Historieforfremtidenutdrag

Roman Krznaric

Historie for fremtiden

Inspirasjon fra fortiden

for å løse vår tids utfordringer

Oversatt av Rune R. Moen

© Res Publica, Oslo 2024 utgave, 1. opplag 2024

ISBN 978-82-822-6305-4

Copyright © Roman Krznaric, 2024

First published as History for tomorrow: inspiration from the past for the future of humanity in 2024 by WH Allen, an imprint of Ebury Publishing. Ebury Publishing is part of the Penguin Random House group of companies.

Forfatterfoto: Kate Raworth

Omslag: Dan Mogford, Shutterstock

Sats: Punktum forlagstjenester

Papir: 70 gram Holmen Book Cream

Boka er satt med: Garamond Premier

Trykk og innbinding: Scandbook

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengelig gjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.respublica.no

Historiens viktigste funksjon er å veilede, å gjøre mennesket i stand til, gjennom kunnskap til fortidens handlinger, å oppføre seg forstandig i nåtiden og planlegge for fremtiden.

– Thomas Hobbes, fra forordet til hans oversettelse av Thukydid Historien om Peloponneserkrigen fra 1628

Innhold

Forord

Vi retter blikket bakover for å finne en vei fremover 11

1. Bryte avhengigheten av fossilt brensel

Opprørsbevegelser og makten i ulydighet 21

2. Drive frem toleranse

Leve sammen i et islamsk kongedømme i middelalderen 45

3. Bort med forbrukervanene

Det førindustrielle Japan og utvikling av regenerative økonomier 67

4. Temme sosiale medier

Trykkekulturen og oppfinnelsen av kaffehusene 89

5. Sikre vann til alle

Vannkrigene og allmenningenes egenart 113

6. Ny tro på demokratiet

Gjenoppdagelse av fortidens kollektive demokrati 135

7. Håndtere den genetiske revolusjonen

Skyggen fra rasehygiene og jakten på vårt felles beste 157

8. Bro over ulikhetskløften

Kamp for likhet i Kerala og Finland 179

9. Kontroll på maskinene

Kunstig intelligens og kapitalismens fremvekst 199

10. Unngå sivilisasjonens sammenbrudd

Hvordan nasjoner og imperier har klart seg gjennom

Konklusjon

Forord

Vi retter blikket bakover for å finne en vei fremover

Det

historien kan fortelle oss, er en felles gullgruve for menneskehetens fremtid. Vi lever i en tid der det som skjer nå, dominerer fullstendig, og vi undervurderer til de grader den akkumulerte erfaringen fra fortiden som rettesnor for fremtiden. Tross de utfordringene vi møter i det nye århundret – alt fra trusselen om økologisk sammenbrudd og økende økonomisk ulikhet til farene ved kunstig intelligens og genmanipulering – har vi ikke utnyttet all visdommen fra generasjon etter generasjon av våre forgjengere. Det er viktig at vi retter blikket bakover når vi skal prøve å stikke ut kursen fremover.

Nåets tyranni styrer i økende grad det offentlige liv. Politikere flest er altfor opptatt med å reagere på dagens overskrifter eller følge den siste politiske utviklingen til å trykke på pause og bruke litt tid på å lære noe av fortiden. Sosiale medier fanger vår oppmerksomhet her og nå, samtidig som teknologi-guruene forsikrer oss om at den nyeste teknologien vil komme sivilisasjonen til unnsetning: Hvem trenger historie når man har karbonfangst, syntetisk biologi og algoritmer fra kunstig intelligens?

Men når det gjelder dagliglivet, er det påfallende hvor mange av oss som faktisk er opphengt i fortiden. Millioner av mennesker lar seg fascinere av historiske dokumentarer, lytter ivrig til historiske podkaster, leser historiske biografier, oppsøker historiske minnesmerker når de er på ferie og setter i gang store prosjekter for å spore sin egen familiebakgrunn. Bare tenk hvis vi kunne bruke noe av denne lidenskapen for fortiden som hjelp til å håndtere alle dilemmaene menneskeheten står overfor i tiårene som kommer.

Det er god grunn til å gjøre det. En rekke fremragende historiske tenkere, helt fra Thukydid, Ibn Khaldun og Thomas Hobbes, har hevdet at studier av fortiden kan hjelpe oss med å velge riktig vei i fremtiden –noe som av og til kalles «anvendt historie».1 Hensikten er ikke å gjøre oss i stand til å forutse fremtiden, som Nostradamus, men heller å åpne opp forestillingsevnen vår. Historien kan minne oss på hvordan vi har håndtert kriser tidligere, vise oss forskjellige måter å organisere samfunnet på som kan ha gått i glemmeboka for lengst, avsløre røttene til dagens urettferdigheter og maktrelasjoner, og gi tips til hvordan vi kan overleve og blomstre som samfunn og hvordan vi kan få gjennomført endringer. Historien er en rådgiver, ikke en spåmann. Den oppmuntrer oss til å stille nye spørsmål og viser at andre løsninger kan være mulige. Goethe forsto hva historien har å by på, og skrev: «Han som ikke kan lære noe fra tre tusen år, lever fra hånd til munn.»2

Kan historien virkelig leve opp til et slikt løfte om å være en rettesnor i en kompleks verden? I oktober 1962, midt under Cubakrisen, vendte president John F. Kennedy seg til et nyere populærhistorisk verk for å få råd, Barbara W. Tuchmans The Guns of August, som fortalte om hvilken rekke av feiloppfatninger, feilberegninger og tabber fra politiske og militære ledere som hadde bidratt til at første verdenskrig brøt ut. Kennedy var bekymret for at en aggressiv politisk reaksjon fra USA kunne føre til en lignende kaskade av avgjørelser som ville provosere den sovjetiske statslederen Nikita Khrusjtsjov til å trykke på atomknappen. «Jeg vil ikke velge en løsning som kan få noen til å

skrive en lignende bok om denne tiden – The Missiles of October», sa presidenten til sin bror, justisminister Robert Kennedy. «Hvis noen er i live etter dette og kan skrive om det, skal de forstå at vi gjorde alt vi kunne for å oppnå fred og alt vi kunne for å gi motparten rom til å foreta sine trekk.»3

Historikere diskuterer fortsatt ivrig de viktigste vendepunktene i Cubakrisen. Men det er utbredt enighet om at Tuchmans bok spilte en viktig rolle i Kennedys avgjørelse om å stå imot haukene i administrasjonen. De ville invadere Cuba og dermed risikere en kjernefysisk konflikt. I stedet valgte Kennedy en varsom tilnærming og søkte en diplomatisk løsning – og nettopp det førte til at krisen ble løst på en vellykket måte. Ifølge historikeren Margaret MacMillan ble Kennedy, da han leste boka, «smertelig klar over hvordan en kjede av feil og tabber kan føre til en stor katastrofe».4 Det finnes bøker som har bidratt til å starte krig, fra Bibelen til Mein Kampf. The Guns of August er blant de få som muligens har bidratt til å hindre at en krig brøt ut.

Denne fortellingen er et budskap til vår tid, som avslører hvor viktig det er å lære av historien. Den viser at historien kan tjene som en verdifull advarsel, en tanke som er fanget i George Santayanas berømte aforisme: «De som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenta den.»5 Selv om det kan være nyttig å huske våre feil og lære av dem – slik Kennedy gjorde – er det, hvis vi vil bruke historien som en rettesnor, like viktig å huske prestasjonene våre og la dem inspirere oss. Så i denne boka har jeg en todelt tilnærming til fortiden. Jeg søker innsikt fra positive eksempler, det som gikk bra, og forteller advarende historier om det som gikk galt.

På samme måte tror jeg det er viktig å utfordre den gammeldagse ideen om at historie bare handler om det Thomas Carlyle kalte «biografier om store menn» – avgjørelsene og handlingene til mektige politikere, militære ledere, forretningsmagnater og andre offentlige skikkelser. Dette eliteperspektivet på historie er i løpet av det siste halve århundret blitt imøtegått av forskere som legger vekt på «historie

nedenfra». Arbeidet til historikere som E.P. Thompson, Christopher Hill, Natalie Zemon Davis, bevegelsene for inkluderende og muntlig historie samt den franske Annales-tradisjonen har lagt vekt på at altfor mye historie er skrevet fra maktens perspektiv, og det fører til altfor lite fokus på hvilken rolle sosiale bevegelser, lokale organisasjoner og vanlige folk spiller for å forme fortidens landskap. Dette har konsekvenser.

Som Howard Zinn skrev i sin banebrytende A People’s History of the United States: «De fleste historiske fremstillinger legger for liten vekt på opprør og overdriver statsmannskunst, og oppmuntrer dermed til maktesløshet blant borgerne.»6

Denne boka er skrevet med en slik «historie nedenfra»-tradisjon som utgangspunkt. Mitt mål er å finne ut hva det er i vår kollektive fortid som kan inspirere oss til å håndtere de mest presserende utfordringene menneskeheten står overfor i dag. Det globale systemet er allerede i krise – med utbredt tørke, smeltende isbreer, høyreekstremisme, velferdsstater i forfall, energimangel, virus som brer om seg, cyberangrep. Vi ser ut til å være på vei mot en epoke med permakrise. Historien er et kompass som kan hjelpe oss med å finne frem gjennom kaoset. Jeg påstår ikke å ha funnet noen universelle historiske «lover» (et slikt prosjekt er et rent fantasifoster, for fortiden er altfor komplisert), og jeg forfekter heller ikke noen bestemt teoretisk modell eller tese for hvordan historiske endringer inntreffer.7 Hovedmålet mitt er heller, i Howard Zinns ånd, å belyse eksempler og lærdom fra historien som kan inspirere alle som ønsker endring i samfunnet – ikke bare politikere og makthavere, men organisatorer i nærmiljøer, studentaktivister, sosiale entreprenører, gateopprørere, lærere og andre engasjerte borgere som ønsker å bidra med noe i dette kritiske øyeblikket av menneskets historie.

Hvert av de ti kapitlene tar for seg en sentral global utfordring, for eksempel vannmangel, økende ulikhet eller farene ved genmanipulering. Utfordringene er hentet fra nyere forskning på sivilisasjonskollaps og eksistensiell risiko, som identifiserer de grunnleggende økologiske, sosiopolitiske og teknologiske truslene mot at menneskelige samfunn skal

overleve og blomstre.8 Jeg spør deretter hva vi kan lære fra de siste tusen årene, fra mange kulturer og kontinenter, for å gripe disse utfordringene an på en mer innovativ og effektiv måte. Noen ganger, for å tilføre et ekstra perspektiv, strekker analysen seg enda lenger bakover for å favne Goethes tre årtusener. For å sørge for at de historiske eksemplene er så anvendelige som mulig for vår mangefasetterte globale verden, er de fleste eksemplene hentet fra store, komplekse, urbaniserte samfunn. I de påfølgende kapitlene – som også kan leses som frittstående essays – illustrerer jeg betydningen av sosiale innovasjoner når historien blir til, i motsetning til teknologiske innovasjoner, som gjerne får mer oppmerksomhet. Med dette mener jeg innovasjoner innenfor kollektiv handling, organisering og delte idealer for et felles beste, helt fra det disruptive potensialet i sosiale bevegelser til de radikale mulighetene ved direkte demokrati og den skjulte historien om forvaltning av allmenninger. Alle disse innovasjonene – som er de sosiale ekvivalentene til dampmaskinen eller smarttelefonen – har vist seg å kunne skyve hele samfunn over vippepunkter for endring i like stor grad som ny teknologi. Hvis vi skal ha håp om å kunne utnytte fortidens visdom, er det avgjørende å gjøre bruk av alt vi har funnet ut om menneskets bemerkelsesverdige evne til samarbeid, gjensidig bistand og kollektiv handlekraft. Tiden er kommet for en relasjonell renessanse.

Mens jeg gjorde research, fant jeg et vell av fascinerende historiske eksempler, noe som ofte førte til overraskende spørsmål. Hva kan slaveopprørene på 1800-tallet lære oss når det gjelder å bli kvitt avhengigheten av fossilt brensel? Hvordan kan kapitalismens historie hjelpe oss med å forstå hva som kreves for å begrense farene knyttet til AI? Hva kan et islamsk kongedømme fra middelalderen lære oss om å utvikle kulturell toleranse i en tid med økende migrasjon, og hva kan det førmoderne Japan lære oss om å forebygge hyperkonsumerisme? Hvordan kan konfliktene som oppsto som følge av trykkpressen, eller kaffehusene i London på georgiansk tid, gi oss ideer til å redusere den politiske polariseringen forårsaket av sosiale medier? Historien byr på

uventede perspektiver og muligheter for å takle en turbulent fremtid, fra India i førkolonial tid til Cuba under revolusjonen, fra Kina under Qing-dynastiet til kampen for kvinners rettigheter i Finland.

Jeg er utdannet statsviter. Å se på verden gjennom historiens linse er blitt fellesnevneren for all min forskning og alt jeg har skrevet gjennom de siste tre tiårene, fra en doktoravhandling om arven etter latinamerikansk kolonialisme til bøker og artikler med et historisk perspektiv på temaer som arbeid, empati, demokrati og langsiktig tenkning.9 I Historie for fremtiden har jeg forsøkt å være en fortolker av eller ambassadør for fortiden, mens jeg dykker ned i arbeidet til profesjonelle historikere og trekker tråder til krisene i århundret vi har foran oss. Dermed står jeg i takknemlighetsgjeld til alle historikerne som gjennom å bruke år etter år dypt i arkivene, har frembrakt en intellektuell rikdom, og denne boka kunne ikke ha blitt skrevet uten den.

Jeg vil også gjerne takke foreldrene mine, som i samtalene vi hadde rundt middagsbordet da jeg var tenåring, inspirerte meg til å lære av historien. Faren min fortalte alltid historier om hvordan det var å overleve traumene under andre verdenskrig i Polen og å reise til Australia som flyktning. Enda større innflytelse hadde stemoren min. Hun var selv flyktning som overlevde bombingen av hjembyen i Italia under krigen, og var en engasjert og hengiven historielærer på videregående skole. Etter et glass vin eller to satte hun alltid i gang med å snakke om historiens store navn, bevegelser og hendelser, fra Giuseppe Garibaldis forsøk på å forme den italienske republikken til fremveksten av en fagforeningsbevegelse i England etter hvert som industrien vokste eller historiens forsømte kvinner, som den svært lærde Hildegard fra Bingen i middelalderen. Hun var så flink til å få historien til å føles levende og avgjørende for vår forståelse av verden. Hun snakket om hvordan man for å bygge varig fred på Balkan måtte være bevisst på religiøse stridigheter som gikk mange hundre år tilbake i tid. At vi aldri ville ha privatisert offentlige tjenester som vannforsyning, jernbane eller helsevesen hvis vi husket hvorfor våre forfedre hadde engasjert seg i

langvarige kamper for å innføre offentlig eierskap i første omgang. Hvordan den globale økologiske bevegelsen burde lære av suffragettenes strategier og kampen for indisk uavhengighet.

Alt dette kommer med en advarsel. Det å søke råd fra fortiden kan være et farlig foretakende, siden historien kan være så lett å bruke og misbruke. Josef Stalin, Mao Zedong og utallige andre diktatorer har vært eksperter til å fjerne sine ugjerninger fra historiebøkene. I krigen på Balkan i 1990-årene manipulerte serbiske ledere fortiden og påsto at Kroatia og Bosnia var en del av det gamle serbiske riket og derfor rettmessig tilhørte dem, samtidig som kroatene skapte en lignede mytologi.10 Dagens populistiske politikere fremmer imaginære historiske fortellinger om nasjonal renhet i sine forsøk på å stenge innvandrere ute. Politisk makt er ofte basert på manipulering av en offentlig hukommelse.

Det er viktig å erkjenne alle utfordringene ved å skulle lære av historien. En bok av denne typen vil kunne oppfattes som et selektivt utvalg av historiske eksempler. Og det er riktig, for eksempler er til for å velges ut. All historieskriving er selektiv – det krever at man foretar valg om emner, tidsperioder, relevante aktører, betydningen av rase og kjønn, kulturens og teknologiens rolle, bruk av kvantitative data og andre metodologiske spørsmål. Det som er avgjørende, er at man er tydelig når det gjelder tilnærming. Fra myriaden av historiske hendelser har jeg bevisst valgt de som gir inspirasjon til å håndtere de ti største krisene menneskeheten står overfor i dette århundret, og jeg fokuserer på vanlige menneskers kollektive kamp og initiativer, siden dette er det området der vi kan ha størst innvirkning. De fleste av oss er ikke mektige skikkelser innenfor politikk, media eller næringsliv – slik som John F. Kennedy – som kan øve direkte innflytelse på den offentlige agenda. Men historien viser at vi ved å handle sammen i solidaritet kan påvirke en usikker fremtid litt etter litt. Jeg håper de eksemplene jeg har valgt, gir næring til tanker og handling.

«Fortiden er et fremmed land; de gjør tingene annerledes der», skrev forfatteren L.P. Hartley i Gudenes sendebud (1953). Kan vi virkelig

håpe på å lære noe av samfunn som virker så fremmede fra våre egne?

Jeg tror vi kan det, så lenge vi gjør det på en bevisst og ydmyk måte. Det er sant at våre forfedre ikke var fanget i digitale nettverk eller manipulerte det menneskelige genomet. Men de sto overfor mange utfordringer som – i bunn og grunn – gjenspeiler våre utfordringer, fra fattigdom og pandemier til krigføring og vannmangel. Analogier kan også hjelpe oss med å trekke linjer på tvers av tiden: Selv en teknologi som kunstig intelligens har sine paralleller i fortiden. Men det er avgjørende å trekke frem forskjeller i like stor grad som ulikheter, og være varsomme så vi ikke foretar overforenklede eller malplasserte sammenligninger: Alle diktatorer er ikke en ny Adolf Hitler, alle kriger er ikke en ny Vietnam-krig, alle økonomiske kriser er ikke et nytt børskrakk som i 1929.11

Ett spørsmål som krever oppmerksomhet, dreier seg om identitet og sosial posisjon. Fagfeltet anvendt historie er fortsatt hovedsakelig dominert av hvite menn.12 Det kan føre til forutinntatte og fordreide resultater, så jeg har trukket veksler på et bredere spekter av forskere, for eksempel arbeidet til Abeba Birhane og Kehinde Andrews, som bringer innsikt fra kolonihistorien inn i sin forskning om henholdsvis rasemessige fordommer innenfor KI og arven fra imperietiden.13 Jeg er også klar over at jeg skriver som forfatter fra det globale nord: Det er der «vi-et» i denne boka stort sett befinner seg. Jeg har derfor prøvd, i den grad det er mulig, å veie opp for det ved å legge frem historiske eksempler fra det globale sør og ikke-vestlige kulturer i tillegg til eksempler fra Europa og Nord-Amerika (en samlet oversikt over eksemplene finnes i kapittelet Konklusjon).

Og til slutt er det en fare for å romantisere fortiden. Det er viktig å ta innover seg at menneskets historie er full av tragedier: Kriger har brutt ut, folk har sultet og blitt utbyttet, samfunn har gått til grunne. Men dette bør ikke overskygge det menneskene har fått til. Gang på gang har våre forfedre mobilisert for å trosse urettferdighet, overleve kriser og bygge byer og sivilisasjoner, ofte på tross av alle odds, og dette

kan være en kilde til inspirasjon i møte med prøvelsene i vår egen tid. Det finnes muligheter og løsninger spredt over det siste årtusenet som vi knapt har begynt å vurdere.

Til sjuende og sist handler denne boka om kraften i å tenke historisk. Det utgjør en motgift mot nåets tyranni og motvirker illusjonen om at fremtidige teknologier vil frelse oss. Det finnes kapitler i historien som har et budskap om radikalt håp: At vi ved å handle sammen, utnytte den ekstraordinære evnen til samarbeid som menneskeheten har, kan finne uventede veier gjennom den økologiske, politiske og teknologiske turbulensen som syder rundt oss.

På vår reise mot morgendagen kan vi huske på et ordtak fra maoriene: Kia whakatōmuri te haere whakamua – «Jeg går bakover inn i fremtiden med blikket festet på fortiden.»