Page 1


REDAKSJONELT PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org REDAKTØR: redaksjonen@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bente Reimers Moe bente@norwegianwood.org ADRESSER NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/beatlesklubben @beatlesklubben FYSISK ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Kraft Digitalprint AS

Vi har hatt årsmøte i vår forening, hele to medlemmer dukket opp, samt to fra styret. Ikke verst! Nå er jo dette med ”forening” kun en teknisk ting for oss, det var noe vi måtte formalisere på grunn av endringer i loven. Uten dette ville vi ikke lenger ha fått lov til verken å ha bankkonto eller postboks. Så selv om vi startet opp i 1980, så har vi ikke holdt på lenger enn siden 2013, om du spør Brønnøysundregistrene. I dette nummeret har vi valgt å trykke både vedtekter og en rapport fra årsmøtet, dette vil vi sikkert komme til å gjøre en gang i året, i hvert fall hvis det kommer endringer på neste årsmøte. Endringen på dette består i at kontingenten settes opp til 300 kr i året pga merkostnader til trykking og porto, samt at redaktør Stormo nå er sjefredaktør Stormo og at ny president er Toralf Høyer-Hansen. Ellers stevner vi frem som før. Toralf kommer fra Trondheimsklubben ”Across the Universe”, den kan du lese litt om inne i bladet. Det burde jo ikke være noe til hinder at Toralf bor i Trondheim og resten av styret i Osloområdet, tidligere har vi jo bl.a. hatt en redaktør i Australia! Til tross for at klubben har hatt tilholdssted bl.a. på Gjøvik, Skreia og Kristiansund har vi fått høre at vi betraktes som ”Osloklubben”. Dette medfører slett ikke riktighet, vi er en landsdekkende klubb. Men om vi skal være dette fullt og helt, er vi avhengige av at våre medlemmer skriver til oss og forteller om lokale arrangementer og Beatlesbegivenheter. Send stoff til redaksjonen@norwegianwood.org Mange utenforstående lurer på om det er mulig å skrive noe nytt om en gruppe som sluttet å eksistere for 44 år siden. Sannheten er at vi har et luksusproblem, det er mer enn nok å skrive om og vi glemmer ting vi burde hatt med, noe blir ikke med pga plassmangel eller tidspress osv. Det spekuleres om det blir noe Beatles Bootleg Recordings 1964, slik det i fjor kom ut en 1963-utgave. I fjor kom den ut 17. desember uten forvarsel, så vi vet ikke. Man får bare sjekke iTunes. Beatles fulgte her i fotsporene til Beach Boys og Bob Dylan, men en tilføyning i copyrightreglene til EU-reglementet som kun gjelder europeiske artister kan føre til at Beatles ikke lenger trenger å utgi alt hittil upublisert stoff uten å svekke sin copyright. Dette pga den såkalte ”Cliff Richard”-regelen, som økte copyrighten til 75 år. Husk å melde adresseforandring! Vår sekretær får stadig blader i retur og må drive detektivarbeid for å spore opp medlemmers nåværende tilholdssted. Så hun ber pent om at dere sender oss et postkort med ny adresse når dere flytter.

2


INNHOLD s4. Presidenten har ordet av Toralf Høyer-Hansen s5. Sjefredaktøren har ordet av Roger s6. Nyheter ved Roger s16. Julekonsertene til Beatles av Svein Sund s20. Mark på biblioteket av Bente Reimers Moe s23. Lennons briller i Trøndelag?!! av Børre Sivertsen s25. Hope For The Future av Roger s26. «Beatles og Jeg» Yan Friis bok av Serpico s28. Sessions, del 1 oversatt av Bjørnar Tromsdal s32. Beatles København bok av Poul Nowack s33. Anmeldelse av «New - Collector’s Edition » av Jon Vidar Bergan s34. «A is for Apple» forhåndsomtale av bok ved Roger s35. Abbey Road-bilder solgt av Roger s36. Den mystiske mannen på Abbey Road omslaget av Roger s42. Sessions, del 2 oversatt av Bjørnar Tromsdal s46. The Art of McCartney av Vegard Martinsen s51. Det røde og det blå blir analoge igjen av Roger s52. Across the Universe - Beatlesklubben i Trondheim av Stein Borud s53. Beatlesfans rangerer Beatlesplater av Roger s56. George Harrison Apple Years Boks av Jon Vidar Bergan s58. «Some Fun Tonight» Chuck Gundersen bok av Dagfinn Jarp s60. Bootleg: OxTango – Star Club av Dagfinn Jarp s61. Vedtekter og Rapport fra årsmøtet av Bente Reimers Moe s64. Black Friday: Long Tall Sally + 2 Wingssingler av Roger s65. Beatles på «Thank Your Lucky Stars» av Roger s70. Wingsboksene av Jon Vidar Bergan s72. In His Own Write/A Spaniard in the Works konkurranse s73. Gamle nr av NW til salgs Side 32: Beatles i København

3


PRESIDENTEN HAR ORDET

på musikkfronten var ved å lytte på Radio Luxembourg og piratradiostasjonen Radio Caroline. Her var de ”først med det siste”. I tillegg til The Beatles og mange andre 60-tallsgrupper, har spesielt The Band vært min store kjærlighet på musikkfronten. At George Harrison og Ringo Starr lovpriste The Band, fyrte vel også opp under interessen for gruppen. Liverpool er byen for meg, og jeg har vært/er guide for et stort reiseselskap på deres turer dit. Dette er intense turer med mye program, men de gir meg overskudd i bøttevis! Som en av initiativtakerne og drifterne av Across The Univere – Beatlesklubben i Trondheim, har jeg i løpet av de siste 15 årene stiftet bekjentskap og vennskap med flere av de ekte ”gammelgutta”: The Quarrymen, Pete Best, Tony Sheridan, Sam Leach osv. Klubben i Trondheim er aktiv, og vi samler godt med interesserte på våre månedlige møter og andre arrangementer. Min kunnskapshunger etter alt som har med The Beatles å gjøre vil nok mange kalle for galskap. Selv kaller jeg det hobby og lidenskap, en interesse jeg heldigvis deler med min kone Solveig. Jeg vil ikke kalle meg samler, selv om Beatlesrommet mitt i kjelleren inneholder diverse godbiter etter hvert.

Jeg heter Toralf Høyer–Hansen og er den nye presidenten i Norwegian Wood – Den norske Beatlesklubben. Det er med stor ydmykhet jeg har tatt på meg dette vervet, men jeg håper og tror at jeg kan tilføre klubben noen nye ideer og tanker. Jeg vet at å ta over etter Linda & co kan bli som ”å hoppe etter Wirkola”, men sammen med resten av styret tror jeg vi vil bli et bra team som kan føre og utvikle det gode arbeidet videre. Beatlesfeberen ble jeg tidlig smittet av, og jeg husker godt at vi barna i gata sang på ”Slåvsjø- jeje” (She Loves You). Det betyr at jeg har vært Beatlesfan siden jeg var ni-ti år gammel, og som så mange andre som vokste opp på 60-tallet hadde jeg Beatlesvimpler på sykkelstyret, Beatleslommebok, Beatlespennal, Beatlesgardiner på rommet og samlet på tyggegummibilder og plakater. Etter hvert fikk jeg råd til å kjøpe meg min egen Philips Bambino platespiller med høytaler i lokket, og platene kom en etter en. Sammen med noen kamerater, parykker og hjemmesnekra instrumenter, drømte jeg om å starte Beatlesband. En eldre bror til et medlem i bandet gav oss til og med et navn: ”The Twinkling Stars” . Bandkarrieren ble kort, da vi ble nektet å ”øve” noe sted – på grunn av støy … Et høydepunkt i min ungdom var hver lørdag å besøke Narvesen på Verdal jernbanestasjon for å sikre meg det siste nummeret av New Musical Express, sjekke hitlister og lese det siste om mine favoritter. I våre dager med internett er det umulig å skjønne hvor stort dette var. En annen måte å holde seg oppdatert med hva som skjedde

Til daglig er jeg ansatt som enhetsleder for Helse- og avlastningstjenesten for barn og unge i Trondheim kommune. En tjenesten som gir tilbud til familier som på grunn av barns funksjonshemming har behov for avlastning og helsetjenester i den daglige omsorgen. Enheten er en byomfattende og består av 2 barneboliger, 6 avlastningsboliger, avdeling for helsetjenester i private hjem og privatavlastning. Totalt er det tilsatt ca. 300 personer. Til slutt håper jeg at vi sammen skal få Norwegian Wood – Den norske Beatlesklubben til å bli en klubb med enda mer aktive medlemmer, og jeg ser fram til å få kontakt med de av dere jeg ennå ikke kjenner.


Hei! Jeg er nettopp hjemkommet fra en tur til Liverpool, der jeg var med og feiret vårt medlem Jon Smestads 60-årsdag. Dagen ble tilbragt sammen med Beatlesguide Jackie Spencer, som geleidet oss gjennom en rekke steder med Beatlestilknytning i byen, samt vartet opp med noen reale bursdagsoverraskelser: På kirkegården ved St Peter’s Church dukket to medlemmer av the Quarrymen opp, og som borddame på bursdagsmiddagen fikk Jon selveste Freda Kelly! Jeg satt ved siden av, og Freda fortalte meg at hun fremdeles var stolt over Beatles, og at hun slett ikke bar nag til Ringo, slik mange andre i Liverpool gjør. - De har bare tatt det han sa på feil måte, mente hun, og refererte til hans opptreden på Jonathan Ross Show i 2008, da han sa at han ikke kunne tenke seg å bo i Liverpool lenger. Siden jeg tidligere på dagen hadde Colin Hanton i tale, måtte jeg høre litt med ham om forskjellige intrikate detaljer, Colin var jo tross alt siste gjenværende medlem av Johns kameratgjeng som hadde utgjort the Quarrymen, ja på ett tidspunkt besto gruppa av John, Paul, George og Colin, og av og til også John «Duff» Lowe, men da kun hvis det befant seg et piano i lokalet. En av de tingene Colin kunne fortelle var at debutkonserten med Paul i gruppa ikke fant sted i Clubmore Hall, men på et undergrunnssted kalt «The Morgue». Dette var blitt avfeid av Mark Lewisohn, da han hadde funnet en annonse for åpningskvelden av «The Morgue», og den fant sted lenge etter Clubmore Hall-konserten. Men Colin kunne fortelle at «The Morgue» hadde vært et generisk navn, og at denne konserten ble holdt i et ubebodd hus i en helt annen gate. Konserten var ikke annonsert noe sted, da ville de ha blitt kastet ut av politiet – de baserte seg på at folk informerte hverandre om konserten. Ettersom konserten dermed ikke var dokumentert skriftlig, ble den ikke med i Lewisohns bok. Vi besøkte også Margareth, som bor i Admiral Grove og var nabo med Starkeys da Ringo var gutt (hun er i slutten av 90-årene denne dama). Hun har tidligere fortalt meg at Ringo faktisk kunne spille trekkspill (det finnes et barndomsbilde av ham med det), han pleide å ta det med og spille for de andre når han og moren dro på sommerleir for protestanter da han var liten. Ettersom Lewisohn ikke hadde funnet Margareth i en folketelling fra slutten av femtitallet i Liverpool, kunne han ikke bruke henne som vitne, og Ringo fikk ikke med sine trekkspillferdigheter i boka. Styrken i Lewisohns metode blir dermed også svakheten; han vil ha ugjendrivelig bevis for at noe hadde skjedd, og stolte ikke på hukommelsen til de aldrende medvirkende. Dermed forblir enkelte hendelser holdt utenom bøkene hans. Det var forøvrig meget hyggelig å ha besøk av Lewisohn og hans kone på Beatlesfestivalen i år. Han kunne fortelle at i de neste bindene kommer han også til å skrive litt om Norge, da han jo vil fortelle litt om hvordan Beatlesfeberen bredte seg i alle de smittede landene. Toralf Høyer-Hansen ble valgt til ny president i klubben vår, og har bidratt til dette nummeret med å skaffe til veie flere skribenter som har stilt sine tastaturer til rådighet, og han lover at flere skal det bli. Flotte saker! Fra neste nummer av blir det også ny redaktør for bladet, så det blir spennende. John Lennons katalog har blitt lagt ut på Spotify siden sist, så nå kan abonnenter av denne strømmetjenesten kose seg uten å måtte skifte CD hele tiden.

5

Det blir Beatlescruise på bøljan blå på strekningen Oslo-KielOslo med Color Line den 22. mars. Det er et firma som tidligere har hatt hell med å arrangere tilsvarende Elviscruise som står bak, og de satser på at også dette skal bli et årvisst arrangement. Programmet er ikke klart ennå, så følg med på beatlescruise.no. Yan Friis har utgitt sine Beatlesanmeldelser i bokform. Det er de britiske utgivelsene han har tatt med i boka, samt de norske singlene. Hans anmeldelser av de amerikanske utgivelsene har vi publisert eksklusivt i Norwegian Wood fra før av, og også smakebiter fra stoffet i boka. Vi anbefaler boka på det varmeste! Det kommer i det hele tatt ut en god del bøker, og vi skulle gjerne ha anmeldt flere av disse. Det har f.eks. kommet ut en bok om Beatles vs Rolling Stones på norsk, og den har vi dessverre ikke fått med noen anmeldelse av i dette nummeret. Vi forsøkte å verve flere bokanmeldere i forrige nummer også, og fikk liten respons. Men vi vet dere leser og vi vet dere kjøper bøker, oppfordringen står ved lag. Forøvrig kan vi fortelle at tidligere redaksjonsmedlem Peter W. Viken har startet arbeidet med å digitalisere de gamle utgavene av Norwegian Wood, og vi satser på å gjøre de tilgjengelige digitalt via vårt nettsted etter hvert. Noen av de tidligste numrene ligger allerede ute der, sjekk http://bit.ly/1ByJnj6 eller QR-kode:

Da gjenstår det bare for meg å ønske alle medlemmer en riktig god jul og et godt nytt år! Roger Stormo Sjefredaktør


I read the news today, oh boy... Nytt fra Beatlesverden av Roger

App for smarttelefoner med McCartney

Stillbilde fra appen © Copyright Jaunt.Inc. Paul McCartneys fremføring av ”Live and Let Die” fra konserten i Candlestick Park er en fremtreden forhåndsvisning i en ny app for Android smarttelefoner. Her er skrytet: «Opplev den musikalske legenden og visjonæren Sir Paul McCartney som fremfører ”Live and Let Die” i 360 grader, med stereo 3D og oppslukende lyd i Jaunts første offentlig utgitte kineastiske VR (virtual reality) opplevelse. Krever en nyere 5” eller 6” smarttelefon med Google Cardboard virtual reality viewer.» Vi forsøkte å få sett dette på vår Samsung Galaxy tab, men fånyttes. Men snart skal dette være tilgjengelig også for Rift på Mac og Windows PCer. McCartneys Facebookomtale lød: «Paul has partnered with Jaunt to allow fans to watch ’Live and Let Die’ in an immersive 360-degree virtual environment at his recent Candlestick Park concert. The app puts you right in the crowd, onstage, backstage, or even right by Paul’s side in the midst of the song’s climactic pyro!» Trivelig uansett å se at det er en Beatle i en app som ikke kun finnes for IOS.

Kjøpte Yoko Lennonhuset?

6

Newcastle Road nr 9 I en kanadisk artikkel påstås det at det var Yoko Ono som kjøpte John Lennons barndomshjem i Newcastle Road nr 9, slik vi spekulerte i i fjor. John bodde her de første fem årene, inntil han ble tatt fra moren Julia og sendt til å oppdras hos tante Mimi og onkel George i Mendips (251 Menlove Avenue). I artikkelen opplyses det at selv om identiteten til kjøperen ikke er offentliggjort, er det det samme firmaet som står for oppussingen denne gangen, som da Yoko fikk pusset opp Mendips før hun ga det bort til National Trust. Huset passer dessuten inn i Lennonparets tankeverden, i og med at tallet 9 var noe de observerte forfulgte Lennon livet gjennom hele livet, og foruten å være født den niende bodde han også i nummer 9. Selve unnfangelsen skal også ha skjedd i dette huset. Deretter kom Revolution #9, #9 Dream og en rekke andre, mer


tilfeldige 9-tall. ”All we are saying is give peace a chance” er 9 ord og det er 9 Oer i John Ono Winston Lennon + Yoko Ono og 9 bokstaver i ”McCartney”. Datoen i Liverpool var også 9. desember da Lennon ble myrdet, selv om den var litt før midnatt 8. desember i New York. Fra kilder i Liverpool opplyses det at påstandene i artikkelen er spekulative og at mye av det opprinnelige interiøret i huset ble dumpet av firmaet som sto for oppussingen. Ny italiensk Beatlesboks Anthology DVDene har fått nye omslag i CD-størrelse, slik at de passer inn i boksen. Foruten samlerne ”1”, og det røde og blå er det en annen plate som er utelatt blant de offisielle, nemlig ”Let It Be...Naked”, så helt komplett blir jo ikke boksen. Dette er en offisiell Apple-utgivelse i samarbeid med italienske aviser. Selve boksen ble utdelt sammen med første utgivelse, ”Abbey Road”. A Hard Day’s Night på Cinematekene

En ny boks med de offisielle albumene Det ser ut som italienerne vil få sin egen boks med de offisielle Beatlesalbumene. Men de må kjøpes en etter en, og ”Abbey Road” er første utgivelse den 25. november. ”Sgt Pepper” følger 2. desember, ”Let It Be” kommer 9. desember og ”White album” 16. desember. Etter 22 uker skal boksen være komplett med 13 enkelt CDer, 5 doble og 5 DVDer. Enkelt-CDer koster €9,90, dobbelt-CDer og DVDer €12,90. Platene selges i aviskiosker, men kan også bestilles via nettet. Samlingen utgis i denne rekkefølgen: Abbey Road Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band Let It Be The Beatles (White album) 2CD Help! Yellow Submarine Rubber Soul Revolver Please Please Me A Hard Day’s Night Past Masters 2CD Magical Mystery Tour Beatles For Sale With The Beatles Live at the BBC Vol 1 2CD On Air: Live at the BBC Vol 2 2CD Love 2CD Anthology 1 DVD Anthology 2 DVD Anthology 3 DVD Anthology 4 DVD Anthology 5 DVD

7

A Hard Day’s Night - på kino i Norge igjen! Da er det klart at også vi i Norge fikk sjansen til å oppleve ”A Hard Day’s Night” i kinosalene igjen, i hvertfall i sju byer. A Hard Day’s Night ble vist på Cinematekene i Oslo, Lillehammer, Bergen, Trondheim, Tromsø, Stavanger og Kristiansand torsdag 4. desember. På noen av stedene ble det også reprise: søndag 7. desember i Bergen, tirsdag 9. desember i Stavanger og Oslo. Her er Cinematekenes tekst om filmen: Richard Lesters impresjonistiske beretning om 24 kaotiske timer i John, Paul, George og Ringos liv er en fantastisk musikalkomedie, som viser Liverpools berømte sønner på sitt mest lekende, kreative og fandenivoldske. På en forbilledlig måte overfører A Hard Day’s Night musikkens iboende energi til det visuelle. Filmen beveger seg fra eventyr til cinéma vérité, veksler frydefullt mellom det abstrakte, absurde og realistiske – og gir oss store øyeblikk av så vel parodi og satire, som uforfalsket tull og tøys. A Hard Day’s Night er en modig film for sin tid. Dette er tross alt et portrett av verdens mest populære band på høyden av sin karriere. Filmens smittende anarkistiske energi er et resultat av Lesters modige valg om å følge sin egen smak og nese i stedet for å spille safe. Godt hjulpet av Owens fantasifulle, plot-løse manus, ville han framstille gruppen som den var. Og det har han fått til. Denne filmen er The Beatles anno 1964, og din popkulturelle dannelse avhenger av å ha sett den. Filmen ble vist digitalt i 4k fra Criterions nyrestaurerte utgave i forbindelse med femtiårsmarkeringen. Beatles på SHM-Cder Universal Music Japan annonserte i slutten av oktober at hele stereo Beatleskatalogen skal utgis på SHM-CDer 17. desember i Japan, pakket som Mini-LPer. De følgende titlene skal gis ut denne dagen: 1. Please Please Me 2. With The Beatles 3. A Hard Day’s Night 4. Beatles For Sale


5. Help! 6. Rubber Soul 7. Revolver 8. Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band 9. Magical Mystery Tour 10. The Beatles (2CD) (White Album) 11. Yellow Submarine 12. Abbey Road 13. Let It Be 14. Past Masters (2CD) 15. The Beatles 1962-1966 (2CD) 16. The Beatles 1967-1970 (2CD) Lydkilden vil være den samme som for de vanlige 2009 stereoutgivelsene, dette vil også være tilfelle med heftene som medfølger. Imidlertid vil disse utgavene replikere LP-utgavene, bare i CD-størrelse. SHM-CD (Super High Material CD) formatet påstås å ha forhøyet lydkvalitet ved å benytte en spesiell polykarbonat plastikk som materiale. Det sies at forbedret gjennomsiktighet på datasiden av discen gir mer nøyaktig lesing av CD dataene av CD-spillerens laserhode. SHM-CD format CDer er fullstendig kompatible med vanlige CD-spillere. Det er dette jeg har vondt for å fatte. I den digitale verden er jo musikk 0-er og 1-ere, og disse dekodes tilbake til musikk av CDspilleren. Hvis det er de samme dataene vil det etter mitt hode være den samme lydgjengivelsen, uansett hvilken mediebærer disse dataene formidles fra. Kilde: Universal Music Japan I 2011 ble ”The Beatles’ first featuring Tony Sheridan” utgitt på en SHM-CD. Ringos ”Live at the Greek Theatre 2008” og ”Y Not” kom ut på dette formatet i 2010, ”Ringo 2012” i 2012, passende nok, og 3. desember 2014 kommer ”Photograph:The Very best of Ringo Starr” på SHM-CD. Planlagte, men ikke realiserte SHM-CDer i 2010 var ”Ringo the 4th”, ”Bad Boy”, ”Ringo’s Rotogravure” og ”Vertical Man”. Siden 2011 har en rekke av Paul McCartneys utgivelser i Japan også fått SHM-CD behandling. Dette inkluderer alle McCartney Archive utgivelsene, inklusive de nyeste med Wings, pluss ”Driving Rain”, ”Off The Ground”, ”Chaos And Creation in the Backyard”, ”Run Devil Run”, ”Kisses on the Bottom”, ”Amoeba’s Secret” og alle utgaver av ”New”. George Harrisons Apple Years Box foreligger også på SHMCDer, både i boks og enkeltvis, og i desember kommer også Lennon-albumene. Alle SHM-CDer er japanske utgivelser, og må importeres derfra. Edderkopp kalt opp etter John Lennon Ny tarantellaart fra Brasil oppkalt etter Beatles’ bandmedlem John Lennon. Latin Times: Bumba lennoni er en edderkopp-art av Tarantellatypen som ble oppdaget av forskerne Fernando PérezMiles fra University of the Republic, Uruguay og Alexandre Bonaldo og Laura Miglio fra Museu Paraense Emilio Goeldi, Brasil. Ved et tilfelle oppdaget de tre forskerne at de alle sammen var store fans av The Beatles, og bestemte seg for å kalle opp den nyoppdagede edderkopparten etter John Lennon.

8

Foto: Fernando Pérez-Miles ”Jeg er fan av The Beatles — jeg har besøkt London og Liverpool og fulgt i deres fotspor og jeg har vært på fire konserter med Paul McCartney: to i Buenos Aires og to i Montevideo,” sa Pérez-Miles til Latin Times. ”Jeg har hatt lyst til å dedikere en art til Lennon en stund; men har ventet på å finne en god forbindelse mellom funnstedet eller noen annen sammenheng mellom edderkoppen og John. Men ettersom jeg hovedsakelig jobber med edderkopper i den nye verden var det vanskelig å etablere en slik forbindelse. Så jeg bestemte meg for ikke å vente lenger og dedikerte denne nye arten til Lennon. Jeg spurte mine medforskere og de var enige!” Tarantellaarten, som er lokal for den vestre delen av brasiliansk Amazonas, hører til Theraphosidae-familien. Den har fått navnet Bumba lennoni ifølge en studie publisert i den frilagte journalen ZooKeys. Man antar at arten er et nattdyr, og eksemplaret ble fanget i Caxiuaná, Pará, Brasil. Flaming Lips utga Sgt Pepper Flaming Lips: With A Little Help From My Fwends 3. november ble det utgitt et nytt album av Flaming Lips, det er kalt ”With A Little Help From My Fwends” og er en nyinnspilling av hele ”Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band”, med gjestevokalister. Sporliste: 1. ”Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band” (med My Morning Jacket, Fever the Ghost & J Mascis) 2:45 2. ”With a Little Help from My Friends” (med Black Pus & Autumn Defense) 3:33 3. ”Lucy in the Sky with Diamonds” (med Miley Cyrus & Moby) 5:41 4. ”Getting Better” (med Dr. Dog, Chuck Inglish & Morgan Delt) 4:07 5. ”Fixing a Hole” (med Electric Würms) 3:48 6. ”She’s Leaving Home” (med Phantogram, Julianna Barwick & Spaceface) 3:12 7. ”Being for the Benefit of Mr. Kite!” (med Maynard James Keenan, Puscifer & Sunbears!) 2:34 8. ”Within You Without You” (med Birdflower & Morgan Delt) 4:39 9. ”When I’m Sixty-Four” (med Def Rain & Pitchwafuzz) 3:19 10. ”Lovely Rita” (med Tegan and Sara & Stardeath og White Dwarfs) 4:18 11. ”Good Morning Good Morning” (med Zorch, Grace Potter


& Treasure Mammal) 3:14 12. ”Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise)” (med Foxygen & Ben Goldwasser) 5:14 13. ”A Day in the Life” (med Miley Cyrus & New Fumes) 4:55 Total spilletid: 51:24 Utgivelsen fikk generelt dårlige mottakelser av plateanmelderne. De fikk bl.a. en treer på terningen av Adresseavisa, som mente at skandaleomsuste Miley Cyrus var den som sporadisk løftet kvaliteten på albumet. Alle inntektene av platesalget går til The Bella Foundation, en organisasjon i Oklahoma City som gir veterinærhjelp til trengende kjæledyreiere. Albumet er tilgjengelig fra Platekompaniet og iTunes.

Ideen til å gjenutgi bladet kom av all medieoppmerksomheten det har vært om bandets 50-årsjubileum i år, samt utgivelsen av første bind i Mark Lewisohns trilogi om gruppa. Originalen er forlagets største selger gjennom tidene, og solgte mer enn en million eksemplarer. I tillegg lisensierte forlaget rettighetene til andre forlag i andre land, som oversatte teksten og ga bladet ut lokalt. Bladet kom også ut i Norge på norsk. Norsk utgave

Meet The Beatles - igjen 2014 Special Collector’s Edition av ”Meet The Beatles” bladet. Souvenir Press Ltd, selskapet som utga bladet ”Meet The Beatles” i 1963 har annonsert at de kommer til å utgi bladet på nytt i en samlerugave 3. november. Bladet skal likevel allerede foreligge i butikkene i U.K., etter hva vi har blitt fortalt. Denne gangen kommer det i stive permer og er beregnet på en ny generasjon Beatlesfans. Ny utgave er priset til £10 i U.K., $12,40 i U.S.A. og fra ADLibris koster det kr 107,-.

Hecht sier: “Vi ønsker å forsikre oss om at alle Beatlesfanatikerne vet at bladet nyutgis.” De skandinaviske utgavene av bladet hadde en oppfølger, ”Meet The Beatles Nummer to”, jeg vet ikke om dette var tilfelle i flere land?

Originalen fra 1963. Den nye utgaven skal være en trofast reproduksjon av den 38 sider lange originalen. Tony Barrow, som skrev introduksjonen i 1963 tilbød seg å skrive en ny sådan, men bladets utgiver, Ernest Hecht ville ikke dette. Bladet inneholdt masse bilder, de fleste tatt av Dezo Hoffmann. Originalbladet var en offisiell Beatlesutgivelse. Forlagseier Ernest Hecht traff Brian Epstein etter en Beatleskonsert i Finsbury Park, og skrev kontrakt på utgivelsen.

9


Nyutgaven fra 2014 ”Meet The Beatles nummer to” fra Norge.

I Storbritannia var ”Meet”- bladene en serie, men ingen solgte i nærheten av Beatlesnummeret.

10


Ukjent sang fra George på radio Olivia Harrison var gjest i et radioprogram på BBC Radio 2 mandag. I programmet lot hun oss få lytte til rundt ett minutt av en hittil ukjent demo av George, en coverversjon av ”Fear Of Flying”. Programmet var på rundt en time, og disse sangene blir spilt: George Harrison – My Sweet Lord George Harrison – Ski-ing The Goons – I’m Walking Backwards For Christmas Josh White – One Meatball Badfinger – Day After Day George Harrison – Under The Mersey Wall (utdrag) Billy Preston – All Things Must Pass Hoagy Carmichael – Stardust George Harrison – Fear Of Flying (akustisk demo, utdrag) George Harrison – Maya Love George Harrison – This Guitar (Can’t Keep From Crying) Om du bare vil høre utdraget av ”Fear of Flying”, så har en vennlig sjel lagt det ut på YouTube. Stilikonet Ringo Starr Fra ”Beatle boots” til Timberland - Ringo har definitivt spilt en rolle i fottøybransjen i lang tid. Ringo Starr har blitt det nye ansiktet utad for det berømte skomerket Skechers. Veteranrockeren vil fronte motefirmaets nye Relaxed Fit fottøykampanje, og blir den første musikeren som skal promotere skomerket, han følger i fotsporene til tidligere stjerner fra amerikansk fotball, Joe Montana og Joe Namath. I en uttalelse sier ledelsen for Skechers at ”Ringo har den sjarmen, den avslappede karismaen og den øyeblikkelige globale gjenkjennelsesfaktoren som vil høyne oppmerksomheten rundt vår populære Relaxed Fit skokolleksjon. Ringo er ikke bare et musikalsk ikon, men også et stilikon og er den perfekte ambassadøren som illustrerer hvordan vårt fottøy hjelper til med å holde deg avslappet i enhver situasjon.” Ringo, som nylig også var modell for en kleskolleksjonskampanje for John Varvatos, går inn i rekkene blant Demi Lovato og den britiske skuespillerinnen Kelly Brook som talspersoner for Skechers, som tidligere har hatt Christina Aguilera og Britney Spears som representanter for merkevaren. Ny kunstbok fra John Lennons hånd En ny bok samler John Lennons tegninger. Boken utgis i UK den 3. desember. John Lennon: The Collected Artwork samler mer enn 200 tegninger, med 25 hittil upubliserte sådanne fra arkivene til Yoko Ono. Produktbeskrivelse: Innbundet. 264 sider Forlag: Insight Editions, Div of Palace Publishing Group, LP Språk: Engelsk ISBN-10: 1608870294 ISBN-13: 978-1608870295 Høyde/bredde: 27.9 x 27.9 cm Boken er satt sammen og skrevet tekst til av Scott Gutterman, som skriver om musikk og kunst for Vogue, Artforum, The New Yorker, GQ, og andre publikasjoner. Han er ansatt hos Neue Galerie New York og bor i New York City.

11


Ny samle-CD med George Martin Det lille plateselskapet Not Now Music utgir nok en samling med sanger som det ikke lenger er copyright på i EU/EØS-området, denne fokuserer på innspillinger gjort av Beatlesprodusent George Martin. To Beatlessanger er inkludert, og jada, det er de du venter deg. Dobbel-CDen kommer ut 8. desember. Disc: 1 1. Love Me Do - The Beatles 2. Don’t You Rock Me Daddy-O - The Vipers 3. Won’t You Come Home Bill Bailey - Freddy Randall & His Band 4. Robin Hood - Dick James 5. I Got It Bad And That Ain’t Good (feat. Cleo Laine) - Johnny Dankworth & His Orchestra 6. Be My Girl - Jim Dale 7. Theme From ”Limelight” - Ron Goodwin & His Orchestra 8. Portrait Of My Love - Matt Monro 9. Time Beat - Ray Cathode 10. Barwick Green (Archers Theme) - Sidney Torch & His Orchestra 11. You’re Driving Me Crazy - The Temperance Seven 12. Saturday Jump - Humphrey Lyttelton & His Band 13. Earth Angel - The Southlanders 14. The Dr. Kildare Theme - Johnny Spence & His Orchestra 15. Murder She Said (Theme From Film) - Ron Goodwin & His Orchestra 16. Crazy Rhythm - Max Geldray With Wally Stott & His Orchestra

12

Disc: 2 1. P.S. I Love You - The Beatles 2. My Kind Of Girl - Matt Monro 3. Pickin’ A Chicken - Eve Boswell 4. No Other Baby - The Vipers 5. Morse Code Melody - The Alberts 6. Arriverderci Darling - Edna Savage 7. The White Suit Samba - Jack Parnell & His Rhythm 8. Hi-Flutin’ Boogie - John Scott 9. High Society - Graeme Bell & His Australian Jazz Band 10. Experiments With Mice - Johnny Dankworth & His Orchestra 11. Little Red Monkey - Joy Nichols, Jimmy Edwards & Dick Bentley 12. Hayfoot, Strawfoot - Kenny Baker Quartet 13. No One Will Ever Know - Matt Monro 14. Romanza - Roberto Inglez & His Orchestra 15. Skiffling Strings - Ron Goodwin & His Orchestra 16. Coronation Scot - Sidney Torch & Queen’s Hall Light Orchestra Prisen er veldig lav for en 2CD utgivelse: £5.67. Men så trengte de jo heller ikke å betale for rettighetene.


George-hus i Liverpool solgt til Beatlesfan George Harrisons tidligere hjem i Liverpool, 25 Upton Green i Speke, ble i høst solgt for £156,000 på auksjon - til en Beatlesfan som også forsøkte å kjøpe John Lennons hjem i fjor. Dette rapporterte Liverpool Echo, som dekket auksjonen live på sitt nettsted. Det beskjedne rekkehuset med tre soverom er der George, Paul McCartney og John Lennon holdt noen av sine første øvinger sammen, ettersom Georges foreldre var de som minst av alle hadde noe imot at guttene øvde hjemme. George bodde her fra han var seks år gammel, da han sammen med søsknene og foreldrene Harold og Louise flyttet inn i 1949. Familien ble boende her til begynnelsen av 1960-årene. Auksjonen fant sted inne på Cavern Club i går ettermiddag. Beatlesfan Jackie Holmes var den heldige budgiveren som fikk tilslaget, og hun hadde reist fra London for å delta. Hun sier til Liverpool Echo: “Jeg er virkelig begeistret. Dette var huset Beatles øvde i og nå eier jeg det. Jeg gikk glipp av John Lennons hus i fjor, så dette er bare en drøm som ble til virkelighet. Dette huset har større historisk viktighet, dette er øvingshuset, dette er huset hvor George var en Beatle i det og jeg er bare veldig glad for å eie denne eiendommen. Jeg ønsket å betale rundt £150,000, og den prisen er det dobbelte av hva et hus i det nabolaget vanligvis går for, det vil si at jeg har betalt fryktelig mye for et eks-kommunehus men jeg er meget lykkelig.” Fru Holmes befant seg i en budkrig mellom en telefonbudgiver fra Amerika og en som hadde gitt forhåndsbud fra Liechtenstein. 47 år gamle Jackie la til: “Nå som jeg eier en eiendom i Liverpool, jeg elsker denne byen og det kan godt hende at jeg flytter

13

inn. Jeg har ikke ord for hvor lykkelig jeg er akkurat nå. jeg har vært ekte fan i 30 år nå, jeg har samlet Beatles memorabilia. Jeg har sett George Harrison live i Albert Hall. Faktisk har jeg sett alle

i Beatles live bortett fra John, så å eie et av deres tidligere hus med historisk tilknytning er bare fantastisk.” Fru Holmes sa også at hun planlegger å sette ett av rommene tilbake i den standen det var i på sekstitallet. Kanskje hun tenker på Georges gutterom? Dette salget kommer bare ett år etter at John Lennons tidligere barndomshjem i 9 Newcastle Road gikk på auksjon for en halv million pund i oktober i fjor.


Nylig dukket dette bildet av John Lennon i hagen på Kenwood opp, det viser seg at han var den stolte eieren av den gigantiske ”Beatles boot”, støvelen som ble benyttet som rekvisitt i Help!-filmen for å illudere at Paul hadde krympet. Den havnet altså i hagen til John den gangen, men støvelens nåværende oppholdsted er ikke kjent.

å benytte engelske poptekster for lettere å lære studentene engelsk. Dette gjorde han på grunn av sin fascinasjon med musikken til John, Paul, George og Ringo, og han merket at metoden førte til at elevene tok undervisningen mer seriøst. Da han ble klar over at John Lennon var i Almeria i 1966 bestemte Juan seg for å kontakte ham for å fortelle om sine erfaringer og også for å spørre om ikke The Beatles kunne begynne å inkludere tekstene sine i albumene sine. Problemet var at det var vanskelig å tyde alt hva de sang bare ved å lytte til platene. Juan klarte å finne John, og de to tilbragte en halv time sammen i samtale, senere utvekslet de brev. Som vi nå vet, begynte The Beatles å trykke tekstene sine på albumutgivelsene sine etter dette møtet, allerede på det neste albumet, Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band. De fortsatte denne praksisen en stund, det lå et tekstark med heftet til Magical Mystery Tour EPen, mens de var på baksiden av plakaten som fulgte med det hvite dobbeltalbumet. Nå kan det se ut som alt dette er på grunn av dette møtet med den spanske engelsklæreren. Juan er nå 92 år gammel, og selv om han er pensjonist tar han fortsatt imot elever i en engelsktime hver dag, hvor han stadig vekk spiller Beatlessanger og lærer bort engelsk via sin metode.

Denne spanske filmen har en tittel som kan oversettes til ”living is easy with eyes closed” og omhandler den spanske engelsklæreren Juan Carrións reise for å treffe John Lennon. John tilbragte 44 dager i Almeria i Spania i 1966, hvor han filmet ”How I Won The War” og begynte å komponere ”Strawberry Fields Forever”. Filmen vant seks Goyapriser i Spania, inkludert Beste Film, Beste Regissør, Beste Originale Manuskript og Beste Mannlige hovedrolleinnehaver. Den er valgt til å være Spanias bidrag til Beste Utenlandske Film på årets Oscarutdeling. Filmen baserer seg løselig på en bok av Javier Adolfo Iglesias. Boken er mer etterrettelig enn filmen og handler om Juan Carrión som var den første engelsklæreren i Spania som begynte

14

Boken


Beatles Bootleg Recordings 1964 Uoffisielle kilder sier at en representant for Universal Music i Canada har snakket litt for mye, og røpet at det blir en Beatles bootleg recordings 1964 før året er omme. Dessverre går julenummeret av NW i trykken før dette blir en realitet, så vi kan ikke viderebringe verken omslagsbilde (illustrasjonen er ikke reell) eller sporliste i skrivende stund. 1963-utgaven i fjor kom ut på iTunes 17. desember, så vi kan bare oppfordre leserne til å sjekke iTunes og se om den har kommet. Vi håper selvsagt denne gangen på en god del konsertopptak, kanskje fra Hollywood Bowl, Paris, Melbourne osv.

George og Ringo i Cavern Etter sigende skal det kun eksistere to bilder av Ringo Starr i selskap med en Beatle før Ringo ble medlem av gruppa. Det ene er velkjent og viser George som piller på Ringos cymbal i New Brighton, nå har det andre bildet dukket opp. Dette viser også Ringo og George, men her i Cavern Club sammen med Lou Walters fra Rory Storm and the Hurricanes og en uidentifisert men blid herremann helt til høyre i bildet.

Et stillbilde fra den kommende Shaun The Sheep - The Movie viser at inspirasjonen fra Abbey Road coveret fortsatt er like aktuell.

Wings i konstellasjonen fra de siste arkivutgivelsene til McCartney, her med en Mikke Mus-kalkulator i Melbourne 1975.

15


Beatles og julekonsertene i 1963 og 1964 av Svein Sund

Brian Epstein bestemte seg i 1963 for å lage juleshow. Han kalte det for Brian Epstein presents The Beatles Christmas Show. Han hadde på denne tiden mange artister i sin stall. Naturlig var det at han bygde showet rundt The Beatles, med de andre artistene som gjester. De andre var Cilla Black, Billy J. Kramer with The Dakotas, The Fourmost, Tommy Quickly og The Barron Knights featuring Duke D´Mond. Konferansier var Rolf Harris. Lagt til rette og produsert av Peter Yolland. Showene ble avholdt på Astoria Cinema, Finsbury Park, London. Billettene utsolgt på kort tid Da det på denne tiden var snakk om The Beatles, ble billettene revet bort. Det ble lagt ut 100 000 billetter for de 30 showene på Astoria, fra 24. desember – 11. januar. Den 25. og 29. var fridager, mens den 24. og 31. desember var det ett show, mens resten av dagene var det to show. Billettene ble lagt ut for salg 21. oktober, og 16. november var de utsolgt. Hadde billettene vært like lett tilgjengelige som i dag, ville det nok tatt adskillig kortere tid. I tillegg til de 30 konsertene, ble det spilt to konserter som en slags førpremiere. Disse to konsertene ble avholdt i Bradford og Liverpool. Her var programmet avkortet med bare musikk. Programmet Programmet ble holdt sammen av Rolf Harris, som på denne tiden var plateartist, men mest kjent som TV- og morromann. Han introduserte artistene, og fortalte noen vitser mellom slagene. Artistene fremførte sine slagere, og det ble fremført en sketsj, pantomime, som er en humoristisk julefortelling. Showene startet med The Barron Knights and Duke D’Mond. Så kom det korte innslag med Tommy Quickly og The Fourmost. Billy J. Kramer avsluttet første halvdel med sine hits. Etter pausen fortsatte The Barron Knights and Duke D’Mond. Så kom Cilla Black på scenen. Rolf Harris hadde også en selvstendig opptreden. Innimellom alt dette viste Beatles seg i kostymer på scenen. Eventyrkomedie

16

Beatles fremførte sketsjen, en eventyrkomedie, som i Storbritannia var vanlig på teatrene rundt omkring ved juletider. De kom på scenen, mellom de andre artistene, utkledd i kostymer, og forsvant like fort igjen. Publikum var


hysterisk. Så kom de på scenen og fremførte selve komedien. John var “Sir Jasper”, skurken, komplett med svart cape, flosshatt og en falsk svart bart. Paul var den gode fe, «Fearless Paul», signalmannen (jernbaneansatt). George spilte «den fortvilte jenta», iført et dameskaut over hodet. Ringo hadde rollen som «Special Effects». De spesielle effektene kunne være snø og regn, eller noe annet som var nødvendig for at komedien kunne realiseres. Når det for eksempel var behov for snø, hentet Ringo det fra ei veske, og kastet det over scenen og skuespillerne. Plottet var som følger: «Sir Jasper» ( John) kidnapper den hjelpeløse jenta (George) og binder henne fast til jernbanesporet. Så kommer «Fearless Paul» og redder henne. Ringo, som «Special Effects» binder det hele sammen med humoristiske krumspring og uerstattelige påfunn.

Over: bilder fra sketsjene Til høyre: konsertprogrammet finnes også i nytrykk fra 1993 Under: fra konsertdelen

Hylende fans Da Beatles fremførte stykket, hylte og bråkte fansen så mye at ingen hørte hva som ble sagt. John på sin karakteristiske måte skrek til publikum at de måtte holde kjeft. Men det hjalp ikke. The Beatles så på det å drive med skuespill som en vits. De tok det ikke alvorlig, og de gjorde lite med øvinger før premieren, så det ble på en måte kaos, men et organisert kaos.

The Beatles avsluttet showet med et sett som inneholdt ni sanger, som varte i 25 minutter: Roll Over Beethoven, All My Loving, This Boy, I Wanna Be Your Man, She Loves You, Till There Was You, I Want To Hold Your Hand, Money (That’s What I Want) og Twist And Shout

17


Another Christmas Show i 1964/65

Av en eller annen grunn lot Beatles seg overtale av Brian Epstein til å repetere suksessen fra året før. Opplegget var mye det samme, men i bunn og grunn var det bare The Beatles igjen fra fjorårets show. Alle de andre artistene var «nye», og showets konferansier denne gang var Jimmie Savile. Konserten ble avholdt på et «nytt» sted; Hammersmith Odeon, London. Han som stod bak showet, Brian Epstein, og showets produsent; Peter Yolland, var de samme som året før. Bortsett fra 24. og 29. desember, da det ble spilt ett show, ble alle de andre dagene spilt to show. Hele 38 forestillinger fordelt på 20 dager, fra 24. desember 1964 til 16. januar 1965. Forsiden og baksiden av programmet; to julemotiv, var tegnet av John Lennon.

Over: alle artistene samlet Under: programmet

18


Artistene og programmet Året før var artistene stort sett fra Liverpool. Denne gang var det nasjonale artister, både kjente og mindre kjente. Det var Freddie And The Dreamers, Sounds Incorporated, Elkie Brooks, The Yardbirds, Michael Haslam, The Mike Cotton Sound and Ray Fell. Første halvdel av showet åpnet med The Mike Cotton Sound, som fremførte Georgie Fame´s siste hit; Yeh, Yeh, før Michael Haslam ble med dem på Scarlet Ribbons. The Yardbirds fremførte sine låter, før The Beatles kom på scenen med sin første sketsj; kledd som oppdagelsesreisende til Sørpolen. Der skulle de finne Den avskyelige snømann, spilt av Jimmy Saville. Denne sketsjen ble de så lei av, at de nektet å gjøre noe tilsvarende igjen.

Som polfarere

Her oppdager de en ost

Jimmy Saville som Den avskyelige snømannen Første halvdel ble avsluttet ved at Freddie and The Dreamers sang Rip It Up, Bachelor Boy og Cut Across Shorty. George sammen med Freddie Andre del Andre del åpnet med Elkie Brooks (som på 70-tallet, før hun igjen gikk solo, sang sammen med Robert Palmer i Vinegar Joe). The Sound Incorporated spilte et kort sett, før Jimmy Saville introduserte The Beatles, som fremførte disse sangene: Twist And Shout, I’m A Loser, Baby’s In Black, Everybody’s Trying To Be My Baby, Can’t Buy Me Love, Honey Don’t, I Feel Fine, She’s A Woman, A Hard Day’s Night, Rock And Roll Music og Long Tall Sally. Som året før, var fansen hysteriske og overdøvet både musikk og sketsj. Dette var slutten på familieunderholdning fra Beatles sin side. Da de ble forespurt om et nytt juleshow i 1965, kan vi tenke oss hva John svarte.

19


Mark i biblioteket av Bente Reimers Moe

Nei da, dette handler ikke om mark i morkne trehyller eller i de gamle bøkene i Nasjonalbibliotekets dype, underjordiske magasiner. Dette handler om Mark Lewisohn, Beatles-ekspert, Beatlesbiograf og Beatles-autoritet som er på besøk i Norge for å fortelle om sin siste utgivelse, «The Beatles Tune In». Boka forteller historien om de fire unge gutta fra Liverpool som verden skulle kjenne som The Beatles, og som skulle herje på alle verdens hitlister fra gjennombruddet i 1962 til de la opp for godt i 1970. Bind I tar historien fram til 1963. Boka er, som sikkert de fleste av dere vet, utgitt i to versjoneren normal utgave og en utvidet. Det er en sjarmerende, forbausende detaljert og vidunderlig god skildring av miljø og personer fra den harde, pulserende havnebyen i Nord-Englands vestlige hjørne. Her bølget bokstavelig talt inntrykk fra alle verdens hjørner inn gjennom den store havnen, og i etterkrigstida var det særlig musikken fra USA som gjorde inntog og inntrykk. Unge «scousere» kastet seg på bølgen, og resten er historie. All These Years, står det med nesten usynlig skrift over bokas tittel på coveret, men det som er litt rart er at det egentlig ikke var så mange år dette bandet virket med sin musikk og sin tilstedeværelse. Allikevel, for de fleste av oss er det som om det pågikk i svært mange år. Ja, det er nesten som det pågår fremdeles. På sett og vis gjør det jo det,- og Mark Lewisohn er blant dem som gjør at vi får denne følelsen. Han har i mange år forsynt oss med bøker om The Beatles. Han er, som det står på bokas omslag, verdens eneste profesjonelle Beatles-historiker, og har foruten bøker også vært konsulent for mange prosjekter som har med The Beatles å gjøre, deriblant deres eget «Anthology»-prosjekt.

Mark Lewisohn. Foto: Trond Blindheim midten av 60-tallet, sånn ca. Jeg var nok en av få kvinner tilstede. To av de andre jeg så, var Anita og en meget selskapelig anlagt dame på 94 år, som hadde som vane å møte opp når det Biografiske Selskapet hadde sine sammenkomster. Jeg tenkte, der jeg sto foran døren til foredragssalen, at i gamle dager var det jenter som var opptatt av The Beatles, eller Beatles som vi sa den gangen. Det var jenter som var guttas lidenskapelige fans, som tenkte på dem, drømte om dem og leste og hørte på dem, dag ut og dag inn. Men dette har slått helt kontra nå, for den mengden som mer og mer samlet seg foran foredragssalens dører, og mer og mer minnet om utålmodige konsertgjengere like før portene til Valle Hovin ble slått opp, var som sagt, forholdsvis middelaldrende menn. Som riktignok så både unge, engasjerte og litt opprømte ut!

Og akkurat denne mørke høstkvelden i slutten av oktober, var han gjest hos Norsk Biografisk Selskap, som arrangerte et møte med Mark i Nasjonalbiblioteket på Solli plass i hovedstaden. Jeg hadde noen dager i forveien truffet Mark og hans kone, Anita Epstein på Beatlesfestivalen på Beitostølen, der Mark holdt foredrag om bl.a. albumet Sergeant Pepper, og ellers var tilgjengelig for samtaler og spørsmål vedrørende boka og i grunnen det meste som hadde med The Beatles å gjøre. Både Mark og Anita viste seg å være veldig hyggelige og åpne mennesker, og ikke minst svært vennlige og villige til å besvare alle spørsmål uansett om de var enkle og små, eller dyptgripende og inngående. Allikevel var jeg ikke i tvil da jeg hørte at de også skulle være tilstede i Nasjonalbiblioteket. Jeg måtte absolutt få med meg det også. Og denne evnen til å fange og opprettholde interessen hos sine tilhørere er nok en av Mark Lewisohns fremste egenskaper, og noe av det som gjør at man føler at man ikke helt får nok. Man ønsker hele tiden å presse litt mer, for noen flere detaljer, noen flere bitte små brikker som kan legges i ens indre, store Beatlespuslespill. Og Marks milde, vennlige, insisterende væremåte og hans ydmykhet i måten å håndtere sine tilhørere på, gjør at nettopp det å presse litt mer føles så deilig og uutholdelig enkelt. Men, sett litt på avstand, noen tid senere, ser jeg at dette slett ikke er så enkelt som det tilsynelatende virker. Mark Lewisohn er proff. Og det er som proff du overlever som verdens eneste, profesjonelle Beatles-biograf. Heldigvis for oss, får vi si. Den store foajeen i bibliotekets midte, fyltes langsomt men sikkert opp til randen av menn født fra midten av 50-tallet til

Endelig gikk dørene opp, og benkeradene fyltes uforskammet raskt opp. På podiet var det satt opp to lenestoler, én til Mark Lewisohn og den andre til lederen for Norsk Biografisk Selskap, forlagsredaktør Harald Engelstad. Harald har forresten selv skrevet en bok som sikkert er godt kjent blant den norske Beatles-fansen, nemlig «Halvparten av det du sier er meningsløst»- som tar for seg John Lennons sangtekster. Etter en enkel velkomst og innledning satte Harald seg ned med Mark, og intervjuet kunne begynne. Stemningen var god, men det var tydelig at forsamlingen var konsentrert og man kunne sikkert ha hørt den berømte nåla om noen hadde forsøkt å slippe den.

20

Så var spørsmålene i gang og svarene kom. -I’m a firm believer in chronology, sa Mark Lewisohn, og fortalte at det var viktig for ham å holde på en historisk metodikk, for å ivareta handling, kilder og seriøsitet til stoffet. Det som fortelles i boka, fortelles stort sett kronologisk, med noen få unntak. Et av unntakene er for eksempel de biografiske opplysningene om George Martin. Martin ble født i 1926, og


Samtalen gled over til et tema av ganske stor interesse i forbindelse med biografier over kjente personer, nemlig bruken av kilder. - If you get an uneasy feeling about what a source tells you, you skip the information, sa Mark på spørsmål fra Harald om

hvordan det er å velge ut kilder. -Liverpool er full av folk som prater for en halvliter eller to på pub’en eller en pakke røyk. Man må alltid være forsiktige med opplysninger fra slike kilder, fordi historier som fortelles igjen og igjen og igjen har en tendens til å utbrodere seg selv, og man kan ende opp med «facts» som i beste fall er full av unøyaktigheter, og det er i beste fall. -De beste kildene er folk som har førstehåndskjennskap til menneskene det skal skrives om og som aldri har snakket om stoffet tidligere. -Det er folk som forteller historien for første gang og som ikke enda har hatt mulighet til å la historien vokse eller utbrodere seg, som er de sikreste og mest interessante kildene. Som eksempelet Lindy Ness. Lindy Ness omgikkes The Beatles før de ble berømt, og mens de spilte på Cavern og mens John og Paul så vidt hadde begynt å skrive sanger sammen. I så måte var hun en drømmekilde. Mark Lewisohn reiste til Frankrike hvor Lindy nå bor, og var ganske spent på om han kunne få henne til å prate og åpne seg og fortelle sin fascinerende historie. –For å få folk til å åpne seg er det viktig å formidle at man faktisk vil ta vare på personens historie, at historien vil være trygg hos meg og at jeg vil fortelle den med de fakta den består av, sa Mark. Heldigvis følte nok Lindy at hennes historie ville være trygg hos Mark Lewisohn, og derfor fikk han hennes unike førstehåndsskildring av en ung John Lennon, de andre unge Beatles-medlemmene og historien om brevvekslingen med John da bandet var i Hamburg. Det som er litt ekstra gøy for oss er at Lindy var halvt norsk. Hennes far var fra Trondheim. Hun bodde i parallellgata nedenfor Menlove avenue der John bodde. Hun var til stede da John og Paul laget Please Please Me (lå under pianoet) og hun

Linda ”Lindy” Ness og John Lennon utenfor Cavern Club 1962

Linda ”Lindy” Ness på Pattie Boyds utstilling på Rockheim i år.

det var helt nødvendig å lage en biografisk oppsummering om hans liv opp til det tidspunktet da han møtte The Beatles for første gang. Ellers er kronologien ganske streng, og derfor er Ringo den av Beatles-medlemmene vi først blir kjent med i boka. Og nettopp historien om Richy/Ringo er kanskje den personskildringen som gjør størst inntrykk i boka, noe Mark Lewisohn utdypet. –Ringo har en bemerkelsesverdig historie. -Jeg oppdaget da jeg begynte å skrive boka, at her var det virkelig en historie som fortjente å bli fortalt. –Ringo kom fra svært, svært enkle (fattigslige) kår og hadde en mye tøffere oppvekst enn noen av de andre gutta i bandet. Ikke bare var foreldrene fattige, de var også begge alkoholikere, begge var i arbeid i dårlig betalte jobber, og Ringo var mye hos naboen. Han var ofte hjemme fra skolen pga svak helse, og det var datteren til naboen som lærte ham å lese. Men så ble Ringo alvorlig syk og tilbragte til sammen et par år på sykehus. Det var på sykehuset han for første gang fattet interesse for trommer. –Every story needs a hero, sa Mark Lewisohn, og la til at han mente Ringo fortjente en helterolle etter å ha overkommet alle de store og nesten uoverkommelige utfordringene han hadde møtt i ung alder. Til slutt var det trommestikkene som reddet ham og gjorde ham til en udødelig helt, som i et eventyr. Men det kommer lenger ut i kronologien.

21


Etter seansen i Nasjonalbiblioteket var Mark Lewisohn gjest i det direktesendte P1-programmet ”Herreavdelingen”. Her flankert av herrene Finn Bjelke og Yan Friis som er de faste programlederne. Foto: Eirik Sivertsen

Engelstad, Lewisohn og publikum på Nasjonalbiblioteket. Foto: nb.no Damen på 94 var blid som en lerke og lot seg villig geleide ut til en ventende taxi, ørlite grann skuffet over at det ikke ble mulighet for et glass vin på en nærliggende restaurant i etterkant. Det pleide de nemlig ofte å gjøre etter møtene i Norsk Biografisk selskap, kunne hun betro meg. Men det fikk hun vente med til neste gang, for nå var det tid for det tilstedeværende publikum å få signert bøkene de hadde med seg. Og Mark stilte villig og vennlig opp, og skrev til blekket formelig sprutet. Dessuten, til stor og kledelig overraskelse for ham selv, måtte også Harald signere folks medbragte bøker. Av ansiktsuttrykket å dømme var det nok ikke hver dag denne forlagsredaktøren følte seg som en rockestjerne! Noe som selvsagt var vel fortjent, må sies!

ble alltid beskyttende behandlet av John og de andre- på en storebroraktig-måte. Mark Lewishon fortalte med en engasjert åpenhet, og jeg tenkte mens jeg satt der og lyttet at alt dette fortalte han på Beitostølen også, men allikevel var det som jeg hørte alt for første gang. Utrolig men sant. Jeg ble enig med meg selv der og da at dette måtte skyldes Mark Lewisohns evne til å formidle fortellingen, den fortellingen vi alle på hver vår måte var en del av, om enn noe perifert. -My motivation for writing the book is that I think The Beatles deserve a thorough and good biography, sa Mark, og hvem av oss som satt i salen og hørte på ville vel finne på å si oss uenig I akkurat det. Det var sikkert ikke bare jeg som følte både glede og takknemlighet for at han hadde våget å gi seg i kast med et så stort og omfattende prosjekt. Riktignok hadde han jo skrevet bøker om The Beatles tidligere, men dette han nå hadde gitt seg i kast med var en biografi. Noe man må kunne si er noe mer og større enn å liste opp og gruppere facts om gruppa. Kjernen i en biografi vil alltid være skildringen og formidlingen av personen(e). Klarer man å få personen(e) til å framstå som mennesker av kjøtt og blod, mennesker med svakheter og styrker, med medgang og motgang- vil man evne å klare å få leseren til å identifisere seg med hovedpersonen(e)? Heri ligger «the make-or-break» av en god biografi. -The story about The Beatles is a remarkable story full of coincidences, and the biggest coincidence of all is that John Lennon and Paul McCartney met, avsluttet den godeste Mark. Snipp snapp snute. En magisk time var over. Enda en gang hadde vi fått mulighet til å føle en anelse nærhet til den gruppa som har tonesatt livene våre.

Det hadde vært en hyggelig og interessant kveld i Nasjonalbiblioteket. Det syntes også mine følgesvenner ut i den kjølige høstkvelden. Vi slentret ned mot Nasjonalteatret mens vi kommenterte kveldens seanse. -Mark Lewisohn er jo helt fantastisk, men selv om han var dødsinteressant, så gir han ikke akkurat ved dørene. –Alt han fortalte hadde jeg enten hørt eller lest før, men det føltes som om jeg hørte det for første gangen. Dette var akkurat det jeg selv hadde tenkt mens vi satt inne i salen. -Han må jo være utrolig proff som klarer det kunststykket, var vi enige om. Vi var fornøyde med kvelden, og vi skravlet i vei der vi forsvant nedover Drammensveien. -Jeg er veldig glad i «A Hard Day’s Night» sa en av oss.....(det er aldri vanskelig å prate med Beatlesfans) -ja jeg også, Any time at all…

22


LENNONS BRILLER – I TRØNDELAG?!! av Børre Sivertsen

For en tid tilbake fikk jeg en forbløffende opplysning fra en sambygding her i Flatanger, Nord-Trøndelag. Dette er ikke så store stedet, så om ikke «alle kjenner alle», er det vel hvertfall sånn at «mange kjenner de fleste». Denne sambygdingen har jeg for øvrig kjent i mange år, ettersom jeg har vært periodevis medlem i det lokale musikkorpset siden tidlig på 1980-tallet. Mannen heter Hermod Haagensen, han har vært korpsmedlem sammenhengende siden 1951 (!) og er fremdeles aktiv med trompeten, nå i en alder av 77 år. Korpset vårt, Flatanger Musikkforening som det heter, hadde for øvrig et eget Beatles-prosjekt i 2008, hvor vi samarbeidet med et korps fra nabokommunen Namdalseid, i tillegg til lokale bandmusikere og vokalister. Men Hermod altså, det var han jeg skulle fortelle om. Etter mange års bekjentskap var han vel godt informert om min Beatles-interesse, og han kom som nevnt med en meget spesiell opplysning for en stund siden. Han kunne fortelle meg at han var i besittelse av et par briller som i sin tid hadde tilhørt JOHN LENNON!! Jeg må vel innrømme at min umiddelbare reaksjon var preget av skepsis til hvorvidt dette kunne stemme. Men etter å ha hørt Hermods historie om saken, så er det faktisk ikke helt utenkelig at et par av Lennons briller fra 60-tallet befinner seg her i Flatanger! Hermod fortalte at han hadde fått brillene fra forfatteren Leif B. Lillegaard (1918-1994), som bodde her i Flatanger på 1980-tallet. Lillegaard var opprinnelig fra Sandnessjøen, og jobbet bl.a. i Morgenbladet og NRK. Han bodde en lang periode i Oslo, men på 70-tallet flyttet han og kona Gudrun til Trondheim. De skaffet seg etter hvert en fritidsbolig her i Flatanger, fant senere ut at de ville bo her på permanent basis, og de flyttet inn i et nybygd hus på midten av 80-tallet. Før de bygde det nye huset, var de for øvrig en periode aller nærmeste nabo til der jeg selv bodde. Jeg husker bl.a. at jeg og broren min hadde luftgevær-konkurranser med forfatteren i sistnevntes hage, hvor vi hengte opp skyteskiver på uthusveggen. Dette må ha vært rundt 1981-82. Faren min

23

Leif B. Lillegaard hjalp Lillegaard med mye praktisk arbeid i og rundt huset hans, og til hver jul fikk foreldrene mine en ny bok som var skrevet i løpet av året. Lillegaard hadde en heftig bokproduksjon på denne tiden, jeg tror han ved flere anledninger ga ut fire-fem romaner i løpet av et og samme år! Han hadde en trofast leserskare, men ble vel aldri særlig anerkjent blant litteratur-kritikerne. «Mor» (1981) er hans mest kjente bok, den var langt på vei en bestselger og han mottok Bokhandlerprisen for den. Omkring 1990 flyttet Leif B. og Gudrun tilbake til Helgelands-kysten, og tilbrakte sine siste år der. Leif døde i 1994, Gudrun fire år senere. Huset de hadde bygd i Flatanger ble overtatt av kommunen da de flyttet, og har siden vært benyttet som bygdas prestebolig.


Hermod Haagensen kunne altså fortelle meg at han en gang hadde fått et par briller fra Leif B. Lillegaard, som i sin tur hadde fått dem av John Lennon selv! Ja da, det høres ganske fantastisk ut, og jeg kan skjønne det hvis du som NW-leser umiddelbart blir en smule skeptisk. Det var som nevnt også min egen første reaksjon. Men heng med litt til, det er faktisk mulig at dette ikke er helt bort i veggene! Det er nå mange år siden Hermod Haagensen fikk disse brillene av Lillegaard, eller egentlig var det vel Hermods sønn Lars som hadde fått dem, men det er Hermod som har tatt vare på dem i alle disse årene.

definitivt et fascinerende scenario! Og når man tenker nærmere på det, hvorfor skulle Leif B. Lillegaard dikte opp en slik historie hvis den ikke var sann?

John Lennon i et rollebilde fra ”How I Won The War”, filmet i Almeria, Spania i 1966. Brillene var tidstypiske og selv om de bare var en rekvisitt i en film ble de tilpasset Johns syn. Etter dette begynte han å bruke denne typen briller både privat og i Beatlessammenheng, noe som selvsagt startet en trend for denne brilletypen. Kan det være disse brillene som nå er i Trøndelag? Hermod Haagensen med brillene på. Lillegaard hadde ifølge eget utsagn fått brillene fra Lennon i forbindelse med en konsert (eller et annet arrangement?) et sted i England på 60-tallet. Nå i høst inviterte jeg meg selv hjem til Hermod for å ta en titt på (og i) brillene. Det var en temmelig spesiell opplevelse å sette dem på min egen nese. En ting er hvertfall sikkert; personen som har brukt disse brillene hadde dårlig syn! De var skikkelig sterke! Fasongen på brillene samsvarer godt med den typen vi har sett at Lennon tidvis brukte. Det alene er selvsagt ikke nok til å fastslå med sikkerhet at dette har vært Johns briller, men Hermod hadde flere opplysninger som bidrar til å gjøre saken interessant. Lillegaard tilbrakte visstnok John Lennon startet å komponere ”Strawberry Fields Forever” i Almeria, Spania i 1966. Privat benyttet han da denne typen briller, som vi ser er de tintet gult, han kombinerte sikkert solbeskyttelse med styrke under Spanias sol.

en periode i England på 60-tallet og jobbet der som journalist, kanskje for Morgenbladet (eller muligens for en engelsk avis eller magasin?). Det kan altså tenkes at vi har med å gjøre en form for intervju-situasjon, pressekonferanse e.l., og at de herrer Lillegaard og Lennon har møttes i en slik sammenheng? Hvorfor Lillegaard skulle ende opp med å få med seg Johns briller kan man jo bare spekulere i, men jeg synes uansett at dette straks gjorde Hermods historie mer spennende og engasjerende. Kan det altså likevel være sant?? Kan det virkelig være sånn at brillene som ligger i et skap hos Hermod Haagensen i Flatanger, og som jeg selv hadde på min egen nese i noen sekunder høsten 2014, også satt på John Lennons nese for omtrent 50 år siden? Det er

24

Jeg klarer ikke slå meg helt til ro uten å prøve å komme nærmere et svar i denne saken. Så mitt nyttårsforsett for 2015 må være å grave litt dypere i denne materien og kanskje finne ut noe mer. Når på 60-tallet var Leif B. Lillegaard i England? Hvem jobbet han for, og hva slags arbeidsoppgaver hadde han? Viktigst av alt; når og hvor kan et eventuelt møte mellom min tidligere nabo Lillegaard og min musikalske helt John Lennon ha funnet sted? Hmm, her er det litt av hvert å ta tak i, ser jeg. Leif B. og Gudrun Lillegaard hadde ingen barn, så det er ikke noe å hente den veien. Og til tross for at Lillegaard var vår nærmeste nabo i flere år, tror jeg aldri han nevnte noe om dette for mine foreldre. Så jeg må nok prøve å oppsøke andre kilder. Fortsettelse følger kanskje/ forhåpentligvis?! Ha en brillefin jul! Kilder: Wikipedia www.nrk.no/nordland


HOPE FOR THE FUTURE

Paul under filmimgen av musikkvideoen til ”Hope For The Future”. I videoen opptrer Paul som hologram. 8. desember ble EPen ”Hope For The Future” sluppet på iTunes av Paul McCartney. Se omtale i forrige nummer. Utgivelsen besto av fem forskjellige mikser av samme sang. 1) ’Hope For The Future (Main)’ 2) ’Hope For The Future (Thrash)’ 3) ’Hope For The Future (Beatsession Mix)’ 4) ’Hope For The Future ( Jaded Mix)’ 5) ’Hope For The Future (Mirwais Mix)’ Over nyttår skal singlen utgis fysisk, da som 12”-single (vinyl). Det skjer 12. januar.

25


Yan Friis: Beatles og jeg Anmeldt av Serpico Innbundet, 411 sider, Rikt illustrert ISBN 978-82-999632-5-1. Sannheten - slik jeg ser den Yan Friis er bokens «jeg», og han forteller sannheten. Det er ikke en oppvekstroman og slett ikke en fiksjon; det er fortellingen om musikken til The Beatles, hver eneste sang og langspillplate, oversådd med tidskoloritt, personlige anekdoter og Beatlesfakta. Det er sannheten, men det er også sannheten slik Yan ser den. Han går ikke inn i musikken og utgivelsene som en musikalsk vitenskapsmann eller engang som en musikkjournalist. Han representerer seg selv som en fan, en ekte entusiast og noe av en fusentast. Fortellingene fra oppveksten er meget personlige, av og til intime, bare såvidt glattet humoristisk over med Yans tørrvittige kontroll over språklige nyanser og hans skrå blikk på tilværelsen. Nettopp fordi fortellingene er så personlige og fordi Yan er villig til å fremstille seg selv som en sliter - ofte et offer, sjelden en helt - blir han en ypperlig representant for alminnelige folk. Vi er alle litt spesielle. Med andre ord, bokens «jeg» er ikke bare personen Yan Friis. Yan er «oss». Oss for det meste vanlige folk som har oppdaget musikkens herlighet – og som kom til å elske The Beatles. Dette grepet, der de personlige detaljene blir vår inngangsportal til det nesten skremmende gode bandet, var neppe bevisst fra starten av. Boka startet som små plateomtaler på facebook. Disse økte i både popularitet og lengde og ble svært populær lesning. Men etter hvert som arbeidet gikk mot bokutgivelse nekter jeg å tro at Yan og hans konsulenter ikke var meget bevisst effekten av denne innfallsvinkelen. Sørgelige og rørende, men som oftest lattervekkende minner refereres med et presist skissert bilde av sekstitallets Norge som bakgrunn. Det er ingen

26

historiebok, men så vel verdensbegivenheter som sportsresultater har sin plass når de var med på å påvirke hverdagen for vår protagonist. Noen ganger ble selv opplevelsen av Beatles påvirket av omstendighetene rundt, enten det var Kennedymordet, Cubakrisen eller Fred Anton Maiers triumfer på isen. Dette er bokas nest største styrke. Vi klarer å relatere til minnene og historien og det fremkaller helt sikkert tilsvarende minner fra oss som ikke er fra helt den samme generasjonen. I en billedtekst presenteres Lollipop, den søte, forfriskende saft-isen som kom omtrent samtidig som Revolver. Yan gir en detaljert forklaring på hvordan isen skulle spises; først toppen og sjokoladetrekket som bare dekket den øverste tredelen. Deretter den nederste røde delen. Målet var å nyte den gule og beste delen til slutt. På syttitallet spiste jeg isen på presis samme måte, og jeg kan til og med argumentere for hvorfor dette var den eneste fornuftige fremgangsmåten. Selvsagt, det som gjør disse minnene lesverdige er at de engasjerer. De underholder og morer og danner ekstra substans rundt det som er bokas kjerne og hovedpoeng, selve musikken. Heldigvis er boksen største styrke nettopp fremstillingen av musikkopplevelsene. Jeg våger å påstå at det ikke finnes et eneste menneske som kan beskrive musikk med ord så effektivt, så levende og så variert som Yan. Ikke på norsk, i alle fall. Han unngår for det meste faguttrykk, men farger utlegningene med vikrningsfulle og fantasifulle adjektiver. Yan går inn i de aller minste detaljene i vokalen, som akkurat der kommer ikke John høyere og Pauls andrestemme blir til førstestemmen og der faller tonene mot refrenget og hør Ringo i overgangen…! Det er vakkert. Yan bruker også triks fra litteraturen. Han betrakter ofte både instrumentene og selve musikken og lydeffektene som noe levende, de blir subjekter i de frodig, beskrivende setningene. Bassganger er for eksempel ikke bare jagende, de kan også jage. Dette låner drama og handling til låtbeskrivelsene og gjør boka til skjønnlitteratur og ikke faglitteratur.


Jeg vil for øvrig ikke anbefale å prøve å spille platene kronologisk under gjennomlesningen. Det er helt umulig å avpasse spilletid til lesetempo, så det blir skipping frem og tilbake og mye mas. For maksimal nytelse, sett heller på sangene eller LP-platene etter at du har lest det aktuelle avsnittet. Jeg kan nesten garantere at din nytelse av The Beatles blir enda sterkere enn før. Større kompliment enn det kan jeg ikke gi. - serpico Det var fullt hus i Champagneria Oslos andre etasjes trange lokaler på Frogner da Yan Friis lanserte sin nye bok, «Beatles og jeg». NW var tilstede, og kan fortelle at de eksemplarene som var tatt med dit fikk ben å gå på. - Første opplag er på 8000 bøker, fortalte forlegger Einar Røhnebæk. Han var svært nervøs for at boken ikke skulle rekke å komme frem i tide til lanseringen, heldigvis ankom den fra trykkeriet samme dag som lanseringen skulle være. Ettersom boken er utgitt på et såpass lite forlag er det ikke gitt at bokhandlerne tar den inn automatisk, så han oppfordrer folk landet rundt til å gå til sine lokale bokhandlere og be de bestille den.

Bård Ose intervjuer Yan Friis i forbindelse med lanseringen

Noen ganger fryser jeg på ryggen av fryd. Ikke bare fordi Yan skriver godt – det gjør han, han har en affinitet for språklige detaljer som man snarere fobinder med en rutinert novelleforfatter enn en ukebladreporter. Men fordi han hjelper oss å komme så mye nærmere musikken. Ikke bare som et mikroskopstudium, det er mer som om han griper oss i jakkeslagene og river oss med i selve opplevelsen. Det finnes svakheter, og tross begeistringen min bør de nevnes. Yan skriver sannheten slik han ser den, og det medfører at han spekulerer mye i hva som foregikk både i studio og i hodene til beatlene. Jeg liker det for det meste, det er som regel interessant og han går sjelden for langt. Noen ganger gjør han det. Han glemmer at ikke alle har en hensikt med alt de sier og gjør, og flere ganger farger han lange fremstillinger av en oppfatning som egentlig bare bygget på en mer eller mindre kvalifisert gjetning. Det er forresten flere forfattere som har revidert vår oppfatning av John som helt og martyr, det er lenge siden han var hevet over kritikk etter tragedien som rammet ham. Yan angriper John flere ganger og han argumenterer stort sett ganske bra for dette. Jeg synes ikke dette nødvendigvis er viktig for min opplevelse av Johns musikk uansett, jeg er på sett og vis åpen for å beundre en vanskelig mann med store svakheter. Verre er det når Yan gir seg til å bygge opp Paul som en plaget helt og Johns offer. Paul blir faktisk fremstilt som langt mindre nyansert enn John. Ærlig talt, Paul er vel en like mangeslungen og inkonsekvent personlighet som John var. Som vi alle er. Andre ganger fremstår gjengivelse av fakta som spekulasjon og gjetting, noe som får fremstillingen til å virke mindre objektivt sann enn den egentlig er. Dette gir Yan en uheldig lisens til å slomse med detaljer og jeg mistenker at han gjør det noen steder. Men dette er bare svakheter for de som vil bruke boka som en Beatles-faglig autoritativ kilde. Den er ikke skrevet med denne hensikten og skal ikke bedømmes slik heller. Det er en bok om hvordan én person opplevde sangene til The Beatles, en person som er vanlig nok til at vi alle sammen kan identifisere oss ham og en tilstrekkelig spesiell personlighet til at han er engasjerende å lese om. Det er ikke en kritisk gjennomgang av musikken til The Beatles, det er en litterær feiring av musikalsk genialitet, et bokverk skrevet med en berusende, smittende begeistring. Med på kjøpet får man godt tidskoloritt, antydning til personlig dybde og temmelig mange anekdoter som fikk meg til å le veldig høyt.

27

Også tilstede på lanseringen var Friis’ trofaste makker fra radioprogrammet «Herreavdelingen», Finn Bjelke, bokens konsulent Kjetil Rolness og i ens ærend fra Bergen, Bård Ose, som tok forfatteren med ut på balkongen for å intervjue ham. En sjelden anledning ble det også til å slå av en prat med lederen for The Norwegian Beatles Fan Club fra 1964-66, Elisabeth Oraug. Hun kunne fortelle at å drive fanklubben hadde gjort henne rik på minner. Boken er et tykt praktverk, spekket med forfatterens private bilder og utklipp, selvsagt bilder av de Beatlesplatene som omtales, samt bilder av objekter fra sekstitallet som gir tidskoloritt til fortellingen. De platene som er i fokus er den britiske serien med LP-plater og de norske singleutgivelsene. - Jeg lurte konsulent Kjetil Rolness litt angående EP-platene, forteller Friis. - Han ville at jeg skulle ta de ut av boka, da disse er litt spesielle utgivelser som mange ikke har et forhold til, og det kan han jo ha rett i. Men jeg tok bare ut teksten og lot omslagene stå igjen i boka, humrer forfatteren. - Jeg måtte skjære ned stoffet, og anmeldelsene mine av de amerikanske albumutgivelsene ble derfor ikke med. Disse er til gjengjeld bevart for ettertiden ved at de er publisert i «Norwegian Wood», sier Friis. Dere som som abonnerer på «Norwegian Wood» har jo fått noen smakebiter på forfatterens anmeldelser av de britiske LP-platene allerede, men nå er alle anmeldelsene gjennomgått og renskrevet på nytt. Vi anbefaler denne boken på det sterkeste for alle norske Beatlesfans, den setter Beatlesutgivelsene inn i sin norske samtid og vil gi de av dere som vokste opp på denne tiden en deja vúopplevelse av de sjeldne, mens de som ble fans i ettertid vil sitte igjen med en bredere forståelse av omstendighetene platene kom ut i. Friis er dessuten meget oppegående på detaljnivå angående The Beatles’ gjøren og laden mellom og under innspillingene, sangenes tilblivelse og hvem som gjorde hva. Samtidig har boken et språk som ikke bare er blomstrende og nyansert, mange ord og vendinger fra sekstitallets dagligtale henger fortsatt med i forfatterens vokabular, noe som også er med på å forsterke tidskoloritten. - Roger Stormo


SESSIO N

«Sessions» var et album med The Beatles planlagt for utgivelse av EMI i 1985. Albumet ble aldri utgitt på grunn av protester fra Apple.

Albumet besto av tretten ferdige, men uutgitte Beatles-sanger. En single, «Leave My Kitten Alone», med en alternativ versjon av «Ob-La-Di, Ob-La-Da» på B-siden, var også planlagt. Men heller ikke den ble noen gang utgitt. Veien til «Sessions»

Den 26. januar 1976, da The Beatles’ ni år lange kontrakt med EMI Records utløp, begynte selskapet straks å sjekke sitt lager av bandets backkatalog. Hundrevis av timer med uutgitte opptak, tilfeldig lagret i Abbey Road Studios› tapearkiv, ble for første gang gjennomgått med tanke på en plateutgivelse. Helt siden oppløsningen av bandet i 1970 hadde det gått rykter om at det fantes ukjente Beatles-sanger på bånd. Titler som «Junk», « The Void», «Not Guilty», og «What›s The New Mary Jane» var blant titlene det ble snakket om.

I en artikkel i New Musical Express den 23. mars 1974 ble ryktene om en «skjult Beatles-skatt» hos EMI omtalt for første gang. Titler som nevnes i artikkelen er :

«How Do You Do It», «Suzy Parker», «If You`ve Got Troubles», «Jazz Piano Song», «You`ll Know What To Do», «Pink Litmus Paper Shirt», «Penina», «Not Unknown», «India», «Annie», «When I Come To Town», «Four Nights In Moscow», «Colliding Circles», and «Always And Only». Noen av disse sangene eksisterte faktisk. Noen var feiltolkninger, tilsynelatende basert på EMIs egne arbeidslister fra studio, og andre hadde ingen rot i virkeligheten. En diskografi fra 1975, «All Together Now» av Castleman / Podrazik nevner alle

28

sangene over, i tillegg til disse:

«Keep Your Hands Off My Baby», «Tell Me If You Can», «Peace Of Mind», og «I Should Like To Live Up A Tree». Blant blodfansen gikk det dessuten rykter om titler som:

«Baby Jane», «I`m Sorry», «Bad Penny Blues», «Echoes Of The Merseyside», «Home», «Just Dancing Around», «Maisy Jones», «Moonglow», «My Kind Of Girl», «Portrait Of My Love», «Proud As You Are», «Rubber Soul», «Swinging Days», and «Zero Is Just Another Even Number».

Mens spekulasjonene gikk, lånte EMI-sjefene sine ører til Beatles-materialet som ikke før var utgitt. Men deres oppmerksomhet gjaldt bare mer eller mindre fiks ferdige sangtitler. De ignorerte 400 timer eller mer av studioprøver, demoer, alternative opptak og mikser av kjente sanger. Til slutt kom de opp med et titalls sanger som ble ansett verdige en videre oppmerksomhet. Mark Lewisohn skriver at EMI begynte å lage «interne samlekassetter» av dette materialet. En av disse fant veien til en privat samler mot slutten av 1978. Tapen ble avspilt på en Beatles-konvensjon i 1980, og ble til slutt utgitt som bootleg under navnet «File Under: Beatles». File Under-albumet ble satt sammen fra sanger som dukket opp på den såkalte «styrerom-tapen». Dette var offline- opptak (derav lydkvaliteten) av ikke utgitte Beatles- bånd som var gjenstand for vurderingen på styrerommet hos EMI i 1976 for å finne ut om noen av sangene da kunne utgis. De lyttet til opptakene, men droppet tanken – og utga i stedet samlealbumet «Rock And Roll Music». Hele «styrerom-tapen» ble til slutt lekket i sin helhet, og utgitt på en CD-bootleg. Materialet er åpenbart tappet direkte fra de rå studio-båndene, uten forsøk på remiksing eller redigering.


«Leave My Kitten Alone»-opptaket. Han noterer at «track cuts off before end» – med andre ord, tapen slutter brått før sangen er ferdig før take 5. Dette opptaket ble igjen vurdert for singelutgivelse i julen 1982, uten at det heller ble noe av. Foruten oppdagelsen av flotte alternative versjoner av for eksempel «I`m Looking Through You», «While My Guitar Gently Weeps», og «Norwegian Wood», ledet Barretts arbeid EMI til å ta sine første skritt til å la offentligheten høre dette unike materialet: Det ble bestemt at Abbey Road Studio 2 skulle åpnes for turister under et renoveringsarbeid sommeren 1983. Høydepunktet for de besøkende skulle være en visuell presentasjon av The Beatles` arbeid i studio, akkompagnert av et lydspor med outtakes og alternative mikser. Det var under forberedelsene til dette showet at kopier av de komplette EMI-opptakene ble gjort. Disse havnet senere på piratmarkedet, og resulterte i album som «Ultra Rare Trax» og

1983: File Under: Beatles (bootleg LP)

Sangtitlene var: Leave My Kitten Alone One After 909 the 1963 recording If You`ve Got Troubles Christmas Time (Is Here Again!) (Kun utdrag av denne ble brukt på Beatles› 1967-julesingel) That Means A Lot Come And Get It (Pauls demo for Badfinger) Rip It Up / Shake Rattle And Roll (fra Get Back-session jam)

NS DE

«Unsurpassed Masters».

Not Fade Away / Bo Diddley Another one of those

Dig A Pony (alternativt opptak, men svært lik den utgitte versjon).

EMI vurderte alle disse for utgivelse, og listen ble utvidet med mer stoff fra Get Back- øktene og Abbey Road-opptakene. Men ingenting kom ut av det hele.

I 1981 fikk studioingeniør John Barrett ved Abbey Road Studios beskjed om at han hadde kreft. Han ville ha noe å drive tiden med mens han gikk til behandling, og Ken Townsend – sjefen ved Abbey Road på den tiden – grep sjansen: Å gjennomgå tape-arkivet på jakt etter uutgitt Beatles-stoff ville være en utmerket jobb for den kreftrammede ingeniøren. Barrett går til oppgaven med liv og lyst. Han tilbringer uker i studioet og lytter gjennom alle bånd. Han lager en detaljert katalog over det han finner, og lager et system for å gjøre det enkelt å finne fram til ulike mikser og opptak som kom fram i lyset.

De første fruktene av denne forskningen ble høstet da samleboksen av EMIs «The Beatles Singles Collection» ble utgitt i desember 1982. Denne inneholdt for første gang opplysninger om opptaksdatoer for sporene. I en informativ artikkel av Nick Piercey i bladet «Record Collector» i oktober 1983, snakker også EMI- talsmannen Mike Heatley om den gode hjelpen som Barretts arbeid gir i jakten på bortgjemte Beatles-opptak. Den 19. februar 1982 oppdager John Barrett tapeboksen for

29

År med spekulasjoner skulle komme til en avslutning, og forventningene var høye i månedene fram til showet. I februar 1983 bekreftet EMI i en litt pussig melding at «lengre versjoner» av «Hey Jude», «Revolution» og «Helter Skelter» faktisk eksisterte. Selv om de visste hva de hadde, virket ikke EMI å være helt sikker på hva de satt med. Den 11. juli 1983 bekreftet selskapet enda flere titler, som «Leave My Kitten Alone», «How Do You Do It», «If You`ve Got Trouble,» og «That Means A Lot».

L1

Da «The Beatles Live At Abbey Road» ble åpnet den 18. juli 1983, var det som å åpne en godtepose. Jeg hadde fornøyelsen av å delta på et av arrangementene og gledet meg over å høre nytt Beatles-materiale. Sanger som «Leave My Kitten Alone» og «How Do You Do It» ble avspilt, men i ufullstendige versjoner. Det var ingen tegn til «If You`ve Got Trouble,» og «That Means A Lot», den lange «Helter Skelter», eller kjente titler som «Come And Get It», «Mary Jane» og «Not Guilty». Vakre nedstrippede versjoner av «Because « og «Strawberry Fields Forever» var blandet med mindre overbevisende greier som tidlige takes og mislykkede starter på «Don`t Bother Me», «I Saw Her Standing There», «She`s A Woman» og «A Hard Day`s Night». Også sanger som «Rain», «Hello Goodbye» og «Penny Lane» ble presentert i remikset form, mens «Love Me Do» og «Twist And Shout» rett og slett var standardopptakene.


Låten som virkelig framsto i all sin glans for meg, var George Harrisons akustiske versjon av «While My Guitar Gently Weeps». Den ga meg gåsehud. På mirakuløst vis greide noen mennesker å smugle båndopptakere inn på Abbey Road under disse arrangementene, og nye bootlegs dukket opp på markedet. Etter det siste arrangementet 11. september 1983 begynte EMI igjen å jobbe seriøst med sikte på å gi ut en LP av outtakes. I mellomtiden døde ingeniøren som var ansvarlig for grave fram opptakene, John Barrett. Han gikk bort i februar 1984. I november 1984 sendte en amerikansk radiokanalen en programserie kalt «Sgt Pepper Lonely Hearts Club Band: A History Of The Beatles Years 1962-1970». Kanalen gjorde bruk av ulike mikser og alternative opptak av en del kjente Beatles-sanger, samt tidlige versjoner av flere andre sanger, hovedsakelig fra acetat og demoer som selges på auksjoner. Blant de sjeldne opptakene var «Besame Mucho», fra Beatles` første EMI-session, som svært få tidligere hadde hørt. Og når vi snakker om The Beatles første EMI-session: På åttitallet fantes det en bokhandel i Oslo som alltid hadde et godt utvalg av musikkbøker, mange av dem var Beatles-bøker. Mannen som var ansvarlig for musikkbøkene var spesielt interessert i Beatles, og sørget for å bestille nyutgitte bøker om bandet etter hvert som disse dukket opp. På grunn av dette ble han kjent med mange Beatles-venner, og jeg hadde selv mang en prat med ham når jeg var i butikken. En dag fortalte han meg at en av kundene hadde fortalt ham at han var i besittelse av at hele Session-tapen, med alle fire sangene. «Besame Mucho» ble stadig ble lekket, men det slo meg som merkelig at resten av sangene nå var det. Et par år senere oppdaget George Martin en acetat av «Love Me Do», som senere ble utgitt på «Anthology 1», men de resterende to har fortsatt ikke har funnet veien til en bootleg eller en offisiell utgivelse. Så kanskje de er i hendene på en norsk samler. Eller kanskje var det bare skryt? Uansett, innspillingen av «Besame Mucho» var faktisk et av sporene EMI vurderte for sitt eget prosjekt, som hadde det interne kodenavnet «Mary Jane», på spøk arbeidstittelen «Boots», og mot slutten «One-Two-Three-Four». Gjennom sommeren 1984, når sanglisten ble satt opp, gjorde ingeniør Geoff Emerick sitt beste for å skjende materialet – ved å dele det opp, og sette sammen nye versjoner som i enkelte tilfeller knapt lignet de opprinnelige opptakene. EMI skrev i en pressemelding at Emerick bare «remikset og forbedret den generelle lydkvaliteten ved overføringen av båndene». Men over halvparten av sangene ble faktisk redigert, andre mer subtilt crossfadet eller skjøtt sammen for å gjøre dem i samsvar med Emerick (og EMIs) ide om hva som var kommersielle standarder i 1984 ...

5. I`m Looking Through You

6. What`s The New Mary Jane (svært redigert) SIDE 2: 1. How Do You Do It (med kuttet avslutning) 2. Besame Mucho 3. One After 909 (med en redigering slik Beatles selv hadde tenkt) 4. If You`ve Got Trouble (redigert) 5. While My Guitar Gently Weeps (Uheldigvis er siste gitarriff endret med repeat og crossfadet) 6. Mailman, Bring Me No More Blues (redigert fra en jamsession i 1969) 7. Ob-La-Di, Ob-La-Da / Christmas Time (Is Here Again!) (kryssfadet) Så fant EMI en annen og endelig albumtittel: «Sessions». Albumet var planlagt for utgivelse i november 1984, med «Leave My Kitten Alone» og «Ob-La-Di, Ob-La-Da» / «Christmas medley» (som ble droppet fra LP-en) som singelutgivelse. Men uforvarende forpurret Paul McCartney prosjektet. Han hadde nemlig planlagt utgivelsen av sitt album «Give My Regards To Broad Street» samme måned. EMI-sjefene bet seg i tungen, og gikk glipp av den lukrative julehandelen. De ville nådig gi ut et album i konkurranse med Paul.

«Sessions» samles sammen I august 1984 var en nesten ferdig sporliste laget: SIDE 1: 1. Christmas Time (Is Here Again!) / Come And Get It (trolig crossfadet)

De gadd faktisk ikke engang fortelle om Sessions-prosjektet til verken Paul, George eller Ringo før det nesten var ute på markedet ... Albumcoveret (utbrettscover) for både LP-en og singelen ble utformet, covertekst ble også forfattet (i august 1984 av Allan Kozinn, senere erstattet av Brian Southalls tekst), plateetikett ble utarbeidet (14. desember 1984), katalognumre tildelt

2. Leave My Kitten Alone 3. Not Guilty (svært redigert) 4. That Means A Lot

Baksiden av utbrettsutgaven av ”Sessions” kan ha vært et spark til bootleggerne.

30


Dette er for- og baksiden på innerposen til utbrettcoverutgaven av den planlagte Sessions LPen. (Parlophone EJ 2.402.701 og Capitol ST -12373 for LP, Parlophone R6088 for singel), og slippdato datoer ble satt: 28. januar 1985 for singel og 25. februar 1985 for LP. Den siste datoen falt sammen med Georges bursdag. Det endelige valg av spor på LP var som følger:

«Sessions» blir til «Anthology» Som vi nå vet, ble det foreslåtte «Sessions»- albumet fusjonert med Neil Aspinall allerede iverksatte «The Long and Winding Road»-dokumentar, og endelig materialisert som Anthologyprosjektet, med egen TV-serie, tre album / to CD-er og til sist en praktbok.

Side 1 “Come And Get It” (senere utgitt på Anthology 3). “Leave My Kitten Alone” (senere utgitt på Anthology 1).

En kopi av Sessions- mastertape gikk mellom samlere og ble presset på bootlegs tidlig i 1986, og ble etter hvert sannsynligvis bestselgeren av alle Beatles-bootlegs.

“Not Guilty” (senere utgitt på Anthology 3) “I’m Looking Through You” (senere utgitt på Anthology 2). 3)

men man må åpenbart starte et sted. Og da går vi videre derfra. Vi ser nå videre på andre formater, andre ideer og diskusjoner».

“What’s The New Mary Jane?” (senere utgitt på Anthology Side 2 “How Do You Do It” (senere utgitt på Anthology 1) “Besame Mucho” (senere utgitt på Anthology 1) “One After 909» (senere utgitt på Anthology 1)

Alle sporene som er nevnt over, benytter de samme redigeringer og mikser som er omtalt på The Beatles «Anthology» fra midten av nittitallet, med unntak av «Christmas Time Is Here Again», som bare er en forkortet versjon på litt over et minutt på «Sessions». En lengre versjon av «Christmas Time Is Here Again» dukket opp som B-side på «Free As A Bird», CD-singelen som ble utgitt i desember 1995 i forbindelse med Anthology. Sangen ble opprinnelig spilt inn av The Beatles i 1967 for bruk i den årlige hilsenen til fanklubbens medlemmer til juleferien. Et komplett sett av «Sessions»-omslaget ble nylig auksjonert på eBay av Perry Cox, men budgivningen stoppet på 2910 dollar og møtte ikke forventningene hos selgeren. Dette var et fullstendig komplett artwork av albumcoveret, inkludert frontcover, bakside og utbrettsinnsiden.

“If You’ve Got Trouble” ( senere utgitt på Anthology 2) “That Means A Lot” (senere utgitt på Anthology 2) “While My Guitar Gently Weeps” (senere utgitt på Anthology 3)

Dette var så langt som produksjonen av Sessions noensinne nådde – før hele prosjektet ble kansellert av EMI Records. Albumet kom aldri til pressing.

“Mailman, Bring Me No More Blues” (senere utgitt på Anthology 3).

Et bildeomslag for 7 tommer-coveret til «Leave My Kitten Alone» ble også satt i produksjon, men aldri utgitt. Det synes å ha vært mange av disse omslagene i sirkulasjon, men ingen vinylplate ble produsert for å fylle dem.

“Christmas Time Is Here Again” ( kort versjon. Senere utgitt i en lengre versjon på CD-singelen “Free As A Bird” . Og så ble eks-beatlene kjent med EMI-prosjektet ... Da ble det bråstopp. EMI-talsmennene forsøkte å sette opp et tappert ansikt. I en artikkel publisert 26. mai 1985 siteres EMIs representanter slik: «Vi diskuterer nå saken med de resterende Beatles og representanter for John Lennon, med sikte på å gi ut et album en gang. Konseptet EMI foreslo var ikke akseptabelt,

31

Del 2 av denne artikkelen består av teksten fra de to forskjellige «sleeve notes» som ble skrevet for omslaget til «Sessions», samt flere bilder av omslagene og en konklusjon. Du trenger ikke å vente helt til neste nummer for del 2, du finner den allerede på side 42!


Beatles i København - 4.6.64 Av Knud Ørsted Sidetall: 104 Innbundet Grafisk design: Michael Jensen Utgitt: 07.11.14 ISBN: 9788792894793 BOKOMTALE: av Poul Nowack ’Yeah Yeah, som å føle Beatles-suset igjen’! Det var den følelsen som strømmet gjennom mine beat-årer, da jeg fikk den nye boken, ’BEATLES I KØBENHAVN 4.6.64’ av Knud Ørsted, i hånden. Boken er på 104 sider, spekket med utrolig stemningsfylte, nærværende og dragende svart/hvitt fotografier, tatt av den dengang kun 23 årige Knud Ørsted, fra den store B-dagen i KB Hallen. De ikke tidligere viste fotografiene fra Beatles eneste konsertdag i Danmark følger og dokumenterer forløpet med den forventningsfulle stemningen opp til Beatles ankomst, tenåringsforventningene og forløsningen under begge konserter, og til det legendariske bandet reiste dagen etter.

32

Ørsted innleder med en fin, stram og informativ bakgrunnstekst, som dels forteller hvordan han fikk muligheten til å følge Beatles så tett, hvordan det gikk til at Beatles kom til København, beskrivelse av stemningsforventninger, selve dagen og konsertene, neste dags morgen og avreisen. Deretter føres vi via de skjønne bildene kronologisk gjennom forløpet, og det suppleres fint med avisomtaler, Beatlesprogrammet til konsertene, Jørgen Leths anmeldelse i Politiken osv, og Jørgen de Mylius runder det hele av. Boken må være et must for de som var så heldige å oppleve dette, men også for alle oss som ikke var der, for man sitter som nevnt med en følelse av ’liksom å ha vært med’. Boken koster 200,- Dkr. og kan nå bestilles fra Forlaget Strandberg Publishing. Lenke: www.strandbergpublishing.dk


Dynamite og lagde filmer fra pønketida i England. Via intervjuer med Paul, livebandets medlemmer og de fire produsentene får vi høre om albumets tilblivelse. Bildene følger Macca på turné, og vi ser ham møte noen kjendiser. 2. «New interview». Her intervjues Paul i programmet «The Living Room Tour» om fem av sangene. Høydepunktet er at han spiller riffet fra «Alligator» på kassegitar» og en god del av «On My Way To Work».

Paul McCartney – New: Collector’s Edition anmeldt av Jon Vidar Bergan

De åtte neste kapitlene, «The Promo Tour», følger lanseringen av «New» via opptredener på talkshow og konserter. Det meste er film og prat fra før, under og etter disse. Frustrerende at ikke noe av musikken er live.

Pauls album “New” kom ut i oktober 2013 og ble anmeldt i NW 135. Tidligere i år kom den såkalte «Japan Tour Edition», med dvd som bonus, og i oktober 2014 kom denne utgaven som består av 2 cd-er og 1 dvd.

3. MGM Grand for Heartradio Music Festival 4. Hollywood Boulevard with Jimmy Kimmel 5. NBC Studios with Jimmy Fallon 6. Times Square (fra minikonserten midt i New York City) 7. The Shard (tv-show fra skyskraperen The Shard i London) 8. BBC Maida Vale Studios. Her mimrer Paul om tidligere opptredener, han får overlevert et eksemplar av boka «Rupert» som har tilhørt ham og broren Mike, og hans datter Stella hilser på. 9. The London Studios with Graham Norton 10. Covent Garden and HMV Oxford Street. Paul spilte som kjent live i Covent Garden og signerte plater på HMV. Vi får se fansens reaksjoner på å møte ham.

Det er en boks i dvd-format der coverheftet har 56 bilder i flere størrelser (standardutgaven har 8). Mange av dem er fra musikkvideoene. Pauls introduksjon/liner notes er den samme, men vi får i tillegg tekster og musikerinfo for de tre helt nye låtene. CD1 består av de 14 låtene fra førsteutgaven av «New». CD2 heter «Bonus Audio» og har tre ekstra studiolåter: - «Struggle» var eksklusivt bonuskutt på den japanske utgaven som kom i fjor høst. Jeg sliter med å like denne eksperimentelle poplåta der Paul er kreditert med all vokal, gitar, trommer, celeste, mellotron, synthesizer og tapeloops. Produsent: Paul Epworth. - «Hell To Pay» er ei tøff rockelåt der Paul kompes av både sitt liveband, strykere og blåsere. Paul spiller gitar, piano og moog. Produsent: Giles Martin - «Demons Dance» er fengende, smektende pianopop. Paul er kreditert med all vokal, piano, bass, trommer og tamburin. Produsent: Ethan Johns.

Kapitlene 11, 12, 13 og 14 består av musikkvideoene til «Queenie Eye», «Save Us», «Appreciate» og «Early Days». De tre siste kapitlene er minidokumentarer om innspillingen av tre av videoene, med intervjuer med regissører, skuespillere og folk som jobber på filmsettene. 15. Making of «Queenie Eye». Innspilt i Abbey Road-studioet med en haug kjendiser i rollene. Paul mimrer om innspillingen av «Love Me Do» der og spiller litt av «Lady Madonna» på et piano han tror ble brukt på den låta.

Deretter følger fire liveopptak fra Tokyo Dome 2013: «Save Us», «New», «Queenie Eye» og «Everybody Out There». Ingen av dem skiller seg ut fra studioversjonene. Det står ikke hvilke av de tre konsertene på Tokyo Dome (18., 19. og 21. november) de er hentet fra.

16. Making of «Appreciate». Roboter på et museum. Artig at regissøren er norske André Chocron!

Dvd-en heter «Bonus Film» og varer i 1 time og 58 minutter. Den er delt opp i 17 kapitler. Menyene har en a cappellaversjon av «New» som bakgrunnsmusikk. I en av dem ser vi livebandet synge. 1. «Something New» er en 47 minutter lang dokumentar regissert av Don Letts, som var medlem av Big Audio

17. Making of «Early Days». En svart-hvitt video der Paul spiller med svarte bluesmusikere i sørstatene. Her spiller han også sin første sang, «I Lost My Little Girl».

33


En historie slik den aldri tidligere har blitt fortalt... Da Beatles sluttet å dra på turné i 1966 var eplefrøet plantet. I løpet av ett år skulle de danne sitt eget selskap, påbegynne sine første soloprosjekter og ubønnhørlig gå mot sin splittelse. Det er utrolig men sant at den fullstendige historien om Apple og hendelsene som tilknyttet seg det aldri har blitt fortalt. Inntil nå!

RCA og Reaction. Mange av artistene bak disse vidunderlige platene har aldri fortalt sine historier før. Inntil nå! «a is for apple» er ikke en vanlig fortelling om Beatles’ selskap, men heller en krysning mellom en biografi og en diskografi. Ved siden av historien vil du få talløse sider med diskografiske data sammen med bilder av alle kjente verdensomspennende utgivelser, sjeldne og tidligere usette fotografier, gamle annonser, fascinerende dokumenter og andre forbløffende bilder.

Vi er meget stolte av å kunne annonsere «a is for apple» - An illustrated history of the Beatles’ multimedia corporation. a is for apple er en tetralogi som omfatter den mest fullstendige historien om Apple og menneskene som var involvert som noengang er samlet sammen såvel som sagaen om de siste Beatlesårene og de formative soloårene.

Hver bok i denne serien vil være begrenset til kun 500 eksemplarer og hvert volum vil komme sammen med en spesiell samlermessig overraskelse. Den spesielle overraskelsen for Vol. 1 vil være en 7” vinylplate med to hittil uutgitte sanger med en velkjent Apple artist – Jackie Lomax!

Etter å ha gjennomført talløse intervjuer med musikere, komponister og ansatte assosiert med Apple, studert tusenvis av sider i gamle aviser og blader og satt sammen den mest komplette Apple diskografien noen gang er vi nå i ferd med å utgi den første boken i dette massive prosjektet.

Pass på å forhåndsbestille «a is for apple» Vol. 1 nå! «a is for apple» Vol. 1: 1966-1968 21x30 cm Ca 600 sider, fullfarge Pris 55 € + Porto og håndtering. Abonnementspris før 31/12 er 50 €. Tilgjengelig fra April 2015

Vol. 1 av «a is for apple» forteller historien om hvordan Apple ble til. Det begynner sommeren 1966 med Lennon og McCartneys første soloprosjekter, «How I Won The War» og «The Family Way», går over til 1967 da det første multimediaselskapet ble en realitet med stiftelsen av Apple Publishing, Apple Retail og Apple Electronics og til slutt til 1968 da Apple Records toppet hitlistene nesten overalt. Men allerede før den fenomenale sukseessen med «Hey Jude» og «Those Were The Days» publiserte Apple noe fantastisk musikk på andre selskaper som Decca,

Bestilles fra nettstedet aisforapplebook.com

34


«Abbey Road»- bildene solgt for rekordpris Tekst: Roger Stormo Foto: Iain Macmillan

Foto nr 1: Paul med sandaler. En ”mystisk mann” står og ser på dem når de går over fotgjengerovergangen. De ikke spesielt sjeldne bildene fra Abbey Road fotgjengerovergangen gikk forleden på auksjon for utrolige £180 000, altså nærmere 2 millioner kroner! Ekspertene hadde verdivurdert de til £70,000 før de gikk under hammeren hos Bloomsbury Auctions.

Sarah Wheeler ble settet opprinnelig solgt som ett og ett bilde til den nåværende selgeren, en privat samler.

Vanlige media, så som aviser og internettpublikasjoner som ikke er vant til å se annet enn bilde 5, selve coverbildet, er alltid henrykt hver gang de ser ett av de andre bildene og betegner de som sjeldne. De er tydeligvis ikke vant med å se disse avbildet.

Settene er signert av fotografen Iain Macmillan og det var et begrenset antall sett han signerte før sin død.

Ifølge sjefen for fotoseksjonen hos Bloomsbury Auctions,

Pussig dette, han kunne jo bare ha besøkt Snap Galleries i 2011 og kjøpt et helt sett...

De består av syv bilder, de seks forskjellige bildene som ble tatt til forsiden av albumet samt det ene som finnes på baksiden.

35


Den mystiske mannen på Abbey Road Tekst: Roger Stormo Foto: Iain Macmillan I februar 2008 gikk en nyhetssak verden rundt, om at Floridamannen Paul Cole, av avisene identifisert som mannen ved siden av politibilen på det berømte Abbey Road coverbildet til The Beatles, hadde gått bort i en alder av 93. Men var han virkelig den mannen? Jeg tviler, og her er grunnene.

Foto 1. «Den mystiske mannen» er der til høyre, men det er også to andre personer, på samme side av gata litt lenger bort. En ser på kamera, den andre bøyer seg ned og ser etter noe i en pose. På venstre fortau sitter en mann på muren med føttene dinglende, mens nærmere kamera dukker det opp to damer og en ung jente bak folkevognbobla.

Nærbilde fra plateomslaget Ifølge et par intervjuer han ga i 2004, befant Paul Cole seg på fortauet mens han ventet på sin kone, som besøkte et museum i Abbey Road. Han begynte å prate med sjåføren av politibilen, og litt etterpå fant han ut at politiet var der av en spesiell grunn. Da han kikket bort mot the Beatles, visste han ikke hvem de var, men beskrev dem som «En gjeng raringer, kalte jeg dem, for de hadde et ganske radikalt utseende på den tiden. Man går ikke rundt barbent i London». Paul Coles historie Jeg tror Paul Cole skrønte, historien hans synes å indikere at han kun hadde sett det ene bildet som folk flest har sett, det faktiske omslagsbildet til Abbey Road. Det er intet museum i denne delen av Abbey Road. Politibilen dukker opp sent i fotoseansen, hvilket fremgår av de tidligere bildene, så Paul Cole kan ikke ha hatt en slik samtale med sjåføren før Beatles dukket opp. Og den ”mystiske mannen” kan sees i flere av fotografiene. Paul Cole var kun en mann som visste tre ting om omslaget:

Du ser hele foto 1 på forrige side, her er utsnitt og forstørrelse av ”den mystiske mannen” med armene i kors, betraktende opptoget med Beatles. Paul har fortsatt sandaler, Paul Cole hevdet at en av dem gikk rundt barbent. Hadde Paul Cole virkelig vært ”den mystiske mannen” ville han hatt en noe mer nyansert syn på hvorvidt en i Beatles gikk barbent eller ikke, her står mannen dessuten mye nærmere Beatles i motsetning til foto 5, selve plateomslaget.

1. Det er en politibil der. 2. Ved siden av politibilen står det en mann. 3. En i Beatles hadde ikke på seg sko og sokker.

Beskrivelsene av personer som befinner seg i bakgrunnen på Abbey Road fotografiene er hentet fra utstillingen ”Beatles and bystanders” som ble avholdt av Snap Galleries i London i 2011. De hadde forstørret opp bildeutsnitt av disse personene, slik at man lettere kunne se de.

Så han diktet opp en historie der han selv var med. Han fikk seg i hvert fall en god latter da historien hans ble gjenfortalt verden rundt av nyhetsmediene. Den er tilogmed med i Wikipedias side om albumet. Det ble tatt seks forskjellige bilder av Beatles som krysset Abbey Road, og rekkefølgen av bildene er kjent.

36


Foto 2 og McCartney beholder sandalene på mens han krysser veien. Når han er over på den andre siden kipper han de av seg og fortsetter fotoseansen barbent. Foto 2. Der er «den mystiske mannen» igjen, denne gangen alene på høyre fortau, de to andre personene er borte. På venstre fortau har vår venn på muren fått selskap av en mann i hvit skjorte og en kvinne med parasoll. Disse kan vanskelig sees på vår utgave av bildet, som sagt fikk Snap Galleries forstørret utsnitt av bildene for lettere å oppdage bipersonene. Men vi har i hvert fall fått forstørret opp bildet av ”den mystiske mannen”, det er ingen tvil om at det er samme mann som går igjen på disse bildene.

37


Foto 3. «Den mystiske mannen» er der, men har nå flyttet seg lenger vekk fra sin posisjon i foto 2. Denne gangen deler han fortau med en dame i rød genser som ser direkte på kamera. Nå blit det interessant: Man må se virkelig nøye etter for å oppdage henne, men like bak bobla står ei jente med lilla topp i porten. Dette er første gangen vi ser henne, men hun skal dukke opp i tre av de seks bildene, bare en færre gang enn «den mystiske mannen». Rett bak folkevogna har det dukket opp en budbil. Den forsvinner før foto 4. Ser man nøye etter kan man se sjåførens venstre arm, han står bak bilen sin.

38


Foto 4. Det er ikke noe tegn til «den mystiske mannen», men det er en annen mann i hvit skjorte som går i spenstig gange mot kamera. Over på venstresiden får vi et klarere bilde av jenta i den lilla toppen, nå flytter hun seg, og to av de tre dekoratørene som er med på det endelige omslaget dukker opp på dette fotoet. Foto 5. Det faktiske omslagsbildet som alle kjenner til. «Den mystiske mannen» er selvsagt der på høyre side. På venstre fortau, lenger bak, står de tre dekoratørene, senere identfisert som Alan Flanagan, Steve Millwood og Derek Seagrove. Nøye studering viser en annen mann som står bak en bil i nærheten av de tre. Intet tegn til piken i den lilla toppen.

39


Foto nr 6: ”den mystiske mannen” har forsvunnet.

Foto 6. «Den mystiske mannen» er vekk. Kanskje har han fått nok, kanskje har han krysset gaten og står bak fotografen. De tre dekoratørene forblir til venstre, sammen med en fjerde person nå. Piken i den lilla toppen er tilbake i porten sin fra foto 3, nå meget synlig. Andre mennesker dukker opp, men er ikke involvert i scenen: en mann kledd i sort går vekk fra kamera på venstre fortau. Til høyre, ved politibilen går to mennesker avsted, mens i bakgrunnen kommer det folk ut av buss nummer 159.

Dette stillbildet fra reklamefilmen for Beatles RockBand viser at ”den mystiske mannen” har blitt en del av mytologien rundt The Beatles.

40


Til høyre: Artikkelen om Paul Cole som hevdet å være mannen på omslaget til Abbey Road gikk verden rundt i 2004 og igjen da han døde i 2008. Under: Utsnitt fra Foto 3.

I årenes løp er det flere som har hevdet seg å være eller kjenne mannen fra Abbey Road bildet. Jeg har hørt historier om slike så lenge jeg har vært Beatlesfan. En av disse skal ha vært en homofil mann som døde på syttitallet. Her er en annen tidligere historie: Jo Poole: «Da jeg var 21 var jeg en hengiven Beatlesfan, og kjøpte ’Abbey Road’ albumet med en gang det kom ut. Med en gang jeg så omslagsbildet, ropte jeg ’Der er broren min, Tony.’ Han var 33, og var lett gjenkjennelig med sine 1,93 på strømpelesten. Navnet hans var Tony Staples og han bodde i Scott Ellis Gardens, nær Abbey Road, og han så stadig vekk en og annen Beatle, men å se de alle sammen sammen var sjeldent, selv i Abbey Road. Han var på vei til sin jobb som administrativ sekretær for National Farmers Union på fredagsmorgenen bildet ble tatt. Jeg pleide stadig vekk å ta toget fra mitt hjem i Gloucestershire for å besøke Tony i St. John’s Wood, og jeg husker at han pekte ut Paul McCartneys hus for meg.»

41

Det er jo sannsynlig at siden Paul Cole var den første «mystiske mann»-kandidaten som dukket opp under internettiden (2004), og fordi han ble referert til som «mannen på Abbey Road coveret» da nyhetsnotiser om hans død ble spredt over internett (2008) så blir han stående igjen som den eneste «mystiske mannen». Notisene om ham har gjort det umulig å google seg frem til alle de tidligere kandidatene til tittelen som fantes på sytti- og åttitallet. I 2004 og 2008 kunne en nyhetsnotis som dette bli «viral». På syttitallet ville den kun ha blitt publisert i et lite amatørfanzine for Beatlesfans og lest av disse. Som denne artikkelen.


og akustisk gitarkomp som sannsynligvis er gjort hjemme eller i studio. 3. OPPTAK I ANDRE STUDIOER. Mot slutten av sin karriere gjorde The Beatles innspillinger i flere andre studioer enn Abbey Road,   for eksempel i Trident, Apple og Twickenham Film Studios, hvor mange av Let It Be-opptakene ble gjort. Det er derfor fullt mulig at noen sanger ble tilfeldig spilt inn i i løsere form, men aldri levert til EMI.  Det er imidlertid opptakene for EMI som er av størst interesse. Vi tar opp igjen tråden fra 1976, da The Beatles’ kontrakt med EMI var over. På den tiden satte EMI-sjefene seg ned og lyttet gjennom alt uutgitt materiale med gruppen. I hovedsak var det tale om bare grove mikser, der noen ble få ansett som egnet for kommersiell utgivelse.  Ett spor – «Leave My Kitten Alone» - ble vurdert utgitt som singel i 1980. Men med det tragiske drapet på John Lennon i desember samme år, ble planene droppet. 

Dette var et annet av de tre ulike omslagene som visstnok var blant utfordrerne til det ferdige albumcoveret. Denne teksten er hentet fra utkastet til det svart-hvite utbrettscoveret for «Sessions». Så vidt vi vet, ble det ferdige omslaget aldri produsert, bare noen prøvecover eksisterer. THE BEATLES SESSIONS

I begynnelsen av 1982, med 20-årsjubileet for «Love Me Do» i tankene, ble det besluttet å oppnevne en dedikert person som fikk kjempeoppgaven med å lytte igjennom hver eneste tape Beatles hadde laget for EMI, og katalogisere materialet. Oppgaven gikk til studioingeniør John Barrett ved Abbey Road. Selv om ingen nye spor ble funnet, gjorde John oppdagelsen av mange interessante, alternative versjoner av utgitte sanger.

N O I S S E S

Mellom 4.september 1962 og 8.mai 1970, gjorde The Beatles over 200 innspillinger som ble utgitt av EMI Records. Det faktum at bandet på samme tid, og særlig i årene fra 1962 til 1966, også var på konsertturneer, gjorde filminnspillinger og TV-opptredener samtidig som de velvillig stilte opp for verdenspressen, gjør arbeidet de gjorde i studio enda mer imponerende. Allerede før The Beatles ble splittet i 1970, var det snakk om at det fantes uutgitte spor i studioarkivene.

Ifølge ryktene skulle det finnes mellom 50 og 250 titler, avhengig av hvilken kilde man bygde på. Sannheten er imidlertid en helt annen. Bare en håndfull titler som bandet spilte inn, har forblitt uutgitt. Men trykket fra både fans og media om at EMI satt på en virkelig gullgruve av upublisert materiale, har stadig vokst de siste 15 årene. Ikke minst fordi det med jevne mellomrom har dukket opp materiale på radio og på piratplater. Kildene til dette materialet er godt kjent for Beatles-fans og samlere:

1. BBC-OPPTAKENE. Mellom mars 1962 og juni 1965 spilte The Beatles inn 36 sanger i BBC Studios i Manchester og London, spesielt beregnet for radiolytterne. Disse opptakene var altså ikke gjort for EMI med tanke på kommersiell bruk. Beatles spilte mange av sine tidlige låter, og blandet disse med egne albumlåter. Men det er det opprinnelige materialet (fra studio) som har fått mest offentlig interesse.

2. DEMOER FOR ANDRE ARTISTER. Det har allment, men feilaktig, blitt antatt at The Beatles selv spilte inn alle sangene de komponerte for andre artister. Som komponister gjorde de noen få demo-innspillinger for utgiverne. Men etter hva som er blitt avdekket, er det kun snakk om et fåtall demoer med vokal

42

Når Abbey Road presenterte «The Beatles på Abbey Road» sommeren 1983, ble mye av lydmaterialet John Barrett hadde oppdaget, brukt på presentasjonen. Dessverre døde John i februar 1984, men fruktene av hans nitidige forskning består. 

Etter en vurdering av de uutgitte sporene og alternative versjonene som John Barrett fant, ble det bestemt at alle titler som var innspilt i annet enn mono, skulle remikses. Geoff Emerick ble kontaktet og anmodet om å gå gjennom disse sporene og remikse de som trengte en forbedring av lydkvaliteten. Han hadde jobbet med The Beatles og vært sentral på mange av deres plateinnspillinger. Geoff jobbet lenge med prosjektet i Air Studios i London og Montserrat før han endelig kunne presenterte EMI et bånd: Da ble det klart at sluttproduktet var et album som kunne forsvares utgitt - både kunstnerisk og musikalsk.  SIDE 1

1 «COME AND GET IT» (Paul McCartney) 2:26 Lead vokal: Paul

Spilt inn i Studio 2, Abbey Road 24. juli 1969, samme dag som «Sun King». Sangen ble gitt til Apple-bandet Badfinger og ble deres første hit i 1970. Den ble benyttet i filmen «The Magic Christian», med blant andre Peter Sellers and Ringo Starr i rollene. 2 «LEAVE MY KITTEN ALONE» (Turner-McDougall) 2:54 Lead vokal: John Spilt inn i Studio 2, Abbey Road 14. august 1964 under arbeidet med «Beatles For Sale»-albumet. Denne rockelåten fra sent på femtitallet var tidligere innspilt av blant andre Little Willie John og Johnny Preston. 3 «NOT GUILTY» (Harrison) 3:17 Lead vokal: George


Dette sporet, innspilt 8. august 1968 i Abbey Road Studio 2, skulle egentlig være med på «White Album» i november 1968. Det har lenge vært mumlet om at en viss, vel kjent gitarist var med på innspillingen. For øvrig spilte George inn en snillere versjon av låten på sitt album i 1979, «George Harrison». 4 «I’M LOOKING THROUGH YOU» (Lennon-McCartney) 2:53 Lead vokal: Paul Den endelige versjonen av denne sangen kom på «Rubber Soul»albumet i desember 1965. Dette er første take, innspilt 24. oktober samme år, i Abbey Road Studio 2.. Selv om denne versjonen er lengre enn den på albumet, er bridgen ikke med, sannsynligvis fordi dette mellompartiet ikke var skrevet ennå på den tiden.

Som Georges «Not Guilty», var dette sporet innspilt under arbeidet med «White Album», 14. august 1968. Sangen ble imidlertid utelatt fra albumet.

S N SIDE 2

Innspilt 20. februar 1965 under «Help»-innspillingene. Sangen ble så gitt til P.J. Proby, som fikk en mindre hit med denne et år senere. 6 «WHILE MY GUITAR GENTLY WEEPS» (Harrison) 3:21 Lead vokal: George

Innspilt 25. juli 1968. Denne versjonen viser hvordan en sang kan utvikle seg fra første take og til ferdig, utgitt versjon. Første take inneholder bare George på sang, ledsaget av to instrumenter - akustisk gitar og keyboard. Interessant er det å legge merke til at siste vers ikke ble beholdt i den endelige versjonen på «White Album» . 7 «MAILMAN BLUES» (Lloyd Price) 1:50

Spilt inn 29. januar 1969 under arbeidet med «Get Back»- albumet, som senere skiftet navn til «Let It Be».

Spilt inn 4. september 1962, samme dag som den originale versjonen av «Love Me Do» med Ringo på trommer ble gjort. Mye er blitt sagt om låten, og at Beatles bevisst spilte dårlig fordi de heller ville ha en av sine egne låter skulle utgis som deres andre singelplate. Men ettersom den innspillingen skulle skje en måned etterpå, er teorien lite sannsynlig. Sangen ble senere innspilt av Gerry and the Pacemakers og ble deres første listetopp i Storbritannia. 2 «BESAME MUCHO» (Valazquez/Skylar) 2:33 Lead vokal: Paul

Den 6. juni 1962 hadde Beatles sin første spilletid på EMIs Abbey Road Studios. På dette stadiet gruppen besto av John Lennon, Paul McCartney, George Harrison, og på trommer Pete Best. Fire titler ble gjort - tidlige versjoner av «Love Me Do», «PS I Love You», «Ask Me Why», pluss «Besame Mucho». Sangen, som er fra 1930-årene, ble hentet fram i slutten av femtiårene og hadde lenge vært en del av Beatles’ scenerepertoar. Den var også med på Decca-auditionen i januar 1962. 3 «ONE AFTER 909» (Lennon-McCartney) 2:53 Lead vokal: John and Paul Selv om dette er den tidligste Lennon/McCartney-komposisjonen, fant ikke «One After 909» veien til vinylrillene før i 1970, da den ble med på «Let it Be». Denne versjon ble spilt inn 5. mars 1963, samme dag som de første forsøkene på «From Me To You» og «Thank You Girl». 4 «IF YOU’VE GOT TROUBLES» (Lennon-McCartney) 2:21 Lead vokal: Ringo

Lead vokal: Paul

Lead vokal: John

1 «HOW DO YOU DO IT» (M. Murray-Edmond) 1:55 Lead vokal: John

5 «THAT MEANS A LOT» (Lennon-McCartney) 2:27

2 L E D

5 «WHAT’S THE NEW MARY JANE?» (Lennon-McCartney) 5:59 Lead vokal: John

Denne tidligere uutgitte Lennon/McCartney-originalen ble innspilt 18. februar 1965, under arbeidet med Help-albumet. Den var uten tvil tenkt som Ringos vokale bidrag på albumet, men ble senere erstattet av «Act Naturally».

43

8 «CHRISTMAS TIME (IS HERE AGAIN)» (Lennon-McCartney-Harrison-Starkey) 1:08 Lead vokal: The Beatles

Mellom desember 1963 og desember 1969 utga The Beatles Fan Club sju juleplater som sine medlemmer. Disse platene er blitt attraktive samleobjekter, og inneholdt alt fra lyd-takksigelser fra Beatles-medlemmene til fansen, og til små pantomimer. Selv om platene først og fremst viste Beatles’ elleville humor, var det også noen musikalske spor. Særlig på 1967-utgivelsen, der dette sporet er hentet fra. «Helt fra jeg først ble med på plateinnspillingene med The Beatles, fra Revolver-LP-en til Sgt. Pepper og Abbey Road «, har jeg sett innspillingsprosessen utvikle seg, fra to spor til 24 spor, til og med 48 spor. De tekniske framskrittene som er gjort gjennom årene har gjort meg i stand til å forbedre den opprinnelige lyden på disse sangene, og å presentere dem til deg i sitt fulle potensial, musikalsk og kunstnerisk. Håper du liker det.» GEOFF EMERICK Produksjonsnotater:  Remikset på Air Studios, Montserrat  Teknisk ansvarlig: Geoff Emerick  Andre studiotekniker.: Steve Jackson  Assistent til Emerick.: Nicole Graham  Cover og kreativt konsept: Brian Southall  Omslag: Bill Brooks og John O’Brien  Back Cover-foto: Robert Freeman  Frontcover er foto tatt mellom øktene ved Abbey Road Studios.  Tape Research: John Barrett og Ken Townsend.  Prosjektarbeid: Mike Hendley  Produksjonshjelper:. John Burgess  Omslag, produksjon: Quick On The Draw and Tony Wadsworth.


Så når noen låter ikke ble med på for eksempel «Revolver», var det ikke sannsynlig at disse ville bli inkludert på Sgt. Pepper». Her er en detaljert oversikt over alle låtene på dette albumet i den rekkefølgen de opprinnelig ble spilt inn.

«Besame Mucho» , sunget av Paul. Hentet fra Beatles’ aller første innspilling for Parlophone onsdag 6. juni 1962. Pete Best fortsatt et medlem av gruppen! «How Do You Do It» ble spilt mandag 26. november 1962 på samme sesjon som «Please, Please Me» . «One After 909» (i en tidligere versjon enn den som ble med på «Let It Be» seks år senere), spilt inn 5. mars 1963 på samme dag som «From Me To You». «Leave My Kitten Alone» kommer fra ”Beatles for Sale”- innspillingen og ble laget onsdag 5. august 1964.  Dette var et av de tre ulike omslagene som visstnok var blant utfordrerne til det ferdige albumcoveret. Her er teksten på den ovenfor avbildede utgaven av Sessionsomslaget:  «Dette er Beatles-albumet millioner av fans har ventet på. Det er en helt ny samling av tidligere uutgitte originaler og noen alternative versjoner av kjente låter.  Spranget fra gruppens prøvespilling for Parlophone i juni 1962 til en McCartney-demo innspilt like før gruppen ble oppløst, viser The Beatles’ musikalske utvikling fra et perspektiv som selv drevne samlere ikke har opplevd før.   I løpet av årene har mye vært skrevet om tallrike, uutgitte Beatles-spor som visstnok skal finnes i EMIs hvelv. Sannheten er at det bare finnes en håndfull. I takt med utviklingen av studioteknologien, økte The Beatles’ kreativitet og oppfinnsomhet utover i sekstiårene. Ofte kom Beatles til innspillene med bare grovrisset av en sang, som ville bli testet i varierende antall versjoner under selve prosessen. Beatles ville til fulle utnytte muligheten som lå i studio til å legge på «lag» av lyd, - de laget malerier i lyden omtrent som en kunstmaler bruker sin palett. Det uutgitte Beatles-materialet som fortsatt eksisterer, bortsett fra noen mislykkede låtstarter, utdrag av sanger og oppvarmings-sesjoner, omfatter i hovedsak noen få egne sanger som ikke ble benyttet på plate. I tillegg har noen alternative versjoner overlevd. Men å antyde at disse er bedre eller mer spennende enn den ferdige, utgitte versjonen, vil være å stille spørsmål ved The Beatles’ kunstneriske skjønn. Vi må huske at The Beatles var på toppen nettopp fordi de bare tillot det beste materialet å komme ut. Derfor er det gode grunner til at noe er blitt liggende uutgitt. Etter alle disse år, gjenstår det bare et begrenset antall som er egnet til utgivelse. Samlingen inneholder sanger som ble «til overs» fra Beatles sine mange opptak - den viktigste grunnen er at det rett og slett ikke var plass for mer på den kommende LP-en. Da tiden kom for et nytt album eller en ny singel, var det overflod av nytt materiale som skulle spilles inn. Dessuten hadde gruppens uttrykk og stil endret seg og tatt nye veier.

«That Means a Lot» ble spilt inn under «Help»- øktene våren 1965. Hensikten var å lage en demo for PJ Proby som ble utgitt i september. «I‘m Looking Through You» er fra innspillingene av «Rubber Soul», dette er første take av låta og mangler midtdelen av sangen som ennå ikke var skrevet. «If You’ve Got Troubles” er skrevet av Paul McCartney og sunget av Ringo. «Christmas Time» var kjenningsmelodien til The Beatles femte juleplate til fansen, innspilt tirsdag 28.november 1967 og altså opprinnelig utgitt av The Official Beatles Fanklubb .Følgende tre sangene ble spilt inn i løpet av studioøktene for dobbeltalbumet «The Beatles» («White Album», 1968). «While My Guitar Gently Weeps» ble gjort torsdag 26. juli med sang, akustisk gitar og med et ekstra vers som ikke er med i den ferdige versjonen. «Not Guilty» fra onsdag 7. august er en mer psykedelisk versjon enn den som ble brukt på «George Harrison»-albumet fra 1979. «What’s the New Mary Jane» ble spilt inn onsdag 14. August 1968.  På opptakene fra arbeidet med «Get Back»-albumet i januar 1969, prosjektet som til sist munner ut I «Let It Be»-albumet og filmen med samme navn, fantes en John Lennon-cover av Buddy Hollys «Mailman, Bring Me No More Blues» fra 1957. «Come and Get It»  var skrevet av Paul McCartney som gjennomgangstema i Peter Sellers-filmen «The Magic Christian» (i hovedrollen: Ringo Starr). Demo-innspillingen høres enda bedre ut enn versjonen som Badfinger ga ut 5. desember 1969.  The Beatles var selv aktivt med i arbeidet med å få sjøsatt den nye samleplaten. Sommeren 1983 ble en unik video med noe av det nevnte materialet vist for publikum på Abbey Road Studios. En kveld etter at Paul McCartney hadde jobbet i EMIs nye penthouse studio, lurte han seg ubemerket inn blant publikum etter at lysene var slukket. Han fikk dermed selv se showet med det uutgitte Beatles-materialet, - og passet på å snike seg ut før slutten…. Han likte etter alt å dømme det han fikk oppleve – og alarmerte både George og Ringo, som fikk en privat visning av det samme showet senere.

44

Etter at George hørte første take av «While My Guitar Gently Weeps» ga han EMI straks beskjed om å finne fram og utgi flere


gjemte sanger. Så her er det da, - det etterlengtede, nye Beatles-albumet. Bedre enn noen gang gir den historiske utgivelsen et blikk bak kullissene over hvordan The Beatles hadde det på jobb i Abbey Road Studios.  Men enda viktigere: Dette er en hyllest til de evigvarende, samme mestre av populærmusikk.  BRIAN SOUTHALL

EMI skulle ha betalt royalties på minst 85 prosent av nettosalget av platene. I 1986 beordret han en rettslig undersøkelse av EMIs bokførte utbetalinger av royalties og fant flere nye spørsmål knyttet til Beatles. I 1989 ga EMI endelig etter, og tok beslutningen som fikk betydning på begge sider av Atlanteren. Utbetalingsbeløpet til selskapets mest verdifulle artister var åttesifret. Men heller ikke dette ble slutten på krangelen mellom Beatles og EMI. I 1993 stevnet Beatles selskapet på nytt. Det skjedde da EMI uten bandets godkjennelse ville utgi de doble CD-boksene av det røde og blå samlealbumet. Igjen hadde Beatles høyesterett på sin side. Dommen framholder at Beatles skulle ha kunstnerisk kontroll over produksjonen. Med styrket stolthet, ga Beatles sitt ja til utgivelsen. Nå var tiden inne, og The Beatles og EMI fikk testet markedet for uutgitt Beatles-materiale med «The Beatles Live at the BBC» i 1994. Det ble en suksess, og dermed ble «Anthology»-prosjektet virkeliggjort. Men ikke før krav om en ny lønnsforhøyelse: I 1995 var Beatles og EMI på ny i disputt om penger og royalities. Og igjen måtte selskapet grave dypt i lommene for å tilfredsstille artisten. Resultatet ble at royaltysatsene økte og Beatles fikk en utbetaling på omkring 35 millioner dollar….

Slik så baksiden av denne utgaven ut

Versjonen med utbrettcover hadde ganske lik design som Mark Lewisohns ”Recording Sessions”-bok...

Selv om teksten ovenfor tyder på at Paul, George og Ringo virkelig ønsket å slippe uutgitt Beatles-materiale i platebutikkene, var det til slutt trolig spørsmålet om royalties som stoppet utgivelsen. Gjennom hele 1980-tallet pågikk det rettsoppgjør mellom The Beatles og EMI for domstoler i både England og USA. Beatles følte seg snytt for royalties for millioner av pund. Tvisten endte opp i Londons High Court i 1984. Justice Gibson avgjorte at

45

Teksten i denne artikkelen (del 1 og 2) er hentet fra et blogginnlegg på ”WogBlog”, og er oversatt til norsk av Bjørnar Tromsdal. Kilder: rec.music.beatles.moderated The road to Sessions av John C Winn


«The Art of McCartney» er først og fremst et monument over McCartneys musikk. Men er det et verdig monument? Av Vegard Martinsen Det er ikke lenge siden all musikk var live-musikk. Noen spilte og sang, noen lyttet, og når fremføringen var over var musikken borte for alltid. Den eneste måten å lytte til musikk på var å være der hvor musikerne spilte og sang. Heldigvis var det for innpå 140 år siden en som oppfant en maskin som kunne lage opptak av det som ble spilt. Siden det var mange som ønsket å lytte til musikk uten å være der hvor musikken ble spilt når den ble spilt, og fordi det fantes entreprenører som oppdaget at det var penger å tjene på å selge slike opptak (og avspillingsutstyr) til en stadig voksende skare av musikkelskere, ble dette en storindustri som tilfredsstilte kolossalt mange musikere og musikkelskere. Med tiden er opptaks- og avspillingsutstyr blitt av så høy kvalitet at det å lytte til et opptak kan være en (nesten) like god opplevelse som å være der hvor musikken ble fremført/spilt inn. Men dette hadde også en negativ side. Man kunne nå lytte til verdens beste artister når som helst hjemme i sin egen stue, og dette var ikke bra for lokale musikere: hvorfor lytte til gode musikere som spiller i ens nabolag når man kan lytte til verdens beste musikere på sitt eget musikkanlegg i sin egen stue? Ja, levende musikk har sin sjarm, men at dette er en effekt å regne med er opplagt. Denne muligheten har også ført til at noen artister som er gode og som treffer tidsånden kan bli svært populære over hele verden, og kan selge plater (eller mp3-filer, etc.) i et enormt omfang. Et annet poeng er at det da blir lett å sammenligne ulike artister. Denne muligheten forsterker den effekten vi nevnte over, nemlig at noen få artister oppnår svært stor oppmerksomhet/popularitet, mens andre kommer i skyggen. Effekten kan bli enda mer merkbar dersom ulike artister fremfører

46

de samme musikkstykkene. Hva skjer hvis noen artister som er i skyggen forsøker å gjenskape eller tolke det som de aller største artistene allerede har fremført? Eller hva blir resultatet dersom en stor artist med en helt annen tilnærming forsøker å gjenskape det en annen stor artist har fremført? Klarer de å lage gode og interessante alternativer, eller blir det bare dårlige eller mindre gode etterligninger? Innen den musikksjangeren som de fleste er mest opptatt av, var the Beatles den desidert beste gruppen (selv om det kan være vanskelig å snakke om «den beste» i slike sammenhenger). Medlemmene hadde talenter på flere ulike felter, talenter som ikke bare er sjeldne i seg selv, men som, når flere av dem dukker opp i samme person, blir ekstremt sjeldne. Medlemmene av the Beatles spilte og sang, de komponerte sine egne låter, og de ga energiske konserter og morsomme intervjuer. Både som musikalske talenter og som personligheter kompletterte de hverandre på en helt unik måte. Aldri tidligere har noen artister vært svært gode på alle disse områdene samtidig. Dette kan man konstatere ved bare å lytte til dem, men hvis man vi ha en ekspertuttalelse om dette fra en som virkelig er verd å låne øre til man lytte til Bob Dylan, den eneste av Beatles´samtidige som er på deres nivå. Her snakker han om Lennon og McCartney på spørsmål fra Rolling Stone: «What was your relationship with John Lennon like? Somewhat competitive?» Dylan: «Yeah. Only to a certain extent, but not really. Him and McCartney both, really, they were fantastic singers. Lennon, to this day, it’s hard to find a better singer than Lennon was, or than McCartney was and still is. I’m in awe of McCartney. He’s about the only one that I am in awe of. He can do it all. And he’s never let up. He’s got the gift for melody, he’s got the rhythm, he can play any instrument. He can scream and shout as good as anybody. And his melodies are effortless, that’s what you have to be in awe of ... Everything that comes out of his mouth is just framed in melody.» (Rolling Stone, May 3-17, 2007).


Fra et intervju i Playboy: «I’ve always liked the way George Harrison plays guitar – restrained and good. As for Lennon, well, I was encouraged by his book [«In His Own Write»]. Or the publishers were encouraged, because they asked me to write a book and that’s how «Tarantula» came about. John has taken poetics pretty far in popular music. A lot of his work is overlooked, but if you examine it, you’ll find key expressions that have never been said before to push across his point of view. Things that are symbolic of some inner reality and probably will never be said again». (Playboy, March 1978). Om Starr under en konsert med Starr i salen: «One of the great drummers on this kind of music is in the audience toinight – Ringo Starr...» (LA, 17/12-97, sitert fra Michael Grey: «Bob Dylan Encyclopedia»). Da Beatles slo igjennom i 1963/64 toppet de ikke bare alle hitlister, deres sanger ble raskt spilt inn av andre og meget veletablerte musikere: symfoniorkestre, jazz-musikere som Duke Ellington, soul-sangere som Ella Fitzgerald. countrymusikere som Chet Atkins, osv., i det uendelige. Sangere som Frank Sinatra, Tony Bennett og Elvis (unødvendig å oppgi etternavn) spilte inn deres låter. Dette må ha betydd at musikken the Beatles spilte var komponert av dyktige og originale komponister. Beatles besto av fire supertalentfulle personer som alle hadde en total kunstnerisk integritet. De gikk hver sin vei mot slutten av 60-tallet fordi deres interesser og fokus endret seg, og de lot seg aldri friste, selv ikke av milliardbeløp, til å spille sammen igjen etter 1970. Det sies at Beatles besto av to musikere og to som likte å være sammen med musikere. Etter 1970 jobbet Harrison for det meste i sin hage som gartner (eller som filmprodusent), mens Lennon var politisk aktivist, hjemmeværende husfar, mm. De to andre spilte hele tiden (Starr dog ikke i den perioden han hadde alkoholproblemer), og de gir konserter og turnerer og komponerer og spiller inn plater den dag i dag.

47

McCartney har ikke bare fortsatt å spille, han har fortsatt å komponere, og har laget et stort antall album etter at Beatles ble oppløst. Kvaliteten har vært noe varierende, men at han er musikkhistoriens mest populære komponist er det ingen tvil om. Han hadde en mengde store hits frem til ca 1990, men etter dette har han ikke truffet tidsånden i den grad at hans singler har solgt like mye som de gjorde tidligere. Han har dog fortsatt å gi ut album i en rekke stilarter, ikke bare med egenkomponerte sanger, men også album med klassiske rockelåter, et album med klassiske sanger fra 40- og 50-tallet. Han har laget eksperimentelle album og flere verker med klassisk musikk. Albumene har solgt bra og som regel fått strålende kritikker. McCartney er musiker fra topp til tå, han arbeider innenfor alle stilarter; han kan være like entusiastisk opptatt av å komponere en kort jingle som av et lengre oratorium. Og han kan være like stolt av resultatene i begge sjangere. Etter mitt syn er det slik en ekte musiker er. Enkelte har kritisert McCartneys tekster, men han har alltid lagt mest vekt på musikken. Allikevel er tekstene ofte gode, se f.eks. poetiske stemningsbilder som «Little Willow», «The End Of The End», «Once Upon a Long Ago», «Follow Me», «On My Way to Work», «Cafe on the Left Bank» eller «Ever Present Past»; hans trivelige «Put it There», hans ønske om hva han vil gjøre med Linda privat («Press») og utad («Letting Go»), etc. Han lager også låter hvor teksten bare er lek med ord og hvor lydene ordene danner er det viktige: «This One»/«The Swan», «Biker Like an Icon», «Helen Wheels»/«Hell on Wheels». Noen sanger bare «silly» (f.eks. «Magneto and Titanium Man»; «Silly Love Songs» hører ikke hjemme i denne kategorien), men da er gjerne musikken meget drivende og minneverdig. Kjærlighetssanger som «Maybe I´m Amazed» og er nær uovertrufne. McCartneys tekster når ikke den filosofiske dybde og språklige virtuositet som Bob Dylans tekster ofte gjør, men det er ikke noe krav om at sangtekster må være slik. Som komponist/låtskriver er McCartney stor, og den nyutkomne samlingen «The Art of McCartney» er en hyllest til ham.


mest kjent er vel Jimi Hendrix` cover av Dylans «All Along the Watchtower», en tolkning som var så vellykket at Dylan begynte å fremføre en versjon som var basert på Hendrix` versjon! Vellykket er også f.eks. Adeles versjon av «To Make You Feel My Love» på «Chimes of Freedom». Men som man kan forvente var Beatles`coverversjoner av klassikere som «Boys», «Rock`n`Roll Music», «Long Tall Sally», «Please mr Postman» og «Roll over Beethoven» uovertrufne.

Jeg vil si at det aller viktigste ved denne utgivelsen er at den kommer, og at de fleste som deltar virkelig er – som det heter på omslaget – «the World’s Greatest Artists» (selv om mange nok vil bli overrasket over at folk som Harry Connick jr og Peter, Bjorn & John sies å være blant «the World’s Greatest Artists»).

Hva så med innspillingene her? I hvilken grad lykkes de? La oss se på noen av de minst vellykkede først. Flere av artistene har foretatt innspillingene sammen med det band McCartney nå turnerer med (og som han har brukt i mer enn ti år), en ide som visstnok kom fra initiativtageren til prosjektet, den erfarne produsenten Ralph Sall. Disse musikerne kjenner svært godt til McCartneys måte å gjøre låtene på, og dette har kanskje vært en hemsko for de artistene har som benyttet dette bandet. Enkelte av låtene høres dessverre ut som om det er McCartneys egne versjoner, men med en annen vokal. Mest utsatt for dette er Hearts «Band on the Run». Dessverre er dette ikke utypisk, det er for få av låtene her som gir inntrykk av at sangerne har klart å gjøre sangene fullt og helt til sine egne. Til tross for at Heart ikke treffer med «Band on the Run» så er deres versjon av «Letting Go» svært vellykket.

Det er ingen overdrivelse å si at svært mange av «the World’s Greatest Artists» er med. Bob Dylan, Brian Wilson (fra Beach Boys), Jeff Lynne (fra ELO), Def Leppard, Barry Gibb (fra Bee Gees), Roger Daltrey (fra the Who), Chrissie Hynde (fra the Pretenders). Man finner også folk som Willie Nelson, Dr John, Allan Toussaint, Dion. Steve Miller, Alice Cooper, Cheap Trick, og, ikke minst, Kiss. Det er kommet et stort antall tribute-album i årenes løp, og å lytte til dem er som regel en blandet fornøyelse. McCartney har deltatt på en rekke slike; han har vært med på album tilegnet Elvis, Fats Domino, Buddy Holly, og Ian Dury (?). Det er blitt hevdet at det at Bob Dylan er med på dette albumet er noe helt unikt, men det er det ikke, også han har deltatt på en rekke tribute-album: til Jimmie Rodgers, til Johnny Cash, til Hank Williams, til Doc Pomus, til Warren Zevon. Både McCartney og Dylan var med på et tribute-album tilegnet Sun Records. Få slike album har allikevel et stjernegalleri som «The Art of McCartney» har. Den eneste samling av toppartister på samme evenement som er i nærheten av denne er hyllesten til Bob Dylans 30 år i bransjen (en konsert avholdt i 1992, senere utgitt på CD og DVD). Samlingen artister på «The Art of McCartney» er dog langt bredere enn det var på Dylan-konserten. En annen hylles til Dylan, «Chimes of Freedom» (2012), er dog totalt mislykket. Dette albumet med 73 låter og nesten like mange artister – inkludert Miley Cyrus og Nastasha Bedingfield – over fire CDer inneholder så mange totalt uinteressante innspillinger at de få gode som finnes der, bare drukner. For at en cover-versjon av en dyktig artists innspilling skal lykkes må artisten som lager coverversjonen gjøre den til sin egen, den må ikke bare var en gjenskapning eller etterligning av originalen. Artisten må også ha en personlighet og en innlevelsesevne med en styrke som gjør innspillingen verd lytte til. Det finnes flere eksempler på slike vellykkede coverversjoner;

48

Størst forventning hadde jeg som stor Dylan-fan til Dylans bidrag. Først gikk det rykter om at han skulle synge «For No One», men det viste seg at hans bidrag var «Things We Said Today». Dylan er en svært god, men noe spesiell, vokalist. Hans måte å synge er ikke for enhver, hans stemme er en «acquired taste». Så og si alltid når han synger andres låter gjør han dem helt særpreget og meget spennende, selv når han synger sanger som ligger langt utenfor hans allfarvei som George Gershwins «Soon» eller Sam Cookes «A Change Is Gonna Come». Dessverre lever ikke Dylans «Things» helt opp til mine forventninger, jeg må si at jeg ble noe skuffet. Kanskje McCartneys sanger krever en melodiøsitet i fremføringen som Dylan av i dag ikke klarer å tilfredsstille fordi han ikke lenger har den stemmeprakt han hadde i yngre år. Dylans bidrag er allikevel meget godt.


selv på vokal! Man bør ha albumet, man bør lytte til det, men når man spiller det vil man få bekreftet enda en gang at McCartney er en svært god komponist og en bedre sanger enn de fleste andre. I motsetning til McCartneys egne album vil dette albumet neppe bli spilt så veldig ofte. Enkelte av sporene her vil nok allikevel bli spilt en gang i blant; etter mitt syn er albumet mer «enjoyable» enn jeg hadde forventet.

Det er også andre gode bidrag her. Allan Toussaints «Lady Madonna» er fin, Dr. Johns «Let´em In» – et meget overraskende, men godt valg – er en versjon man enten elsker eller hater. Willie Nelsons «Yesterday» sitter som bare det og er et høydepunkt, og også Airborne Toxic Events «No More Lonely Nights», et overraskende og velkomment valg, sitter som et skudd. Smokey Robinsons «So bad», Steve Millers «Junior´s Farm» og Owl Citys «Listen to what the Man Said» er blant de velykkede innspillingene.

Er dette et verdig monument for McCartneys musikk? La meg si det slik: det som er et verdig monument for McCartney musikk er hans egne innspillinger, de album han har vært med på fra og med «The Star Club Tapes», frem til og med «New», og alt som forhåpentligvis kommer i fremtiden. Men monumentet består også av de utallige innspillinger som andre artister «frivillig» har gjort av musikk som opprinnelig ble innspilt av Beatles og så av McCartney etter at Beatles ble oppløst. (Med «frivillig» mener jeg at musikken ble spilt inn ene og alene fordi artistene syntes at denne musikken var interessant og «enjoyable» både for utøver og lytter, ikke fordi de følte seg forpliktet til å svare Ja når de ble spurt om å være med på et prestisjeprosjekt som «The Art of McCartney» er.) Dette er et av de beste tribute-albumene jeg har hørt, men McCartney er så stor at alt på det kommer i skyggen av hans egne innspillinger.

«Run Devil Run» (Wanda Jackson) og «Put it There» (Peter, Bjorn & John) høres begge ut som om de synges av familiens sorte får på speed, en tilnærming som passer godt på «Run Devil Run», men som ikke passer på en vennlig låt som «Put it There». Min favoritt på dette albumet er kanskje Brian Wilson, som gjør en av McCartneys beste låter, «Wanderlust», til sin egen. Noen av versjonene er nok nær å være bomskudd: Roger Daltreys «Helter Skelter», B.B. Kings «On the Way», Chrissie Hyndes «Let it Be». Det viktigste ved utgivelsen er at den finnes og at så mange tunge artister fra så mange ulike musikktradisjoner har valgt å være med for å hylle McCartney. Samlingens musikalske innhold kan dog beskrives på samme måte som amerikanere flest beskriver Europa: «There are some nice places there, it is a good place for a visit, but I don’t want to live there». Det er nok få som ofte vil spille disse versjonene i stedet for å spille McCartneys originaler. En passende avslutning vil da være å gjenta noe som ble sagt i en anmeldelse av musikken i filmen «Backbeat» (musikken var låter Beatles spilte i Hamburg-tiden, nyinnspilt av unge, gode musikere): «sett heller på en Beatles-plate!», dvs. «lytt heller til Beatles-versjonene». Dylan var nær dette poenget da han sa «it’s hard to find a better singer than … McCartney was and still is». Takket være teknologien kan vi i dag når som helst unne oss den glede det er å lytte til de originale versjonene med McCartney

49

ADDENDUM: Jeg har fortsatt å lytte til «The Art of McCartney» etter at ovenstående ble ferdig skrevet, og jeg vil gjerne tilføye at jeg blir stadig mer begeistret for Owls Citys entusiastiske versjon av «Listen To What The Man Said». Det ungdommelige pågangsmot og den optimisme som preger fremføringen passer som hånd i hanske til denne låten. Et av albumets høydepunkter!

The Art of McCartney kom ut i et utall av konstellasjoner, som vi presenterte i forrige nummer. For sporlister, se dette - eller online på theartofmccartney.com. Red.


Undertegnede har kjøpt opp restopplaget av Beatles Quizbok utgitt på Gyldendal. Boka har rundt 1100 spørsmål om The Beatles. Spørsmålene er alt i fra: Hvem var Stuart Sutcliffe? Når opptrådte The Beatles første gangen på The Ed Sullivan Show? Hvilken sang synger Ringo Starr på LP-en Help? Og for de proffe: Hva var bilnummeret på bilen som kjørte i hjel John Lennons mor? Spørsmålene er satt opp i kategorier slik at boka egner seg som et oppslagsverk. Jeg selger hvert eksemplar for 140 kroner, porto på 35 kroner er inkludert. Ta kontakt med Tor Arne Holm på torhol35@hotmail.com eller mob. 47285827.

50


Det røde og det blå blir analoge igjen Analog Planet har tatt en prat med Abbey Roads mastering engineer Sean Magee, som fortalte de at de to nyutgitte Beatlessamlingene på vinyl, det ”Røde” (1962-1966) og ”Blå” (1967-1970) albumet ble presset fra de originale analoge båndene som pgså ble benyttet til originalpressingene i 1973 - med et par unntak: Monoversjoner med EQ fra monoboksen erstattet de få sporene som var i ”falsk” stereo på originalmasterne. Bortsett fra dette så vil altså forskjellene mellom sporene slik de fremsto på 1973-pressingene og de som er på de originale albumene bestå. Analog Planet siterer Magee, som sa: ”Cutting-notatene som ble skrevet av Harry Moss ble fulgt til punkt og prikke bortsett fra det generelle volumnivået, som var en tanke lavere, men renere. Alt dessuten analogt”. Så når det gjelder hype er AAA det nye DDD nå om dagen.* Vi går ut fra at det er de opprinnelige britiske masterne som er benyttet, som dere vet er det noen forskjeller mellom de amerikanske og britiske førsteutgavene av disse albumene. For eksempel: ”Help!” på amerikansk utgaven inkluderer den samme liksom-James Bond introen som den miksen vi finner på den amerikanske Help! soundtrack LPen, mens samme sang på britisk utgave ikke gjør det. Dessuten har man på den britiske LPen en stereo ”hviskende intro” miks av ”I Feel Fine”, mens den amerikanske LPen benytter monomiksen fra Beatles ’65, som er druknet i pålagt ekko fra den tiden.

51


Har du forresten tenkt på at før de tok bildet som dekorerer forsiden på det blå dobbeltalbumet så må George og John ha blitt enige om å ha på seg de beige scenekostymene med striper fra 1966-turneen? Paul og Ringo har også fargekoordinert seg, men hvor kommer disse klærne fra? De såkalte ”mørke” dressene fra 1966-turneen var jo mørkegrønne, mens disse unektelig ser blå ut. * De tre bokstavene i den såkalte SPARS koden AAA og DDD ble implementert i 1984 og refererer seg til innspilling, miksing og mastering av et spor eller et album. Koden forteller hvilke deler av prosessen som ble fullført ved hjelp av analogt utstyr og hvilke som ble fullført i det digitale domenet. De to første posisjonene, som representerer innspilling og miksing kan enten være en ”A” for analog eller en ”D” for digital; den tredje posisjonen representerer mastering og vil alltid være D på digitale CDer, men kan være A på LP plater. I 1979 kom det første digitalt innspilte popalbumet, ”Bop ’Til You Drop” med gitaristen Ry Cooder, utgitt på Warner Bros. Records. Dire Straits 1985 album ”Brothers in Arms” var ett av de første albumet som ble innspilt med tanke på CD-markedet, og var en heldigital utgivelse (DDD) i en tid hvor de fleste innspillinger ble gjort med analogt utstyr. Fra begynnelsen av var selvsagt alle innspillinger analoge hele veien mot den ferdige platen. Da Compact Disc ble lansert beholdt alle de gamle Beatlesalbumene sin første A, ettersom de alle var analogt innspilte. De de fire første Beatles CDene utkom i 1987, sto koden ADD på baksiden av omslaget, hvilket faktisk var en feil. De benyttet de gamle analoge miksene, kun masteringen ble gjort digitalt, så det skulle ha vært AAD. Feilen ble korrigert ved at man satte et klistremerke på platsikkesken til CDen, med teksten ”ADD should read AAD”. Som vi vet remikset George Martin ”Help!” og ”Rubber Soul”, og dette gjorde han digitalt. Så disse to CDene er korrekt merket ADD. For resten av katalogen ble de gamle miksene vurdert som gode nok i 1987, så disse er alle AAD. Vinylplater fra denne perioden ble også presset fra de digitale masterne, dermed er også disse AAD (selvsagt med unntak av ”Help!” og ”Rubber Soul”). With The Beatles 1987 CD. Merk SPARS koden og korrigerende etikett. Fra og med ”Brothers in Arms” ble det status, spesielt blant high tech CD samlere, å ha så mange heldigitale (DDD) utgivelser som mulig. Men fra og med årets nye Beatles in Mono vinylutgivelser ser det ut til å bli trendy å ha hel-analoge (AAA) utgivelser. Deres motsvarende stereo LPer fra 2012 ble lagd fra digitale masterne basert på analoge mikser, noe som gjør de AAD (stadig med unntak av ”Help!”og ”Rubber Soul” som fortsatt er ADD, på grunn av Abbey Road-personalets malplasserte respekt for George Martins 1987-mikser).

Across the Universe - Beatlesklubben i Trondheim. Av Stein Borud I Trondheim har Beatles-interesserte dannet klubben Across the Universe. Klubben ble dannet for å være et samlingspunkt for musikere, platesamlere og andre gammelpop-interesserte med sans for the Beatles. En gang i måneden møtes 15-30 mennesker med interesse for the Beatles i et egnet lokale i Trondheim. Disse møtene er åpne for alle og det er gratis inngang. Hvert møte har sine temaer. Det har vært møter som tar opp aktuelle saker: Nye utgivelser, begivenheter som angår the Beatles og Beatles-medlemmer, og mennesker som har har hatt et forhold til the Beatles. Det har i stor grad vært Svein Sund som har forelest over interessante temaer. I de siste møtene har 50-årsmarkeringer vært tema for møtene. Det har vært gjennomgang av plateutgivelser, norske singelutgaver av Beatles hvor Eirik Søreide har vist oss fra sin rikholdige samling og om artister som ga ut musikk på samme tid som Beatles. Personer med forhold til medlemmene i det Beatles har også vært tema. 50-årsmarkeringer vil bli hovedtema for de kommende møtene. Hvert møte har hatt innslaget “5 i skuddet” hvor det spilles 5 sanger som det stemmes over. Klubben har egen facebook-side: http://bit.ly/1vjRa0E Norwegian Woods nye president, Toralf Høyer-Hansen, er moderator for facebooksiden. Daglig legges det ut nye interessante lenker og informasjon. Det legges ut spørsmål, og interesserte kan komme men kommentarer og innspill. Her er oversikt over det meste som skjer på Beatlesfronten. Klubbens møter og Beatlesrelaterte arrangementer i Trondheim blir annonsert på facebooksiden. Klubben arrangerer konserter, utstillinger og sammenkomster sammen med andre, f.eks. Rockheim - Det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock og Trondheim folkebibliotek. Klubben hjelper også til ved arrangementer hvor deltagerne kommer utenfra Trondheim. Har du en Beatlesklubb der du bor? I såfall hører vi gjerne fra deg om den. Hilsen Norwegian Wood.

52


BEATLESFANS RANGERER BEATLESPLATER Anthony Cusumano har hatt en spørreundersøkelse gående blant Beatlesfans, der man kunne stemme på 94 forskjellige Beatles- og solo-album. Platene fikk karakterer fra 1 til 10, og 506 fans deltok i avstemmingen. ”Abbey Road” vant, nesten 80% satte karakteren 10 på det albumet. Samlealbum og konsertalbum var ikke med, ei heller Anthologyserien, BBC-opptakene eller «Let It Be...Naked». Mashupalbumet «Love» var med. Traveling Wilburys fikk være med, på samme måte som Wings og Plastic Ono Band. Her er hele listen: Vi har valgt å skrive Beatles’ plasseringer som gruppe med fet skrift, og vi har skrevet eksperimentelle album, album med filmmusikk og McCartneys album med klassisk musikk i kursiv. Vi regner de to første albumene fra The Fireman (Paul McCartney) som eksperimentelle (da de kun inneholder instrumental musikk), og det siste som mainstream. Det ble da også markedsført som et mer kommersielt album.

1. The Beatles — ABBEY ROAD (1969) 2. The Beatles — REVOLVER (1966) 3. The Beatles — RUBBER SOUL (1965) 4. The Beatles — THE BEATLES [THE WHITE ALBUM] (1968) 5. The Beatles — SGT. PEPPER’S LONELY HEARTS CLUB BAND (1967) 6. Paul McCartney and Wings — BAND ON THE RUN (1973) 7. George Harrison — ALL THINGS MUST PASS (1970) 8. Paul & Linda McCartney — RAM (1971) 9. John Lennon — JOHN LENNON/PLASTIC ONO BAND (1970) 10. The Beatles — A HARD DAY’S NIGHT (1964) 11. The Beatles — MAGICAL MYSTERY TOUR (1967) 12. John Lennon — IMAGINE (1971) 13. The Traveling Wilburys — VOL. 1 (1988) 14. The Beatles — HELP! (1965) 15. The Beatles — LET IT BE (1970) 16. Ringo Starr — RINGO (1973) 17. George Harrison — CLOUD 9 (1987) 18. Paul McCartney — FLAMING PIE (1997) 19. Paul McCartney — TUG OF WAR (1982)

53

20. The Beatles — WITH THE BEATLES (1963) 21. The Beatles — PLEASE PLEASE ME (1963) 22. The Beatles — LOVE (2006) 23. Wings — VENUS AND MARS (1975) 24. Paul McCartney — NEW (2013) 25. Paul McCartney — McCARTNEY (1970) 26. The Beatles — BEATLES FOR SALE (1964) 27. Paul McCartney — CHAOS AND CREATION IN THE BACKYARD (2005) 28. George Harrison — BRAINWASHED (2002) 29. John Lennon — WALLS AND BRIDGES (1974) 30. John Lennon & Yoko Ono — DOUBLE FANTASY (1980) 31. Paul McCartney — FLOWERS IN THE DIRT (1989) 32. Wings — BACK TO THE EGG (1979) 33. Paul McCartney — MEMORY ALMOST FULL (2007) 34. George Harrison — GEORGE HARRISON (1979) 35. Paul McCartney — RUN DEVIL RUN (1999) 36. The Traveling Wilburys — VOL. 3 (1990) 37. George Harrison — LIVING IN THE MATERIAL WORLD (1973) 38. Paul McCartney — CHOBA B CCCP (THE RUSSIAN ALBUM) (1988) 39. George Harrison — THIRTY-THREE & 1/3 (1976) 40. Wings — LONDON TOWN (1978) 41. The Fireman — ELECTRIC ARGUMENTS (2008) 42. John Lennon — MIND GAMES (1973) 43. Wings — WINGS AT THE SPEED OF SOUND (1976) 44. Paul McCartney and Wings — RED ROSE SPEEDWAY (1973) 45. Paul McCartney — McCARTNEY II (1980) 46. John Lennon — ROCK ‘N’ ROLL (1975) 47. Ringo Starr — GOODNIGHT VIENNA (1974) 48. The Beatles — YELLOW SUBMARINE (1969) 49. John Lennon & Yoko Ono — MILK AND HONEY (1984) 50. Wings — WILD LIFE (1971) 51. George Harrison — SOMEWHERE IN ENGLAND (1981) 52. Paul McCartney — OFF THE GROUND (1993) 53. Ringo Starr — TIME TAKES TIME (1992) 54. George Harrison — DARK HORSE (1974) 55. Ringo Starr — VERTICAL MAN (1998) 56. Ringo Starr — RINGO RAMA (2003) 57. Paul McCartney — PRESS TO PLAY (1986) 58. Paul McCartney — KISSES ON THE BOTTOM (2012) 59. Paul McCartney — PIPES OF PEACE (1983) 60. Paul McCartney — DRIVING RAIN (2001) 61. George Harrison — EXTRA TEXTURE (READ ALL ABOUT IT) (1975) 62. George Harrison — GONE TROPPO (1982) 63. Paul McCartney — GIVE MY REGARDS TO BROAD STREET (1984) 64. Ringo Starr — BEAUCOUPS OF BLUES (1970) 65. Ringo Starr — LIVERPOOL 8 (2008) 66. Ringo Starr — CHOOSE LOVE (2005) 67. Ringo Starr — I WANNA BE SANTA CLAUS (1999) 68. The Fireman — RUSHES (1998) 69. Ringo Starr — RINGO’S ROTOGRAVURE (1976) 70. Ringo Starr — Y NOT (2010)


71. Ringo Starr — STOP AND SMELL THE ROSES (1981) 72. Ringo Starr — SENTIMENTAL JOURNEY (1970) 73. Paul McCartney — WORKING CLASSICAL (1999) 74. Ringo Starr — RINGO 2012 (2012) 75. George Harrison — WONDERWALL MUSIC (1968) 76. Percy “Thrills” Thrillington — THRILLINGTON (1977) 77. Twin Freaks — TWIN FREAKS (2005) 78. Paul McCartney — LIVERPOOL ORATORIO (1991) 79. Paul McCartney — STANDING STONE (1997) 80. John Lennon & Yoko Ono — SOME TIME IN NEW YORK CITY (1972) 81. Ringo Starr — OLD WAVE (1983) 82. The Fireman — STRAWBERRIES OCEANS SHIPS FORESTS (1994) 83. Paul McCartney — ECCE COR MEUM (2006) 84. Paul McCartney — THE FAMILY WAY (1967) 85. Paul McCartney, m.fl. — LIVERPOOL SOUND COLLAGE (2000) 86. Ringo Starr — BAD BOY (1978) 87. Paul McCartney — OCEAN’S KINGDOM (2011) 88. Ringo Starr — RINGO THE 4TH (1977) 89. Ringo Starr m venner. — SCOUSE THE MOUSE (1977) 90. George Harrison — ELECTRONIC SOUND (1969) 91. John Lennon & Yoko Ono — UNFINISHED MUSIC VOL. 1: TWO VIRGINS (1968) 92. John Lennon & Yoko Ono — THE WEDDING ALBUM (1969) 93. John Lennon & Yoko Ono — UNFINISHED MUSIC VOL. 2: LIFE WITH THE LIONS (1969)

1. RINGO (1973) 2. GOODNIGHT VIENNA (1974) 3. TIME TAKES TIME (1992) 4. VERTICAL MAN (1998) 5. RINGO RAMA (2003) 6. BEAUCOUPS OF BLUES (1970) 7. LIVERPOOL 8 (2008) 8. CHOOSE LOVE (2005) 9. I WANNA BE SANTA CLAUS (1999) 10. RINGO’S ROTOGRAVURE (1976) 11. Y NOT (2010) 12. STOP AND SMELL THE ROSES (1981) 13. SENTIMENTAL JOURNEY (1970) 14. RINGO 2012 (2012) 15. OLD WAVE (1983) 16. BAD BOY (1978) 17. RINGO THE 4TH (1977) 18. Ringo Starr m venner. — SCOUSE THE MOUSE (1977) Denne siste plata er det jo få som har, den er kun utgitt i UK, kun på vinyl og det kom ikke mer enn ett opplag. Lav distribusjon hadde også «Old Wave» - den ble opprinnelig presset kun i Tyskland, Canada og Brasil. En senere CD-utgave er dessuten også sjelden. George:

Soundtrackalbumet ”Everest” var også med i avstemmingen, George Harrison hadde noen bidrag med der. Cusumano valgte å utelukke albumet fra den endelige listen, da færre enn en tredjedel av deltakerne hadde inkludert albumet i karaktersettingen. Dette sannsynligvis fordi mange ikke kjente til albumet. Ikke uventet finner man de mest eksperimentelle albumene på nedre tredjedel av lista, men heller ikke de klassiske utgivelsene til Paul McCartney virker å få særlig støtte hos folk som ellers er fans. Mange av Ringos plater er heller ikke verdsatt så høyt, men hans beste utgivelser slår likevel mange av albumet til hans tidligere kollegaer. Deler vi inn lista i hver av dem, er det lettere å se hvordan albumene til hver enkelt artist rangerer seg:

1. ALL THINGS MUST PASS (1970) 2. The Traveling Wilburys — VOL. 1 (1988) 3. CLOUD 9 (1987) 4. BRAINWASHED (2002) 5. GEORGE HARRISON (1979) 6. The Traveling Wilburys — VOL. 3 (1990) 7. LIVING IN THE MATERIAL WORLD (1973) 8. THIRTY-THREE & 1/3 (1976) 9. SOMEWHERE IN ENGLAND (1981) 10. DARK HORSE (1974) 11. EXTRA TEXTURE (READ ALL ABOUT IT) (1975) 12. GONE TROPPO (1982) 13. WONDERWALL MUSIC (1968) 14. ELECTRONIC SOUND (1969)

Ringo:

54

Traveling Wilburys første album kiler seg inn mellom den forventede førsteplassen og resten av Georges katalog. At den posthume «Brainwashed» kom såpass høyt er kanskje uventet, men det er tross alt kjennere som har avgitt stemmer.


«Sgt. Lennon» troner på toppen som forventet. Resten av listen er heller ikke overraskende.

1. Paul McCartney and Wings — BAND ON THE RUN (1973) 2. Paul & Linda McCartney — RAM (1971) 3. FLAMING PIE (1997) 4. TUG OF WAR (1982) 5. Wings — VENUS AND MARS (1975) 6. NEW (2013) 7. McCARTNEY (1970) 8. CHAOS AND CREATION IN THE BACKYARD (2005) 9. FLOWERS IN THE DIRT (1989) 10. Wings — BACK TO THE EGG (1979) 11. MEMORY ALMOST FULL (2007) 12. RUN DEVIL RUN (1999) 13. CHOBA B CCCP (THE RUSSIAN ALBUM) (1988) 14. Wings — LONDON TOWN (1978) 15. The Fireman — ELECTRIC ARGUMENTS (2008) 16. Wings — WINGS AT THE SPEED OF SOUND (1976) 17. Paul McCartney and Wings — RED ROSE SPEEDWAY (1973) 18. McCARTNEY II (1980) 19. Wings — WILD LIFE (1971) 20. OFF THE GROUND (1993) 21. PRESS TO PLAY (1986) 22. KISSES ON THE BOTTOM (2012) 23. PIPES OF PEACE (1983) 24. DRIVING RAIN (2001) 25. GIVE MY REGARDS TO BROAD STREET (1984) 26. The Fireman — RUSHES (1998) 27. WORKING CLASSICAL (1999) 28. Percy “Thrills” Thrillington — THRILLINGTON (1977) 29. Twin Freaks — TWIN FREAKS (2005) 30. LIVERPOOL ORATORIO (1991) 31. STANDING STONE (1997) 32. The Fireman — STRAWBERRIES OCEANS SHIPS FORESTS (1994) 33. ECCE COR MEUM (2006) 34. THE FAMILY WAY (1967) 35. LIVERPOOL SOUND COLLAGE (2000) 36. OCEAN’S KINGDOM (2011)

Paul:

Percy slo Twin Freaks!

John:

1. JOHN LENNON/PLASTIC ONO BAND (1970) 2. IMAGINE (1971) 3. WALLS AND BRIDGES (1974) 4. John Lennon & Yoko Ono — DOUBLE FANTASY (1980) 5. MIND GAMES (1973) 6. ROCK ‘N’ ROLL (1975) 7. John Lennon & Yoko Ono — MILK AND HONEY (1984) 8. John Lennon & Yoko Ono — SOME TIME IN NEW YORK CITY (1972) 9. John Lennon & Yoko Ono — UNFINISHED MUSIC VOL. 1: TWO VIRGINS (1968) 10. John Lennon & Yoko Ono — THE WEDDING ALBUM (1969) 11. John Lennon & Yoko Ono — UNFINISHED MUSIC VOL. 2: LIFE WITH THE LIONS (1969)

Ikke meget overraskende, denne heller. Men Flaming Pie er en plate som tydeligvis har falt i smak hos fansen, det var siste gang Linda McCartney var med ham. Ellers er det vel kanskje uventet mange plater fra 2000-tallet (4 stk) med på topp 15? Ganske artig at McCartneys siste album ”New” såvidt slår ”McCartney” (1970), muligens fordi mange har ”New” friskt i minne? «McCartney II» var et album som hadde en uventet suksess da den kom, men den er tydeligvis ikke så populær lenger.

55


George Harrison: The Apple Years 1968-1975 Anmeldt av Jon Vidar Bergan Anmeldelsen er også publisert på www.musikknyheter.no

George Harrison var den første i The Beatles som gikk solo. I 1968 ga han ut sin indiskinspirerte musikk til den psykedeliske filmen Wonderwall på bandets eget plateselskap Apple Records. Wonderwall Music har fått tre interessante bonuskutt: In The First Place (framført av Liverpool-gruppa Remo Four), den indiske ragaen Almost Shankara og en alternativ tagning av The Inner Light uten vokal. Sistnevnte ble som kjent utgitt som b-side på Beatles-singlen Lady Madonna. Den britisk-indiske musikeren Nitin Sawhney skriver litt om albumet i coverheftet. The Apple Years 1968-75 er en meget lekker boks som har samme design og fasong som den første Harrison-boksen: The Dark Horse Years 1976-1992 fra 2004. Album nummer 2 er det instrumentale Electronic Sound (1969), som lever opp til tittelen: Harrison eksperimenterer med en Moog-synthesizer og lager atonal musikk som få liker i dag. Men det fins et unntak: Tom Rowlands fra The Chemical Brothers skryter av det i coverheftet. Som med forgjengeren har Beatles-ekspert Kevin Howlett skrevet glimrende liner notes i et coverhefte som er spekket med sjeldne bilder og memorabilia. Artig at sønnen Dhani Harrison gjenforteller farens forklaring på coverbildet som han malte selv. Harrisons mesterverk er trippelalbumet All Things Must Pass (1970), som ble produsert av Phil Spector. Det er skyhøy standard på låtene på side 1-4, som bl.a. teller hiten My Sweet Lord. Dessverre består side 5 og 6 av jamming. Albumet ble remastret og delvis remikset av Harrison selv i 2000, og her får vi de samme fem bonuskuttene, som er meget bra. Men denne remasteren er basert på originalmiksen. Dobbelt-cd-en har dessverre ikke nye liner notes, men gjengir iallfall tekstene samt plakaten som fulgte med originalen.

56

Living In The Material World (1973) er et vakkert popalbum med mange ballader der tekstene tidvis er religiøse. Her får vi de to bonuskuttene som var på remasteren fra 2006, samt singlehiten Bangla Desh. Dessverre blir vi avspist med en kortversjon av coverheftet fra 2006-utgivelsen. Dark Horse (1974) er et ujevnt album, delvis preget av at Harrison ødela stemmen som en følge av sin livsstil. Han synger hest på bl.a. tittelsangen, som ble en stor hit. Bonuskuttene er en tidligversjon av denne, samt ei b-side. Coverheftet har noen fantastiske illustrasjoner. Tekstene er preget av skilsmissen fra Pattie og av at han har møtt kvinnen som skulle bli hans nye kone: Olivia.


Extra Texture (Read All About It) (1975) er et kjedelig album med få andre høydepunkt enn singlen You. Det ruglete coveret fra lp-en er heldigvis blitt gjengitt på cd-en. Eneste bonuskutt er en 1992-versjon av This Guitar (Can’t Keep From Crying). Boksen har også en dvd som nok vil skuffe samlerne. Nesten alt innholdet er nemlig hentet fra 2000- og 2006-utgavene av All Things Must Pass og Living In The Material World. Eneste nytt er en musikkvideo, en reklamefilm og en 7 minutters minidokumentar. Men dette oppveies av coverheftet i stive permer som har flotte bilder på glanset papir og strålende liner notes om George Harrisons Apple-periode.

57


Det er 50 dollar i avslag på bøkene frem til nyttår. Bestilles fra gunderson910@aol.com, da får du en faktura som betales med Paypal. Prisen er $200, mot normalt $250.

BOKANMELDELSE SOME FUN TONIGHT (2 bind) Av Chuck Gunderson Anmeldt av Dagfinn Jarp Nye Beatlesbøker på markedet. Det skrives flere og flere bøker om The Beatles, og det blir vanskeligere og vanskeligere å finne nye innfallsvinkler for forfatterene. Mange forfattere av slike bøker er født lenge etter at The Beatles hadde sin periode, og mange bøker bærer preg av det. Forfatteren Chuck Gunderson var med på 60-tallet, men selv for ung til å få lov av foreldrene til å reise til en av konsertene i USA i perioden 64-66. Og bøkene (for det er to) handler nettopp om disse konsertturneene i USA. De presenteres i en kronologisk rekkefølge, og bøkene er lette å lese (selv om forretningsengelsken enkelte ganger kan være vanskelig nok!). Gunderson har samlet utallige fotos fra hver eneste by/konsert, har intervjuet personer som var til stede (som promotere, radio-discjockeyer, fans mm). Det fremkommer mange morsomme småepisoder om hvordan fans prøvde å komme seg helt innpå the Beatles på hoteller, på scenen eller flyplassene etc. Bøkene er spekket med fotografier, og nærmer seg å være rene fotobøker. Masse bilder av konsertarenaer, fans, hoteller og selvsagt the Beatles. The Beatles på scenen, på pressekonferanser, på flyplasser, i limousiner etc. Mange flotte bilder.

58


de samme dumme spørsmålene på pressekonferansene ikke så vittige lenger. (”Har dere parykker?” – ”Hvor lenge vil suksessen vare?” – ”Hva gjør dere med alle pengene?”) Det virker ikke som at gruppas medlemmer i det hele tatt fikk sett mye av USA i løpet av de 30 dagene den første turneen varte, de satt innelåst. Det dokumenteres også godt at the Beatles ikke var fullt så upolitiske som noen har villet ha det til senere. I 64 var rasemotsetningene i USA store, og the Beatles (NEMS) trakk seg fra konserter og avlyste hotellbestillinger der arrangøren ikke kunne garantere / dokumentere at det ikke ble drevet segrasjonspolitikk. Ikke mange andre artister på den tiden tok like klare standpunkt. Boka gir også godt innsyn i de forretningsmessige forhold rundt turneene. Igjen er det en myte om at Brian Epstein var naiv, og nærmest ”ga bort” rettighetene til The Beatles. Det dokumenteres at NEMS hadde store inntekter på turneene og at han samtidig krevde at billettprisene skulle være overkommelige for den jevne fan. Samtidig valgte Epstein å spille i haller med ca 15-20.000 plasser for at det skulle være utsolgt fremfor å spille i halvtomme saler med større kapasitet. Største konsert var for øvrig på et idrettstadion med plass til 62.000.

Ved å lese bøkene får man et utrolig godt inntrykk av hvordan det var å være the Beatles på den tiden. De var stort sett innelåst på fly, i biler, på hoteller og bak scenen. Det ble stadig ringt inn trusler, og på flere konserter var bandet (og Brian Epstein) veldig redde. I tillegg ble de pepret med jellybabies – men også andre ting som blitslamper og en kjøttbit (!!) blir kastet på scenen. På den første turneen var Beatles fortsatt relativt ferskt som band med suksess, og man kan se utover i konsertturneen det året at de blir slitne. Ansiktene blir lange og dradd, og de smiler på færre bilder enn tidlig i boka. I tillegg blir ”de vittige” svarene på

Bøkene dokumenterer og presenterer alle artistene som spilte på turneene som oppvarmingsband, og vi får flere historier om disse også. Bl. a. om the Righteous Brothers som gikk så lei av bråket på konsertene og ropingen etter the Beatles mens de fremførte sine sanger at de rett og slett ba om å bli løst fra kontrakten sin. Noe som Brian Epstein for øvrig innvilget. Bøkene er lekre med flott innbinding, glanset papir og levert i en fin samlekassett. De er store og tunge og kanskje vanskelig å lese i senga. De er fulle av flotte bilder som nevnt og de dokumenterer USA-turneene på en måte som gir et veldig godt inntrykk av hvordan det var å være The Beatles på turne i USA. Gunderson har gjort et grundig arbeid. Anbefales. Bakfra i Kansas City

59


Plateanmeldelse: The Beatles “Live At The Star Club” (Ox Tango Music Productions OT 14 / 01) Anmeldt av Dagfinn Jarp Disk 1; Twist and Shout / Mr. Moonlight / Falling In Love Again / I’m Talking About You (v1) / The Hippy Hippy Shake / Ask Me Why / Long Tall Sally / Besame Mucho / I’m Gonna Sit Right Down And Cry (Over You) / Be-Bop-A-Lula / I saw Her Standing There (v1) / Hallelujah, I Love Her So / Red Hot / Sheila / Kansas City – Hey Hey Hey Hey / Shimmy Like Kate / Reminiscing (40:37) Disk 2; Red Sails In The Sunset / Sweet Little Sixteen / Roll Over Beethoven / A Taste Of Honey (v1) / Nothing Shakin’ But The Leaves On The Tree / I Saw Her Standing There / To Know Her Is To Love Her / Everybody’s Trying To Be My Baby / ’Till There Was You / Where Have You Been All My Life / Lend Me Your Comb / Your Feet’s To Big / I’m Talkin’ About You (v2) / A Taste Of Honey (v2) / Matchbox / Little Queenie / I Remember You (50:30)

sagt til tider litt kjedelig, så jeg formoder at denne nye utgaven går inn i hylla sammen med de andre utgavene av opptakene som jeg har. Og der blir den stående ……………. Har du ikke opptakene fra før, er dette det beste stedet å starte.

Da har noen greid å gi ut disse konsertopptakene fra Hamburg 1962 på nytt. Denne gangen i (enda) bedre lyd og alle sangene skal være komplette. Men hva slags utgivelse er det? Det er tvilsomt at Apple har noe med dette å gjøre, så muligens er det en uoffisiell utgivelse fordi rettighetene ikke eksisterer lenger (opptakene er over 40 år gamle ….) Jeg antar at de fleste medlemmer er kjent med opptakenes historie, så den tar vi ikke å gjentar her. Lyden er tydelig renset og forbedret siden sist, jeg har sammenliknet bade med LP’er og CD’er som jeg har. Men musikken er den same, og mange (inkl. John Lennon) mente at the Beatles var på høyden som konsertband I Hamburgtiden. Etter mitt syn støtter ikke disse opptakene opp under den antakelsen. Jeg syns det blir ganske kjedelig å høre på to slike CD’er i ett strekk, og må innrømme at jeg fant frem konsertopptakene fra Hollywood Bowl etterpå; de er utvilsomt bedre. Omslaget er enkelt, uten mye tekst. I tillegg er rekkefølgen på sangene endret, og I følge opplysninger jeg finner på nett er det på denne utgaven rekkefølgen er feil. Hvorfor det er gjort kan man bare lure på. Lyden er bedre, men fortsatt typisk “Lo-Fi”, og musikken som

Inngangspartiet til Star Club i farger. Jerry Lee Lewis ga ut et flott livealbum fra stedet.

60


Vedtekter for foreningen Norwegian Wood - Den norske Beatlesklubben § 1 Foreningens navn Foreningens navn er: Norwegian Wood - Den norske Beatlesklubben og ble stiftet 04.09.2013 § 2 Formål Formidle informasjon om The Beatles og stoff som er relevant for å belyse denne gruppas musikk og musikalske betydning. § 3 Juridisk person Foreningen er selveiende og en frittstående juridisk person med upersonlig og begrenset ansvar for gjeld. § 4 Medlemmer Alle som betaler medlemskontingent kan bli medlem. § 5 Stemmerett og valgbarhet Alle medlemmer har stemmerett og valgbarhet. § 6 Kontingent Kontingenten fastsettes av årsmøtet og betales forskuddsvis. Medlemmer som skylder kontingent for mer enn ett år, har ikke stemmerett eller andre rettigheter, og kan av styret strykes som medlem av foreningen. Strykes et medlem, kan det ikke tas opp igjen før skyldig kontingent er betalt. § 7 Tillitsvalgtes godtgjørelse Tillitsvalgte kan motta rimelig honorar for sitt arbeid samt refusjon for faktiske utgifter. Utgifter til godtgjørelse og refusjon for faktiske utgifter skal fremgå av budsjett og regnskap. § 8 Årsmøte Årsmøtet, som holdes hvert år i oktober måned, er foreningens høyeste myndighet. Årsmøtet innkalles av styret med minst 1 måneds varsel, direkte til medlemmene og/eller ved kunngjøring i medlemsblad. Forslag som skal behandles på årsmøtet skal være sendt til styret senest 2 uker før årsmøtet. Fullstendig saksliste må være tilgjengelig for medlemmene senest 1 uke før årsmøtet. Alle medlemmer har adgang til årsmøtet. Årsmøtet kan invitere andre personer og/eller media til å være til stede. Årsmøtet er vedtaksført med det antall stemmeberettigede medlemmer som møter. Ingen har mer enn en stemme, og stemmegivning kan ikke skje ved fullmakt. På årsmøtet kan ikke behandles forslag om vedtektsendring som ikke er oppført på sakslisten senest 1 uke før årsmøtet. Andre saker kan behandles og avgjøres når 2/3 av de fremmøtte krever det. Slik beslutning kan bare tas i forbindelse med godkjenning av sakslisten. § 9 Ledelse av årsmøtet Årsmøtet ledes av valgt dirigent. Dirigenten behøver ikke å være medlem av Norwegian Wood - Den norske Beatlesklubben. § 10 Stemmegivning på årsmøtet Med mindre annet er bestemt skal et vedtak for å være gyldig være truffet med alminnelig flertall av de avgitte stemmene. Blanke stemmer skal anses som ikke avgitt. Valg foregår skriftlig hvis det foreligger mer enn ett forslag. Bare foreslåtte kandidater kan føres opp på stemmeseddelen. Skal flere velges ved samme avstemming, må stemmesedlene inneholde det antall forskjellige kandidater som det skal velges ved vedkommende avstemming. Stemmesedler som er blanke, eller som inneholder ikke foreslåtte kandidater, eller annet antall kandidater enn det som skal velges, teller ikke, og stemmene anses som ikke avgitt. Når et valg foregår enkeltvis og en kandidat ikke oppnår mer enn halvparten av de oppgitte stemmene, foretas bundet omvalg mellom de to kandidatene som har oppnådd flest stemmer. Er det ved omvalg stemmelikhet, avgjøres valget ved loddtrekning. Når det ved valg skal velges flere ved en avstemming, må alle for å anses valgt ha mer enn halvparten av de avgitte stemmene. Dette gjelder ikke ved valg av vararepresentanter. Hvis ikke tilstrekkelig mange kandidater har oppnådd dette i første omgang, anses de valgt som har fått mer enn halvparten av stemmene. Det foretas så bundet omvalg mellom de øvrige kandidatene, og etter denne avstemmingen anses de valgt som har fått flest stemmer. Er det

61


ved omvalg stemmelikhet, avgjøres valget ved loddtrekning. § 11 Årsmøtets oppgaver Årsmøtet skal: 1. Behandle Norwegian Wood - Den norske Beatlesklubbens s årsmelding 2. Behandle klubbens regnskap i revidert stand 3. Behandle innkomne forslag 4. Fastsette kontingent 5. Velge: a) Leder og nestleder b) sekretær, sjefredaktør og styremedlem(mer) c) Revisor og dennes stedfortreder § 12 Ekstraordinære årsmøter Ekstraordinære årsmøter holdes når styret bestemmer det, eller minst en tredjedel av de stemmeberettigede medlemmene krever det. Det innkalles på samme måte som for ordinære årsmøter, med minst 14 dagers varsel. Ekstraordinært årsmøte kan bare behandle og ta avgjørelse i de sakene som er kunngjort i innkallingen. § 13 Styret Foreningen ledes av et styre på minimum 4, maksimum 6 medlemmer. Styret er høyeste myndighet mellom årsmøtene. Styret skal: 1 . Iverksette årsmøtets bestemmelser. 2. Oppnevne etter behov komiteer/utvalg/personer for spesielle oppgaver og utarbeide instruks for disse. 3. Administrere og føre nødvendig kontroll med klubbens økonomi i henhold til de til enhver tid gjeldende instrukser og bestemmelser. 4. Representere klubben utad. Styret skal holde møte når lederen forlanger det eller et flertall av styremedlemmene forlanger det. Styret er vedtaksført når et flertall av styrets medlemmer er til stede. Vedtak fattes med flertall av de avgitte stemmene. Ved stemmelikhet teller møtelederens stemme dobbelt. § 14 Grupper /avdelinger Norwegian Wood - Den norske Beatlesklubben kan organiseres med avdelinger og/eller grupper. Disse kan ledes av oppnevnte tillitspersoner eller av valgte styrer. Klubbens årsmøte bestemmer opprettelsen av avdelinger/grupper, og hvordan disse skal organiseres og ledes. For avdelingers/gruppers økonomiske forpliktelser hefter hele klubben, og avdelinger/grupper kan ikke inngå avtaler eller representere klubben utad uten styrets godkjennelse. § 15 Vedtektsendring Endringer i disse vedtekter kan bare foretas på ordinært eller ekstraordinært årsmøte etter å ha vært på sakslisten, og det kreves 2/3 flertall av de avgitte stemmene. § 16 Oppløsning (§ 16 kan ikke endres.) Oppløsning av Norwegian Wood - Den norske Beatlesklubben kan bare behandles på ordinært årsmøte. Blir oppløsning vedtatt med minst 2/3 flertall, innkalles ekstraordinært årsmøte 3 måneder senere. Sammenslutning med andre foreninger anses ikke som oppløsning av Norwegian Wood - Den norske Beatlesklubben. Vedtak om sammenslutning og nødvendige vedtektsendringer i tilknytning til dette treffes i samsvar med bestemmelsene om vedtektsendring, jfr. § 15. --------------------------------------------------------------

62


PROTOKOLL Årsmøte i Norwegian Wood – Den norske Beatlesklubben, 18. oktober 2014 Innkalling til årsmøtet ble publisert i sommernummeret av klubbens magasin samt på klubbens websider. 4 betalende medlemmer møtte til årsmøtet. Det var ingen kommentarer til innkallingen, og møtet ble lovlig satt. Ordstyrer og referent: Bente R. Moe Saksliste 1. Årsmelding. Roger Stormo og Bente R Moe tok en gjennomgang av klubbens aktiviteter i 2014. Dette ble tatt til etterretning. 2. Regnskap. Bente R Moe gikk gjennom regnskapet. Av regnskapstekniske grunner følger regnskapet kalenderåret. Klubben har én bankkonto. Inntekten er i hovedsak medlemskontingenten. Utgiftene er i hovedsak trykking av klubbens magasin samt trykking av buttons . Regnskapet ble godkjent. 3. Innkomne forslag. Det kom inn et forslag til vedtektsendring. Det gjelder vedtektenes § 11 b, der ordet «redaktør» blir foreslått endret til «sjefredaktør». Begrunnelsen er at det erfaringsmessig er en del utskiftninger av redaktører gjennom året, og at det er enklere å ha en valgt sjef redaktør som fritt kan «ansette» redaktører og andre hjelpere uten at disse må velges på årsmøtet. Forslaget ble vedtatt. Det andre innkomne forslaget ble foreslått under neste punkt på sakslista. 4. Kontingent Med bakgrunn i regnskapet kom det inn et forslag fra styret om å heve kontingenten til kr. 325. Dette forslaget ble nedstemt. Det kom et benkeforslag på at kontingenten skulle heves til kr. 300 fra og med 2015. Forslaget ble vedtatt. 5. Valg

Bente R Moe redegjorde for at styret hadde bedt tidligere redaktør av klubbens magasin, Ole Andreas Refsnes og tidligere sekretær Joakim Krane Bech om å være valgkomité. Deres forslag var som følger: President (leder) - Toralf Høyer-Hansen Sekretær - Bente Reimers Moe Sjefredaktør - Roger Stormo Styremedlem - Marit Helene Gullien Forslaget ble vedtatt.

Referent: Bente Reimers Moe (sign)

63


NYTT PÅ VINYLFRONTEN Vinylbølgen er over oss, og i den forbindelse har Universal Music/Apple utgitt ”Long Tall Sally” EPen på nytt, i forbindelse med ”Black Friday”, et arrangement som betyr at uavhengige platebutikker får eksklusivt tilgang til å selge enkelte varer. Og EPen solgte bra, den! Den ble raskt Storbritannias mestselgende vinylplate og var tilogmed innom Billboards Top 200 albumliste i USA. Så så fryktelig begrenset kan ikke opplaget ha vært. Forøvrig var sangene hentet fra de samme båndene som ble brukt til å produsere den nylig utgitte mono LP-boksen. To singler fra Wings var også med på ”Black Friday”, i billedcovere hentet fra tyske originaler (i USA og UK hadde disse singlene bare fabrikkposer i sin tid). I USA var disse kun tilgjengelige via butikkjeden Best Buy, men ellers i verden er de ute på vanlig vis. Alle tre singlene lagerføres også av Universal Music her til lands og var å finne i platehyllene under Black Friday. Bor du et sted som har plateforretning kan de bestille singlene og EPen til deg, hvis ikke må du netthandle. Platekompaniet fører ikke titlene, i hvert fall fant vi de ikke på selskapets nettbutikk.

64


THANK YOUR LUCKY STARS

musikalske artister eller grupper i hvert program, og både 23. juni og 15. desember 1963 var programmene helt viet såkalte «Merseyside» artister og grupper. Det første av disse programmene hadde med Gerry & The Pacemakers, Billy J. Kramer & The Dakotas, The Big Three og The Vernons Girls.

av Roger Stormo

Da Brian Epstein satt på kontoret til Dick James og lurte på om han skulle gi forleggeren rettighetene til Lennon og McCartneys komposisjon ”Love Me Do”, overbeviste James ham på følgende måte: Han tok opp telefonen og slo et nummer, snakket med produsenten for TV-showet Thank Your Lucky Stars og fikk denne til å akseptere å ha Beatles med i programmet sitt. Brian var overbevist: Han hadde funnet rett mann til jobben.

Thank Your Lucky Stars ble produsert av ABC Television (Associated British Corp.) og kringkastet av ITV (Independent Television Network, U.K.), og det er enten produksjonsselskapet eller TV-selskapet som senere har kastet eller slettet de originale opptakene. Kun opptak fra tre av de elleve programmene eksisterer i dag: fra oktober 1963 finnes hele «Money (That’s What I Want)» og en liten bit av «All My Loving»). Alle Beatlessangene fra desember 1963 har overlevd, og også de fra november 1964. Det eksisterende materialet eies i dag av Universal Music Group (UMG).

Thank Your Lucky Stars var et britisk popmusikkprogram produsert av ABC Television, og ble kringkastet på ITV fra 1961 til 1966. Mange av datidens mest kjente grupper og artister opptrådte på programmet, og for millioner av britiske tenåringer var det ukens høydepunkt på TV. Mange amerikanske artister var også gjester i programmene. The Beatles opptrådte på Thank Your Lucky Stars åtte ganger mellom januar 1963 og mars 1965, elleve hvis du regner med ”Summer Spin”, som var en sommerutgave av Thank Your Lucky Stars. En av programvertene var Brian Matthew, som også var programvert for mange av radioprogrammene Beatles deltok i på BBC. Foruten å mime til sine sanger deltok Beatles også i humoristiske sketsjer.

Litt om to av The Beatles’ mange opptredener på Thank Your Lucky Stars. 20. oktober 1963 var Beatles hovedgjestene på ABC Televisions Thank Your Lucky Stars, innspilt hos Alpha Television Studios i Birmingham, England.

The Beatles første opptreden på programmet i januar 1963 var før “Please Please Me” singlen hadde entret listene i Storbritannia og bare andre gang de opptrådte på et landsdekkende TVprogram. Å få lov til å opptre på dette programmet var et viktig trinn opp på kjendisstigen for Beatles.

Programmet ble innspilt om kvelden søndag den 20. oktober 1963, og ble kringkastet den påfølgende lørdagen fra 17:5018:35. The Beatles mimet til tre sanger: All My Loving, Money (That’s What I Want) og She Loves You. To av disse EMI innspillingene var nye for publikum; programmets produsent Philip Jones hadde fått prøveplater tilsendt, og overtalte Brian Epstein til at de skulle ha premiere på Thank Your Lucky Stars før de ble utgitt på With The Beatles.

Fjerde gang de opptrådte på programmet, 12. mai 1963 var de programmets hovedartister. Med dette fikk de anledning til å spille to sanger i stedet for bare en. Vanligvis var det 4-5

65


Fra Beatles’ andre opptreden på TYLS, bemerk den tidlige logoen. 17. februar 1963.

23. juni 1963 ”Summer Spin” Liverpool Special.

Mens Beatles befant seg inne i studioet blokkerte 3000 fans gatene utenfor, og forsøkte å storme bygningen. Lørdag 14. november 1964: The Beatles øvde og spilte inn sitt bidrag til TV-programmet Thank Your Lucky Stars i Teddington Studios. Det ble vist på ITV påfølgende lørdag, 21. november 1964, fra kl 17:50. Gruppen mimet til fire sanger: I Feel Fine, She’s A Woman, I’m A Loser og Rock And Roll Music. Opptaket ble foretatt uten studiopublikum denne gangen. Til tross for gruppens mange opptredener på TV-programmet, så var det likevel et kupp for produsentene å få de på besøk, derfor døpte de om denne episoden av programmet til Lucky Stars Special. Råfilmen av Beatles’ opptreden finnes bevart, uten publikumslyd. Litt av I Feel Fine ble benyttet i The Beatles Anthology.

66

14. november 1964 (øving) Under: ungdommen i Birmingham har hørt at Beatles er på programmet og de begir seg i vei mot TV-studioet (20. oktober 1963).


20. oktober 1963, 3000 fans blokkerte gatene utenfor, og forsøkte å storme bygningen 11 juli 1964 Ringo og George, ”Summer Spin”

Over: 18. august 1963 ”Summer Spin” Under: Paul og Ringo, 17. februar 1963

23. juni 1963. ”Summer Spin”.

67


The Beatles’ opptredener på Thank Your Lucky Stars: Datoene refererer seg til innspillingene, ikke til kringkastingen, som var påfølgende lørdag. 13. januar 1963 Please Please Me 17. februar 1963 Please Please Me 14. april 1963 From Me To You

Tredje opptreden på Thank Your Lucky Stars, 14. april 1963 var fremdeles med den gamle trommelogoen. 12. mai 1963 From Me To You og I Saw Her Standing There. Her hadde de den gamle trommelogoen under øvingen, men den nye under opptaket. 23. juni 1963 ”Summer Spin” Liverpool Special. From Me To You og I Saw Her Standing There. 18. august 1963 ”Summer Spin” She Loves You og I’ll Get You. 20. oktober 1963 All My Loving, Money (That’s What I Want) og She Loves You. 15. desember 1963 ”Lucky Stars On Merseyside” I Want To Hold Your Hand, All My Loving, Twist And Shout og She Loves You.

Fra øvingen 15. desember 1963. Det kunne være ganske imponerende scenedekorasjoner på programmet, som selvsagt gikk i sort/ hvitt som alle programmer på den tiden. Hele denne episoden er bevart for ettertiden

68


11. juli 1964 ”Summer Spin” A Hard Day’s Night, Long Tall Sally, Things We Said Today og You Can’t Do That. 14. november 1964 I Feel Fine, She’s A Woman, I’m A Loser og Rock And Roll Music. 28. mars 1965 Eight Days A Week, Yes It Is og Ticket To Ride. Den siste ordinære episoden av programmet, ’Goodbye Lucky Stars’, ble presentert av Jim Dale og kringkastet lørdag 25. juni 1966. The Beatles var med, men bare i form av to musikkvideoer: Paperback Writer og Rain. En julespesial ble også produsert dette året, men uten Beatles. Grunnen til at programmet ble tatt av lufta var at det var ett av hovedmålene for musikernes fagforenings kamp mot miming på TV. Hvilket igjen var grunnen til at Beatles lagde musikkvideoene til Penny Lane og Strawberry Fields Forever uten å forsøke å mime til sangene. I motsetning til Ed Sullivan Show, så mimet altså Beatles på alle disse opptredenene, hvilket gjør de mindre interessante. Men Thank Your Lucky Stars episodene er en skattkiste av mimede opptredener og komiske sketsjer, og kunne lett ha vært benyttet til å lage nye musikkvideoer til gamle Beatlessanger, hadde det ikke vært for at de fleste programmene er tapt, og sannsynligvis slettet.

28. mars 1965.

11. juli 1964 ”Summer Spin”

15. desember 1963: The Beatles på en Merseysideutgave av TYLS, med The Searchers, Billy J Kramer & The Dakotas, og Cilla Black

Fansen overfaller Ringo etter den aller siste opptredenen på Thank Your Lucky Stars, 28. mars 1965.

69


Wings: Venus and Mars - Deluxe Edition Anmeldt av Jon Vidar Bergan

Carnival og turnérepertoar, samt en albumreklamefilm og bilder fra lanseringsfesten om bord på en båt. Men 50 minutters spilletid er i snaueste laget, og vi kunne ha ønsket oss noen liveopptak fra 1975 i tillegg.

Anmeldelsen er også publisert på www.musikknyheter.no

Derimot er coverheftet en fryd for øyet og gir fansen virkelig valuta for pengene. Egentlig er det ei innbundet bok på 128 sider med massevis av tidligere upubliserte bilder, mye tekst om coverdesignen, liner notes der Paul uttaler seg om samtlige sanger, samt fotolommer som inneholder plakater, klistremerker, kort, fotografier og faksimiler av ark med Pauls håndskrevne sangtekster.

Paul McCartney og Wings hadde stor suksess med Band on the Run i 1973-74, så forventningene til Venus and Mars (1975) var store. Og de ble innfridd, for albumet er blant Wings’ aller beste. To sanger ble store hits, Listen To What The Man Said og Venus and Mars/Rock Show, og flere andre låter er glimrende, så som den rocka singlen Letting Go, den tegneserie-inspirerte Magneto and Titanium Man og Fred Astaire-pastisjen You Gave Me The Answer. Disk 1 har en remastret utgave av albumet som avdekker nye detaljer i lydbildet og en super basslyd. Den andre cd-en har 14 låter, hvorav 8 er tidligere uttgitt. Vi får a- og b-sidene til 1974-singlene Junior’s Farm og Walking in the Park with Eloise. Sistnevnte var skrevet av Pauls far og utgitt under navnet Country Hams. Dessuten får vi to låter som havnet på b-sider på 80-tallet, men som ble innspilt i 1975, samt en singlemiks, en demo, en lengre versjon av Rock Show og outtakes fra innspillingene i London, Nashville og New Orleans. To av bonuskuttene var med i tv-dokumentaren One Hand Clapping. Dvd-en inneholder opptak fra studio der Wings øver inn My

70


Wings: Wings at the Speed of Sound - Deluxe Edition Anmeldt av Jon Vidar Bergan Anmeldelsen er også publisert på www.musikknyheter.no

Wings at the Speed of Sound (1976) var oppfølgeren til salgs- og kritikersuksessen Venus and Mars. Men dessverre er det et ujevnt album med færre høydepunkter. En grunn kan være at Paul McCartney ville være demokratisk og la Wingsmedlemmene synge solo på fem av sine låter. I noen tilfeller går det bra (trommis Joe English på Must Do Something About It og gitarist Jimmy McCulloch på Wino Junko), men Denny Laine, som er en god vokalist, kunne godt fått bedre låtmateriale, og det er vondt å høre Linda McCartney synge falskt på Cook of the House. Hun gjorde seg imidlertid bedre som korist og var en viktig del av Wings-soundet. Men albumet begynner glimrende med Let Em In, som ble en stor hit i likhet med Silly Love Songs. Beware My Love er ei god rockelåt, og Warm And Beautiful er en av Pauls enkle, store pianoballader. Disk 2 inneholder sju tidligere uutgitte innspillinger. Vi får fire demoer, en kort vocoder-sang, Pauls vokal på Must Do Something About It og en versjon av Beware My Love der selveste John Bonham fra Led Zeppelin dundrer løs på trommene. Dvd-en er en stor skuffelse. To av filmene er minidokumentarer fra da Wings spilte i Venezia og Wembley Arena, og hører

71

strengt tatt hjemme i 2013-boksen Wings Over America. Ellers får vi musikkvideoen til Silly Love Songs og ikke noe mer. Derimot er coverheftet en fryd for øyet og gir fansen virkelig valuta for pengene. Egentlig er det ei innbundet bok på 112 sider med massevis av tidligere upubliserte bilder, mye tekst om coverdesignen, samt fotolommer som inneholder plakater, klistremerker, kort, fotografier, billetter og faksimiler av ark med Pauls håndskrevne sangtekster. Og ikke nok med det: Rosinen i pølsa er det lange intervjuet med Paul der han snakker om albumets låter og alle bonuskuttene. Også flere av de andre musikerne uttaler seg. Vi får blant annet vite hvilke personer som skjuler seg bak alle navnene i Let Em In.

Mulig Paul i ettertid syntes han hadde vært litt snau med bonusmaterialet denne gangen, i hvert fall har han lagt ut tre mp3-filer til gratis nedlasting fra sitt nettsted paulmccartney.com/downloads. De tre er: - ’Letting Go [Extended Version]’ - ’Love My Baby’ [Fra ’One Hand Clapping’] - ’Rock Show [New Version]’ Ingen av disse tre sangene eller versjonene er å finne på disse boksutgavene.


8.desember ble John Lennons bøker ”In His Own Write” (1964) og ”A Spaniard In The Works” (1965) utgitt på nytt i 50-års jubileumsutgaver av forlaget Canongate i UK. Bøkene er trofaste mot originalene og kommer innbundet og i samme format. Forskjellen består for det meste i påskriften ”50th Anniversary Edition” på baksiden, samt strekkoder. Noen av Lennons originalmanuskripter og tegninger til disse bøkene gikk nylig på auksjon hos Sotheby’s i New York og innbrakte nesten tre millioner dollar. Bøkene er priset til £12.99 hver, men de har førjulssalg hos forlaget og da er de nedsatt til bare £5.20. I Norge er prisen 99 fra Bokkilden og 129 fra Platekompaniet. Nå kan du vinne disse bøkene! Send oss et dikt eller en limerick om Beatles og du er med i trekningen av disse to bøkene. Vi må ha diktet i hende innen 15. januar 2015. Send brev eller postkort til Norwegian Wood, Postboks 105 Tveita, 0617 OSLO. Lykke til!

72


ELDRE NUMRE

Vi har fortsatt en del eldre numre av Norwegian Wood på lager, som du kan bestille om du har hull i samlingen. Små blader (A5) koster kr 25,- per stk. 54 97 98 99 102 103 105 106 107 108 109 110 111 113 114 115 118 119 * 123

Store blader (A4) koster kr 40,- per stk. 95 og 100 124 * 125 126 127 128 129 * 130 131 132 * 133 * 134 * 135 136 137 * 138 *

* = kun få eksemplarer igjen.

Porto kommer i tillegg. Send din bestilling til: NW v/Roger Stormo Kurlandsvegen 25 2006 Løvenstad eller på epost til blader@norwegianwood.org 73


For 25 책r siden...

Profile for Roger Stormo

Norwegian Wood nr 139  

Julenummeret av Norwegian Wood 2014 fra den norske Beatlesklubben.

Norwegian Wood nr 139  

Julenummeret av Norwegian Wood 2014 fra den norske Beatlesklubben.

Advertisement