Revir Journalen No.1

RESPEKT FOR NATURFOLK Andre vinteren levde Ingstad sammen med indianerne i området, «Villreneterne». Å leve som en innfødt sammen med «The Chipewyan people», som er deres egentlige stammebetegnelse, vitner om en nysgjerrighet og interesse for naturfolk som må ha ligget latent.

Men dette ble den vinteren hvor vill­ reinen sviktet. Ingstad sultet og frøs på lik linje med indianerne. Han hadde ingen hemmelig retrettmulighet via nødpeile­sender og satelittelefon. På lille julaften delte åtte mann én rype og en hare. Ingstad lærte «the hard way», og hans respekt for naturfolk varte livet ut.

Siste vinteren bodde Ingstad alene med hundene sine i et telt på tundraen.

Han fant en liten dal med nok skog til å gi vinterved. Han satte sine feller langs en rute som det tok et par dager å røkte.

Denne vinteren var det nok rein, og han overlevde ved hjelp av den kunnskapen han hadde tilegnet seg både sammen med Dale og med «Villren-eterne».

Helge Ingstad kom hjem etter fire år og førte i pennen en historie som aldri noen vil kunne gjenoppleve, men som stadig nye generasjoner lever seg inn i.

SKRIV MED FREKKHET OG SMØR GODT PÅ Man blir ikke nødvendigvis en god for­ fatter fordi om man er en fremragende oppdagelsesreisende. Fridtjof Nansen var begge deler. Helge Ingstad var begge deler. Kanskje fulgte han farens råd da han satte seg ned og forfattet sine vill­marks­opplevelser: «Skriv med frekk­het og smør godt på. Nævn at turen blir på 3200 miles og går til egne som ingen hvit mand har set de siste hundre år.» En av hilsningene Ingstad fikk etter sin bok­debut lyder: «De er en mesterlig Iak­taker og Skildrer, og alt underbygger De med Viden. Deres ærbødige Knut Hamsun.»

56

REVIR.NO

|

01 2020

PELSJEGERÅRENE BLE ET VENDEPUNKT Livet som pelsjeger på tundraen ble også en viktig erfaring da Helge Ingstad mange år senere begynte å interessere seg for de norrøne bosetningene på Grønland. Der hvor andre hadde funnet en ugjestmild og gold ishavskyst, fant Helge Ingstad et eldorado som bugnet av vilt og fangstmuligheter.

Etter hjemkomsten fra Canada og debuten som forfatter – og påfølgende kjendis­status, fikk Ingstad jobb som norsk sysselmann på Nordøst Grønland.

Norske fangstfolk hadde i 1931 okkupert en bit av Grønland, og kalt det for Eirik Raudes Land. Regjeringen stilte seg bak, og Ingstad skulle altså representere den norske stat ved siden av å drive privat overvintringsfangst. Danskene hadde brakt konflikten inn for den internasjonale dom­stolen i Haag. Norge tapte rett­s­ saken mens Ingstad var på Grønland.

Så lenge han levde var han uenig den avgjørelsen og mente at Nordøst-Grøn­ land skulle ha tilhørt Norge.

Fra Grønland gikk det nesten rett til Svalbard, hvor han var fungerende syssel­mann fra 1933 til 1935. Både fra grøn­landsoppholdet og Svalbard-årene skrev han to nye bøker. De følger i noen grad samme lest som «Pelsjegerliv».

Han blander personlige opplevelser med kultur­historie, politikk og refleksjoner om verden rundt seg.

INGSTAD MOUNTAIN Sledeturene og dagliglivet med de innfødte på tundraen ble bestemmende for den kursen Ingstad valgte gjennom store deler av livet. Snarere enn vill­ marks­livet i seg selv, skulle det i etter­ tiden være interessen for det folket og de kulturene som levde i denne vill­ marka som ble retnings­givende. Dette førte ham i 1939 til Arizona for å finne «den glemte apache­­stammen» i Sierre Madre-fjellene. Og det førte ham til Brooks Range i Alaska i 1949 for å leve sammen med en liten stamme med innlandsinuitter, Nunami­­utene. Dette var et lite samfunn som primært levde av villrein. Her kom for­skeren og etno­ grafen Helge Ingstad tyde­ligere fram enn i noe tidligere prosjekt. Ingstad reiste hjem fra Alaska med et stort forskningsmateriale, blant annet bånd­ opptak av sanger og sagn. Noe av det siste Ingstad gjorde før han døde var å systematisere det materialet han satt på, blant annet 141 sanger. Det viste seg at Ingstads lyd­opptak var den eneste dokumentasjon som er bevart av Nunamiutenes gamle sanger. I 2006 fikk Helge Ingstad et fjell oppkalt etter seg i nær­­heten av Anakt­uvuk Pass, hvor Nuna­miut-­iuitene bor – «Ingstad Mountain».



1. Vi er usikre på om dette ville passert i dag, men slik beskrev Ingstad dette bildet: «En liten havlindianer med hvitrevskinn foran handelsposten i Snowdrift».

2. «Vi er et lite samfunn på ni hvite fra fem forskjellige nasjoner. Ingen vet stort om den annen. En sjelden gang når menn møtes i telt eller ved bål, og ødemarkens sus gjennom de mørke vinterkvelder smyger seg om sinnene og egger til fortrolighet, hender det at livsskjebner rulles opp.»

3. «Elg-sjøen kalte vi vannet hvor vi skjøt den siste elgen. Det var ikke stort, ble nesten borte i landskapet, lunt som det lå nede mellom gran- og bjerkekledde åser.»