Når du besøker kirkegårdene på Brøttum eller i Mesnali, blir du alltid slått av hvor velstelt det er. Det kan vi takke kirketjener Rune Glemmestad for. Side 11
Menigheten Vår har besøkt Ruth Messenlien Korsrud, eldste senior i Mesnali. Side 8
Redaksjonen ønsker alle leserne av Menigheten Vår god jul og alt godt for det nye året!
”Oppkjøringa, og dermed mine forventninger til jula, startet rundt 10.november hjemme da jeg var barn, ”skriver Randi Sætherstuen som minnes sin barndoms jul. Side 12
Hyggetreff
Et sted å treffe andre.
Sokneprest
John Aksel Slåtsveen
Tlf. 99 56 62 90
E-post: js757@kirken.no
(Permisjon fra 1. november)
Brøttum kirkekontor, kirkeverge og gravplassforvaltning
Storgata 98 b, Postboks 195
2391 Moelv
Tlf. 62 33 07 70
E-post: post.ringsaker@kirken.no
Sokneprest - vikar
Arne Svilosen
Tlf. 95 83 37 27
Menighetsrådets leder
Botolv Gjeldaker
Tlf. 98 28 23 73
Brøttumsvegen 52
2372 Brøttum
Menighetsrådets økonomiansvarlige
Hilde Ødeli
Tlf. 91 72 39 49
Turistvegen 1154
2372 Brøttum
Kirketjener Brøttum og Mesnali
Rune Glemmestad
Organist:
Kari Borud
Tlf. 95 88 36 86
Menighetspedagog
May Solveig K. Slåtsveen
Tlf. 98 09 79 05
Tlf. 94 14 66 16
Redaksjonskomité
Randi Sætherstuen
Bjørg Ulveseth Mæhlum
Randi Myhre
Britt Laila Kvaalshagen
Torbjørn Hovde
Vaffelkafé
Hver tirsdag på Topp til Tå i Mesnali
Kl. 11-14.
Siste kafé før jul er 17.desember.
Første Vaffelkafé i 2025 er 7. januar.
91 17 59 41
99 63 19 28
41 16 37 19
90 72 51 98
41 66 17 32
Kl 11 er du også velkommen til å bli med å gå en tur før du nyter kaffe og vafler i godt selskap. Velkommen. «Vaffeldamene»
Møtene begynner kl 11.00 på Brøtheim og kl 11.30 på
Hagatun og Fjellnær.
Treffene er åpne for alle pensjonister i Brøttum sokn
Hagatun: Julelunsj 9.desember for Lismarka og Mesnali.
Hyggetreff våren 2025: Brøtheim: 15.januar, 19.februar, 19.mars, 9.april, 21.mai, sommerfest 18.juni for både Brøttum, Lismarka og Mesnali.
Hagatun: 20.februar, 10.april.
Fjellnær: 16.januar, 20.mars, 22.mai.
Et bilde å feste håpet til
«Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i», sang den himmelske hærskare over verden julenatt, og over det lille barnet i krybba.
«Å se det store i det små» er blitt et uttrykk for oss, på mange måter en klisje. Men klisjeer rommer ofte en sannhet. Og er det noe jeg er blitt minnet om på mine reiser i hele bispedømmet, er det nettopp å se det store i det små. I møte med menneskers liv og lengsler og behov for trygghet og fellesskap lokalt, er vi i berøring med verdens liv og lengsler og behov. I møte med sørgende som har mista en av sine kjære, eller i møte med nybakte foreldre, vekkes kjærligheten og omsorgen som er universell. Studerer vi naturens mikroorganismer, eller gleder oss over en bie eller en blomst, observerer vi samtidig universets mysterium og hele det uendelige kosmos. Jeg har lært å se det store i det små, fordi Gud kom til verden i et lite barn. Fordi Gud lot seg føde til jorda. Ordet som ble menneske. Ser du det store i det små?
Ordet skapte lyset i skapelsens morgen. Gud sa: «Det bli lys.» Og det ble lys! Dette Ordet fødes på ny og blir lys som lyser i mørket, ja, som lyser for hvert menneske. På denne måten åpner Johannes sitt evangelium. I kunsten kommer dette til uttrykk i malerier av Jesu fødsel. Det finnes ikke noe lys i stallen. Men lyset i maleriet stråler ut fra barnet. Og det er dette lyset som kaster lys på alle de andre i stallen. På stolte og slitne foreldre. På fattige og litt forskremte gjetere. På dyr og detaljer i rommet. Det lyser på alt det skapte, og skaper ny virkelighet. Dette er kunstens tolkning av virkeligheten som skapes i Jesu fødsel og i Guds komme til verden. «Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»
Jula kommer med en gave til oss alle. Den kan synes liten og ubetydelig. Bare ord? - en fortelling om en fødsel? Men Jesus skaper en forskjell. Juleevangeliet gir oss et bilde å feste håpet til.
Ser vi det store i det små? Nå som verden feirer jul igjen, møtes vi av evangeliet om nåde, håp og glede. Våger vi tro det, som gjeterne på marken? Når vi tenner lysene, synger og samles og spiser – i kirkerommet og i alle andre rom i høytiden. Over hele verden, der kontrastene er så store at de nesten ikke er til å holde ut, og når virkeligheten slår imot oss, ligger det i vår julefeiring en bønn og et levende håp. Et lys som skinner i mørket. I Ordet som skaper lyset og livet. I Gud som kommer – får vi også tro.
Ole Kristian Bonden Hamar biskop
Det er teleslyngeanlegg i Brøttum kirke.
Til dere som bruker høreapparat: For å få best mulig effekt av teleslyngeanlegget i kirken anbefaler vi å sitte i midtskipet.
Vipps
Brøttum menighetsråd har nå fått funksjonen Vipps til bruk ved offer, og kan nå brukes i begge kirkene våre, hvis ikke folk har med seg kontanter til kirken. Det er satt opp informasjon om dette i våpenhuset i begge kirkene og på innsida av hoveddøra i Brøttum kirke.
Vippsnummeret er 90602.
Stoff til Menigheten vår kan sendes på e-post til randi.saetherstuen@gmail.com
Frist for innsendelse av stoff til neste nummer er torsdag 20 mars. Neste nummer kommer digitalt i uke 14
Våketjenesten:
tlf. 46 86 18 9 0
(Døgnbemannet Vakttelefon)
Slekters gang
Døpte:
Mie Sanne Syljuberget 15.09.24
Elias Dahl Bruket 21.09.24
Øyvind Sætersmoen Fauskrud 06.10.24
Wilmer Strand-Wilskog 06.10.24
Hedwig Aas Fredriksen 06.10.24
Ada Bjugstad-Holm 13.10.24
Enoa Owusu-Koller 17.11.24
Klara Stavseng Sønsteby 01.12.24
Eva Sørby Bjørnstad 01.12.24
Kitty Mathea Skrukkerud Storskogen 01.12.24
Døde
Kai Thore Fristad Rudolph 19.09.24
Marie Stensli 26.09.24
Odd Tangen 18.10.24
Arne Håkenstad 22.11.24
Live Benedikte Sætre 29.11.24
Vigde
Anders Gjølstad Røhnebæk og Thine Hestnes 14.09.24
Våketjenesten utvider tilbudet sitt.
Våketjenesten i Nordre Ringsaker ønsker å informere om at de nå tilbyr våking på KMS, Tømmerli for pasienter fra Nordre Ringsaker (tidligere Omsorgsdistrikt Moelv).
Marit Storlien Bedjaoui
Foto: Atle Sveen
Mesnali kirke
Brøttum kirke
Sjusjøen fjellkirke
Sjusjøen fjellkirke
Mesnali kirke
Brøttum kirke
Mesnali kirke
Brøttum kirke
Brøttum kirke
Brøttum kirke
Brøttum kirke
Brøttum kirke
Brøttum kirke
Brøttum kirke
Brøttum kirke
Sjusjøen fjellkirke
Ringsaker prosti blir historie
Fra og med 1. januar 2025 er ikke lenger Ringsaker eget prosti, men underlagt Hamar domprosti. Hamar domprosti vil fra og med 1. januar 2025 bestå av kommunene Ringsaker, Hamar, Stange og Løten. Domprost for domprostiet er Kirsten Elisabeth Almaas.
Kirsten Elisabeth Almaas.
13. oktober var 50-årskonfirmantene samlet til gudstjeneste i Brøttum kirke. Foran fra venstre: Inger Synnøve Johansen, Bjørg Hanestad, Britt Skar Dalsveen, Helene Ørbæk, Marianne Kvikstadhagen Hjelstadstuen, Bodil Andreassen. Bak fra venstre: Astrid Synnøve Larsen, Per Åge Olsen, Mette Bergseng, Helle Mathiassen, Karin Steine, Sven Tore Tråseth, Arne Stensrud. Foto: John Slåtsveen
Etter gudstjensten gikk turen til Strandhytta hvor det var bevertning og sikkert også litt mimring om ”gamle dager”.
På nyrydda stier i Lismarka.
Hvis du har lyst til å gå en tur, men ikke vet riktig hvor, kan jeg gi følgende anbefaling: Ta bilen til Lismarka og parker på Hagatun, gå opp til skibua på skolen, der er det skiltet til tre nyryddede stier i Lismarkas skoger. Ved dette utgangspunktet traff jeg tre entusiastiske og engasjerte karer for å slå av en prat om opparbeidelsen av stiene. Karene er Asbjørn Sletvold, Klaus Hosteland og Knut Fineid, som turfolket kan takke for nye merkede turløyper.
«Engasjementet kom rekandes på ei fjøl for fire år siden da almenninga hogg rundt Manenghaugen,» begynner Asbjørn. «Jeg ble overraska over den fine utsikten som kom fram, og tenkte at dette må flere få oppleve.» «Og jeg hadde lenge gått og tenkt på om det gikk an å få til sti til haugen hjemme, Øverlishaugen,» skyter Klaus inn. «Jeg hadde prøvd ut flere traseer, men alle ble for bratte fra hjemme. Så kom almenninga inn her også og hogde i området. Utsynet åpnet seg fra haugen, de anla parkeringsplass ved veien til Mesnali og gjorde det mulig å rydde sti derfra. Så prata jeg litt med Asbjørn, og vi var i gang.» De to forteller engasjert om hvordan de begynte å se behovet for skilt og merking av stiene. Begge har ganske riktig merket seg at de fleste turgåere ikke beveger seg bort fra merkede ruter. Samtidig som de liker å være i naturen. «Det var her jeg kom inn da»
forteller Knut smilende. «Jeg trengte en hobby nå da jeg er pensjonist, og meldte meg som skiltmaker. Oppdraget fikk jeg, og da var det bare å kjøpe inn nødvendig redskap og sette i gang. Inntil nå har det blitt over 100 skilt som er satt ut i løypene. Jeg trives godt med den oppgaven. Ute i løypene har jeg ikke bidratt noe særlig»
Det er Lismarka skilag som formelt eier prosjektet, og som står bak søknader om midler, noe de har fått fra både Brøttum Almenning og Sparebankstiftelsen. Selv om arbeidet gjøres vederlagsfritt, blir det noen utgifter. «Vi har knyttet til oss folk ettersom det har vært nødvendig,» sier Asbjørn, «f eks til å bygge bru over Nygårdselva og legge klopper på våte strekninger. Og grunneierne har vært udelt positive når vi har tatt kontakt. Materialer er mye gjenbruk, vi prøver å være miljøvennlige. Blant annet har jeg sikra meg den gamle terrassen da svigersønnen bygde ny. Der er det utrolig mye materialer egnet for klopper.»
Jeg lurer på hvordan de går fram når de finner og opparbeider stier, for her er det tydeligvis ikke bare gamle tråkk som er funnet. Både Asbjørn og Klaus er godt kjent i skogene i Lismarka, de ser an terrenget samtidig som de leter opp gamle stier, dyretråkk ol. De har også lagt vekt på å unngå områder der det går beitedyr. Derfra er det å ta ryddesag og øks fatt, legge ut klopper og bygge bruer, før rutene kan merkes og skiltes. Det har nok blitt noen timer i skogen, før de nå kan melde om 15-18km merkede turløyper. De blå trefløyene som henger mellom skiltene, er laget på en arbeidsmarkedsbedrift i Brumunddal, og har ikke kostet skilaget noe.
Her blir turstien ryddet .
Klaus (t.v.), Knut og Asbjørn er stiryddere i Lismarka
«Når du er på tur, hører det med å ta pauser, både for å fylle på næring og nyte omgivelsene, derfor har vi snekret noen bord og benker og satt ut. Foreløpig står det slike på Djupholmen og Dalhøgda, og det kommer på Øverlishaugen snart,» forteller de videre. «På Manenghaugen er det gapahuk, og den er min,» ler Asbjørn med et snev av alvor bak. «Dit har jeg båret opp hver minste materialstump og satt i hver eneste spiker selv.» Blant folk i Lismarka kalles denne haugen bare for 610! Det er høyden over havet for nuten.
På Manenghaugen (610 m.o.h.) er det gapahuk hvor en kan ta en pust i bakken.
For tiden arbeides det med kart over stinettet, dette produseres hos Dialekta på Lillehammer. Det blir store platekart med navn som er aktuelle for rutene, og merking av gamle hustufter ol. Kartene skal også digitaliseres, dermed kan turene bli å finne på turapper. «Hvis turfolket ønsker mer informasjon om hustufter og historiske plasser rundt stiene, er det foreslått å merke disse med QR-koder,» forteller karene, «Men her må andre overta,» humrer de. «Vi er praktikere.»
Det høres ut som de tre ildsjelene har så mye energi og iver for å skape gode turmuligheter at jeg drister meg til å spørre om de har flere prosjekter på gang. Da ser de på hverandre før svaret kommer: «Vi må vel konsolidere situasjonen nå, sommeren har vist at gras gror fort, kratt også, det er en del vedlikehold, som aldri går over. Vi får ta på oss det, og arbeide for at det blir dannet ei gruppe i skilaget som har trim og turløyper som oppgave. Men en gang etter snøen har gått til våren skal vi ha offisiell åpning av stinettet. Hvordan den blir, skal vi bruke vinteren til å pønske ut.»
Vinteren ja, er det mulig å bruke stiene da? «Det blir noen trugeløyper, men et begrenset antall kilometer,» sier Asbjørn. «Rundt oss er det hundeløyper om vinteren,» legger Klaus til. «Disse går forbi Øverlishaugen blant annet, og de
er harde nok til å gå på beina i. Du må bare passe på litt, for hundespann er stillegående og kan komme fort på.»
Usikt fra Øverlihaugen.
Så til alle turgåere, og gågruppene vi skrev om i nr 3, her er det nye turmuligheter å utforske. Alle husstander i Lismarka vil få info i postkassa når åpningen nærmer seg. Turløypene ligger mellom kirkene i Mesnali og Brøttum, så det åpner seg også muligheter for en tur i Guds frie natur etter gudstjenestebesøk en søndag.
I år har Dalhøgda vært med i «10 topper i Ringsaker» med ca 500 besøkende. I 2025 kommer Manenghaugen, eller «610» blant de 10 toppene.
Takk for en hyggelig prat med et engasjert trekløver, samtalen foregikk selvfølgelig ute, denne dagen i lav novembersol mens tåka lå i lavere strøk.
Tekst: Randi Sætherstuen
Foto: Randi Sætherstuen (bildet av Klaus, Knut og Asbjørn). De andre bildene er private.
Ruth Messenlien Korsrud, den eldste i Mesnali
Jeg kjem ned i tunet på Messenlien nordre, «Nord i garda», med en spesiell følelse: jeg skal intervjue Ruth som har bodd på denne garden siden hun kom til verden i 1933. To gardsbygninger som er satt i stand etter dagens behov, stabbur og størhus danner tunet, -det må ha vært stor utvikling her på garden gjennom 91år!
Det er i Søre bygningen, i føråa fra 1771, hun bor nå. Sammen med katten Kronblom som er hele 20 år. Inne er det trivelig med malte tømmervegger, og god utsikt over Nord-Mesna.
-Hva er det første du husker? spør jeg. «-tja, je flaug vel mæ de vaksne, og husker je smatt inn tel `n bæssfar som bodde her vi sitt nå-». Ruth forteller at hun vokste opp nesten som enebarn. Hun var yngst med 3 eldre søsken som var opptatt med sitt. På Messenlien nordre var det hest, krøtter, beiteområder, jorder, potetåker og en byggåker ned mot Nordmesna. Det var mange gjøremål året rundt. Den eine onna fulgte den andre. Slaktinga og alt som hørte med, var en egen onn før jul.
Skolen i Sagstua lå 4 km unna. Det var langt å gå for ei småskolejente. Det var en hesteveg som gikk mellom husa på garda bortover. « Vår og høst var det mange grinder, vinterstid var det å vabbe i snøen med stakk, strikka hosor og lærstøvler.» Den vesle skolejenta var en del dårlig, og hadde ikke lyst på mat om morgenen før den lange skoleveien. Hun gikk i følge med Kjell Evensen fra Sidselstuen, fra Håkenstad kom Asbjørn og fra Arnestad a Ingrid (seinere Berntsen). De hjalp og oppmunret henne når hun ikke følte seg bra. Da det ble brukelig at jenter kunne gå i bukser, var mor Mina rask til å få a Sine Vike til å sy ei langbukse.
Sine var husholderske for kirketjener Oluf Andreassen Sidselstuen som bodde ved Fjellnær. «Da Karl Jonsonhaugen konstruerte en snøplog med jernmeier og ratt, vart det bedre framkommelighet. Med den digre gampen i Jonsonhaugen og dølahesten vår spent føre, kjørte far Kristian og Karl opp en bra veg.»
Eldstebror Petter ble mjølkekjører. «Et artig minne er at ei som hette Helene kom akanes nedover frå Nybu der a bodde. Med flagrende stakk ok a på ski og styrde med en stav. Hu sku sende beskjed om no hu sku ha på butikken-». Fine minner er det også om juletrefester på Bedehuset: «-ingen stan var det sånn som der! Lys på juletreet, påsmurte smørbrød og varm kakao».
Ruth har god hukommelse og gir flere glimt fra oppveksten: « je satt bak veggen i snøa å rørde bronosten kald, så den itte sku bli kornete. Det var under krigen, tyskera kom å kontrollerte hå mange dyr vi hadde i fjøset og hå mye mjølk som vart levert på meieriet. Så og så mye kjøtt skulle leveres åt okkupanta å. Mor lurde unna litt mjølk iblant, dermed hadde vi litt smør og ost sjølve.»
En periode gikk Ruth med søskenbarnet Lene til kirka når det var messe. Mesnali kapell var nytt og fint. Kirketjeneren fyrte godt i ovna på forhånd og tente lys på alteret. Skritta hans kan ennå huskes når han gikk for å ringe inn og ut. Det var elektrisk lys i lampetter og lysekrone. Da klokkeren, lærer Tornes, leste inngangsbønna: « Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus, osv» var det høytidelig. Presten Thomas Hauge tok seg god tid, og kunne dvele lenge etter enkelte setninger i preken. Sommeren 1947 gikk hun til konfirmantforberedelse. Utallige salmevers skulle læres utenat. Overhøringa var felles på Brøttum, men selve konfirmasjonsdagen var i Mesnali. Kirka ble bygget samme år som Ruth ble født, men sikkert ikke ferdig til hun skulle døpes, for det ble hun i Brøttum kirke.
Sommeren 1947 huskes som en uvanlig tørkesommer.
Ruth med den 20 år gamle katten Kronblom
Ruth som jente sammen med to andre småjenter.
Samme året som en bulldoser laga veg der Nordmessenvegen går nå. Det var svære greier!
Nord i bygda har det altid vært naturlig med handel og samkvem til og fra Fåberg og Lillehammer. Under krigen var det strengt forbudt å samles. Dermed oppsto det forsjellige uformelle samlingssteder: En og annen gang sommerstid var det dans og moro på en samlingsplass nedafor garden. Dit kom det bygdeungdom og ungdom utenfra. Ole Messenlien spilte trekkspill på denne danseplassen som ble kalt Pantelaria, «-mer hå dæ bety-». Det sto ei løe nede ved dette samlingsstedet, noen overnatta der og kunne vara ganske bustete ta høy og rusk når de forlot stedet på måråkvisten søndag. «-Bære de itte tråkå i kønnåkern!»
Den unge jenta ønsket seg ut. Da broren Johannes skulle overta garden ble det behov for hjelp. Han hadde hatt poliomyelitt og kunne ikke greie all slags arbeid. Det var 5 kyr, noen høner og en gris som skulle fores opp til slakting, i fjøset. For å hjelpe til ble hun hjemme inntil videre. I blant kom det beskjed fra Kurstedet. Tonette ville gjerne ha henne på kjøkkenet, der var det fint å være litt iblant. 17.mai var det stor feiring for alle i bygda og på Kurstedet, en gang ble det ropt at a Jenny og a Ruth på kjøkkenet måtte komme ut å hoppe i sekk!
Ruth gikk på husmorskole i Lillehammer i 1954. Fra Fåberg kom det nye folk på nabogarden: Johan og Signe. Signe hadde en bror som var på besøk iblant, Toralf Korsrud. Etter hvert ble Ruth og han et par, og «Pær Præst» viet dem i Søre Ål. Dermed ble det Ruth og Toralf som skulle drive garden videre. For det meste hadde de 7 melkekyr på bås, pluss ungdyr som skulle fores opp. Det ble nytt fjøs og traktor med moderne redskaper, etter hvert mjølkemaskin og bil. Nok å gjøra for begge og for datteren Laila som vokste til. Krøttera ble melket hjemme hele året, de beita oppi allmeninga. I 1963 tok Ruth sertifikat for bil.
Laila hadde lyst, og ble oppmuntret, til å ta utdanning. I dag arbeider hun som bioingeniør ved sykehuset på Lillehammer, ved siden av å være gardbruker. De to barnebarna Marte Mina og Tonje Emilie har også en solid utdanning, noe bestemor Ruth er glad for. Generasjonene skifter og gardsdrifta er tilpasset vår tid. Det er tomt i fjøs og stall. Andre høster fôret på garden.
Det er godt å ha datter og svigersønn i Nordre bygningen. Begge barnebarna har flyttet ut og stiftet familie. Stas og god hjelp for Ruth når de stikker innom i blant.
Ruth sier til katten «-vi er gamle vi nå, Kronblom-», de følger meg ut på trammen etter ei trivelig stund. Messenlien nordre ligger solvendt og fint, med en fabelaktig utsikt over vatnet Nord Mesna og mot Synnfjellet.
Telefonen ringer,-det er stadig noen som vil slå av en prat med a Ruth Nord i garda!
Da garden fill mjølkemaskin, var det helst Toralf som brukte den.
Tekst og foto: Randi Myhre
(Svart-kvitt-bilder utlånt fra Messenlien)
Messenlien nordre ca år 1900.
En gudstjeneste i sang- og musikkgledens tegn
Vi som var til stede på gudstjeneste i Brøttum kirke søndag 10.november, rettet ryggen og spisset ørene litt ekstra da koret fra helgens korleir på Camp Sjusjøen stemte i på preludiet. Her var det trøkk, svingende rytmer, begeistret solist og sang-glede. Med denne starten satte de standarden for hele gudstjenesten. Koret førte an med nye melodier på Preludium, Kyrie og Gloria, og vi sang trosbekjennelsen sammen med dem, de satte både ord og toner til forbønnen og selvsagt hadde de egne sanger med soloinnslag og bevegelser som vi i menigheten også ble invitert til å delta i. En annerledes og ungdommelig gudstjeneste der kateket May Solveig Slåtsveen ledet det liturgiske.
På framsida av programmet stod det Soul Church, og de fleste solistene var ungdommer med store stemmer, litt for store til å være kordeltakere. Menighetsbladets utsendte ble nysgjerrig og fikk en samtale med Gabriella, Wendy, Lily, Elias, Sebastian og Frede etter at postludiet ebbet ut.
Så hva er Soul Church? «Det er en type gudstjeneste, slik som denne, som vi gjennomfører siste søndagen i måneden i Storsalen menighet i Oslo,» svarer Sebastian. Neste spørsmål må da bli «hvem er vi?» Svaret kommer samstemt fra alle: «Vi er medlemmer i koret Oslo Soul Children, som er et ungdomskor knyttet til Normisjon. Soul Church-gudstjenestene er utviklet og gjennomføres av koret.» De forteller at det er Soul Children-kor flere steder i Norge og i utlandet.
Noen ganger er kormedlemmene med og arrangerer korleirer sammen med lederen for koret, Ragnhild Hiis Ånestad. slik som denne helga på Camp Sjusjøen. Ragnhild ledet også dagens leirkor med ekte innlevelse. Sebastian forteller videre at han, Elias og Frede var med som ungdomsledere på korleir i Mesnali i fjor, og ble med igjen i år også. «Det er både utfordrende og gøy å være med og lede så mange unger,» smiler guttene. «Ungene har så mye
Quiz nr 4. nummer 2024
1. Hvor i bibelen finner vi juleevangeliet?
å snakke om, de er så livlige, og framfor alt veldig flinke til å synge.» Elias føyer til at det er inspirerende å kunne være med å skape glede over sangen hos ungene, og alle tre guttene er veldig glade for at de kan være med å spre Soul Church-arbeidet ut i landet. Gabriella, Wendy og Lily forteller at de bare har vært med i forbindelse med selve gudstjenesten for å støtte guttene i solistrollene denne gangen. At Ragnhild Hiis Ånestad og ungdomslederne hennes har greid å tilføre deltakerne på leiren glede og engasjement, kom tydelig fram under gudstjenesten i dag. Det toppet seg muligens da en av kordeltakerne avsluttet preludiet med kjappe dansetrinn og engasjerende bevegelser i midtgangen.
Tekst og foto: Randi Sætherstuen
2. Hvilke opplysninger om tidspunktet for fødselen finner vi hos evangelistene?
3. Hvilke personer fra julefortellingen finner vi bare hos Matteus?
4. Hvordan hadde de fått beskjed om den nye kongen?
5. Etter å ha spurt seg for hos Herodes, fulgte de stjernen til Betlehem. De hadde med gaver til den nyfødte. Hvilke gaver?
6. Etter besøket i Betlehem dro vismennene til sitt hjemland uten å gi opplysninger til Herodes om hvor han kunne finne barnet som var født. Hvorfor ?
7. Hvorfor dro Maria og Josef med barnet til Egypt i stedet for til Nasaret hvor de bodde?
8. Hvem var de første som fikk beskjed om at Jesus var født?
9. Hva var budskapet engelen kom med?
9. «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by; Han er Kristus, Herren.» Luk. 2 vers 10-11
8. Det var gjeterne som var ute på marken og passet på sauene sine.
7. Josef var også blitt varslet i en drøm om å ta Maria og barnet med til Egypt og bli der til Herodes var død.
6. De var blitt varslet i en drøm om at Herodes ønsket å drepe barnet.
5. Iflg. Matteus åpnet de sine skrin og ga barnet gull, røkelse og myrra. (Kanskje det er derfor vi regner med at de var tre menn.)
4. De hadde sett en ny stjerne som de mente viste vei til en konge.
3. Han forteller om noen vismenn fra Østen som kom til Jerusalem for å hylle jødenes konge.
2. Matteus forteller at Herodes var konge i Judea. Lukas skriver at Kvirinius var landshøvding i Syria ,og Augustus var keiser i Romerriket.
Vi kan også lese om Jesu fødsel hos Matteus i kap.1 og 2.
1. I evangeliet etter Lukas. Kapittel 2.
Formiddagsprat med Rune Glemmestad, kirketjeneren
Når du besøker kirkegårdene på Brøttum eller i Mesnali, blir du alltid slått av hvor velstelt det er. Det kan vi takke kirketjeneren vår, Rune Glemmestad, for. Menigheten Vår får en samtale med ham i Brøttum kirke en råkald formiddag i november, der jeg åpner praten med noen rosende ord om kirkegårdene, han må få høre det. Imidlertid innebærer arbeidet hans mye annet også, vi møter ham på gudstjenester, i begravelser, bryllup og ved andre begivenheter i kirkene våre. Og jammen er han på arbeid i kirken på en vanlig tirsdag også.
Så, hva innebærer det å være kirketjener?
«Det er egentlig det samme som å være vaktmester,» svarer Rune. «Mine oppgaver har tilknytning til alt som foregår i kirkene våre ved å sørge for at det praktiske er i orden. Jeg ordner lyd, åpner og låser kirkene, styrer kirkeklokkene, men som kirketjener er jeg sjelden eller aldri i front på det som skjer.» Når jeg lurer på om det at han arbeider i et vigslet hus, har noe å si for måten han forholder seg på, svarer han at det er noe han aldri tenker på, bygning, redskaper og uteområder må stelles på samme måte. Når vi kommer inn på temaet vedlikehold, kommer vi også inn på økonomi. «Det er ikke å komme utenom at den er blitt betraktelig trangere de siste par årene. Da kan det være fort gjort «å spare seg til fant.» Med det mener jeg at lite penger i kassa samtidig betyr at vi må ta godt vare på det vi har, f.eks. maskiner, og bekoste nødvendig vedlikehold her. Det prioriterer jeg.»
Rune forteller at han trives med arbeidet sitt, og legger smilende til at det aller morsomste er når det kommer mye folk til kirkens arrangementer.
Så dreier vi samtalen inn på kirkegårdene og oppgavene her. «Hvis jeg skal holde meg strengt til stillingsinstruksen, hører det ikke med å klippe kantene langs gjerdene eller rundt det enkelte gravsted. Likevel velger jeg å ta det med. Når jeg klipper det først, kan jeg knuse graset med klipperen etterpå, og dermed er det borte. Det gjør helhetsinntrykket bedre.» Etter en kort tenkepause legger han til: «Dessuten tror jeg det har smitteeffekt for dem som har gravsted her, det motiverer til å pynte og stelle egne graver.» Rune forteller at kirkeverge Kjell Skaugen ga ham rosende ord for Brøttum kirkegård en flott sommerdag sist sommer. Den dagen var det flaggdag, sol fra blå himmel og nyklippet kirkegård. Kirkevergen kom uanmeldt. Vel fortjent, Rune. Samtidig legger Rune vekt på at han nok bruker mer tid enn arbeidstida fra åtte til femten tilsier, i stell av kirkegård. «Men jeg arbeider alene, og det gir meg også frihet til å kunne klippe ferdig en tirsdagskveld hvis det er spådd regn onsdag, og heller kunne ta igjen litt fritid en dag med styggvær. Det liker jeg. Jeg trives dessuten best med å gå fra noe som er pent.»
I sommer ble mer enn 30 gamle gravfester slettet og steiner tatt ned på Brøttum kirkegård. Rune forteller at i slike tilfeller plikter han å ta vare på steinene i minst et halvt år. Dette fordi det kan være folk som er uenige i at fester sletter gravstedet, og forlanger det gjenopprettet, noe de kan kreve. «Slik det er nå, har vi bare et hjørne av kirkegården å lagre dem i, noe som gjør at det ser litt rotete ut der. Jeg har
et sterkt ønske om et eget hus til dem,» legger han til. Ute på kirkegården er jo Rune den av kirkens tilsatte som er i front, og treffer mange mennesker. Han liker dette, det er veldig forskjellig hvilket kontaktbehov folk har, men Rune stopper gladelig opp i arbeidet sitt og slår av en prat med de som ønsker det. Et par ganger i året dukker det også opp utflyttede personer som leter etter gravsteder til tidligere familiemedlemmer. «Det er dessverre begrenset hva jeg kan hjelpe dem med siden jeg ikke har tilgang til noen arkiver,» sier Rune, «Men de gangene disse besøkende virkelig finner det de leter etter, er det moro. Slik som 17.mai i år da noen amerikanere faktisk fant flere familiegraver. Da var det John Slåtsveen som viste dem rundt.»
På kirkegården på Brøttum har det kommet opp en minnelund, på denne kommer det stadig flere navn, men hvordan kan de etterlatte til disse pynte? «Det skal jo ikke plantes i en minnelund. På Brøttum mangler vi fortsatt stativer til å sette lys og blomster i på steinen, derfor må de som ønsker det, legge avskårne blomster, og sette tente lys ved foten av steinen så lenge.»
Til slutt dveler vi litt ved utviklingen av tradisjonen med å tenne lys på gravene på allehelgensdag, jul og andre dager, eller sette avskårne blomster i vaser i den lyse årstiden. Noen ganger reagerer besøkende på at gravlyslokk eller blomster ligger strødd rundt etter noen dager. Det er ikke menneskers handlinger, men kirketjenerens flyvende motarbeider, skjæra, som står for dette. Og i vinterhalvåret får den ofte hjelp av noen firbeinte, rådyrene. Kanskje en liten påminnelse til oss som tenner lys, å samle sammen de brukte etterpå. Jeg må uvilkårlig tenke tilbake til min mor som reagerte da vi ville tenne lys på graven julaften. Hun hadde lært at du ikke skulle tråkke stier eller på andre måter forstyrre den hvite snøoverflaten på en kirkegård om vinteren.
Takk for praten, Rune. Menigheten setter stor pris på arbeidet du gjør i kirkene og på kirkegårdene våre.
Tekst: Randi Sætherstuen
Foto: Kjell Skaugen
Min barndoms førjulstid, og møtet med skolens advent.
Oppkjøringa, og dermed mine forventninger, til jula startet rundt 10.november hjemme da jeg var barn. Far drev med mink, og pelsinga startet da. Spenningen om hvordan været ble framover, var til å ta og føle på. Far ville ha frost, skikkelig frost, da var det enklest å behandle minkskrottene før skinnene kom på tanene til tørk. Det høres vel rart ut at minkpelsing hang sammen med forventninger til jula, men for meg var det faktisk slik. Far hadde pelsings- og tørkerom i kjelleren, og det var ikke til å unngå at av og til luktet det litt også oppe i boligetasjen. Han kom fra arbeidet sitt på saga om ettermiddagen, la innpå middagen og gikk til sin tilleggsnæring der han fortsatte utover kvelden. Da visste jeg at dette var starten på den spennende og fine tida som endte med jula.
Samtidig hadde mor det travelt med sømoppdrag på det lille syrommet sitt. Det var mange som skulle ha nye kjoler til jul, så dagene ble lange for henne også. Jeg puslet med mitt, ventet på skikkelig skiføre, satt på fillekassa til mor og skravlet og strikket, broderte eller sydde.
Utover i november økte presset på far for å bli ferdig tidsnok med pelsinga til å få sendt skinnene til skinnauksjonen i Oslo, det gjaldt å få dem med på desemberauksjonen. Mor ville bli ferdig med sømmen så hun kom i gang med julestria. Dessuten var det jo ønsker om nye klær i egen familie også.
Jeg telte sparepengene mine og spekulerte på hva de strakk til av julegaver. Det ble skrevet liste over gaveforslag til besteforeldre, tante, mor og far. Forventningene til den dagen mor og jeg tok bussen til Lillehammer for å se på juleutstillinger i butikkvinduene, handle julegaver og gå på kafe var skyhøye hos meg, og byturen skuffet aldri! Jeg tror nok mor sponset noen av gavene jeg kjøpte, for sparepengene rakk alltid til akkurat det jeg ville kjøpe. Etter byturen hadde jeg ett gaveproblem igjen, hva skulle mor få? Og hvordan skulle den gaven finansieres? Det kunne se mørkt ut, men det ble alltid ei råd. Mor kunne plutselig finne ei julekule på Samvirkelaget, den fineste kula hun noen gang hadde sett, og det hun ønsket seg aller mest til jul i år. Den kunne vi kjøpe, og hun lovet dyrt og hellig at hun skulle glemme hva vi hadde kjøpt, før julekvelden. Andre ganger fant jeg noe jeg syntes var fint i hyllene, men da måtte jeg gå til far eller bestemor og spørre om litt økonomisk bistand. Og lukta av grønnsåpe i alle rom. Den fortrengte smått om senn dunstene fra minkpelsinga i kjelleren, og jula rykket nærmere. Og enda kortere var ventetida blitt da lukta av kakebakst fylte kjøkkenet. Kakene ble lagt i bokser og satt vekk. Det var bare ødelagte kaker jeg fikk smake på før jul, noe som gjorde at forventningene steg og steg inn mot høytiden. Det hendte at far og mor tok fram glanspapir, saks og lim og flettet julekurver en søndag ettermiddag. Når jeg prøvde kunsten, revnet som regel det fine papiret, men far lagde de fineste mønster uten den minste revne.
Stor stas var det også å pakke inn gavene med fint julegavepapir, sette på bånd og skrive merkelapper. Jeg brukte mye tid på det, og gledet meg stort over den lille pakkehaugen jeg etter hvert laget. Når jeg var kommet så langt, var den herlige jula like rundt hjørnet. Jeg elsket denne tida.
Endelig skulle vi ta fram sylta, lefsa, kakene og den gode maten. Vi skulle pynte grana og kjenne på lukta av den. Vi skulle stå på trammen og lytte om vi kunne høre kirkeklokkene ringe jula inn. Vi skulle bade og skifte til penklær, noen ganger helt nye, pakke opp de fine pakkene etter først å ha beundret gavepapiret og motivene på pakkelappene, og til slutt legge oss til å sove i skinnende, rene sengeklær.
Første juledag var lang og kjedelig siden eneste aktivitet som var lov, var å bli med på en evig lang gudstjeneste på formiddagen. Resten av dagen var det stille, stille. Ingen besøk og ikke tillatt å gå på besøk. Jeg ville gjerne spille spill jeg hadde fått, men det var ikke lett å få med verken mor eller far. I ettertid har jeg skjønt at de hvilte seg etter julestria. Resten av jula var det helt annerledes, bare kos.
I 1958 begynte jeg på skolen. Oppkjøringen til jula hjemme startet på samme måten, men dette året fikk den en helt ny dimensjon. Jeg glemmer aldri første dagen vi var på skolen i desember. Det var mørkt og surt ute da vi satt i klasserommet og ventet på Astrid, lærerinna vår. Da døra åpnet seg og Astrid kom inn, holdt hun noe jeg aldri hadde sett før, i hendene: En grønn granbarkrans med fire lys og julerøde silkebånd. De båndene dannet også et oppheng og kransen ble hengt over kateteret. Jeg hadde aldri sett noe så vakkert. Astrid forklarte at nå var vi inne i adventstida, det var tida fra desember begynte og fram til jul, den talte fire søndager, derfor hadde kransen fire lys. Hver søndag skulle et nytt lys tennes, og når alle fire brente, ja, da var jula der. Så slukket hun lyset i klasserommet og tente det første lyset på kransen, og vi sang julesanger. Det måtte vi øve på nå i advent, så vi kunne dem til juletrefesten. Jeg var bergtatt. Og det stoppet ikke der, vi fikk adventskalender i klassa, en ny luke ble åpnet hver dag. Nedtellinga til jul ble konkretisert, forventningene skrudde seg om mulig et hakk opp. Vi lagde julekurver som ikke skulle flettes, og øvde juleunderholdning, livet som førsteklassing var gyllent.
Dette skulle mor og far få innføre tvert var min mening. De lyttet til forelesningen min om advent, adventskrans og -kalender. Men da den ivrige førsteklassingen forlangte at det straks skulle anskaffes en krans av granbar, maken til den Astrid hadde hengt opp i klasserommet, la de nøysomme og praktisk anlagte foreldrene mine ansiktene i alvorlige folder. Den måtte da være brannfarlig! Røde silkebånd fantes ikke i huset og dessuten var det vanskelig å lage en slik krans, men vi kunne jo sette fram fire nye lys på bordet. Søndag ble det tent lys, og en dag jeg kom hjem fra skolen, stod det en fin adventsstake på bordet. En praktisk løsning uten brannfare. Etter hvert fikk jeg adventskalender og når glanspapiret kom fram det året, kunne jeg lære mor og far å lage kurver som ikke måtte flettes. Slik møttes skolekultur og hjemmets kultur i min barndom, og de ble med årene flettet omhyggelig sammen.
Tekst og tegning: Randi Sætherstuen
Babysang
Babysang fortsetter etter jul! Fra 15.januar til 19.februar er det babysang i Åsmarka kirkestue, onsdager klokka 10.00. Vi serverer lunsj.
«God grunner til å delta på babysang: Et pusterom i en ny hverdag! - Styrke relasjonen mellom deg og ditt barn! - Bli kjent med andre foreldre som er i samme situasjon! - Lære nye sanger og regler! - Godt for motorisk og språklig utvikling for din baby! - Bli bedre kjent med din lokale kirke!Alle kan synge! - Det er ingen påmelding! - Det er gratis!»
Etter påske fortsetter vi med Generasjonssang på Brøttum sykehjem, fra onsdag 23.april klokka 10.00, og frem til og med 4.juni. Oppmøte Seremonirommet i underetasjen.
Tårnagent
Lørdag 22.februar skal vi ha «Tårnagenter» i Brøttum kirke, hvor barn mellom 8 og 10 år blir invitert. Invitasjon kommer i posten på nyåret.
«Gjennom ulike oppdrag og mysterier vil man gjennom oppdagelsesferd finne svarene – både i kirkerommet og utenfor, i symboler og gjennom bibelfortelling.»
Overnatting
Fredag 29.november var over 30 ungdommer samlet i kirken til pizza og film, et helt frivillig tilbud til fjortenåringene i Brøttum sokn. En god gjeng overnattet i kirken til dagen derpå, med lek og fjas inn i de senere nattetimer, før vi avsluttet med felles frokost.
Prestens hjørne
JULA KOMMER OVENFRA
Jula kommer ovenfra, fra himmelen. Jeg kommer nordfra, fra Lillehammer. For å ta meg først så skal jeg være vikar i Brøttum en tid framover slik jeg også har vært tidligere. Min opplevelse av folket i Brøttum sokn er at de åpner opp og slipper inn i den mørkeste sorg og de lyseste øyeblikk. Kirka har en viktig rolle i livsritualene i folks liv og pulsslagene i hverdagen med fødsel, konfirmasjon, kjærlighetsfest og avskjeder, der tilhørigheten til kirka kommer ekstra synlig fram. Med andre ord finner jeg meg godt til rette i Brøttum.
Og så til jula. Ingen tid av året gjør vi så mye ut av som jula. Ingen tid av året gjør vi så mye for hverandre som i jula. Det spres mye god varme på denne kalde tida av året. Vi lever i en verden med mye kulde. Vi lever i en verden med mye usikkerhet og uro. Vi lever i en verden med korte horisonter.
Så kommer jula, år etter år og fyller liv med lys, raushet og generøsitet. Og for å markere skikkelig, pynter vi med juletre, glitter og lys, kjøper gaver til hverandre, spiser på beste servicet og ønsker hverandre alt vel for liv og framtid.
Jula er umåtelig vakker på utsiden. Så vakker at vi lengter etter den hvert år. Jula er vakker på utsiden med alle sine tradisjoner. Men jula er enda vakrere på innsiden. For
det er ikke det ytre som gjør jul til jul. Jula kommer ovenfra, med barnet som kom fra himlens høye slott, ned til vår arme jord.
Det er på innsiden vi får se meningen bak julas mysterium, det at Gud ble menneske. Det er på innsiden vi får se innholdet bak ordene om barnet som ble født i en stall i Betlehem. Det er på innsiden vi får se at barnet i krybben er Guds Sønn.
Gud har berørt vår jord ved å fødes som et barn. Gud har berørt våre liv ved at Jesus lever livet slik vi må leve det –med gleder og sorger. Gud har berørt vår død ved at Jesus går gjennom døden, slik vi må møte livets siste fiende.
På et bestemt tidspunkt i historien skjedde det som nullet vår tidsregning. Fødselen i Betlehem har en slik betydning at selv keisere og statsoverhoder gjøres til statister i historien. Den danske filosofen og dikteren Grundvig sier: ”Kristus kom ikke for å frelse oss fra livet, men til livet”.
Jula kommer ovenfra. Jula har ikke så sterke lys på innsiden som på utsiden. Til gjengjeld er det slik at når vi i sinn og tanker beveger oss inn i det sarte lyset fra Guds Sønn, inn i Guds nærhet, kjenner vi at det representerer bærekraften i livet.
”Akk, kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke: Kom, Jesus god herinn. Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt. Så skal du blive trolig, her i mitt hjerte svøpt”. Velsignet jul!
Arne Svilosen
Menigheten Vår går bort fra papirutgaver.
Brøttum menighetsråd har vedtatt at Menigheten Vår fra og med 2025 bare skal gis ut digitalt. Den økonomiske situasjonen er fortsatt utfordrende, ikke bare for bladet, men for arbeidet i menigheten generelt, og digitalisering av bladet bidrar til økonomiske innsparinger. Menighetsrådet og redaksjonskomiteen håper våre lesere finner fram til oss på Brøttum menighets sine hjemmeside og fortsetter å lese bladet. For de av våre lesere som ikke er på nettet, vil papirutgave av bladet fortsatt være å få tak i både i Mesnali og på Brøttum. I dette nummer av Menigheten Vår vil det derfor gis muligheter til å gi et frivillig bidrag til Menighetsbladet og menighetens arbeid. Dette kan gis på VIPPS 90602 eller på konto nr 18226786216
Forslag om samarbeid rundt menighetsbladene i Nordre Ringsaker. Samtidig arbeides det med en omlegging av utgivelse av menighetsbladene i Nordre Ringsaker fra 2025. Forslaget går ut på at det skal bli et felles digitalt blad, der hver menighet har sine sider, og noe kan bli felles. Menigheten Vår vil fortsatt være vår del av bladet, merket med vår logo. I tillegg vil våre lesere også kunne lese stoff fra Åsmarka og Ringsaker menigheter, på samme måte som de får tilgang til vårt stoff.
I dette forslaget ligger også et avsnitt om hvordan de ikke digitale leserne skal ivaretas, og kirkekontoret vil ta større del i utgivelsene.
Ut fra dette kan det bli flere endringer på hvordan Menigheten Vår framstår, når dere mottar nr 1-25. Men menighetsbladet kommer.
Min salme
Min salme må bli ”Gje meg handa di, ven”. Teksten er skrevet av Sondre Bratland, og melodien er fra en gammel irsk folkesang.
Vi er inne i ei tid som byr på store utfordringer, og det er nok mange som kunne trenge ei hand å holde i, og med gode ord som er til trøst. Men salmen er like fin å bruke i begravelser som i glede. Vi hadde den da far ble begravet, og det er et fint minne!
Aud Bråten
Gje meg handa di ven når det kveldnar
Det blir mørkt og me treng ei hand
La dei ljose og vennlege tankar
Fylgje oss inn i draumars land
Lat varmen frå ein som er glad i deg
Tenne stjerner i myrkaste natt
Gje meg handa di ven
Når det kveldar
Det blir mørkt og me treng ei hand
Varme tankar og hender som trøystar
Er som sol over frosen jord
Kjenne varmen frå ein som er nær deg
Gjev langt meire enn store ord
Lat varmen frå ein som er glad i deg Tenne stjerner i mørkaste natt
Gje meg handa di ven når det kveldar
Det blir mørkt og me treng ei hand
Åse Varli Øverbø har sagt ja til å velge min salme til neste nummer av Menigheten Vår.
Et dikt jeg vil dele
Å GLEDES
Diktet er en fin påminner om fellesskapets oppløftende og verdifulle natur. Det er lett å gå seg vill i alt man har å gjøre og finne ut av, men i øyeblikkene av gode minner eller gode stunder med nære, kjære og ukjente, det er her man kan ta en pust i bakken og føle seg fri fra alle bekymringer.
Å gledes av andres glede den følelsen er så god.... Så godt at det lille spede kan deles og gleden vil gro.
Lær deg å unne andre. Gled deg av venners hell. Slik kan du lettest vandre sorgløs til siste kveld.
Når hjertet og øynene smiler har mennesket ro i sinn. Venner som aldri tviler er med deg i all slags vind.
Ann-Heidrun
Jeg utfordrer Eli Brannan Kristiansen til å velge et dikt til neste nummer
May Britt Pettersen
www.lillehammerbb.no
Espen Nordhagen tlf. 98 82 38 54
Kontakt oss på 61 25 95 80 – Hele døgnet
Heidi Bogevold Fallon • Silje Moen Hagen
Lars Tomas Lien • Petter Moen Hagen
Storgata 158, 2615 Lillehammer
Din lokale leverandør av arbeid med gravstein
Navnetilføyelse | Oppussing | Oppretting Rens og vask | Selvvanningskasser | Ny gravstein
Vi er i nærheten når du trenger oss
Petter Moen Hagen
T • post@libb.no www.lillehammerbb.no
Annonsepriser:
Enkeltlinje - kr 600,-
Rubrikkannonse - kr 1.200,-
Digital utgave av dette nummeret av Menigheten Vår finner du på www.brottum.no og på https://brottum.menighet.no/Menighetsblad.
Våre annonsører:
Brøttum:
Joker Brøttum. joker.brottum@joker.no
62 36 01 20
Brøttum Fysioterapi 62 36 04 36
Tom Gøran Vandevjen: 95 80 84 73
Kristin Sønstegård: 41 64 55 44
Helge Sletmoen, snekker
Monssveen Gaard
Hallan Bygg AS 93 09 40 94
Nordre Ringsaker Taxi AS
Brøttum Camping
Fløtlien Elektro, Kløvstadhøgdvegen 683,
InteriørSøm AS, Vibeche Landøy Hatlenes
Mesnali:
13 59 55
36 48 97
64 13 62
36 03 10
36 02 75
99 87 48
67 62 93
80 48 13
Messenlien, Bård, snekkerverksted 62 36 32 38
PIHL AS (Pihlske Sameie)
Rosendahl frisør
Håkon Rogstad, maskinentreprenør 958 75 120
Mesnali Fotklinikk
Byggefirma Jan Erik Engen AS
Mesnali leirsted , post@mesnali.no
Lars Sørby SØRBY BYGG AS Tlf. 41657401 e-post: lars@sorbybygg.no
Hageplanlegging, opparbeidelse, beskjæring og vedlikehold av hager Mobil 99249671
Hjemmeside www.tunoghage.no
Kjære lesere av Menigheten Vår.
Menighetsråd og redaksjonskomite arbeider på frivillig basis for å gi menighetens medlemmer et godt kirkelig fellesskap. Arbeidsinnsatsen er gratis. Likevel er det knyttet utgifter til dette arbeidet.
Vi som arbeider i redaksjonskomiteen og menighetsrådet ønsker å nå ut med god informasjon om livet i menigheten til hele menigheten. Vi ønsker også å gi et inkluderende og givende tilbud i kirkene våre.
Konto nr 1822 67 86216
Du kan også betale på VIPPS, nummeret er da 90602.
På forhånd hjertelig takk.
Hilsen menighetsrådet.
1822 67 86216
Passende beløp kr 300,- eller mer ”MENIGHETEN VÅR”
Vi oppfordrer alle til å gi en frivillig gave til menighetens arbeid og menighetsbladet på 300kr eller mer.
VI MØTES I KIRKEN
Dato Tid Etiketter Sted Tittel Prest Kirkemusiker Kirketjener
15.12. 17:00 20 - Gudstjeneste Brøttum kirke
24.12. 13:30 20 - Gudstjeneste Mesnali kirke
24.12. 16:00 20 - Gudstjeneste Brøttum kirke
25.12. 11:00 20 - Gudstjeneste Brøttum kirke
26.12. 11:00 20 - Gudstjeneste Mesnali kirke
Synger og spiller jula inn Arne Svilosen Kari Borud Rune Glemmestad
Julaftengudstjeneste Arne Svilosen Kari Borud Rune Glemmestad
Julaftengudstjeneste Arne Svilosen
Høytidsgudstjeneste Arne Svilosen Kari Borud Rune Glemmestad
Høytidsgudstjeneste Arne Svilosen Kari Borud Rune Glemmestad
31.12. 16:00 20 - Gudstjeneste Sjusjøen fjellkirke Gudstjeneste Egen prest
Tradisjonen tro var det julegrantenning i barnehagen på Nordvang siste søndag i november. Etter at julegrana var tent, var det gang rundt treet, og sannelig dukket også Nissen opp med sekk og godsaker til de små.
Etterpå innbød styret i Nordvang til basar med med mulighet for å vinne mange fine gevinster. Det var godt frammøte, og den heldigste vinneren kunne dra hjem med robotstøvsuger. Basaren gav også et kjærkomment tilskudd til driften av forsamlingslokalet på Ring.
Tekst: Torbjørn Hovde, foto: Elisabeth Kjæråsen
Gi en frivillig gave til menighetens arbeid og menighetsbladet - til nr 90602 eller benytt konto: 18226786216
