ANMELDELSER
THE RAINBOW BAND, dir. by JOHN SURMAN «Sessions» John Surman. (ss, brs), Roy Nikolaysen og Marius Haltli (tp), Jørgen Gjerde og Harald Halvorsen (tb), Frode Nymo og Håvard Fossum (as), Håvard Fossum, Atle Nymo (ts), Knut Riisnæs (ts, fl), Jan Erik Kongshaug (g), Erlend Slettevoll (p), Stig Hvalryg (b), Andreas Bye og Roger Johansen (dr)
LOSEN 105-2 Historien er (iflg. albumnotene) at Jan Erik Kongshaugs legendariske Rainbow Studio ofte står ledig etter innspilninger på dagtid, og at da John Surman pakket ut for godt i Norge, dukket det frem noen gamle oktett-arrangementer fra 60-tallet, som han syntes trengte å bli luftet. Da smalt to tanker, og det ble ukentlige kvelds-sessions i det gode studielokale over vinterhalvåret 2006-2007. Og når de nå satt der og spilte, tenkte Kongshaug at han like gjerne kunne koble opptaksgreiene på og se hva som ville skje. Det skjedde godt og vel til en CD, og nå er den ute med åtte komposisjoner, hvorav to er Surmans fra 1967, mens arrangementene av Monks «Off Minor» og Ed Harveys «The Wizard» måtte oppjusteres for noen bortkomne noteblad. Dertil kommer fire senere stykker av John Warrren, som var nær medarbeider i England. Det ble spilt med fast instrumentbesetning: tp-tb-as-ts-g-p-b-dr, som sammen med Surman utgjør en nonett, og det er visse skift i mannskapet underveis på skiven. Med rot i 60-tallets orkesterjazz er det musikalske stoff i seg selv ikke oppsiktsvekkende, men to stykker hever seg med sine overbevisende karakteriseringer av dedikerte musikere: Surmans rock-poetiske «Going for a Burton» til Gary Burton-Pat Metheny-idiomet, og Warrens «My Sketchy Spanish» selvklart til Miles Davis/Gil Evans-samarbeidet. Mest original finner jeg dog fra den glimrende konserten på Victoria i Oslo, i våres? Og kunne eventuelt mester-CDen «Tellus» (anm. i Jazznytt 04-2006) overgås eller tangeres? Jo takk, begge deler! Lydteknikken og den stramme redigering overstiger hva som normalt kan oppnås i levende konserter, hvilket er avgjørende, når det som her gjelder er å formidle tekster med så stor grad av underfundighet og intelligens. Og «Palaver» har (etter tre annerledes orienterte utgivelser) tydelig konseptmessig adresse til «Tellus», slik det allerede merkes i de musikalske likhetstrekk i innledningssporet «Ditte». Igjen er det «psykens innerside» som belyses gjennom Nybergs musikk og tekster, men denne gang utledet av følelsesladede møter/kontakt med virkelige eller tenkte personer (nesten alle titlene er personnavn). «Ditte» beskriver en foruroligende dødskonfrontasjon. Og straks etter utleverer Nyberg «sin» vanviddsflørt med «Caetano». Gjennom CDen skildres lengslenes krokete villveier i både bisarr selvironi og grensepsykiske rabuleringer. Alt sammen med pirrende flertydighet. Dog litt mindre i den sterkt bevegende «Aliisa», som lakonisk-poetisk beskriver å holde sansene åpne for livets basale, rå enkelhet. Og kjærligheten får det
Warrens «Lopsided», som over en bass-ostinat fletter to punktuerte riff-linjer og skaper melodikk, som både peker bakover til Monk og fremover til Andrew Hill. Uansett er solospillet av avgjørende betydning for prosjektet, og i dette lykkes alt. Fremheves må spesielt Håvard Fossums groovy spill på altsaksofon (pepper’sk) og på tenorsaksofon (lovano’sk), Frode Nymos motiviske altsaksofon i balladen «The Wizard» og i «- Burton» samt Halvorsens klare trombone i «Lopsided». Ellers er Surman hovedsolist med vanlig personlig gjennomslagskraft og med den mer jazzklassiske pondus, som materialet inviterer til. Således på barytonsaksofonen med groovy vitalitet i den tematisk ordinære swift-swinger «Bedrocks Inn», og majestetisk formulerende i den avsluttende ballade «Longing», samt på sopranen i underfundig, dramatisk lune i «My Sketchy Spanish», og meislende intensivt i hans egen «One Last Waltz». Det er blitt en vital, entusiastisk og spilleglad skive – og det ligger sikkert mer interessant på båndene fra disse livlige kvelder og formodentlig netter i Rainbow-studiet. Ja, det var skam godt at Kongsbergs følsomme fingre foruten å frembringe milde gitarklanger i ensemblet ikke kunne holde seg fra knappene i studioboksen. Bjarne Søltoft
siste ord med «Jelâluddîn» av poeten Coleman Barks, som hyller og fortolker den persiske sufi-mystiker Jelâluddîn Rumi. Nyberg formidler sine verker med velkjent karsk retorikk. Med elementer av kabaret, talksong, scatimpro og dada fortrenges all tenkelig skjønnsang til fremme for innholdet. Hun kan med robust stemmekraft skildre sjelens skrøpelighet uten å tape det minste grann av medfølelse. Flere steder finner jeg et overraskende stemningsfellesskap med Billie Holidays forholdsvis upåaktede innspilninger gjennom 40-tallet, hvor hennes kunstneriske formåenhet, både vokalt og innholdstekstlig, i realiteten var på sitt høyeste. Nybergs musikk både river og smyger i takt med innholdet, og hennes faste kvartett er tidvis supplert med veloverveide gjesteinnslag. Spesielt gemalen Fredrik Ljungkvists monumentale solo på barytonsaksofon speiler karakteren til «Federico Garcia». I kvartetten er Cecilia Person pianist med presisjon i ensemblet og veldisponert solospill. Josef Kallerdahl spiller sin bass med dyp groove, og Peter Danemos trommespill er sitrende sanselig. Lydeksperimentatoren David Stackenäs spiller gitar med de skjevt gnistrende overraskelser i ensemblet, og når «Ingrid»
på sin ukontrollerte galei går i total oppløsning, gir han henne et ekstra skubb med en fresende, frenetisk gitarkaskade. Nyberg er så konsekvent i sitt integrerte kunstneriske uttrykk at hun aldri blir noen sangdiva eller publikums kjeledegge. Det er ikke hun som får de store TV-programmer, nei. At hun derimot velfortjent fikk årets svenske «Jazzkatt»-pris, endog som den første kvinne og den første vokalist noensinne, viser hennes format som suveren jazzkunstner. Strekk ørene frem mot Lina. Vi og hun fortjener det! Bjarne Søltoft ONTZ «Go Marching In» Bjarne Chr. Gustavsen (alle instrumenter), Mai Elise Solberg (v) IKKE OPPGITT SELSKAP Den som klarer å sette dette albumet i en allerede eksisterende musikalsk sjanger, gjør en oppsiktsvekkende god jobb. Så skal vi kanskje forsøke oss på en helt ny en? Skranglete elektropop med trommebeats i alle former, ispedd bluesmunnspill, ditto orgel og perkusjon man vanligvis forbinder med moderne jazz. Men det ble muligens ikke noen sjanger? Og da står vi igjen med det viktigste. Ontz er en svært oppfinn-
som duo – som skriver fantastisk fine sanger! De minner meg tidvis om Eels, og noen ganger er de faktisk like gode! Test meg gjerne med en prøvelytt til «Ugly Ceiling Lamp». – This freaks me out, synger Mai Elise Solberg i det neste kuttet. Enig. Så kommer disse Eels-xylofonene, og … vokalen er bare fantastisk miksa! Hun synger flott, men her skal både produsentene (Ontz) og mannen ved miksepulten, Bjarne Stensli, ha sin velfortjente del av kaka. Jeg håper inderlig de fortsetter å være Ontz, men med dette albumet som visittkort vil de uten videre kunne skaffe seg jobber i fleng som produsent/mikse-team. «Go Marching In» er et eksperimentelt album, men med unntak av partier der musikken er nærmest beatfri, blir den aldri vanskelig tilgjengelig. Jeg ønsker ikke å sende av gårde musikalske referanser som lett kan forvirre mer enn de veileder. Derfor nøyer jeg meg med å si at dette er ei plate jeg føler meg trygg på at både Tom Waits, Brian Eno og Laurie Anderson vil vende tommelen opp for. Og da er man jo et stykke på vei, allerede med debuten. Arild Rønsen
jazznytt [67]