerte gutter som hadde lyst til å treffe damer. Stones var ikke noe verre enn the Beatles. De hørte på musikk fra USA, selv om de hadde litt ulike preferanser. Lennon hadde for eksempel aldri hørt om Jimmy Reed før Keith Richards introduserte han for den gamle blueshelten. Både Beatles og Stones hang på de samme stedene, sjekket de samme damene og tok det samme dopet.

SEX, DRUGS & ROCK´N´ROLL

Richards tok an riktignok litt vel langt (en stund toppet han pressens topp 10 liste over hvilke rockestjerner som kom til å dø av overdose), men John Lennon brukte også heroin på 70-tallet. Stones skapte myten sex, drugs & rock ‘n’ roll.

Det enkleste er å være først Den enkle måten å komme inn i hodet på en person, er å være først. Der er en stor fordel i å være først. Vet du kanskje hvem som var nr. 2 på månen, eller den andre som fløy over Atlanterhavet? Hva heter det nest høyeste fjellet i verden? Ikke så lett å svare på som nr. 1, eller hva? Så kan du si at the Rolling Stones ikke var først ute med sin musikk, for det var de ikke. Men de var først ute som unge hvite tenåringer med den svarte blusen. Selv om mange vite rockeartister som Elvis, Buddy Holly, Jerry Lee Lewis med flere var influert av blusen, så spilte de ikke rythm and blues som Stones gjorde det.

36


kan du være sikker på at det kom want to burn your town.” Kunne ned fortere enn fanden sjøl. Forel- ikke sagt det bedre selv. drene var livredde for monsteret.

Posisjonering er segmentering – Stones vs. The Beatles Gjør budskapet så enkelt som mulig Den beste måten å trenge gjennom lydmuren på i et overkommunisert samfunn er å oversimplifisere (å gjøre budskapet så enkelt som mulig). Less is more. Du må gjøre budskapet ditt så sylskarpt at det trenger inn i hodet på folk, og skaper en “long-lasting impression”. “Would you let your daughter marry a Rolling Stone?” Kan det gjøres bedre? Denne lille setningen sier alt om hva Stones ville fremstå som, og hvordan de har fremstått i hele sin karriere.

På 60-tallet var der en mengde grupper som konkurrerte om plassen i rampelyset og på hitlistene. Både London, Liverpool (Mersey Beat) og resten av de britiske øyer leverte band på løpende bånd. For ikke å snakke om alt som kom fra USA. Det var vanskelig å slå i gjennom lydmuren.

ROLLING STONES: THE UNBEATLES

Som innen posisjonering handler det om segmentering. En merkevare skal være forberedt på å ikke bli likt av alle. Denne strategien har blitt fulgt av mange opp gjennom tidene, ikke bare Stones vs. Beatles. Hvem har ikke fått med seg krigene mellom Pepsi og Cola, Apple Mac og Windows PC, m.fl. Du må konsentrere deg om akkurat de du vil nå. Og dette gjorde Stoned bevisst. De ville selvfølgelig selge mest mulig plater og bli likt av flest mulig, men de innså at den beste måten å gjøre det på, var å posisjonere seg mot de største, nemlig the Beatles, som Dr. Jekyl and Mr. Hyde.

Bare for å vise forskjellen på The Beatles og The Rolling Stones. 12 Juni 1965 ble de fire guttene i The Beatles dekorert av dronningen da de fikk sine MBEs (Membership of the Most Excellent Order of the British Empire). Tre uker senere stod The Rolling Stones tiltalt i East Ham Magistrates’ Court i Øst-London for å ha pisset på en vegg til en besinstasjon

WE PISS ANYWHERE,MAN

Stones hadde spurt om de kunne få låne toalettet hvorpå svaret var nei. Da skubbet Mick Jagger bensinstasjonassistenten til side og sa. ”We piss anywhere, man”. Selvfølgelig sa han det. Han var jo frontmannen i The Rolling Stones.

Der Brian Epstein gjorde alt han kunne for å få skjule de dårlige sidene ved sine gutter, gjorde Andrew Oldham alt han kunne for å forsterke dem

Stones ble arrestert for å ha pisset på en vegg. De ble buret inne for stoff, utallige ganger. De hev TV-er ut av vinduene på hotellrom. Historiene er mange. Keith Richards var på alle forsider i På begynnelsen av 60-tallet i Eng2007 da han hevdet å ha sniffet “The Beatles want to hold your land fremsto Stones som mystiske sin fars aske fra urnen. Og da jeg så Stones i O2-arena i London hand,” observerte journalist Tom og farlige. samme året, løp vaktene rundt og Wolfe in 1965, “but the Stones kastet ut alle som brøt den splitter nye røykeloven. Hva gjorde Keith Richards, jo han fyrte opp en zigg på scenen, og kom på alle avisenes forsider dagen etter. Selvfølgelig. Hang du opp et bilde av Stones på jente- eller gutterommet i 1964

37


Andrew Loog Oldham with Mick Jagger

Så sparket Andrew den sjette Stones, Ian Stewart. Han fortalte Stones at han kun kunne se minumum 5 medlemer i et rockeband. Seks var én for mye. Dessuten var Ian stygg og gammel. Han passet ikke inn. Han kunne få lov til å være med på plater og live radio. Men det var det.

“Den Sjette Stones”, Ian Stewart har senere uttalt: “Andrew Oldham? I wouldn’t piss on him if he Håret var “vanvittig” langt. De Etter å ha sett the Rolling Stones was on fire.” spilte “outlaw”-musikk, R&B og på The Crawdaddy Club i 1963 ANDREW OLDMAN? blues, som ikke var i tråd med det på søndag, sa han opp jobben hos I WOULDN`T PISS ON som lå på hitlistene den gangen. Epstein på mandag. To uker etterHIM IF HE WAS ON på hadde han signert the Rolling Låtene “Satisfaction,” “Get Off FIRE My Cloud”, “Paint It, Black”, Stones. “Let’s Spend The Night Togeth- Slik solgte Oldham The Singelen Come On ble så lansert er”, “Sympathy For The Devfredag 7. juni 1963, og Andrew Rolling Stones il”, “Gimme Shelter”, “Brown skjønte at han måtte få pressen på Sugar”, brakte med seg opprør, Det første han gjorde var å ta noen beina. Daily Mirror var den største varmblodige lyster, og grublende skikkelig stygge bilder av ban- avisen med 5 millioner i opplag. mørke til hitlistene som aldri før. det, hvor de alle sammen hadde Patrick Doncaster’s Thursday pop “glemt” å ta på seg Beatles-dress- column var den mest leste musikMen de kunne ikke ha gjort det ene sine, nettopp stått opp, settin- ksiden i UK på den tiden. Etter et uten den legendariske PR-mannen gen var rå og industriaktig. Ryktet par møter og halvlitere, kom føl(og plateprodusenten!?!) Andrew på byn sa at bildene var “disgust- gende overskrift i Daily Mirror: Loog Oldham. Når sant skal sies ing”. Stones var ukjemmet, skitne “Bad News is Good News for the hadde Betales og Stones mye til og “uhøflige”. Men Andrew el- Stones”, fulgt av stående ovasjonfelles, ikke minst deres kjærlighet sket bildene. er for bandet. til amerikansk rock ‘n’ roll og

rythm and blues. Men der Brian Epstein gjorde alt han kunne for å få skjule de dårlige sidene ved sine gutter, gjorde Andr Oldham alt han kunne for å forsterke dem.

Han var ansatt som PR-mann for Brian Epstein i London. Fikk ikke jobbe med the Beatles på de store tingene, bare på “kjøtt og flesk”. Han måtte håndtere alle Beatleskopiene fra the Mersey Beat, Gerry and the Pacemakers, Billy J. Kramer (and the Dakotas), Cilla Black, m.fl. Det gjorde at han så seg om etter noe som kunne løfte han ut av skyggenes dal.

Han forandret navnet Rollin’ Stones til The Rolling Stones. Andrew fortalte gutta i bandet: “Hvordan kan dere forvente at folk skal ta dere seriøst når dere ikke engang gidder å stave navnet deres korrekt. Dere har tatt bort gruppens autoritet”

38

Så måtte man gjøre noe for å få Come On opp på salgslistene. Det betydde oppkjøp av singelen. Noe som var helt vanlig i datidens musikkbransje. Men plateselskapet Decca ville ikke legge penger på bordet denne gangen.


in the bathroom…five tough young London-based musicmakers with doorstep mouths, pallid cheeks and unkempt hair…but now that the Beatles have registered with all the agegroups, the Rolling Stones have taken over as the voice of the teens”På det andre albumet til The Rolling Stones, hadde Oldham skrevet i “the sleeve notes” De tok agnet gang etter gang. at han oppfordret Stones fans Melody Maker repeterte en av Plutselig begynner plateselskapet å få tro på det du driver med Oldhams pressemelding ord for og platen er på hitlitsene. Og så ord: kommer du på TV i “Thank Your “The Stones’ role in muLucky Stars”. Enkelt og greit. Andrew måtte kjøpe alle platene selv, av penger fra egen lomme. Det handlet om å finne alle platesjappene som rapporterte tall til hitlistene, få fanklubb-jentene til å løpe ut og kjøpe samtlige plater på torsdag og fredag. Sende de inn i butikken igjen på lørdagen for å spørre etter platen, hvorpå butikken var tom. Butikken ringer så Decca på mandag og bestiller nye plater.

“The Group Parents Love to Hate” Oldham hadde hele regien rundt Stones. Han produserte, og bestemte hvordan plateomslagene skulle se ut. De portretterete Stones som farlige samfunnsfiender. De to første plateomslagene hadde ingen tittel, og viste heller ikke navnet på bandet. Denne strategien var helt bevisst fra Oldhams side. Folk visste hvem Stones var og hva de sto for. Det var unødvendig å fortelle fansen det. Men live opptredende til gruppen trengte han ikke å gjøre noe med. Den kom av seg selv. Musikken og sceneopptredenen var svart og djevelsk. Se bandet på scenen og få med deg presten ca 1 minutt og 34 sekunder ut i denne promovidoen fra “Charlie is my darling”. Da skjønner du hva jeg mener Og Oldham uttalte: “They were all bad boys when I met them. I just brought out the worst in them.”

til å dele med dine foreldre, og de du ikke. Beatles falt ganske fort inn i den første kategorien, mens Stones ble oppfattet som farlige, skitne og degenererte. Og Oldham var ikke mannen som stoppet gruppen i å leve opp til imaget. Han ba dem derimot om å være så “nasty” som de bare kunne. Og pressen elsket det.

sic is a powerful one. They have the anger of the parents on their side. Young fans now realize that their elders groam with horror at the Rolling Stones. So their loyalty to til å rane blinde for å skaffe seg the Rolling Stones is un- penger til å kjøpe Stones-plater. Det ble naturligvis et oppstyr uten swerving.” Stones ble oppfattet som en seksuell trussel Alle vet at rock and roll ikke bare handler om musikk, men også “sex appeal”. Oldhams største bragd var at han klarte å gjøre Stones til en seksuell trussel. En uforglemmelig overskrift i Melody Maker som virkelig posisjonerte Stones som the bad guys var Oldhams setning: “Would you let your daughter go with a Rolling Stone?” som ble oversatt til “Would you let your daughter marry a Rolling Stone” av dressene i Fleet Street, som ville unngå konsekvensene av det usømmelige ordet “go”.

like, og saken ble tatt opp i House of Lords hvor Lord Conesford forlangte å få vite hva regjeringen ville gjøre for å få fjernet disse fornærmende notatene. Notatene ble ikke fjernet.

The Rolling Stones – En ny avart av herpes

Da Stones skulle på deres første USA-turné, mottok de amerikanske vertene dem som en ny avart av herpes. “Americans, brace yourselves!” advarte det amerikanske svaret på NTB, Associated Press. “In the tracks of the Beatles, a second wave of sheepdog-looking, angry-acting Britons is on the way…dirtier, streakier and more Oldham promoterte idéen om at The Rolling Stones var “the group Da platen Not Fade Away ble utg- dishelved than the Beatles” Det hører med til historien at parents love to hate” basert på itt skrev Daily Express: hans tro på at pop-idoler er den en “They look like boys whom any turnéen i bakgårds-USA ble en av to kategorier – de du hadde lyst self-respecting mum would lock eneste lang katastrofe, og de 39


hadde ikke tjent mer enn et par penny hver når regnskapet skulle gjøres opp. De ble spyttet på på gaten, kom opp i slagsmål fordi de folk trodde de var homoer, og spilte for hillbillies utenfor allfarvei. Men neste gang var det en annen dans. Da hadde de flere hits under beltet.

“People tend not to see music as a business, but once you work with a musician like Mick Jagger, you immediately see how aware he is of his brand – both the Mick Jagger brand and the Rolling Stones brand.”

Når du ser logoen vet du at Stones sin leppe- og tungelogo er rock ‘n’ roll ikke er langt like kjent som det levende båndet unna i logoen til Coca Cola, eplet til

Apple (mer kjent en eplet til ApLa oss bare se det i øynene. The ple Records), vingen til Nike, de Rolling Stones er en merkevare tre stripene til Adidas, osv. på lik linje med Coca Cola, Mercedes-Benz og Chanel. Og i Når du ser logoen vet du at rock årenes løp har de til og med blitt ‘n’ roll ikke er langt unna. Laget respektable. Små unger løper i av John Pashe i 1970, og skal dag rundt med Stones-tungen på være basert på leppen og tungen brystet. For 50 år siden ville du til Mick Jagger. ikke ha kalt et band for et “brand”. Andrew Loog Oldham posisjonDave Stewart i the Eurythmics ut- erte The Rolling Stones som det farlige og forbudte alternativet til talte en gang:

40

The Beatles, og helt opp til våre dager har bandet levd opp til konseptet. I 50 år har Rolling Stones behold sin posisjon som “The Greatest Rock’n’Roll Band In The World”. Alle andre rebeller innen hard rock, punk, heavy metal, grunge, etc., glem det. Stones er de største. Stones er malen innen rock and roll. De er på en fast kurs til å oppfylle Keith Richards uttalte mål om å følge i fotsporene til talløse bluesmenn før de, og spille til de går i graven.


Videoopptakene av John Lennon fra 1980

av Roger Stormo

I år kunne vi endelig se levende bilder fra videoen av John Lennon som er i ferd med å spille inn «I’m Losing You» på Hit Factory Studio i New York. Den 19. august 1980 filmet regissør Jay Dubin John Lennon & Yoko Ono i den hensikt å lage musikkvideoer for å promotere det kommende albumet «Double Fantasy».

Innspillingsøkter for «I’m Losing You» og Yokos «I’m Moving On» ble filmet. To videokameraer ble benyttet, og det ble lagret på 1-tommers videobånd. Opptakene ble ikke gjenopptatt etter denne dagen, og videoene fra de to kameraene ble ikke redigert sammen. Ifølge Lennon selv var han ikke fornøyd med opptakene, og skal ha forsøkt å drukne videobåndene i badekaret sitt. Dette er enten fiksjon fra Lennons side, eller videobåndene har overlevd vannbadet. Dette skal være siste gang film dokumenterer Lennon i ferd med å skape musikk, og har aldri tidligere blitt vist. Rundt 10 sekunder fra opptakene som ble gjort under «I’m Moving On» ble benyttet i en dokumentar om Yoko Ono med tittelen “Yoko Ono: Then & Now”, utgitt på VHS i 1984 og

også TV- sendt på NRK den gangen med Petter Nome som kommentator. I sommer lastet Revolver Records & Video opp en versjon av den i 1998 «tegnede» musikkvideoen til «I’m Losing You», og klippet inn i denne er opptak fra det sekundære kameraet av John Lennon som synger og frenetisk spiller på sin futuristiske Sardonyx gitar i 1980. Denne videoen viser Lennon som aggressivt spiller på denne gitaren, men det er også et par ganger vi får se ansiktet hans. Han har fortsatt langt hår, og har på seg Yokos caps. Det er i ettertid trist å se Lennon så opprømt og spillekåt når vi vet hva skjebnen hadde i vente. Revolver Records & Video har benyttet feil opptak til å dubbe denne videoen, det faktiske lydsporet til filmen av John Lennon finnes bl.a.

41

på HMC sin bootleg “Oddities 3”. Mange har nektet å tro at dette opptaket i det hele tatt eksisterer, men nå kan vi bevise at de tok feil. Vi kan bare håpe på at det eksisterer mer, og at vi får anledning til å se dette en gang i fremtiden. Grunnen til at dette opptaket nå har sett dagens lys, er at mannen bak Revolver Records & Video, er en mann som har samlet på ultrasjeldne Beatlesrelaterte ting siden syttitallet, og benytter YouTube som en mlighet til å vise frem noen av de sjeldne filmene han har sikret seg. Det han har er en kopi, selve originalbåndene befinner seg i Yoko Onos arkiver, og der

blir de nok værende – hun fortseter å repektere at Lennon selv var misfornøyd med hvordan han så ut på videoen. Etter å ha sett videoopptakene klippet Lennon håret i Beatlesfasong anno 1965, slik han ser ut på «Double Fantasy» og «Milk and Honey» plateomslagene. Etter ønske fra Yoko Ono ble filmopptaket med Lennon slettet fra YouTube, men er senere også blitt lastet opp på nytt igjen fra andre YouTubekonti.


av Joakim Krane Bech

I 2011 startet frøene å bli sådd for det som skulle bli en hyllest til den legendariske drikkegruppa Hollywood Vampires (du kan lese mer om dem et annet sted i bladet). Johnny Depp og Alice Cooper møttes på settet til filmen Dark Shadows (Tim Burton, 2012) og fant raskt ut at de hadde felles musikksmak. Depp er dessuten en mer enn habil gitarist og ble dermed invitert av Cooper til å spille et par låter med ham på en konsert i London. Depp har tidligere spilt med artister som Oasis, Marilyn Manson, Aerosmith, Carly Simon og Patti Smith. Vi husker han jo også fra musikkvideoen til Paul McCartney-låta My Valentine. Etter konserten i London inviterte Depp Cooper hjem til seg, hvor forslaget om et coveralbum ble tatt opp. Cooper ønsket å hedre de mange avdøde vennene hans fra gamledager.

42


Joe Perry fra Aerosmith bodde på den tiden på eiendommen til Depp for å jobbe med selvbiografien sin, Rocks: My Life In and Out of Aerosmith. Innimellom arbeidene dro han til studioet hvor Depp holdt til for å se hva han drev med. Depp sto der med Cooper og de spurte Perry om han ville bli med. Dermed var grunnlaget for bandet lagt. Nå måtte de bare finne resten av bandmedlemmene. Grunnstammen i Hollywood Vampires ble til slutt Tommy Henriksen fra Alice Coopers band og Bruce Witkin fra Johnny Depps første band, The Kids. Foruten de faste medlemmene har de med seg et realt stjernelag: sir Paul McCartney, Abe Laboriel jr, Zak Starkey, Dave Grohl (Nirvana/Foo Fighters), Perry Farrell (Jane’s Addiction), Brian Johnson (AC/DC), Robby Krieger (The Doors), Slash (Guns ‘n’ Roses) og Joe Walsh (The Eagles), i tillegg til Alice Coopers egne Dennis Dunaway, Neal Smith, Glen Sobel og Kip Winger. Dessuten gjør sir Christopher Lee sin siste opptreden på denne plata, spilt inn et par måneder før hans død tidligere i sommer. Plata er altså ment som en hyllest til de originale Hollywood-vampyrene og Coopers «dead, drunk friends». Låtmateriale er hentet fra årene 1965 (The Who’s My Generation) til 1972 (Alice Coopers egen School’s Out), med unntak av to nykomponerte låter – Raise The Dead og My Dead Drunk Friends, skrevet av Alice Cooper og Johnny Depp. Sir Christopher Lees bidrag, som åpner plata, er en pasasje fra Bram Stokers Dracula fra 1897. Låtvalgene på plata må sies å

være ganske trygge, men det synes jeg ikke gjør noe. Her får man godbiter som My Generation, Whole Lotta Love, Jeepster, Itchycoo Park og Five To One i medley med Break On Through (To The Other Side). John Lennon hylles med Cold Turkey og McCartney bidrar med sin egen Come And Get It (som han jo donerte til Badfinger i sin tid). McCartney synger, spiller piano og trakterer bassen. Med seg har han Laboriel jr på trommer, Cooper på bakgrunnsvokal og Joe Perry og Johnny Depp på gitar. Det låter mørkt og tøft, og låta tas i en litt ny retning. Badfingers versjon er ganske lik demoversjonen til McCartney, men her blåses det nytt liv i den 46 år gamle låta. Laboriel jr drar til på trommene og vokalen til Macca er vital som aldri før. Flott gitararbeid er det også av Perry og Depp. Jeg digger rett og slett denne versjonen! Come And Get It er dessuten en av de mer uventa låtvalgene på denne plata. Man hadde heller kanskje forventet en tungrocker som Helter Skelter i dette selskapet, men det er da også litt typisk Paul å gjøre en slik vri. Abe Laboriel jr bidrar også med meget solid tromming på Spirit-låta I Got A Line On You og The Doors-medleyen Five To One/Break On Through (To The Other Side). Hvorfor bruker ikke McCartney denne mannen oftere på sine egne plateinnspillinger? Zak Starkey bidrar med minst like solid og hardtslående tromming på The Whos My Generation, Led Zeppelins Whole Lotta Love og Jimi Hendrix-låta Manic Depression. Jeg må innrømme jeg synes fraværet av Zaks far dog

43

er merkbart. Ringo var jo en av de originale vampyrene og er i aller høyeste grad levende. Jeg skulle likt å spørre herr Cooper om dette, men jeg tipper Ringo ble spurt men ikke fikk det til å klaffe med timeplanen. Eller takket Ringo nei fordi han er ferdig med den delen av livet sitt? Ikke at det hadde vært noen fare, da dette nå er en veldig edruelig gjeng. Alice Cooper ble tørrlagt i 1982. Dette er en plate laget av eldre herrer som alle har fortjent en plass i rockens historie, men ikke la deg lure – de har fremdeles mye å gi! Det oser av spilleglede og det skinner igjennom at denne plata har det vært moro å spille inn. Cooper og Depps visjon var å skape et miljø hvor likesinnede kunne komme for å ha det gøy, jamme litt og mimre om gamle dager, og det synes jeg de har klart å videreføre til plata. Gruppa, med Cooper, Depp og Perry i spissen, har også hatt en håndfull konserter i høst, da med Guns ‘n’ Rosesduoen Duff McKagan på bass og Matt Sorum på trommer, i tillegg til nevnte Tommy Henriksen på gitar og Bruce Witkin på keyboards. Zak Starkey har også spilt noen låter med dem live, blant annet en cover The Whos I’m A Boy. Om du liker (stort sett) straighte coverlåter, så er ikke denne plata noe for deg. Liker du dermed å høre en gjeng som har det moro framføre noen av de beste og mest kjente låtene rock har å by på – ja, da har du en hyggelig time i møte. «Listen to them, the children of the night. What music they make.» - sir Christopher Lee, fra Bram Stokers Dracula.


Plateanmeldelser av Jon Vidar Bergan

Tug of War (1982) var Paul McCartneys første soloalbum etter oppløsningen av Wings og en stor suksess. Det ble produsert av George Martin (for bare 2. gang etter The Beatles) og hadde musikere som Ringo Starr og (Wings-gitarist) Denny Laine. Nå er det relansert i en lekker boks med masse bonusmateriale.

Paul McCartney:

Tug of War

Deluxe Numbered Edition Plata ble innspilt i George Martins AIR Studios på den karibiske øya Montserrat. Stevie Wonder kom for å spille inn to duetter, hvorav “Ebony and Ivory” ble en kjempehit. Carl Perkins sang også en duett. «Here Today» er den rørende sangen Paul skrev etter John Lennons død og som han fortsatt spiller live. Andre høydepunkter er tittelsangen, hiten «Take It Away», den fengende storbandjazz-hyllesten «Ballroom Dancing» og balladen «Wanderlust». Linda McCartney koret på plata og tok bortimot alle bildene fra innspillingene som vi kan nyte i ei mindre bok (som også har håndskrevne sangtekster), samt sammen med liner notes i ei større bok der det også er sangtekster og intervjuer med Paul, George Martin, lydteknikere, skuespilleren John Hurt og musikerne Eric Stewart (10cc),

Steve Gadd (trommer) Dave Mattacks (Fairport Convention), Stanley Clarke og Andy Mackay (Roxy Music). Det følger med 3 cd-er: originalmiksen, en ny miks og en bonusdisk med 8 demoer (hvorav 3 låter aldri har vært uutgitt) og tre b-sider. Dvd-en består av musikkvideoer til «Tug of War» (to stykker), «Ebony

and Ivory» og «Take It Away» (med den store skuespilleren John Hurt i en Brian Epstein-aktig rolle) samt en 19 minutter lang bakomfilm fra Montserrat. Tug of War har fått en veldig fin innpakning og presentasjon i denne boksen, som burde ligge under juletreet til store fans av Paul McCartney og Beatles!

Julegaven til den som «har alt»? Kjenner du en Beatlesvenn som ikke er abonnent på Norwegian Wood så vil vi anbefale et abonnement på bladet i 2016! Skriv til oss og fortell oss navn og adresse på mottakeren og hvem du er, så sender vi deg giro, eller du kan betale 300 kr til klubbens bankkonto (se info på side 2), og oppgi navn og adresse på mottakeren i meldingsfeltet. Du kan selv kjøpe et julekort og opplyse på kortet at gaven er abonnement på Norwegian Wood – så er gaven i boks!

44


Et album som er bedre enn sitt rykte, i lekker boks med bonus-cd, dvd og bøker Pipes of Peace (1983) var oppfølgeren til Paul McCartneys kjempesuksess Tug of War (1982) og ble innspilt samtidig på øya Montserrat i Beatles-produsent George Martins AIR Studios. Albumet har ufortjent blitt stemplet middelmådig, noe som etter min mening er feil.

Paul McCartney:

Pipes of Peace

Deluxe Numbered Edition

Michael Jackson i lekne scener som fansen kommer til å elske! Den andre (og større) boka inneholder bl.a. sangtekster (både trykte og noen håndskrevne), Linda McCartneys bilder og intervjuer med Paul, en lydtekniker, musikkvideofolk og musikere som Eric Stewart (10cc), Andy Mackay (Roxy Music), Steve Gadd (trommer) og Stanley Clarke (bass). Pipes of Peace er et glimrende album som låter fantastisk i den nye remastringen. Denne boksen gir dessuten fansen mye bra bonusmateriale. Disse anmeldelsene er også publisert på nettstedet Musikknyheter.no Fra PaulMcCartney.com/downloads kan man også laste ned ytterligere to bonuskutt: Take It Away (singleversjonen) i 2015 remastret utgave og en instrumental remiks av «Say Say Say» som ligger der for at man kan synge karaoke til den og sende inn til en konkurranse.

De åtte første låtene kunne nemlig forsvart en plass på Tug of War, og det er bare de tre siste som ikke holder samme høye standard. Blant høydepunktene er tittelsangen (en stor hit), «So Bad» (en nydelig ballade sunget i tilnærmet falsett), den sprudlende «The Other Me» og de to duettene med Michael Jackson: hiten «Say Say Say» og «The Man». Bonusdisken byr på fire demoer (hvorav én sang ikke har vært utgitt før), ei b-side, to bidrag til soundtrack og veldedighetsplater, den tidligere uutgitte instrumentalen «Christmas Bop» og en ny

versjon av «Say Say Say» der Paul og Michael har byttet om på duettvokalenDvd-en har tre musikkvideoer: «So Bad» (som var en hitsingle i USA) og de påkostede «Say Say Say» og «Pipes of Peace». Sistnevnte handler om da tyske og britiske soldater møttes til fotballkamp ved skyttergravene under 1. verdenskrig. Historien om den videoen får vi fortalt i den ene av boksens to bøker, som også er illustrert med mange bilder fra innspillingen. Dvd-en har dessuten tre dokumentariske filmer fra innspillingene, hvorav den ene viser Paul og

45

I forbindelse med Record Store Days «Black Friday» utkom det også en maxisingle med ny miks av «Say Say Say» og instrumentalen på B-siden. En video ble også lagd, men uten verken Paul eller Michael.


BABY`S IN BLACK

“en vinylentusiasts bekjennelser”

av Eiriidke Søre

I

lesende stund er kalenderen i ferd med å vendes om til 2016, og det vil være hele 50 år siden 1966 -kanskje det aller råeste året i moderne musikkhistorie! Smak bare på dette: Pet Sounds, Blonde On Blonde, Revolver, Aftermath, Face To Face, Fifth Dimension, For Certain Because, og så videre og så videre... Og begynner man å se på enkeltlåter så blir man jo svimmel. Men det er ikke bare utgivelsene som er oppsiktsvekkende – artistene som spiret og vokste fram i 1966 utgjør også en enestående liste. Og for ikke å snakke om studioteknologien, som i akkurat denne tiden åpnet uante dører for artistene, og vi fikk artister og plater som ikke låt som noe annet tidligere. Her hjemme på berget toppet Beatles salgslistene gjennom store deler av året, først på vinteren og våren med We Can Work It Out/Day Tripper og Michelle/Girl, og senere på sommeren og utover høsten med Paperback Writer/Rain og Yellow Submarine/Eleanor Rigby. Andre storselgere på singelfronten dette året var bl.a Beach Boys (Barbara Ann + Sloop John B + God Only Knows + Good Vibrations), Hermans Hermits (A Must To Avoid + No Milk Today), Lovin Spoonful (Did You Ever Have To Make Up Your Mind + Summer In the City), Kinks (Dedicated Follower Of Fashion + Sunny Afternoon + Dead End Street), Hollies (I Can`t Let Go + Bus Stop + Stop Stop Stop), og selvfølgelig Sven Ingvars. 1966 er også et særdeles interessant år for samlere av norske Beatlessingler. «Noe» skjedde med en håndfull singelutgivelser – som gjør at vi idag kan slå oss på brystet og skryte av at disse norske singelplatene er helt unike når det kommer til sjeldenhet og attraktivitet, og således svært ettertraktet blant samlere over hele verden!

46

At norske singelutgivelser på 60-tallet ofte ble presset i mange opplag er ingen nyhet. Spesielt singler som solgte mye finnes gjerne i flere varianter, da f.eks med typiske variasjoner i fargenyanser på cover. Norske plater ble i internasjonal målestokk presset i meget små kvanta, noen opplag kunne være så små som 200, vanligvis mellom 1000 og 5000. Det som kjennetegnet trykkeprosessen på sekstitallet var at man aldri presset for mange plater og cover, man gjorde heller nye opplag når lageret var tomt. Det er påfallende at dette i særlig grad gjelder de tidlige utgivelsene, før man var sikker på at Beatles solgte i bøtter og spann.


Når vi så skriver 1966 så var enhver Beatlesplate en garantert storselger. Det var ingen grunn til å gjøre små opplag av Beatles, hverken nye singler eller nyutgivelser av eldre titler. Hvordan har det seg da at hele 5 nyutgivelser av store Beatles-hits, som etter alle sole merker ble nyutgitt i 1966, hører til blant de mest ettertraktede Beatlessinglene – ja faktisk i internasjonal målestokk?

SHE LOVES YOU She Loves You ble opprinnelig utgitt på singel i Norge 17.september 1963. Den solgte endel utover høsten, men det var ikke før på nyåret 64 at den bykset opp til førsteplass på listene. La meg si det med en gang: Det fin es enormt mange fargevarianter av She Loves You! Men de er alle (bortsett fra èn!) grønne i en eller annen nyanse.

Man brukte gjerne baksiden av coverne (ihvertfall utgivelser som var tilknyttet EMI – dvs Parlophone, Odeon, HMV, Columbia, Stateside, osv) til å reklamere for andre aktuelle utgivelser. Dette er altså en god indikator på når singlen er fra, selv om de ofte også kopierte baksiden ved nyopptrykk. De første utgavene av She Loves You som sirkulerte høsten 63 hadde et 10 Topper-oppsett på baksiden av coveret med «Sporvognseventyr» av Inger Jacobsen øverst. Den andre utgaven, som sannsynligvis stammer fra november/desember bruker «Noen Venter På Ditt Brev» med Inger Jacobsen øverst på 10 Topper. At denne andre varianten er vanskeligere å finne kan tyde på at de kopierte den første utgaven av 10 Topper igjen (med «Sporvognseventyr») da de gjorde flere opptrykk utover vinteren 64 – når singelen var virkelig populær. She Loves You var en skikkelig hyllevelter, lenge. Vinteren 65 var det et 10 Topper-oppsett med «Baby Love» av Supremes som figurerte på baksiden av singlene, og også en slik tredje variant finnes av She Loves You. I motsetning til de tidligere coverne («Sporvognseventyr» + «Noen Venter På Ditt Brev») som dukker opp i all verdens grønn-nyanser, så er 99% av alle «Baby Love-variantene» i èn grønnfarge - «mintgrønn». Dette tyder på at de endelig har erkjent at Beatles selger store kvanta, og det er relativt ufarlig å trykke et stort opplag.

BABY`S IN BLACK

“en vinylentusiasts bekjennelser” 47


SHE LOVES

YOU

BABY`S IN

BLACK “en vinylentusiasts bekjennelser”

Så, i 1966 skjer det noe rart: En helt ny variant av She Loves You dukker opp i butikkene. Denne har et helt rødt cover, og skiller seg slik vesentlig fra de tidligere grønne variantene! Den har også et nytt 10 Topper-oppsett på baksiden av coveret, nå med «Michelle» øverst – slik kan vi fastslå at dette nytrykket nok er fra våren 1966. Ikke nok med det: Om man ser nøye etter så er coveret faktisk «re-designet» - nå har dressene til guttene på bildet fått hvite prikker!

SHE LOVES

YOU

Denne utgaven av She Loves You er ikke den sjeldneste av de 5 singlene som er omtalt i denne artikkelen, men den holder nok prisrekorden for en norsk single. I 2008 gikk den for hele 20500 kr på qxl. no! Den har alltid vært legendarisk og veldig ettertraktet, men de tre neste singlene jeg nå skal omtale er nok alle sjeldnere.

48


I WANT TO HOLD YOUR HAND I desember 1963 ble I Want To Hold Your Hand utgitt på singel i Norge, og den ble voldsomt populær. Utover vinteren 64 så vekslet den og She Loves You på å inneha førsteplassen på hitlistene her i landet, og slik som med forrige singel så ble også denne presset i utallige varianter. Om man skal finne èn fellesnavner for disse variantene så er det fargevaløren (fra rosa, via rød, til orange) og oppsettet på baksiden av coveret. Dette gjelder alle varianter – bortsett fra èn! I motsetning til She Loves You så endret de ikke baksideoppsettet på coveret når de gjorde nye opptrykk her. Baksiden er faktisk dansk, «Top 10», og man har derfor antatt at coverne til I Want To Hold Your Hand ble trykket i Danmark. Dog kan mye tyde på at det ikke var tilfelle, muligens kun et førsteopplag som ble importert fra Danmark – deretter har man kopiert opp både for -og bakside når man har gjort nye opptrykk i Norge.

Disse forskjellige variantene fant man altså i butikkene i 63, 64 og 65. Den solgte utvilsomt veldig mye, men i motsetning til She Loves You oppnådde I Want To Hold Your Hand aldri sølvplate (25.000 solgte eksemplarer). Den morsomste, sjeldneste og merkeligste utgaven av singelen utgjorde ihvertfall ingen stor forskjell på salgsstatistikken! Våren 1966 kom det altså her også en helt ny utgave! Som med forgjengeren var det her også laget et nytt cover, designmessig likt de tidligere variantene – men med en helt ny farge!

Ikke nok med det; Dette blå coveret hadde nå også (endelig!) et norsk baksideoppsett - med Michelle øverst på 10 Topper-lista. Slik kan vi fastslå cirka når denne varianten kom. Blåfargen her er forøvrig i samme valør som nettopp «Michelle»-singelen, så det kan gjerne være at de har trykket disse i samme omgang.

BABY`S IN

BLACK

Motivet på framsiden har disse karakteristiske stolpene, i litt ulike fargenyanser, og disse har også blitt plassert forskjellig i hver pressing.

“en vinylentusiasts bekjennelser” 49


I WANT TO HOLD YOUR HAND Den blå varianten av I Want To Hold Your Hand er en juvel i enhver Beatles-samling. Det finnes nok færre av denne i omløp enn av rød She Loves You, og om den en gang skulle dukke opp på nettauksjon så er det den største lommeboka som definerer prisen. Den har blitt omsatt et par ganger de siste 15 årene, og det kan definitivt være verdt å vurdere ny innboforsikring om du har denne liggende.

BABY`S IN BLACK

“en vinylentusiasts bekjennelser”

ALL MY LOVING

All My Loving kom ut på singel i mange land verden over, våren 1964. Den ble en stor hit flere steder, og i Norge oppnådde den sølvplate for 25.000 solgte i 1965. Den solgte altså i bøtter og spann, og finnes således, som forgjengerne, i en drøss varianter. De ligger alle innenfor fargevalørene lilla-rosa-rødorange, men til tross for åpenbart mange forskjellige trykk så har de benyttet samme baksideoppsett for alle variantene: 10 Topper med «Under Mexicos Sol» med Hilde Carin øverst. Bortsett fra èn variant – selvfølgelig!

Vinteren 1966 var 10 Topper-oppsettet med Yesterday øverst mye brukt, og slik kan vi bestemme omtrent når den supersjeldne varianten av All My Loving kom. Ikke nok med at den har fått en ny bakside – coverets forside er også designet på nytt!

50


ALL MY LOVING

Som vi ser så har «I Saw Her Standing There» fått ny større (og mer moderne) font! Det har også singelens katalognummer, og plateselskapets logo har fått plass på forsiden. Selve coverbildet er også blåst opp litt ifht tidligere utgaver, og utsnittet er noe annerledes. Denne utgaven troner, sammen med flere av de andre omtalte utgavene i denne artikkelen, øverst blandt de sjeldneste og mest ettertraktede norske singelutgivelsene!

BABY`S IN

BLACK “en vinylentusiasts bekjennelser”

< Dette er klisjeen til coveret av

1966-utgaven av All My Loving. Dvs. «negativet» som coveret ble laget fra.

51


LONG TALL SALLY Long Tall Sally hadde en litt tøff fødsel i Norge. Da de skulle gi den ut på singel i mai/juni 1964 så glemte de å skrive bandets navn på coveret! Beatles var riktig nok fryktelig populære, men å ha en singel i hyllene uten gruppas navn gikk virkelig ikke an. Derfor er den røde og gule førsteutgaven av Long Tall Sally både sjelden, dyr og ettertraktet. Deretter kom det flere opptrykk (MED bandnavn) i blå + oransje nyanser. Som den røde og gule førsteutgaven så har alle disse også «Under Mexicos Sol» øverst på 10 Topperlista. Long Tall Sally solgte aldri til sølvplate, og er generelt sett kanskje et lite knepp vanskeligere å finne enn de andre titlene i denne artikkelen. Men den vanlige blå+oransje varianten er absolutt ikke sjelden! Den solgte nok jevnt og trutt i 64 og 65. Men om vi skal driste oss til å define e kun ÈN norsk Beatlessingel som «den sjeldneste» så er det derimot det nye coveret de laget til denne singelen i 1966!

52


Jeg tror dette er første gang det presenteres et fargebilde av denne singelen! I samlerkretser er det kjent 3 eksemplarer av denne, heldigvis befinner alle 3 seg i No ge. Det er virkelig en stor gåte hvorfor det ikke finnes flere av denne singelen. «Long Tall Sally» var kanskje ikke den «hotteste» låta på vårparten i 1966, men mens de andre singlene i denne artikkelen kan la seg framskaffe iløpet av et samlerliv, med enten god lommebok eller en god porsjon flaks – så dukker denne Long Tall Sally-varianten aldri opp. Kan størstedelen av partiet ha blitt destruert? Om noen av bladets lesere tilfeldigvis skulle sitte på denne, så vil det være veldig interessant om vedkommende tar kontakt. Jeg er f.eks veldig interessert i å høre om hvor i landet den er kjøpt. Mitt eksemplar ligger for ordens skyld i bankboks. Som dere ser så har også denne varianten også Michelle øverst på coverets bakside – hvilket antyder at den er trykt i samme tidsperiode som tidligere omtalte She Loves You og I Want To Hold Your Hand. Coveret er faktisk også designet på nytt – om man ser på boksen øverst, hvor singlens titler står, så er denne endel smalere enn de tidligere variantene.

53


ROCK AND ROLL MUSIC Det er kanskje andre låter man forbinder mer med Beatles, men Rock And Roll Music er faktisk Beatles’ mest solgte single i Norge! Den eneste som solgte til gull, over 50.000 eksemplarer - gullplate utdelt i 1968. Fra singelen ble utgitt i januar 65 så kom det mange varianter: Hovedsakelig består disse i to forskjellige farger (gul og oransje), to forskjellige 10 Topper-oppsett, og 2 forskjellige plateselskapslogoer

på coveret. «Trekantet logo» skal i utgangspunktet ha Baby Love (Supremes) øverst på 10-Topperlista, mens firkanta logo skal ha Dance Dance Dance (Beach Boys) øverst. Denne regelen er dog ikke helt

ufravikelig, det finnes covervarianter med firkantet logo og Baby Love, og likeså trekantet logo med Dance Dance Dance øverst på baksiden. Disse «avvikene» er sjeldne varianter.

Av alle de fem 66-variantene som er omtalt i denne artikkelen så er nok den nye varianten av Rock And Roll Music den mest kjente. Her fikk coveret et helt nytt utseende, ikke bare små justeringer eller fargeforandring. De laget faktisk et helt nytt cover, med bilder som var «up to date»! Denne varianten har også et nytt oppsett på baksiden av coveret – nå med Sloop John B (Beach Boys) øverst. Denne 10 Toppervarianten er fra sommeren 1966, og vi kan slik konkludere med at alle disse fem supersjeldne variantene etter alle solemerker ble laget omtrent i samme periode 1966.

Selv om denne varianten av Rock And Roll Music er ettertraktet, så er det nok den som er desidert lettest å skaffe seg av disse. Den solgte nok noe bedre enn de andre, kanskje ikke så rart, da den muligens opplevdes som «nyere», i motsetning til f.eks She Loves You som utkom nesten halvannet år tidligere?

54


Om man er virkelig grundig så finnes det bortimot et par hundre variasjoner av norske Beatlessingler, og hvis man da ser disse fem covervariantene i et større bilde så er det er det drøss av spørsmål om melder seg.

Hvorfor bestemte de seg plutselig for å designe nye cover?

ligger nok noe av forklaringen i at noen små partier kan ha blitt eksportert til Danmark. Men de dukker uansett opp like sjeldent Var de originale coverne blitt som i Norge (det kan gå årevis kopiert opp så mange ganger at mellom hver gang), så det er nok de var tvunget til å designe nye? ikke forklaring alene. Hadde de mistet «originalnegativene»? Syntes de at de gamle På sekstitallet, som i dag, så var musikk ferskvare, og det er kancoverne var utdaterte? skje sannsynlig at salget av flere Og hvorfor er disse så år gamle titler ikke var det helt sjeldne? store? Spesielt i akkurat disse Vi kan i hvertfall fastslå at det er årene (66/67) hvor både den ganske usannsynlig at de trykte musikalske og teknologiske ut200 Beatlescover i 1966. Så viklingen var enorm? Uansett så da er spørsmålet «hvor har det er det veldig spesielt at disse fem blitt av resten»? Både rød She singlene er så sjeldne som de er, Loves You, blå I Want To Hold spesielt Long Tall Sally hvor det Your Hand, og det nye coveret ikke har dukket opp mer enn 3 av Rock And Roll Music dukker kjente eksemplarer på 50 år. Kan innimellom opp i Danmark, og noe av partiene ha blitt makulnår vi vet at det var vanlig med ert? Og isåfall hvorfor? Kan de et samarbeid med danskene så ha forsvunnet under distribusjon? Kan de ha blitt gjenglemt

på et lager et sted, og blitt kastet senere? Sannsynligvis vil vi aldri få svar på dette. Men det vi kan fastslå er at samtlige av disse 66-pressingene er store juveler i enhver Beatles/platesamling! Lykke til i jakten! PS: Forskjeller på plateetikettene er ikke tatt med i denne gjennomgangen, det kommer som en egen artikkel ved en senere anledning. Nytrykte etiketter fra høsten 1966 er nemlig også kjempespennende å fordype seg i – det er mange godbiter der som er i samme liga som de fem som er omtalt i denne artikkelen :) Kilder: Goldies / Platesamleren Takk til: Sigbjørn Stabbursvik, Kittil Darrud.

BABY`S IN BLACK

“en vinylentusiasts bekjennelser”

55


REFERAT ÅRSMØTE 2015 DEN NORSKE BEATLESKLUBBEN Den 18. oktober 2015 ble det avholdt årsmøte på Beitostølen i Norwegian Wood / Den Norske Beatlesklubben. Klubbens president, Toralf Høyer – Hansen ønsket velkommen.

Konstituering.

Det er fremmøtt 8 medlemmer og 0 ved fullmakt, til sammen 8 medlemmer var representert. Til møteleder ble valgt: Toralf Høyer – Hansen Til referent ble valgt: Bjørn Bjerkeskaug Til protokollvitner ble valgt: Jon Smestad og Laila Solum Hansen Ingen hadde bemerkninger til innkallelsen. Årsmøtet ble erklært for lovlig satt.

Klubbens regnskap for 2014.

Til styremedlem ble valgt: Bente Reimers Moe Til sekretær ble valgt: Bjørn Bjerkeskaug Til revisor ble valgt: Rune Holtet Til sjefredaktør ble valgt: Roger Stormo

Innkomne forslag

Forslag til økt medlemskontingent med 100kr for utenlandske medlemmer ble fremmet. Vedtak: 400 kr for medlemmer hjemmehørende utenfor Norge for å dekke inn ekstra portokostnader.

Klubbens ureviderte regnskap ble gjennomgått. Vedtak: Regnskapet ble enstemmig godkjent forutsatt at revisor godkjenner regnskapet.

Vedtektsendring.

Styrevalg.

Forslag: Årsmøtet skal avholdes innen utløpet av mars. Vedtak: Vedtektsendringen ble enstemmig vedtatt

Til klubbens president ble valgt: Toralf Høyer – Hansen

Det har kommet forslag om å forandre tidspunkt for avholdelse av årsmøtet.

Protokollen ble godkjent 18. oktober 2015

Jon Smestad

Laila Solum Hansen Styrets medlemmer:

Toralf Høyer – Hansen

Bjørn Bjerkeskaug

Roger Stormo

Fremmøtte klubbmedlemmer : Toralf Høyer – Hansen • Bjørn Bjerkeskaug • Roger Stormo • Kirsten Heia • Laila Solum Hansen Dag Inge Fjeld • Jon Smestad • Trond Blindheim

56


John Winston Lennon 9/10 1940 – 9/10 1980

En dansk mindekoncert av Søren Mathisen

56 år gamle Søren Mathiesen bor i Danmark og abonnerer på Norwegian Wood. Den første Beatles platen kjøpte han allerede i 1965 . Han var 6 år. Det var Yesterday. Litt pussig. Yesterday var jo en plate som foreldre generasjonen likte. Ikke 6 åringer. Men lille Søren fra Albertslund i Danmark ble Beatles fan med stor F . Som voksen har han gått i Beatles fotspor i Liverpool, London og Hamburg.

Danmark har flere dygtig kopibands som elsker at spille The Beatles musik. To af de bedste, Repeatles og Rubber Band, har før delt scene ved særlige lejligheder, senest på 50-års dagen for The Beatles eneste koncert i Danmark, d. 4. juni 2014. Den 9. oktober delte de to bands igen scenen på musikstedet Amager Bio i København. John Lennons 75-års fødselsdag var anledningen, og på aftenen var den danske foredragsholder og Beatlesekspert Per Wium konferencier. 1200 mennesker var mødt frem, mange havde glædet sig i måneder. Sammen med min Beatles-ven fra Bergen, Venke Tonning Eide, var jeg en del af en gruppe på 35 som havde fået fremstillet T-skjorter til lejligheden, lige som Venke og jeg deltog i fælles spisning med 15 andre før koncerten (som bl. a. i Trondheim). (Venke bad mig om at skrive denne lille historie til bladet her.) Amager Bio er, som navnet siger, en gammel biograf som nu i mere end 20 år har fungeret som et spillested med en rigtig god akustik. Et af de fedeste spillesteder i Danmark siger Asger Ahn, keybordspiller i Repeatles. Per Wium åbnede koncerten med at citere fra David Sheff berømte interview med John, noget som Per vendte tilbage med flere gange i løbet af koncerten. Som en surprise åbnede den danske trio ”En over, en under” med 3 Lennon-numre oversat til dansk: Kvinde (Woman), Hvordan (How) og Sexy Sadie. Flot fremførsel og fin gendigtning, men det var tydeligvis ikke den slags folk var kommet for at høre.

57

Det skal lyde som den ægte vare, på engelsk! Herefter kom Rubber Band på scenen med en SKØN sætliste! Det var faktisk først på vej hjem efter koncerten at det gik op for mig, at de spillede ene Beatles-numre!! Hele 21 af styk, og flertallet af de 21 sange var dem man meget sjældent hører live. Sange som I Call Your Name, I´m A Loser, Nowhere Man, Dr. Robert, Ballad Of John & Yoko, I Want To Tell You, You Can´t Do That, You´re Going To Lose That Girl, Revolution og Norwegian Wood! Højdepunkter (for mig): And Your Bird Can Sing med sin fantastiske guitar sound. En stor oplevelse at se de to guitarister spille tight og energisk. Norwegian Wood J blev leveret med en inderlighed som greb publikum. Det er svært at få en elektrisk guitar til at lyde som en citar, men det lykkedes næsten for guitarist Søren Dahlberg.


Amager Bio i København

John Lennons 75-års fødselsdag var anledningen Alle fotos er taget af Claus Munk Christensen

Amager Bio i København

58


Amager Bio i København

Efter 90 minutters tour de force i Lennons mere og mindre kendte Beatlessange var der en kort pause før Repeatles gik på scenen. Først kom dog guitaristen Brian Jensen alene og gav en stærkt personlig tolkning af Working Class Hero. Sammen med resten af bandet forsatte han med Free As A Bird. Herefter fulgte er sand perlerække af Lennons bedste sange, både fra Beatles-tiden og fra solo-tiden. 19 numre, med så sjældent hørte numre som The Word, Happiness Is A Warm Gun, Glass Onion, Mother, Cold Turkey, Strawberry Fields, Woman, og Dig A Pony. Mine højdepunkter var en så sårbar og følsom akustisk version af Oh, My Love samt Come Together og Brians flotte vokal på Mother.

I det dynamiske og legesyge nummer Hey Bulldog, som har et fantastisk bas-riff, skete der det beklagelige for bassisten Robert Mulder at hans Höfner 1968 strejkede. Således måtte vi undvære bassen i halvdelen af nummeret, før Robert skiftede til sin mere tidssvarende Höfner. Efter 2 forrygende koncerter (!) kom begge bands og Per Wium på scenen sammen og leverede en finale som de heldige publikummer aldrig nogensinde kan glemme. All You Need Is Love virkede en smule kaotisk, med så mange mennesker der skulle finde sig til rette på den relativt lille scene, men det virkede blot som om vi så den originale TV-transmission! Dizzy Miss Lizzy gav plads til gui-

taristerne, og den plads blev fyldt ud med energi og spilleglæde. Jeg blev næsten i tvivl: Var de to bands der for vores skyld eller var det omvendt Sikke en ægte spilleglæde til den længste version af ”Lizzy” som jeg har hørt, næsten 7 minutter! Som afslutningsnummer fik vi (selvfølgelig) Give Peace A Chance. Og de kunne teksten, altså hele teksten! Og den karakteristiske ”stortromme-lyd” blev afleveret med noget der nærmest lignede Riverdance fra de to bassister (uden bas!). En morsom oplevelse oven i alt det fantastiske! TAK til ”En over, en under”, Per Wium, Rubber Band og Repeatles og Amager Bio.

Amager Bio i København

59


Reisebrev fra

Beatlesfestivalen

B

eitostølen eatlesfestival

5 1 0 2

Dæææææng! Åpningsakkorden på “A Hard Days Night”. Den fyrer i gang Yan Friis’ sin bok Beatles og jeg. Den ligger nyoppslått i fanget mitt. Kupéen gynger litt i det vi klatrer opp mot Myrdal. Jeg er klar med mine lydtette hodetelefoner, og samtlige Beatlesplater på iPhonen min. “Boken er skrevet slik at leseren kan gjenoppleve musikken med begeistring og helst spille platene mens han leser”, skriver Friis. Og det er nettopp det jeg gjør. Hvilken deilig stund. Beatles og jeg på toget på vei mot Beatlesfestivalen på Beitostølen i strålende solskinn. Jeg kjenner jeg gleder meg. I år blir det bra! Kanskje den beste stemmen i hele Norge skal tolke Beatles og John Lennon. Det er ikke mange som kan måle seg med Tor Endresens vokal. Han skulle ha vunnet Stjernekamp. Og ikke nok med det, men i år som i fjor kommer den akustiske trollmannen Gary Owen. Og denne gang med sin broder, Brian. Vi hadde et fantastisk vorspiel og nachspiel under fjorårets festival. Gamasamas er et lokalt band som jeg ikke kjenner, men det er unge gutter som spiller Beatles. Jeg har stor tro på at de er bra.

60


e r A v a egane St

I år har jeg planlagt anlagt turen

til Beitostølen ned til minste detalj. I år tar jeg toget til Gol. Busser videre til Fagernes. Der inntar jeg en bedre lunsj før jeg setter meg på bussen videre til Beitostølen. Og alt går som smurt. Jeg entrer toget på Voss kl 09:10 og er fremme på Beitostølen kl 14:19. Jeg avslutter reisen med en hyggelig busstur fra Fagernes til Beitostølen i Beatlesdrøs med to karer med gitarer som alltid er på Beatlesfestivaen, og som jeg naturligvis ikke husker navnet på nå. Er ikke så god med navn. Vel fremme hilser jeg på Terje Steinsrud som vanlig. Han er klar som et egg, og melder om masse folk. Vi tar oss en øl i strålende solskinn på uteterassen.

Han har nettopp vært på en lengre joggetur i fjellet. Imponerende. Man lærer stadig nye ting om folk man kjenner. Jeg mumler noe om en leggstrekk, og oppoverbakker, mens jeg myser ut mot solkledde topper, og tar en ny slurk av halvliteren. Av og til er det helt ålreit. Mens vi sitter der og prater om løst og fast dumper kompisen til Ole Morten Fossli ned i sofaen. Han holder på å prise noen plater som skal legges ut for salg i lobbyen. Han forteller at han og Ole Morten Fossli er på Beitostølen for å selge unna Beatlesdelen av dødsboet tilOle Mortens bror, som har arbeidet flere år i platebransjen. Og hvilke skatter. De strever med å prise deler av samlingen, for der finnes ikke referanser på hverken Discogs, eBay eller andre steder. Han spør meg og Dag Inge om vi kan hjelpe. Men dette ligger utenfor vårt kompetanseområde. Vi ber han snakke med Ola Furu når han ankommer. Mr. Please Please Me har peiling på prising av Beatles. Han har sitt faste festivalutsalg i båsen ved siden av. Men pris til side. Jeg sikler etter noen av godbitene som legges ut på bordet. Her ser jeg at man kan gjøre et kupp eller to. “Vi priser oss litt under det som ligger på Discog,” sier gutta bak hauger av sjeldne Beatlesgodbiter. Jeg har egentlig bestemt meg for at jeg ikke skal kjøpe noen plater denne gangen, men plutselig har jeg brukt 3.550 kroner. Skulle bare kjøpe en boks, men så savnet denne de tre

BILDE AV FORSIDEN TIL BEATLES OG JEG Foto: Spetakkel

Det er utrolig varmt for årstiden, og jeg oppdager at jeg har glemt solbrillene, men husket badebukse. Og så dukker Dag Inge Fjeld opp. 61

andre nummererte vennene sine, og dermed fløy “høvdingene” ut av hendene på meg. Og en ekstra bonus var at jeg dermed slo Trond Blindheim som trodde han hadde handlet for mye mer enn det. Men han utlignet

og vel så det ved å kjøpe noen obskure russiske pressinger på lørdagen. Vel, vel. Uansett, der sitter vi nå da med fete glis, sjeldne nummererte Beatlesbokser, LPer, CDer og EPer, og en slunken lommebok. Men hvem bryr seg vel om det når man har gull mellom hendene. Gull!! Den eneste trøsten får være et det ryktes at den som handlet mest var en dame som kjøpte for over 30.000 kroner!! BILDE AV OLA FURUS RETROANLEGG Foto: Are Stegane


HERREAVDELINGEN Foto: Eirik Sivertsen/NRK

Dette året er det noe ekstra å glede

seg til. Herreavdelingen har tatt turen til Beitostølen. Finn Bjelke og Yan Friis. Det starter med latter og treffende replikker i Lobbybaren, da Yan ringer Finn fra bilen og lurer på hvor Beitostølen ligger. He-he.

Og Gamasamas smeller til med ungdommelig friskhet. De kan sin Beatles. Det er egentlig imponerende at unge gutter i 2015 satser på Beatles og andre godlåter fra 50- og 60-tallet.

Finn repliserer at dersom han ikke klarer å se SAS-hotellet er det ute med han. Yan har en lengre utredning om lav sol inn fra venstre da han endelig ankommer i sin franske doning. Det er gøy å lytte til Herreavdelingen på radio, men enda gøyere å få med seg Herreavdelingen live på tur til Beitostølen. Vi som er fra Bergen mener jo at vi har hevd på den beste humoren, men både Finn og Yan hadde klart seg meget godt i byen mellom de syv fjell. Etter noen flere latterkuler og et par øl, entrer Gary Owen scenen sammen med broren Brian. Lennon & McCartney. Beatles i “stereo”, Beatles loudness. Dette blir minst like bra som fjoråret.

GAMASAMAS I BEITOHALLEN Beitohallen på lørdag • Foto:Trond Blindheim

Eller kanskje ikke!? Når ble den beste musikken laget? Du vet svaret. Og da er det ikke rart at dansegulvet på Bergo er smikk fullt før du vet ordet av det. Finn og Yan storkoser seg sammen med oss andre, og vet at de er på rette plassen. GARY & BRIAN Foto: Trond Blindheim

Det er bare å foreslå en låt, så spiller Gary & Brian. Uansett hvilken obskur Beatleslåt du kaster mot dem, parerer de. De husker alle ordene og treffer alle akkordene. Eight days a week. Vi koser oss og lader opp til Gamasamas sin fredagskonsert i Jegersalen på Beito.

62

Etter konserten drar vi opp igjen i lobbybaren på SAS-hotellet for å “runde an av”, som vi sier i Bergen. Vi tar en drink eller to, og har en meget interessant diskusjon om Beatles og alt som er skrevet om bandet. Hvorfor kommer ikke Mark Lewishon ut med bind nr 2 og 3 nå? Hvorfor må vi vente så lenge. Det første bindet er jo så bra. Alle tørster etter mer. (Nesten alle) Lørdagen er det like fint vær som dagen før. Tosifret antall varmegrader og folk sitter ute i T-skjorte. Det er bare helt fantastisk. Og jeg må ut og shoppe solbriller. Men først paneldebatt i Besseggen 1. “Hvor er Beatles om 20 år”. Debatten ledes av Finn Bjelke og paneldeltakere er Yan Friis, Trond Blindheim, Dag Inge Fjeld og Roger Stormo. Foto: Frode Hermanrud Oppland Arbeiderblad


Jeg har ikke sett så mange i Besseggen før, og det blir en interessant debatt, selv om alle er enige. Beatles kommer til å stå minst like sterkt om 20 år. Jeg håper og tror det samme, men da må Beatles komme seg ut på strømmetjenestene. Jeg knep min datter i å høre Beatlescoverlåter på Spotify, og det er ikke bra. Ungdomen lever musikklivet sitt på Spotify, og de artistene som ikke er der, finnes per definisjon ikke. Så Beatles, dersom dere vet deres eget beste, kom dere ut på Spotify sammen med innovatører som Bob Dylan og andre. Ikke hør på gretne gamle gubber som Neil Young og Prince. Til og med Van Morrison er på Spotify. Det er nok nå.

Etter lunsjen er vi igjen på plass i Besseggen igjen for å høre på Yan Friis sin forelesing om den doble Asiden “We Can Work It Out & Day Tripper”. Det er om mulig enda flere til stede enn under paneldebatten. Jeg sitter der forventningsfullt med min kopi av “Beatles og jeg”. Klar til å signeres av forfatteren selv.

I USA toppet den Billboard-listen, mens “Day Tripper” måtte ta til takke med en 5. plass.” Har du ikke kjøpt boken “Beatles og jeg” av Yan Friis, må du snarest gjøre det, og samtidig gi den som julegave til alle som her et snev av Beatlesinteresse, eller som har lyst til å mimre tilbake til 60-tallet. Boken er en sjelden kombinasjon av vitenskap og humor. En fenomenal feel good bok om verdens beste band. Å, som jeg ønsker jeg var født 15-20 år tidligere.

Årets quiz

fra boken: “John skjønte at “Day Tripper” var i trøbbel da “We Can Work It Out” kom rekende. Men ikke pokker om han ville gi seg. Selv om resten av gruppen og også George Martin anså Pauls låt for å være den sterkeste av de to, sto John på sitt. “Day Tripper” skulle være deres neste single. Til slutt ble man nødt til å inngå et kompromiss, de to låtene fikk likeverdig status det ble en dobbel Aside. Noe John aksepterte. Om man sjekker nummereringen på labelen, vil man imidlertid oppdage at “We Can Work It Out” er den egentlige A-siden. Det var også den som fikk høyest radiorotasjon.

Hør bare her:

Quiz spørsmål

1. Hvilken låt er kreditert Harrison/Lennon?

2. Hvilken LP har bare låter av Lennon/McCartney?

3. Hvorfor ble “I’m The Walrus” nektet spilt på BBC?

4. Komikeren Spike Milligan gjorde en parodi på denne. Spiller: “Yellow Submarine”. Hva het den? 5. Efternavn på disse? Spiller: “Nobody I Know”

6. Hvilke låter er kreditert til alle i Beatles?

Gary & Brian innleder med Glass Onion og en rekke godlåter på løpende bånd. Det er virkelig Beatlesk påskestemning på terassen, og alle holder på å kose seg glugg ihjel. Og så er det dags. Finn Bjelke, herr Pop Quiz himself er en herlig frontmann for sjangeren pop quiz.

Yan Friis foreleser

de ironiske replikkene, humoren, og ikke minst timingen treffer lattermukslene igjen og igjen. Men, så senker tungsinnet seg. Argh, for noen vanskelige spørsmål. Dette er jo verre enn verst.

? ? ?

samler flere en noen gang før. På grunn av trengsel og det fine været blir årets Beatles Quiz flyttet ut på den solfylte terassen på SAS-hotellet. Og hvilken stemning.

GARY & BRIAN PÅ TERASSEN Foto: Are Stegane

DEN DOBLE A-SIDEN

Sarkasmen,

FINN BJELKE Foto: Are Stegane

7. I 1966 kjøpte Paul en farm. Hvor var det?

8. Hvem har skrevet denne? Spiller: “How Do You Do It”

9. David Bowie ga ut en Harrison sololåt i 2003. Hvilken?

10. Hva er fornavnene til politikerne som er nevnt i “Taxman”? 11. Hvor traff The Beatles Billy Preston for første gang?

12. Hvem sa at Ringo ikke en gang var den beste trommeslageren i The Beatles?

13. Hvilke tre pappfigu er som John foreslo for Sgt. Pepper ble avvist? 14. Hvem skrev denne? Spiller: “Baby It’s You”

15. Hva var på A-siden på denne singlen England? Spiller: “You Can’t Do That” Se hvor mange du klarer. Fasiten står på neste side.

63


Vi kom ikke på pallen i år. Men vi unngikk heldigvis Jumboplassen. Men den inntok til gjengeld denne sprudlende gjengen. Foto: Are Stegane

De hadde ett rett svar, men var lykkelige for det. Og enda lykkeligere ble de om noen få strakser. For det viste seg at vinnerne av førsteplasen ble disket for doping. Doping!!, tenker du. Jo, de ble disket fordi de hadde Yan Friis, Roger Stormo, og Trond Blindheim på laget. Rått parti, og vi andre var naturligvis enig med juryen, som i år bestod av Finn Bjelke. Og dermed måtte føstepremien legges ut for loddtrekning. Og hvem andre vant gratis festivalpass til neste år festival. Jo, du gjetter riktig. Jentutten med ett rett svar :) Vi gleder oss til platemesse, Beatlesmiddag og konsert i Beitohallen. Tor Endresen. Han har en guddommelig stemme. Hvorfor han ikke vant Stjernekamp, er fortsatt en gåte. Vel, vel. Han varmes opp av Gary & Brian og The Gamasamas. Vi har funnet oss et fint bord og gleder oss til kveldens høydepunkt.

dansegulvet er for lite. Tor’en skriker at de må komme frem mot scenen. For jentene er det viktig å kunne danse, og vi må jo ikke glemme at Beatles er jæ......ig god dansemusikk, for de som kan danse vel og merke.

GJENGEN RUNDT BORDET Foto: Tone Britt Berntsen Blindheim

Og jeg kan bare si det med en gang, Tor skuffer ikke. Tvert i mot. Han og bandet The Help leverer en strålende forestilling som kombinerer fortellinger og Lennons musikk på en ny og spennende måte. Og Tor’en er ikke verre på det, enn at han fletter inn noen av sine mest kjente egne låter. Og det funker. Jeg snakker med noen jenter som klager over at

Foto: Trond Blindheim

Quiz svar: 1. “Cry For A Shadow” • 2. “A Hard Day’s Night” • 3. På grunn av “pornographic priestess” and “let vour knickers down.” 4. “Purple Aeroplane” • 5. Asher & Waller • 6.“Flying” & “Dig It” • 7. “Mull Of Kintyre” • 8. Mitch Murray • 9. “Try Some Buy Some” • 10. Edward & Harold Berlin, 1962 • 11. Jasper Carrot • 12, Adolf Hitler, • 13. Mahatma Gandhi og Jesus • 14. Bacharach/David •15. “Can’t Buy Me Love” 64


Her er set listen til Tor Endresen & The Help: • Vi var The Beatles • A Day in the Life • I Saw Her Standing There • Girl • The Ballad of John and Yoko • Radio Lux • I’ll Follow the Sun • Bad Boy • Working Class Hero • Beatles Medley • Jealous Guy • Imagine • I Don’t Want to Spoil the Party • From Me to You • Oh Yoko • Beautiful Boy • Revolution • Yesterday • Woman • Hey Jude • Ingen er så nydelig • Café le Swing • Till There Was You

E

Epstein var opptatt av punktlighet, nærmest til det sykelige. Noe musikkforlaget Franci, Day and Hunter (FDH) fikk erfare; en av historiens dyreste. I gamle dager var det slik at artistene hadde et stort behov for innsalg av musikken sin, både som notehefter og som plugging av platene. Vanligvis var dette lettjente penger for forlaget, de fikk 30% av inntektene på hver låt og behøvde ikke egentlig gjøre så mye for det. I Norge ble dette sett på som en ekstrainntekt for plateselskapene. Da Franklin laget sine to cd’er slapp vi å dele tonoinntektene med EMI, takket være en fremsynt manager, Steinar Fjeld. Brian Epstein hadde en avtale med FDH klokken 10.00. Klokken 10:25 satt han fremdeles og ventet og spurte tilslutt sekretæren bak skranken hvorfor måtte vente? «Sjefen er ikke kommet ennå» sa damen. Epstein tok dette som et dårlig varsel og gikk. Hvis ikke ikke man kunne holde en avtale hadde man ingen framtid sammen. Den gamle Robin Hoodsangeren Dick James

Etter konserten bærer det på ny inn i Lobbybaren til nachspiel med Gary & Brian. Og som jeg tenkte blir det en heidundrande avslutning på kvelden. Tor’en er en fyr som liker å synge. Med han er det ekte. Og han “må” bare opp og “hjelpe” Gary & Brian på et par låter.

Sammen tar de “If I Fell”, “Till There Was You” og “Misery”. Kanon avslutning på en uforglemmelig Beatlesfestival. Jeg gleder meg allerede til neste, og håper på minst like mye folk da. Det kokte på årets festival.

TOR & THE HELP Foto: Trond Blindheim

PUNKTLIGHET var ddud O av Ru

derimot, han spratt opp av kontorstolen da Epstein kom og slik fikk han, gjentar: fikk han rettigheten til Lenno/McCartneys komposisjoner. Det kan lønne ofte seg å være presis? Dick James solgte forøvrig disse rettigheten i 1969 for 10 millioner dollar.

65

Både Derek Taylor, (pressetalsmannen), Alistair Taylor, (Mr. Fixit), sjefen for fanklubben og en rekke direktører og andre i Nems fikk etter tur og orden sparken for ikke å oppføre seg i henhold til the Nemporers øyeblikkemosjoner og punktlihetsbehov. For så å bli tatt inn igjen noe sekunder etter når alt var glemt.


Z OG HØRT

AV ROGER STORMO

«Voyage of the Fritz»

9. april 1969 satte Beatles av dagen til å få tatt en del nye pressebilder av gruppa, og bildene fra denne dagen går gjerne under betegnelsen «Voyage of the Fritz», på grunn av at de siste bildene fra dagen er av gruppa på Themsen i en liten båt som het «the Fritz Otto Maria Anna». Apple ville gjerne ha nye bilder for å motbevise at Beatles var i ferd med å bryte opp. Blant fotografene denne dagen var Bruce McBroom, og Beatles ble først fotografert i et ikke-identifisert hus ett eller annet sted i London. Først sto de rett opp og ned foran en hvit vegg, etter dette poserte de på en sofa foran et stort speil. Linda og Yoko var også tilstede. Ett av bildene herfra ble benyttet som omslag til den norske utgaven av singlen «Something»/»Come Together». I år dukket det plutselig opp en god del flere bilder fra denne delen av dagens fotoseanse. Etter sofabildene samlet Beatles & co seg utendørs ved siden av The Madingley Club (på Willoughby Road). Først poserte de mens de lente seg mot Johns Rolls-Royce med elva Themsen bak seg. Etter å ha ruslet litt nedover veien (som her skiftet navn til Ducks Walk) kom de over en liten havn med noen båter. De gikk ombord i en av disse båtene og poserte for flere bilder. Etter å ha bordet en annen båt, (the Fritz Otto Maria Anna), forlot de havna og tok en tur til en liten øy som lå midt i Themsen, hvor de vinket tilbake til fotografene på elvebredden. Deretter seilte de tilbake til havna. Mange av bildene havnet i Beatles Monthly Book nr 72 som ble utgitt i juli 1969. Bildene er Copyright 1969 Apple Corps Ltd.

66


JULE 1969

av Roger

Stormo

KAMPANJEN

Julen 1969 dristet Apple Records seg til med en ganske spesiell plakatkampanje i amerikanske platebutikker, «And the profits four told: Our tapes make divine gifts.». Plakaten er utformet som et kirkevindu med mosaikkunst, med Paul som Gud eller Jesus (med glorie) på toppen og de tre andre stående under. «Profits» er jo selvsagt da et ordspill på profitt og «Prophets», profeter, og sitatet er bibelsk i formen. Var nå dette så lurt, tre år etter Lennons «Beatles er større enn Jesus»-kontrovers? Likevel, kampanjen fikk såvidt oss bekjent intet etterspill, så kanskje var det en meget liten kampanje i noen ganske få platebutikker eller så unngikk man å sende plakatene til butikkene i det såkalte «bibelbeltet». De utgivelsene man reklamerer for er Beatlesalbumene på 8-spors og 4-spors kassetter, som på den tiden var nye produkter, og spesielt velegnet for musikk i biler.

67


PAULS HÖFNERBASSER

1 = 1961 Höfner, 2 = 1963 Höfner bassgitar.

og 1966-settlisten

En eller annen gang i 1966 fjernet han scratchboardet fra Höfneren. Som kjent var den siste konserten i Candlestick Park 29. august 1966 avskjedsforestillingen for et betalende publikum. Teipet til bassgitaren var settlisten fra denne konserten. Da Paul mimet til sangen «Revolution» for musikkvideoen til denne i Twickenham, valgte Paul sin første Höfner, 1961-modellen, minus scratchboardet. Noen få måneder senere ble begge Höfner bassgitarene tatt med til innspillingen av «Let It Be» albumet. Den vi ser i filmen er 1963-modellen, nå med et Bassman klistremerke som Paul tok av forsterkeren sin. 1961-Höfneren kan sees i bortklippede scener fra filmen, for eksempel i «Ballad of John and Yoko» promoklippet. >

Paul McCartney kjøpte sin første bassgitar, en 500/1 Höfner ‘fiolin’ 3/4 skalert modell, mens Beatles spilte på Top Ten Club i Hamburg i 1961. Han spilte på bassen både på scenen og i studio frem til og under “With The Beatles” innspillingene, og etter dette ga Höfner ham en ny, oppdatert 1963 modell. Denne kunne først sees på “Ready, Steady, Go!” TV-programmet som ble sendt 4. Oktober. I 1964 fikk han sin gamle bassgitar oppgradert idet han påspanderte den en ny polyester sunburst lakkering hos Sound City i London og fikk påmontert nye pickups. Etter dette ble 1961-bassen brukt som backup på turneene i 1964, men generelt benyttet han 1963-modellen. Deretter begynte han å benytte sin nye Rickenbacker bassgitar under plateinnspillinger fra «Rubber Soul» og fremover, men Paul McCartney benyttet fremdeles Höfner bassgitaren live.

68

1961 Höfneren i “Ballad for John & Yoko” videoen.

1963 Höfneren med Bassman klistremerke på takkonserten.


av Roger

Stormo

< Den teipede settlisten fra 1963-modellen leste McCartney høyt fra den 8. januar 1969, noe vi kan høre på bootlegs fra «Let It Be» sessions. Noe senere ble 1961 bassgitaren stjålet (kilder NW har vært i kontakt med hevder dette var et bestillingstyveri, utført da bassgitaren sto på et lager i Sussex under Wings’ europaturné i 1972), og da Paul skulle gjenskape sitt yngre selv for «Coming Up»-videoen i 1980, var det 1963-modell Höfneren vi fikk se igjen. Ni år senere dukket den også opp igjen i «My Brave Face» musikkvideoen, og Elvis Costello overtalte McCartney til å ta den frem igjen. Deretter begynte han å bruke den på turné igjen. McCartney fikk påmontert knapper til å holde fast gitarstroppen, tidligere hadde han bare knyttet denne fast. Settlisten som McCartney hadde teipet på sin 1963 Höfner fiolinbass hadde begynt å gulne, og han brukte derfor mer teip

Settlisten var fortsatt teipet på bassgitaren.

Etter hvert som McCartney dro på nye turneer i 1989-90, den korte Unplugged turneen i 1991 og den nye verdensturneen i 1993, tok han også med seg noe japanske replika fiolinbasser som back-ups, men foretrakk fortsatt å spille på den originale 1963 Höfnermodellen på scenen.

Slik ser settlisten ut i dag

Flip Scipio og John Hammel med bassen.

Tidlig i 1993 tok Pauls assistent John Hammel med seg bassgitaren til New York for å få den reparert av verdens kanskje beste gitarrestaurerer Flip Scipio. Ettersom Höfneren egentlig var et billig instrument hadde den vondt for å holde på stemmingen, og dette brukte Flip Scipio to dager på å fikse, før New World Tour begynte. Höfneren hadde sitt eget sete på Concorde flyet. På denne tiden var det så mange lag teip som holdt settlisten på plass på gitaren at listen med sanger nesten ikke var synlig. Etter at McCartney hadde pensjonert seg fra turnelivet på ubestemt tid ble settlisten til slutt fjernet fra Höfneren under innspillingene av «Flaming Pie»-albumet. Øverst til høyre er et bilde av settlisten slik den fremstår i dag, etter at lagene med teip er fjernet. Du kan se hvor gulnet den har blitt, pluss at horisontale merker etter teipen fortsatt kan sees. Det som har bidratt til at listen har holdt seg i såpass god stand er at Paul opprinnelig hadde benyttet innsiden av en sigarettkartong av merket Senior Service til å skrive listen, og denne var i stødig papp.

69

Still touring after all these years, the 1963 Höfner bass guitar.

Etter nesten et tiår returnerte Paul til turnélivet i 2002, og har siden dette vært ute på en evigvarende turné som bare har skiftet navn underveis. På scenen benytter han fremdeles sin 1963 modell Höfner fiolin bassgitar, men nå har den ikke lenger 1966 settlisten påklistret. Takk til Peter Hodgson for bilder og historie.

New “Cavern” Höfner violin bass, 2006

I 2006 ble Paul presentert med serienummer # 1 av Höfners 500/1 50-årsjubileumsmodell. Modellen ble prodsert av Höfner som en limited edition bestående av 150 basser for å feire de 50 årene 500/1 bassgitaren har vært på markedet. Jubileumsmodellen er basert på Pauls første Höfner 500/1 bassgitar. Man har aldri sett Paul spille på denne på konsert.


av Roger

Stormo

Ringo på auksjon! Etter å ha solgt sine hjem i England og Monaco fant Ringo Starr og kona Barbara Bach ut at de hadde alt for mange ting. Ringo er 75, kona 69 og de blir ikke noe yngre, så hva skal man gjøre med alt sammen? Svaret er å bli kvitt noe av det ved å auksjonere det bort.

Høydepunkter med prisestimater:

Og siden det er Ringo vi snakker om, så er det ikke fritt for at det er noen Beatlesgodbiter å finne her. Blant bestikk, serviser og glass finner vi saker som trommesettet fra 1963 og nummer 000000001 av originalpressingen av «The Beatles» (White album) fra UK, flere gitarer, inkludert en Gretsch som han har fått av familien Harrison og en Rickenbacker fra John Lennon.

Ringos første 1963 Ludwig Oyster black pearl trommesett som han benyttet på mer enn 200 konserter og innspillinger mellom mai 1963 og februar 1964, bl.a. på sanger som «Can’t Buy Me Love» og «All My Loving». Paul McCartney lånte dette settet da han spilte inn sitt første soloalbum, «McCartney». Prisestimat $300 000-$500 000.

Mer enn 1300 gjenstander ble lagt ut 4-5 desember hos Julien’s Auctions i Beverly Hills, California. En del av overskuddet fra salget vil gå til parets veldedighetsorganisasjon Lotus Children Foundation.

John Lennons 1964 Rose-Morris Rickenbacker med fire-glo sunburst som han benyttet under Beatles’ 1964-1965 Julekonserter. Han ga den til Ringo i 1968. Prisestimat $600 000$800 000.

70


En 2000 Mercedes Coupe, først eid av George Harrison, og som Ringo overtok etter Harrisons død i 2001. Kun to eiere! Prisestimat $60 000-$80 000. Walk of Fame – minneplakett fra da Ringo fikk sin egen stjerne på fortauet i Hollywood. Prisestimat $1500-2000. Enda et trommesett, bestående av syv trommer, inspirert av trommeslager Hal Blaine og bestilt for Ringo av George i 1968. Kun fem slike sett eksisterer. Prisestimat $10 000-$20 000. The Beatles («White album») nr 0000001 i mono. Dette eksemplaret har ligget i en bankboks i London de siste 35 årene. Man har lenge trodd at det var John Lennon som eide dette eksemplaret av dobbeltalbumet, nå viser det seg altså at det er Ringo. Nummer 0000001 til 0000004 ble beholdt av Beatlene selv. Det hittil laveste nummererte eksemplaret av The Beatles som har vært lagt ut for salg er 0000005 – som innbragte neste 30 000 dollar i 2008. Startbudet på Ringos 0000001 er $20 000, men auksjonarius’ vurdering var mellom $40 000 og $60 000. Blant de mange platetrofeene som ble solgt på auksjonen var det også en norsk gullplate for «Anthology 1» for 25 000 solgte album, fra desember 1996. Prisestimat: $400-600.

71


av Joakim Krane Bech

HOLLYWOOD HOLLYWOOD VAMPYRENE Hollywood Vampires var navnet på en legendarisk «drikkegruppe» grunnlagt av Alice Cooper en gang på begynnelsen av 70-tallet. De holdt til i et lite loft over Rainbow Bar and Grill som ligger på Sunset Strip i Sunset Boulevard, Los Angeles, og for å kunne bli medlem av gjengen måtte man drikke ut resten av gutta i løpet av en kveld. De hadde et eget skilt ved inngangen til loftet med skriften «lair of the vampires» sammen med navnene til medlemmene. Skiltet henger der den dag i dag.

Who are you? «Vår egen» Ringo Starr var regnet av Cooper (selverklært president) som et av de faste medlemmene sammen med Keith Moon (visepresident) fra The Who, Micky Dolenz fra The Monkees og Harry Nilsson. John Lennon var ofte innom, det samme var Bernie Taupin, Elton Johns samarbeidspartner. Alice Coopers presseansvarlig, Bob Brown, var klubbens kasserer. Andre medlemmer i løpet av årene var Marc Bolan fra T.Rex, Beatles’ assistent, turmanager og venn Mal Evans, Klaus Voorman, Joe Walsh fra The Eagles, Led Zeppelins John Bonham, Kris Kristoffersen, Keith Emerson fra Emerson, Lake & Palmer og skuespiller John Belushi. Jimi Hendrix og Jim Morrison blir kalt «early vampires» av Cooper. De døde før Rainbow ble åpnet, men Cooper var i samme drikkekrets som dem. Alice Cooper overvar blant annet noen av plateinnspillingene til

The Doors, og ble kjent med Morrison på den måten. Jimi Hendrix var den første til å introdusere Cooper for marijuana. «Jeg la merke til at det var mye mer enn bare drikking disse guttene drev med.

Alice Cooper, Johnny Depp og Joe Perry

Jeg ville ikke være med på det – på den tiden bare drakk jeg», forteller Cooper i et intervju med NME. Dessverre gjorde ikke Hollywood Vampires anno 1970-tallet stort mer enn å drikke sammen.

72

Whole lotta... celebrities! Rainbow var også tilholdsstedet til flere andre kjendiser, uten at de kan tilknyttes vampyrene, som Warren Zevon, Grace Slick, Neil Diamond, Robert Plant, Tony Iommi, Lemmy, Ronnie James Dio og Elvis Presley samt produsenten Kim Fowley (Runaways). Restauranten ble startet av Elmer Valentine og Lou Adler m.fl., og det sies at det var her Joe DiMaggio og Marilyn Monroe møttes i 1952. Utover 80-tallet begynte medlemmer fra Mötley Crüe, Poison og Guns ‘n’ Roses å henge her. Så det er nok av historie i veggene!

Moonie the loonie

-Grunnen til at vi dro til Rainbow hver kveld, var for å se hva Keith Moon var kledd ut som. En dag kom han utkledd som Dronningen av England, forteller Cooper i et intervju med Rolling Stone. - En annen dag dukket han opp i fullt Hitler-kostyme, mens andre dager kunne han


være utkledd som en fransk hushjelperske. Etter to uker med Moon trengte man en pause – han var virkelig intens – men han var også den kuleste og morsomste fyren, sier Cooper i samme intervju.

Put the lime in the coconut and drink it all up... Dolenz var Coopers golfkamerat og Taupin var hans beste venn og dermed selvskrevne medlemmer. Ringo og John var ofte nok innom til å bli regnet som faste medlemmer, det samme var Harry Nilsson. -Alle endrer litt personlighet når man drikker, selv er jeg den typen som begynner å le. Jeg var aldri depressiv i fylla, forteller Cooper til RS. -John og Harry hadde en tendens til å erte på seg hverandre.

John Lennon, Ann Murray, Harry Nilsson, Alice Cooper, Micky Dolenz

Hvis den ene sa sort, sa den andre hvit. Sa den ene demokrat, sa den andre republikaner. Til slutt måtte jeg gå i mellom dem og be dem sette seg ned. De var bestevenner, men da de drakk likte de å prate om politikk og religion og alt som fører til slagsmål. Rart å tenke på, for ingen av dem var noen kamphaner. De gikk bare en faen gjennom dem en gang i blant. For det meste bare lo dem, mimrer Cooper.

Det originale skiltet inne på Rainbow Bar And Grill

Abe Laboriel jr, Johnny Depp, sir Paul McCartney, Alice Cooper, Joe Perry.

73


HOLLYWOOD HOLLYWOOD VAMPYRENE

Once a vampire, always a vampire Det handlet ikke bare om drikkingen da disse guttene var sammen. Noen av vampyrene likte å spille baseball sammen på søndager, men Lennon var ikke blant dem i følge Cooper. Antagelig kulturbetinget det der... Siste gang Cooper så Lennon var på en av Lennons siste

anekdoter. De har uten tvil hatt mye moro i forbindelse med innspillingen av den nye plata – blant annet da en viss fyr fra Liverpool skulle spille inn sitt bidrag til plata. Cooper og Perry er store stjerner og levende legender, men de ble som små barn da selveste Paul McCartney dukket opp i studioet med Hoffnerbassen sin. Cooper forteller i intervjuet med Rolling Stone at han antar Paul viste interesse for prosjektet på grunn av forbindelsen til John Lennon. Perry forteller at låta ble spilt inn live og at Paul bare trengte 3-4 gjennomkjøringer før han var klar. «Jeg, Alice og Johnny sto bare og måpte da Paul spilte»,

It’s all showbiz

forteller Perry. Da låta var innspilt skulle bassen dubbes. Paul spurte om de ville at han skulle spille bass på låta også, hvorpå de andre spøkefult svarte «nei, Paul, vi har langt bedre bassister enn deg... Selvfølgelig vil vi at du skal spille bass!» Hvem ellers?

Når drikkegruppa ble oppløst, sier ikke historien noe om. Sannsynligvis i løpet av 1970-tallet eller kanskje da Cooper ble tørrlagt i 1982. Det som er sikkert er at vampyrene har oppstått i ny form, med ny plate og helt sikkert mange nye

Hollywood Vampires anno 2015 er en fin hyllest til de originale Hollywood Vampires og Alice Coopers «dead, drunk friends.» We love the dead! Du kan lese omtale av den nye plata et annet sted i bladet.

liveopptredener på midten 70-tallet. -Jeg gikk til ham bak scenen også sa han til meg «er jeg fortsatt en vampyr?» Da svarte jeg at «jeg lukter blod», hvorpå Lennon sa «jeg er en vampyr. Yeah!»

John Lennon og Alice Cooper.

74

Gøye dealer

Kris Kristoffersen, Ringo Starr, Nancy Lee Andrews, Harry Nilsson og Micky Dolenz. Hollywood Vampires 1975.


r a v d d O av Ruud

I

middagsbesøke pleide Brian Epstein å skryte av alle gode dealene han hadde gjort. Sannheten var at han ofte undersolgte Beatles til grensen av det absurde, mens han andre ganger var kravstor inntil det overdristige. F eks da Capitol records i USA endelig ville gi ut «I wanna hold your hand». Dette var som kjent EMI’s samarbeidspartner i USA og hadde egentlig førsteretten til Beatles, men siden de flere ganger hadde nektet å gi ut platene deres hadde de mistet denne retten. Epstein krevde da at de skulle bruk 40 000 $ på promoteringen, noe som var uhørt for ukjente band. Dette resulterte bl a i buttons a la»The Beatles is coming» og de usedvanlig teite parykkene man kan se på “Beatles in America videoen”.

Det ble også etterhvert stor etterspørsel etter produkter relatert til Beatles, særlig i USA, verdens største marked, buttons, T-shirts, ja igrunnen hva som helst med Beatlesnavnet på.

En annen avtale var jo selve avtalen med The Beatles. Han skrev kun en femårsavtale fra 1962 til 1966, hadde han vært «smartere» hadde han nok sørget for å «eie» dem til evig tid, men for Epestein var en «handshake» og tillit like bindende, noe som kanskje medvirket til at han døde altfor ung, han var redd for at Beatles ville kutte han ut og velge noen andre.

Etterhvert gikk det jo opp for Mr Epstein at han hadde vært en smule naiv og saken ble etter en del rettssaker løst på annet vis. Bare den første salgsuken for merchendiset hadde de bestillinger for over en million dollar.

Mr Epstein, NEMS laget et selskap i samarbeid med den amerikanske advokaten David Jacobs som ble kalt Seltaeb, Beatle baklengs. De inngikk en split-avtale med Nicky Byrne og hans partnere i Stramsact, en 90-10% avtale, noe som Mr Epstein synes var en knakende god avtale. Amerikaneren, som var vant til å inngå avtaler, ble litt overrasket da Beatlesmanageren misforsto og trodde Beatles skulle få 10%, advokaten hadde tenkt at det var den delen de selv skulle ha, men holdt klokelig kjeft.

Man regner med at Beatles tapte ca $100,000,000 på denne dealen. Da Epstein bare fikk $9,700 som første oppgjør forsto han nok hvilke gedigen tabbe han hadde gjort. (Denne avtalen ble kritisert i harde ordelag av både Lennon og MCCartney senere og det kan ha vært den tingen som gjorde at forholdet ble noe anstrengt etterhvert.)

Avtalen med EMI i seg selv var heller ikke skapt av Gud, Epstein akseperte 1 penny pr single, nærmest som lønn, kostnadene ved innspillingene ble da heller ikke motregnet dette.

75


Oppgjør med Yoko Ono

Utdrag av en artikkel i Daily Mail er oversatt av Roger Stormo, kommentaren er av Marius H Johannessen.

Roger o m r o t S

I en artikkel i Daily Mail 29 november 2015 går den tidligere programsekretæren i BBC Andy Peebles i klinsj med den gjengse oppfattningen av Yoko Ono og forholdet mellom Ono og Lennon. Peebles intervjuet paret den 6. desember 1980, bare to dager før drapet på Lennon, og da han ankom London ble han informert om det grufulle som hadde skjedd. Peebles’ intervju med Lennonparet ble kringkastet både på BBC og andre engelskspråklige radiostasjoner i de påfølgende dagene, og ble også utgitt i en bok, «Lennon om seg selv», Bundet av profesjonalisoversatt til norsk av Yan Friis. men som kreves av BBCs medarbeidere, såvel som egen trang til diskresjon har Peebles aldri tidligere snakket om det som skjedde i kjølvannet av hans berømmelige Lennonintervju. Men nå stiller han disse spørsmålene: - Hvorfor virket Yoko mye lykkeligere etter Johns død? - Hvorfor paraderte hun rundt med sin nye kjæreste Sam Havadtoy i New York, mens han var iført Johns gamle klær? - Og hvorfor virket det Andy Peebles,Yoko og John under intervjuet 6. desember. som om hun utnyttet Johns minne og arv for personlig Peebles fortsatte å holde kontakten med Yoko Ono, berømmelse? og et fra starten av vennskapelig forhold utviklet seg etterhvert til en veldig skepsis fra Peebles’ side, en skepsis han ikke snakket med Yoko om. Men nå tar han bladet fra munnen og i avisartikkelen går han til angrep på Yoko og setter spørsmålstegn ved om John og Yoko virkelig var åpenhjertige om deres forhold i intervjuene de ga i denne perioden, eller om de bare opprettholdt en fasade i forbindelse med utgivelsen av «Double Fantasy», hvorpå hun egentlig hadde planer om å gå fra ham.

Peebles frykter at John and Yoko – men spesielt Yoko – manipulaterte ham for å oppnå kommersiell suksess. Og det som plager ham mest er konklusjonen han kom frem til: at parets «Starting Over» episode i

76

desember 1980 var iscenesatt som en reklamekampanje for å gjeninnsette John på popscenen etter fem års fravær. Peebles hadde aldri før møtt John og Yoko da han fløy til New York med sitt produksjonsteam i desember 1980 for å snakke om «Double Fantasy». John og Yoko innså at nøkkelen til albumets suksess var å gjenopprette kontakten med Storbritannia, etter at de hadde forlatt landet etter Beatlesbruddet, på grunn av at Yoko hadde fått skylden for dette. Nå inviterte de derfor BBC til å intervjue dem, og Peebles var kringkasterens utsendte. Etter at intervjuet hadde blitt sendt på radio i januar 1981, begynte Peebles å få henvendelser fra Yoko Ono. De opprettet et vennskapelig forhold, og hver gang det var et nytt Lennonjubileum insisterte Yoko på at det var Peebles som fikk lov til å intervjue henne for statskanalen. Han tilbragte tid med henne på tre kontinenter over flere år, og ble etter hvert veldig glad i Lennonparets sønn, Sean. Hver gang Peebles var i New York – om det var i forretningsøyemed eller på ferie – møtte han Yoko.


På samme måte tok Yoko alltid kontakt hver gang hun var i London, i tillegg snakket de ofte med hverandre per telefon. Men det tok ikke lang tid før han opplevde at han så henne i et nytt lys. Først ble han overrasket, senere syntes han det var lattervekkende hvordan Yokos energi bare økte og økte. Den sørgende enken arrangerte utstillinger verden over, og utvidet sin musikalske profil. Faktisk ble hun mer kreativ enn hun noensinne hadde vært før. «Det sto klart for meg at drapet på John hadde vært til hennes fordel», sier Peebles nå. «Jeg var beskjemmet og skamfull over noen av de beslutningene hun tok. For eksempel benyttet hun Johns død til å hype opp sin egen nye plate, og lagde en B-side som var en samtale mellom henne og John. Hun sammenliknet drapet på John med mordet på John F. Kennedy og seg med Jackie Onassis, og insisterte på at deres innflytelse var større enn Kennedys». «Ut fra intet fik vi varemerket “Lennon”. John ville ha hatet alt rundt dette». Ett år etter mordet på Lennon bestemte BBC seg for å organisere en Lennon-hyllest. De ville at Martin Bell, som var deres korrespondent i Washington da, eller programleder Sue Lawley, skulle intervjue Yoko, men hun insisterte på Andy Peebles. Til tross for en gryende følelse av usikkerhet rundt hennes oppførsel ble han glad for å få servert nok en karrieremulighet. «Hun gråt, og fortalte hvor mye hun savnet John, og hvor sjokkert hun fortsatt var over det som hadde skjedd. Jeg bragte opp morderens navn og da gikk hun berserk. Hun hadde ikke ønsket at hans navn ble ytret i hennes nærvær. Men jeg fant at det var vanskelig å ta tårene hennes på alvor. Jeg visste at hun var i et nytt forhold med Sam Havadtoy, en skulptør

og antikvitetsekspert som var 20 år yngre enn henne, og tidligere ansatt hos Lennon. Det var ganske skandaløst.Det sies at John skal ha vært meget klar over at hans kone var attrahert av Havadtoy. Ett av sporene på Double Fantasy er «I’m Losing You» – og John skal ha skrevet denne i frykt for at Yoko hadde blitt forelsket i Havadtoy. Det sies også at Havadtoy flytte inn i Dakotabygningen til Yoko samme natt som John hadde blitt drept. Havadtoy vek ikke fra hennes side i månedsvis. Og plutselig dukket han opp med nytt image. Yoko fikk sin unge part-

77

ner til å kle seg opp i Johns gamle klær og la håret vokse, akkurat som Johns. Det var en parodi som sjokkerte og gjorde deres naboer skamfulle, inkludert ballettdanseren Rudolf Nurejev, som kommenterte det. Havadtoy og Yoko endte opp med å tilbringe 20 år sammen – mye lenger enn hennes ekteskap med John - de gikk hver til sitt i 2000.


Peebles kommenterer: «Jeg begynte å spørre meg selv om hun og Sam hadde hatt et forhold gående før Johns død. Blodet mitt frøs til is. Hadde hele «Starting Over» episoden, som endte med mitt intervju med dem, bare vært et narrespill? Hadde deres “happy couple back together and making their marriage work” profil kun handlet om “produktet” – albumet – for å sikre at de fikk en hit ut av Double Fantasy? Jeg følte meg kvalm. Hvis jeg faktisk hadde blitt ført bak lyset var de verdens beste skuespillere, begge to. Det var Oscarverdig. De hadde overbevist meg.» Sean snakket med Andy om John, i løpet av mange kvelder de hadde sammen under et opphold i Japan

to år etter Johns død. «Sean hadde meget gode minner om sin far, og det var jeg glad for», sier Peebles. «Jeg har grått mer over ham de senere årene enn over noe annet. Jeg mistet faren min da jeg var 11. Et barn kommer aldri over tapet av en forelder. Jeg visste hvordan han følte det. Jeg hadde så lyst til at Sean skulle bli lykkelig, jeg ville han skulle bli elsket. Han minnet meg om meg selv på så mange måter. Vi satt sammen i en sofa og så på hans favoritt på TV, «Inspector Gadget» og bare pratet og pratet. Akkurat som sangen om ham på Double Fantasy så var han virkelig en meget ‘beautiful boy’». Men samtidig følte Andy sinne mot Yoko.

«Hennes eget ego hadde villedet henne. Av sin trang til å fortsette å være viktig i sammenheng med John Lennon. Men det er hun ikke. Hun er ingenting. Hun er ikke noe annet enn enken hans. Jeg skulle ønske at jeg kunne ha opprettholdt kontakten med Sean. Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor det ikke ble slik, men jeg mistenker at det var på grunn av henne. Jeg ble ikke imponert over Yokos anstrengelser for å imponere meg, eller fordi hun fortsatte å holde kontakten. Jeg visste det ikke ville vare, og det gjorde det heller ikke. Med en gang hun fikk høre at jeg hadde forlatt BBC for å fortsette karrieren et annet sted, hørte jeg aldri mer fra henne.»

Kommentar av Marius H. Johannessen egne betraktninger om John&Yoko anno 1980, og hvordan han opplevde Yoko Ono i årene som fulgte. Peebles har fortolket sine egne opplevelser.

Da jeg fikk se overskriften «The dark truth about Yoko Ono revealed by last man to interview Lennon» i søndagens Daily Mail, ble jeg nysgjerrig. Mitt inntrykk har alltid vært at Andy Peebles er en klassisk britisk gentleman, en troverdig fyr, som har gjort ett av de beste intervjuene med Lennon, men som aldri har sagt så mye om omstendighetene rundt intervjuet – inntil nå. Det jeg leste gjorde meg kvalm. Dette var helt klart Andy Peebles

Hans betraktninger kan kaste nytt lys over «Double Fantasy tiden», men vi får aldri vite i hvor stor grad dette er sannhet eller ikke. Uansett, jeg tillater meg å tro på alt Andy Peebles her forteller om hans opplevelser med, og betraktninger av Yoko, i årene etter dette berømte BBC intervjuet gjort to dager før John ble skutt i desember 1980. Intervjuet i seg selv står mitt hjerte nært, siden det var transkripsjonen av nettopp dette intervjuet, utgitt i sin helhet i boka «The Lennon tapes» («Lennon om seg selv», i norsk utgave), som for lenge siden hekta meg som Lennonfan (les: John&Yokofan). Jeg har egentlig alltid tenkt på «Double Fantasy» som en kjær78

lighetsplate. «(Just Like) Starting Over» og «Cleanup Time» høres jo så positive ut. Her går de hånd i hånd, og ser lyst på årene de har fremfor seg - “our love still special”, og nå skal alt rotet ryddes opp i - “now it begins, let it begin”. Etter å ha lest hva Peebles her forteller, faller endel brikker på plass. En del brikker, som riktignok ikke passer med mitt opprinnelige bilde av paret, identisk med det kyssende paret på platecoveret. Double Fantasy er en eksotisk blomst fra det sørlige Afrika, som John og Yoko fikk se i en botanisk hage, og som gav tittelnavnet på plata. Jeg har alltid tenkt på det som litt romantisk, John og Yoko, så tett - en enhet med dobbel fantasi (så kreativt). Men, fantasi er jo ikke akkurat “the truth”, som var så viktig for John & Yoko tidligere.


Ikke akkurat “A dream you dream together is reality” heller - kanskje er det heller snakk om to adskilte fantasier som skiller lag (eller som ufrivillig står bundet sammen på en stilk). Jeg har aldri tenkt på at «I’m Losing You» kan handle om Yoko på denne måten (noe jeg burde lukta for lenge siden...). Man kunne tenke seg det mer konkret, at Lennon ikke får tak i Yoko, eller har jeg kanskje underbevisst tenkt at den handler om Julia?, noe sånt? Jeg vet ikke. Det føles i alle fall trist å lese dette. Det ville vært tøft for John å miste Yoko (det siste han trengte, var nok

en ny påkjøring i Menlove Avenue), og på tross av hvor manipulerende Yoko kunne være, var han fortsatt forelsket. Jeg blir kvalm når jeg nå hører «I’m Losing You», som går direkte over i Yoko’s “I’m Moving on”. Nok engang sitter man her og lurer på hva som hadde skjedd dersom John ikke hadde blitt skutt to dager etter dette intervjuet med Andy Peebles. Jeg blir kvalm av å tenke på at det kanskje var Yoko, som lo høyest tilslutt (når hele verden ellers gråt for John)... Man kan sikkert mene mye om

dette, men Andy Peebles betrakninger setter om ikke annet «Double Fantasy» i et nytt lys. Plata kan nå høres i et nytt perspektiv, og det er spennende. Hvorvidt de nye avsløringene slipper oss tettere på sannheten er det kun Yoko som kan gi oss svaret på. Så Yoko; All I want is the truth, Just gimme some truth!

Vi skylder å gjøre oppmerksom på at artikkelen i Daily Mail er forfattet av Andy Peebles i samarbeid med Lesley-Ann Jones, og at hun er aktuell med en roman som heter «Imagine». I korrespondanse med Norwegian Wood forteller Jones at hun har kjent Peebles i tretti år og at hun har mast på ham i hvert fall i tyve av disse årene om å få lov til å fortelle hans versjon av historien. Omsider har han sagt ja, muligens fordi han har trådt inn i pensjonistenes rekker og ikke lenger trenger å stå til svars for noen. Romanen til Lesley-Ann Jones handler om rockejournalisten Nina Vincent som er øyenvitne til mordet på John Lennon, og hun kan enten glemme det eller skrive om det. Tretti år senere finner man en A-liste rocker død i Los Angeles – det første i en serie mord på rockestjerner verden rundt, alle skamfert på samme måte. Det eneste ofrene ellers har til felles er at de kjenner Nina. Ti pund fra Amazon for Kindleutgaven.

79


Norske Beatles-

bilder

Johan Brun var 42 år gammel da han ble sendt av Dagbladet for å dekke Beatles’ besøk i Danmark, og han var tilstede hele tiden, fra de ankom og til de reiste igjen. For anledningen tjenestegjorde Jimmy Nicol som vikartrommis i Beatles, da Ringo hadde havnet på sykehus like i forveien. Det er ikke godt å vite hva den erfarne pressefotografen syntes om Beatles, formodentlig var det et oppdrag blant mange. Men bildene sier jo mer enn 1000 ord, og det er tydelig at fotografen har latt seg fascinere av fenomenet Beatlemania, mange av de 121 bildene han tok fokuserer på publikum å konserten og i gatene under Beatlesbesøket.

Tekst: Roger Stormo Foto: Johan Brun/Digitalt Museum

The Beatles kom aldri til Norge, men Dagbladets fotograf Johan Brun reiste til København da the Fab Three pluss Jimmy Nicol spilte der 4. juni 1964. Nå er de 121 bildene tilgjengelige fra Digitalt Museum, de fleste sannsynligvis for første gang. Johan Brun ble ansatt som fotograf i Dagbladet ved en tilfeldighet i 1948, da han var 24 år gammel. Hans første solgte foto var av en dame som fylte åtti år. Hun hadde blomsterhandel på Karl Johan og hadde solgt blomster blant andre til Bjørnson og Ibsen. Brun jobbet på denne tiden som assistent hos billedhoggeren Ørnulf Bast. Dagbladet trengte et bilde av damen til et intervju Arne Hestenes hadde hatt med henne, men hadde ingen fotograf. Brun stilte opp, og ble i Dagbladet fra den dagen. Brun ble nokså kjent da han var den fotografen som kan ha utløst fallet Hjallis hadde på 10 000-meteren under EM på skøyter i 1951 på Bislett stadion.

Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

80


81


Johan Brun forlot Dagbladet i 1989 da han ble pensjonist, men i 1992-94 var han pressesjef for OL p책 Lillehammer. I dag er han 93 책r gammel, men fotograferer stadig. Han ble tidligere i 책r tildelt Leif Preus Minnepris 2015 for sin livlange innsats for 책 heve dokumentarfotografiets anseelse. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

82


av Roger Stormo

Ringo

etterlyser flere bilder

Ringo Starr er aktuell med billigutgaven av sin bok «Photograph», som tidligere kom ut i luksusutgave og som e-bok for et par år siden. I den anledning er noen av bildene hans valgt ut til å henge i National Portrait Gallery i London i en midlertidig utstilling. Under åpningen av utstillingen tok han til orde for at også Yoko Ono, Olivia Harrison og Paul McCartney burde ta en titt gjennom fotosamlingene sine og publisere flere private bilder fra Beatlesperioden. Basert på hva han selv hadde funnet i sin samling, antok han at det er mye upublisert også i arkivene til sine bandkollegaer. John og Paul i India. Foto: Ringo Starr

83


Noen av Ringos bilder henger nå i National Portrait Gallery London. Foto: Alastair Grant/Associated Press

«De andre gutta hadde også fotoapparater, så den neste planen er at jeg ønsker å få tak i resten av bildene, Pauls bilder, Yoko har Johns bilder, Olivia har Georges ... det ville ha blitt en flott bok. Og jeg vil være med på mange flere bilder,» sier Ringo. «Hvis jeg snakker om det, så kanskje de vil respondere.»

Ringo Foto: Ringo Starr

Nå er det jo slik at Olivia i forbindelse med filmen «George Harrison - Living in the material world» har utgitt en bok med masse fotografier i, enkelte tatt av George. Paul har stort sett begrenset seg til å utgi fotografier tatt av hans første kone, Linda. Han var jo utstyrt med kamera også i perioden før han traff Linda, så det kunne ha vært artig å se noen av bildene han knipset på egen hånd. Yoko Ono har også vært påholden når det gjelder bilder John tok i Beatlesperioden, de fleste fotoprosjekter og bøker hun har vært involvert i, har tatt utgangspunkt i soloperioden og bestått av profesjonelle fotografers fotografier. Ringo sier at han har oppdaget tusener av gamle negativer i esker han ikke hadde sett gjennom på nester tretti år. «Jeg hadde masse greier stående lagret og så ble vi nødt til å flytte alt sammen og da begynte jeg å finne foldere med negativer, mange av disse visste jeg ikke at jeg fortsatt hadde.»

84


ll nkefu En ta e. g r arr Geo Ringo St : o t Fo

John og Paul under innspillingen av «Hey Bulldog». Foto: Ringo Starr

r . haike Paul al Evans r. M ar t d S me Ringo : Foto

John & Paul Foto: Ringo Starr

rr

a John Ringo St : Foto

Han sier at han alltid hadde vært en ivrig fotograf men startet sent. «Da jeg vokste opp hadde vi ikke fotoapparater. Jeg har noe sånt som seks eller syv bilder fra dåpen og frem til jeg var 18. Så begynte jeg å interessere meg for kameraer og nå er det mengder av fotografier.»«Vi hadde alltid virkelige fotografer rundt oss, som Dezo Hoffman og Bob Freeman som tok mange bilder av Beatles for våre albumomslag. Men jeg tok bilder av at de tok bilder av oss – og jeg hadde et unikt perspektiv av denne utrolige perioden i livene våre.»

Utstillingen på 20 bilder henger i bokutsalget på National Portrait Gallery, og hvert bilde kan kjøpes for £1,900 og er i begrenset opplag. Den nye utgaven av boken utkom 21. september. Kilde: The Guardian

Her kan du kjøpe boken på nett:

Platekompaniet (429 kr) • AdLibris (362 kr) Fri frakt for privatpersoner. • Amazon UK (£22.75) Tekniske data: ISBN: 9781905662333 • Språk: Engelsk • Sider: 304 / Innbundet • Forlag: Genesis Publications • Vekt: ca 2 kg

85


Beatles vs Stones sett fra mĂĽlgruppens perspektiv

86


av Dag Inge Fjeld

Boken Beatles vs Stones ble utgitt i november 2014, og skapte gode overskrifter. Aftenposten skrev «Den aller største PR-bløffen» om forfatterens avsløringer. Forfatteren John McMillian fikk godt frem hvordan manager Andrew Oldham fikk det til å se ut som om the Rolling Stones var reelle konkurrenter til de fabelaktige fire. En måned før kom en av de bedre beretningene om hvordan dette virket på fansen i USA. I boken Beatleness: How the Beatles and Their Fans Remade the World gir sosiologen Candy Leonard et faglig perspektiv på sin egen oppvekst som ung jente og blodfan av the Beatles gjennom 1960-tallet. For dem som ennå ikke har hatt tid til å lese begge bøkene, så skal jeg nå forsøke meg på et lite sammendrag og sammenligning.

I Beatles vs Stones får Sean O’Mahony en del omtale. Han var førstemann med å utgi et fanmagasin for the Beatles. The Beatles Monthly

Book utkom allerede i august 1963. O’Mahony ble dermed en av de første som opplevde Brian Epsteins totale PR-strategi som transformerte the Beatles fra hamburgtidens utskeielser til de pene, pyntelige, men litt edgy moptops. I juni 1964 satset O’Mahony videre og ga ut the Rolling Stones Book. For å få tilgang til de beste historier og ikke minst de beste bilder av bandene måtte O’Mahony spille på lag med Epsteins og Oldhams merkevarestrategier. Mange år etter, og sikkert etter noen forretningsmessige interessekonflikter med management, så reflekterer O’Mahony over historien til de to band: “The Beatles were thugs who were put across as nice blokes, and the Rolling Stones were

gentlemen who were made into thugs by Andrew.” Alle som har lest Mark Lewisohns biografi om beatleshistorien frem til inngangen til 1963 har fått dybdekunnskapen over hvor røffe de var, og hvor brutalt det var å overleve som band i Hamburg. Det er med et slikt bakteppe O’Mahony utsagn må leses.

Selv om ikke alle stones-gutta var fra middelklassen, hadde en majoritet av dem tidlig i livet staket seg ut en typisk middelklassetilværelse. Mick Jagger studerte ved London School of Economics, Brian Jones levde som en ung bohemsk kunstner. Charlie Watts arbeidet som grafisk designer i et re-

87

klamebyrå, med dress og slips som arbeidsantrekk. Overgangen mellom dagsjobben og kveldens jamming med gutta var at han tok av slipset. Ikke rart det ble påstått at the Beatles var det som the Rolling Stones ble. Selv om Mick hadde studert ved LSE, var det ikke han som kom opp med den geniale posisjoneringsstrategien om å være den skitne fetteren til the Beatles. Det viser hvor fundert i menneskelige relasjoner og det teatralske en god artiststrategi må være for å kunne bli en varig forretningsstrategi. Epstein greide det, og Oldham som hadde jobbet for Epstein i en kort periode greidet det. En bedriftsstrategi kan bare ansees for å være suksessfull dersom den virker motiverende overfor en målgruppe. Det er her Candy

Leonards retrospektive sosiologiske prosjekt er så fascinerende. I tillegg til sine egne erfaringer, har hun gjort mange intervjuer med jevnaldrende, og systematisert materialet inn i en større kulturell, politisk, og økonomisk ramme. Leonard gjør en 3-deling av beatlesfansen, basert på alderskohorter. Var du født i 1950 var du eldst blant beatlesfansen. Det gjorde noe med deg som tolker og formidler til yngre fans. Var du født i 1955 eller 1956 var du akkurat gammel nok til å forstå at noe spesielt var på gang, selv om du ikke forstod detaljene i hva det var. Var du født i 1960 ble du først klar over hva the Beatles representerte mot slutten av tiåret. Disse kohortene var sentrale i dynamikken som foregikk når konkurransen mellom bandene ble hardere og særlig når the Beatles la ut på sin voldsomme kreative reise.


Fantasikjærester I følge Leonard var the Beatles de perfekte fantasikjærester for jenter på vei inn i puberteten. Beatlesgutta var kjæresten som ville holde deg i hånda og holdt oversikt over hvem som savnet hvem. Et annet poeng som Leonard legger stor vekt på er datidens mangelfulle seksualundervisning. Sex tilhørte ekteskapet og var en farlig flamme å leke med. For unge pubertale jenter ble de voldsomme følelsene for ett eller flere av medlemmene i the Beatles noe som ikke ble forstått på et dypere plan. Det var heller ikke vanlig for mødrene å snakket om hvordan slike følelser blir vekket, hva som er poenget, og hvordan man kunne forholde seg til en fantasikjæreste. Således ble konsertene, A Hard Days Night på kino, og ulike samlinger på jenteværelser en arena for å leve ut disse følelsene. Man måtte til slutten av 1960-årene før seksuell energi og sex som nytelse, uavhengig av ekteskapet, var litt mer normalet å snakke om. Også dette som et resultat av the Beatles effekt på den kulturelle utviklingen.

Mediesymbiosen The Beatles vant over pressen når de ankom USA med sine kjappe, morsomme og ironiske vendinger. Pressen syntes gutta var morsomme. Så kom seertallene for Ed Sullivanshow som sprengte alle tidligere rekorder. Over natten ble tv-innslag med the Beatles den mest verdifulle tiden for å annonsere. Det samme skjedde med magasiner. En ny historie med the Fab, og så vips, var alt utsolgt. The Beatles ble et gullrush for mediene. Noe helt nytt, og ungdom ble med dette en målgruppe. Den perfekte symbiosen oppstod da journalister ble «embedded» med the Beatles og fikk være med for å

rapportere til det nye «beatlemediaindustrielle kompleks». Utvalgte journalsiter fikk adgang til bandene og kunne observere hvordan imaget ikke alltid samsvarte med realitetene. En journalist som levde tett på the Beatles forteller McMillian at han ofte måtte se en annen vei mens bandet forsynte seg av mulighetene som bød seg. «if one of them, without mentioning any names, wanted to have a short orgy with three girls in the bathroom, then I didn’t see it.» Epstein var nøye på at journalistene speilet hans redigerte glansbilde. Et brudd på dette ville innebære tilgang på færre gode historier og dermed skade økonomien

i magasinet man jobbet for. Som nevnt var ungdomsmarkedet et nytt fenomen for næringslivet, og med the Beatles som brekkstang, var oppgaven å melke det så mye som mulig. Journalistene forstod at the Beatles spilte rollen som fantasikjærester for unge jenter, og deres rolle var å bidra til et nytt kapittel i relasjonen dem imellom. Vi kan her se videreføringen av victoriatidens «confession albums», en forløper til dagens Facebook. Den britiske journalisten Tom Standage har skrevet detaljert om historiens sosiale medier i boken Writing on the Wall: Social Media - The First 2,000 Years. Kombinert med den virale kampanjen som skjedde forut

88

for ankomsten av the Beatles i USA i 1964, ovennevnte facebook-aktige beatles-relasjon, og den mediasymbiosen som vi idag kaller content marketing, så er det ikke for drøyt å også gi the Beatles æren for å utviklet medieøkonomien anno 2015. (Mer om dette i 2016-utgaver av NW.)

De androgyne Et annet aspekt ved fremtoningen til the Beatles som det er verdt å dvele ved, dreier seg om den «jentete» fremtoningen som gutta fremstod med i tv-ruta. Det lange håret var én av faktorene til at de voksne påpekte at de liknet på jenter. Men også Paul og Georges koring rundt samme mikrofon, tett inntill hverandre, og med ristende hoder når de nærmet seg et klimaks i refrenget, fremstod som jenteaktig. Et sublimt spill med kjønnsroller, inspirert av blant annet The Supremes. De som hadde påvirket fremtoningen og sceneadferden mest var kunststudinen Astrid Kirchherr og homofile Brian Epstein. To personer som på forskjellige måter levde utenfor konvensjonene, og som rådgivere om estetikk og dramaturgi sprengte rammene for hva målgruppene trodde var mulig. Den androgyne fremtoningen kunne aldri ha blitt utviklet gjennom fokusgrupper og markedsundersøkelser. I ettertid ser vi progresjonen fra Hamburgs diversifisrte underholdningsscener, avantgarde-studentene de pleide omgang med, via Epsteins erotiske univers. Sistnevnte er noe som ikke ble uttrykt spesifikt av Epstein selv, men som assistentene rundt ham senere har beskrevet i dokumentarer og bøker. For ikke å glemme alle gråsonene som særlig John Lennon lot seg fascinere av i Hamburgs kulturelle meny.


Hele progresjonen i fremtoning skjedde utenfor markedsavdelingers konformitetsboks. Ingen fortalte dem at dette ikke ville fungere fordi det brøt med middelklassens kulturelle normer. Særlig i et USA som på 1960-tallet ennå var dypt preget av Kants estetiske prinsipp om det interesseløse velbehag. Det er kanskje en fordel om man ikke vet noe om regler når man skal bryte dem. I Leonards bok legges det stor vekt på at the Beatles kommuniserte en ny og mykere adferd for gutter. Ikke minst i den fysiske fremtoningen av maskulinitet. Bort fra den soldat-aktige crew-cut, til lengre og bustete hår. Dette var et kulturelt paradigmeskifte, og the Beatles viste en ny generasjon av ungdom at en mykere, mer feminin ung mann var attraktiv hos jentene. Mang en kommende rockestjerne la merke til at jentene skrek og hylte etter de mer jentene guttene. Så det er

slik det egentlig henger sammen tenkte de i sitt stille sinn. Vel da så. Så ble motebildet forandret for alltid, men ikke uten mang en kamp med foreldre som så forfallet sette inn. The Beatles presenterte hele pakka for hvordan gutter nå skulle iscenesette seg for å få draget på damene i den nye tida: «A complete package - dress, humor, style, play music - and girls will like you». Eksplosjonen i antall band og artister i de siste årene av 1960-tallet må ha sammenheng med dette. En av dem som har satt ord på denne prosessen er Gene Simmons, grunnlegger av bandet KISS, og en stor beatlesfan. Han var 15 år i februar 1964. I tillegg var han ensom, hadde en liten aksent etter å ha vokst opp i Israel, og satt stort sett hjemme og leste om superhelter. Men så kom the Beatles på tv og han fikk en dreiebok for livet: “My first thoughts about pop music

89

were born that night, and they were simple thoughts: If I go and start a band, maybe the girls will scream for me.” I tillegg forstod Gene at morens reaksjon var en del av det som appellerte ved the Beatles: ”No, Mom, I think they look cool”. «I liked the idea that I thought they were cool and my mother didn’t.» Igjen ser vi at Epsteins strategi virker, fordi den fungerer i relasjonen mellom hysteriske jenter og gutter som begynner å forstå tegninga. Kraften i the Beatles inflytelse ble bekreftelsen på hva Bob Dylan hadde sunget om i «The times they are a changing», om at sønnene og døtrene nå var utenfor foreldrenes kontroll. I dag er det vanskelig for oss som ikke vokste opp i USA på tidlig 60-tall å forestille oss hvor avgjørende det var for foreldre at barna etterlevde kjønnsrollene.


Stones fant sin rakett Hemmeligheten bak mange suksesser er å hekte seg på en rakett og se hvor langt man kommer. Ikke nødvendigvis egen storhet som gir fremgang, men giganten man er hektet på. I datahistorien er Microsofts avtale om å lage operativsystemet for de nye datamaskinene til IBM et godt eksempel. Bill Gates trengte ikke å gjøre mye kreativt ut over å telle salgsrapportene fra IBM og klone-industrien. Nevnte Pepsi og deres Choice of a new generation er et annet godt eksempel som må være direkte inspirert av Andrew Oldham og hans posisjonering av the Rolling Stones. Det var dype sosiokulturelle referanserammer som Oldham relaterte seg til når planen for Stones ble klekket ut. «To say that you were a Beatles fan was to imply that (just like the Fab Four) you were well adjusted, amiable, and polite. You were not a prig, necessarily, but nor were you the type to challenge social conventions. For the most part, you conformed. You agreed. You complied. When you looked upon the world that you were bound to inherit, you were pleased. To align with the Rolling Stones was to convey the opposite message. It meant you wanted to smash stuff, break it and set it on fire. “The Beatles want to hold your hand,” jour-

nalist Tom Wolfe once quipped, “but the Stones want to burn down your town.”» Jo større kategori av musikkinteresse og mani blant fansen som the Beatles bygget opp, jo større ble nisjen for the Rolling Stones. Man kan også påpeke Hegels dialektikk her. The Beatles var tesen og the Rolling Stones var antitesen.

Produktorientering fremfor markedsorientering Undertegnene har lenge vært opptatt av hvor produktorienterte både the Beatles og Bob Dylan var som artister. For dem var det viktig å være grensesprengende på måter som innebar et frafall av fans. Hadde ikke the Beatles hatt en slik innstilling ville de nok ha blitt «spist levende» av kobbelet av nye band som dukket opp i 1966-67. Slik fungerer de darwinistiske lover. Også innen kultur-jungelen. Men the Beatles sluttet å turnere høsten 1966, og kunne vie all tid til å lage grensesprengende singler og album. De beholdt lederskapet ved å lede feltet inn i ukjent territọrium, på samme måte som Dylan. Hadde man latt en markedsavdeling bestemme the Beatles fremtid i 1966, ville de sikkert rapportert fra fokusgrupper med heavy users at en stopp på turnevirksomheten var galskap. Ekte

90

kunstnere vet hva de er i stand til, og hva som må til for å lage noe verden skal lære seg å elske. Leonard beretter hvordan beatlesfansen i USA nærmest ble utslitt av innovasjonstakten i the Beatlesutgivelsene. Særlig Revolver og Sgt Pepper tøyde strikken for hva fansen var moden for. Strawberry Fields var mørk og merkelig. Litt skremmende. Og så var det vanskelig å danse til de nye beatlesplatene. Når the Beatles beveget seg med kvantesprang ble det mulig for markedsavdelinger å bruke driveranalyser for å lage et band som minnet om hva the Beatles hadde vært, helt opp til 1965. Resultatet ble the Monkees. Sistnevnte varte ikke lenge, og nettopp fordi det var markedsfolk som hadde regien, greide de ikke å utvikle bandet til noe. De darwinistiske kreftene spiste til slutt apekattene levende. For dem som har litt tid til faglig og historisk påfyll i juletiden vi nå går inn i, så kan jeg anbefale både Leonard og McMillian. De gir et fint faglig dypdykk i noe som angår oss alle, nemlig vestens andre renessanse. Dag Inge Fjeld foreleser på Markedshøyskolen og er partner i BTF Innsikt AS.


BERGEN BEAT CLUB MELDER SEG KOLLEKTIVT INN I NORWEGIAN WOOD

av Arne Simonsen

De som driver klubber som Den norske Beatlesklubben Norwegian Wood og Bergen Beat Club vet hvor vanskelig det er å få medlemmene til å betale kontingenten sin. 

I Bergen Beat Club`s formålsparagraf står det at vi skal være en aktiv pådriver for å øke interessen for 50-60 og 70 talls musikk i Bergensområdet. Vi har lyst til å gi medlemmene noe tilbake utenom de faste arrangementene, og vi tror at når de som ikke har betalt, får høre at de også blir medlem i Norwegian Wood ved å betale kontingenten, vil de ønske å gjøre det.

Julejam Årets mest populære arrangement er JuleJammen vi har i desember. Her stiller 50 - 60 musikere som spiller med folk de vanligvis ikke spiller sammen med. På Julejammen i 2015 kom det 246 publikummere.

Musikk Weekender I tillegg til de overnevnte aktiviteter arrangerer klubben 1 til 2 hotel-weekender. Her er vi opp til 6 forskjellige band fra BBC som opptrer. Klubben har også vært 2 ganger i Liverpool. På det meste oppunder 100 deltagere. Ettersom mange av medlemmene våre er musikere, spilte vi både på Cavern Club og på Mersey Cats. Vi har også arrangert en tur til Rockheim i Trondheim.

Norwegian Wood Bergen Klubben vår heter som nevnt Bergen Beat Club. Men vi vil benytte Norwegian Wood navnet når vi markedsfører Beatles-arrangementene i BBC, overfor medlemmene. Norwegian Wood blir Bergen Beat Clubs Beatles alibi. Pr desember 2015 har BBC kun en gruppe som bare spiller Beatles. Men de fleste gruppene i klubben har Beatles på repertoaret. Initiativtagere til  Norwegian Wood Bergen var Erik Blindheim, Rolf Thomsen og Oddvar Ruud.

Litt om Bergen Beat Club Bergen Beat Club (BBC) er en medlemsklubb basert på musikk og musikkinteresse med hovedvekt på musikken og miljøet i Bergen fra 50-60 og 70 årene. Foruten de vanlige klubbkveldene  arrangerer vi BBC Cafe den første lørdag hver måned. BBC Cafe er lokalisert i Elgen Bar på Nøsteboden.  Her samles fra 20 til 30 mennesker for å diskutere og høre musikk og foredrag.   Publikum har med plater og kassetter som vi spiller og diskuterer.  Lørdagskafeen er åpen fra 13.00 til 18.00.

BBC Cafe 5. Desember

Det første Beatles-arrangementet blir den 5. Desember  i BBC Cafe. Denne dagen er det Oddvar Ruud som vil underholde. Oddvar tar med seg gitaren. Han vil fortelle og spille for oss.   Arrangementet heter ”Arven etter Lennon”. Oddvar er en meget allsidig artist. https://www.youtube.com/watch?v=n-WhczCl3OM  Foruten å være komponisten av landeplagen Bombadilla life..... https://www.youtube.com/watch?v=FZXt2YhxwWk ) ....laget NRK i 1994  hele 5 TV programmer der Oddvar var idemaker og artist i programmet. Programmet het ”Men Beatles kom aldri til Bergen ”   Du kan se alle programmene her:  https://tv.nrk.no/serie/men-beatles-kom-aldri-til-bergen

Bergen Beat Club holder til på Nøsteboden 91


DA BEATLES

Bergen Beat var det første forsøket i Norge på å lage et kommersielt popfenomen. Det er en helt unik hendelse i norsk pop- og rockhistorie, sier NRKs Per Kristian Olsen til Bergensavisen (BA)i 2004.

KOM TIL BERGEN

av Berit Faaberg

Alt fordi mannen de fleste kjenner som Marve Fleksnes, Rolv Wesenlund, tok turen til Bergen. Da var han innspillingssjef i Phillips og på jakt etter Norges svar på Liverpools Mersey Beat. En musikerstreik i Oslo hjalp også på. Wesenlund syntes det var et dynamisk musikkmiljø i Bergen, med beatgrupper det svingte av. Dermed fikk seks bergensgrupper gi ut nærmere 30 singelplater.

I 1963 var veien min inn i et musikk-eventyr blitt en realitet som jeg elsket hvert minutt av. Jeg fikk jobb som «platedame» i platebaren hos Ole Bjerke, midt i Bergen Sentrum. Året 63 bød på gigantiske forandringer i både platesalg og musikksmak, spesielt ungdommen brukte mye penger på musikk, og plater var den mest populære varen for alle.

”mor” BergenBeat utgivelse av Sverre Faaberg

Bergen Beats

Platehyllene var stappfulle av plater med Jim Reeves og Elvis Presley som var de ypperste i salgstall og på listene. Ray Conniff, Beach Boys, Peter, Paul and Mary og mange andre hadde også topp plasseringer- og platesalget var oppadgående. Hele tiden.

Bergen Beat begrepet ble skapt under en frokost på Holberg restaurant i Bergen en tidlig vinterdag i 64. Invitasjonen til frokosten kom fra Rolv Wesenlund, den gang innspilings og repetoarsjef i NORSK PHONOGRAM. Tilstede på denne musikkhistoriske frokosten var Rolv Wesenlund, Berit Faaberg, og journalist Jan Arild Larsen, BA. Jan Arild skulle dekke begivenheten i avisen. Wesenlund kalte Berit for ”Bergen Beats Mor” og hun fikk være med på å plukke ut de gruppene som skulle representere Bergen Beat. Hun var dengang 19 år og stolt av å bli plukket ut som R.W sin medarbeider i Bergen. Foruten å være med å grunnlegge Bergen Beat i 1964, var Berit med å grunnlegge Bergen Beat Club i 2005, og er i dag sekretær for styret.ff

Med en forholdsvis beskjeden Bergensstart med Please Please Me, begynte interessen å vokse, her i byen var «annenhver» gutt på mellom 13 og 20 år medlem i en eller annen gruppe som spilte og øvet og noen (mange) hadde til og med betalte jobber på de nå så famøse striledansene. Men nå kom The Beatles, og en hel generasjon som nettopp hadde vært vitne til rockn’rollrevolusjonen, fikk et nytt kick og en utvidelse av begrepet «musikalsk ungdomsopprør» - så da Beatles single nummer fire kom «She Loves You» da smalt det !!

She Loves You ryddet både Elvis og Jim Reeves av salgstoppen hos oss i platebaren og i de to årene som fulgte var Beatles’ innflytelse på våre ungdommer synlig og tydelig markert.

Så kom Beatles Ryktene hadde gått lenge og Merseybeat var allerede på alles lepper, og den engelske pop-bølgen veltet inn over oss og røsket godt opp i USA hegemoniet. Fortunes, Tremeloes, Gerry & The Pacemakers, Billy Fury og en rekke andre briter var med på å oversvømme popmarkedet her hjemme, men ingen og ingenting kunne overgå Beatles.

Erik I Blindheim 92

Klesbutikken «Ungdomsklær» i Hollendergaten hadde mye å takke The Beatles for. Det ble rene gullalderen for klesbutikken da mange unge tok turen inn med bilder og platecover av The Beatles for å få dresser, jakker og jeans


(eller langbukser, som det het den gangen) som lignet, eller var opp imot identisk med det som John, Paul, George og Ringo brukte. De aller fleste musikerne gikk jevnlig hos Ungdomsklær og det ble et møtested for veldig mange av gruppene, og bandboyene, sjåførene og alle andre som ville ha «Beatles-look». Ikke bare klær men også utseende ble en sak for mange unge den gangen. Diamonds, et av Bergens mest populære piggtrådband - gikk til den ytterligheten at de skaffet seg Beatles-parykker. Disse

med tupert hår og cardigan sett og plissé skjørt. Jim Reeves tiltrakk seg de typiske country&western elskerne, unge til middel aldrende kjøpere med litt løsere blå-jeans, gjerne rutet skjorte og vest.

ble brukt på scenen der guttene opptrådte, og ble sett på som en fordel når man skulle hanke inn jobber, og utløste nok en del misunnelse. The Beatles nådde en imponerende bredde hos publikum og fans. Jeg, som solgte platene deres, merket meg det merkelige faktum at blant kjøperne fant man folk fra alle lag av samfunnet. Den gangen var Elviskjøperne stort sett rockere, med alle rockens kjennetegn , trange jeans, traktorsko, skinnjakke, Brylcreme-sleik og kinn-skjegg, eller jenter

The Beatles derimot hadde et platekjøpende publikum fra alle kategorier, og i tillegg alle aldre, og ikke minst forretningsfolk, ved hver nye utgivelse dukket hele galleriet opp, alt fra 12 åringer til forretningsmenn i hatt og frakk, advokater, forretningsdrivende, fine Kalfaret-fruer og en rekke andre som man ikke i første omgang assosierte med et ungdoms-pop-band fra Liverpool. Mange av disse kjøpte gjerne to eksemplarer av platene, en til bruk og en til samlingen. Alle sangene til Beatles dukket etter hvert opp på både

striledanser og på danselokalene i byen, der fantes ikke ett band, uansett sjanger, som ikke hadde en eller flere låter av Beatles på repertoaret Beatles ble en del av hverdagen for mange mennesker, hele musikkhistorien og musikkbildet endret karakter, og populariteten vokste parallelt med hårlengden. Så hva skjedde egentlig den gangen Beatles kom til Bergen ?? Ikke så mye - rent bortsett fra at de og deres musikk endret livet til hundrevis på hundrevis av ungdommer. Og et uomtvistelig faktum er det, at selv om The Rolling Stones gjorde et overveldende inntrykk på musikkmarkedet og frontet nok en ny rockebølge, så solgte de aldri så mye plater som The Beatles. I alle fall ikke her i Bergen. Let it be.

Diamonds i BBC november 2015 • Foto : Vemund Grimstad

SLUTTEN

Brian Epstein hadde som tidligere nevnt en fem-årskontrakt med Beatles, fra 1962 til 1966.

r a v d av ORduud

29. august 1966 sluttet the Fabs å turnere og markerte kanskje slutten på Brian Epstein som manager. Det var på turnene han følte at han levde og det var der han tjente penger. Han hadde da bare ett år igjen å leve, sånn omtrent på dagen, 27. august 1967. Det siste året var en sakte nedtur, han involverte Robert Stigwood og beholdt bare The Beatles og Cilla Black i sin egen stall og var sjeldnere og sjeldnere på kontoret, var vanskelig å få tak i... Eppy var bare millimeter fra å mislykkes, at alle de store selskapene hadde sagt nei, EMI sa faktisk nei før den berømte Deccahistorien, og The Beatles kunne ha reist hjem til Liverpool og forblitt i skyggenes dal for alltid.

93

Men takket være hans glødende og overbevisende tro på at The Beatles ville bli større enn Elvis lyktes han såvidt tilslutt, der andre hadde gitt opp. Så uansett hva han gjorde av gode, dårlige eller dumme dealer, The Beatles kan takke Brian Epstein, The Nemporer, for alt de oppnådde derifra og til dags dato. Uten Epstein ville nok ikke Beatles blitt noe annet enn et lokalt Liverpudlian popband og ruslet ukjente inn i historien.


Beryl Bryden

møter Beatles I Barcelona

Paul McCartney og ukjent dame på Beatles’ hotellrom i Barcelona. Foto: Juana Biarnés

Juana Biarnés

Beatlessuiten, rom 111 på Hotel Avenida Palace. Foto: Marcel-Lí Sàenz

94

På hotellrommet i Barcelona. Foto: Juana Biarnés


Beryl Audley Bryden (11 mai 1920 – 14 juli 1998) var en engelsk jazzsangerinne og vaskebrettspiller, som bl.a. spilte sammen med Chris Barber og Lonnie Donegan. Ella Fitzgerald kalte ved en anledning Bryden «Storbritannian bluesdronning». Bryden ble med i Chris Barber band på vaskebrett, og spilte på gruppens gullplateselgende «Rock Island Line» i 1955 med Lonnie Donegan på sang. Hun gjorde sin siste innspilling i 1998, like før hun døde. I august 1965 skrev Beryl et stykke i den britiske musikkavisen New Musical Express (utgave nr. 970, den 13. august 1965) om sitt møte med Beatles i Barcelona den 3. juli 1965: Beatles husket Beryls vaskebrett. «Det er mulig at The Beatles er på vei til Amerika denne uken, men det vil bli lenge lenge til jeg glemmer tiden jeg tilbragte med dem på en annen del av deres verdensreiser!» «Jeg skulle opptre i Barcelona, da jeg ble invitert til pressekonferansen før deres nylige show i den store tyrefekterarenaen. Jeg var sikker på at jeg ikke hadde møtt Beatles før, så dere kan forestille dere hvor forbauset jeg ble da de så meg og ropte: “Hei Beryl, hvor har du vaskebrettet ditt?” Det virket som om de husket meg fra gamle dager i Hamburg, da jeg stakk innom for å se showet deres etter en jazzkonsert.» «Den var virkelig morsom, den pressekonferansen. En kvinnelig journalist forsøkte å intervjue Paul selv om hun ikke snakket engelsk, så han brukte spansk! Det virker som han kan det ganske godt.» «Gutta virker som de lever musikk – det pågikk hele tiden, enten ved at John, Paul eller George spilte gitar – eller Nina Simone eller the Byrds på platespilleren.» «På hotellet deres etter kveldskonserten (Beatles gikk på scenen ved midnatt. Red) fikk John meg til å synge “Movin’ On” som han akkompagnerte på gitaren, deretter spilte Paul litt flamenco. Men de

ba meg stadig om å spille vaskebrett, så etter en stund løp jeg de 20 minuttene til mitt hotell bare for å hente det. Det var en anledning som var for bra til å gå glipp av!» «Deretter ble det skiffle og blues, med George og Paul på gitarer, John på munnspill og Ringo spilte maracas. Jeg spilte vaskebrett, og en ukjent person spilte på skjeer!» «Jeg antar at klokken var rundt 5 om morgenen før jeg dro – ni og en halv time hvor de fantastiske Beatles virkelig gjorde meg varm om hjertet og da jeg dro tenkte jeg på hvor sjarmerende, naturlige, humoristiske og jordnære folk de er.» Ifølge spansk media ble selskapet avsluttet av Brian Epstein, som hadde mottatt klager fra hotelledelsen om støyen som kom fra suiten til Beatles. Beatlesgutta delte tre rom på Hotel Avenida Palace, to og to Beatler delte som vanlig soverom, rom 109 and 110. Disse var begge tilknyttet rom 111, som gjorde tjeneste som oppholdsrom. Rom 111 er nå «Beatlessuiten», dekorert med omlag femti fotografier, bladforsider, artikler, plakater, rapporter og offisielle dokumenter, ja til og med en replika av bassgitaren til Paul McCartney, en Höfner 500/1 modell. Rommet kan bookes for mellom 200

95

av Roger Stormo

og 450 euro, avhengig av sesong. Fotograf Juana Biarnés var Spanias første kvinnelige fotojournalist. Først gjemte hun seg på toalettet på flyet Beatles tok fra Madrid til Barcelona og tok bilder derfra. Da hun også kom og banket på suiten deres på hotellet i Barcelona var det Ringo som åpnet døren og sa: “Deg igjen?”, før han slapp henne inn. Bildene hun tok sikret henne kontrakt med bladet «People». Barcelona har alltid vært en Beatlesvennlig by. Da jeg var redaktør for Norwegian Wood på 80- og 90-tallet hadde jeg kontakt med en del fanklubben rundt omkring, og ble overrasket over at byen Barcelona alene hadde to forskjellige Beatlesfanklubber. Jeg fikk tilsendt en del blader fra en av dem, «The Beatles’ Garden» og ble forbløffet over den gode kvaliteten på de fargerike medlemsbladene, samt nålemerkene de hadde produsert. I dag har de en facebookside. Det er også en bar i Barcelona med Beatlestema, «La Garrafa dels Beatles», den fungerer både som bar og museum, og ble åpnet i 1976 Artikkelen inneholdt også et bilde av Beryl med Beatles på hotellrommet deres i Barcelona.


BEATLES STATUE AVDUKET I LIVERPOOL

Norwegian Wood nr 143  

Julenummeret 2015

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you