Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og stiftelsen Fritt Ord.
© Radenbach, Oslo
1. utgave 2024
Omslag, design og lay-out: Mats Bentzen
Satt i 10 pkt Flanker Griffo
Trykkeri: Alfa Trykk AS
ISBN 978-82-693724-0-3
Innledning 5
Rugby union i Sør-Afrika og New Zealand 15
Bordtennis i Kina 49
Falkoneri i Qatar 93
«Øv
idrett, men sky sport og alskens rekorder!»
FRIDTJOF
NANSEN, HOLMENKOLLRENNET 1903
Holmenkollen nasjonalanlegg er et godt utgangspunkt for et tilbakeblikk på Norges egen historie. Jeg reiser oppover samme dag som det holdes skifestival med verdenscup i hopp, kombinert og langrenn. Entusiastene sitter tett på tribunene og i skogen rundt anlegget. Nordmennene bærer på flagg, ryggsekker og sitteunderlag av ull, og de ringer i messingbjeller. Turistene drar seg oppover rekkverk på glatte gangveier, tar selfier og har for anledningen kjøpt seg et lite troll eller en Marius-genser. De forventer å delta i noe erkenorsk som de kan berette hjem om. Etter hvert dukker også kongefamilien opp, slik den har gjort til Holmenkollrennet siden unionsoppløsningen.
Inne i selve hopptårnet ligger Skimuseet, som stiller ut treski fra steinalderen, staver med utskjæringer og bajonetter og Roald Amundsens slede. Mens de modige atletene suser nedover tilløpet over hodene våre, trer Norges tilblivelse frem.
På begynnelsen av 1800-tallet var samfunnet vårt preget av indre rivninger. Byog landliv utgjorde forskjellige verdener, hvor de urbane utvekslet kunstnere og vitenskapsfolk med København og Berlin, mens landbruk, fiske og folklore dominerte i rurale strøk.
Samtidig var det behov for en felles fortelling om nordmenn, for hvordan kunne man ellers forsvare en ny grunnlov og senere unionsoppløsning? Nordmenn måtte være et eget folk, og annerledes enn dansker og svensker hvis de skulle rettferdiggjøre en egen stat. Løsningen var å søke etter egenartede kulturelle kjennetegn og spre disse til alle nordmenn.
Skiidrett var midt i blinken til dette formålet. Arkeologiske funn indikerte skiaktivitet i Norge allerede i førhistorisk tid, og sagafortellinger om birkebeinerne Torstein Skevlas og Skjervald Skrukka knyttet skiene til en historisk gullalder. Dessuten hadde Forsvaret tidligere hatt skikonkurranser som kunne reaktiveres. Opprettelsen av foreninger som Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug
Idet grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland åpnet seg, var min stefar heldigvis snarrådig nok til å kaste oss i bilen ved første anledning og kjøre inn i Den tyske demokratiske republikk, DDR. Det kunne stenge igjen når som helst, og vi ønsket å vite mer om den ukjente, andre siden.
I høstmørket ventet pappaktige Trabant-biler som bråket på brosteinsveiene, forurenset luft som etset seg inn i Polaroid-bildene våre og jublende, gråtende mennesker som omfavnet oss i kjærlighet.
Vi var heldige med tidspunktet da vi ankom Erfurt i desember 1989. Titusener av mennesker hadde på kort tid samlet seg, slik de gjorde over hele Øst-Tyskland, og denne gangen ikke for å protestere mot det diktatoriske regimet, men for å overvære en tale av Willy Brandt. Midt i talen stakk jeg av fra mine foreldre for å komme meg frem og hilse på ham. «Nei!» hørte jeg bak meg, men jeg forsto ikke faren og løp inn i menneskemassen. Fremme ved scenen strakte jeg meg mot Brandt, og hans grå hår ble rotete av å bøye seg nedover til meg. Men det var genuin glede i blikket da han tok meg i hånden.
Jeg forsto selvfølgelig ikke rekkevidden av ordene til mannen som i 1961, den gang borgermester av Vest-Berlin, maktesløst hadde bevitnet byggingen av en heslig mur tvers gjennom hovedstaden: «Nå vokser sammen, det som hører sammen», talte Brandt til jublende tyskere. På vei tilbake kjente jeg mest på frykten av å ikke finne igjen foreldrene mine. Så kom stefaren min løpende ut bak noen folk.
Den kommende våren var gjenforeningsarbeidet i gang over hele landet. Alle ville gjøre sitt. Min lokale, lille fotballklubb, DJK SG Bösperde, fikk etablert et vennskap med en klubb i øst som også ønsket en utveksling. Barna vi besøkte og senere tok imot hadde litt rar aksent, men var ellers akkurat like glade i fotball og Depeche Mode på piratkopierte kassetter som oss.
«Det var vårt lag også», sier en eldre herre med grå bart og sort skinnvest utenfor Frauenkirche i Dresdens historiske sentrum i dag. Bykjernen er så usedvanlig vakker,
med monumentale barokkbygg, Semperoperaen, porselenskabinetter og Vermeer-utstilling i hageanlegg. «Vi feiret fotballverdensmesterskapet», sier mannen med barten. «Det var også vårt Tyskland.»
Parallelt med gjenforeningsprosessen foregikk det 14. verdensmesterskapet i fotball i Italia. Én uke før finalen ble de tyske valutaene slått sammen, og to dager før finalen innledet man forhandlinger om innholdet i den tysk-tyske avtalen. Mesterskapet kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt: Vest-Tyskland revansjerte seg for tapet i 1986 og slo argentinerne etter et presist straffespark av Andreas Brehme. Tyskland tok sin tredje tittel. Treneren var keiser Franz Beckenbauer.
I de påfølgende samtalene om sammenslåing av fotballforbundene kunne lederen for det østtyske forbundet ikke unngå å nevne at statistikken var i favør DDR etter en seier i 1974, men det var med et smil om munnen. Tyskere på begge sider av en revet mur skulle selvfølgelig spille fotball sammen. Den siste kampen øst mot vest fant sted så sent som kvelden den 2. oktober 1990, dagen før gjenforeningen. Ruhrdalens Borussia Dortmund slo Sachsens Karl-Marx-Stadt 2–0, og bevegede Dortmund-spillere fløy hjem fra DDR over fyrverkeri og raketter og landet i et forent Tyskland.
Den eldre herren utenfor kirken minnes rørt fortiden. Frauenkirche var det eneste bygget som delvis sto igjen i Dresden sentrum etter de alliertes bombing i 1945. Resten ble møysommelig bygget opp i DDR-tiden. «Alt var jo ikke ille her», sier han plutselig, og forteller at han hadde vært lærer og til slutt rektor på en ungdomsskole. «Så ble kun det vesttyske godt og alt østtysk dårlig. Lærebøkene skulle nå komme fra Baden-Württemberg, og didaktikken likeså. Manglet bare at matematikken kom derfra også», rister han på hodet og subber av gårde.
De rike, vesttyske fotballklubbene har i ettertid sagt at de lærte mye av den systematiske idrettssatsingen i DDR. «Prestasjonssentrene», som de regionale talentutviklingene i øst ble kalt, ble etter gjenforeningen overført til vests fotball og la grunnlaget for den usedvanlig suksessfulle, «gylne generasjonen» av nye spillere som begeistret Tyskland og verden mellom 2006 og 2014.
For vestklubbene gjaldt det samtidig å være først ute i jakten på østtysk gull. To dager etter murens fall skaffet lederen av kjemiverksklubben Bayer Leverkusen en falsk fotografakkreditering til en av klubbens ungdomstrenere. Oppdraget den nyutdannede fotografen fikk var å reise til Wien og komme tett på de beste østtyske spillerne i det raknende DDR-landslaget som gjestet Østerrike. Spionen kom seg helt på reservebenken til landslaget. Der samlet han sammen adresser og telefonnumre, og noen uker senere hadde Leverkusen gitt saftige kontraktstilbud til den fullendte angrepsspilleren Andreas Thom, tre ganger Bundesliga-toppskårer Ulf Kirsten og den rødhårede dresdneren Matthias Sammer. Det ble for mye. Kansler Helmut Kohl syntes ikke det så bra ut om en klubb med så store kommersielle interesser bak seg nærmest kjøpte opp Øst-Tyskland i en gjenforeningsfase. Han tok derfor en kjapp telefonsamtale til konsernledelsen i Bayer AG – og så havnet Matthias Sammer hos Mercedes-Benz-klubben VfB Stuttgart istedenfor.
Fotballbøker kan man skrive om mange land, og det har det også blitt gjort. Sporten har som ingen annen blitt internasjonal. Over hele kloden sendes matcher fra Champions League, Premier League eller landslagskamper, og alle kjenner til spillets regler. Stjerner som Erling Braut Haaland eller Lionel Messi er like berømte som de mektigste politikerne, og midlene som flyter gjennom fotballens verden er hinsides fatteevnen: En god spiller kjøpes i dag for en milliard kroner. Fotball er dessuten verdenspolitikk, og daglig diskuterer tusentalls av bloggere og journalister tildelinger av mesterskap, velstående saudiarabere, thailendere eller amerikanere som investerer i engelske klubber, fyrige derbyoppgjør i Buenos Aires – det er uendelig. Så hvorfor akkurat fotball i Tyskland?
Det er flere årsaker til det. For det første er tysk fotball den mest besøkte. Ingen steder flokker like mange mennesker til små og store stadioner som i kontinentets økonomiske og politiske sentrum. Om du så bor i en landsby i Schwarzwald eller frekventerer undergrunnskonserter i Berlins hippeste Kreuzberg, har du alltid en fotballbane og en samtalepartner tilgjengelig. 1,5 millioner organiserte kamper avholdes hvert år av 130 000 lag. Det tyske fotballforbundet har syv millioner medlemmer og utgjør med det verdens største nasjonale idrettsforening. Dét er bare medlemmene, for som landslagsspiller Leon Goretzka uttalte da den øverste nasjonale ligaen, Bundesliga, som første samfunnsinstitusjon gjenåpnet etter koronanedstengningen: «Etter disse vanskelige halvannet, to årene for landet, er det fint at vi nå igjen har 82 millioner landslagstrenere og ikke 82 millioner virologer.»
En annen årsak kan kanskje best utledes av navnet for de 25 000 tyske fotballklubbene: Verein, direkte oversatt forening, og derav vereinen, å forene. I Tyskland finner svært mange mennesker tilhørighet, identitet, glede og kameratskap gjennom sine fotballklubber. Det er her tyskerne diskuterer med hverandre hvem de er, og det er her de forenes.
Det er ingen selvfølgelighet i et land som mer enn noe annet har revet seg selv og andre ned gjennom nasjonal forening. Etter at tyskerne for første gang ble samlet i 1871, for øvrig samme år som den første offisielle fotballkampen ble spilt i England, har det fulgt to ideologisk motstridende diktaturer, protagonistrollen i begge verdenskrigene, enorm økonomisk vekst og fall, fragmentert nasjonal og europeisk forening og menneskehetens verste kollektive, industrielle massemord, holocaust.
Det tyske samfunnet har derfor med rette institusjonalisert mistroen til seg selv. Enhver offentlig inngripen i privatsfæren finkjemmes for maktmisbruk, og enhver emosjonell samling av mennesker finkjemmes for nasjonalisme. Det eneste stedet man vagt tillater å benytte seg av ordet «nasjonal», er når fotballandslaget omtales som Die Nationalmannschaft
Fotball er for tyskerne Das letzte Lagerfeuer, det siste leirbålet. Med det mener de det eneste gjenværende samlingspunktet hvor de bekymringsløst kan klinke ølflasker i
hverandre på tvers av økonomiske klasser, legge armen om sidemann og -kvinne fra øst eller vest og en stakket stund overvinne landets politiske og sosioreligiøse motsetninger.
Det kan egentlig ikke formuleres bedre enn da landets president, FrankWalter Steinmeier, den 9. november 2021, årsdagen for så vel utropelsen av Weimarrepublikken i 1918, nazistenes pogrom Krystallnatten i 1938 og murens fall i 1989 sa: «9. november er en ambivalent dag, en lys og en mørk dag. Å holde ut denne ambivalensen, lys og skygge, å bære glede og sorg i hjertet, det hører til når man er tysk.»
Det er de tyske motsetningene vi skal følge i dette kapittelet, og hvordan de siden landets dannelse debatteres gjennom fotball. Etter et tilbakeblikk på keiserrikets turnfurore besøker vi Ruhrområdets joviale arbeidere og deres livsbejaende fotball i Dortmund. Deretter drar vi til Berlin og undersøker ondskapen som herjet landet samt den etterfølgende nasjonale selvransakingen. Østtyskerne i Dresden forteller oss så om livet bak jernteppet, før vi opplever den pågående kampen mellom det politiske venstre og høyre i grasrotens fjerdedivisjon. Avslutningsvis lar vi en av verdens mest suksessrike fotballklubber, FC Bayern München, vise oss hvordan de posisjonerer seg i en samfunnsdebatt hvor fotball skal uttrykke for de sportselskende, historietyngede tyskerne hvem de er.
Versailles! Av alle steder, i solkongen Ludvig den 14.s eget hjerte, dannet vinnerne etter den fransk-prøyssiske krigen Det tyske keiserriket den 18. januar 1871. Den tyske nasjonalbevegelsen hadde dermed ankommet sitt endelige mål – skulle man tro – og forente nå fire kongedømmer, elleve hertugdømmer, syv fyrstedømmer og de tre hansabyene Hamburg, Bremen og Lübeck til et fellestysk forbundsråd.
Senest siden Napoleons armé travet gjennom et fallent Berlin i 1806, hadde nasjonalbevegelsen priset et samlet Tyskland som et nødvendig middel for å møte fransk aggresjon. De facto-lederen av det nordtyske monarkiet Preussen, Otto von Bismarck, hadde fått med seg hvilken militær kraft den franske appellen til La Grande Nation bar i seg, og benyttet seg derfor av tilsvarende nasjonale sentimenter i arkitekturen til et forent Tyskland.
Gallofobiske depesjer fra slagmarkene bidro til en suicidal oppofringsvilje blant unge menn fra kongeriker som Bayern, Preussen eller Baden-Württemberg. Energisk flokket de til en felles front som soldater, journalister og sanitetsmedarbeidere fordi tysk frihet kun fremsto som en mulighet innenfor en fellestysk føderasjon.
Den unge filosofen Friedrich Nietzsche var en av dem som meldte seg frivillig som sanitetsmedarbeider, han tjenestegjorde ved Metz, hvor han i en ukes tid pleiet sårede soldater. Nietzsche var ikke den antisemitten han senere ble tatt til inntekt for, men like fullt forsvarer av arketyper slik også andre tenkere som Fichte og Weber var. Nietzsche argumenterte for at ethvert folkeslag skulle dyrke en kulturell essens med formål om å utvikle sine sterke sider, å følge sine
Hva er amerikanernes nasjonalidrett?
«Hey there, buddy!» John tusler bort til meg. Vi rakk å skravle litt om amerikansk fotball i inngangskøen til stadionet, og nå fant han meg igjen blant den store menneskemassen i utkanten av Greensburgh i Pennsylvania, rundt halvannen times kjøring fra industribyen Pittsburgh.
«Hvorfor ser du ikke på football lenger?» spør jeg ham. John har valgt bort amerikansk fotball selv om det var hans idrett i alle år. «For det første liker jeg at det smeller litt», sier han og venter på om det resonnerer hos meg. «Det er så mange regler nå som passer på alt og alle. Jeg liker å se en real slåsskamp. Men også fordi de har begynt med den der knelingen under nasjonalsangen. Det er altfor mange som har dødd for det flagget».
John er rundt 60 år gammel, 1,75 høy, går i enkel, blå jakke og jeans, har hvitt hår og en sliten, om enn fullsatt tanngard. Innledningsvis var han litt stille, men nå har han tint opp – i det minste mentalt. Vi hutrer oss sammen bak en tribunestolpe denne tidlige maidagen. Regner skyller ned, og det er iskaldt.
Det er noe sympatisk jordnært ved John. Han er rørlegger med forkjærlighet for saftige sportskollisjoner. Når en bønn leses opp over høyttaleranlegget, tar han av seg den brune capsen og bøyer hodet i andakt over foldede hender. Tidligere drev han med historiske rollespill på slagmarkene i det nærliggende Gettysburg, hvor det militære vendepunktet mellom nord- og sørstatene under borgerkrigen fant sted. Men han har ikke råd lenger. Da finanskrisen slo inn i 2008, ble John arbeidsledig, som så mange andre i dette strøket, og han har aldri kommet seg økonomisk. Han er krigsveteran og har vokst opp en drøy time fra åkeren hvor det tredje kaprede flyet under 11. september-angrepene styrtet og tok livet av 44 mennesker.
Knelingene John refererer til er de politiske markeringene under idrettsarrangement som startet da den svarte NFL-quarterbacken Colin Rand Kaepernick i 2016 nektet å stå oppreist under avspillingen av nasjonalsangen Star-Spangled
Banner. Istedenfor gikk Kaepernick ned på kne i protest mot maktmisbruk mot landets svarte.
Aksjonen ble ytterligere politisert i det påfølgende presidentvalget av mannen John og jeg venter på i regnet. For vi er ikke på et sportsarrangement, men et politisk massemøte hvor flere tusen mennesker har samlet seg for å høre den forhenværende presidenten av USA, Donald J. Trump. «Save America» heter det her.
Etter Kaepernicks aksjon uttalte Trump at NFL, National Football League, burde sparke spillerne som kneler under nasjonalsangen. De «vanæret det amerikanske flagget», var «sønner av tisper» og «det var respektløshet mot alt vi står for», preket han. Så ba han sine tilhengere om å boikotte fotballkamper som protest, slik den lojale John åpenbart gjør.
Trump var også uenig i tiltak som skulle gjøre sporten mindre voldelig. Tvert imot savnet han de gode gamle dagene, da så vel fotballspillere og protesterende ved hans rallyer kunne bli fraktet ut på båre. Det kan se ut som om USAs nasjonale splittelse også har funnet vei inn i landets største idretter.
Når jeg spør amerikanere hva som er nasjonalidretten deres, legger de gjerne hodet på skakke og mumler ettertenksomt at det tidligere var baseball, eller The national pastime som mange fortsatt kaller det. «Pastime» er best oversatt med «tidsfordriv» eller «hobby», og baseball som nasjonalhobby har vært med amerikanerne helt siden oppladningen til borgerkrigen og Gettysburg på 1860-tallet, en tid da også mange andre nasjonalsymboler skulle defineres.
Så føyer de humrende til at idretten nå kanskje er The national past-time, «Den nasjonale forbigåttheten», for å markere at slagballsporten kan være utkonkurrert. Amerikansk fotball, football, er nå like populær som de neste fire sportene – basketball, baseball, soccer og ishockey – til sammen!187
Basketball på sin side er den amerikanske idretten som har størst global appell og er den moderne sporten som amerikanske innfødte har tatt mest til seg – for ikke å snakke om at den har vært en viktig identitetsmarkør for en annen minoritetsgruppe: USAs svarte befolkning.
Når man først skal snakke om rase, slik man gjerne gjør i USA, er det også naturlig å ta opp at den asiatiske minoriteten er tydelig overrepresentert i e-sport, mens latinamerikanerne ser ut til å foretrekke soccer og baseball.
Vektlegges andre variabler, ser man at kvinner har størst utviklings- og påvirkningsmuligheter innen soccer, at texanere samles 40 000 mennesker av gangen for å se på okseridning, at de laveste økonomiske klassene omtrent ikke er tilstedeværende innen golf eller hestesport og at politisk venstreorienterte trekker mer mot tennis enn den politisk høyreorienterte NASCAR-bilfansen.
187 Soccer er altså for ordens skyld det nordmenn kaller for fotball.
I et så mangfoldig land som for tiden opplever så kraftig intern splittelse, er det kanskje ikke lett å si lenger hva som egentlig er nasjonalidretten. Det finnes bare én måte å finne ut av det på – den mest amerikanske måten av dem alle: En moderne roadtrip!
«Hva bringer deg til USA?» spør den godlynte passkontrolløren mens jeg stirrer anspent inn i det lille webkameraet. «Jeg skal se på sport.» «Hva slags sport?» «Det blir baseball innledningsvis. Jeg har billett til New York Yankees», svarer jeg med et smil. «Mot Orioles, ikke sant? Det er et av de svakere lagene. De tar vi», sier mannen blidt og er like glad over å knytte bånd over baseball som jeg er.
I passkøene på flyplassene har man god tid til å bli kjent med kravene for innreise til USA og hva som venter om man passerer disse. Blant bilder av Frihetsgudinnen, presidenter og motiverende jobbscenarioer ser man familier på parkutflukt som kaster hvite, eplestore baller med rød tråd til hverandre. Baseball presenteres som en del av det virkelig amerikanske.
New York Yankees er det største og mest legendariske baseballaget i verden. De har vunnet klart flest World Series-titler (27) – et forunderlig navn gitt at det er det nordamerikanske seriemesterskapet – og er bak footballklubben Dallas Cowboys også verdens nest rikeste klubb. Hjemmebanen deres, Yankees Stadium i Bronx, er det nærmeste man kommer en katedral i amerikansk idrettsverden, og deres fremste spiller gjennom tidene, George Herman «Babe» Ruth, det nærmeste man kommer en helgen.
Ruth var landets første nasjonale idrettshelt. Mens verdenskrig og influensapandemi krevde store oppofrelser, symboliserte den småtykke pluggen overdimensjonert, esende fremgangsvilje. Litt som New York, altså. Han er fortsatt et av symbolene på et kraftfullt USA, og president Trump tildelte Babe Ruth posthumt presidentens frihetsmedalje i 2018. Et kjent norsk flyselskaps USA-satsing har også blitt personifisert med Babe Ruth på halevingen.
Utenfor Yankee Stadium er det familiedag. Barn, foreldre og pensjonister valfarter til det som må være blant verdens vakreste idrettsarenaer. Klubbens farger er blått og hvitt, og de går elegant igjen i bygget. Strukturen kan minne om Romas Colosseum, men er av hvit stein i ulike sjatteringer. Høye, buede vinduer slipper inn mengder med lys til den første, indre ringen hvor fordums helter er portrettert i svart og hvitt. Inne på banen er spillernes blåstripede drakter umiddelbart gjenkjennelige, i likhet med deres karakteristiske caps med en hvit Y over en N. Hvor utbredt er ikke dette klenodiet over hele verden.
Med popcorn og en blåhvit ølboks tar jeg plass på the bleachers. Navnet oppsto i 1877 og kom av at de billigste tresetene også var de mest solutsatte og dermed ble blekede over tid. I dag er setene av blå plast, men fortsatt populære blant klubbens lojale fans. Prisene er lave, og man kommer tett på spillerne. Fra bleacherne har