Page 1

NR. 2/08 KR. 25,-


188x250_natteravn_dnbnordesignteam:tgs/apr08

vårt

ansvar

s å dekke husholdningenes og bedriftenes behov for finansielle tjenester

s ÌHAMILJ’MESSIGORDENIEGETHUS s ÌSTILLEETISKE MILJ’MESSIGEOGSOSIALEKRAVTILVÌRE

s ÌHAETISKERETNINGSLINJERFORALLEVÌREINVESTERINGER s ÌTAMILJ’MESSIGE ETISKEOGSOSIALEHENSYNIVÌR kredittgivning

LEVERAND’RER s ÌVRESAMARBEIDSPARTNERFORIDRETT KULTUROG HUMANITREORGANISASJONER

s ÌVREENATTRAKTIVARBEIDSPLASS

www.dnbnor.no

188x124_naturungd_0408tgs.indd 1

09-04-08 13:30:15

TRYVANN

O L S O NORWAY

RUSS FRA HELE LANDET . DE OFFISIELLE KaRINGENE LANDETS BESTE BUSSRINGER - VANLAND

DAVID GUETTA (FR) DJ ANTOINE� & MC ROBY ROB (CH)

FEDDE LE GRAND (NL) SaNDY RIVERA (UK)

MARTIN DANIELLE (CAN)

FUNKERMAN (NL) JOHN MOSS (N)

ERIK & KRISS (N) HOST OF THE YEAR - MC HAPPY HENKE (NRJ) KJoP BILLETT I DAG!

WWW.BILLETTSERVICE.NO / TLF 815 33 133 POSTEN - NARVESEN - 7ELEVEN

“burn” and “burn intense energy” are tradema Coca-Cola Compan rks of The y. ©2007 The Coca-Co la Company.



LES MER PÅ WWW.DITTLIVSPARTY.NO

Y VELKOMMEN TIL DITT LIVS PART


LEDER

Av Eivind Trædal, redaktør

Det finnes mange typer arbeid. Kjedelig arbeid, morsomt arbeid, monotont arbeid, frivillig arbeid og slavearbeid. I Natur og Ungdom driver vi ofte med motarbeid, men dersom vi skal løse miljøproblemene trengs det forarbeid (dersom du skal bokse derimot, trengs det fotarbeid). Dersom man er overarbeida, underarbeida eller underbetalt, kan man få seg en fagforening. Vi har snakka med dem som arbeider innefor miljøvennlige næringer og -industri, sett på likhetene mellom kampen mot slaveri og kampen mot klimaendringene, vært på loppermarked der folk arbeider frivillig, og snakka med eksperter om forholdet mellom fagbevegelse og miljøbevegelse. Vi har også fått en representant fra fagbevegelsen, Ommund Stokka fra Energi Industri, til å fortelle hvordan de mener vi bør løse miljøproblemene. Fagbevegelsen i Norge er stor og mektig. LO, den største arbeidstagerorganisasjonen, har 850 000 medlemmer. Dersom vi skal klare å få igjennom de viktigste tiltakene for å redusere norske klimautslipp, er det viktig å få dem med på laget. Det er veldig bra at miljøbevegelsen nå blir tatt såpass på alvor at vi kan utveksle tanker og ideer med tidligere motstandere i fagbevegelse, industri og næringsliv. Det er nemlig ikke sånn at miljøvern alltid vil gå på

bekostning av arbeidsplasser og velferd. I Tyskland jobber 64 000 mennesker i vindindustrien. Det er ikke fordi vi har blitt mer som dem, men fordi de har begynt å tenke mer som oss. Den amerikanske presidenten har vært forsiktig med å love kutt i klimagasser, fordi det kan skade økonomien. Økonomien er det synd på. Den kan være syk, ha en nedtur, til og med være deprimert! Økonomien er uforutsigbar og uutgrunnelig, som gudene var i gamledager. Kanskje trenger Bush jr. og andre av verdens ledere å forstå at det er lettere å bygge opp en økonomi enn å kjøpe stabile økosystemer. Det er stadig lettere å se at miljøet er et problem som angår alle som lever på jorda. Dersom naturens økosystemer bryter sammen, og klimaet forverrer seg, kan grunn laget forsvinne for både næringsliv, industri og velferd. Da kan vi si farvel til den hellige økonomien og alle arbeidsplassene. Dersom vi fortsetter å bygge Norges velferd og økonomi på å forurense, sager vi over greina vi sitter på. Heldigvis er det altså stadig flere som har forstått at vi ikke kan leve av forurensning i framtida, til og med fagbevegelsen. Vi må fortsette å trekke våre nye allierte i riktig retning.




UTROPSTEGN

!

Er du provosert, sint, glad, trøtt, kosete, slem, eller bare elsker å se egne meninger på trykk? Blås det ut i Utropstegn (!). Vi tar både korte og lange innspill på mail (putsj@nu.no), sms 97548849 eller 47374123, mms, post, telex, fax, via wap, på internett, på bloggen, per telefon, på voicemail, brevdue, papirfly, telegram, muntlig, som sang, som tegnspråk og som kroppsspråk. En heldig vinner får en Natur og Ungdom hettegenser.

SPASERTURTANKER Gikk en søndagstur og gjorde meg noen tanker: Tanke nr. 1: Jeg har reddet verden! Føttene ledet meg tilfeldigvis til akkurat det området hvor jeg tidligere har delt ut «Uadressert reklame – nei takk!»-klistremerker. Disse lyste til meg fra rundt regnet ti postkasser og jeg lyste selvsagt tilbake med tanke på at jeg hadde forandret verden en liten smule. (Okei, noen av postkassene hadde slitte klistremerker fra før av og jeg delte kanskje ut 50 stk., men i forhold til hvor apatisk jeg vanligvis føler meg er det en seier.) Tanke nr. 2: Hundebæsj er ulekkert. Og enda mer ulekkert i unaturlige plastikkposer, så hva med å produsere miljøvennlige papirposer eller bare drite i poser (ikke bokstavlig talt tydeligvis). Tanke nr. 3: Så utrolig mye søppel det er i veikanten! Spesielt mange flasker og bokser for leskedrikker og flaue-dansescener-påcharterfeber-fremkallende væske med prosent-oppmålte-organiske-forbindelser (med færre ord; alkohol). Disse oppbevaringsartiklene kastes ut på gata da de som regel stammer fra harryturer over grensa og dermed ikke kan pantes i Norge. Men, her kommer enda en tanke som bekrefter at jeg er frelseren klimaet har ventet på; hva hvis de skandinaviske landene, eller i det minste Norge og Sverige, gikk sammen om en pante allianse? Flasker/bokser kjøpt i Sverige kan pantes i Norge, i stedet for å bli forlatt alene ute i kulden med lysene fra de forbipasserende bilene som eneste selskap og et spark i ny og ne som eneste menneskelige berøring.

Mvh Natur og Ungdommedlemmende, nesten hundebæsj-påtråkkende og dansk-norske Nina von Ottestad (sjarmerende blunk til Ingeborg Gjærum)

Ny opera Fint med ny opera! Den blir sikkert det eneste som ligner på en isbre i Norge om 100 år.

– Isbjørnen Knut

!!! !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

–!

Klimafornektere Jeg syntes at «klimaskeptikerne» trenger et nytt navn. Ved å kalle de skeptiske får en inntrykk av at å fornekte klimaendringene er et legitimt standpunkt. Hva med «klimafornektere»?

– Anonym

Den forbanna t-banen! Her prøver man å være miljøbevisst og kjøre kollektivt enda jeg har råd til å kjøre bil. Framfor en 20 minutters komfortabel biltur, velger jeg å utsette meg for irriterende mennesker som skriker i telefoner og andre med så høy volum på ipoden at jeg som sitter i motsatt ende av banen kan høre musikken. Dette er jo i for seg en smal pris å betale for å redde miljøet. Men hva får jeg tilbake? 1 time og 45 minutter, hvor mesteparten av tiden består i å fryse ute på en gudsforlatt plass fordi banen er forsinka og den forrige er innstilt! Så hvorfor ikke benytte meg av sporveiens reisegaranti: ta taxi? Vel, da kunne jeg jo bare tatt bil i første omgang… – Anonym

«Fint med ny opera! Den blir sikkert det eneste som ligner på en isbre i Norge om 100 år!» Krf har skjønt det! Forby vanlige, miljøuvennlige lyspærer, men mens vi er i gang går det jo an å bare forby salg av vanlige dusjhoder, alle hvitevarer som ikke er i energiklasse A, plastposer og all emballasje av ikke-resirkulerbart materiale. Det hadde gjort en miljøvennlig tur til butikken myyye enklere!

Hilsen Onkel Grønn

Nei til kjøpsenter Jeg synes det er idiotisk når politikerne godtar at stadig større kjøpesentre bygges. Vi trenger det ikke. Forbruket er høyt nok som det er, dessuten kan vi ikke bygge ned mer matjord! I tillegg blir det mer trafikk mellom de forskjellige kjøpesentrene, noe som i sin tur bidrar til den globale oppvarminga. Skal markedskreftene eller fornuft styre utviklinga? Nei til bygging av flere kjøpesenter!

– Martine :)

NAM NAM Redd miljøet, spis en bil!

– Kakemonsteret

«Jeg synes det er idiotisk når politikerne godtar at stadig større kjøpesentre bygges!»

Kirkeklokker Burde ikke kristenfolket bli straffa for all støyforeurensninga snart? Kan vi ikke heller betale noen for å ringe med klokker i Bangladesh søndag morgen istedenfor utenfor vinduet mitt?

– Tullekatt

kina I Kina forbyr de bilkjøring i Beijing fra to måneder før OL, hurra! Det burde være OL i Kina hvert år, både vår- sommer-, høstog vinterleker!

– Tre små tibetere snufs :( Jeg var på nasjonalt seminar, men jeg fikk ikke klina. Snufs! :(

– Anonym vindmøller Natur og Ungdom mangler kunnskap. De såkalte vindparkene er ingen parker, men store industrianlegg, med vinterbrøyta veier, gigantiske kraftledninger og trafostasjoner på over 40daa. Ved å bygge «vindturbinindustrianlegg» langs hele kysten, får vi også gigantiske kraftledninger som dreper store rovfugler, andefugler og hønsefugler o.l. i hopetall. Dette kan være med på å utrydde bl.a. hubro og andre truede arter. Det visuelle ved vindturbiner er ikke et viktig tema for Naturvernforbundet, men de enorme naturødeleggelsene det medfører. Må vi virkelig rasere det siste vi har av «urørt» natur for at vi fortsatt skal kunne leve i et forbrukersamfunn? Denne «urørte» naturen er leveområde for en rekke truede og sårbare arter som tydeligvis ikke betyr særlig mye for Natur og Ungdom. Det faktum at kartlegging av biologisk mangfold i kommunene er mangelfull eller fraværende er bekymringsfullt med tanke på hvilket grunnlag kommunepolitikerne skal legge til grunn ved beslutninger om å utbygge vindkraft. Naturvennlig og klimavennlig, er ikke nødvendigvis det samme. Natur og Ungdom er tydeligvis opptatt av en god klimapolitikk, men naturvern er tydeligvis fraværende. Dette skyldes sannsynligvis kunnskapsløsheten blant medlemmer.

– Gutt 24


INNHOLD

MAI 2008 Forside: Jo Straube, Kristine Kleppo og ERLAND BANGGREN. ModelL: KaJa Heir senstad

redaktør

EIVIND TRÆDAL eivind@putsj.no

redaksjonssekretæR

KRISTINE KLEPPO kristine@putsj.no

GRAFISK FORMGIVER

ERland BANGGREN hello@erlandbanggren.com

Tekst: Marit Hepsø, Kristine Kleppo, Ingeborg Gjærum, Solveig Firing Lunde, Andreas Johannesen Delsett, Carl Frode Tiller, Håvard Brede Aven, Ommund Stokka, Ingunn Parker Bekkhus, Eivind Trædal, Susanne Lund Johansen, Kaja Heir Senstad, Kjersti Salicath og Erlend Storsul Opdahl. Foto og illustrasjon: Jo Straube, Lars Petter Storaker, Erlend Storsul Opdahl, Erlend Peder Kvam, Håvard Brede Aven, Eivind Trædal, Nils Hermann Ranum, Per Fronth, Erik Eriksson, Bellona, Kristine Wika Haraldsen, Kristine Kleppo, Elin Naper, Knut Åserud, Maria Lyngstad Willassen og Carl-Frederic Salicath.

3… leder – God dag, solidaritet. Ved redaktør Eivind Trædal 4… UTROPSTEGN – Miljøvern gjør folk poetiske og fly forbanna 6… Miljøarbeidarar – Arbeidslivets kjærnekarer

PLAKAT: Henriette Nilsen OG ERLAND BANGGREN.

10… Oljebransjehorer – Det er petroleumsparty, og norske artister står for soundtracket

MILJØPLUKK: Kristine Kleppo og Eivind Trædal.

13… INGEBORGS TALE & FEM I BARNEHAGEN

Kulturplukk: Kjersti Salicath, Kristine Kleppo, OG Andreas Johannesen Delset.

14… Allierte motstanderE – Kjærlighet og hat mellom miljø- og arbeiderbevegelsen

Korrektur: Kjersti Salicath, Erlend Storsul Opdahl, Håvard Brede Aven, Eyvind Søraa, SusanneLund Johannesen, Kaja Heir Senstad, Eivind Trædal og Kristine Kleppo.

18… Du slipper ikke unna politikken – Gael Garcia Bernal er både hot og politisk oppegående

OPPLAG: 8000

20… grønn metal – Mørkets herre har et barnålfarget hjerte. Intervju med Fenriz fra Darkthrone

TRYKK: HAAKON ARNESENS TRYKKERI AS ANNONSER: KABATE, GUNNAR WAARNHUS E-POST: GTW@C2I.NET TLF: 22 59 91 80 Bli abonnent: Skriv til putsj@nu.no eller ring 23 32 74 23 Putsj kommer ut 5 ganger i året. Pris: kr 200 per år Medlemsskap i Natur og Ungdom inkluderer abonnement og koster 50 kroner første året, deretter 100 kroner.

22… MILJØPLUKK 24… Working 9-11? – Fremtidens arbeidsplasser 26… 1968 - Studentene som forandret verden – For 40 år siden tok ungdommen kontrollen 28… TENKETING – Den nye kraftsosialismen v/ Ommund Stokka ?!!… Nei til atomkraft plakat – Shiny, glossy og klar til å henges opp! 30… APPELL – Steng Kola Atomkraftverk

POSTADRESSE: PB. 4783 SOFIENBERG, 0506 OSLO BESØKSADRESSE: TORGGATA 34, OSLO TELEFON: 23 32 74 00 / 23 32 74 23 BANKGIRO: 5010.05.05492 NETT: WWW.PUTSJ.NO E-POST: PUTSJ@NU.NO ISSN NR.: 1502-3249 putsj er trykket på 100 gram cyclus, som er 100% resirkulert papir produsert i danmark. PUTSJ BETYR OPPRØR. VI SKRIVER OM AKTIVISME, MILJØVERN OG KULTUR. PUTSJ LAGES AV EN FRIVILLIG REDAKSJON OG GIS UT AV NATUR OG UNGDOM.

Neste nummer kommer i juni.

32… POPPIS-LOPPIS! – Underbetalt og overarbeidet: Skolekorpsets redningsmenn (og kvinner) 34… Penga på bordet, Jens! – Putsj leter etter regnskogsmilliarder 36… OLJESLAVERI – Å være mot oljeindustrien i Norge i dag, er omtrent som å være mot slaveriet i det britiske imperiet på 1700-tallet 38… KULTURPLUKK 40… norsk arbeiderhistorie i bilder – Dropp lesing av kjedelig historiepensum før eksamen! Et bilde sier mer enn tusen ord. 42… Langt ark ledig – Med forfatter Carl Frode Tiller 43… AKSJON – Sykkelaksjon: miljøaktivistens sikreste vårtegn 44… KALAS – En fest med Johan Harstad







Kva tenkjer gutta på gølvet i miljøvenlege bedrifter om miljø og klimaendringar? Putsj har vandra med anleggsarbeidarar i jernbanetunnelar djupt under villastrøka i Bærum, besøkt ein biopelletsfabrikk midt inne i dei svensk-norske grenseskogane og fulgt ein ekspressbussjåfør på ei nattleg ferd over Langfjella for å gi deg svaret. Tekst og foto: Håvard Brede Aven

– Om eg er med på noko miljøvenleg? Ein veit jo kva ein gjer, men… Det blir sagt at jernbana og kollektivtransport skal vere miljøvenleg, men eg tvilar no litt på det. Jon Sanden har vore tunnelarbeidar i nærare 30 år, og jobbar for tida på utviding til fire spor på jernbana mellom Asker og Skøyen i Akershus/Oslo. Putsj møter han på veg ut frå det som om fire år er ein jernbanetunnel i Sandvika, og blir med han til matpause i ei brakke på anleggsområdet. I brakka møter Putsj fleire av anleggsarbeidarane som er hyra inn til utbygginga. Det blir drive sprengingsarbeid i fleire av tunnelane, så dei fleste av arbeidarane er ute og nyttar tida til å ete, drikke kaffi og røyke. Ingen av Sandens kollegaer tenkjer på at arbeidet deira gagnar miljøet. – Det hjelper i alle fall ikkje distrikts-Norge noko, at vi bygger jernbane i Bærum, seier ein. – Politikken som er no, med at ein skal bruke kollektivtransport i staden for bil – det gjeld jo berre i byen; på bygda må ein jo ha bil! Viss eg hadde budd sentralt, skulle eg ikkje trengt å ha bil, seier Jon, som sjølv er frå ei lita bygd på austlandet. – Vi burde hatt ein statsminister som ikkje er frå Oslo. – Siv Jensen hadde vore bra. Eller Carl I. Hagen, seier ein annan. – De frå Natur og Ungdom, de vil vel ha Kristin Halvorsen, sjefsheksa? ropar ein frå den andre sida av rommet, openbart lite begeistra for SV-leiaren. Roy André Kosberg, ein av dei yngre tunnel-arbeidarane, meiner at høgfartstog

mellom Oslo og Trondheim hadde vore ei bra investering. Det er Jon einig i. – Ein burde fått meir av tungtransporten over på jernbane. Det kunne spart mange menneskeliv oppover Gudbrandsdalen, i alle fall. – Ikkje sei så mykje smart at du hamnar på Stortinget no, Jon! ropar ein av dei andre arbeidarane. – Nei, jo… Vi skulle styrt eit halvt år, det hadde vore noko. –Det hadde blitt mange tunnelar! skyter Kosberg inn. Sanden ler. – Og bilavgiftene hadde blitt blåst på sjøen! Det gröna alternativet er brunt! Norsk Pellets produserer brun pellets (eit «inhemskt og förnyelsebart» brensel, i følgje dei utelukkande svenskspråklege internettsidene), og er den einaste svanemerka pelletsprodusenten i landet. Putsj besøker fabrikken deira, på Grasmo i Eidskog kommune, i lønsjpausen, og drikk kaffi med Ken Thomas Halvorsrud, Frank Arne Moen, Tor Melgård og Ann-Louis Buholt. – Det er vanskeleg å drive med biopellets og bioenergi i Norge, meiner Frank Arne Moen. Han har vore tilsett på fabrikken sidan oppstarten på midten av 90-talet. – Svenskane brukar 1,4 millionar tonn pellets i året, Danmark ligg på rundt ein million, men i Norge brukar vi berre 50 000 tonn. Eg er ikkje heilt sikker på tala, men det seier uansett ein del om situasjonen. Mesteparten av det som blir produsert på fabrikken blir også eksportert til nabolandet.

– Svenskane er flinke! seier Ken Thomas Halvorsrud. – Du må ikkje seie det høgt! flirer Tor Melgård. – Og dei har jo uansett atomkraftverk der borte, held han fram. Det er litt diskusjon om kor vidt atomkraftverk har noko å seie for klimaet, og om det har nokon andre konsekvensar for miljøet. – Tja, det einaste er vel at vi må ete rødglødande fisk, smiler Frank Arne. Alle er samde om at regjeringa satsar for lite på bioenergi og andre klimatiltak i Norge, og dei har ikkje merka noko resultat av «månelanding»-talar, klimameldinga frå regjeringa og den jamt over auka merksemda klimaendringane har fått den siste tida. Regjeringa får det glatte lag: – Køyr kollektivt, seier dei, men då får dei først sette opp ein buss! – Skulle tru dei aldri hadde vore på bygda. Korleis skulle ein komt seg på jobb utan bil? – Så lenge vi her fyrer med pellets, får det vel gå at vi køyrer bil! – Når dei gav fleire milliardar til regnskogen i Brasil, kan dei vel prøve å gjere litt her i landet òg? meiner Tor. – Det er vanskeleg for oss å konkurrere med olje og elektrisk oppvarming. Det er for billig straum og olje her – vi merka ikkje ein gong auka etterspurnad då straumprisen steig kraftig for eit par år sidan. Fabrikkane har ikkje råd til å presse ned prisane på pellets uendeleg mykje, og ein må jo tenke på at det må vere lukrativt for fabrikkane som produserer pellets, seier Ken Thomas.




Ken Thomas og Tor meiner at auka bruk av bioenergi også kan skape fleire arbeidsplassar. Dei ramsar opp alle ledd i produksjonen, frå trehogst via forskning og produksjon til transport av dei ferdige produkta. – Oljen tar jo slutt ein gong, så det er bra å bygge opp noko å ha i bakhand, meiner Tor Melgård. – Men ein tener store pengar på oljen, så… Det er vel for mange oljelobbyistar på Stortinget. En bussjåfør, en bussjåfør Tor-Bjørn Kyrkjebø frå Høyanger kommune – industribygda med landets høgste konsentrasjon av svartmetallband, gotherar og ny-paganistar har køyrd buss sidan midten av 80-talet. Putsj er med han på rute 170 frå Oslo til Førde natt til palmehelga, ei av dei mest folksomme nettene på landets ekspressbussar. Før Kyrkjebø kan ta på passasjerar, er vi nødt til å hente bussen på ein parkeringsplass eit stykke unna bussterminalen. Kyrkjebø irriterer seg over mangelen på parkeringsplassar i nærleiken. – Det er forkasteleg at vi må langt utanfor stasjonen for å parkere. Det blir det mykje unødig køyring av. Etterkvart som køa av påsketuristar og utflytta sogningar og fjordingar løyser billett, blir Kyrkjebø sin buss så godt som fullstappa. – Det er klart at når ein får nesten 50 menneske inn på éin buss i staden for i bilar, så er det ganske bra for miljøet, seier Kyrkjebø. Då han begynte å køyre buss for rundt 20 år sidan tenkte ein først og fremst på at folk skulle fram, ikkje at dei skulle køyre kollektivt; samanhengen mellom miljø og kollektiv

transport er noko som har kome til seinare. – Eg tenkjer ikkje så mykje på slikt til vanleg, men det blir jo litt no når media hausar det opp. Eg følgjer med på det miljøorganisasjonane seier – de blir vel tatt meir seriøst av media og politikarar òg no for tida? Han er ikkje imponert over styresmaktene sin innsats for kollektivtransporten. – Det er flotte festtalar, men i realiteten er det ikkje så sprekt. Og busselskapa kan ikkje setje opp ruter utan vidare, ein må jo ha konsesjon frå fylkeskommunen, seier han. Han nemner likevel ungdomskortet som eit positivt tiltak i heimfylket: – Det er ei bra ordning, men den kunne godt vore utvida. Det burde vore billegare, og kanskje gjelde for alle under 25? Det er jo mange som framleis går på skule etter at dei fyller 20. Kyrkjebø køyrer buss både lokalt i Sogn og Fjordane og på lengre strekningar. Medan ekspressbussen har ei lita auke i talet på passasjerar, seier han at han merkar ein nedgang på fleire av dei lokale rutene. – Det blir for dyrt å betale 35 kroner når ein berre skal ei mil, meiner han. – Men regularitet, det at bussen går ofte, det er endå viktigare. Han trekk fram TimEkspressen som eit døme på at hyppige avgangar og forutsigbarheit er naudsynt for at folk skal nytte busstilbodet. Men i meir grisgrendte strøk er nok ikkje det ei løysing, ein kan ikkje ha timesavgangar mellom Kyrkjebø og Lavik. Der får folk heller halde fram med å bruke bilen. Alle kan ikkje ha kvar sin buss!

Jernbaneutviding mellom Skøyen og Asker – Det gamle dobbeltsporet på strek ninga Lysaker-Asker blir utvida til fire spor . Jernbaneverket og fire entrepenørsels kap står for utbygginga, og strekninga skal vere ferdig utbygd i 2011. – Når heile utbygginga står ferdig, blir det plass til dobbelt så mange tog på strekninga. Reisetida for dei raskaste toga blir redusert med sju minutt mellom Asker og Lysa ker. (Kjelde: Jernbaneverket) Biopellets Pellets er små sylinderform bitar av komprimert og tørka biomateriale (først og frem st sagflis). Kan brennast i pelletskaminar i vanl ege hus, eller i ein pelletskjel som erstatning for oljekjel i sentralvarmeanlegg i større bygn ingar. (Kjelder: nobio.no (Norsk bioenerg iforening), norskpellets.no) co2 utslipp for bilg og bus s – Fra Oslo til Førde vil du som pass asjer bidra med 17,52 kg CO2 dersom du kjøre r buss. Kjører du bil vil du bidra med 38,7 2 kg på samme strekning. Tallene gjelder hvis bussen og bilen har normalt antall passasje rer (dvs. en buss som er 36 prosent full, og en med bil 2,2 passasjerer.)





10


Norge er rusa på olje. Det er petroleumsparty, og norske artister står for soundtracket. Oljebransjen klemmer musikkstjernene til sitt bryst etter å ha stappa lommene deres fulle med Penger. Er norske artister oljebransjehorer? Tekst: Andreas Johannesen Delsett / Illustrasjon: Maria Lyngstad Willassen / Foto: Knut Aaserud

Morten Harket stilte i desember på pressekonferanse før Nobel-konserten, og hyllet Al Gore som fikk Nobelprisen for sitt miljøengasjement. Men både Morten, Paal og Magne fra A-ha har hendene dypt nedi lomma på oljebransjen. I 2005 spilte a-ha på Hydros 100-årsfest, både i Frognerparken og i Köln. «Kunst og kultur har vært viktige elementer gjennom selskapets historie og preger også vårt samfunnsengasjement i dag» sa generaldirektør Eivind Reiten i forbindelse med 100-årsfesten, der 120 000 publikummere hyllet a-ha, og takket Hydro for at de var så greie. Er a-ha kjøpt og betalt av oljebransjen? Ingen bor i jordhuler

– a-ha ser i utgangspunktet ingen stor forskjell på selskaper som StatoilHydro og for eksempel internasjonale plateselskaper når det gjelder å ta imot penger, forklarer Magne Furuholmen fra a-ha. – De færreste av oss bor i jordhuler uten elektrisk strøm, innlagt vann og kloakk, eller er villige til å gi slipp på særlig mange av de godene vi er vant til, sier Furuholmen. Han mener hver eneste nordmann i prinsippet er sponset av StatoilHydro. – I klimadebatten er vi alle skitne på hendene. a-ha tror at vi må ha med oss industrien for å finne varige kreative og menneskevennlige løsninger for fremtiden. Det betyr selvfølgelig ikke at man skal være ukritisk til slike selskaper eller ukritisk gå inn i samarbeid. At StatoilHydro går inn i kulturfeltet og dermed i debatten rundt

klima, gjør dem til et litt bedre selskap i klimaperspektiv enn for eksempel et oljeselskap i USA som ikke gir noen sponsormidler til «opposisjonen».

det ble gjort tilgjengelig, forsikrer Brydøy. Bioetanolbransjen bør altså ta hintet, og tilby et av norges beste liveband et miljøvennlig alternativ.

Forbrukermakt

Oljekåte Katie

Furuholmen mener det er feil å tvinge alle band til å tenke politisk. – Ethvert band som turnerer eller reiser i stor skala er i utgangspunktet store miljøsyndere. Det blir således en avveining om konsertene i seg selv er viktige nok til å gjennomføres. Her mener vi at ansvaret må fordeles likt mellom artist og forbruker. Man kan ikke kreve nullutslipp og likevel ha konserter, men man kan kreve at «sine» artister har en bevisst holdning til dette, ved at forbrukerne får sitt syn frem ved å «stemme» med sitt billettkjøp.

Den virkelige oljebransjehora er ikke norsk: Katie Melua solgte seg fullstendig til StatoilHydro da hun avholdt verdens dypeste konsert på bunnen av Troll A-platformen i Nordsjøen. «Da jeg ble spurt om å være med på dette opplegget med Statoil, undersøkte jeg miljøprofilen til selskapet. Den besto mine krav», sier Katie Melua til Dagbladet, uten å avsløre hva disse kravene bestod i. Klimagassutslipp kan ikke ha vært en del av regnestykket.

Kaizers på bioetanol?

Da Kaizers Orchestra slo gjennom ble de umiddelbart kjent for sine noe spesielle instrumentvalg. De spilte blant annet på oljefat. Etter kort tid fikk de i stand en sponsoravtale med Statoil, som gir dem «the world’s best sounding oil drums», i følge nettsidene til bandet. Kaizers Orchestras forhold til oljefat er på ingen måte noen prinsippsak, mener manager Eivind Brydøy. – Vi driver og slår på oljefat rundt omkring. Vi trenger mange nye fat, og StatoilHydro har skaffet oss dem så langt, forklarer han. – Det er lyden som er viktigst for Kaizers. Vi kunne absolutt brukt bioetanolfat, hvis

«I KLIMADEBATTEN ER VI ALLE SKITNE PÅ HENDENE.» Miljøarbeid for oljepenger

For første gang ble StatoilHydro-stipendet delt ut som en del av By:Larm. Ida Maria fikk prisen, og det er tydelig at hun hadde (olje)kilden til de 800 000 oljeglinsende kronene i bakhodet da hun uttalte til Aftenposten at hun skulle «bruke pengene til å gjennomføre den grønneste og mest miljøbevisste turneen i Norge og Europa noen gang.» Hun kunne dessuten love at «en del av pengene skal brukes for å ta vare på vår felles klode». >> 11


Ida Maria vil bruke StatoilHydrostipendet på å være miljøvennlig.

Klimakvoter og togturne

Når Putsj får tak i Ida Maria, er hun godt i gang med å holde sitt ord, på en grønn turné i Sverige. Togturneen har vært planlagt før oljestipendet, så miljøengasjementet er ikke helt nytt. – Vi kjører tog land og strand, bærer 11 kolli inn og ut for håndkraft. Svenssonfolka stirrer bare surt på oss, forklarer hun. – Det vi skal bruke stipendet på er å kjøpe klimakvoter, så vi kan klimanøytralisere reisene vi tar. Vi satser på å gjøre turneen i Norge så grønn så mulig, ta tog så langt det går og få CO2-utslippene så små som mulig. Bandet skal også ha et møte med Bellona, og skal spille på en stor klimakonsert i Sarpsborg. Radiohead og Coldplay

I England har Radiohead og Coldplay prøvd å gjøre klimanøytral turné. – Vi må prøve å vise at det finnes etterspørsel. Vi er noen av de som reiser mest, vi har reist så sjukt mye. Det er det samme som når du kjøper økologisk i butikken: er du konsekvent så dukker det opp mer. Ida Maria tror imidlertid ikke at all sponsing er av det onde. – Bellona er noen av dem som får mest penger fra StatoilHydro, men det stopper ikke deres arbeid. Vi tar jo alle del i oljerikdommen, det er jo ikke fordi vi er så flinke til å dyrke poteter at vi er velstående. Det er lett å kritisere denne bransjen, men man må tenke: Hvor kan vi gå herifra? Norge står med olje opp til halsen. 12

Ida Maria er tydelig engasjert i klimasaken, men vil ikke si noe negativt om StatoilHydro. I følge den opprinnelige kontrakten med By:larm kan ikke bandet uttale seg negativt i pressen om StatoilHydro dersom de vil beholde stipendpengene. I følge bandets manager er imidlertid dette punktet fjerna. Selvbeherskelse på ungdomskulen

Øyvind Solheim spiller i bandet Ungdomskulen. De sa i vinter nei til å delta i konkurransen om å vinne Statoilhydro-stipendet som Ida Maria mottok. Vi når ham på telefon fra England, der de er på turné –Vi har en filosofi om hvordan vi mener ting bør gjøres. Ut ifra vår tanke om musikk og hva vi synes er den rette måten å gjøre ting på, så synes ikke vi det er rett. Noen politisk uttalelse vil jeg ikke komme med. Dommen

Det er altså vanskelig å dømme artistene, og enda vanskeligere å få dem til å dømme hverandre. Vi må ringe en av folka som kan mest om bransjehorer, en som forhåpentligvis kan skyte fra hofta. Poppa Lars fra den nå nedlagte Bodø-hiphopgruppa Tungtvann, tar telefonen med mat i munnen. – Æ sitt og ska spis nu, mumler han. Han tar seg likevel tid til en kort kommentar. – Som hiphoppensjonist skjønner jeg at det er lett å bli desperat og hoppe på dårlige tilbud, så dårlig økonomi som mange artister har. Poppa Lars mener ikke oljepenger er så mye verre enn andre penger.

– Teite byråkratiske kommuner og Solofondet er like kjipe som StatoilHydro. Men det henger ikke helt på greip å først ta imot pengene og så gjennomføre en miljøvennlig turne. Forøvrig liker jeg Ida Maria veldig godt, forsikrer Poppa Lars.

«DET ER LETT Å KRITISERE DENNE BRANSJEN, MEN MAN MÅ TENKE: HVOR KAN VI GÅ HERIFRA?»

Putsj prøver seg med et dristig forslag: – Dersom dere ikke var pensjonerte, og dersom dere mente det var problematisk å ta imot oljepenger, ville dere da lagd en ny versjon av «Bransjehora» med oljebransjehorer som tema? Latter i den andre enden av røret – Hvis Tungtvann hadde eksistert fortsatt, og hvis vi var enige… så hadde vi ikke laga en sånn sang.


INGEBORGS TALE

Av Ingeborg Gjærum, leder i Natur og Ungdom

Du vet ikke, nei? Skjønner jeg godt. Kanskje er du blant dem som bruker denne våren på å lure på hva du skal gjøre til høsten? Musikklinje, byggfag eller studiespesialiserende? Blindern, Folkehøyskole eller NTNU? Det er nok å velge i. Antakelig har du absurde mengder studiekataloger og informasjonsmateriell liggende. For om ikke du vet hva du vil, er det utvilsomt mange som vet hva de vil med deg. «Få bransjer tilbyr så mange spennende muligheter som olje- og gassindustrien» skriver Oljeindustriens landsforening. «Ta en viktig utdannelse, til å møte fremtidens utfordringer trengs ny energi», skriver Energibedriftenes landsforening. Både fossil- og fornybarbransjen vil ha fingra i arbeidskraften din. Det er ikke likegyldig hvor du havner. Verken for deg eller for oss andre. Ettersom du holder Putsj i hånda, regner jeg med at du er engasjert i miljø. Det engasjementet må du ha med deg når du bestemmer deg for hva du vil bli. For vi trenger flere som jobber for miljøløsningene om vi skal løse klimautfordringene. Mange flere. Vi trenger ingeniører og teknikere som

kan utvikle og bygge fornybar energi. Vi trenger bygningsarbeidere og arkitekter som lager hus med lavere energibehov. Vi trenger lærere som gir elevene sine et miljøengasjement. Vi trenger journalister som skriver om miljøsaker. Vi trenger bønder som kan dyrke miljøvennlig mat. Vi trenger politikere som kan miljøsaken skikkelig. Vi trenger jurister som kan sette forurenserne på plass. Vi trenger forskere som finner opp fremtidens miljøløsninger. Det er i de miljøvennlige næringene fremtiden ligger. De som forurenser vil få det vanskeligere og vanskeligere. Sakte, men sikkert ser det ut til at fagbevegelsen tar grep i klimasaken. Antakelig skjønner stadig flere, også i Folkets hus, at verden har våknet og tar klimatrusselen på alvor. Enten må Norge omstille seg, ellers blir vi hengende etter. Da er det goodbye Helge Lund og StatoilHydro. Da trenger vi de ingeniørene som heller vil bygge vindmøller en oljeplattformer i havet. Da trengs folk til å bygge jernbane fremfor veier. Vi trenger et skifte fra forurensing til miljø – også når det gjelder hvor folk jobber.

Verden må redusere sine utslipp med opp mot 85 prosent innen 2050. De landene og de næringene som tidligst startet omleggingen til et samfunn som er uten utslipp av klimagasser, vil sitte på nødvendige erfaring og kompetanse når resten av verden kommer etter. Det vil lønne seg å være i forkant. Og de kan nyte følelsen av god samvittighet med det samme. Vi trenger deg. Også når du blir stor og får deg en jobb. Vi må ha deg på riktig side. Det er på miljøsiden at de største arbeidsmulighetene ligger. Men husk: den viktigste miljøjobben, gjør du i Natur og Ungdom.

Hva vil du bli når du blir stor? Hva syntes du om klimaendringene?

Jørgen, 5½ år Jeg husker ikke helt, men jeg tror jeg vil ha en kontorjobb der jeg kan drive med PC og Internett og klikke på ting på skjermen, det har jeg lyst til. Klimaendringene synes jeg ikke noe om. Isen smelter slik at isbjørnen havner i vannet. Det er ikke noe kult, for det er ikke gøy uten isbjørner.

Sarah, 5½ år Jeg husker heller ikke helt, men jeg tror jeg også vil jobbe på kontor. Jeg vil også drive med PC-er og Internett og sånn. Jeg vil gjerne jobbe i kommunen, også skrive ting på PC-en og skrive ut og kopiere.

Siri, 5½ år Jeg vil bli lege, tror jeg. Ikke dyrlege, men menneskelege. Jeg har lyst til å bli det slik at jeg kan hjelpe folk.

Kaja, 5½ år Jeg liker å bygge ting. Jeg vil kanskje bli byggmaker og bygge hus og sånn. Hvis vannet stiger på grunn av klimaendringene kan jeg bygge båthus. Jeg tror det er like godt å bo i båthus som i vanlige hus. Jeg tror faktisk det er kjempegøy å bo i båthus.

Knut K. Nesheim, 16¼ år Jeg vil gjerne bli musikkprodusent. Helst vil jeg produsere sjangre litt utenom det vanlige, som internasjonal folkemusikk, frijazz eller lignende. Jeg interesserer meg for hva jeg kan gjøre for å gjøre framtiden levbar, jeg kjøper f.eks aldri trommestikker i tropetømmer.

Tekst og Foto: Erlend Storsul Opdahl

13


14


«Her er det ren lynsjestemning. Kom med en gang.» Med denne beskjeden ba demonstranter fra miljøstiftelsen Bellona Politiet om hjelp da om lag 100 arbeidere og innbyggere I Sokndal jaget aktivistene vekk fra bergverksbedriften Titania. Tekst: Susanne Lund Johansen / Foto: Erik Eriksson Denne nyhetsmeldingen publiserte NTB 24. april 1989. En liten hendelse som rommer noe av essensen i forholdet mellom arbeiderbevegelsen og miljøbevegelsen. I dette tilfellet var Bellona, Greenpeace og Natur og Ungdom rasende på gruvebedriften Titania som dumpet gruveslam i Jøssingfjorden og Dyngadjupet. Slammet samlet seg i gjellene til fisk og reker, og organisasjonene krevde at slammet skulle lagres på land. Arbeiderne på Titania var på sin side redde for at arbeidsplassene ville gå tapt dersom bedriften måtte bruke penger på landdeponering. Antikapitalister

Forholdet mellom miljøbevegelsen og arbeiderbevegelsen er motsetningsfylt, mener professor Ørnulf Seippel som har skrevet doktorgrad om miljø, modernitet og politikk. På den ene siden er begge radikale bevegelser, med mistro til kapitalisme og markedsliberalisme. Derfor fant fagforeningsaktivister og miljøvernere hverandre i demonstrasjonstog mot Verdens handelsorganisasjon (WTO) i Seattle i 1999, for å demonstrere mot handelsregimer som gir blaffen i miljøet og arbeideres rettigheter. På den andre siden har det alltid vært konflikt mellom bevegelsene fordi arbeidernes krav om å skaffe og sikre arbeidsplasser ofte kolliderer med miljøorganisasjonenes krav om miljøhensyn.

Vannkraft og aluminum

Energiproduksjon, som gasskraft og oljeutvinning, har vært årsaken til mange av konfliktene. Det gjelder også vannkraft, som utbyggingen av Mardøla-vassdraget i 1970. Samfunnets behov for energi og trygge arbeidsplasser sto mot miljøorganisasjonenes krav om å ta vare på for eksempel elver og fosser. Når vassdrag legges i rør og demmes opp i vannmagasiner blir ofte elveløpet tørrlagt i perioder, noe som skader planteog dyreliv, og mange gode fiskeelver er blitt ødelagt av utbygging. Aluminiumsverk og liknende tungindustri har vært den andre store konfliktkilden. For det første er slik industri svært energikreven-

«Hvis all oljevirksomhet og smelteverk ble lagt ned i Norge ville vi ikke hatt mye å leve av lenger.» de og har dermed ført til utbygging av mange vassdrag. For det andre fører aluminiumsproduksjon til utslipp av en rekke giftige stoffer, som den kreftframkallende miljøgiften PAH og svoveldioksid. Verst har utslippene av fluor vært, som ved Norsk Hyrdos verk i fjordbygdene Høyanger og Årdal førte til fluorforgiftning av husdyr, og at barskogen

15


i liene døde. Aluminiumsverket i Årdal ble forresten nedlagt etter pålegg fra SFT om å redusere PAH-utslippene. Hydro valgte da å legge ned framfor å modernisere teknologien, og 330 ansatte mistet arbeidsplassen sin.

«Forbud og påbud er et undervurdert virkemiddel, noen ganger bør faktisk ting forbys.» Forbud og avvikling

Eldar Myhre er leder i Fellesforbundet i Stavanger, og har uttalt seg kritisk mot miljøbevegelsen i forbindelse med for eksempel oljeboring i Barentshavet. Fellesforbundet består av blant annet Norsk jern- og metallarbeiderforbund og Norsk bygningsindustriarbeiderforbund. Myhre mener mye av konfliktene skyldes at miljøbevegelsen har lett for å løse problemer med forbud og avvikling, når det gjelder industri og utslipp. – Fagbevegelsen vil endre for å bevare, og satse på teknologiutvikling for å løse problemer, sier Myhre. Han mener at det fort vil bety at virksomheten må avvikles i Norge hvis det settes for store begrensninger på utslipp fra smelteverkene fordi det vil være mer lønnsomt å produsere aluminium i andre land. Norsk Hydro har for eksempel valgt å etablere et nytt smelteverk i Qatar drevet av billig gass16

kraft, framfor å modernisere verket i Årdal. – Hvis all oljevirksomhet og smelteverk ble lagt ned i Norge ville vi ikke hatt mye å leve av lenger. Dessuten ville varene uansett være etterspurt i verden og dermed blitt produsert et annet sted. Da blir det ikke mindre forurensning globalt sett. Samtidig medgir Myhre at krav til utslipp fra smelteverk har forbedret arbeidsmiljøet for de ansatte og naturmiljøet rundt noe voldsomt. Han er likevel svært skeptisk til utstrakt samarbeid mellom sin del av fagbevegelsen og miljøbevegelsen. – Samarbeid med organisasjoner som Framtiden i våre hender og Greenpeace tror jeg er umulig. De har fokus på folks moral, mens fagbevegelsen er en massebevegelse som må ta hensyn til mangfoldet i samfunnet og jobbe for helhetlige løsninger. Ren energi og arbeidsplasser

Lars Haltbrekken, leder i Norges Naturvernforbund, er uenig i Eldar Myhres uttalelser. – Forbud og påbud er et undervurdert virkemiddel, noen ganger bør faktisk ting forbys. Men miljøbevegelsen har også vært pådriver for for eksempel å få til CO2-renseanlegg på gasskraftverk framfor avvikling, sier Haltbrekken. Både Haltbrekken og leder i organisasjonen ZERO, Einar Håndlykken, mener det slett ikke står så dårlig til med samarbeidet. – Nå holder jo REC på å redde industrimiljøet i Grenland i Telemark med sin solcelleproduksjon, sier Håndlykken. Han har stor tro på at et stadig økende

krav om fornybar energi vil gi mange nye arbeidsplasser til glede for både miljøbevegelse og arbeiderarbeiderbevegelse. – Vår type miljøverner med på å sikre arbeidsplasser framfor å true dem, og det er mye av fagbevegelsen i ferd med å innse. Krav om CO2-rensing kan også gi flere arbeidsplasser, for noen må jo levere renseteknologien. Flaskekamp

Når man først er i det optimistiske hjørnet har det vært flere samarbeidsprosjekter mellom miljøbevegelsen og fagbevegelsen å glede seg over de siste årene. Stein Stugu har vært tillitsvalgt i Ringnes og for bryggeriansatte i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddel-

«Den dagen fagbevegelsen står på samme side som miljøbevegelsen, har miljøbevegelsen fått en tung alliert som i mange sammenhenger er nærmest er uovervinnelig» arbeiderforbund. I mange år har han samarbeidet med Norges Naturvernforbund og Natur og Ungdom for å bevare grunnavgiften på engangsemballasje. Grunnavgiften gjør det billigere å tappe drikkevarer på flasker og som kan pantes og brukes om igjen, enn å tappe på bokser


i LO mot gasskraft uten rensing. I LOs handlingsprogram står det at de vil jobbe for å bygge gasskraftverk «…med installering av ny teknologi for håndtering av CO2 når dette er økonomisk bærekraftig». – Det er for dårlig at LO ikke vil satse på håndtering av CO2 før dette er lønnsomt, sier Østvold. LO-sekretær Trine Lise Sundnes understreker at handlingsprogrammet ble laget i 2005, og at det har skjedd mye i LO innen miljø og energi siden da. LO presenterte for eksempel i fjor høst sin klimastrategiske

«Vår type miljøvern er med på å sikre arbeidsplasser framfor å true dem, og det er mye av fagbevegelsen i ferd med å innse.» og flasker som må resirkuleres. Avgiftene har vært et godt miljøtiltak, og ifølge informasjonssjef i Ringnes, Anne Marit Schiong, har de opprettholdt bryggeriarbeidsplasser over hele landet (Klassekampen 03.03.2003). Stein Stugu mener de ikke hadde hatt mulighet til å oppnå dette hvis de ikke hadde hatt alliansen med NU og Naturvernforbundet. Verneombud

Et nystartet samarbeid pågår for øvrig nå mellom Kommunenes arbeidsgiverorganisasjon KS, Fagforbundet, som organiserer kommunalt ansatte, og Norges Naturvernforbund om å gjøre miljøvern til en obligatorisk del av jobben til verneombudene i landet. På alle arbeidsplasser av en viss størrelse skal det finnes et verneombud som velges av de ansatte og som skal se til arbeidernes sikkerhet og arbeidsmiljø. Etter forslag fra Fagforbundet og Naturvernforbundet skal

de nå også holde øye med bedriftenes påvirkning på naturmiljøet. Å få LO med på laget

Norges største arbeidstakerorganisasjon, LO, har imidlertid vært en torn i øyet på miljøbevegelsen når det kommer til det store spørsmålet om klimatiltak. Da daværende miljøvernminister Helen Bjørnøy i fjor varslet at hun ønsket at Norge skulle redusere sine klimagassutslipp med 20 prosent innen 2020, satte deler av LO seg på bakbena. «Fagbevegelsen ønsker ikke et mål om at klimagassutslippene skal reduseres med 20 prosent innen 2020. LO-forbundene Industri Energi og Fellesforbundet frykter nedleggelse av industriarbeidsplasser dersom miljøvernministeren får det som hun vil», kunne P4 melde. Per Østvold, leder i Norsk Transportarbeiderforbund, har markert motstand

plan. Den sier at Norge må være ledende i utviklingen av renseteknologi for CO2 i gass, kullkraftverk og i industrien, og at planene for å utvikle utslippsfrie gasskraftanlegg må videreføres og realiseres. Per Østvold synes LO har hatt en utvikling i riktig retning de siste årene. – Det første Roar Flåthen gjorde da han ble LO-leder var å ta initiativ til å revidere LOs samferdselsprogram, for å få til mer satsing på tog og kollektivtrafikk. Dette er helt nye toner. Østvold mener både folk flest og fagbevegelsen har tatt klimaendringene innover seg, og at vi derfor vil se langt mer samarbeid mellom LO og miljøbevegelsen framover. – Den dagen fagbevegelsen står på samme side som miljøbevegelsen, har miljøbevegelsen fått en tung alliert som i mange sammenhenger er nærmest er uovervinnelig, mener han. 17


Tekst: Kristine Kleppo

Gael Garcia Bernal er bakfull når han spaserer inn på pressekonferansen ved Gøteborg filmfestival et kvarter for sent. Han er lavere og tynnere i virkeligheten enn han virker på film. Bernal ser på den lille gruppen medtatte journalister og gliser.

– Det ser ut som om dere har vært på samme fest som meg! Gael Garcia Bernal er 29 år gammel. Han er sønn av to skuespillere fra det alternative kunstmiljøet i Mexico, hvor han er oppvokst og bosatt. I tenårene 18

spilte han i meksikanske såperserier mens han kjempet for rettighetene til meksikanske bønder under Chiapas-opprøret på begynnelsen av 90-tallet. Fremdeles deltar Gael i demonstrasjoner og går i tog hver første mai. – Jeg er fascinert av dobbeltstandardene man har til rike og fattige. Kløften mellom rike og fattige blir hele tiden større. Det er noe jeg ikke klarer å slutte å tenke på, sier han alvorlig.


4 Fakta om Gael Garcia Bernal

Bernal fikk gjennombruddet sitt

som skuespiller i filmen Elskede Kjøtere i år 2000. Siden har han portrettert Che Guevara to ganger og spilt hovedroller i en rekke meksikanske og internasjonale filmer. Nå er han i Gøteborg for å promotere sin første film som regissør for lavbudsjettfilmen Deficit. – Du må ha fått tilbud fra Hollywood. Hvorfor har vi ikke sett deg i noen store Hollywood-filmer? spør en journalist.

forteller at han har laget denne filmen til ære for sin generasjon. – Jeg føler at jeg ble født med ordet «underskudd» (deficit, red. anm.) tatovert i panna, sier Gael. Han sikter til en økonomisk krise i Mexico som som sendte nasjonen ut i sult og fattigdom. – Da jeg var liten sparte jeg penger for å reise, og over natta ble pengene verdt en fjerdedel av det de var verdt dagen før.

«Underskudd, krise, demokrati. Filmen handler om ordene som ikke betyr noe, men som likevel har så stor innflytelse på livene våre.» – Jeg trenger ikke å gjøre det. Skuespillerne i USA må ha en dyr livsstil for å kunne ferdes i de rette kretsene, men fordi jeg bor i Mexico er jeg friere. Jeg vil benytte posisjonen min til å jobbe med ting som fascinerer meg og som jeg liker. Man skal ikke ta det for gitt, for det er mange som har jobber de misliker. Film er ikke business for meg. Jeg er med i filmer fordi jeg vil være med på å lage noe som er bra, som jeg har tro på. Dessuten er jeg er ganske billig i drift, smiler han. Felles for filmene til Bernal er at de ofte handler om unge mennesker som vil oppleve verden og ha det gøy, men som blir hentet inn av den sosiale og politiske virkeligheten de møter. – Du kan ikke flykte fra politikken. Livet er for komplekst. Spesielt i et land som Mexico der du ser konsekvensene av politikken overalt. Kanskje er det lettere i rikere land hvor dere ikke blir konfrontert med fattigdom på samme måte. Du slipper aldri unna politikken i latin-amerikansk film, sier han. Deficit handler om en fest i en luksusvilla og forholdet mellom de rike ungdommene og de fattige tjenerne som jobber der. Bernal spiller jappe-gutten Christobal som oppdager at han er i ferd med å miste privilegiene han alltid har tatt for gitt. Gael

Jeg vokste opp i underskudds-generasjonen. Nå forventer jeg aldri at penger skal redde meg. Underskudd, krise og demokrati, de er alle ord som jeg har hørt mens jeg vokste opp, og det er det filmen handler om. Den handler om ordene som ikke betyr noe, men som likevel har så stor innflytelse på livene våre, sier Bernal. Deficit er den første filmen til filmproduksjon- og distribusjonsselskapet Canana, som Gael driver i Mexico sammen med venner. Navnet Canana er hentet fra ammunisjonsbeltene til de meksikanske revolusjonære. – Hvis dere noen gang drar til Mexico så håper jeg at dere stikker innom. Vi er en gjeng lekeglade unge mennesker som håper at dette skal bli et sentrum der ting kan vokse. Under innspillingen av Deficit fikk ingen utenom teknikerne betalt. Det var bare unge mennesker som samlet seg, hadde det gøy og til slutt ble det en film. Vi vil gi filmskapere med sterke meninger en stemme og vi prøver å få det til å gå rundt med egne midler, uten støtte fra staten, sier han. Allerede har filmselskapet fått ryktene til å gå om en ny meksikansk filmbølge. Gjennom Canana har Bernal også startet den reisende dokumentarfestivalen Ambulante som drar rundt på fengsler, skoler og kulturhus i Mexico og viser

– Han har akkurat spilt inn filme n Mammoth med Fucking Åmål regi ssør Lukas Moodyson, der også Mic helle Williams spiller en av hovedrollene . – Han fikk sin første kjæreste da han engasjerte seg i Chiapas-opprøre ti Mexico på begynnelsen av 199 0-tallet. – Nå er han kanskje kjæreste med Natalie Portman (V for Vendetta), iallefall har han vært det. – Han er ambassadør for rettferdi ghetsorganisasjonen Oxfam der han blant annet har jobbet hardt mot frihandelsav taler.

filmer som handler om sosial rettferdighet. I utgangspunktet ble festivalen laget for å gjøre filmene tilgjengelige for folk utenfor Mexico City, men nå reiser den også utenlands. Blant annet viser Kosmoramafestivalen i Trondheim meksikanske dokumentarfilmer for tredje gang i år. – Det var en liten ide som ble et monster, og nå er det fantastisk, sier Bernal stolt. I november i fjor ble en million

meksikanere rammet av en flomkatastrofe. En halv million mennesker ble hjemløse og presidenten i landet kalte det «den største katastrofen i landets historie». På slutten av fjoråret erklærte FN at 2007 var et rekord år for naturkatastrofer i LatinAmerika. Mens de som hadde råd flyktet, reddet de fattige seg ved å stå på hustakene til sine ødelagte hjem. Det er liten tvil om at klimaendringene går spesielt hard ut over de som er fattige og ikke har midler til å beskytte seg mot katastrofene. Gael Garcia Bernal etterlyser mer ansvarlighet i forhold til klimaendringene. Han tar avstand fra Hollywood-trenden som gjør miljøsaken til veldedighet. – Miljøvern handler ikke om å arrangere gallaer og kjendisfester for å redde verden. Folk må ta sosialt ansvar og være konsekvente. Det er den eneste løsningen, sier han.

19


I blackmetalens gamledager poserte han på album-cover med liksminke. Nå tilbringer han og makkeren Nocturno Culto heller tiden i Oslomarka med kikkert, pils og sigar. Putsj har snakket med Norges grønneste svartmetaller: Fenriz. Tekst: Solveig Firing Lunde / Foto: Elin Naper

Det var første uke i oktober, regnet hadde inntatt Oslo, og jeg åpnet spent coveret til Darkthrones nye album. En gang i løpet av sommeren hadde jeg lest at bandets nye plate skulle være full av bilder fra Oslomarka og en oppfordring til Løvenskiold om å stoppe flatehogsten. For en ung metal- og skogentusiast var dette rett og slett for godt til å være sant. Jeg nektet å tro det før jeg fikk se det. Det var med skrekkblandet fryd, akkompagnert av platas første spor, jeg bladde forbi tegningen av zombiepunkeren på forsiden. Darkthrone skuffet ikke: Tolv bilder av bandet fra turer i skog og mark preget coveret til Darkthrones trettende studioalbum F.O.A.D. Putsj kontaktet Darkthrones hardtslående trommis og Oslomarkas mørke sønn, Fenriz, og spurte ham om hans forhold til naturen. – Vi i metal-Norge begynte å ta naturen i bruk på starten av nittitallet. Mange av disse platecoverene og fotoene av diverse bandmedlemmer ute i norsk natur ble ikoner for folk verden rundt. Det var egentlig bare å pøse på. Jeg tviler på om Hawaii-skjorter og posering i tika-bar hadde slått like godt an, svarer Fenriz når Putsj spør om hvordan Darkthrone 20

kom på ideen om et albumcover dedikert til friluftsliv. – Vi gjorde friluftsliv-metal og ferdig med det. Siden friluftsliv er det vi driver med ved siden av musikken, ville det vært unaturlig for oss å ha fotosession på et sted vi ikke ville trivdes – for eksempel i kø inn til Infernofestival [red: norsk metalfestival som arrangeres i Oslo hver påske] omringet av dårlig sminka Hennes & Mauritz-blackmetallere.

Naturverner Fenriz, som egentlig heter Gylve Fenris Nagell, vokste opp på Kolbotn. I dag bor og jobber han i Oslo og er medlem av Naturvernforbundet i Oslo og Akershus. De siste årene har han flere ganger markert seg som en ivrig bruker av Oslomarka, og han har uttalt at han ikke kjører bil, men derimot har «svart belte i kollektivtrafikk».

«Å gå i hogstfelt hvor det nå kun står to meter høy bjørk med kvast i bånn er vel noe av det jævligste som finnes» – Var det Naturvernforbundet som fant Fenriz eller omvendt? – Egentlig så sorterte jeg Grevlingen, medlemsbladet deres, på Posten, og på baksida var det annonse for det beste som finnes: Naturvernforbundets kalender. Jeg slo til og fikk dermed øynene opp for Eventyrskogprosjektet. I 1996 begynte jeg å gå uhyre målrettet


kjøpe nye cirka hvert annet år, og gang etter gang har nye områder stått som vernet på kartene. Herlig! Selv om han gjerne uttaler seg om Oslomarka, overlater Fenriz til ekspertene å si noe om situasjonen og framtida til resten av Norges skoger. Han understreker imidlertid at han mener bruk av skogen til friluftsliv er den beste måten å få vernet den på. – Selv tar jeg kjentmannsposter og det er styrkende for kropp og sjel og veldig motiverende. De tyngste meterne på turen er fram til utgangsdøra di!

«De tyngste meterne på turen er fram til utgangsdøra di!»

Musikk i marka – Tar dere med dere musikk ut i naturen eller bare natur inn i musikken? – Et fint spørsmål, det fikk meg av en eller annen grunn til å tenke på slike russiske innihverandre-dokker, jeg husker aldri hva de heter (matryoshka, red. anm.). Vi tar med musikk, ja. Bitte små høyttalere som ikke forstyrrer. Det verste som finnes i marka, er når man har slått opp camp og noen på en hytte en halv mil unna har vedkappemaskin. Det betyr et langvarig, grusomt bråk. Det har skjedd et par ganger når vi har ligget på orreleiken vest for Karlshaug naturreservat. Eller i den beste teltmåneden, mai, når man hører russefeiringens dunk-dunk i alle deler av marka. Det er en absurd uting å la dem få spille med utvendige høyttalere. Jeg gremmes. Det er uvisst om vedkappemaskinen og russefeiringene har bidratt til noe av aggresjonen som gir Fenriz kraft i trommeslagene, men naturopplevelsene har, ifølge ham selv, ikke vært inspirasjon for musikken. – Det har aldri vært det når jeg har laget riff. Ted, han andre i Darkthrone, har tenkt å være deler av året i marka, og lurer på hva slags riff han da kommer til å lage, forteller han.

på kryss og tvers av marka og med å ta kjentmannsposter. Jeg meldte meg inn i Naturvernforbundet for å kunne bidra med noe på dette feltet, svarer Fenriz. – Har engasjementet for naturen alltid vært der? – En gang utafor Samvirkelaget på Hellerasten kom jeg til å kaste et ispapir på bakken. Da fikk jeg skarp irettesettelse av en av de tøffe gutta som ofte hang ved ungdomsskolen i Chevy-van og drakk øl. Det var en opplevelse som senere har inspirert til å rydde opp etter meg og å ikke ende opp som en klisjé, svarer han. Fett med friluft – Hva betyr skog for deg? – Forskjellig skog gir forskjellige indre følelser. Å gå i hogstfelt hvor det nå kun står to meter høy bjørk med kvast i bånn er vel noe av det jævligste som finnes, mens den private blåstien vest for Langvann, fra Munkerudstjerna til Dalasjøen, Grua, er max fet. Sånn sett kan skogen gi et panorama av følelser. Foreløpig holder Fenriz seg stort sett til marka, med unntak av en fjelltur i ny og ne. – Personlig digger jeg dagsturer i marka. Friluftsliv er værbestemt og en del av hverdagen for meg – ikke en flukt fra den. Andre trenger kanskje en uke i året på fjellet og så telter de ikke resten av året, mens jeg foretrekker mange og «snappy» turer. Den fineste naturen i marka er ikke nødvendigvis innerst og mest øde, men ofte kommer villmarksfølelsen best fram når man vet at kun andre gærninger ville vært ute der og da. Fenriz er glad for å se at stadig mer av Oslomarka blir vernet. – Det har vært en glede å slite ut Nord- og Østmarkakart og

Grønn metal? «Green is the new black» sier man i moteverden om dagen, og henviser til at miljøinteressen er på full fart oppover. Er natur- og miljøengasjementet stigende også i metal-miljøet? – Ja, vil jeg si. Vi i Darkthrone gjør i alle fall noe med det. Konstant.

Om Darkthrone Darkthrone regnes for å være pionerer i black metal-miljøet og blir beskrevet som et av de aller viktigste bandene innen sjangeren. Høsten 2008 gir de ut sitt fjortende studioalbum Dark Thrones And Black Flags. I tillegg til Gylve Fenris Nagell består bandet av Ted Skjellum (alias Nocturno Culto). Friluftstips fra Fenriz For nybegynnere: Fin nybegynnertur er Barlindåsen. Ta bare toget til Snippen og finn den umerka stien som går over den spisse åskammen. Fett og lett. For «viderekomne»: 5-6 timersturen fra Harestua togstasjon og til Paradiskollen, videre til Rundkollen og naturreservatet og ned til Kongsskog til buss back to town. Man bør alltid ha kart, syns jeg, og på denne turen er man litt fucked uten. Sjekk alltid Trafikanten på nett først og skriv ned når busser går. Linker www.darkthrone.no - Darkthrones offisielle hjemmeside www.noa.no - Naturvernforbundet i Oslo og Akershus www.oslomarka.no - Informasjonsside om Oslomarka 21


MILJØPLUKK Kjære tante Grønn Jeg vet at det er viktig å få mange med seg i klimakampen, og derfor har jeg lyst til å formidle mitt engasjement for klimaet gjennom den mest effektive formen for kommunikasjon jeg kjenner til: en tatovering. Hvilken tatovering er best for å vise hvor opptatt jeg er av miljøet? Håper jeg får raskt svar, for sommeren nærmer seg, og jeg må være klar med tatoveringa før badesesongen.

Hilsen Rocke-Rolf. Hei rocke-rolf Det er mange som tatoverer seg til sommeren, og det er bra å se at stadig flere benytter sjansen til å gjøre noe bra for miljøet. Det er flere ting som må tas med i betraktning for at en miljøtatovering skal bli så effektiv og ha så god effekt som mulig. Hvilket språk skal du for eksempel velge dersom du vil tatovere et skriftlig budskap? Engelsk er mye utbredt, og kanskje det språket med bredest appell. Men norsk er jo det mest nærliggende, og kanskje det beste dersom du først og fremst kommer til å bade i Norge. Det lureste er sannsynligvis å tatovere seg på et nøytralt språk, som esperanto, som kan snakkes av alle. Du må naturligvis huske på å tatovere deg med vanntett blekk, så den ikke blir vaska bort under bading. En tatovering skal jo gjerne være tøff. En av de tøffeste tingene som finnes, er en sarkastisk hund med store solbriller. Håper den skissen jeg har laget til deg kan være nyttig. Lykke til!

Råvarepriser går opp Synkende tilbud og økt etterspørsel har sendt prisen på hvete og ris i været de siste årene. Prisene har både dobla og tredobla seg. Flere skal ha blitt drept i opptøyer om knappe rissekker i Kina. Men dersom de har for lite ris, kan de ikke bare spise riskaker? Vi bare spør. ET

Hilsen Tante Grønn. Studentkunst Premie for beste anti-kullkrafts budskap med ansiktsmaling gikk til Jackie Fabella da det amerikanske arkitekturmagasinet Metropolis nylig arrangerte en konkurranse for studenter innen arkitektur og grafisk design. Fabella vant prisen for beste svart-hvitt foto. Flere bilder finner du på: http://www.architecture2030. org/faceit/faceit_index.php KK FRPs KLIMAkampanje FrP har hatt klimakampanje. I slutten av Mars i år kunne Aftenposten rapportere at kampanjen har rommet hardslående kritikk av blant annet Al Gore. «Det er tragisk at Gore får dupere verden», melder sivilingeniør og foredragsholder Fred Goldberg. Mer sol og mindre skyer er årsaken i følge svenske Goldberg, som på fritida kaller seg klimaanalytiker. I arbeidstida er han altså sivilingeniør, med doktograd i sveiseteknologi. Dette gir uttrykket «sveiseblind» en helt ny betydning. Sveisedoktoren ord falt i god jord, på denne første av totalt fire konferanser fra FrP, som til sammen samler 1000 tilskuere: – Jeg tror mer på fagfolk enn på forskere. Forskerne er styrt av dem som sitter på pengesekken, kommenterer Arne Egil Marsteinstredet, fra Oppland FrP til Aftenposten. Putsj tar dette til etterretning, og sverger å redusere vårt oppheng i forskningsrapporter og ekspertuttalelser i framtida. Tenk at sannheten lå der ute hele tiden, blant våre håndtverkere! ET 22


Nok et sprengt gassbudsjett Tradisjonen tro brukte Statnett 800 millioner kroner mer enn hva de hadde budsjettert med for å bygge mobile gasskraftverk, rapporterer Aftenposten. De flyttbare klimabombene kan slippe ut 734 000 tonn CO2 i året, og har ingen renseteknologi. Den samlede prisen har nå økt til 2,3 milliarder. Er det noe vi har glemt? Åja: for øyeblikket er det ikke noe behov for kraftverkene. Statnett tok visst feil da de pressa vedtaket gjennom med lynfart på stortinget fordi det skulle komme en kraftkrise. For å dekke underskuddet, setter Statnett opp nettleia for norske strømkunder. Oops! ET

Death Row – Sibirsk tiger (Panthera tigris altaica) Den sibirske tigeren er verdens største kattedyr, og holder først og fremst til langs elva Amur, som ligger langs grensa mellom Russland og Kina. Hanntigrene blir vanligvis i overkant av to meter lange fra hode til enden av kroppen, halen ikke medberegna. Det største kjente eksemplaret skal ha veid 306 kilo, men gjennomsnittsvekta er på rundt 200. Disse tigerne er så tøffe at de kan spise bjørn, men helst tar de villsvin eller rådyr. Den sibirske tigeren ble nesten utrydda av russiske soldater under den russiske revolusjonen, og jakt fortsatte til 1947. I 1980 anslo man at bare 250 tigere var i live. I dag er det heldigvis tegn på at populasjonen øker, og at tigerbestanden langsomt tar seg opp. ET

Seattle-opprøret blir film Stuart Townsend er nok best kjent som skuespilleren som fikk rollen som Aragorn i Ringenes Herre, men mistet den igjen. Nå har han blitt regissør for filmen Battle in Seattle, som handler om en gruppe mennesker som deltok i demonstrasjonene mot Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 1999. I hovedrollene har han blant annet fått med seg kjæresten Charlize Theron (Monster, Æon Flux), Woody Harrelson (No Country For Old Men), Joshua Jackson (Dawsons Creek) og Michelle Rodriguez (The Fast And The Furious). KK

KALENDER Mai/Juni

SURF’S UP MILJØSIDEN

Miljøsiden er en nyoppstarta søkeside som kun har miljøvennlige treff i databasen. Dersom du søker på porno, vil du med andre ord mest sannsynlig ende opp på Fuck For Forest. http://www.miljosiden.no/ AL GORE PÅ TED.COM

På denne sida finner du Al Gores nye, oppdaterte powerpointpresentasjon om klimaendringer. Ikke uventet viser den at tilstanden er enda mer akutt enn tidligere antatt. På ted.com finnes mange inspirerende og gode videoer med taler og foredrag fra eksperter fra hele verden. http://www.ted.com/talks/view/id/243

1 mai – Arbeidernes dag

Arbeidernes dag og nasjonal aksjonsdag. Aksjoner eller gå i tog der du bor. 2 mai – Aktivistkurs i oslo

Ta kontakt med Silje: siljel@nu.no

GRIST vs KLIMASKEPTIKERE På denne avdelinga av den populære miljønettsida grist.org kan du få en omfattende innføring i hvordan du snakker med klimaskeptikere. Greit for dem med gamle naturfagslærere, vrange foreldre eller teite politikere i nærheten.

http://gristmill.grist.org/skeptics 23-25 mai – Grønt spatak semina

Påmelding til spatak@nu.no 23-27 juni – Ungdomsleir

Ungdomsleir om vindenergi på Smøla. Påmelding på: www.mrfylke.no/energi 29 juni – Konsesjon til Kola Atomkraftverk? Konsesjon eller ikke til Kola Atomkraftverk? NU stemmer nei!

SITATET ”Natur og ungdom er ei marginal gruppe frå kaféane i Oslo, for å seie det litt stygt.” – Stein Malkenes generalsekretær i Næringslivets kystaksjon

23


Hva skal vi jobbe med i fremtiden? Vil roboter gjøre arbeidet for oss, eller vil det være omtrent slik som nå? Blir det to timers arbeidsdag? Putsj har spurt to moderne spåmenn hva de tror. Tekst: Kjersti Salicath / Illustasjon: Lars Petter Storaker

Erik Reinert er utdannet økonom og har spesialisert seg på utviklingsøkonomi og økonomisk historie. Når jeg spør han hva han tror vi vil leve av 50-100 år frem i tid, er det skuffende få roboter med i bildet. – Jeg tror vi vil bevege oss enda lengre bort fra det som var vanlig på 1800-tallet, da man hadde kjempestore fabrikker og bedrifter med massevis av arbeidere, sier Reinert. – Man vil få bedrifter som er mye mindre og der man har et mye tettere forhold mellom arbeideren og sjefen på toppen. Man vil også få flere av det jeg kaller «gjør det selv»-prosjekter der man er sin egen sjef. Reinert mener kunnskap vil bli viktigere i framtida. – Kunnskap er utrolig viktig for dagens arbeidsplasser, men det vil sannsynligvis bli enda viktigere i fremtiden. Man vil få en «annerledes kapitalisme». Man går fra å ha store fabrikker eller skip til å ha kloke hoder. Dette kan gjøre at en bedrift kan få problemer med å få finansiert prosjektene sine. Bankene liker at man har håndfaste verdier som de kan ta sikkerhet i, mens hjerneføde er noe flyktig; hjernen kan jo forsvinne fra bedriften og da kan prosjektet være ødelagt.

vil ta slutt en dag, og at behovet for olje kan endre seg. Vi må passe på at Norge ikke blir «Kuwaitisert», det vil si at vår eneste ressurs er olje. Derfor må vi investere i kunnskap og i klimateknologi slik at vi kan ha en eksportvare også i fremtiden, i form av kloke hoder og lure løsninger som gjør at vi kan leve mer miljøvennlig. Det viktigste kan man ikke effektivisere!

Øystein Dahle, tidligere kjemiingeniør i Esso, nå kjent for sitt arbeid i for naturvern Norge og utlandet har sagt at man i fremtiden bare bør jobbe to timer om dagen. Da vil folk tjene mindre, redusere forbruket og samtidig få mer tid til familie og venner. Reinert tror dessverre ikke det blir slik. – Omsorgssektoren (sammen med skolen) er bedrifter som ikke kan effektiviseres uten at det går ut over kvaliteten. Befolkningsekplosjonen kombinert med at vi får stadig høyere levestandard og bedre medisiner, vil føre til en eldrebølge som gjør at helseog omsorgssektoren bare vil trenge flere og flere hender i fremtiden. Comeback for jordbruket

Kuwaitisering

– Hva vil skje i Norge? – Siden Norge er i en særstilling pga. oljen, avhenger mye av hva vi vil gjøre med inntektene vi har derfra. Vi må huske på at oljen

24

Eirik Newth, kjent kommentator innen fremtidsforskning, ser for seg en litt annen utvikling. – Det blir nok færre forandringer enn vi forestiller oss, men jeg tror ikke vi vil


ikke i forhold til den reelle prisen for oljen, alle miljøødeleggelsene den forårsaker eller hvor lite det faktisk er igjen. Når oljekrisen kommer vil transportsektorene i de ulike landene endre seg forskjellig, noen små og kompakte land vil kanskje satse på en elektrisk bilpark, mens rike Norge kanskje vil satse på hydrogen. I tillegg er det viktig å huske på at oljekrisen, som jeg tror kommer, vil gjøre at vi blir mer begrenset: vi kan ikke lenger jobbe hvor i verden vi vil, sier Newth. Røffe tiår i vente

ha den samme fordelingen mellom yrkesgruppene som vi har i dag, for eksempel tror jeg jordbruket vil gjøre et stort comeback, sier Newth. Den sterke økningen i jordbrukspriser nå gjør at den største yrkesgruppen i verden, som lenge har vært underbetalt, etter hvert kan drive med profitt, også i vesten. Klimaendringer kan også gjøre at jordbruket blir mer arbeidsintensivt. – Nå er jordbruket i Norge og ellers i den vestlige verden subsidiert (de mottar økonomisk støtte fra staten, red. anm.), men i fremtiden kan vi bli nødt til å subsidiere jordbruket i den fattige delen av verden i stedet. I Norge vil nok utflyttingen fra bygdene snu og flere ressurssterke vil nok flytte ut på bygdene igjen. Dessuten vil klimaendringene føre til at vi kanskje må vedlikeholde veiene våre mer enn vi gjør i dag. Da trenger vi flere arbeidere i veivesenet og i andre bransjer som vedlikeholder det som påvirkes av endringene.

for eksempel ved å nekte støtte gjennom lånekassen til mange utdannelser. Dette gjelder kanskje spesielt kultursektoren. Den skjulte prisen for oljen

Når det gjelder den fryktede Kuwaitiseringen, mener Newth at det allerede er for sent. Vi tar ting for gitt og forventer oss «å velge på øverste hylle» enten det gjelder utdannelse, arbeidsplass eller hvor vi skal gå hvis vi blir syke og vi vil sannsynligvis kjøpe oss ut av en fremtidig oljekrise. – Oljen i dag er kunstig billig: prisen står

Newth tror heller ikke at vi kommer til å ha 2-timers arbeidsdager. – Jeg skulle ønske Øystein Dahle hadde rett, men når han sier at vi kan jobbe to timer dagen, da forutsetter han at verden ikke vil forandre seg stort. For eksempel må transport og utdanning være like billig som i dag dersom vi skal klare å gjennomføre det. Han tror ikke alt vil ikke gli like lett i fremtiden som det gjør i dag. – Vi går nok dessverre inn i noen røffe tiår, de vil bli politisk og ressursmessig turbulente, og ikke minst demografisk, økologisk. Vi aner ikke hvordan klimaendringene vil påvirke økonomien vår, men jeg er optimist.

Mer samfunnsansvar

Newth tror, som Reinert, at utdannelse vil være enda viktigere enn i dag, men tendensen til at vi utdanner oss for å realisere oss selv vil forsvinne. Vi vil være mer opptatt av samfunnsansvar i valgene vi gjør av utdannelse og arbeidsplass. – Samfunnet vil mangle blant annet kommuneingeniører og realfagslærere, noe som kanskje vil gjøre at staten vil måtte legge føringer for hvilken utdannelse vi tar,

Populærvitenskapens gullgutt: Eirik Newth er utdannet astrofysiker og programleder på Kanal 24.

25


OPPRØR I Opprør skriver vi om opprør gjennom historien, og menneskene bak dem. Denne gangen handler det om studentopprørene i Polen og Frankrike i 1968.

I 1968 var verdens studenter lei av autoritære universiteter og arrogant og brutal politikk. Dette er historien om hvoRdan en jødisk gutt fra Polen og en rappkjefta student i Frankrike var med på å lede to nasjoner ut i opprør. Tekst: Kristine Kleppo / Foto: Scanpix

I 1964 kom Adam Michnik til universitetet i Warsawa for å studere historie. Han var en 18 år gammel jødisk gutt med visjoner for et demokratisk Polen. Polen var kommunistisk og statslederen Gomulka hadde startet en kampanje mot polske jøder. Adam mente at Gomulka hadde sviktet kommunismen. På universitetet ble han med i en politisk diskusjonsgruppe ledet av sin gamle speiderleder Jacek Kuron. De var en gjeng på rundt 50 studenter som etterhvert skulle bli Adams beste venner. Pressesensuren i Polen fikk studentene til å oppsøke utenlandske medier for å få fortalt hva de mente. Folk i hjemme kunne følge med ved å lese Le Monde, The Guardian og The New York Times på biblioteket. På Radio Free Europe kunne man høre vestlig popmusikk, intervjuer med de polske studentene og nyheter om vietnam-demonstrasjonene i USA. Myndighetene la ned diskusjonsgruppen, men studentene fortsatte å holde møter hjemme hos hverandre. De skrev et åpent brev til det polske kommunistpartiet der de anklaget polske ledere for å krenke det polske folks menneskerettigheter. Brevet ble kopiert opp og delt ut. Det ble oversatt og lest av studenter i Kina, England, Frankrike, Spania, Tyskland og Cuba. Nitten år gammel ble Adam Michnik utvist fra universitetet og fengslet på grunn av brevet. I begynnelsen av 1968 erklærte regjeringen at de ville stoppe oppføringene av det

26

klassiske polske teaterstykket Dziady. På den siste visningsdagen samlet 300 studenter seg ved nasjonalteateret i Warzawa. Myndighetenes menn kom kjørende på lastebilplan og slo studentene ned med batonger. Adam fortalte en fransk journalist om overgrepene da han ble arrestert. Denne gangen ble han dømt til tre års fengsel og utvist på permanent basis fra universitetet. De andre studentene gav seg likevel ikke. Den åttende mars dro de igjen ut på gaten. Denne gangen var de 1500 og igjen ble de slått og arrestert. Demonstrasjonene spredte seg over hele landet. Adam satt i fengsel i ett år, men det skulle ikke bli siste gang. Han fortsatte kampen mot kommunistregimet til langt ut på 80-tallet. Først i 1988 innrømte den polske regjeringenen at studentene hadde hatt rett, og i år 2000 fikk de jødiske studentene en offisiell unnskyldning. I dag er Adam Michnik redaktør for en av Polens største aviser. Da Daniel Cohn-Bendit sto foran dommeren sa han at han het Kuron og

Modzelewski. Det var navnene til to tiltalte medlemmer av diskusjongruppen til Adam Michnik. Den franske dommeren fulgte ikke med på polsk politikk og skjønte ikke hva Daniel mente. I 1968 var tyskfødte Daniel Cohn-Bendit en 23 år gammel student ved universitetet Nanterre utenfor Paris. Han hadde bustete rødt hår og et bredt smil. Humoren var

skarp, og han snakket alltid høyt om hva han mente. Presidenten i Frankrike het Charles de Gaulle. Han hadde tatt seg godt til rette og var nærmest på vei til å gjøre seg selv til en eneveldig konge. De Gaulle hadde vedtatt en ny grunnlov som gav ham rett til å overkjøre det franske stortinget, til å bestemme hvilke lover som kunne vedtas og han hadde også gjennopplivet en gammel lov som forbød kritikk av presidenten. Studentene på Nanterre hadde ikke lov til å diskutere politikk, men i dystre små studenthybler dannet Daniel og vennene hans en gruppe som kalte seg enragès – «de sinte». Enragès okkuperte klasserom og stanset forelesninger. De snek seg inn på dekanens kontor for å få bruke høytaleranlegget. Da dekanen svarte med å låse dem inne, klatret studentene ut gjennom vinduet. Mens studentene på Nanterre gjorde opprør kunne verdens befolkning for første gang se en krig på nært hold i stuene sine. TV-reportasjer der amerikanske soldater henrettet vietnamesiske sivile sjokkerte studentene. Da det ble bestemt at Vietnamkrigens fredsforhandlinger skulle arrangeres i Paris i mai sendte President De Gaulle bud på spesialstyrker som skulle holde studentene i tøylene. Studentene ved Nanterre svarte med å okkupere Sorbonne-universitetet i sentrum av Paris. Daniel Cohn Bendit var en av de 600 studentene som ble arrestert


den dagen, og for første gang på 700 år ble Sorbonne stengt. I løpet av mars måned hadde opprørerne gått fra å være 25 personer til tusen, et par uker senere var de 50 000 og i mai var det ti millioner mennesker som demonstrerte i Frankrike. Opprørerne fikk støtte av filosofen Jean-Paul Sartre. De hadde mange meninger, men ingen konkrete krav eller strategi. Daniel fikk kallenavnet ”Daniel den røde” på grunn av fargen på både politikken og håret sitt. Snart visste hele verden hvem han var. Hver gang studentene demonstrerte svarte de Gaulle med å sende ut flere poltifolk, og studentene svarte med å engasjere flere på sin side. Mange av politimennene hadde erfaring fra en blodig krig i Algerie der de slo hardt ned på algerianere som gjorde opprør mot det franske koloniherredømme. Når den franske middelklassen så sine sønner og døtre bli banket opp av politiet reagerte de med vantro og sinne. Den 6 mai ble Daniel kalt inn foran

Sorbonnes disiplinærkommite. Tusen studenter hadde møtt opp for å se, og politimennene var omtrent like mange. De hadde svarte frakker, mørke briller og hjelmer. Da Daniel gikk gjennom menneskemengden ropte han og smilte til de andre studentene. Studenter samlet seg i Latiner-kvarteret i Paris. Det utviklet seg kamper mellom politi og studenter. Politiet slo og studenter kastet brostein tilbake. De bygde barrikader av

veltede biler og møbler i gatene. 600 studenter og 345 politimenn ble skadet den dagen. Beboerne i Latiner-kvarteret kom til barrikadene med mat og ulltepper til studentene. Mediene begynte nå å fokusere på volden istedenfor det politiske engasjementet. Daniel var overrasket over studentenes voldelige reaksjoner mot politiet – Jeg følte at volden ødela bevegelsen. Budskapet ble borte i gatekampene, uttalte han senere. Opprørene fikk likevel folk til å snakke sammen på en ny måte. Studentene diskuterte med hverandre, med professorene sine og foreldrene. «Snakk med naboen din» var et av slagordene som ble skrevet på plakater og husvegger. Opprøret var ikke bare politisk, men også kulturelt. Litteraturstudentene skrev poesi og kunststudentene lagde plakatkunst for å si hva de mente. Mai 1968 var den mest produktive perioden noensinne for grafisk plakatkunst. President de Gaulle forstod ikke hva som skjedde. Han stod svak og forvirret foran det franske folket. Mediene hadde til da vært lojale mot myndighetene ved å sensurere reportasjene fra opptøyene. De fikk til slutt nok og gikk ut i streik. Studentenes raseri smittet også over på arbeiderne og den 13. mai ble det generalstreik i landet. Hele Frankrike stoppet. Trafikken sluttet, matbutikker ble tomme og det dannet seg hauger med uavhentet søppel. De Gaulle gav arbeiderne

et stort lønnspålegg og utviste Daniel CohnBendit fra landet. Presidenten reddet seg ut av den politiske krisen ved å arrangere en folkeavstemning som gav ham ny støtte fra det franske folket. Daniel flyttet til Tyskland og er i dag en profilert europeisk politiker for partiet «De grønne». Under sin valgkampanje i fjor anklaget den franske president Sarkozy arven fra 1968 for å være en trussel mot moral, autoritet, arbeid og nasjonal identitet. På tide med et nytt opprør? Studentopprø rene i 1968 – Har 40-årsjubil eum i år. – Foregikk blant an net i Polen, Tsjekko Slovakia, Frankrike , Tyskland, Italia, En gland, Sverige, Danmark , Nedeland, USA, Canada, Japan, Egypt, Span ia og Mexico. – I Norge var man litt sent ute, men mange vil mene at AKP-ML bevegelsen var No rges svar på 68-opprø ret. – Opprøret inklud erte blant annet ka mp for ytringsfrihet, kv inners rettigheter og økologi, og kamp mot atomvåpen, vie tnamkrigen, autoritær univeritetsundervis ning og forbruker-samf unnet. – `68-opprøret da nnet grunnlaget for en moderne miljøbeve gelsen. Blant anne t ble den internasjonale paraplymiljøorganis asjonen Friends of the Earth stiftet de tte året. 27


TENKETING I Tenketing inviterer vi en klok person til å gå i dybden på et miljøproblem eller en aktuell sak. Denne gangen har vi invitert Ommund Stokka, Forbundssekretær i LOs avdeling Industri Energi, til å forklare hvordan fagbevegelsen vil løse miljøproblemene.

For at vi skal forandre norsk miljøpolitikk må demonstrantene utenfor fabrikkportene og arbeiderne innenfor portene begynne å jobbe i lag. Tiden der industriarbeidere og miljøvernere skuler mistroisk på hverandre må ta slutt.

Norsk vannkraft produserer 120 terra-

wattimer (TWH). Ute i havet kan vi produsere hundre ganger så mye med vindmølleparker. Mange snakker mye om hva de er mot i den norske energi- og klimadebatten. Skal vi klare å mobilisere folk til forandring, bør vi begynne å snakke om hva vi er for. Det følgende er et forslag fra fagbevegelsen til hvordan man kan produsere mer energi, samtidig som vi løser CO2-problemet. Svære punktutslipp

CO2-utslippene på norsk sokkel står for en fjerdedel av de nasjonale utslippene. 11,8 millioner tonn per år. Dette er punktutslipp som det burde være enkelt å gjøre noe med. Om man vil. Industrien bygger nå ut infrastruktur for elforsyning mellom land- og offshoreinstallasjoner. De vil hente kraften fra land. Valhall, Gjøa og muligens Troll er noen eksempler. Så lenge man henter ren kraft fra land, fører dette til at utslippene i Nordsjøen går ned. Men dette betyr igjen at vi får mindre kraft på land. Når vi vet at det er energiknapphet i Norge er ikke dette holdbart. Det må bygges gasskraftverk med CO2-fanging offshore, samtidig med at man bygger kraftlinjer på havets bunn. Altså i stedet for å hente kraften på land, bygger vi kraftverker så store at de kan forsyne hus og landbasert industri. Uten CO2-utslipp. Teknologien finnes, flere oljeselskaper er villige til å sette i gang, men det er stille både fra partiene, Stortinget og regjeringen. Dette er altså en måte å få på plass infrastruktur 28

for kraft på plass ute i havet, samtidig som man åpner for CO2-deponering i stor skala. Deponering

Hva gjør man så med CO2 som er fanget i eksosen fra gasskraftverkene? Deponerer den i formasjonene under havbunnen. Enten kan man bruke det som trykkstøtte for å få mer olje og gass opp av reservoarene, eller så kan man deponere den i tomme reservoarer. På denne måten får vi brukt deponeringen til bedre ressursforvaltning på reservoarene, på samme tid som vi kan fylle tomme reservoarer med CO2. Samtidig kan Norge etter hvert begynne å importere CO2. Vi kan bruke store gassrør som går nedover det europeiske kontinentet, med grener inn til de store industrilandene. CO2 vil om få år forhåpentligvis bli veldig dyrt å slippe ut, og Norge kan tjene enorme summer på å deponere denne i havbunnen, der den kom fra. Blåser kraften vår bort?

Det blåser langs hele norskekysten. Januarstormene river tak av hus, velter trær og får havet til å koke. Det er kraft i vinden. Med strømkabler og infrastruktur på plass, og gasskraftverk til å sørge for stabil forsyning av kraft til land, finnes det knapt en bedre plass å sette opp det som kan bli Norges nye vannkraft: Vindmøller offshore. Veier og lastebiler setter grenser for hvor stort vi kan bygge på land. De som har sett fabrikkene i havet, oljeplattformene, vet at det ikke er noe problem til havs. Møllene står utenfor fuglenes trekkruter,

og vil på sikt også være flytende. De vil være så storslagne at hurtigruta vil svinge bortom, og amerikanere og tyskere kommer til å bli lamslått av denne effektive måten å produsere ren energi på. Hundre års kraftproduksjon har gitt Norge en enorm kunnskap om både produksjon og distribusjon av kraft. Vi er best i verden på offshoreinnstallasjoner. Vi har verft oppover hele norskekysten. Vi har de beste vindforholdene i Europa. Vi har masse aluminium. Vannkraften i Norge er ca 120 terrawattimer, potensialet i havvindmøller er ifølge konservative anslag 14 000 terrawattimer. Det er mer enn hundre ganger så mye. Kanskje kan dette på sikt sørge for at Sverige, Finland og Danmark stenger ned både atomkraftverk og kullkraftverk? Kraftkrevende industri – en miljøløsning?

Å legge ned norsk industri er ikke bare en krise for rundt 50 norske lokalsamfunn, det er også miljøpolitisk bakstreversk. Norsk kraftkrevende industri er den mest miljøvennlige i verden. Miljøbevegelsen, fagbevegelsen og sentrale myndigheter har sørget for det. Fra midten av 1980 tallet til nå er utslippene til sjø redusert med 90 % og utslippene til luft redusert med 40 %. Vi har noen av de reneste fabrikkene i verden, og delegasjoner kommer fra hele verden for å se. Vi produserer aluminium som erstatter stål i bildeler og som vindmøller skal bygges av. Vi produserer silisium som brukes i solcellepaneler


med CO2-utslipp. CO2-frie gasskraftverk til havs, havvindmøller og CO2-deponering er vår tids vannkraftverk. Blir det dyrt?

og vi produserer zink som skal brukes til offeranoder i havvindmøllene. Dette er en meget kraftkrevende industri, og kraftkontraktene (ordningen som gjør at utvalgte norske industribedrifter får kjøpe strøm av Statkraft til langt under markedspris, red anm.) løper snart ut. Av all aluminium som noen gang er produsert er 70 % fortsatt i bruk. Og etterspørselen på verdensmarkedet øker med 3-5 %. Hvert år. Hvem skal ta over om vi legger ned i Norge? Russland? Kina? Flyttes den norske silisiumproduksjonen til Kina femdobles utslippene av klimagasser. Verden trenger våre produkter, og vi produserer dem mest miljøvennlig. Vi eksporterer teknologi. Om man legger ned lokomotivene stopper vognene opp. Det hjelper ikke å legge ned i Norge for så å femdoble utslippene ute i verden. Man må tvert om begynne å bygge igjen. Med ny teknologi, og igjen bruke masse og billig kraft som gulrot for industrien. Men nå med strenge miljøkrav. Industrien står klar med investeringer i femten milliarderklassen. Politikerne klarer ikke å komme opp med løsninger. Den nye kraftsosialismen – vår generasjons utfordring

Historien har vist oss at ting som virker fantastiske, er mulige, og at det er når vanlige folk går sammen og krever handling at vi får forandring. Utfordringen fremover blir ikke å fortelle om hvor galt det vil gå med miljøet, men å skape entusiasme rundt

løsningene. Det er begrenset hvor lenge folk kan være imot. Klarer vi å skape mobilisering for konkrete løsninger, sitter vi på nøkkelen, ikke bare på klimaproblemene, men også energikrisen landet er på vei inn i. Norge har to ganger tidligere fått sjansen til å lede an som energinasjon. Den første kom på begynnelsen av forrige århundre da høytrykksturbinene i vannkraftverkene ble satt inn og skapte grunnlaget for en storstilt industrireisning. Da bøndene sto tidlig forrige århundre og så på de veldige fossene som raste ned fjellene, og hørte om folk som ville legge disse i rør og lage kraft av det, lo de. Bøndene solgte rettighetene til vannfallene billig. Det gikk an å legge dem i rør. Modige industribyggere, djerve forskere og fremsynte politikere sørget for at Norge vokste fra en fattig bondestat til en industrinasjon. Politikerne som styrte landet den gang så hva som ville skje, og tok grep. Nasjonalt eierskap, arbeidsplasser og verdiskapning ble styrt til landets beste. Den andre gangen var da Norge på begynnelsen av 70-tallet fant olje i Nordsjøen. En geolog sa en gang at han ”skulle personlig drikke all olje de klarte å utvinne”. Mange tvilte. Store selskaper ville gjerne kjøpe den norske oljen. Våre ressurser. Noen nekta, og vi forvalter våre naturressurser selv. Da krevde også fremsynte politikere at dette skulle forvaltes og bygges ut til landets og folkets beste. Nå har vi igjen en slik sjanse til å tenke stort til landets beste, samtidigsom vi kan være med på å løse utfordringen

Ja. Det blir veldig dyrt. Det var også dyrt å bygge Bergensbanen. Den kosta et nasjonalbudsjett. Det var heller ikke billig å bygge opp Norge etter andre verdenskrig. Politikerne så hva som måtte gjøres, og sammen med entusiasme i folket, fikk de det til. Det kan vi også gjøre. Steinalderen tok ikke slutt fordi de gikk tom for stein. De fant på noe lurere. Jeg tror ikke oljealderen kommer til å ta slutt fordi vi går tom for olje. Norge må begynne å tenke på hva vi skal falle tilbake på. Men da trenger vi kraftsosialister som sørger for at dette skjer. De nye kraftsosialistene. Hvem er våre allierte?

Dette krever at miljøbevegelsen og fagbevegelsen blir enige om målene, og presser politikerne på plass i disse spørsmålene. De som er utenfor fabrikkportene må begynne å snakke med de som jobber innenfor. Høre hva de har å si. Snarere enn en miljøbevegelse som bare demonstrerer foran partiers landsstyremøter og fabrikkportene. For å komme på TV og skape blest om sin egen organisasjon. Industri Energi har 46 000 medlemmer. LO har 850 000 medlemmer. Sammen med miljøbevegelsen kan vi skape entusiasme og konkrete løsninger som kan forandre Norge. Det er vi som kommer til å bygge vindmøllene. Vi som bygger wafere man bruker i solcellepanelet. Vi som vet hvordan industri til havs fungerer. Det krever også et parti som kan snakke om dette med klar stemme fra Stortinget. Sammen med oss som presser utenfra. Det er mye vi er uenige om, men vi er enige om det viktigste: at noe må gjøres. Vi trenger ikke bare ord og debatter, men vilje og handling. Fagbevegelsen kaster hansken og foreslår konkrete tiltak for å løse klima og energikrisen. Hvilket parti plukker den opp? Hvem i miljøbevegelsen blir med oss? 29


APPELL Kaja Heir Senstad er atomsekretær i Natur og Ungdom. Her advarer hun mot å fortsette driften av de eldste atomkraftreaktorene på Kola-halvøya.

Å la et atomkraftverk drive lengre enn anbefalt kan gå fryktelig galt. Norges nærområde Kola er fremdeles avhengig av kraften fra et atomkraftverk som lenge er blitt fulgt med bekymring. I juni må atomkraftverket på ny få tillatelse fra myndighetene i Russland for å fortsette driften av sin eldste reaktor. Tekst: Kaia Heir Senstad / Foto: Bellona og Natur og Ungdom Kola Atomkraftverk ligger på Kolahalvøya, knappe 40 mil fra grensa til Finnmark. Den eldste reaktoren ved verket ble satt i produksjon i 1973, og er nå 35 år gammel. Den normale driftsperioden for atomkraftreaktorer er 30 år, men oftere og oftere blir levetiden forlenget. Dette har allerede vært tilfellet for de to eldste reaktorene ved Kola Atomkraftverk – i 2003 og 2004 fikk atomkraftverket tillatelse til å drive hver av reaktorene i fem år ekstra. Nå vil de ha enda mer. De nordiske landene har skutt inn flere hundre millioner kroner som har gått til arbeid for sikkerheten ved atomkraftverket. Siden 1993 har det norske Utenriksdepartementet alene gitt Kola Atomkraftverk omkring 200 millioner kroner i støtte til sikkerhetsprosjekter. Riksrevisjonen i Norge undersøkte i 2001 noen av prosjektene og uttalte at «Målsetningene om å bedre sikkerheten ved kraftverket uten å forlenge levetiden ser ut til å være uforenlige». Dilemmaet er om myndighetene i Russland selv uten sikkerhetsmessige oppgraderinger ville tillatt videre drift av atomkraftverket. Dette for å utsette de enorme kostnadene det å

30

legge ned og dekommisjonere atomkraftreaktorer vil medføre. Dekommisjoneringsarbeidet har verken Kola Atomkraftverk eller myndighetene i Russland satt av penger til, og det finnes heller ingen planer for at dette skal skje i nærmeste fremtid. Ved flere andre atomkraftverk som drives i verden i dag går en liten sum av inntektene fra strømproduksjonen til et dekommisjoneringsfond. Fondet brukes fra den dagen reaktoren stoppes og ikke lenger kan finansiere seg selv. Siden reaktoren ikke produserer noe energi fra det minuttet den skrus av må finansieringen av nedleggelsen og lagringen av det radioaktive avfallet allerede være i boks. Et annet problem russerne står ovenfor i forbindelse med dekommisjonering er at landet ikke har noen erfaringer innen feltet. Siden 1951 har Russland bygget 43 atomkraftreaktorer, men enda har ingen reaktorer blitt dekommisjonerte. Fem av reaktorene er midlertid lagt ned, men dekommisjoneringsprosessen lar vente på seg. Reaktorene har blitt stående avlåst og bevoktet som et monument over en forfeilet energipolitikk.


Ved atomkraftverket Kozloduy i Bulgaria stod fire reaktorer av akkurat den samme typen som Kola Atomkraftverk i dag driver for fullt. Men for at Bulgaria skulle få innpass til EU da de ønsket det, måtte de først legge ned og dekommisjonere alle reaktorene fordi denne Sovjetbygde reaktortypen er sett på som potensielt farlig da den ikke holder

Må det virkelig en ulykke til ved denne tikkende miljøbomben før noen får ut fingern og trykker på av-knappen? akseptable sikkerhetsmål. Dette var ikke noe EU ville ha med på laget. Resultatet var at Bulgaria la ned de fire reaktorene og startet dekommisjoneringsprosessen. Bulgaria har av den grunn gode kunnskaper om dekommisjonering, som kan hjelpe Russland med å gjøre akkurat det samme på sikt, nemlig legge ned og dekommisjonere alle de fire reaktorene ved Kola Atomkraftverk.

Selv om Murmansk fylke i dag er svært avhengig av atomkraftverket finnes det flere utnyttbare og bedre energialternativer. Kolahalvøya har et stort potensiale både for vindkraft og vannkraft, og for noen uker siden tok myndighetene det første skritt i en fornybar retning. I Murmansk by ble den første vindmølla i Russland tilkoblet det elektriske nettet den 1. april i år. «Nå er det på høy tid å bygge ut vindmølleparker på Kola, skal Guvernør Yevdokinov holde hva han har lovet» var Vitaly Servetnik, leder av Natur og Ungdom i Murmansk, sin kommentar under den offisielle markeringen da vindmøllen ble koblet til nettet. I 2006 skrev Guvernøren som representant for de lokale myndighetene under på en avtale med miljøorganisasjonen om at innen 2020 skal 20% av energibehovet til Murmansk region dekkes av vindkraft. Den 29 juni i år avgjøres det om Kola Atomkraftverk skal få stå der og råtne på rot til nærmest evig tid. Må det virkelig en ulykke til ved denne tikkende miljøbomben før noen får ut fingern og trykker på av-knappen?

Dekommisjonering Alle atomkraftreaktorer har i utgangspunktet en teknisk anbefalt levetid. Denne levetiden varierer noe fra reaktor til reaktor i forhold til når og hvor de er bygget, og anbefalingene går på når en reaktor bør stenges på grunn av slitasje på hele systemet etter å ha mottatt radioaktiv stråling over lengre tid. Denne prosessen kalles for dekommisjonering, og er en uhyre kostbar og tidskrevende prosess som fører til store avfallsmengder.

31


Loppemarkedsesongen er i gang. Bak pølser, posesalg og lykkehjulet står en liten armada av foreldre som slitne, men glade, sørger for den rette loppis-stemningen. Tekst: Kjersti Salicath / Foto: Carl-Frederic Salicath

32

Halvparten av alle i Norge jobber

frivillig hvert år, i følge Statistisk sentralbyrå. Når du hører frivillig arbeid tenker man kanskje på suppekjøkken og folk som drar kloden rundt for å undervise engelsk til analfabeter. Men det finnes mange måter å drive frivillig arbeid på. Vi har besøkt et loppemarked for å ta pulsen på dugnads-Norge. Hasle skole musikkorps er et av Oslos største korps med hele 120 medlemmer som fordeler seg på to hovedkorps, et juniorkorps og et aspirantkorps. Cirka en tredjedel av alle som begynner på Hasle Skole begynner å traktere et instrument. Siden Oslo Musikkog Kultur-skole kun kan tilby undervisning til noen få, har korpset også 13 instruktører og to dirigenter. For å finansiere dette arrangerer de loppemarked to ganger i året med alt det som hører til: kafeteria, auksjon (som man også kan følge online fra sin egen stue), lykkehjul og selvfølgelig meter på meter med alt du trenger (og det du ikke trenger). Når vi går av t-banen er det tydelig at det er noe på gang i nærheten. To jenter kommer forbi med en barnevogn fylt med ting (ingen barn) og hjemmelagde skilt viser at vi er på rett vei. Putsj oppdager raskt et camping-bord fra 50-tallet og iler bort. Et kupp. Sommeren på balkongen er sikret på et miljøvennlig vis, uten regnskogtømmer.


– Uten loppis, intet korps

Åse Unander, nestleder i Hasle skole musikkorps, har allerede 14 loppemarkeder bak seg. Og flere vil det sannsynligvis bli: – Hvis begge barna mine fortsetter til de er 19, kan det godt bli 34 loppemarkeder til sammen, smiler hun. Hun tør først ikke tenke på hvor mange timer som legges ned i en loppe-helg, men etter litt rask hoderegning finner vi ut at det til sammen blir 3600 arbeidstimer fordelt på ca 200 foresatte. Dette tilsvarer mer enn to fulle årsverk. Det er et stort organisasjonsapparat som skal til for å holde hjulene i gang, de har en egen loppe-komité, styre, korpsledere og ytterligere 8 underkomitéer. – I tillegg har vi noen frivillige som ikke har barn i korpset, men som bare vil være med fordi det er så utrolig gøy! Noen besteforeldre hjelper også til. Det er morsomt og veldig sosialt, men ganske slitsomt også. Man blir godt kjent med de andre foreldrene og man merker at det er en begivenhet i nærmiljøet. Dette er ingen «sologreie». – Det er viktig å understreke at uten loppe-markedet hadde vi ikke kunnet gi barna det tilbudet de får i dag sier Berit Tveit, leder i korpset. Hun har vært med i åtte år. Uten å gå i detalj på hvor mye de tjener på dette i året forteller hun at kassereren har regnet ut at hvis ikke vi hadde hatt loppemarkedene,

måtte kontigenten vært fire ganger så høy. Også de unge må stille opp når loppemarkedet skal avvikles. Kathinka er 15 år og har vært med i korps (og på loppis) siden hun var bare syv år gammel. – Det er flott å gjøre noe for korpset og engasjere seg, sier hun. Selv liker hun å se etter klær og LP-plater på loppemarkeder. Skatter og søppel

På et annet loppemarked overhører Putsj en kommentar mellom to frivillige damer. «Først ble jeg overrasket over hva folk gir bort, nå er jeg overrasket over hva folk faktisk kjøper!». – Det er dessverre en del som leverer inn ting som ikke blir solgt, forteller Åse. – Blant annet har vi fått inn brukte tannbørster og dobørster, nuppete klær og defekte ting, folk har råd til å være selektive når de handler på loppemarked. Men det er også mange skatter å finne. Siden vi av og til henter ting fra urørte dødsbo, har vi funnet mange kjempefine lopper, en gang fant vi et armbånd i gull! Raskt går den frivillige arbeidsdagen mot slutten. Nok en stri tørn er over for foreldrene på Hasle skole. Arrangørene Berit og Åse er slitne, men fornøyde. – Når vi ser korpset på 17. Mai og barna er kjempeflinke og spiller så flott, da er det verdt det, sier Berit.

33


Jens Stoltenberg lovte å gi 3 milliarder kroner hvert år i fem år til bevaring av regnskog. Hittil har ikke regjeringen satt av én eneste krone. Tekst: Ingunn Parker Bekkhus / Foto: Nils Hermann Ranum

– Det er veldig bra at Norge har sagt de vil gi penger til å bevare regnskogen, men da må jo pengene bevilges også, sier Lars Løvold i Regnskogfondet. Han mener at Norge må bevilge 3 milliarder allerede i revidert budsjett i år. – I tillegg må Norge presse på for å få andre land til å være med på dette, sier Løvold. Milliardene skal være en del av regjeringens klimasatsing, men ifølge Lars kan mye gå galt dersom milliardsatsingen utsettes. – Når administrasjonen i departementene gir signal om at de ikke vil klare å bruke opp så mange penger i år er det klart at regjeringen kvier seg for å bevilge penger, utdyper Lars som advarer mot en slik tankegang. – Dette vil kunne pulverisere hele initiativet. Det er både nødvendig og mulig å bruke milliarder av kroner i 2008. Departementene må slutte å tenke smått og begynne å tenke helhetlig og stort! Det er stabler med papir overalt, og

bare den ene besøkstolen er fri. En grønn frosk av tre ligger oppå den ene papirstabelen, og et par slitte sandaler slenger under pulten. På veggene henger det bilder av regnskog, kart over regnskog, gaver fra regnskogfolk. Lars Løvold knyter av seg skoene og tar på seg sandalene. – Vi skal jo ikke bare redusere økningen i utslipp, vi skal faktisk kutte dem, og da må vi ha noen ganske ambisiøse planer. Jeg ønsker meg en internasjonal dugnad

34

hvor mange land går sammen om å bevilge penger til å redde regnskog, og samtidig kutter utslippene drastisk hjemme. For bare noen timer siden har Miljøverndepartementet endelig gitt regnskogmilliardene en egen sjef. Han heter Hans Brattskar og har fått ansvaret for å begynne redningsaksjonen for regnskogen. Lars mener at Brattskar straks må sørge for å sikre at det bevilges milliarder allerede i år. – Og når pengene er bevilget er det bare å gå i gang med å bygge opp overvåking av regnskogen. Så mye som mulig, og så fort som mulig, fastslår Lars. I seg selv vil ikke overvåkingen få ned avskogingen, men det er helt nødvendig

«15 milliarder er ikke nok til å redde verden, men det er nok til å muliggjøre tilak i en helt ny skala.» for at regnskoglandene skal kunne måle og stanse den ulovlige hogsten som skjer. Hogging av regnskog står for minst 20 prosent av verdens samlede klimagassutslipp, men det er ingen som kan vite akkurat hvor mye regnskog som hogges hvert år, fordi de aller fleste regnskoglandene ikke har noen form for overvåking eller kontroll med dette. Hittil har bare Brasil bygget opp overvåking over deler


av de enorme regnskogområdene sine; teknologi som de nå vurderer å dele med resten av regnskoglandene – gratis til de fattigste landene. Men de trenger støtte for å få det til. Verdifull støtte som Norge kan bidra med. Lars har vært daglig leder i Regnskogsfondet siden han ble rekruttert i oktober 1990. I høst kom han og Lars Haltbrekken i Norges Naturvernforbund med det utenkelige forslaget til regjeringen: Gi seks milliarder kroner i året til å redde regnskog. Noen få uker senere fortalte Jens Stoltenberg at det skulle bevilges tre milliarder årlig i fem år. Totalt 15 milliarder. Hvordan er det mulig? I statsbudsjet-

tene pleier politikere, miljøvernere, fylkesantikvarer, frimerkesamlerforeninger og mange flere å krangle om småpenger på alt fra noen titalls tusen kroner til flere millioner. Jeg spør Lars hvordan det var mulig å bare slenge ut et forslag om seks milliarder til regnskogen – og i tillegg bli tatt seriøst. – Forslaget kom fordi vi skjønte at klimafokuset i befolkningen var usedvanlig stort, og at regjeringens behov for mer ambisiøse tiltak på dette feltet kanskje var enda større. I tillegg hadde den britiske forskeren Nicolas Stern lagt frem rapporten som viste at det mest effektive tiltaket for å få ned utslipp av klimagasser var å hindre den tropiske avskogingen, sier Løvold.

– Det morsomme var jo at da Høyre sa at de var positive til forslaget, så kunne ikke den rød-grønne regjeringen være noe dårligere. Enda alle vet at det er lettere å si ja til sånne flotte milliarder når man ikke er i regjering. Det er liksom lettere å gi bort noen andres penger enn sine egne, ikke sant?, sier Lars.

«Departementene må slutte å tenke smått og begynne å tenke helhetlig og stort!» – Da Erik Solheim ble minister var det første han ble konfrontert med hvorvidt han var enig eller uenig i forslaget om regnskogmilliardene. Det hadde vært flaut å være mindre ambisiøs enn Høyre, og Solheim sa at han stilte seg åpen for forslaget. Det la jo et godt grunnlag for at Regjeringen noen uker senere vedtok at de skulle bevilge totalt 15 milliarder, forklarer Lars Løvold. – 15 milliarder er ikke nok til å redde verden, men det er nok til å muliggjøre tiltak i en helt ny skala og få de beste kreftene i verden til å jobbe sammen om å få ned avskogingen av tropene, håper Lars.

35


Tekst: Marit K. Hepsø / Illustrasjon: Erlend Peder Kvam

Er du en pessimistisk miljøverner?

Når man begynner å tenke på hvor vanskelig det er å venne verden av oljekjøret og samtidig bor i et land hvor folk flest nyter godt av den oljesmurte økonomien, er det lett å bli deprimert. Å være mot oljeindustrien i Norge i dag, er omtrent som å være mot slaveriet i det britiske imperiet på 1700tallet: å vinne den kampen kan se ut som en umulig oppgave. Å foreslå å avskaffe selve kjernen i det økonomiske handelssystemet har nemlig aldri vært særlig populært, enten det gjelder klimaforurensende oljeinntekter eller råvarer dyrket av slaver.

«I dag tar vi det for gitt at alle typer arbeid gir grunnleggende rettigheter som lønn og ferie.» Likevel var det på ingen måte noe mirakel at motstanderne mot slaveriet vant fram med sine på den tiden totalt urealistiske og radikale krav, når slavehandelen på kryss og tvers av Atlanterhavet i det britiske imperiet ble forbudt i 1807, og slaveriet avskaffet tretti år senere. I dag tar vi det for gitt at alle typer arbeid gir grunnleggende rettigheter som lønn og ferie.

I de 450 årene den Atlantiske slavehandelen varte, var slaveriet akkurat like selvsagt og naturgitt; briter flest satte stor pris på den velstanden slavehandelen førte med seg i form av arbeidsplasser og inntekter til landet. At afrikanere var moralsk og juridisk likestilt med husdyr var det få som stilte spørsmålstegn ved. I fjor var det 200 år siden slavehandelen ble formelt avskaffet i det britiske imperiet, hvor mellom 9,4 og 14 millioner afrikanere ble kidnappet og fraktet til kolonier blant annet i Vest-India for å dyrke sukker og andre råvarer til et 36

umettelig europeisk marked. Over én million døde på overfarten av sykdom eller tortur på slaveskipene alene, og utsiktene for resten av gjengen var umenneskelig tvangsarbeid resten av livet. I begynnelsen var det bare noen få særinger som var motstandere av slaveriet. Boka Begrav lenkene av

Adam Hochschild kom ut på norsk i 2006, og forteller historien om hvordan tolv menn samlet seg i et lite trykkeri i London i 1787 med målet om å få slutt på den britiske slavehandelen. Den yngste av dem, 25-årige Thomas Clarkson, var prest, og mange av de andre var dypt religiøse kvekere; et kristent trossamfunn som på den tiden kanskje var mest kjent for sine rare hatter. Det britiske imperiet var på denne tiden verdens økonomiske og politiske supermakt, med store kolonier i Vest-India og hundretusenvis av slaver. Britiske storbyer som Liverpool og Bristol var bygget opp på slavehandelen, skipsverft og sjøfolk i titusenvis arbeidet i virksomheten, og tollavgiftene på sukker løftet hele den britiske økonomien til uante høyder. I slavehandelens gullalder forlot over 150 slaveskip britiske havner hvert år. Ikke akkurat noen lettvekter å gå løs på for en gjeng nokså uerfarne aktivister. «– Forby olje? Det har jeg ikke sagt»

Å se for seg det britiske imperiet uten slaver på den tiden, var om mulig enda vanskeligere enn å se for seg verdensøkonomien uten olje i dag. Klarer vi engang å se for oss et Norge uten olje? Bare tanken på at selve drivstoffet i norsk økonomi (og den globale oppvarmingen) en gang i fremtiden står ovenfor muligheten til å bli forbudt, er så skremmende for finansminister Kristin Halvorsen at det ble sendt ut skarpe pressemeldinger fra Finansdepartementet etter at VG smørte ut med katastrofetyper på forsiden «– Oljen vår kan bli verdiløs» den 11. desember i fjor. Kritikerne lot ikke vente på seg: «– Hvis vi skulle kutte ut energibruken, ville det bety å sette levestanderen tilbake – kanskje til sånn det var på 40-tallet. De

politikere som foreslår noe sånt, undertegner sin egen politiske dødsdom», mente olje-professor Rögnvaldur Hannesson. «- Dette er ikke særlig realistisk. Selv om miljøproblemene er alvorlige, må vi ikke la fantasien løpe helt løpsk», stemte professor i statsvitenskap, Dag Harald Claes, i. Oljeanalytiker Thina Saltvedt mente at det ikke var noen realistisk spådom heller på lang sikt: «– Et forbud vil jo bety at biler, fly og båter må stå i ro. Vi kan erstatte noe av oljeforbruket med alternative energikilder, men bare en liten andel», sa hun til nettavisen E24. Puh, snakker om skandaleutspill.

Finansministeren fant det nok tryggest å riste kraftig på hodet, avvise hele uttalelsen og peke på «beregninger som viser at verden vil være avhengig av fossile brensler i overskuelig framtid». Og for å være ærlig, er det vanskelig å finne noen som vil hevde det motsatte. Hele verdenssystemet synes å være avhengig av fossil energi, og det kan være vanskelig selv for en de mest idealistiske blant oss å se for seg verden radikalt annerledes. Hvordan klarte så en liten gjeng idealister på 1700-tallet å snu folkemeningen, som på denne tiden

tok slaveriet fullstendig for gitt? Den lille kretsen av slavemotstandere, de tidligere

«Å være mot oljeindustrien i Norge i dag, er omtrent som å være mot slaveriet i det britiske imperiet på 1700-tallet.» nevnte særingene, var de første til å benytte de aktivistiske metodene vi i dag tar for gitt; de reiste rundt og samlet underskrifter som de leverte til parlamentet, de skrev pamfletter (datidens versjon av brosjyrer),


og de laget knappemerker, forløperen til våre dagers buttons, som slavemotstandere kunne bruke for å vise frem sin motstand. På bare et par-tre år fikk de med seg nærmere en halv million briter til å boikotte sukker produsert av slaver – tidenes første omfattende politiske boikott, ifølge Hochschild. Alt dette før internett, TV og radio; vi snakker månedsvis med foredragsturné på hesteryggen, årevis med underskriftskampanjer på gater og torg. Thomas Clarkson ble engasjert i saken som student, og brukte de neste 50 årene på å reise Storbritannia rundt og organisere motstandsgrupper. Han ble en av lederne for bevegelsen sammen med en enslig motstander i parlamentet, William Wilberforce, hvis mange forslag om å avskaffe slavehandelen ble nedstemt i parlamentet år etter år. Det inspirerende med Hochschilds bok og historien han forteller er selvsagt at kampanjen den lille gruppen av slavemotstandere satte i gang hadde effekt; Storbritannia forbød slavehandelen i 1807, som et av de første landene i verden. Clarkson var en av de få som levde lenge nok til å se slaveriet endelig avskaffet i 1833, og han brukte resten av livet på kjempe for å få andre land til å følge etter. «Hvis vi stanset slavehandelen, så endte våre liv» Hvem tør vel å legge

hodet på blokka og foreslå at Norge må trekke seg ut av hele oljevirksomheten, denne klimaødeleggende geskjeften? De 12 slavemotstanderne som satte seg som

mål å avskaffe slavehandelen ble utledd, hånet og truet på livet for sine totalt urealistiske forslag. Hvilken miljøverner har ikke møtt den samme holdningen i møtet med oljeindustrien, FrP, økonomer og journalister? Eller for den saks skyld fra lærere og foreldre? En grunnleggende motstand mot å endre på saker og ting er ikke noe nytt fenomen, ei heller katastrofescenarioer om at «samfunnet vil stoppe opp» hvis vi ultraradikale opprørere fikk det som vi ville, bare hør på dette slaveskipsverset som sirkulerte i Liverpool rundt valget i 1789: «Hvis vi stanset slavehandelen, så endte våre liv, Alle måtte gå og tigge, våre barn og vår viv, Intet skip i vår havn ville losse og lesse, Og gatene ble nedgrodd, så kyrne kunne gresse» Vestindia-komitéen, som satte i gang motkampanjer mot slaverimotstandernes underskriftskampanjer og folkemøter mot slaveriet, brukte store summer og skitne triks for å møte moralske argumenter om slaveriets grusomheter. Blant annet foreslo de å kalle slavene for «plantasje-assistenter» i stedet for «slaver»; en fin arbeidstittel for mennesker som juridisk sett var privat eiendom på lik linje med husdyr på den tiden. Når forurensende fossilgass kalles «naturgass» eller når Statoil snakker om «nullutslipp» i planer for oljeutvinning, går de altså i godt opptråkkede fotspor.

Troen på slaveriets uerstattelige verdi for økonomien var reell,

og latterliggjøringen av motstandere mot slaveriet gikk mye lengre enn sjømannsviser. Men historien viser at avskaffelsen av slavehandelen ikke førte til noe sammenbrudd i den britiske økonomien. Liverpool ble aldri

«[Et forbud mot olje] er ikke særlig realistisk. Selv om miljøproblemene er alvorlige, må vi ikke la fantasien løpe helt løpsk?» noen beitemark for ensomme kyr. På samme måte er ikke Norges største ressurs oljen vi pumper opp fra Nordsjøen, slik mange tror, men våre menneskelige ressurser: kunnskap, teknologi og forskning på andre ting enn olje er mye viktigere for norsk økonomi enn den svarte søla under Nordsjøen. Og med så mange muligheter for å produsere enorme mengder fornybar energi er det vanskelig å se for seg at vi bare kan erstatte smuler og småtteri av oljen vi pøser ut, med klimavennlige alternativer. Avskaffelsen av slaveriet er et mektig eksempel på at store forandringer er mulig, både i folks bevissthet og i det økonomiske systemet. Men slaveri-motstanderne forventet seg aldri noen lett match. 37


KULTURPLUKK

Svart himmel, svart hav Av: Izzet Celasin

BOK: Romanen foregår i Istanbul fra 1977 til 1981 under en av Tyrkias mest turbulente politiske perioder. Jeg-personen er 18 år i begynnelsen av historien, går på skole og utforsker vanlige tenåringsting som jenter og prøver å finne sin egen identitet. Som så mange rundt ham blir han en del av det venstreradikale miljøet på universitetet i byen der han møter Zuhal, en litt eldre, vakker og egenrådig jente som kommer til å påvirke han for alltid. Etter hvert trekkes han lenger inn i miljøet, bort fra diskusjonen og mot hardere skyts, og stadig nye fiender og farer dukker opp. Romanen Svart himmel, svart hav vant Gyldendals konkurranse for beste politiske roman. Det er dessverre ikke et kvalitetstegn. Selv om Putsj hadde forventet at dette skulle være en god bok, ble vi dessverre skuffet. Romanen formidler i og for seg en god historie, men den blir fortalt ut i fra en helt det er vanskelig å identifisere seg med, og som virker alt for selvsikker. Boken bærer preg av at den blir fortalt av en person som ser tilbake på livet som ung mann mye senere i livet og han romantiserer dermed beskrivelsene av hendelsene. Dette fører til en overdreven billedbruk som gjør at man som leser sitter og blir ille berørt i stedet for å bli følelsesmessig berørt. Bruk heller tiden på en annen roman med samme tema, for eksempel Zadie Smiths Hvite tenner eller vår egen Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. KS

The Rough Guide to Climate Change av: Robert Henson BOK: Det kan virke useriøst når en av verdens største utgivere av reisehåndbøker gir ut en bok om klimaendringene. Men The Rough Guide to Climate Change er en av de mest respekterte introduksjonene til klimaendringene som finnes. Og forfatter Robert Henson er på ingen måte reiselivsindustriens løpegutt. I fjor ble miljøjournalisten og metreologen nominert til Royal Societys pris for vitenskapsbøker for førsteutgaven av denne boken. Nå har den kommet ut i en ny og oppdatert utgave med et forord av den kontroversielle klimateoretikeren James Lovelock. Det er først når jeg begynner å lese at jeg forstår hvorfor det er behov for en slik bok. Før jeg drar til Italia vil jeg gjerne vite hvordan jeg beskytter meg mot lommetyver og grådige taxisjåfører. Før jeg møter fremtiden vil jeg gjerne vite hvilke utfordringer jeg står ovenfor og hvordan jeg best kan møte dem. The Rough Guide to Climate Change er organisert litt som en reisebok og det hjelper deg å få oversikt over et tema som både er overveldende og vanskelig å begripe. I tider som dette er det eneste som kan slå ut skeptikerne kunnskap. Klimaendringene handler om fysikk, biologi, metrologi, politikk og historie. Det er ofte tungt og vanskelig men kunnskapen er absolutt forutsetning for å kunne ta et standpunkt og å kjempe for dette. The Rough Guide to Climate Change er en introduksjon til vitenskapen, konsevensene og de politiske stridsspørsmålene i klimadebatten som avsluttes med et kapittel om hva du selv kan gjøre. Det har blitt en balansert og troverdig bok om utfordringene som står foran oss. Det er nesten så jeg vil be deg avlyse sydenturen, legge ferien til sørlandet og kjøpe denne boken istedetfor reiseboken KK

38

Storeulvsyndromet. Jakten på lykken i overflodssamfunnet Av: Thomas Hylland Eriksen BOK: Thomas Hylland Eriksen er en populær antropolog og samfunnsdebattant, med flere gode og omdiskuterte bøker på samvittigheten. I Storeulvsyndromet er han igjen ute med en tidsaktuell fortelling, denne gang om «jakten på lykken i overflodssamfunnet». Her tar Hylland Eriksen utgangspunkt i det noe klisjéaktige premisset at vi aldri har vært rikere, men likevel ikke blir lykkeligere, tvert imot. Forskning viser faktisk at vi er mindre fornøyde nå enn for femti år siden, og selv om slik forskning er temmelig upresis, og mange innvendinger er på sin plass, kan vi gå med på premisset, for temaet er viktig. Det går inn i kjernen av hvordan vi skal organisere samfunnet vårt: slik det er i dag, med stadig økonomisk vekst og enda mer materiell velstand som målsetning, eller kanskje på en annen måte? Det begynner med et bilde hentet fra Disney allerede i tittelen, og det er langt fra siste gang Hylland Eriksen er innom tegneserier. Han er faktisk innom det aller meste, fra samfunnsforskningforskning til Donald og Erlend Loe, så vel som historier om forfatteren og hans barn på sommerferie. Hylland Eriksen skriver drivende godt, og han er en dyktig formidler. Med så mange referanser og anekdoter, holder han godt på leseren, selv om det kommer til gjentakelser ettersom kapitlene går sin gang. La gå, tenker man først, men når man nesten er ferdig med boka uten at forfatteren har kommet inn på mulige løsninger og nye tanker om hva slags samfunn vi skal ha, blir det litt svakt. Til slutt minner Hylland Eriksen mer om en evig messende representant for Framtiden i våre hender, enn en aktør som vil komme med nye løsninger. Storeulvsyndromet er en snakkebok om mangelen på lykke i «den globale middelklassen», for den globale middelklassen. Det blir mye prat og svært få handlingsalternativer. Påstanden om at vi er mindre lykkelige til tross for enorm materiell velstand er vanskelig å etterprøve med forskning og statistikk, men det er lett å se hvor Hylland Eriksen vil, for påstanden er ikke ny, og det er i liten grad forfatterens drøftninger også. Som leser ser jeg raskt hva som er forfatterens konklusjon – lenge før han er ferdig med å snakke – og forventer at det skal komme til en diskusjon om politiske løsninger og hvordan vi faktisk kan endre på det ekstreme forbrukssamfunnet vi lever i. Men dette kommer boken i liten grad inn på. Bare på slutten finner vi spor av dette, når Hylland Eriksen foreslår at alskens utviklingsindekser burde erstattes med lykkeindekser. Men det blir litt tynt. Boken er godt skrevet om et engasjerende tema, og vil nok være et godt utgangspunkt for mang en diskusjon i selskapslivet. Men ikke noe mer enn det. AD


Into the wild Med: Emile Hirsch, Marcia Gay Harden og William Hurt Regi: Sean penn FILM: Når Chris McCandless er ferdig med college orker han ikke tanken på å begynne et liv som sine foreldre. Isteden for å få en jobb, en kone, en hund og et hus i forstedene gir han sparepengene sine til en veldedig

Mengele Zoo av: Gert Nygårdshaug BOK: I en liten, anonym landsby i et ikke-navngitt land i Sør-Amerika bor Mino. Han lever midt i verdens skattekammer, her finnes de mest fantastiske planter som gir mat og medisiner til alle slags sykdommer, både nyttige og vakre insekter, dyr, fisker og fugler. Og indianere som lar kunnskapen om jorda gå fra generasjon til generasjon. Men for utenforstående er det ikke naturens mangfold som blender, men mulighetene til å hente ut mineraler, treverk og plante bananer og mais. Kjapp profit gjør at gringoene velger å ødelegge hele Minos verden. «Verdens midtpunkt er jungelen. Denne jungelen, fordi den er verdens største. Jungelen er klodens viktigste organ. Her lever nitti prosent av verdens plante- og dyrearter. Her lages luften vi puster inn. […] Menneskesamfunnet med byer, biler, asfalt og olje er en kropp uten hode. En viltvoksende og livstruende kreftsvulst. […] Mennesket har ikke gjort det kloden ville det skulle gjøre: være som en mor for alt levende, alt som gror.» (Nygårdshaug, 2007, s.198). Mino tar saken i egen hender, han vil ikke sitte og vente på at det han elsker utslettes. Han går fra å være en usyldig sommerfuglsamler, til å bli en engasjert terrorist som bare dreper de som forbryter seg mot Gaia, moder jord.

organisasjon og bryter med familien sin. Inspirert av forfattere som Lev Tolstoij, Henry Thoreau og Jack London legger han ut på en reise i den amerikanske villmarken. Målet er å leve helt alene i pakt med naturen i Alaska. Filmen Into the Wild er basert på en bok av Jon Kraukauer om virkelighetens Chris McCandless. Han var bare 24 år gammel da han ble funnet død av sult på en forlatt buss i Alaska. I bussen fant de en dagbok og et kamera med en film som ikke var blitt fremkallt. Into the wild handler om Chris sin reise gjennom villmarken og de han møter på veien. Han er en sjarmerende og eventyrlysten gutt som forsøker å finne en måte å leve på der han kan unnslippe løgnene og dobbeltmoralen til sine foreldre. I naturen finner han en ærlighet og en sannhet som menneskene ikke kan gi ham. Naturbildene er storslåtte og vakre og fordi vi ser dem gjennom Chris sine øyne blir de en vesentlig del av handlingen. Det anbefales derfor at den ses på en skjerm som er større enn et A4 ark. Dette er ikke en underholdende film. Den er lang og til tider stillestående, men i riktig humør blir den en opplevelse. Regissør Sean Penn er en oscarbelønnet skuespiller kjent for å distansere seg fra det verste Hollywood-maset. Han har laget en vakker, men sint film om et samfunn så korrumpert at det blir uutholdelig for et ærlig ungt menneske. KK

Mengele Zoo er skrevet i 1989, altså for nesten 20 år siden. Den gang, som nå, sto mangfoldet i junglene omkring i verden i brann. Nylig kom nyheten om at siden amerikanske bønder går over til å produsere raps og andre planter som skal bli bio-diesel, er flere land i Sør-Amerika nødt til å hugge ned områder i regnskogen og plante mais der for å brødfø befolkningen sin. Mens verdens regjeringer skriker i munnen på hverandre og er opptatt av CO2 og fremtidige stormer, smuldrer livsgrunnlaget vekk under føttene på de få indianerbefolkningene vi har. Det er lett å glemme det som befinner seg dypt inne i regnskogen, der tusenvis av kjente og ukjente arter lever i perfekt harmoni. I lille Norge protesterer vi mot manglende CO2-rensing og at det skal hentes opp olje fra nye områder utenfor kysten vår. Men det er viktig å huske på at der pressen ikke orker å dra, der luftfuktigheten og varmen gjør at klærne klister seg fast til huden, der ligger kanskje fremtidens vaksiner mot kreft og AIDS, og jordas viktigste produsent av oksygen. Disse områdene blir borte for alltid i det vi kjøper eksotiske frukter og nye hagemøbler. Nygårdshaugs Mengele Zoo er dessverre like aktuell og dermed viktig å lese i dag som den var i 1989. Med en flott blanding av oppvekstroman, krim og nærmest poetiske skildringer av regnskogens skjønnhet, skulle den passe til de fleste. Språket er enkelt, nærmest naivt, som om det skulle være Mino selv som dikterte den til Nygårdshaug. Så sett deg ned i en furustol og les Mengele Zoo, mens du spiser et norsk eple. Du vil ikke angre på noen av delene! KS

39


men! nsum før eksa ig historiepe el ed kj på av rt ng væ r Dropp lesi n ord. Putsj ha mer enn tuse med på en g de r Et bilde sier ta ets hus, og lk Fo og us orie i bilder. Oslo rådh arbeiderhist k rs no om reise gjenn ind Trædal

Tekst og foto: Eiv

Nød lærer naken kvinne å spinne, men norske menn lå langt etter. Fram til 1888, året etter stiftelsen av Arbeiderpartiet, går norske arbeidere nakne.

Vi er stadig i den nakne fasen. Arbeiderne hadde i sin tid bare sine lenker å miste. Å miste lenkene var enda flauere enn å miste buksene. Her har en arbeider mista lenkene, skamfull over sin nakenhet stjeler han togaen til en forbipasserende kvinne. Denne episoden skal sies å ha funnet sted like før «Menstadslaget» i 1931, der arbeidere og politi barka sammen. Bier er også arbeidere, og de fant derfor snart tonen med norske kamerater. Fire hundre biekolonier i Hedmark bet hodet av sine dronninger og tok over makta. Dessverre var det ingen igjen til å legge egg, og den revolusjonære ånden døde da vinteren kom.

40


Talja blir oppfunnet, året er 1952. Enball, toball og flere andre baller blir arbeidsløse, ettersom det nå er lettere å få opp rota. Stadig flere arbeidere kjenner seg rotløse og fremmedgjorte.

Året er 1891, Bjørnstjerne Bjørnson begynner trenden med å kikke ut mot horisonten. Skogsarbeiderne hermer. Bjørnson kikker fryktsomt mot øst, i følge ham selv på jakt etter «jævla svensker».

1948, krigen er over. Norske arbeidere har samla seg, men ikke spesialisert seg ennå, derfor går de ett tog i året med alle sine krav samtidig. Førstseinere skal de lære at de må ta en sak av gangen, eller i alle fall en parole av gangen.

41


LANGT ARK LEDIG Carl Frode Tiller ble født i 1970 og er utdannet historiker. Dette er et utdrag fra hans siste bok Innsirkling, som blant annet gav ham Brageprisen, Kritikerprisen og en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris.

Vi rullar sakte inn i sentrum, om dette kan kallast sentrum da, ei lita rundkjøring med nokre hus rundt. Eg sitt framoverbøygd i setet, ser meg rundt, er ikkje eit menneske å sjå, er heilt daudt, stille, er nesten ikkje butikkar her ein gong, berre ein stengd kafé og ein kolonial med mørklagte vindauge. Skal vi spele her, ser jo fan ikkje ut som om det bur folk her i det heile tatt, skjønner ikkje kven som vil bu her heller, kven som vil seg så vondt. – Hadde vi hatt tid før konserten, skulle eg ha prøvd fisket, seier Anders. Skal visstnok vere ei bra lakselv her! Snur meg og ser på han, flirer. Men han ser ut som om han meiner det alvorleg, sitt der i baksetet og ser på meg, nikkar mot høgre. Eg strekk hals og ser dit han nikkar mot. Heng eit pappskilt i eit vindauge på andre sida av gata, «fiskekort til sals», står det, svart sprittusj og løkkeskrift som skrår ned mot høgre. Snur meg og ser ut av frontruta igjen. – Ja, ja, seier eg. Bortsett frå innavl, er det vel berre jakt og fisking og slikt å halde på med her omkring. Snur meg mot Anders, flirer igjen. Men han har snudd seg til sida og ser ikkje på meg, fekk det visst ikkje med seg. Eg snur meg tilbake, ser ut frontruta igjen. – Og så idrett, så klart, legg eg til. Ski og slikt! Men ikkje lagidrett, det er sikkert ikkje nok folk til å drive med lagidrett her, seier eg. Går ei lita stund. Lars tar av til høgre, og vi rullar ned ein slak bakke som fører ned mot kaia. Skimtar den blå, blinkande sjøen langt der nede, nokre 42

måker som krinsar rundt ein grøn container. Men ikkje eit einaste menneske, fanmeg fullstendig daudt overalt, midt på dagen, og så er det så aude som dette. Lener meg litt framover og lèt blikket gli frå side til side, flirer og ristar på hovudet. - Fy fan! seier eg, ventar litt, ristar på hovudet igjen. Ser ut som Senterpartiet har litt av ei oppgåve framfor seg om dei skal nå målsettinga om eit levande bygde-Norge, seier eg. Ventar litt igjen, og så snur eg meg mot Lars, ser på han og nikkar. Hører du rask banjomusikk no, så gir du fanmeg gass! seier eg, etter ein kort latter. Men han ler ikkje tilbake, han sitt der berre med begge hendene på rattet og stirar rett fram, ikkje sikkert han har sett «Piknik med døden», er jo berre musikk som gjeld for Lars, er ikkje interessert i film i det heile tatt, i alle fall ikkje slike filmar. Snur meg og ser ut frontruta igjen. – Fy fan, altså, mumlar eg. Glad eg ikkje bur her. Går eit lite sekund. – Her òg? spør Lars, spør lavt og utan å sjå på meg. – Fan ikkje eit menneske å sjå, jo, seier eg. – Nei, seier han kort. Ser på han igjen, seier ikkje noko, ventar litt. Fan er det med han. Han hørest da så alvorleg ut. Ser alvorleg ut òg. Ansiktet er liksom så stramt, stille. Og han stirar stivt framfor seg. Eg ventar nokre sekund, tar ikkje blikket ifrå han. – Kva er det med deg? spør eg. Ser på han, han svarer ikkje, han sitt der med strake armar og begge hendene på rattet, stirar stivt framfor seg. Det er heilt stille inne i bilen, ingen som

seier noko. Men kva er dette for noko, slik som dette plar ikkje Lars å vere, er nesten alltid i godt humør han, positiv og optimistisk nesten bestandig. – Kva er det med deg? spør eg igjen. – Med meg? spør han, snakkar høgt og skyt hovudet fram ein liten centimeter med det same han spør. Heilt stille. Stirar forbløffa på han. – Eg begynner berre å bli dritt lei av at du er så negativ, seier han. – Negativ? mumlar eg. – Ja, negativ, seier han, stirar stivt og rett framfor seg, ventar litt, svelger. Alle stader vi kjem til er avhol, seier han. All maten vi et er fæl, alle folka vi møter er idiotar! Sitt her berre og stirar på han, får ikkje fram eit ord, for kva er det han snakkar om, er eg negativ? Eg ventar litt, snur meg og ser framover eit lite sekund, snur meg mot Lars igjen, kjem ikkje på noko å seie, for dette har han ikkje sagt noko om før, dette kom brått på, at eg er negativ, er eg negativ? Går eit par sekund, og så snur eg meg. Ser på Anders i baksetet. Han sitt og nistirar ut av vindauget, pressar panna mot glaset og lèt som om han ikkje ser meg, har liksom ikkje fått med seg noko. Ser på han i eit par sekund, og så skjønner eg plutseleg at dei har snakka om dette før, at dei har diskutert dette og at dei er einige om at eg er negativ. Og no kjenner eg at hjertet begynner å banke litt fortare enn vanleg, at pulsen begynner å gå. Eg stirar på Anders og kjenner munnen gli opp av seg sjølv, sitt her og gapar, måpar. Eg lukkar munnen igjen, svelger ein gong, og så ein gong til. Snur meg mot Lars igjen, ser på han. – Det er slitsamt å vere i lag med deg, seier han. Rett og slett jævla slitsamt! Heile forbanna turneen har vore eit slit! Han ser framleis ikkje på meg når han snakkar, sitt der berre og stirar stivt ut av frontruta, ansiktet er stramt og kvitt, og han svelger med jamne mellomrom. Eg tar ikkje blikket ifrå han. Seier ikkje noko, veit ikkje kva eg skal seie. For dette kom brått på, dette hadde eg ikkje venta, at dei synest eg er negativ, slitsam å reise i lag med, dei har jo heile tida ledd av pessimismen min, har jo spøkt med svartsynet og med dei beiske kommentarane mine. Ofte har eg jo til og med gjort meg svartare og meir pessimistisk enn eg eigentleg er, vore syrleg og sarkastisk berre for å få dei til å le.


AKSJON! Det er mange som aksjonerer for å redde verden. Eller for noe helt annet. I hvert nummer presenterer vi en ny type aksjonisme, alt fra å dele ut løpesedler eller kle seg ut, til sivil ulydighet.

Like sikkert som hvitveis og russebiler er sykkelaksjonen et vårtegn for miljøaktivister. Tekst og bilde: Kristine Kleppo

Dette trenger du: – En håndfull venner med sykler – Banner og løpesedler – Småpenger Også lurt å ha: – Ulltepper å sitte på – Noe godt å spise – Korstokk og gitar – Presenning hvis det regner

Prinsippet er enkelt. Stå opp tidlig en lørdag morgen før butikkene åpner og fyll en offentlig parkeringsplass med sykler. Om dere ikke har nok sykler til hele plassen kan dere finne et passende hjørne. En sykkel på hver plass er nok. Om det er parkeringsavgift der betaler dere som om sykkelen skulle vært en bil. Har lokallaget litt penger så kan dere bruke de. Så setter dere opp banneret slik at så mange som mulig kan se det og når bilistene prøver seg sier dere at de må finne et annet sted å parkere. Vær vennlige mot bilistene selv om de skulle bli sure og sinte. Forklar dem at dere er bekymret fordi bilen slipper ut klimagasser som fører til global oppvarming, og at dere syntes at flere skulle bruke sykkelen isteden. Om en aggressiv jævel skulle klare å presse seg inn på en parkeringsplass ved å true med å kjøre dere ned så ikke legg dere foran bilen. Bare la ham være og fortsett aksjonen som ingenting.

Mens dere er på parkeringsplassen kan dere jo like gjerne ha det gøy. Syng, spill gitar, spill badminton og lek kortleker. Spis muffins, del ut løpesedler og snakk med folk om det dere gjør. Om det kommer noen fra skolen forbi så spør om de vil bli med. Sjansene er store for at dette vil bli den morsomste aksjonen dere har hatt noensinne. Pass på at plassen er offentlig. Om en butikk eier plassen kan butikkeieren ringe politiet og få dere fjernet. På en offentlig plass har ingen rett til å flytte dere. Hvis politiet kommer sier dere bare at dere flytter dere dersom de kan si at det dere gjør er ulovlig. Det kan de ikke. Ring aviser, lokalradio og lokal-tv dagen før og fortell hva dere skal gjøre og hvorfor. Det er gjennom mediene og ved å snakke med folk på aksjonsstedet at dere får vist at dere mener noe med det dere gjør.

43


KALAS

Hva gir deg håp for framtida?

Johan Harstad regnes som en av norges mest lovende unge forfattere. I tillegg er han veldig glad i miljøvernere.

– Jagerpilot. Pussig nok. Det var før jeg ble uttalt pasifist.

er mer interessert i å ha makt enn å bruke den til noe. Og sist, men ikke minst, forbrukere som kjøper seg dyre Lexus Hybrid-biler og tror de redder miljøet, uten en tanke på at de må bruke mye mer energi (og indirekte forårsake utslipp) på å få råd til bilen i utgangspunktet enn den energien bilen sparer miljøet for.

Hva er det mest opprørske du har gjort?

Hva syntes du om Natur og Ungdom?

– Jeg sendte en tre tonn tung container ned en trapp en gang. Men jeg husker ikke hva opprøret var rettet mot. Jeg tror ellers jeg har det største opprøret foran meg, ikke bak meg. Heldigvis.

– Jeg er veldig glad i NU, jeg har besøkt dem noen ganger og jeg føler meg alltid litt tryggere etterpå. Dessuten er det godt å se at det fremdeles finnes et alternativ til korpsmusikk og den slags merkverdige fritidsaktiviteter. Jeg håper bare at NUerne tar med seg engasjementet og handlekraften inn i voksenlivet. Stå på!

Tekst: Kristine Kleppo

Gratulerer med Ungdommens kritikerpris! Du har sagt at Hässelby er den mest deprimerende boka du har skrevet. Hvorfor tror du at den ressonnerer så godt hos unge? – Jeg var så skråsikker på at jeg ikke skulle vinne at jeg sto opp en knapp halvtime før utdelingen, og dermed var ikke hjernen helt tilkoblet. Det jeg burde ha sagt var at det var den sinteste boka jeg har skrevet. Og jeg tror det er derfor den har en viss resonanse hos ungdom. For det er en roman i opposisjon, en aggressiv fortelling om mennesker som ikke tar ansvar, og dette snakker forhåpentligvis til ungdom, som daglig ser at de som er eldre skusler bort mulighetene, ødelegger gode ideer og i det hele tatt sørger for å redde sitt eget skinn før verdens.

Hva skriver du om nå? – Jeg skriver en ungdomsroman som jeg håper blir skummel. Den handler om en jente som møter seg selv i døra. Bokstavelig talt.

44

Hva ville du bli da du var liten?

Miljøpolitikk som gjør deg forbanna? – Den naive, anført av FRP som later som om klimaproblematikken ikke eksisterer fordi de ikke vil at den skal eksistere. Og som ikke ser at CO2-reduksjon ville vært tidenes glupeste idé, selv om det skulle vise seg å være naturlige klimaforandringer vi er vitne til. Videre blir jeg sint og lei meg over tanken på flere andre partier i inn- og utland som stemmer for alle miljøtiltak, men vegrer seg for å sette dem ut i livet, fordi de tror at deres partier vil bli upopulære og at de vil miste makten. Jeg blir forbanna på partier som

Hvilken superhelt ville du helst vært? – Jeg ville ha vært Tempo, men da gjerne i en mannlig variant. Tempo er medlem av The Mutant Liberation Front og har den praktiske egenskapen at hun kan stanse tiden noen minutter, og slik få mye gjort mens andres tid står stille. Hun kan også fly over kortere avstander.

– Organisasjoner som Natur og Ungdom spesielt og den kommende generasjonen generelt. Jeg trodde min generasjon skulle bli den som stanset idiotiet, men vi er i ferd med å feile. Men jeg tenker at vi nærmer oss et punkt hvor store, gjennomgripende forandringer blir livsnødvendige å gjennomføre. Det gir meg håp, Den Store Oppvåkningen, da man innser, for å si det med Talking Heads: This ain’t no party, this ain’t no disco, this ain’t no fooling around. No time for dancing or lovey dovey, I ain’t got time for that now!

Har du et godt buttonsslagord? – «Respect the delicate ecology of your illusions» har lenge vært min favoritt, men den er forsåvidt litt komplisert til å ha umiddelbar effekt. Hva med en t-skjorte i stedet, som sees av flere, som fungerer både som trøst for dem som ikke skjønner poenget med resirkulering, dem som tenker at alt er for sent og at ingenting nytter, eller bare for dem som er litt utafor, sånn generelt. Derfor, fra Johan til NU, denne t-skjorten:


PUTSJ trenger heite tips:

Har lokallaget ditt gjort noe tøft? Vi vil gjerne ha bilder fra aksjoner og tips om bra lokalt arbeid. Send en mail med bilder eller fortell om saken din til putsj@nu.no!


AGDER KOLLEKTIVTRAFIKK

Tjen penger på strømmen du ikke bruker.

Fastpris med returrett:

Ingen andre kan tilby deg denne strømavtalen, som er blitt rost både av SINTEF og NVE. Les mer på www.trondheimenergi.no

www.trondheimenergi.no

telefon 02450

kundeservice@trondheimenergi.no


fornybar energi


RETURADRESSE: PUTSJ PB 4783 SOFIENBERG 0506 OSLO

48

Putsj #02/08  

Tema: Arbeid

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you