Page 1

* Nr .141 -Sommer en 2015 * Dennor skeBeat l eskl ubben et abl er t1980

Be at l e s :påTV-Topoft hePops Ge or ge :Nybokf r as øs t e rLoui s e J ohn:NyLPboks Ri ngo:Roc k’ n’ Rol lHal lofFame Paul :Vivarpåkons e r tiLondon -ogmye ,myeme r ! 1


REDAKSJONELT PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org

PRESIDENTEN HAR ORDET Tirsdag 7. juli tar Paul McCartney turen innom Norge og Telenor Arena på sin Out There-turné. Forrige gang han besøkte landet var i 2004, så det er på høy tid at han avlegger oss et besøk igjen.

SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org REDAKTØR: Dag Inge Fjeld redaksjonen@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug nfo@norwegianwood.org

ADRESSER NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: @beatlesklubben FYSISK ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Molvik Grafisk LAYOUT: Erik I. Blindheim Pil Media AS TAKK TIL: Oddvar Ruud Are Stegane Knut Molvik Lasse Berntzen Jon Vidar Bergan Espen Bratlie Steinar Waage Eirik Søreide Vegard Martinsen Trond Blindheim Linda Engebråten

Paul gikk barfot

Men er det egentlig Paul McCartney som kommer? Mange forrykte påstår at ”Paul Is Dead”, og at det er William Campbell eller Billy Shears som har tatt Paul sin plass. At det ikke er “den ekte” Paul som har skrevet “Let It Be” eller “Maybe I’m Amazed”. At han ikke satte sammen bandet “Wings”, ikke ble vegetarianer eller giftet seg med Linda Eastman. Og at da han ble adlet av dronning Elizabeth i 1997, og kunne kalle seg Sir Paul, ble Hennes Majestet holdt for narr.

Hofners bassgitar for venstrehendte, komponerte på samme måte og hadde samme personlighet (høres dette sannsynlig ut?).

Konspirasjonsteoretikerne påstår at Paul døde i en bilulykke i 1966. The Beatles opplevde på denne tiden en popularitet verden tidligere aldri hadde sett maken til, og ”alle” i deres nærhet var blitt ufattelig rike.

Det var starten på den mest vanvittige konspirasjonsteorien i rockehistorien, og allerede dagen etter skrev flere hundre aviser om ryktet.

I følge konspirasjonsteoretikerne skjønte disse at uten Paul ville The Beatles være historie og pengene fordufte. De satte derfor i gang musikkhistoriens største cover-up: Paul McCartneys død skulle holdes hemmelig. De fikk tak i en som lignet på Paul, sang som han, trakterte

2

Historien om Pauls død tok for alvor av etter at en stor amerikansk radiostasjon på kvelden 21. oktober 1969 lanserte teorien for flere millioner lyttere. Programmet fant ”sanne” bevis på Pauls død på platecover, i tekster og i sanger som ble spilt baklengs.

Men hvorfor skulle The Beatles legge skjulte spor i sanger og på platecover når de ønsket å holde historien om Pauls død hemmelig? Konspirasjonsteoretikernes svar på det er at John, George, Ringo og Faul (som Paul også kalles) fikk dårlig samvittighet. De savnet Paul og ville fortelle verden på sin måte hva som hadde hendt.


Her er noen eksempler på hvordan konspirasjons teoretikerne påstår The Beatles plantet bevis: • På ”Revolution 9” (The White Album) høres en bilulykke. Spilles lydmontasjen baklengs mener mange at de tydelig kan høre John si ”Turn me on, dead man”. • På slutten av ”I’m So Tired” (White Album) høres mumling, som baklengs kan tydes som: ”Paul is a dead man, miss him, miss him, miss him”. • Videre at John på slutten av ”Strawberry Fields Forever” sier ”I burried Paul”. • I ”Taxman” (Revolver) gir George sitt råd til de døde, som i dette tilfelle skal være Paul: ”Now my advice for those who die. Declare the pennies on your eyes”. • Teksten i ”A Day In The Life” (Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band) forteller også om en trafikkulykke: ”He blew his mind out in a car. He didn’t notice that the lights had changed”. • Og på samme albumet presenteres vi for den ”nye” Paul: “I don’t really want to stop the show, But I thought that you might like to know, That the singer’s going to sing a song, And he wants you all to sing along. So let me introduce to you, The one and only Billy Shears”.

Bildene på/i platecoverene er også bevis. • Hvorfor er det på et bilde i heftet som følger med i Magical Mystery Tour bare Paul som bærer svart nellik i knapphullet? De tre andre har rød. • Og hvorfor er Paul den eneste som er barbent i fotgjengerfeltet på Abbey Road? På det samme bildet går John Lennon kledd i hvitt (prest), Ringo i svart (kirketjener) og George i dongeri (graver). I følge konspirasjonsteorien viser dette et gravfølge, på veg til Pauls begravelse … • Og hvorfor ligger det en bass laget av blomster, med tre strenger, på coverbildet av Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band? • Og hvorfor er det en lekebil med på det samme bildet? Og sånn kan vi fortsette i det uendelige med flere bevis. Ryktet forteller at Pauls erstatter, William Campbell, døde av en overdose i 1977.

Vi sitter da igjen med spørsmålet; hvor mange kopier ble det ”laget” av Paul i 1966? Selv har Paul tilsynelatende tatt det hele med humor. Ved flere anledninger har han påstått at han lever i beste velgående og at ryktet om hans død er sterkt overdrevet. I 1993 gav han også ut et livealbum med tittelen ”Paul Is Live”. Ikke bare Paul har blitt utsatt for konspirasjonsteorier. I følge ”seriøse kilder” var The Beatles i virkeligheten hemmelige agenter for det britiske kongehuset, og hadde som oppgave å gjøre bruken av langt hår populært blant britiske mannfolk. På den måten kunne Prins Charles få en legitim unnskyldning til å gjemme sine store ører under en fyldig hårmanke. På nettet florerer det med konspirasjonsteorier, blant andre; Neil Armstrong satte aldri sine ben på månens overflate den 21. juli 1969 (NASA bløffet med månelandingen), Brian Jones fra Rolling Stones ble drept 3. juli 1969 (sannheten er at han druknet i sitt eget svømmebasseng etter et kraftig astmaanfall), Prinsesse Diana ble også drept, og flyangrepene den 11. september 2001 i New York var bestilt av den amerikanske regjeringen. Elvis ”The King” døde ikke i 1977. Det hevdes at han arrangerte sin egen død, og levde til hans ”ekte død” på midten av 1990-tallet. Påstanden om at Elvis levde lenge etter 1977 er angivelig støttet av flere tusen ”pålitelige” observasjoner. De fleste av oss tror nok ikke noe på at ”Paul Is Dead”, og håper at han vil bli mye eldre enn sine 73 år han fyller 18. juni i år. Jeg er sikker på at vi kan se fram til en spennende konsert med Paul McCartney 7. juli. Vil han overraske oss med å framføre sanger han aldri tidligere har spilt live? Han har fortsatt mange å velge blant. Hvordan kommer han til å markere at konserten faller på Ringos 75-årsdag? Får du ikke til å besøke Telenor Arena skal du kanskje oppleve han et annet sted? Til slutt ønsker jeg alle medlemmer og lesere en riktig god sommer! Toralf Høyer-Hansen 3


f e Sj ren ø t k a : d t e e r ord har

Jeg føler at vi med dette nummeret av Norwegian Wood har tatt et godt steg fremover. Dette er det første nummeret av Norwegian Wood der vi har lagt all design i Erik Blindheims hender, og vi er veldig fornøyd med resultatet – håper dere også er det!

Det er ikke alltid så lett å lage et balansert blad, der både John, Paul, George og Ringo er godt representert med sine ting i forhold til stoffet om The Beatles. Med Pauls kommende Norgeskonsert ville det ha vært lett å falle i den fellen å la det meste av bladet handle om ham, men det har vi heldigvis klart å unngå.

Årsmøtet finner sted på Beatlesfestivalen på Beitostølen, søndag 18. oktober. Bjørn har også lagt ned en del detektivarbeid for å finne medlemmer som hadde flyttet, men ikke sendt oss ny adresse. Det er viktig at dere gjør dette, slik at vi slipper dette merarbeidet. Adresseendring kan sendes enten til vår posboksadresse eller via Vi ser likevel ikke bort fra at Paul kommer til å være epost direkte til sekretæren: covergutt i neste nummer, så vi håper dere sender oss info@norwegianwood.org. anmeldelser fra konserten i Norge – og om dere har hatt en nær-Paul opI forhold til i fjor er plevelse så er vi meget medlemstallet vårt reduÅrsmøtet finner sted på interessert i rapport sert med over 100 perfra dette! soner. Kun en av disse Beatlesfestivalen på Beitostølen, har faktisk skrevet til oss søndag 18. oktober. En ting vi ikke har og meldt seg ut, resten med i dette numhar rett og slett ikke betalt meret – og dette er et kontingent for 2015. eksperiment – er nyhetsspalten «I read the news today – oh boy». Vi føler at nyheter er noe man først og Vi sendte ut forrige nummer til alle som var fremst får inn via internett i disse tider, og de største medlem i fjor, men dette nummeret kommer kun nyhetene har vi uansett slått opp som feature-artikler. til de av dere som har betalt inn årets kontingent. De andre får et purrebrev. Vi dekker uansett nyhetene via vårt nettsted, vår Facebookside og vår Twitterkonto. Skriv til oss og fortell I forbindelse med at det av og til oppstår behov for om dere fortsatt vil ha det sånn: redaksjonen@norwe- å sende ut informasjon per epost vil vi gjerne lagre gianwood.org epostadressen til våre medlemmer. Hvis du vil stå på den listen, send en epost til info@norwegianVi har ny sekretær fra og med dette nummeret. wood.org med din korrekte epostadresse! Årets Bente R. Moe ba om å bli fristilt fra vervet, og Bjørn jakkemerke blir forøvrig utsendt sammen med juBjerkeskaug har overtatt hennes arbeidsoppgaver. Vi lenummeret i år. takker Bente for hennes innsats. Selv om sommerbesøk av selveste Paul McCartney Ettersom sekretærrollen er et verv som inngår i styret på Ringos bursdag nok blir årets Beatlesbegivenhet fungerer Bjørn midlertidig, inntil årsmøtet velger inn her hjemme, så byr også høsten på en rekke arrangeny sekretær. menter du kan delta på: 4


INNHOLD Nr 141 sommeren 2015 Coverbandet Daytrippers starter en runde høstkonserter i Grenlandsområdet og spiller på Kafé K 12. september med den nye forestillingen «All You Need Is Beatles Hits». «It Was Fifty Years Ago Today» har premiere på sitt 1965-show i Oslo Konserthus 12. september før de begynner å reise rundt på turné med forestillingen. 9. oktober er det Lennons 75-årsdag, og dette markerer ensemblet i Olavshallen i Trondheim først på selve dagen og tilbake i Oslo Konserthus dagen etter. 15. oktober får Det Betales hjelp av Stein Ingebrigtsen, Dag Spantell, Kate Gulbrandsen og Drammen International Gospel Choir i forestillingen “All You Need Is Love” i Drammens Teater. Dagen etter, 16. oktober sparker vi i gang den tiende Beatlesfestivalen på Beitostølen med Tor Endresens Lennonforestilling som hovedattraksjon. I tillegg kommer quizmester Finn Bjelke og Beatlesforfatter Yan Friis, Ola Furu har plateutstilling og Gamasamas og Gary Owen står for de øvrige musikalske innslagene. Vår gode venn Tony Bramwell har også meddelt at han har lyst til å komme, men dette beror på om han får plass til oss innimellom alt det andre han er med på. Til slutt vil vi bare fortsette å oppfordre dere til å sende inn bidrag til bladet. Det er stadig vekk slik at jeg selv har skrevet en rekke av de artiklene som står på trykk i dette nummeret, og slik bør det ikke være. Mangfold og variasjon kunne ha vært bladets forte, men uten deres hjelp i form av anmeldelser og artikler vil bladet fortsatt bære preg av denne skribenten. Stoff sendes enten til vår postboksadresse eller via epost til redaksjonen@norwegianwood.org.

God sommer

og til de av dere som skal på konsert med Paul – god konsert!

1. Forside fra Top Of The Pops 1966 2. Presidenten har ordet 4. Sjefredaktøren har ordet 5. Innholdsfortegnelse 6. Postcards from Paradise - anmeldt av Linda Engebråten og Jon Vidar Bergan 8. Baby’s in Black: Norske singler Beatles ga bort av Eirik Søreide 16. VG Onsdag 19. juni 1963 i faksimile 18. Aktuelle bilder 20. Blåtonen som begeistret Lennon av Are Stegane 28. Beatles reklamekassett for Heineken 30. Beatlegs: Beatles på Peacock Records 32. Beatles i Madrid 34. Ny bok med bilder fra Double Fantasy 36. Til minne om Cynthia Lennon 38. Kappløpet mellom Beatles og Beach Boys av Dag Inge Fjeld 43. A is for Apple av Jon Vidar Bergan 44. ...men Beatles kom aldri til Bergen av Oddvar Rud 46. Ringo i Las Vegas og ny turné 47. Beatles: Beatlesmagasiner av Steinar Waage 50. Beatles: Top of the Pops 56. Vox av Lasse Berntzen 58. Ringo i Rock’n’Roll Hall of Fame 64. Ny bok fra Louise Harrison og intervju av Peter Gilstrap 71. Tor Endresen er Lennon 70. I’m sorry Paul McCartney av Trond Blindheim 76. Temporary Secretary 78. Paul McCartney i O2 Arena, London av Dag Inge Fjeld 80. Beatlesmonumenter 82. Paul: Konserter i Norge av Espen Bratlie / Roger 85. To Beatlestreff i Oslo! 86. Another Girl: Jane Asher 92. Bakside: John Lennon i Alpene


ET

FORUTSIGBART

ALBUM Utgitt 31. mars 2015 på Universal Music Moptops 1 ½

Omtalt av Linda Engebråten

I møtet med det 17. studioalbumet vet jeg i stor grad hva jeg får når jeg kjøper en Ringo-plate. Jeg kjenner sangenes budskap, gjestemusikere og låtskrivere (det hender det er en overraskelse eller to), og jeg vet at det blir litt lett lek og miks mellom rock, pop, indisk musikk, reggae og latin-amerikanske rytmer. Jeg vet også at sannsynligvis tre - fire låter er mer minneverdige enn andre, men at det uansett blir iørefallende og hyggelig musikk. Mine forutanelser stemmer godt med mitt faktiske møte med albumet. Ringo bekrefter nok en gang hvor godt han har det i livet, noe både platas tittel «Postcards from Paradise», og innholdet på plata, bekrefter. Hans optimisme, gode humør, jet set-liv, og avslappede holdning skinner igjennom på mange måter. Dessverre viser han som vanlig litt for godt at han lager musikk «for a good time», og han prøver heller ikke å utfordre seg selv musikalsk. Ringo har selv produsert albumet, og har med seg mange av de samme gamle musikerne og medlåtskriverne som har vært med før på både soloalbum og All-Starr turneer. Svoger Joe

Walsh, Dave Stewart, Steve Lukather, Todd Rundgren, og Richard Marx er blant disse gjengangerne. Ingen Rihanna, Kanye West eller Lady Gaga her. «Rory and the Hurricanes» er nok platas beste låt, og er en hyggelig og fengende hyllest til livet som trommeslager i dette bandet. Her er det fin koring og til og med en bitteliten trommesolo. «You Bring The Party Down» er forutsigbar og kjedelig både i instrumentasjon, tekst og form. Det hjelper ikke så mye med litt indiske elementer i låta heller. “Bridges” er også temmelig kjedelig og anonym. “Postcards from Paradise” høres først og fremst ut som et rekordforsøk på å presse inn flest mulig Beatles-titler på fem minutter. Klisjé er ikke et dekkende nok ord for denne type Ringo-låt. Det er mulig låta hadde vært litt mer morsom om ikke både melodien og arrangementet hadde vært så flatt og ensformig. Tittelen må vel også henspille på boka hans «Postcards from the Boys», som består av postkort og brev fra nettopp 6

de andre Beatles-medlemmene. “Right Side of the Road” fortsetter i samme Ringo-stil som de foregående låtene, men har i det minste en fin gitarsolo med Todd Rundgren. “Not Looking Back” kommer som en frisk pust, og er en pen kjærlighetslåt med fint strykerarrangement. “Bamboula” har det mest eksotiske og interessante lydbildet på plata, med klavinett, trekkspill, blåserrekke, og flere musikalske elementer som vekker assosiasjoner til funk og storband. Selv om den er litt stiv blir den en av de mest spennende låtene på plata. Dessverre etterfølges den av flere anonyme og forutsigbare, men behagelige låter, «Island in the Sun”, “Touch and Go” og «Confirmation». Auto-tune brukes nok flittig av Ringo, og dette er veldig tydelig på låter som «Touch and Go». Albumet avsluttes med “Let Love Lead», og det velbrukte budskapet om at man må la kjærligheten og hjertet ta valgene i livet. Et ujevnt, men likevel hyggelig album med vår favoritt-trommeslager. Alle fans må selvfølgelig uansett kjøpe det.


NOK EI UJEVN PLATE FRA BEATLESTROMMISEN Ringo Starr (74) ble nylig innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame som soloartist, noe som er ganske utrolig med tanke på hvilken ordinær stemme han har. Men Ringo har gode venner og omgir seg med glimrende, kjente musikere. Blant hans medkomponister på Postcards From Paradise er Richard Marx, Dave Stewart, Steve Lukather, Joe Walsh, Todd Rundgren og Van Dyke Parks! Ringos 18. soloplate begynner med den aller beste sangen, «Rory and the Hurricanes». Den handler om hans første profesjonelle band i Liverpool, dannet noen år før Beatles hyrte ham i 1962. Låta er fengende, har herlig koring av noen kvinner og til og med noe så sjelden som en (riktignok kort) Ringo-trommesolo. Så følger to anonyme låter og den banale «Postcards From Paradise». Her ramser Ringo opp snutter av en rekke Beatles-tekster på en uelegant måte, akkompagnert av en ensformig melodi. Det er greit med nostalgi og stolthet, men han behøver da ikke synge om The Beatles på hver eneste plate!

Omtaltav Jon Vidar Bergan

«Postcards From Paradise» har altså fem lyspunkter, men også seks andre sanger somverken er originale eller særlig bra. Avslutningen med «Let Love Lead» har for eksempel samme groove som T.Rex-hiten«Get It On». Artig frimerke-preg på coveret, forresten. Noe som kanskje henspiller på Ringos bok «Postcards From The Boys». Dette albumet er kun for fansen.

«Right Side of the Road» går i kvasi-reggaetakt og har en gitarsolo ved Peter Frampton. Bedre er den fine balladen «Not Looking Back», som har strykere og god tekst (egentlig en kjærlighetserklæring til kona Barbara Bach). «Bamboula» har eksotiske, funky rytmer à la New Orleans og Little Feat. Klavinett og trekkspill er også med i det rike lydbildet. Denne låta skiller seg positivt ut, sammen med «Touch And Go», som er fresk poprock med farfisaorgel (ved Benmont Tench) og den bluespregede « Confirmation», med blåsere, herlig Nathan East-bass og soulfylt koring. 7


BABY`S IN

BLACK “en vinylentusiasts bekjennelser” av Eirik Søreide

Det er mye fiffig man kan samle på. Mynter, frimerker, penner, krigseffekter, eller kanskje porselen. Eller «Beatles». Enten «alt» som har med Beatles å gjøre, eller man kan spesialisere seg på diverse tema eller samleområder. Det være seg tyggiskort, plakater, bøker, eller originalutgivelser fra spesifikke land. Mange vil nok nikke gjenkjennende til temaet «norske Beatles-singler».

Lennon og McCartneys første forsøk på å skrive ei låt for en annen artist var «Misery» tidlig i 63. The Beatles var på turnè sammen med bl.a Helen Shapiro og Kenny Lynch, og intensjonen var at Helen skulle plukke opp denne. «Misery» fikk derimot tommelen ned fra produsenten hennes, og istedet spilte Kenny Lynch inn en versjon. Denne ble utgitt 15.mars, èn uke før The Beatles slapp «Please Please Me»-albumet. Dette var da den første coverversjonen av en Beatleslåt. For funfacts-entusiaster så må det nevnes at Lynch 10 år senere dukket opp for Beatles-fans som en av personene på omslaget til «Band On The Run».

Dagen før Kenny Lynch ga ut «Misery» så var Billy J. Kramer i studio og spilte inn «Do You Want To Know A Utgitt i Norge Secret» og «I`ll Be On My Way». Billy var en av de anvåren 1963 dre Merseybeat-artistene i stallen til Brian Epstein, og var nå i gang med sin første singelinnspilling. Begge låtene var ført i pennen av McCartney og Lennon, og mens «Do You Want To Know A Secret» snart skulle dukke opp på «Please Please Me», så fikk B-siden, I`ll Be On My Way, skjebnen som en av disse låtene Beatles aldri spilte inn selv (bortsett fra en radioversjon, som dukket opp på «Live At The BBC» over 30 år senere). I England ble denne singelen utgitt 26.april, og klatret helt opp til 2.plass. I Norge gikk den rett inn på 7.plass på VG-lista 19.juni, samme dato som Beatles selv figurerte på lista for første gang i Norge: 10.plass for From Me To You! Denne VG-utgaven er spesiell på flere måter, det var første gang Beatles ble avbildet i avisa – i en artikkel som het «Påvirkningen fra Radio Lux større en noen gang», illustrert med bilde av The Beatles – og Billy J.Kramer. I Norge ble denne singelen utgitt med dansk cover, men plata og etiketten var norsk.

Billy J. Kramer I`ll Be On My Way

Jeg tenkte å bringe et nytt samleområdet til torgs, nemlig låter som Beatlesgutta aldri spilte inn selv, men ga bort til andre artister – norske singelutgivelser!

8


Billy J. Kramer Bad To Me Utgitt i Norge august 1963

Noen måneder senere, sent i juli 63, så slapp Billy J. Kramer sin andre singel, Lennon/McCartney-låta «Bad To Me». I det store og hele var dette en ren Lennon-komposisjon, parret med en annen sådan på side B - nemlig «I Call Your Name». «Bad To Me» ble en real hit for Kramer, og klatret helt til topps på hitlistene i hjemlandet. I Norge kom denne ut i august, og fikk et flott okergult omslag. John Lennon spilte forresten inn en demoversjon av denne, som til slutt ble utgitt på digitalutgivelsen «The Beatles Bootleg Recordings 1963» i 2013.

Billy J. Kramer I`ll Keep You Satisfied Utgitt i Norge november 1963 Mens Beatles herjet hitlistene med «She Loves You» høsten 63 så gikk Billy J. Kramer i studio for å spille inn sin tredje singel, denne også en Lennon/McCartney-komposisjon som de ikke ville ha selv – «I`ll Keep You Satisfied». Den ble utgitt 1.november og klatret til 4.plass i UK, behørig holdt nede av bl.a nettopp «She Loves You». Den norske utgaven av «I`ll Keep You Satisfied» er sjelden.

9


t mos irl r u Fo eG The o Littl l i Hel rge o N 63 itt i Utg ber 19 o okt

2 dager etter at The Beatles hadde spilt inn «She Loves You» besøkte Liverpool-gruppa The Fourmost Abbey Road for å spille inn sin debut-singel: «Hello Little Girl». Låta blir gjerne omtalt som John Lennons første komposisjon og ble utgitt 30.august 63 i UK, en uke etter «She Loves You». Låta klarte seg helt greit den, klatret helt opp til 9.plass på de britiske listene. I Norge kom ikke denne ut før litt senere på høsten, og den er veldig sjelden. Det er faktisk ganske sannsynlig at den norske utgaven er den eneste som finnes utenfor UK og USA – og den eneste utgaven i verden med billedcover! «Hello Little Girl» finnes i en Beatles-versjon, fra Decca-audition, og i en versjon med Gerry And The Pacemakers som aldri ble utgitt. Etterhvert som populærmusikken utviklet seg utover i 64 og 65, med tøffere band som f.eks Kinks, Stones og The Who så dalte populariteten til Billy J.Kramer ganske betydelig. Det finnes to andre norske singler som kom senere også, «You Make Me Feel Like Someone» og «1941» - disse er også ganske sjeldne.

Billy J. Kramer From A Window Utgitt i Norge august 1964

Billy J.Kramer fikk en hit med låta «Little Children» våren 1964. Ingen Beatles-tilknytning her, men neste singel var derimot nok en Lennon/McCartney-låt som aldri ble spilt av Beatles: «From A Window» ble utgitt i England i juli 64 og fikk Billy’s dårligste plassering på listene til nå, kun 10.plass. I Norge kom denne i august, et flott cover som nok er noe lettere å oppdrive enn «I`ll Keep You Satisfied». 10


The Fourmost I`m In Love Utgitt i Norge i februar 1964 Siden The Fourmost også var i stallen til Brian Epstein ble deres neste singel nok en Lennon/McCartney-komposisjon. «I`m In Love» ble utgitt i hjemlandet i november 63, men dukket ikke opp her på berget før på nyåret 64. Ikke fullt like sjelden som forgjengeren, men likevel ikke vanlig å snuble over. Det finnes en demo-versjon hvor John Lennon spiller «I`m In Love» på «The Beatles Bootleg Recordings 1963» fra 2013. The Fourmost ble aldri noen storselgere, men fotsatte å gi ut plater jevnt og trutt utover 60-tallet. Få av dem viste seg på listene, heller ikke coverversjonen av «Here, There and Everywhere». I Norge ble kun de tre første singlene gitt ut i 63/64, i tillegg til de to med Beatlestilknytning så kom tredjesingelen «A Little Loving» ut i norsk utgave.

on ove d r L Go out d an With r e t d Pe orl ge W or A N i tt 964 i g Ut rs 1 ma

Peter Asher i duoen Peter and Gordon var broren til Jane Asher, og da altså svogeren til Paul McCartney på denne tiden. Peter and Gordon ble ofte omtalt som Englands Everly Brothers og hadde brukbar suksess med flere singler. Deres første, og mest suksessfulle utgivelse var denne McCartney-låta, som sannsynligvis ble skrevet mens Beatles var i Paris i januar i 64. Låta ble utgitt i slutten av februar og klatret helt til topps på hitlistene både i UK og USA. Peter and Gordon ble faktisk med dette de første britiske artistene som toppet listene i USA etter The Beatles! I Norge ble det en anstendig 8.plass, og utgivelsen er ikke så altfor vanskelig å finne. Det finnes en demo-innspilling hvor vi hører McCartney spille denne.

BABY`S IN

BLACK 11


n d Gordo Peter an I Know Nobody Norge Utgitt i 4 juni 196

n d Gordo n a r e t e P Woman 6 uar 196 r b e f e g Nor Utgitt i

e gel, denn andre sin in s t t k u r n te o s ke ord det ikke li eter and G e P v rd a jo g r g 4 e 6 n De i 19 et. H i Sent i ma cCartney. hjemland i M s l s u la a P .p 0 v et hele en 1 vet a listene i d klatret til også skre å n p e e k m , ik n ske seg ngere av de nor ni og viste te ju s som forgje i e n p p ld o je s kket den nskje den Norge du ow» er ka n K I y d o tatt. «Nob inglene. Gordon-s d n Peter a

k lac u B a o Cill For Y orge It`s itt i N 64 Utg ust 19 aug

Lennon/ ar nok en v n o rd o dG nne ble l Peter an gain». De ti A n u o le Y e g e e in S je s ytterligere Want To Den tred det utgitt «I Don`t le t: å b -l 5 y e /6 4 tn 6 r den neste e. I McCar itt i Norg bruar 66 få tg fe i u i i v r r ld a fø ditert til er, derimot nne er kre -singler h e n o D . rd » o n a G m d for å se «Wo 3 Peter an y brukte sisjonen: e o tn p r a m o C c -k ey donym M McCartn ført som – et pseu b b e W ke sto opp ik rd n på mange a h Berna is v g figurerte ksess h o u , s g k li k r fi te vit e det her om låta g nok ikk jorde den g ti t ik e r D e t. rd jo komponis en. Den g om i verd t d å finne. n g u r li e r liste vansk e k ik r e n me Gordon, hjemme, Peter and v a r e g in s nge etres ff. Ikke le ske singelp tø r it o r n d 9 r s e e som 967 Det finn ers» fra 1 , og senere k le Jo p p e A Th r « fo den siste, r å jobbe stadt. eter Ashe inda Ron P L g te o n r y g lo e y ter b mes Ta t for bl.a Ja produsen endte avern, og C i n e b ero rian tallen til B bbet i gard s jo i e k c n la te s B r Cilla en av arti r 1963 va opp som septembe i l e om vi g , in etterhvert » s Loved s første s e e n Th n f e O H ve Epstein. -låta «Lo cCartney /M n o . n n n Le uditio a Decca-a d neste kjenner fr ke før me ik t o im r e ul og nd it fikk hu . Både Pa h t» r te a s r e H fø s Henne illa skulle ho Had A li 64, da C nyone W ju A i « d l: a e o g R sin Abbey ou». tilstede i It`s For Y « l, eorge e John var g in s usert av G fjerde d in ro s p n g o in l, au ppet spille revet av P ust, og sto k g s u g a li i k t a it s tg Hoved ou» ble u It`s For Y « . n . ti r K a U M ei er dag. å hitlisten p s s la n ikke hv .p a 7 m på r e s n e ke utgav Den nors

12


ack Cilla Bl de Love si Step In Norge Utgitt i 8 96 mars 1

n flere ilte også in p s g o t e ll i 1967 0-ta tover på 6 ne». Sent u O s it o h N re r n til Fo de fle ay» og « e temalåte rd Cilla had iv r te s k e s Y e « n e r, bl.a han kun Step Insid Beatleslåte spurt om pp med « re o t fo s r s e y v la e h .p r tn r ette til 8 ble McCa g kom da og klatret o , , 8 » 6 la s p il r t a C « im utgit å TV-serien på singel den også t it le b tg u e g le r finnes No ta b et. Her i s-versjon Love». Lå e d n tl a la e B m je n kk ut ne. E ne i h ssions, sje e på liste e k på hitliste -s ik m g u e s lb A en viste er White singel, m enere und s t il p s n in av denne, y 3». g lo o «Anth Lot» da Means A t a Th « v a ut at versjoner tt fant de re lu e s fl il T n t. in e m es spilte lvår senere n og albu The Beatl å is. Et ha lp!»-filme p e H ta « lå d e la g m enne duk le, o de jobbet tein, og d om de vil s s p l E ti n e n e tl ia a r d Be s kk ger B røvrig at de ikke fi fo sin mana s a e n fr y S ta . lå 65 by tøvlene. i oktober fikk PJ Pro by ned i s el i Norge ro g P in r s e s å u p gr ket opp ology 2» v disse er på «Anth g ingen a o n , y jo s b r e ro v .P sin endelig d P.J d før den ingler me n s tu 8 s t d u o t g e v de e ei om d r jeg èn a tter denn le e I Norge k g e n tt a le m g tt nlige. Je ut om du og fortsa direkte va linga mi, e» - skrik v m o a L s i d e s e s N la emlig «I fant sin p e hans, n n le g in s e norsk ggende :) har den li

Cream Badge Norge i t t i g t U 969 mars 1

BABY`S IN

BLACK

13

Lot y A b s Pro ean . J . M P e at org 5 N Th 6 ti git er 19 t U ob okt

. Her te album is s s ` m a og Cre Clapton elen på ic tt r ti E r v a a v g ye» skrevet rs 69, o «Goodb «Badge» itt i ma tg ta u lå le p i b v it red å elen finner rrison-k on. Sing a is H r r r a le H g an det er George tgaven m t i USA, u e ll e e k lf s r ti o nl.a på den n ponist. E me var b m m o a k s t m e o s .D lapton/ oppført etiketten a, med C som står d n g to ti p ik la r l kun C kk det ti nnene fi e m k ls e g er, men . tysk cov r a h Harrison n e v ske utga etikett. Den nor plate og t e s s e r p over i norsk ed tysk c m m o k n e vor plate -singlen v Cream d disse (h a e e m g e r n e a m n M reg e so r egg til d om man ll g ti o , i e ) g e r g or No ivelser resset i N orske utg p n r 8 e lt l e ta v like s det to ke» finne «helnors am. med Cre


opkin Mary H e Goodby Norge Utgitt i 69 mars 19

BABY`S IN

BLACK

M

ary Hopkin var en av de første artistene som ble signert til Apple, og fikk en real hit med sin første singel, «Those Were the Days» – produsert av Paul McCartney. Med en oppfølgersingel i tankene skrev Paul «Goodbye», og på denne innspillinga bidro han både som produsent og musiker.

Det finnes også en McCartney-demo av «Goodbye» som sirkulerer på bootlegs. «Goodbye» ble utgitt 28.mars 1969 og nådde 2.plass i hjemlandet (med «Get Back» på 1.plass). Her i Norge finnes det to distinkt forskjellige varianter av denne singelen, hør bare her: Gjennom nesten hele 60-tallet hadde Carl M.Iversen agenturet på norske EMI-plater. 1.april 1969 opphørte derimot dette samarbeidet, og EMI opprettet sin egen norsk-avdeling. I dette tidsrommet endret baksideoppsettet

på singelcoverne seg fra den velkjente «10 Topper» til det nye «Blinkskudd». Men det gikk èn måned før denne endringen trådte i kraft, og i april 1969 ble alle singelutgivelser fra EMI solgt med hvite baksider på coverne. «Goodbye» ble altså utgitt bare et par dager før Carl M.Iversen ble nedlagt, og de rakk derfor å produsere noen cover med 10 Topper på baksiden. «Goodbye» solgte godt i Norge og er kanskje den enkleste å finne av utgiv14

elsene i denne artikkelen - men finner du varianten med 10 Topper på baksiden av coveret så må du holde godt på den! 99% av alle coverne har hvite baksider, og varianten med 10 Topper er grisesjelden! I tillegg til «Those Were the Days» og «Goodbye» så kom disse singlene med Mary Hopkin ut på Apple i Norge: «Temma Harbour», «Que Sera Sera», «Think About Your Children» og «Let My Name Be Sorrow».


Paul McCartney spilte inn en fullgod demo av «Come And Get It» 24.juli 1969. Denne var lenge tilgjengelig på bootleg, men ble tilslutt også offentlig utgitt på «Anthology 3». Da Paul presenterte låta for Badfinger i august fikk de beskjed om å spille den nøyaktig slik, og som sagt så gjort. Den McCartneyproduserte singelen ble utgitt i Norge et par måneder senere enn i hjemlandet, og har kanskje den tøffeste B-sida av alle; «Rock of All Ages»! «Come And Get It» var åpningslåta i filmen «The Badfinger Magic Cristian», med bl.a Ringo Come and Get It Starr og Peter Sellers, og singelen nådde en 4.plass i England.

Utgitt i Norge februar 1970

Den første norske Badfingerutgivelsen kom allerede mens de fortsatt kalte seg The Iveys, nemlig debutsingelen «Maybe Tomorrow» på Apple. Den er kjempesjelden! Også på norsk Apple finnes følgende: «No Matter What» og «Day After Day». Dett var dett. 15 norske singelutgivelser av låter som Beatles ikke ville benytte seg av selv. De som er kjent med LP-utgivelsen ”The Songs Lennon and McCartney Gave Away” vil sikkert savne endel titler her, som f.eks “Like Dreamers Do” med The Applejacks, “Tip Of My Tongue” med Tommy Quickly, eller “I Don`t Want To See You Again” med Peter and Gordon. Saken er at det er kun de 15 singlene nevnt over som ble utgitt i norsk pressing. Man skal ikke lenger enn til Sverige eller Danmark for å finne noen av de som mangler, men avgrenser man samleområdet til de norske singelutgivelsene så er det disse som gjelder! Lykke til i jakten, et par av dem kan være virkelig vriene!

BILLY J. KRAMER Do you want to know a secret / I’ll be on my way Parlophone R 5023 BILLY J. KRAMER Bad to me / I call your name Parlophone R 5049 BILLY J. KRAMER I’ll keep you satisfied/ I know Parlophone R 5073 BILLY J. KRAMER From a window / Second to none Parlophone R 5156 THE FOURMOST

Hello little girl / Just in case Parlophone R 5056 THE FOURMOST I’m in love / Respectable Parlophone R 5078 PETER & GORDON A world without love / If I were you Columbia DB 7225 PETER & GORDON Nobody I know / You don’t have to tell me Columbia DB 7292

CILLA BLACK It’s for you / He won’t ask me Parlophone R 5162

CREAM Badge / Doing that scrapyard thing Polydor 59 272

CILLA BLACK Step inside love / I couldn’t take my eyes Parlophone R 5674

BADFINGER Come and get it / Rock of all ages Apple 20

P.J. PROBY That means a lot / My prayer Liberty LIB 10 215 MARY HOPKIN Goodbye / Sparrow Apple 10

PETER & GORDON Woman / Wrong from the start Columbia DB 7834 15

Kilder: Wikipedia, Goldies/Platesamleren Takk til: Sigbjørn Stabbursvik


Påvirkningen fra Verdens Gang Onsdag 19. juni, 1963.

En faksimile fra VG som vi fikk tilsendt fra Eirik Søreide i forbindelse med hans artikkel i dette nummeret er verdt en grundig gjennomgang. Dette er første gang Beatles (og Billy J. Kramer) fikk en større avisomtale i VG., og med det famøse bildet vi kjenner så godt fra de tidlige Beatlessinglene. For at du skal slippe å tyde skriften i faksimilen bringer vi her den fulle teksten fra artikkelen.

fra Roger

Norske platekjøpere vil ikke ha norske pop-plater. Ikke ennå, ihvertfall. Norske platekjøpere har i så mange år måttet gå til Radio Luxembourg for å få impulser til platevalg at det i dag skal meget til for å snu stemningen. Det paradoksale i situasjonen i dag er at norske platekjøpere vet ikke at vi har gode norske pop-plater, fordi de ikke har vært vant til å låne øre til den institusjon som kan fortelle dem det: NRK. Og hvorfor har ikke norske platekjøpere vært vant til å høre på norsk radio? Fordi norsk radio ikke har tatt hensyn til ungdommen. Til tross for at

kringkastingen i dag har minst fire faste programmer som presenterer pop-plater, synes det som om det faktisk er for sent. I Norge hører man på «Lux». FRA PLATEHOVEDSTADEN De to nykommerne på dagens barometer er de to platene som lå på topp på Radio Luxembourgs Top Twenty liste samtidig for fjorten dager siden: Billy J. Kramers «Do You Want To Know A Secret» (en god 7. plass) og The Beatles’ «From me to you» (en knepen 10. plass) 16

For Kramers vedkommende er det hans debut-plate, mens Beatles har toppet platebarometeret i England en gang tidligere før de nå også inntar Norge.En ting har de to artistene felles: De stammer begge fra Liverpool - den nye platehovedstaden i England. The Beatles består av John Lennon, rytmegitar, født 9. oktober 1940, Paul McCartney, bassgitar, født 18. juni 1942, George Harrison, sologitar, født 25. februar 1943, og Ringo Starr, trommer, født 7. juli 1940. Billy J. Kramers virkelige navn er William Howard Ashton og han er født 19. august 1943 – i Liverpool han som alle de andre.


Radio Lux større enn noen gang TYVERI Historien om Billy J. Kramer begynner med et tyveri: Jeg var omkring 17 da noen venner av meg begynte å spille i shadow-stil, sier den unge suksessartisten. Selv spilte jeg rytmegitar. En vakker dag stakk vokalisten fra oss, og noen foreslo at jeg skulle overta etter ham. Jeg hadde ikke særlig lyst, men da noen stjal gitaren min og jeg ikke hadde råd til å kjøpe noen ny, ble det til at jeg overtok som gruppens vokalist. Etter å ha spilt sammen en tid, fant vi ut av vi skulle gå inn for musikken litt mer profesjonelt. En av karene foreslo at jeg fikk meg et kunstnernavn. Men det var ikke så lett å finne på noe. Så fant en av gutta fire navn i telefonkatalogen som han mente kunne brukes. Vi ringte til riksen, forela problemet og ba rikstelefondamen velge for oss. Hun valgte Kramer. Jeg lurer på hvor hun er i dag? Kvartetten The Dakotas ble siden Bill J. Kramers nye akkompagnatører, og deres debutplate, «Do you want to know a secret», er skrevet av Paul McCartney og John Lennon, to av guttene i Beatles-kvartetten.

deren har følgende å si om Billys plate: Billy J. Kramer: «Do you want to know a secret» er en relativt or dinær pop-plate av kjent britisk merke, nokså likt det andre vi får derfra i denne genren. (Parlophone) Artikkelen er signert MacEric, et pseudonym for bergenseren Espen Eriksen (1932–1998), en viktig pådriver for musikk- og ungdomsstoffet i VG. Han var også fast Norgeskorrespondent for det viktige amerikanske bransjebladet Billboard. På åttitallet bygde han opp den såkalte rampelysredaksjonen i VG.

I denne første omtalen av Beatles i VG i forbindelse med deres debut på Topp 10-lista til avisen, legger vi merke til at det er viktig å informere om hvilke instrumenter de bekler i besetningen, når de er født og hvor de kommer fra. I en av setningene dropper Eriksen også «The», og kaller de bare Beatles – noe som sikkert var en av dagens konvensjoner som har blitt hengende ved siden her til lands. Det samme fenomenet The Beatles har spilt sammen siden ser vi også på selve 10 på topp lista, 1958, men først tredje juledag 1960 i likhet med Dakotas opptrer Beabegynte det å skje noe. De var med tles uten «The», mens The Shadows på en stor konsert, og i avisene het beholder den bestemte artikkelen. det seg at det var denne gjengen som Apropos The Shadows så ser vi også virkelig skapte den store susen. Det at uttrykket shadow-stil uten stor S var medvirkende til det store gjen- benyttes i omtalen av Billy J. Kramnombruddet, men før de tok fatt på ers første gruppe. plateinnspillinger for alvor, var de en tur i Tyskland og ble populære der. Konserten som ifølge artikkelen ga Så kom de hjem, og i september 1962 de et slags gjennombrudd var virkekom Brian Epstein til dem og tilbød lig en konsert i Litherland Town Hall plateinnspillinger. Debuten ble «P.S. 27. desember 1960 hvor de gjorde I love you»/»Love me do», siden stort inntrykk i hjembyen etter å ha kom «Please please me» og i dag er «spilt seg opp» i Hamburg månedene før. Etter denne konserten ble det «From me to you». de regnet som ett av de virkelig store Beatlessinglen blir ikke viet en en- livebandene i Liverpools popscene. este setning i de korte plateomtalene Iniativtaker til konserten var 28 år gamle Bob Wooler, som hadde lenger nede på siden, men anmel 17

blitt introdusert til Beatles av deres manager, Allan Williams. Venstrehendt bassgitarist i kvintetten denne kvelden var Chas Newby, ettersom Stuart Sutcliffe fortsatt var i Hamburg. Chas spilte kun fire konserter som reservebassist, men fikk altså med seg gjennombruddskonserten. Det er artig å se at VG-lista, til tross for at den bare tok for seg de ti mestselgende singlene, også satt på statistisk materiale om hvilke plasseringer som befant seg under streken. Ettersom de tidligere listeplasseringene til Beatles er tatt med i parentes, ser vi at de har steget fra en 27. plass fire uker tidligere til en 11. plass, deretter gikk de ned til en 12. plass før de omsider kom inn på en knepen og delt 10.plass – hvilket førte til denne avisomtalen 19. juni. I den utgaven av VG-lista som ligger på nett er det ikke plass til mer enn 10 oppføringer per uke, så der finner vi ikke Beatles på denne delte 10.plassen denne uken, kun «Hey Paula» med Paul & Paula. Neste uke er de imidlertid inne på 9. plass, men etter dette detter «From Me To You» helt ut av lista. På denne tiden var ikke VGs «platebarometer» viktig, det var Arbeiderbladet liste som gjaldt på 60-tallet. Det var også Arbeiderbladet som hadde ansvaret for å dele ut de norske sølv- og gullplatene den gang. «From Me To You» ble som kjent utgitt 11. april 1963 i UK, mens utgivelsen i Norge er estimert til å kunne ha vært i mai en gang. Med dokumentasjon fra denne papirutgaven av VG-lista kan vi altså nå fastslå at den lå på en 27. plass onsdag 29. mai. Så kom «She Loves You» og Beatles tok av i Norge på en helt annen måte. Men det er en annen historie.


Z OG HØRT

“Apple watch er i vinden, her er originalen fra 1968. Den ble solgt i Beatles’ Applebutikk i Baker Street, Tony Bramwell sier han også ga bort mange slike til forretningsforbindelser.”

Som vanlig har det dukket opp hittil ukjente bilder siden sist, her er et utvalg Vi starter med dette bildet av John og Paul fra sommeren 1961. Det ble publisert av Mark Lewisohn i den utvidete utgaven av hans bok «Tune In» fra i fjor. I ettertid har det dukket opp nok et bilde fra samme dag, ihvertfall har herrene den samme sveisen og de samme klærne, men her poserer de sammen med Cavern DJ Bob Wooler.

Så er det dette bildet, tatt backstage i Doncaster tidlig i 1963. Bildet er for tiden til salgs fra firmaet Tracks i UK.

Vi hopper over til et nytt Lennonbilde, som er lagt ut i forbindelse med utgivelsen av den nye vinylboksen med John Lennon. Så langt er dette det eneste bildet vi har sett som er tatt i løpet av innspillingene for John og Yokos «Plastic Ono Band» albumer i 1970.

Vi avrunder med dette bildet av et folketomt Abbey Road, det skal ifølge kilden som la det på nett være tatt i 1972.


“ John Lennons åtte solostudioalbum, remastret fra sine opprinnelige analoge mastere, har nylig blitt optimalisert til en vinylsamling på 9 LP’er som har fått tittelen Lennon og kommer 8 juni. I samlingen er det 180-grams vinyler med de opprinnelige albumcoverene. Lennon er den første komplette samlingen av John Lennons solostudioalbum som blir utgitt på vinyl* og inneholder:

John Lennon: av Roger Stormo

Alle coverne, innercoverne, plakater, postkort og annet som opprinnelig var med er reprodusert, til og med plateetikettene skal være identiske så langt det har latt seg gjøre. «Milk and Honey» kom jo opprinnelig ut på Polydor, så den er også nå forsynt med Polydoretikett, har vi sett fra reklamefilmen for boksen. Platene blir presset i Tyskland for verdensmarkedet.

John Lennon/Plastic Ono Band (1970), Imagine (1971), Some Time In New York City [2LP] (1972), Mind Games (1973), Walls and Bridges (1974), Rock ‘n’ Roll (1975), Double Fantasy (1980) og Milk and Honey (1984). Albumene har blitt remastret av John Lennons originale mikser fra 2010 av Yoko Ono og et team av studioteknikere ledet av Allan Rouse i Abbey Road Studios i London og George Marino på Avatar Studios i New York. Boksen baserer seg på John Lennon Signature CDboksen som kom ut i 2010, men uten de ekstra CDene denne inneholdt. Det er de digitale utgavene som nå presenteres igjen, men i 96k, og som nå utgis på vinylformatet på 180-grams plater. Man har valgt å reprodusere de opprinnelige vinylutgavene fra 70- og 80-tallet når det gjelder innpakning:

sanger fra «Walls and Bridges» og ble ingen salgssuksess da det kom ut, det var «den harde kjerne» som kjøpte det, og det har ikke blitt nyutgitt. Et annet posthumt Lennonalbum som aldri har vært nyutgitt siden det kom ut, også dette i 1986, er «Live in New York City», som inneholdt opptak fra to veldedighetskonserter i Madison Square Garden i 1972. Dette albumet solgte til gull, og det kom også ut en filmet versjon på videokassett. Vi forstår at dette albumet ikke hører med i denne boksen som kun tar for seg studioproduksjonene, men vi har hørt rykter om at i hvert fall den tilhørende konsertfilmen er forberedt omarbeidet for utgivelse i forbindelse med markeringen av Johns 75-årsdag 9. oktober 2015. Innholdet fra videokassetten har aldri kommet ut offisielt på DVD.

Med dette har plateselskapet og Yoko Ono fortsatt politikken med å forsøke å glemme albumet «Menlove Ave» som ble utgitt posthumt i 1986. Albumet inneholdt ubrukt materiale fra «Rock’n’Roll»-innspillingene med Phil Spector og tidlige versjoner av 19

* Det kom ut en vinylboks fra EMI med John Lennons album i 1981, den inneholdt også 8 LPer men i stedet for «Double Fantasy» (som var på Geffen Records og derfor ikke kunne inkluderes) og «Milk and Honey» (som ennå ikke hadde kommet ut), hadde den med konsertalbumet «Live Peace in Toronto 1969» og samleren «Shaved Fish».


Blåtonen som begeistret Lennon, og gjorde at Bach snudde seg i graven av Are Stegane

Slår du opp denne sangen på Wikipedia er den kategorisert som “baroque pop”. Den er, så vidt jeg vet, den første poplåten som bare inkluderer en akustisk gitar og strykere. Og den som først og fremst skal ha æren for det, er George Martin. Han foreslo det og klarte på faderlig vis å få Paul McCartney med på idéen. Paul ville nemlig ikke at Beatles skulle menge seg med klassiske musikere. Han lurte på om Martin tøyset. Beatles var jo et rock ‘n’ roll band. Og rock ‘n’ roll band bestod av gitarer og trommer, ikke strykere. Men Martin ga seg jo ikke, og han fikk Paul med på det så lenge Paul kunne skrinlegge det, dersom han ikke likte resultatet. Dermed måtte sangen arrangeres for en strykekvartett, og Paul troppet opp hjemme hos Martin, 15. juni 1965 for å lage arrangementet. Den klassisk skolerte Martin hadde naturligvis sine meninger om hvordan dette burde gjøres i henhold til læreboken. Men Paul, som alltid liker å “tenke utenfor boksen”, stilte selvfølgelig spørsmål ved alle Martins “sannheter”. Hvorfor måtte der være en “riktig” måte å gjøre det på? Hvorfor ikke gjøre noe som ingen andre ville ha gjort?

Glad john lennon - foto fra: Beatlelinks.net

Derfor la han inn en såkalt “7th”, hvilket var uhørt. Det er dette man kaller en blåtone, eller “blue note” om du vil. Den kan høres like etter ordene “she wouldn’t say” i den andre broen. Og hvem tror du ble begeistret for akkurat dette grepet? Jo, John Lennon naturligvis. Etter å ha hørt “Yesterday” med det nye arrangementet for første gang, applauderte han dette spesielt.

Men, som mange har fått med seg, “Yesterday” var ikke en låt gutta i Underveis kom de til et punkt aldri Bach ha gjort. Kanon, svarte Beatles var helt komfortable med. hvor Paul spurte Martin om ikke Paul. Det er nettopp derfor vi skal Jo, alle syntes det var en vakker celloen kunne spille noen bluesak- ha det med! Paul hadde behov for sang, og Paul McCartney uttalte i tige toner utenom den klassiske å ta kontrollen tilbake fra Bach, et intervju i 1980 at det var hans sjangeren. Martin svarte med en slik at dette ble et unikt arrange- beste komposisjon, men det var jo ikke en rockelåt. overbærende latter at det ville ment, et Beatles-arrangement. 20


Bandet var litt flau over å stå bak den. Det ble da også besluttet å ikke gi den ut på single av denne grunn. Vi kommer tilbake til det. I reckon ‘“Yesterday”’ is probably my best song. I like it not only because it was a big success, but because it was one of the most instinctive songs I’ve ever written. I was so proud of it. I felt it was an original tunethe most complete thing I’ve ever written. It’s very catchy without being sickly. Paul McCartney

som 7-8 åring begynte å høre på en Beatles-kassett som min mor og de hadde i hyllen. Det var en gullfarget kasset som inneholdt “the red album”. Det var en åpenbaring.

ferdig, var jeg sammen med gode Beatlesvenner og så Paul fremføre “Yesterday” alene med gitaren i O2 Arena London. Gripende. Å høre denne vakre melodien, den emosjonelle teksten, fremført av komJeg husker min far sa at “Yesterday” ponisten selv, han som sang den var en av de fineste sangene Bea- på Help, det var som å reise tilbake tles hadde gitt ut, men jeg husker i tid, til et år man skulle vært 20 i også at jeg ikke var enig. Jeg syntes stedet for minus 2. ikke sangen var av de beste på kassetten. Faktisk havnet den i gruppen sanger som jeg spolte forbi. Jeg syntes sangen var trist på en trist måte. Ikke en glad melankolsk låt som for eksempel Nowhere Man som var en sånn “gleden ved å være Yesterday fra o2 arena - foto : Are Stegane trist”-låt. Vanskelig å forklare dette. Men jeg kategoriserer gjerne triste “Scrambled eggs, oh, my baby, låter i to bøtter. De som havner i “gleden ved å være trist”-låter, how I love your legs… og de som havner i “trist og være Som de aller fleste har fått med seg, trist”-låter. Og “Yesterday” havnet i drømte Paul McCartney melodien den siste. Jeg var trolig ikke moden til “Yesterday”. En morgen våknet nok. Det ble som første gangen jeg han opp hjemme hos kjæresten, drakk øl. Det smakte pyton, men Jane Asher, som bodde i 57 Wimsmaken ble bare bedre med årene. pole Street i London, med en vakOg nå synes jeg “Yesterday” er en ker melodi i hodet. Han kravlet seg magisk melankolsk melodi med ut av sengen og bort til et piano en nydelig tekst som beveger meg han hadde fått flyttet inn på den hver gang jeg hører den. lille hemsen hvor han sov. Han måtte skynde seg å spille melodiOg lørdag 23. mai 2015, 50 år etter en han hadde i hodet så han ikke at Paul McCartney skrev sangen glemte den.

Det var en låt jeg spolte forbi

foto: Trond Blindheim

“Yesterday” var egentlig den første Beatleslåten som gjorde at voksne også fikk interesse for Beatles. Man hørte en vakker sang som lå langt på siden av datidens pop og rock, og “gamlingene” måtte innrømme at dette likte de. Kanskje det var derfor at jeg, første gang jeg hørte “Yesterday”, ikke skjønte denne sangen. Første gang jeg hørte “Yesterday”, som jeg kan huske, må ha vært på midten av 70-tallet en gang, da jeg 21


måneder. Andre folk i bransjen motsier dette, og hevder å ha hørt melodien i 1964. Chris Dreja, rytmegitaristen i The Yarbirds hevder å ha fått låten fremført i garderoben i forbindelse med The Beatles Christmas Show desember 64. Og spør du meg stoler jeg mest på George Martin. Han husker mer av sekstitallet enn de som spilte gitar og trommer på den tiden.

Jane Asher i 57 Wimpole Street

Men Paul, som ikke helt kunne skjønne hvordan han hadde drømt en slik vakker sang, var sikker på at noen andre måtte ha laget den, at han hadde hørt den, og så drømt den. Den kunne da umulig være hans. Derfor gikk han rundt og spilte sangen til alle som ville høre på, og spurte om de ikke hadde hørt den før. Men det var det jo ingen som hadde. Og til slutt måtte han bare gå med på det, at han hadde drømt en melodi som skulle bli en av verdens mest kjente komposisjoner.

fatning at hun hadde forferdelige legger. Og, selv om Paul faktisk har sunget en full versjon av Scrambled Eggs på Jimmy Fallons Tonight Show (https://www.youtube. com/watch?v=btC2_t8HZP4), er det ikke riktig at han skrev et andre vers “Cottage fries, oh, my baby, how I love your thighs.” Selv om det hadde passet veldig fint inn.

Den handler om moren til Paul McCartney

Der verserer mange historier om hvor lenge Paul gikk svanger med For at han ikke skulle glemme “Yesterday” før den ble utgitt på melodien la han til følgende tekst. plate, men George Martin har sagt “Scrambled eggs, oh, my baby, at han hørte melodien første gang how I love your legs…”. Ryktet sier på George V Hotel i Paris, januar at det var Jane Asher sine legger 1964, mer enn halvannet år før utPaul sang om, men det tilbakeviser givelse. Mens Paul på sin side har Asher. Hun var nemlig av den opp- sagt at låten ble til i løpet av et par 22

Det som imidlertid synes klart er at Paul skrev ferdig teksten på ferie i Portugal i slutten av mai 1965. Han og Jane Asher var på ferie i Albufeira hvor de bodde i villaen til Bruce Welch, gitarist i Cliff Richard & The Shadows. De tok flyet fra London til Lisboa 27. mai, og måtte kjøre 29 mil for å komme til Welches villa. Paul kjørte og Jane sov. Han ble sittende og nynne på melodien til “Yesterday”, og prøvde å finne ord som passet til melodilinjen, da-da-da...da-da...da-da... da-da...da-da-da. Og så kommer ordene yes-ter-day, sud-den-ly, fun-il-ly, mer-il-ly. “Yesterday” sitter og han legger til noe som rimer på day. “Yesterday”...all my troubles seemed so far away.

Beatles piano George VI hotel Paris

Da de kom frem til villaen, var Bruce Welch i ferd med å reise, men Paul spurte om han kunne få låne gitaren hans, og så spilte han den første versjonen av “Yesterday” for Bruce. Paul mener å huske at han brukte et par uker til å skrive sangen helt ferdig.


“Yesterday” er, som vi alle vet, en melankolsk ballade om et kjærlighetsbrudd. Men i et intervju med Mojo for et par år siden sa Paul McCartney at inspirasjonen bak den melankolske “Yesterday” kom fra moren Mary, selv om han ikke var dette bevisst da han komponerte sangen. Han uttalte:

Because I think now, ‘Why she had to go, I don’t know, she wouldn’t say, I said something wrong…’ I think the psychiatrist would have a field day with that one…

I et intervju med Howard Stern sa Paul McCartney at han har den originale teksten, skrevet på baksiden av en konvolutt.

Hva kan vi egentlig bidra med?

14. juni, i Abbey Roads Studio 2, tok Paul frem kassegitaren og spilt den ferdige “Yesterday” for de andre i bandet for å høre hva de kunne bidra med til låten. Populærversjonen av historien sier at Ringo slo opp med hendene og sa at det ikke gikk an å tromme på en slik låt, og George og John ble fort enige om at de heller ikke hadde noe å tilføy låten. Da foreslo Martin at Paul skulle spille inn sangen alene. Alene? En solo-innspilling? Ja, sa alle de andre. Det var helt greit siden de ikke kunne gjøre noe for å forbedre låten likevel.

Paul McCartney og George Martin i 1965

I følge det brilliante verket “Recording The Beatles” av Brian Kehew og Kevin Ryan, foregikk innspillingen av “Yesterday” som følger: Da de skulle spille inn “Yesterday”, hadde bandet problemer med arrangementet. Et arrangement hvor hele bandet var med syntes ikke hensiktsmessig. George Martin sa at det eneste han kunne komme på var å legge til strykere. Paul repliserte at han slett ikke kunne tenke seg noe Mantovani og Norrie Paramor. Han hadde sannsynligvis hørt hva Martin hadde gjort med Gerry & The Pacemakers’ “You’ll Never Walk Alone”, så Martin forsikret Paul om at han ikke mente den type strengeorkester, men en enkel klassisk kvartett, og Paul var etterhvert med på idéen såfremt han kunne forkaste hele arrangementet dersom han ikke likte det. 23

Men han understreket at han ikke ville ha noe klissete greier. Han ba til og med om at de skulle spille uten vibrato, selv om dette viste seg å være helt umulig. Låten ble spilt inn med to live innspillinger av Pauls akustiske gitar og vokal. Faktisk spilt inn kun et par timer etter rockeren I’m Down, komponert av samme McCartney. Pauls akustiske gitar ble spilt inn på spor 2, samtidig som vokalen ble spilt inn på spor 3. Paul stemte ned gitaren et helt hakk før innspillingen, så han lettere skulle kunne spille sangen som om den var i G, mens den faktisk ble fremført i F-dur. Om du lytter til utdrag av “Yesterday” opptak 1 på Anthology 2 vil du høre at Paul forklarer dette faktum for George Harrison som fulgte med på innspillingen.


17. juni, på siste dagen av innspillingen av Help, samlet strengekvartetten seg i Studio 2 for å spille inn sin del. Opptak 2 av Pauls gitar- og vokalinnspilling ble spilt høyt gjennom “the White Elephant”-høyttalerne mens kvartetten spilte med. Deres fremførelse ble spilt inn i spor 1 på firespors tapen. Dermed var tre av de fire sporene fulle, mens spor 4 fortsatt var ledig. Og for å fylle det, foreslo George Martin at Paul skulle spille inn vokalen en gang til for å se om han kunne gjøre det bedre enn originalen. Som sagt, så gjort, og man stod igjen med følgende innspilling for opptak 2: Spor 1: Strenger Spor 2: Akustisk gitar Spor 3: Original live vokal Spor 4: Overdubbet vokal George Martin følte at Pauls originale vokalinnspilling var den beste, med ett unntak, og det er 52 sekunder inne i sangen hvor Paul synger “something wrong, now I long for “Yesterday””.

Her mener Martin at andre innspilling er best, og når man kommer til dette punktet i sangen, tar Norman Smith kjapt ned lyden på spor 3 og opp lyden på spor 4 i det “...something” høres, så tar han det kjapt tilbake rett etter “... Yesterday” . Da skjønner du hvilke tekniske utfordringer de hadde på den tiden.

Manuell triksing og timing på den fire spors Studer J-37 måtte til. Denne miksemanøveren hadde imidlertid en side-effekt. Når du lytter til “Yesterday” på Help-LPen, høres det ut som Pauls vokal er spilt inn dobbelt, selv om Norman Smith sørget for at at det kun var ett vokalspor på miksen. Dette kom av at Paul la på sin andre vokal mens han hørte på den første gjennom “the White Elephant”høyttaleren. Den originale vokalen kunne mutes, men lekkasje fra høyttaleren, om enn så liten som over hodet mulig, kunne ikke fjernes. Denne lille lekkasjen ble forsterket av det faktum at en bitte liten del av Pauls live vokal hadde lekket inn i gitar-mikken i løpet av den originale innspillingen, og en kanskje enda mindre vokallyd kan ha fulgt med fra innspillingen av strengeorkesteret på spor 1.

Noe av det mest interessante med “Yesterday”, er at det den gangen var en så ubeatlesk låt. Den var helt forskjellig fra noe annet de hadde laget. Og bandet følte så sterkt på at dette var en låt de helst ikke ville vedkjenne seg. De mente den ville ødelegge imaget, og de la ned veto mot å gi den ut på single. Men den ble altså likevel utgitt i USA.

Grunnen til det var at Beatles’ inn -flytelse på Capitol, plateselskapet i USA, ikke var så sterk som for For ordens skyld. Følgende EMIs Parlophone i UK. Og grunmusikere, produsent og tekniker nen til at den ble gitt ut som B-side deltok på innspillingen: var at Ringo Starr var den mest populære Beatlen i USA på den Paul McCartney tiden, og Capitol gjorde et poeng lead vokal og akustisk gitar av at dette var Ringo Starr og Paul Epiphone Texan steel-string McCartney solo for første gang. Tony Gilbert – fiolin Men de trodde at countrylåten Act Sidney Sax – fiolin Naturally hadde størst hitpotensiKenneth Essex – bratsj ale. Peter Halling/ Det hører med til historien at ikke Francisco Gabarro – cello bare Beatles hadde sine bekymGeorge Martin – produsent ringer angående utgivelse av “YesNorman Smith – tekniker terday”. George Martin var også litt Den gikk fra B til A på rekordtid betenkt og mente at dette egentlig Innspillingen var et faktum 17. ikke var en Beatles-låt. Den var juni. og det var den nest siste inn- laget ene og alene av Paul McCaspillingen den dagen. Siste låt var rtney og den hørtes ikke ut som Act Naturally med Ringo Starr på Beatles. Så Martin spurte Brian vokal. Og dette ble også A-siden!! Epstein om de ikke heller skulle gi på singelen som ble gitt ut med ut sangen under Paul McCartneys “Yesterday” som B-side av Capitol navn. Men svaret fra Epstein var et kontant nei. Han ville ikke gjøre i USA 13. september 1965. noe som kunne splitte the Beatles. Men hele utgivelsen, uansett A- Her var det én for alle, alle for én. eller B-side, var mot Beatles vilje. 24


Fordi Beatles ikke ville gi ut singelen, tilbød de sangen til andre artister. Blant annet var Billy J. Kramer på utkikk etter en god låt, og Paul spilte “Yesterday” for han. Men stakkars Billy avslo fordi han mente den ikke passet for han. Chris Farlowe (kjent fra Colosseum og the Thunderbirds) avslo også fordi han mente låten var for soft. Han ville ha en skikkelig rocker. Men en som hadde teft og faktisk spilte inn “Yesterday”, og ga den ut på singel var Matt Monro, også kjent som The Man With The Golden Voice og The Singing Bus Driver . Tre måned etter Help-Lp kom ut, var Matt Monro på topp 10 listen i UK med “Yesterday”. Og som en liten sidekommentar. Hvem tror du var den faste produsenten til Matt Monro? Jo, George Martin. Capitol ga altså ut Act Naturally som A-side og “Yesterday” som B-side, og det skjedde dagen etter at Beatles fremførte de to sangene på sitt tredje Ed Sullivan Show, 12. september 1965. Historien forteller at publikum i salen ble stille og

de bommet litt på countrylåten Act Naturally med Ringo Starr på vokal. De hadde en helsides annonse i Billboard Magazine hvor de promoterte Ringo Starr foran Paul McCartney. Ringo Starr var som sagt den mest populære Beatlen i USA på den tiden. Men de innså kjapt at de måtte snu da de opplevde den massive påvirkningen “Yesterday” hadde på den radiolyttende ungdommen over dammen.

sess gjorde at Beatlesgutta ikke lenger var flau over låten. En artig historie fra da Paul skulle fremføre “Yesterday” på Ed Sullivan Show går som følger: McCartney står nervøs og tripper bak sceneteppet på Ed Sullivan Show,

da en scenearbeider spør Paul McCartney “Er du nervøs?” “Nei”, løy Paul, hvorpå mannen sa “Det burde du være. Det er 73 millioner mennesker som ser på.”

Man endret coveret på singelen slik at “Yesterday” fikk A-siden

“Yesterday” live var ikke alltid like enkelt...særlig i begynnelsen

The Beatles fremførte Yesterday på flere måter. På Ed Sullivan Show fremførte de den med Paul alene på akustisk gitar. Han skulle egentlig spille den med strykerne på tape, og med et mimende studioorkester for “show”, men av en eller annen grunn ble orkesteret kuttet ut. På turné i England 1965, akkompagnerte Paul seg selv på orgel. Beatles brukte ikke strykere, hverken innspilte eller live, på sjokkert da Paul fremførte “Yes- denne turnéen.På turnéen i 1966 terday” alene, men de visste hva spilte Paul “Yesterday” med hele de skulle spørre etter i platebu- bandet. Paul spiller bass og ikke tikkene dagen etter. Du kan si at akustisk. Det finnes opptak fra Capitol hadde god teft da de pluk- både Japan og Tyskland på You ket ut “Yesterday” som singel, men Tube. Kanskje låtens massive suk25

“Yesterday” markerte starten på en endring i The Beatles.

Singelen begynte å klatre på listene i USA 29. september 1965, og lå som nummer 1 en hel måned fra 9. oktober samme år. Singelen lå totalt i 11 uker på hitlistene i USA og solgte 1 million eksemplarer innen 5 uker. “Yesterday” var den mestspillende sangen på amerikansk radio i 8 år på rad. “Yesterday” var den femte av seks nummer én singler på rad på de amerikasnke hitlistene. Den gang rekord. De andre singlene var “I Feel Fine”, “Eight Days a Week”,


hoppende inn på scenen for å “mobbe” Paul enda litt mer med ordene: “Thank you, Ringo. That was wonderful” En annen kuriositet er at singelen kun har gått til topps i to andre land utenom USA, nemlig Nederland og Norge (uke 46 1965)! Vi er en nasjon av kjennere! “Yesterday” vant Ivor Novello prisen for “Outstanding Song of 1965”, og kom på andreplass for “Most Performed Work of the Year”, kun slått av en annen McCartney-komposisjon, “Michelle”. I våre dager kom “Yesterday” på 13. plass på Rolling Stone Magazines liste “The 500 Greatest Songs of All Time”. Samme magasin hadde den på 4. 4. mars 1966 ble “Yesterday” utgitt gikk ut. Det gjorde at EMI utga så plass på listen “100 Greatest Beasom EP i UK, sammen med “Act mange singler som de kunne på tles Songs”, kun slått av “StrawberNaturally” på A-siden. På B-siden den samme dagen. Noe som gjorde ry Fields Forever”, “I Want to Hold fant man “You Like Me Too Much” at man hadde 23 Beatlessingler Your Hand”, og “A Day in the Life” and “It’s Only Love”. Innen 12. mars inne på topp 100 i UK, hvorav 6 på på første. hadde den begynt sin klatring på topp 50. hitlistene i UK. Og 26, mars nådde Der finnes to andre den toppen hvor den ble værende i innspilte versjoner to måneder. av “Yesterday” på Senere samme år, ble “Yesterday” inkludert som tittelsporet på USAalbumet “Yesterday and Today”, som opprinnelig var pakket inn i den nå så beryktede “slaktercoveret”

Ti år senere, den 8. mars 1976, ble “Yesterday” endelig utgitt av Parlophone som singel i UK, med “I Should Have Known Better” på Bsiden. Den kom inn på hitlistene 13. mars, og holdt seg der i syv uker, men den klatret aldri høyere enn nummer 8.

Anthology 2. Den ene er det første opptaket som ble gjort 14. juni. Det andre er en liveinnspilling fra Beatles’ konsert i Blackpool 1. august 1965, hvor Paul humørfylt ble introdusert av George med ordene: “For Paul McCartney of Liverpool...oppurtunity knocks!”.

Grunnen til at den ble utgitt det Da Paul er feråret, var at Beatles’ kontrakt med dig kommer John EMI, Parlophone morselskap, 26


Det rare er at magasinet på sin “500 Greatest Songs of All Time” hadde “Yesterday” som nest beste Beatles-sang på 13. plass, kun slått av “Hey Jude” som fikk en 8. plass. “Strawberry Fields Forever” havnet på en 76. plass, “A Day in the Life” på 28. plass, og “I Want to Hold Your Hand” på en 16. plass. På “100 Greatest Beatles Songs” havnet “Hey Jude” på en 7. plass. Dette henger ikke sammen. Vi kan jo velge å tolke det slik at Roling Stone Magazine egentlig mener at “Yesterday” er den beste Beatleslåten gjennom tidene, fordi den er best når man ser de to listene under ett.

musikkeksperter og lyttere i 1999”. MTV kåret den også til den beste poplåten gjennom tidene året etter. Og i forbindelse med konserten i O2 Arena i London 23. mai fikk han en spesialpris for Yesterday fra PRS (Performing Right Society) for å minnes at det var 50 år siden han skrev ferdig sangen. Vi vet at John Lennon likte “Yesterday” da han hørte den i 1965, og kanskje var han litt misunnelig på sin makker? De hadde jo uten tvil en konkurranse gående. Rett før John Lennon døde i 1980, ble han intervjuet og han snakket om “Yesterday” og at teksten ikke “resolve into any sense ...

“Yesterday” ble stemt frem som den beste sangen i det 20. århundre They’re good – but if you read the whole song, it doesn’t say anything; i en BBC Radio 2 avstemming av

you don’t know what happened. She left and he wishes it were “Yesterday” – that much you get – but it doesn’t really resolve. ... Beautiful – and I never wished I’d written it.” “Paul wrote this great song, ‘”Yesterday”.’ It’s a beautiful song. I never wished I’d written it, and I don’t believe in “Yesterday” ... Life begins at 40, so they promise and I believe it. What’s going to come?” Kilder: Beatlesbooks.com Wikipedia.org Beatlesbible.com Mojo Beatles.wikia.com Songfacts.com Rolling Stone Magazine Recording the Beatles - Brian Kehew/ Kevin Ryan Takk til Roger Stormo for nyttige innspill

Før konserten i London lørdag 23. mai 2015 mottok Paul en spesiell utmerkelse for “Yesterday” av de britiske TV-personlighetene Ant og Dec som delte ut prisen på vegne av musikklisensieringsbyrået The Performing Right Society. 27


Heinekenkassetten av Roger Stormo

I 1986 EMI satte Parlophone i UK i gang med en reklamekampanje sammen med Heineken, uvanlig i forhold til at Beatles sjeldent lånte sitt navn ut til merkevarer i reklameøyemed. Spesiallagde bokser med Heineken øl ble produsert, disse hadde et rødt, trekantet felt på toppen hvor det sto “The Beatles - A Unique Cassette”, i hvite store bokstaver. Rundt bunnen sto fornavnene til gutta i Beatles i hvite store bokstaver på rød bakgrunn rundt boksen. Boksene kom i to størrelser : 275ml og 440ml øl. Boksene var kun i salg i Storbritannia. Ved å sende inn fire spesielle opptrekksringer fra boksene og en postanvisning eller sjekk på £2.99 (£2.49 + 50p porto) til “Heineken Beatles Offer”, mottok innsenderne ett eksemplar av en spesialprodusert Beatleskassett på EMI, en samling som het “Only The Beatles...” (Parlophone/Stiletto SMMC 151). Man kunne sende inn så mange ganger man ville. Tilbudet gjaldt frem til 30. juni 1986 og produksjonsstart var 1. juli. Kassetten var ment å skulle inkludere to stereospor som tidligere ikke hadde vært utgitt i stereo, men

kun «Yes It Is» oppfylte dette, da «This Boy» faktisk var inkludert i falsk stereo. Kassettene ble sendt ut sammen med et gavekort, hvilket det finnes to versjoner av. Det grønne kortet kom med Heinekens logo på forsiden mens det røde kortet hadde et bilde av Beatles både foran og inni. Sporliste: Side 1: • Love Me Do • Twist And Shout • She Loves You • This Boy • Eight Days A Week • All My Loving Side 2: • Ticket To Ride • Yes It Is • Ob-La-Di-Ob-La-Da • Lucy In The Sky With Diamonds • And I Love Her • Strawberry Fields Forever

28

Samlingen var P &© 1986 for Stiletto Limited, 122 Holland Park Avenue, London W11 4UA, med prosjektrealisering av Paul Watts (Stiletto) og Norman Bates (EMI).

Baksiden av innleggskortet hadde reklame for katalogen med Beatlesalbum.


4 kassetter innpakket i den originale cellofanen og en brukt ølboks gikk for$68.22 USD på ebay i september 2014.

Apple Corps Ltd var ikke blide for dette stuntet fra EMI/Parlophone og gikk til sak den 18. juli 1986, EMI fikk kalde føtter og reklamekampanjen ble avblåst, dermed ble kassettene verdifulle. I 2007 rapporterte bladet “Record Collector” at det gikk rykter om at et stort lager med disse kassettene ble oppdaget på sent nittitall, så det sirkulerer sannsynligvis langt flere av disse kassettene enn man tidligere hadde trodd.

Derfor kan man nå få kjøpt kassetter for £5-10 mens de spesielle reklameølboksene vanligvis er dyrere – og spesielt hvis de ikke har vært åpnet! En komplett pakke med kassetten, reklameplakaten, gavekort og ølbokser er vanligvis dyrere enn hver gjenstand alene. 29

Kassettene var opprinnelig forseglet 20 og 20 i slik cellofan. Det ble dessuten lagd en reklame standup hvor Beatle poppet opp, her er den.


Beatl The Beatles på Pe Et firma som har spesialisert seg på utgivelser som har falt utenfor copyrightlovgivningen i EU er Peacock Records. Her er er liste over deres utgivelser av Beatlesplater, disse er tilgjengelige både fra firmaets nettsted, såvel som fra Amazon i U.K. • The Beatles: Broadcasting Live in the USA 1964 • The Beatles: Live Coast to Coast • The Beatles: Live At Last • The Beatles: The Lost Studio Sessions • The Beatles: Greatest Hits Live On Air 1963-’64 • The Beatles: The Lost Decca Tapes • The Beatles: Beatlemania Live 1962-1964 • The Beatles: Rare Gems • The Beatles: P.S. I Love You - From Hamburg to Broadcasting House 1961-63 • The Beatles: From Me To You Platene blir produsert «on demand» på CD-R og plastpakket. Noen av titlene er også tilgjengelige som LP-plater på svart og/eller farget vinyl. Tittelen «Broadcasting Live in the USA 1964» er i tillegg tilgjengelig som DVD (region 0, NTSC) og inneholder The Beatles på Ed Sullivan Show: 9. februar 1964 New York, 16. februar 1964 – Miami, pluss en bonus dokumentar. På nettstedet sitt skriver selskapet, som er basert i Surrey, England, at noen av titlene ikke kan sendes til USA på grunn av copyrightbestemmelser. Selskapet har også opprettet en facebookside og kontoer på Twitter og YouTube, hvor de averterer sine produkter.

30


egs: acock Records Her er sporlisten fra deres utgivelse «The Beatles: Greatest Hits Live On Air 1963-’64»: 1. 2. 3. 4. 5.

A Hard Day’s Night - Blackpool 19. juli 1964 Things We Said Today - Blackpool 19. juli 1964 You Can’t Do That - Blackpool 19. juli 1964 If I Fell - Blackpool 19. juli 1964 Long Tall Sally - Blackpool 19. juli 1964 Tracks 1-5 6. I Saw Her Standing There - BBC Saturday Club 16. mars 1963 7. Misery - BBC Saturday Club 16. mars 1963 8. I’m Talking About You - BBC Saturday Club 16. mars 1963 9. Please Please Me - BBC Saturday Club 16. mars 1963 10. Hippy Hippy Shake - BBC Saturday Club 16. mars 1963 11. I’ll Get You - London Palladium 13. oktober 1963 12. From Me To You - Miami 16. februar 1964 (Ed Sullivan Show) 13. This Boy - Miami 16. februar 1964 (Ed Sullivan Show) 14. All My loving - Miami 16. februar 1964 (Ed Sullivan Show) 15. I want to Hold Your hand - Miami 16. februar 1964 (Ed Sullivan Show) 16. She Loves You - Miami 16. februar 1964 (Ed Sullivan Show) 17. Till There Was You - New York 9. februar 1964 (Ed Sullivan Show) 18. Can’t Buy Me Love - Melbourne 17t. juni 1964 (The Beatles Sing For Shell) 19. Twist and Shout - Melbourne 17t. juni 1964 (The Beatles Sing For Shell) 20. Too Much Monkey Business BBC Saturday Club 16. mars 1963 31


KONSERTOPPTAK

FRA MADRID Det spanske musikknettstedet Efe Eme rapporterte 11. mai at en innspilling av Beatles’ konsert i Madrid, fra 2. juli 1965 på Plaza de toros Las Ventas, Madrid, Spania skal utgis offisielt for å feire 50-årsjubileumet for konserten. Utgivelsen vil være i form av et 220 grams vinylalbum i begrenset opplag, der en CD medfølger. Det vil også være en bok som inneholder 50 fotografier. Opptaket vil også publiseres på internett for gratis nedlasting. Konserten ble innspilt offisielt med Brian Epsteins samtykke (en signert kontrakt finnes) på en Grundig båndopptaker i to kanaler med fire 4 AKG mikrofoner, og ble mikset der og da. Konserten besto av følgende sanger:

The Beatles som matadorer

• Twist and Shout • She’s a Woman • I’m a Loser

Konserten ble innspilt av José Luis Alvarez, og beskrives å være i god kvalitet. Den utgis av hans selskap, Cocodrilo Records. Alvarez var redaktør for musikkbladet “Fonorama”, og hadde møtt Brian Epstein i april 1965 på en av Epsteins mange besøk i Spania, det var et land han var glad i. Alvarez ville gjerne vite om Beatles planla noen konserter i Spania, men dette benektet Epstein.

• A Hard Day’s Night • Can’t Buy Me Love • Everybody’s Tryin’ • Baby’s in Black • I Wanna Be Your Man to Be My Baby • Rock and Roll Music

• I Feel Fine • Ticket to Ride • Long Tall Sally

i andre land, var antallet Beatlesplater solgt i Spania kun 3 800. Alvarez forklarte at under Francoregimet eksisterte det faktisk kun rundt to tusen platespillere i Spania, men de ble flittig brukt. De som eide platespillere ville sette opp høyttalere i vinduer ut mot gata, og når musikken lød så oppsto det spontane gatefester.

På denne måten klarte Alvarez å overbevise Epstein om at konsertene ville trekke et stort publikum Han var en tallenes mann og hadde til seg, og plutselig var Spania med lagt merke til at mens Beatles sol- i turnéplanene for den kommende gte hundretusener eller millioner Europaturneen. 32

Fonorama, bladet Alvarez var redaktør for. Dette er nr 6 fra april 1964.


Da de var i Madrid fikk Alvarez innpass på pressekonferansen og sammen med sin journalist Roberto Sanchez-Miranda intervjuet han Beatles. Mens de andre journalistene fra spansk presse stilte spørsmål om Beatles ikke hadde råd til å klippe seg, om de likte Spania og nasjonalretten paella, overrasket Alvarez gutta med å stille musikkrelaterte spørsmål.. Etter intervjuet sa Alvarez til Epstein at han ønsket å foreta et opptak av konserten, Overraskende nok svarte Epstein positivt på dette, og på hotellresepsjonens Olivetti skrivemaskin lagde de en sekslinjers kontrakt. Alvarez hadde ennå ikke startet opp sitt uavhengige plateselskap Cocodrilo Records på denne tiden, men mente at det kanskje kunne utgis singler fra konserten som kunne medfølge bladet.

men etter at Diaz dro til Miami Alvarez fortsatte sitt liv med og deretter flyttet permanent til andre prosjekter, men nå som USA mistet de kontakten. det nærmer seg femtiårsjubileum for konserten kom han Senere på 80-tallet forsøkte på opptaket igjen. Og ettersom Alvarez å selge båndet til Ci- den nåværende situasjonen ancadelic Records for $10,000. gående copyrightlovgivningen i Selskapet var aktuelt ettersom Europa er uavklart (men i loven det hadde utgitt ni forskjellige skal det gå frem at innspillinger album med Beatlesintervjuer. som forblir uutgitte etter femti år blir almenn eiendom), kan det bli vanskelig for Beatles å stanse utgivelsen. Umiddelbart etter at nyheten om dette hittil ukjente konsertopptaket ble kjent, begynte det å sirkulere et opptak på sosiale media som utga seg å være denne konserten. Det viste seg raskt at det dreide seg om andre konsertopptak med Beatles, satt sammen i samme rekkefølge som settlista fra Madrid.

Alvarez skrev også en bok om Beatles’ besøk i Spania.

Intervjualbum fra Cicadelic Records.

Men båndet ble ligende og samle støv hos Alvarez. Etter mordet på John Lennon hadde Alvarez samtaler med sin venn Manolo Diaz, som på den tiden var EMIsjef i Spania om å utgi opptakene,

Men Cicadelic mente prisen var for høy, eventuelt at de ville komme i rettighetsproblemer om de utga konserten, hvilket var sannsynlig. På nittitallet skrev Alvarez en bok om Beatles i Spania og ville inkludere en CD med konserten. Han tok kontakt med Neil Aspinall i Apple Records, men fikk avslag. 33

The Bootleg Beatles er hyret inn for å feire 50-årsjubileet for Madridkonserten, de skal spille på samme sted som Beatles, den 2. juli 2015.


34


Double Fantasy For nesten 35 år siden poserte John Lennon og Yoko Ono for omslaget til deres Double Fantasy album. Fotograf Kishin Shinoyama har sammen med Yoko Ono nå lansert en fotobok av disse bildene. John Lennon & Yoko Ono. Double Fantasy (Taschen) har tidligere upubliserte bilder fra denne fotoseansen, som strakk seg over fem dager i september 1980. Begrenset til totalt 1980 nummererte eksemplarer signert av både Yoko Ono og Kishin Shinoyama, er denne boken tilgjengelig som en «Collector’s Edition» (Nr. 251-1980), og også i to Art Editions på 125 eksemplarer hver, med et pigmentert print signert av fotografen.

35


John John Lennons Lennons første første kone kone Cynthia Cynthia døde døde av av kreft kreft ii Spania Spania 1.1. april april 2015, 2015, 75 75 år år gammel gammel

I forbindelse med dødsfallet til Cynthia Lennon har flere i Beatlesmiljøet kommet med offisielle uttalelser. Først ute var Ringo og Barbara, som fra Ringos Twitterkonto meddelte:

“Peace and love to Julian Lennon God bless Cynthia love Ringo and Barbaraxx”

På sitt nettsted skrev Paul McCartney: “The news of Cynthia’s passing is very sad. She was a lovely lady who I’ve known since our early days together in Liverpool. She was a good mother to Julian and will be missed by us all but I will always have great memories of our times together.”

På George Harrisons Facebookside sto det: “Sending our love and deepest sympathies to dear Julian Lennon. May God bless Cynthia always. Love Dhani & Olivia” George var også med fra den andre siden, i form av at de hadde inkludert et bilde av Cynthia tatt av George i 1964:

Cynthia Lennon poserer med et nyoppdaget fargebilde av henne og John fra 1959. 36


Oppsummering av høydepunkter i Cynthia Lennons liv etter Beatles

Pete Best skrev på sin Facebookside: “Deeply saddened to hear of the loss of a girl I knew as Cynthia Powell. My heart goes out to her son Julian and those who have been touched by her warmth.” (Selv om Pete Best kjente Cynthia under pikenavnet Cynthia Powell mens han var en Beatle, ble hun Cynthia Lennon da hun giftet seg med John. Siden har hun vært gift og endret navn flere ganger, men hun endret navn tilbake til Cynthia Lennon etter skilsmissen fra John Twist i 1983. Red. anm.)

Yoko Ono skrev på sitt nettsted imaginepeace.com: “I’m very saddened by Cynthia’s death. She was a great person and a wonderful mother to Julian. She had such a strong zest for life and I felt proud how we two women stood firm in the Beatles family. Please join me in sending love and support to Julian at this very sad time. love, yoko”

Cynthia giftet seg med den italienske hotelleieren Roberto Bassanini i 1970 (da John ønsket skilsmisse fra Cynthia var det nevnt i sakspapirene at han ønsket skilsmisse pga Cynthias utroskap med nettopp Bassanini), og hun skilte seg fra ham i 1973. I 1974, perioden John var separert fra Yoko Ono og sammen med May Pang, ble Cynthia og May venninner i forbindelse med Julians besøk hos faren. I 1976 ble hun gift med John Twist, ingeniør fra Lancashire, og det var mens hun var gift med ham at hun skrev sin første erindringsbok om tiden med John, “A Twist of Lennon” i 1978. John Lennon forsøkte å stoppe utgivelsen etter å ha lest et utdrag fra boken i en avis. Da John Lennon ble skutt og drept utenfor sitt hjem i New York i 1980, dro Cynthia og Julian til New York for å trøste Yoko og Sean. Etter Johns død solgte Cynthia souvenirer fra sitt samliv med John via forskjellige auksjoner. Hun sa at i motsetning til Lennon, så var hennes senere ektemenn dårlige til å tjene penger, så hun måtte ha noe å livnære seg på. Hun skilte seg fra Twist i 1983 og ble sammen med Jim Christie, en sjåfør fra Liverpool. De holdt sammen i 17 år. I 1988 lanserte hun parfymen “Woman”, etter John Lennons sang. I 1989 åpnet hun restauranten “Lennon’s” i Covent Garden, London, en kortlivet affære. Hun sa senere at disse stuntene for å tjene penger på Lennon-navnet var det Christie som hadde oppfordret henne til.

Sean Lennon skrev på sin Facebookside: “Cynthia Lennon (1939-2015) R.I.P. We’ll miss you! Our thoughts and our love and our prayers go to Julian at this difficult time.” 37

I 1991 reiste hun rundt med en Beatles/John Lennon-utstilling som besøkte flere byer bl.a. i Norge, NRK hadde et innslag i “Norge Rundt” fra en av disse byene. I 1995 sang hun inn “Those Were The Days” og ga den ut som CD-single. I 2002 giftet hun seg for siste gang, denne gangen med den fargede nattklubbeieren Noel Charles fra Barbados, og de bodde sammen på Mallorca. I 2005 utga hun en ny bok om sitt liv sammen med Lennon, “John”, og ettersom Johns tante Mimi hadde gått bort, syntes hun nå at hun kunne være mer åpenhjertig enn i den første boken. Mimi og Cynthia hadde aldri kommet overens. I 2006 besøkte Cynthia og Julian Beatlesforestillingen “Love” i Las Vegas, og ble i den anledningen avbildet sammen med Yoko Ono. Julian Lennon hadde påbegynt en ny karriere som fotograf, og i forbindelse med hans utstilling “Timeless” i Los Angeles i september 2010 var alle tre Lennonkvinnene der, Cynthia, May og Yoko, sammen med begge Lennons sønner. Julian og Cynthia besøkte Liverpool i forbindelse med John Lennons 70-årsdag 9. oktober 2010 og avduket et fredsmonument sammen. Etter at det virket som om Cynthia endelig hadde funnet mannen i sitt liv, ble hun enke da Noel Charles døde 11 mars 2013. Selv døde hun av kreft 1. april 2015 i sitt hjem på Mallorca.


av Dag Inge Fjeld

Det Store Studiokappløpet: 1960-tallet var ti-året for de mange kappløpene: USA mot Sovjet Unionen om å komme seg først til månen. The Beatles mot the Rolling Stones om å være det viktigste bandet for ungdommen. John Lennon mot Bob Dylan i å skrive dype tekster. Et annet kappløp foregikk litt i skyggen av dette. Det var konkurransen mellom Paul McCartney og Brian Wilson, the Beach Boys enmannsbedrift. Hvem av dem fikk frem det mest avantgarde lydbilde? Paul hadde George Martin, Brian hadde The Wrecking Crew.> Da Brian hørte Strawberry FieldsForever på radioen forstod han at kampen var tapt og han gikk ganske fort under dynen, og var der i 3 år. Relasjonen mellom gigantene er både musikkhistorisk viktig og tragikomisk, og alt vekkes til live på the Art of McCartney. Phil Spectors studiomusikerne

38


Wanderlust er låta, og den var på Tug of War-albumet som Paul utga i 1982. Albumet er første utgivelse etter drapet på John Lennon, og det er George Martin som er produsent. Hvordan kan Brian Wilson bidra til å kaste et nytt lys over Wanderlust? Hvordan får han lov til å tolke? For dem som har fulgt med på Brians psykiske tilstand, kan vi nok legge til grunn at dersom han bestemmer seg for en musikalsk idé, vil ikke Pauls backingband ha mye de skulle ha sagt. Brian er sta og forsatt mentalt ustabil etter knekken han fikk av et tapt studiokappløp. LSD og annet forsterket hans paranoia og melankoli. I følge en journalist som har fulgt Brian på turneer, så blir hans depresjoner moderert ved å lytte seg gjennom Phil Spectors pompøse julealbum. Jeffrey Foskett som er den betrodde musikalske lederen av Brians backingband har alltid A Christmas Gift for You from Phil Spector klar i alle formater.

1964 THE BEATLES INVADERER THE BEACH BOYS-LAND

I starten av låta hører vi det samme pianoarrangementet som på originalen. Så begynner Brian å synge. Det i seg selv er en sterk opplevelse, tatt i betraktning av at mannen en gang var falsetto-delen av the Beach Boys berømte vokalarrangement. Etter rehabiliteringsprosess som tok 9 år, viste det seg umulig for stemmebåndet å nå gamle høyder. På tross av dette legger Brian seg høyt i toneleie. Trommene er også markante i lydbildet. Og det er noe med trommerytmen som gjør at man umiddelbart tenker på Be My Baby av The Ronettes. En sang Phil Spector skrev og produserte, og som Brian har som sin favoritt gjennom alle tider. Litt over minuttet kommer det store lydbildet og gir oss «the wall of sound treatment». En helt fantastisk tolkning som frembringer tanker om hvordan disse to har fulgt hverandre på godt og vondt gjennom et halvt århundre.

Paul er to dager eldre enn Brian. Som barn var Brian innesluttet og som tenåring ble han nærmest pedantisk opptatt av vokalgruppen The Four Freshman. Han tilbringer fritiden på gutterommet og lærer seg piano-akkordene. Hans to yngre brødre følger med i samtiden og plukker opp Chuck Berrys rockelåter og Californias gryende surfekultur. Når bror Dennis kom hjem fra stranden og snakket om hva han hadde opplevd, hvilke ord og uttrykk som ble brukt av de kule ungdommene på hamburgerrestauranten, så skrus låtskrivertalentet på.

39

Brian lager sanger og musikalske bilder av alt han selv ikke er. Yngstebror Carl har lært seg noen av riffene til Chuck Berry, som sammen med vokalinspirasjonen fra Four Freshman blir det helt unike soundet til the Beach Boys. Problemet til Brian Wilson er at han ikke har en samarbeidspartner som utfyller han slik John gjorde med Paul. I tillegg har ikke the Beach Boys noen Hamburg-periode bak seg. De mangler referanser til samfunnets skyggesider, som i sin tur trigger noe forbudt og eksotisk hos middelklasseungdommen. Brian og bandet blir det pene og pyntlige som spiller på lag med tyggegummiversjonen av ungdomskulturen som passer plateselskapets markedsføringsapparat. Dette fungerer bra på starten av 1960-tallet, men mister fullstendig relevans for en ungdomskultur som utvikler konspirasjonsteorier etter drapet på president Kennedy og etter noen år er i fullt opprør mot militærtjenesten som sender dem til Vietnam.


And we were stoned. Rubber Soul just took me away! And I went to the piano and started writing Pet Sounds*. It took me to Pet Sounds. It was a moment that lived forever in my heart!”

Musikkhistorisk er denne detaljen viktig. Brian lot seg inspirere av et mye mer melodisk album enn det vi i Europa har som referanse.

Eneste tegn på at The Beach Boys hang med i konkurransen var når I Get Around topper listene i juli 1964 og livealbumet Beach Boys Concert går til topps senere på høsten. Ut over dette er den britiske invasjonen totalt dominerende og Brian sliter med å henge med, på tross av at han har

Phil Spectors studiomusikerne til sin disposisjon.

RUBBER SOUL ER

VENDE•

PUNKTET

I desember 1965 hører Brian «Rubber Soul»-albumet første gang. Han blir både imponert over albumets helhet og hver sangs egen integritet. “I remember listening to Rubber Soul with my wife and some friends and we were smoking marijuana.

Det interessante er at Brian må ha hørt den amerikanske versjonen av albumet, som i beatleskretser ble kalt den bastardiserte versjonen. «Ekspertene» i Capitol records mente en bit av Help ville gjøre det godt på det nye albumet, og satt sammen albumet slik:

• I’ve Just Seen A Face • Norwegian Wood • You Won’t See Me • Think For Yourself • The Word • Michelle • It’s Only Love • Girl • I’m Looking Through You • In My Life • Wait • Run For Your Life Den amerikanske «bastardiserte» Rubber Soul-utgivelsen hadde mer melodiske sanger, og færre gitarbaserte låter. «Drive My Car», «What Goes On», «Nowhere Man» og «If I Needed Someone» er låter som ikke Brian og resten av USA ikke fikk noe forhold til før albumet Yesterday & Today utkom et halvt år senere. 40

Pet Sounds utkom 16 mai 1966. Albumet solgte så dårlig og ble mottat med så stor forundring at plateselskapet ganske raskt måtte utgi et greatest hits av the Beach Boys for å dekke inn kostnadene ved Pet Sounds-produksjonen. I ettertid har albumet blitt vurdert som et av de viktigste i musikkhistorien, og ett som stadig dukker opp sammen med Sgt Pepper på oversikten over de beste albumene i historien. En som var klar over at Brian Wilson hadde et mesterverk på gang var Paul McCartney. Gjennom det lille nettverket av britiske rockere og managere fikk de flydd inn første-pressinger av albumet til London.


Pet Sounds was a hit in the UK, where it topped the charts. Before its release there, Brian’s tour fill-in Bruce Johnston took two copies with him to London and managed—through Beach Boys fanatic Keith Moon—to arrange a meeting at a hotel with John Lennon and Paul McCartney to play it for them. They listened to it once through, paused, and immediately asked to hear the album again. Shortly afterward, the two began to work on Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. According to Beatles producer George Martin, “Without Pet Sounds, Sgt. Pepper never would have happened....Pepper was an attempt to equal Pet Sounds.

Det at den britiske musikkinteligensian trykket albumet til sitt bryst kan også ha sammenheng med at the Beatles’ pressekontakt, Derek Taylor, flyttet til California i 1965 og ble ansatt som pressekontakt og spin-doktor for the Beach Boys. Et av resultatene av Taylors jobb var at the Rolling Stones manager, Andrew Loog Oldham, rykket inn en annonse i britisk musikkpresse hvor han lovpriset Pet Sounds som det mest progressive pop-albumet som noensinne var laget.

KOLLAPSEN Mens the Beatles fortsetter sin triumferd og gir ut Revolver i august 1966, jobber Brian videre med sitt neste mesterverk. I oktober kommer singelen «Good Vibrations» som går til topps på bilboardlisten. Alle venter i spenning på albumet «Smile». Men Brian surrer det til i ufattelig mye fragmentert innspillingsmateriale og ambisjonsnivået hans er så stort at de øvrige bandmedlemmene faller av. De forstår ikke hvor dette ender, og de forstår heller ikke hva tekstene betyr. Særlig er det vokalist Mike Love som gir Brian motstand. Til slutt kollapser Brian. Rekkefølgen i kollapsen og deretter hans mange år til sengs er litt uklar. Én fascinerende versjon av dette er at han kollapser og går rett til sengs etter å ha hørt Strawberry Fields Forever på radioen en gang i februar 1967. Mest sannsynlig tar fallet litt lenger tid. Uansett virker det klart at Brian innser at kappløpet med the Beatles er tapt.

41


VEGETABLES

10 april 1967 er Paul McCartney og Mal Evans i Los Angeles. I følge beatlesbible.com stikker Paul innom innspillingsstudioet til Brian Wilson som er i ferd med å spille inn låta Vegetables. Paul bidrar til innspillingen ved å tygge på en selleristang. Opptaket av dette skal være på versjonen som ble utgitt på albumet Smiley Smile. Mellom 1967 og 2004 var Smile omtalt som verdens mest berømte uutgitte album. Selv om plateselskapet og resten av the Beach Boys-mannskapet ferdiggjorde enkeltlåter fra Brians havarerte prosjekt, fikk man ikke oppleve den helhet og det arrangement som mange mente kunne ha gitt Sgt Pepper en kamp om tronen i 1967.

George Martin om rivaliseringen I 2001 ble det arrangert en konsert til ære for Brian Wilson, med et stort antall kjente musikere som tolket hans låter. Før Good Vibrations ble fremført kom George Martin på scenen for å snakke om relasjonen mellom the Beatles og Brian. George Martin var ikke snau. Brian var den som utfordret dem mest. Ingen gjorde et større inntrykk på the Beatles enn Brians produksjoner. Han mente at Brian utgjorde låtskrivertalentet til John og Paul og sin egen rolle som produsent. «He did it all.» Kappløpet mellom strandguttene og the Fab er etter min mening en av musikkhistoriens mest underkommuniserte historier. I mediene var det the Rolling Stones som seilte opp som konkurrenter. Mest av alt på grunn av Andrew Loog Oldhams gode posisjoneringshåndverk. Men musikalsk var det the Beach Boys og Brian Wilson som fascinerte Paul McCartney og George Martin. Det er sannsynlig at uten Pet Sounds og Good Vibrations så ville Revolver og Sgt Pepper ikke blitt så banebrytende som de ble. Så gi Wanderlust på the Art of McCartney ekstra spillinger, og vær glad Macca tillot Brian å bringe inn et beat som antikrist Spector er kjent for. Nå gleder vi oss til en remastret Tug of War. 42


D

et er blitt skrevet et titalls bøker om Apple Records, og Apple-ansatte har skrevet selvbiografier (Peter Brown, Tony Bramwell, Alistair Taylor). Men ingen kan måle seg med denne dobbeltmursteinen på 692 sider, skrevet av en tysker, en nederlender og en italiener. «A is for Apple» er trykt i 500 nummererte eksemplarer. Vi som forhåndsbestilte den i fjor, fikk som en eksklusiv flexisingle med The Iveys Christmas Record, som aldri ble distribuert. Men det følger med en sjutommer i alle bøkene, der Jackie Lomax framfører to tidligere uutgitte låter som ble funnet på acetater: «Is This What You Want?» (sprakete lyd) og «Land of People», som er en fengende sang med god lyd og som hadde forsvart en plass på Lomax’ Apple-album «Is This What You Want?» (1969).

Boka handler om alle virksomhetene til Apple Corps Ltd: Apple og Zapple Records, musikkforlaget Apple Music (alias Apple Publishing), klesbutikkene Apple Boutique og Apple Tailoring, Apple Films, Apple Electronics og Apple-studioet. Om lag halvparten av sidene i bind 1 er viet illustrasjoner. Forfatterne sitter på enorme samlinger som de har skannet: platelabeler og -covere med varianter, acetater, kassetter, cd-er, lydbånd, reutgivelser på Apple og andre labeler, fotos, avisutklipp, annonser, notehefter, plakater, promoartikler, klær, logo-skisser, tegninger, brev, postkort, kontrakter, royaltypapirer… Det er en fryd for samlere å se platepressingene fra all verdens land, hvorav bare disse er norske: «Those Were The Days», «Maybe Tomorrow» (med Badfinger-forløperne The Iveys), «Back in the U.S.S.R.» og «Hey Jude».

A is for Apple,

Vol. 1: 1966-1968 (Apcor Books, Forchheim, Tyskland, 2015) av Axel Korinth, Ed Dieckmann og Antonio Caroselli Omtale ved Jon Vidar Bergan

43

Men «A is for Apple» begynner allerede i 1966, året før Apple Corps ble opprettet. Vi leser om filmene «The Family Way» (som Paul skrev låter til) og «How I Won The War» (som John spilte i). Plater og filmplakater fra disse er det flust med. Det er også artikler om filmmanusene Beatles vurderte som oppfølger til «Help!» (Joe Ortons «Loot» er mest kjent) og om «Rock and Roll Circus» - tv-konserten til Rolling Stones der John og Yoko opptrådte Apple Music skrev kontrakt med en rekke låtskrivere. Artister som fikk gitt ut singler med disses låter, har fått biografier. De fleste er obskure og solgte dårlig – unntaket er Beatles-protesjeene Grapefruit. Musikkforlaget var faktisk også representert på kjente album med Cream, Dr. John, Steve Miller Band og Paul Revere & The Raiders. Det er mye stoff om White Album og Two Virgins, filmene Magical Mystery Tour, Yellow Submarine, Wonderwall og Candy (ingen Apple-film, men Ringo spilte i den), samt de første Appleartistene (Jackie Lomax, Mary Hopkin, James Taylor, Black Dyke Mills Band, The Iveys, Modern Jazz Quartet) og det nederlandske hippiekollektivet The Fool, som bl.a. designet Apple-bygningens endevegg og diverse klær, plakater og gjenstander. Bakerst i første bind av «A is for Apple» er det register, bibliografi, takkelister (bl.a. storsamleren Arne Bakka fra Notodden), kildelister, annonser fra Beatles-relaterte personer og firmaer, samt presentasjoner av forfatterne. Jeg er meget imponert over bokas detaljrikdom og gleder meg til de neste bindene! Når dette skrives, var det under 50 eksemplarer igjen av opplaget.


P

å begynnelsen av nittitallet var det fremdeles produksjon av fjernsynsserier på NRK Mindemyren i Bergen. Etter at jeg hadde laget et helt Frokost-TV om Beatles, bl a med Musikkselskabet Harmonien som spilte «All you need is love» med Egil Eldøen og Gustav Lorentzen, nøt jeg en viss respekt i NRK for Beatleskunnskapene og evnen til å stå løpet. Jeg leverte inn et programforslag som fokuserte på to ting, Den påvirkning The Beatles hadde på det Norske samfunnet og hvordan musikken ble til.

....men Beatles kom aldri til Bergen av Oddvar Ruud

I 1987 «oppdaget» jeg The Beatles på nytt. Den direkte årsaken til dette var The Complete Beatles Recording Sessions: The Official Story of the Abbey Road Years skrevet av Mark Lewisohn, som jeg kom over ved en ren tilfeldighet i en bokhandel I Bergen.

Boka beskriver dag for dag alle innspillingene med Beatles i platestudioet Abbey Road. Hvis man spoler raskt tilbake til slutten av åttitallet, husker man kanskje at vi ikke hadde luksusting som mobil og internett, derfor var mye av denne boken uvurderlig informasjon og, ikke minst, den var esklusiv. Etter å ha kjøpt over 50 bøker om Beatles og alt realtert til det, spilt igjennom mengder av bootlegs og videoer kom tanken om at dette kanskje kunne være gøy å høre om for folk flest og tanken om en TV serie ble født.

Tidlig en morgen i januar 1993 fikk jeg en telefon klokken 0655 om morgen. Det var den profilerte produsenten Knut Midtun som ringte. Han hadde en særegen form for humor, han sa: «Ruud, det programforslaget ditt om Beatles, det gikk desverre..... (kunstpause) ...iorden.

Neil Aspinall

Vi hadde tenkt å vise en hel rekke med videoinnslag med Beatles i serien , men dessverre viste det seg at Neil Aspinall, Beatles manager og Applesjef nektet oss å vise noe som helst. Jeg brukte derfor mye tid på telefoner til London og Pathe News som satt på mye bildematerialet, men Aspinall hadde sagt klart ifra om at alle som leide ut bildematerialet med Beatles ville få Appleadvokatene på nakken med påfølgende rettsaker. Her skillte man mellom lyd og bilde, Apple eide lyden og Pathe eide bildet.

Neil Aspinall og Neil Aspinall som stand-in for en syk George Harrison

Men som min kontaktperson hos Pathe i London sa det «That little prick» Aspinall ville saksøke alle som viste noe som helst, selvom rettighetene var usikre, var det ingen som tok sjansen på en rettssak, i disse før-Youtubetider. Det det endte med var at vi i de seks episodene vi laget kun viste ett liveklipp, fra “The Beatles Come To Town” forestillingen i Manchester. Dette var jo særdeles trist siden NRK satt på mye spennende videomateriale. Budsjettet var på ca en million kroner for alle seks programmene. Lite å rutte med, men vi tok oss ihvertfall råd til å reise til Liverpool for å sjekke ut Beatlesmessa og andre ting som det kunne lages tv av der. For å liksom komme igang på riktig, bestilte vi en guided tour til Beatle-sites. Hun, Hillary Oxlade, en svær dame i en liten Mini Morris kjørte oss rundt i byen med rekordfart. To timer med fire svære karer og henne på tur i Liverpool. Men damen kunne sin lekse, vi var overalt, både kjente og ukjente steder. 44


The Cavern Beatles

Noe som slo meg, var at de stedene Beatles hadde spilt før de ble kjent var veldig små, nærmest for litt store stuer å regne, med noen unntak. Unntaket var Litherland Town Hall, et lokale på størrelse med en vanlig Norsk bygdehus. Her skulle det den kvelden være maraton med Beatlebands. Vi slet oss igjennom 4-5 band og gikk tilslutt ut i gangen og snakket med andre fans. Plutselig hørte vi «Twist and Shout» inne fra salen og ørene holdt på å dette av og vi skyndtet inn. Scenen var ryddet, Vox og Ludvig i klassisk stil, og der sto The Beatles på scenen, eller ihvertfall det nærmeste jeg har vært. Gary Gibson som så og hørtes ut som John Lennon. Snakker, litt kirurgisk hjelp og likheten blir slående. Det viste seg at dette var The Cavern Beatles og vi booket dem til serien. Jeg tror de fikk 40 000,- for jobben.

Allan Williams

Allan Williams, Beatles første manager sto ute i gangen. Vi lurte på om han kunne tenke seg å bli med i programmet. Det ville han, men for 1500,- kr. Vi syntes det var dyrt og takket pent nei. Dagen etter skulle vi for åpent kamera gå oppover Mathew Street mot Cavern og snakke sammen. Plutselig dukket Wiliams opp langs veien og ble plutselig med i samtalen, og fortalte villig vekk, helt til vi vi spurt: How does it feel to be the one who gave The Beatles away? Da snudde han på hælene og ba oss dra et visst sted. Men vi fikk intervjuet, gratis. En stor del av programmet besto av et øvingsband i et øvingsrom i en tenkt kjeller. Jeg skulle foretille John Lennon og Dag Vidar Høydal skulle forestille Paul McCartney. Forøvrig var Mads Grønner med på gitar og Jan Sollesene på trommer. Ved hjelp av Mark Lewishons bok og mine 67 andre Beatlesbøker fant vi ut hvordan låtene ble innspilt, spesielt hvilken instrumentering som var brukt. Vi fikk inn originale, gamle mikrofoner fra Oslo og leide inn de musikere som trengtes for å kunne reprodusere låtene. Spesielt Penny Lane ble veldig lik originalen, der Lasse Rossing kopierte piccolotrumpeten til Dave Mason perfekt. Strawberry Fields spilte vi inn i en tidlig versjon, før sammenklippingen, med blåsere og det hele.

Siden jeg var John, falt det på meg å synge den. Ikke noe jeg følte jeg behersket på den tiden, men en liten detalj ble utslagsgivende. Hvis man hører på sangen til John og frasen «Nothing to get hung about» kan man høre at han vrenger litt til? Akkurat den frasen fikk jeg til å vrenge litt som John. Stor oppdagelse. Det førte ihvertfall til at jeg i de neste 10 årene så og si daglig øvde på å synge som John. Han og jeg har ca den samme vokalrekkevidden, han når såvidt en «A» og det

gjør jeg også. Dette kan høres i sangen «This boy»i frasen «but oh my» i refrenget, hvor han på konsert synger i denne tonen i falsett. Det krever en smule kraft for å nå den. Litt betryggende når man selv sliter. Fortsettelse følger. Hvordan synge Beatles og deres ukjente teknikk 45


R

ingo avsluttet turneen i Las Vegas søndag 15. mars, men satte også sitt preg på byen ved å sette fra seg avtrykk av håndflatene og en signatur i sement

Samtidig ble det annonsert at Ringo and his All Starr Band skal spille på Sonoma Music Festival, en festival for klassisk rock som avholdes 2. - 4. oktober 2015 i Sonoma, California. Andre grupper og artister som skal spille på festivalen: Chicago, America, Pablo Cruise, The Doobie Brothers with Michael McDonald, Gregg Allman, Edgar Winter Band og Tommy Castro. Dette var den andre oktoberdatoen som ble annonsert for Ringo and his All Starr Band, og like etter ble en ny turne annonsert. Nok en gang er det USA/Canada som får besøk. Han skal reise rundt i hele oktober, og på John Lennons 75-årsdag står han på scenen i Vancouver, Canada. Selv fyller Ringo 75 allerede 7. juli, samme dag som Paul McCartney står på scenen i Norge.

Her er turnelista, alle dagene er i oktober: 1. The Masonic, San Francisco, California 2. Vina Robles Ampitheater, Paso Robles, California 3. Field of Dreams, Sonoma, California 6. Century Link Arena, Boise, Idaho 8. Save-On-Foods Memorial Centre Victoria, British Columbia, Canada 9. Queen Elizabeth Theatre Vancouver, British Columbia, Canada 10. South Okanagan Event Ctr, Penticton, British Columbia, Canada 12. Jubilee Auditorium, Edmonton, Alabama 13. Jubilee Auditorium, Calgary, Alabama 14. Brandt Centre, Regina, Saskatchewan, Canada 16. State Theater, Minneapolis, Minnesota 17. Riverside Theater, Milwaukee, Wisconsin 18. Fox Theater, Detroit, Michigan 20. Massey Hall Toronto, Ontario, Canada 21. St Denis Theatre Montreal, Quebec, Canada 23. Wang Theater, Boston, Massachusetts 24. Foxwood Theater, Mashantucket, Connecticut 46


BEATLES MAGASINER Av Steinar Waage Da The Beatles gikk i oppløsning i april 1970 var det på ingen måte slutt på medieinteressen for fenomenet Beatles. Ikke minst med tanke på at gruppen ga seg på topp med utgivelsen av mesterverket Abbey Road (utgivelsen av Let It Be kjenner vi til). Det ble gjennom hele 70 tallet spekulert i en eventuell gjenforening. Spekulasjonene ble ikke akkurat mindre ved at både John Lennon og Paul McCartney tildels hadde døren på gløtt for en gjenforening. Det faktum at alle 4 medlemmene i Beatles hadde store LP eller singel utgivelser som tidvis toppet listene på 70 tallet gjorde at det var et konstant trykk av interesse rundt The Fab Four. I Norge var det særlig ukebladene Det Nye og Filmjournalen som var hissige på Beatles stoffet, men også VG og Dagbladet hadde mange omtaler i sine musikk og kjendisspalter. I Tyskland var det ukebladene Rocky og Bravo som hadde store reportasjer. Rocky hadde sågar en egen science fiction live report fra en tenkt Beatles konsert i 1978. Faktum er at Beatles hadde en enorm status og det ble spyttet ut bøker og

omtaler i ukeblader/dagspresse som savner sidestykke. Men det er ikke før på denne siden av tusenårsskiftet at vi har fått de virkelige store grombladene, der hele bladene har vært viet Beatles-stoff. Her følger en liten gjennomgang av noen av de feiteste bladene som er utgitt: 20 Jahre The Beatles Er et blad som kom på tampen av 1982 eller begynnelsen av 1983. Bladet stammer fra

Tyskland og er et rent jubileumsnummer som tar for seg Beatles historien i flere varianter. Vi får blant annet en gjennomgang av Beatles LP’ene med en salig blanding av Engelske, Tyske og Amerikanske omslag. Bladet tar for seg mange forskjellige temaer, for eksempel alle rekordene Beatles innehar av platesalg og publikumsre47

korder. Bladet er på 68 sider med spenstig design og flott trykk, der vi blant annet får se en del sjeldne bilder av Beatles/solo tiden. Det første virkelige store magasinet var John Lennon Special Edition, utgitt av Mojo som kom vinteren i år 2000. Bladet som er på 148 sider er en hyllest til John Lennon. Bladet er rene skattekammeret og kan blant annet vise til tidligere upubliserte bilder av John, ferske intervjuer med Yoko Ono, Arthur Janov, Klaus Voorman, Pete Best m.fl. Vi får en gjennomgang av alle solo Lennon sangene. 40 kjente personer plukker ut hver sin favoritt Lennon sang. (Kan nevnes at Paul McCartney valgte ”Give Peace A Chance”). Bidragsytere er blant annet Beatles ekspertene Keith Badman og Bill Harry. I januar 2002 gir det Amerikanske bladet Rolling Stone ut George Harrison Special Edition, et eget minnenummer på 98 sider om George Harrison. Et prakteksemplar av de sjeldne der vi følger George Harrison’s liv og karriere. Vi får et tilbakeblikk gjennom tidligere reportasjer i Rolling Stone.


Det kan nevnes et intervju som bladet

gjorde hjemme hos George i 1987, der får vi blant annet vite litt hva som egentlig skjedde under Live Aid hysteriet om en mulig Beatles gjenforening i 1985. Ellers kan det nevnes at vi får vi en oversikt over alle innspillinger som George hadde vært med på som musiker eller produsent hos andre artister. I 2002 kom bladet Uncut ut med The Beatles Complete Story en meget in-

teressant spesialutgave om The Beatles på 148 sider. Bladet tar utgangspunkt i avisen New Musical Express sine artikler og omtaler av Beatles, og strekker seg ifra tidsrommet 19621970. Her får man lese artiklene slik de ble skrevet på 60 tallet. De originale artiklene er skannet inn og man får en viss følelse av å reise tilbake til 60 tallet. I tidsrommet fra oktober 2002 til februar 2003 utgir Mojo, 1000 Days Of.., tre blader som står i nær slekt-

skap med hverandre. Hvert blad tar for seg 1000 dager i Beatles historien og strekker seg ifra 1. april 1962 til 27. september 1970. Bladene er meget forseggjort, og ledende Beatles eksperter som Hunter Davies, Ian MacDonald, Mark

Lewisohn, Barry Miles m.fl. bidrar. Upubliserte bilder, dag for dag dagbok, upubliserte intervjuer er bare noen av de mange godbiter som man finner i disse tre bladene. Disse tre bladene er nærmest et ”must” i enhver Beatles samling. Hver av bladene er på 148 sider.

Sommeren 2005 er Uncut ute med NME Originals The Solo Years 1970 – 1980. Gjennom 148 sider får vi en unik mulighet til å følge med i små og store begivenheter gjennom arkivene til New Musical Express og Melody Maker. Beatles historien er ganske velkjent, mens soloperioden er kanskje kommet litt i skyggenes dal. Her er det i alle fall en gylden mulighet å 48

lese om plateanmeldelser, intervjuer og masse annet snacks fra denne tiden. Våren 2012 er Newsweek ute med bladet The Beatles 50 years since The Music Started. Bladet er på 98 sider og tar for seg Beatles historien på forskjellig vis. Bladet skiller seg litt ut fra de andre bladene i både innhold og design. Vi får bl.a. en tidslinje på

alle innspilte låter, der man ser hvor lang tid man brukte på innspilling og miksing på hver enkelt låt. Beatles hustruer og barn blir presentert. Beatles tribute band blir presentert, der norske Det Betales er nevnt. Mange interessante småartikler i dette bladet, som for eksempel The Beatles Meet The Stones.

I februar 2014 kommer Rolling Stone med Paul McCartney Special Collectors Edition på 100 sider. >


< Her følger vi Paul gjennom de mange intervjuer han har gjort med Rolling Stone. Vi kan blant annet lese at han angret på det såkalte intervjuet som fulgte med ”McCartney”. Videre uttalte han i 1985 at han hadde ingen planer om å farge håret!! Vi får bl.a. høre fra Paul selv, historiene bak 28 av hans største låter. Alle disse bladene har en kvalitet på bilder, tekst og design som er av helt ypperste klasse. Det finnes selvfølgelig mange andre magasiner med like høy kvalitet, men har man disse 10 bladene er man godt dekt med fakta om de 4 store fra Liverpool. De aller fleste av disse bladene kan ganske enkelt kjøpes på Ebay. Midt opp i alle disse omtalene må vi heller ikke glemme av vårt eget blad. Norwegian Wood har opp gjennom årene kommet med mange gullkantede utgaver som fortjener en kikk, eller aller helst leses fra perm til perm.

Bruk telefonen din til noe fornuftig. Bestill plass på Beatlesfestivalen! Beatles-festivalen på Beitostølen ble avholdt for første gang i 2006 og ble en umiddelbar suksess som har blitt en årlig feiring av Beatles. Dette er Norges største samling av ihuga Beatlestilhengere og i år arrangeres den tiende festivalen helga 16. til 18. oktober. Tor Endresen presenterer sin forestilling “Lennon” (se omtale annetsteds i bladet), fra NRKs “Herreavdelingen” kommer Finn Bjelke og holder quiz og Yan Friis kåserer. Det blir plateutstilling, filmfremvisnng og foredrag, Andre musikalske gjester er Gary Owen og Gamasamas. Søndag avholder Norwegian Wood - den norske Beatlesklubben årsmøte. Møt opp! Booking: Beitostølen Resort • Tlf: 61 35 10 00 • Epost salg@beito.com


The Beatles

Top OF The Pops

av Roger Stormo

Til tross for at det ukentlige programmet ikke lenger blir lagd, har første juledagsspesialen fortsatt. Innhold fra programmet blir også benyttet i programserien Top Of The Pops 2, som startet i 1994 og her viser man arkivopptak fra forgangne år med Top Of The Pops.

(6) GENE PITNEY «24 Hours From Tulsa» (kun illustrert med dansere i studio)

Første program:

(12) CLIFF RICHARD & THE SHADOWS «Don’t Talk To Him» (musikkvideo)

I Want To Hold Your Hand Top of the Pops, også kjent som TOTP, var et britisk hitlistebasert TV-program som ble produsert av BBC og opprinnelig kringkastet ukentlig mellom 1. januar 1964 og 30. juli 2006. I sitt første år gikk programmet på onsdager, men fra 1965 ble det sendt hver torsdag kveld på BBC 1, bortsett fra en kort periode sent i 1974 da det ble sendt på fredager, så tilbake til torsdagskveldene igjen frem til 1996, da det igjen ble flyttet til fredag. I 2005 ble det flyttet til BBC 2 og ble der sendt på søndager. Hvert program var direktesendt og besto av mimede opptredener fra noen av den ukens bestselgende artister og grupper, sammen med en gjennomgang/nedtelling av ukens singleliste. I tillegg ble det lagd en spesialutgave av programmet som ble sendt første juledag (og frem til 1984 var det også vanlig med nok en spesialutgave noen få dager etter jul), hvor man oppsummerte med noen av de mestselgende sangene fra det året som var i ferd med å ebbe ut.

Første program: I Want To Hold Your Hand Top Of The Pops startet første nyttårsdag 1964 i Studio A på Dickenson Road i Rusholme, Manchester, et lokale BBC hadde kjøpt fra Mancunian Films i 1954. Studioet var en ombygd kirke. Ettersom man hadde et begrenset budsjett hadde ikke studioet de nødvendige fasilitetene til at artistene kunne opptre live, og det er derfor alle de tidlige utgavene av programmet hadde mimede opptredener. Platepraterne Jimmy Savile og Alan Freeman presenterte det første programmet, og her fant vi (i tur og orden, plassering på ukens hitliste i parentes foran hver oppføring) (5) DUSTY SPRINGFIELD «I Only Want To Be With You» (13) THE ROLLING STONES «I Wanna Be Your Man»

(2) DAVE CLARK FIVE «Glad All Over» (Nykommer) CLIFF RICHARD & THE SHADOWS «Wishing Well» (musikkvideo)

(21) THE HOLLIES «Stay» (3) THE BEATLES «She Loves You» (sangen spilles mens singlelisten gjennomgåes) (10) SWINGING BLUE JEANS «Hippy Hippy Shake» (4) FREDDIE & THE DREAMERS «You Were Made For Me» (1) THE BEATLES «I Want To Hold Your Hand» (fra video)

Beatles dukket awltså ikke opp i studioet for å fremføre sangen selv, men det ble vist en videofilm av dem. TOTP ble alltid avsluttet med fremføringen av den sangen som lå på førsteplass på singlelisten den uken programmet ble sendt, men de spilte da gjerne en annen sang helt til slutt under rulletekstene. Vi vet ikke hvilken video av «I Want To Hold Your Hand» som kan ha bli vist, og ettersom episode 1 av TOTP ikke lenger eksisterer vil vi kanskje aldri finne ut av det.

50


Grunnen til at vi vet rekkefølgen på sangene i dette første programmet er at spillelisten finnes bevart, samt at en TV-titter tok opp lyden av programmet på lydbånd, hjemmebaserte videospillere hørte fortsatt fremtiden til. Den eneste mimede utgaven vi kjenner til av «I Want To Hold Your Hand» er fra 25. november da Beatles befant seg i et annet TV-studio i Manchester for programmet «Late Scene Extra:Scene at 6.30» for ITV, så i teorien kan jo BBC ha kjøpt rettighetene til å vise denne sangen fra produksjonsselskapet Granada Television. Et slikt samarbeid mellom statskanalen og den uavhengige ITV var imidlertid ikke vanlig. Den dagen første TOTP ble sendt var Beatles fortsatt i gang med sitt «Beatles Christmas Show» på Astoria i Finsbury Park, London. Dette med å produsere TOTP i Manchester var ikke problemfritt for BBC, etter som mange av de større navnene ikke kunne reise dit på kort varsel

midt i sine andre aktiviteter, så senere flyttet produksjonen seg til Lime Grove Studios på vestkanten i London. Alle Beatles’ opptredener på TOTP ble forhåndsinnspilt i et annet studio før sending, de tok aldri turen til Manchester for å være med på det direktesendte programmet.

51

Ifølge kildene var første gang Beatles spilte inn en mimet opptreden spesifikt for TOTP torsdag 19. mars 1964.


s e l t a Be

T h e p OF o ops på T P

The

Can’t Buy Me Love

Mellom kl 19 og 20.30 var Beatles på BBC’s Television Theatre (siden omdøpt til Shepherd’s Bush Empire) i vest-London, spesifikt for å filme sitt innslag for Top Of The Pops. Uten publikum til stede mimet de til begge sangene fra sin nye single, «Can’t Buy Me Love» og «You Can’t Do That». Alec Bray jobbet i BBC TV Technical Operations, og hans jobb var å styre en kran som ble kalt “Mole-krana”, oppå denne var det montert et kamera og en plattform operatøren kunne sitte på. Over til Bray: «Torsdag 19. mars 1964 kom vi på settet med forventninger. I løpet av dagen sa ryktebørsen at vi skulle filme et innslag for “Top of the Pops”». «Vi rigget oss til for innslaget. Mole-krana ble satt opp slik at kamera 1 (som var montert på krana) kunne svinge bakover for å få hele scenen inn på bildet. Det var min jobb å styre krana.» «Bakerst på scenen var det en forhøyet plattform, og der monterte vi et fullt trommesett. Foran denne var det merker på gulvet som indikerte tre andre medlemmer av gruppa, som sto på en rekke langs scenen.» «Innslaget skulle starte med at kamera 1

filmet over hodet på trommeslageren for så å svinge bakover slik at hele gruppen kom til syne på scenen. Vi fikk kranen rigget slik at den var nær plattformen og på et tegn skulle den rygge bakover til teatrets bakre del (zooming var tydeligvis ikke oppfunnet ennå). Og så sa regissøren ‘Kan den ikke bevege seg raskere?’ Heldigvis svarte hovedoperatøren for kameraene at den gikk så fort den kunne. Uansett, etter å ha øvd med stand-ins, inn kom de som skulle opptre – John, Paul, George og Ringo. Dette skulle bli Beatles aller første opptreden for Top of the Pops, hvor de skulle synge ‘Can’t buy Me Love’. Kontrollspaken helt tilbake, bremsen på: ‘Kutt Kamera 1’: bremsen av, full fart bakover i teatret. Så hvis du har lyst å se en Mole-kran i full fart, husk åpningsscenen på ‘Can’t Buy Me Love’. Det må må finnes et sted, for vi filmet med ekte film, ikke videobånd.» (Dessverre har ingen sett et slikt opptak og det er antatt tapt. Reds anm.) «Etter å ha filmet ferdig ‘Can’t buy Me Love’, rigget vi om for å øve og spille inn ‘You Can’t Do That’. Beatles gikk inn på garderoben sin og vi kom oss gjennom de første øvingene med stand-ins.»

«Da Beatles kom ut igjen for de siste øvingene, så John, som befant seg på venstre siden av scenen (som sett fra kameraposisjonene) ned på gulvet og oppdaget markeringene. ‘Er det her det er meningen at jeg skal stå?’ sa han. Vel, inspisienten hadde ikke hørt ham eller ignorerte ham, så jeg ropte fra bak Mole-krana: ‘Ja, kommer du foran de markeringene så treffer vi deg!’» «Vi hadde en artig jobb her. Det startet med et overblikk over hele scenen med alle i Beatles, og så skulle vi flytte oss mot scenen og svinge armen på krana, slik at kamera fokuserte på et middels nærbilde av John, og så skulle det svinge bakover for å vise de tre, John, Paul og George spredt over scenen (krana måtte bevege seg i en kurve for å oppnå dette!). Under opptaket var ikke koordineringen mellom han som skulle flytte krana og han som skulle svinge kranas arm helt 100%, så svingen ble startet ørlite grann for sent. Dette resulterte i at fronten på Mole plattformen passerte bare noen få tommer foran Johns ansikt. Han lo (ja, OK, vi slo nesten ned en Beatle). Så den sangen måtte filmes på nytt.» «Påfølgende onsdag, 25. mars ble ‘Can’t buy Me Love’ og opptak 2 av ‘You Can’t Do That’ kringkastet som innslag i Top of the Pops.» «Det var ganske vanskelig å komme seg vekk fra teatret den kvelden – det var horder av skrikende jenter rundt hele området. Jeg hadde parkert ganske langt unna, men jeg kunne høre skrikene på hele spaserturen til bilen.» TOTP gikk på onsdager dette første året, og disse mimede opptakene ble vist onsdag 25. mars, dessuten ble «Can’t Buy Me Love» vist i reprise på utgaven av TOTP fra onsdag 8. april. Allerede nå hadde Top Of The Pops seilt opp som Storbritannias mest populære musikkprogram på TV. BBC-operatør Alec Bray mener at også opptak 1 av «You Can’t Do That» ble vist ved en anledning, for han husker at han la merke til at John plutselig hadde et stort smil over hele ansiktet.

52


t h g i N s ’ y a D d r a H A ea7 spilte B ime 1 g o 4 1 l mellom k e Pops i L juli 1964 tak for Top Of Th ling var . 7 g a d s Tir pp pil ne; gens inns itt neste o tles inn s ios i London. Da g for filmkamerae ne d te Grove Stu e: en totimes øvin av de andre artis tr 7 p i 1 a k p 5 ls p e .1 o s 6 lt de kl 1 k de a k fr fi g 5 o .1 t 6 l e 1 ti fra kl 14- delta i programm . Beatles mimet tt e som skull nspillengen foreta in ble selve

We Said , «Things t» h ig N ’s d Day Tall . r: «A Har tre sange «Long Tall Sally» Night» og «Long ag g d ’s s o y n a » o y D Toda «A Hard OTP dagen etter, onsdag v a e n e k t T t på le vis Oppta Today» b først send Sally» ble . «Things We Said 4 8. juli 196 . li 29. ju

Ticket To Ride

Paperback Writer

Bortsett fra å vise mimede fremførelser som var filmet spesielt for TOTP, benyttet programmet seg også av noen av musikkvideoene Beatles hadde produsert selv, og i 1965 ble også filmklipp fra «Help!» vist. Torsdag 2. desember hadde musikkvideoene til «Day Tripper» og «We Can Work It Out» premiere på Top Of The Pops og 1. juledagsspesialen av programmet viste musikkvideoene til både «I Feel Fine», «Help!», «Ticket to Ride» og «Day Tripper». Se vår artikkel om Beatles’ musikkvideoer i NW 140.

I juni 1966 hadde Top Of The Pops allerede vært en suksess i over to år, men fortsatt hadde ikke Beatles opptrådt live på programmet, de hadde enten spilt inn sine opptredener i andre studioer eller sendt inn musikkvideoer til programmet. Nå hadde imidlertid produksjonen av TOTP flyttet seg fra Manchester til London, og tirsdag 14. juni gikk Beatles med på å promotere sin nyeste single live på det direktesendte programmet torsdag, etter en forespørsel fra produsenten Johnnie Stewart. Både «Paperback Writer» og «Rain» hadde tidligere vært presentert på Top of the Pops, takket være musikkvideoene til disse sangene. Begge filmene ble vist 2. juni, og «Paperback Writer» ble i tillegg sendt i reprise uken etter. Torsdag 16. juni 1966 ankom gruppen BBC Television Centre kl 14.30 for øvinger foran kameraene, og poserte i tillegg for fotografer og ga intervjuer til

Lørdag 10. april 1965 filmet Beatles sin neste opptreden for Top Of The Pops i Riverside Studios i London. De fremførste to sanger: «Ticket To Ride» og «Yes It Is». Øvinger og filming startet kl 13.30. Beatles hadde på seg scenekostymene som senere skulle bli så kjent etter at de hadde de på seg under den filmede Shea Stadium konserten 15. august 1965. Den utgaven av Top Of The Pops som viste opptakene var programmet som gikk torsdag 15. april. I likhet med alle Beatles’ opptredener for TOTP ble også dette opptaket slettet av BBC, noe som var i samsvar med avtalene BBC hadde med artistene på denne tiden. Imidlertid ble et lite klipp fra fremføringen av «Ticket To Ride» også med i en episode av Doctor Who som het «The Executioners», dette var en del av en miniserie med tittelen «The Chase». Episoden ble vist 22. mai, og denne episoden er bevart. Derfor har vi altså dette lille glimtet av Beatles fra TOTP ved en ren tilfeldighet. Du finner den på YouTube. Dr Who episoden skulle egentlig ha hatt med Beatles som skulle spille seg selv i fremtiden, med make-up for å få de til å se eldre ut. Imidlertid protesterte Brian Epstein på dette, og i stedet brukte produsentene klippet fra Top Of The Pops.

53

pressen. Ytterligere øving foregikk mellom kl 16.15 og 17.30, samt fra kl 18.30 til 19. Flotte fargefotografier fra dette florerer, og et bilde nettopp fra denne anledningen ble benyttet på forsiden av det aller første nummeret av Norwegian Wood, NW 1 fra 1980. Direktesendingen fant sted mellom kl 19.30 og 20 på BBC 1. Beatles var siste innslag i programmet, og fremførte både «Paperback Writer» og «Rain». De ble introdusert av programleder Pete Murray. Noen kilder mener at Beatles spilte sangene live denne gangen, andre at de igjen bare mimet. Ettersom de aldri fremførte «Rain» live på konsert, er det grunn til å tro at i hvert fall denne kun ble mimet, i og med de baklengse vokalene osv, men man kan aldri vite. Lennon skal senere i intervjuer ha vært svært flink til å imitere sin egen baklengsvokal fra «Rain».


s e l t Be a

T h e p OF o ops på T P

The

1967

Musikkvideoene til «Penny Lane» og «Strawberry Fields Forever» ble vist på TOTP torsdag 16. februar. Ettersom musikernes fagforening dette året var svært opptatt av å bannlyse mimede opptredener på TV dette året hadde disse to musikkvideoene blitt filmet uten at Beatles beveget leppene til ordene i teksten. Senere på året gikk de imidlertid tilbake til miming under innspillingen av videoene til «Hello Goodbye», hvilket resulterte i at når sangen skulle være med på TOTP torsdag 23. november, viste de filmklipp fra «A Hard Day’s Night» over sangen, hvilket ikke imponerte Beatles noe særlig.

1968

Paperback Writer

87 år gamle Ron Howard er en pensjonert fotograf som tok bilder under disse innspillingene. Fra 1964 til 1972 tok han bilder av hundrevis av grupper og artister under innspillingene av TOTP, men også fra garderobene før opptredenene. Disse bildene havnet ofte som pin-up plakater i tenåringsbladet Jackie. Ron husker at det var stor ståhei da Beatles ankom studio. «De ankom med et helt sikkerhetsteam, de hadde til og med folk som smakte på maten deres før de spiste selv.» I et intervju med Miles and Miles i 2015 forteller han at folk stadig vekk spør ham hvordan Beatles var, men blir som regel skuffet over svaret. «De var meget hyggelige, høflige og veldig profesjonelle men jeg fikk egentlig ikke muligheten til å bli kjent med dem. De var bare Beatles. Alt i alt tilbragte jeg kanskje en time med dem.» Som med alle de andre Beatlesopptredene på TOTP så ble også dette opptaket slettet av BBC i henhold til gjeldende regelverk, og finnes ikke lenger i deres arkiver. Men i 2010 dukket det opp et klipp av The Hollies som fremfører “Bus Stop” fra den samme sesongen av Top of the Pops, foran den samme scenedekorasjonen som Beatles. Klippet ble postet på YouTube av en pensjonert filmredigerer som bor i USA. Dessverre var det kun akkurat dette klippet han hadde, men eksistensen av dette har tent nytt håp hos Beatlesfansen om at kanskje noen er i besittelse av Beatlesopptredenen også. Et triks TOTP benyttet seg av når artisten ikke kunne stille opp og ingen musikkvideo fantes, var at de satte på plata og filmet at folk danset til sangen. Da «Paperback Writer» igjen seilte opp på singlelisten i 1976 takket være den nye grønne serien med Beatlesingler var allerede episoden fra ti år tidligere slettet, og i stedet for å spørre Apple om å få vise musikkvideoen, benyttet de seg av dansetrikset når sangen skulle være med i programmet.

Løsningen? Film Beatles som spiller inn en sang, og bruk filmen til å promotere en annen. Mens de spilte inn «Hey Bulldog» ble Beatles filmet, og filmopptakene ble benyttet til å lage en musikkvideo til den nyeste singlen, «Lady Madonna»! Filmen ble vist på Top Of The Pops dagen før «Lady Madonna» ble utgitt, 14. mars. Torsdag 19. september viste TOTP musikkvideoen «Revolution» , visstnok den eneste gangen denne ble vist på TV i Storbritannia på sekstitallet. Her hadde Beatles benyttet seg av et annet triks for å få den vist: de sang live oppå en ferdig innspilt instrumental bakgrunn.

54


1969

Get Back

Fra «Get Back» prosjektet som til slutt skulle bli dokumentarfilmen og albumet «Let It Be» i 1970, ble filmopptakene benyttet til å lage musikkvideoer for enkelte av sangene. Torsdag 17. april ble en slik film vist på TOTP for sangen «Get Back», som da var en ny single. Beatles fremførte sangen live på takkonserten fra Applebygningen i Savile Row 3 i slutten av januar. Klippet ble vist i reprise flere ganger på TOTP i løpet av året, og på 1. juledagspesialen ble det for første gang vist i farger.

1970 • Let It Be

Tirsdag 11. februar 1970 ble John Lennon den første solo Beatle som opptrådte på Top of the Pops, filmet eksklusivt for programmet som skulle sendes dagen etter, men også senere benyttet som musikkvideo for denne sangen, som var «Instant Karma!». To versjoner ble filmet, og medlemmene i Plastic Ono Band for anledningen besto av John på sang og elektrisk piano, Klaus Voormann på bassgitar, Alan White på trommer, Mal Evans på tamburin, og Yoko holdt enten opp plakater (på en versjon) eller strikket mens hun hadde bind for øynene (den andre versjonen). Egentlig var Johns sang det eneste som ble fremført live, ettersom hele bakgrunnsporet var fra singlen, spesifikt mikset i Abbey Road dagen i forveien for programmet. Den ene filmen ble vist påfølgende dag, film num-

mer to i utgaven som ble sendt uken etter, torsdag 19. februar. Torsdag 5. mars viste Top of the Pops musikkvideoen til «Let It Be» fra januar 1969. Den ble vist i reprise i programmet to uker senere, torsdag 19. mars. Siden da har både Beatles og solo Beatles vært med mange ganger på Top of the Pops, men Beatles kun takket være gamle eller nye musikkvideoer. Det samme gjelder solo Beatles, kun Paul har gjestet programmet live noen få ganger. Kilder: The Beatles’ Bible på internett. TheBeatlesBible.com Ron Howard: Miles and Miles – DancingLedge.com Alec Bray: Tech-ops.co.uk 55


Alle gitarister og rockefans kjenner til VOX – gitarforsterkerne som har fulgt rockemusikken fra fødselen på 50-tallet. Lasse Berntzen forteller historien om lyden bak de mest kjente stjernene.

Historien om VOX, tårer og lyden bak stjernene Av Lasse Berntzen

Dartford er en søvnig liten forstadsby som ligger 2,5 mil sør-øst for London, sentralt i Kent i England. Ved siden av billedkunstneren Peter Blake (som bla. er kjent for  Sgt. Pepper coveret) er byens store sønner – Keith Richards og Mick Jagger.

tidlige fasen, var en dyktig musiker, kom med navnet, skaffet jobbene, styrte økonomien og var den ivrigste til å forslå nye låter. I tillegg til dette utmerket også Brian seg ved at han spilte på en helt spesiell elektrisk gitar, som for alltid vil bli assosiert med ham som person.

De to gikk faktisk i samme klasse på barneskolen, men det er det berømte møtet mellom dem på Dartford togstasjon den 17. Oktober 1961 som regnes som et av rockhistoriens viktigste sammentreff. Begge var studenter som stresset i morgenrushet. Mick på vei til London School of Economics, og Keith til Sidcup Art College.

Men i følge Keith Richards var det ikke de to, men derimot Brian Jones som var den ledende kraften i dannelsen av The Rolling Stones. Han styrte bandets utvikling i den

Den eventyrlige historien om VOX har mange paralleller til de fleste utviklerne av rockens instrumenter og forsterkere på 60 og 70 tallet. Som Fender, Gibson og andre kjente merkenavn ble også VOX utviklet av smarte nytenkende personer, gründere med lite skolegang, men med enorm faglig entusiasme, kunnskap og pågangsmot. I likhet med svenske Hagstrøm importerte også VOX italienske trekkspill og gitarer i starten. Men som svenskene, utviklet VOX etter hvert sin egen produksjon av både gitarer, orgler og forsterkere.

Mick la imidlertid merke til Keith. De hadde ikke hatt kontakt med hverandre siden barneskolen, og nå var klassekameraten hans blitt en kuul type med en elektrisk Høfnergitar i den ene hånden og en bunke bluesplater i den andre. De kom i prat, noe som igjen førte til at de begynte å spille sammen, i et band som fikk navnet Little Blues Boys – forløperen til The Rolling Stones.

for det var nemlig her de legendariske VOX forsterkerne og instrumentene ble produsert.

Den hvite, ovalt eggeformete, VOX Mark VI, også kalt The Teardrop. Bakgrunnen for dette var at VOX designeren Michael Bennett hadde utviklet en prototyp som han fikk Brian til å teste ut, og som igjen førte til at Stones-gitaristen inngikk en promoteringsavtale med VOX . Dette bringer oss tilbake til Dartford, 56

Helt parallelt med møtet mellom Mick og Keith var det faktisk også et tilfeldig møte mellom to andre unge menn, 20 år tidligere, som var den direkte årsaken til at VOX ble skapt. Det var under krigen i 1942 at Tom Jennings og Dick Denny møttes i Dartford. Mens tyskerne bombet byen, holdt de to amatørmusikerne oppe moralen og humøret i tilfluktsrommene ved å jamme på trekkspill og gitar.  Etter krigen etablerte Jennings sitt eget firma. Han begynte å selge trekkspill og andre musikkinstrumenter før han etter hvert utviklet sitt eget produkt, den lille bærbare forsterkeren UNIVOX, i 1951.


klare gitarlyd, at salget virkelig tok av.

Året etter lanserte han også et orgel med samme navn. På midten av femtitallet begynte rocken å gjøre seg gjeldende og Jennings så et stort nytt forretningspotensiale i også å satse på gitarforsterkere og elgitarer. Nå var det naturlig å gjenoppta kontakten med gitaristen Dick, ikke minst etter at det gikk rykter om at den gamle vennen hadde bygget sin egen gitarforsterker. Med felles interesse for elektronikk begynte derfor de to å jobbe sammen i 1957. Året etter var den første 15 watts gitarforsterkeren deres blitt en realitet, lansert med merkenavnet VOX AC15.

Bandet klaget imidlertid på at 15-watterne ble for puslete, spesielt når de spilte live med Cliff Richard, og hylende jenter overdøvet bandet. Løsningen på problemet ble den dobbelt så kraftige AC 30 forsterkeren, en legendarisk rørforsterker som de fleste el-gitarister har hatt, eller har, et kjærlighetsforhold til. The Beatles, The Rolling Stones, The Animals, The Who, The Kinks og mange flere – fikk karakteristisk og god lyd ved hjelp av VOX forsterkere, og i 1962 kom også Continentalorgelet på markedet som satte sitt helt markante preg på blant annet musikken til The Animals og The Doors. Allerede i 1960 opererte VOX med en imponerende produktkatalog som innbefattet gitarmodellene The Ace, Duotone, Soloist, Clubman og Stroller, men alle disse var egentlig Fender kopi/ varianter som ble produsert hos EKO i Italia. Jennings var en sann innovatør, og i 1961 innså han at VOX måtte utvikle et helt nytt uttrykk og design for å kunne imøtegå den tøffe konkurransen fra de anerkjente og dominerende amerikan-

Dette var før bandets store gjennombrudd, og etter hvert som populariteten steg – ble jo denne avtalen helt gullkantet for VOX. VOX fortsatte med sin nyskapende eksperimentering, og de lanserte blant annet el.basser, en rekke nye forsterkermodeller, orgelgitar, elektrisk citar (bygget for Brian Jones), den lille 12 strengs elektriske Mando-gitaren og en spesialdesignet gitar ”Magic Alex” for John Lennon. Mot slutten av 60-tallet endret rockemusikken seg dramatisk. Gruppene begynte å spille høyere og røffere, på stadig større arenaer, og VOX ble utfordret kraftig av nye britiske produsenter – ikke minst Marshall. I 1968 fikk suksessbedriften VOX problemer, og behovet for å få tilført ny kapital ble så stort at Jennings så seg nødt til å selge. Han solgte firmaet til et annet britisk elektronikkfirma – The Royston Group, og dette ble dessverre skjebnesvangert. Eventyret VOX var over. Merkenavnet og produktene lever imidlertid ennå, og gitarer og forsterkere blir i dag produsert i Kina.

Fra slutten av femtitallet og gjennom hele 60 tallet opplever mange britiske band en helt enorm internasjonal suksess, ikke minst i USA, under det som i ettertid er blitt betegnet som The British Invasion. Timingen for salg av rocke-instrumenter, el-gitarer og de nye VOX forsterkerne var perfekt, og etter en tid ble suksessen så stor at VOX nærmest ble synonymt med britisk sound. The Tornadoes store hit Telstar ble spilt på et UNIVOX orgel og skifflemusikere som Lonnie Donegan begynte å bruke VOX forsterkere. Men det var da The Shadows fikk sitt gjennombrudd, og gitaristen Hank Marvin ble kjent for sin karakteristiske

tale VOX og markedssjef Reg Clark til å inngå en avtale hvor bandet fikk alt sitt nødvendige orkesterutstyr -gratis.

Se Vox dokumentar fra BBC her: https://www.youtube.com/ watch?v=nnDr-90moxc

ske gitarfabrikantene. Resultatet ble The Phantom – en revolusjonerende annerledes modell som raskt ble det britiske 60-tallets ultramoderne gitarikon – designet av Michael Bennett. I 1962 kjøpte John og George i The Beatles hver sin VOX forsterker på kreditt. Året etter klarte imidlertid manageren deres Brian Epstein å over

57


58


Ringo innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame av Roger Stormo

Her er Paul McCartneys tale til Ringo i forbindelse med at trommeslageren ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame, lørdag 18 april i Cleveland, Ohio. OK. Ringo Starr ble født i Liverpool i svært tidlig alder, og han hadde en vanskelig barndom. Virkelig hard barndom, men han hadde en vakker mor, Elsie, og en nydelig stefar Harry. Begge hadde virkelig store hjerter, vakre mennesker, og de elsket musikk. Så på et tidspunkt under denne vanskelige barndommen fikk Ringo en tromme. Ringo fikk en tromme! Og det var det. Han var nå en trommeslager. Senere ble han med i en gruppe som het Rory Storm og Hurricanes. Og vi så disse gutta når vi var ute i Hamburg, vi spilte ute. Og Ringo var som en profesjonell musiker. Vi bare liksom, hang rundt og surra, men han hadde skjegg - det er profesjonelt. Han hadde dressen. Veldig profesjonell. Og han satt i baren og drakk bourbon og 7Up. Vi hadde aldri sett noen som dette. Dette var en voksen musiker.

Uansett, vi ble venner med ham, og han pleide å komme sent på kvelden når vi skulle spille, og han ønsket seg et par sanger, så vi ble kjent med ham. Og en kveld da vår daværende trommeslager Pete Best ikke var tilgjengelig, så vikarierte Ringo. Og jeg husker øyeblikket. Jeg mener, Pete var bra, og vi hadde det moro sammen med ham. Men jeg, John og George, Gud velsigne dem, var

på frontlinjen og sang, og nå hadde vi denne fyren bak oss som vi aldri hadde spilt med før, og jeg husker det øyeblikket da han begynte å spille - jeg tror det var Ray Charles, «What’d I say», og de fleste av trommeslagerne klarte ikke å fikse trommedelen, det er litt [synger litt av det]. Det var litt vanskelig å gjøre, men Ringo nailet det. Yeah - Ringo nailet det! Og jeg husker det øyeblikket, står der og ser på John og deretter på George, og ansiktsuttrykkene våre ansikter var som, faen! 59

Hva er dette? Og det var øyeblikket, det var begynnelsen, egentlig, på the Beatles. Uansett, da vi startet denne store reisen for disse fire gutta fra Liverpool som var. . .vi bare legger ut på vår reise. Vi spilte i ballsaler og klubber rundt om i England, og vi fikk litt jobber i Europa, og da kom vi til slutt til Amerika. Og her var vi, vi bodde på rom sammen. Og jeg var ikke en skjermet gutt, men jeg hadde bare min mor og far da jeg vokste opp, og min bror. Så jeg ble boende på et hotellrom med en fremmed mann. Dette brakte oss virkelig sammen. Vi levde som i hverandres lommer, nesten. Men det var en vakker ting, en fantastisk ting. Til slutt fikk vi spille på The Ed Sullivan Show, og vi ble virkelig berømte. Det var bare så vakkert. Som alle de andre trommeslagere sier, han er bare noe så spesielt. Når han spiller bak deg, ser du disse andre bandene, de ser bak seg på trommisen, som, kommer han til å øke, kommer han til å senke farten? Du trenger ikke å se på Ringo. Det er en stor ære for meg å være i stand til å få ham inn i Rock and Roll Hall of Fame i Cleveland i kveld!


Ringos takketale var slik:

T

akk. Jeg ønsker å takke Paul for alle de flotte tingene du fortalte oss ... noen av dem er sanne. Du vet, det er en stor ære å bli innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Jeg snakket med pressen og de sa alle: «Vel, hvorfor ventet du så lenge?» Det har ingenting med meg å gjøre. Man må bli invitert. Men uansett, tydeligvis er jeg invitert, og jeg elsker det. Jeg liker også at jeg hadde flaks med at det skjer i Cleveland, og jeg

skal fortelle deg hvorfor. Da jeg begynte å spille, jeg spilte i skiffle band, liksom house party band ... og du vet at vi hadde en gitarist, det første bandet jeg var i var virkelig flott ... Jeg hadde en skarptromme og Roy, bassisten hadde en T -chest bass med et hull i den og strenger. Og så spiller vi denne skifflemusikken, spilte hvor som helst vi kunne. Og da jeg kom til et par andre band og jeg har alltid ønsket å spille med gode musikere og jeg drev på med å flytte opp litt; opp til neste band. Selvfølgelig

60

endte jeg opp med Rory Storm og Hurricanes, og da jeg kom til dem, vi var fortsatt litt av et country/folk band, og gitaristene i de dager - dette er en fin en for alle dere store gitarister med store forsterkere - vi spilte på Cavern Club, som var en jazzklubb i Liverpool. Og han tok med seg en radio for å plugge inn slik at vi skulle være elektriske. Og vi ble kastet av scenen. «Kom dere ut herfra! Det er ikke helt jazz.» Uansett, vi startet med en radio, den første forsterkeren vi hadde. Ting skulle gå mye bedre, og vi endte opp med å spille mye i Liverpool og rundt Liverpool. Vi har aldri gjort det noe annet sted, men mens det foregikk, jobbet jeg på en fabrikk. Etter alt det jeg har måttet sitte og høre på i kveld. Blah blah blah. Jeg har noen historier. Jeg jobbet i fabrikken og spiller om natten og hver søndag, vet du vi bodde i England, vi hadde bare BBC. Og noe merkelig, det var et lite land i Europa som heter Luxembourg, svært lite, befolkning på rundt 6 ... og av en eller annen grunn, hadde de den største radiomasten.


Og de kjøpte inn «Alan Freeds Rock & Roll-show» [et radioprogram som ble sendt nettopp fra Cleveland]. Og for første gang hørte jeg ... vel nå gikk jeg litt tilbake i tid, omtrent til ‘55 ... Bill Haley var helten min ... han var som den første. Elvis kom inn [senere]. Men uansett, jeg hører på denne fyren på en søndag klokken fire på ettermiddagen, og jeg hører Little Richard, for første gang noensinne. Jeg hører Jerry Lee Lewis. Og hørte rock and roll musikk, fordi vi fikk ikke mye av denslags i England, og dette kom fra dette svært lite landet. Så, fire hver søndag ville Rory og jeg gå til huset hans og slå på radioen og Alan Freed ville introdusere oss til så mange flotte rockere. Og da jeg var tenåring, en gang ... vi spilte Little Richard, «Shag on Down to the Union Hall,» det var ikke fornærmende for oss, det var veldig meningsfylt. Vi kunne ikke tro at vi kunne høre denne fyren på radioen! Shag on Down to the Union Hall! Det virket som et bra sted å gå! Også, kom jeg fra en havneby. Mange sjømenn kom til og fra Liverpool, de

ville bringe med seg musikk fra New York og fra hele Amerika. De drakk opp alle pengene; de solgte alle platene. Uansett, jeg begynte å samle en rekke plater, lytte til musikk, og endte opp i dette rock and roll bandet. Med Rory Storm og Hurricanes dro vi til Tyskland, og det er der jeg møtte, du vet, the Beatles. Jeg møtte Paul, John (Gud velsigne deg), George (Gud velsigne deg). Vi kom tilbake til Liverpool, og det var det en som banket på døren min. Trommisen var ikke frisk, kunne jeg vikariere? Sikkert. Uansett, jeg levde det livet da, jeg var ute av bandet, og jeg trengte ikke å stå opp før middagstid. Så, det var bra. Så jeg dro og spilte en lunsjkonsert med George, John og Paul, og vi koste oss. Og så dro vi rundt og spilte i noen klubber i Liverpool. De er ikke lenger der. Jeg er liksom en del av deres undergang. Og vi ble venner, vi hang sammen, og så ville jeg dra tilbake og spille med The Beatles fordi den andre trommeslageren ikke kunne. 61


62


Deretter fikk jeg en telefon. Vi skulle spille på en ferieleir i England, tre måneder fast, jeg kunne ikke tro hvor stort det var. Det var omtrent $ 24 i uken. Og jeg fikk en telefon fra Brian Epstein ... Jeg hadde en samtale om, dette var onsdag, ville jeg bli med Beatles? Og jeg sa: «Vel, når vil du at jeg skal bli med?» Og han sa, «I kveld!» Og jeg sa: «Nei, jeg kan ikke gjøre det. Jeg har et band her. Vi har en jobb. Jeg kommer lørdag.» Fordi alle i Liverpool drev og spilte de samme sangene kunne de bare plukke ut en annen trommis og han ville kunne spille. Dermed startet denne reisen. Det har vært en utrolig reise for meg å være med disse tre gutta, som skrev disse sangene. Jeg snakket om det bare her forleden. Paul ville komme inn, klimpre litt på en sang til oss, og vi spilte det! Vi brukte ikke mye tid. Det var mye av å bli med ... The Beatles, du vet, de var så store og så berømte, men de delte rom, du vet ... hvert hotell, når vi hadde fått et, eller gjestehus. Men når vi skulle bo på hoteller hadde vi alltid to rom. Og det spilte ingen rolle hvem som delte rom med hvem, det som skjedde var jo at vi alle hang sammen. Men inntil noen fler i bandet er i rom-

met, blir du virkelig kjent med de andre musikerne. Og et annet tips til alle band som starter opp ... når du er i et band, her er et annet tips, hvis du fjerter, stå frem og bekjenn at det var deg. Alle skylder på alle andre ... vi gjorde en pakt i bilen, greit. Det er derfor vi kom så godt ut av det med hverandre. Jeg sier det, det har vært en vakker kveld, her vi har hengt ... vi skal gjøre noen sanger for dere nå. Vi må følge eksemplene til John Legend og Stevie Wonder for Guds skyld. Uansett, vi skal starte med en sang fra ... 1960, jeg gjorde denne sangen. Det var en kvinne som sang i The Shirelles og jeg ble glad i den - «Boys» heter den. Ringo ble backet opp av bandet Green Day under «Boys», Ringo trakterte som vanlig trommene mens han sang denne. Etterpå var det noe rigging, og Ringo tok mikrofonen og

63

prøvde å underholde publikum. Tiden gikk og Ringo gikk tom for ideer, så han la fra seg mikrofonen og forlot scenen. Etter flere minutter kom han tilbake på scenen sammen med Joe Walsh på gitar og fremførte «It Don’t Come Easy.» Paul McCartney kom tilbake på scenen for å være med på «With a Little Help From My Friends.» Andre artister kom også på scenen under denne sangen. «I Wanna Be Your Man» kom helt til slutt. McCartney sang siste verset. Etter dette forlot artistene scenen, men Paul og Ringo ble stående og motta folkets hyllest i noen sekunder, før de på likt tok et dypt Beatles-bukk.


64


George Harrisons tur til Benton, Illinois i 1963 Av Peter Gilstrap / Oversatt av Roger Stormo Hadde det ikke vært for kull, ville du ikke ha lest dette. Hadde det ikke vært for kull ville aldri en britisk kone, hennes skotske mann og deres to små barn ha forlatt sitt hjem i Inverness, Skottland, i 1956 og tatt en reise som førte dem til Canada, Peru og til slutt til Benton, Illinois, hvor de havnet i september 1963. Mannen var ingeniør i gruvevirksomhet. Kona var George Harrison søster. Louise Harrison - den eneste Beatlesøster - bodde i Midtvesten i store deler av de siste fem tiårene, hovedsakelig i Illinois og Missouri. I denne tiden har hennes liv ikke vært preget av noe utenom det vanlige. Skilsmisse, ulike jobber, flytter til små tettsteder og store byer, fødsel, død, gode stunder og dårlige øyeblikk. Likevel var det og alltid vil være det én ting som gjør henne alt annet enn vanlig, en blodkopling til en mann

som er ansett over hele verden, en bror hvis berømmelse transcenderer berømmelsen selv. Det er vanskelig å forestille seg å være

i hennes sko. Tar du deg av navnet, eller prøver du å ta avstand fra det? Eldste søsken Louise, 83, og familiens baby George, sluttmarkøren for de fire Harrison-avkommene; i mellom var Harry og avdøde Peter Harrison, som døde av kreft i 2007. Brødrene - som begge jobbet for George som gartnere 65

etter at han kjøpte en massiv, Downton Abbey-lignende eiendom i England i 1974 - skydde rampelyset helt. Louise gjorde ikke det. I ‘63 promoterte hun The Beatles til alle medier i Bentonområdet som ville høre på henne. Husk at gruppen var ukjent i USA på den tiden. Hun kontaktet radio- og TV-stasjoner, sendte brev, ringte, skrev til Beatles’ manager Brian Epstein lange brev med rådgivning om hvordan bandet konne slå gjennom i Amerika. (Epstein nektet å gjøre Louise til en offisiell representant for bandet). I 1964 og 1965 skrev hun og kringkastet «daglige Beatlesrapporter på

landsbasis.» Siden de dagene har hun gitt utallige intervjuer, snakkes til sin «globale familie av Beatlesfolk» på en rekke funksjoner rundt om i verden, og de siste ti årene har hun vært manager for «Liverpool Legends», et Bransonbasert Beatles tribute band.


Nå etter å ha tilbrakt mesteparten av 50 år i Midtvesten, reiste Harrison i desember til California, etterlater to eiendommer hun fortsatt eier i Missouri og nok minner å fylle en 354-siders bok. Louise Harrison selvbiografi, «My Kid Brothers Band aka The Beatles!», kom ut i fjor fra Acclaim Press og forteller historien om hennes tidlige liv i Liverpool, hennes påfølgende flytting til Amerika, og oppturer og nedturer som en mor med to alkoholiserte ektemenn. Alt det handler om hvordan livet hennes har vært knyttet sammen med sin bror George. «Det var den fyren som spiller broren min i Liverpool Legends som oppfordret meg til å gjøre det,» sier Harrison om memoarene. «Jeg var overhodet ikke interessert, men han sa: ‘alt det der du gjorde i 1963, at du hjalp Brian med å finne ut hva han skulle gjøre for å få Beatles i gang i USA, det er veldig viktig, og ingen vet om det’. Jeg sa at jeg ikke gjorde det for publisitet, jeg gjorde det for å hjelpe min lillebror.» Fyren som spiller hennes lillebror en surrealistisk ide - er Marty Scott, en mann Harrison sier har «fylt plassen som George igjen i livet mitt på mange, mange måter.» «Jeg tror hun drev og sørget da jeg

møtte henne,» sier Scott om deres første møte i 2001, kort tid etter at George døde. «Det kan ha gitt henne noe annet å tenke på, men vi har gått så langt forbi det. Jeg har sikkert tilbragt mer tid sammen med henne enn hva George gjorde.» Det er ingen overdrivelse, gitt to fakta: Harrison har jobbet med Scott i femten år, og hun forlot Liverpool da hennes bror var tolv. Neste gang hun så George, var han tjue og hun 32, bodde i en bungalow fra trettiårene på 113 McCann Street i Benton, bak Benton Consolidated High School, like ved hovedgaten. Så. Det er slutten av september, 1963. The Beatles er i brann over hele Storbritannia og Europa, på toppen av listene med singlene «Love Me Do», «Please Please Me», «From Me to You» og «She Loves You», som hadde nådde førsteplassen på listene tidligere i måneden. (Den hadde blitt utgitt i USA, men listeplasserte seg ikke). Beatles tok en pause, George planla en tur for å besøke sin eldre søster, først med Ringo, som, etter å funnet ut at Louise hadde arrangert en lokal TV-opptreden, hoppet av og sa “Hvis hun kommer til å få oss til å arbeide, reiser jeg ikke .” Og slik var det at George Harrison, sammen med broren Peter, gikk av et

fly på Lambert Field i St. Louis og ble den første Beatle som satte foten på amerikansk jord. Og ingen brydde seg. Det var ingen horder av skrikende, frenetiske unge jenter, ingen gjeng journalister, ingen horder av politi, ingen limousin. I stedet var det en tjue år gammel britisk reisende med en merkelig hårklipp som sto og holdt sine kofferter, som stod ved det utpekte møtestedet under en replika av Lindberghs Spirit of St. Louis og ventet. Fem korte måneder senere skulle han gå ut av et annet fly på New Yorks John F. Kennedy International Airport, og entret USAs kulturhistorie, hvor han siden holdt seg. Louise, hennes daværende ektemann Gordon og deres sønn og datter tok sine utenlandske onkler med hjem til huset i Benton der «vår schæfer Sheba møtte ham», noe som George elsket, sier Harrison. «Vi hadde aldri råd til et kjæledyr når vi vokste opp. I Benton hadde vi et fem-roms hus, og et soverom ble gjort om til lekerom og de hadde togsett. Da George vokste opp hadde vi aldri hatt noen slike leker, så han og Pete tilbrakte flere timer med å leke med barna.»

Courtesy Acclaim Press «The Four Vests», en populær lokal gruppe i Southern Illinois, som George spilte sammen med på noen konserter. 66


I 1963 var Benton - som det er i gleder. Ifølge Louise, gikk de til A & Men kveldsspenningen begrenset dag - en liten landsby med noen W der George måpte på servitriser seg ikke bare til pølser og marshfå tusen mennesker i Southern Il- på rulleskøyter. De dro til en drive- mallows. Louise, den selvutnevnte linois. Byens bemerkelsesverdige in (hans første) ute på Route 37. nettverksdronningen av Beatlesproinnbyggere inkluderer TV-gamemotering hooket opp broren med show vert Gene Rayburn, den leg- De dro på shopping på torget hvor det hotteste bandet i Southern Illiendariske fullblodstreneren Noble George kjøpte plater og mistet lom- nois, «The Four Vests», et trekk som Threewitt og den Oscarnominerte meboken sin. (En tenåring return- resulterte i et historisk øyeblikk: skuespilleren John Malkovich. (I erte den.) De har kjøpt T-bone stek Han ble den første Beatle som spilte 1963 bodde ni år gamle Malkovich til grilling, en storslagen nyhet for på scenen i Amerika. ikke langt unna på South Main Liverpoolgutten. Street. Hans mor eide Benton Evening News.) Når du slår opp Bentons historie på byen Når du slår opp Bentons historie på byen hjemmeside avslører hjemmeside avslører de 373 ordene på siden to høydepunkde 373 ordene på siden to høydepunkter : Den siste offentlig ter : Den siste offentlig henging henging i Illinois fant sted der i 1928 - «lokal gangster Charles i Illinois fant sted der i 1928 «lokal gangster Charles Birger» Birger» for den som er interessert - og, ja, «George Harrison fra for den som er interessert - og, The Beatles besøkte Benton mens han var på ferie.» ja, «George Harrison fra The Beatles besøkte Benton mens han var på ferie.» Det er en liten amerikansk by, og den da navnløse Beatle gjorde ganske ufortrødent det man gjør på ferie i en liten amerikansk by. Som for en uspolert gutt fra Nord-England som vokste opp uten innendørs toaletter, var enkle, tidligere ukjente

“Og vi dro på camping og stekte pølser og marshmallows på bål, noe som var helt nytt for ham, på et sted kalt Garden of the Gods,” legger Harrison til. “Men jeg synes ikke George var en fisk på land. Han var en av Fiskene, vet du.”

Gabe McCarty var vestenes bassist, og spilte på en 1959 Fender Precision som han fortsatt eier. Nå er han 81, den livslange Bentonitten som var metallarbeider i 52 år, minnes hvordan det hele foregikk.

Courtesy Acclaim Press • George og Louise Harrison. 67


Interessant, Harrison – som var et tiår yngre enn de andre i bandet - hadde nok materiale til felles med bandet til å fylle 90 minutter på scenen. Og ingen Beatleslåt ble spilt. Når vi snakker om Beatleslåter, fisker McCarty ut et annet minne som ville ha fått dedikerte fans av Beatles til å sikle: de tapte Harrisonsangene. «Vi var i huset til søsteren hans, bare drev og spilte litt gitar, og George spør om jeg noensinne skrev noen sanger, og jeg sier nei, det har jeg aldri prøvd. Sier han, ‘vent litt’! Han løp ovenpå og kom ned med en skinnveske hvor han hadde ca seksten håndskrevne sanger, noen akkorder og tekster, som de aldri hadde spilt inn.» Courtesy of Liverpool Legends / Creative Commons. Louise, med litt støtte fra Beatles tribute bandet Liverpool Legends.

«Hun ringte meg og sa at hennes bror hadde kommer over fra England. Hun hadde hørt at jeg hadde det beste bandet i området, så hun ville vite om jeg ønsket å møte ham», sier McCarty med den flate, avmålt tonen til en mann som beskriver en ombygd forgasser. «Jeg sa ja.» Hvordan Louise fikk nummeret hans er fortsatt et mysterium. «Jeg vet ikke. Jeg tror hun spurte rundt. Den gangen var det lett å få telefonnummeret ditt.»

Hank Williams sang. Kan du forestille deg det?»

Louise hadde spilt Beatles’ første britiske album for McCarty, som mente det var «veldig annerledes.» Det betyr at han likte det. Og han likte George også. «Han var en virkelig veloppdragen gutt. Han hadde det lange håret, det var uvanlig. Ingen andre hadde sånt hår.

«De var alle veldig fornøyd med ham. En fyr fortalte meg: ‘Åh, du burde hyre inn den fyren hvis han prøvespiller med deg.’» Ville han ha hyrt inn den fyren? «Oh, yeah.»

Men han hadde et skikkelig fint gemytt», sier McCarty. Bassisten inviterte Beatlen til «The Four Vests» sin konsert i helgen på VFW i nærheten Eldorado, der – i hvert fall på en håndfull sanger - Harrison ble den femte Vesten. «Jeg introduserte ham, og han reiste seg og gjorde et par numre», sier McCarty. «Vi spilte ‘Roll Over Beethoven’, da han ønsket å gjøre en

«Det var virkelig fantastisk,» forteller Louise om kvelden for lenge siden, første gang hun noensinne hadde sett broren opptre. «Da George begynte å synge og spille, var det som et lyn gikk gjennom rommet. Folk ropte og applauderte.»

McCarty backer opp historien.

Et par kvelder senere - kledd i mørk dress, hvit skjorte og ingen sips - tok Harrison scenen nok en gang med Vestene, denne gangen for en bursdagsfest på Bocce Ball Club i Benton. Der spilte han «mesteparten av den konserten fordi Kenny (Welch, gitaristen i The Four Vests)] bare lot ham spille, en time, halvannen. Det var en suksess, vi koste oss den kvelden. Folk ønsket å vite hvem han var, og jeg fortalte dem at han var fra England, fortalte dem historien.» 68

Hvem skrev dette? «Jeg tror han skrev de alle», slår McCarty kategorisk fast. «Og han sa: ‘Om dette kan hjelpe deg, kan du ta disse og bruke dem.’ Jeg sa OK. Han ga meg et album, LPen The Beatles hadde spilt inn, og jeg stakk alle papirene inn der, i omslaget.» Forutsatt at McCartys hukommelse er til å stole på, snakker han om originale Beatles-sanger som tilsynelatende ikke engang er en fotnote i Beatleshistorien. Husk at i bandets tidlige år ville John Lennon og Paul McCartney - som selv kastet ut hits i en forbløffende hastighet - i hovedsak ingenting å gjøre med Georges låter. På gruppens første britiske album, «Please Please Me» var gitaristens komposisjoner ikke-eksisterende. Han fikk bare lov til å synge to hovedstemmer: «Chains», en Goffin-Kingkomposisjon, og Lennons «Do You Want to Know a Secret». Det er en romantisk plausibel historie at George bar rundt på sine avviste melodier og overleverte dem til McCarty som en gest, eller i det minste i håp om at noen kunne bruke dem, spesielt et band i Amerika. Men hva skjedde med dem? «Jeg hadde en brann i husvogna», sier McCarty, «et år eller så senere. De var der inne. Brant opp hver jævla ting jeg hadde.»


Å komme på scenen med «The Four Vests» var ikke Harrisons eneste offentlige eksponering i løpet av sine to uker i Benton. Marcia Schafer Raubach gikk i siste klasse på high school og var programleder på lørdagenes Session show på WFRX (1300 AM) i West Frank hvor hennes far var stasjonssjef. Takket være Louises Beatlespromotering fikk Raubach - som spilte dagens hitmusikk fra Elvis til Sinatra til tidlig Motown – en liten rolle i Beatleshistorien. «Hun kom inn på radiostasjonen en dag,» minnes Raubach om hennes introduksjon til Louise. «Jeg tenkte egentlig ikke så mye på det. Denne dama var søster av noen i England. Hun sa at han var i den største gruppen i England, men vi hadde aldri hørt om dem, så jeg var ikke veldig imponert. Men jeg tok imot platen. Hun ga meg «From Me To You». Raubach begynte å spille singelen den sommeren, noe som gjør henne uten tvil til den første DJ i landet som spilte Beatles. «Hun fortalte meg at George kom til USA i september, og han ønsker å møte meg,» sier Raubach, «så det var da hun tok ham med til stasjonen.» Kledd i hvit skjorte, jeans og sandaler uten sokker, imponerte den fremtidige

skjørtejegeren Harrison tenåringsjenta. På en måte. «Han så ikke ut som gutta her,» minnes hun. «Guttene her hadde sleik og oppbrettede krager og røykte sigaretter, slik var ikke George Han så veldig ren og pen ut og veldig høflig, jeg tror George så bedre ut etterhvert som han ble eldre, når han modnet. Men han var en søt liten fyr.» Hennes live intervju med Beatle ble ikke tatt opp på bånd og varte bare et par minutter. Om det sier Raubach at «han ønsket ikke å snakke om seg selv, han ville bare snakke om bandet.» Under hans siste uke i Benton, tok Gabe McCarty Harrison med på en kjøretur en halv time ned I-57 til Fenton Music Store i Mt. Vernon, Illinois, hvor Red Fenton solgte ham en rød Rickenbacker gitar, modell 420. George ville at den skulle være svart for å matche Lennons gitar, så Fenton fikk den omlakkert. «Jeg kunne ikke tro at han ønsket å gjøre det,» sier McCarty, fortsatt ergerlig. «Det var en vakker gitar.» Og da George Harrison forlot byen, vendte han aldri tilbake. I februar neste år, da Beatles ble The Beatles i USA, reiste Louise til New York for å se gruppen på The Ed Sullivan Show. Hun møtte resten av bandet for første

gang - «Jeg bare følte jeg hadde fått tre brødre til» - og fant seg selv som sykepleier for en syk George. «Han hadde invitert meg til å komme opp og tilbringe tid sammen med ham, og da det viste seg at han hadde en sår hals og feber når jeg kom dit,» minnes hun. Under bandets historiske prestasjoner, da 73 millioner amerikanere fulgte med på TV og 700 heldige publikummere gikk berserk, var det en person som ikke måpte eller skrek, en person som hadde andre bekymringer. «Jeg tilbrakte mesteparten av min tid på å sitte der og prøvde å stråle min energi inn i min bror for å sørge for at han kunne holde seg oppreist opp gjennom showet», forklarer Harrison. «Det var hele min bevissthet, å prøve å koble hans energi med min. Han hadde fortsatt feber.» Men hun må da ha følt noe ekstraordinært ved denne livsforvandlende øyeblikk, denne definerende natt i sosial historie, der hun bevitnet sin lillebror stige fra gatene i Liverpool til de strålende høyder på Sullivanscenen? «Jeg er britisk,» svarer Harrison. «Vi blir ikke begeistret. We just stay calm and carry on.»

Courtesy Acclaim Press Bildetekst:George og Louise backstage på The Ed Sullivan Show i 1963. 69


«People magazine lagde en artikkel og skrev at det var Louise Harrisons Bed & Breakfast, men det var aldri min B & B. Det siste jeg ønsker å gjøre er å skifte folks sengetøy.» Nyheten om prosjektet nådde George, som angivelig ikke var fornøyd med det, og dette skapte en dårlig stemning mellom søsknene som varte til en forsoning på dødsleiet. Harrison sier hun ikke var klar over problemet, og sier at hun hadde problemer med å nå sin bror. «Tidligere pleide han å ringe meg når han endret telefonnummer, men i løpet av hans andre ekteskap sluttet han å ringer for å gi meg sitt nye nummer. Jeg husker egentlig ikke ... alt jeg kan si egentlig er jeg aldri prøvde å utnytte The Beatles.» Siden den kvelden for 51 år siden på Ed Sullivan Theater har Louise Harrison virkelig «carried on». Det har ikke alltid vært lett, som hun går inn i detalj på i sin nye bok. Nyskilt flyttet hun til Florida i 1970 for å forfølge sin interesse for miljøspørsmål, og starter en nonprofit og ulike relaterte prosjekter som fordampet på grunn av finansieringsproblemer. Hun giftet seg og skilte seg igjen. På begynnelsen av 90-tallet ble hun boende noen få miles fra Benton i landlige Franklin County – hun overlevde i stor grad på et månedlig $ 2000 stipend fra sin bror som han innvilget henne i 1980 - da planene ble annonsert om å rive hennes tidligere hjem på McCann Street, stedet hvor en Beatle en gang hvilte hodet, for å lage en parkeringsplass. Lokale venner av Harrison lyktes med å bevare stedet for det da nesten ukjente Beatle besøket, og til slutt lanserte man Hard Days Nite Bed & Breakfast i huset. «Jeg ble hentet inn for å prøve å få omgjort huset til en Bed & Breakfast», sier Harrison varsomt.

Og de $ 2000 per måned? Det ble stoppet ett år etter at hennes bror døde av kreft i 2001. «Etter at jeg hadde vært gift to ganger og begge ektemennene hadde problemer med alkohol, sa broren min til meg: ‘Du må ikke gå og gifte seg igjen. Det er ingen grunn til, gitt mine omstendigheter, at min søster skal ha noen form for motgang.’ Han gikk med på å gi meg en pensjon på $ 2000 i måneden. Etter at han døde, ble den kansellert», sier Harrison. Om hvorfor, det er et mysterium. «Louise var gode venner med Georges første kone, og da han giftet seg med sin andre kone ... hun og Louise hatet i utgangspunktet hverandre,» mener Marty “Beatle George” Scott. «Det er omtrent alt jeg vet. Jeg tror det er en kvinne ting.» «Jeg har nok evner som gjør at jeg kan tjene til livets opphold,» sier Harrison, som ble utelatt i sin mangemillionær brors testamente, «så ikke bekymre

70

deg for det. Tydeligvis trenget noen $ 2000 i måneden mer enn jeg gjorde. Det er bare penger. Slik jeg ser det er jeg rik, fordi jeg har veldig gode venner.» I disse dager stammer Harrisons evne til å tjene penger fra jobben med å administrere «Liverpool Legends», tributebandet som brakte henne til Branson. Samarbeidet begynte etter et Fab Four-relatert møte med Scott. «Jeg skulle opptre på et Beatles-arrangement med mitt gamle band i Chicago, og hun var en gjesteforeleser,» forklarer han. «Jeg er en George fyr, og selvfølgelig ble jeg fra meg da jeg hørte at hun var der. Jeg bare: ‘Åh, mann. Georges søster. Jeg håper jeg ikke suger!’» Paret fant tonen og bestemte seg for å sette sammen «noe helt spesielt,» fortsetter Scott. «Det er mange Beatlesband der ute, noen gode og noen ikke fullt så gode.» I Beatles tributekretsene er «Liverpool Legends» et veldig godt band, og sikkert det eneste med velsignelse fra et medlem av Beatlesfamilien. «Det første året vi startet bandet spilte vi over alt», sier Harrison. «Da var det noen som ringte og spurte om vi ville gjøre noen få konserter i Branson, og deretter kom en eier av et spillested og spurte om vi ønsket å spille fra januar til desember eller noe, og det er mye enklere enn å være på turné.» Harrison entrer scenen for å svare på spørsmål og forteller under videosegmentene hun viser. «Økonomien har blitt verre, så i fjor måtte vi leie konsertlokalet selv.»


«Ærlig talt, hun er ikke egentlig en manager som sådan, hun har aldri egentlig vært en forretningsfører, men Louise hjalp meg fra dag én med stort sett alt. Hun er en medieperson. Hva hun har gjort siden tidlig på 60-tallet er avtaler med pressen. Hos oss har hun har vært veldig hands-on, hun hjalp oss til tider med å laste utstyr på lastebilen. Hun skaffer oss et TV-intervju, og hun syr knappene på jakkene våre.» Et tema i Louise Harrisons liv synes å være å hjelpe andre. For noen år siden innledet hun og bandet «Help Keep Music Alive», «et nonprofit program hvor vi drar til skoler og gir en gratis konsert, og får skolens band og kor til å spille og synge med oss,» forklarer Harrison. «Jeg promoterer showet og forhåpentligvis selger vi en sal full av billetter, og deretter gir dette en pen slump til musikkavdelingene.» «Vi har prøvd å få mer midler, og det vokser,» sier Scott. «Vi har folk på vestkysten som var interessert i å hjelpe, så Louise er ute der og driver nettverksjobbing.» Så dette er hvor George Harrison søster har kommet i sin reise som begynte med å følge en mann etter kull - alt mens manøvreringen gjennom livet har foregått med den merkelige, fantastiske og frustrerende bagasjen av å være George Harrisons søster. «Hun har alltid vært i en helt unik posisjon,» sier Scott, som fortsatt er imponert av Harrisons vigør etter alle disse årene. «Hun henger ute med en haug av rockere. Hun burde sannsynligvis ha vært hjemme og strikket gensere eller noe, men hun vil heller gå på konserter.»

Tor Endresen er Lennon Tor Endresen har satt opp en forestilling der han gestalter John Lennon, en fin innledning til 75-årsjubileumet for Lennons fødsel. Forestillingen hadde premiere på Ricks Teater i Bergen 22. januar. Ledsaget av musikken til Lennon og McCartney baserer forestillingen seg om John Lennons liv med utgangspunkt i hans dagbøker. Endresen har ved to anledninger vært gjesteartist ved Beatlesfestivalen på Beitostølen og høstet bra kritikk for sine opptredener der. Med seg har han noen av Bergens beste musikere. På scenen vil de fremføre en av rockehistoriens mest fascinerende historier hentet direkte fra Beatlesstjernens egne dagbok notater. All musikken er selvsagt signert John Lennon og Paul McCartney. Historien starter like før kl. 23:00 den 8 desember 1980, like utenfor Lennons hjem i The Dakota Building på Manhattan, N.Y. En sinnsforvirret fan ved navn Mark David Chapman kommer opp til ham og fyrer av fem dødlige skudd… Herfra passerer John Lennons liv i revy. Barne- og ungdomstiden i Liverpool. Bandtiden med The Quarrymen. Suksessårene og oppløsningen med The Beatles. Forholdet til Paul McCartney. Yoko Ono, hans livs kjærlighet. Hans virke som fredsforkjemper og politisk agitator. Hans sorte år i Los Angeles. Hans nye lykke som far og gjenforening med Yoko. Comebacket og fremtidsutsiktene. Og den brå enden en kald desemberdag i 1980 da en av rockens desidert største personligheter går bort… Historien ledsages av musikk skrevet av Lennon og McCartney. Og musikken setter historien i et enda tydeligere relieff. Her får vi høre bl.a. ”A day in the life”, ”Jealous Guy”,”Working Class Hero”, ”All you need is love”, ”Lucy in the sky with diamonds”, ”Nowhere Man”, ”Watching the wheels”, ”Strawberry Fields”, ”Beautiful Boy” og ”Imagine”.

John Lennon: Tor Endresen Bandet: Daniel Birkeland: Gitarer/vokal Kai Taule: Bass/vokal Helge Nyheim: Trommer/vokal Dag Øivind Rebnord: Tangenter Tilretteleggelse: Tore Nysæther

I desember flyttet Harrison til SørCalifornia: «Det er så permanent som noe kan være når du er 83.» Louises bok er gjennomillustrert med kopier av hennes korrespondanse med Brian Epstein, radiostasjoner, plateselskaper, konsertarrangører osv, samt masse bilder av George og The Beatles. Den er innbundet og på 256 sider. ISBN-10: 1938905520 ISBN-13: 978-1938905520 Amazon: $20.80 fra http://amzn. to/1BSfhWg 71


72


I’m so sorry, Paul McCartney Av Trond Blindheim

Kjære Beatles-fans! Billettene til Paul McCartney-konsertene i London og Oslo er i sikret, og jeg gleder meg som et førskolebarn som venter på julenissen. Men jeg skammer meg litt og: fordi jeg snart er seksti og aldri har vært på en McCartney-konsert før. I mai og juli skal jeg oppleve McCartney for aller første gang. Først i London, så i Oslo. Kanskje var det derfor Norwegian Woods redaktør ba meg skrive litt om mitt forhold til Paul McCartney. Hva kan jeg fortelle deg om Paul McCartney som du ikke har lest bedre andre steder? Jeg kan jo ikke akkurat skrive at Paul McCartney er en gudbenådet komponist, makeløs sangskriver, stor vokalist, gigantisk bassist og fabelaktig multi-instrumentalist. Det vet du fra før. I selskap med dette bladets lesere er jeg en menig matros.

Paul har vært min favorittBeatles siden 1963, men…. Fra jeg var 8 år har Paul McCartney vært min yndlings-Beatles. Skjønt, det skjedde noe sosiologisk interessant i 1973 da jeg i 18-års alderen ble innrullet i de venstreorientertes politiske prosjekt i Bergen. Jeg konverterte, det vil si at jeg byttet Paul McCartney ut med John Lennon. Fra nå av var jeg først og fremst Lennon-fan.

Ikke fordi jeg synes musikken til John Lennon var bedre enn Paul McCartneys. Jeg konverterte fordi mine politiske forbilder på venstresiden mente at John Lennon var riktigere å like enn Paul McCartney. Lennon var tross alt politisk radikal, og en mer progressiv rockemusiker. Sant nok, tenkte jeg - selv om jeg mente at McCartney jevnt over skrev bedre musikk enn Lennon. Men mine venners meninger var viktigere enn mine egne, og heldigvis krummet ingen av dem så mye som et hårstrå på Paul McCartneys musikalske hode. Så pass respekt hadde de. De sa bare at han var blitt kommers, og ikke hadde noe budskap i sangene. 73


Altså:

Den kule delen av ungdomsmiljøet som jeg så gjerne ville holde meg inne med, spilte Bob Dylan, Stones, Cream, John Mayall, John Lennon, Donovan, Peps Blodsband og tro det eller ei; noen som kalte seg Vømmøl Spellmannslag. Paul McCartney og Wings var ut. Egentlig var det greit for meg. Jeg elsket jo alle (bortsett fra Spellemannslaget), men bare ikke like høyt som Paul McCartney og Wings. Det snakket jeg aldri høyt om. Så i mange år forble jeg en skapfan av Paul McCartney. Paul og Wings var min forbudte kjærlighet. Som sosiolog forstår jeg i dag at miljøet man tilhører kan skape en erkjennelse som kan endre ens verdensforståelse og skape ny selvinnsikt. Man prøver så godt en kan å oppføre seg som et svar på omgivelsens forventninger.

Hvordan vil jeg forklare det som skjedde med relasjonen mellom Paul og meg i 1973. Svaret er enkelt: Da jeg var i 18-års alderen verserte det en utbredt misforståelse om Paul McCartneys karriere som sangskriver, sanger og musiker ble parkert i 1970 da Beatles ble oppløst og samarbeidet med John Lennon ble avsluttet. Det er selvfølgelig en misforståelse, og misforståelsen skyldes åpenbart ”den lettvekter” man kan bli beryktet for å være når man rister den ene slager og bestselger etter den andre ut av ermene, som Paul McCartney gjorde.

Det er først nå jeg kan lette hjertet Det er først nå jeg kan lette hjertet og tilstå at jeg synes Paul McCartney er bedre enn noen annen artist i pop- og rockehistorien. Beatles, og siden Paul McCartney og Wings, inntok mitt første platestativ, min første CD-reol og så enda en gang mitt andre platestativ. Men veien dit har vært tornefull og vanskelig. Mange av mine venner på 70-tallet var som Jehovas Vitner som kjente sannheten. På den tiden var det dype psykologiske og sosiologiske omkostninger forbundet med å like saker og ting som ”de betydningsfulle andre” ikke likte, og omvendt. Så i mange år var jeg vantro til Paul McCartney. McCartney led liksom ikke nok for musikken sin. Han var en klisje, til tross for at jeg likte musikken hans og synes at John Lennons plater like gjerne kunne vært spilt baklengs. Absurd, sier du. Sånn var det, sier jeg.

74


o ’I m s u l a P ”Kommers, publikumsfrieri , y rr og lettvint”, sa vennene o y s e n mine - selv da Ram kom ut. t ar C c M Kanskje var det noe galt med dette Beatles-medlemmet som skriver så flott musikk? Kanskje han bare har ”regnet ut” hva som slår an og selger på platemarkedet?

Tro meg: I min ”John Lennon-vridde” selvhevdelse drømte jeg en gang at Paul McCartneys sangtekst ”I’m so sorry” (Ram) var hans måte å be oss alle om unnskyldning på. Paul McCartney er en gudbenådet musiker som har løftet sangene, komposisjonene og bassen opp til et høyere nivå i rockemusikkens historie. Man skal nærmest være tonedøv for ikke å skjønne at Paul McCartney er den aller største komponisten i populærmusikkens historie. Og for en historie det har vært! I min nå fremskredne alder (59) erkjenner jeg at Paul McCartneys var den i The Beatles som hadde bandets største musikalske nådegaver. Med sin ufattelig innovasjonsevne og beundringsverdige arbeidsflid vil McCartney rave høyere på himmelen enn noen annen popstjerne når det hele er over og vi teller opp sangene. Som tekstforfatter var han ikke noen Bob Dylan, men det kan selv innbitte Dylanfans leve med. Ingen kan måle seg mot Paul McCartney i antall klassikere, mengde solgte plater, spilletid i radio og inspirasjon til andre artister. Så summa-samarium: Paul McCartney er den enkeltstående popkomponisten som har gledet flest mennesker i verden, og han er verdens nålevende største musikalske merkenavn. Så takk Paul McCartney for at du gjorde verden til et lysere og mer interessant sted. I’m so sorry, Paul McCartney, for at jeg i en periode i livet mitt ikke turte å fortelle andre at jeg likte deg bedre enn John Lennon.

75


Temporary Secretary av Roger Stormo

1980-utgivelsen Temporary Secretary 12” singlen

«Endelig spiller Paul sin største hit live!» - Paul Eggleton

Da Paul McCartney fremførte sin sang “Temporary Secretary” live i London i mai, var det en drøm som gikk i oppfyllelse for mange McCartney fans, mens andre bare rystet på hodet. Paul spilte forøvrig på sin Höfner bassgitar på «Temporary Secretary». Hvorfor var dette en større begivenhet i konserten for enkelte, og overskygget at Dave Grohl kom og gjorde en gjesteopptreden på «I Saw Her Standing There» på samme konsert? For den tidligere presidenten i Norwegian Wood, Marius Johannessen var det en såpass stor nyhet at sangen ble spilt, at han prompte sendte meg en tekstmelding fra konserten. Og jeg tok et avbrekk i Melodi Grand Prix-festen jeg avholdt hjemme hos meg selv for å kringkaste begivenheten på Facebook. Sangen har vært beskrevet i bladet Rolling Stone som en kultfavoritt, og den rangerer på plass nummer 36 i deres liste over alle tiders beste Paul McCartneysanger etter Beatles, samtidig som de rangerte den på syvendeplass på listen deres over de 12 merkeligste McCartneysangene.

Baksiden av omslaget: Bilde fra innspillingen av musikkvideoen til «Waterfalls».

Etiketten til den sjeldne 2003utgivelsen av «Temporary Secretary»

I denne listen beskrives sangen slik: «Et sinnssykt høydepunkt på “McCartney II”. Den har en klassisk McCartneymelodi og tekst, satt over pipende musikk som høres ut som kunne vært hentet fra et 8-bits Nintendospill. Det høres ut som om McCartney samtidig forsøker å finne opp “drum and bass” og gruppa “They Might Be Giants”». Sangen ble utgitt på det høyst eksperimentelle, og likevel svært populære albumet «McCartney II» i 1980. På denne tiden var maxi-singler i vinden, men plateselskapene var fortsatt usikre på hva de ville med formatet. 12” singleformatet var i bunn og grunn en single på størrelse med en LP – noe som ga muligheten for lengre spilletid enn en vanlig 7” single. Plateselskapene eksperimenterte, og til slutt ble det stort sett etablert at det kunne benyttes til å utgi lengre mikser av sanger som var ute på 7”-singler. Men da «Temporary Secretary» kom ut eksperimenterte de fortsatt, og singlen ble en eksklusiv 12”-utgivelse – uten at den kom ut på 7” i det hele tatt (riktignok finnes den på 7” som promosingle for radio). Opplaget på 12”-singlen var begrenset til 25 000 eksemplarer, noe som forhindret den fra å bli en storselger og dermed havne på hitlister. Det er et åpent spørsmål om 76

den ville ha blitt en hit dersom den hadde kommet ut som en standard 7”-single i tillegg til den begrensede 12” utgivelsen. Ikke alle eksemplarene hadde bildecover heller, det sies at de fleste eksemplarene kun hadde et standard svart fabrikkcover, uten at vi kjenner til forholdet mellom antall bildeomslag og fabrikkomslag. Jeg var temmelig keen på å få tak i denne 12” singlen da den kom ut 1980, men mulighetene var begrensede. Internett og ebay fantes ikke, og jeg tror den kun var i salg i Storbritannia. Man måtte nærmest reise til England og kjøpe den om man skulle få fatt i den. Grunnen til at jeg ville ha den var for det første at den inneholdt en sang som ikke fantes på noen annen utgivelse, den mer enn ti minutter lange eksperimentelle Bsiden «Secret Friend», og dessuten likte jeg omslaget. Jeg klarte omsider å få kjøpt den brukt et år eller to senere da en platesamler på den andre siden av byen solgte samlingen sin. Lengden på B-siden kan fint ha vært den eneste grunnen til at dette kun var en 12” single, sangen var for lang til å passe på en 7” single. Beatles plateanmeldere Roy Carr og Tony Tyler beskriver «Secret Friend» som at den høres ut som «et ikkeforstyrrende lydspor til en timinutters Bfilm om alpakkakjemming i Peru». Singlen er en del av Parlophone R-serien, og har katalognummer 12 R 6039. «McCartney II» var egentlig et hobbyprosjekt for Paul, en måte å få utløp for sine mer eksperimentelle sider.


Albumet var ikke ment for utgivelse i det hele tatt, men han drev og spilte kassettkopier til sin omgangskrets. Paul snakket vel allerede i Beatlesperioden om å utgi et album med tittelen “Paul McCartney goes too far”. På oppfording fra sine venner om å utgi dette albumet, trimmet han det ned fra dobbeltalbum til et enkeltalbum ved å kutte ut de mest eksperimentelle sangene og la vokal på noen sanger som hadde vært instrumentale inntil da. Det originale dobbeltalbumet finnes gjenskapt på en uffisiell bootleg. To av sangene som ble kuttet ut fra albumet utkom som B-siden til to singler, «Check My Machine» var Bside av «Waterfalls». «McCartney II» var hans første album etter Wings, og selv om han hadde planer om å fortsette videre med dette bandet, ble det ikke slik. Paul McCartney tar seg av vokaler, gitar, bassgitar, keyboards og trommer på «Temporary Secretary».

Paul forklarer

«Det er som en bruk-og-kast sekretær, og det slo meg som morsomt. Sangen er skrevet fra synspunktet til en fyr som bare vil ha en sekretær han kan kvitte seg med igjen, og han skriver til et byrå for å etterspørre dette. Jeg bare liker ideen. Jeg syntes det var morsomt å spørre etter en midlertidig sekretær i stedet for bare en sekretær.» «Den lyden på sporet, som er som en skrivemaskin fra det ytre rom, er en sequencer. Jeg brukte den for å sette tempoet og nok en gang bare fant jeg på sangen mens jeg spilte den inn. Den var en smule inspirert av Ian Dury.» - Paul McCartney. Denne «Mr Marks» i teksten vil ha vært en veldig tydelig referanse for briter, ettersom arbeidsformidlingsbyrået Alfred Marks hadde masse gatebukker med plakater hvor de averterte både midlertidig og fast personell innen en rekke arbeidsfelt. Jeg husker at jeg så slike plakater da jeg først besøkte London i 1982, og jeg ville neppe ha lagt spesielt merke til de det hele tatt om det ikke hadde vært for at de ble referert til i «Temporary Secretary». For McCartney selv var dette litt av en vits, ettersom en kjent radiokomiker fra McCartneys oppvekst også het Alfred Marks. «Det var bare dette artige paradokset av å se annonser for Alfred Marks Bureau, ideen om at en komiker drev dette byrået var bare morsomt.» Alfred Marks Bureau ble forøvrig solgt til Adecco i 1983. «Jeg hadde midlertidige sekretærer. Etter at jeg forlot Apple hadde jeg fortsatt forretninger som måtte tas seg av, så mens jeg drev og lurte på hvordan jeg skulle ta meg av dette ansatte jeg noen ganger noen som bare kunne bringe orden i papirene mine og hjelpe meg. Men sangen er ikke om noen spesifikk person. Den sa ‘Tem-

porary Secretary’, og jeg tenkte at det var da en funky nok tanke. Så kom alle disse sekretærtingene: Skriv dette brevet for meg Miss Smith, sett deg på fanget mitt... alskens slikt.» - Paul McCartney, The Quietus, 2011. Beatlesanmelderne Roy Carr og Tony Tyler beskriver «Temporary Secretary» som at den bygges opp fra et opprinnelig repetitivt synthesizertema, hvor flere instrumentale deler med substans legges til over tid, og til slutt en vokal uten substans. De klager over at sangen gjøres uten innlevelse og at den «blir irriterende mot slutten». I 2011 da de skulle anmelde McCartney Archives nyutgivelsen av «McCartney II», skrev musikknettstedet popmatters.com: «“Temporary Secretary” er et manisk, futuristisk laserskudd med en virkelig melodi som bobler under. Det ville være poengløst å sammenlikne den med noe som helst av det McCartney hadde gjort tidligere, og like ufruktbart å sammenlikne det med noen andre, ettersom dette ikke kunne ha vært noen andre. Mer enn noen annen sang på de to “McCartney”albumene illustrerer “Temporary Secretary” kompleksiteten av Paul McCartneys musikalske tilskudd». Sangen er sannsynligvis mer populær i Storbritannia og Europa enn i USA. I 2014 ble «Temporary Secretary» rangert som den 167ende beste sangen gjennom alle tider av «New Musical Express». De beskrev den slik: «wonky elektro-pop som ikke hørtes ut som forut for sin tid, heller som helt utenfor.»

2003-2004 og 2005-versjonene

I 2003 kom det ut i begrenset opplag på 500 en nyredigert versjon av «Temporary Secretary» av Radio Slave på Parlophone kun som en promoutgivelse, med katalognummer TEMPSEC 01. Dette var for å promotere en samle-CD (eller dobbelt vinylalbum) med tittelen «New Religion presents A Secret History», hvor standardversjonen av «Temporary Secretary» var med. Paul McCartney fikk remixmester og DJ Matt Edwards, alias Radio Slave, til å lage en utvidet dansemiks av «Temporary Secretary», som kom ut på en 12” promosingle i desember 2003. Den ensidige singlen hadde den klassiske sorte Parlophoneetiketten og er den eneste utgivelsen av Radio Slaves nesten sju og et halvt minutters lange versjon av sangen. Alle eksemplarene var nummererete og ble distribuert hovedsakelig til radiostasjoner i Europa som en julegave. I juni 2004 fulgte det med en gratis CD med bladet Uncut som het «Something For The Weekend – Paul McCartney’s Glastonbury Groove». Denne CDen inneholdt – blant mye annet rart - en kortere (6:20) utgave av Radio Slave miksen av «Temporary Secretary». 77

Denne utgivelsen kan ha vært årsaken til at det begynte å ryktes blant fansen i 2004 at sangen skulle være med på Europaturneen til Paul denne sommeren. Konsertgjengerne mått imidlertid la seg nøye med at sangen ble fremført som en del av lydmiksen som ble spilt i forkant av konsertene. DJ Freelance Hellraiser (Roy Kerry) fremførte en halvtimes miksesession foran hver konsert, hvor Kerry remikset diverse McCartneyspor på uvanlig og ofte ugjenkjennelig vis, en av de sangene han alltid hadde med var «Temporary Secretary». Etter turneen ble det utgitt et dobbelt vinylalbum «Twin Freaks» i juni 2005 med slike mikser, og en 4:12 versjon av “Temporary Secretary” var med. Hvis vi tar i betrakting alle disse gjenvisittene McCartney har gjort av denne sangen er det faktisk ganske rart at Paul har holdt den utenfor settlistene sine på konsert så lenge.

Endelig live

I en podcast i forkant av den nye turneen nevnte McCartney at det var en mulighet for å kunne spille «Temporary Secretary» snart, og folk som var tilstede på lydprøvene i Budokan kunne fortelle at de hadde hørt Paul “Wix” Wickens spille grunnkompet av sangen, hvilket tente håpene hos de blant fansen som setter denne sangen høyt. 23. mai fikk de omsider sitt ønske oppfylt på Londons O2 Arena. Flere fans filmet uroppførelsen med sine mobiltelefoner og en av de som lastet den opp til YouTube var Paul Eggleton, som beskrev den med disse ordene: «Endelig spiller Paul sin største hit live!». Jeg kan identifisere meg med dette. For en ekte McCartneyfan i den rette alderen er en konsertfremførelse av «Temporary Secretary» viktigere enn om at han skulle ha fremført en av de Beatlesinnspillingene han ennå ikke har fremført live. For gjennomsnittspublikummeren er den sannsynligvis en god unnskylding til å avlegge toalettet et besøk. Likevel viste publikumsreaksjonene på «Temporary Secretary» at mange av sangens fans var tilstede i O2 Arena, og vi får håpe den blir med videre på turneen. Det har blitt lagd en film som spilles på scenens bakteppe under sangen, et godt tegn. Filmen viser animerte strektegninger (grønt på svart – slik de gamle datamaskinene var) av typiske sekretærhjelpemidler, samt bilder av diverse sekretærer. John Lennon hadde sansen for «Coming Up» på «McCartney II»-albumet, man kan undre seg over hva han syntes om «Temporary Secretary». Kilder: Wikipedia Rolling Stone Happy Nat’s Beatles Rarity


Der ute i O2 av Dag Inge Fjeld

FOTO: Trond Blindheim

FOTO: Trond Blindheim

78


George og John skrev i the Beatles. «Something» blir gjort som en del av en hyllest til George.

Lørdag 23 mai spilte Paul McCartney i O2-arenaen i London. Han spilte i cirka 2 timer og 45 minutter, med 40 klassikere fra Beatles, Wings og Macca-katalogen. Den snart 73-årige Paul var i storslag og ga en fullstappet sal en konsertopplevelse av de sjeldne. Den britiske pressen brukte formuleringer som «a thrilling show», «Three hour show leaves audience on emotional high», og «an exhilarating masterclass» i sine anmeldelser. Hva kan det komme av at Paul legger inn «femtegiret» nå, så sent i karrieren? Hva motiverer han til å levere så mange låter, med et så voldsomt trøkk, og hvor han til og med legger inn «Helter Skelter» som en del av ekstranummerne? Helt siden 6 juli 1957 har Paul vært i en konkurransesituasjon som låtskriver og artist. Han var først besatt av å få være Johns eneste samarbeidspartner. Opp gjennom historien kan man finne indikasjoner på at Paul er best når han samarbeider med sterke personligheter som tør å yte motstand. Kanskje er det Bruce Springsteen og Bob Dylan som har utløst Pauls enorme energi denne gangen? Bruce spiller konserter som varer i overkant av 3 timer. Som vi vet har Bob Dylans varemerke alltid vært å variere settlisten og fremføringen av sangene for hver konsert, eller når han har lyst. Kanskje er det dette som gjør at den konkurranseorienterte Paul legger opp 40 låter, og i tillegg inkluderer en låt som han aldri før har spilt live, og endrer nok i roteringen til at alle føler de får noe helt unikt den dagen de ser ham? Ingen skal få utfordre Paul i å være den største. Så dersom lengde og sirkulasjon er et tema, here we go… For oss som tok turen over til London denne weekenden, med VIP-konsertbilletter til kr 3500,- per stykk var det godt å se at vi satt mer sentralt enn Pauls familie :-) . For de var der, nesten alle sammen. Godt fulgt av noen skuespillervenner og musikere. David Grohl fra Foo Fighters vandret opp og ned der vi satt, og plutselig

FOTO: Erik Blindheim

var han på scenen for å spille med på «I Saw Her Standing There». Barnebarna vandret med Mary og Stella rundt oss. Fra scenen spøkte Paul at endelig fikk barnebarna sett hva bestefar egentlig jobbet med. Jeg har vært i O2-arenaen én gang tidligere. Den gang var det gulvplass for å se Iron Maiden. Nå sitteplass for å se Paul. For meg er det ikke tvil om at O2 må være en av de beste konsertarenaene i Europa. Den er intim, bygget som et Colosseum med masse sitteplasser som alikevel har nærhet til scenen. O2 er antitesen til den grusomme Valle Hovin. Og, nå som det likevel ikke spilles fotball i Telenor Arena, hadde det vært så fint med en slik konstruksjon her i landet. Hva utmerket seg i settlisten? For aller første gang spilte han «Temporary  Secretary» fra McCartney II. Med en bakgrunnskulisse som tok opp i seg datagrafikken fra tidlig 1980-tall, var det en påminnelse om hvor avantgarde hans album var. Mange har kommentert på Facebook at de holdt på å ramle av stolen når Paul satte igang denne låta. Meg inkludert. Etterpå spiller han «Let Me Roll It» og lar den fade ut med et riff fra Jimi Hendrix «Foxy Lady». Etterpå nevner Paul at Jimi hadde hatt Sgt Pepper-albumet i noen få dager før en konsert i London, og alikevel var han i stand til å spille åpningslåta. Repertoaret til Paul er enormt. Likevel inkluderer han noen perler som 79

For meg var historien Paul forteller i forkant av «Being for  the  Benefit of Mr. Kite!» helt ny. Paul snakker om den berømte teaterplakaten som inneholder teksten til låten, og forteller at John og han var sammen når de transkriberte og bearbeidet dette til en sang. En hyggelig historie som jeg håper er sann. På den 27. låta klinker Paul til med «Ob-La-Di, Ob-LaDa», «Band on the Run» og «Back in the U.S.S.R.» i rekkefølge. Det føles som om salen får et kollektivt inntak av Red-Bull. Så går det bare én låt før «Live and Let Die» setter pyroeffektene til KISS i OBOS-ligaen. Andre sett av ekstranumre starter med «Yesterday». Så kommer «Helter Skelter», før den vemodige og flotte sistedelen av Abbey Road blir spilt. «And in the end. The love you take. Is equal to the love. You make». For en treffende avslutning på en helt enestående konsert. Salen koker av takknemlighet, og Paul virker glad og stolt over å ha gjennomført en maktdemonstrasjon. Så er det tid for oppsummeringer. Heldigvis har O2 Arena nok puber og spisesteder. Evig ungdommelig I etterkant av konsertene i London, Birmingham og Liverpool har journalister skrevet om hvordan Paul har funnet en ungdomskilde gjennom kosthold, trening og livsnytelse. «… this icon of rock royalty feels as fit and healthy as ever.» Et veganer-kosthold, daglig trening og en jordnær forankring synes å være den hemmelige ungdomskilden. I det siste ligger også relasjonen til hans Nancy, som er uavhengig velstående, og «not in it for the fame». Alt i alt er Paul McCartney anno 2015 kanskje inne i en av sine mest fascinerende perioder for oss fans, og for seg selv!?


I forbindelse med Beatlesuka i Obertauern, Østerrike ble det 14. mars avduket en statue av Beatles utenfor hotell Edelweiss. Beatlesuka ble avholdt som en markering av 50-årsjubileet for at Beatles var i Østerrike for å filme scener for «Help!»-filmen. I tillegg til statuene, ble det også lagd to installasjoner ute i løypene rundt skianleggene, et piano og en stålinstallasjon av Beatles i «Help!»-positurene.

BEATLES

MONUMENTER

Herbert Lurzer var Paul McCartneys skilærer og stuntmann i filmen. Han var bare en lokal gutt på den tiden med ingen reell idé som sin berømte elev var. “Jeg hadde aldri hørt om dem før, det var utrolig å være plutselig involvert i den indre sirkelen av galskap i disse ukene. Jeg lærte Paul å gå på ski og spille sine roller i filmen, det var en fantastisk tid” “Jeg husker da Paul falt for første gang og ropte til meg at jeg skulle reise ham opp.

1965-bildene av Beatles er © Christian Skrein (Salzburg Museum)

80


Jeg nektet, jeg sa at du må lære å falle før du kan gå på ski, og så må man lære å reise seg opp igjen! Jeg tror ikke han var vant til at folk snakket til ham på den måten lenger. Jeg husker vi var på toppen av et fjell og han hadde glemt sine sigaretter, så han bare knipset fingrene for at noen skulle dra og hente dem! Husk at på dette tidspunktet var de så kjente og så unge, de var ikke vant til det og alt var tilgjengelig for dem umiddelbart.” “Fordi vi egentlig ikke hadde hørt sangene deres før, spilte de en konsert for alle skilærerne.”

Det viser seg at dette er den eneste konserten de noensinne har spilt i Østerrike, og det var bare en håndfull mennesker der! “Det var fantastisk, og de spurte oss - liker du denne sangen, liker du den sangen? Tenk deg! De spurte meg! “ “Vi hang med dem, drakk og røyka ettersom de stadig måtte vente på at noe skulle skje, de var våre venner i to uker, og de stilte mange spørsmål om

81

Østerrike og om oss, de var så kule gutter.” Herbert eier nå hotellet The Beatles hadde oppholdt seg på i løpet av den tiden de var der. The Beatles bodde på Edelweiss hotellet i rom 502, 504, 506 og 507, og disse rommene, riktignok nå modernisert, er stadig tilgjengelig for bestilling. Resten av filmteamet bodde på Marietta hotellet.


Vi har etterlyst historier fra de foregående konsertene med Paul McCartney til bruk i dette nummeret av bladet. Dessverre har vi ikke mottatt mye av dette, og vi har litt vegring mot å bare kjøre artikler fra de gamle numrene av bladet i reprise, så derfor blir denne billedkavalkaden det vi har å tilby av tilbakeblikk på de forgangne konsertene. Vi starter med bilder tatt av Espen Bratlie. Han var tilstede på konserten Wings hadde i Njårdhallen i 1972. Foruten to bilder fra selve konserten har han også tatt dette bildet av konsertplakaten, den hang bakpå en lastebil.

Paul McCartneys tidligere Norgeskonserter

NJÅRDHALLEN 9/8-72 Med en jernstang over skulderen snek jeg meg inn i hallen under rigging av scenen. Jeg fikk tatt ett foto før det bar rett ut..... Espen Bratlie

kat

tpla nser

Ko

bilder: Espen Bratlie

82


DRAMMENSHALLEN 1989 Jeg tok med kikkert. Var ikke sikker på hvor jeg ville bli stående på gulvet, men jeg endte opp 3-4 meter fra scenen. Brukte kikkerten noen ganger helt til Paul kikket meg midt i øynene..... Espen Bratlie

Konsertplakat

Konsertplakat

“ “

OSLO SPEKTRUM 28/9-93

Denne gangen var det stort mediasirkus rundt Pauls konsert i Norge og det ble avholdt pressekonferanse før konserten i Drammenshallen. Nå var TV Norge startet opp, og både de og NRK rapporterte fra konserten. Åpningsnummeret, «Figure of Eight» ble filmet og vist på begge kanaler.

Roger Stormo

spå pressekonferan at vi fikk være med ige om ld m he ha så t d ur oo sp W nne ha Norwegian ordet slik at vi ku til Denne gangen var , men vi fikk ikke t om hans forhold ten er set ns rt ko sto før seg t e ld eid dr ne en ste en Paul ho rt ali rn væ e e som hadd fra de fremmøtte jou orde mot dette, no til t for rk noe. Spørsmålene lm ste tt ho ta at Br nd et av Eva dde på forhå ul ble også intervju hvalfangst. Paul ha 3 i et hans besøk her. Pa r i sin helhet på TV de t un vis ia og ed et m i m fil ble r» en Ca varm potet y ag M e e Beatlesman er ningssangen «Driv e Paus. Den gaml Ol t s en ho Dagsrevyen, og åp st em ng gje r rra va pvarmingsa Kullman Five dde han hatt et op ha program der Kaci ten er ns ko før r i Oslo, og Allan Williams va Roger Stormo edlemmer var på. m re vå av som noen

Foto: Espen Bratlie 83


“ “

OSLO SPEKTRUM 11/12-01 Paul McCartney deltok på Nobelkonserten i Oslo Spektrum i 2001. Dette var hans første konsert etter at George Harrison døde, og Paul dedikerte sine sanger til ham. På «Let It Be» deltok de andre artistene også, deriblant A-ha. I denne perioden hadde McCartney egentlig forlengst sluttet med turneer, den siste hadde vært «New World Tour» i 1993. Men mottakelsen han fikk i Oslo Spektrum gjorde at han revurderte, så året etter la han ut på veien med konserter igjen, og har holdt på med dette hele tiden siden. Roger Stormo

VALLE HOVIN 14/6-04 Hadde laget stor kopi av mitt bilde fra Njårdhallen. Med teksten “Oslo 1972” holdt jeg det opp flere ganger under konserten nær scenen. Da Paul omsider så min vei husker jeg best hylene fra folka rundt meg. Espen Bratlie < Billett Konsertplakat > < Foto: Espen Bratlie

PaulMcCartney.com

PaulMcCartney.com

TELENOR ARENA 7/7-15 Til konserten i 2015 har Espen Bratlie fått lagd seg en t-skjorte i ett eksemplar med bildene han tok i 1972.

Fra Njårdhallen til Telenor Arena • Foto: Paul M.

Foto: Espen Bratlie 84

NRK


7. juli

står Paul McCartney på scenen i Telenor Arena. Hard Rock Cafe Oslo inviterer til Beatlesshow med The Norwegian Beatles både før og etter Paul McCartney konserten. Det forventes besøk av Beatlesfans fra både Norge og resten av verden. Hard Rock Cafe er møtested for alle som er glade i Beatlesmusikk denne kvelden. Konserttider: 17.30 - 18.30 og 23.00 – 01.00. Adresse: Karl Johans gate 45, 0162 Oslo

6. juli: For de som gjerne vil tidlig avgårde til Telenor

Arena for å få med seg Pauls ankomst og lydprøve skjønner vi at det vil bli vrient å kunne delta på Hard Rock Cafés arrangement. Derfor ønsker vi i Norwegian Wood velkommen til klubbtreff på Café Mono allerede kvelden før – og vi er glade for å ha med oss fans som kommer tilreisende fra både USA og Australia. Det blir Beatlesmusikk og quiz! Fullstendig program blir annonsert på klubbens nettsider og på Facebook. Dørene åpner kl 19:00 og det er aldersgrense 20 år. Adresse: Pløens Gate 4, 0181 Oslo.

85


Jane Asher poserer i 1966: Iført designer Ossie Clarks papirkjole påført et Celia Birtwell print. Foto: John Duffy.

86


av Roger Stormo

Another girl

Jane Asher JANE ASHER (FØDT 5. APRIL 1946 I WILLESDEN, MARYLEBONE I NORDVESTRE DEL AV LONDON) ER EN BRITISK SKUESPILLERINNE OG FORRETNINGSKVINNE.

Jane som barneskuespiller i rollen som Nina. Stillbilde fra fimen «Mandy» i 1952

Hun ble først kjent som kjæresten til Paul McCartney, på den tid Beatlemania-feberen herjet på 1960-tallet, men har selv skapt seg en karriere på egenhånd som skuespiller, spesielt innenfor fjernsynsmediet. Jane Asher er nest eldste barn av Richard Alan John Asher og Margaret (født Eliot). Faren var lege ved Central Middlesex Hospital, og kjent for mange, høyt verdsatte artikler om medisinske emner. Moren var professor i obo ved Guildhall School of Music and Drama, en av hennes elever hadde faktisk vært George Martin. Janes eldre bror er plateprodusenten Peter Asher (også kjent som den ene halvdelen av den berømte popduoen Peter & Gordon).

Hennes yngre søster, Clare Asher, er også skuespiller, men arbeider for det meste med hørespill for radio.

men «The Greengage Summer», som i USA ble lansert under den alternative tittel «Loss of Innocence».

Jane debuterte som barneskuespiller allerede i 1952, i rollen som Nina i filmen Mandy. I 1955 var hun med i science fiction-filmen «The Quatermass Xperiment». For britisk fjernsyn spilte hun i 1956-1958 i tre episoder av «The Adventures of Robin Hood», (sammen med broren Peter), og var med i panelet i BBCs popprogram «Juke Box Jury».

Hun opptrådte også i filmen «Lady Jane Grey» i 1962 og i Disneyprogrammet «The Prince and the Pauper».

I 1961 var hun å se sammen med Kenneth More og Susannah York i den britiske kinofil87


Another girl

Jane Asher

Well she was just

17

Slik ville han det skulle ha vært, men Jane var en selvstendig kvinne som gjorde karriere som skuespillerinne.

Hun var 17 år gammel da hun først møtte Beatles torsdag 18. april 1963. Gruppen skulle opptre på BBC sitt radioprogram «Swingin’ Sound» som ble tatt opp i Royal Albert Hall. Jane ble med for å posere for en fotograf for «Radio Times», Tony Asper som tok bilde av henne der hun poserte som skrikende jente blant publikum. Artikkelen sto på trykk i den utgaven av bladet som utkom 2. mai 1963, med billedteksten, “Disse kunne jeg skrike for.” Etter opptredenen tok Jane kontakt med gruppen mens de tok en matbit i Royal Court Hotel i Sloane Square, hvor de bodde, de holdt fortsatt til i Liverpool og bodde på hotell når de var i London. Hun nevnte til de at hun hadde blitt spurt om å skrive om dem for Radio Times. De kjente til henne, ettersom hun hadde vært gjest på TV-programmet «Juke Box Jury» og de ble alle sjarmert av henne. Brian Epstein returnerte til sitt eget hotell og Ringo ble værende på hotellet for å ta kvelden tidlig. Sangeren Shane Fenton, som også hadde opptrådt i samme program kjørte John, Paul, George og Jane til journalist Chris Hutchins leilighet, som lå i øverste etasje i Kings House i Kings Road. I begynnelsen var det George som pratet mest med henne. I løpet av de neste timene begynte Paul å vise sin interesse for Jane og de andre forlot åstedet for å la de to være alene. Senere fulgte han henne hjem, og avtalte en ny date. Romansen ble allment kjent da de ble fotografert på vei ut av Prince of Wales Theatre etter å ha sett Neil Simons skuespill «Never Too Late». Jane var jomfru da hun traff Paul. Jane Ashers forhold til Paul varte i fem år. I 1967 ble de også forlovet. 88

Jane poserer skrikende for Radio Times. Foto: Tony Asper


Hun skal ha vært inspirasjonskilden til flere av Paul McCartneys sanger, for eksempel «All My Loving», «And I Love Her», «Wait», «I’m Looking Through You», «You Won’t See Me», «We Can Work It Out», «Here, There and Everywhere» og «For No One». Paul McCartney ga også bort en nummer én hit «A World Without Love» til hennes bror Peter og hans duo, Peter & Gordon.

it e e s o t y Tr . my way..

I perioden 1964 til 1966 bodde Paul McCartney mer eller mindre hos familien Asher i Wimpole Street 57, og skrev flere av The Beatles’ sanger på den adressen. Noen av sangene skrev han i et værelse som var spesielt innredet som øverom. Familien Ashers hjem ga også Paul intellektuelle ut fordringer, og han nøt den merkelige atmosfæren i den øvre middelklassefamilien, samtalene og selskapene med likesinnede. Da Jane skulle medvirke i en episode av «Helgenen» besøkte Paul henne på settet og ble introdusert for hennes medspillere, deriblant Roger Moore.

Ifølge Cynthia Lennon var Paul McCartney «stolt som en hane» over å ha erobret Jane som kjæreste, og så på henne som «en stor premie han hadde vunnet».

Han reiste seg gjentatte ganger og åpnet vinduet, og hver gang reiste hun seg straks han hadde satt seg ned for å stenge det. Dette fortsatte de med hele kvelden uten at noen av dem ga den minste kommentar til hva den andre foretok seg.

Marianne Faithfull mintes at Paul McCartney og Jane Asher «aldri gikk særlig godt sammen», og beskrev en aften på Cavendish Avenue da Paul McCartney ønsket at et vindu skulle åpnes og Jane Asher ville ha det lukket. 89


. . . t o g e v a For I h Paul McCartney var stadig utro og bega seg ut på one-night-stands med andre kvinner mens han var sammen med Jane Asher, noe han selv syntes var helt i orden så lenge han ikke var gift. Blant annet hadde han en romanse med den amerikanske skuespillerinnen Peggy Lipton og en flerårig affære med Maggie McGivern, som han traff da hun var barnevakt for Marianne Faithfulls sønn Nicholas. Disse forholdene var ikke kjent på sekstitallet, Paul har aldri røpet de. Maggie McGiverns affære med Paul ble kjent via et intervju med Daily Mail i 1997, Peggy Lipton skrev en bok og fortalte om romansen med Paul i 2005. Derfor visste aldri Jane om disse utroskapene. 25. desember 1967 annonserte Paul og Jane sin forlovelse, og hun fulgte med The Beatles til India i februar og mars 1968.

Francie Schwartz. Schwartz skrev senere boken «Body Count», som ble utgitt i 1972, og hennes forhold med McCartney ble først da allment kjent. Jane og Paul ble enige om å fortsette vennskapet og samværet, men avsluttet det hele i juli 1968. I 1969 tok Janes far sitt eget liv etter å ha slitt med depresjoner siden 1964, da han la ned sin medisinske virksomhet.

Jane Asher brøt forlovelsen våren 1968, etter at hun kom tilbake fra Bristol og fant Paul til sengs med en amerikansk kvinne,

illustrasjonene av Pink Floyds «The Wall»), som hun møtte og fikk fast forhold til allerede i 1971.

Etter at Pattie Boyd publiserte sine meoarer er Jane den eneste virkelig nært relaterte til gruppen som ikke har publisert sine opplevelser, og nekter etter sigende å svare på spørsmål om Paul McCartney når hun stiller opp i intervjuer. Jane Asher ble i 1981 gift med illustratøren Gerald Scarfe (kjent fra bl.a.

Etter å ha brutt opp med Paul McCartney har Jane holdt seg unna sine venner fra Beatlesperioden. Her er unntaket fra regelen: Ringo poserer med sin kone Barbara, Pattie Boyd og Jane Asher under en moteoppvisning på Savoy Hotel i London, 1986. Foto: Alan Davidson.


De har tre barn sammen; Katie (født 1974), Alex (født 1981) og Rory (født 1984). Janes mor døde i 2011 i en alder av 97 år. Like før sin død rakk hun å være med i en dokumentarfilm om sin kjente elev George Martin, «Produced by George Martin».

Det nærmer seg slutten, Paul og Jane i 1968.

Jane Asher slik hun fremsto i 2011

Jane Asher er i dag en etablert forfatter med bestselgere som «The Longing», «The Question» og «Losing It». Hun har dessuten utgitt mer enn et dusin bøker om livsstil, kostyme og kakepynt. Hun driver et firma som lager kaker og søtsaker for spesielle anledninger. Hun er medeier i «Private Eye», president i «Arthritis Care», og en sterk støtte for «British Humanist Association». Hun er også president i «National Autistic Society», hvor hun har inntatt en svært aktiv rolle. Hun var også på talelisten ved lanseringen av The National Autistic Societys kampanje «Make School Make Sense» sammen med Joshua Muggleton (ASD taler/ skribent). I tillegg er hun president ved «Parkinson’s Disease Society». Jane opprettholder også skuespillerkarrieren og opptrer regelmessig i ITVs dramaserie «The Palace», som spilles inn i Litauen, hvor hun har rollen som Queen Charlotte of Mecklenburg-Strelitz, moren til George IV av Storbritannia. Kilder: Wikipedia og andre internettkilder.

91


92

Norwegian Wood #141  

Summer issue, 2015

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you