SOLFRID WIIK
i morgenskumringen, ble de av alle tatt for å være engelske,» skrev Karl Springenschmid i boken Die Männer von Narvik (1979). Og han fortsatte slik om episoden med Bockenheim: «Matroser på de engelske skipene styrtet halvt påkledde på dekk og vinket begeistret til jagerne som kom seilende inn. For det kunne jo bare handle om skip fra Royal Navy. Tyske krigsskip i Narvik? Det var ikke mulig å forestille seg, ikke en gang for tyske sjøfolk. Kapteinen på det tyske frakteskipet Bockenheim, overbevist om at det bare kunne være engelske som hadde trengt seg inn i havnen, styrte, i forståelse med sitt mannskap, sitt skip mot klippene og satte det i brann. Da han skjønte at han hadde tatt feil, var det for sent. Bockenheim brant i lys lue. Også de andre handelsskipene hadde gjort seg klar til senking, men i tide oppdaget de rikskrigsflagget i toppen av jagerne.» Idet Bockenheim styrer mot land på Ankenes, står Solfrid sjokkert og ser på. Skipet styrer mot stranden rett nedenfor huset deres. Det er et skremmende syn. Skipet går på grunn mens det fløyter ustanselig. Bockenheim brenner, og de kan se mannskapet som kommer klatrende ned skipssiden. Det er fare for at kjelen på skipet kan eksplodere i brannen. De må komme seg unna. Etter kort tid rømmer hele familien Horn fra boligen på Ankenes. De skal til bygda Håkvik som ligger noen kilometer unna. Moren Anna (48), faren Oskar (48), Solfrid (8), hennes to søstre Petra (12) og Alfhild (13), deres svigerinne Magnhild (27) med jenta hennes som bare er to uker gammel, og farens søster Marie (53), pakker med seg det aller nødvendigste og starter marsjen sørover. Moren til Solfrid er syk, men den eldste søsteren hjelper til. Solfrid har fått med seg dukken sin som hun knuger inntil seg mens de går. All snøen og snøkovet gjør at marsjen blir tung. De er ikke alene om å flykte. Hele Ankenes må evakuere. Det er fullt av folk på veien – det blir som et tog. Flyktningene drar med seg tingene sine på kjelke og spark. Noen drar mot Håkvik og noen videre mot Ballangen, andre i motsatt retning mot Beisfjord. Hjemme hos Simonette Pettersen, bestemoren til Solfrid, som bor litt lenger sør på Ankenes, er det virkelig krise. Hennes mann Andreas døde dagen før, 8. april. Hun har ikke tenkt å forlate ham. At det er krig, betyr ingen ting. Hun forlater ikke mannen sin, krig eller ikke krig! Først etter at presten Reidar Mørk, som bor hos onkel Johan Sjursheim på Ankenes, har snakket med bestemoren, lykkes det å overtale henne til å bli med. Da de kommer til Håkvik, tar de først inn i huset til Albert Pettersen nede i Håkvik. Det er så mange flyktninger der at de står som sild i tønne. Folk gråter og er fortvilte. De får et rom der Magnhild kan være sammen med spedbarnet sitt. Etter kort tid må de dra av gårde igjen. Panikken bryter ut etter at det kommer melding om at det er fare for at huset kan bli bombet av tyskerne.
Idet Bockenheim styrer mot land på Ankenes, står Solfrid sjokkert og ser på. Skipet styrer mot stranden rett nedenfor huset deres. Det er et skremmende syn. Skipet går på grunn mens det fløyter ustanselig.
Dermed bryter de opp og drar straks videre. De vasser i snøen oppover Buveien. Marsjen blir for tung for Magnhild, og hun segner om. De må hjelpe henne videre. Søsteren Alfhild er sterk og hjelper faren med Magnhild. Hos Hans Johansen i Håkvikskogen får de husrom. Han har nylig satt opp en hytte som ikke er helt ferdig. Tak og vegger er kommet opp, men det er ikke avdelt rom. Men det er mer enn godt nok for de som flykter fra krigen. De blir ikke alene her heller. 26 personer blir boende på flatseng. De som bor i Håkvik, må ta imot mange flyktninger fra Ankenes og Narvik. Ole J. Andreassen var en av dem: «9. april 1940 er jo en dag man aldri glemmer,» skrev han i boken Bygda vår. «Jeg våknet tidlig om morgenen med at det allerede var liv i huset, de fleste var stått opp. Ute var det tett snødrev og vind. Mellom snøelingene kunne vi se store grå krigsskip på vei innover fjorden mot Narvik. De voksne fortalte at det var tyske krigsskip, og at det var blitt krig. I det fjerne kunne vi høre tunge drønn av torpedoer som ble avfyrt på Narvik havn. Da det lysnet så vi lange rekker av folk som kom gående fra Ankenes. De var blitt skremt, og prøvde å komme seg i sikkerhet. For på Narvik havn gikk det varmt for seg. Det hadde snødd hele natta så folk måtte grynne i snøen. Utpå dagen kom tante Lovise med bestemor på sparken. Bestemor hadde bodd hos tante Lovise de siste årene, på Hamarøybakken i Narvik. Hun var syk og sengeliggende. Men sittende i en kurvstol surret til sparken klarte tante Lovise å få henne fraktet til Håkvik. Nu ble hun lagt i bestemorkammerset. Det kom flere til gårds, så huset var snart fullt av folk. Tante Amanda som hadde huspost hos en familie i Narvik kom også ’hjem’.» Solfrid og familien hennes tror at krigen ikke kommer til å vare så lenge. Hvis de bare kan holde ut litt til, kan de kanskje snart dra tilbake til Ankenes? Men krigen varer. De blir værende hos Johansen helt til rundt 19. mai. De er noen av de siste
188 / LEVE i Narvikregionen