Putsj #02/07

putsj_02_07.indd 1

24-04-07 22:12:06

Ingunn aksjonerer mot Arbeiderpartiet i sin

nye hotte NU-genser.

Skaff deg en du også!

Den finnes i gutte- og jentestørrelser, koster 250 kr og kan bestilles på info@nu.no.

SimCi t y Har du prøvd dataspillet SimCity?

Her kan du bygge din egen by med gater, hus og veier, og byens skjebne er i dine hender.

Du kan redde Tokyo fra Godzilla eller Rio fra tsunami, Boston fra atomkatastrofe eller Bern fra trafikkaos. Hvis du gidder, da.

Hvis jeg fikk bestemme over byen jeg bor i, ville jeg bygget om parkeringsplassene til grønne parker. Jeg ville bygget trikkeskinner i stedet for motorveier og rundkjøringer.

Miljøvennlige hus i stedet for nye kjøpesentre.

Steder hvor folk kunne henge ut gratis, uten å måtte betale eller kjøpe noe for å være der.

I stedet er Oslo en by for biler. Det planlegges et nytt parkeringshus midt i sentrum, samtidig som motorveien utenfor byen skal bygges ut med flere felter. De eneste nye sjappene som åpner i gata mi er eiendomsmeglere og 7Eleven, og du skal være veldig kreativ for å klare deg en hel dag i Oslo uten å måtte kjøpe noe. Det koster til og med penger å gå på do. I min egen by får jeg ikke lov til å henge opp en plakat for et møte eller en konsert hvor jeg vil, med mindre jeg betaler for det. H&M, derimot, reklamerer

for truser på fire meter høye reklametårn midt i gågata. Hvilke verdier tilfører dette byen?

PUTSJ har vært i Stockholm og sett hvordan svenskene setter i gang store tiltak for å begrense biltrafikken i byen.

Vi har sett hvordan frivillige jobber for å gjøre noe med forholdene i slumområdene i Cape Town. Hvordan aktivistgruppa Space Hijackers i London jobber for en triveligere og mer rettferdig byutvikling. Vi har vært i Trondheim og besøkt en alternativ miljøbydel og i Bergen og hørt historien om Norges største miljøvennlige samferdselsprosjekt.

Jeg kan forandre byen min. Men ikke ved å sitte foran datamaskinen og spille dataspill.

Uten miljøvernernes innsats ville kanskje bybanen i Bergen aldri blitt bygget. Det er et fantastisk eksempel på at det nytter å engasjere seg! I høst skal jeg stemme på de politikerne som lover å gjøre Oslo til en miljøby, men minst like viktig er det at jeg gjør noe selv. Du kan også gjøre byen din til et bedre sted. Gidder du?

Marit Kathrine Hepsø, redaktør.

putsj_02_07.indd 2-3

24-04-07 22:13:02

Putsj, p.b. 4783 sofienberg, 0506 oslo putsj@nu.no

Ros til TENKETING. Og ris til resten.

Endelig litt realisme og dybde. Endelig fokus på de store hindringene til håpet om en grønn verden. Jeg ble stolt av Putsj/NU da jeg leste denne nye spalten, tenketing, for første gang på en stund. Der sto det: «Demokratiet og kapitalisme kan vise seg som en dødelig allianse for kloden vår.»

Jeg sier «endelig litt realisme» fordig jeg mener at Natur og Ungdom er ganske urealistiske i sin måte å tro at vi kan redde verden når samfunnet rundt oss er bygget på å ødelegge/forbruke. Det er komisk hvordan dere girer hverandre opp med «det er kjempe viktig». Såklart er det kjempeviktig, men når ble det en unnskyldning til optimisme? Når ble verden et sted som prioriterer det beste for alle?

I artikkelen ble endelige løsningen beskrevet som at det må bli en omveltning i hva som er attraktivt fra det skadelige til det moralsk riktige. Men siden politikerne er som folk flest, så trengs det egentlig et miljødiktatur, som sikkert ender med katastrofe. Det hele er altså ganske håpløst. U-landene hyller vesten og vesten synker i kvikksand. «Det blir spennende å se». For å oppfordre til mer tenketing vil

Har du meninger om PUTSJ, Natur og Ungdom eller noe helt annet? Send inn leserbrev til putsj@putsj.no. Det beste leserbrevet får en valgfri NU T-skjorte!

jeg foreslå et tema. Hva med; «Folk flest og miljøvern. -er vi istand til å innse alvoret før det er forsent?»

Misforså meg rett.

Lillit Keogh, x-Nu´er.

(Leserbrevet er noe forkortet, red.anm)

Hei Lillit!

Kult at du likte Tenketingen! Vi deler ikke din oppfatning av at den eneste løsninga ser ut til å være miljødiktatur. Vi leser artikkelen mer som en oppfordring til både folk flest og politikere om å ta grep før det er for sent. I dag er det ingen land eller politikere som er tøffe nok til å ta alle de store grepene som trengs. Men det hjelper i alle fall ikke å gi opp og bli pessimist. For så vidt hjelper det ikke i seg selv å være optimist heller. «Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl», synger Vømmøl Spellemannslag i en god gammel slager.

Vi har alle et stort ansvar for å gjøre noe, og jobben kan av og til virke uoverkommelig. Men hadde vi ikke hatt noen som helst tro på at det hjelper å jobbe med miljøvern, hadde vi brukt tida vår på noe annet. Husk: «sammen så veie vi fleire tonn».

Uten miljøvernere hadde det kanskje aldri blitt bybane i Bergen. Uten NU hadde vi hatt forurensende gasskraftverk i Norge for femten år siden.

Vi har en historie å være stolte av! Faktisk er verdenshistorien full av eksempler på at enkeltmennesker og grupper som NU kan endre verden.

Derfor velger vi å være optimister, og å gjøre alt vi kan for å faktisk endre politikken. Håper du vil bli med!

Vennlig hilsen redaksjonen.

Trillemarka?

Hei, jeg er opptatt av naturvern og lurer på om ikke Putsj snart skal skrive noe om hvordan det går med Trillemarka-saken nå? Jeg mener en ordentlig kritisk artikkel, ikke bare en liten sak i miljøplukk. Jeg lurer også på hvordan det går med den norske boreale regnskogen som dere har skrevet om for en stund siden, fikk Børge Brende verna den?

Hilsen Beate Nilsen

Heisann Beate!

I PUTSJ nr 04/06 hadde vi en lang og god sak om Trillemarka.

Grunnen til at vi ikke har skrevet så mye mer om saken, er at det ikke skjer så mye nytt…

Den ligger fremPUTSJ elsker Trillemarka. Men gjør deles på miljøvernmiÅslaug Haga?? Vi bare spør. nisterens og regjeringas bord, og vi har ventet lenge på en avgjørelse.

De driver vel og krangler med Senterpartiet, tenker vi, de er jo ikke så glade i å verne.

Når det gjelder den boreale regnskogen i Trøndelag, så går det veldig sakte framover.

Noen områder er vernet gjennom en ordning Miljøverndepartementet har som heter frivillig vern, men fremdeles er det mange som ikke har fått nødvendig beskyttelse. Vi håper selvsagt at de får ut finger’n og verner Norges regnskog snart!

Vennlig hilsen redaksjonen

Mai 2007 Forside/ Harald Frøland

8 putsj_02_07.indd 1

redaktør

Marit Kathrine Hepsø marit@putsj.no

redaksjonssekretær jo straube jo@putsj.no grafisk blodgiver

Harald frøland post@haraldfroland.com

miljøplukkansvarlig

Ola Skaalvik Elvevold olaselv@start.no

12

kulturplukkansvarlig Silje Lundberg troms@nu.com Miljøplukk: Ola Skaalvik Elvevold, Jo Straube, Pernille Hansen og Solveig Firing Lunde.

Kulturplukk: Morten Søndenå, Silje Lundberg, Runa Borch Skolseg, Lars Petter Storaker, Siri Pettersen, Emma Frydenlund Skåret og Marit K. Hepsø.

Tekst: Marit K. Hepsø, Hanna Østby Stub, Susanne Lund Johansen, Ole Magnus Drægni, Aslak Rødder, Ola Innset, Elin Østvik, Mina Minou Vestel, Ingunn Parker Bekkhus, Bård Lappegård Lahn, Ingrid Thunem, Simen Brekke, Runa Borch Skolseg, Tone Huse og Frank Lande.

Bilder: Jo Straube, Marit K. Hepsø, Thea Børsting, bybanen, Aslak Rødder, Ingrid Skanke Høsøien, Norsk Form, Ola Innset, Mina Minou Vestel, Natur og Ungdoms arkiv, André Skjegstad, Simen Brekke, Julia Fjelddalen, Kieran Kolle, arne andreas opheim og marianne nilsen.

14

18

21

Opplag: 7000 Trykk: Haakon Arnesens trykkeri AS Annonser: Kabate, Gunnar Waarnhus E-post: gtw@c2i.net Tlf: 22 59 91 80

26 Til PUTSJ! Jeg har vært på arbeidsuke her hos Natur og Ungdom, i uke 10, og i den anledning har jeg lest en del PUTSJ. Jeg må si at jeg synes det står mye interessant og bra i bladet.

Fakta, morsomme, triste og ikke minst interessante artikler finner jeg hele tiden. Hele bladet lyser av engasjement om å redde og kjempe for naturen!

Siden PUTSJ er et så bra blad vil jeg gjerne hjelpe dere til å bli enda bedre. Mitt forslag går ut på at dere har med små råd til leserne om hvordan man kan spare miljøet og velge det som er best for naturen, i hverdagen. Det er mange som vil hjelpe naturen, men som ikke helt vet hvordan eller hva de skal gjøre.

putsj_02_07.indd 4-5

Håper dere tenker litt på forslaget mitt. Jeg tror det kan hjelpe mange til å engasjere seg mer, for når folk får mer kunnskap er det lettere å være med og hjelpe til!

Til slutt vil jeg bare si at jeg synes dere representerer Natur og Ungdom veldig bra og jeg håper dere fortsetter med det. Stå på PUTSJ! Hilsen Camilla Finne Jørgensen, PRYO-elev i uke 10.

postadresse: pb. 4783 sofienberg, 0506 oslo besøksadresse: torggata 34, oslo telefon: 23 32 74 00 / 23 32 74 23 bankgiro: 5010.05.05492 nett: www.putsj.no e-post: putsj@nu.no issn nr.: 1502-3249

Selv takk Camilla!

Vi tar til oss tipset ditt og lover å følge det opp!

Vennlig hilsen redaksjonen Vi liker skryt og gode innspill, derfor får Camilla en t-skjorte for leserbrevet sitt. Grattis!

42

putsj er trykket på 100 gram hippo returkartong. hippo returkartong produseres i norge, hovedsaklig av innsamlede drikkekartonger, med lavt forbruk av energi og kjemikalier.

(Leserbrevet er noe forkortet, red.anm.)

I forrige blad skrev Arne Johan Vetlesen om hvordan kapitalisme og demokrati henger sammen.

putsj betyr opprør. vi skriver om aktivisme, miljøvern og kultur. putsj lages av en frivillig redaksjon og gis ut av natur og ungdom.

8] Stockholm vs Oslo Svenskene innfører begrensninger på biltrafikken, norskene bygger parkeringshus. 1-0 til Sverige.

12] Byreklame PUTSJ dro til Halden for å se om den glansede brosjyren stemte med virkeligheten.

14] Bane i Bergen Ikke bare bokstavrim, men en viktig seier for miljøbevegelsen.

16] Miljøplukk 18] Svartlamon Verdens høyeste trehus,

Illustrasjon: Harald Frøland.

Korrektur: Hanna, jo, Gøril l. Andreassen, Ingeborg husbyn aarsand, Ingegerd husbyn, håvard b. aven, ingunn parker bekkhus, jostein tostrup, marie sneve martiniussen, kaja heir senstad og hanna østby stub.

6] Det sku bo folk i husan, for uten folk blir det jo ingen by.

24-04-07 20:45:39

43

økohage og rettferdig kaffe i sola.

21] Living in a Coalmine Vi har prøvd oss som gruvearbeidere i Bolivia.

24] Midtsidefakta om byer. Visste du at Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllanty siliogogogoch er verdens lengste bynavn?

26] Sukker med bismak På sukkerplantasjene i Nicaragua blir arbeiderne dødssyke av giftige sprøytemidler.

29] Frem fra glemselen Vi trekker Titania-saken ut av arkivskapet.

32] Township-turisme Hvordan er det å bo i et slumområde i en sørafrikansk storby?

34] Kulturplukk 37] Sannheten, slik revygruppa Opplysningskontoret ser den.

38] Tenketing om nyliberal byutvikling.

40] Space Hijackers i London lager disco på t-banen, kler seg ut som reklameplakater og henger opp hemmelige beskjeder i parlamentet.

42] Digt og Forbandet Løgn med Frank Lande, som allerede har skrevet en hel bok om seg selv.

43] Komiker-Kalas med biff, isbrehotell og kuskinnsteppe.

Neste nummer kommer i starten av juli.

24-04-07 22:14:28

« ut Sam o f t mø gså oru idig te lø re so fr sn ns m am ing nin by tid en g, ene a e s sk s m e om a p p y d. vi er r » ka de n

I løpet av det 2007 kommer flertallet av verdens befolkning for første gang til å bo i byer. Er det i byen vi skal skape framtida?

ise sp ke t, ik .» or e r l ig sp m ke an rø ns tr st va tiv te ek li ll ke ko u e br ør g kj k o s «Å ogi ol

øk

ob u n k a s s t eD i hu k l of

Tekst: HANNA ØSTBY STUB Ill: HARALD FRØLAND

V

i blir stadig flere som bor i byer.

Men hva betyr dette? Noen mener byene er et nødvendig onde vi ikke kan komme oss utenom. Et onde som spyr ut forurensning, giftstoffer og skaper store slumområder. Men er det virkelig så ille? Kanskje vil byene i stedet gjøre oss i stand til å utfordre fantasien vår og få oss til å komme opp med de løsningene vi trenger for å ta vare på miljøet?

Jeg er glad i byen min. Her har jeg alt jeg trenger og har lyst på innen gå- eller sykkelavstand. Jeg trenger ikke bry meg med å ta lappen og kjøre bil. Jeg har plen med grill og benker i bakgården, jeg har to minutter å gå til butikken. Jeg har en park litt borti høgget.

Det er enkelt å være miljøvennlig i byen. Å kjøre kollektivtransport, spise økologisk og bruke lite strøm er ikke vanskelig.

Problemet er bare at byen er nesten helt avskåret fra naturen. Når flere og flere bor i by, blir også flere avskåret fra den naturen som vi alle er avhengige av. En by baserer seg nesten helt og holdent på ressurser utenfra. Dette gjelder blant annet maten vi spiser, klærne vi går i og energien vi bruker.

Da er det heller ikke så lett å se at forbruket av ressursene går for langt. Og det man ikke vet, har man vel ikke vondt av?

putsj_02_07.indd 6-7

Jeg vokste opp på et lite sted, og tenkte at jeg aldri ville trives med å bo i en storby.

Det er bare det at når man blir kjent med byen, føles den ikke så stor lenger. Den lever. Det viser seg at jeg ikke er den eneste som har bestemt meg for å bli byborger.

Stadig flere flytter inn til byene, og det er også her den største befolkningsveksten skjer. Det er særlig i Afrika og Asia at byene vokser: Innen 2015 regner man med at byer som Kolkata, Dhaka, Lagos, Karachi og Guangzhou vil få mer enn femten millioner innbyggere. I Europa og Amerika bor allerede 75 prosent av befolkninga i byer.

Her finnes muligheter man ikke har andre steder. Samtidig bor hver tredje byborger i slummen. Ofte bor millioner sammen. Det er disse som møter miljøproblemene i hverdagen, som risikerer å dø av sykdommer som sprer seg med drikkevannet, fordi man ikke har ordentlig avløpssystemer og må drikke og vaske seg i det samme vannet.

Hvis du bor i by, sitter du mest sannsynlig på den andre sida og er blant dem som forårsaker miljøproblemer du aldri vil se.

Vårt overforbruk og vår klimaforurensning skaper konsekvenser for mennesker vi ikke engang aner eksisterer. Men å være mange fattige samlet på ett sted, gir også makt.

De siste tiårene har vi sett eksempler på at hele slumområder i latin-amerikanske byer har reist seg i protest mot regjeringers politikk, og virkelig gjort det fysisk umulig for

regjeringa å ikke gi etter for massenes krav.

«Byer er nå både pionerer for banebrytende miljøpolitikk, og samtidig den direkte og indirekte kilden til forurensninga og overforbruket av jordas ressurser». Dette skriver Christopher Flavin, president ved Worldwatch Institute, i miljørapporten Jordas tilstand. Så enkelt kan det sies. For samtidig som byene spyr ut forurensning, skaper de også løsningene som vi kan møte framtida med. I Accra i Ghana dyrker urbane bønder mat langs veiene og i bakgårder. I Bogotá i Colombia suser innbyggerne rundt i nye hurtigbusser som kan frakte 53 000 passasjerer i timen. I Malmö i Sverige har et nytt distrikt blitt bygget med solenergi og vindkraft som eneste energikilder.

Likevel er det noen som ikke følger strømmen. Noen som går lei av maset i byen, og i stedet finner seg et småbruk på Fosen eller et fiskevær i Vesterålen. La oss håpe at det fortsatt vil finnes noen av dem om hundre år, slik at de som bor i byene fortsatt har mat å spise. Og slik at landsbygda og fiskeværene ikke bare blir steder vi drømmer tilbake til der vi sitter i sofaen vår fra Ikea og ser Heftig og begeistret på video. For det er ikke bare en sang. Det er en sannhet: Det sku bo folk i husan.

24-04-07 22:14:54

Byen for folk,

bilen ut?

I Stockholm er både bilister og politikere skjønt enige om å begrense biltrafikken med avgifter og strenge parkeringsregler. Hvorfor følger ikke Oslo etter?

PUTSJ gir deg historien om et lukrativt parkeringshus og en populær bilavgift.

– Generelt ønsker vi ikke flere parkeringshus

«O

– Folk klager jo allerede over hvor vanskelig det er å parkere, sier Rune Gerhardsen fra AP, som er leder i samferdsels- og miljøkomiteen i Oslo bystyre.

– Så det viser at vi allerede har gjort ganske mye, mener han.

slo skriker etter parkeringsplasser

og boligmarkedet viser at folk er villig til å strekke seg langt for å få en egen parkeringsplass. Dermed blir de helautomatiske anleggene lukrative investeringer.»

Det nettavisa E24 omtaler som en «lukrativ investering» er ikke en lekker toppleilighet med fjordgløtt. Tvert imot er det en plan om et underjordisk parkeringshus med plass til 500 biler, midt under Youngstorget i Oslo sentrum, tvers ovenfor Arbeiderpartiets ruvende hovedkontor.

Ren utopi – Er det ikke et poeng å få færre biler i sentrum?

– Å tro at man kan fjerne all biltrafikk innenfor sentrum er en ren utopi, svarer Steinar.

– Men vi vil jo fjerne bilene fra overflaten. Å ha biler parkert i gata er jo ikke noe bra for miljøet. Men hvis vi skal ta bort parkeringsplasser fra gata, så må vi gi folk et alternativ. Vi mener vi har et veldig miljøvennlig prosjekt, siden bilene her kan kjøre rett inn fra ringveien, sier han.

Steinar har heller ikke noen tro på at kollektivtrafikken er en bedre løsning.

– Det er jo ikke alt som lar seg frakte på t-banen heller.

putsj_02_07.indd 8-9

– Transportforsker Jan Usterud Hanssen

Tekst og foto: MARIT K. HEPSØ

– Vi vil bygge parkeringshus her fordi vi ønsker mer liv i området, sier Steinar Saghaug. Han er daglig leder i Youngstorget Eiendom, som eier arealene, og for Youngstorget Parkeringshus, som formelt har søkt om å få bygge ut parkeringshuset.

– Jeg er også styreleder for Gårdeiergruppen Youngstorget-kvartalet, som består av alle gårdeierne rundt torget. Så det er godt lokalt forankret dette her, understreker han.

«Å bygge flere parkeringshus i sentrum vil selvsagt bare få enda flere til å velge bilen når de skal inn til byen.»

Transportøkonom Jonas er fornøyd med Stockholmsforsøket.

Stockholmsforsøket «Det här är drömmen för en trafikforskare».

Jonas Eliasson ler litt når jeg trekker frem sitatet fra avisa Dagens Nyheter 6. juni i fjor.

– Men ja, det var akkurat som julaften! Vi satt der på pressekonferansen med en hel haug utrolig detaljerte og grundige forskningsrapporter, forteller han ivrig.

Jonas er transportøkonom, og ledet en gruppe forskere som skulle analysere effekten av det såkalte Stockholmsforsøket, som pågikk mellom august 2005 og august 2006. Forsøket bestod av to deler: Økt satsning på kollektivtrafikk, og økte avgifter på bilkjøring, særlig i rushtida. Målet med forsøket var mindre trengsel i sentrum, bedre fremkommelighet og bedre miljø. Jonas og de andre forskerne som fulgte forsøket, ble overrasket over resultatet, særlig av den såkalte «trängselsskatten», som gjorde det dyrere å kjøre bil i rushtida.

– Trafikken gikk ned med hele 20-25 prosent, sier Jonas. Det var nesten dobbelt så mye som de hadde regnet med å oppnå. I tillegg ble det mindre forurensning: Utslippene av lokal forurensning og klimagasser gikk ned med 14 prosent i byen, og 2,5 prosent i regionen. Kanskje mest overraskende var det likevel at stockholmerne selv var positive til avgiften. Ved valget i fjor høst stemte de for å videreføre ordningen, og fra i sommer kommer trängselsskatten for å bli hos söta bror.

Forrige gang bystyret behandlet en søknad om å bygge parkeringshus i Oslo sentrum, var i 2006. Da var planen å bygge parkeringshus i Vika like ved Rådhuset. Byråden fra Høyre gledet seg til nytt parkeringshus, men bystyret sa nei: Sammen med SV og Venstre var det AP som sørget for at søknaden ble avvist, og den gang brukte Rune mye tid på å snakke om miljø i bystyresalen. Saken om Youngstorget vil han ikke si noe konkret om, siden den enda ikke er kommet opp til behandling.

– Men generelt er det god kapasitet her fra før, så med mindre det kommer andre argumenter, ser jeg ikke noen grunn til å bygge flere parkeringshus i denne delen av byen, sier Rune.

– Hovedsynspunktene fra den gang står vi fremdeles på. Vi ønsker ikke flere parkeringsplasser her, og vi må ta hensyn til bymiljøet, men vi får se på saken når den kommer til behandling.

–Vi har jo noe Stockholm ikke har Rune har også hørt om tiltakene Stockholm har innført for å begrense biltrafikken, men han føler seg ikke så sikker på at vi har noe å lære av svenskene: – Vi har jo noe som Stockholm ikke har, nemlig bomringen. Den har begrenset trafikken mye. Og nå fremover satser vi mye på Oslopakke 3, som er tiltak for å forbedre kollektivtrafikken og veinettet i Osloregionen.

I forhandlingene om Oslopakke 3 var det bare SV som ønsket å innføre rushtidsavgift slik de har hatt i Stockholm, – men det forslaget fikk ikke flertall.

24-04-07 22:15:05

Tusen kroner i avgift

Tunnelen på Sergels Torg i Stockholm

– Andre byer har noe å lære av Stockholm – Jeg mener at andre byer absolutt har noe å lære av Stockholm.

Nanna Wikholm sitter i det regionale Landstinget for Socialdemokraterna (det svenske AP) i Stockholm. I fjor høst var hun ansvarlig for ungdomspartiet SSU sin kampanje for å få trängselsskatten til å bli en varig lov.

– At det trengs avgifter for å begrense trafikken er tydelig, sier Nanna.

– Men det er også viktig å gi folk et alternativ gjennom god kollektivtrafikk.

Nanna forteller at en permanent trängselsskatt kommer til å gi en inntekt på fem milliarder kroner de neste ti årene, men at det nå er usikkert hva disse pengene skal gå til. Den svenske regjeringen vil nemlig at disse pengene skal gå til veibygging. Svenska Naturskyddsforeningen (SNF) jobber for tiden med å hindre dette, og vil heller bruke pengene på kollektivtrafikk. De krever at Landstinget får bestemme hva pengene skal gå til.

– Først var folk veldig skeptiske, sier Jonas Eliasson. Han tegner kurver i notatblokka for å forklare hvordan stockholmerne ble mer positive da de fikk vite mer om ideen, og da de merket effektene av tiltaket.

– Da avisene først begynte å skrive om ideen rundt 2002, sa jeg til en journalist at effekten ville avhenge av hvor stor avgiften var.

«Hvis det blir én krone, blir effekten liten, og blir det tusen kroner blir effekten stor». Dagen etter var overskriften i avisa: «Trafikkforsker: Kan bli tusen kroner i avgift!!» Jonas humrer godt av historien.

– Politikerne var også veldig negative i starten. Partiene Vänstern og De Gröna presset hardt på for å få satt i gang forsøket etter valget i 2002. Og media var jo veldig ivrige. Men det er egentlig utrolig at det ble noe av. Han forteller at Oslos bomring, som ble satt opp i 1990, var en inspirasjon for svenske politikere på starten av 1990-tallet. Svenskene laget da en transportplan som skulle bli forløperen til Stockholmsforsøket.

– Bomringen i Oslo ble satt opp for å skaffe penger til veiprosjekter, ikke for å begrense trafikken, forklarer Jonas.

– Hvis målet er å få færre biler, er veiprising og rushtidsavgift mer effektive tiltak.

Her på Youngstorget i Oslo sentrum er det planer om nytt parkeringshus.

– Å bygge flere parkeringshus i sentrum vil selvsagt bare få enda flere til å velge bilen når de skal inn til byen. Planene på Youngstorget dreier seg nok mest om at noen skal tjene penger.

I Oslo kommune er det som om parkeringspolitikk og trafikkpolitikk er to ulike verdener, mener Jan. Man sier at man vil redusere trafikken og forurensningen, samtidig stimuleres det til flere parkeringsplasser og økt bilbruk.

– Så lenge man ikke begrenser bilbruken, hjelper det lite å satse på kollektivtrafikk alene, forklarer trafikkforskeren. – Man må bruke både pisk og gulrot. I dag skjer det ikke noe som helst for å begrense privatbilismen i Oslo.

– Hva burde politikerne ha gjort da?

– Bare se på hva de har fått til på økte bilavgifter i London og Stockholm! Slik veiprising er det fornuftigste man kan gjøre. Men parkeringspolitikken er også viktig. Skatt på gratis parkeringsplasser er en ide, det har de også gjennomført i Stockholm. Gratis parkeringsplass på jobben er jo i realiteten et stort lønnstillegg for de som kjører bil!

Ny plan løser ikke problemet Jan er heller ikke enig i at den nye transportplanen som bystyret har vedtatt vil løse bilproblemet.

– Politikerne skryter av Oslopakke 3, men den er jo overhodet ikke noen miljøpakke, sier han.

– Alle andre enn de som har fått gjennom Oslopakke 3 vil jo ha rushtidsavgift. Og når man i tillegg bygger ut E18 vil det selvsagt føre til mer bilkjøring, mener Jan. Han tror politikerne med fordel kan våge å være litt tøffere mot bilismen:

Biobusser og dyr parkering Denne vårdagen er det imidlertid ikke noen avgift på bilene som kjører rundt i den svenske hovedstaden. Men det virker heller ikke som om det er noe særlig kø i morgenrushet.

– Det er lagt inn begrensninger på trafikksignalene på hovedveiene, forklarer Jonas.

– Dermed slipper man ikke inn flere biler enn det er plass til inne i sentrum. I tillegg kan han fortelle at mange av bussene kjøres på miljøvennlig drivstoff, og at de har høye avgifter på parkering i byen.

To ulike verdener Tilbake i Oslo er det slett ikke alle som er enige i Steinar Saghaugs konklusjon om at flere parkeringshus i sentrum vil skape mer liv.

– Dette er stimulert av en tro på at bilen er viktig for sentrum, mener Jan Usterud Hanssen, trafikkforsker ved Transportøkonomisk Institutt (TØI).

– Du vet, det finnes en del undersøkelser som viser at politikerne tar feil av velgerne, sier han lurt.

Stemningsskifte På Kafe Southpoint i bydelen Söder sitter Josefin Smith, Sara Grobgeld og Martin Nyquist og drikker appelsinjus. De er enige med Naturskyddsforeningens forslag om å ikke bruke pengene på flere veier.

– Hvis de tar pengene til veibygging så lurte de oss jo! utbryter Sara. – Det jeg stemte på var i alle fall bedre kollektivtrafikk. Sara er faktisk den eneste av de tre som kjører bil, men hun stemte likevel på økt avgift ved valget i fjor.

– Det var stor forskjell i byen da forsøket pågikk, sier hun. Martin er enig: – Ja, det var lettere å ta bussen, lettere å gå rundt i byen, mye mindre kø... Og ikke minst skiftet stemningen blant folk veldig!

Gjengen rundt kafébordet nikker gjenkjennende.

– De første ukene var det kjempemasse negativ oppmerksomhet, mange sure yrkessjåfører og bilister i avisene, fortsetter Martin.

– Men så begynte det å funke, og da ble folk mye mer positive.

– Det var noe folk pratet om, absolutt, legger Josefin til.

Josefin har faktisk bodd i Norge et år, på folkehøyskole i Lofoten, og hun virker ikke særlig imponert over nordmenns miljøinnsats.

– Det var jo nesten ikke resirkulering noen steder, sier hun. – Men jeg likte meg i Lofoten altså, legger hun til.

De tre er enige om at Stockholmsforsøket bør bli permanent. Om det er noe mer de skulle ønske seg, er det bedre tog og billigere kollektivtrafikk.

– De skal jo øke prisen på kollektivtrafikk her om bare noen dager, sier Martin.

– Fra trängselsavgift til skremselsavgift, kan man si.

Syklist i Stockholm i morgenrushet.

Nanna er politiker og har store ambisjoner for kollektivtrafikken.

«Jeg mener at andre byer absolutt har noe å lære av Stockholm.»

– Nanna Wikholm, politiker I Stockholm går bussene på miljøvennlig bioetanol og biogass.

10

putsj_02_07.indd 10-11

Martin, Sara og Josefin vil ha penger til kollektivtrafikk i stedet for flere veier.

11

24-04-07 22:15:23

Merkenavn

r o f e m a l k e r y B alle penga Med slagord og merkenavn vil norske byer lokke til seg innbyggere og bedrifter.

Men kan man stole på reklamen?

Enhver by med respekt for seg selv må ha et merkenavn, gjerne med ordet «miljø» i. Derfor markedsfører for eksempel Drammen seg som «Miljø- og kompetansebyen», Hokksund er «Miljøbyen ved Drammenselva», og Halden er altså «IT- og miljøbyen». Noen byer er svært oppfinnsomme, og det å være liten er ikke noe hinder for å hive seg med i konkurransen…

Ta for eksempel Svelvik med sitt slagord: «Vestfolds nordligste sørlandsidyll».

Andre igjen er mer ambisiøse, som Kongsberg med merkenavnet «Småbyen med den store industrikapasiteten». Heidi Bergsli mener det er et problem at mange bystyrer ønsker at byen deres skal framstå som noe annet enn det den egentlig er.

– Det er ofte et stort sprik mellom hvordan byene markedsfører seg, og hva de faktisk har å tilby, sier hun. – Da blir slagordene bare floskler som folk ler av. Det er viktig at innbyggerne i byen kjenner seg igjen i måten byen framstilles på, og føler seg inkludert. Heidi nevner Glasgow

Tekst: SUSANNE LUND JOHANSEN Foto: THEA BØRSTING

Statoils blå og oransje logo lyser opp i den mørke marskvelden. Det er folketomt i gatene og vi har tatt turen til bensinstasjonen for å finne livstegn. Vi er nemlig på jakt etter noen som kan fortelle oss hvor vi finner «interessante og grensesprengende kulturaktiviteter», som reklamebrosjyren for Halden skryter av. Dessuten skal vi spørre om veien til atomreaktoren og Norske Skogs papirfabrikk som ligger i nærheten.

Europas mest idylliske grense

Dette er altså Halden. «Byen med de store mulighetene». «Europas mest idylliske grense». IT -og miljøbyen hvor «det billigste du kan gjøre er å leve et rikt liv».

I alle fall hvis vi skal tro reklamebrosjyren Leve og bo i Halden.

Brosjyren kan fortelle at hvis du spør en haldenser om hva han synes om byen, vil vedkomne svare at Halden ikke er så ille. Og at dette betyr «gørr-bra» i vedkommende målstokk. Noe av det som venter deg hvis du flytter hit er «den glitrende rene Iddefjorden, de koselige husene, småbakkene, hagene med frukt og bær» og «båthavna midt i byen». Er du ikke vill av begeistring allerede skal du dessuten vite at byen «strutter av

utålmodig virkelyst» og har «flotte skoler med mange muligheter (det er nesten så du studerer mer på hva du skal velge, enn på selve studiet)».

Kamp om kapitalen

Men Halden er ikke alene om å ville være gørr-bra. Med treffsikre slagord, lekre logoer og trendy merkenavn vil de alle sammen brøyte seg fram i mengden. Byer i USA og Vest-Europa markedsfører seg nå nærmest på lik linje med merkevarer, og norske byer har kastet seg på trenden.

– Byene vil lokke til seg høykompetent arbeidskraft, bedrifter og skattebetalere, sier Heidi Bergsli. Hun er samfunnsgeograf og har studert hvordan enkelte norske byer markedsfører seg selv.

– Globaliseringen gir fri flyt av kapital og mennesker. Bedrifter er ikke lenger avhengig av å lokalisere seg der varene produseres, og derfor konkurrerer kommunene om å få bedrifter til å slå seg ned hos dem, forklarer hun. Utfordringen for byen blir derfor å framstå mest mulig attraktiv for mulige skattebetalere og investorer.

i Skottland som et eksempel på en by hvor image og virkelighet ikke henger helt sammen.

– Glasgow har opparbeidet seg et godt image som en trendy kulturby, men byen har økende sosiale forskjeller og mye fattigdom som ikke synes. Byens politikere er jo først og fremst valgt for å representere de som allerede bor i byen, ikke bare for å lage et glansbilde av byen for omverden.

For dårlig på miljø

Det skjer mye her på sommeren, men ikke resten av året, mener Truls Jacob, Alexander, Michael og Joe om Haldens grensesprengende kulturaktiviteter.

Visste du at…

• Odda er mer enn et nedlagt smelteverk i indre Hardangerfjord med sine 7000 innbyggere? Odda er nemlig «Handelsog litteraturbyen».

• Det finnes flere redaksjoner i Fredrikstad enn Fredrikstad blad? Kanal 24 har nemlig også kontor her. Byen synes uansett det er stas å kalle seg «Mediebyen».

• Lillestrøm har én høgskole og ikke noe universitet? Det er likevel bra nok til å markedsføre seg som «Kunnskapsbyen».

• Askim har mer å fare med enn et frukt- og bærpresseri? Vi vet ikke nøyaktig hva. Men bra er det nok, skal en tro Askim sitt slagord: «Kraftsenteret – Handelssenteret – Regionsenteret».

• Otta (med sine 1650 innbyggere) er en by? Den markedsføres i alle fall som «Byen ved Rondane».

• Moss er «Den gode by»? Ikke vi heller.

• Elverum er en by ved Glomma? Det visste vi også. Og Elverum. Derfor det oppfinnsomme slagordet «Elverum - en by ved Glomma!»

Synes så haldensere flest at «ITog miljøbyen» er et passende navn på Halden? – Nei. Ja. Både og, mener Halden-ordfører Per Kristian Dahl.

– Jeg er ikke så sikker på om folk forbinder Halden med miljø.

Vi har for mye biltrafikk til det, kommunen har et forholdsvis stort CO2-utslipp, sier han.

Dahl forklarer at Halden vurderer å bytte ut merkenavnet «IT- og miljøbyen» med «Byen under festningen». – Det satses nok ikke nok på miljø her til å kalle Halden en skikkelig miljøby, dessuten er det vel mange andre byer som kan tenkes å ville kalle seg det. Jeg tror de fleste først og fremst forbinder Halden med Fredriksten festning, sier han.

Kanskje det er et ærligere slagord, for en sen kveld i mars er det i alle fall festningen som synes best i Halden. Festningen, og røyken som velter ut av Norske Skogs papirfabrikk.

– Jeg har i alle fall ikke hørt om det…

Ved et huskestativ i Halden sentrum finner de vi to unge haldenserne ved navn Heidi Haugsand (16) og Karoline Opeåsen (16).

– Aner ikke! svarer Heidi på spørsmålet vårt om hva de tror byen deres kaller seg.

– «Festningsbyen» kanskje? foreslår Karoline. – Eller «Rockebyen»?

Vi lager en quiz og spør dem hva de tror andre byer i Norge kaller seg. Poengscoren blir heller dårlig: kun én av elleve riktige.

– Byene burde jo kalle seg noe som folk vet om og kjenner igjen da, sier jentene til sitt forsvar.

– Jeg tror ikke folk her vet at Halden er «IT- og miljøbyen», legger Karoline til. Jeg hadde i alle fall ikke hørt om det.

Heidi Haugsand og Karoline Opeåsen tviler på at haldensere flest tenker på Halden som «IT - og Miljøbyen».

Papirfabrikken til Norske Skog har ligget her i Halden siden 1859.

12

putsj_02_07.indd 12-13

13

24-04-07 22:16:16

Bergen får bane Det begynte som en idé på Naturvernforbundets kontor på begynnelsen av 1970-tallet.

Tekst: OLE MAGNUS DRÆGNI Foto: BERGEN KOMMUNE

14

putsj_02_07.indd 14-15

B

ybanen i Bergen har gått fra – Bergens Tidende har vært for bybaå være en ide fra noen ivrige nen, men i sin iver for en balansert jourBergensforfatteren miljøvernere på begynnelsen nalistikk har de vært så redde for å virke av1970-tallet til å bli det størpartiske at de har tippet over til å nesten Gunnar Staalesen var ste enkeltstående miljøvennargumentere mot den, sier hun. ute i media og tok «en lige samferdselsprosjektet som er vedtatt – En overskrift som har gjort stor Bush»: i Norge. Som en slags mellomting mellom skade var da avisa trykte på forsiden at T-bane og trikk, går bybanen på strøm «Bybanen vil koste hundre millioner å «Er du mot bybanen, er og slipper å stå i kø sammen med bilene. drifte i året». du mot Bergen».

Bergen har i dag store problemer med luftSiden disse tallene var feil, gikk avisa forurensning på grunn av for mange biler tilbake på dem ganske kjapt. i sentrum, og den kommende bybanen skal – Men overskriften hadde brent seg inn bli en del av løsningen på disse miljøproi folk, selv om det bare var tull, forteller blemene. I fjor startet byggingen, og første Gunn Vivian. del av bybanen skal stå ferdig i 2010.

Mange har vært skeptiske til bybanen, og Diskusjonen begynte på 1970-tallet. Man det har i de fleste meningsmålinger vært hadde snakket om en forstadsbane til et flertall mot planene. Motstandere har bydelen Åsane, men planene ble nedstemt derfor jobbet for å få en folkeavstemning i kommunestyret. Men som bergensere om bybanen, dette med støtte fra Penflest var ikke miljøvernerne i Bergen villige sjonistpartiet og Fremskrittspartiet. Men til å gi opp. Gjennom 1980-tallet ble det med tiden har stemningen i byen snudd. diskutert fram og tilbake om bybane, men Etterhvert som arbeidet med bybanen har det var Naturvernforbundets forslag før gått framover, har også meningsmålingene kommunevalgkampen i ’91 som virkelig begynt å gå samme vei. I februar i år var slo gjennom. De satte fokus på at bybanen det for første gang flertall for bybanen. ville være et stort grep for en fornuftig byplanlegging, renere byluft og mindre «Etter hvert som folk klimagassutslipp.

Bergensere mener mye. Om det er hvor svømmehallen skal ligge, hvor returpunkter for søppel skal stå, om søylene på Torgallmenningen ligner på Barbiebein eller ikke, hvem som skal spille Varg Veum på teatret, hva som er den beste oppskrifta på rullekake og så videre. Bybanen er intet unntak. Debatten har rast i media.

Bergensforfatteren Gunnar Staalesen var ute i media og tok en Bush: «Er du mot bybanen, er du mot Bergen».

ser at bybanen blir en realitet, vil flere skjønne hvor mye den kommer til å bety for Bergen.»

– Filip Ryg, KrF

– Jeg tror denne trenden bare vil fortsette, sier fylkespolitiker Filip Ryg fra Kristelig Folkeparti (KrF).

– Etter hvert som folk ser at bybanen blir en realitet, vil flere skjønne hvor mye den kommer til å bety for Bergen, fortsetI 2000 ble bybanen i Bergen vedtatt i bystyret, nå manglet bare pengene. Etter en del ter han. støtte fra staten gjennom Nasjonal Trans– Det er på grunn av dyktige og engaportplan i 2005, ble det klart at første sjerte politikere og miljøvernere at vi har bybanen i dag, mener politikeren. byggetrinn mellom sentrum og Nesttun skulle stå ferdig i 2010. Den første delen Bergen har store utfordringer med veitrafikav det enorme samferdselsprosjektet har en prislapp på 1,7 milliarder kroner. En av ken. Lokal luftforurensning forkorter livet de tingene som har blitt diskutert mest er til over hundre bergensere hvert år, og store andeler av Bergens klimagassutslipp nettopp økonomi. kommer fra transport. Skal byen i det hele – Bybanen vil kunne frakte like mange passasjerer som bussen, men for en mye tatt nærme seg miljøvennlig, trengs det en billigere penge, sier Gunn Vivian Eide fra storsatsning på miljøvennlig transport. partiet Venstre.

Første byggetrinn av bybanen er ikke nok.

I enkelte kretser er Gunn Vivian bare Men Filip Ryg er optimistisk: kjent som «Bybanens mor». Hun forteller – Selv Høyre begynner å se at vi trenger at pressen har hatt en viktig rolle i histobybanen, og framover tror jeg flere og flere rien om bybanen: vil se nødvendigheten av dette miljøvennlige prosjektet.

15

24-04-07 22:16:38

Dystre spådommer fra klimapanelet

Sitatet:

«Slikt mas kan gjøre folk apatiske, og dermed skade kampen mot klimaendringer.»

I februar fastslo FNs klimapanel (IPCC) at klimaendringene er menneskeskapte. I påska kom andre delrapport. Der ser IPCC på forventa konsekvenser av klimaendringene, og konklusjonene er nedslående.

Med en «moderat» temperaturstigning på under tre grader vil flere hundretalls millioner mennesker trues av hungersnød, epidemier, hetebølger og flom. Nærmere en tredel av alle plante- og dyrearter står i fare for å utryddes, og ferskvannforsyninga for opptil to milliarder mennesker kan stå i fare. Alt dette kan inntreffe innen et par tiår. I tillegg bekrefter klimapanelet i klare ordelag at det er verdens fat-

tige som rammes først og hardest av klimaendringene.

For de som fortsatt ikke har latt seg skremme, har IPCC også sett på hva en temperaturøkning på 3,5 til 5 grader vil medføre i vårt århundre, noe de mener vil medføre en verden fullstendig herjet av tørke, sykdom og flom. En av fem mennesker på jorda vil være rammet av hyppig, alvorlig flom, artsutryddelsen vil være enda mer omfattende, og tre milliarder menneskers ferskvannstilgang står i fare. I mai kommer tredje delrapport, som tar for seg løsninger på klimakrisa, og i november kommer en oppsummerende rapport.

OSE

Pål Prestrud, direktør i Cicero, anklager Steinar Lem i Fremtiden i våre hender for å ha gitt biffen en så fremtredende plass i norsk klimadebatt.

Klimanederlag for Bush Det er en kjensgjerning at George W. Bush er verdens verste klimaskurk. Men selv den amerikanske presidenten er ikke allmektig, og nylig påførte amerikansk høyesterett Bush et sviende klimanederlag. har Bush-administrasjonen lenge insistert på at amerikansk miljølovgivning ikke gir føderale myndigheter rett til å regulere utslipp av CO2 og andre klimagasser.

Bush og hans miljødirektorat EPA (Environmental Protection Agency) har ganske enkelt nektet å defi-

16 putsj_02_07.indd 16-17

nere CO2-utslipp som forurensning. Men nylig fastslo et flertall på fem mot fire i den amerikanske høyesteretten at presidenten har rett til å regulere klimagassutslipp, i henhold til den amerikanske miljøloven. Dette er første gang noensinne at amerikansk høyesterett uttaler seg om global oppvarming. Denne dommen innebærer at hvis EPA og Bush skal fortsette dagens praksis, så ligger bevisbyrden hos dem til å bevise at utslipp av drivhusgasser ikke har noen klimaeffekt. Det ser altså ut som at myndighetene ikke har noe annet valg enn å definere klimagassutslipp som forurensning.

Amerikansk miljøbevegelse jubler, for mange miljøsaker rundt om i USA har nemlig ligget på is i påvente av en avgjørelse fra USAs øverste domstol. Dommen fra høyesterett kan få stor betydning for amerikansk klimapolitikk.

OSE

Blair lovfester klimakutt Den britiske regjeringen har presentert et nytt lovforslag som skal sørge for 60 prosent kutt i CO2-utslippene i Storbritannia innen 2050. Kuttene skal finansieres gjennom femårsbudsjetter, og arbeidet vil bli kontrollert av et uavhengig overvåkingsorgan.

Hvis parlamentet vedtar forslaget, blir Storbritannia det første landet i verden med lovfestede klimagasskutt, og den britiske statsministeren, Tony Blair, begrunner forslaget med et ønske om at Storbritannia skal være i teten i arbeidet mot klimaendringer.

SFL

Kalender APRIL/MAI: AKTIVISTKURS I MANGE FYLKER

Hver dag forsvinner over 100 arter.

For godt. Det er raskere enn noen gang tidligere de siste 65 millioner årene.

I Death Row presenterer vi arter som man snart bare kan se i bøker.

Vil du ha et grunnkurs i hvordan du redder verden?

Klippeblåvingen

27.-29april

Scolitantides orion

er det aktivistkurs i Trondheim for trøndere, møringer og hedmarkinger. Påmelding til trondelag@nu.no

11.-13. mai

er det aktivistkurs i Osloområdet for Oslo, Akershus, Østfold og Aust-Agder.

Klippeblåvingen er en sommerfugl som trives best i rasmark, berg og bekkekløfter.

Den lever på smørbukkblomsten, som igjen er å finne på svaberg langs kysten. Tidligere har sommerfuglen vært observert på 16 steder langs kysten mellom Oslofjorden og sørover mot Arendal, men er i de senere årene kun funnet på to av plassene: en i Halden og en i Tvedestrand. Årsaker til den kraftige og alvorlige tilbakegangen er sannsynligvis først og fremst gjengroing, men også utbygging av veier og bygninger i sommerfuglens leveområde.

Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA) frykter nå at forekomsten i Tvedestrand har forsvunnet og at klippeblåvingen kun er å finne i Halden.

SABIMA har nylig anmeldt en ulovlig veibygging i artens leveområde til Økokrim og skriver følgende i anmeldelsesbrevet: «Skal vi klare å stanse tapet av biomangfold, er det viktig at påtalemyndigheten slår hardt ned på denne type snikutbygginger i den absolutt mest sårbare naturen vi har». I tillegg er ti nye boliger og fem nye hytter planlagt i området hvor den truede sommerfuglen lever.

Klippeblåvingen er kategorisert som sterkt truet på Rødlista.

SFL Kilder: Den nasjonale rødlista (www.artsdatabanken.no)

MAI: NY DELRAPPORT FRA KLIMAPANELET

FNs klimapanel, IPCC, legger fram sin tredje delrapport i år, som tar for seg løsningene som fins på klimakrisa.

25.-27. MAI: SPA’TAKSEMINAR

Skal du være med på Grønt Spa’tak i sommer, jobbe på gård og vise politikerne hva slags jordbruk vi trenger? Da må du komme på Spa’tak-seminaret i slutten av mai. Her finner du ut hva du skal gjøre på gården, og lærer om norsk jordbruk og om hvorfor WTO er en trussel mot miljøvennlig matproduksjon. Påmelding skjer på nu.no/spatak innen 15. mai!

Er NU endelig blitt folkelig?

Organisasjonen «Folk og Forsvar» har som oppgave er å drive informasjonsarbeid om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. De har nylig gitt ut et sikkerhetspolitisk leksikon, og på forsiden av boka er det en kollasj av bilder av jagerfly, tanks, marinefartøy, rakettoppskytninger og Vladimir Putin. I midten av bildet finner vi overraskende nok aksjonerende ungdommer fra Natur og Ungdom. Representerer disse «folket»? En av aksjonistene er tidligere sentralstyremedlem i

Russiske miljølover i fare President Putin vil gjøre det enda vanskeligere å jobbe med miljøvern i Russland.

Vår store nabo i øst er ikke akkurat kjent for å være miljøverners paradis. I forrige nummer av PUTSJ kunne du lese om hvordan russiske myndigheter har stukket kjepper i hjulene på Natur og Ungdoms søsterorganisasjoner flere ganger de siste årene. Fra før finnes det blant annet lover mot aksjoner langs hovedveier og lover mot å motta pengestøtte fra utlandet for politisk aktivitet. Nå er det miljøvernlovene som står i fare.

I Norge har både Natur og Ungdom og andre aktører rett til å uttale seg om politiske saker og utbyggingsplaner som har konsekvenser for miljøet, og det lages egne utredninger om miljøkonsekvenser.

Man har også rett til å klage saker inn til Miljøverndepartementet. Det er ikke alltid vi vinner, men miljøet er i alle fall sikra en plass i den politiske prosessen. Slik var det også

i Russland, inntil nylig.

I 1995 kom den russiske miljøekspertiseloven som påla offentlige høringer og uavhengige miljøvurderinger ved store utbygginger. Nå har det kommet flere lovendringer som sammen truer med å vanne ut denne viktige loven, og det skal ikke lenger kreves uavhengige miljøvurderinger ved byggeprosjekter.

Kjære tante

NU, Anders Bonden.

– Hvordan føles det å representere «folket» i en utgivelse fra Folk og Forsvar?

– Det føles helt naturlig. Jeg har lenge oppfattet meg selv som en kjernerepresentant for det norske folk, og det gjør tydeligvis også Folk og Forsvar. Det er godt å endelig bli anerkjent for det jeg er, sier Bonden.

– Hva tror du var tanken med å putte deg og Natur og Ungdom på framsiden av utgivelsen?

– Jeg tror at Folk og Forsvar trengte litt mer sexappeal for å bli kvitt utgavene av Sikkerhetspolitisk Leksikon. Vi vet jo alle at det er fint lite som er mer sexy enn demonstrasjoner mot oljeboring i nord.

JS

Jeg lurer på noe angående resirkulering av kartonger, metall, glass og plast.

Hvor godt må man egentlig skylle disse før man kan levere dem? Ødelegger man systemet hvis man ikke skyller emballasjen skikkelig, og er det da bedre å kaste det i restavfallet?

Og hvor kan jeg finne ut mer om resirkulering og slikt?

Hilsen Svein

Heisann, Svein Flott at du resirkulerer, og vil vite hvordan man resirkulerer rett. Alt som har rester av mat og drikke på seg må skylles i kaldt vann, men det trenger ikke være helt rent for å kunne kildesorteres. Du trenger ikke tørke det heller, og

Konsekvensen er at myndighetene kan la oljeselskapene sette i gang med å bygge oljeplattformer uten at de russiske miljøvernorganisasjonene får noen mulighet til å uttale seg i saken. Russiske miljøvernere jobber nå for å forandre de siste vedtakene og for å redde stumpene av en god miljølov.

PH

det er jo ganske praktisk. Årsaken til at de fleste kommuner ber om at folk skyller kartonger, plast, metall og så videre er hovedsaklig hygiene. Hvis folk ikke skyller avfallet, får man problemer med lukt, og sykdomsbakterier kan oppstå, noe som er dumt for renovasjonsarbeiderne. Så skyll avfallet, og er det for mye til å skylle vekk, kast det i restavfallet. Men skyll det med kaldt vann, for hvis du vasker det med varmtvann, spises miljøgevinsten opp, og vinningen går opp i spinningen.

Mer informasjon om resirkulering finner du gjerne på hjemkommunen din sine websider. gronnhverdag.no og loop.no har også en del informasjon om hvordan man resirkulerer rett.

Hjertelig hilsen tante Grønn

17 24-04-07 22:16:49

LITT UTENFOR OG LANGT FRAMFOR

– Vanligvis er trehus, uten hjelp av andre byggematerialer, kun tre meter høye. Men et trehus bygget med massivtre kan være opptil åtte til ni etasjer, garanterer Brendeland.

De av oss som har sett Team Antonsen på NRK husker kanskje Kristoffer Schous sketsj om bydelen Svartla’mo’n, med Wannskrækks låt «Æ veit da faen æ» i bakgrunnen, hvor svartlamonittene fremstod som en gjeng sære og dreadsbefengte trøndere. PUTSJ tok sjansen på et besøk til Norges første byøkologiske forsøksområde.

Fornøyde beboere I bakgården møter vi beboer Erlend Paxal, som er veldig fornøyd med huset.

– Jeg har aldri har vært særlig interessert i miljø, men etter at jeg flyttet inn hit har jeg lest meg opp på saken og blitt flinkere til å spare strøm og resirkulere, forteller han.

Som alle leietakere på Svartla´mo´n hjelper også Paxal til med i den obligatoriske dugnaden på området og er i arbeid med å pusse opp et gammelt hus på Svartla´mo´n, som han senere skal flytte inn i.

Tekst: ASLAK RØDDER Foto: ASLAK RØDDER, INGRID SKANKE HØSØIEN OG NORSK FORM

Som en egen liten øy litt nordøst i utkanten av Trondheim sentrum ligger Svartla´mo´n. Her lever det cirka to hundre mennesker i noe som kan klassifiseres som et gigantisk kollektiv. Årets by:Larm, et bransjetreff og en musikkfestival, fant sted her i februar i år. På Svartlamon finner vi blant annet kafeer, gratisbutikker og et av verdens høyeste og mest miljøvennlige trehus.

Forsøksområde Svartlamon er i en særstilling i skandinavisk lokalpolitikk, fordi Trondheim bystyre i 2001 vedtok at Svartlamon «skal bli en alternativ bydel med stort rom for eksperimentering, forsøk og utprøving. Det gjelder både boliger, boformer, sosialt samspill, medvirkning, økologi og energi, kommunale tjenester, kunst, kultur og næringsutvikling.»

Denne særegne reguleringsplanen betyr kort og godt at Svartla´mo´n har fått vide fullmakter til å utvikle bydelen. De havner utenfor flere kommunale og statlige regler, noe som har ført til en rekke prosjekter som vanligvis ikke kan iverksettes ellers i landet. De har blant annet en felles økologisk hage, de fikser selv opp alle de gamle husene i området med bruk av mange gamle og resirkulerte materialer, og de har også et prosjekt om å l age et lokalt fjernvarmeanlegg som skal varme opp rundt 4000 kvadratmeter med kultur og næringsområde.

Ideologisk kaffepause

Arkitektene Brendeland og Kristoffersen har designet Nyhuset.

Miljøvennlig trehus Det største og mest revolusjonerende prosjektet på Svartla´mo´n er byggingen av «Nyhuset», et fem etasjers trebygg laget spesielt for å være miljøvennlig. Geir Brendeland og Olav Kristoffersen er arkitektene bak huset, og de kan fortelle at det i «konvensjonelle» områder ville vært helt umulig å gjøre noe som dette: – I tradisjonell arkitektur blir det som å velge mellom H-melk-kartonger eller Q-melk kartonger. Arkitekturen har blitt et sett med standarder og tradisjoner, mener Kristoffersen.

– Svartla´mo´n er på alle måter et spennende konsept som bør videreutvikles og etableres i flere områder, sier Brendeland entusiastisk.

Det tok dem tre år å designe huset som er bygget i massivtre. Massivtre er en ny måte å stable materialet på, som gjør det mye mer effektivt og slitesterkt, og det går mye raskere å bygge selve huset. Materialet er også høyst brannsikkert og kommer fra en fornybar ressurs. På bare ti dager sto Nyhuset ferdig, og på et halvt år stod det klart til innflytting i februar 2005, med dobbelt isolerte vegger og høye tak. Nyhuset gjorde teori om til praksis, hvor de fem etasjene utgjorde verdens høyeste trehus på den tiden.

18

putsj_02_07.indd 18-19

På den lokale kafeen Ramp er det stappfullt av folk som nyter en kaffe i solskinnet. En rask titt i menyen viser at økologisk og rettferdig mat er linja som kjøres her. Ute i sola finner vi Bjørn Lønnum Andreassen, som selv har vært svært aktiv i Svartla´mo´n-miljøet over lengre tid. Han forteller en historie fra grønnsakhagen hvor han dyrker økologiske poteter: – Da barna var med og tok opp grønnsakene i økohagen, brøt plutselig en av de små ut: «Næmen, sånn har dæm jo på butikken og!», sier Bjørn.

– Dette viser tydelig til en fremmedgjøring av det naturlige i samfunnet vårt, fortsetter han.

– Vi har blitt låst i vår lille verden med butikker og urbanisering, og har problemer med ikke-egoistiske handlinger og solidariske tankeganger.

Han mener at det å tenke ut over seg selv blir stadig vanskeligere, og at miljøkampen derfor kan føles som en vanskelig sak å ta stilling til.

Når man har besøkt Svartla´mo´n, skjønner man at dette her er et sted

Da det ble bygget var Nyhuset verdens høyeste trehus. Miljøvennlig er det også.

man må bevare.

– Svartla´mo´n er en kongelig suksess, smiler Bjørn fornøyd.

– Vi forvalter, drifter og vedlikeholder området, i stedet for at det skal bli jevnet med jorden, slik det var planer om for bare noen år siden, sier han.

Bjørn føler seg likevel ikke sikker på at Svartla´mo´n vil leve evig.

– Fremdeles mangler vi hjelp utenfra, selv om flere ser på det som et interessant prosjekt, forklarer han oss.

– Spørsmålet er bare om vi har råd til å miste Svartla´mo´n, og den alternative fremtiden som dette prosjektet kan gi oss.

19

24-04-07 22:17:06

Ny stilling som informasjonssekretær dette en Natur og Ungdom utlyser med For å ær. kret stilling som informasjonsse ene lem prob miljø om tet øke engasjemen Natur og hos ungdom trenger vi å utvikle Som informaUngdoms informasjonsarbeid. svaret for dan hove ha du vil ær kret sse sjon innebærer e aven ppg idso nettopp dette. Arbe ansvar nelt ksjo reda , sjon duk llpro materie nettsider, nye s dom og drift av Natur og Ung men Sam id. arbe de gen brin ekts samt innt en for tegi stra e legg med sentralstyret vil du eid. sarb sjon rma info s dom Natur og Ung til å Vi ser etter en person med evne tralstyret sen e båd med tett ide arbe sam gasin og redaksjonen i vårt medlemsma utdannelse, ell form n inge es krev Det j.

Puts p til bruk men skriveerfaring, god kjennska r og Natu fra ring erfa og tt erne /int av data sender du at om ber Vi Ungdom er en fordel. n. ade søkn med skriveprøver og lønnes Stillingen er en 100 % stilling, sfrist er nad Søk med kr 14 124 i måneden. ingen Still juni. i lse ette ans 17. mai, med Søknaden ust. aug juli/ et skift eds mån i s tiltre sendes til Natur og Ungdom v / organisasjonssekretær, Postboks 4783 Sofienberg, 0506 Oslo (e-post ingunn@nu.no). ål For mer informasjon eller spørsm nisasjonskontakt leder Bård Lahn eller orga s på telefon sekretær Ingunn Parker Bekkhu 00.

74 32 23

PUTSJ søker ny redaksjonssekretær!

PUTSJ er bladet du holder i hånda. Det er et ungdomsblad utgitt av Natur og Ungdom.

Redaksjonen holder til i Oslo, på Natur og Ungdoms hovedkontor. PUTSJ søker ny redaksjonssekretær fra sommeren av.

Som redaksjonssekretær får du breie deg på 48 sider, fem ganger i året, i Natur og Ungdoms viktigste informasjonskanal utad. Som redaksjonssekretær er du den eneste heltidsarbeidende i PUTSJ, og du har ansvar for den daglige kontakten med fotografer, trykkeri, annonsebyrå, medlemsregister og den frivillige redaksjonen som består av 10-15 personer. Sammen med redaktør og en grafisk formgiver er du ansvarlig for å skrive, skaffe, redigere og sette sammen stoffet i PUTSJ. Send oss en søknad med skriveprøver til adressen nedenfor innen 17. mai.

Ansettelse skjer i månedsskiftet mai/juni.

Du starter i jobben i slutten av juni. Lønna er 14 124 kr før skatt, i måneden. Du vil få opplæring.

Søknad med CV sendes til: Natur og Ungdom v / Ingunn Parker Bekkhus Postboks 4783 Sofienberg 0506 OSLO Vil du vite mer? Kontakt Jo Straube på 23 32 73 23 eller jo@nu.no

PUTSJ søker n y redaktør!

Fra 1. august trenger vi ny Du kan søke redaktør i PU på vervet se TSJ! lv, eller fore Redaktøren slå andre. er øverste sj ef for PUTSJ, med lederen sam for Natur og Ungdom. Sam men med redaks jonen, redaks men jons en grafisk de signer bestem sekretæren og mer du over beste ungdom Norges sblad.

Bomber og granater Carlos (17) sprenger seg lenger og lenger inn i de bolivianske fjellene.

Tekst: OLA INNSET foto: ola innset og Thea Sofie Rusten

PUTSJ hand ler om miljøv visme, og vi ern, kultur og skriver om al aktit fra Kåre W Idol. Bladet illoch til sendes ut til he lest av alle, le NU-Norge , og blir fra ungdomss koleelever til ringsbyråkrat regjeer.

Vi ser etter en som liker gode ideer og å skrive, ha r mange som kan mot ivere andre dra! Du må til å biha interesse for miljøvern tisere med N og sympaatur og Ung dom. Redak i hovedsak fr tørvervet er ivillig arbeid , men du får på 3976 kr et honorar i måneden.

Send oss en søknad, gjer ver, innen 1 ne med skriv . juni. Valget eprøskjer i slutte tiltredelse i n av juli, og vervet er i au gu st.

PUTSJ c/o N atur og Ung dom p.b. 4783 S ofienberg 0506 Oslo Vil du vite m er? Ring Jo Straube elle Hepsø på 2 r Marit 3 32 73 29 , eller send redaktor@nu en e-post til .no

21

putsj_02_07.indd 20-21

24-04-07 22:17:19

–H

va heter du? Spør vi den støvete skikkelsen med hendene fulle av dynamitt.

– Vennene mine kaller meg Patucha, sier han.

– Drink Fanta, stay Bamboocha! synger min venn Peter. Latteren ljomer gjennom gruvegangene, og dypt inne i fjellet er isen brutt.

En time tidligere

– Hva slags morbid turistattraksjon er egentlig dette, tenker jeg mens vi får på oss gule kjeledresser, hjelmer, støvler og hodelykter.

Vi står ved foten av det som ser ut som et vrengt fjell. Tre nordmenn og en nederlender på tur i Sør-Amerika. Merleijn fra Nederland har en morfar som var gruvearbeider og har hørt mange historier om hvor tøft det var.

Det spørs om det er noe særlig bedre her i Bolivia, Sør-Amerikas fattigste land.

Vi er ikke så rent lite flaue der vi, som eneste turister, setter kursen mot en av gruvas 450 innganger. Noen ganger er det flaut å være turist. Flaut å være så rik blant alle de fattige.

Helt siden spanjolene kom på 1500-tallet har Potosí vært en av Sør-Amerikas viktigste gruvebyer. På et tidspunkt skal byen ha vært like stor som London og Paris, men nå er fjellet nesten tomt. Dårlig nytt for de mange som jobber her, under det reisebibelen Lonely Planet beskriver som «middelalderske» forhold.

Tio er en godt utstyrt djevel som gruvearbeiderne ofrer koka-blader til.

22

putsj_02_07.indd 22-23

Inn i mørket

Tilbake i dypet

Guiden vår heter Milton. Han er 20 år, men ser eldre ut. Milton jobber i en annen sjakt lenger ned, og han tjener ekstra penger på å vise turister som oss rundt i sølvgruvene.

Milton er en sympatisk mann, og allerede før vi har kommet oss til inngangen har han lært seg navnene våre.

– Kropp av sten, sjel av sølv, sier han høytidelig idet vi huker oss sammen under et stort kors for å komme innenfor.

Etter at Fanta-spøken er fordøyd gir Carlos oss sitt egentlige navn, og tar omsider en liten pause i arbeidet. Han forteller at han er 17 år, og at han har jobbet i fjellet i fem av dem. Det gjør han til en av de mer erfarne gruvearbeiderne, og derfor slipper han å løpe med trillebår. Han sprenger med dynamitt isteden.

– Det er ikke like slitsomt, men det er mye farligere, forteller han. Carlos var forlovet før, men kjæresten hans gjorde det slutt fordi hun ikke ville være gift med en som hadde et så farlig yrke. 18 arbeidere dør hvert år i gruvene i Potosí.

Nede i mørket blir det klarere hvordan verden faktisk fungerer.

Her jobber Carlos hver dag. På bunnen av gruva, og på bunnen av det økonomiske verdenssystem, fullstendig prisgitt markedets uransakelige veier. Sølvprisene i Europa og USA avgjør om han og Milton kan tjene til livets opphold eller ikke. Nå er tidene ganske gode, men når prisene synker kan antallet arbeidere synke fra 15 000 til 5 000.

Inne i gruva er det trangt, og lufta er dårlig.

Vi går krumbøyde og må stadig passe oss for gruvearbeidere som løper mot utgangen med trillebårer fulle av stein. Det kjennes som om hele gruva rister når det drønner i dynamitt fra lenger inne i gruva. Peter på 1.96 åler seg tappert gjennom de smaleste passasjene.

Trillebårløperne hoster og harker, mange ser veldig unge ut. Milton forteller at de fleste dør etter drøye ti år i gruva.

Politikk og sånt

Vi stabber oss fram i mørket, og hodelyktenes lyskjegler faller på en statue med en enorm penis. Djevelen Tio. Spanjolene plasserte han i gruven for å få indianerne til å jobbe hardere. Men gruvearbeiderne ser Tio som sin beskytter, og ofrer alkohol og kokablader til ham for hell og lykke.

– Under kolonitiden kunne man bygge en bro herfra til Madrid av alt sølvet som ble produsert i gruva, sier Milton.

– Men man kunne bygge en like lang bro av likene til alle indianerne som døde under arbeidet. Milton er opptatt av politikk, og forteller engasjert om hvordan Bolivia forblir fattig fordi landet bare produserer råvarer, og ikke har egen industri. Malmen som hentes ut av gruvene i Potosí selges billig til Chile hvor den blir videreforedlet, så kjøper bolivianerne det ferdige produktet dyrt av Chile. Milton snakker om kapitalismens mangler med en slik glød at enhver norsk raddis ville blitt fuktig i øyekroken. Sosialist og arbeider! Slike finnes det ikke mange igjen av i Norge.

– Vi er egentlig et rikt land, fortsetter Milton. – På grunn av alle naturressursene vi har. Men vi har hatt dårlige ledere. Fryktelig dårlige ledere.

Milton har troa på at mye vil bli bedre under den nye presidenten. Evo Morales,som ble valgt til Bolivias nye president i 2005, er den første indianske statslederen i LatinAmerikas moderne historie. Rasismen stikker dypt også på dette kontinentet. Det politiske kvarter er over, og Milton tar oss med lenger inn i det vrengte fjellet. Til dit hvor drønnene kommer fra.

Denne mannen er 20 år. Gruvearbeid tar på.

Eksplosjoner

– Hvem vil bli igjen her og løpe bort sammen med Carlos når han har tent på luntene? spør Milton.

Vi takker pent nei alle fire, og forter oss opp stigen til et trygt sted. Like etter kommer Carlos joggende. Vi venter i stillhet, og teller elleve eksplosjoner. Riktig antall. Så gir vi ham kokabladene og dynamitten vi har blitt instruert i å ta med som gaver.

Han virker takknemlig, men det er nok ikke første gang turister har vært innom jobben hans for å se en flik av det virkelige Bolivia, før de haster tilbake til internettkafeene og frokostrestaurantene…

Vi hoster litt og er støvete i ansiktene når vi kommer ut.

Jeg føler meg som supermodellen Derek Zoolander etter hans mislykkede forsøk på å være gruvearbeider sammen med faren og brødrene sine.

– Jeg er glad jeg slipper dette livet, sier Peter.

Dette glimtet av dagslys hører til sjeldenhetene i en gruvearbeiders arbeidsdag.

23

24-04-07 22:17:25

PUTSJ sine mer eller mindre Spørsmål: Jeg er ofte i middagsselskap, men hver gang samtaleemnet er «byer» blir jeg helt blank, og har ingenting å bidra med. Hva skal jeg gjøre?

Svar: Du leser «PUTSJ sine mer eller mindre opplysende ROTTEKRIG faktasider om byer», I de fleste storbyer bor det faktisk flere rotter enn menog du trenger aldri å nesker. I New York hevder noen at det er så mange som bekymre deg igjen. tolv rotter per person. Ikke utenkelig, siden hanrottene Tekst: ELIN ØSTVIK Ill: HARALD FRØLAND

gjennomsnittlig parrer seg ca. 12 ganger om dagen, med forskjellige hunrotter, som er drektige i tre uker, og føder ti unger i slengen. I 2005 var det visstnok over én million rotter i Oslo, men dette er ikke et nytt fenomen. I 1930 startet «Den store rottekrigen». «All erfaring lærer at den enkeltes kamp mot rotteplagen er håpløs. Derfor må kampen organiseres… Kampens effektivitet står og faller med samtidigheten og tilslutningen», het det i krigsplanen.

SE MOT NORD Kriteriene for bystatus har vært omdiskuterte. I gamle dager var det en rekke kriterier som måtte oppfylles, for eksempel hvordan man målte opp vedfavner, men i 1996 ble det fullt frislipp. Hva som helst kunne kalle seg by. Det førte til ville tilstander, så i 1997 bestemte Stortinget at det måtte være minst 5000 innbyggere i en by. Den nye loven hadde imidlertid ikke tilbakevirkende kraft. Dette ga Honningsvåg en etterlengta seier i kampen om å være verdens nordligste by. De var raskt ute i 1996, og regnes derfor som by selv om de bare har rundt 3400 innbyggere, til konkurrenten Hammerfests store fortvilelse.

opplysende faktasider om byer ANTI-BY KJØLIG

BLÅ Vesterålsbyen Sortlands strategi er, ironisk nok, å bli blå. En kunstner kom med ideen i 1998, og man begynte å male.

Så blåste det opp til storm. Lokalavisa ble fylt opp av innlegg for og imot den blå byen, og ikke minst hvilke blåfarger som skulle brukes. Fargen skulle gi innbyggere og tilreisende energi.

BANER VEI

Oslo er verdens minste by med tbane. Den første t-banen ble åpnet 22. mai 1966 klokka ett, og selveste Kong Olav var med på den første turen fra Jernbanetorget til Bergkrystallen.

Røros ble lenge regnet som en by, men dette er feil.

Røros er en bergstad, fordi stedet ble grunnlagt med utgangspunkt i gruvedrift. I gamle dager hadde Røros spesielle lover fordi de var en bergstad. Kobberverket hadde stor makt. Kongen ga dem for eksempel en egen domstol, sånn at de kunne dømme de ansatte hvis de hadde lyst. Praktisk.

Verdens kaldeste hovedstad er Ulan Bator i Mongolia, og de har temperatursvingninger fra 49 grader minus på vinteren til 39 grader pluss om sommeren.

Noe for enhver smak, med andre ord.

BILLIG Vil du spare på krona er Teheran byen å dra til. Hovedstaden i Iran har gjentatte ganger blitt kåret til verdens billigste by å bo i. Dette i motsetning til Oslo, som topper lista i den andre enden.

STØRST Verdens største by (etter innbyggertall) ligger i Kina, og heter Congqing. 32 millioner mennesker bodde der i 2006. De forventer at om lag 500 000 nye borgere, et tall som tilsvarer hele Oslos befolkning, vil komme tilflyttende hvert år.

MINST Å være minst er tydeligvis noe å trakte etter, for flere byer i Norge sloss om denne tittelen. Eidsfoss i Vestfold skryter av å være verdens minste by, men dessverre har de ikke bystatus. Det har derimot Kolvereid i Nord-Trøndelag. De kan skryte av litt under 2000 innbyggere, og de sier selv at det gjør dem minst. Kardemommeby sier på sine nettsider at de er verdens minste, og verdens koseligste by, men i følge Kommunal Rapport har heller ikke de bystatus.

UTFLYTENDE Tenk deg at du kom hjem en dag, og så var huset ditt plutselig borte. Det kan man oppleve i Kambodsja, der det finnes flytende byer som driver omkring med tidevannet. Disse byene finnes i nærheten av Tonle Sap-innsjøen, som femdobler arealet i løpet av regntiden. For ikke å drukne bor folk i husbåter, som gjerne flytter seg flere kilometre i året. I landsbyen Kompong Phluk ble de imidlertid litt lei av den utflytende tilværelsen. Der har de fleste innbyggerne plassert husene sine på ti meter høye stylter, for å unngå flomvannet. Kanskje en idé for de millionene av mennesker som trues av havstigning?

PURK PURK, SUR AGURK Roma er den byen som har huset tidenes største demonstrasjon. Det var i 2003, da ca. tre millioner mennesker deltok i en antikrigsmarkering.

KJØKKENBY Hvis du ikke liker å reise til nye byer, kan du kanskje gjøre som kineseren Zhan Wang, og bygge dem i stedet. Wang laget en modell av London ved hjelp av mer enn 1000 gryter, kjøreler og anna kjøkkenutstyr. London Eye er laga av en stålullball, St.Pauls katedral er ei stor ildfast form.

LANGE NAVN Noen byer har vanskeligere navn enn andre. Et eksempel er Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogog ogoch i Wales, den stolte innehaver av verdens lengste bynavn. Kanskje like greit at denne byen bare finnes en plass. Oslo derimot, ligger på tre forskjellige steder i USA. Bergen finnes både i Sør-Afrika, Finland, Indonesia og Marokko, mens Trondheim bare finnes i Trøndelag.

putsj_02_07.indd 24-25

COLOR LINE En annen blå by er indiske Jodhpur, og hvis rosa er mer din farge kan du prøve Jaipur i samme land. Hanoi i Vietnam er visstnok gul. Silver City ligger i New Mexico i tillegg til 19 andre steder i USA, og et sted i Panama. I Norge er Kongsberg vår egen sølvby, og i 2004 kom filmen «Silver City», så det er vel ingen tvil om at fargebyer er top of the pops.

DOWN UNDER RENT OG PENT Byen Singapore er kjent som verdens reneste by, og man kan sannelig si at de gjør en innsats for å beholde denne tittelen. Kaster du en fyrstikk på gata får du en bot på ca.

500 kroner, det samme kan du risikere om du glemmer å trekke opp etter deg når du har besøkt en offentlig do. Ryktene sier imidlertid at regelverket er i ferd med å mykes opp, og forbudet mot innførsel, salg og bruk av tyggegummi er nylig opphevet!

Coober Pedy ligger inne i Australias ørken, og det tar ei stund før du skjønner at du er i en by når du kommer dit. På grunn av varmen i Outbacken har de fleste innbyggerne valgt å bosette seg under jorda, og det er bare sandhaugene som synes.

24-04-07 22:17:55

Sukker med bismak På Nicaraguas største sukkerplantasje dyrkes sukker til den berømte romen Flor de Caña. Mindre kjent er det at tusenvis av arbeidere dør av de giftige sprøytemidlene som brukes på plantasjen.

Presidenten for ASOCHIVIDA, Luis Manuel Martínez López og styremedlem, Ramirez Esquiel studerer rettsanklagen mot en av Latin- Amerikas rikeste familier, Pellas-familien. Pellas er eiere av Ingenio San Antonio.

Tekst og foto: MINA MINOU VESTEL

På sukkerplantasjen Ingenio San Antonio får arbeiderne sparken når helsevesenet på plantasjens eget helsesenter erklærer dem syke.

– Sprøytemidlene som blir brukt på Ingenio San Antonio forårsaker kronisk nyresvikt blant arbeiderne, forteller Luís Manuel Martínez López, en tidligere arbeider på plantasjen. Han har selv fått diagnosen kronisk nyresvikt, en sykdom som har tatt livet av mer enn 2000 arbeidere siden 1995, og det bare fra denne ene plantasjen.

– Vi som har fått denne sykdommen er helt avhengige av å ta en nyretransplantasjon for å overleve, men dette koster 30 000 dollar! Til sammenlikning er en ordinær dagslønn på sukkerplantasjen ca 1,5 dollar, forklarer han.

Overflødig Miljøverndepartement?

Sprøytemidlene forgifter jorda i området rundt plantasjene og ødelegger produksjonsmulighetene for fattige småbønder som lever av å dyrke papaya og mais. Store kystområder er sterkt forurenset, og dette vanskeliggjør fiskemulighetene for lokale fiskere.

– Grunnvannet i hele Chinandega fylke, der sukkerindustrien befinner seg, er forpestet av giftstoffer fra plantasjenes sprøytemidler. På denne måten står hele befolkningen i Chinandega i risiko for å pådra seg kreft, kronisk nyresvikt og andre livsfarlige sykdommer, forklarer Julio Sánchez fra den nicaraguanske miljøorganisasjonen Centro Humboldt.

En enke viser fram legeattesten til sin avdøde mann.

Dødsfallet er et resultat av at arbeidsgiverne hans valgte å benytte giftige sprøytemidler på sukkerrørplantasjen Ingenio San Antonio.

– Jeg skal gjøre det helt klart for dere. Enhver person som får påvist kronisk nyresvikt, dør, sier Julio.

– Det er bare et spørsmål om tid. Uten noen form for behandling snakker vi kanskje om ett til to år, på det meste.

Han forteller at kjemikaliene ble benyttet i stort omfang til ut på 1980-tallet, lenge etter at flere av dem hadde blitt forbudt i USA. Trolig brukes stoffene fremdeles, bare under andre navn. Mange av sprøytemidlene som brukes på nicaraguanske sukker- og bananplantasjer, er i dag forbudt av Verdens helseorganisasjon (WHO).

– Nicaraguas miljølovgivning inneholder nesten ingen restriksjoner på bruk av giftige kjemikalier, sier Julio.

– Den forrige regjeringen uttalte til og med at det er overflødig å ha et Miljøverndepartement! beklager han.

Protestcamp I Nicaraguas hovedstad Managua har 300 personer bosatt seg i skur av pappesker og plastsekker utenfor nasjonalforsamlingen.

Store bannere med slagord er hengt omhyggelig opp foran noen av teltene. De flyttet fra Chinandega i august i fjor, og har bodd her siden. Her lever de av økonomiske gaver fra nonner og veldedighetsorganisasjoner. I motsetning til i Chinandega ligger mennene her i hengekøyer, eller sitter i stoler og leser aviser, i stedet for å utføre hardt fysisk arbeid. De er tidligere sukkerplantasjearbeidere fra Ingenio San Antonio, og har alle fått kronisk nyresvikt.

Demonstrantene i Managua utgjør bare en brøkdel av 1.300 tidligere sukkerplantasjearbeidere og familiemedlemmer av avdøde plantasjearbeidere som har opprettet foreningen Asociación de Enfermos Chichigalpa por la Vida (Foreningen av syke fra Chichigalpa, for livet, ASOCHIVIDA). Foreningen har nå gått til sak mot en av Latin-Amerikas rikeste familier, Pellas-familien, som eier Ingenio San Antonio.

– Vi krever en oppreisning på 45.000 dollar per person, sier Esquiel Ramírez som er styremedlem i ASOCHIVIDA. Han forklarer at de demonstrerer utenfor nasjonalforsamlingen for å sette press på nicaraguanske myndigheter.

Bestikkelser?

Sukkerarbeidernes situasjon og rettsanklagen mot Pellas har så å si fått null medieoppmerksomhet i nicaraguansk presse.

– På tross av at vi har hatt konkrete avtaler med journalister og radio-reportere om pressedekning, har saken vår ikke blitt belyst verken i aviser eller radio, sier ASOCHIVIDA-demonstranten Pedro Cruz.

– Den eneste logiske forklaringen på dette er at Pellas-familien må ha bestukket pressen, mener han.

– Pellas er en ekstremt mektig familie som har mye penger og innflytelse. Det ville blitt en stor katastrofe for dem dersom deres behandling av oss arbeiderne ble en kjent sak.

27

putsj_02_07.indd 26-27

24-04-07 22:18:18

«Folk har demonstrert på lignende måter før -og vunnet fram.»

– Sukkerarbeider Luís Manuel Martínez López

De tidligere plantasjearbeiderne har fått sparken fra jobbene sine fordi de har blitt svært syke. Den høye, hvite bygningen i bakgrunnen er nasjonalforsamlingen.

Foreningens advokat, Iban Azarías Chavez, jobber foreløpig gratis for de arbeidsledige syke, og han føler seg sikker på å vinne saken.

– Folk har spurt meg hvorfor jeg har tatt på meg denne saken, og av kolleger blir jeg kalt «advokaten for de tapte saker», forteller han oss.

– Men vi kan ikke bare sitte og se på Pellas-familiens kyniske bruk-og-kast-holdning overfor sine tusentalls arbeidere. Vi kan ikke bare godta at Nicaraguas rikeste familie blir rikere på andres fornedrelse.

Krever reaksjon fra Norge Hittil har nicaraguanske media og myndigheter ikke gjort noe som helst for sukkerarbeiderne fra Ingenio San Antonio. Det finnes ikke noe offentlig velferdssystem i Nicaragua, og de sparkede arbeiderne sitter tilbake uten noe sikkerhetsnett, uten pensjonsordning og med et privat helsevesen som tar dyrt betalt for operasjonene de er avhengige av for leve videre.

– Norske myndigheter må reagere i forhold til menneskerettighetsbruddene som skjer på plantasjene i Nicaragua, mener

Karine Risnes fra Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG). I fjor høst var hun i Nicaragua og snakket med arbeiderne på sukkerplantasjene.

– Dette kan ikke det internasjonale samfunnet godta. Nicaraguanske myndigheter har ikke tatt ansvar i denne saken, derfor er det viktig å skape internasjonal blest og slik legge et press på myndighetene, sier hun.

PUTSJ har hundrevis av gamle aksjonsbilder i arkivet.

Her viser vi frem noen av dem, og gir deg historien bak bildet.

– Demonstranter har vunnet frem før Plantasjearbeiderne i Chinandega er nå klar over helserisikoen de utsettes for ved å fortsette sitt arbeid på plantasjene, men økonomisk desperasjon gir dem ikke noe valg. Arbeidsledigheten er høy, og de fleste har familier å forsørge.

Det finnes dusinvis av plantasjer i Chinandega fylke, og Ingenio San Antonio er bare ett eksempel på en plantasje der folk dør som følge av giftig sprøytemiddelbruk. Bananplantasjene i fylket ble blant annet utsatt for den sykdomsfremkallende giften Nemagón som først ble solgt til Latin-Amerika etter at det ble forbudt i USA. I tillegg til å være ekstremt kreftfremkallende, forårsaker Nemagón også sterilitet hos menn, samt nyreproblemer.

2005 fikk en bananarbeiderorganisasjon gjennom en ny lov som forbød Nemagón på plantasjer i Nicaragua. Dette var en stor seier for alle de tusenvis av syke bananarbeiderene, som i likhet med sukkerarbeiderne demonstrerte i Managua.

– Vi flytter oss ikke herfra før myndighetene tar oss på alvor og gjør noe. Folk har demonstrert på lignende måter før - og vunnet fram, sier Luís Manuel Martínez López fra ASOCHIVIDA.

Hurra for Herpes Spør enhver åttitalls-miljøverner om Titania-saken, og de smiler nostalgisk og blir fjerne i blikket.

Fortalt til: INGUNN PARKER BEKKHUS Foto: NATUR OG UNGDOMS ARKIV

I 1983 ville gruvebedriften Titania AS lage et digert deponi av hele Jøssingfjorden. Men først måtte de hamle opp med Sandefjord og Jæren Natur og Ungdom. PUTSJ har sett nærmere på et bilde fra hine hårde aksjonsdager, og avslører historien bak bildet.

– Dette bildet ble tatt første gang politiet prøvde å fjerne oss fra Jøssingfjorden, forteller Frederic Hauge, i dag leder i miljøstiftelsen Bellona, den gang NU’er fra Sandefjord…

Vi er i juli 1983, og Titania har fått tillatelse til å fylle igjen den 90 meter dype Jøssingfjorden med 2,2 millioner tonn steinslam for å bygge et deponi der.

– Hvis de hadde fått det som de ville hadde det rike sildeområdet vært helt ødelagt i dag, sier Frederic.

Bildet viser folk fra NU og Greenpeace etter at politiets første aksjon for å fjerne aksjonistene hadde mislyktes.

– Greenpeace hadde med seg båten.

Egentlig het den Herpes, men den ble døpt om til Tellus for anledningen, ler Frederic.

– Politiet hadde funnet fram en eller annen eldgammel paragraf som de ville bruke for å fjerne det avisene kalte «terroristene fra Natur og Ungdom» fra å ligge fredelig til kai i havna, sier han videre.

– Hehe, de hadde ikke så mange begreper om ikke-vold og sivil ulydighet den gangen.

Eller terrorisme, kan man jo legge til.

Titania-aksjonene ble arrangert av Sandefjord og Jæren NU. Landsmøtet til NU hadde vedtatt å aksjonere mot Titania, men landsstyret fikk kalde føtter og hadde ikke lyst til å bruke sivil ulydighet likevel.

– Heldigvis var det sommerferie, så vi i Sandefjord og Jæren NU gjorde som vi ville mens sentraltkontoret hadde ferie, humrer Frederic. Båter og annet aksjonsutstyr er dyrt, så Sandefjord NU brukte uortodokse metoder for å skaffe seg det de trengte. Daglig leder i Natur og Ungdom støtta aksjonene, så mens resten av ledelsen var på ferie tømte han kassa for å kjøpe aksjonsutstyr og gummibåt.

Etter den halvannen måned lange blokaden sommeren ’83 fortsatte Frederic og NU å jobbe mot Titania. De sendte brev på brev til daværende miljøvernminister Sissel Rønbeck, men fikk aldri svar. I 1985 var de lei av å ikke få svar, så da dykka de under båten som forberedte steinslamminga, låste propellen og sendte nøkkelen til miljøvernministeren. Senere stilte hun opp i en radiodebatt mot Frederic.

– Hun var så jævlig i den debatten at etterpå fikk vi faktisk over 400 telefoner fra folk som støtta oss og ville bli medlem i NU! Etter beinhard jobbing i mange år kom endelig avgjørelsen om at deponiet skulle legges på land. Jøssingfjorden og sildas gyteområde fikk ligge i fred.

– Selv om hele bygda var imot oss, så var heldigvis fiskerne på vår side. Noen år etter at dette bildet ble tatt fikk vi samlet 40 fiskebåter i demonstrasjon mot Titania, mimrer Frederic.

– Jeg har hørt noe om at det lekker støv fra deponiet i dag. Støv er jo ikke giftig i seg selv, men det tetter gjellene på silda, vet du. Vi må vel gjøre noe rundt det snart, sier han før han grynter fornøyd: – Det går en liten jævel i meg noen ganger, hehe.

300 demonstranter bor i selvlagde skur av gamle søppelsekker og pappesker i Managua, Nicaraguas hovedstad.

28

putsj_02_07.indd 28-29

29

24-04-07 22:18:26

Heia Norge?

å kutte utslippene her i Norge. I all jubelen rundt de fine målene vi setter oss, må vi ikke glemme at det er nå jobben begynner. Det glemte politikerne i 1989.

I Norge har vi lang tradisjon for å sette store mål, og for å glemme dem etterpå.

Tekst: BÅRD LAHN, leder i Natur og Ungdom Foto: André Skjegstad

I april varslet statsminister Jens Stoltenberg at Norge skal redusere klimagassutslippene med 30 prosent innen 2020. Ikke nok med det, han sa at Norge innen 2050 skal være «klimanøytralt». Det betyr at vi skal redusere våre egne utslipp, og betale andre land for å redusere sine utslipp, like mye som alle Norges utslipp til sammen.

Det er flotte mål, og endelig noe å klappe for fra Jens Stoltenberg.

Forrige gang Norge satte seg store mål for reduserte klimagassutslipp var på slutten av 1980-tallet.

Gro Harlem Brundtland ble hele verdens miljøvernminister, etter at kommisjonen som hun ledet la fram miljørapporten «Vår felles framtid». Den gangen bestemte Stortinget at CO2-utslippene skulle

stabiliseres på 1989-nivå innen år 2000. Siden da har utslippene økt kraftig. Likevel har mange nordmenn gått rundt og trodd at vi er en verdensledende miljønasjon.

I Norge har vi lang tradisjon for å sette store mål, og for å glemme dem etterpå. Det samme kan skje denne gangen. Regjeringens mål om 30 prosent klimakutt innen 2020 er viktig, men det blir fullstendig verdiløst hvis det ikke følges opp med konkrete tiltak for

Men pass opp!

Jens Stoltenberg har en magisk løsning i ermet. Den heter kvoter. Hvis Norge ikke klarer å redusere forurensningen nok på egen hånd, kan vi alltids kjøpe kvoter fra andre land, mener Jens.

Og ja, i prinsippet er det veldig bra om Norge kan hjelpe Ukrania og Kina til å kutte sine utslipp.

Men det er slett ikke sikkert at vi hjelper miljøet og fattige land ved å kjøpe kvoter, slik kvotesystemet fungerer i dag. Mange land jukser med utslippsregnskapet for å få flere kvoter de kan tjene penger på å selge. Flere store land som Russland og Kina har ingen kontroll på hvor store utslippene egentlig er.

Hvis Jens sin plan er å kjøpe billige tullekvoter for å nå klimamålet, er

det ikke mye å skryte av.

Dersom de rike landene skal løse sine utslippsproblemer ved å betale fattige land for å kutte sine utslipp, går ikke regnestykket opp: Det finnes rett og slett ikke nok kvoter. Å støtte reelle klimatiltak i Kina er flott, men det rettferdiggjør ikke at Norge fortsetter å forurense. Vi som har tjent oss søkkrike på olje, gass og forurensning, har også et moralsk ansvar for å kutte våre egne utslipp.

Jeg er glad for at regjeringen har satt klare mål for hvor mye klimagassutslippene skal kuttes. Men målene må ikke glemmes når den praktiske politikken skal vedtas.

Og de må ikke innfris gjennom kjøp av kvoter fra andre land. Det er for tidlig å si om vi kan rope hurra for Norge. Først må vi se om vi klarer å gjennomføre målene våre i praksis denne gangen.

Fem i Cyberspace PUTSJ surfa rundt på nettet og ba folk svare på spørsmålet: Kvar vil du helst bu og kvifor?

Tekst og foto: INGRID THUNEM

Roger André, 24 frå Halden, Østfold Vil helst bo i Bodø. Bodø har et klima som passer perfekt til alle som elsker fiske og natur.

Marthe Kristine, 17 år frå Porsgrunn, Telemark

Trine, 17 år frå Sogn og Fjordane

Er ofte i Skien, og liker meg godt der. Vil gjerne bo der når jeg blir eldre.

Vil bu på ein tettstad, litt meir folk enn det eg er vant til. Eg vil jo kunne sjå naboen min, men landet er også fint.

Henning, 26 år frå Oslo

Becca, 17 år frå Bergen

Eg vil bu i Oslo, hovudstaden i Noreg. Fordi eg vil ha ein kort veg fram og tilbake til jobb, og det er mykje nærare konsertar og festar.

Eg trivs godt i sentrum. Det beste er søppelsjaktene.

Så praktisk, så enkelt. Ein kan berre gå rakt utfor døra, –Og vips! Søpla forsvinn i eit hol i veggen.

Bergen er ein herleg by, det er her eg har vakse opp.

Bergen har natur i nærleiken, og samstundes alt ein treng berre ein busstur unna.

30

putsj_02_07.indd 30-31

24-04-07 22:18:35

Spøkelset etter apartheid Selv om Nelson Mandela ble løslatt fra fengsel for mer 17 år siden, lever fortsatt spøkelset etter apartheid i beste velgående.

Tekst og foto: SIMEN BREKKE

I 1994 kom ANC (African National Congress) - de svartes parti, med Nelson Mandela i spissen, til makten i Sør-Afrika. Raseskille-ideologien apartheid, som det hvite National Party hadde innført på 1950-tallet, var dermed historie. De svarte og fargede som bodde i townshipene rundt om i hele landet ble lovet både skikkelige boliger og en jobb. Men i dag er det fortsatt over 60 prosent arbeidsledighet i disse bydelene, og en stor del av innbyggerne bor fortsatt i skur, uten skikkelig sanitære forhold og få muligheter til å komme ut av fattigdommen. Likevel: Optimismen fra 1994 lever fortsatt i aller høyeste grad i Cape Towns townshiper.

Rike, hvite turister På grunn av kriminaliteten er det ikke lurt for en hvit person å rusle inn i en township uten noen form for guide.

Derfor har vi benyttet oss av et av de mange firmaene som arrangerer township-turer med minibusser, og besøk i enkelte boliger og butikker.

– En hel måned etter omskjæringen må 16-åringen gå rundt med en ullponcho 24 timer i døgnet, sier vår lokale guide Thabo.

Man merker fort at kulturen er en annen enn i Norge når Thabo forteller om tradisjonene i de sørafrikanske townshipene. Han har selv tidligere bodd i en township, og det er tydelig at han kjenner mange i dette området av byen når han hilser på en håndfull mennesker når vi går ut av minibussen. Å gå rundt i en township i Cape Town i dag er sånn man tenker seg at det er på gatene i en storby i India eller et annet fattig og folkerikt land, med masse mennesker, og barn som flokker seg rundt de rike, hvite turistene.

– Det heter ubuntu! hører vi plutselig. – Det er det å være menneske, det handler om hvordan man behandler hverandre!

En butikkeier er kommet bort til følget vårt og forteller om hvordan innbyggerne i townshipen blir oppdratt til ikke å gjøre egoistiske handlinger, det er fellesskapet som står i sentrum.

32

putsj_02_07.indd 32-33

Love Life Ved første øyekast virker Cape Town svært vestlig, et inntrykk som forandres radikalt i møte med en township.

– Heldigvis har man tatt hensyn til HIV og AIDS og begynt å bruke engangs-barberblad, istedenfor samme kniven hver gang man omskjærer, forteller Thabo.

AIDS har satt sine spor i townshipene også. Hos den lokale healeren henger det rader med kondomer fra taket, og store reklameplakater viser slagordene til Love Life, Sør-Afrikas største AIDS-organisasjon.

– Mange av barna her bor sammen med onkler, tanter eller besteforeldre, fordi foreldrene er døde som følge av AIDS, fortsetter guiden vår.

– It’s ok to live here if you’re black I Khayelitsha, den største av Cape Towns townshiper, står hus av bølgeblikk bare så vidt oppreist, og det er støv så langt øyet kan se. Samtidig er det kjøpesentre og businessmenn på vei hjem fra jobb i blankpolerte Mercedeser like i nærheten. Selv om levekårene er dårlige og kriminaliteten rekordhøy, virker innbyggerne fornøyde. Små butikker og lokale puber ligger på rekke og rad. Folk roper til hverandre midt på gata og smiler til deg fullstendig uten grunn.

– Man vet egentlig ikke hvor mange som bor i Khayelitsha, det kan være alt fra 500 000 til 1,5 millioner. Det fins ingen offisielle

tall, får vi høre av en av innbyggerne.

– It’s ok to live here if you’re black, konkluderer han med.

Og det er akkurat den følelsen man får: Dette er ikke noe sted for sarte europeiske sjeler.

Fremdeles store forskjeller Selv om mange i townshipene er svært fattige, har noen som har kommet seg ut av fattigdommen og fått økt inntekt og velstand.

Allikevel velger de å forbli i townshipen. Så blant alle skurene og murhusene finner man også områder med helt vanlige rekkehus eller til og med eneboliger. I prinsippet kan hvite bo i townshipene, nå som apartheid er historie. Men som i så mange andre byer og landsbyer i Sør-Afrika er kulturforskjellene i Cape Town enorme, og gapet mellom fattig og rik har ikke blitt mye mindre siden 1994.

Blant de viktigste problemene er kriminalitet. Hvert år myrdes det nærmere 4000 mennesker i bare Cape Town, en by med omtrent 4,5 mill. innbyggere.

Fortsatt er det også stor forskjell i kvaliteten på de hvite og svarte skolene. For å bedre mulighetene til barn og ungdom for å få utdannelse og jobb, har de på University of Cape Town opprettet organisasjonen SHAWCO (Students’ Health And Welfare Centres Organisation).

– Ved å tilby opplæring, informasjon om HIV/AIDS og primære helsetjenester håper vi å bedre selvtilliten og kunnskapsnivået til

Et «cool place» å henge opp klesvasken.

de unge, og på sikt hjelpe dem ut av fattigdommen, sier Ashley, lederen for et av SHAWCOs prosjekter.

– Helt siden slutten av 1950tallet har flere hundre frivillige hvert år jobbet i townshipen for å gjøre hverdagen bedre for unge og gamle, forteller han oss. Han mener ungdommene som bor her lærevillige, og vet at de må jobbe ekstra for å komme seg opp og fram.

ker over alt - både ute i gatene og på puben.

Av Cape Towns 4,5 millioner innbyggere lever nærmere tre millioner i Cape Flats, som er det flate, enorme området hvor de fleste av townshipene ligger.

Myndighetene har et langt stykke å gå før de kan ta seg en pustepause etter apartheid, og de kan nok få problemer med å oppfylle løftet deres om å ha byttet ut alle skurene i dette landet med skikkelige bolighus innen 2011. Likevel får man en følelse av håp blant folkene som bor her, der de sitter på den lokale puben og sladrer til soloppgang.

• Apartheid betyr «adskillelse»,

Sør-afrikanere kan dette med grilling innendørs.

Sladring på puben Midt i townshipen, på en lokal shebeen (en illegal pub uten skjenkebevilling), sitter de eldre mennene på rekke og rad og snakker om livets spissfindigheter, mens innehaveren rører sammen noe som ser ut som en blanding av risengrynsgrøt og sølevann.

Her er det få som sitter alene, og vi får vite at manblir sett ned på dersom man sitter alene og drikker her. Det skal allikevel godt gjøres, siden det kryr av mennes-

og er det offisielle begrepet på den rasistiske politikken som ble ført i Sør-Afrika mellom 1948 og 1994. Det hvite mindretallet undertrykket den svarte flertallsbefolkningen med rasistiske lover og institusjoner.

• Townships: Som en del av apartheid-systemet ble svarte og fargede i Sør-Afrika plassert i egne slumområder, townships, utenfor storbyene.

• Første township bygget i Cape Town i 1901.

• I dag er det 8 townshiper i Cape Town, med til sammen mellom 3 og 3,5 innbyggere.

• I 1994 lovte Mandela-regjeringen å bygge 2 millioner boliger. Til nå er kun 200 000 blitt bygget.

Khayelitsha er den største av Cape Towns townshiper

33

24-04-07 22:18:44

Seks graders helvete

Foto: Julia Fjelddalen.

Mortens vitsehjørne Denne gang: Fiskevitser!

Hvor lærer haiene alt de vet?

– På High School.

Hovmesteren spør den gamle kelneren hvorfor han setter tallerkenene så langt ifra hverandre på bordet?

– Vel, av erfaring vet jeg at disse herrene trenger stor plass! Det er nemlig sportsfiskerforeningen som har møte i kveld.

Har du hørt om svensken som dro på isfiske og kom hjem med 50 kilo is?

Og så et visdomsord fra www.fisking.no: «Du har alltid nok bensin på tanken, bortsett fra når du ikke har det».

MS

Norske FIN Fashion viste verdens første «fair trade»-kolleksjon på årets Oslo Fashion Week, og på moteuker i blant annet Paris og London. På visningen i Oslo var salen fullsatt.

Mari Melilot Djupvik går på kostyme- og klesdesign på Kunsthøyskolen i Oslo, og hun var imponert over det som ble vist.

- Det er dette som er fremtiden.

Dessuten tror jeg mange ble overrasket over at klærne ser så «normale» ut. Mange tror automatisk at rettferdige og økologisk produserte klær er stygge, men her var masse fint og mye som var «vanlige klær».

I mange år har motebransjen og deres kunder vært mest opptatt av hvordan plagget ser ut, men nå er det blitt vanlig å stille spørsmål ved hvor og hvordan klærne er produsert. Under Oslo Fashion Week uttalte Bjørn Bruun fra Bruuns Bazar, at de stiller høyere krav nå enn bare for et par år siden. Han mener det er en voksende trend som vil synes på catwalkene til neste år, også fra de store motehusene.

FIN Fashion samarbeider med bedriften Etikktakk for få klærne ut i butikker i Oslo-området, så om ikke lenge kan du handle med god samvittighet og være stolt av at den første rettferdig handel-kolleksjonen ble utarbeidet i Norge.

Av: RBS

Bok:

Mark Lynas Six Degrees Fourth Estate, London 2007.

Senit Senit begynte som et band i Lofoten, nærmere bestemt Svolvær, men flyttet til Oslo og Tigerstaden høsten 2006. Bandet vant den norske finalen i Gbob (Global Battle of The Bands- en live musikk-konkurranse), noe som resulterte i at de spilte i London 12. desember. I romjula ble de kåret til Norges beste Myspaceband av VG, og fikk strålende kritikk for musikken de hadde lagt ut på nett.

Senit er et band som skiller seg ut, ikke bare når det kommer til musikken de spiller, som er blitt sammenlignet med både JR Ewing, Gluecifer og Amulet. Når det kommer til samfunnsbevisstheten til de som spiller i bandet, har nemlig flere av bandmedlemmene bakgrunn fra Operasjon Dagsverk eller vært medlem av Natur og ungdom.

Senit er et band som er verdt å få med seg. De leverer et forrykende liveshow som gjør det vanskelig å la være å bevege på rockefoten. Men om du er av typen som ikke danser eller hopper, vil Senit likevel være et fantastisk band å se og høre. I juni legger de ut på Europaturné, men før den tid vil det nok være mulig å få med seg noen konserter også i Oslo.

SL

De skremmende konsekvensene av global oppvarming, grad for grad.

FNs klimapanel mener jorda vil varmes opp mellom en og seks grader de neste hundre årene. Mark Lynas har pløyd seg gjennom tusenvis av sider med klimaforskning for å finne ut hva dette betyr i praksis for livet på jorda.

Uopprettelige skader på jordkloden er allerede for sent å unngå, mener Lynas. Dersom vi fortsetter å forurense som i dag, og oppvarmingen går over to grader, vil regnskogen i Amazonas kollapse, og Nordpolen blir isfritt farvann for første gang på tre millioner år. Ved tre graders oppvarming krysser vi en magisk og livsfarlig grense, og risikerer at hele klimasystemet løper løpsk: Den frosne tundraen i Sibir begynner å smelte, og milliarder tonn klimagasser pøses ut i atmosfæren. De tre gradene vil uunngåelig bli til fire grader, og så til fem og seks… Fenomenet kalles «runaway global warming», og burde ha utløst panikk i gatene, skriver Lynas.

Ved fem-seks grader global oppvarming er det vanskelig å karakterisere situasjonen som noe

annet enn helvete på jord. Værsystemet flipper ut og skaper super-orkaner, ørkenen spiser seg utover, planeten blir totalt isfri, og panikk og krig brer om seg, spår Lynas. Ved 6,4 grader vil mesteparten av livet på jorda utryddes for godt.

Den gode nyheten er at vi har et valg: «Å sette seg ned og bli deprimert over situasjonen nå, er som å sitte stille i sofaen og se på at kjøkkenet tar fyr, og så bli stadig mer nedtrykt etter hvert som flammene sprer seg i huset – i stedet for å gripe fatt i brannslukningsapparatet og prøve å stoppe brannen», skriver Lynas.

Boka skremmer og engasjerer, men skuffer dessverre i siste kapittel. Flere store løsningsforslag, som biodrivstoff og CO2-deponering, blir avvist av forfatteren.

Lynas mener at folk vil forurense mindre dersom de skjønner at det vil gi dem bedre livskvalitet. Dette er vel ikke spesielt realistisk innen de neste åtte årene, som er den tiden Lynas mener vi har på oss til å snu skuta.

Likevel: Et av de grundigste og mest engasjerende dokumentene jeg noen gang har lest om klimaendringer. Foreløpig finnes den bare på engelsk, men oppfordringen er herved videresendt norske forlag.

MKH

Quiz...

17. mai er rett rundt svingen! Det er igjen klart for norske flagg, og avgangselever som oppfører seg og kler seg som barnehageunger.

1. Hvorfor feirer vi 17 mai?

2. Hvem har skrevet teksten til nasjonalsangen vår?

3. Hva slags familieforhold hadde personen som var riktig svar på spørsmål 2 og Rikard Nordraak (som skrev nasjonalsangens melodi)?

4. Hvilket år begynte russen å ta i bruk de røde russeluene?

5. Fra hvilken sang: «Vårt hjerte vet, vårt øye ser...»?

6. Når skal flagget heises og fires på 17. mai?

7. Hvem «oppfant» barnetoget, og når ble det første arrangert?

8. Hvor mange pølser setter nordmenn sammenlagt til livs på 17. mai?

9. Hvilken annen internasjonal merkedag finner sted 17. mai?

10. Hvor mange bilder tar vi nordmenn hver 17.mai?

SVAR: 1) Den 17. mai 1814 ble grunnloven vedtatt på Eidsvoll. 2) Bjørnstjerne Bjørnson. 3) De var søskenbarn. 4) 1905. 5)»Vi ere en nasjon, vi med». 6) Flagget heises kl 0800 og fires ved solnedgang, men aldri senere enn kl 2100. 7) Ideen til barnetoget skal visstnok være unnfanget av skolebestyrer P. Qvam, som i 1869 arrangerte det første toget med elever fra sin skole der også Bjørnstjerne Bjørnson var lærer. 8) 16 millioner pølser, ifølge tall fra Gilde. (Dette tilsvarer 800 tonn pølsemasse, eller godt over 10 000 griser). 9) FNs Internasjonale Telekommunikasjonsdag.

10) Minst 50 millioner, ifølge Fotorådet. 17. mai er den dagen det tas flest bilder i Norge.

FIN - rettferdig mote

anti-klimaks av SIRI PETTERSEN

Av Lars Petter Storaker 34

putsj_02_07.indd 34-35

35

24-04-07 22:18:51

mpen!

Vi trenger deg i miljøka iller. Du trenger ikke vite

eller rare br Du trenger ikke ha palestinaskjerf trenger ikke engang gå i Du er. g tli en eg ap sk ed er nb er ev olj hva PCB eller venn og meld deg en g de d me Ta el! ev lik g de r ge en tr demonstrasjonstog. Vi asjon for ungdom! nis ga or rn ve ljø mi te es en es rg No i inn

AKSJON!

Det er mange som aksjonerer for å redde verden. Eller for noe helt annet. I hvert nummer presenterer vi en ny type aksjonisme, alt fra å dele ut løpesedler eller kle seg ut, til sivil ulydighet. Denne gangen: Revyteater.

…og til en venn Plass til deg

I Folkets tjeneste – Velkommen til Norges mest dogmatiske, snørrhovne og bedrevitende teatergruppe!

NU-medlem: 50,- (Alle medlemmer får Putsj i posten) Over 25 og student? Bli studentmedlem i Norges Naturvernforbund og få Putsj på kjøpet: 175,NU-venn: Som NU-venn betaler du et fast, valgfritt beløp til Natur og Ungdoms miljøarbeid hver måned (min. Kr. 50,-). Beløpet trekkes automatisk fra din konto. Mer info kommer i posten.

Abonnement på Putsj: 120,- (Har du organisasjonsskrekk, er dette greia) Institusjoner: 175,- (Bibliotek, kafé, ungdomshus, tannlegekontoret osv) Navn:

……………………………………………………………………………………………………

Adresse: …………………………………………………………………………………………………… ……………………………………………………………………………………………………

Fødselsdato: …………………………………………

Tlf: …………………………………………

Epost: …………………………………………………………………

Lokallag: …………………………………………………………………

Vanlig medlem / student: ………………………………………………………………………………………

VIL BLI AKTIV: ……………………………………………………………………………………………………

Natur og Ungdom Svarsending 3150 0092 Oslo

Slik begynner Sannheten om 2006 (og alt annet!), og det er konferansier Jørgen Strickert som ønsker oss velkommen. Det er ikke en helt vanlig oppsetning. Revygruppen Opplysningskontoret ønsker å fortelle oss sannheten, og de bruker sang, dans og vitser som virkemiddel for å opplyse oss.

Gruppen ser på seg selv som en uavhengig, radikal kulturgruppe i folkets tjeneste, og består av mange unge mennesker i tjueåra. Med seg på laget har de Knut Nærum som regissør.

Tekst: Runa Borch Skogseg foto: marianne nilsen

Opplysningskontoret ble startet på en hyttetur i 2002, og siden har de underholdt i diverse politiske sammenhenger, blant annet på Globaliseringskonferansen og for Natur og Ungdom.

I 2002 begynte de å underholde med sketsjer, først med en marxistisk-leninistisk popmusikal og senere med Sannheten om 2005. Med sistnevnte oppsetning markerte de seg og spilte for fulle hus på Parkteateret i Oslo. I år er de tilbake med Sannheten om 2006, og turnerte landet rundt med stor suksess.

Konseptet er enkelt. Her blir saker som media har hauset opp fremstilt på nytt, med et venstreradikalt blikk. Vi møter for eksempel Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga som et mer eller mindre samstemt rockeband, og vi får se tre nye versjoner av Ibsens Et

dukkehjem. Vi får den hele og fulle sannhet om Gerd Liv Valla og Ingunn Yssen, samt den heteste slankekuren i år, som går ut på at «man må bæsje mer enn man spiser».

– Ved å bruke teater som arena for å fronte våre politiske meninger når vi antageligvis et bredere publikum enn hvis vi bare hadde aksjonert, sier kamerat Jørgen.

– Vi har vært heldige og fått mye presse på våre forestillinger, legger han til. – Hvis du har noen venner som liker å spille teater, synge og skrive morsomme tekster, og dere deler samme politiske syn: Da har du en politisk teatergruppe, avslutter Jørgen.

37

putsj_02_07.indd 36-37

24-04-07 22:19:00

Nyliberalisme Politisk ideologi som i dag er dominerende for hvordan stater løser sine oppgaver, og hvordan globale og nasjonale økonomier organiseres. Milton Friedman, Friedrich Hayek og Ludwig von Mises regnes ofte som nyliberalismens fremste tenkere.

Margaret Thatcher og Ronald Reagan er de politikerne som i størst grad regnes for å ha gitt nyliberalismen fotfeste.

Nyliberalismen oppsto i mellomkrigstiden som en opposisjon til statlig innblanding i økonomi. Teorien hevder at statlig innblanding er lite effektivt, fordi balansen mellom tilbud og etterspørsel på sikt vil gi et maksimale økonomiske resultater.

Markedet bør derfor løse samfunnets oppgaver, og staten skal kun sikre fri konkurranse og håndheve lovverk som sørger for stabilitet. Hvert enkelt individ er ansvarlig for egen økonomisk situasjon, og for selv å kjøpe nødvendige tjenester som utdanning og helsetjenester.

I Tenketing inviterer vi en klok person til å gå i dybden på et miljøproblem eller en aktuell sak.

Denne gangen har vi invitert Tone Huse, som har skrevet masteroppgave ved Universitetet i Oslo, om nyliberal byutvikling.

Den nyliberale byen Byen er et av demokratiets viktigste rom for politikk.

Hva skjer når nyliberal politikk begrenser hvem som får tilgang til dette rommet?

Tekst: TONE HUSE Foto: Jo straube

Nyliberalismen oppstod som en motstand mot velferdsstaten og mot statlig regulering av økonomien. I følge nyliberalismen gir markedet, styrt etter prinsipper om maksimal profitt, en optimal utnytting og fordeling av ressurser. Fra mellomkrigstiden vokste denne tankegangen frem som en ideologi på utsiden av det etablerte – det var ikke rom for ukontrollerte markedskrefter i land hvor «nasjonen» skulle bygges. Retorikken var at «folk og fedreland» skulle føre an. Så vel som å produsere varer, skulle industrien være en stabil kilde til arbeidsplasser og nasjonens utvikling. Dette betyr ikke nødvendigvis at bedrifter og deres eiere var mer solidariske eller samfunnsbevisste den gang. Men det som var forskjellig fra i dag, var at samfunnet stilte sterkere krav til kapitaleiere om at deres selskaper skulle bidra til hele samfunnets fremgang. I dagens nyliberale byutvikling er det motsatt: Noen få gagner svært mye på bekostning av fellesskapet.

38

putsj_02_07.indd 38-39

Fra motstand til dominans

Tidlig på 1970-tallet kom en utstrakt økonomisk krise. Denne forklares ofte med oljekrisen i 1973, men hang i virkeligheten sammen med at de to store systemene som organiserte den nasjonale økonomien – det «Fordistiske» systemet for produksjon av varer og den «Keynesianske» velferdsstaten – begynte å svikte. I denne krisen fant nyliberalismen fotfeste, og gjennom en rekke hendelser utover 1970- og ’80-tallet har det som begynte som en «utkantideologi» blitt premissleverandør for både politikk og økonomi.

Nyliberalismens grep om bypolitikken er spesielt sterk. Byforskere ser spesielt to årsaker til dette. Den første kobles til statens nye rolle etter krisen(e) på 1970-tallet, der den sa fra seg mye av det økonomiske ansvaret den tidligere hadde hatt for sine byers innbyggere. Byene har fått et økt ansvar for egen økonomisk situasjon, og er mer avhengig av å trekke til seg privat kapital: I konkurranse med andre byer må byene kjempe om inves-

teringer, arbeidsplasser, og konsumenter med kjøpekraft. Og det er her den andre årsaken kommer inn: Med den økonomiske globaliseringen har investeringene som byene er avhengige, blitt mye mer mobile; Pengene kan fort flyttes til en annen og mer attraktiv by.

De som styrer kapitalen kan i større grad enn før bestemme hvor den skal «lande». Byer har slik blitt avhengige av å være attraktive steder for investering. Målene for attraktivitet bestemmes i stor grad av markedet, og markedskreftene legger nyliberale prinsipper om det uregulerte, «frie» marked til grunn for hva som er «attraktivt» og «effektivt».

Derfor har byenes politikk gått i retning av å tilfredstille «nyliberalistiske» krav.

Fra velferd til entreprenørskap

Byer har i stor grad tatt til seg en «entreprenørisk» rolle. Dette betyr at byenes myndigheter har gått fra å utføre typiske oppgaver som hører staten til, som å sørge for infrastruktur og velferdstilbud, til å utføre oppgaver som tidligere har tilhørt private

aktører. Bymyndigheter investerer nå i utbyggingsprosjekter, de legger infrastruktur til rette for private fagmiljøer, som for eksempel IKT-bransjen og konferanseindustrien. På lik linje med private investorer tar myndighetene risiko og samarbeider med private selskaper. Byutviklingen blir ikke bare styrt med økonomisk vekst som mål, men den styres også etter prinsippet om å maksimere profitt.

Sosiale hensyn og tiltak blir siste prioritet.

Byer har også blitt aktive markedsførere, og bygger opp byen som «merkevare». Samtidig tar private aktører over offentlige oppgaver, mot gjenytelser som økt reklameplass. I Oslo har for eksempel reklameselskapet JCDecaux fått hemmelige avtaler med kommunen hvor de får henge opp flere tusen nye reklamer mot å tømme søppel og leie ut sykler.

Kultur er også ansett som svært viktig i den entreprenøriske byen. Bygging av store kulturinstitusjoner, eller støtte til festivaler og kunstnere brukes til å gjøre byen attraktiv og konkurransedyktig. En titt på strategien rundt den nye operaen i Bjørvika i Oslo

bekrefter at dette også er tilfelle i Norge.

Fellesnevneren for denne nyliberale dreiningen er altså at det ikke lenger er samfunnet som skal stille krav til kapitaleiere, men at samfunnet må legge til rette for og tiltrekke seg private investeringer.

Vekst før fordeling

Sammenlagt har denne politikken vist seg å skape større sosiale ulikheter. Entreprenørisk bypolitikk tar hensyn til, og samarbeider med, private krefter. Målet er økonomisk vekst fremfor sosial utjamning. I tråd med myndighetenes orientering mot økonomiske interesser skapes politikken i stadig større grad i samarbeid med private aktører.

Forhandlingene skjer i lukkede rom, og har i mange tilfeller erstattet åpen offentlig debatt.

Politikken fremstilles som nødvendige løsninger fremfor politiske valg og prioriteringer.

Slik får man en privatisering av politikken, der velgerne mister tilgang til de rommene hvor politikken forhandles, fordi dette rommet begrenses til den politiske og økonomiske eliten.

I den nyliberale byen tar myndighetene ansvar for å skape den positive økonomisk utviklingen, men fraskriver de seg mye av ansvaret for de som «taper» eller lider på grunn av politikken. Det skal ikke mye fantasi til for å se at samme hvor god utviklingen er, så skal det mye til at den kommer de nederst på rangstigen til gode. En blomstrende økonomisk utvikling er sjelden et gode for dem som ikke passer inn i bildet av den attraktive konsumbyen. Likevel argumenterer byers myndigheter med at «tiltakene er nødvendige». Bypolitikken låses i en retorikk som forteller om nødvendigheter, ansvarlighet og det «umulige» ved alternativer. Om den nyliberale byen skal utfordres må derfor det politiske rommet tas tilbake, og nye rom må skapes der «umulige» visjoner kan få grobunn, noe som i seg selv kan virke «umulig».

Likevel, som vi husker hadde nyliberalismens utspring i motstand. Den ideologien som i dag det fremstilles som «det eneste mulige alternativet» var selv en gang et «umulig» alternativ til det etablerte.

39

24-04-07 22:19:04

Rom-kaprerne Tekst: TONE HUSE

Space Hijackers – direkte oversatt «rom-kaprere» – er en Londonbasert aktivistgruppe, som har gjort mange små og store aksjoner som kombinerer aktivime og «gerilja-kommunikasjon» eller «kulturjamming». Noen av de mer kjente som driver med slik jamming er Adbusters, som også finnes i Norge. Kulturjamming er en form for aktivisme som «vrenger» dominerende kulturelle uttrykk. Dette kan være kjente merkevarelogoer, måter å bruke byrommet på, eller symboler som organiserer og påvirker hvordan meninger kan ytres, og av hvem.

Kulturjamming kan i prinsippet anvendes på alle politiske felt, men har vært spesielt populært blant folk som jobber med spørsmål rundt massemedia og med byutvikling. Det som begge disse feltene har til felles er en sterk kommersiell styring, og at de i stadig mindre grad er åpne for politiske konflikter og ytringer. Kulturjammere tar derfor ofte utgangspunkt i de uttrykkene og symbolene som allerede har plass i mediene eller byrommet, og vrenger eller jammer dem så de får en annen betydning. Slik trenger de ikke kjempe for et eget sted å kommunisere, men kan bruke allerede eksisterende symboler og meninger og gi dem nye betydninger.

Et eksempel på dette er Space Hijackers sin aksjon mot hvordan kaffekjeden Starbucks etableres på bekostning av det lokale næringslivet i Whitechapel-området øst i London. (Se bilde 1) Den berømte Starbucks havfruen (bilde: 2) har fått tilbake noe av sin opprinnelige karakter. Før kjeden tok til seg logoen og navnet var Starbucks en hippiegruppe, som benyttet seg av en havfruelogo med både navle og brystvorter. I logoen som Space Hijackers har jammet har havfruen fått disse tilbake.

Miljøvennlig festival Nok en gang skal Natur og Ungdom bidra til å gjøre Øyafestivalen miljøvennlig, og vi vil gjerne ha med deg på laget! Som frivillig for Natur og Ungdom jobber du to dager og får to dager fri under festivalen. Jobben vår er å rydde og resirkulere, verve folk til NU og informere om miljøvern.

Du kan få med deg band som Nine Inch Nails, Amy Winehouse, Lily Allen, Rocky Erickson, Thomas Dybdahl m/KORK, Primal Scream, Big Bang, The Lionheart Brothers og mange mange flere.

Festivalen er i Oslo fra 8. til 11. august. For å være med må du være medlem av Natur og Ungdom, være over 16 år og være glad i miljø og musikk. Meld din interesse til oya@nu.no.

T-banefester er blant de mer kjente aksjonsformene til Space Hijackers.

Disse ligner en del på festene til «Reclaim the Streets»-bevegelsen, som oppstod på 1990-tallet. Slike «spontante» gatefester har en lang tradisjon i London, og hadde sitt utspring i en kritikk om at London har blitt en by for butikker og biler heller enn for folk. Gatefesten er en måte å kreve en bruk av byen som ligger utenfor de fastlagte kommersielle rammene.

Reclaim-bevegelsen var i hovedsak en allianse mellom ravere og antibilaktivister. Det disse hadde til felles var i utgangspunktet en lov som kom i 1994 og forbød disse gruppene å bruke byrommet – raverne ville danse, anti-bil aktivistene ville aksjonere. Resultatet ble en karnevalinspirert aksjonsform der gatefesten danner rammen for å okkupere byrommet og hindre bilene. Festene ble etter hvert så store at opptil 20.000 mennesker deltok. Men med økt motstand fra politiet oppløste bevegelsen seg etter hvert. Space Hijackers t-bane fester holdes fremdeles, på undergrunnstog og/eller -stasjoner. Informasjon om tid og sted spres gjennom uformelle kanaler, og så fort festen er i gang styrer den seg selv. En gang festet så mange som 8000 mennesker på togene til Londons undergrunn.

Utradisjonelle måter å kommunisere budskapet på, er rom-kaprernes kjennetegn. De tar ofte utgangspunkt i, og gjør om på, gjenstander som har en vant funksjon i byrommet. Eksempler er plakater som annonserer byggeprosjekter, eller knappene på lysstolpen i en fotgjengerovergang. Den første aksjonen er en kommentar til hvordan byen oppgraderes på en slik måte at opprinnelige beboere ikke lengre har råd til å bo i hjemme sine (bilde 3), var den siste en del av en større mobilisering for demonstrasjoner mot krigen i Irak (bilde 4 og 5).

40

putsj_02_07.indd 40-41

41

24-04-07 22:19:16

Frank Lande er 25 år, født i Stavanger og bor nå i Oslo, hvor han studerer filosofi. Han skrev sin første roman som 19-åring, men den ble refusert. Det gikk bedre i 2006, da kom han med boken Frank Lande. Hovedpersonen heter Frank Lande og alle karakterene i romanen er hentet fra virkeligheten. Men historien veksler mellom realisme og surrealisme.

FOTO: Kieran Kolle

«Regjeringen har nå innsett at tiltakene for å motvirke klimautslippene ganske enkelt ikke er drastiske nok til å være effektive,» sier miljøvernministeren til det samlede pressekorpset. «Vi befinner oss i en etisk krisesituasjon. Vi har utviklet sivilisasjonen vår til et punkt hvor måten vi lever på, ikke lenger er bærekraftig. Naturen tåler rett og slett ikke stort mer, og vi må ta inn over oss at naturen simpelthen ikke eier empati. Naturlovene bryr seg ikke om hvorvidt menneskeheten overlever. Dersom vi har lyst til å overleve, må vi forandre oss drastisk og vi må gjøre det nå.»

Ministeren tar en vannpause. Et par av de utallige journalistene som er tilstede i rommet, benytter seg av muligheten til å hoste. «Vi er klar over at dette vil være ubeleilig og muligens til og med ubehaglig for folk. Dette er selvsagt beklagelig, men det er like fullt nødvendig. Naturlovene er ikke rettferdige slik vi forestiller oss rettferdighet; naturen forholder seg overhodet ikke til moral, slik som vi gjør. Å resirkulere papp, slå av lyset i et rom når du forlater det, å betale en miljøavgift på flybilletten din og tro at dette er godt nok, er å innbille seg at naturen ser handlingene våre og tar dem i betraktning. En slik forestilling må vi bryte ut av, og det så fort som mulig. Det vil ikke komme et punkt hvor naturen har nådd sin smertegrense og hvor jorden vil dømme hvorvidt menneskeheten skal få tillatelse til å fortsette å eksistere her eller ei. Det vil ikke dukke opp en slik situasjon hvor menneskene vil få en rettferdig høring foran naturen, hvor vi kan legge frem våre politiske handlingsplaner for miljøet, hvor vi vil kunne vise til verken nasjonale eller internasjonale klimaavtaler og hvordan de ble fulgt til punkt og prikke; en mor vil ikke kunne argumentere overfor naturen om at hennes barn fortjener å leve, ettersom hun har vært så flink til å kildesortere, ta trikken heller enn bilen og betale miljøavgifter på sine hyppige flyreiser. Naturen, understreker jeg, eier verken empati eller makt til å snu en destruktiv utvikling som har kommet til sitt endepunkt.»

C

M

Y

CM

MY

CY

MY

K

42

putsj_02_07.indd 42-43

Miljøvernministeren blar litt i noen papirer.

«Fordi våre ulike holdningskampanjer ikke ser ut til å forandre nordmenns vaner, ser vi oss nå nødt til å gripe direkte inn i folks hverdag for å få på plass de nødvendige forandringene. Vårt første tiltak er å iverksette begrensninger på flytrafikk. Det vil fra og med første juni være slik at hver nordmann kun vil ha tillatelse til å fly én gang i løpet av et år.»

Mikrofonene plukker opp et kollektivt gisp og fotoapparatene knipser.

«Takk for meg», sier hun og forlater rommet. Bildet panorerer over rommet og ender opp på en reporter som står klar med en mikrofon. Ved siden av henne står lederen for en norsk miljøorganisasjon.

«Hva synes du om dette forslaget?» spør reporteren.

«Jeg er helt paff,» sier han og smiler.

«Har du noen umiddelbare innvendinger mot forslaget?”

«Det slår meg at forslaget muligens er litt vel drastisk. Nå skal det understrekes at vi er veldig fornøyde med regjeringen i denne saken, men likevel må jeg jo si at det vekkes en bekymring i meg som privatperson. Jeg mener, dersom jeg kun får tildelt muligheten til én flyreise og skal på en internasjonal miljøkonferanse i Brussel, hvordan skal jeg da komme meg hjem igjen?»

– Kongens kuer har forurenset nok!

Yngve Skomsvoll skriver morsomheter for tv og radio: Hallo i Uken, Løvebakken og 9 av 10 Nordmenn. Han har også skrevet boken Norges historie: Yngve Skomsvoll gjør en lang historie kort, samt en uautorisert biografi om Harald Eia. Tekst: JO STRAUBE

Hva er ditt forhold til Natur og Ungdom?

Da jeg vokste opp hadde jeg følelsen av at de som var med hadde det veldig gøy. Jeg hadde også en formening om at det var mye klining i Natur og Ungdom. Og så synes jeg Ingeborg Gjærum, som er nestleder, er veldig søt. I TV-programmet På tråden med Synnøve kødderingte vi til NU og utga oss for å være Petter Stordalen. Vi ville bygge hotell inni en isbre og ville at NU skulle si at det var bra. Isbreen kom jo til å smelte uansett. Bård Lahn sa det hørtes rart ut, men at det var en god idé, bare det blir utredet litt.

Hvordan ser det ut hjemme hos deg?

Jeg har et teppe av ku-skinn, er det bra?

Klimagassene fra kupromp er jo noe av det verste, ikke sant? Jeg føler at det var bra innsats å kjøpe det der kuskinnsteppet. Også gidder jeg ikke kildesortere, jeg kaster alt i samme dunken. Det synes jeg er kommunens ansvar.

Jeg føler meg så besteborgerlig når jeg går og kaster glass, folk ser på meg som en sånn prippen fyr. Kildesortering må bli mer sexy.

Hvem ville du helst skjelt ut og hvorfor?

Ingen. Sorry, men jeg kjefter ikke på noen. Jeg sier til folk hva jeg mener, men jeg kjefter ikke.

Men det ville blitt miljøvernministeren, for hun må skjerpe seg. Måten hun snakker på, som om hun alltid leser opp en pressemelding, gjør at jeg ikke tror på henne. Det virker ikke som hun har peiling, men er mest opptatt av siste mote fra Husfliden. Hun ser ut som hun er

bibliotekar eller driver med håndarbeid.

Miljøpolitikk som gjør deg forbanna?

At NU synes det høres spennende ut å bygge hotell i en isbre, bare det blir utredet litt.

Hvis du fant en million på gata, hva ville du gjort med den?

Da ville jeg kjøpt kuskinn til venner og kjente, og invitert Ingeborg Gjærum på biffmiddag. Jeg ville spist så mye ku som mulig, derfor ville jeg invitert henne på biff. Hun hadde sikkert sagt nei, men da hadde jeg spist to biffer selv, for å få satt til livs samme mengde kjøtt på egen hånd.

Har du en personlig rekord?

Ja! Jeg har rekordtiden i maskinskriving på Lysaker skole: 188 anslag i minuttet. Det er bra, altså. Jeg kom tilbake noen år senere og snakket med en lærer. Da sto rekorden fortsatt.

Når løy du bra sist?

Når jeg sa at jeg ble forbanna fordi NU synes det høres spennende ut med hotell i en isbré.

Hvem ville du helst vært av Kåre Willoch og Iggy Pop? Kroppen til Iggy Pop og hodet til Kåre Willoch – da ville jeg vært fornøyd. Nei, det er bare tull.

Jeg ville vært Kåre. Kåre er blitt så morsom og skarp i replikken med årene. Vittig fyr.

Hvem er den kuleste superhelten?

Supermann. Han står øverst på rangstigen. Bortsett fra Tarzan, han tror jeg hadde banka Supermann i håndbak. Tarzan er

dødskul, Supermann blir litt femi i forhold. Nei, Fantomet. Nei, det var ikke lett å velge, altså.

Det er likt mellom Supermann og Fantomet.

Det må avgjøres ved håndbak. Tarzan kommer på tredje.

En drømmedag for Yngve Skomsvoll? Åpningen av det hotellet i isbreen, og spise biff der med Ingeborg Gjærum.

Har du et tips til hverdagsaksjonisme?

Skyt en ku! Til de som gjør det, er det viktig at noen tar imot kua. Ellers slipper den ut for mye klimagasser. Så litt bomull i rumpa er bra. For de som bor i Oslo, er Kongsgården nærmest.

Mitt slagord er: «Kongens kuer har forurenset nok!»

Hva er det beste med Natur og Ungdom?

Det gode miljøet det virker som dere har.

Det virker som dere har peiling. Jeg kan aldri diskutere miljøvern med noen fra NU i mer enn tre minutter før jeg er på tynn is. At dere mener at gasskraftverket på Kårstø skal renses innen 2011, synes jeg er bra. Det finnes jo mange som vil utsette den rensingen et par år. Jeg hørte en radiodebatt med Ingeborg Gjærum da ble hun møtt med at ett og et halvt år ikke er så mye. Da påpekte hun at det slippes ut ganske mye CO2 på den tiden. Hun gjør en bra jobb på debatter. Ingeborg Gjærum er faktisk kanskje det beste med Natur og Ungdom.

43

24-04-07 22:19:21

6ELKOMMEN TIL 3PORVEISBUSSENES

ANNONSER

452"),%2

6I HAR F’RSTEKLASSES TURBILER MED ALT DU KAN ’NSKE DEG AV FASILITETER Vi har førsteklasses turbiler med alt du kan ønske deg av fasiliteter.

Det er sikkerhetsbelter i alle seter. Bussene tar fra 15-78 passasjerer. $ET ER SIKKERHETSBELTER I ALLE SETER "USSENE TAR FRA n PASSASJERER Vi har ogsĂĽ konferansebuss og busser spesialtilpasset for handikappede.

6I HAR OGSĂ‹ m ERE BUSSER SPESIALTILPASSET FOR HANDIKAPPEDE

+ONFERANSETUR "RYLLUPSTUR (ANDLETUR 3PORTSTUR (ELGETUR +ORPSTUR &IRMATUR &IRMATUR ,ANGTUR 'OLFTUR 3KITUR

putsj_02_07.indd 44-45

'ODTUR

Foto: Bjørnar Johansen

+ONTAKT OSS FOR PRISTILBUD 4LF &AKS -AIL TURBIL SPORVEISBUSSENE NO WWW SPORVEISBUSSENE NO

Nyt Finnmark!

www.ffk.no

24-04-07 22:19:38

ANNONSER

ANNONSER Universitetet for miljø- og biovitenskap Det levende universitetet i Ås

Institutt for naturforvaltning

Det naturlige valget!

Studier innen Natur, Samfunn og Miljø

VEST-AGDER KOLLEKTIVTRAFIKK

Bachelor - Økologi og Naturforvaltning - Skogfag Master - Naturforvaltning - Økologi - Utmarksbasert Næringsutvikling ·Spennende fagfelt ·Godt studentmiljø ·Stor valgfrihet www.umb.no/ina E-post: natur@umb.no for gratis studieguide send sms UMB til 1960

Lei alle festtalene?

AGRA INDUSTRIER

Vi bidrar til et bedre miljø – hver dag.

Reis med oss.

putsj_02_07.indd 46-47

24-04-07 22:19:50

RETURADRESSE: PUTSJ PB 4783 SOFIENBERG 0506 OSLO

Natur og ungdom inviterer herved til sommerleir på idylliske

MALUNGEN GJESTEGÅRD I HEDMARK 23.-27. JULI! Meld deg på ved å skrive en e-post til sommerleir@nu.no, eller sjekk nettsiden vwww.nu.no/sommerleir Sommerleiren koster bare 700 kroner. Dette dekker reise, mat og opphold, samt en heidundranes miljøfestival der vi feirer NUs 40-årsjubileum.

Bli med på debatter, isspising, kanopadling, konsert med Kakkmaddafakka, trampolinehopping, såpebobler, miljøvern, badminton, låvedans, nattbad, leirbål, sol, grilling, sommer, turnering, miljøfestival, slåball, idyllisk gjestegård, bading, klatring, volleyball, rapellering, forfatterbesøk, vannpolo og mye mer!

Miljøet trenger deg.

Natur og Ungdom er Norges eneste miljøvernorganisasjon for ungdom.

Bli medlem i dag: www.nu.no

putsj_02_07.indd 48

24-04-07 22:19:52