Natur paradokset
Marit Beate Kasin
Natur paradokset
Om naturen vi mister og hvordan vi kan få den tilbake
RES PUBLICA
© Res Publica, Oslo 2024
1. utgave, 2. opplag 2024
ISBN 9788282262996
Omslag: Trine & Kim
Sats: Ingeborg Ousland
Papir: Munken print cream 80 g
Boka er satt med: 11 pkt. Minion Pro Trykk og innbinding: Scandbook
Innkjøpt av Norsk Kulturråd
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond, stiftelsen Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.respublica.no
innhold
Forord 7
Når vår hyttedrøm blir naturens mareritt 13
Villrein uten villmark 65
Arealkampene i nord 115
De hellige fjellene 153
All makt i denne skog 181
19 skudd i skogen 235
Naturrestaurering uten kart og kompass 321
Noter 383
forord
Det er bestemt at Norge skal bli et villere sted. Den internasjonale naturavtalen fra 2022 sier at det skal vernes mer natur, både til lands og til vanns. Ingen flere arter skal dø ut, og livsvilkårene for truede arter skal sikres og forbedres.1 Vi skal dessuten få mer natur framover, for FN har utpekt perioden 2021–2030 til å være verdens tiår for naturrestaurering. Hele tretti prosent av vår ødelagte natur skal repareres. Men det er ikke godt nok bare å verne og restaurere noe natur her og der; mål nummer én i naturavtalen er at vi, gjennom god arealplanlegging, skal kutte forbruket av natur og eliminere naturtap innen 2030.
De politiske naturambisjonene er høye, og de er nå forsterket med den nye avtalen, dette til tross for at vi ikke har vært i nærheten av å innfri de såkalte Aichi-målene fra 2010. Så hvor godt samsvarer egentlig de politiske visjonene om vern, restaurering og artsmangfold med virkeligheten, den praktiske politikken og forvaltningen? Det har vært vanskelig å møte tidsrammen for de internasjonale miljømålene tidligere, noe som gjør det desto viktigere å spørre: Er naturen i trygge hender?
forord 7
I 2021 ledet jeg det journalistiske graveprosjektet «Hytteparadokset» i avisa Valdres, hvor vi rettet et økokritisk blikk på nedbyggingen og privatiseringen av natur som pågår i norske hyttekommuner. Mye av det vi avdekket, overrasket meg, som hvor lite vi vekter naturen i møte med våre egne ønsker og behov, selv når det burde være i alles interesse å sette naturen først.
Vi publiserte den siste av i alt 14 langlesingssaker på senhøsten, men jeg klarte ikke å legge stoffet fra meg. Jeg hadde gransket én av de store driverne til tap av natur, men hva med resten? Hvordan ser det store bildet ut? Er det mulig å skrive fram en historie om naturtap som ikke smuldrer bort i det fragmenterte, sektoriserte og lokale narrativet? Hva er det med systemet som gjør at vi ikke klarer å stoppe nedbyggingen av inngrepsfri natur, som har vært en målsetning i flere tiår? Hvilke viktige kamper om arealer og arter kjempes nå? Hvem er de menneskene som ikke lar seg overvelde og kneble av krisenes apati, og som fortsatt kjemper for naturen?
Jeg har oppsøkt flere av de paradoksale situasjonene – der samfunnet, til tross for å ha erklært ambisiøse mål om vern og bærekraftig forvaltning av naturen, fortsetter å bidra til tap av natur og arter og ødeleggelse av økosystemer. Jeg har gransket gapet mellom de erklærte intensjonene om å beskytte og bevare naturen, og den faktiske praksisen der naturtapet fortsetter. Men det som har gjort mest inntrykk på meg, er det engasjementet hos enkeltmennesker som vekkes til live når naturen trues. Det gir håp å se hvordan mange insisterer på å ta ansvar og sette i gang handling – særlig når systemet ikke klarer å leve opp til sine egne ambisjoner, og kanskje til og med motarbeider dem. Da trer betydningen av individets engasjement fram i lyset; det er påfallende hvor ofte naturens skjebne står og faller på nettopp slike enkeltmennesker.
8 naturparadokset
Møtet med fjellrevvalpene
Morgenlyset er mykt og gyllent idet jeg tar sekken på ryggen. Jeg har stått opp ekstra tidlig for å gå sommerdagen i møte. Etter fire dager på Hardangervidda, med mye dårlig vær, er det godt å se de oransje og rosa tonene i øst, fra en sol som forhåpentligvis skal dominere på himmelen hele dagen.
Jeg har rukket å gå meg varm da jeg ser bevegelser i lyngen.
Jeg ser noe med pels som tumler rundt og går kast i kast nedover en skråning mot stien. Det første som slår meg, er at det er sauelam som hopper og leker, men når jeg kommer nærmere, ser jeg til min overraskelse at dette faktisk er rovdyr som jeg aldri før har sett. Det er et kull med fjellrevvalper, kanskje syv–åtte uker gamle, som tumler rundt i lyngen på nedsiden av en morenerygg. De er små – nesten som kattunger – og ville og ustyrlige. Valpene har ulike farger. Brorparten av dem er mørkebrune, de er «blårev», som er en samlebetegnelse for fjellrev med mørk pels. Noen få av dem er lyse i pelsen, typisk for «hvitrev», som blir ensfarget hvit om vinteren, mens sommerpelsen er mer brun og gulhvit. De har korte bein og lang rygg, og selv om fjellrev naturlig har nokså små ører, har både ørene og halene hos dette kullet hatt ekstra hastverk i sommer og vokst seg uforholdsmessig store sammenlignet med resten av valpekroppen. Dyrene er ekstremt kvikke og raske i alle bevegelsene de gjør, her er det galopp og lange hopp som gjelder. Jeg teller åtte eller ni valper i tillegg til et dyr som er omtrent dobbelt så stort – kanskje tre–fire kilo –som må være moren. Hun har fått en ganske gjennomsnittlig kullstørrelse, som hos fjellreven er seks–åtte valper, men det er observert valpekull med over tjue unger. Ekstra store kull tyder på at det har vært et år med god næringstilgang for fjellreven, for normalt får fjellrevene kun valper i år med store smågnagerbestander og god tilgang på mat. Selv om de lever sammen i par, er de
forord 9
ikke akkurat monogame, for i ett og samme kull kan det være valper etter flere fedre.
Det er et sjeldent syn jeg er vitne til; fjellreven er sterkt utrydningstruet. Jeg går sakte mot dem, men stopper på 15 meters hold. Da varsler revetispa med et kort, skarpt og skingrende reverop. Det lyder som en blanding av kråkeskrik og et vaktsomt bjeff fra en hund. Når tispa bjeffer, piler valpene ned under bakken. Det er flere hiåpninger, og de forsvinner ned i ulike hull. Gamle hi som dette har ofte mange innganger, gjerne tretti–førti, mens de største hiene kan ha over hundre åpne innganger, og de kan brukes av de samme fjellrevparene i en årrekke. Det er funnet to hundre fjellrevhi bare på Hardangervidda.
Det tar ikke mer enn noen få sekunder før valpene har glemt morens advarsel. De er straks ute i lyngen igjen, mest opptatt av å leke, og noen av dem ser helt ut til å glemme at jeg står og kikker på dem. Men tispa glemmer meg ikke. Hun står vaktsomt ved hi-inngangen, og slipper meg ikke med blikket.
Det er flere år siden møtet med fjellrevene på Hardangervidda, men blikket fra fjellrevtispa har brent seg fast i meg. Det er en av de få gangene jeg har møtt øynene til et vilt dyr, uten at dyret har løpt bort. Tispa holdt blikket uten å vike, i et øyeblikks forbindelse som overskred skillet mellom oss. Møte med fjellrevvalpene ga meg et av disse små, men likevel store opplevelsene som naturen ofte gir. Slike øyeblikk kan utløses av de minste ting, som synet av et vilt dyr, en klar stjernehimmel, høstfrost på et islagt vann, eller et fargespill i horisonten. Slike stunder kommer med en overveldende følelse av tilknytning, tilstedeværelse og takknemlighet. Det er en følelse av å være akkurat der man hører hjemme.
Fjellrevene jeg så, eksisterer i grenselandet mellom det tamme og det ville. Dette fikk meg til å ville utforske vårt forhold til naturen og hvordan vi påvirker og blir påvirket av de dyrene som lever
10 naturparadokset
omkring oss. Hva vil det egentlig si å være vill i en verden som i stadig større grad formes av menneskelig aktivitet? Møtet med de utrydningstruede fjellrevene gjorde meg også nysgjerrig på naturens tilbakegang og tilbakekomst. For i spenningsfeltet mellom menneskelig ødeleggelse og reparasjon av natur oppstår det mange spørsmål: Hva slags natur risikerer vi å miste i vår levetid, og hvilke
krefter driver dette tapet? Hvilke muligheter ligger i naturrestaurering, og hvor langt har vi kommet i arbeidet med å gjøre verden villere?