Misjonsbladet 3-10

3-10 Årgang 107

bjølsen misjonskirke:

Et drivhus med gjennomtrekk Portrettet:

Møt takknemlig alenepappa

HOVEDSAKEN:

Misjon med retning ledelse

Organ for Misjonsforbundet Grunnlagt 1904 ANSVARLIG REDAKTØR: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen www.misjonsforbundet.no I REDAKSJONEN: Anders Artmark Aanensen anders@misjonsforbundet.no GRAFISK FORM: Ravnbö design [www.ravnbo.com] ADRESSE: Misjonsforbundet Chr Krohgs g 34, 0186 Oslo Tlf: 23 32 57 50 Fax: 23 32 57 60 post@misjonsforbundet.no ABONNEMENT: Misjonsbladet er et gratisblad for hele Misjonsforbundet og andre som er interessert. Frivillig abonnement kan betales.

ANNONSER: Pr spalte-mm: Kr 12,Fire utgivelser i året.

TRYKK: Wera, Porsgrunn

Svanemerket trykkeri

REDAKSJONELL PLATTFORM: Misjonsbladet arbeider etter Vær-Varsom-plakatens regler for god presseskikk og er underlagt Redaktørplakaten FORSIDEfoto: Anders Artmark Aanensen

Stiftet 1884 VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse.

NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet er et fellesskap av cirka 100 selvstendige menigheter og foreninger over hele Norge.

Rundt 8500 medlemmer.

INTERNASJONALT ARBEID: Kina, Kongo, Hong Kong, Colombia og Sentral-Asia.

BANK: 3000 15 10300 www.misjonsforbundet.no BIBELSKOLE OG HØGSKOLE: Ansgarskolen, Tlf: 38 10 65 00 www.ansgarskolen.no

Stiftet 1912 VISJON: Barn og unge for Kristus og menigheten NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG jobber med ledertrening, trosopplæring og disippelgjøring knyttet til menighetenes barne- og ungdomsarbeid, og inkluderer Misjonsforbundets Speiderkorps.

INTERNASJONALT ARBEID: Colombia og Spania BANK: 3000 15 09000

2

Misjons bladet 3-10 www misjonsforbundet.no

På Internasjonal dag under sommerens Liv & Vekst fikk noen Stagediveledere seg en kalddusj i sommervarmen.

Pengene gikk imidlertid til en god sak.

Innhold3-10

18 6

Hovedsak:

LEDERUTVIKLING

24 Misjon med retning ledelse 29 Misjonærrolle i endring 32 Nye misjonærroller i en ny tid Faste poster:

24

4

Kommentarer

6

Menigheten: Bjølsen

13

www.misjonsforbundet.no

Leder - Generalt - Ord & Bønn Drivhuseffekten

34 38 39 40

Glimt fra små og store hendelser lokalt og nasjonalt siden siste Misjonsbladet

Folk Vi møter: Ole Einar Aas KryssORDET Portrettet: Pål Helmersen

Takknemlig alenepappa

40

56

Prosjektet

59

Skråblikk og Punktum

Aktuelt: 18 46 50 52

52

Hjertegjengen i Åsane misjonskirke

Supersommer Desentralisering av UNG Pastor med keeperhansker og metal-følelser Kjærligheten utholder alt

Møt Synnøve Oterholt

Neste Misjonsbladet kommer ut rundt 20. desember.

Deadline for annonser er 1. desember.

Menneskemøter I dette Misjonsbladet er det en mengde små og store portretter. Vi får et glimt inn i menneskers erfaringer, liv, refleksjoner og valg. På Folk-sidene i dette magasinet er uvanlig mange ”høvdinger” – i ordets beste forstand omtalt. Mennesker som har satt spor, som har vært med på å forandre sin omverden og sitt samfunn – lokalt, nasjonalt eller internasjonalt.

Hovedsaken i dette magasinet er lederutvikling i Misjonsforbundets internasjonale arbeid. Vi forsøker å tegne et riss av en misjonærrolle i endring, og av dagens misjonsarbeid som i stadig større grad handler om lederutvikling.

leder

Det er ikke vanskelig å bygge en bro mellom portrettene og lederutviklingen, mellom personlig erfaring og ledelse, mellom menneskets egen livskamp og dets mulighet til å bidra som forløsere av andre menneskers potensial.

Jeg tror de gode lederne kan ha ulike hovedkvaliteter, som hver på sin måte bidrar til at de utøver godt lederskap. Noen er særdeles dyktige til å motivere andre i retning av å nå et mål. Andre er løsningsorienterte og flinke til å stake ut kursen. Atter andre får mennesker rundt seg til å blomstre og gjøre mer enn de kanskje selv trodde var mulig. Noen er veldig tydelige lederskikkelser, andre er lavmælte og tar mindre plass.

Viktig for alle typer ledere er integritet. At ord og liv samsvarer. At man har vært villige til å forsone seg med eget liv, egen historie, egen styrke, egen svakhet, egne seire og egne nederlag. ”Du skal elske din neste som deg selv,” lyder kjærlighetsbudets andre ledd. I sunn og balansert ledelse er den nådefulle og sannhetssøkende kjærligheten viktig. Den som kjenner seg selv er i større grad i stand til å forstå hvilke dyp, hvilke rom og hvilket potensial som kan finnes i et menneske.

Noe av livskampen handler om å stå med begge beina i både drømmen og virkeligheten, i håpet og begrensingene, i idealet og i hverdagene. En god lederkultur har rom for begge disse tilværelsens ytterpunkter. Skal vi internasjonalt bidra til å utvikle ledere, og skal vi her hjemme skape grunnlag for et bærekraftig Vekst 2020, tror jeg den integrerte – sanne og nådefulle – lederen er en nøkkel.

Ansvarlig redaktør

4

Misjons bladet 3-10

”Det er gøy å være leder!”

E

n sensommerdag i august var alle nasjonalt tillitsvalgte i Misjonsforbundet UNG invitert til kick-off for Vekst 2020.

Mens Ansgarstudenter prøvde seg på slakk line utenfor den nyoppussede kantina, brynte vi oss på påstanden og utfordringen: Vekst 2020 krever noe av oss – hvordan kan vi bidra til vekst og hvordan kan UNG bidra til vekst i den lokale menigheten? Et tema som ble diskutert i alle gruppene var ledertrening.

Den skal tidlig krøkes…

Speiderarbeidet ble av flere trukket fram som en god modell på ledertrening i UNG. Et kjennetegn i speiderkorpsets ledertrening er at unge speiderledere tidlig møter ansvar og forventninger, og som en av våre tillitsvalgte sa: ”Vi må tørre å forvente noe av hverandre og utfordre hverandre. Det er stort å ha et ansvar. Speidere lærer tidlig å ha ansvar, og det forventes at de utfører oppdraget.” Å skape trygghet for nye ledere ble også trukket fram som viktig: ”Jeg må være velkommen fordi jeg er. Det må også være rom for tabber, at du har trygghet for at andre backer deg om du tabber deg ut.”

...som god krok skal bli.

Ledertreningen starter i ung alder, altså i UNG-alder. Dette tar jeg på alvor. Vi må skape gode rammer for ledertrening slik at unge ledere blir sett og får utforske både ansvar og glede i frivillighetsarbeidet. Det er vel få arbeidsoppgaver som kjennes så meningsskapende og betydningsfulle som når du tar del i frivil-

ord & bønn

Aftenbønn Jeg er hos deg min Gud Som barnet hos sin mamma Jeg er hos deg som fuglen i sitt bo Jeg er hos deg min Gud Når natten begynner å komme Bli her hos meg Da har jeg fred og ro.

Denne aftenbønnen som er oversatt fra svensk, har jeg stadig kommet tilbake til i ulike situasjoner i livet.

Jeg ønsker å bidra til at UNG har en ledertreningsstruktur som kjennetegnes av enhetlig retning og mangfold i oppgaver. Da kan vi gi plass for UNG-lederen som stiller dette spørsmålet: ”Vekst 2020 er spennende, men passer jeg inn? Hva kan jeg få gjøre?” Dessuten ønsker jeg at flest mulig skal si seg enig med UNGs styremedlemmer: ”det er gøy å være leder!”

Aller sterkest har bønnen vært for meg i tider når sykdom og død har kommet nær innpå livet. Når jeg kjenner at jeg har mistet kontrollen og ikke vet hvor veien skal gå videre: Natten begynner å komme. Jeg vet bare dette at når jeg er hos Deg og Du blir her hos meg, da har jeg fred og ro!

Dette er ikke en bønn som løser alle problem, men den uttrykker dette gode skjæringspunktet som jeg ønsker at mitt liv alltid skal befinne seg i: min egen avhengighet av Gud og Guds nærvær hos sitt avhengige barn!

Tekst: Ingrid Eskilt, førsteamanuensis ved

Ansgar Teologiske Høgskole

Illustrasjon: Morten Ravnbø Sætren

lig menighetsarbeid. Men det er viktig at menigheter setter fokus på dette også utover UNG-alderen. Kjennskap til mange ulike menigheter gir meg erfaring av at livet i Guds hus byr på mange utfordringer. Menighetsledelse kan være krevende både for lederen og medarbeideren. Det er ikke uvanlig med konflikter og ustabilitet i stab og styre, og mange pastorer opplever et fravær av medarbeidere som forplikter seg for en lenger periode. Dette kan være tappende på motivasjonen for å skape engasjement om det frivillige arbeidet i menigheten. Unge ledere trenger å se en voksengenerasjon som gleder seg over å ta del i ansvar og oppgaver i menighetslivet. Unge ledere trenger forbilder som løser konflikter, endrer innstilling når det trengs og bidrar til at menighetsarbeidet blir et samarbeid.

Jeg er hos Gud uten å prestere. Det er barnet som bare kjenner at det må være i Guds nærhet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal be om, bare dette: Far, jeg må være hos deg med hele mitt liv! Du ser jo alt, og ”du hører til og med hva den hjelpeløse ønsker! Du vender øret til og gir dem mot!” (Salme 10:17) Jeg tyr til denne aftenbønnen når jeg er trøtt og ikke orker egenprestasjoner, heller ikke egne produserte bønner! Jeg behøver ikke fortelle hva som har gjort meg trøtt, eller hvilke mer eller mindre vellykkede prestasjoner som ligger bak meg. Jeg trenger heller ikke å nevne alt i fremtiden som jeg er bekymret for. Jeg er hos Far som ser og vet og forstår alt. ”Du ser jo både møye og sorg du ser det alt og tar det i din hånd. Den vergeløse kan overgi seg til deg for du er den farløses hjelper.” (Salme 10:14 )

Anne Margrethe Ree Sunde Misjonsforbundet UNG

daglig leder i

M i s j o n s bladet 3 -1 0

5

menigheten

I Bjølsen misjonskirke forsvinner folk nesten like fort som de kommer. Hverdagen er skiftende for en menighet som frembringer ledere og dyrker sitt urbane preg.

6

Misjons bladet 3-10

E gjennomtrekk

bjølsen misjonskirke

Et drivhus med gjennomtrekk

>>

M i s j o n s bladet 3 -1 0

7

Pastor Torben Joswig ønsker velkommen til Bjølsen misjonskirke – en ung menighet med lang historie.

De ansvarlige for dagens gudstjeneste diskuterer kjøreplanen. Fra venstre: Pastor Torben Joswig, dørvert Elisabeth Måge, forsanger Sindre Røyland, møteleder Andreas Rønningen og tekniker Eirik Soldal.

B

8

jølsen ligger i umiddelbar nærhet til BI sitt moderne storcampus i Nydalen, og det som tidligere var en bydel for ”gutta på gølvet” er nå dominert av studenter og akademikere i tidlig etableringsfase.

det er lett å ta med ikke-kristne på gudstjeneste i Bjølsen.

Nedtelling til møtestart skjer på de tre storskjermene i den lille salen. I en dempet belysning og i skjæret fra en rekke stearinlys går en lett surring over bordene.

Klokka 17 i Oslo. En mørkebrun laftet kirke bærer bud om en traust motsetning til hippe kaféer, småbutikker og lavblokker akkurat passe langt øst i Oslo. Så feil er det nærliggende å dømme Bjølsen misjonskirke: Sjelden har vi besøkt en menighet som i større grad tar konsekvensen av nærmiljøet. Det skal vi komme tilbake til – først er det tid for gudstjeneste. Og det er ikke klokka 11.00.

– Vi har prøvd litt forskjellige tidspunkt og gjort evaluering av hvor unge voksne befinner seg. Vi har landet på klokka 17. Å ha det tidligere er gjerne problematisk for single som vil gå tur eller besøker foreldre, og senere er vanskelig for småbarnsforeldre og deres rytme, forklarer pastor Torben Joswig.

Plassert på stoler rundt bord sitter rundt 30 besøkende til gudstjeneste. Vi blir fortalt at flere av dem kan betegnes som kirkefremmede – flere gir inntrykk av at

For kirkefremmede. På scenen tar Sin-

Misjons bladet 3-10

dre Røyland plass sammen med en gitarist og åpner møtet med en solosang. Det er sobre bluestoner, og forsamlingen faller til ro.

– Vi har lagt stor vekt på at det skal være lett å ta med kirkefremmede på gudstjenesten. Derfor lytter vi også mest til dem som vi ser tar med nye hit. Noen skulle sikkert ønske at vi hadde for eksempel mer lovsang, men det kan virke fremmed for andre, sier Joswig.

Dagens møteleder, Andreas Rønningen, ønsker velkommen. Tonen er uformell, og til fellessangene er folk med å knipse takten. Før pastoren begynner sin tale, går barna ned til Skattekista – barnekirken.

Der er Kristoffer Thomsen dagens ”prest”.

Skattekiste. – Kan du tegne han inne i

magen? spør ei av de åtte barna som er på plass.

Jonas har akkurat rømt fra Guds kall om å profetere i Ninive. Thomsen tegner på ei tavle og forklarer at det ofte går galt når man ikke vil gjøre som Gud eller foreldre sier.

– Men så ba Jonas til Gud om hjelp. Vi kan også be Gud om hjelp, sier Thomsen.

Etter gjennomgangen av Jonas sin historie og sang med masse bevegelse, får barna utfolde sine kunstneriske evner. Maling er tingen.

– Det er bra at det er blitt et miljø også for barna. Vi er ganske avhengig av Skattekista, fordi møteformen ikke er tilpasset barn, sier Ruben Eiksund.

Han og kona har gått i menigheten i åtte år, og var den første familien med barn da de kom. Og mens de to døtrene på fire og syv år koser seg i kjelleren, kan mor og far sitte oppe og høre budskapet pastor Joswig har å komme med.

Møte med Gud. For høsten har menig-

heten en møteserie med temaet ”Å møte Gud”, og denne gang er det ”Et møte med den allmektige”.

– Noen husker sikkert forrige gang at jeg ramset opp åtte til ti gode grunner til ikke å være en kristen. Hvorfor gjorde jeg

Rundt 30 møtte opp til gudstjeneste hvor de blant annet fikk sang av Sindre Røyland. Flere kan betegnes som kirkefremmede, og møtet er lagt opp til at det skal være lett å ta med ikke-kristne venner.

det? For det første er det viktig for oss som er kristne å grave dypere i det vi egentlig tror på, og ikke bare hoppe bukk over vanskelige spørsmål. For det andre: Hvis du har ti gode grunner til ikke å bli kristen, hjelper det ikke å bare gjøre en vurdering for eller mot ut fra dem, sier Torben.

Språket i talen er fri for interne formuleringer, og retter seg både mot kristne og dem som er på søken. Han går gjennom historien til Abraham og Sara for å vise hvordan den allmektige Gud møter oss.

– Jeg har en bønn for denne serien: ”Jeg vil heller kjenne deg, Gud, enn svarene på alle mine spørsmål.” Serien skal hjelpe oss å møte Gud – gi erfaringene og troen et språk som hjelper oss å møte Gud midt i livet, forklarer Torben.

Null kollekt. Etter talen er det tid for ettertanke. Til stille pianotoner får folk flere minutter til å svelge budskapet. Andreas Rønningen avslutter møtet med å påpeke at de faktisk ikke har kollekt. – Folk har rett og slett ikke kontanter, og det blir ikke så mye penger av vanlig kollekt. Dessuten er det så synlig her om man gir eller ikke.

Vi satser heller tungt på faste givere, sier Sindre Røyland.

Hvis halve stammen i menigheten forsvinner er det viktig å være forankret i verdiene.

Ved siden av å stå for musikalske innslag, sitter han i lederskapet i menigheten. Han begynte for syv år siden etter det han opplevde som et kall.

– Jeg begynte å øve med bandet mitt i kirka, så opplevde jeg at Gud sa at jeg skulle begynne å bidra her, forteller han.

Mens folk tar kaffe, forsyner seg av hjemmebakte kaker og summer fornøyd rundt bordene, sier Røyland at kirkekaffefellesskapet er blant det han setter høyest i kirken.

– Det er veldig fint at møtet fortsetter etterpå her rundt bordene. Menighetsfellesskapet er godt, og vi opplever veldig ofte at fellesskapet også med Gud fortsetter etter selve gudstjenesten. Jeg tror man kan få et møte med Gud like gjerne i samtalen etter gudstjenesten, sier han.

Ustabilt. Så peker han på det kanskje

sterkeste kjennetegnet på Bjølsen misjonskirke som en liten storbymenighet: – Det er ekstremt ustabilt. Menigheten er sikkert

Torben Joswig

byttet ut fem ganger siden jeg begynte.

Kommer det nye folk, blir jo fellesskapet også helt nytt. Vi har måttet tenke annerledes: Folk kommer hit og skal lære å bli trofaste på ett år. Slik kan de bli ressurser der de reiser – slik sett er arbeidet vårt misjonalt utover Oslo, sier Røyland.

For mens det er 30 på møtet denne søndagen, kan det, ifølge pastor Torben Joswig, være det tredobbelte når julen står for døren, og kanskje under 20 når våren maler hovedstaden grønn.

– Det ligger i bydelen Bjølsen sin natur.

Folk bor her i tre til fem år før de flytter, og da må vi starte opp på ny. Vi må alltid tenke at selv om vi har 200 personer knyttet til menigheten, så kan alle være borte i løpet av kort tid, forklarer Joswig.

Altså en berg-og-dalbane som ville gjort de fleste menighetsledere svimmel.

– Jeg har sett mange par som er veldig tent og skal gi sitt liv til byen. Så stifter de familie og flytter bort. I høst er det også nøkkelpersoner som har reist, og vi må legge om >>

M i s j o n s bladet 3 -1 0

9

Maling er populært på barnekirken Skattekista.

>> noe i strukturen. Den metoden som fungerte i går kan være ubrukelig i dag, sier han.

Slitasje. Dermed framstår Bjølsen

misjonskirke som en ekstremt dynamisk menighet. Men medaljen har sin bakside, og pastoren innrømmer at utskiftingene skaper slitasje.

– Jeg ser på folk at det er en slitasje i smågruppene og medarbeiderteamene når folk flytter. Det er lett å bli lei og sur. Det er ganske krevende å ha en smittende livsstil når du jobber med folk over tid, men opplever at du ikke får gått lenge nok med folk på veien.

– Hvordan holder du oppe ditt eget engasjement?

– Jeg har lært at jeg ikke står alene og skal bære ansvaret etter folk som forsvinner.

Det er mange rundt til å dele det løftet, sier han.

Utfordringen i storbyene er ikke bare fraflytting av folk. Menigheten er preget av såkalte unge voksne – studenter og andre mellom 20 og 30 år. Det er en gruppe som er velkjent for sin menighetsshopping.

– Oslo-borgere er i sin natur shoppere, og det må vi ta hensyn til. Det gjør at det ikke er så vanskelig å skape vekst i en menighet, men det skapes ikke nødvendigvis

10

Misjons bladet 3-10

Kristoffer Thomsen leder barna i sang. De tar turen ned i kjelleren under store deler av gudstjenesten.

en tilhørighet. Derfor må vi sette ned tempoet og har blant annet gudstjeneste kun tre søndager i måneden. Det gjør at de som går her må være mer reflektert, og det hever nivået av forpliktelse, mener Joswig.

Kreativt miljø. Samtidig ser menigheten

film for blant annet ungdomsstevnet Stagedive i Misjonsforbundet UNG. I Bjølsen får han gjøre det han liker aller best.

– Vi skal arbeide med noe vi har lyst til.

På den måten er vi en liten menighet, men ikke så liten likevel: Folk hengir seg i stor grad til tjenestene sine, mener Millet.

– Med en slik hengivenhet er det kanskje lett å brenne seg ut?

– Vi har en regel om at vi ikke skal gjøre mer enn tre ting, og det inkluderer for eksempel å gå på gudstjeneste og smågruppe.

Jeg tror det hjelper slik at man ikke blir utslitt. Dessuten hjelper det å drive med noe en har lyst til, sier han.

I tillegg har menigheten et prinsipp om at minst to skal stå sammen når nye aktiviteter skal startes opp. – Hvis noen har lyst til å starte opp noe nytt, sier vi at de må få med seg noen som har tro på personen og planen. Vi har erfaring med at man på den måten holder ut lenger i tjenesten, sier Torben Joswig.

på alle som medarbeidere som kan bidra i fellesskapet. – Vi har nok mellom 40 og 50 medarbeidere, og det er like mange som kommer på en gjennomsnittlig gudstjeneste, forteller pastoren.

Det gjør også at kreativiteten blomstrer i menigheten. For ved siden av et sterkt musikkmiljø, har menigheten et teknikermiljø som større kirker kan misunne dem. I denne gudstjenesten fikk en gruppe blant teknikerne fortelle om sin tur til USA hvor de blant annet produserte film for en vennskapsmenighet i New York.

– Det er veldig fritt fram for oss som ønsker å være kreative. Jeg føler vi har høy kvalitet på det vi gjør, og folk blir brukt riktig. Her er et miljø hvor vi kan være kreative sammen.

Teknikergruppa i aksjon Vi skal ikke være den kuleste menigheten, men vi er ganske moderne for å appellere til unge folk, sier Jarand Millet.

Han har også arbeidet med

Ingrid Waldeland leder arbeidet med smågrupper i Bjølsen misjonskirke.

Her på tur med hennes smågruppe. I bakgrunnen Cato Morholt.

Verdier som suksessfaktor. Dessuten må det nye arbeidet være i tråd med menighetens verdier. De er også kanskje den viktigste suksessfaktoren for en menighet hvor folk kommer og går, men som har opplevd vekst i større og mindre grad de siste ti årene.

– Det viktige er ikke metodene – de endrer seg med nye folk. Hvis halve stammen i menigheten forsvinner er det viktig å være forankret i verdiene. Heldigvis har vi et lederskap hvor flere har vært her i flere år, og de holder også i verdiene. Menigheten må være et drivhus for disse verdiene og slik utvikle både medarbeidere og medmennesker, mener Joswig.

De fem verdiene til Bjølsen misjonskirke er at de ønsker å være: 1 Et tilbedende fellesskap, hvor vi lever for noe større enn oss selv.

2 Et gjestfritt fellesskap, hvor vi inkluderer mennesker.

3 Et sunt bibelsk fellesskap, hvor vi utvider vår kapasitet til å elske Gud og mennesker.

4 Et hjelpende fellesskap, hvor vi bruker våre naturlige talenter og gaver.

5 Et smittende fellesskap, hvor vi bryr oss om andre mennesker og deler troen på Jesus Kristus.

Amund Hareland viser på kartet hvor turen går. Smågruppa har en tur som fast aktivitet året rundt. Tilskuere er Kristin Laundal (t.v.) og Kristoffer Thomsen (t.h.).

De fem verdiene er grunnlaget for menighetens tre satsingsområder: Gudstjeneste, småfellesskap og medarbeidere. Ansvarlig for småfellesskap i lederskapet, Ingrid Waldeland, forteller at verdiene er dypt forankret blant dem som går i kirka.

– Jeg synes verdiene kommer tydelig fram i det folk gjør i kirka. Vi hadde en tankesmie med lederskapet før vi hadde fått spesiell undervisning om verdiene. Det som kom fram, var egentlig stort sett en annen formulering av verdiene våre. Det viser vel at de er godt integrert i fellesskapet, sier hun.

Smågruppetur i skogen. Vi er med hennes smågruppe på tur ved Lutvann.

Det er også særpreget for deres gruppe: De drar på tur – både i snø og sol.

– Verdiene bak smågruppene er: Trivsel, trygghet og meningsfullt. Smågruppene skal ha aktiviteter som deltakerne trives med og vi tilbyr opplegg knyttet til søndagens tale. Vi har både tennis-, stressless- og turgruppe. Flere grupper er på gang, forklarer Waldeland.

Men denne gang er det altså fem turentusiaster litt oppe i 20-årene vi halser etter.

På vei til den utpekte rasteplassen, er tempoet høyt og praten sitter løst.

– Hei, nå går dere så fort at dere ikke ser fisken hoppe, sier Kristoffer Thomsen som har havnet i baktroppen.

Vi benytter sjansen til å høre hvorfor de er med i smågruppe.

– Her får vi muligheten til å diskutere i en liten gruppe. Vi får et stort både åndelig og sosialt utbytte, sier Amund Hareland.

– Jeg tror smågruppene har stor betydning for menigheten. Det har vi spesielt sett det siste halve året. Folk får snakket om troen sin, og kjenner andre når de kommer på gudstjeneste, mener Ingrid Waldeland.

– Jeg kom inn i menigheten via smågruppene. På den måten ble jeg raskt aktiv, og fikk et større nettverk, sier Kristin Laundal, som har stått for bakingen.

Muffinsene blir fortært på rasteplassen idyllisk plassert ved et vann. Mens Amund og Kristoffer tar en sensommerdukkert, har en horde mygg bestemt seg for å kaste seg over turgruppa.

– Jeg stemmer for at vi tar opplegget en annen plass med mindre mygg. Dette orker jeg ikke, sier Kristoffer.

Slik blir det, og gruppa samler seg heller i grøftekanten mens folk og biler passerer forbi. – Dette er det stusseligste stedet vi har hatt opplegg til nå, sier Amund. >>

M i s j o n s bladet 3 -1 0

11

Sindre Røyland åpner møtet med sobre bluestoner.

>> Vanskelige spørsmål. Men myggen lar

oss være i fred, og raskt går samtalen om spørsmålene og bibelversene hentet fra talen søndagen i forveien. Torben Joswig hadde utfordret menigheten på gode grunner til ikke å være en kristen, og at det ikke er alle svarene, men et møte med Gud som kan skape forandring.

– Poenget er at det er en relasjon som blir skapt, og de som ikke er kristne skjønner ikke essensen av det. Det er også min erfaring, sier Kristoffer.

– Jeg synes det er vanskelig å fortelle at jeg tror for da får jeg spørsmålene om hvorfor. Det er jo ikke vår jobb å få dem til å forstå, og jeg synes selv at evig liv er vanskelig å gripe, sier Kristin.

– Samtidig er det like sprøtt å ikke tro når vi ser alt rundt oss i naturen, kommenterer Amund.

– Ja, jeg synes det er veldig trosbekreftende når det er vår og nytt liv skapes, sier Ingrid. Samtalen avsluttes med en bønn mens det nesten er blitt bekmørkt rundt oss. Vi takker for turen og kommer gjerne tilbake til Bjølsen misjonskirke – enten til det ærverdige huset eller på tur i skogen.

Tekst og foto: Anders Artmark Aanensen

12

Misjons bladet 3-10

Torben forsøker å rette seg både mot kristne og dem som er på søken.

FAKTA BJØLSEN MISJONSKIRKE: Verdier

§ 1. Visjon Vi går i Bjølsen Misjonsmenighet fordi vi er: ”Begeistret for Jesus, menigheten og bydelen Sagene”. § 2. Verdier og hensikt Vi ønsker å være: - et tilbedende fellesskap, hvor vi lever for noe større enn oss selv.

- et gjestfritt fellesskap, hvor vi inkluderer mennesker.

- et sunt bibelsk fellesskap, hvor vi utvider vår kapasitet til å elske Gud og mennesker.

- et hjelpende fellesskap, hvor vi bruker våre naturlige talenter og gaver.

- et smittende fellesskap, hvor vi bryr oss om andre mennesker og deler troen på Jesus Kristus. § 3. Målsetting Vi jobber for: Å bygge en kontinuerlig voksende menighet i Oslo, som fører mange mennesker til Gud ved troen på Jesus Kristus,

som sprer nestekjærlighet i lokalsamfunnet, som planter nye menigheter og som beriker verden raust ved å sende ut hjelp og arbeidere.

Satsingsområder: Gudstjeneste Smågruppefellesskap Medarbeidere

Medarbeiderfellesskapet: Alle som er aktive deltakere i en tjenestegruppe eller som leder et smågruppefellesskap, er med i medarbeiderfellesskapet. Sammen jobber medarbeiderne fram en felles retning og virkeliggjør menighetens visjon og verdier. Menigheten tilbyr personlig oppfølging og lederutvikling til alle medarbeidere.

Tjenestegrupper: Et knippe ulike tjenestegrupper gir mange utfoldelsesrom. Menigheten tilbyr tjenestested i følgende grupper: Musikk, mat, interiør og scene, barnekirke, informasjon, bygg og vedlikehold, møtevertskap, forbønn, teknisk team og samtale.

Les mer: www.bjolsen.com

Foto: Anders A. Aanensen.

www.misjonsforbundet.no Anna Sjövall(t.v.) erstatter Kristine Sirnes som frivillig medarbeider i Colombia.

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.

Stoffet er forkortet.

Nye misjonsland Polen kan bli misjonsland for Misjonsforbundet allerede i høst.

Svenske til Colombia Anna Sjövall overtar etter Kristine Sirnes som korttidsmedarbeider i Colombia.

Misjonssekretær Eilif Tveit var på besøk i Polen i juni og tror et samarbeid mellom misjonsforbundene i Norge og Polen kan bli opprettet ganske snart.

- Jeg håper Hovedstyret kan behandle en eventuell satsing i Polen i høst. Hvis utviklingen da er så positiv og så rask som jeg håper, kan vi være i gang neste vår, sier Eilif Tveit.

Til tross for en sterk katolsk kirke, påpeker Tveit at Polen er preget av en sterk sekularisering. - Det er et kjempebehov for evangelisering. Det finnes mange levende katolikker med dypt åndelig liv. Samtidig er det en veldig stor andel nominelle katolikker og stadig flere sekulære mennesker, forteller Tveit.

Andre land kan også komme til som aktuelle satsingsland. Komiteen for nye tjenesteland har pekt ut Ukraina, Bulgaria, Moldova, Romania og Polen som aktuelle nye satsingsområder for Misjonsforbundet i Europa.

Les mer om nye misjonsland i Europa på Misjonsforbundet.no

I september reiste Anna Sjövall (22) til Colombia som frivillig for å hjelpe til i arbeidet.

Hun er fra Malmö i Sverige, men har bodd hos søsteren i Drammen siden februar.

- Jeg gleder meg virkelig, men er litt nervøs også. Forventingene er høye, og jeg håper å både vokse selv, og gi så mye jeg kan til barna.

Jeg håper å kunne utgjøre en forandring, sier hun.

Fra et husmøte i Polen.

Les mer på Misjonsforbundet.no

Vil ha KIA-engasjement Flere sentrale personer i Misjonsforbundet mener Hovedstyret sender feil signaler ved å utsette KIAmedlemskap.

Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) er Norges største organisasjon på innvandrerfeltet. I november i fjor besluttet Hovedstyret i Misjonsforbundet å ikke bli medlem i organisasjonen på det tidspunktet.

- Det går selvfølgelig an å engasjere seg uten å være medlem av KIA, men jeg synes det gir dårlig signaleffekt når Misjonsforbundet ikke melder seg inn, sier initiativtaker til et protestbrev til Hovedstyret, Ingunn Rui.

Leder Anne Wenche Hellem i Hovedstyret forklarer at vedtaket fra november ikke er en endelig avvisning av KIA-medlemskap.

- Dette er rett og slett en prinsipiell sak som går på antallet organisasjoner vi er medlem av. Det var rett og slett ikke riktig tid, men vi skal ha en gjennomgang av dette i høst, og da vil KIA bli vurdert på nytt. Vi er veldig positive til det KIA gjør, og oppfordrer menighetene til å bli medlem, sier Hellem.

Les hvem som har underskrevet brevet og brevet i sin helhet på Misjonsforbundet.no Ingunn Rui har tatt initiativ til en protest mot at Hovedstyret i Misjonsforbundet ikke ble medlem i KIA i november. Bilde: Privat

M i s j o n s bladet 3 -1 0

13

www.misjonsforbundet.no

Vellykket Liv & Vekst!

Rundt 1500 personer var innom eller faste deltakere hver dag på avslutningshelgen til Liv & Vekst.

- Kan dette være rekord? undrer festivalsjef Øyvind Haraldseid.

For voksne, unge, tenåringer og barn var det et rikholdig program fra 13. til 18. juli. Barnas Supersommer ble besøkt daglig av rundt 150 barn. Cirka 200 tenåringer og ungdom deltok på Stagedive og Across. Hver dag var mellom 1000 og 1100 voksne på programmet i Stavernhallen eller på seminarer.

Da leirsjefene for de unge skulle oppsummere uka under søndagens gudstjeneste var stikkordene blant annet: Vanvittig, fantastisk og gøy. Daglig leder Anne Margrethe Ree Sunde oppsummerte på sin blogg på Misjonsforbundets nettsider.

I sin blogg skrev Jarle Råmunddal at Liv & Vekst 2010 har nådd målet om ”gode fellesskapsopplevelser og styrket Jesustro”. Tilbakemeldingene ellers har også vært strålende.

Les mer om Liv & Vekst på Misjonsforbundet.no

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.

Stoffet er forkortet.

Flørt for misjon Flørtetips, dynking av ledere, indisk manikyr og sumobryting var blant tilbudene på UNGs internasjonale dag på Liv & Vekst.

Deltakerne fra Across og Stagedive sto i bresjen.

For de unge sto dagen i misjonens tegn.

- Målet med denne internasjonale dagen er å vise oss fram, å vise ungdommer at det går an å ha fokus på noe annet enn seg selv, å ha det gøy og å samle inn penger, forteller leirsjef for Stagedive, Elin Haugland.

Lederne hadde klekket ut ideer til de fleste bodene og valgmulighetene mens ungdommene fylte det hele med innhold. Både voksne og barn betalte – og pengene fra markedet gikk til UNGs internasjonale arbeid.

Les mer om UNGs internasjonale dag på Misjonsforbundet. no

Ihuga kamp om gul trøye Mens Thor Hushovd syklet om grønn trøye i Tour de France, har åtte grupper på Stagedive kjempet om de gule.

Tour de Stagedive fant sted hver ettermiddag under sommerens Stagedive. Kampen var hard og innbitt. De 160 deltakerne mellom 12 og 16 år har sammen med lederne blitt delt inn i grupper i kampen om poeng og den gule ledertrøya. Det ble målt ”krefter” både i fysiske oppgaver og spørsmål om for eksempel musikk. Det var også flere øvelser som testet samspillet i gruppa.

Les mer om Stagedive og Touren på Misjonsforbundet.no

14

Misjons bladet 3-09

Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv.

Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.

”Husbandet” Abrahams Anorakk i aksjon.

Fire familier og en frakk Da årets ”Alle sammen-møter” skulle forberedes, ble barna invitert inn i planleggingen for å skape et bærekraftig konsept. Fire familier hadde fire møter hvor de planla og øvde. Da de kom på scenen satt det som et skudd.

Rammeverket hadde barne- og familiepastor i UNG, Viggo Klausen, lagt. Opplegget inneholdt både film, drama, dans og lek.

- Vi har prøvd å tenke bredt, og ikke bare rettet mot småbarnsfamilier, sier May Brith Havaas, mor i en av familiene.

På det første møtet ledet to unge herrer, som svitsjet lett og ukomplisert fra å være møteledere til dansere på det samme møtet.

- Barna fikk bestemme selv hva de ville gjøre: Om de ville lede møtet, spille drama eller danse, sier Nina Storebø Viken.

I høst vil hele opplegget bli tilgjengelig på DVD slik at menighetene får hjelp til sine egne ”Alle sammen-møter”.

- Det kan hjelpe menighetene til å konkretisere sine tanker om møter for alle aldre, mens andre kanskje vil bruke opplegget i sin helhet, sier Viggo Klausen.

Les mer om ”Alle sammen” og utgivelse av DVD på Misjonsforbundet.no.

Bibelcamp er et ”must” Bibelcampen på Vegårtun er blitt et ”must” hver sommer. Hvorfor det?

Supre barn i sommersol Rundt 150 barn deltok i år på Barnas Supersommer. De fikk et variert og tilrettelagt tilbud til tross for en regnskur.

Løven tok med seg barna fra Storsamlingene under årets Liv & Vekst. For de minste ventet Viggos dukketeater, andakt og sang. Mens de større barna fikk være med i sirkusteltet med eget band og tilrettelagt opplegg. Hver formiddag kunne små og større barn velge seg en aktivitet.

Både fotball, hoppeslott, volleyball, vannsklie og sumobryting samlet mange.

Les mer om Barnas Supersommer på Misjonsforbundet.no.

Foto: May Liz E. Erichson

”Alle sammen-møtene” på Liv & Vekst var av og med fire familier og Abrahams Anorak.

Blant aktivitetene på Barnas Supersommer var sumobryting populært.

Foto: Anne M. MandtAnfindsen

May Liz Elstad Erichson forteller om hvorfor hun og familien bare ”må” på bibelcamp på Vegårtun. Det er en historie om en hjertelig velkomst, voksende nettverk, en rekke aktiviteter og åndelig føde. Gjennom ni år har familien brukt deler av sommeren på bibelcamp på Vegårtun.

Les mer på Misjonsforbundet.no

M i s j o n s bladet 3 -1 0

15

www.misjonsforbundet.no

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.

Stoffet er forkortet.

Fysikklektor ble kirkeleder Pastor José Matumeni fra Kongo leder kirkens lederutvikling, og var nylig på norgesbesøk.

José Matumeni besøkte blant annet Oslo misjonskirke Betlehem på sitt norgesbesøk.

Foto: Viggo Koch

Matumueni vil satse på videreutdanning av pastorer og undervisning av frivillige ledere i Kongo-Brazzaville. - Det er så mye umoden tro. Kirken, og landet, trenger mennesker som vet hva det vil si å følge Jesus – og som gjør det, fortalte Matumeni på sitt besøk i Norge.

Han har et ønske om en gruppe som er engasjert i både videre kursing og ledertrening for kirkens ledere. Dessuten ønsker han å gi både foreldre og menighetsarbeidere undervisning og trening.

Misjonsforbundet har utfordret ham til å lage utkast til et mindre prosjekt fra 2011 som man vil støtte.

Les mer om Matumeni og lederutvikling på Misjonsforbundet.no

Fra et bønnemøte i Narvik misjonskirke.

Foto: Anders A. Aanensen

Opptur og nedtur for Ansgar Nyoppstartet mastergrad er populær, mens bibelskolen opplever nedgang.

18 studenter skal prøve seg på mastergraden i kristendom med fordypning i praktisk teologi.

- Vi har drømt om 20 studenter, så vi er nesten der, sier studieleder Øivind Skjegstad ved Ansgar Teologiske Høgskole.

Samtidig opplever bibelskolen en nedgang på 20 elever fra i fjor.

- Vi har opplevd vekst i flere år nå, så det bør ikke komme som noen overraskelse at det er en nedgang nå. Men det er en større nedgang enn ventet og betyr noe trangere tider økonomisk, sier rektor Harald Nygaard.

Les mer om studiestart på Ansgar på Misjonsforbundet.no.

16

Misjons bladet 3-10

Fargerikt fellesskap i Narvik Med begrenset innsats er Narvik misjonskirke blitt åndelig hjem for en stor andel av byens kristne innvandrere.

Gudstjenestene i Narvik misjonskirke er en herlig blanding av mennesker i forskjellig alder, og ikke minst fra forskjellig kulturbakgrunn.

- Det er mange afrikanere her, men det er lett å få kontakt med de norske i menigheten også. Kirka er veldig viktig for oss som nye i landet – her treffer vi andre med samme ånd, sier Simret Hayle.

- Bibelen sier klart hvordan vi skal ta imot fremmede, farløse og enker. Hvis vi ikke ser dem og bryr oss, har vi ikke perspektiv på hva et menneske er i Guds øyne, sier Mangfred Vangstad som er aktiv pådriver for å inkludere innvandrerne i kirka.

Les mer på Misjonsforbundet.no og menighetsportrett av Narvik misjonskirke i forrige nummer av Misjonsbladet.

Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv.

Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.

Patruljeførerne på Falkeleir fikk en rekke utfordringer for å utvikle seg både som speidere og ledere. Her fra hinderløypa. Foto: Lars Susaas

Deltakere og ledere på Falkeleir. Speiderkonsulent Line Haugnes sittende på huk foran til venstre. Foto: Lars Susaas

Speidere tok i mot Jesus Falkeleir ble ikke bare en oppvisning i speidervett.

24 speidere, inkludert både deltakere og ledere, var samlet til Falkeleir en uke i begynnelsen av august på Forøya på Vegårshei.

Tøffe speiderutfordringer ventet de 13 deltakerne på det høyeste kurset Misjonsforbundet Speiderkorps (MSK) tilbyr sine patruljeførere.

115 gir 200 Kampanjen 200 gir 200 har fått god respons, men er ikke i mål.

I begynnelsen av september hadde Misjonsforbundet UNG fått en sum tilsvarende 115 nye faste givere som gir 200 kroner i måneden. Målet er 200 slike givere.

- Vi er veldig takknemlige for både nye faste givere og de som har økt beløpet sitt.

Samtidig har vi som mål å få enda flere, sier daglig leder Anne Margrethe Ree Sunde.

Hun frykter at organisasjonen må gjøre ytterligere kutt i staben hvis man ikke når målsetningen. Kampanjen vil gå ut året.

Les mer om 200 gir 200 på Misjonsforbundet.no.

Deltakerne fikk prøve seg på spontanhaik, fiske sin egen middag, bygge katapult, hinderløype, wakeboard og ”bad taste-party”.

Men det var en hendelse som gledet leirsjef Line Haugnes spesielt: - Flere deltakere tok imot Jesus på en delekveld vi hadde. Det er så stort, sier en glad leirsjef.

Les mer om Falkeleir 2010 på Misjonsforbundet.no

Pris til Fride-serien Fjernsynsserien ”Fride på skipet” fikk Ansgarskolens Mediepris under Liv & Vekst.

Serien om åtte år gamle Fride Tvedt, med bakgrunn fra Nesodden misjonsmenighet, har vært en slager på NRK Super. 200 000 seere betyr at 80 prosent av TV-seerne under 12 år har fulgt med på livet til Fride og familien på hjelpeskipet M/S Africa Mercy.

På Liv & Vekst fikk det kristne produksjonsselskapet TV Inter også Ansgarskolens Mediepris for serien. I begrunnelsen heter det blant annet: Serien har høy tv-faglig kvalitet og formidler en kristen virkelighetshorisont på en fin og naturlig måte.

Les mer om utdelingen og intervju med familien Tvedt på Misjonsforbundet.no.

>>

M i s j o n s bladet 3 -1 0

17

liv & vekst Dans fra ”Alle sammen-møtene” under Liv & Vekst.

Foto: Anne M. Mandt-Anfindsen.

18

Misjons bladet 3-10

Supert sommerstevne! fgsdsffg

Tilbakemeldingene på sommerens Liv & Vekst har vært mange og gode. Både barn, ungdom og menighetsfamilien fikk med seg mye hjem.

Folk lo, delte opplevelser i matpausene, tørket tårer under taler, snakket om ideene som skulle prøves ut i egen menighet og sto i kø for å få høre Egil Svartdal. Dette var noen av observasjonene fra sommerens Liv & Vekst i Stavern.

– Jeg tror arrangementet er viktig for Misjonsforbundet, sier generalsekretær Jarle Råmunddal. Han fortsetter: – Vi bruker mye ressurser på dette, både når det gjelder penger og stab, men fordelene er mange: Liv & Vekst er et sted for å bygge fellesskap og danne felles identitet. Her får vi felles input og signaler, noe som er med på å dra oss i samme retning. Vi får synergieffekt av å stå sammen som menighetsfamilie.

Samme lest. Øyvind Haraldseid, pro-

sjektleder for Liv & Vekst, har i likhet med generalsekretæren fått veldig mange positive tilbakemeldinger: – Hovedreaksjonen er at folk opplevde uka som fellesskapsbyggende. Dette har nok sammenheng med at vi i Stavern holder til på et område med

korte avstander og god plass. Vi har også fått gode tilbakemeldinger på møtekonseptene. Formiddagsmøtene ”Alle sammen” ga noe til både store og små! Det at vi hentet inn en ekstern forkynner, Egil Svartdal, ble også svært godt mottatt.

– Hvilke tanker har dere om neste års Liv & Vekst?

– Vi evaluerer stevnet i disse dager, men i hovedsak skal vi bygge videre på det gode vi har bygget opp. Neste sommer vil Liv & Vekst bli arrangert for tredje gang i Stavern. Selv om vi i hovedsak vil fortsette i mye av det samme sporet, må vi ha fornying på enkelte områder. Det siste for å opprettholde interessen.

Generalsekretæren skyter inn at det fortsatt er mulig for folk å gi tilbakemeldinger på ønsker og tips til hva som kan forbedres!

Nesten sprengt hall. Stavernhallen, som rommer 1200 personer, var temmelig fullsatt ved flere av stevnets samlinger.

Med andre ord: Det nærmer seg sprengt hall.

– Hva tenker du som prosjektleder om den situasjonen?

– Larvik kommune har for lengst klargjort planene om utvidelse av hallen, slik at det blir tredobbel kapasitet. Det hele strandet i forbindelse med finanskrisen, men vi håper kommunen snart kommer i

gang med utbyggingen, slik at Liv & Vekst kan vokse videre, svarer Haraldseid.

Fornøyde leirdeltakere. I tillegg til

sommerstevnets hovedprogram, var det også i år eget opplegg for barn og unge.

Barnas Supersommer hadde ulike arrangement for de under 12 år. Rundt 200 barn deltok her. De yngste tenåringene tilbrakte uka på sin egen leir, Stagedive, mens de mellom 16 og 20 kunne delta på leiren Across. Også dette favnet et par hundre deltakere.

– I følge evalueringsskjemaene var deltakerne svært fornøyd med uka, oppsummerer Ole Einar Aas i Misjonsforbundet UNG. Han mener de to arrangementene var veldig bra i fjor, men faktisk enda bedre i år. Også her er det interesse for å finne forbedringspotensialer.

Aas nevner videre at årets nye arrangement ”Internasjonal dag”, ble en positiv overraskelse, for mange Liv & Vekstdeltakere møtte opp og handlet fra de ulike salgsbodene. Stemningen var god, og rundt 20 000 kroner kom inn til Misjonsforbundet UNGs nystartingsarbeid.

”Alle sammen”-suksessen. – Hva

slags tilbakemeldinger fikk Barnas Supersommer fra barn og foreldre?

Barne- og familiekonsulent Helene H. Kvia svarer: – Tilbakemeldingene har nes-

M i s j o n s bladet 3 -1 0

19

ten bare vært positive, og enda bedre enn i fjor. Vi har alltid noe som kan forbedres, men barn og foreldre ga inntrykk av å ha det veldig bra på Liv & Vekst. De jeg har snakket med, kommer gjerne igjen neste år!

Det tidligere nevnte ”Alle sammen” ble holdt onsdag til lørdag formiddag i Stavernhallen. Representanter og familier fra Farsund og Søgne Misjonsmenighet samt Viggo Klausen med familie og Helene K. Kvia stod for planlegging og gjennomføring. Møtene ga både voksne og barn fengende, artig, variert og tankevekkende påfyll. Det hele var så bra at samlingene stadig var tema blant stevnedeltakerne.

Mange tok med ideer til egen menighet.

Kvia lover at denne type samlinger skal fortsette, men gjennomføringen vil variere fra år til år. Nå oppfordrer hun menigheter og grupper som kan tenke seg å bidra til neste års ”Alle sammen” til å ta kontakt!

For deg som vil sove inne: Mange

benyttet anledningen til å telte eller campe ved Fredtun folkehøgskole, i kjernen av festivalområdet. For de som syns dette er en dårlig løsning, og som derfor hittil har valgt hjemmelivet framfor stevnedelta-

20

Misjons bladet 3-10

kelse, har Haraldseid en viktig melding: Også i sommer var det mange ledige rom på Justissektorens kurs- og konferansesenter, like ved Stavernhallen. Med andre ord: Liv & Vekst kan neste år erfares, også for de som ønsker å sove i en helt vanlig seng, med eget bad og til en overkommelig pris!

Fortsatt stort dugnadsbehov. Mens

de fleste Liv & Vekst-deltakerne nøt sene sommerkvelder etter eget forgodtbefinnende, avsluttet sentralt ansatte lange og hektiske arbeidsdager som gatekjøkkenarbeidere.

– Hvorfor måtte flere blant Misjonsforbundets stab også jobbe sene kveldstimer, og da for å lage mat til stevnedeltakerne?

Liv & Vekst-prosjektlederen svarer: – Vi forsøkte å finne ulike løsninger for å få frivillige til å stille, men lyktes dessverre ikke. Alternativet var: Ikke å tilby grillmat på kveldene, eller å spørre staben om de kunne ta oppgavene.

Han legger til: – På en måte er dette leit og et nederlag. På den annen side var staben forbilledlige på å vise tjenersinn.

– Vi har en stab som strekker seg langt, men dette var en kriseløsning, medgir generalsekretæren. Han ønsker at sentralt

ansatte neste år har fri på kveldene, slik at de kan være blant deltakerne, bli kjent med nye folk og knytte kontakter. Råmunddal sier videre: – Liv & Vekst må være et dugnadsarrangement!

Prosjektleder Haraldseid håper også på respons fra mange frivillige, som tar ansvar for å grille, være parkeringsvakter, nattevakter eller bidra til å få gjennomført alle de andre praktiske oppgavene som et slikt stort arrangement krever.

Han poengterer: – Vi er veldig interessert i å komme i kontakt med menigheter, grupper og enkeltmennesker som kan se dette som en tjeneste!

Barne- og familiekonsulent Helene H. Kvia er enig: – Jeg har tro på enda mer dugnadshjelp, og at Liv & Vekst gjennomføres i hovedsak av menighetene selv. Det er viktig at menighetene kan kjenne at Liv & Vekst er noe VI arrangerer sammen med hele Misjonsforbundet. Jeg tror dette vil gjøre det enda mer spennende å komme til Stavern!

Tekst: Åse Johanne Koppang Stie Foto: Stie og Mandt-Anfindsen

M i s j o n s bladet 3 -1 0

21

Innehaver: Kirsti Kaasa Skagerak Arena Skien: 35 52 09 60 Hammondgården Porsgrunn: 35 51 49 00

Kreative løsninger, Commissoning, Service, Programmering Robot / PLS aurolister@auro.no

Tel: 47 38 11 22

Nieblok Invest AS 5443 Bømlo

Disippelkorset - et felleskristent symbol

Disippelkorset er til salgs både som sølv og gullsmykker og pins.

• Betongsaging • Kjerneboring •• Betongsaging •Betongsaging Meisling Betongsaging ••Kjerneboring •Riving Kjerneboring Kjerneboring

• • • Meisling www.dybdahlbetong.no Meisling • Meisling ••Riving • Riving • Riving

Steinsprutskade ordnes EFFEKTIVT ogordnes KOSTNADSFRITT for deg*, Steinsprutskade uansett bilmerke og modell. Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel.

Ring tlf. 23 32 57 70 eller skriv ditt navn, din adresse, antall kors, størrelse og kjedelengde til UNG@misjonsforbundet.no

Effektivt og kostnadsfritt for deg*

...og du: uansett bilmerke og trenger du bil mens du venter,

modell.Venter du til ruta sprekker, må du

betale får du låne en egenandel. av oss!

Steinsprutskade ordnes EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg*, ....og du: trenger du Venter låne bildumens dusprekker, venter, får enegenandel. av oss! uansett bilmerke og modell. til ruta mådu du låne betale *

v/kasko eller delkasko

Skriv inn adresse

...og*v/kasko du: eller delkasko trenger du bil mens du venter, får du låne en av oss!

Les mer om Disippelkorset på våre hjemmesider!

www.dybdahlbetong.no *

v/kasko eller delkasko

www.dybdahlbetong.no www.dybdahlbetong.no

22

Misjons bladet

inn adresse Glassmester EkraSkriv & Voie AS, tlf- 37024188 Frolandsveien 6, 4847 Arendal

www.disippelkors.no

- Når møtet gir mersmak -N

Velkommen til retreat! 

  

Drøbak | tlf 41 57 49 48 | www.corniche.no





    

PANTONE 281C

     

 

GULL

- Når møtet gir mersmak -N

Velkommen til retreat!

Klikk inn for en hyggelig handel! www.nyttig.no



  





Besøk oss på www.ktf-as.no eller ring oss på tlf 23 68 39 00 

   

     

 



M i s j o n s bladet

23

hovedsaken

24

Misjons bladet 2-10 3-10

Misjon med retning ledelse Hvis misjonssekretær Eilif Tveit skal summere Misjonsforbundets arbeid på tre kontinenter anno 2010, kommer han fort inn på tematikken ledelse. Veien fra de første misjonærer, som ble store lederskikkelser, til dagens kollega-misjonærer, er lang. Samtidig kan vi se sporene av dagens lederutviklere allerede i de første tiårenes satsing på skole, utdannelse og opptrening av lokale evangelister.

Dagens drift. I Kongo er organisasjonsutviklingsprosjektet – som skal styrke Kongokirkens evner og muligheter til struktur og ledelse – sentralt.

Siden 30-tallet har kirken utdannet pastorer på Ngouedi og på det Det teologiske fakultet på Mansimou, og slik bidratt til å utvikle ledere.

I Hong Kong har skoledrift alltid vært viktig.

Og etter at Misjonsforbundet igjen fikk kontakt med de kirkene som ble forlatt av misjonærene da Kina ble stengt for kristen virksomhet i 1951, har støtte til bibelskoler og utdannelse av pastorer sammen med trening av lekledere hatt høyest prioritet i det store kommunistiske riket, hvor stadig flere blir kristne.

I Colombia er en av Misjonsforbundets viktig-

ste satsinger bibelinstituttet FeCempec. I Sentralasia der Misjonsforbundet er involvert via en internasjonal organisasjon, er utdannelse av lærere, fysioterapeuter og andre fagpersoner viktig for å bygge kompetanse, styrke humankapitalen og bidra til at enkeltmennesker kan ta ansvar.

Med andre ord: Utdannelse er en viktig pilar i utviklingen av ledere i våre samarbeidsland. I de fleste land har bibelundervisning og utvikling av kristne ledere en særlig prioritet. Og helt fra Misjonsforbundets start som misjonsorganisasjon har skole vært viktig.

Nå skal vi ta et tilbakeblikk i misjonshistorien vår – og trekke ut noe av det som har handlet om nettopp utdannelse som igjen har bidratt til lederutvikling. Vi konsentrerer oss om Sør-Afrika og Kongo, der Misjonsforbundet har lengst sammenhengende historie.

Dernest skal vi se litt generelt på misjonærrollens endring. Sist men ikke minst skal vi la en av landets missiologer, teologen Tormod Engelsviken reflektere rundt misjonærrollen i endring.

TTekst: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen

M i s j o n s bladet 3 -1 0

25

hovedsaken

Misjon med retning ledelse

Fra ebiblioteket på Det teologiske fakulte Mansimou utenfor Brazzaville.

Dagens misjonærer står på sidelinjen og bidrar til å utvikle ledere. For drøye 120 år siden gjorde misjonærene det meste selv og var i førstelinjetjeneste. Men opplæring var alltid viktig.

G

år vi tilbake til våre røtter og Det Norske Misjonsforbunds start, finner vi fort ut at hele etableringen av trossamfunnet bygget på ønsket om et felles misjonsarbeid. Allerede i 1889

26

Misjons bladet 3-10

ble de første misjonærer sendt ut til SørAfrika, til det området som den gang ble kalt Natal. Skolevirksomhet og menighetsarbeid var sentrale arbeidsområder.

Misjonærene drev søndagsskole, hadde bibelundervisning og bygget skoler og kirker. Tidlig på 1920-tallet forsøkte man seg med ”bibelskole for innfødte evangelister”, som det står om i boka Det Norske Misjonsforbunds Ytremisjon (utgitt til 100-årsjubileet). I Swaziland ble Franson Memorial Bible School til, en skole som hadde plass til 50 elever og utdannet evangelister.

I 1935 avholdt flere evangeliske misjonsselskap og deres arbeidere sin årlige

konferanse i byen Darnell. Et av punktene på dagsorden var betydningen av skolearbeidet. I Ytremisjonshistorien står følgende å lese: ”Det ble der hevdet at den misjon som ikke hadde eller kunne sette i gang skoler, stod i fare for å bli akterutseilt.

DNM hadde tidlig skolearbeid på sitt program, allerede fra de første år hadde misjonærene drevet med undervisning. Etter hvert hadde også det arbeidet kommet inn i mer faste og systematiske former, og når skolen hadde nådd en viss standard, kunne de søke om å bli godkjent av regjeringen, som dermed betalte lærerlønningene.” På mange av datidens ”misjonsstasjoner” – et begrep som er fjernet fra dagens språk-

bruk - var skolen tilknyttet misjonen, og lærerne var ikke sjelden unge utdannede kristne som var tilknyttet menigheten.

Samme år (1935) skrev misjonær Engblom i Misjonsbladet om behovet for bibelskole, da det stadig dukket opp nye sekter som førte til innbyrdes strid blant de troende: ”Intet vil kunne hjelpe folket mer enn en bibelskole.”

Kongo neste.

Arbeidet i Natal ble opprettholdt frem et, på til 1959. Men fem år etter at Det Norske Misjonsforbund hadde trukket seg ut av arbeidet i SørAfrika, fantes det på de gamle misjonsfeltene (blant annet Ekutandaneni, Glendale og Emuseni) ni menigheter, 30 utposter og åtte gudshus.

Tre afrikanske pastorer, syv evangelister og 24 hjelpere drev arbeidet. Og hele fem skoler var i gang, med 839 elever og 15 lærere støttet av staten.

I 1938 ble Det Norske Misjonsforbund imvitert av Svenska Missionsförbundet til å komme til Kongo og starte i Nord, fordi de ikke hadde kapasitet til å jobbe der selv.

Svenskene hadde jobbet i sør-Kongo siden 1909, og startet både helsearbeid, skoler og evangelisttrening. De første norske misjonærene, Borghild Frogner og Lars Tveitan, kom ut i 1939 for å se hvor Misjonsforbundet kunne starte sitt felt - som ble på

Mpoya med oppstart i 1947.

Allerede på 30-tallet ble de første kongolesiske pastorer utdannet på Ngouedi.

Misjonær Lars Tveitan ble tidlig engasjert i yrkesskolen på Mansimou, utenfor Brazzaville. Han så betydningen av praktisk arbeid for folket: En kunne ikke bare gi dem evangeliet og så la dem leve på sitt nivå. ”Dette var ikke ideer som bare kom fra misjonærer og franske tjenestemenn. Kongoleserne hadde vært i kontakt med europeisk sivilisasjon så pass lenge at de selv ønsket å tilegne seg de samme kunnskaper og ferdigheter som de hvite hadde,” skriver tidligere misjonær Jenny Kaarigstad i Det Norske Misjonsforbunds Ytremisjon.

I nord ble lokal kristen ungdom støttet økonomisk til å reise til Ngouedi i sør, for å få lærerutdannelse ved misjonens lærerskole der. Da den første læreren ble utdannet derfra i 1955, og kom tilbake til nord, det var stor glede da han ble innsatt i lærergjerningen.

Foruten det teologiske seminar, som etter hvert ble flyttet til Mansimou, var det behov for evangelistutdannelse i nord.

Av politiske og etniske årsaker torde ikke evangelister fra Nord-Kongo å reise til evangelistskolen på Ngouedi. Derfor valgte misjonærene å starte en liten skole i NordKongo. I 1969 sto evangelistskolen på Fort Rousset ferdig. Samme år ble de to første evangelistene fra nord utdannet der.

På 1970-tallet ble det også bygget tre bibelsentre for kvinner. Misjonær Jenny Kaarigstad var med på å bygge opp senteret på Gamboma. Senere tok hun ansvar for den treårige utdannelsen av de kongolesiske kvinnene som skulle lede bibelsentrene.

– Det ble nærmest en kristen folkehøyskole med praktisk linje. Til dette hadde vi god hjelp av våre kongolesiske kvinner – som var godt utdannet, erfarne og godt plantet i kirkens arbeid, forteller Kaarigstad til Misjonsbladet (mars 2005).

Overtar ansvar. Kirken ble selvstendig i

1961. I Sør-Kongo hadde omtrent alle distriktene kongolesiske distriktsforstandere tidlig på 1960-tallet, det var noen få misjonærer som arbeidet med evangelisering, de andre jobbet i helse og andre tiltak. I Nord-Kongo var det nesten bare norske distriktsforstandere.

- Kongoleserne fikk selv etter hvert høy teologisk utdanning, og det gjorde noe med lederbiten. Tok man teologisk utdannelse var man nemlig automatisk leder på høyt nivå, forklarer Eilif Tveit, misjonssekretær og tidligere Kongomisjonær.

- I startfasen var det naturlig at misjonærene i Kongo ble opptatt av nybrottsarbeid – at man skulle nå ut med evangeliet og at det var misjonærenes ansvar. Så ble kirken etterhvert selvstendig, og vi så at mange av kongoleserne var dyktigere enn oss på mange områder når vi skulle nå nye.

De kjente språk, kultur og den situasjonen målgruppa lever i. Samtidig trengte de en utdannelse rent faglig for å få en dypere forståelse av evangeliet, og slik vite hva man skal formidle. Oppgaven vår gikk da mer og mer over til å forme dem som skulle påvirke andre, forteller spesialrådgiver Viggo Koch. Han og hans kone, Reidun, var misjonærer i Kongo fra 1971.

De fikk med seg en av de store faseovergangene i Kongokirken – hvor kirken ble styrket i sin egendrift og hvor kongolesiske ledere stadig fikk mer innflytelse.

- Vi var først lærer på bibelskolen i nord og så på teologisk seminar på Mansimou som utdannet pastorer for hele kirken, og var slik sett opptatt av ledertrening hele veien. Men vi så at etter hvert kunne kirken plassere kongolesere i evangeliseringsoppgavene som de tidligere hadde brukt misjonærer til. Også lokalt ble det brukt stadig mer ressurser på å utdanne dem som skulle lede andre, sier Koch.

Etter hvert tok de kongolesiske pastorene over ledelsesansvaret i alle distrikt.

Den siste norske distriktsforstander i Kongo forsvant i 1980.

M i s j o n s bladet 3 -1 0

27

En ung kvinne har fått anledning til å gå på bibelsenteret for jenter, på Gamboma.

Fra en av Kongokirkens synoder, der de blant annet velger sine ledere.

Skole var en viktig kontaktskaper for misjonærene i Kongo.

Rolledebatt. – For Misjonsforbundets

misjonærers del ble diskusjonen om misjonærenes rolle håndpåtagelig utover 80-tallet. Vi måtte være forsiktige i forhold til posisjonene, og nedtonet misjonærrollen.

Den siste lederrollen, som vi som misjonsorganisasjon hadde, var å være feltsekretær for misjonærene, forteller Eilif Tveit.

I denne fasen fikk man nærmest en vakumsituasjon: Samtidig som misjonærrollen ble nedtonet og Kongokirken i økende grad var i stand til å styre seg selv, trengte man deler av norsk og svensk kompetanse i forhold til økonomistyring og administrasjon. Kongokirken ville ha misjonærene inn i tydeligere rådgivningsroller og reelle påvirkningsposisjoner på ulike nivå. Fra 1987 til 1990 ble det foretatt en stor felles utredning fra kongolesisk, svensk og norsk side med tittelen ”Sammen mot fremtiden”, der man tok for seg alle sider ved et samarbeid for fremtiden samtidig som man så på kirkens rolle og funksjon i Kongo. Da minket også antallet misjonærer drastisk, i forhold til 1980-tallet hvor det ikke var uvanlig at 40-50 svenske og norske misjonærer deltok på misjonærkonferansene.

På 1990-tallet var Kongo preget av to runder med borgerkriger. Infrastrukturen i landet ble ødelagt, kirkene var ikke lenger noe sikkert skjulested, i en befolkning på

28

Misjons bladet 3-10

3,5 millioner innbyggere var rundt 800 000 på flukt ved utgangen av desember 1999.

– Borgerkrigen tok livet av all form for misjonsstasjonstenkning. Misjonærinfrastrukturen knakk helt. Siden den gang har vi vært i Kongo helt på kongolesernes premisser, sier Eilif Tveit.

I 1996 så hasteaksjonen La Kongo Leve dagens lys i kjølvannet av krigen. Tidligere kongomisjonær Karl Fredrik Kittilsen sto i bresjen for aksjonen, som senere ble avløst av ASU (Action de Secours d’Urgence).

Kongokirken, det svenske og norske misjonsforbund samarbeidet gjennom ASU om gjenoppbyggingsarbeid og ulike hjelpetiltak etter borgerkrigene som rammet så hardt.

Samarbeid. - De siste årene har kongoleserne uttrykt behov for tilleggsutdannelse og tilleggskompetanse til den teologiske.

Misjonærene er nå til stede som rådgivere og fascilitatorer, mens styring, ledelse og posisjoner er overtatt av kongoleserne, forteller Tveit.

De siste to-tre årene har Misjonsforbundets primære deltakelse i Kongo vært gjennom rådgiver Magnar Totland (som reiser ut for ny periode i 2011), og dessuten gjennom et organisasjonsutviklingsprosjekt. Prosjektet vil sette Kongokirken

i stand til å fungere bedre på alle plan, internt og eksternt, som kirke og som frivillig organisasjon. Kongos Evangeliske Kirke opplever stadig stor vekst, og etter borgerkrigene øker forventningene til kirken, samtidig som tilgang på lokale ressurser avtar. Kirken ønsker å være en del av det sivile samfunnet, men de ser at de trenger et organisasjonsutviklingsprosjekt for bedre å organisere arbeidet sitt, både på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Det tar tid å endre rutiner.

- Organisasjonsutviklingsprosjektet handler om ledelse. Det er etter kirkens eget ønske, fordi de ser at det er vanskelig å lede en kirke på nesten 200 000 medlemmer på en god måte. Der tror jeg vi fremdeles har noe å bidra med, sier Viggo Koch.

Foruten lederutviklingen i Kongo, hjelper Misjonsforbundet menighetene i Nord-Kongo med å lønne sine egne evangelister og pastorer. Dessuten støttes Det Teologiske Fakultet på Mansimou, som utdanner pastorer og deres ektefeller til tjeneste i kirken – en ressurs for landets befolkning.

Tekst: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen Foto: Arkiv

hovedsaken

Misjon med retning ledelse

Gordon Valen sammen med et knippe studenter ved bibelinstituttet FeCempec.

LIKEVERDSMISJONÆRER I løpet av de siste tiår har den markante lederskikkelse-misjonæren i stor grad blitt erstattet av misjonærer som tenker likeverd, jobber i medarbeiderskap med de lokale aktørene og lytter til de nasjonale ledernes meninger og behov.

G

amle dagers misjonærer var av og til høvdinger som tok beslutninger ut fra eget hode og hjerte, som fikk satt i gang store prosjekter og mye arbeid og som i langt større grad enn dagens misjonsarbeidere satt i førersetet. Mye viktig, flott pionérarbeid ble satt i gang og gjennomført. En del av disse prosjektene falt også sammen når misjonæren forlot arenaen.

Balansert misjon. Dette bildet er ikke bare tydelig i Misjonsforbundet, men i hele kirke-Norge. Rolf Ekenes har vært 20 år

som misjonær på Madagaskar (fra 1983 til 2002) og er nå daglig leder i Norsk råd for misjon (Norme). Han har i noen år hatt en observasjonspost til det meste av aktivitetene i misjons-Norge, og ser en helt klar utvikling: - Mitt tydelige inntrykk er at det har skjedd en endring når det gjelder misjonærrollen: Før spilte utsendingene en veldig tydelig lederrolle. Jeg vil si at de også gjorde det lenge etter at de burde ha overført ansvaret og lederoppgaver til de nasjonale. Nå er det helt tydelig at både de små og store organisasjonene og kirkesamfunnene har høy bevissthet om partnerskap, samarbeid og en ikke-dominerende rolle. Samtidig er det nybrottsarbeid hvor norske utsendinger etablerer et nytt arbeid, og hvor den nasjonale kirke ikke har ressurser. Der tar man nødvendigvis et større ansvar. Men jeg ser at norsk misjon ikke ønsker å holde på arbeidet, være dominerende og legge premisser for utviklingen av arbeidet, sier Ekenes.

Han mener misjonsorganisasjonene må leve i spenningen mellom å ha et for-

valteransvar samtidig som man inntar en lyttende holdning og ikke styrer gjennom pengemakt. Denne holdningen får konsekvenser for misjonærenes arbeid.

- Misjonæren må legge mye mer vekt på lederutvikling av lokale medarbeidere.

Det har vel misjonen alltid gjort gjennom utdanning av pastorer og menighetsledere.

Men jeg tror fokuset er langt tydeligere og viljen til å trekke seg ut eller holde seg i bakgrunnen er mer uttalt nå. Du kan nok si at man i større grad har viljen til å ta konsekvensen av en slik tenking.

- Hva er faren med en slik utvikling?

- Faren er at vi kan komme til å trekke oss tilbake før vi bør. Det ligger et stort ansvar i å gå inn som misjon enten med utsendinger eller økonomi: Det er ofte en lang vei å gå før man kan skyve ansvar for personell og økonomi over på de lokale.

Da kan vi rett og slett skade mer enn vi har bygget gjennom arbeidet.

Misjonæren som partner og utruster. - Før trodde man ofte at så

lenge man hadde et misjonærkall, kunne

M i s j o n s bladet 3 -1 0

29

Misjon med retning ledelse >>

du gjøre akkurat som du ville. Nå er misjonæren gått mer fra å være den som skal lede alt, til å være partner inn i et system.

Jeg tror at en mer bevisst holdning til kall, også i Misjonsforbundet, har endret misjonærrollen en del: At det består av et personlig kall og et behov i organisasjonen og ikke minst hos samarbeidspartnerne.

Jeg vil nesten si det så sterkt at hvis misjonærens kall ikke kan underordne seg samarbeidspartnerens behov, så har vi ikke bruk for vedkommende, forteller spesialrådgiver Viggo Koch og fortsetter: - Generelt ser vi at misjonærene trekker seg ut av forkynnelsen overfor nye kristne og overlater det til lokale medarbeidere.

Misjonærene bruker mer tid på teologisk undervisning og ledertrening, og slik istandsettes lokale medarbeidere til å lede kirkens arbeid i hele sin bredde. På denne måten er misjonæren gått fra å lede arbeidet og forkynne, til å utruste ledere til forkynnelse og menighetsledelse.

Colombiamisjonær Svein Flaten sammen med rektor for bibelinstituttet i Bogotá, Susana Vargas.

Ingen misjonæridentitet. Endring i

misjonærrollen handler om mer enn hva dagens misjonærer gjør. Førsteamanuensis ved Ansgar Teologiske Høgskole, Ingrid Eskilt, forsket for noen år siden på endring i kallsforståelsen hos ”gamle dagers” og dagens misjonærer. Hun fant at en betydelig dimensjon i rolle-endringen er knyttet til forståelsen av egen identitet: - Misjonærrollen har ikke minst endret seg i dette at man i dag ikke har sin iden-

Misjons bladet 3-10

titet i det å være misjonær. De eldste jeg intervjuet var fortsatt Afrikamisjonærer, selv om det var femti år siden de var ute. I dag er ikke misjonæridentiteten livslang.

De fleste sier de har livslangt kall til å tjene Gud, men det er ikke stedbestemt.

Dette har å gjøre med at hele verden er forandret. Vi er blitt globalisert, sier Ingrid Eskilt.

Som avdelingsleder ved Interkulturell forståelse møter hun unge og voksne som har et internasjonalt perspektiv: - De tenker mer holistisk. De er like interessert i fattigdomsspørsmål som i forkynnelse. Vi er ikke lenger kristenheten som reiser ut til ”hedningene”. Det er vel så tøft å tjene Gud her.

Ingrid Eskilt peker på en årsak til endringen i misjonærrrollen som er av åndelig og etisk art: Autentisitetens etikk. – For min generasjon, og de før meg, hadde kallet med ytre ting å gjøre, og man var lydig mot den organisasjonen som var utsender.

I dag er denne typen ytre kall i større grad sett på som negativt utenfrastyrt. Folk spør: Er jeg tro mot det Gud har gitt meg?

Er dette rett?, sier Eskilt.

Hun ser også dette som flere påpeker: Dagens misjonærer reiser ikke ut for å være sjefer, men medarbeidere. De skal ikke realisere seg selv eller ta arbeid fra de nasjonale. Samtidig reiser de ut med bevissthet på egen kompetanse og egne gaver, og med det for øye å lære bort.

Misjonæren og mangfoldiggjøring.

En misjonærrolle i endring har falt sammen med reduksjon av antallet misjonærer som sendes ut fra Norge. En av årsakene til at mange misjonsorganisasjoner har valgt å redusere antallet misjonærer, og i større grad tenke misjonæren som en som multipliserer seg selv ved å utvikle andre, er økonomi.

- Vi har sett på hva som er den mest effektive måten å bruke ressurser på. Mangfoldiggjøring blir et viktig stikkord her.

Det er mer effektivt å gjøre seg selv over-

flødig. Vi tenker disippelgjøring slik som Jesus gjorde. Det var Jesus og de 12, ikke Jesus og de store kampanjer. Dette handler om å legge igjen noe hos dem som lever i landet, og som kan drive videre når misjonærperioden er over, sier misjonssekretær Eilif Tveit.

- Antall misjonærer har gått ned fra cirka 25 til 5-6 i Misjonsforbundet i dag.

Vi bruker likevel samme ressurser til lønnsmidler som før. En misjonærfamilie koster det samme for organisasjonen som lønn til i underkant av 150 kinesiske medarbeidere. Vi må hele tiden vurdere hvordan vi bruker de samlede ressursene våre - økonomiske midler, norsk og lokalt personell og kompetanse - på en best mulig måte slik at Guds rike kan vokse maksimalt gjennom det Gud har betrodd oss, sier Viggo Koch.

- Det er også grenser for vårt engasjement – for hvor lenge misjonærer kan være engasjert i et arbeid, forklarer Eilif Tveit. For å sikre at nasjonale medarbeidere tar økonomisk og praktisk ansvar brukes både nedtrapping av økonomi og personell for å forsere selvstendiggjøringen i landene Misjonsforbundet jobber i.

Relasjonsmisjonæren. Flere momenter spiller inn i dreiningen av misjonærrollen.

- Vi har gått fra å prege til å støtte blant annet fordi vi erkjenner at lokal kompetanse i forhold til kultur, språk og forståelse for religiøsiteten er best blant dem som lever i det, og ikke blant dem som kommer utenfra. Dermed må ”utenfrarollen” brukes mer selektivt, sier Eilif Tveit.

- Jeg tror det er en økende motvilje blant unge utsendinger i forhold til å gå inn i sterkt førende posisjoner. Verdensmestertenkningen har ikke lenger så stor plass, mener Ekenes.

I Colombia har misjonærflokken blitt radikalt forynget i løpet av det siste tiåret, og deres måte å tenke og jobbe på bekrefter det Ekenes sier. Misjonærene Øyvind Slåtta og Gordon Valen, som jobber mye

Det er mer effektivt å gjøre seg selv overflødig

Eilif Tveit

med henholdsvis rettighetsprosjektet (for kvinners og barns rettigheter) og bibelinstituttet, har som viktig oppgave å støtte lokalt arbeid og engasjement.

- Rettighetsprosjektet er lederopplæring. Menighetsledere, barne- og ungdomsarbeidere læres opp til å være forkjempere for rettighetene og utvikle gode relasjoner mellom menn og kvinner, foreldre og barn, forteller Øyvind Slåtta.

- Vi jobber mye mer relasjonelt med pastorer og ledere. Vi jobber med dem som står på talerstolene, og står ikke så ofte på talerstolen selv, men støtter dem som er pastorer og ledere, sier Gordon Valen.

- De fleste lederne ved kysten i dag er de ungguttene som Stein og Jon Arne (Bjørkholt og Hoppestad, red.anm) brukte mye tid på da de jobbet der, sier Slåtta. Sammen med Valen understreker han relasjonenes betydning for dagens misjonærrolle: - Vi har ikke hovedansvar for ledertreningen i Colombia, det har pastorene.

Dagens FIPECledere er folk vi har kjent lenge. De er venner av oss. Vi vil legge til rette slik at det de ønsker å gjøre, skal gå bra, sier Gordon Valen.

Selvstendig. For ti og tolv år siden dro de to misjonærene ut for NmU (nå UNG) på de to første Colombiateamene. NmU var tydelig på at teamene skulle jobbe med lederutvikling i barne- og ungdomsarbeidet og bidra til å bygge en colombiansk ungdomsorganisasjon.

På den tiden var det misjonærmøtet som fattet vedtak på høyt nivå. Fra Det Norske Misjonsforbunds ytremisjonsledelses side var det ønskelig å overdra ansvar og myndighet til Det Colombianske Misjonsforbund (FIPEC). Gjennom høy strategisk bevissthet omkring samspillet mellom Misjonsforbundet i Norge, misjonærmøtet og den lokale kirke de siste 20 årene, har endringer kunnet skje.

Idag fattes vedtak av strategisk betydning av FIPEC, og colombianerne selv leder

administrasjonen av de diakonale prosjektene.

Myndiggjøring. Det engelske begrepet ”empowerment” (myndiggjøring) er sentralt i forståelsen av nord-sør-relasjon.

I Colombia har økt ansvar til nasjonale ledere fått positive konsekvenser: Frem til 2009 kanaliserte Misjonsforbundet en del av støtten til menighetene i Colombia gjennom misjonærmøte som sto for fordelingen, men en stor del gikk også via den nasjonale kirke FIPEC, direkte. For ett år siden valgte man heller å øke støtten til FIPEC, som selv prioriterer og fordeler midler ut fra en helhetsforståelse. Dette styrker solidaritetstankegangen og gjør det vanskeligere for noen å utnytte mangelen på system.

- Dette ”FIPECfilteret” på alle søknader til misjonen handler om en ledelsesutvikling av hele organisasjonen, mener Gordon Valen.

- Selvstendiggjøring handler mye om tid. Tid handler mye om utvikling, mener Øyvind Slåtta.

Misjonæren som mentor. Vi forlater Colombia her og vender tilbake til den mer generelle teoretiseringen omkring misjonærrollen i endring. En medvirkende årsak til økt bevissthet omkring misjonærens rolle og betydningen av samarbeid fremfor norsk eier- og lederskap, er det faktum at misjonsorganisasjonene i en årrekke har søkt om statlig støtte til prosjekter. Utenriksdepartementet, via Norad, har på sin side stilt krav til privatorganisasjoner som mottar støtte. Norsk Misjons Bistnadsnemd, Bistandsmenda (BN) – en paraplyorganisasjon for 18 norske misjonsorganisasjoner og medlemsorganisasjoner – ble etablert i 1983, nettopp for å styrke og kvalitetssikre medlemsorganisasjonenes diakonale bistandsarbeid.

Jørn Lemvik, generalsekretær i BN, har fulgt utviklingen i medlemsorganisasjonene – deriblant Misjonsforbundet

Kinesiske kirkeledere setter stor pris på anledningen til å få kursing og utdannelse.

- tett. Han har vært med på evaluering av arbeidet i både Colombia og Kongo og har kommet med verdifulle innspill som har bidratt til kvalitetsheving av ulike prosjekter. Generelt ser han, i likhet med Ekenes, flere hovedområder hvor misjonsarbeidet har vært og bør være i endring: - Eierskapet skal ligge mer hos dem som lever i områdene, og misjonærene bør helt klart fungere mer som en mentor gjør.

Vi opplever at de misjonærene som ikke har utdannelse i lederskap, ikke fungerer like bra som de kunne. Derfor bør utdannelsen for misjonærer dreies mer i retning lederskap og kulturforståelse. Vi ser også helt klart at utviklingen går i retning av større ansvar til de lokale. Vi har gått fra at misjonærene var den naturlige lederen og en sterk person i alle bestemmelser. Misjonærrollen er helt klart i endring, uten at den er landet helt ennå, sier Lemvik og forklarer: - Grunnen til dette er blant annet at stadig flere av kirkene er reelt selvstendige. De har et lokalt lederskap som tar ansvar og i større grad utfordrer misjonsorganisasjonene som arbeider der, mener Lemvik.

Misjonens fokus. Dagens misjonærer

gjør andre ting enn de første utsendinger fra Misjonsforbundet, Likevel finnes det en felles drivkraft i alle tiders misjonsarbeid: - Misjonen har fortsatt det over seg at så lenge det er mennesker som ikke tror på Jesus, slutter vi ikke å forkynne, avslutter Ingrid Eskilt.

Tekst: Anders A. Aanensen og Anne Margrethe Mandt-Anfindsen

M i s j o n s bladet 3 -1 0

hovedsaken

Misjon med retning ledelse

Nye misjonærroller i en ny tid D

et er i mange år blitt ført en omhyggelig misjonsstatistikk i Norge.

Det er særlig to forhold som blir vektlagt i slike statistikker. Det ene er økonomien: Hvor mye gis det til misjon, og hvor mye penger brukes det for å støtte misjonsarbeid i andre land? Det andre er antall misjonærer: Hvor mange norske misjonærer finnes det på de ”norske” misjonsfeltene i andre land?

Begge disse statistikkene har vist en nedadgående tendens, særlig antall norske misjonærer. Misjonsforbundet har for eksempel seks utsendinger fra Norge i dag mot rundt 20 for noen år tilbake. Betyr dette at misjonen er i tilbakegang? At det skjer ”mindre misjon” enn før?

”Mye” misjon? Nå skal vi ikke forsøke å bortforklare at misjonen møter en del motvind i den vestlige verden, særlig i Europa. Det har sammenheng med en allmenn skepsis til misjon i kulturen, at mange av de mest trofaste misjonsvennene blir gamle og går bort, og at mange unge kristne blir påvirket både av kulturens negative holdninger til misjon og av en del fordommer som bygger på feilaktig informasjon om misjon i fortid og nåtid.

32

Misjons bladet 2-10 3-10

Det som likevel er avgjørende for hvor ”mye misjon” en får for de midlene som brukes og for de misjonærene som sendes ut, er hva pengene brukes til og hva misjonærene faktisk gjør. Også her har det skjedd store og viktige endringer de siste årene.

Den mest dramatiske endringen er selvsagt det som nå har blitt allmenn kunnskap: Tyngdepunktet når det gjelder antallet kristne, har flyttet sørover. Fra cirka 1980 bor over 50 prosent av verdens kristne i det globale Sør, dvs. Asia, Afrika og Latin-Amerika. Omtrent en tredel av verdens befolkning er kristne, og denne andelen holder seg nokså konstant. Likevel er det store forskyvninger ved at andelen kristne i det globale Nord går tilbake, og andelen i det globale Sør øker. Når vi i tillegg vet at nominell kristendom (navnekristendom), dvs. kirkemedlemskap uten personlig tro eller aktiv deltakelse i kirkens liv, er mye mer utbredt i Nord enn i Sør, forstår en at endringene er enda mer dramatiske.

I tillegg til veksten i antall kristne i kirkene i Sør, er det også en sterk vekst i misjonsarbeid fra kirkene i Sør. Fremdeles er USA overlegent det land som sender

ut flest tverrkulturelle misjonærer, men dernest kommer land i Sør på rekke og rad. Antakelig har India nest flest tverrkulturelle misjonærer, men de aller fleste av dem virker som misjonærer innenfor Indias nasjonale grenser. Om vi tenker på misjonærer som i tillegg til å være tverrkulturelle også er internasjonale, kommer Sør-Korea på førsteplass fulgt av land som Nigeria og Brasil. De europeiske landene kommer forholdsvis langt nede på listen.

Dette misjonsarbeidet fra Sør, går i hovedsak til andre land i Sør, såkalt Sør-Sør-misjon. Men en del er også Sør-Nord-misjon.

Ved den store misjonskonferansen i Oslo i september i år med tittelen ”Misjon i forandring” satt etnisk norske misjonsledere fra norske kirker og misjonsorganisasjoner side om side med pastorer og ledere i immigrantkirker, som ikke bare er her for å unngå fattigdom og forfølgelse, men for manges vedkommende med kall til å drive misjon og evangelisering i Norge, både blant egne landsmenn og blant etniske nordmenn.

Mange av de nye misjonærene i Norge representerer store kirker i hjemlandet, både mer tradisjonelle kirker med opphav i vestlig misjon eller nyere, oftest karis-

matiske stedegne kirker som har vokst fram uavhengig av utenlandske penger og misjonærer. Dersom det å være en misjonerende eller misjonal kirke hører med til kirkens vesen og innebærer at kirken er sendt til verden med frelsesbudskapet om Jesus, da har jo de yngre kirkene like mye del i misjonskallet som de eldre kirkene i Nord.

Tjenerrollen. På misjonskonferansen i

september, der norsk misjon og kirkeliv ble vurdert av et team av kirke- og misjonsledere fra Sør, fikk teamet spørsmål om det fremdeles var behov for hvite misjonærer fra Nord. Svaret var at det ikke var behov for dem fordi de var hvite, men fordi det fremdeles var behov for misjonærer. Det kan ta tid før misjonærer fra Amerika og Europa innser at de ikke står i en særstilling eller har spesielle privilegier i møte med kirker og misjonærer i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Misjonærer fra Europa og Nord-Amerika må tilpasse seg en ny misjonærrolle, rollen som medarbeider og tjener. Denne rollen er selvsagt ikke helt ny. Jesus, som er modell og forbilde for all misjon, omtalte seg selv som tjener: ”For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange” (Markus 10,45). Det samme gjorde apostelen Paulus når han sier: ”Min hellige tjeneste er å forkynne evangeliet, så folkeslagene blir et offer som Gud gjerne tar imot, innviet ved Den Hellige Ånd. I Kristus Jesus kan jeg være stolt og glad fordi jeg har denne tjeneste for Gud” (Romerbrevet 15,16-17). Likevel har vestlige misjonærer ofte gått inn i lederroller og kanskje også opplevd seg selv som noen som står over dem de er satt til å arbeide blant. Den amerikanske misjonsforskeren Paul Hiebert har for eksempel påvist at vestlige misjonærer mange ganger har gått inn i roller som godseiere og høvdinger fordi de har disponert jord og penger og hatt økonomiske og andre ressurser som

lokale kristne bare kunne drømme om.

Dette er i ferd med å bli helt annerledes.

Nå kommer misjonærene fra Norge til kirker som ofte er mye større enn kirken i hjemlandet, og som også er i vekst. Da jeg kom til Etiopia som ung misjonær i 1971 var det cirka 250 000 medlemmer i MekaneYesus-kirken. I dag er det over fem millioner. Den enorme veksten skyldes bare i liten grad vestlige misjonærer. Riktignok brakte de aller første pionermisjonærene evangeliet til nye områder i Etiopia, men det aller meste av veksten skyldes et komplisert samspill av mange faktorer, der etiopiske kristne evangelister og ledere sammen med vanlige kristne har det meste av æren. Utenlandske misjonærer spiller fortsatt en viktig rolle, men nå som underordnede medarbeidere i spesielle tjenester.

Det menighetsbyggende og evangeliserende arbeidet utføres i all hovedsak av etiopere, mens misjonærene befinner seg litt lenger bak frontlinjen der det er behov for deres tjeneste.

Ikke målbar samarbeidskultur.

Generelt kan vi si at misjonærer fra Nord ofte går inn i undervisnings- og lederopplæringsoppgaver. De er også ofte med på å planlegge arbeidet sammen med lokale medarbeidere eller får administrative oppgaver i kirken. Noen misjonærer liker ikke dette. De føler noen ganger at de ikke får utfolde det de er kalt til eller får brukt sine nådegaver. Dette kan være smertefullt.

Like fullt er det ikke noen vei tilbake til fortidens pionermisjonærroller. En bør heller se det positive i at en får stå i en sammenheng der en arbeider som et fellesskap med bakgrunn i ulike kulturer og med ulik kompetanse. Hvis en, med kjærlighet til og respekt for lokale kirkeledere, kan stå i et slikt samarbeid, kan en faktisk få stor innflytelse og gjøre en strategisk viktig misjonærtjeneste.

Det er ikke like lett å ”måle” resultatene av misjonærtjenesten i dag som tidligere.

Tidligere kunne en skrive hjem og fortelle

om antall omvendte eller døpte, om antall barn i skolene, pasienter på hospitaler og klinikker og nyplantede menigheter.

Og de kristne i Norge trodde – med mer eller mindre rett – at dette i hovedsak skyldtes misjonærenes arbeid. I dag er det ikke like lett å måle hva i veksten som skyldes misjonærenes innsats og hva som skyldes lokale kristne. Men det er heller ikke nødvendig. Det er faktisk mulig at en får like ”mye misjon” fra et mindre antall utenlandske misjonærer med et tilsvarende mindre budsjett, dersom disse misjonærene mangfoldiggjør seg selv og sin tjeneste gjennom opplæring og veiledning av nasjonale medarbeidere på alle plan. Dette går også i motsatt retning: Misjonærene selv er i en læringsposisjon. De kommer ikke lenger med alle svarene som de har lært i hjemlandets kirke eller av sine misjonærkolleger, men de lærer å lytte og å lære av den nasjonale kirken og dens medarbeidere.

Brobyggermisjonærer. Dermed kom-

mer vi til en ny viktig oppgave for misjonærene: å være formidlere eller brobyggere mellom kirkene ute og kirkene hjemme.

Misjonærer i Det Norske Misjonsselskap kom hjem fra misjonærtjeneste og oppdaget at de kunne bruke den kompetansen de hadde tilegnet seg ute, til å plante og bygge menigheter i Norge. Misjonærene er ideelt sett ”bikulturelle” personer med muligheter for å formidle ny inspirasjon, bedre kunnskap, ja endog en dypere forståelse av Bibelen, tilbake til sendekirken. De er kanskje like mye misjonærer etter at de er kommet hjem som de var mens de var ute!

Det er viktig både når vi forkynner om kallet til misjonærtjeneste og utdanner og sender ut misjonærer, at vi taler sant om den tjeneste de virkelig skal gå til. Romantiske forestillinger om misjonærer som solospillende pionerer holder ikke i møte med misjonsvirkeligheten. Det betyr ikke at misjonærene må akseptere alt de møter i den kirken de skal gjøre tjeneste i. Det er >>

M i s j o n s bladet 3 -1 0

33

folk

Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tide

>>

Hva med de unådde? Men er det ikke lenger noen

plass for misjonæren som går til de unådde folkeslag og forkynner ”evangeliet der Kristi navn ikke er kjent” (Romerbrevet 15,20)? Jo, det finnes fremdeles noen folkegrupper og milliarder av enkeltmennesker som ikke har hørt evangeliet. Dette vil alltid være en dyp uro for en misjonær. Det vil være en oppgave for ham eller henne stadig å minne kirken om dem som ikke er nådd, om de er innenfor landets grenser eller utenfor. Det kan også være at den utenlandske misjonæren sammen med nasjonale kristne går til disse folkegruppene eller menneskene.

Et slikt partnerskap i misjon mellom misjonærer fra Sør og Nord er en modell som er spennende. En må imidlertid huske på at den også er krevende: Hvem skal betale?

Skal misjonærer fra Nord og Sør ha samme vilkår, for eksempel med hensyn til lønn, boligstandard, transportmuligheter, utdanning for sine barn osv. Fremdeles er det store forskjeller i levestandard, en forskjell som blir mer synlig jo nærmere en kommer hverandre.

De fleste unådde folkegrupper finnes i land der profesjonelle utenlandske misjonærer ikke er velkommen, for eksempel i muslimske land, India og Kina. Hvis noen har et særlig kall til eller nød for en slik folkegruppe, kan svaret være å bli teltmakermisjonær. Det vil si at en har et yrke som det er bruk for i det landet en vil gjøre tjeneste.

Jeg husker en kjent norsk misjonsleder si følgende: ”Hvis du har misjonærkall til Kina, skal du ikke melde deg til Misjonssambandet, men til Statoil.” Dette er kanskje å sette det på spissen, for mange av kirkene og misjonsselskapene er nå med og utdanner og legger til rette for teltmakertjeneste. Selv om det har blitt dokumentert at også teltmakere er mer effektive når de arbeider i et fellesskap eller i en lokal kirke enn når de arbeider helt alene, gir slik teltmakertjeneste større muligheter for et pionerarbeid blant unådde folkeslag. Sannsynligvis vil denne type misjon bli stadig viktigere i fremtiden. Som kristne er vi kalt til å se fremover, mot fremtidens muligheter og oppgaver, mens vi arbeider for å fullføre misjonsoppdraget ”inntil han kommer”.

Av Tormod Engelsviken

34

Jubila

viktig at misjonærer som kommer utenfra og fra en annen kirke og en annen kultur, kan se svakheter og problemer i kirken der de skal tjene og også ha en kritisk funksjon i forhold til den. Men de kan ikke opphøye seg til dommere. De må så langt det er mulig vise solidaritet med kirken og formidle eventuelle kritiske synspunkter ut fra kjærlighet og omsorg.

Misjons bladet 3-10

90 ÅR

Odd T. Ommundsen Lærer, tidligere misjonær, bibelskolelærer og misjonssekretær Odd T. Ommundsen fyller 90 år 15. november.

Han ble kristen under vekkelsen i Stavanger, byen han vokste opp i. I 1943 gikk ferden til DNMs misjonsskole med tanke på tjeneste. Misjonstjeneste i Kina var det opprinnelige målet, og sammen med sin Elsa, som han giftet seg med i 1948, dro han til London for språk- og misjonsstudier. Så ble Kina stengt for misjon før de skulle reise. Da utfordret Misjonsforbundet dem til å reise til Kongo i stedet.

De var straks rede til å endre planene, noe som ble til velsignelse for mange i Kongo.

Odd Ommundsen fikk raskt stort ansvar og ble Misjonsforbundets feltsekretær ganske tidlig. Utarbeidelsen av samarbeidsavtalen mellom den nye kirken i Kongo og DNM i 1961 var for en stor del hans verk. Undervisning og menighetsbyggende arbeid brant han nok mest for, men i oppbyggingsfasen av misjonsarbeidet i Kongo, sier det seg selv at det ble mye praktisk arbeid også. Fire perioder arbeidet han i Kongo.

Han har hele livet hatt en inderlig ønske om å tjene Gud, helst gjennom Misjonsforbundet. Derfor var det naturlig for ham å gå inn som lærer på Ansgarskolen da det var behov for det. Like naturlig var det å si ja til å bli misjonssekretær når dette ble ledig, en tjeneste han ble valgt til å ta ansvar for i 1976.

Hong Kong var også i behov for erfarne misjonsarbeidere, og det var en selvfølge for ham å svare

r som minnes, først og fremst om folk som er aktive i dag, er.

nter positivt på utfordringen som kom, selv om det betydde ny kultur og nytt språk – men da var ringen på en måte sluttet. Han hadde jo opprinnelig forberedt seg på arbeid blant kinesere.

Odd Ommundsen har reist Norge rundt med misjonsinformasjon og har også betjent menigheter som pastor for kortere perioder. Hjemmemenigheten hans i Stavanger har fått nyte godt av hans gaver og evner i mange år.

Misjonsforbundet takker Odd Ommundsen for en lang, mangeartet og trofast tjeneste for Guds rike gjennom DNM, gratulerer ham hjerteligst med 90 årsdagen og ønsker ham Guds rike velsignelse over år som kommer. Adresse: Rektor Berntsensgate 11 B. Telefon: 51 59 03 66 Eilif Tveit, misjonssekretær

edin Løvås Fredag 26. november fyller Edin Løvås 90 år. Han er født i Egersund, men vokste opp i Oslo, dit hans foreldre, Paula og Enok Løvås, flyttet da Edin bare var en guttunge.

Selv om Edin Løvås i sin ungdom tenkte å bli billedkunstner, ble det aldri noe av.

Gjennom Mangs-vekkelsen møtte han kallet til forkynnertjenesten, og i 1942 ble han ordinert til pastor i Misjonsforbundet.

Gjennom hele sitt liv har Edin Løvås vært fascinert av personen Jesus. I mer enn 65 år har han med kunstnerens penselstrøk på en frisk, underholdende og engasjerende

måte mentalt malt Kristus for øynene til unge og eldre fra de forskjelligste kirkesamfunn i hele Skandinavia.

Edin Løvås begynte sin tjeneste som riksevangelist, men følte etter noen år et sterkt behov for å gå nye veier, og han våget det. Han hente inspirasjon fra flere kristne sentra i Europa, spesielt fra Taizé i Frankrike. Han ble den første som i nyere tid bygget et retreatsenter i Norge, Sandom Retreatsenter, hvor han var heltidsansatt i ti år. For Misjonsforbundet, som på den tid ikke syntes å ha rom for de visjoner Løvås bar på, ble forholdet til Løvås derfor en tid anstrengt. På den andre siden av Kjølen var takhøyden noe større, og i 10-15 år var det særlig i Sverige han virket. Slik ble han til stor inspirasjon og velsignelse for retreatbevegelsen også der. Senere ble Edin ikke bare ”stuerein” i Det Norske Misjonsforbund, men en av Misjonsforbundets mest avholdte forkynnere.

Med sin respekt for kristne innen alle kirkesamfunn, og med sin spiritualitet, troverdighet, utholdenhent og evne til å kommunisere, har han vært en pådriver for alt retreatarbeid i Norge fra starten av og til i dag. Ikke uten grunn karakteriseres han derfor som retreatbevegelsens far i Norge.

Ingen har i Norge kommet så nær en gurustatus som Edin Løvås.

Edin stortrives blant de mange, men har tid for den enkelte og er sjenerøs med oppmuntringer både til unge og eldre. Han er raus og romslig, men når situasjonen krever det, vet han å sette grenser. Forankret som han er i Guds ord, har han mot til å gå mot strømmen og hevde upopulære standpunkt.

Edin er avgjort frikirkelig i sin grunnholdning og samtidig en fullblods økumen.

Han har i mange år vært allemannseie og har arbeidet på tvers av alle konfesjonelle grenser. Edin Løvås er også kjent som forfatter og journalist. Bøker er det blitt mange av, omkring 40 totalt. Dessuten er han en ivrig skribent i tidsskrifter og aviser.

Ved sin litterære skaperkraft har han hatt en særdeles stor innflytelse over tanke- og åndsliv til et meget stort antall mennesker.

I storparten av bøkene avtegnes det et klart og fargerikt bilde av personen Jesus. Han fører ingen inn i tåkete teologiske spekulasjoner med fare for å gå seg vill i dagens

mangfoldige religiøse landskap. Lik kompassnålen som alltid peker mot den magnetiske nordpol, peker Edin på personen Jesus Kristus.

På sine eldre dager har Edin Løvås også debutert som kunstner: Disippelkorset så dagens lys i hans forsøk på å skape et ekte oppstandelsessymbol. Nå pryder korset både unge og gamle, kvinner og menn – og Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG har dessuten fått bruke disippelkorset i sin nye logo.

Hele Misjonsforbundet gratulerer Edin Løvås på dagen. Vi ønsker både han og Brita alt godt for dagen og tiden fremover.

Vi takker for trofasthet i tjenesten, for smittende humor og Jesus-fokusering gjennom et langt liv. Til menigheten har Gud gitt sine gaver. Edin har vært en slik gave til Misjonsforbundet. Må hver dag fremover blir en ny gave, velsignet av Herrens hånd!

Sveinung Lorentsen, tidligere misjonsforstander Jarle Råmunddal, generalsekretær

85 År

bjørn owesen Tidligere misjonær, rektor og misjonssekretær, Bjørn Owesen, fyller 85 år den 8. desember.

Han er født i Tomter i Østfold. Med sin bakgrunn som rørlegger, begynte han på Misjonsforbundets misjonsskole i 1945 og ble innviet til pastor to år senere. I 1950 ble han så innviet til misjonær, og sammen med Karin, som han i mellomtiden giftet seg med, dro han for å studere språk i Frankrike. Deretter gikk veien til misjonstjeneste i Kongo.

I Kongo ble det tre misjonærperioder før de reiste tilbake til Norge i 1969. Det var nybrottstid i Kongo, og mye tid gikk med >>

M i s j o n s bladet 3 -1 0

35

folk Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og fremst om folk som er aktive i dag, eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider.

>>

til praktisk oppbygging. Mye av fokuset ble på det menighetsbyggende arbeidet og i undervisningen på Kirkens Teologiske Seminar, som var, og fortsatt er, så viktig for Kongokirkens utvikling.

I hjemmeperiodene tok han videreutdanning og underviste også ved Ansgarskolen. Han ble konstituert som rektor i 1971, og året etter ble han av Årskonferansen valgt som rektor for skolen. Det kom så en utfordring fra Hong Kong, og på bakgrunn av hans allsidige erfaring, var det naturlig å spørre ham om å lede oppbyggingen av nye Holm Glad College, et ansvar han hadde i tre år.

I 1981 ble han valgt til misjonssekretær, og med bakgrunn fra både Kongo og Hong Kong, fikk DNM en erfaren misjonsleder i Bjørn Owesen. Denne stillingen hadde han frem til 1988 da han sluttet av helsemessige årsaker.

Humor har preget Bjørn Owesens liv og tjeneste. Den gode historien var alltid en del av både forkynnelse og samtale, og den gode replikken lå bestandig på lur.

Få som han har kunnet inspirere til innsats og givertjeneste for misjon. Samværet med ham er alltid inspirerende. Engasjementet for misjon og Guds rikes fremgang var like selvfølgelig for ham – noe det fortsatt er. Han beholder fortsatt kontakten med misjonsarbeidet hjemme og ute, spesielt Kongo som ble han og Karins første store engasjement i misjon.

Misjonsforbundet vil takke Bjørn Owesen for en heltids- og livslang tjeneste i Guds rike gjennom Misjonsforbundet – ute og hjemme. Vi gratulerer ham med 85 årsdagen og ønsker ham og Karin Guds rike velsignelse over årene som kommer.

Adresse: Sollia 4, 1800 Askim, telefon: 69 88 13 37 Eilif Tveit, misjonssekretær

36

Misjons bladet 3-10

Til minne

Torunn Ropstad sovnet stille inn den 30. juni 63 år gammel.

Torunn vokste opp i Kristiansand og tok aktivt del i barne- og ungdomsarbeidet i menigheten der. Hun ble utdannet sykepleier og spesialiserte seg som operasjonssykepleier. Den første tiden etter utdannelsen, arbeidet hun i Norge. Men hun kjente på kallet og ønsket å dra ut i misjonens tjeneste. Første gang åpnet dørene seg for henne gjennom Misjonsalliansen, og hun reiste til Taiwan som sykepleier i 1979 for en treårsperiode. Midt på 80-tallet var hun klar for tjeneste for Misjonsforbundet. Hun ble godkjent som misjonær i 1984 og dro til Kongo der Misjonsforbundet hadde bruk for kvalifiserte personer som kunne arbeide med overføring av ansvaret for helsearbeidet til kongolesisk personell, en oppgave hun utførte med stor dyktighet og visdom.

Hun skjønte at hun trengte mer teologisk kunnskap for tjenesten sin, og etter tiden i Afrika, fullførte hun forkynnerlinjen på Ansgar Teologiske Seminar.

Så åpnet dørene seg for misjonstjeneste i Hong Kong. Torunn tok denne utfordringen i 1990 og hun ble der i 12 år frem til 2002. Hun overtok ansvaret som Misjonsforbundets stedlige representant allerede i 1992, og utfordringene stod i kø. Kirken i Hong Kong ble selvstendig året etter, og det trengtes både klokskap og ydmykhet

for å lede en slik prosess både før, og ikke minst etter, selvstendiggjørelsen. Torunn var riktig person til riktig tid. Hun fikk også ansvar for å gjenoppta kontakten med menighetene i Kina der Misjonsforbundet hadde arbeidet før 1950. Igjen hadde hun evnene som skulle til for å skape forståelse og bygge tillit og gode relasjoner, noe som har båret rik frukt helt frem til nå. Hun har i all sin ferd vært samvittighetsfull og nøyaktig, målrettet og samtidig ydmyk.

Torunn kunne en stole på i tykt og tynt.

Og likevel er det mennesket Torunn Ropstad som huskes best: Hun har fått venner over alt, kontaktnettet er bredt, hun var alltid oppmerksom, hun glemte ingen.

Etter noen år som misjonssekretær i Misjonsalliansen, gikk hun tilbake til sykepleier-gjerningen. Og så kom meldingen om at hun hadde fått kreft. I over tre år kjempet hun mot sykdommen og fikk mange seire. Sjelden har en sett noen som levde så intenst og meningsfullt midt i sykdom og smerte, som nektet å gi seg over.

Men nå var kreftene slutt.

Misjonsforbundet vil takke Torunn Ropstad for det hun tilførte oss som menneske og kristen gjennom et langt liv. Vi har mistet en venn og en kollega, og tapet kjennes stort. Sorgen er like stor i Kina, Hong Kong og i andre land som i Norge.

Hun ”har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen”. Våre tanker går på en spesiell måte til den nærmeste familie, at de må få styrke til å leve med tapet.

Vi lyser fred over Torunn Ropstads gode minne blant oss.

Eilif Tveit, misjonssekretær Viggo Koch, spesialrådgiver

Annonse

GI EN GAVE TIL Misjonsbladet er en viktig identitetsskaper for fellesskapet Misjonsforbundet. Les hva ulike mennesker mener om magasinets betydning:

Jan Arild Holbek, kristenliv-journalist Vårt Land

Har fulgt Misjonsbladet gjennom 30 år - Jeg har helt siden Ingunn Ruis tid som redaktør vært imponert over det redaksjonelle nivået på Misjonsbladet ut fra forutsetningene. Misjonsbladet er et viktig ”lim” i et frikirkesamfunn som står i fare for å bli oppsplittet i små og større menigheter som på mange måter spriker. Det er livsnødvendig å ha et kirkeblad som kan være en viktig brobygger i deres nasjonale kirkefellesskap.

Misjonsbladet er et himmelvendt og samtidig jordnært blad med relevans for livet – og menighetslivet – til misjonsforbundere i alle aldre.

Tromsø

Astrid Seljeåsen Torp, pastor Frimisjonen i

- Misjonsbladet er samlende for Misjonsforbundet. Jeg synes det er interessant å ”bli kjent” med folk i fellesskapet som jeg ikke kjenner fra før. Misjonsbladet gir følelsen av

å være en del av et større fellesskap.

Colombia

Øyvind Slåtta, misjonær i

- Misjonsbladet er viktig fordi det forteller historien som vi deler sammen som misjonsforbundere. Jeg liker at historiene som blir fortalt nå får god plass og har mange fargebilder. Misjonsbladet er blitt mer et magasin med plass til de viktige historiene med god kvalitet.

Anne Wenche Hellem, leder av Misjonsforbundets hovedstyre - I Misjonsbladet kan jeg følge med på hva som skjer rundt omkring i de forskjellige menighetene i Misjonsforbundet både nasjonalt og internasjonalt. Jeg vil støtte Misjonsbladet fordi jeg i min stilling vet hvor skoen trykker, og vet at behovet er stort i Misjonsbladet.

Ansgarskolen

Line Haugnes, speiderkonsulent i Misjonsforbundet UNG

Harald Nygaard, rektor

- Jeg leser Misjonsbladet fordi jeg ønsker å holde meg oppdatert på det som skjer i både Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG. Jeg synes Misjonsbladet er informativt og gir god oversikt over arbeidet i Misjonsforbundet – både i menighetene og internasjonalt.

- Jeg synes det er gøy at Misjonsforbundet har et blad med så høy kvalitet og som tar opp spennende og interessante tema.

Jarle Råmunddal, generalsekretær i Misjonsforbundet - Jeg har lest Misjonsbladet siden jeg var tenåring, og tror at jeg faktisk har alle numrene fra 1988 da jeg begynte på Ansgarskolen.

Misjonsbladet er utrolig viktig for at folk kan følge med på hva som skjer i Misjonsforbundet, og det burde være ”obligatorisk” lesning for enhver misjonsforbunder. Jeg opplever at vi har et Misjonsblad i dag som er veldig spennende – et flott blad som gir gode perspektiver på det som skjer i Misjonsforbundet.

Vil du støtte produksjonen av Misjonsbladet?

Da kan du betale et frivillig abonnement ved å bruke vedlagte giro!

Takk!

M i s j o n s bladet 3 -1 0

37

Vi møter

Fotballentusiastisk leirplanlegger

Ole Einar Aas (25) trekker i trådene både på Stagedive og Across. Han har arbeidet som arrangementskonsulent i Misjonsforbundet UNG i to år og bor i Kristiansand. Der studerer han praktisk pedagogikk ved Høgskolen i Agder ved siden av å pønske ut nye leirsprell.

38

Misjons bladet 3-10

- Hva i oppveksten har preget deg mest som menneske?

- Er det lov å si hund? Det preget meg veldig å ha hund både for ansvarsbevissthet og vennskap, og det har gitt meg mange gode bilder på ubetinget kjærlighet. Gjerpen misjonsmenighet, hvor jeg vokste opp, har vært viktig, og kameratgjengen der som ga meg trygghet selv om jeg var blant få kristne på skolen.

- Driver du med noen idrett og kunne du bli skikkelig god?

- Jeg spiller fotball og kunne blitt god hvis jeg hadde bedre psyke. Jeg har spilt i tredje divisjon, men spiller bra kun når jeg har troa på meg selv. Uten den spiller jeg skikkelig dårlig.

- Har du noen hobbyer?

- Ved siden av fotball? Jeg liker elektroniske duppedingser og fikle med programvare og slikt.

- Hvis du måtte være medlem i et annet kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor ville du havnet?

- Da tror jeg nok det ville vært pinsekirka.

Jeg liker karismatiske ting og er så trygg at jeg kan skille mellom dem.

- Hvilken bok uten Bibelen har gjort størst inntrykk på deg?

- Nådens gåte av Philip Yansey. Etter at jeg lærte noe helt nytt om nåde på ”Opptur”, leste jeg den i ettertid. Jeg har hatt en til-

bøyelighet til å bli lovisk, men den bidro til at å være kristen ble befriende og gøy.

- Hvilke bøker har du på nattbordet nå?

- Bibelen lå der i går kveld, men nå er den ikke der lenger.

- Hvis du skulle bo i et land utenom Norge, hvor ble det da?

- Det måtte vært England for fotballens skyld. Ellers kanskje Spania med varme og fotball.

- Hvilke inspirasjonskilder har du for liv og arbeid?

- For arbeid er inspirasjonskilden når jeg ser hvor mye leirene faktisk betyr for så mange ungdommer. For liv er det tettere kjennskap til Gud – å komme enda nærmere.

- Hvilken nålevende person ser du mest opp til?

- Jeg ser opp til en som heter Sverker Weissglas. Det var han som underviste meg om nåden på ”Opptur”. Han underviste på en måte som jeg aldri har hørt – verken før eller siden. Jeg tror han har fanget opp noe om nåden som ytterst få kristne har fanget.

- Hvilke fem hverdagsting klarer du deg ikke uten?

- Mobil, Mac, klær og… Kan jeg si bare tre ting?

- Hva tror du preger livet ditt om ti år?

- Jeg håper Gud preger livet mitt. Også tipper jeg kanskje familie og småbarnsgreier.

Så håper jeg at menigheten preger livet.

- Hvorfor ville du bli arrangementskonsulent i UNG? - Jeg ville jo fordi jeg hadde vært på leirer før og sett hvor mye det betyr. Etter den nevnte episoden på ”Opptur” fikk jeg et helt annet grunnlag for troa, og da jeg hørte om Landsstyret så tenkte jeg: ”Hvorfor er jeg ikke engasjert i noe slikt?” Så da denne jobben dukket opp, tenkte jeg med en gang at jeg hadde lyst på den.

Tekst og foto: Anders A. Aanensen

Foto: Rogweb (@flickr.com)

KryssOrdet Til Misjonsbladet nr 2/2010 hadde åtte kryssordløsere skrevet inn sitt svar. Vinneren denne gangen var Kjell Sundberg, som hadde alt rett (se løsningen på side 47). Vi fortsetter med kryssordutfordring nr. 6. Send inn ditt ferdigløste kryssord til Misjonsbladet, Chr. Krohgs gt 34, 0186 OSLO innen 1. desember 2010.

Vinneren av en CD blir trukket ut blant de riktig utfylte kryssordoppgavene, og løsning blir lagt ut på www.misjonsforbundet.no 15. desember. Lykke til!

NØDHJELPEN VOKALER

FOLKETRYGDSGRUNNBELØP

LAND DEL 2

SVÆRT STRENG

SIGNES

SPANIA

PROFET STUDENTER OG DOMMER KILO

PART

TILBE

ROMFARTSORG.

AE

RIVE

FORKLARING

SANN

NEDBØR

DIKT

BARNEVENNEN SIPPORAS FAR

LIKE

SNOBB

FAGFORBUND

PÅKALLER

ANTIPATI

LEKER

MIDLERT. BOSTED

DIKTER

FARGE FEMTI

VEL

SV. FORFATTER

TRENGENDE

SPANIA

KLUMP

UNDERHOLDNING

WATT LIKE PENSJON (FORK.)

GRISEN LYST

GARDERMOEN

OKSYGEN

KILO

SPILL

LURT OPP I ......

HYDROGEN

KALIUM

KVINNEN

SKRIFT

FOSFOR

JOSVA 19:10-16

KV.NAVN

EVENTYRFORTELLER SPANIA BLODTYPE MODELL

UTROP LYSSIGNAL

MEDIELEDER SKJULT

ÅRE

JURID. BEGREP

KV. MALER

OMRÅDE

ENKEL

DRYSSER

RADIUS

PROFETINNE I NT

RETT

ANFALL

GUD OPPRØR

SALME 91:11

ELEKTRONISK

LEDE

EULERTALLET

GIGA

LURER

TINN

DRIKK

SKJØNNER

LIKE AE

JENTE

SPANIA

BLODTYPE FEMTI

MALARIAMEDISIN

LOEROMAN

UTBYTTET

KJENT PREST I ROGALAND PLANTE HAMSUNROMAN

ARTIKKEL

BLODTYPE

GÅR

DISIPPEL

NARKOTIKUM

STEVNE

ÅLESUND -SKILT KUNSTIG ELEKTRONISK

NANO

PARTIKKEL

BEVEGELSE

NIVÅER

BØNNEGRUPPE

MÅNE AMPERE

PARTI

...........

ROCK I AUSTR.

STAMTONE

FRANSK ELV

ELV STAMTONE

BLODTYPE

FUGL

TALL

FISKEN

ASIATISK LAND

FYR

OKSYGEN

TOTAL

TY. PRESIDENT

STAMTONE

SVOVEL

TELENETTVERK

KRYPDYR

EN MILL. GRAM (FORK.)

BÅT NORMLÆREN

KJENNETEGN

DEL AV SKOTTLAND

FARAO

TERA

AKABS FAR

REV

RETNING

RETNING

LANDOMRÅDE

INSEKT NORSK RETSTIDENDE

MÅL KELVIN

KVINNENAVN FOSFOR MOR TIL HUR M i s j o n s bladet 3 -1 0

39

portrettet

40

Misjons bladet

Takknemlig alenepappa - Urettferdig er ingen kategori for meg, sier Pål Helmersen om et liv som har tatt fra ham faren, uskylden, fem fingre og sin kjære. I den rekkefølgen.

D

et er vanskelig å fortelle historien til Pål Helmersen like nøkternt og stillferdig som han gjør det selv der han sitter i sofaen og reflekterer over et liv fullt av motgang og smerte. Likevel virker det ekte og ærlig når han slår fast at Gud har vært til stede hele tiden. Og at takknemlighet er grunntonen i troslivet hans.

– Takknemlighet er nok betegnende for mitt åndelige liv. Jeg har en hensynsløs tillit til Gud, og er nok velsignet med et lyst sinn. Jeg er rett og slett en ukuelig optimist, sier han.

Det er ingen fare for at ordene skal oppfattes som en klisjé fra en alenefar med fire barn i alderen seks til femten år. Kona Brita døde 14. februar i år – 49 år gammel.

De hadde vært lykkelig gift i 20 år.

– Det var både morsdag og valentinsdag, og jeg ble vekket på sykehuset med beskjed om at hun hadde dødd for fem minutter siden.

Farvel. Pål og barna hadde allerede tatt

farvel. For etter fire år med optimisme, tilbakeslag, forbønn, cellegift og kirurgi, innså de dagen før at slaget var tapt. Brita var blitt veldig svak etter en operasjon, og Pål fikk klar beskjed om at hun lå på det siste.

– Jeg skjønte at hvis barna skulle si farvel, så måtte det skje nå. Jeg samlet dem, og ga beskjed om at legene mente at Brita skulle dø. Det kom som et sjokk. Vi hadde vært veldig åpne om at mor kunne dø, men vi hadde ikke sagt at hun skulle dø.

Det synes vi var vanskelig, når man tror på

en allmektig Gud, forteller han.

De reiste fra Sten og Elsbeth Sørensen i Lyngdal, hvor barna i perioder hadde hatt avlastningshjem, og besøkte alle sammen Brita på sykehuset. Det ble en sterk opplevelse.

– Jeg fikk doktorgrad i brutal virkelighet den helgen. Hvordan forteller du barna dine at de skal miste moren sin? De fikk en etter en gå inn og snakke med Brita, men etter en stund gikk kreftene slutt. Det siste hun sa var: Selv om dere mister mamma, så må dere ikke miste Jesus, forteller han.

Takk, takk Jesus. Selv erfarne sykeplei-

ere tok til tårene da Pål, barna og noen eldste i Lyngdal misjonsmenighet stemte i: Takk, takk Jesus. Takk, takk Jesus. Jeg vil bare takke, jeg vil bare takke deg.

– Kanskje jeg er klin sprø, men jeg følte sånn for den sangen. Jeg spurte meg selv om jeg hadde kontakt med virkeligheten i det hele tatt. Men jeg takket jo ikke for det som skjedde, men for at vi fikk føle Guds nærvær og godhet i det tragiske. Det er vanskelig å forklare, det er bare slik. Senere hørte vi at pleierne sto på gangen og hørte sangen. De gråt alle, sier han med et skjevt smil.

Et halvt døgn senere sovnet Brita inn.

Pål måtte ta nok en tung tur til Lyngdal hvor barna hadde dratt i mellomtiden.

– Minstemann Andreas sikret seg parykken. Så lenge han kunne huske hadde den vært en del av mamma. Vi hadde begravelse i Mandal hvor Sten Sørensen forrettet. Det ble veldig flott. >>

M i s j o n s bladet 3 -1 0

41

Klærne er den praktiske oppgaven som volder alenepappaen Pål Helmersen mest bry. Her kler han på minstemann, Andreas (6).

>> Dette var slutten på fire års knallhard

kamp mot kreften. Flere ganger fikk de beskjed om at svulsten var borte, med påfølgende tilbakeslag.

– Kreft er noe av det styggeste jeg har vært borte i, i hele mitt liv. De to siste årene var det mye smerte i å se hvordan livet vårt ble stjålet mer og mer.

Håp om helbredelse. De ga likevel

aldri opp håpet om at Gud ville helbrede.

– Vi håpet i det lengste, fordi Gud er Gud og Gud er god. Samtidig fikk vi styrke til å takle det som skjedde. Brita var så innstilt på helbredelse at hun ved et uhell skrev Andreas Julian Helbredelse på en melkelapp minstemann skulle ha med på skolen, forklarer han.

42

Misjons bladet 3-10

De reiste rundt på vekkelsesmøter, kontaktet helbredelsespredikanter og fikk til og med sponset tur til Lakeland.

– Vi fikk noen svar. Blant annet forsvant en kreftsvulst i halsen under bønnedager på Flekkerøya i 2008. Først og fremst var det nok Brita som ville dra på de fleste stevnene. Det var likevel veldig sterkt for oss begge, og vi opplevde flere kjærtegn fra Gud underveis.

– Føler du deg lurt når hun ikke ble frisk?

– Nei, jeg føler meg ikke lurt fordi det var et reelt håp. Gud kunne gjort det hele tiden og da er det ikke feilslått. Jeg er også sikker på at vårt sterke håp var med på å forlenge livet til Brita. Legen sa til meg kvelden før Brita døde at hun hadde bedt om et under. Og slik han så det så hadde

Brita fått sitt under: Da hun kom var hun så syk at det var helt andre krefter enn deres hjelp som hadde holdt henne i live de tre siste årene.

Dermed fikk Andreas oppleve å ha en mor før hun gikk bort.

– Jeg hadde et syn da Brita fikk diagnosen: At jeg og barna stod ved grava hennes.

Fire år senere stod vi der, men med en viktig forskjell. I synet holdt jeg Andreas i armene, men nå stod han på egne ben.

Hadde hun dødd den gang, hadde ikke Andreas hatt noen minner om Brita, forteller Pål.

Tomhet etter Brita. Likevel var Britas ensidige fokus på liv og håp ikke bare enkelt for en mann som måtte være forberedt

Helmersen ved gryta: Fire barn krever store gryter, men Pål Helmersen har alltid trivdes på kjøkkenet.

Her sammen med den nest yngste, Sara (9).

Den gang da. Bilde av familien Helmersen, før Brita døde, står i stua.

på et liv uten henne.

– Jeg er skrudd sammen litt annerledes enn henne. Jeg har tro på helbredelse, men samtidig har jeg ganske mye realisme.

Derfor måtte jeg kjøre på to spor: Gud kunne når som helst overraske med helbredelse, men jeg kunne ikke unnslippe tanken om at hvis det gikk galt sto jeg igjen som enkemann. Jeg skulle nok ønske at hun hadde forsonet seg med døden i hvert fall den siste tiden. Da hadde vi kunnet sagt farvel på en helt annen måte, sier han.

Og nå står han altså der som enkemann med ansvar for Andreas (6), Sara (9), Mathias (11) og Rebekah (15).

– Tomheten som Brita har etterlatt seg er vanskelig å forsone seg med. Men jeg

er velsignet med et lyst sinn og har vel det som kan kalles en hensynsløs tillit til Gud. Likevel er jeg redd for om jeg greier å gi barna alt de fortjener og trenger av omsorg og oppmerksomhet. De nødvendige tingene er en ting, men hva med kjærlighet, forståelse og tid sammen?

Overgrep og rus. Spørsmålet henger i

lufta, men det gjør også ordene fra en far som er fylt med omsorg for barna. Det er dessverre ingen selvfølge med tanke på en barndom preget av opprivende skilsmisse og flere år med overgrep.

– Det var utrolig stort å bli pappa selv om jeg selv ikke hadde noen nærværende far, og en farsfigur krenket meg på det groveste. Jeg tror jeg har fått nåde til å bli en

god pappa, sier Pål.

Fem år gammel gikk foreldrene hans fra hverandre i en opprivende skilsmisse, og i oppveksten var det ingen tilstedeværende far.

– Jeg hadde åpenbart behov for å relatere til en voksen farserstatning utenfor hjemmet. Så var jeg så uheldig og traff en pedofil type. Han fungerte som en slags reservepappa, men krenket meg på det groveste i fire-fem år fra jeg var 11, sier han nøkternt.

Historien har han fortalt mange ganger både på skoler, konferanser og hos Egil Svartdahl i Søndagsåpent på TV2. Men lenge la han lokk på de forferdelige overgrepene.

– Det var om å gjøre å ikke tenke på det – akkurat som om det ikke var en del av min historie. Men det var likevel en smertefull bagasje å ha med seg.

Det var nok også en av de viktigste årsakene til at han droppet ut av skolen tidlig og viet livet til musikk, hasj og nyreligiøsitet. I tillegg til at en blikkenslagerutdannelse raskt ble knust i knekkemaskinen.

– 16 år gammel knuste jeg fingrene i lære som blikkenslager – bare noen måneder etter at jeg hadde begynt. Etter det ble det ikke mer utdannelse eller yrkeskarriere.

Forvandlingen. Bestemor i Mandal ville det annerledes. Hun var en tålmodig forbeder for familien.

– Jeg møtte rett og slett bestemors Jesus.

Jeg var helt på bunnen og i leiligheten i Oslo da jeg fikk en ekstrem angst. Det stod

M i s j o n s bladet 3 -1 0

>>

43

>> klart for meg at livet mitt hang i en veldig

tynn tråd. Da opplevde jeg å stå ansikt til ansikt med Gud. Jeg så ingenting, men hadde en veldig sterk åndelig opplevelse av å møte noe hellig som jeg skyldte livet.

For meg var det uten tvil bestemors Jesus, forteller han.

Det ble en total forvandling i livet.

Kompisene spurte hva som hadde skjedd – unge Pål Helmersen strålte.

– Jeg måtte kalle meg ”kristelig”. For jeg hadde tidligere anerkjent Bibelen som en hellig bok på linje med andre. Men dette var som en revolusjon i livet mitt, og jeg opplevde at Bibelen handlet om meg og talte til meg. Jeg fikk det på innsiden og kunne la mitt Babels tårn rase, forklarer han.

44

Misjons bladet 2-10

Han kom i kontakt med et kristent fellesskap som kalte seg ”Jesu småfolk”, og reiste rundt med dem i noen år som gateevangelist. Det var også der han møtte Brita.

– Jeg fridde uten at vi hadde vært kjærester. I tre år hadde jeg levd som munk – damer var jeg ferdig med. Men så plutselig så jeg Brita med nye øyne. Jeg kjempet fælt med å gjøre tilnærminger, men en dag hun skulle klippe meg så fridde jeg bare. Hun måtte klippe meg på nytt dagen etter, sier han og ler.

Det tøffeste avhøret. De giftet seg et

halvt år senere, og etter et par år flyttet de to til Mandal. Det var også der han tok av lokket fra historien om overgrepene.

– Da jeg skulle gifte meg med Brita

fortalte jeg henne om krenkelsene. Hun mente jeg måtte anmelde saken, men det var først da jeg flyttet til Mandal og livet roet seg ned, at jeg gjorde det. Det var en veldig befrielse å vedkjenne seg hele historien min.

En historie som rystet en garvet etterforsker over flere uker med avhør.

– Alt jeg hadde opplevd måtte på bordet. Etterforskeren sa i ettertid at det var det tøffeste avhøret han hadde hatt i sin karriere.

Saken ble henlagt grunnet foreldelse, men Pål fikk arbeide i forebyggende arbeid.

– Det ga meg også muligheten på skoler og konferanser til å fortelle hva Jesus har gjort med meg, sier han med et smil.

Det var 16 år - en nesten gjennomført

De går gjennom sorgen sammen. Foran Andreas (6) og Sara (9), i midten Mathias (11) og bak Pål og Rebekah (15).

Pål Helmersen er sykemeldt, men tar på seg noen forkynneroppdrag. Her forbereder han seg på preken i Lyngdal misjonsmenighet.

Tomheten som Brita har etterlatt seg er vanskelig å forsone seg med. Men jeg er velsignet med et lyst sinn og har vel det som kan kalles en hensynsløs tillit til Gud. Pål Helmersen

mastergrad ved Menighetsfakultetet, diverse stillinger som ungdomspastor, bibelskolelærer, forlagsredaktør - og fire barn senere at Brita fikk kreftdiagnosen.

– Tap av barndom, fingre, far og kone.

Hvordan greier en mann å stå med rak rygg gjennom alt dette?

– Jeg lærte tidlig å leve med tap, og opplevde at jeg likevel holdt det gående.

Kanskje jeg er en ”sterk” person fordi jeg er sterk til å være svak. Altså la både Gud og andre mennesker hjelpe til, sier han og titter ned på hendene.

Åpenhet. I etterkant av Britas død har det også hjulpet ham og familien gjennom en vanskelig tid.

– Vi har fått hjelp og støtte fra Kreftfo-

reningen og mye kjærlighet, omsorg og forbønn både fra menighet, familie og omgivelsene. Heldigvis er barna veldig våkne og åpne for å ta imot denne omsorgen. Jeg har vært veldig åpen for barna med min sorg, og vi har grått mye sammen, sier han.

– Åpenhet er viktig for deg?

– Jeg har veldig tro på vitnesbyrdet og å dele fra livet. Min erfaring er at historien min på godt og vondt er noe av det mest dyrebare jeg har fått å forvalte i liv og tjeneste. Den er ikke noe konstruert. Jeg tror også det er veldig viktig å forsone meg med hele historien, og å tale sant om livet, sier han og legger til: – Iblant har jeg jo lurt på om jeg utleverer meg ukritisk. Om det er lurt for egen del og i det hele tatt godt for de jeg møter.

Hvordan skal de takle det? Men jeg håper jeg har fått visdom til ikke å fortelle hva som helst til hvem som helst, sier han.

Det kan virke urettferdig at han har måttet bære på en slik historie, men det har ikke rokket ved hans tillit til Gud. Urettferdig? Det er ikke en kategori jeg opererer med – livet er urettferdig. Jeg liker å tenke at Gud jo må ha stor tro på meg som har betrodd meg et veldig stort ansvar.

Gud er jo ikke tatt på senga – han har latt det skje. Kanskje jeg har troens nådegave?

Og da ikke en tro til å flytte fjell, men en tro til å stå i stormen, reflekterer han.

Mastergrad og menighet. I det hele tatt får en lett et inntrykk av Pål Helmersen som en grubler. En som analyserer livet til langt på natt.

– Ja, jeg er nok en reflekterende person og har tilbøyelighet til å bli veldig teoretisk og filosofisk. Derfor var det så bra å ha Brita til å forankre tankene i virkeligheten.

Nå må han forankre livet på egen hånd.

Sykemeldt fra en prosjektstilling som uansett går ut nå, er det mange ting å gruble over.

– Jeg skal fullføre mastergraden på Ansgar i praktisk teologi. Så har jeg lyst til å bidra til en menighetsplanting her. Det var noe jeg og Brita snakket mye om, og jeg har ikke lyst til å legge den ballen død. Det har også sammenheng med menighetssituasjonen i Mandal. Jeg har fire disipler i huset jeg skulle ønske kunne gå i en god familiemenighet, sier Pål Helmersen.

Tekst og foto: Anders Artmark Aanensen

M i s j o n s bladet 2-1 0

45

aktuelt

UNG vil nærmere menighetene Misjonsforbundet UNG mener desentralisering kan gi mer nærhet til menigheter og lokallag. Foreløpig har de fleste reist sør.

Foreløpig ser det mest ut som UNG har flyttet hovedkontor fra Oslo til Kristiansand. Seks av totalt ni nasjonalt ansatte sitter på Sørlandet, og fem har kontor i Kristiansand. Blant dem er daglig leder Anne Margrethe Ree Sunde.

- Dette er ikke flytting av hovedkontoret, men del av en prosess for å desentralisere organisasjonen. Fra å ha hovedkontor i Oslo ønsker vi å ansette nasjonale medarbeidere over hele landet. Vår administrative stab skal være i Oslo, i kontorfellesskap med Misjonsforbundet sier hun.

46

Misjons bladet 3-10

Tilfeldig flytting. Og da bedyrer hun at

det fra organisasjonens side ikke er snakk om en ren flytting sørover. - Det er egentlig tilfeldig, og den situasjonen kan endre seg. For eksempel vil vikaren for Helene Haugland Kvia bo i Oslo, og i løpet av et år har vi som mål å ansette en person i NordNorge for å bedre kontakten til nord, sier Ree Sunde.

Hun sier også at dette tyngdepunktet i sør ikke har bakgrunn i en nærmere relasjon med sørlandsmenighetene enn andre, til tross for at de fleste har kontorfellesskap med Salem misjonsmenighet i Kristiansand.

- Nei, hadde vi hatt flest ansatte i en annen by, kunne vi like gjerne hatt kontor der. Nå har eller skal blant annet ungdomskonsulent Tore Mersland besøke alle regionene i løpet av året, så jeg tror vi klarer å beholde det nasjonale engasjementet.

Helene Haugland Kvia og Anne Margrethe Ree Sunde utenfor sitt ”avdelingskontor”, lokalisert i Salem misjonsmenighet i Kristiansand.

Gevinst på tre områder. Desentralisering er et forslag som har vokst frem i organisasjonen over flere år, og er forankret både i Landsstyret (LS) og administrasjonen. En arbeidsgruppe har arbeidet med spørsmål rundt økonomi og desentralisering. Det hele begynte med en grundig analyse i 2008.

- Vi foretok en analyse av hele arbeidet vårt, og kom fram til fire hovedområder vi skulle arbeide med, forklarer den daglige lederen.

De konkluderte med at organisasjonen trengte: 1) En tydeligere identitet i arbeidet.

2) Stabile inntektskilder og balanse i regnskapet. 3) En fleksibel organisasjonsform.

4) Mer stabilitet i personalsituasjonen.

- Da opplevde vi at en desentralisering kunne gi gevinst. Vi tror det vil bedre kontakten med menighetene, og det går på identitet. Vi fikk en god del forespørs-

ler om å være mer til stede rundt forbi. I prosessen er vi i dialog med ungdomsorganisasjonene hos baptistene, Frikirken og pinsevennene, og deres erfaring med desentralisering, sier Ree Sunde.

Dessuten håper hun det vil føre til at de nasjonalt ansatte vil stå i arbeidet sitt over lengre tid, og gi enda bedre kompetanse i staben.

- Et vanlig scenario er at vi ansetter noen som er relativt nyutdannet, men så flytter de fra Oslo i etableringsfasen. På den måten mister vi mye kompetanse og det nettverket som vedkommende har bygget seg opp. Vi har også måtte si nei til svært kompetente søkere på stillinger fordi de ikke har bodd i Oslo. Dessuten må daglig leder bruke mye tid på å skape samhold i en stab i stadig skiftning, sier hun.

Nasjonalt og lokalt. En annen fordel Ree Sunde trekker fram er at det blir lettere for de nasjonalt ansatte å involvere seg i menighetsarbeid.

- Vi har som mål at ansatte i mindre stillinger også arbeider i en menighet. Det er ikke noe krav, men på den måten får nasjonalt ansatte også innblikk i lokale prosesser. Menigheten og lokallaget kommer nærmere vår arbeidssituasjon og virkelighet, mener hun.

- Hvordan tror du menighetene vil merke

desentraliseringen?

- Jeg håper de vil oppleve at Misjonsforbundet UNG er nærmere. Vi har også som mål å ha jevnlige UNGpuls i de ulike regionene, og det blir enklere når flere ansatte kan ta tak i det. Det blir også lettere å komme i kontakt med nasjonalt ansatte for coaching og veiledning.

Smerte. Samtidig er ikke en slik prosess smertefri. Desentralisering betyr også en mer oppsplittet stab.

- Alle prosesser har positive og negative sider. Vi tror det er flere positive sider, og på lenger sikt at de positive gevinstene står igjen. Men vi må arbeide for nye møtepunkter i staben slik at vi kan bevare teamarbeidet, sier Ree Sunde.

Og det er ingen skam å snu. - Det er en spennende prosess å være i fordi vi prøver oss fram. Hvis det viser seg at vi ikke lykkes med dette eller ikke får noen gevinst av det, så er vi ikke redd for å gå tilbake til ett hovedkontor, lover den daglige lederen.

Tekst og foto: Anders A. Aanensen

NYHETSBREVET Savner du nyheter fra Misjonsforbundet og UNG nå når Misjonsbladet kun kommer ut hvert kvartal?

Da kan du enten gå inn på våre nettsider www.misjonsforbundet.no og tegne deg for Nyhetsbrevet sendt elektronisk, eller du kan kontakte Misjonsforbundets hovedkontor på tlf 23 32 57 50 for å få brevet tilsendt pr post. Nyhetsbrevet skal fra i høst komme ut de månedene vi ikke utgir magasinet, og vil gi en liten oppdatering av det som er skjedd den siste måneden.

Besøk vår nettportal:

www.misjonsforbundet.no * blogger * nyheter * arrangementer * ressursbank * debattsider * verdigrunnlag * satsningsområder * nasjonalt og internasjonalt arbeid * speider * Misjonsbladet * kontaktinformasjon *

M Miissjjoonnssbladet bladet 43--10 09

47

Semsvegen 51, 3676 Notodden Tlf. 350 27 300 www.berget.no

Et av Norges største utvalg av campingbiler og bobiler!

www.caravansenter.no Vesterled 71, 4887 Grimstad Tlf: 970 55 666

48

Misjons bladet

Ikke helt A4 Vi tar jobben fra logo, profil, idé og design til trykk og innbinding.

www.wera.no

B

Y G

G

M

E

S

T

E

Neste KVINNESEMINAR finner sted i 2012

R

Følg med på misjonsforbundet.no og i Misjonsbladet

Tlf.: 37 04 99 11 • Grimstad • Norgeshusforhandler

LØSNING KryssORDET nr 2/2010 Merk at i rad 11, kolonne 5 fra høyre, er det skrevet ”Svovel”. Der skulle det stått ”kalium” da bokstaven vi var ute etter var nettopp K. Noen har likevel klart å ”overliste kryssordlageren” og fikk alt rett. Strålende!

God formgiving for både organisasjoner og bedrifter. www.ravnbo.com

Din annonse her?

Vær med og støtte Misjonsbladet med en annonse! Kontakt Anne Margrete Mandt Anfindsen på 908 23 902 for informasjon og priser.

M i s j o n s bladet

49

Sjå føre deg ein fotballkeeper, ein metalmusikar, ein brannmann, ein trebarnsfar og ein pastor. Så ser du på biletet av Jim Lynwood Foss. Var det slik du såg føre deg desse fire karakterane?

Pastor med keeperhanskar og metalkjensler E

g sit i ein svart, behageleg stol i eit lyst kontor. Det er kontoret til Jim Lynwood Foss, pastor i Bryne misjonskyrkje. Han har det travelt, for i tillegg til å vera familiefar og pastor, har han fått seg enda ein jobb.

– Eg er nettopp blitt brannmann. Det er eit samfunnsengasjement som er utruleg viktig for meg. Du får jobbe i team og møter mange menneske, og rolla som brannmann gjer at folk blir veldig opne mot deg, seier han.

50

Misjons bladet 3-10

Ulike meiningar i eit ope landskap.

For å finne ut kva som har ført til at Jim har og har hatt såpass mange ulike jern i elden, må me ta turen bakover i tid.

– Eg vart frelst i ungdomsåra, sjølv om eg jo hadde trudd tidlegare også, seier Jim og tek ein slurk av kaffien. Då han bestemte seg for å følgje Jesus, var Jim aktiv fotballspelar. Kva skjedde så når han også skulle vera del av ei kristen forsamling?

– Meiningane til folk i kyrkja var sterke.

Slik eg opplevde tanken deira om kva ei kyrkje skulle vera, var han langt vekke frå

andre sider av livet mitt og dei folka eg vanka med.

– Korleis klarte du å kombinera livet i kyrkja med dei andre sidene av livet ditt?

– Eg las utruleg mykje i Bibelen. Når du er nyfrelst, så tenner orda der som ein brann. Og så får du den kjensla av at det er noko som ikkje stemmer. For kvar var kyrkja i forhold til det eg las? Eg følte at dei stilte ein del krav. Det var den tida for over 20 år sidan, då ting skulle ha ein bestemt form, ein skulle kvitta seg med det eine og det andre, og ein måtte ikkje høyra på feil

musikk. Det var eit veldig sterkt fokus på negative sider. Det måtte eg berre vinne over. Eg hugsar at Jarle Råmunddal sa at han såg ei kyrkje som eit ope landskap. Og det tenkjer eg òg, at det skal vere enormt stort rom for menneske, seier Jim.

Å bli tatt på alvor. Jim fortel at ung-

domsleiarar som har vist at dei brydde seg om han, har betydd mykje for han. – Ein av dei tinga som har gjort inntrykk, var då ein ungdomsleiar kom heim til meg om kveldane i ein periode då eg var einsam og fortvila. Han hata sikkert musikken eg høyrde på, men han sat og lytta saman med meg likevel. Eg såg at han verkeleg brydde seg, og at han meinte det han sa. Det ein opplev som nært, det skaper noko i ein.

Fotballkarrieren. For dei som kjenner Bryne Fotballklubb, er ikkje Jim Foss eit ukjend namn. Han var keeper der ein periode, og han var med då Bryne FK slo Tottenham 4-0.

– Så vidt eg veit, var me det fyrste norske laget som slo eit engelsk lag. Det var knallkjekt, smiler Jim. – Gjennom fotballen lærte eg mykje om å stole på andre og kjempe for noko som er større enn meg sjølv. Det er jo dette fotball handlar om, seier Jim. – Då eg vart ungdom og vaksen, tok fotballen mykje tid. Det var smerteleg for meg at eg på grunn av fotballkampane ikkje kunne gå i kyrkja på søndagar. Då eg møtte Lena, som eg no er gift med, vart det så vondt å vere borte frå møta, at eg ikkje klarte det meir. Eg slutta med fotball då eg var 24 år, det var på både godt og vondt, men det var alt for tidleg, fortel Jim.

Metal-kjensler. Jim har spelt i metal-

bandet ”Sea of Dreams” i mange år. Dersom han får tid til det, har han lyst til å byrja å spela igjen.

– Kva er det som appellerer til deg ved metalmusikken?

– Det har noko å gjere med at det er mykje kjensler. For mange er det uforståeleg bråk, men for meg er det liv. Ein gitarsolo der er ikkje berre ein gitarsolo, det er liv i han. Musikarane er steindyktige.

Når du høyrer på progmetal, kan du lure på korleis dei får det til. Eg og ein kompis som er leiar for tenåringsarbeidet, reiser kvart år på metalfestival. Sist me var på

”Kjærleiken er heilt enorm. Du kan vera på tusen konferansar og høyra tusen talar, men det å erfare livet sjølv, og å søke Gud gjennom det, det skapar ein identitet i deg som ingen kan ta frå deg.”

festival, var det 10 000 menneske der. Det er mange fantastiske og veldig opne folk i det reindyrka metalmiljøet, seier han engasjert.

Konsulent. – Korleis vart du pastor?

– For mange år sidan gjekk eg på bibelskule. Etterpå fekk eg ein jobb på Ålgård som ungdomspastor. Eg jobba der i fire år, og då forstod eg at det var dette eg skulle gjere. Mellom tenesta på Ålgård og den eg no har på Bryne, jobba eg i bygningsbransjen som konsulent. Det er eit aktivt og krevjande miljø. På konsulentsida må du vere utruleg nøye med kva du seier, for det du gjer får konsekvensar. Eg tenkjer at alle pastorar skulle hatt seg eit pauseår. Det hjelp ein til å forstå kva folk jobbar med og kva dei møter der ute, slik at når du står og forkynner eller snakkar med folk, så veit du kva det dreier seg om, seier Jim.

Ikkje alltid happy-time. – Korleis har forholdet ditt til Gud utvikla seg?

– Det eg er heldig med i jobben min, er at forholdet til Gud vert forma av menneska eg møter. Det å vere saman med folk som opplever smerte, det å gå inn og våge å stille seg ein del spørsmål kring denne smerta, det gjer noko med deg som person. Livet er ikkje overflatisk meir. I

dag snakkar ein helst ikkje om døden, ein snakkar ikkje om vandringa i dalane, me skal ha happy-time heile tida. Men eg trur at om du våger å gå gjennom dalane, så vil du oppleve og erfare ein stor og sann Gud, seier Jim.

Å erfare Gud gjennom livet. – Hendingar som verkeleg rører ved deg, er når du mister nokon som står deg nær.

Eg mista ei jente i ungdomsarbeidet, ho døydde av kreft. Det å be og gire seg opp på at det skal gå bra, og så koma inn på eit sjukehusrom og nesten ikkje kjenne jenta att fordi ho er så sjuk, når du sit i eit hjørne i to timar og nesten ikkje klarer å seia eitt ord… Når du skal seia ha det til ho, og jenta på 17 år kviskrar med dei kreftene ho har at ”dette går bra uansett”, då tenkjer eg at ho har møtt Gud. Det gav meg eit stort bilete av ein Far som er utruleg raus. Om du våger å gå gjennom slike prosessar med Gud, noko eg brukte lang, lang tid på, så kjem du ut på andre sida og ser kor fantastisk Gud er. Kjærleiken er heilt enorm. Du kan vera på tusen konferansar og høyra tusen talar, men det å erfare livet sjølv, og å søke Gud gjennom det, det skapar ein identitet i deg som ingen kan ta frå deg, avsluttar Jim. Tekst og foto: Kristine M. Stensland

M i s j o n s bladet 3 -1 0

51

portrettet

Kjærligheten

utholder alt Hun hadde planer om et liv som evangelist. Slik ble det ikke. En stol ble dratt unna og ryggen ødelagt. 63 år og 20 operasjoner senere synes Synnøve Oterholt (89) likevel at livet er godt og spennende.

I

21 år har Misjonsbladets skribent hatt en usedvanlig leieboer: Bønnekvinne, leder, dikter, håndverker, rojalist og en god venn. Synnøve.

Synnøve Oterholts liv begynte i Gjerpen, hvor hun fortsatt bor. Født og oppvokst på gård. De første åra i hjembygda, som i dag er en del av Skien. Som åtteåring flyttet familien på fem, inkludert en onkel, til Heddal. På grunn av arbeidsledigheten, forklarer hun. – Far forpakta en gård der.

I Heddal var det nynorsk som gjaldt.

– ”Knut og Olav gjekk til åi for å lauge seg”, sto det i leseboka. Jeg forsto ingenting. Onkel forklarte og siden har jeg vært glad i landsmål, forteller Synnøve.

Etter fire år i Midt-Telemark vendte familien hjem til Gjerpen. Vel tilbake kom ungjenta i kontakt med Betel hvor det var vekkelse. Johannes Bjåland talte i møtene.

– Jeg var oppvokst i et kristent hjem, men ikke frelst. En kveld bestemte jeg og noen venninner oss for å gå til Betel og bøye oss.

Glad i de gamle. Det ble innledningen

til et kjærlighetsforhold – til Jesus og til menigheten. Unge Synnøve ble særlig glad i de gamle.

– De hadde sånn omsorg for oss. Det hendte jeg gikk på kvinnemisjonen selv om det bare var gamle damer der, fortsetter Synnøve og henter et bilde fra veggen av

52

Misjons bladet 3-10

stivpyntede damer og tre menn. Den gang var det bare menn som fikk holde andakt.

Mange unge ble frelst under vekkelsen på Betel. – Bjåland sang, spilte gitar og forkynte. Han sto i vekkelse på Vegårshei samtidig. Det hendte han tok med seg trauste vegårsheiinger som prekte en halv time hver. Det var lange møter, smiler hun.

Junior’n i Gjerpen fikk en særdeles dyktig leder. Juniorveteranen minnes særlig krigsåra. – Vi sto på med stor frimodighet.

Hang til og med opp plakater med norske flagg på. Det var vågalt, men det gikk bra!

På en av festene stilte tre av juniorjentene seg fram og leste dikt, iført henholdsvis rød, hvit og blå kjole. Tilhørerne ble rørt til tårer.

Skriver dikt. Etter syv år på skolen var det

En stol på bibelskolen. Ungdomssekretær Erling Skallerud oppdaget snart talentet. – Han syntes jeg burde bli evangelist, og fikk meg til å søke Misjonsforbundets bibelkurs på Blakstad hovedgård i Asker. Det var våren 1947. Forfatter Alfred Hauge ledet undervisningen, sammen med John Christensen. Blant timelærerne var Gordon Johnsen og Hans Jacob Frøen.

En morgen ved frokostbordet på Blakstad skjer det fatale: En medelev drar stolen unna Synnøve idet hun skal sette seg. Fallet gir sterke smerter i rygg og hode. – ”Det skal du ha igjen!” var min første reaksjon. ”Nei, slikt har du ikke lært her”, sa Christensen. Legen rådet meg til å dra hjem, men jeg dro til Jæren, Sandnes og Stavanger som evangelist for speider- og juniorarbeidet.

bruk for Synnøve på gården. – Mitt ansvar var å melke og gi kuene mat. Jeg likte det ikke, men jeg måtte. Mamma var ikke frisk.

Noe hun likte var å skrive dikt. – I annen klasse leste jeg dikt for første gang det gjorde inntrykk. Som 12-åring begynte jeg å skrive selv. Først var det bare onkel som visste om det, men det ble jo kjent.

Synnøve har ikke tall på diktene hun har skrevet, alle for hånd. Skrivemaskin har hun aldri hatt. – Jeg skriver om livet i sorg og glede, slik det gjerne blir. Og om kristenlivet.

Gjerpensjenta vant seg tidlig ry som versesmed og oppleser. Mange konfirmasjons- og bryllupssanger har det også blitt, for ikke å snakke om jubileumsdikt og prologer.

Juniorleder. Lederegenskapene ledet

henne inn i juniorforeningen på Betel. Synnøve Oterholt var blant dem som sørget for å blåse nytt liv i foreningen. Etter vekkelsen i 30-åra var det mange kristne ungdommer i bygda som trengte et samlingssted. Ungdom fra hele Grenland møttes til stormøter og stevner. Synnøve ledet og holdt andakt.

Juniorformann ble hun også. Menighetens ledelse ville helst ha en mann, men ingen var villige. Synnøve humrer ved minnene. ”Da ser jeg ingen annen råd enn at vi må kretse oss om Synnøve”, resignerte ungdomsformannen.

Det var det ingen som angret på.

Nordover. Derfra satte Synnøve Oter-

holt kursen nordover. Først til Narvik, så Målselv og Tromsø. Ved juletider kom hun til Berlevåg. – Det var kaldt og kusselig, men koselige og gjestfrie mennesker. Jeg hadde alltid kopp i veska. Etter krigen var det smått med servise, men kaffe vanket det overalt. Jeg bodde hos familien Sivertsen, en av de få som hadde hus. Folk flest bodde i brakker. Kristian Rodahl var forstander på Misjonshuset, brakke det også.

Fiskeriene ga mange tilreisende og mange fiskemåltider. – Fru Sivertsen serverte stekt fisk til frokost, kokt fisk til middag og rester til kvelds - nydelig!

Synnøves oppdrag var å blåse liv i fak-

- Jeg sto mye på den talerstolen der, ja. Synnøve med et bilde fra Betel, Vardø.

Synnøve medgir at hun lengter til himmelen iblant. - Da skal jeg møte de gamle i kvinnemisjonen - de som betydde så mye for meg da jeg var ung.

M i s j o n s bladet 3 -1 0

53

- Der er kongeparet vårt! Synnøve ber for kongehuset, Stortinget og regjeringen hver eneste dag.

kelarbeidet, som speideren het den gang.

I Kongsfjord hadde hun barnemøter, gjerne to-tre hver uke. I tillegg kom møter for fiskerne. Svære karer med en eim av tobakk og fisk som gjerne ville høre ”dama fra sør”.

Nok er nok. Den unge evangelisten dro videre til Vardø, hvor Misjonsforbundet drev fiskerhjem. Der kunne en jobbe hele døgnet, forteller Synnøve. Den lille menigheten drev kafé hvor fiskerne kunne kjøpe middag. Mange av dem bodde på brakka.

I hektiske Vardø sa ryggen stopp. Tilbake i Tromsø beordret pastor Johan Arnt Hellum henne hjem. – Det er det lureste jeg har gjort, oppsummerer Synnøve, som likevel ser tilbake på tida i Nord-Norge med stor glede.

Uten penger og helse. Så startet et tiår

uten penger og helse. Det var før folketrygdens tid og Synnøve levde sammen med og av foreldrenes inntekter. Det gikk på et vis, fastslår hun. Verre var alle sykehusoppholdene, operasjonene og de lange periodene til sengs. Fire rygginngrep, fem operasjoner i knærne, pluss pluss. Nærmere 20 operasjoner har Synnøve vært gjennom.

Med Guds hjelp har det gått, konkluderer hun og kan ikke få fullrost menigheten for omsorg og oppfølging. – Jeg elsker Betel.

Alle der er så snille og gode.

Synnøve var sjeleglad da hun kunne bevege seg og komme på møter igjen. Med trygd og korsett begynte et nytt liv. Da er vi kommet til 1960.

Ikke vondt ment. Studiekameraten som fjernet stolen ble naturlig nok fortvilt.

– Men ingen av oss kunne gjøre noe med det. Det var ikke vondt ment. Gud tillot det ikke for å straffe meg, men fordi han elsker meg. Gud er kjærlighet uansett.

– John Christensen ga oss studenter et

54

Misjons bladet 3-09

godt råd. Bruk 1. Korinterbrev 13. Les det gjerne hver dag. Da har dere evangeliet i et nøtteskall, i medgang og motgang. Det er et råd jeg har forsøkt å følge, om ikke hver dag. ”Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt”, minner Synnøve om.

Bitter er hun ikke.

– Jeg vil ikke være et ”ynkemenneske”.

Det er ingen grunn til å synes synd på meg. Med Jesu hjelp har jeg kommet gjennom alt og har det godt.

Bønn, kongehus og hekling. Selv om

Synnøve har god tid, kjeder hun seg aldri.

I henne har Guds rike en bønnearbeider av rang. – Jeg har en lang bønneliste, og snakker med Jesus om alt og alle. Jeg ber for kongefamilien, Storting og regjering hver dag - at Gud må banke på hjertene til de store herrer. Jeg synes det var så skjønt å høre kronprinsessa vår snakke om tro i Nidarosdomen. Jeg har alltid vært glad i de kongelige. Det hender jeg sender brev og dikt og får svar tilbake.

Misjonsbladet får sjenerøst innsyn i bunken med rojale konvolutter og signaturer. De nordiske kongehus har en særlig plass i Synnøves hjerte, mens hun følger ”prins Filipe og de søte jentene i Spania” med et sideblikk.

En annen hobby har vært hekling.

Hundrevis av brikker og duker er det blitt.

28 slumretepper. En bokorm er hun også, med særlig sans for historie, biografier og andaktsbøker.

Himmelen. – Jeg er glad for hver dag,

men lengter hjem til himmelen iblant.

Hver kveld sier jeg til Jesus: ”Nå legger jeg meg i Jesu navn. Våkner jeg, er du hos meg. Våkner jeg ikke, er jeg hos deg.”

Kan man få en bedre leieboer?

Tekst & foto: Ingunn Rui

Lengsel Eg kjenner ein lengsel i hjarta, å, Herre eg vil ligna deg.

Eg ber deg og ynskjer berre, deg fylgja på lydnads veg.

Det kostar mykje, det veit eg.

Det kostar mitt eige ”eg”.

Men eingong når eg får sjå deg eg skal ei angre eg gjekk din veg!

Fyrst då kan du bruke meg, Herre kjær.

Her er eg - eg kjem no.

Eg kjenner du er meg ganske nær, den kjensla er sæl og god.

Dann meg og bruk meg, min Frelsar, dagane skrid så fort.

Snart stend eg heime og helsar på deg - ved den gyldne port!

Synnøve Oterholt

Motgang Det er så mange hvorfor i livets skoleår.

Det er så mye motgang som mange av oss får.

Så ofte står vi spørrende - hvor dette skjer?

Og ser vi rundt omkring - vi ingen utvei ser.

Men hva i denne verden er lykke eller fred?

Det er nok ikke bare når alt går lett og med.

Jeg tror den største lykke får kun den som kan se at selv i motgangsdager vi kan ha ro og fred Men hvem kan gi oss dette? Hvor skal vi lære det?

Jeg vet den rette plassen er i bønn på våre kne.

Men selv om livets motgang oss nekter også det, vår Frelser ser til hjertet - og gir oss salig fred!

Synnøve Oterholt 1958

Et annerledes studentliv En ung kvinne og kjærligheten til menigheten.

Marie Kattem Husøy (21) er en aktiv ung kvinne, og en ildsjel i det voksende studentarbeidet i Trondheim misjonsmenighet. Ved siden av å studere samfunnsøkonomi, er Marie både møtelederkoordinator og leder for en nærfellesskapsgruppe.

- Hvilken rolle spiller Trondheim misjonsmenighet i ditt liv?

- Menigheten er på mange måter hjemmet mitt. For det første har jeg bokstavelig talt bodd her de siste to årene av mitt liv, for det andre er det et hjem på åndelig plan. Jeg er vokst opp i menigheten, og den er derfor et sterkt og fast holdepunkt i livet mitt, sier Marie.

Hun er ei av tre jenter som de siste to årene har bor i vaktmesterleiligheten tilhørende Trondheim misjonsmenighet.

Leiligheten var tidligere pastorbolig, men leies nå ut til studenter og andre i menighetsmiljøet.

En aktuell livsløpsmenighet. Maries

familie er en av ”kjernefamiliene” i Trondheim misjonsmenighet. I de fleste menigheter, både i små og store, finner en som regel en eller flere familier som utgjør en stor del av menigheten. Du har sikkert lagt merke til dem, for de strekker seg ofte over flere generasjoner. I Trondheim er en av disse familiene; Husøy.

- Mange i familien og flere av mine nærmeste venner hører til menigheten.

Menigheten er derfor et nært fellesskap for meg, et sted jeg vet at jeg alltid blir møtt med kjærlighet, omsorg og forståelse. Slik er det ikke alle steder, sier Marie.

- Hva betyr menigheten for deg?

- Menigheten utgjør en stor del av livet mitt, og jeg legger ned ressurser og arbeid der fordi det er så utrolig viktig for meg i mitt kristenliv. Det er betydningsfullt både med tanke på relasjonen til Jesus og fordi det gir meg så mye glede, sier hun.

Livet i kirka. Da Marie vokste opp, var det få barn på hennes alder i kirka. I ungdomstida var det derfor naturlig for henne å se seg rundt etter andre kristne jevnaldrende.

Hun kjente seg usikker og splittet, skulle hun begynne i en annen menighet eller ikke?

- Jeg ble i en periode bedre kjent med meg selv og Jesus, noe som gjorde at jeg ble sikker på at jeg ønsket et aktivt kristenliv og en menighet å tilhøre. Ettersom jeg ble litt eldre og gled litt mer naturlig inn hos de eldre studentene, fant jeg ut at den menigheten jeg ville tilhøre, var Trondheim misjonsmenighet. Det er jeg glad for i dag, sier Marie.

Olav Thomassen, en annen drivkraft i studentmiljøet, hadde en nærfellesskapsgruppe med litt eldre studenter. Det var her Marie etterhvert fant sin plass.

- Olav trakk med seg studenter til kirka og overtalte dem en og en til å bli med på å starte ei gruppe. På den tida hadde vi ikke noe etablert studentmiljø. Gradvis kom det flere og flere studenter, og vi teller i dag fem nærfellesskapsgrupper bare i studentmiljøet, smiler Marie.

Oppstarten av studentarbeidet har vært velsignet, og utviklingen ser ikke ut til å stoppe med det første. Marie ser også mange muligheter og et stort potensial, spesielt når det kommer til utadrettet arbeid.

- Vi er veldig gode på det som skjer innenfor menighetens fire vegger. Vi er flinke til å ta i mot nye, vi tar vare på dem og vi inkluderer dem. Vi har et stort potensial når det gjelder å vise kjærlighet til byen vår, til dem som ikke er en del av menigheten. Vi må tørre å ha større for-

ventninger, sier Marie engasjert.

- Hva kan menigheten gjøre for å vise byen kjærlighet?

- Små, enkle ting, som for eksempel tjenester de ikke har bedt om. Vi kan plukke søppel, vaske doer, ta imot husløse studenter eller lage et tilbud om lesesal i kirka i eksamenstida. Konkrete praktiske ting er gode måter å vise kjærlighet på, sier Marie.

Potensial for vekst. Til tross for veksten i studentarbeidet, er det fremdeles mange tomme seter når menigheten holder møter. Potensialet for vekst er stort.

- Hva tror du om “Vekst 2020” i din menighet?

- Vekst er i høyeste grad oppnåelig. Vi må nå ikke-kristne, og vi trenger å fokusere på nettopp det. Vi må være åpne for at Jesus vil bruke oss, og at vi kan få bety noe for noen i vårt nærmiljø. Det handler ikke om prestasjoner fra vår side, men om Gud og det han vil gjøre. Vi må bare huske å be, sier Marie Kattem Husøy.

Tekst og foto: Marthe Rosenvinge Ervik

M i s j o n s bladet 3 -1 0

55

PROSJEKTET

Her presenterer vi et av Misjonsforbundets eller Misjonsforbundet UNGs p

Hjertegjengen Åsane misjonskyrkje har fått treårig prosjektstøtte frå FriFond til opplegget ”Hjertegjengen”. ”Det skal vere gøy å lære om Jesus.” og ”det skal vere kvalitet på søndagsskulearbeidet” er viktige punkt i målsettingane deira.

D

ei fire leiarane i Hjertegjengen er Astrid Kvåle Nygård, Kari og KjellRune Standal og Hilde Haukeland.

– I 2003 hadde me berre éin barnefamilie i kyrkja vår. Me spurde oss sjølve kva me kunne gjere for å få med fleire, og slik starta me eit fornyingsarbeid. Gjennom arbeidet kom me fram til ein del sentrale verdiar. Me legg vekt på at barna skal bli sett og at kyrkja skal vere ein stad der barna trivest. Me ønskjer å gjere barna til disiplar av Jesus, noko me vil få til mellom anna gjennom å vere rollemodellar, byggje venskap og ta barnas gudsliv på alvor.

Fornyingsarbeidet resulterte i Hjertegjengen, eit opplegg for barn mellom tre og ti år. Namnet valde me for å fokusera på

56

MIS JONS bladet 3-10

at Jesus har plass til alle i hjarta sitt, og at me kan få lov til å gje hjarta våre til Han. I det nye opplegget legg me vekt på å bruke varierte formidlingsformer. No nyttar me opplegget ”Sprell Levande” som er laga av Søndagsskoleforbundet, fortel leiarane.

Det følgjande intervjuet er for det meste basert på skriftleg korrespondanse, og difor uttalar dei fire seg med ei sameint røyst.

Gullhjertet. Ein typisk sundagsformiddag i Åsane misjonskyrkje går føre seg på følgjande måte: – Nokre av barna kjem til kyrkja saman med foreldra sine når gudstenesta startar klokka elleve. Resten av barna kjem halv tolv, for det er då Hjertegjengen begynner. Alle barna blir regis-

trerte og får på seg eit band med ein farge som fortel kva aldersgruppe dei tilhøyrer.

Når alle er på plass, tek Hjertegjengen ordet i kyrkja. Me brukar kring 10 minutt på å vise song-dvdar og til å fortelje resten av forsamlinga kva me skal snakka om på Hjertegjengen denne søndagen. Etter dette følgjer barna ei fane ut av kyrkjerommet, akkompagnert av ein fast song. Fana vår er eit stort hjarta av ”gull”, og inni det store gullhjarta er det mange små, raude hjarte.

Variasjon. – Første del av samlinga går føre seg i eit rom som me kallar for myldre-rommet. Her held me på med leik og konkurransar, ulike spel og byggesett.

Neste punkt på programmet er undervis-

prosjekter i inn– og utland.

Hjertegjengen er ein positiv kraft i nærmiljøet.

ning. Då går me inn på eit anna rom, der barna plasserer seg på tepper som har same farge som banda dei har på seg. I rommet har me plassert bilete, blomar, steinar og andre saker og ting som illustrerer dagens tema. Det som blir sagt i undervisningsdelen er nok mest lagt opp med tanke på dei eldste, men dei yngste får også mykje med seg. Formidlingsformene er varierte. Me kan nytte drama, dvd, flanellograf, plansjar eller dokketeater. Gjennom samtale mellom barn og vaksne, ønskjer me å aktualisere temaet. Me brukar ofte dialog med handdokker og situasjonsspel til dette. I undervisningsdelen har me også ein ”supersetning”. Det er eit Bibelord som me fokuserer på fleire søndagar etter kvarandre og som me prøver å læra oss.

Me gjev også høve til fri bøn, og då helst i samtalegruppene etter undervisninga.

Barna er delte opp i to grupper etter alder.

I desse gruppene prøver me så konkret som mogleg å relatera temaet til barna sin kvardag, seier leiarane.

Kyrkjekaffi. Hjertegjengen sluttar av samtidig som gudstenesta. – Me ønskjer å vere opne og inkluderande, og difor har me alltid kyrkjekaffi dei søndagane me har Hjertegjengen. Foreldra som kjem for å hente barna sine, vert også inviterte inn på kaffi. Det er ein fin måte for oss å bli kjende med foreldra på, fortel dei fire.

Hjelpeleiaren. – Når barna begynner i 5. klasse, er dei eigentleg for gamle til å vera med. Dei kan framleis få delta, men då har dei status som hjelpeleiarar, seier leiarane.

Andrea Lone Espeseth er ny som hjelpeleiar dette året. – Eg er med i Hjertegjengen fordi eg trur på Gud og fordi det

Betweensgjengen har vakse seg stor.

er veldig gøy der. Først ser me ein dvd inne i kyrkja. Deretter leikar me, og så går me inn på eit anna rom og høyrer om Jesus.

Etterpå er det kyrkjekaffi. Det er leikinga og kyrkjekaffien som er det kjekkaste. Som hjelpeleiar kan eg hjelpe til med ting, for eksempel når me har drama. I samtalegruppa kan eg vera med nesten på same måte som dei vaksne, fortel Andrea.

Between. – Etterkvart har me fått fleire barn i forsamlinga som er over ti år. Ein del av dei kjem på Hjertegjengen og er med som hjelpeleiarar, men dei over 10 år treng også eit eige tilbod. Difor utfordra me Rolf Breistein og Odd-Arne Haukeland til å ta tak i dette. Resultatet vart opplegget ”Between”. Dei som tidlegare har vore med i Hjertegjengen, er kjernen i dette arbeidet.

I starten var det seks ungdommar med.

Desse blei tekne med på planlegging og bidrog med tankar og idear om korleis dei kunne tenkje seg å ha det. No kan dei vera 10-15 ungdommar på desse samlingane som er i kyrkja annakvar fredag, fortel Hjertegjeng-leiarane.

Nærmiljøet. Hjertegjengen har eit ønskje

om å gjere noko positivt for nærmiljøet.

– Dei fleste i nærmiljøet her me bur er turinteresserte, og difor har me i Hjertegjengen starta eit turprosjekt. Me arrangerer turar ein til to gonger i semesteret.

Folk blir inviterte ved bruk av plakatar og personlege invitasjonar. Turane er opne for alle. Turdeltakarane blir delte opp i lag, for undervegs er det quiz og andre konkurransar. Løypa går rundt eit vatn og endar opp i kyrkja. Her vert det servert middag, kaffi og kaker. Heimelaga betasuppe er ein favoritt. Me har som regel ein familiean-

Turdeltakarane løyser quiz.

dakt, ein song-dvd, og ofte også song av barna i Hjertegjengen. Høgdepunktet for mange er nok kåringa av vinnarlaget etter konkurransen.

– Me har fått prosjektstøtte frå Misjonsforbundet til å kjøpe fotballspel og bordtennisbord. Dette er satt fram i kyrkja når me kjem frå turen, og det er veldig populært. Når barna trivest, har også foreldra det fint. Oppmøtet på turane varierer, men me er oftast mellom 40 og 50. Det er ikkje berre Hjertegjengen som bidreg. Mange andre frå forsamlinga er også i sving med mat, rydding og pynting, understrekar søndagsskuleleiarane.

Show it. Åsane misjonskyrkje har nyleg også teke i bruk ”Show It”, eit konsept som er laga av ”Familieverkstedet” på Sandnes.

– Dette er ei annleis gudsteneste som er lagt opp på barna sine premiss. Visjonen er ” å skape positiv forandring i familien”. Me har hatt ”Show It”-gudsteneste éin gong, og då var barna frå både Hjertegjengen og Between med på drama og song. Etter gudstenesta hadde me felles kveldsmat.

Som ein del av opplegget, får kvar familie med seg ein dvd heim. Dvd-en er eit hjelpemiddel til å snakke om temaet frå gudstenesta i heimen.

Fokus på den enkelte. – Me er ei lita

forsamling og difor er talet på barn og unge lite i forhold til mange andre stader.

Det er ikkje talet på barn som er det viktigaste, men at me kan få gje den enkelte noko bra og ta trua deira på alvor, avsluttar Astrid, Hilde, Kari og Kjell-Rune.

Tekst: Kristine M. Stensland

M i s j o n s bladet 3 -1 0

57

un

s t e d

b r o f

e ig s l n e a r rk

t e h

e l a fe i s m i n e v M sjo on h l e i l t t k a e n er jon ke B 1 Ree d is kir 1 he t e e 0 l s rgr n 2 v a n M rse r o e j a a n s r n Pede i u A F lo m ebr ldebo, ristin et.no Os 12. f Runar nEddal, K forbund - ende: Råmu isjons .

1 1 dvirk Jarle w.m s n jo

Me nde, ww å Su dp e gm l ø F

58

Misjons bladet 3-10

SKRÅBLIKK

Illustrasjon: Anna Darlene van der Heiden

New updated version available…

Et kjapt blikk på de første par sidene gjør meg smertelig klar over det jeg allerede visste: det meste av lyd-, bilde- og datautstyr i heimen er utdatert og trenger sårt til fornyelse. I stua står for eksempel et stereoanlegg - selve ordet høres gammeldags ut - fra slutten av 80-tallet.

Jeg må innrømme at jeg liker å følge med på ny teknologi og forsøker å ha siste, oppdaterte versjon av programvare og virusbeskyttelse på PC-en. Skal vi være ærlige, har vel de fleste av oss en dragning mot fornyelse på et eller flere området. For noen kan det være klesskapet som skriker etter oppdatering, for andre er det en skinnende, ny bil eller oppussing av hus eller hytte som bidrar sterkt til meningen med livet.

Som pastor følte jeg at mitt kall og min viktigste jobb var å utruste de hellige til tjeneste. Det er viktig at vi gjør menneskene i våre menigheter til disipler og ledere – og ikke kunder. At vi betjener dem på en sånn måte at de blir myndiggjort til å være seg selv, og den de er skapt til å være. Å hjelpe mennesker til å ta ansvar for eget liv, egen tro og det kall Gud har lagt ned i dem var ledestjernen i min tjeneste som pastor. For som kristne ledere kan vi komme til gjøre folk avhengige av oss. Men resultatet av godt lederskap er ikke en mengde klienter. Tvert imot er det mennesker som selv bidrar, er skapende og på ulike måter formidler Guds rikes kvaliteter.

Reklamen får oss på en snedig måte til å tro at den siste versjonen alltid er best og at vi ikke kan klare oss med fjorårets modell, for ikke å snakke om et produkt fra forrige århundre! Formelen fornyelse = livslykke kan lett spre seg til andre deler av livet. Hvem har ikke av og til lyst til å bytte ut pastoren sin - eller hele menigheten - med en oppgradert versjon, med det siste i lyd- og lyseffekter?

I misjonsarbeidet møter vi den fristelsen det er å gjøre mennesker avhengige av oss, slik at de blir noen vi hjelper og vi blir de gode hjelperne. Det er også lett å samle inn penger til slike hjelpetiltak. Men som kirke er vi satt til å utruste, myndiggjøre og bidra til at mennesker blir løftet opp.

Derfor er det fokus på lederutvikling som vi har internasjonalt, på sett og vis vårt dypeste kall. Et kall som handler om å gjøre disipler, for disippelgjøring og lederutvikling er uløselig knyttet sammen i kirke- og menighetsliv.

På noen områder er fornyelse et sunnhetstegn. Det er et av nøkkelordene i det nye testamentet: Jesus representerer en ny, frisk og utfordrende gudsåpenbaring, og det å leve som Jesu etterfølgere er å leve i stadig fornyelse.

Men det er en fornyelse forankret i noe som er urokkelig og uforanderlig.

Jeg vil si det så sterk at som kristne ledere, både i Norge og i de land vi får være med å samarbeide, er det å utruste de hellige til tjeneste noe av det viktigste vi kan gjøre.

p unk tum

Et reklameblad fra et elektronikkfirma dumpet nylig ned i postkassen.

Utruste de hellige til tjeneste

Av og til skal vi unne oss noe nytt. Jeg ser at den nye GPS-en kan oppgi posisjonen min i et hvilket som helst punkt på kloden med en nøyaktighet på mindre enn 5 meter. Hvis den kan oppgraderes til å fortelle meg hvorfor jeg befinner meg akkurat i det punktet, kommer jeg garantert til å legge den i handlekurven…

Tekst: Per Ravna

Jarle Råmunddal, generalsekretær

(Per Ravna, tidligere kjent som Per Sivertsen, har tatt det samiske slektsnavnet fra sin mor fra Deatnu – eller Tana – i Finnmark. Per er utdannet i matematikk, leder allmennlærerutdanningen ved Høgskolen i Bodø og har i mange år vært engasjert i Misjonsforbundet.)

M i s j o n s bladet 3 -1 0

59

MISJONSFORBUNDETS DAG

24. oktober

– finner sted i din menighet

Tema: HØSTEN ER STOR

På Misjonsforbundsdagen er det - Fokus på Vekst 2020 - ”Pastorbytte”: En pastor eller forkynner besøker din menighet - Mulighet til å gi en gave til vår felles satsing om fordobling av Misjonsforbundet innen 2020 Gaven kan også betales inn på konto: 3000 15 10300 (Merk giroen ”DNM-dagen”) 60

Misjons bladet 3-10

Foto: Kjersti Gulli Petersen

Matteus 9:35-38 Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: ”Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.”