Farvel, nøytralitet
Av Kathrine Nedrejord
Vinteren 2017 blei jeg utsatt for ei overfallsvoldtekt i Paris. I etterkant av denne har jeg skrevet to romaner, Forvandlinga (2018), som beskriver den umiddelbare traumeopplevelsen etter overgrepet, og Forbryter og straff (2022), som tar for seg etterforskninga og rettsprosessen frem mot den rettskraftige dommen. Begge bøkene har bidratt til ei ny vending i skrivinga mi mot det mer samfunnsrelaterte. For meg er det særlig den sistnevnte, Forbryter og straff, som representerer noe nytt i forfatterskapet.
Jeg forherliger nøytralitet. Jeg trur jeg har forherliga nøytralitet livet gjennom. Jeg må ha trudd at det finnes ekte og rein objektivitet. Og jeg må ha trudd på det som det beste utgangspunktet, som en nødvendighet for å skrive noe sant, noe som ikke er for bombastisk, for følelsesdrevet. [...] Nå tviler jeg på hele ideen. Finnes nøytralitet, finnes objektivitet,
finnes det mennesker som er så blanke ark at ikke erfaringene spiller inn i møte med en påstand, en person, ei historie? Som om jeg noensinne var nøytral.1
Sitatet er henta fra første kapittel av Forbryter og straff og er et slags forsvar for sjølve prosjektet for denne romanen: å skrive om gjerningsmannen når jeg sjøl er offeret hans. Før både opplevelsen som leda til boka, og rettsprosessen sjøl ville en slik idé fremstått for meg som nærmest forbudt. Man skal da hige etter objektivitet? har jeg tidligere tenkt. I alle fall om man vil skrive godt? Eller?
For i det hele tatt å kunne skrive Forbryter og straff var jeg nødt til å ta et oppgjør med mitt eget syn på hva som utgjør en god roman. Den kunne ikke blitt skrevet om jeg forholdt meg til de kvalitetsbegrepene jeg hadde hatt frem til da. Ambisjonen min var kanskje i utgangspunktet å skrive en balansert roman, som ikke skulle bikke for mye mot meg sjøl og mitt perspektiv, men gi plass til både meg og gjerningsmannen.
Jeg innså likevel snart at det ikke var noe jeg kunne klare. Hver gang jeg forsøkte, blei jeg innhenta av egen harme eller fortvilelse. Det var ikke mulig for meg å skrive avmålt om en tematikk som sto meg så nær. Så jeg lot meg rive med, jeg lot opprørtheta rettsprosessen vakte i meg, styre skrivinga, for så å la teksten ligge. Da jeg seinere leste hva jeg hadde skrevet, innså jeg at orda og poengene som kom med følelsene, var interessante. Jeg likte ærligheta, jeg likte opplevelsen av å nærme meg sannheta om hva det vil si å være et offer for en traumatisk hendelse som ei voldtekt. Jeg kom til at jeg ville fortsette å skrive på den måten.
Jeg var på vei i denne retninga allerede da jeg skreiv Forvandlinga, men siden det jeg skreiv om, ennå lå så nær i tid og
farvel, nøytralitet
minne, brukte jeg den teksten til å skape avstand mellom meg sjøl og det som hendte. I Forbryter og straff ga jeg opp avstanden og enda mer av kontrollen.
Det er klart man finner likhetstrekk mellom forfatterstemmene i Forvandlinga og Forbryter og straff, men jeg merka underveis i skrivinga av sistnevnte at jeg jobba på en annen måte. Jeg skreiv ting jeg ikke hadde våga å skrive før. Der jeg tidligere har hatt tendenser til å holde tilbake, også i Forvandlinga, ga jeg språk og tekst og ikke minst drivkrafta bak, følelsene, friere spillerom.
Fiksjonalisering – etikk og opprør
Autofiksjonssjangeren kommer med en viss risiko. Leserne veit at vi befinner oss nær ei virkelig historie, men samtidig presiserer sjelden en roman når den er fullstendig fiksjon, og når den nærmer seg de virkelige hendelsene. I motsetning til i sakprosa er det ingen tradisjon for å forklare metodiske valg som for eksempel hvilke personer man har valgt å identifisere, hvorfor og i hvilken grad. Jeg veit heller ikke om jeg ønsker meg en slik praksis.
Både Forvandlinga og Forbryter og straff er skrevet tett på hendelsene, men der jeg i Forvandlinga tar klar avstand fra romankarakteren, blant annet ved å skrive i tredjeperson, er jeg i Forbryter og straff mye nærmere den virkelige meg og har lagt inn færre tydelige fiksjonsgrep. Jeg trur ikke jeg kunne skrevet så nær om traumet som jeg gjorde i Forvandlinga dersom jeg ikke hadde skrevet i tredjeperson, slik som jeg her beskriver alle avhørene K. må gjennom som følge av anmeldelsen:
Kroppen er et åsted. Og hun. Hva med resten av henne. Hun
tenker: Det er ikke jeg som snakker. Hun tenker: Jeg gjør en tjeneste for en god venn. Hun tenker: Denne vennen kommer til å være takknemlig i etterkant. Slik springer hun fra erkjennelsen, Det var meg i den gata og han der, den fremmede. Hun distanserer seg med alle midler hun kan finne. Slik er det. Hun tenker: Jeg gjør dette for en annen. Og samtidig: Denne andre er visst meg.2
Hovedpersonen i Forvandlinga blir kalt K., mens jeg-personen i Forbryter og straff er meg sjøl atskillig nærmere hva angår navn: Katrine. Kun en h skiller fornavna våre. Sjøl om den ene er nærere meg sjøl enn den andre, må likevel begge romanene sies å gå inn under autofiksjonskategorien. De handler om noe mange lesere veit at også har hendt meg, og det er nærliggende å tru at leserne dermed også vil anta at karakterene som opptrer i romanene, har noe til felles med tilsvarende mennesker i livet mitt. Jeg har vært det bevisst i skrivinga. Den bevisstheta har vært med på å forme den endelige teksten, og ikke minst gjort at jeg har tatt andre valg enn jeg ville tatt om romanen var ei tydelig fiksjonsfortelling. Det er noe av grunnen til at det er langt færre personer i Forbryter og straff enn i Forvandlinga, hvor man derimot møter mange familiemedlemmer og venner, alle med andre navn og fremtoninger, også ofte et annet kjønn enn de virkelige personene. Jeg ønska først og fremst å utlevere mine egne ambivalente følelser, og ikke i like stor grad andres. I Forvandlinga ønska jeg for eksempel å beskrive min egen sterke reaksjon på noe en i omgangskretsen min gjorde, men jeg ønska ikke å utlevere denne personen. Jeg dikta dermed opp en scene om en ikke-eksisterende nabo, slik at jeg kunne beskrive en tilsvarende hendelse uten at det skulle gå utover noen.
I Forbryter og straff er det tre sentrale personer: jeg-personen,
farvel, nøytralitet
samboeren hennes og voldtektsmannen. Jeg-personen ligger tettest på virkeligheta. Det jeg omskriver og endrer på, er som regel kronologi, steder og personer. Jeg kan for eksempel skrive at samboeren min og jeg var på ferie i Montpellier når vi i virkeligheta befant oss i et annet land. Det er nokså ubetydelig for det endelige resultatet, men det er like fullt fiksjon.
For meg har det ikke bare dreid seg om å leke med sannheta, fiksjonaliseringsgrepene er også en protest mot det rigide systemet jeg var en del av mens jeg skreiv boka. Der det i rettssystemet ikke er rom for omtrentligheter, har du i en roman uendelige muligheter til å endre på fakta. Jeg var spesielt bevisst dette da jeg beskreiv overgrepet. Jeg ville at forskjellene mellom det som virkelig hendte, og måten det hender på i romanen, skulle være såpass store at den aldri potensielt ville kunne brukes i en rettssal. Jeg ville skrive meg fri fra ideen om romanen som et bevis. Jeg lyktes ikke helt i det. Forvandlinga blei brukt både av aktoratet og av forsvarsadvokaten under hovedforhandlingen i retten, men heldigvis var det ingen sammenligninger av versjonen jeg ga i avhør, og den jeg skriver i boka. Siden saken ikke blei anka, blei det aldri aktuelt å bruke Forbryter og straff under rettsforhandlingene. Jeg er glad for det. Jeg var redd for at en forsvarsadvokat for eksempel skulle spørre hvorfor jeg skriver at overgrepet hendte foran inngangsdøra mi i romanen, når jeg i avhør og rettssaken sier at det skjedde flere meter unna. Jeg frykta rett og slett at romanen skulle kunne tolkes som et vitnemål der jeg beskreiv detaljer feil og dermed kunne fremstilles som upålitelig for dommerne og juryen. Jeg vil aldri få vite om den frykta var reell.
Det finnes altså udiskutable forskjeller mellom virkeligheta og romanene. Det eneste jeg har latt stå noenlunde ufiltrert, er følelsesutbruddene:
Det hender jeg tenker at det må finnes miljøer det er lettere å være voldtektsoffer i enn det kunstneriske. Det er i alle fall
andre historier det er lettere å skrive enn den som gir overgriperen skylda og frikjenner offeret. Dette som jeg driver med, det er for enkelt. Det er for banalt for så mange av mine kollegaer. [...] Å rope om en selvfølgelig urett er for usofistikert, for emosjonelt, uinteressant. [...] Jeg trur ikke jeg lenger er kunstner. Jeg trur voldtekta har tvunget meg over på den andre sida.3
Denne typen passasjer, for jeg lar min egen fortvilelse lede teksten, vil man ikke finne mange av i de tidligere bøkene mine. Men skulle Forbryter og straff bli ærlig nok, måtte den også være sint nok. Jeg måtte ikke sensurere vekk de delene jeg skreiv når jeg var rasende. Det var ubehagelig for meg, som ellers er vant til å kontrollere tekstene mine nøyere, å sleppe til følelsesutbrudd, men jeg er glad jeg gjorde det. Det har utvida mitt eget syn på hva litterær kvalitet kan være.
En del av mine kollegaer skriver og snakker mye om sannhet som litterær drivkraft, men etter å ha vært en del av rettssystemet har jeg fått avsmak for hele begrepet. Jeg søker heller ærlighet, at litteraturen for meg skal være et slags ærlighetsrom.
Researcharbeidet
Mange av disse følelsesutbruddene skreiv jeg under researcharbeidet eller mens jeg fulgte debatter i kjølvannet av metoobevegelsen. Sjøl om Forbryter og straff i hovedsak forholder seg til rettsprosessen jeg var gjennom, gjorde jeg også mye research. Jeg var på jakt etter svar på en del spørsmål, særlig om hvorfor dette hendte meg, hvorfor akkurat jeg blei vold-
farvel, nøytralitet
tektsoffer, og hvorfor akkurat gjerningsmannen blei voldtektsmann. Slike svar fant jeg verken i avhørsreferater eller i tiltalebeslutninga. Dem måtte jeg finne andre steder. Jeg leste bøker på norsk, fransk og engelsk fra ulike perspektiver – ikke bare reint faglige, men også fra mennesker med personlig erfaring både fra den anklagde sida og fra den anklagende sida – om kriminalitet, voldtekt og kvinnevold, jeg leste avisartikler og rettsreferater, jeg fulgte debattene om samme tematikk aktivt i Norge og Frankrike, sjøl om jeg så langt har unnlatt å delta aktivt. Jeg brukte mine egne umiddelbare reaksjoner i møte med disse tekstene til å skrive.
Brukte, skriver jeg, som om jeg var mitt eget eksperiment. Det var heller tilfeldig at det blei slik. Jeg ante ikke hvor sterkt jeg skulle reagere på mye av det som blei skrevet og sagt i kjølvannet av for eksempel metoo-bølgen, og i forbindelse med konkrete saker hvor overgrep hadde fått store konsekvenser for overgriperen. Og hvordan reaksjonene skulle skape noen av de litterært mest interessante passasjene i boka, i alle fall etter leserresponsen å dømme. Blant annet lytta jeg til opptak av et fransk radioprogram, LDS, som dokumenterer forsoningsmøter mellom kriminalitetsoffer og dømte kriminelle i en serie på fire episoder kalt «Dømte–ofre: En mulig dialog» (Condamnésvictimes : un dialogue possible). Det var sterke stemmer å lytte til, og jeg måtte ta flere pauser for å komme meg gjennom alt sammen. Det var tøft å lytte til andres historier, men også å kjenne på den sterke motviljen jeg sjøl følte på ved tanken på et slikt møte med en voldtektsforbryter:
Jeg er hver enkelt av dem. Jeg kjenner meg igjen, ikke i detaljene i forbrytelsen, men sinnet, men fortvilelsen, men alt dette andre, forvirrende. [...] Jeg heier på de sinte, de uverdige, de
bitre, de åpenlyst skadde, traumatiserte. Det er dem jeg forstår. Ikke de som tilgir nærmest før likene har blitt kalde. [...] Jeg trur alle forbrytere er min gjerningsmann. Jeg er redd for å avsløre min irrasjonalitet. [...] Jeg veit ikke hva som driver meg til dette, men noe er det jeg vil løse opp i, eller sette ord på. Romanen er mitt forsoningsmøte.4
I tillegg til å reflektere rundt det jeg hørte i podkaster eller leste i bøker, gjorde jeg også mer generelle analyser av måten det skrives om kriminalitet og rettssaker på i franske medier. Jeg blei provosert av all rosen som diskré blei delt ut til de såkalt verdige ofrene og pårørende, som om det var de som skulle dømmes like mye som den eller de tiltalte:
Det beste de veit, journalistene, er de utrulige historiene, med mødre eller fedre eller ofre som tilgir, som kommer den siktede i møte etter fullbyrda dom og sier det høyt og tydelig: Jeg tilgir deg. [...] Jeg kan ikke fordra disse historiene, jeg hater dem og aktørene i dem. Jeg har lyst til å spy utover dem hver gang de dukker opp. Mora som brevveksler med mannen som voldtok og drepte dattera hennes. Faren som sier han ikke kan være sint og bitter resten av livet. Hold kjeft! Gi det opp! Det oppleves som posering. Det oppleves som om de prøver å presse sin egen fullkomne moralske overlegenhet over på meg.5
Sjøl om teksten kan oppleves som vel konfronterende i stilen, mener jeg at den sier noe interessant om den uforsonligheta det å bli utsatt for en forbrytelse kan lede til. Tidligere ville jeg kanskje pakka inn orda mer, men da jeg skreiv dette, hadde jeg for lengst åpna manuset for følelsesutbrudd. Jeg er usikker
farvel, nøytralitet
på om jeg ville tort å gå inn det med like mye styrke om jeg ikke hadde romanstemmen å støtte meg til, men jeg er glad jeg hadde nettopp det. Romanen som form var ideell nettopp for å lufte det sinnet jeg satt på.
Gjerningsmannen
Den grunnleggende drivkrafta i romanen, det som i det hele tatt fikk meg til å skrive den, var ønsket om å forstå hvorfor dette hadde hendt med meg. Det var derfor han, gjerningsmannen, var så viktig for meg i arbeidet med romanen. Men det var et vanskelig prosjekt i det at jeg måtte kjempe mot min egen instinktive avsky for voldtektsmenn for å kunne lytte til hva de har å si om hvorfor de voldtar, og dermed komme nærmere et svar på de spørsmåla jeg stilte meg sjøl.
Jeg leste og lytta til utallige bøker og podkaster i sjangeren true crime. Det gikk fort opp for meg at sjangeren forholder seg mindre til true-delen enn til crime-delen. Mange av skaperne låner sjangertrekk fra krimlitteraturen, og vil heller holde på spenninga enn å gi oss innsikt i større sammenhenger.
Jeg, på min side, ville eliminere mystikken i fortellinga mi. Der man dyrker spenninga, mister man verdifulle innsikter om årsaksforhold og mulige forklaringer.
Jeg-personen i Forbryter og straff er hard mot gjerningsmannen og beskriver han i svært ufordelaktige ordelag. Noen vil kunne lese romanen som en hevn, sjøl om man har en sterkere tendens til å snakke om karakterdrap når det gjelder mennesker som står høyere på strå i samfunnet enn det gjerningsmannen i boka og i virkeligheta gjør. Men kanskje kan man likevel si at jeg begår et karakterdrap på han? Om jeg søkte å danne meg et mer komplekst bilde av han, fant jeg lite i rettspapirene
og prosessen til å basere dette på. Det er derfor jeg også har valgt å gjøre en god del grep for å anonymisere gjerningsmannen, som for eksempel å endre alder, fødested og store deler av biografien hans. Det ga meg rom til å skrive krassere og ærligere enn jeg ville følt meg vel med å gjøre dersom jeg hadde oppgitt korrekt biografi. Samtidig er ikke dommer og navn på dømte gjerningsmenn lett tilgjengelige i Frankrike, og den nå dømte gjerningsmannen har forblitt anonym også etter endt dom og utgitte bøker.
Jeg intervjua aldri den domfelte, men jeg gjenforteller flere ganger hva han har sagt og gjort, og kommenterer det, naturligvis, men orda hans står der. Så langt det har vært mulig, har jeg også skjerma familie og venner av han ved å gi unøyaktige opplysninger om dem, og/eller ved å forandre fakta fullstendig. I mange tilfeller hvor det skrives om forbrytere, vil navnet på vedkommende allerede være kjent for leserne, og i de tilfellene vil det i enda større grad være viktig å gi et så mangefasettert portrett som overhodet mulig, med plass til nyanser. Rettssaker varer sjelden så lenge at det er plass til å fortelle ei hel historie. Litteraturen er et nyttig supplement til den. Dessuten vil forfatteren ha et annet utgangspunkt enn en advokat, som gjerne vil argumentere for å oppnå et bestemt resultat: en dom eller en frikjennelse. Vi har også et uendelig antall sider å bryne oss på, vi kan fortelle ei lengre og mer utdjupende historie enn det er plass til på noen få timer noen få dager foran dommerne og juryen.
Navnet på den domfelte i min sak er ukjent for mediene både i Frankrike og i Norge. Jeg har heller ikke hatt noe ønske om eller behov for å offentliggjøre identiteten hans. Kanskje ville jeg kjent det annerledes om han var en annen enn den han var, eller om jeg hadde blitt møtt på en annen måte av systemet. I motsetning til i de fleste metoo-saker er det her jeg, offeret,
farvel, nøytralitet
som har en slags posisjon og status i samfunnet, mens gjerningsmannen min derimot ikke har hatt stort mer enn friheta å tape på å begå forbrytelsen sin. Har det å navngi gjerningspersonen en verdi i seg sjøl? Det mener jeg ikke. Sjøl om jeg utforsker hevnlyst i romanen min, har jeg ikke lyst til å bruke den som en reell hevn. Jeg mistenker også at romaner som brukes som dette aleine, kan miste noe av sin kraft, og ikke minst medføre store konsekvenser for dem som blir navngitt.
Min gjerningsmann befant seg uansett, allerede før forbrytelsen fant sted, nederst i samfunnshierarkiet. Han var hjemlaus og arbeidsledig. Han drakk såpass regelmessig at han nok kan kalles alkoholiker, sjøl om han ikke sjøl ville vedstå seg det ordet under rettssaken. I løpet av de tre åra som gikk frem til rettssaken, var det heller ingen som hadde besøkt han i fengselet. Han var, og er sikkert fremdeles, et ensomt menneske.
Det ene vitnet fra hans omgangskrets som møtte opp i retten, tok tydelig avstand fra han. Jeg kan bare forestille meg hvor annerledes dette ville kjentes om han derimot, som gjerningsmenn med mer respekterte posisjoner og meritter i samfunnet, hadde støtte i omgivelsene, andre enn seg sjøl og forsvareren sin som forfekta hans uskyld. Men slik var det ikke. Det var han aleine som hevda seg uskyldig.
Det lyder som om jeg har sympati for han, men det har jeg ikke. Dommen han fikk for det han gjorde, var fortjent. Jeg skulle naturligvis ønske at han i tillegg til åra i fengsel også blei pålagt behandling og oppfølging, men det er dessverre ikke opp til meg. Jeg skreiv ikke Forbryter og straff for å ta til orde for terapi og behandling av voldtektsmenn, men noe av det jeg sitter igjen med etter å ha skrevet og lest og arbeida med romanen, er at nettopp det er noe av det viktigste arbeidet som kan gjøres.
Samboeren
Foruten hovedpersonen og gjerningsmannen er samboeren til Katrine den tredje sentrale personen i Forbryter og straff. Det er også på dette punktet jeg har hatt flest kvaler. Romanen gir ikke et komplett bilde av min hverdag de tre åra det tok før saken kom opp for retten. Historien er et konsentrat. Jeg har pressa sammen de relevante delene. Samboeren i Forbryter og straff er heller ikke identisk med min faktiske samboer. De som kjenner han, dersom de leser teksten, vil også se klare tegn på at dette er en romanperson som er annerledes enn den faktiske samboeren min. For eksempel har jeg endra yrket hans, måten vi møttes på, og familien hans. Det er likevel mulig at portrettet ville vært annerledes om jeg hadde skrevet det på et språk han forsto, eller om det var med sikte på en utgivelse i Frankrike hvor han og svigerfamilien min og vennene våre kunne lese den. I boka blir han en figur som først og fremst står i forhold til voldtekta og konsekvensene av den:
Jeg trur du burde ta en pause fra den teksten, sier han. Det er ikke teksten, svarer jeg mutt. Det er hele jævla greia. Og jeg får ikke pause før rettssaken er ferdig, skjønner du? Han skjønner ikke. Når han ikke tenker på det, når jeg ikke nevner det, glemmer han, for han er ikke tvunget til å huske med kroppen som meg.6
Jeg skriver lite om hvem han er ellers i livet. Scenene han er med i, og tinga han sier eller ikke sier, har alle med dette ene, voldtekta, å gjøre. Det er med andre ord langt fra et fullstendig eller rettferdig portrett, det er i beste fall en fortetta del som i like stor grad er inspirert av andre menn i livet mitt. Hadde
farvel, nøytralitet
jeg skrevet dokumentarisk, måtte jeg gjort det annerledes, men nettopp derfor trengte jeg fiksjonen for å skape dette komprimerte rommet. Jeg skreiv han slik fordi det var det som gagna historia.
Helt uten risiko vil det ikke være å skildre karakterer med så store likheter med faktiske mennesker. Man kan såre uten å ville det. Tidligere i forfatterskapet, og også under prosessen med denne romanen, har jeg lest høyt for samboeren min, eller andre som vil kunne gjenkjennes som mennesker i omgangskretsen min, de passasjene der jeg skriver om dem, for å forsikre meg om at det jeg skriver, er akseptabelt. Det har hendt at jeg har sendt dem utdrag. Som regel har jeg fått grønt lys, men noen ganger har jeg fått beskjed om å kutte ut passasjer, og da har jeg gjort det. Men jeg kan ikke være sikker på om noe av det jeg sjøl tenker på som mindre problematisk, kan oppleves som vanskelig av andre.
Samboeren til jeg-personen i romanen min har en tydelig funksjon. Med han ønska jeg å vise noe av berøringsangsten og de komplekse følelsene menn i omgangskretsen min har uttrykt i kjølvannet av metoo-bevegelsen. Jeg opplever at menn som ikke voldtar eller har vært beskyldt for voldtekt, ofte er fraværende fra debatten. Når jeg reiser rundt og snakker om de to siste bøkene mine, er også publikum stort sett kvinner. På hjemmebane, i familien og blant venner har også mennene omkring meg vært de som har hatt vanskeligst for å si noe om voldtekta, og i alle fall si noe som ikke kun er sterke ord retta mot gjerningsmannen. Jeg tar meg ofte i å lure på hvorfor. Samboeren min og mange menn i hans generasjon har større evne til å verbalisere problemer og snakke om det vanskelige i livet enn generasjonene før, men når det kommer til akkurat dette, er det som om de fullstendig mangler ord. Ønsket med
portrettet av hovedpersonens samboer var å vise hvordan dette kan ta form:
[K]jæresten min spør meg ikke hva jeg skriver på. Jeg ser unnvikelsen i blikket hans, måten det sveiper til side på når han egentlig skulle spurt. Han orker ikke, tenker jeg, at samboeren hans skal være et voldtektsoffer hver dag han kommer hjem fra jobb.7
Å sette ord på sinnet
Sinnet og hevngjerrigheta han føler mot gjerningsmannen, er – slik jeg ser det – ikke kun maskuline, sjøl om aggresjon i møte med seksuell vold gjerne forbindes med menn. Flertallet av kvinnene i livet mitt har gitt uttrykk for det samme sterke hatet og bruker de samme, sterke orda som mennene, men flere av dem har også kapasitet til å snakke breiere om seksuell vold og trakassering utenom den spesifikke saken. Det stanser ikke ved de sterke følelsene, det er én av mange etapper. Vi diskuterer dette jevnlig hjemme hos oss, og jeg kan se at min interesse for tematikken har avfødt en tilsvarende interesse hos samboeren min. Jeg ser også at en god del mannlige lesere har fått mye ut av å lese det jeg skriver, og at romanene har vært øyeåpnende for dem. Flere har tatt kontakt for å snakke om inntrykket den har gjort.
Kanskje jeg håper, men likevel ikke trur fullt og helt, at de mennene som leser Forvandlinga og Forbryter og straff, vil ha noe mer å si om seksuell vold etterpå. Jeg er usikker på om litteraturen har kraft og evne til å endre samfunnet, men jeg skriver likevel i håp om at noe skal rikkes inni leseren, at ei eller annen dør skal åpnes, eller at en idé eller videre refleksjon
farvel, nøytralitet
skal komme ut av det. Jeg har ei tru på at enhver bok som åpner for nye refleksjoner, dytter verden fremover og gjør at den neste boka som skrives om samme tematikk, kan gå enda et steg videre.
Sjøl om det ikke var min ambisjon med bøkene mine, hender det også at bøker griper direkte inn i samfunnsdebatten. Vanessa Springoras Samtykket og Camille Kouchners Den store familien endra lovverket om seksuell vold og incest i Frankrike, så litteraturen, politikken og samfunnet er heldigvis ikke atskilte verdener. Hadde de vært det, ville jeg ikke skrevet om opplevelsene mine.
Skrivinga av Forbryter og straff har utvida litteraturen for meg, den har skapt nye rom. Jeg har kunnet utlevere sinne, fortvilelse og refleksjonene de har ført til som jeg tidligere holdt tilbake, og på den måten kanskje dermed gitt enda flere et innblikk i hva slags berg-og-dal-bane det er å være offer for en forbrytelse eller part i en rettssak. Jeg trur at erfaringa har endra måten jeg skriver på, permanent. Jeg har nok tatt farvel med nøytralitet som ideal for godt.