Issuu on Google+

omslag 06 2012_omslagsmal 22.01.2013 07:19 Side 1

B-BLAD jazznytt

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

JAZZNYTT 06:2012

o

o

Smak ke ebi ter e fo or r va ar re en pa Vic Victoria toria or o design - www.waggestad.no

Brad Mehldau u og Mark Guilian Guiliana na (US) John Scofield d Organic Trio (US) Kurt Elling (US) Beady Belle C Come Shi Shine Mats Eilertse Eilertsen en Trio Steinar Rakn Raknes es Quartet Kris Davis Tr Trio io (US) Maryland Mar ryland Tyshawn T yshawn So ys Sorey´s rey´s e Oblique (US) Seval (S/US) Tape T ape to Ze Zero ro Susanna W Wallumrød allumrød synger G Gunvor unvor Hofmo

Ny sesong med Conexions

K JØP SESONGK ORT KJØP SESONGKORT F OR V ÅREN 2013 FOR VÅREN

Kun 1200,(700,- stud) Fri entré på alle konserter konser ter Fri en hel sesong!

Les mer om programmet på www www.nasjonaljazzscene.no .nasjonaljazzscene.no www.billettservice.no Billetter kan kjøpes på www .billettservice.no Karl Johans gate gate 35

SIDSEL ENDRESEN / KIM MYHR / HELLE BRUNVOLL / BELA FLECK / KRISTOFFER EIKREM / JAZZÅRET 2012 I BILDER / NEW ORLEANS WORKSHOP JAZZCLUB / GRIEGAKADEMIET / ROMERIKE STORBANDFESTIVAL / DUTCH JAZZ & WORLD MEETING / NORD-NORSK JAZZ I OSLO / DØLAJAZZ / UMEÅ JAZZFESTIVAL / TAMPERE JAZZ HAPPENING M.M.

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo, Norway

NR. 06:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

60 SIDSEL ENDRESEN

06

9 773327 248011

KIM MYHR / KRISTOFFER EIKREM / HELLE BRUNVOLL / BELA FLECK / JAZZÅRET 2012 I BILDER / NEW ORLEANS WORKSHOP JAZZCLUB / GRIEGAKADEMIET / ROMERIKE STORBANDFESTIVAL / DUTCH JAZZ & WORLD MEETING JAZZ FRA NORD-NORGE PÅ NASJONAL JAZZSCENE / DØLAJAZZ / UMEÅ JAZZFESTIVAL / TAMPERE JAZZ HAPPENING / JAZZFEST BERLIN / FARVEL TIL ... / JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN / DEBATT / ANMELDELSER / FRISPARK ...


omslag 06 2012_omslagsmal 22.01.2013 07:19 Side 2

TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 02:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

JON BALKE

NR. 01:2012

JAZZNYTT 03:2012 CHRIS POTTER

jazznytt

NR. 03:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

GRATIS med denne utgaven

GORAN KAJFES GORAN KAJFEŠ

PAOLO VINACCIA

ANDREA RYDIN BERGE ISABEL SÖRLING KASPER VÆRNES TEBOGO TSHOTETSI BARNAS JAZZHUS

JON BALKE

AZZUTDANNINGEN I NORGE

- RESIDERENDE I MOLDE

TRONDHEIMSJAZZEN PETTER ETTRE PÅ DANSK SUMMER CAMP JAZZI NORGE FOR 50 ÅR SIDEN VÅRFESTIVALENE

HÅKON KORNSTAD

ØSTERDALSMUSIKKEN

OPERAFANTOMET

ANMELDELSER FRISPARK OG MYE MER

01

9 773327 248011

AHMAD JAMAL / ACT 20 ÅR / PER ODDVAR JOHANSEN / VILDE & INGA / BORDERLINE / HVEM HAR MAKT I NORSK JAZZ / WIMP OG SPOTIFY - ELLER INGEN AV DELENE / SAM RIVERS / SKYT IKKE PÅ PIANISTEN / ALL EARS / SORTLAND JAZZFESTIVAL / BARENTSJAZZ / PENANG ISLAND JAZZ FESTIVAL / WORLD OF GLASS / LONDON JAZZ FESTIVAL / WINTERJAZZ, KÖLN / JAZZNYTTS VAREOPPTELLING 2011 / ANMELDELSER / FRISPARK

02

9 773327 248011

MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING / JAN GUNNAR HOFF / CHICK COREA / LISA DILLAN & ASBJØRN LERHEIM CHRISTIAN MEAAS SVENDSEN / STRØMMING RUNDT ET BORD / MEN ER DET JAZZ? / JAZZEN PÅ BY:LARM / JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN / SOMMERENS JAZZFESTIVALER / BODØ BIG BAND / BODØ JAZZ OPEN / VINTERJAZZ I KØBENHAVN / 12 POINTS, PORTO / ANMELDELSER / FRISPARK

03

9 773327 248011

CHRIS POTTER / GORAN KAJFEŠ / ANDREA RYDIN BERGE / ISABEL SÖRLING / KASPER VÆRNES / TEBOGO TSHOTETSI BARNAS JAZZHUS / JAZZUTDANNINGEN I NORGE / ØSTERDALSMUSIKKEN LEVER / TRONDHEIMSJAZZEN / PETTER WETTRE PÅ DANSK SUMMER CAMP / JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN / LILLESALEN KONSERTSERIE / VOSSA JAZZ / NEW PERSPECTIVES / JAZZKAAR / JAZZFEST.NO / MAIJAZZ / BALEJAZZ / ANMELDELSER / FRISPARK

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 04:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

BUGGE & HENNING

04

9 773327 248011

CARSTEN DAHL / HANS HULBÆKMO / ALDO ROMANO / JOHN ABERCROMBIE / SVEIN OLAV HERSTAD / ALEX GUINA / MAGNOLIA JAZZBAND 30 ÅR / BLINDEBUKK MED JOHN KELMAN / SUSANNA WALLUMRØD OM STRØMMING / RYTMISK UTDANNELSE I KRISTIANSAND / JAZZBYEN NEW ORLEANS / NATTJAZZ I BERGEN / KONGSBERG JAZZFESTIVAL / MOLDEJAZZ / COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL / ANMELDELSER / FRISPARK

i 2012 kommer Jazznytt ut fire ganger [mars, juni, september og desember]. I tillegg styrkes Jazznytt på internett (www.jazznytt.no) med mer aktuelle nyheter, dagsrapporter fra jazzfestivalene, pluss flere aktuelle konsert- og plateanmeldelser. For kun kr 350.- får du Jazznytt rett hjem i postkassa fire ganger i 2013 abonnér på www.jazznytt.no eller send en epost til jan@jazzforum.no - så fikser vi resten.

jazznytt Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:22 Side 3

INNHOLD DESEMBER 2012 - JANUAR 2013

12 20 26 30 44

05 05 06 07 08 10 36 41 42 48 50 54 57 58 60 61 63 65 68 70 94

SIDSEL ENDRESEN KIM MYHR HELLE BRUNVOLL BÉLA FLECK NEW ORLEANS WORKSHOP JAZZCLUB 40 ÅR leder jazznytt for 10, 20, 30 og 40 år siden notert litt på siden jazzfoto notert nytt navn: kristoffer eikrem jazzåret 2012 i bilder ny daglig leder på nasjonal jazzscene debatt utdanning: griegakademiet, bergen farvel til ... jazz i norge for 50 år siden storband: romerike storbandfestival levende lyd: dutch jazz & world meeting, amsterdam levende lyd: jazz fra nord-norge på nasjonal jazzscene levende lyd: dølajazz, lillehammer levende lyd: umeå jazzfestival levende lyd: tampere jazz happening levende lyd: jazzfest berlin anmeldelser frispark

FORSIDEBILDE: SIDSEL ENDRESEN FOTO: ANN IREN ØDEBY

SIGNERTE ARTIKLER STÅR FOR BIDRAGSYTERS EGEN MENING, OG ER IKKE NØDVENDIGVIS I SAMSVAR MED REDAKTØR OG/ELLER UTGIVERS MENING

jazznytt [03]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:22 Side 4

jazznytt ISSN 0332-7248

stiftelsen

Utgiver:

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Telefon: 22 00 56 60 E-post: norsk@jazzforum.no Alle henvendelser til redaksjonen: JAZZNYTT Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Besøksadresse: Akersgata 16, Oslo Telefon 22 00 56 66 E-post: jazznytt@jazzforum.no

BOBO STENSON TRIO: Indicum

Redaktør: Jan Granlie Redaksjon: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Johan Hauknes, Arild Rønsen, Ann Iren Ødeby Bidragsytere i dette nummer: Tekst: Niels Christensen, Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Tor Hammerø, Johan Hauknes, Magnhild Landrø, Lars Mossefinn, Olle Niklasson, Dagfinn Norbø, Harald Opheim, Petter Pettersson, Arthur Piene, Kyrre Rosenvinge, Arild Rønsen, Roy Ervin Solstad, Bjørn Stendahl, Bjarne Søltoft, Tor Yttredal, Ann Iren Ødeby Foto: Tore Eriksen, Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Ingrid Halvorsen, Magnhild Landrø, Harald Opheim, Karoline O.A. Pettersen, Petter Håkon Pettersson, Ann Iren Ødeby, C.F. Wesenberg Korrektur: Ingrid Goverud Ulstein Design: Jan Granlie Trykk: UNITED PRESS Opplag: 4 000

JAN GARBAREK EGBERTO GISMONTI CHARLIE HADEN: Magico - Carta de Amor

Priser: Abonnement: kr. 350,– for fire utgaver Konto: 7047.05.15854 Bestill på jazznytt@jazzforum.no eller www.jazznytt.no Abonnementsansvarlig: Tonje Johansson, telefon 22 00 56 60 E-post: tonje@jazzforum.no Bestill annonser på www.jazznytt.no Annonseansvarlig: Jan Granlie, tlf. 22 00 56 66 E-post: jan@jazzforum.no ANNONSEPRISER: Bakside 1/1 side 1/2 side 1/4 side

4 farger kr 14000,– kr 12000,– kr 6000,– kr 2000,–

sort +1 kr 8000,– kr 4000,– kr 1500,–

s/hv kr 7000,– kr 3500,– kr 1200,–

Alle annonsepriser er ekskl. mva. og gjelder ferdig levert annonsemateriell. Kostnader ved evt. Utarbeidelse av annonsen kommer i tillegg.

KEITH JARRETT: Sleeper [2 CD]

Neste nummer kommer i begynnelsen av mars 2013 Frister for annonsebestilling til JAZZNYTT 01:2013 Bestilling: 01.02 Frist for produksjon av annonse: 05.02 Frist for levering av ferdig annonse (i pdf): 10.02

jazznytt er medlem av

ECM markedsføres av Grappa Musikkforlag AS www.grappa.no

[04] jazznytt

europe jazz media

... og er utgitt med støtte fra


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:22 Side 5

JAZZNYTT FOR 40 ÅR SIDEN

JAZZNYTT BLIR MINDRE, MEN FORHÅPENTLIGVIS OGSÅ STØRRE I februar i år kunne undertegnede feire at han hadde vært redaktør for landets eneste tidsskrift for jazz og annen rytmisk kvalitetsmusikk i ti år. Gjennom disse ti årene har det skjedd revolusjonerende ting i utviklingen av den norske jazzen. Den norske jazzen har vokst seg stor og sterk, det organisatoriske arbeidet overfor de politiske myndigheter har blitt tettere og mer effektivt, og de politiske gjennomslagene og suksesshistoriene har vært mange og gode. Men samtidig har jazzens stilling i media bare blitt dårligere og dårligere. Dagspressen bruker mindre og mindre spalteplass på jazz, og dette skjer i en tid hvor sjangeren er mer anerkjent, populær og etterspurt utenfor «12-milsgrensa» enn noen gang. I dag er det, utrolig nok, bare redaktøren av det magasinet du nå holder i hendene som er ansatt som jazzjournalist i noe norsk, trykt medium.XXXXXXXXXX Derfor er det med en viss forbauselse vi mottar beskjed fra vårt styre, om at vi fra 2013 skal gå fra seks utgaver i året til fire. Det vil si at vi neste år kommer Jazznytt ut i mars, juni, september og desember. Samtidig skal Jazznytt oppgradere og styrke sin nettside (www.jazznytt.no), som er en del av «nettparaplyen» www.jazzinorge.no. Her skal man ha raskere oppdateringer, dagsrapporter fra festivaler, muligheter for å legge ut videoklipp sammen med konsertanmeldelser, pluss at f lere plateanmeldelser skal legges ut raskere på nettet i stedet for i papirutgaven. Vi skal rett og slett bli et moderne medieselskap som «følger med i tiden».

frivillige, har de senere årene produsert seks nummer av Jazznytt i året på mellom 86 og 100 sider per nummer for under 1,5 millioner norske kroner per år. I denne summen er lønn til redaktør, honorarer til et tjuetalls medarbeidere, annonsesalg, korrekturlesing, reisekostnader, hoteller, dietter, trykking og distribusjon inkludert. Jeg vil gjerne se det magasinet eller tidsskriftet av samme format som er mer kostnadseffektivt! En ting er at styret i Stiftelsen ODIN, som står som eier av bladet, ikke kan se seg fornøyd med et underskudd i Jazznytt. ODINs virksomhet, skal ved siden av å drifte Jazznytt, være å videreføre og ta vare på «arven» etter plateselskapet ODIN, som var et av våre første «frittstående» jazzselskaper. Og, som de f leste vet, så er det ikke mye penger å tjene på å drive et «sovende» plateselskap.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXX I disse dager er lagerbeholdningen til plateselskapet igjen på ODINs hender, etter at lageret og oppdateringer har vært lisensiert til Curling Legs i fem år. Med det håper man at noen av de inntektene fra enkelte av selskapets innspillinger (i hovedsak Radka Toneffs innspillinger) skal kunne føres tilbake til selskapet og inn i markedsføring/distribusjon av en av de viktigste katalogene i nyere, norsk jazzhistorie. Så her er det ikke mer å hente av økonomiske midler til Jazznytt. I alle år har Norsk jazzforum, ved siden av Norsk kulturråd, vært den viktigste økonomiske bidragsyteren til Jazznytt. I tillegg til å holde kontorlokaler og -bekvemmeligheter for tidsskriftet, tar jazzforum seg også av de praktiske gjøremålene med regnskap, abonnement osv. Det er forståelig at ytterligere økonomisk bistand fra Norsk jazzforum sitter langt inne.

For de som til daglig holder seg oppdatert på internett, vil dette kanskje være en fordel. Det kan til og med resultere i at Jazznytt får f lere lesere av papirmagasinet ved å velge denne løsningen. Mer og raskere kommunikasjon til leserne kan føre til større interesse.

Men har man i styret i Norsk jazzforum virkelig vurdert det kulturpolitiske elementet ved å «svekke» Jazznytt som papirmagasin?XXXXXXXXXXXXXX

Men grunnen til at man har valgt denne modellen, har ingenting med mer effektiv nyhetsformidling, eller at vi skal bli et moderne medium som er f linke på å «følge med i tiden» å gjøre.

To av Jazznytts medarbeidere har skrevet et debatt-innlegg om saken i dette nummeret av Jazznytt (side 4243), les det, og la oss få i gang en reell, saklig og fruktbar debatt rundt problemstillingen. Det tror jeg både vi som jobber med Jazznytt døgnet rundt og Norsk jazzforum vil kunne ta lærdom av.

Grunnen er at Jazznytt i år vil komme ut med et underskudd. Ikke et gigantisk underskudd, men nok til at styret valgte å se på andre løsninger. Dette underskuddet kyldes en viss annonsesvikt, økte papirkostnader, pluss at man har sett at kostnadene for overnatting på enkelte jazzfestivaler har økt kraftig. En hardtarbeidende stab av mer

Uansett hva som skjer med Jazznytt de kommende årene: Ha en strålende julefeiring, med mye fin jazzmusikk både hjemme i stua og ute på alle de driftige klubbene rundt om i landet! Og kos dere med denne utgaven av Jazznytt. Og du har god tid på deg, for neste nummer kommer ikke før i begynnelsen av mars!

eller mindre

TO PRISER PÅ EN KVELD Under NOPAS jubileumskonsert mottok komponisten, orkesterlederen og saksofonisten Karl Seglem både NOPAs Musikkpris for 2012 og Egil Storbekkens Musikkpris for 2012.NOPAs musikkpris, som er på kr. 25 000, fikk Seglem for bestillingsverket han gjorde til årets Vossa Jazz med tittelen «Som spor». - Eg er overvelda og

vanvittig glad. Eg er jo veldig nøgd med verket og glad for at det får den prisen fra «kollegaer» i bransjen og at kvali-teten i arbeidet mitt blir sett og høyrt, sier prisvinneren i en pressemelding. Samme kveld mottok han også Egil Storbekkens Musikkpris for 2012. Denne prisen er på25 000 kroner, samt at prisvinneren blir den lykkelige innehaver av et kunstverk signert Helga Drude Storbekken.

Det er ikkje lenger nødvendig å bedømme norsk jazz ut frå noen «særprotokoll» som tar hensyn til vårt magre miljø og fattige tradisjoner. Det har imidlertid tatt lang tid å innse dette, og de mest positive reaksjoner kommer karakteristisk nok fremdeles utenifra. (Innledning til Arne Bryns anmeldelse av Jan Garbareks «Sart» i Jazznytt juni 1972)

JAZZNYTT FOR 30 ÅR SIDEN NJF har besluttet å starte et forlag som skal formidle salg av noter/arrangementer og diverse undervisningslitteratur. Vi har allerede nå en rekke interessante ting i hyllene, både for storband og for diverse mindre besetninger, vi nevner her spesielt komposisjoner for storband av George Russell, originale transkripsjoner av Duke Ellington-arrangementer (også for storband), samt en rekke komposisjoner av norske komponister/arrangører for besetninger fra kvartett oppover til storband. Vi formidler også spesielle arrangør-oppdrag på ønsket materiale, også for ukonvensjonelle besetninger. (Fra spalten «NJF» i Jazznytt nr 06:1982)

JAZZNYTT FOR 20 ÅR SIDEN Eg var på den første Miles-konserten her i Molde, og den var gigantisk, men om mange andre amerikanske band kan eg generelt seia at dei manglar det opne uttrykket som du finn hjå musikarar som t.d. Jon Christensen, Jon Balke og Arild Andersen. Det er kanskje litt sterkt å seia det, og kanskje har det med kulturforskjellar å gjera, men slik føler eg det er. Det må ha med tradisjon å gjere. Eg får skikkeleg kick av norske musikarar; det er mange jævla bra, altså! (Frode Alnæs i samtale med Lars Mossefinn i Jazznytt nr 05:1992)

JAZZNYTT FOR 10 ÅR SIDEN I mange tilfeller er de musikerne som nå «feier over Europa» nærmest ukjente for det store publikum her hjemme. Hvor mange eksemplarer av sin CD har for eksempel Atomic solgt gjennom vanlige platebutikker i Norge? Eller Spunk – eller Food og Supersilent? Eller for den sakens skyld: Hvor mange eksemplarer har Karin Krog og Jacob Youngs flotte duoplate solgt? Jeg tror det dreier seg om skremmende lave tall. De mange driftige klubbarrangører rundt om i Norge sliter seg nesten ut med altfor mange røde tall i regnskapene. Store norske og internasjonale stjerner reiser land og strand rundt med sin musikk mens publikum mest av alt er opptatt av å sitte hjemme med fredags- og lørdagsunderholdningen på TV. (Fra lederen i Jazznytt nr 04:2002) jazznytt [05]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:22 Side 6

NOTERT LITT PÅ SIDEN

Jeg kan bare en trommeslagervits: Hvor mange trommiser trenger du for å skifte en lyspære? Ti. Én for å skifte lyspæra, og ni andre for å diskutere hvordan Steve Gadd ville gjort det. Trommeslageren Martin Horntvedt (Jaga Jazzist) til magasinet ENO nr. 03:2012

har du hørt at ... … man mandag 1. oktober, kunne lese i Porsgrunns Dagblad på internettet (www.pd.no), at Paul Simon skulle komme til Norge! Han skulle besøke landet for å fremføre suksessalbumet «Graceland» i sin helhet i Oslo Spektrum den 24. juli og i Bergen den 26. Har vi ikke lest om dette tidligere i år, mon tro? Og var ikke Simon i landet, både i Oslo og Bergen i juli i år? Enten er det Porsgrunnsavisa som er en smule sendrektig, eller så er det Norsk jazzforums nyhetsrapportleverandør, Meltwater News Report som ligger litt etter skjema.

JOHN COLTRANE OG DAG HAMMARSKJÖLD Vår medarbeider, Harald Opheim er opphavet til denne historien, som er å finne i boka «Club7» (Pax forlag, 1998). Et godt bevis på at alt henger sammen...

KRITIKK FOR ÅPEN MIKROFON Mang en musiker har opp gjennom tidene kommet med kritikk mot både publikum og arrangører. For mye prating (se notisen om Susanne Sundfør), dårlig catering, dårlig service (henting, bringing etc.), men oftest blir denne kritikken tatt på «bakrommet» eller over et glass eller sju senere.xxxxxxxx Charles Mingus gjorde det nesten til en profesjon, men sjelden har man vel hørt en klarere mishagsytring overfor arrangørene som den gitaristen Hasse Poulsen foretok seg under konsert med trioen Das Kapital på Copenhagen Jazzhouse tidligere i år.xxxxxxxxxxxxx Etter bandets siste låt, tok Poulsen mikrofonen og fortalte at bandet nå hadde vært på en lang turné, bl.a. i Kazakhstan og Sarajevo, men aldri hadde de følt seg så lite velkomne og dårlig behandlet som på Jazzhouse.xxx Det var ikke publikum, lyd- eller scenearbeidere som fikk så hatten passet,

COVER TO THE PEOPLE

men Jazzhouse sin ledelse. Han hevdet at ledelsen manglet profesjonalitet og respekt for musikerne og musikken.xxx Så kan man lure på når Das Kapital eller noen av de andre banda den utmerkede gitaristen spiller med, får seg jobb på Copenhagen Jazzhouse igjen. Musikksjef på Jazzhouse, Lennart Ginman hadde gått hjem før Poulsen kom med sine mishagsytringer. Hva er egentlig galt med godt, gammeldags gråpapir?

SIR ROLAND HANNAxxxXxxx «Apres Un Reve»xxxxxxxxxx På denne plata får vi gleden av å oppleve den strålende pianisten Sir Roland Hanna i sobert og distingvert samspill med bassisten Ron Carter og trommeslageren Grady Tate.xxxxxxx Låtene, eller kanskje heller komposisjonene, er hentet fra den klassiske musikkarven, med utdrag fra bl.a. verker av Franz Shubert, Borodin, Chopin, Rubinstein, Mozart, Dvorak og Gustav Mahler.xxxxxxxxxx Nå vet vi selvsagt ikke hva de tre musikerne sier om coverbildet som følger plata (eller om de har hatt noe som helst å si om resultatet),

men vi stusser litt på hva dette kvinnemennesket gjør der... Gråpapir, takk!

ET TIPS TIL DISKOHOLIKERE Saksofonisten Mats Gustafsson har laget sin egen nerdesite på internettet. www.matsgus.com/discaholic_corner er et nettsted for sjelden vinyl, mest innenfor frijazz, skandinavisk jazz og eksperimentell musikk, men også andre sjeldenheter. Gustafsson er en skikkelig diskoholiker, som elsker å samle vinyl. På denne siden presenterer han både sine seneste funn, anbefalinger, ekstra gode butikker for brukt vinyl, ønsker, lister og intervjuer. [06] jazznytt

… den svenske saksofonisten og plateselskapsdirektøren Jonas Kullhammar, har en annonse for sitt plateselskap, Moserobie, i verdensmusikk- og jazztidsskriftet LIRA nr 04:2012. Tittelen på annonsen er som følger: «After a sugig sommar we are back to pigg you up with some KICK ASS JAZZ!» Nydelig! … «tanta i Akersgata», som ikke lenger er i Akersgata, Aftenposten, hadde i oktober en oversikt over alle de flotte gitarkonsertene som skulle arrangeres i Oslo i høst. Her kunne man få muligheten til å høre John McLaughlin på Nasjonal Jazzscene to dager, Bill Frisell på Cosmopolite + en rekke andre. Men det vi stusset litt over, var at det skulle være konsert med Robert Normann på Nasjonal Jazzscene! Robert Normann døde den 20. mai 1998. Det blir nesten som da salige Romsdals Folkeblad under Moldejazz for en del år siden skrev med store overskrifter at Charles Mingus hadde veltet Alexandrakjelleren – mange år etter at han var død, mens de som hadde satt Alexandrakjelleren på hodet var bandet Mingus Dynasty. ... Susanne Sundfør hadde konsert på Energimølla på Kongsberg i oktober. I følge lokalavisa Laagendalsposten, var det såpass mye uro og skravling i salen at den gode sangeren tok affære: Før konsertslutt ba hun rett og slett en del av publikum gå hjem for å spise bæsj. Etter vår mening er det altfor få musikere som virkelig sier i fra når deler av publikum er så til de grader høyrøstede at det ikke er mulig å høre den musikken de selv spiller. Be folk ryke og reise, er vårt forslag! Men å be dem gå hjem for å meske seg i ekskrementer, er kanskje litt drøyt? Det er nok flere av oss som burde legge oss Sundførs irritasjon på hjertet, og tenke på det neste gang vi er litt for glade i å prate med sidemannen/damen når vi er på jazzklubb... ... det amerikanske rettsystemet har fått en delikat erstatningssak i fanget. Datteren til vokalisten Nina Simone, Lisa Simone Kelly, har saksøkt sin far, Nina Simones tidligere ektemann, Andrew Stroud, for den nette sum av 155 millioner dollar. Det har visstnok vært en langvarig strid mellom Lisa og Andrew om hvem som skulle eie Nina Simones etterlatenskaper, som mastertaper, dagbøker, brev og andre eiendeler. Stroud var gift med Nina Simone i perioden 1961-71. Han var også hennes manager i den perioden. ... vi i forrige utgave har en notis om låta «Solar», som ikke var skrevet av Miles Davis. Copywright på låta ble aldri tatt av Prestiger Records, som vi skrev, men av det mer kjente Prestige Records.

SKREKKDOP I følge Dagbladet, har Tollvesenet hittil i år gjort flere beslag av syntetisk cannabis enn i hele fjor. Stoffene er ekstremt sterke og kan allerede ha tatt norske liv, ifølge eksperter. I en varesending fra USA til en person i Harstad-området, ble det beslaglagt hele 1,2 kilo av den syntetiske canabisen. Det vi er litt overrasket over, i tillegg til mengden og sterkheten og livsfaren, er hvilken innpakning man har valgt for dette stoffet. Man har valgt jazz og saksofoner som illustrasjoner! Og er det noe tollerne sjekker, så er det vel alt som har med jazz og gjøre. Det være seg instrumenter eller bagasje. Skal ikke snart noen fortelle disse langerne at det er slutt på sånne ting i jazzmiljøet...

INNESPERRET PÅ FESTIVAL Under årets Dølajazz ble manageren for bandet Downwelling like godt innelåst på sitt hotellrom på Top Mølla Hotel. Som navnet antyder, er dette en gammel mølle, og inneholder derfor også en rekke etasjer. Til Romsdals Budstikke sier manageren at han hadde en avtale med bandet om å hjelpe til med å rigge før kveldens konsert. Han skulle gå ut av hotellrommet, og oppdaget at dørhåndtaket bare gikk rundt. Han ringte resepsjonen for å få hjelp til å komme seg ut, og både resepsjonsvakta og vaktmesteren ilte til, men ingen klarte å åpne døra. Hotelldirektøren prøvde også, men døra satt bom fast. Og i stedet for å prøve å bryte opp døra, valgte man å ringe Lillehammer Brannvesen for øyeblikkelig assistanse. Problemet var bare det at hotellet ligger rett ved Mesnaelva, og manageren hadde fått rom med utsikt og lå rimelig utilgjengelig til rett over elva. Den trafikkerte gata ble dermed sperret av, og en stigebil med kurv og det hele ble rekvirert. På den måten ble den litt fortvilte manageren bragt ut i friluft over elva og ned i sikkerhet. En god regel bør derfor bli å skaffe seg rom i første etasje heretter.

Bebop kken, ødelegger musi op ler b og de som spil selv ødelegger seg Louis Armstrong, 1950


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:22 Side 7

JAZZFOTO

NILS PETTER MOLVÆR

FOTO: JARLE K. JØRGENSEN

Nils Petter Molvær Trio presenterte låter fra sitt nye album, «Baboon Moon», samt gode, gamle klassikere under årets Canal Street, på Arendal Kirkegård. Molvær hadde med seg Erland Dahlen på trommer og Stian Westerhus på gitar, hvor improvisasjon stod i fokus.

jazznytt [07]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:22 Side 8

FRA MOLDEJAZZ TIL NASJONAL JAZZSCENE

GARBAREK TIL MAIJAZZ

Jan Ole Otnæs er ansatt som daglig leder i Nasjonal Jazzscene etter Linda Skipnes Strand, som har fått jobb i Nordlandsfestdagene i Bodø. Jan Ole kommer fra stillingen som daglig leder i Moldejazz, hvor han gjennom mange år har gjort en stor og viktig jobb for festivalen. Tidligere har han jobbet som kulturhusleder i Bodø, han har ledet jazzklubben Ad Lib, og han drev jazzklubb i Mo i Rana på 70-tallet. Jan Ole har et enormt stort nettverk innenfor det internasjonale og nasjonale jazzmiljø som bør kunne styrke Nasjonal Jazzscene

6. mai neste år er det duket for Jan Garbarek Group i Stavangers nye konserthus som hovedkonsert under Maijazz’ 25-årsjubileum. Han kommer med sitt faste band, bestående av Rainer Brüninghaus (p, keys), Yuri Daniel (bass) og Trilok Gurtu (perkusjon). Garbarek lover mye nytt stoff, så her er det bare å krysse av i kalenderen.

HEDERSPRIS TIL BERGERSEN

JAZZNYTT I TIDSMASKINA

Asker Jazzklubbs hederspris for 2012 gikk til fløytisten, klarinettisten og saksofonisten Harald Bergersen. I begrunnelsen står det bl.a.: «Han beveger seg elegant mellom ny musikkensembler og jazzband. Han hører med blant de stillferd-ige musikere som uten fakter og styr og gjør jobben sin bedre enn de fleste – kvalitet er hans varemerke».

I forrige utgave hadde Jazznytt en artikkel med tittelen «Verden rundt med Bergen Big Band». Her har nok noen i redaksjonen stirret litt for mye inn i den berømte krystallkulen, siden billedteksten opplyser at bildene er tatt under konsert på Moers Jazz Festival i 2101. Hvis Bergen Big Band og de to saksofonist-ene Olav Dale og Ole Jacob Hystad ser såpass friske ut i 2101, så vil gjerne redaksjonen ha en smak av det serumet bandet benytter seg av.

mpDesign.no

SPILLELISTE FOR EUROPE JAZZ MEDIA NOVEMBER 2012 Jazznytt vil i hvert nummer framover presentere en spilleliste over de mest spilte platene i redaksjonslokalene til de europeiske jazzmagasinene. Her er hvilke plater som har surret mest på spillerne rundt om i Europa i november: DJANGO BATES BELOVED «Confirmation» (Lost Marble) IVO NEAME «Yatra» (Edition records) KADRI VOORAND TRIO «Kosmogooniline etüüd» (Sheikid) NIK BÄRTSCH’S RONIN «Live» (ECM / Universal) STEFAN PASBORG «Free Moby Dick» (ILK) THE INSTANT COMPOSER POOL «Complete Boxed Catalogue» (Buzz/Challenge) ATOMIC «Here comes everybody» (Jazzland) CORTEX «Göteborg» (Gigafon) ENRICO ZANISI «Life Variations» (CamJazz) PETER ROSENDAL «Old Man’s Kitchen» (Stunt Records) Lista er satt sammen av Cim Meyer, Jazz Special (Danmark), Jon Newey, Jazzwise (England), Anna Filipieva, jazz.ru (Russland), Christine Stephan, Jazzthetik (Tyskland), Henning Bolte, Jazzism (Nederland), Lars Grip, Orkester Journalen (Sverige), Luca Conti, Musica Jazz (Italia), Axel Stinshoff, Jazz thing (Tyskland), Jan Granlie, Jazznytt , Lars Mossefinn, Dag & Tid (listas koordinator) LIVETS DANS - MUNCHADOPSJON 2004

FESTIVALKUNSTNER : UNNI ASKELAND

HANNEBOELJAZZKAMIKAZEEIVINDAARSETDREAMLOGICMIKESTERN/ JANGUNNARHOFFQUARTETARILDANDERSENTOREJOHANSEN:FARMERSART OSLOSTRYKEKVARTETTPUSHWAGONHANNEHUKKELBERGBODØBIGBAND MAMBOCOMPANEROSBODØRHYTHMGROUPLISADILLAN/STENSØDUOJOHN-KÅRE HANSENTRIOTONJEUNSTAD/BARNEJAZZSOMMERFUGLFISKOH!UNNIASKELAND JAZZ&DINEETTERJOBBJAZZJAZZCAFEERJAZZDJAFTERJAZZ

ON S DAG

23.01

TORSDAG

24.01

FREDAG

25.01

LØRDAG

26.01

BILLETTER OG FULLSTENDIG PROGRAM FINNER DU PÅ VÅRE NETTSIDER:

BODOJAZZOPEN.NO

S ØN DAG

27.01

2013

NATTJAZZEN SKA’ HEM! Årets Nattjazz i Bergen måtte på grunn av ombygginger på Verftet, flytte inn til Bergen sentrum. I Skostredet og Vågsbunnen fikk man alt man noen gang kunne drømme om. Mye folk, sol, varme (i alle fall de første dagene) og en sydlandsk stemning ingen hadde trodd var mulig å oppleve i bakgatene rett bak Fisketorget. Etter å ha gått noen runder i festivalledelsen, har man nå besluttet å flytte tilbake til USF Verftet ute på Nordnes. - Vi elsket miljøet i Skostredet. Vi følte vi var på rette plassen. Det ultimate ville vært om Verftet var i Skostredet, sier daglig leder i Natt-

jazz, Jon Skjerdal til Bergens Tidene. - Jeg er overbevist om at vi ikke ville klart å skape samme suksessen en gang til. Skulle vi toppet årets festival hadde vi vært avhengig av det samme været, og av lokaliteter som nå forsvinner. Bølgen og Moi har tatt over Banco Rotto, og Trykkeriet i Skostredet forsvinner. Dessuten, 25 grader og sol har vi hatt kun én gang i løpet av de 20 årene jeg har vært Nattjazzsjef, sier Skjerdal.

PNL RECORDS www.catalytic-sound.com / www.paalnilssen-love.com [08] jazznytt


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:22 Side 9

-. +,$)" *)- ,. , $ *,"   -'*  *)- ,.#/- .  ,-.  /'./,#/- .   

3 *"-3 +3 0$)2'    

$)2'   

' , )2# . ,  )) #4-. )

. ()$)"-!/'' #42.$-(/-$&& !, !%*,3, .- %/' &*)- ,. $ .*,&2,&) $ .*&#*'( $'- )", ) $ -+$-- ) !*, . -.% ,) '" 0 /.40 , 

 ) !$)-& +$)$-. ) ,$'% , , (  . 0,$ ,. ( '*$-& *" -+ )) ) , +*,.*,

*'!")" !!) , - ,0 , , '/!.$" +,.$ , *" 0, ( '* $ , $ . 0,(. *" .$'.' ) /..,2&& +3 -$) )2 +'. 

*)- ,.*++.& -*( *&/ ( ). , , ,0 ) .. , ) $(+*) , ) *" /)$& (/-$& ,

  

 

  

 

$-.,$/.$*) /-$&&*+ ,.4, )

111.(/-$*( jazznytt [09]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:22 Side 10

NYTT NAVN

KRISTOFFER EIKREM er ikke den som roper høyest om egne kvaliteter – så beskjeden på egne vegne at få hadde hørt om ham før han sammen med resten av gutta i Mopti gikk hen og vant Rikskonsertene/Norsk jazzforums «Årets Jazztalent 2012» (jazzintro). Allikevel er han en ettertraktet musiker, og når vi sitter i kafeen på «Plassen» under sommerens Moldejazz må han gjøre unna litt telefonsnakking for å skaffe vikar til spillejobb neste ettermiddag, fordi: «Det har vært så mye spilling gjennom festivaluka – i ulike sammenhenger og med forskjellige konstellasjoner, at jeg kjenner det i leppa». TEKST: PETTER PETTERSSON FOTO: TORE ERIKSEN

EN BESKJEDEN MOLDENSER - Nå når du endelig får litt mediaoppmerksomhet, hvem er du? - Jeg er født og oppvokst i Molde, ble rekruttert fra korpsmiljøet inn i Jazzlogen, der jeg spilte tradjazz og gikk gateparader. Var med i tre år, men ble vel aldri noen tradmusiker. Neste steg var det kommunale kulturskolestorbandet som Leiv Skeidsvoll har gjort en kjempejobb med gjennom mange år, og jamming rundt om i byen med de unge folka i Moldemiljøet. Etter videregående bar det rett til Oslo og Musikkhøgskolen, hvor jeg tok bachelor i sommer. - Har Moldejazz betydd noe for utviklingen din? [10] jazznytt

- Etter at jeg nå har opplevd en rekke andre festivaler, ser jeg hvor bra Moldejazz virkelig er. Her fikk jeg jamme med Joshua Redman da jeg var seksten, og noen år senere med Ambrose Akinmusire – en strålende amerikansk trompeter som nå i 2012 er på Moldejazz for andre gang – jeg fikk oppleve legender som Roy Haynes og Dave Holland live – ved siden av å jamme med masse folk, spilte jeg i Jazzlogen. Det er klart alt dette har betydd mye. - Og nå er du blitt stor og skal leve som musiker. Hvordan ser du på det? - Jeg har litt undervisning i bånn – noen elever fra korps i Osloområ-

det, og spiller i mange forskjellige band, så jeg håper det går bra. Det er nødvendig å spille i mange band og mange sammenhenger – det er det mange som gjør i dag, men det er også utviklende å oppholde seg i ulike musikalske sammenhenger. - Tross din doldisstatus har du vært en del rundt. Da jeg googlet deg fant jeg Sør-Afrika, Moskva og India. Fortell. - Sør-Afrika var med North Sea Big Band for tre år siden, et prosjekt ledet av Arne Hiorth. Musikere fra Sør-Afrika og Skandinavia jobbet fram et repertoar, og noen måneder etter konsert i Oslo, var det noen få fra NMH som fikk reise til Grahamstown og spille i storbandet

der. I tillegg ble det en del jamming med lokale musikere. I India var jeg med Mathias Stubø Band, vi spilte på Indian Music Week i Mumbai og i et par andre byer i et opplegg gjort mulig gjennom Rikskonsertene. Jobben i Moskva var også med Mathias Stubø Band. Dessuten har jeg turnert på kontinentet med egen akustisk jazzkvartett. - Aner vi en tidstypisk sjanger sangerblindhet her? Jeg mener, Mopti med dagsaktuell akustisk samtidsjazz, du spiller i «Crosscurrents» som tar utgangspunkt i Tristanomusikken, og en del andre konstellasjoner som er ganske sekteriske, på ulike grener av det mangfoldige jazztreet, og dertil Mat-


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:22 Side 11

hias Stubø band på et helt annet sted i det musikalske landskapet. - Jeg digga Mathias Stubø fra første gang jeg hørte ham, han er et musikalsk geni – og det han lager er veldig spennende. Det var imidlertid tilfeldig at jeg havnet i bandet hans – de trengte en vikar, men vikarjobben ble altså permanent. - Hvor løs er denne musikken i forhold til det andre du gjør - Jeg har på mange måter en ganske fri rolle i bandet, og spiller mye «jazztrompet» også der. Min oppgave er i stor utstrekning å gi farge til musikken, krydre og skape effekter. Det er både interessant og utfordrende, det også – å bidra til at Mathias Stubø Band får et eget og særpreget uttrykk - Det er store sprang i det jazzmusikalske du gjør også, fra Mopti og Tristanoprosjektet «Crosscurrents» til Arthur Pienes lett anarkistiske Sun Ra-prosjekt «Dr Kay & His Insterstellar Tone Scientists». Hvordan kom Tristano inn i bildet? - Det var Torgrim (Sollid) på Musikkhøyskolen som viste meg den verdenen. Han anbefalte meg å øve Tristanolinjer, og da jeg så filmen/videoen «Manhattan Studio» ble jeg ganske frelst. Det er på mange måter en stram musikk, med mye spennende tonalitet, små tonale og rytmiske variasjoner innad i frasene, og det er fascinerende med de lange linjene som bare går og går. Jeg har lært mye av å spille den musikken, og det er mange elementer å ta med videre og inn i andre musikalske sammenhenger. - Men det er ikke mange trompetere der – og er det noe omfattende Tristanointeresse blant unge norske musikere? - Nei, he he, det er kanskje en fordel for meg at det ikke er så mye trompet der fra før. Og det er nok ikke noen Tristanobølge blant mine jevnaldrende, vi er en liten håndfull som er opptatt av det. Men i Crosscurrents spiller vi både Tristanolåter, og skriver egne låter i Tristanos ånd over kordeskjema fra standarder – som for eksempel Bill Evans’ «Very Early». Jeg har også en duo med pianisten Kjetil Jerve fra Ålesund. Han spilte med meg på eksamenskonserten min, og det er et samarbeid vi har tenkt å gjøre permanent i et forsøk på å finne måter å videreføre Tristanos musikk på. - Og så over til noe helt annet – Arthur Piene og Sun Ra? - Det er nok noe annet ja, men veldig morsomt. Bandet har faktisk holdt på siden 2009, og blitt ganske

så populært, spesielt i Oslo, men nå begynner det å spre seg, vi har gjort litt turnering rundt i landet. - Uansett blir det naturlig nok mye konsentrasjon om Mopti i tiden framover på grunn av seieren i «Årets Jazztalent» (jazzintro). Hva betyr prisen for dere? - Det er selvsagt fantastisk å få disse mulighetene. Noe av kontantbeløpet vil nok bli investert i produksjon av en CD – vi har gjort en innspilling tidligere, men den var vi ikke fornøyd med, så den kommer nok aldri ut – nå får vi en ny mulighet, og en mulighet til å gjøre det mer proft mht det tekniske etc. Så er det Rikskonsertturné, og vi ser jo umiddelbart at prisen har medført f lere festivaljobber i løpet av høsten og vinteren - Hva er egentlig Mopti? - Vi møttes allerede første uka vi gikk på Musikkhøgskolen og begynte å spille sammen. Det var nok slik at vi fra første dag følte vi hadde noe felles, at vi hadde en kjemi, selv om vi er fem ganske ulike personer, med forskjellig bakgrunn og individuelle preferanser på musikk. Men jeg tror det er slik at vi er komplementære personligheter som etter hvert har greid å skape en helhet sammen, og at det ligger mye positivt i at ulikhetene mellom oss har medført en prosess der det hele tiden skapes motstand. - Noen mener dere låter som et Blue Note-band fra sekstitallet? - Det er en betegnelse jeg setter et stort spørsmålstegn ved, men det er et vidt spenn i musikken, modale låter, riffbaserte groover, lineære ting som går inn mot Lennie Tristanos verden, småstubber med friimpro. Det er jo et akustisk uttrykk og en klassisk besetning, men vi er mest opptatt av hvilke muligheter som ligger i å utvikle et slikt utgangspunkt, og ikke av å gjenskape noe som har vært. Vi kjenner selvsagt til Blue Note-tradisjonen, men den har på ingen måte vært nevneverdig inspirasjon for dette bandet.

…………….

JOHN TAYLOR TRIO ”Giulia’s Thursdays”

HOUSTON PERSON ”Naturally”

[CAMJAZZ]

[HIGH NOTE]

DEAN BROWN ”Unfinished Business”

OREGON ”Family Tree”

[MOOSICUS]

[CAMJAZZ]

TIA FULLER ”Angelic Warrior”

KEVIN EUBANKS ”The Messenger”

[MACK AVENUE]

[MACK AVENUE]

PAUL MOTIAN ”On Broadway Vol 1,2,3,4,5”

MACEO PARKER ”Soul Classics” [MOOSICUS]

[WINTER & WINTER] Så tar den beskjedne moldenseren hornet sitt og går. Alt tyder på at han har et travelt år foran seg, og snart står han kanskje på en scene nær deg – i en eller annen sammenheng. Kristoffer Eikrem er i ferd med å bli en ettertraktet musiker, så er du bra nok, kan du gjerne være litt beskjeden – du blir oppdaget allikevel. jazznytt [11]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:22 Side 12

TEKST: JAN GRANLIE FOTO: ANN IREN ØDEBY [12] jazznytt


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:23 Side 13

Stedet er Victoria, Nasjonal Jazzscene. Det er torsdag 8. november. På scenen sitter Christian Wallumrød bak flygelet. Espen Reinertsen sitter på en stol med

DEN MAGISKE STEMMEN

sin saksofon. Fiolinisten Vilde Sandve Alnæs står sammen med bassisten Inga Margrete Aas og trompeteren Eivind Lønning. Og ytterst på siden, hovedpersonen denne kvelden, 60-årsjubilanten SIDSEL ENDRESEN. jazznytt [13]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:23 Side 14

et er del én av den norske jazzens feiring av sangerinnen, pedagogen og improvisatøren, som for en stund siden rundet 60 unge år. Lønning blåser luft gjennom trompeten. Sandve Alnæs legger til noen fiolinstrøk, Wallumrød legger en tung akkord og Reinertsen følger på med svake saksofonlyder, før Endresens stemme kommer krypende på et språk vi ikke forstår. Det er helt stille blant publikum på Nasjonal Jazzscene. Ingen øltapping eller klirrende kasseapparater høres. Alle som er til stede vil få med seg hver minste lyd fra jubilanten og hennes unge venner.

d

En lang låt, som improviseres fram fra ingenting og opp til noe som kan tolkes som støy og ned igjen. Jubilanten hvisker, stønner, freser og snakkesynger på et språk ingen forstår, men som alle de tilstedeværende samtidig «forstår». Wallumrød legger på litt elektronikk. Lønnings trompet smyger seg gjennom lydbildet og en lang samtale, som høres svært interessant ut, mellom de seks musikerne toner ut før jubelen fra et ekstatisk publikum overtar. Bandet bukker og går av scenen, men må straks opp igjen. Endresen skylder på at det var kø på do, publikum koser seg og ler. Det helles i noen halvlitere borte i baren før stillheten igjen senker seg i lokalet, og vi får en aldeles nydelig ekstraservice fra de seks musikerne – og feiringen av sangerinnen, pedagogen og improvisatøren Sidsel Endresen er skikkelig i gang. Dagen etter sitter hun selv i salen, mens en rekke av hennes musikalske venner fyller scenen. Den britiske pianisten, komponisten og orkesterlederen Django Bates er der. Trompeteren Nils Petter Molvær osv. osv. Det synes som det ingen ende vil ta. Og ifølge kollega Roald Helgheim i Dagsavisen, var dette en av de beste konsertene på Victoria noen gang! Vi møter jubilanten noen dager etter. En stille og kjølig formiddag i kafeen på Det Norske Teatret. Folk koser seg med bløtkake og kaffe, mens vi nøyer oss med en kopp kaffe og litt vann. Jeg gratulerer Sidsel med vel overstått feiring. Sidsel forteller at hun ikke helt har «landet» etter torsdagen og fredagens feiring. Hun smiler og ler og er rørt over hva alle hennes venner hadde stelt i stand. Som nevnt over, så var torsdagen viet Sidsel selv. Hun fikk sette sammen et band med musikere hun hadde lyst til å gjøre en slik spesiell konsert med, og valget falt på relativt unge musikere. «Veteranen» Christian Wallumrød (1971) på piano, Espen Reinertsen (1979) på saksofon, Eivind Lønning (1983) på trompet, Vilde Sandve Alnæs (1988) på fiolin og Inga Margrete Aas (1989) på bass. Vi spør Sidsel om det var et helt bevisst valg å spille med såpass unge musikere, i stedet for å velge det trygge og gode med musikere hun hadde spilt med utallige ganger før.xxxx - Ja, det var et bevisst valg, sier hun. - Da Linda (Skipnes Strand) på Nasjonal Jazzscene sa at de hadde lyst til å lage en markering av 60-årsdagen, hvor jeg skulle få lov til å kuratere den ene kvelden, og så skulle de sette sammen et hemmelig program den andre dagen, tenkte jeg at ja, men da skal jeg i hvert fall ikke «safe»! Jeg hadde lenge hatt lyst til å lage et prosjekt med nettopp disse musikerne, fordi de alle er så sterke individuelle stemmer, så da benyttet jeg anledningen. Vilde og Inga, som er yngst, og med kortest [14] jazznytt

Det har nok etterhvert skjedd noe med meg i forhold til det å gå i studio og spille inn.

- Jeg spilte også mange konserter med dem i Kim Myhr-prosjektet med Trondheim Jazzorkester pluss plateinnspillinga med det samme prosjektet, forteller hun. - Vilde er jeg veileder for i forbindelse med hennes master-prosjekt på Musikkhøgskolen, hvor hun nå går siste året. Veiledningen har vært mye sentrert rundt duoen hennes med Inga. Begge går egentlig på klassisk, men de har valgt improvisasjon som en stor del av masterstudiet sitt. De har hatt meg, Ivar Grydeland og Christian som veiledere. Jeg synes de rett og slett er to jævlig sterke og bra musikere. Dette var vår første jobb som sekstett og jeg er kjempeglad for at alle disse fabelaktige musikerne sa ja!

tilbake og gjøre samme

- Jeg snakket litt med Eivind før dere gikk på, og han kunne fortelle at dere bare hadde hatt lydprøve og ingen øving i forkant? - Ja. Sånn er det å jobbe fri-improvisert. Vi var uhyre spente før vi gikk på, men vi var veldig fornøyde etterpå.

ting flere ganger, og

- Er dette et prosjekt du har lyst til å gjøre mer av? - Ja, definitivt. Å finne litt mer ut av det, og finne ut hva som bor der.

Det at du kan spole

at sømmene synes.

Prosjekter For tiden jobber Sidsel med f lere interessante konstellasjoner. Hun jobber fra tid til annen med duoen Humcrush (Thomas Strønen og Ståle Storløkken) og i prosjektet Punkt Remix i trio med Jan Bang og Erik Honoré. Hun jobber duo med Jan Bang, og prosjektet LautLeben, som er et solostemme pluss kvadrofonisk tape-prosjekt, som hun har komponert sammen med Rolf Wallin, og hun jobber kontinuerlig med egne solokonserter. Men det prosjektet som har fått mest oppmerksomhet den senere tiden, er duoprosjektet med gitaristen Stina Westerhus. - Vi har fått masse fine anmeldelser for duoprosjektet. Både for konserter og for plata vår, «Didymoi Dreams», som kom ut tidligere i år. Vi har også fått muligheten til å gjøre mange konserter på festivaler både hjemme og utenlands. Vi skal på en lengre turné i Europa i januar/februar, så det prosjektet fortsetter vi med framover. Det er et av de viktigste prosjektene jeg holder på med akkurat nå. - Så har jeg soloprosjektet mitt, som jeg jobber med kontinuerlig. I tillegg har jeg remix-samarbeidet med Jan Bang og Erik Honoré, som vi også skal jobbe med framover. - Så det er f lere prosjekter som ruller og går. I fjor skulle jeg gjøre en triojobb med Streifenjunko på All Ears-festivalen, men jeg ble matforgifta og måtte avlyse. Men det er et samarbeid vi har lyst til å jobbe videre med – både som trio, i kvartett med Christian og i sekstetten.

fartstid av disse, har spilt en del både i Norge og utenlands, men jeg er usikker på om de har spilt på Victoria tidligere. - Jeg har jo spilt mye med Christian opp gjennom årene, og han er en uhyre viktig kollega og samtalepartner for meg. Streifenjunko (Reinertsen og Lønning) har jeg spilt med i to forskjellige sammenhenger - og de er to veldig inspirerende og utfordrende musikere. Sidsel forteller at hun for noen år siden, fikk i oppdrag av Cosmopolite å sette sammen en konsert hver mandag en hel måned på Belleville, og en av disse mandagene tok hun med Eivind og Espen. Det endte opp med å bli en kvartett med Streifenjunko, Christian og henne.

- Jeg snakket med Stian Westerhus mens dere var i full gang med duoplata «Didymoi Dreams», og han kunne fortelle at hver gang dere kom i studio, ville du starte helt fra scratch. Og plata endte opp som et liveopptak fra den glimrende konserten dere gjorde under Nattjazz i Bergen. Var det opptaket såpass bra, eller var dere bare lei av studiosituasjonen? - Som helhet synes jeg det er ei bra skive og et veldig bra liveopptak. Det har nok etter hvert skjedd noe med meg når det gjelder det å gå i studio og spille inn. Det at du kan spole tilbake og gjøre samme ting f lere ganger, og rette opp alle feil etc. Jeg synes det blir verre og verre. Så nå synes jeg, stort sett, det er bedre å gå rett på. Etter som jeg er blitt eldre så tåler jeg også at sømmene synes. Når man jobber med improvi-

rette opp alle feil etc. Jeg synes det blir verre og verre. Så nå synes jeg, stort sett, det er bedre å gå rett på. Etter som jeg er blitt eldre så tåler jeg også


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:23 Side 15

Fra jubileumskonserten p책 Nasjonal Jazzscene 8. november Foto: Jan Granlie jazznytt [15]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:23 Side 16

sasjon som en måte å lage musikk på, må man også leve med de partiene som er mer søkende, som kanskje ikke er så musikalsk sterke eller presise, men som også er årsaken til at man deretter gjør noen veldig bra partier. Så hvis man klipper vekk transportetappene eller letestrekkene, så mister man hele årsakssammenhengen. Det gir ingen mening for meg å lage editerte, effektive innspillinger lenger. Jeg synes uansett alltid at selve prosessen er mest interessant. - Når man opplever deg i konsertsituasjonen på scena, så ser man at du er veldig konsentrert og veldig inne i den musikken som produseres der og da. Det ser ut som du er inne i din egen verden eller i din egen boks på en måte. Det er ikke mye publikumsfrieri og tull og fjas ute og går? - Nei, jeg har aldri vært noe god på det. … men samtidig opplever jeg at det er nettopp det at du går så inn i det du holder på med, som på mange måter er en årsak til at det blir så bra? At du ikke lefler med publikum, men leverer varene så til de grader hver gang? - Alle har vel forskjellige måter å være til stede på. Jeg tror ikke man skal lese for mye inn i hvordan musikere ter seg på scenen! Det er jo en ekstrem lyttesituasjon. Det dreier seg om å være veldig til stede i forhold til musikken. - Du er jo en slags «kjærringa mot strømmen» i den delen av musikklivet som vi forholder oss til? Og med det mener jeg at du er ei sterk dame som ikke ser til høyre eller venstre, men står på det du tror på? - Er vel bare det at jeg holder på med det som interesserer meg musikalsk til enhver tid, og det må nesten være motoren i det hele. Jeg synes det er en skikkelig avsporing at man hele tiden skal drive å «please» så mange. Også er det noe med den sangerinnerollen, som jeg har gått noen runder med i løpet av de 35 årene jeg har holdt på. Jeg synes den «dobbeljobben» som mange sangerinner har, både er temmelig ubegripelig og veldig tung. At man skal kommunisere så kollosalt sosialt og verbalt med publikum, samtidig som du skal være dønn fokusert på det musikalske. Så for meg har det handlet om at det ene forstyrrer det andre. Det er ikke sånn at jeg har planlagt at jeg skal være kjempeseriøs på scenen - det er bare en ren nødvendighet for meg. - Men er det en grunn til at du har funnet opp ditt eget språk? Et universelt språk som ingen forstår, men som de fleste får et forhold til når man hører deg synge? - Det med disse fonetiske tingene er noe som har utvikla seg over lang tid. Som sanger tenker jeg på hva mitt instrument kan gjøre, og da er jo fonetikk en naturlig og viktig del. Det er jo det eneste instrumentet som kan forme språklige lyder. Men det jeg gjør er veldig musikalsk fundert. Jeg er opptatt av klang, perkussivitet, hurtighet, f leksibilitet, forskjellige energifelt osv. Jeg har jo ingen undertekster på det jeg gjør. Dette lydlige, abstrakte språket er rett og slett en del av instrumentet mitt. - Jeg begynte å jobbe med de tingene fordi jeg opplevde at det var begrenset med muligheter i det jazzidiomatiske innenfor improvisasjonsvokal. Jeg begynte ganske tidlig å forske på at det er en hel lydverden der ute som er langt mer på vokalens premisser, og da er jo fonetikken en soleklar del av paletten. -Var dette ting du oppdaget gjennom inspirasjonen fra Meredith Monk o.l.? [16] jazznytt

- Jeg er inspirert av mange forskjellige musikere og sjangere. Både av samtidsmusikken, popmusikk, jazz - og av tradisjonsmusikk fra andre kulturer, mye fordi jeg ikke forstår språket, mens vokallydene interesserer meg enormt. Selvfølgelig er jeg også inspirert av Meredith Monk, Phil Minton og andre slike størrelser som jeg har fulgt med på i årevis. - Jeg har alltid sett på Sidsel som et oppegående, litterært menneske. En som liker å fordype seg i gode tekster. Men i de senere årene har vi ikke fått oppleve de fine tekstene hun gjorde på noen av de tidligere platene. Og vi lurer på om denne perioden er over? - Jeg har jo stort sett skrevet tekstene mine selv, med unntak av da Bugge (Wesseltoft) og jeg drev med coverversjoner og sånn. Men jeg skriver fortsatt. Jeg har jo en liten poet i magen, så jeg skriver hele tiden. Det tar ikke slutt.

Jeg synes den «dobbeljobben» som mange sangerinner har, både er temmelig ubegripelig og veldig tung. At man skal kommunisere så kollosalt sosialt og verbalt med publikum, samtidig som du skal være dønn fokusert på det musikalske. Så for meg har det handlet om at det ene forstyrrer det andre.

- Jeg har planer om å jobbe med tekst igjen. Jeg har lenge jobbet med å prøve å finne en måte å kombinere det jeg gjør nå med litterært begripelig tekst. Jeg har jo vært innom det tidligere, også bl.a. i duoen med Bugge. Men poesi/tekst er veldig definerende i forhold til struktur og form og stemning etc. Jeg synes det er vanskelig å finne nøkkelen for å jobbe friimprovisert i kombinasjon med et såpass definerende element som en tekst. - Jeg er, som sagt, veldig opptatt av tekst, og jeg er fortsatt veldig opptatt av singer/songwritertradisjonen, så jeg jobber fortsatt med saken! Fritt Når Sidsel Endresen går på scenen for å gjøre konsert med for eksempel Stian Westerhus, så starter de med så tomme hoder som overhodet mulig. Her er, i utgangspunktet, ingenting planlagt på forhånd. Man starter et sted, så får man se hvor ferden går. - Vi gjør ingen avtaler på forhånd, forteller Sidsel. – Denne måten å lage musikk på, er en erfaringsbasert disiplin. Jo mer vi spiller sammen, jo mer øker vår felles kunnskap og jo bedre blir vi kjent med hverandre musikalsk. Når man skal jobbe så åpent, så handler det mye om å bygge opp en stor tillit. Så vår felles ballast øker jo for hver konsert vi gjør. -Det blir på en måte nye samtaler rundt samme tema hver gang? - Ja, presis, det er en veldig god måte å si det på. Alt henger sammen Sidsel Endresen er en relativt stor stjerne innenfor en liten nisje i det store musikkmiljøet. Men denne nisjen er i ferd med å vokse, ikke bare her i landet, men også ute i Europa og i resten av verden. Her hjemme har vi folk som Nils Petter Molvær, Bugge Wesseltoft, Arve Henriksen, Christian Wallumrød, Jan Bang, Stian Westerhus, m.f l. og det dukker stadig opp nye, interessante stemmer, og jobbene blir bare f ler og f ler. Hvordan ser Sidsel selv på denne utviklingen, der hun står midt oppe i det. - I den oppramsingen bør du vel også ha med Solveig (Slettahjell) og Susanna Wallumrød, samt en stor skare uhyre viktige impromusikere og band som bl.a. Supersilent, Huntsville, Paal Nilssen-Love, Spunk, Thomas Strønen, Ståle Storløkken og mange f lere. Det er mange som etter hvert har fått seg et navn ute. Jeg har jo vært der i en liten målestokk i mange år allerede, siden den første skiva mi kom på ECM. Den utgivelsen ble en åpning for meg i forhold til et internasjonalt publikum. - Men du har jo utvikla deg mye siden debutplata på ECM, «So I Write», som kom i 1990. - For meg er det slik at alt henger sammen. Antagelig mest tydelig for meg, fordi det er jeg som holder på. Jeg har altså ikke tatt noen kvantesprang underveis, det har vært en lang prosess, og det jeg gjorde før er et helt klart fundament for det jeg gjør nå. Den kunnskapen og de ferdighetene jeg har utvikla gjennom å jobbe med streit materiale, med begripelige tekster og forhåndskomponert musikk, har vært en essensiell læringsprosess. Så det jeg gjør nå, er basert på den kunnskapen. - Hvis man ser på de av dine kolleger som har gjort det bra i utlandet, så har alle veldig sterke stemmer. Så hva er det med Norge som gjør oss til et «foregangsland» når det gjelder denne musikken? - Jeg har ofte fått spørsmål om akkurat det.


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:23 Side 17

Pressefoto: CF Wesenberg @ foto.no

Coverbildet på «Exile» [ECM Records, 1994]

Med Jan Bang og Erik Honoré på Voll-Damm Jazz Vic i Spania i sommer. Foto: Karoline O.A. Pettersen jazznytt [17]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:23 Side 18

Hvorfor har lille Norge fått en slik posisjon? Jeg tror at nettopp det at vi er et lite land - med kortreiste avstander både geografisk og musikalsk, mellom sjangre og musikere, er av betydning. Og at musikere har hatt mye med hverandre å gjøre på tvers av sjangere, og at man historisk sett har fått stor drahjelp fra for eksempel Jan Garbarek, som tillot seg å se vekk fra den amerikanske tradisjonen, og heller gå inn på egne tradisjoner bl.a. i vår egen folkemusikk. - Jeg har tidligere hevdet at det skjedde noe i Trondheim da Nils Petter, Arve Henriksen, Tore Brunborg og den gjengen var studenter, hvor man ikke brydde seg så mye om man spilte med andre jazzmusikere eller musikere fra andre sjangere. - Både jazzlinja i Trondheim og jazzlinja på Musikkhøgskolen er jo åpne smeltedigler hvor musikerne utvikler sine egne ting først og fremst i samarbeid med sine medstudenter. Jeg tror også at det er en fordel at det på disse linjene er nesten utelukkende utøvende musikere som underviser. Folk som spiller og lager musikk sjøl. I tillegg har det vært få tabuområder på disse to linjene i forhold til hva som er tillatt og ikke tillatt å holde på med.

Den kunnskapen og de ferdighetene jeg har utvikla gjennom å jobbe med streit materiale, med begripelige tekster og forhåndskomponert musikk, har vært en essensiell læringsprosess. Så det jeg gjør nå, er basert på den kunnskapen.

DISKOGRAFI SIDSEL ENDRESEN: Endresen/Westerhus Duo: «Didymoi Dreams» [Rune Grammofon 2012]

- Du underviser på Norges Musikkhøgskole. Hva sier du til de mange unge, talentfulle studentene som gjerne vil bli jazzmusikere? - Jeg har en ganske tørr og metodisk måte å jobbe på overfor studentene. Det dreier seg om metoder jeg har utviklet selv over lang tid, og som er veldig konkrete. Jeg er opptatt av å bytte ut det egen- og feeling-rettede til fordel for å ref lektere over og konkretisere hva man faktisk holder på med. Jeg jobber alltid med veldig konkrete musiske problemstillinger og prøver å formidle noen av de samme prosessene jeg selv har gått gjennom, og kunnskap jeg har fått med meg fra folk jeg selv har oppsøkt og tatt timer hos, og som har vært veldig verdifulle for meg - til mine studenter. - Jeg synes det er viktig å bli bevisst på hva man henter ut eller adopterer fra andre. Og registrere hva som egentlig bare er adopsjoner og effekter og parfyme - og skrelle av alle slike overf latefenomener, slik at man finner inn til det upyntede juletreet, for å si det sånn. Jeg er skikkelig skråsikker på at veien fram til et personlig uttrykk går gjennom uhyre konkret arbeid med rene musikalske problemstillinger. -Det går mye på samtaler? - Ja. Jeg synes det er kjempeviktig at det blir en reell samtale. Jeg er opptatt av å prøve å gjøre studentene til eksperter på seg selv. I stedet for at læreren skal være ekspert på studenten – eller bandet. At studenten eller bandet utvikler sitt eget evalueringsapparat, i stedet for at alle andre skal fortelle dem hva som er godt og hva som ikke er så godt. - Det å være musiker handler så utrolig mye om å velge å stole på arbeidet ditt, og å velge å stole på ideene dine, kjenne hvor det brenner, og gå dit. Da trenger du rett og slett å utvikle en tillit til deg selv. - Helt til slutt: Hvis du fikk velge hvilke musikere du ville ha med i et slags drømmeband, hvem ville du valgt? - Jeg har jo alltid vært velsignet med fantastiske samarbeidspartnere, som jeg har utvikla meg sammen med. Så jeg er vel egentlig til enhver tid i mitt eget drømmescenario. [18] jazznytt

Endresen med Humcrush: «Ha» [Rune Grammofon 2012] Endresen, Bram Stadhouders og Jim Black: «Bell Time» [Muzieklab 2010] Endresen & Jon Hassel: «Punkt Live Remix» [Jazzland/Universal 2008] SPEEQ: «Or» [Red Note 2007] Endresen solo: «ONE» [SOFA Music 2006] Endresen, Christian Wallumrød, Helge Sten: «Merriwinkle» [Jazzland/Universal 2004] Endresen/Wesseltoft Duo: «Out Here. In There» [Jazzland/Universal 2002] Undertow (Endresen, Ludvigsen, Kleive, Shaw Iversen): «Undertow» [Jazzland/Universal 2000] Endresen, Rosseland, Raknes: «Gack!» [Jazzland/Emarcy 1999] Endresen/Wesseltoft Duo: «Duplex Ride» [Curling Legs/ACT 1998] Endresen/Wesseltoft Duo: «Night Song» [Curling Legs/ACT 1994] Sidsel Endresen Group: «Exile» [ECM Records 1994] Sidsel Endresen Group: «So I Write» [ECM Records 1990] Endresen & Jonas Fjeld: «Etterlatte Sanger» [Curling Legs 1988] Endresen & Jon Eberson: «Pigs and Poetry» [Sony Music 1987] Endresen & Jon Eberson: «Stories» [CBS 198] Endresen & Jon Eberson: «City Visions» [CBS 1984] Endresen & Jon Eberson: «Polarities» [CBS 1982] Endresen & Jon Eberson: «Jive Talking» [CBS 1981]

MEDVIRKER PÅ: Endresen, Sylvian, Bang, Honoré, Henriksen: «Uncommon Deities» [Samadhisound 2012] Kim Myhr & Trondheim Jazzorkester: «Stems and Cages» [MNJ Records 2010] Jan Bang: «...and Poppies from Kandahar» [SamadhiSound 2010] Huntsville: «Eco,Arches & Eras» [Rune Grammofon 2008] Udo Moll: «Das Mollsche Gesetz» [Wergo 2008] Jazzland Community: «Jazzland Community» [Jazzland/Universal 2007] Terje Isungset: «Igloo» [All Ice Music 2006] Jan Bang & Erik Honoré: «Crime Scenes» [Punkt Recordings 2006] Jon Balke & Batagraf: «Statements» [ECM Records 2005] Nils Petter Molvær: «ER» [Universal Music 2005] Ensemble du Verre: «Sing Me Something» [Fante Records 2005] Pål Thowsen: «...the Rest is Rumours» [Curling Legs 2002] Christof Lauer: «Shadows in the Rain» [ACT 2001] Nils Petter Molvær: «Solid Ether» [ECM Records 2000] Trygve Seim: «Different Rivers» [ECM Records 2000] Jon Balke: «Saturation» [Polygram 1998] Bugge Wesseltoft: «Sharing» [Jazzland/Emarcy 1998] Helge Iberg: «Never Ending West Side Story» [Kirkelig Kulturverksted 1997] Django Bates & London Synfonietta: «Good evening...here is the news» [DECCA 1995] Out to Lunch/Norsk Strykekvartett: «Kullboksrytter» [Curling Legs 1995] Diverse artister: «Månen har en Søster - Cohen på Norsk» [Kirkelig kulturverksted 1993] I tillegg kommer diverse utgivelser (Chipahua, Lava, Sentralfilm/Fred Nøddelund) 1981-1987 på diverse selskap


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:23 Side 19

jazznytt [19]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:23 Side 20

Molde Domkirke, juli 2009. Trondheim Jazzorkester åpenbarer seg, radikalt annerledes enn de tidligere gigantsuksessene med Chick Corea og Joshua Redman. I det sakrale rommet hørtes verken «church» eller «klapp på to og fire» som NRKs Erling Wick-

STRENGEMAGIKEREN

lund uttalte, derimot en seig tyktflytende lydmasse med klanger fra friimproens verden. Jazznytt møtte KIM MYHR, kosmopolitten, improvisatoren og mennesket bak en av jazzNorges mest skjellsettende opplevelser. [20] jazznytt

TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:23 Side 21

EREN

jazznytt [21]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:23 Side 22

T

anken bak var å sette sammen et stort ensemble med musikere som jeg kjente godt på den ene eller andre måten, og som hver og en hadde utviklet et spesifikt uttrykksregister. At man lager et kollektiv basert på unike individer og prøver å finne en helhet der de standardiserte måtene å spille på er borte. En slags ny økologi, en fauna med levende vesener som interagerer med hverandre. Jeg ville unngå at det ble et improensemble – jeg ville at ensemblet skulle kunne høres ut som bare én lydmasse – eller hundre forskjellige instrumenter. Den tvetydigheten i lyttingen var det viktig å oppnå. Kim Myhr, født 1981 i Trondheim og nå bosatt i Oslo, er akkurat hjemme etter en lengre soloturné i Kina, en turné som gradvis gikk over i en annen turné, denne gangen i Tyskland med tyske Time Arts Ensemble, og videre til Frankrike med MURAL. Ytterst på Tjuvholmen, med ryggen mot et grått konturløst hav, lyser øynene når han forteller om muligheten han ble gitt av Sparebank1 Midt-Norge og Jazzorkesteret. Muligheten til å pløye ny mark med et ensemble bestående av improvisasjonsmusikere, hvor alle improviserer, men struktur og storform ivaretas av et skjelettaktig partitur. - Det føltes som en luksussituasjon å ha så god tid, men det er jo også noe av poenget med stipendet, sier Myhr. - Man skal ikke kun ha en konsert, jobben frem mot konserten er også en helt sentral del. Vi hadde tre perioder à fem dager frem til konserten i Molde, og spilte stykket seks-sju ganger. Det er masse tid til å la musikken vokse. Før første øvelse forteller Myhr at han ikke hadde gjort noen spesielle forberedelser. Noe partitur forelå ikke, ei heller på konsertdagen. Komposisjonsprosessen besto vel så mye i å velge ut musikerne som skulle delta. - Første dagen ville jeg bare spille. Jeg har litt trua på kaosmetoden – at man bare setter noe i gang og ser hva som skjer. Så kom jeg med små instruksjoner og forslag til ting etter hvert. På konserten hadde jeg fortsatt ikke noe partitur, mer en slags settliste. Piano, bassf løyte og gitar hadde noter, men mer som komponerte fragmenter som skulle gli inn i en orkestral helhet. Jeg er fortsatt litt motvillig til å bruke notasjon. For det setter tonen høyest i hierarkiet fremfor lydkvalitet og klang. Det er så mange ting som ikke kan noteres. Det beste for meg er om musikeren selv skriver ned hva han skal spille, så kommer det mer rett fra den personen. Og så må man oppfordre folk til å være kreative, men innenfor den strukturen som fins. Hvis man har en tydelig struktur er det også tydeligere når man kan bryte ut av det forutbestemte og når man ikke kan gjøre det.

Håndverket Men forutbestemt kan man gjerne kalle Myhrs karrierevalg. Oppveksten på Flatåsen i Trondheim var musikkrik, og gitaren var den store kjærligheten helt fra seksårsalder. Noe alternativ til å bli musiker har egentlig aldri eksistert, og fra tolvårsårsalder besto dagene i stor grad av øving og musisering. På musikklinja på Heimdal møttes Myhr, Håvard Volden og Martin Taxt, et musikalsk kompaniskap som fortsatt lever i beste velgående. Det å mestre håndverket går som en rød tråd gjennom disse årene av musikerens liv ��� også da han noen år senere kom inn på Berklee og f lyttet til Boston. - Grunnen til at jeg valgte Berklee var et ønske om å komme ut i verden. Jeg måtte ikke på død og liv akkurat dit, men jeg hadde ikke vært så mye ute og reist, og hadde et behov for å møte folk fra andre land og se hva som fins ute i verden. Men da jeg kom dit så jeg plutselig hva jeg egentlig ikke hadde noe særlig bruk for. Jeg fant ut at for å spille den musikken jeg ville spille, måtte jeg faktisk bryte med en del ting jeg hadde øvd på. Jeg måtte ikke spille all den musikken jeg kunne spille. Etter et halvt år med ensembler og enetimer med David Tronzo, en pioner som har markert seg med sin særegne slide-gitar-bebop og gitarprepareringer, f lyttet Myhr fokuset fra jazz utøving til komposisjon. - Dette sterke bruddet kom litt av hvordan det blir undervist på Berklee – det handlet så mye om mestring og at man må kunne ditt og datt for å make it som de sier der borte. Jeg følte meg ikke helt komfortabel i den tankegangen. Det var ikke noe for eller mot jazz, men det at musikken skulle handle så mye om mestring, og ikke om uttrykk og lyd, som fikk meg til å bytte. - Det er et mye mer skolepreg på undervisningen, så det ble litt som å sitte å bli undervist i noe jeg fint kunne tenke ut selv hvordan jeg skulle jobbe med. På et visst plan er håndverk noe man kan finne ut selv hvordan man skal bli bedre. Andre semester meldte Myhr seg ikke opp i ensembleundervisning. - Jeg har alltid vært interessert i harmoniske og orkestrale muligheter, [22] jazznytt

Møtet med Jim Denley har kanskje vært et av de viktigste for meg. En periode var så det var helt topp å kunne bytte til å studere det, forteller han. - Det var jo også et veldig håndverksbasert studium, hvor vi skrev fuger og slike ting. Men dette var jo et håndverk jeg ikke kjente til. Og så var det en ganske omhyggelig gjennomgang av klassisk musikk frem til 1970. Morton Feldman Et års tid lå fokuset på kammermusikk fra det tidlige 20. århundre, som Webern og Bartok. På en fem timers busstur fra Montreal til Boston fikk Myhr en av sine største musikalske oppvåkninger, alene med CD-spilleren. - Jeg hadde med meg «Piano and string quartet» (1985) av Morton Feldman. Det var første gang jeg hørte hans komposisjoner, og fikk umiddelbart en reaksjon. De ti første sekundene tenkte jeg «Å dette var fint! Håper det varer». Og det gjorde det jo så absolutt, stykket er 80 minutter langt. Jeg syns det var helt fantastisk. Og så kom jeg til å tenke på at i all den komponerte musikken jeg likte veldig godt, så var det alltid ett parti jeg likte ekstra godt. Da spolte jeg bare tilbake og hørte det om igjen og om igjen, mens med Morton Feldman kunne jeg høre det partiet jeg likte i veldig lang tid. - Jeg begynte også å lese mange av Feldmans essay, og ble ganske inspirert av hans kritikk av det typiske europeiske i dramaturgien i musikken. Som også er en kritikk av hvordan musikken hadde vært bygget opp av fraser, som igjen var sterkt knyttet til ting som pust og spenning/avspenning. Feldman presenterte et alternativ til dette som resonnerte veldig hos meg. Han skriver også mye om referansefrihet. Det var kunstverket i seg selv, og ikke den tidligere kunsten den referer til, som er hovedpoenget.

han involvert i alle prosjektene mine på en eller annen måte. Fortsatt har jeg trioen Mural med ham, og begge prosjektene mine med Trondheim Jazzorkester har han vært med på

Kosmopolitisk De neste to årene beskriver Kim Myhr som å være besatt av Morton Feldman, og også malerne i kretsen rundt ham. Turene til New York ble viet besøk på museer fremfor jazzklubber. Mark Rothko, var og er fortsatt, en stor inspirasjonskilde for gitaristen. Den store drømmen var i denne perioden å spille i The Rothko Chapel i Houston, Texas. En drøm som snart skulle gå i oppfyllelse. Men først gikk turen tilbake til Europa – et halvt år i Köln, ni måneder i Paris og til slutt to år i Australia. I denne perioden la Myhr elgitaren på hylla, og plukket opp nylonstrengsgitaren for å «komme til kjernen av gitarlyden», som han forklarer. Årene i Australia startet med en ny musikalsk oppvåkning. - Den første konserten jeg var på der nede var med Jim Denley, i en bunker, sier Myhr. Det var ikke likt noe jeg hadde hørt før. Den euro-


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:23 Side 23

peiske improvisasjonsmusikken kommer fra et eurosentrisk verdensbilde, med utgangspunkt i kunstmusikken. Mens Jim har vært opptatt av hva det vil si å være australsk. Hva slags musikk har eksistert i landet tidligere, og hva er relevant å spille nå? Denne tankegangen fører ham helt tilbake til aboriginene med deres tilknytning til landskapet. Det ser jeg klart i sammenheng med kunstscenen i New York på 50- og 60-tallet, som ville ha en identitet som var uavhengig av det tidligere rådende. Jeg føler at Jim har en slags farsrolle i impromiljøet i Australia, ettersom han har holdt på i 35 år. De f leste nordmenn som kjenner til Denley i dag, gjør det på grunn av Myhrs versjon av Jazzorkesteret. Treblåseren gjorde et uutslettelig inntrykk med sitt gurglende, hvesende og vislende lydregister. Koblingen til naturen er ikke vanskelig å høre. - Han vil heller spille ute i naturen enn i en konsertsal, for det er slik musikken har blitt spilt i Australia i tusenvis av år, forklarer Myhr. - Når man hører på måten han spiller, lydene han bruker, så er det mange av lydene som passer godt inn i bushen i Australia. Det å vandre rundt der er en stor lydopplevelse. Jeg tror han har hentet mye derfra. - Møtet med Jim har kanskje vært et av de viktigste for meg. En periode var han involvert i alle prosjektene mine på en eller annen måte. Fortsatt har jeg trioen Mural med ham, og begge prosjektene mine med Trondheim Jazzorkester har han vært med på. - Hva var det som klikket sånn mellom dere? - Vi var veldig opptatt av de samme tingene. Vi var veldig opptatt av å snakke om musikk, og det er vi fortsatt. Han er veldig sjenerøs både som musiker og menneske, og snakker ofte om at musikken ikke trenger å være restriktiv og innadvendt. Han er åpen for alt som er rundt ham, og har et fantastisk register av muligheter i spillet sitt, som inspirerte meg til å få et større register selv. Vi klarte å møtes på et sted som inspirerte begge. Siden da har Denley og Myhr, tross en aldersforskjell på 24 år, vært et sterkt musikalsk tospann. Det fremste uttrykket for den musikalske unionen har vært trioen Mural, med Ingar Zach på perkusjon, som oppsto i 2007. Debutplaten kom ut i 2009, og Myhrs store mål om å få spille i Rothko Chapel ble nådd som følge av dette. Han klarte også å få stiftelsen bak til å gi ut et liveopptak av konserten på et eget plateselskap, opprettet for anledningen. - Det er et helt fantastisk sted, designet av Mark Rothko og med en unik arkitektur og kunstnerisk utsmykning, sier Myhr. Rommet er oktagonalt, slik at alle lydene kommer tilbake til sentrum. Det er også et stort hull i taket hvor lyset kommer inn. - Nå i april skal vi tilbake for tredje gang for å spille en fire timers konsert. Så kan folk komme og gå litt, det blir mer som en lydinstallasjon. Jeg har aldri spilt fire timer konsert før, så det blir spennende å se om vi klarer å holde fokus og holde oss til en storform. Kim Myhr ser på det som et stort privilegium å få lov til å reise rundt og oppleve verden som musiker, og inspireres av hvordan kulturen har innf lytelse på musikken som finnes i et land. - Man kommer ofte ut for eksentriske opplevelser på landsbygda i Kina eller Vietnam, hvor denne musikken ikke er utbredt. Men da er det kanskje desto mer inspirerende å oppleve folk som opplever denne musikken for første gang. - Og noen ganger er det ikke så bra, i Da Nang i Vietnam spilte jeg og Tor Haugerud etter et karaokeband i en skitten bule. Det var 200 publikummere som var utrolig gira på det karaokebandet, og så kom vi og skulle improvisere, med en elendig PA… Da tenker man litt på hva vitsen er med å skulle reise i det hele tatt, det er jo helt håpløst. Sånne typer opplevelser kan man risikere å få når man er langt borte. Heldigvis hadde vi mange gode konserter på den turen også. I Hanoi og Ho-ChiMinh var det for eksempel et veldig oppmerksomt og åpent miljø. De hadde litt mer begreper for å kunne sette musikken inn i kontekst. - Er det viktig å kunne sette musikken inn i en kontekst? - Man må ikke kontekstualisere musikken, for den kan også

Med The New Songs i Dala-Floda Frikyrkja under Hagenfesten 2012 Foto: Jan Granlie jazznytt [23]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:23 Side 24

oppleves intuitivt hvis man er åpen for det, mener Myhr. Jeg tror de dårlige konsertene først og fremst kommer av at konteksten musikken spilles i blir feil – hvis man har en dårlig PA, en aircondition som bråker eller en isbitmaskin som surrer og går. Eller hvis folk ikke vet at de skal sitte stille og lytte. Men hvis man tar kontroll, og det er noe vi lærte på turen vi hadde i Kina, hvis man sier at man må skru av den isbitmaskinen, man må holde et litt lavt lydnivå, så tror jeg at folk har skjønt at her må vi forholde oss til dette på en eller annen måte. Hvis man sørger for at konteksten er riktig, så er det lettere å få folk til å lytte åpent. Men jeg har en sterk tro på at denne musikken er mulig å lytte til uten noen som helst forkunnskaper. Jeg føler ikke at musikken min er spesielt vanskelig.

Noe av det som fascinerer meg mest med denne musikken er den orkestrale fleksibiliteten. Altså hvordan en bass ikke trenger å spille i bunnregisteret, et piano må ikke spille akkorder og en blåser må ikke ligge på toppen. Alle instrumenter kan

Jazzorkesteret 2.0. Historien om Kim Myhr inneholder f lere vendepunkter og brytningspunkter som har fått musikken til å forandre retning. Fra ungdomsårenes Djangoband, via eksperimentering med ekstrem minimalisme, til å sitte bak et helt bord med forskjellige preparerte strengeinstrumenter og perkusjonsinstrumenter. - I det siste har musikken min igjen gått gjennom en slags transformasjon, forteller han. Når jeg spiller nå, så spiller jeg ofte bare på 12-strengsgitar, og ganske mye repetitive ting. Og så har jeg jobbet mer solo enn noe annet. - Jenny Hval mente at det var veldig mye hjørner i musikken min tidligere. At jeg ville finne lyder som var i ekstreme ytterkanter. Og jeg hadde kanskje et behov for å finne disse ekstremene for å finne hvor langt jeg kunne gå. Det blir en slags håndverksmessig jobbing det også. Jeg jobbet mye med gitaren på et bord med forskjellige instrumenter og objekter liggende rundt som ga lydene ganske ekstrem karakter. Mens nå i det siste har jeg jobbet meg inn mot et sentrum. Nå jobber jeg mer med ganske konstante lydmasser med bare gitaren.xxXXXXXXXXXXXXXXxxx I tillegg til en soloplate som kommer til høsten, har Myhr igjen hatt et prosjekt med Trondheim Jazzorkester. Urfremføringen av det nye verket var på samtidsmusikkfestivalen Ultima i september. Verket er komponert av Myhr og vokalist Jenny Hval, og ble beskrevet av John Kelman (allaboutjazz.com) som form og frihet som sirklet rundt hverandre, kom sammen og spredte seg igjen i en mørkt dissonerende og lyrisk fremføring med Hvals stemme som en ren og enkel lysglime. - Noe av det som fascinerer meg mest med denne musikken er den orkestrale f leksibiliteten. Altså hvordan en bass ikke trenger å spille i bunnregisteret, et piano må ikke spille akkorder og en blåser må ikke ligge på toppen. Alle instrumenter kan operere i hele frekvensspekteret, og den perkussive funksjonen kan være hos annen en perkusjonisten. Det handler om å være f leksibel. I forhold til «Stems and Cages», som er tittelen på Myhrs første verk, ble dette verket det mest gjennomkomponerte han har gjort. Men heller ikke her ønsket han å bruke tradisjonell notasjon. Verket skulle innøves på kun to dager, og innstuderingen foregikk ved at Myhr spilte de forskjellige de-

operere i hele

frekvensspekteret, og den perkussive funksjonen kan være hos annen en perkusjonisten. Det handler om å være fleksibel.

[24] jazznytt

lene på sin 12-strengs gitar. Instrumentet er, i tillegg til Jenny Hvals stemme, det gjennomgående fokale punktet i komposisjonen. - Det var nok litt tydeligere for folk hva de skulle gjøre denne gangen, sier Myhr. Det ble kanskje en litt tung form, med droner som skulle var i 10 minutter og så videre. Denne gangen ville jeg ha en musikk som kunne snu seg raskere. Det er typisk med 13 improviserende musikere at det kan bli litt tregt, skiftene kan gå veldig sakte. Det ville jeg motvirke.

2013xXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXxxxxxxxxxx Det nærmeste året vil Kim Myhr fortsette sitt fokus på solospilling, både med utgivelse av plate og f lere konserter. Han skal også lage musikken til en danseforestilling på Dansens Hus med koreografen Francesco Scavetta. Håpet er også til stede for å kunne gjøre noe mer med Jazz- orkesterprosjektet med Jenny. - Det pluss soloprosjektet føler jeg er der jeg står musikalsk akkurat nå. Det er veldig annerledes fra hva jeg gjorde for to år siden, så det er viktig for meg å få dokumentert det på en eller annen måte. Som i en bisetning nevner han sitt masterprosjekt på Norges Musikkhøgskole. Temaet er kontekstspesifisitet og hvordan øyeblikkskunst og et etablert materiale kan f lettes inn i hverandre, både i solistisk og i ensembletenkning. Som et kirsebær på kaken av improvisert øyeblikkskunst i store og små ensembler, i de fjerneste avkroker av jungelen eller i en stue på Rjukan. Kim Myhr har både visjonene og gjennomføringsevnen til å ta den improviserte musikken et steg videre.

UTVALGT DISKOGRAFI: MURAL «Live at the Rothko Chapel» [ROTHKO CHAPEL PUBLICATIONS 2011] TRONDHEIM JAZZ ORCHESTRA & KIM MYHR «Stems and Cages» [MNJ RECORDS 2010] MURINGA «the unknown knows» [SOFA 2012] THE NEW SONGS «A nest at the junction of paths»[UMLAUT RECORDS 2012] SILENCERS «Balance des Blancs» [SOFA 2011] MURAL «Nectars of Emergence» [SOFA 2010] DENLEY/LAUZIER/MARTEL/MYHR/NORMAND «Transition de Phase» [TOUR DE BRAS 2010]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:23 Side 25

Med Jim Denley

jazznytt [25]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:24 Side 26

[26] jazznytt


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:24 Side 27

Det er en kald og klar

POESI

OG TROVERDIGHET

oktoberdag i Oslo.

Sanger og billedkunstner

HELLE BRUNVOLL

kommer svingende inn på

cafeen i Astrup Fearnley-

museet på Tjuvholmen med

kåpe og stort skjerf. Hun

synes det var en god idé å

møtes her. Det passer godt

TEKST OG FOTO: ANN IREN ØDEBY

for samtalen - om kunst. jazznytt [27]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:24 Side 28

H

vis man googler Helle Brunvoll finner man ikke så veldig mye. En del fine anmeldelser, noen bilder og malerier. Men hvem er hun egentlig?xxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg synes det er litt morsomt. Det er nesten som en kunstperformance. Etter at jeg hadde laget den første plata, tenkte jeg; så kult det hadde vært å bare komme med den, og bare bli helt borte igjen. Men det blir litt for sært.

To sing by heartXXXXXXXXXXXXXXXXX Og borte har hun ikke blitt, med ny plate av året er det mye som tyder på at hun vil fortsette å være synlig gjennom sangen.XXXXXXXXXXX - To sing by heart, er et uttrykk jeg liker veldig godt, for det er litt sånn jeg er blitt til på en måte. Det er by heart. Jeg er egentlig uskolert på veldig mange ting. Men jeg har hatt trangen og viljen og forhåpentligvis også et talent for å uttrykke noe. Det å uttrykke seg som kunstner er noe som kommer innenfra, det er ikke noe du bare bestemmer utenfra som en fiks ide. Det er rett og slett et behov, det å velge hva du vil uttrykke deg gjennom. Noen velger å uttrykke seg gjennom å hogge i stein, andre skriver dikt og noen vil danse. For meg har det alltid vært naturlig med både bilde og musikk. Jeg tenker at bilder var en større bevissthet hos meg fra jeg var liten, mens musikken har jeg liksom alltid hatt med meg uten å ref lektere noe særlig over det. Som kunstner på to områder kan det være en utfordring å få hjulene til å gå rundt, men Helle Brunvoll står på et ben til.XXXXXXXXXXXX - Jeg har faktisk også en akademisk utdannelse, jeg er utdannet lærer. Og det synes jeg faktisk binder det litt sammen. Det er jo ganske anstrengende å skulle overleve av å være kunstner. Jeg orker ikke å tenke på at jeg må bli kommersiell. Det er kanskje mer penger å tjene, men for meg er det en større frihet å ikke tenke at jeg må leve av det, men at jeg kan leve med det. Og det å undervise på Steinerskolen, har gjort noe med meg. Det er en filosofisk tankerekke i Steiners filosofi som er utrolig spennende, og veldig selvutviklende. Rudolf Steiners filosofi representerer et menneskesyn som er ganske vakkert. Det er nødvendig å utvikle seg selv, for å bli bedre sammen med andre. Late bloomerXXXXXXXXXXXXXXXXXX I jazzverden har Helle Brunvoll holdt seg i bakgrunnen av sin gitarspillende mann, Halvard Kausland. Etter mange år som ektepar har de nå gitt ut to kritikerroste plater sammen. Den første, «In Our House», kom i 2009, og tidligere i år kom «Your Song», en nydelig plate bestående av egenkomponert musikk. Det er nærliggende å tenke at paret har musisert sammen et langt liv. - Nei, det har vi egentlig ikke. Det er først nå, etter 20 år, at vi har gjort et ordentlig samarbeid. Vi tenkte på det lenge, men det ble liksom aldri tid til det - det ble ikke prioritert. Jeg tenker at tida ikke var moden før nå, i 2009, når jeg var godt over 40 år og han var over 60. Men jeg var jo en ganske ung jente da jeg traff Halvard, og det er klart at når du som ung møter en musiker med hans kapasitet så skjer det jo noe. - Men du har ikke alltid spilt i band?XXXXXXXX - Nei, det er egentlig en selvmotsigelse at jeg driver med musikk og sceneopptreden, for egentlig har jeg alltid vært veldig sjenert. Sånn veldig. Jeg slet forferdelig med det i begynnelsen. Jeg har hatt masse angst i forbindelse med det. Men det er så enormt gøy, det er så fantastisk å skape mu[28] jazznytt

Men jeg har hatt trangen og viljen og forhåpentligvis også et talent for å uttrykke noe.

det er sikkert derfor jeg liker Shirley Horn så godt, fordi hun spiller så sakte at det nesten detter fra hverandre. Hun er egentlig så monoton, og for meg er det veldig musikalsk. Jeg blir berørt av det, og synes det er poetisk. Poesien må være til stede i kunsten hvis jeg skal bli berørt av det. Det er det samme om det er i det brutale eller i det vakre, men du må kjenne poesien, og troverdigheten. Det tenker jeg også som sanger, at om du ikke tør å by på deg selv, og i hvert fall om du skal synge ballader, du må tørre å gå over terskelen og være i din egen erfaring og din egen sårbarhet. Hvis du ikke er det, er det ikke troverdig - det merker folk, selv om de ikke har greie på jazz - de vet om du er autentisk eller om du prøver å være noe du ikke er. Det vågestykket der brukte jeg nok en stund på å tørre. For det er ganske touchy. Jeg husker de første gangene jeg sang i mikrofon, den skrekken av å høre sin egen stemme, det som kommer ut innenfra deg, det var akkurat som om det var noe fremmed, det er rart. Jeg har litt den fornemmelsen enda - den skrekken med en gang jeg hører min egen stemme, som er så annerledes når jeg synger enn når jeg snakker.

sikk sammen med andre musikere, og det har pressa meg videre, stadig vekk. Så går det jo over, litt etter litt, den voldsomme sceneskrekken, men jeg har det litt i meg enda, jeg kjenner på den. Men nå greier jeg å kontrollere det på en annen måte. Jeg synes det er godt å være voksen. Jeg måtte liksom være over 40 år før jeg turte å ta den ordentlig ut. Tenk på alle de unge menneskene i dag som får en voldsom berømmelse på kort tid, med «Idol» og alle disse programmene. Jeg synes de er utrolig modige, samtidig så tenker jeg at det skal noe til å være i det der når du er for ung. Det finnes ikke noe fasitsvar på sånt noe, veien blir jo til mens man går, i et hvert liv. Late bloomer, kanskje jeg er en Late bloomer. Jeg lever veldig godt med det.XXXXXXXXXX Selv om Helle Brunvoll ikke har en lang karriere som utøvende sanger bak seg, har hun alltid vært aktiv og sunget, mest i små prosjekter. Men musikken har vært en stor og viktig del av livet, og inspirasjonskildene er mange.

TrilogienXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX På den siste platen har paret laget alle låtene selv. Helle Brunvoll har skrevet tekstene og bidratt på melodi.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX - Jeg har bare laget én låt, og jeg har ikke skrevet den, for jeg kan ikke noter. Jeg har sunget den, så skrev Halvard ned notene.

InspirasjonskildeneXXXXXXXXXXXXXXX - Jeg har også lært mye av å høre på instrumentalister, men en sanger som har betydd mye for meg er Chet Baker. Og Monica Zetterlund, Blossom Dearie. Og ikke minst Shirley Horn da, hun får jeg helt..., jeg vet ikke hva det er med henne. Jeg kan bli helt fjetra av å høre på henne. Hun spiller og synger så sakte, og med den dybden og erfaringen som hun presenterer. Også er det noe jeg synes blir mer og mer fascinerende også i forhold til kunstneriske uttrykk, det er hvordan man kan forenkle mer og mer. Og at det likevel blir mer og mer - en slags autoritet - at man kan jobbe med det forenklede uten at det mister følsomheten - uten at det blir platt. Hvor enkelt og stringent går det an å bli og likevel ikke miste autoriteten? At det oppstår en ny intensitet, det synes jeg er en evig interessant jakt - både i musikk og bilde.XXXXxxXXXXXXXXXXXXXX - Ta den norske kunstneren Jan Groth, som jobber bare med en linje og en strek. Det synes jeg er kjempefascinerende. Og når han da får til den streken som vibrerer... Jeg så et dokumentarprogram om han en gang, som viste hvor mange utkast han kastet. Han må ha den rette bevegelsen, og det er så vanskelig å få til. Så av ti ark, kanskje det er én strek som fungerer, det synes jeg er fascinerende. Og litt sånn er det i musikken også,

Billedkunstner Helle Brunvoll har tatt med seg kunsten til plateutgivelsene. Begge platene preges av Helles malerier.XXXXXXXXXXXXXX - Vi hadde maleri på coveret til den forrige, og det skal jeg ha på den siste og. For det skal bli en trilogi. Dette vi bygger opp nå er en trilogi, så vi har én igjen i serien.

Å lage egne låter er et bevisst valg, selv om standardrepertoaret kunne vært en vei å gå har Brunvoll og Kausland valgt omveien om egne komposisjoner.XXXXXXXXXXXXXXXXXX - Ja, det er jo et valg å ta. Vi kunne spilt standardlåter, men du skal finne en god vri på det for å gjøre noe originalt, for det er gjort ti tusen ganger før. Og når vi først skulle samarbeide etter så mange år, følte vi at det var viktig å lage noe som var vårt. Halvard har jo alltid komponert men egentlig ikke kommet ut med det. Så det var en fin mulighet til å skape noe eget, i den sjangeren som vi liker, som er mainstream.

- Hvorfor trilogi?XXXXXXXXXXXXXXXXXX - Jeg vet ikke, men det var noe som ble klart for oss etter at vi lagde nummer to, at det er kanskje naturlig at plate nummer tre kommer i denne serien. Jeg liker trilogien som form, det er et større enhetlig produkt, samtidig som det er selvstendige enheter. - På hvilken måte hører platene sammen?XXXXXX - Jeg vet ikke, jeg lurer på om det har noe å gjøre med tematikken - det er noe med tematikken som jeg føler kan fullføres med plate nummer tre. Jeg kjenner at det behøves en til for at verket er fullendt. Det er ikke noe jeg kan intellektualisere over, jeg tror bare det er riktig - i forhold til konseptet. Etter det kan jeg fritt gjøre hva jeg vil, da kan jeg for eksempel lage en standardplate eller hva jeg vil. Jeg har også veldig lyst til, en eller annen gang, å gjøre noe i forhold til Shirley Horn, men vi får se. Det er noe med å få til noe


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:24 Side 29

tre ganger, det tror jeg er mer krevende enn to. Første gangen er det enten eller, så kommer den skumle nummer to og så kommer nummer tre for å komplettere det. Den siste platen i trilogien er på planleggingsstadiet, men Helle Brunvoll har begynt å tenke litt på hvordan den skal bli.XXXXXXXXXXXX - Jeg har i hvert fall begynt å tenke på hva den skal hete, og Halvard har begynt å komponere en del. Jeg har ikke begynt å skrive enda, jeg venter litt, men det kommer. Hva slags musikalsk format den skal bli, har vi ikke bestemt. På den første plata vår hadde vi en ganske stor besetning, da var vi vel en septet, og nå var vi kvartett. Vi tok det ned i format, så nå skal det bli spennende å se hva vi bestemmer oss for, om vi går enda mer ned i lydbildeformat, eller om vi lager en ny vri. Det er beslutninger som også er viktig i forhold til tanken om at det er ett verk. Det skal ligne på hverandre, men det skal også ha noe genuint ved seg. Om å høre bilder og se musikkXXXXXXXX Å jobbe innenfor to forskjellige kunstdisipliner er ikke helt uvanlig. Mange har gjort det før Helle Brunvoll.XXXXXXXXXXXXXXXXXX - Ja, det er ganske vanlig. Tony Bennett for eksempel, han maler han og, Miles Davis gjorde også det. Det er ikke så rart egentlig, for kunst er én og samme sak. Det er ulike medier du uttrykker deg gjennom, og noen ganger har du kanskje muligheten til å bruke to, det tangerer vel noe i personligheten din. Det er jo noen kunstnere som mener du må rendyrke ett uttrykk, men det mener ikke jeg. Jeg føler at jeg ...

for meg ... kan jeg bruke ... hvordan skal jeg uttrykke det? Jeg synes at bildene mine og sangen min likner på hverandre. Jeg kan bruke det til hverandre. Hvis jeg står fast i bildet kan jeg tenke på hva jeg driver med i det vokale, og motsatt. Jeg kjenner at det gir noe. Tristan Vindtorn, poeten, han var så malerisk med ord. Han hadde en gang en kjempefin setning som var: «Hørbare bilder og synlig musikk». Jeg tror kanskje svaret

Det er det samme om det er i det brutale eller i det vakre, men du må kjenne poesien, og troverdigheten.

ligger der - det jeg søker etter. Hvis du kan høre bilder og se musikken - fornemmelsen av det på et eller annet vis.XXXXXXXXXXXXXXXXX - Tenk på hva som skjer i deg når du hører på noe som virkelig tar deg, på ett eller annet vis. Det er jo akkurat den samme tankegangen. Det er samme ordforrådet til og med, man snakker om valører og klanger og harmoni og disharmoni, det mørke og det lyse. - Musikken og bildene, kan de kombineres i ett verk? - Jeg har noen ganger hatt et kunstnerisk innslag på konsert. Jeg har tenkt ideen noen ganger, at jeg en gang kunne lage en installasjon som kobler begge deler. Både bilde og det musikalske. Det kan hende det kommer. - Som musiker og billedkunstner kan det bli mye fokus på det å være et individ i det man gjør. Særlig som billedkunstner jobber man mye alene.XXXXXX - Det er helt nødvendig. Hvis du skal skape ditt eget må du inn i ensomheten. Det kan til tider bli ensomt, og man trenger også andre mennesker. Så den vekselvirkningen jeg har nå, trives jeg veldig godt med.XXXXXXXXXXXXXXX - Naturen er min absolutt største inspirasjonskilde, da liker jeg meg godt, når jeg er alene ute i et f lott landskap. I dag morges gikk jeg veldig tidlig i Frognerparken, så kom det et nydelig lys, inn og laget vakre tablåer bak trærne. Det er sånne øyeblikk jeg blir glad av. Alle de inntrykkene jeg får av naturen legger seg på netthinnen hos meg, det går jeg og lagrer på, så det kan jeg ta fram når som helst. Det er litt sånn å være menneske og, disse lagene, som bygger seg på gjennom livet. jazznytt [29]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:24 Side 30

[30] jazznytt


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:24 Side 31

O

B WITH A A NJ

ON MY KNEE Da BÉLA FLECK slapp sitt første soloalbum i 1979 mente bluegrasspuristene at han var i ferd med å ødelegge musikkstilen. De hadde ikke trengt å uroe seg. I løpet av de 35 årene som er gått siden da, har den virtuose grenseoverskrideren ikke latt seg stoppe av hverken bluegrassskeptikerne eller noen andre. Det som begynte med Dueling banjos har blitt en reise gjennom både jazz og klassisk musikk, helt tilbake til banjoens røtter

TEKST: OLLE NIKLASSON OVERSATT AV JAN GRANLIE

i Øst-Afrika. jazznytt [31]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:24 Side 32

D

e traff hverandre på en festival i Savannah. Arrangøren hadde hørt at Béla Fleck likte pianisten Marcus Roberts og satte dem i kontakt med hverandre.xxxxx - Det viste seg at Marcus Roberts kjente til en del av det jeg hadde gjort tidligere, men jeg var nok ikke forberedt på at han skulle være så åpen. Jeg har alltid betraktet han som en smule militant når det gjelder jazz, sier Fleck. Marcus Roberts blir regnet som en moderne tradisjonsbærer innenfor jazzen, og det var nok ingen tilfeldighet at Wynton Marsalis tidlig fikk han med i bandet sitt. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det jeg ofte dras til i jazzen, sier Fleck, - er det at musikken går litt på utsiden av det bestemte og det er noe som vekker nysgjerrigheten i meg. Musikere som kan ting jeg ikke har peiling på trigger meg, og Marcus er en av disse. Han er et musikalsk intelekt, men også mye soul. Samme kveld som de to hadde møttes, arrangerte festivalen en offentlig jam session, arrangementer som Béla Fleck så godt som aldri deltar i, fordi hans banjo alltid drukner i alle de andre instrumentene. Men denne kvelden var det Marcus Roberts som var jamvert, og man hadde sørget for at det var opprigget en mikrofon. - Jeg hadde med meg banjoen, og det viste seg at trioen spilte så dynamisk og lydhørt at jeg forsto at vi kunne gjøre noe sammen. «Across The Imaginary divide» som ble sluppet tidligere i år er ikke første gang Béla Fleck samarbeider med jazzpianister. I 2007 spilte han inn plata «The Enchantment», et duoalbum med Chick Corea, en plate som føles mye mer som et programmert og komponert opplegg som var laget for å vise hvor «f linke de var», enn samarbeidet med Marcus Roberts trio som henger mye bedre sammen på det musikalske plan. Jeg hadde aldri forventet at Béla Fleck skulle være enig i denne analysen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg vil hverken si bedre eller dårligere, men heller annerledes, sier Fleck. – For Chick er banjoen bare et instrument, det er hva jeg spiller som er det interessante for han, og vi hadde et veldig fruktbart og fint samarbeid, synes jeg.xxxxxxxxxxx - Marcus’ musikk befinner seg i en annen jazztradisjon, hvor banjoen faktisk hadde sin plass, og med han får man hele jazzhistorieboken fra Jelly Roll Morton og framover, og til tross for at han er en moderne pianist, som spiller avansert harmonisk, så har han også mye ragtime i spillet og en rytmisk tilnærming som knytter seg opp til en slags gammeldags stil. Det er derfor jeg tror banjoen fungerer på en helt annen måte der. Béla Fleck ble født i 1954 i New York. Han fikk sitt navn etter den ungarske komponisten Béla Bartok, men det stopper ikke med det. Han heter også Anton (etter Webern) og Leos (etter Janácek). Et resultat av hemningsløst musikkinteresserte foreldre? Béla Fleck fatter seg, for en gangs skyld, i korthet da han svarer. -Min far forlot oss da vi var små og jeg har bare truffet han en gang, for ti år siden, så jeg vil egentlig ikke snakke så mye om han. Han ga meg alle disse navnene – og så dro han. En stefar dukket opp da Béla var i sjuårsalderen. En lærer som hadde spilt cello i 7th Army Symphony Orchestra, et orkester som var stasjonert i daværende Vest-Tyskland på 50-tallet. Det var grunnen til at det alltid var mye symfonisk musikk i hjemmet, men uten at det satte noen dype merker i Bélas sjel. Det gjorde derimot tittelmelodien til tv-serien «Beverly Hillbillies», «Ballad [32] jazznytt

Egentlig var jeg ikke så glad i hverken folkemusikk, bluegrass eller country, jeg likte The Beatles, men banjosoundet hadde en slags uimotståelig tiltrekkningskraft på meg og det var det som fikk meg til å begynne å høre på denne musikken. Of Jed Clamett», fremført av The Foggy Mountain Boys med gitaristen Lester Flat og banjoikonet Earl Scruggs i spissen. Béla var fem eller seks år, men snakker fortsatt om opplevelsen av banjoens lyd som overveldende. Etter hvert begynte han selv å spille gitar, Beatles-låter som alle andre, men da han skulle begynne på High School var det to hendelser som på pussig måte falt sammen, og som skulle stake ut hele hans framtid: Filmen «Den siste reisen» med det musikalske temaet «Duelling banjos» hadde premiere, og at han fikk en banjo av sin bestefar.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Egentlig var jeg ikke så glad i hverken folkemusikk, bluegrass eller country, jeg likte The Beatles, men banjosoundet hadde en slags uimotståelig tiltrekningskraft på meg og det var det som fikk meg til å begynne å høre på denne musikken. Béla ble mer eller mindre besatt av banjoen. Han spilte med alt og alle og sugde til seg all kunnskap han kunne, samtidig som han utviklet en formidabel teknikk med røtter i Earl Scruggs trefingerspill. I 1979 slapp Béla Fleck sitt første soloalbum, «Crossing the Tracks». Tittelen var nøye valgt. Fleck hadde absolutt ingen planer om å holde seg innenfor noen sjangergrenser. På plata finnes for eksempel Chick Coreas «Spain» ved siden av den tradisjonelle «Growling Old Man and the Grumbling Old Woman». På plata medvirker også dobromesteren Jerry Douglas, og man kan godt forestille seg at bluegrassens museumsvoktere så på låtvalget på plata med stor skepsis og så de unge musikernes teknisk overdådige spill som tomt skryt. - Jo, jeg fikk en periode tilnavnet «hot dog» fordi det fantes en uro, kanskje med god grunn, for at jeg skulle forstyrre og ødelegge bluegrassmusikken. Jeg vokste jo heller ikke opp i et skjul i sydstatene, men i New York. På den andre side var det nødvendig, for om musikken ikke var mitt personlige uttrykk, så hadde jeg ikke vært mye verdt som musiker. Det handler jo om ærlighet. Béla forteller at han en gang hørte en kommentar i en samtale mellom to eldre musikere: «Tragisk det der med Béla Fleck. Han kunne ha blitt en av de virkelig store bluegrassmusikerne». - Jeg forsto godt hva han mente. Jeg hadde skuffet han, men det ligger i min natur å være nysgjerrig og utforske ting jeg ikke kjenner så godt til. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg ikke vært særlig til nytte for noen. Men Béla Fleck tok ikke avstand fra tradisjonen. I stedet f lyttet han til Lexington, Kentucky,

mitt i bluegrassmekkaet. Han fortsatte å gi ut plater som alle lente seg på tradisjonen, uten å ta hensyn til de begrensinger dette kunne medføre, ofte sammen med Jerry Douglas og mandolinspilleren og fiolinisten Sam Bush. I løpet av denne perioden spilte han også inn et par av sine beste akustiske album, «Drive» og «The Telluride Sessions – Strenght In Numbers».xxxxxxxxx Via Sam Bush ble Fleck også medlem i kvartetten New Grass Revival, med et navn som samtidig var en programerklæring og et sound som låt som om The Eagles hadde vokst opp i det sjulet Béla Fleck ikke vokste opp i. Han startet også et hobbyband som fikk navnet Banjo Jazz, med vibrafon, elbass og trommer i besetningen. En dag i 1989 fikk Fleck en telefon fra en bassist, Victor Wooten, som spilte ubegripelig raskt bass i telefonen, samtidig som han fortalte om sin bror, Roy, alias Future Man, som hadde et slags trommesett som han hadde konstruert selv og som han spilte på med fingrene. Det var nok til å vekke Flecks nysgjerrighet og med munnspilleren og pianisten Howard Levy var Béla Fleck & The Fleckstones komplett. Navnet var en lek med surfgitaristen Dick Dale og hans band The Del-Tones. Musikken derimot, var noe helt annet. Bandet spilte en besynderlig slags fusion der det, i første rekke på det første albumet, viste fire ytterst dyktige musikere som var på leting etter ulike innganger til en sjanger som ennå ikke var oppfunnet. - Da jeg startet Flecktones trodde jeg det skulle være en mye større forskjell, men etter hvert har jeg innsett at energien og drivet i bluegrassmusikken også finnes i Flecktones-musikken. The Flecktones har vært Grammy-nominert i kategorien jazz, bluegrass, pop, spoken word, contemporary christian, gospel, classical og country. Det sier kanskje det meste. Etter tre album forlot Howard Levy bandet og ble erstattet av saksofonisten Jeff Coffin, og med det ble også gruppens sound forandret til å bli mer mainstream-fusion. - Jeg føler at vi forholder oss til hverandre uansett hvem som er med, men om vi endrer melodiinstrumentet fra munnspill til saksofon, så plasserer det banjoen i et helt annet lys. På The Flecktones seneste, og muligens siste album, «Rocket Science», som ble innspilt etter et lengre opphold, er Howard Levy tilbake, og dermed også en del av den spenningen som fantes i musikken fra begynnelsen av. I 1998 bega Béla Fleck seg inn på et område han tidligere hadde latt være i fred. Han bestemte seg for å spille inn klassiske komposisjoner med ban-


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:24 Side 33

Med The Flecktones

Med Chick Corea jazznytt [33]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:24 Side 34

joen i sentrum, som soloinstrument eller med akkompanjement. Han kunne ha gjort det adskillig lettere for seg selv om han hadde valgt å gjøre komposisjoner for mandolin eller cembalo, som i alle fall har noe til felles med banjoklangen, men det musikalske utvalget ble i prinsippet gjort i blinde. - Jeg hadde hauger med klassiske innspillinger i bilen som jeg hadde hørt litt på. Tretti-førti sekunder om gangen, og slik holdt jeg på til jeg hørte noe jeg virkelig likte. Til slutt hadde jeg et antall komposisjoner som jeg likte og som virket interessante. Det merkelige var at ingen av dem var direkte uspillbare på banjoen. Jeg hadde ventet meg det motsatte, eller at i alle fall noen skulle falle fra på grunn av det, men jeg regner med at min banjohjerne på rent instinkt hadde noe med utvalget å gjøre. Ettersom han ikke leser noter, fikk han en kopist til å mate inn komposisjonene i en datamaskin som med et primitivt program kunne oversette midinotene til tabulator og siden skrive de ut. Problemet var at tabulatoren var for firestrengs banjo som stemmes i kvinter, som en fiolin. Bélas instrument er en femstrengs banjo som stemmes som en gitar i en åpen G. - Jeg måtte endre notene i etterkant og skrev de inn på nye steder for på den måten datamaskina skrev det ut kunne en tone være på andre båndet og neste på 22. Til slutt hadde jeg et tabulatur som manglet linjer, alle var forandret og gjort i mitt eget system. I det hele tatt å tenke tanken på å spille Bachinvensjoner, fiolinpartiturer eller pianostykker på et så primitivt instrument som banjo hvor tradisjonelt spill dessuten mest handler om høyrehånda, er dumdristig på grensen til ren idioti. At Béla Fleck lykkes er ikke bare et teknisk mesterstykke, det er også et bevis på en stahet helt utenom det vanlige. Det tok et år å innstudere inn de 20 stykkene. På «Perpetual Motion» viser han også fram et annet eksempel på vanvittig teknikk. Noen av komposisjonene høres ut som han spiller med myke «fingertupper» i stedet for fingerplekter av stål. - Det er teknikk. Å spille på strengen slik at det «klikker» er et svennestykke for banjoister, og jeg har alltid vært stolt over at jeg ikke har noe plekterlyd som låter som metall mot metall. Béla Flecks neste store prosjekt var på sett og vis den rake motsetningen. Han skulle ta banjoen tilbake til utgangspunktet, Afrika, og samtidig rette opp historien som tradisjonelt plasserte instrumentet eksklusivt blant sørstatsbeboerne. Med banjo, båndopptager og et lite innspillingsog filmteam reiste han over kontinentet fra Uganda til Tanzania og Gambia med avslutning i Mli. Prosjektet kalte han «Throw down your heart» etter en strand i Tanzania, daværende tyske Øst-Afrika, som var utskipningshavn for slaver. Da slavene, som alle kom fra innlandet, fikk se hav og skip for første gang og oppdaget at de aldri skulle vende tilbake, var det uttrykket de brukte. Béla Fleck spilte med alt fra lokale musikere som hadde bygget en firemeters marimba, til en familie som bygger og spiller akonting, av mange betraktet som den opprinnelige banjoen, til Malis superdiva Oumou Sangaré. Omstendighetene var ulike fra land til land, men det musikalske håndterte Béla Fleck slik han pleide. - Da jeg kom til et sted ba jeg musikerne spille for meg og da jeg hørte noe jeg likte, så tenderte [34] jazznytt

Det er teknikk. Å spille på strengen slik at det «klikker», er et svennestykke for banjoister, og jeg har alltid vært stolt over at jeg ikke har noe plekterlyd som låter som metall mot metall

det til å fungere veldig bra. Det var vel banjohjernen som slo til igjen, tenker jeg! Afrikareisen var også et oppdrag banjoambassadøren tok på største alvor. - Jeg forsøkte å sette meg inn i musikken og lære meg melodiene, men ofte strakk ikke tiden til og da måtte jeg improvisere og bare spille det som dukket opp i hodet, men ambisjonen var hele tiden å gjøre det ansvarsfullt, for prosjektet hadde vært temmelig bortkastet om jeg bare hadde jammet meg over kontinentet. «Throw Down Your Heart» er blitt to CDer der Flecks sjangerhopping ikke bare føles relevant, for det finnes også mye bra og interessant musikk på de to platene, pluss at det også resulterte i en aldeles utmerket dokumentarfilm. I løpet av sin 35-årige karriere føles det ofte enklere å ramse opp de sjangerne han ikke har vært innom, men når man kommer til de musikerne han har samarbeidet med gjennom disse årene, kommer det klart fram at han har lett etter teknikk og virtuositet. - Det stemmer, og egentlig ønsker jeg at det ikke var slik, men den delen av meg som var helt fascinert av banjoen som ble spilt fort, er like fascinerende som en teknisk pianist eller gitarist. Jeg innser at det kan være en felle, og jeg forsøker hele tiden å ikke tenke på det, men komme meg forbi det stadiet, ikke minst fordi jeg ikke vil være tvunget til å spille «fort og gæli» når jeg 70. Jeg er allerede snart 60, og burde bli litt mer pragmatisk når det gjelder hva jeg selv holder på med. Men han påpeker at det også har med publikums reaksjoner å gjøre.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Problemet er at det setter seg i hjernens belønningssystem hos den som er bra på sitt instrument: «Oj, de likte det jeg spilte der. Jeg tror jeg tar den frasen en gang til,» og før eller senere blir alt du gjør til skrap. Og han innser problemet. Teknikken og hurtigheten er det vi stirrer oss blinde på, mens det er akkurat det samme i andre enden av skalaen. - Hører du på Anina Ngolia, så kan han spille like fort på sitt fingerpiano som hvem som helst på hvilket som helst instrument, men det det handler om er at det han gjør er så bra fordi det er bra, akkurat som John Lee Hooker ikke skulle være bra fordi han spiller langsomt, eller at Bonnie Raitt skulle være bra når hun synger langsomt. Det er bra fordi det er bra, ikke fordi det går fort eller langsomt.

FEM PLATETIPS FRA ARTIKKELFORFATTEREN «Tales from the Acoustic Planet Vol 2, The Bluegrass Sessions» (WARNER BROTHERS 1999) Velspilt, godt arrangert, og en favoritt av Béla Fleck akustiske bluegrassalbum. Lineupen er fyllt med stjerne, og det høres. Alle har senere «pisset i eget reir», og kan derfor lene seg tilbake selv der musikken er grensen til å være spillbart.

«Throw Down Your Heart. Tales From The Acoustic Planet, Afrika Sessions» (ROUNDER, 2009) Afrikaturen. Fascinerende møter i musikalske miljøer der banjoen nesten føles naturlig. Pluss også fordi man får oppleve nye bekjentskaper med mange store musikere du ellers aldri ville ha hørt sammen stjerner som Oumo Sangare.

«Béla Fleck And The Flecktones» (WARNER BROTHERS, 1990) DeT første Flecktones-albumet. Béla Fleck spiller troverdig og inntrykket du får er at du faktisk er med på et møte mellom ulike stilarter som oppstår der og da. De neste albumene har her fått en mal å gå ut fra, og mister litt av oppdagelsesgleden.

«Perpetual Motion» (SONY CLASSICAL, 2001) Kamikaze-Prosjekt som merkelig nok lander på føttene. Hatten av for den totale mangelen på dømmekraft. Det er vanskelig å tenke seg et mer håpløst utgangspunkt og ingen annen enn Béla Fleck kunne tenkt tanken.

«Telluride Sessions – Strength In Numbers» (MCA NASHVILLE, 1998) Fem musikere på bluegrassens verdenslag gjør sitt beste for å undersøke sjangerens ytre bane. Ujevn, men der det er bra, er det er bare å kapitulere for musikanteriet og ideene.

For egen regning føyer vi på det fine live-albumet «Live Art» (WARNER BROTHERS, 1996), kanskje et av Béla Fleck And The Flecktones friskeste album, hvor Wictor Wooten og Future Man får strekt skikkelig ut.


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:25 Side 35

Med Marcus Roberts

Med afrikanske musikere

jazznytt [35]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:25 Side 36

Lydprøve med TheCherryThing på Moldejazz Foto: Jan Granlie

JAZZÅRET 2012 I BILDER

Jon Rune Strøm i Friends & Neighbours på Nattjazz Foto: Jan Granlie [36] jazznytt


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:25 Side 37

Jaga Jazzist på Bodø Jazz Open Foto: Jan Granlie

Jazzåret 2012 har vært et begivenhetsrikt år. De norske festivalene har presentert norsk og internasjonal jazz i verdensklasse - nesten over hele linja, og Jazznytt har vært på plass på de fleste festivalene med kamera. Her følger en liten oppsummering fra noen av årets mange begivenheter.

Ingrid Helene Håvik i Highasakite på Nattjazz Foto: Jan Granlie

Bugge Wesseltoft koser seg i sola på Nattjazz Foto: Jan Granlie

Kasper Værnes på JazzIntro på Kongsberg jazzfestival Foto: Jan Granlie

Bugge og venner på Nattjazz Foto: Jan Granlie jazznytt [37]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:25 Side 38

André Roligheten med Friends & Neighbours på Nattjazz Foto: Jan Granlie

Thomas Strønen på Umeå Jazzfestival Foto: Jan Granlie

The Thing fyrer av på Kongsberg jazzfestival Foto: Jan Granlie [38] jazznytt

Ingebrigt Håker Flaten stemmer bassen før TheCherryThing på Moldejazz Foto: Jan Granlie

Arve Henriksen bestillingsver på Kongsber Jazzfestiva Foto: Jan Granli


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:25 Side 39

Arve Henriksens bestillingsverk p책 Kongsberg Jazzfestival Foto: Jan Granlie

Andreas Ulvo under Karl Seglems bestillingsverk p책 Vossa Jazz Foto: Jan Granlie

Stian Westerhus p책 Voll-Damm Festival Jazz Vic i Spania Foto: Karoline O.A. Pettersen jazznytt [39]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:25 Side 40

Marius Neset under bestillingsverk med Trondheim Jazzorkester p책 Moldejazz Foto: Jan Granlie

Jon Balke og Siwan p책 Moldejazz Foto: Jan Granlie [40] jazznytt


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:26 Side 41

Urban Connection p책 Vossa Jazz Foto: Jan Granlie

Arve Henriksen World of Glass, Tallin Foto: Kaupo Kikkas / Eesti Foto

Extended Corner p책 Maijazz Foto: Laurent Striebel / Maijazz jazznytt [41]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:29 Side 42

DEBATT Undertegnede har i en årrekke vært sentrale bidragsytere til Jazznytt, ved siden av å være medlemmer av Jazznytts redaksjonsråd. Beslutninger om Jazznytts framtid av styret i Stiftelsen Odin, samt utsagn fra Norsk jazzforums sekretariat, har vi opplevd som svært demotiverende for videreføringen av denne frivillige innsatsen fra vår side. Vi ser oss derfor nødsaget til å rette dette brev til de ansvarlige styrene for Stiftelsen Odin og for Norsk Jazzforum. Vi har av journalistiske grunner valgt å gjøre det åpent, fordi vi mener at innholdet og de spørsmål som stilles har interesse for Jazznytts lesere.

TRENGER VI ET KRITISK OG UAVHENGIG JAZZNYTT ÅPENT BREV TIL STYRET FOR STIFTELSEN ODIN OG STYRET FOR NORSK JAZZFORUM Vi har brukt krefter på å bygge opp Jazznytt fordi vi har trodd på Jazznytts sentrale idé; å styrke formidlingen av informasjon og kunnskap om norsk jazz, rettet mot et norsk og skandinavisk allment publikum. Gjennom dette har vi ønsket å utvikle allmennhetens innsikt i jazzog annen improvisert musikk, og bidra til å spre og øke interessen for å utøve og oppleve jazz som samtidsmusikalsk kunstform.xxxxxxxxxx Det er vår klare overbevisning at vi gjennom dette bidrar til å styrke tilstrømningen av publikum til Norsk jazzforums medlemsklubber og festivaler, og til å utvikle et marked for videre salg og konsumering av norsk kvalitetsjazz i inn- og utland. Dessuten er det vår målsetting at våre bidrag til Jazznytt også forsterker interessen for ny musikk generelt og hever befolkningens forståelse for, og utbytte av, samtidsmusikalske musikkformer i sin alminnelighet, gjennom å stimulere til en kunnskapsbasert nysgjerrighet om musikk som kunstform.xxxxxxxx For oss er det åpenbart at Jazznytt har en sentral rolle å spille når det gjelder Norsk jazzforums allmennrettede informasjonsstrategi. Jazznytts redaksjonelle formål om å utvikle og utvide jazzpublikummet er, slik vi ser det, i stor grad sammenfallende med Norsk jazzforums mål og strategier på dette området.xxxxx Gjennom de siste ti årene har tidsskriftets redaktør nedlagt et betydelig arbeid i å utvikle Jazznytt på tre fronter. For det første å øke leserskaren langt utover den indre kjerne av Jazz-Norge, for det andre ved å forbedre det kvalitative nivået på tidsskriftets artikler og presentasjoner, og til sist ved å rekruttere kvalitativt nye stemmer til redaksjons- staben. Redaktørens innsatsvilje og engasjement har vært en viktig inspirasjonskilde for oss som gjennom de siste årene har sett det som kulturpolitisk viktig å bidra med vår innsikt og kunnskap om musikk og kulturpolitikk.xxxxxxxxxx Dessuten har vi den siste tiden opplevd at aviser og andre nasjonale formidlingskanaler for informasjon om norsk og internasjonal jazz reduserer sitt engasjement, som Dagens Næringsliv, Dagbladet, VG og [42] jazznytt

Aftenposten. Etter vår mening er det derfor av stor kulturpolitisk betydning at Jazznytt utvikles og forsterkes som organ for kritisk kunnskap om jazz og annen rytmisk kvalitetsmusikk. I dag står vi i fare for at Jazznytt blir den eneste kanalen for kvalitativt god jazzjournalistikk.

beid i kommunikasjonen mellom oss som bidragsytere og tidsskriftet. Hans sterke engasjement og åpenhet for innspill og råd og åpne beslutningstagende hva gjelder redaksjonell utvikling og innretning, har styrket vår motivasjon og interesse av å bidra til et forbedret Jazz-

ret i Stiftelsen Odin som er avsender av vedtaket.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx x Derfor er dette, slik vi ser det, en beslutning som griper langt inn i redaksjonelle vurderinger. Vi forutsetter som selvsagt at Odins styre

At redaktørstillingen i Jazznytt i dag er nær den eneste heltidsbaserte jazzjournalistiske posisjonen bør være til bekymring.xxxxxxxxxxxxxxx Disse utviklingstrekkene undergraver mulighetene for framtidig utvikling av kvalitativt god jazzjournalistikk i Norge og rekruttering av nye skribenter og stemmer til denne virksomheten. For å møte dette er det åpenbart at Jazznytt trenger en vesentlig styrking. Dette krever, i tillegg til de redaksjonelle og journalistiske ressursene som dagens redaksjon innehar, også organisatoriske og økonomiske ressurser som til dags dato langt fra er på plass. Etter vår profesjonelle vurdering er det utrolig at Jazznytt tross alt, makter å levere et tidsskrift med et i internasjonal sammenheng høyt analytisk og journalistisk nivå, innenfor en total økonomisk ramme på mindre enn 1,5 million kroner.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Tidsskriftet, så vel som dets redaktør, har også høstet betydelig anerkjennelse gjennom Europe Jazz Media, noe som gjenspeiles i den posisjon Jan Granlie har opparbeidet seg i dette nettverket. Dette nettverket, sammen med Europe Jazz Network, har vært, og er fortsatt, en vesentlig kanal for formidlingen av norsk jazz til utlandet. Vi forutsetter at Odins styre erkjenner dette.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I dag er Jazznytt totalt avhengig av en omfattende frivillig og dugnadsbasert innsats fra en skare av medarbeidere. Redaktør Jan Granlie har lagt ned et betydelig motivasjonsar-

nytt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Virksomheten i dag skjer til en betydelig kostnad for den enkelte av oss gjennom relle kostnader og omfattende innsats av egentid. At Jazznytts kompensasjon for våre bidrag på langt nær er en «rimelig» godtgjøring, har vi til dags dato ansett som en pris verdt å betale for bidraget til noe som vi ser som større enn oss selv. Fordi redaktøren har forsikret oss om at både Stiftelsen og Norsk jazzforum verdsetter dette bidraget høyt, har vi funnet det verdt innsatsen å fortsette vårt engasjement.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På denne bakgrunn var vår skuffelse stor da vi ble informert om styret i Stiftelsen Odins beslutning om at Jazznytt skal reduseres fra seks til fire utgivelser hvert år. For det første undrer vi oss over hvordan en slik beslutning kunne tas uten et evaluerende og konsekvensvurderende beslutningsunderlag. At beslutningsforslaget i tillegg, så vidt vi har brakt i erfaring, ble lagt fram meget kort tid før møtet i muntlig form, anser vi som en svært uvanlig organisasjonspraksis.xxxxxxxxxxxxxx Fordi saksbehandlingen synes å ha vært rotete, kan det synes uklart om det er styret i den selveide stiftelsen Odin som utgiver, eller Norsk jazzforum som støttegiver, som står bak forslaget til vedtak. Vi forutsetter som selvsagt at Norsk jazzforums ansvarlige organer respekterer samarbeidsrelasjonene og ansvarsdelingen mellom de to organisasjonene og tidsskriftet, og tar det derfor som gitt at det er sty-

overholder redaktørens uavhengige beslutningsmyndighet slik de framgår av Redaktørplakaten. At en slik beslutning kunne tas uten at redaktøren, slik vi forstår det, kunne utarbeide et alternativbudsjett og en konsekvensvurdering av forslaget til slikt vedtak, oppfatter vi derfor som underlig.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vår forbauselse var stor da det kom fram at hovedgrunnlaget for beslutningen var et varslet Jazznyttunderskudd for 2012 på kr 45 000,-, tilsvarende mindre enn 4% av budsjettert omsetning for tidsskriftet! Undertegnede er også medarbeidere med f lere tiårs erfaring som virksomhetsledere innenfor privat, så vel som offentlig og kulturell virksomhet. For oss framstår det som meningsløst at noe som for en virksomhet som Jazznytt er bittesmå marginaler, skal lede til slike omfattende endringer i rammebetingelsene. Snarere enn å kutte rammene burde styret erkjenne det utrolige faktum at man innenfor de gitte rammene har maktet å utgi seks nummer i året.xxxxxxxxxxxxxxx Vi har videre blitt fortalt at styret i Odin har uttrykt at nett-publisering innenfor rammen av Norsk jazzforums nettsider skal kunne fungere som et substitutt for det reduserte redaksjonelle omfanget. Til dette har vi følgende kommentarer:xxxxx Jazznytt er et tidsskrift som for å ivareta sitt formål må sikres full redaksjonell frihet fra utgivende eier og finansieringskilder. Det redaksjonelle innholdet, herunder valget av teknologisk plattform og de kul-

X X


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:29 Side 43

DEBATT turpolitiske vur- deringer som tidsskriftet gir uttrykk for, er fullt og helt redaktørens ansvar og myndighet. For å understreke viktigheten av dette, viser vi til den av Norsk Redaktørforening utviklede, Redaktørplakaten og underlaget for dette arbeidet.xxxx Dette krever videre at Jazznytts nettengasjement skjer på en måte som ref lekterer denne uavhengigheten. For en leser må det aldri være tvil om hvem som er avsender, om det er Norsk jazzforum, Stiftelsen Odin eller Jazznytt. I det ligger det åpenbare faktum at redaktøren av Jazznytt aldri kan fungere som informasjonsansvarlig for Norsk jazzforum.xxxxxxxx Som profesjonelle informasjonsarbeidere er det åpenbart for oss at journalistisk nettpublisering aldri kan være et substitutt for papirbasert redaksjonell tidsskriftpublisering. Ethvert argument om det motsatte er basert på manglende innsikt i det informasjonsfaglige og formidlingsmessige grunnlaget for valg av forskjellige og komplementære teknologiske plattformer for formidlingen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Enhver forestilling om at nettpublisering er kostnadsbesparende i forhold til papirbasert publisering, er informasjonsfaglig uakseptabelt.xxxxxxxxxxxxxxxx Fram til i dag har vi opplevd det som personlig og kollektivt utbyttegivende å fortsette vår innsats overfor Jazznytt. De siste ukers hendelser har sådd stor tvil om verdsettingen fra de to organisasjoner fortsatt er til stede. Det vi oppfatter som en manglende verdsetting gir seg for oss umiddelbart uttrykk i en betydelig demotivasjon til å fortsette. I dag opprettholdes kun vårt engasjement av vår lojalitet overfor redaktør Granlie og det arbeidet han har nedlagt for Jazznytt.xxxxx Vi vil på denne bakgrunn stille følgende åtte spørsmål til styret for Stiftelsen Odin:xxxxxxxxxxxxx n Da størrelsen på anslått underskudd i 2012 langt fra synes å være et rasjonelt grunnlag for beslutningen om redusert utgivelsesfrekvens, ber vi om at styret i Odin redegjør for begrunnelsen for beslutningen, og de vurderinger som er gjort av hvordan vedtaket påvirker samarbeidspartnere som Kulturrådet, annonsører, musikkaktører osv. n Videre ønsker vi å vite hvilke alternative vedtak styret vurderte før man gjorde sin beslutning, og hvilke kriterier ble lagt til grunn for denne løsningen.xxxxxxxxxxxx n Hvilken langsiktig strategi har styret i Stiftelsen Odin lagt for

sin rolle som Jazznytts utgiver, og for Jazznytts framtidige rammebetingelser?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx n Hvordan vurderer styret den kvalitative utviklingen tidsskriftet og dets redaksjonelle innhold har vært gjennom de siste ti årene?xx n Hvor ser styret skillet går mellom ansvaret for organisatoriske og finansielle rammebetingelser hva gjelder Stiftelsens engasjement i Jazznytt på den ene siden, og utvikling av redaksjonelle og relaterte ressursforhold i tidsskriftet på den andre?xxxxxxxx n Hvordan vurderer styret i Stiftelsen redaktørens rolle i forhold til styrets saksforberedelse og beslutningsprosesser generelt og i dette tilfellet spesielt?xxxxxxxxxxx n Hvordan vurderer styret at dagens Jazznytt er totalt avhengig av et omfattende redaksjonelt frivillig og i stor grad ukompensert bidrag?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx n Trenger det norske jazzsamfunnet et kritisk og uavhengig Jazznytt? Videre vil vi i forbindelse med ovenstående stille følgende fem spørsmål til styret i Norsk jazzforum:xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx n Hvordan vurderer styret i Norsk jazzforum sitt langsiktige økonomiske engasjement i Jazznytt, og hva er denne vurderingens strategiske konklusjon?xx n Hvordan ser styret på Jazznytts plass i den langsiktige allmennrettede informasjonsstrategien og i forhold til de mål som er satt for denne?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx n Hvordan vurderer styret den kvalitative utviklingen tidsskriftet og dets redaksjonelle innhold har vært gjennom de siste årene i forhold til NJs arbeid for å styrke forståelsen for og interessen for norsk og internasjonal jazz blant allmennheten?xxxxxxxxxxxxxxxxx n Hvordan vurderer styret i Norsk jazzforum at den viktigste kommunikasjonskanalen rettet mot den opplyste allmennheten i omfattende grad er avhengig av frivillig gratisinnsats?xxxxxxxxxxx n Trenger det norske jazzsamfunnet et kritisk og uavhengig Jazznytt?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Med et sterkt ønske om at vi gjennom dette kan få en meningsfylt og opplyst styrking av Jazznytts framtid, imøteser vi med håp et langvarig og fruktbart samarbeid!

Oslo og Voss, november 2012xxx Johan Hauknes ogxxxxxxxxxxxx Lars Mossefinn

BETALT AV ARRANGØREN? II På bakgrunn av redaktørens opplysninger om at det var «vanlig i Jazznytt og de f leste europeiske jazztidsskrifter» at journalister fikk reise og opphold dekket av festivalarrangører, forsøkte jeg i det forrige nummeret av Jazznytt å reise en debatt om «jazzjournalisters integritet». Utgangspunktet var at Arild Rønsen dro på fem dagers «gratis tur» til Red Sea Jazz Festival i Eilat, invitert av «det Israelske turistkontor i Sverige». I strid med vanlig presseetikk, forsynte redaktør Granlie mitt innlegg med en lang «hale», der han tok til motmæle mot meg som person, skrev om «champagne og snitter på diverse mottagelser» og at jeg for 31 år siden mottok Molderosen. Jeg tror nok at mine Molde-reportasjer gjennom årene, med mye kritikk av kommers og press fra næringslivet, ikke tyder på inhabilitet. Og «champagne og snitter» er nok ikke min verden. Videre skrev Granlie at jeg, etter at jeg fikk sparken i Jazznytts redaksjon i november i fjor, «stilte som krav at jeg fremdeles skulle få tilbud om å dekke en og annen festival» og «beholde frikort på Nasjonal Jazzscene». Dette er ikke sant. Jeg kjenner ikke begrepet «frikort» på NJ og kan naturligvis ikke stille noen krav. Men Granlie ønsket at jeg fremdeles skulle levere stoff til Jazznytt, hvilket jeg etter noen overveielser sa ja til – og (i en e-post 31.12.2011) regnet med at jeg «vurderes som utsending til festivaler». Det er noe ganske annet. Men til hovedtemaet: Granlie innrømmer i motinnlegget at Jazznytt «mer enn en gang har latt seg «kjøpe» av utenlandske festivaler» (sitat). Han bekrefter videre at det å invitere journalister til festivaler, er «utbredt» på utenlandske festivaler. Han «kjenner personlig en rekke europeiske frilansjournalister som rett og slett ikke har råd til å betale slike reiser selv» (nytt sitat). Så vet vi det. Imens kan vi undres litt over hvorfor Granlies rapport fra en liten festival i Dala-Floda fikk breie seg over fire Jazznytt-sider (med 233 tekstlinjer), mens en av Norges største jazzfestivaler, den i Oslo, ble avspist med litt over to sider (164 tekstlinjer – etter en ikke etterkommet beskjed om kortere tekst). Men det er klart at det er viktig å formidle fra Dala-Floda at

«det var felles lunsj- og middagsbespisninger, hvor Lena Grips hjemmebakte brød var verdt hele prisen» – og at «vi får oss et glass i den lille baren nedenunder» før en konsert. Videre bruker Granlie festivalrapporten fra Eilat (Jazznytt 05/2012) som «et godt bevis på at Jazznytts journalister ikke lar seg styre av hvem som betaler reisen». Hva skrev så Arild Rønsenxxxxxxx om fra Eilat? Det er en rapport på to hele sider, illustrert med ørken og geiter og to knøttsmå bandbilder. Teller vi antall tekstlinjer (ca. 270), finner vi at 8 % (22 linjer) dreier seg om musikken, der ca. åtte band kort er nevnt, uten noen beskrivelse av hvordan de spilte, bortsett fra at «Christian McBride var hårreisende bra, men det visste jeg jo fra før» og at «trommeslageren Obed Calvaire spilte som om han befant seg i en annen verden! Som om Israel var himmelrik!». For å fortelle oss dette, har Jazznytts utsendte altså blitt fraktet 7500 km med f ly og minst 600 kilometer med bil gjennom ørkenen. 10 % av antallet tekstlinjer dreier seg om festivalarrangementet. 35 % er politiske betraktinger, der han innledningsvis klokt sier at hans «utgangspunkt er at dialog er bedre enn isolasjon», men avslutningsvis erkjenner om israelere og palestinere at «det bordet er ikke konstruert, som gjør det meningsfullt å plassere dem rundt». Nesten halve artikkelen (47 %) vil jeg kalle reisebeskrivelser. Her inngår opplevelsene fra en tur til Dødehavet (med bading) og Jerusalem (med Golgata). Om festivalbyen skriver Rønsen at «Eilat er et turistmekka av de sjeldne – Bli med til Israels sørligste by – Ethvert lite kioskutvalg holder seg med brennevin – Hotellet ligger i strandkanten ned til Rødehavet. Lekre omgivelser? Oh boy! 30 meter ned til havet, 25 grader i vannet – Strandpromenaden er Mallorca, med noen f lere klesutsalg, souvenirsjapper og iskiosker – En stort fredeligere by enn Eilat er det vanskelig å tenke seg»... Upåvirket av arrangørene?, undrer Bjørn Stendahl

[Med dette fikk Stendal siste ordet, og vi anser denne debatten som avsluttet i Jazznytt...] jazznytt [43]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:29 Side 44

Christiania 12 er et av klubbens to husband, her på torsdagsscenen i jubileumsåret.

Ungguttene i Christiania Jazzband var den direkte årsaken til at det oppsto en jazzklubb i hovedstaden, en januarkveld i 1972. På dette ca 40 år gamle bildet ses, fra venstre: Tore Frøberg (foran), Svein Almquist, Tormod Isachsen med trompet, Jan Kristiansen med banjo, Per Hobbel med bass, Peer Dahl, Peter Opsvik med sax, og i midten foran sitter en fornøyd uidentifiserbar publikummer!

[44] jazznytt


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:29 Side 45

New Orleans Workshop Jazzclub ble født på en kveldsstengt hovedstadskafé i 1972. Det var ikke mange som trodde helhjertet på overlevelsesevnen og det musikalske potensialet som bodde i de unge initiativtakerne denne januarkvelden. Men selv mente de at en klubb som rendyrket 20/30-tallsjazzen ville være liv laga. 40 år etter kan vi melde: TEKST OG FOTO: MAGNHILD LANDRØ De fikk rett!

FIKK PRIS FRA FABIAN MIDT I JUBILEUMSÅRET – En vinterkveld i 1972 listet jeg meg opp trappa til Bergums Kafé i Pløensgate, like ved Youngstorget. Jeg hadde lest en liten notis i avisen om en nystartet jazzklubb som skulle holde til der. Hekta som jeg var på New Orleans-musikken, ble det ikke bare med dette ene besøket. Jeg meldte meg selvfølgelig inn som medlem. Gratisdrift i 40 årxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Slik forteller John Trehjørningen om sin entre på «Workshop’n» som klubben fortsatt heter på jazz-folkemunne. Han havnet snart i ryddegjengen, dvs. de folka som i dag omtales som vaktkorpset, og som helt gratis sørger for at alle klubbens konserter går knirkefritt, at musikerne får hyra si, og at det er orden også på TONOpapirene. Unge Trehjørningen begynte bokstavelig talt på golvet. Men på slutten av åttitallet, da klubben huserte på legendariske Guldfisken, valgte demokratiet ham til leder, en rolle han har hatt i f lere perioder siden. Så også i jubileumsåret 2012.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Musikeren Øistein Isachsen er også med i styret, som klubbens bookingansvarlige. Han spiller klarinett i både Odeon Jazz Quintet og Christiania 12 (som for øvrig er et av klubbens to husband). Som musiker får han sitt honorar, men bare nesten «som fortjent»! I 40 år har det vært styrets store dilemma: De syns at de har altfor få penger til å betale musikerne det de fortjener, samtidig som de er redde for å sette opp billettprisene i døra.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I det øyeblikk Øistein Isachsen tar på seg styrehatten og er bookingsjef, får han ikke fem øre for sin innsats – bortsett fra litt telefonpenger! - Øistein booker band til ikke mindre enn 120 konserter i året, forklarer John Trehjørningen. – Øisteins innsats er et godt eksempel på hvordan denne klubben har overlevd økonomisk i 40 år. Absolutt ingen har fått betaling for den styrejobben de gjør! I den grad klubben har hatt noen ekstra penger har vi alltid prøvd å sørge for at hyra til musikerne kunne bli litt mer anstendig. Klubb med f lere priserxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx NOWJC er nå i ferd med å avrunde et jubileumsår. I januar feiret de sine 40 år med stor konsert i Oslo Konserthus. Og ikke lenge etterpå

fikk John Trehjørningen en overraskende telefon fra ordfører Fabian Stang: Klubben var blitt tildelt en av hovedstadens kunstnerpriser fordi den så trofast og uegennyttig har gitt byens innbyggere kvalitetsjazz i 40 år, de siste årene på ikke mindre enn tre ulike scener hver uke! - Men det er ikke første gangen NOWJC får pris, Trehjørningen?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det fikk vi også i 1992. Da ble vi «Årets jazzklubb», kåret av FNJ (Foreningen Norske Jazzmusikere). Blant norske jazzmusikere innen mer moderne jazzsjangere har ofte tradjazz vært sett på som noe mindreverdig. Men de som etter hvert fikk høre - med sine egne ører - Magnolia, Christiania 12, Ytre Suløen, Ophelia og Jazzin’ Babies – for å nevne noen – skjønte fort at dette er kompetente jazzmusikere som har gravd seg godt og profesjonelt ned til kilden. Røttene. Nivået i dag er så høyt at selv garvede toppmusikere fra New Orleans synes det er interessant å komme over og «sitte inn» med musikerne som spiller på NOWJC.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx John Trehjørningen forteller at det i 2005 vanket pris også fra Østnorsk Jazzsenter, som «Årets jazzklubb på Østlandet».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Prisene tolker vi som en anerkjennelse for både høyt kunstnerisk nivå, og for god klubbdrift. Vi er like stolte over begge deler. 400 medlemmer setter pris på det. Byen setter pris på det. Og alle som går etter lyden og dras inn på Herr Nilsen en torsdagskveld, setter pris på det.xxxxxxxxxxxxx Men klubben selv deler også ut priser – til enkeltpersoner som har gjort en innsats for klubben. Slik har det vært i alle år. På siste konserten før jul blir det gjerne litt ekstra spenning. Hvem er årets kandidat? Hvem fortjener heder og ekstra fokus for sin innsats? Med Magnolia som husbandxxxxxxxxxxxxxxx Christiania Jazzband var en direkte årsak til at denne klubben ble etablert. Ungguttene i dette, den gang, to år gamle bandet hadde ingen scene hvor de kunne spille musikken sin. Men de trålet byen, og de fant. Og med sine egne never - og evner – etablerte de både en scene og en klubb på Bergum Kafe i Pløens gate 4 – torsdag 27. januar 1972.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Utpå høsten samme år oppsto et nytt orkester – Magnolia Jazzband. De hadde samme utfordring som Christiania: Hvor kunne de få spilt musikken sin? Veien til «Workshop’n» var kort. Og Magnolia Jazzband har siden fulgt klubben – som husband, som inspiratorer for andre unge musikere, og som gratisspillende i altfor mange år! Symbiosen Magnolia og «Workshop’n» har vært slitesterk. Og gjensidig berikende.xxxxxxxxx Gunnar Gotaas, lederen i Magnolia, forteller at klubben i begynnelsen slet med å få folk til konsertene. Det var ikke så mange som kom og hørte på dem.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg husker at vi kunne være bare et tyvetalls som satt der og lyttet. Men en gang fikk vi tak i et band som het Ytre Suløen Jassensemble, og stor var forskrekkelsen da det plutselig sto en lang kø av forventningsfulle sunnmøringer utenfor klubbdørene og ville inn! Bergum ble for liten. Siden gikk det bedre og bedre for klubben. Flere oppdaget at det faktisk fantes en tradjazzklubb i hovedstaden. Mor Mettexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det er rart – men damene har aldri stilt med sine horn på klubbscenen. Ikke før Caledonia Jazzband i fjor fikk en heidundrandes dyktig kvinne på kontrabass – Ellen Brekken.xxxxxxxxxxxxxxx Men 40 års jazzhistorie viser iallfall at det står en hel hær med kvinner bak – rett utenfor scenekanten. De inntar styrestolene, og de er seg sitt ansvar bevisst i vaktkorpset. En av dem som har hatt mye ansvar på sine skuldre, er Mette Krosby som i f lere perioder har styrt klubben med stø hånd. – Hvor lenge var du leder for klubben, Mette?xxxxxx – I ti år. Før den tid var jeg med i vaktkorpset og i valgkomiteen, pluss at jeg satt som vara i styret. Jeg kom inn i jazzklubbmiljøet den gangen Caledonia Jazzband lå helt i startgropa, så Caledonia er et band jeg har fulgt helt fra dets fødsel i 1982. Da holdt klubben til på Quarten i Rådhusgata, i dag kjent som Celsius. – Hvor ellers har klubben holdt hus disse 40 årene?xx – Den har stadig f lyttet på seg siden etableringsåret 1972: på Bergum i starten, på Gullfisken – jazznytt [45]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:29 Side 46

der brant det; Den Hvite Hest (Chrissy Five), en kort periode på Hot House – der brant det også; Jegerhallen, Gamla, Belleville (i Vika), og så tilbake til Gamla på Stortorvets Gjæstgiveri. I jubileumsåret har klubben sine torsdagskonserter på Herr Nilsen, mens lørdagens jazzcaféer / matinekonserter finner sted på hhv. Gjæstgiveriet og foajeen i Oslo Konserthus – samtidig faktisk! Det var i Mette Krosbys regjeringstid – i 1999 – at New Orleans Workshop ble slått sammen med Stortorvets Jazzclub, et lykkelig giftermål som trolig har gitt både styrke og overlevelse. Og det nye navnet ble New Orleans Workshop Jazzclub. 1920/30-talletxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hva tenker dagens klubbleder om disse 40 årene. Hva vil han si har vært klubbens gjennomgående særpreg?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Spillegleden hos musikerne, og den uegennyttige innsatsen fra frivillige medarbeidere. Selvfølgelig har det også hatt stor betydning at vi har hatt et stort og trofast publikum gjennom mange år, et publikum som har satt pris på nettopp den musikken som klubben er tuftet på. Det ligger i navnet, New Orleans Workshop Jazzclub, at musikken har sine røtter i den tradisjonelle jazzen. Det har selvfølgelig vært rom for små sjangersidesprang opp gjennom årene, men den musikalske hovedretningslinjen har vært klar: 20/30tallsjazzen!xxzxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Også betydningen av to husband er stor. I alle disse årene har vi vært så heldige å ha Magnolia Jazzband og Christiania Jazzband - som etter hvert ble erstattet av Christiania 12 - som klubbens faste husband. Det var jo disse to bandene som var drivkraften de første årene. Alle musikerne satt da i styre og stell! De vasket golv, de satte ut stoler, de solgte billetter, de pratet med publikum. Og de spilte. – Og langtidsplanene videre?xxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Planene framover er å fortsette driften av klubben slik den er i dag. Det betyr torsdagsjazz på Herr Nilsen, og midt-på-dagen-jazz både på Gjæstgiveriet og i Konserthusets foaje, hver lørdag. Denne klubben, med sine tre scener, skal fortsette å være det stedet i byen hvor man kan være sikker på å finne den tradisjonelle, klassiske jazzen. Hvem er Kitty?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Kitty er en raritet som tas fram hver lørdag, på Stortorvets Gjæstgiveri. Hun er ingen kvinne, men hun er noe rundt og romslig, ikke større enn at hun lett kan bæres fra bord til bord inne på Cafeen. I løpet av tre lørdagsjazztimer fylles Kitty

for nye, yngre musikere.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – De var sjenerøse og hjelpsomme. «Gamlingene» Øistein Isachsen og Gunnar Gotaas, for eksempel. Jeg ser nærmest på dem som mine læremestere. De lånte meg plater, og de stilte med gode råd og musikktekniske tips. En ting er å beherske et instrument, men noe helt annet er det å bruke det riktig, sånn at det hele tiden tilpasses den sjangeren og stilen musikken skal spilles i. Dette er krevende når man spiller banjo. På klubben fant vi de folka vi trengte for å bli enda bedre!

John Trehjørningen

med penger til musikerne. Det er derfor du kan komme inn gratis på lørdagsjazzen. Synes du at musikerne er verdt noen tiere, er det bare å vise din takknemlighet når Kitty kommer til din stol. Tradisjonen med Kitty har sin egen forhistorie. Det fortelles at gatemusikerne i New Orleans ikke hadde lov til å tigge åpenlyst. Derfor kamuf lerte de hatten eller bøtta bak en «Kitty», en slags tøydukke eller et lekedyr (katt = kitty). Det er i grunn den enkle storyen til den legendariske Kitty-bøtta som har fulgt klubben hver lørdag på Gjæstgiveriet. Fødselshjelperxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Christiania Jazzband, Magnolia, Caledonia, Jazzin’ Babies og Shoeshine Boys forteller den samme historien: «Workshop’n» ga oss en scene å bli oppdaget på. Bandfødslene ble ikke fullt så tøffe når klubben var der og støttet. Den tidligere trommeslageren i Caledonia, Torstein Ellingsen sier at klubben har betydd alt for bandet: – Vi slapp til tidlig og fikk dermed et sted å spille. Og det er viktig for et ungt og nyetablert band. Akkurat som Jazzin’ Babies opplevde det på begynnelsen av dette tusenåret, sier Ellingsen. – Det betyr mye å bli tatt imot av en hjelpsom klubb-arrangør og et velvillig publikum som vet å sette pris på det de hører. Jeg er for øvrig dypt imponert over den høye kvaliteten som Jazzin’ Babies allerede har oppnådd – etter så kort tid. De er bare gode – hele bandet! Sånn sett har klubben og bandene gjensidig glede av hverandre, vil jeg tro.

Begavelsenexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det blir nesten feil å skrive en jubileumsreportasje om NOWJC uten å nevne ved navn noen av de mange enkeltmusikerne – og bandene - som har satt et så sjelelig kvalitetspreg på musikken innenfor klubbdørene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ragtimevirtuosen Morten Gunnar Larsen er en av dem. Klarinettisten Georg Reiss en annen. Jan Kristiansen, Børre Frydenlund, Lars Frank, Dr. Bekken, Anders Bjørnstad, Majken Christiansen, Laila Dalseth, Totti Bergh, Erik Eilertsen og David Skinner. Og mange f lere av dagens og gårsdagens musikere innenfor tradisjonell, klassisk jazz. Gjennom disse 40 årene har også mange utenlandske band og enkeltmusikere spilt på New Orleans Workshop Jazzclub.xxxxxxxxxxx Musikerne trenger klubben, og klubben trenger musikerne!

Torstein Ellingsens banjo-bror Eyvind forteller at de etablerte musikerne i klubben betydde mye

HVA HAR DU TENKT Å BLI?

Visste du at du nå kan studere jazzimprovisasjon på både bachelor- og masternivå i Stavanger? www.uis.no/imd

[46] jazznytt

Foran røykeloven!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx New Orleans Workshop Jazzclub har alltid ligget et hestehode foran. De tok til og med innersvingen på Høybråten og røykeloven.xxxxxxxxxxx - Det begynte ganske beskjedent med tre-fire røykfrie bord på torsdagskveldene, forteller John Trehjørningen. - Så erfarte vi at disse bordene ble fort fulle. God jazz var altså ikke synonymt med lavt skydekke! Publikum likte åpenbart å nyte musikken uten det velkjente røykteppet. Vi utvidet til røykfritt på 2/3 av bordene. Og plutselig så ble alle bordene inne i hoveddelen av Gamla røykfrie – et helt halvår før loven kom og alle de andre også «måtte»!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Mange myter fra jazzmiljøet har blitt avlivet disse 40 årene som NOWJC har blomstret og levd. Røyk og jazz er ikke nødvendigvis to sider av samme sak lenger. «Ølling» og jazz er heller ikke det. Musikerne er blitt proffe og sitt ansvar bevisst som utøvende. Og mange vil vel si at det også merkes på det høye nivået.


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:29 Side 47

ODD R. ANTONSEN FIKK JAZZFORUMS STORBANDPRIS

!

PINK FREUD PINK PINK FREUD FREUD PINK FREUD PINK FREUD PINK FREUD PINK FREUD PINK FREUD PINK FREUD PINK FREUD PINK FREUD PINK FREUD PINK PINKFREUD FREUD PINK FREUD [POLEN] FREDAG 8. FEBRUAR

erfarne musikere og unge musikere i startgropa. Dette har resultert i f lere gode jazzmusikere til norsk musikkliv, som Kim Erik Pedersen, Hildegunn Øiseth, Kasper Værnes og Helge Lien. Antonsen var også en viktig drivkraft i det lokale jazzklubbmiljøet, bl.a. gjennom klubben BBC (Big Band Club) på Hamar.

I 2013 kommer Jazznytt ut fire ganger i året, i stedet for seks. I tillegg vil vi fokusere mer på å være dagsaktuelle på internett på www.jazznytt.no Her vil du finne dagsrapporter fra jazzfestivaler, anmeldelser og annet spennende stoff. Abonnér på www.jazznytt.no for å få dybdesakene fire ganger i året i papirformat.

ORCHESTRE NATIONAL DE BARBÈS ORCHESTRE NATIONAL DE BARBÈS ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL DE BARBÈS ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL DE BARBÈS ORCHESTRE NATIONAL DE BARBÈS ORCHESTRE NATIONAL DE BARBÈS ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL DE BARBÈS ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL DE BARBÈS BARBÈS ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL DE ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL DE BARBÈS ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL DE BARBÈS ORCHESTRE NATIONAL DE BARBÈS ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL DEBARBÈS BARBÈS ORCHESTRE NATIONAL DE LØRDAG 9.NATIONAL MARS ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE ORCHESTRE NATIONAL ORCHESTRE NATIONAL DE BARBÈS

MAHALA RAI BANDA MAHALA RAI MAHALA RAI MAHALA RAI MAHALA RAI BANDA MAHALA RAI MAHALA RAI MAHALA RAI BAN [ROMANIA] FREDAG 15. MARS MAHALA RAI BANDA MAHALA RAI BANDA MAHALA RAI MAHALA RAI BANDA MAHALA RAI SORIA MORIA, VOGTSGATE 64, OSLO mer program på www.cosmopolite.no Bill. på Billettservice tlf. 815 33 133

Rolig, vi hjelper deg Det er de praktiske hindringene som er verst om du skulle være så uheldig å få skadet ditt instrument to dager før den store konserten. Derfor hjelper vi deg ikke bare med det økonomiske etter en skade. Vi gjør også vårt beste for å hjelpe deg med andre problemer som dukker opp i forbindelse med skaden. Norsk Jazzforum har inngått en samarbeidsavtale med If. Ønsker du mer informasjon om vårt forsikringstilbud besøker du www.jazzforum.no eller ring 22 00 56 60.

8080_0 Inhouse N

Odd R. Antonsen fra Hamar ble i helgen hedret med Norsk jazzforums Storbandpris for 2012. Antonsen blir beskrevet som en sjenerøs og inkluderende storbandleder, og en unik promotor for storband og storbandmusikk i Norge. Med prisen følger en sjekk på 25 000 kroner. - Jeg har svært gode minner fra tiden i Odd R. Antonsens storband. Det var en viktig tid for meg som jeg bærer med meg den dag i dag, sa pianisten Helge Lien i anledning Odd R. Antonsens 75-årsdag tidligere i år. Antonsen har vært en vesentlig del av storbandmiljøet i Hamarregionen siden 1970-tallet. Han har undervist på Toneheim Folkehøgskole siden oppstarten, og var med å starte skolens storband. Hans eget storband, Odd R. Antonsen Storband, har i alle år bestått av en kombinasjon av

jazznytt [47]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:29 Side 48

UTDANNING

Etter ni år som vestlandshovedstadens jazzutdanning, begynner brikkene endelig å falle ordentlig på plass på Griegakademiet. TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU

ENSEMBLEUTDANNING VED BRYGGEKANTEN Det første som slår deg når du står i den tungt trafikkerte Lars Hilles gate og kikker opp på Griegakademiets gulpussede mursteinsvegger, er hvor lite institusjonelt preg bygget har. Da de tre etasjene ble oppført i 1916, var det som skolebygning. Halve huset, som dekker halvparten av kvartalet vest for Grieghallen, okkuperes da også inntil videre av Nygård skole (for øvrig en av Norges største skoler med grunnskole for barn og voksne med minoritetsspråklig bakgrunn), og bakgården fylles hvert tredje kvarter av gledeshvin fra ballspillende unger. Til å være et fakultet ved Universitetet i Bergen kan man trygt si at omgivelsene setter et vesentlig yngre preg på utdanningen enn sine institusjonelle søsken i landets andre byer. Som jeg snart skal finne ut, utgjør lokalene den største utfordringen for studenter og ansatte ved Griegakademiet. Denne situasjonen ser i skrivende stund ut til å bedre seg betraktelig om få år. Men mer om det straks. Jazzlinja ledes av tre muntre musketere, anført av bassist Magne Thormodsæter. Gitarist Thomas Dahl og pianist Eivind Waage Austad møter meg sammen med Thormodsæter i akademiets kantine, som antas å være Universitets-Norges mest kulinarisk stusslige, og den eneste med eget tippelag. De tre deler et lite kontor i tredje etasje, hvor et f lygel stjeler det meste av gulvplassen. Kontrasten er enorm til Musikkhøgskolens lyse, romslige kontorer, hvor jazzlinjas ansatte disponerer fire av dem, hvert med bortimot dobbel boltreplass i forhold til kollegene i Bergen. Likeledes ansettelsesforholdene, de tre har i åtte år vært ansatt i midlertidige stillinger. Men humøret er det ingenting å si på, ettersom det er bedring i sikte på mange fronter. Kontrakter har de fått, og Universitetet har nå sagt opp avtalen med

Nygård Skole. Om fem år vil akademiet ha fordoblet sitt areal. Austad forteller at potensialet er gedigent. - Det har vært magert i alle år, med ett eneste kontor for jazzlinja, et bandrom pluss ett som vi deler med musikkterapi, og alt for få øvingsrom. Vi har i tillegg en del rom som må bookes et par dager i forveien. Men ett bandrom på 25 studenter er for dårlig. I tillegg er ventilasjonsforholdene elendige. Da lokalene ble innredet for 25 år siden, var de «state of the art», siden den gang har det ikke en gang kommet et malingsstrøk. Men nå har vi faktisk en arbeidsgruppe, hvor Magne og jeg sitter, som skal jobbe med et arkitektfirma fra Oslo for å kartlegge våre ønsker frem mot renovering. Studentene jeg møtte på Griegakademiet, prøver på diplomatisk vis ikke å svartmale situasjonen. Felix Tvedegård Heim, 2.års student på trommer, har allikevel noen hjertesukk på øveromsfronten. - Rommene bærer preg av at de er klasserom, uegnet for spilling, sier han. På det ene jazzrommet vi har, er det trommemessig en utfordring. Det man får ut av det, er å lære deg å spille svakt og få det til å funke allikevel. Men noen ganger er det litt kjipt, det er jo ikke alle band som skal ha et sofistikert og lavt lydnivå. Du ser jo at folk som Elvin Jones spiller helt annerledes enn det jeg kan gjøre på samspillsrommet vårt. Og så kommer man ut av øvingsrommet da, og skal spille konsert et sted. Så må du kanskje slå tre ganger så hardt for å få samme resultat, men har ikke teknikken og utholdenheten igjen til det. Det blir vanskelig. Ensembleskolen En tilrettelegging for jazzlinja er på høy tid, ni

Birgitta Alida Hole, Anders Olav Ese og Felix Tvedegård Heim [48] jazznytt

år etter at lederen for Griegakademiet, Frode Thorsen, kontaktet de tre vestlendingene for å opprette en jazzutdanning i Hansabyen. Det første året tok de inn fire studenter, som øyeblikkelig la listen høyt for utdanningen. Jeg tror det var en viktig årsak til at vi fikk en så god start, forteller Magne Thormodsæter. Det er en dårlig idé å bygge et utgangspunkt som er litt under det man mener det bør være. Det var ikke høyt nok nivå på de andre søkerne som ikke hadde kommet inn andre steder, sier Austad. Vi endte opp med et kull på fire studenter, som var veldig bra. Det besto av Øyvind Skarbø (BMX, 1982), Mari Kvien Brunvoll (ute med solodebut i disse dager), bassisten Alex Grieg og pianisten Arne Torvik. De satt standarden for linja. De hadde et tøft første år uten andre å spille med enn hverandre. Når miljøet etter hvert har blitt større har det oppstått mange f lere konstellasjoner. I dag teller utdanningen 25 bachelorstudenter fordelt på fire trinn. På opptaksprøvene forteller Austad at de er mest interessert i studentenes potensiale. - De må ha basisferdigheter som er på et såpass høyt nivå at det er noe å bygge videre på. Det kan være veldig spennende å ta inn studenter hvor vi hører at det er noe å ta tak i. Også samspillsferdigheter er viktig. Oss imellom kaller vi dette et ensemblestudium, fortsetter Thomas Dahl. Vi har et veldig fokus på samspill og at folk skal bli ensemblemusikere. Thormodsæther forklarer dette som en kjernestrategi blant jazzlærerne på «Grieg», med mange ensembletimer og samspillsfokus også på enetimene. - Gehørundervisningen er også relatert til det utøvende, ved at vi prøver ut det vi jobber med i

Magne Thormodsæter, Thomas Dahl og Eivind Waage Austad


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:29 Side 49

UTDANNING

gehør på ensembletimer. Vi vil ikke skille mellom teoretiske og praktiske fag, for alt handler om spillingen. Det er meningsløst hvis hørelære blir et helt eget fag, hvis det ikke settes i en samspillkontekst er det uinteressant i seg selv. Impulser utenfra Forøvrig er det mye ved undervisningen i gehør og jazzteori som er rotfestet i deres egen utdanning under Jon-Pål Inderbergs «trondhjemspedagogikk». Men noen blåkopi er de ikke med på at utdanningen deres er. - Dette er kun det som går på selve undervisningen, understreker Thormodsæter. Det er egentlig sekundært altså. Det viktigste her er jo at det er et miljø for å jobbe og utvikle seg blant studentene. Vi har lyst til å oppnå en synergieffekt hvor en pluss en blir mer enn to. Hvor vi samler masse f linke mennesker i et miljø som har tilgang til øvingslokaler. Det er miljøet vårt som er det beste med denne linja, syns i hvert fall jeg. Austad fortsetter: Men det er ikke bare å samle folk i et rom, og gi dem fire år og si: Værsågod bli god. De trenger guiding og veiledning. Men mye av læringen foregår etter at de har absorbert en del ting på timen, og så tar det med seg på bandøving og får prøvd det ut i praksis. De har fire år på seg til å bli selvhjulpne, fortsetter Thomas Dahl. Hvis de etter fire år ikke klarer å hjelpe seg selv videre, får de det tøft. Vi gir dem så mange verktøy og arbeidsmetoder som vi kan, og så kan de bruke dem som fungerer best. Til dags dato har det ikke funnet sted noe formelt samarbeid med andre jazzlinjer, eller noe starthjelp for den saks skyld. Magne Thormodsæter tror dette er i endring.

- Etter initiativ fra Tor Yttredal skal vi begynne med lærerutvekslinger med NTNU på kontrabass. Alle har spisskompetanse på forskjellige steder, så det er veldig greit å kunne dele litt på det. Istedenfor å konkurrere om studenter og studiepoeng som vi produserer. I vår verden er jo det helt absurd. Hva kan dere tjene på det? - Innenfor klassisk metodikk har jeg inntrykk av at det følges én mal for undervisning, sier Thomas Dahl. Uansett om du har korte eller lange fingre skal du spille med denne teknikken. Hos oss er det jo kvantitet på innfallsvinkler som teller. For en jazzmusiker er det viktigere å vite mest mulig om hvordan du bygger musikk. For vi skal lage musikk akkurat nå. Vi trenger ikke å kunne alle teknikkene, men vi må vite om dem. Man må være rustet til øyeblikket. Da jeg var student selv, var jo høydepunktene helt klart når det kom folk utenfra som hadde friske perspektiver på ting. All undervisningen var knallgod altså, men det ga noe ekstra å få et annet perspektiv på ting. Konsekvensen av denne erfaringen har vært workshops med bl.a. Jack deJohnette og Hilmar Jensson sist skoleår. Endelig ansatt Fokuset på ensemblespill har ført til opprettelsen av faget Ensembleforum. Her er alle studentene samlet en gang i måneden for å høre på hverandre og gi feedback. Dette ser musketerene som en svært viktig del av å være musiker. - De lærer hva man skal si, hva som er konstruktivt, og også hvordan man skal tolke denne

tilbakemeldingen. Det er utrolig nyttig i ensemble, forteller Thomas Dahl. Jeg husker så godt fra min egen studietid hvor vanskelig det var å gi og få kritikk, og hvor deilig det var å komme ut i det profesjonelle livet og endelig få klare beskjeder. For Anders Olav Ese, 3. års pianostudent på jazzlinja, kommer det klare ensemble- og samspillsfokuset naturlig. - Jeg vet ikke helt hvordan det ellers kunne fungert egentlig. Hvis det skulle vært så sterkt teorifokus i et fag så ville det blitt så rart. Det er så mye lettere å jobbe med det i et band. - En annen ting som er veldig positivt med ensembleforum er at alle på huset kan få se hvor mange band som faktisk finnes her, fortsetter Thomas Dahl. - Det var en liten sjokkopplevelse her i vinter da vi hadde vårt første ensembleforum. Vi avsluttet uken med at alle spilte for hverandre, og da var det mange som fikk seg en overraskelse. De var rett og slett ikke klare over hvor mye fantastisk fin musikk som lages her på huset. Så det var en bratt opptur for alle. De tre forteller om et stort oppsving i motivasjon hos elevene etter innføringen av ensembleforumet. Det merket de også på årets eksamenskonserter, som avholdes under Nattjazz i slutten av mai. Oppsving ble det også da Universitetet formaliserte stillingene til Thormodsæter, Dahl og Austad. Henholdsvis to ganger førsteamanuensis og en universitetslektor kan de nå tituleres etter årelange forhandlinger mellom ledelsen på Griegakademiet, fakultetsstyret og Universitet. - Instituttet og Universitetet har begynt å >> jazznytt [49]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:29 Side 50

UTDANNINMG

FARVEL TIL ...

kjempe litt for stillingene våre, og vi har fått mye mer respekt nå som kompetansen endelig er blitt formalisert i stillingstitler, forteller Thormodsæter. Det igjen gjør oss jo enda mer motiverte for å gi mer tilbake til skolen. Før var dette bare en liten del av frilanstilværelsen vår, men nå er det plutselig blitt en mye større del av jobben vår. For oss som driver i en bransje hvor realkompetanse er det eneste som teller er det helt absurd at noe slikt skal ha noen betydning, mener Dahl. Men vi skjønner jo at man må ha et system for å hindre kameraderi i ansettelsesprosesser og lignende. Sultent marked De nyslåtte amanuenser mener studenter i Bergen har et spesielt heldig utgangspunkt etter endte studier. På hele 80- og 90-tallet var det ingen rekruttering til jazzmiljøet i Bergen, det er som om en generasjon mangler. Dette tomrommet fyller studentene fra Griegakademiet, både under og etter studietid. I Oslo og Trondheim er scenen på mange måter mettet allerede, forklarer Dahl. Her får studentene spillejobber helt fra de begynner å studere. Det er fire jazzklubber som går hver uke og f lere andre typer scener med masse muligheter, så de får brukt seg med en gang. Da vi tre kom hit for 15 år siden var vi de første på evigheter. Så studentene har faktisk en rolle her i byen. Og så skjer det uhorvelig mye kulturelt her. Pianiststudent Anders Olav Ese samtykker i dette. - Det blir lettere og lettere å få spille. Nå er det nesten slik at jeg har en spillejobb i uka, og hvis det fortsetter sånn tror jeg det kommer til å gå bra. Det virker som et inkluderende miljø blant de andre musikerne i byen også. De ringer og spør om man vil være med på spillejobb eller i studio. Det er kjempekult, så jeg håper det kommer til å gå bra. - Vi utdanner profesjonelle utøvende musikere på høyt nivå, konkluderer Thormodsæter. Vi ser at det har fungert, og vi ser helt tydelig at de som kommer nå kommer til å være neste generasjons jazzmusikere i Norge. Studentene her står ikke tilbake for noen. Austad utdyper: - Vi har vært på studieturer til andre institutter for eksempel i USA. Studentene våre holder minst et tilsvarende nivå som der borte, det har vi sett når studentene har spilt med studenter på jazzutdanninger i New York og New Orleans og gjort seg sterkt bemerket.

[50] jazznytt

ODD BØRRETZEN [21.11.1926-03.11.2012] Odd Børretzen var på en måte alltid gammel. Men han var også en som alltid skulle være det, en som alltid skulle være der, som en sjuende far i huset, som vi kunne «henvende» oss til, da livet gikk oss litt i mot. Han hadde alltid en kommentar til verdens urettferdighet, nordmenns selvgodhet og livets mange gåter og merkverdigheter. Og han forklarte det på en forståelig, skarp og overbevisende måte. Han satte urettferdigheten på plass, uten at urettferdigheten oppdaget det før den hadde fått tenkt seg om.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Han var en strålende tekstforfatter, og, sammen med gitaristen Lars Martin Myhre, skrev han det som er blitt kåret til Norges fineste vise, «Noen ganger er det all right». Men det var ikke den som fikk oss til å se på Odd som vår reservebestefar, som var der med sin skarpe, men vennlige tunge. xxxxxxxxxxxxxxxx Når han sammen med Julius Hougen fikk en stor del av Pensjonist-Norge på nakken som pensjonist Braathen, eller med sin fantastiske tekst i «Generalene», fra førsteplata «På den ene siden, og på den andre», var da vi oppdaget hans genialitet. Eller hans «Morgenstemning fra Bøler» eller «Handelstandskantate» sammen med trubaduren Alf Cranner og Jan Bergers trio på «i levende live på Sandvika kino en kald desemberdag i 1973». Odd Børretzen traff oss midt i skallebrasken og i mellomgulvet på samme tid!xxxxxxxxxxxx I 1996 spilte han inn plata «Odd Børretzen», og det var nå det begynte å ta av. Hans «Degos Calypso» er akkurat like aktuell i dag som den gang, og hans år som sjømann slik vi får det servert på sølvfat i «Tankbåt Blues» er like ubetalelig som «Hva er vakrere enn en blomst på marken» er vakker.xxxxxxxxxxxxxxx Hans nære og gode forhold til jazzen hadde man merket seg hele veien, men på «Hva er det de vil» fra 1980, får vi virkelig demonstrert hvor nær han var denne kunstarten. Sammen med Alf Cranner og Kapstad/Johansen Kvartett gjør han den morsomme «Hva er det de vil?» som en strålende jazzlåt. Men så, i 1995 smeller det for alvor. Han har startet samarbeid med gitaristen Lars Martin Myhre, som har mer enn en fot i jazzen, og

storselgeren «Noen ganger er det all right» går sin seiersgang over landet. Alle sang på den låta, omtrent som man sang med på Bobby McFerrins «Don’t Worry, be Happy». Men det var ikke den låta vi først og fremst merket oss på den innspillingen. Vi forelsket oss hodestups i åpningslåta «Kjærlighetssang» og avslutningen «Høstsang». Pluss det meste av det som befant seg mellom de to perlene. Det var så vakkert at du kunne grine! Oppfølgeren «Vintersang» kom i 1997, og den som ikke allerede har den i hyllene, bør sjekke ut låta «Vintersang», så kan jeg garantere at det bærer strake veien til platepusheren.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Man kan kanskje mistenke Odd Børretzen for å ha vært en håpløs romantiker. Og det var han kanskje også, men ikke bare det. Selv om hans nydelige «Sommersang» på «Kelner!» fra 2002 kan tyde på det.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hvis du har spilt igjennom alle disse platene uten å knekke sammen av latter et antall ganger, så er du av den type nordmenn Odd Børretzen likte å sette fokus på. Den selvhøytidelige, egenkjære og egoistiske nordmannen, for det er garantert en mann, som har tatt skade av at Norge har blitt et altfor rikt land på altfor kort tid.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Da vi fikk budskapet om at vår alles Odd hadde sovnet stille inn, sørget vi ikke. Vi bøyde oss i ærbødighet og takket. Og takke skal vi, hver gang vi setter på en av de mange platene, eller for n’te gang leser boka «Det norske folks bedrøvelige liv og historie» eller den morsomme «Berus eder!». Vi vil minnes de mange lune og fine konsertene. Odd Børretzen i strikkejakke, bøyd framover med brillene så langt ute på nesa som det overhodet er mulig å plassere et par briller uten at de faller av, og med manuskriptet på fanget foran seg. Lars Martin Myhres store smil bak gitaren, Knerten Kamfjord bak bassen og Alfred Jansson bøyd tungt over trekkspillet. Og vi vil smile for oss selv, og si: Skål broder! Ikke én gang, men for resten av livet, og hver gang livet går oss i mot og vi setter på en av platene vil vi bøye oss i ærbødighet og si: Takk!xxxxxx Jan Granlie


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:29 Side 51

FARVEL TIL ...

BO GRØNNINGSÆTER [04.09.1949-13.11.2012]

FRODE THINGNÆS [20.05.40-15.11.2012] Den glimrende trombonisten, arrangøren og komponisten Frode Thingnæs døde brått i november, bare 72 år gammel. Han kunne se tilbake på et meget aktivt musikerliv, helt siden han overbevisende tok solistprisen ved jazzamatørenes NM i 1959, var solist i Kjell Karlsens storband (1959-64) og fra 1961 ganske kontinuerlig har ledet egne kvintetter og sekstetter (første plateinnspilling 1963). Frode ble yrkesmusiker i 1960, var f lere ganger norsk representant ved EBU’s jazzsamlinger og mottok Buddy-prisen allerede i 1970, etterfulgt av NOPA-prisen «Årets verk» i 1976. Med egne småband har han gjort platealbumene «Feelin’ all right» (1974), «Nightsounds» (1978), «Direct to dish» (Spellemannprisen 1980), «Queen Python» (1981) og «Watch what happens!» (1993-94). Ved siden av egne grupper var han medlem av bl.a. Østereng/Hurum storband 1964-78 og har spilt inn plater med bl.a. Egil Kapstad (1967), Terje Rypdal (1968), Norwegian Big Band (1976), Laila Dalseth (arrangør 1978), Kjell Karlsen Big Band (1984), Espen Rud (1984), Per Husby (1985 og 87), Bjørn Alterhaug (1990), «Bjørn Johansen in memoriam» (2003), Antonsen Big Band (2007) og en jazzpreget CD med Forsvarets Musikkorps Nord-Norge så sent som i 2011. Han var ellers i mange år tilknyttet Forsvarets stabsmusikkorps, ledet Kampen janitsjar i over 30 år, skrev ballettmusikk til «Flåklypa» (1982), har levert bestillingsverk til Dølajazz og vært instruktør for en rekke norske korps og storband. Karin Krog samarbeidet med Frode i band tidlig på 60-tallet og var senere solist i storband og i produksjoner han ledet med bl.a. Kringkastingsorkesteret og Forsvarets Stabsmusikkorps. Hun minnes Frode som en fin, varm, rund og tolerant kollega – med mye humor: – Jeg har arbeidet med mange fine dirigenter i mange land, og jeg må si at Frode var en av de beste. Han hadde en spesiell evne til å få folk rundt seg til å føle seg trygge, og fikk ut det beste av oss. Jeg er veldig takknemlig at jeg fikk gjøre musikk med ham, skriver Karin. Bjørn Stendahl

Bo Grønningsæter døydde onsdag 13. november, 61 år gamal. Det internasjonale jazzsamfunnet har mista ein kreativ og nyskapande organisator og ein profilert personlegdom. Bo vaks opp i Molde og kom i kontakt med jazzmusikk gjennom festivalen. På den tida var Bo meir oppteken av å spela sjølv enn å organisera, og heimen hans i Lunheimveien 22 var til tider jamarena 24/7. Etter eksamen ved Molde gymnas reiste han til Stockholm for å studera film. Så gjekk turen til Bergen for vidare studiar i engelsk og historie. Engasjementet i Bergen jazzforum og Nattjazz blei etterkvart viktigare enn studiane og han var i ein kort periode på byrjinga av 80-talet leiar i båe organisasjonane. I desse åra fekk han att for all jamming og trommeøving i tenåra. Han blei den første trommeslagaren i De musikalske dvergene. Han avslørte samstundes eit visst talent som tekstforfattar gjennom «Tomgodsets dronning», «Sinte gamle menn» og «Svin på Skogen». Den akademiske karrieren la han på hylla og f lytta attende til Molde der han livnærte seg som omsetjar. Han blei med i Storyville Jazz Club og blei seinare formann. Klubben opplevde ei blømingstid i Bos leiarperiode. I 1987 vart Bo den første daglege leiaren i Moldejazz og danna i fire år eit dynamisk administrativt tospann med Rolf Bugge. Moldejazz gjennomgjekk store endringar med Bo som dagleg leiar. Konsertar på Rådhusplassen og aktivitetar i Storgata blei gjennomført i Bo si tid som dagleg leiar. Det har ført til at festivalen har blitt allemannseige lokalt og regionalt. Etter åremålsperioden i Moldejazz vendte Bo på ny kursen mot Bergen og tok til som bydelskultursjef med bydelshuset på Nordnes som base. I 1998 blei han tilsett som dagleg leiar for Vestnorsk jazzsenter (VNJS). Med utgangspunkt i planen for senteret bygde han organisasjonen opp frå botnen. Vestnorsk jazzsenter står årleg for omlag 50 jazzkonsertar på USF Verftet i samarbeid med Bergen jazzforum som teknisk arrangør. Turnéordninga «Den musikalske stamvegen» gjennomførte 70 tilskipingar i perioden 2008 - 2011. Vestnorsk jazzsenter har det administrative ansvaret for Bergen Big Band. Gjennom ei høgt prioritert satsing, har storbandet opplevd eit internasjonalt gjennombrot og dei har spelt på mange av dei største og mest prestisjefylte festivalane i verda. Vestnorsk jazzsenter var ein av initiativtakarane til kompetansenettverket VRAK, og senteret har samarbeidd med dei andre jazzorganisasjonane på Verftet og Griegakademiet om «Jazzen i sikte» og «GIG-akademiet». I tillegg så har Vestnorsk jazzsenter i heile perioden støtta musikarar og arrangørar økonomisk. Likevel er det i høve til utlandet at Bo har drive omfattande nybrotsarbeid. VNJS kom med i Europe Jazz Network (EJN) i 1999. Han kom med i styret for nettverket i 2001 og fungerte som sekretær og kasserar. I perioden 2002 til 2007 var han generalsekretær og frå 2008-10 var han styremedlem. I åra som generalsekretær la Bo ned eit enormt arbeid. I nært samarbeid med Giambattista Tofoni greidde dei å få EJN tilbake på føtene att økonomisk. Ti medlemmer i EJN gjennomførte «Europe Jazz Odyssey» (2002-04), det første og hittil største jazzprosjektet som har motteke EU-

støtte. VNJS var ein av partnarane. Det er ikkje alle som kan dechiffrera søknadsskjema til EU. Bo lærte seg den kunsten, og det kom til nytte då talentlanseringsprogrammet «12 points» og «12 points+» fekk EU-støtte. Gerry Godley frå Dublin har gjennom 12 points-festivalen skapt ein av dei mest interessante arenaene for jazzmusikarar i etableringsfasen, og tiltaket var den første mottakaren av «The EJN Award». I takketalen til Godley blei Bo heidra for eit uvurderleg bidrag over f leire år. Då Bergen saman med ni andre var europeisk kulturby i 2000, tok Bo kontakt med jazzmiljøet i f leire av desse byane og fekk i stand samarbeid og utveksling. Saman med den franske festivalorganisasjonen AFIJMA etablerte han «French-Nordic Jazz Transit». Også dette eit tiltak for å stimulera samarbeid og utveksling. Saman med UD, Norsk Jazzforum og Rikskonsertane fekk Bo etablert «Norwegian Jazz Launch» - eit marknads- og reisestøtteprogram for utvalde jazzmusikarar. Programmet er inne i sin 4. treårsbolk. Saman med sin gode ven og samarbeidspartnar Kjell Kalleklev utvikla Bo konseptet «JazzNorway in A Nutshell». Tiltaket slik me kjenner det i dag blei gjennomført for første gong i 2006. I dag er «JazzNorway in A Nutshell» eller «Nutshell», som det går under i daglegtale, verdskjent og blir rekna som det beste utstillingsvindauge for jazzmusikk. Gjennom «Nutshell» har Bo opna mange dører internasjonalt for norsk jazzmusikarar. I tillegg har «Nutshell» også utvikla eit uformelt nettverk blant festival- og konsertarrangørar og journalistar som er heilt unikt. Dette nettverket har i neste omgang gjeve opphav til vidare samarbeid og utveksling. Internasjonalt arbeid var det som inspirerte Bo mest, og han hadde eit enormt nettverk. Likevel var mingling, kanapear og small talk ikkje Bo si greie. Saman med gode vener rundt eit stort restaurantbord med god mat og drikke, var Bo i sitt ess. Med si utømmelege kjelde av anekdotar, sitat frå verdslitteraturen, filmsoga, det brokute universet av rocke- og bluestekstar og ein mildt sagt sær form for humor, kunne han underhalda i timesvis. Bo var ekstremt sjenert, noko som i eit første møte kunne tolkast som arroganse. Ein av dei vanlegaste replikkane eg høyrde frå folk som hadde lært Bo betre å kjenna var: «Han er jo eigentleg ikkje arrogant». Bo var usjølvisk og sjenerøs. Han hadde sterk rettferdssans og var ein lojal ven. Han blir sårt sakna. Lars Mossefinn jazznytt [51]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:29 Side 52

FARVEL TIL ...

ERIK MOSEHOLM [ 13.05.1930-11.10.2012] Bassisten, komponisten, orkesterlederen, radiomanden, organisatoren og initiativtageren til utallige aktiviteter, orkestre og organisationer, Erik Moseholm, forlod vores verden fredag 11. oktober 2012.xxxx Erik Moseholm var rektorsønnen fra den danske provinsby Fredericia, der med f lid, talent og gåpåmod blev en af de mest betydningsfulde enkeltpersoner i dansk musik igennem to generationer.xxxxxxxxxxxxxx Eriks meriter som musiker og komponist kan høres på dobbelt-CDen «Erik Moseholm Collection» (MusicMecca 2106-2), udgivet 1998.xxx Her hører man en kompetent og evigt søgende og selvudfordrende kunstner, der med lyst, fantasi og kærlighed kaster sig ud fra Baumgartner-højder – uden sikkerhedsnet! Hans samarbejde med hustruen, skuespilleren Vigga Bro gennem en årrække, var ligeledes poesi, realisme og elegance i en sjældent smuk symbiose.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx Erik fik i 1964 med oprettelsen af Radioens Big Band (RBB) sneget jazzen ind ad bagvejen i den ellers ret konservative institution Danmarks Radio (DR). Han forstod at sno sig i de krogede regler, og fik med sine mange kontakter blandt musikere, komponister og arrangører, skabt et væsentligt ensemble med et højt kunstnerisk niveau. DR var en tung institution at manøvrere i, men Eriks taktiske forhandlingsteknik blev skjult bag et venligt og imødekommende smil. Og før man kunne sige bebop, var en aftale forhandlet på plads, uden at nogen kunne føle sig snydt, og de tunge fagforeningsregler blev bøjet, så de passede til jazzens vildtvoksende væsen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Utallige festivals, organisationer, foreninger og aktiviteter er undfanget af Erik. Fælles for dem alle var, at han trak sig ud af ledelsen så snart de kunne klare sig på egen hånd, for [52] jazznytt

JOHN TCHICAI [28.04.1936-07.10.2012] straks efter at kaste sig over nye projekter, nye idéer, nye initiativer. Jeg mødte Erik i 1976 da jeg fik jobbet som musikalsk leder af Montmartre, Nørregade, og han be- handlede mig med en respekt, jeg slet ikke havde fortjent på det tidspunkt. Gennem årene havde vi et tæt samarbejde om dels utallige liveindspilninger med gæstende kunstnere, dels RBBs live koncerter i Montmartre. I 1990 arbejdede jeg tæt sammen med Erik omkring RBBs koncertaktivitet, og blev fanget yderligere ind af hans entusiasme og enestående evne til at få mange aktiviteter ud af en forholdsvis beskeden økonomi.xxxxxxxxxxxx Gennem fem år var Erik rektor for Det Rytmiske Musikkonservatorium, København; det første af sin art i Europa. I hans regeringstid voksede konservatoriet sig stort, og spyttede hundredvis af unge, yderst kompetente musikere ud; musikere der i dag dominerer jazz-, pop- og rockscenen – og ikke kun her i landet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Erik var et fyrtårn i dansk kulturliv; et fyrtårn, der lyste langt ud over lille Danmarks grænser. Hans indf lydelse var kolossal og uvurderlig, hans netværk grænseløst, hans virkelyst uendelig og hans personlighed var ikke til at komme uden om.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Erik Moseholm kommer ikke til at hvile i fred og ro - dertil er der for meget krudt i røven på ham. Så englekoret er ved at blive udvidet med Dizzy, Miles, Getz, Oscar, Jimi, Janis, NHØP, Elvin, et par slagtøjsspillere og hvem der ellers er i nærheden. Og John Tchicai melder sig nok også som første tenor. Tak for alt – og æret være dit minde!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Niels Christensenxxxxxxxxxxxxxxx (musikkonsulent, pladeproducer, lydtekniker, skribent m.m.)

John Martin Tchicai var en av de første danske musikerne som beskjeftiget seg med frijazz, han var av dansk/kongolesisk avstamning. I ungdommen studerte han fiolin, men i midten av tenårene begynte han å spille klarinett og saksofon. På slutten av 50-tallet reiste han mye rundt i Europa og spilte med mange eksperimenterende musikere.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Etter å ha f lyttet til New York i 1963, var han først med å starte New York Modern Five og det mer kjente New York Art Quartet. Han kom også i kontakt med John Coltrane, og spilte på hans plate «Ascension», og med Albert Ayler i bandet New York Eye and Ear Control (Don Cherry, Albert Ayler, John Tchicai, Gary Peacock og Sunny Murray) og han spilte med Archie Shepp.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 1966 satte han igjen nesen tilbake til Danmark, hvor han i hovedsak fokuserte på musikkutdanning. Han dannet bandet Cadentia Nova Danica med danske og europeiske frijazz- og rockemusikere. Dette bandet samarbeidet ofte med Musica Ellettronica Viva og deltok på en rekke multimediaprosjekter. I 1968 var han med på plate med det

nederlandske bandet ICP under ledelse av Misha Mengelberg og Han Bennink.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 1980 byttet han ut altsaksofonen med tenoren som sitt hovedinstrument. Han fikk økonomisk støtte til sin kunstneriske virksomhet fra det danske Kulturminiterium.xxxxxxxxx I 1981 f lyttet han tilbake til USA og byen Davis, ikke langt fra San Francisco, hvor han ledet f lere bandprosjekter. Han spilte bl.a. med Henry Keiser og han var med i Wadada Leo Smiths «Yo Miles»-prosjekt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Siden 2001 har han vært bosatt i Perpignan på grensen mellom Frankrike og Spania, men de siste årene har han vært aktiv også på den nye danske jazzscenen med f lere interessante prosjekter, bla. Bandet Triot, med den danske trommeslageren Stefan Pasborg, den finske saksofonisten Mikko Innanen og den danske bassisten Nikolaj Munch-Hansen. Hans siste innspilling kom ut tidligere i år på selskapet Sagittarius A-Star hvor han spiller med trommeslageren Famadou Don Moye og den tyske pianisten Hartmut Geerken.xxxxxxx Jan Granlie

REIDAR KNUDSEN [21.01.1940 – 20.06.2012] Trommeslageren, pianisten og vibrafonisten Reidar Knudsen var en sentral kraft og inspirator i Narviks jazzliv på 1960-tallet. Han var initiativtaker til Narvik Jazzclub i 1959, klubbens første formann (1959–60) og ledet egne band på begynnelsen av tiåret, der han brakte fram lovende navn som Thorgeir Stubø, Terje Bjørklund og Svein Haugen. «Elevene» forsvant imidlertid til et større miljø i hovedstaden, og tidlig på 60-tallet knyttet Reidar Knudsen sterkere forbindelse til Sverige, spe-

sielt til «nabobyen» Kiruna. Terje Bjørklund fortalte noen år senere til lokalavisa: – Det var han Reidar som har laget jazzmusikere av oss. I 1969 var han med på å stifte Nordnorsk Jazz-forum og deltok på festspillene i Harstad. Men det samme året f lyttet han til Sverige. Han bodde lengst tid i Falun og er dokumentert på plater med Kurt Järnberg (1972–80) og senere med husbandet til jazzklubben i Falun. Bjørn Stendahl


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:29 Side 53

FARVEL TIL ...

OVE HETLAND [02.01.1945-31.10.2012]

DAVID S. WARE [07.11.1949-18.10.2012] David Spencer Ware var amerikansk saksofonist som viet sitt liv til frijazzen. Han ble født i Plainfield, New Jersey, og vokste opp i Scotch Plains. Han studerte ved Berklee School Of Music, og f lyttet etter studiene til New York, hvor han jobbet som drosjesjåfør i 14 år ved siden av spillingen. Etter hvert gikk han lei av drosjejobben og f lyttet tilbake til Scotch Plains.xxxxxxxxxxx På slutten av 70-tallet jobbet han bl.a. med trommeslageren Andrew Cyrille, pianisten Cecil Taylor og trommeslageren Marc Edwards.xxx På begynnelsen av 90-tallet dannet han sin egen kvartett. Ved siden av Ware, besto kvartetten av pianisten Matthew Shipp, bassisten William Parker og trommeslageren Marc Edwards (senere byttet ut med bl.a. Whit Dickey, Susie Ibarra og Guillermo E. Brown).xxxxxxxxxxxxxxxxx

Kvartetten gjorde f lere plater, mest på små selskaper, men på senhøsten 1990 signerte saksofonisten Branford Marsalis to album med kvartetten for Columbia Records.xxxxxx I 2007 oppløste Ware kvartetten, etter utgivelsen av albumet «Renunciation». Etter dette gjorde han f lere soloinnspillinger, samt plater og konserter med en rekke større ensembler.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx David S. Ware led i f lere år av en nyresykdom, og gjennomgikk en vellykket nyretransplantasjon i en alder av 60 år, etter å ha mottatt en ny nyre som ble donert etter at f lere tusen fans hadde startet en epost-aksjon for han. David S. Ware døde på Robert Wood Johnson University Hopital i New Brunswick i New Jersey. Han ble 62 år.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jan Granlie

JAN HUSEBY En av veteranene i Moldes jazzliv, Jan Huseby, døde 1. oktober 79 år gammel. Jan, i miljøet kjent som «Slaven», var med i Storyville Jazz Club som musiker og storbandleder i en årrekke. Han hadde også ulike styreverv både i klubben og jazzfestivalen, bl.a. som leder for hele organisasjonen i perioden da jazzklubb og festival ble organisert i to seksjoner. Det hevdes han ble kalt «Slaven» fordi han alltid slepte rundt på instrumentkofferter og noter. Hans husguder som musiker var instrumentkollegene Paul Desmond og Lee Konitz. Som ung ble Jan angrepet av poliomyelitt, men trente seg opp til å funksjonere tilfredsstillende, tok revisoreksamen og hadde et langt yrkesliv hos bl.a. fylkesskattesjefen. Allikevel hadde sykdommen satt sine spor, og de siste årene var han sterkt svekket, slik at han ikke hadde krefter til å

Pianisten og jazzmiljøets store nestor i Stavanger, Ove Hetland, sovnet stille inn 31. oktober. Han ble 67 år gammel. Hans musisering var forankret i amerikansk moderne standardjazztradisjon som han formidlet på høyeste nivå med stor personlighet og innlevelse. Som komponist, jazz- , teater-, revy- og dansemusiker samt pedagog og lærebokforfatter kom han gjennom yrkeslivet i kontakt med de f leste musikkarenaer både regionalt og nasjonalt. Institutt for Musikk og Dans ved Universitet i Stavanger var hans arbeidsplass de siste tjue årene av hans yrkesaktive karriere. Han var en inkluderende og omsorgsfull kollega. Hans bidrag til jazzfeltets anseelse innen høyere musikkutdanning i Stavanger har vært av uvurderlig betydning. Det var Ove som la grunnlaget for jazzutdanninga ved Instituttet og var derfor også en gründer i ordets rette forstand. Med sin rause personlighet, høye faglige kompetanse og pedagogiske teft ble han for et ukjent høyt antall studenter, musikere og publikum i Stavangerregionen en slags musikalsk farsfigur. En avgjørende veiviser inn i jazzens uendelige opplevelsesunivers. «Jazzen er en gave til mennesket», var hans stadig tilbakevendende postulat når han hørte noe han likte. Ove var mer opptatt av å se enn å bli sett og var derfor mindre synlig på den nasjonale jazzarenaen enn hva hans talent fortjente. Han var

beskjeden utad og kritisk til eget arbeid. Hans fokus var rettet mot musikkens indre drivkrefter og i liten grad på bransjens markedsmekanismer. Ove virket i det stille. Hans filosofi var at jazzmusikeren er mer enn bare en spesialisert kunstner. Jazzmusikeren er en ressursperson som i kraft av sin kompetanse kan spille en vesentlig rolle langt utover jazzens eget uttrykk og utøvelse. Ove var gjennom sitt kvalitative musikalske engasjement et levende eksempel til etterfølgelse på dette området. Ove er borte, men et dypt avtrykk av hans motiverende holdning lever videre i hans studenter, kolleger og medmusikere. Han etterlater seg en stor skatt av komposisjoner og arrangementer som bare i beskjeden grad er dokumentert. Han var også en fantastisk treskjærer. Hans små treskulpturer er unike og uttrykker hans finurlige og underfundige humor på en direkte og allmenn tilgjengelig måte. Om det finnes et godt sted på den andre siden av livet er Ove der nå . Sikkert på en jazzklubb. Der legger han jazzklanger på et himmelsk stemt piano og spanderer en sigg til den som måtte be om det. «Klart det », svarer han på sitt syngende Stavangersk og byr både på en røyk og sitt vennlige smil. En sann kunstner er gått bort. Musikkmiljøet i Stavanger vil i takknemlighet savne Ove i lang tid. Tankene går til hans nærmeste familie. Tor Yttredal Medmusikant, venn og kollega.

GUNNAR FEYDT [10.3.1936–10.9.2012]

stå imot da han fikk lungebetennelse i september. Jans siste besøk på jazzklubben var ved femtiårsjubileet til Storyville Storband, som han tok initiativ til i 1958. Ved begravelsen fra Molde Domkirke 12.oktober spilte Jon Pål Inderberg, Ketil Venås, Erling Aksdal, Torstein Fuglseth og Torgeir Døssland to av Jans favorittmelodier, «Danny’s Dream» og «I fall in love to easily». En de virkelige aktivistene i Moldes jazzliv har gått bort, og vil bli dypt savnet. Petter Pettersson

Entusiasten, aktivisten og platesamleren Gunnar Feydt gikk bort i september etter en tids sykdom. Men det var ikke lenge siden han var til stede på møte i Oslo Jazz Circle, klubben han viet så mye av sitt liv til. Gunnar var født og oppvokst i Halden, apotekersønnen som fra 1960tallet skulle ha et langt yrkesliv i Dentaldepotet i Oslo. Han ble sentral i ledelsen av Oslo Jazz Circle fra 1980-tallet, hadde etter hvert en av landets største platesamlinger, og stod bak klubbens første store plateprosjekt, trippel-LP-albumet som presenterte de tre store tenorsaksofonistene Arvid Gram Paulsen, Mikkel Flagstad og Kristian Bergheim, utgitt i 1988. Tretten år senere ble albumet gjenutgitt på en dobbelt-CD, hvilket

var begynnelsen på prosjektet «Portrait of a Norwegian Jazz Artist», presentert av Oslo Jazz Circle med Gunnar Feydt i spissen. Viktige historiske opptak finnes i ytterligere ti album på Gemini Records, med Einar Iversen, Rowland Greenberg, Bjørn Johansen, Harald Bergersen, Kjell Karlsen og Bjarne Nerem, alle utgitt i 2001, Erik Amundsen og Cecil Aagaard fra 2005, avsluttet med et 4-CDsett med Bjarne Nerem i 2008. Ting som ikke ville ha blitt utgitt uten Gunnars private samlinger av båndopptak, en skatt hvorav det meste nå er donert til Norsk Jazzarkiv.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi takker ham for all hans innsats, iver og hjertelige sjenerøsitet. Bjørn Stendahl jazznytt [53]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:29 Side 54

JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN

Ferske norgesmestere i jazz 25.11.1962. Fra venstre: Hans Marius Stormoen (19 år), Torgrim Sollid (20), Jan Garbarek (15) og Morten Lassem (15). Foto: Tore Fredenlund. Foto utlånt fra Norsk Jazzarkiv

DA JAN GARBAREK BLE NORGESMESTER Vi avsluttet forrige femtiårsrapport med å minnes at USAs blokade av Cuba (Cuba-krisen) hadde brakt verden på randen av atomkrig. Men tilstanden ble løst ved at Khrusjtsjov tilbød å demontere sine våpen på Cuba, hvis USA fjernet sine i Tyrkia (27. oktober) – og så startet demonteringen dagen etter, selv uten slike innrømmelser fra USA. Om det hjalp at vi stod utenfor den amerikanske ambassaden og ropte «Hands off Cuba», vet jeg ikke... På den hjemlige fronten skjedde det noen hyggelige ting. 3. november var debutdatoen for NRKs første serie med fjernsynsjazz, programmet «Jazzkjelleren», ledet av Roald Øyen. Programmet skulle komme til å gå i sju utgaver med 4-6 ukers mellomrom fram til mai 1963. Til å begynne med var et instrument tema i hvert program, og det begynte med trompeten, presentert av Atle Hammer med Kjell Karlsens trio, samt opptak med Dizzy Gillespie fra Newport, saksofonen presentert av Mikkel Flagstad, Jimmy Giuffre og Gerry Mulligan og trombonen presentert av Kid Ory og Gerhard Aspheim. Atle Hammer og Mikkel Flagstad opptrådte i studio med meget modernistiske dekorasjoner og publikum i «artistiske» positurer... Et oppslag i Dagbladet 6. november var viet [54] jazznytt

Arild Wikstrøms jazzskole i Jazzkjeller’n på Gamlebyen skole. Hver tirsdag møttes 33 elever til et opplegg der bevegelse, synging og klapping, høring og diskusjon, ble preferert foran konvensjonell musikkundervisning. Hvis tiltaket gikk bra, var det planer om å skaffe instrumentlærere. – Skal pikene også spille? spurte Dagbladets Randi Hultin. – Javisst. En av dem har tenkt å anskaffe altsax. – Denne sangen som ble sunget i dag, er den hentet fra noe spesielt? – Nei, jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg fikk den fra. Hadde den plutselig i hodet. – Er det på samme måte med det som gjennomgås i timene? – Ja, det er nærmest improvisert. Jeg planlegger ikke noe på forhånd, men jeg vet hva det er jeg vil forsøke å oppnå, forklarte Wikstrøm – som for øvrig fikk assistanse i sin lærergjerning av årets Buddy-vinner, Bjørn Johansen. Jazzkjeller’n hadde fått et ganske tett miljø av søkende, og til dels svært unge, musikere. Arild Wikstrøm ledet husorkesteret, som hadde en litt vekslende besetning med Bjørn Johansen, Bjørn Pedersen, Per Løberg, Jon Christensen og Karin Krog. Omtrent de samme utgjorde husorkesteret på klubben «Grenader» på Ruseløkka skole. Til disse klubbene søkte både litt etablerte musikere,

som Alf Kjellman, Petter Holm, Jan Lie, Bernt Steen og trombone-Bjørn Johansen, og mer uetablerte som Hans Marius Stormoen, Torgrim Sollid, Jarl Johansen, Carl Magnus Neumann, Roy Hellvin, Dag Aakeson Moe, Morten Lassem og Jan Garbarek. Flere grupper til NM i amatørjazz i november 1962 ble skapt rundt miljøet i Gamlebyen. Andre begivenheter på denne tida: Saksofonisten Sahib Shihab var gjestesolist med Eivin Sannes’ trio på Neptun i Bergen 6.–25.11. Den 7.11. gikk The Tigertown Jazzband i studio og spilte inn en EP for platemerket «Golden Ten», den tredje EP i disse platefattige årene på begynnelsen av 60-tallet. 22.11. ble pianisten Kaare Halvorsen (33 år) kåret til æresmedlem av Ålesund Jazzklubb. 24.11. våknet Tønsberg Jazz Society til live etter en lang sommerferie og valgte et helt nytt styre. To av styremedlemmene, den 19 år gamle gitaristen Øyvind Thorsen og den 16 år gamle klarinettisten og altsaksofonisten Tore Engstrøm, dannet band. 2.12. var svenske Bernt Rosengren gjest på klubben «Jazz Society» i Trondheim. 2. og 3.12. arrangerte Jazzklubben 58 i Tromsø sin årlige jazz- og populærkonsert i Arbeiderforeningen. Svenske Carl Henrik Norins orkester spilte på Big Chief og Metropol 2.7.12. Frank Nygaards storband holdt sin årlige


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:29 Side 55

konsert 12.12. i Halden Arbeidersamfund. Tre dager senere var Bjørn Johansen solist på lokalet Høgtun ved Volda i regi av klubben «Fredag den Trettande». Og i NRK kunne vi høsten 1962 høre Kjell Karlsens storband i programmet «Swingtime» annenhver søndag. Men den største begivenheten på seinhøsten var nok besøket av den sjarmerende høvdingen i tidens seinbop, Dexter Gordon. Etter åpning på Big Chief Jazz Club søndag 18. november, fylte han den kommende uka (19.-24.) på Metropol og skaffet seg fans for livet. – Have no fear, Dexter is here, sa denne høyreiste figuren på skjelvende knær, hevet sin tenorsax i horisontal stilling, hilste ærbødig sitt publikum og gav oss sin særpregete tilbakelente kraftjazz, akkompagnert av det beste kompet som kunne skaffes i Oslo: Einar Iversen, Erik Amundsen og Jon Christensen. For andre var seinhøstens store begivenhet det årlige Norgesmesterskapet for amatørjazzband. Det fant sted på Sentrum kino 25. november, dagen etter Dexter Gordons gjestespill. 14 band stilte i konkurransen, tre tradisjonelle band og elleve «moderne». Dommere var Tore Jensen og Ola Sværen i den tradisjonelle klassen, Johs Bergh og Einar Iversen i den «moderne» – med Rowland Greenberg som overdommer. Førstepremien i den tradisjonelle klassen gikk til The Royal Garden Dixielandband fra Drammen, veteranband i sitt fjerde NM. Atskillig ferskere var vinneren i den moderne klassen, Jan Garbareks kvartett med Garbarek på en skinnende ny tenorsax, pianisten Morten Lassem, bassisten Hans Marius Stormoen og trommeslageren Torgrim Sollid. 15 år gamle Jan Garbarek fikk også første solistpris, mens Torgrim Sollid fikk tredjeprisen. Gitaristen Leif Simensens trio fra Fredrikstad fikk andrepremie, mens Simensen selv fikk 2. solistpris. Tredje bandpris gikk til Dag Aakeson Moes kvartett fra Oslo, og «publikums pris» gikk til Harald Gundhus’ Oslo-baserte kvintett. Premier til ungdom som senere skulle bli kjente navn i norsk jazz. Norsk jazz var fremdeles i en slags gullalder gjennom 1962. Men, som skrevet i forrige Jazznytt, mange klubber slet tungt. Etter tre sporadiske møter denne høsten, måtte Grand Jazzklubb i Sarpsborg gi opp etter 7. november. På The Riverside Jazzclub i Lillestrøm måtte husbandet (The Riverside Swing Group med Arild Andersen) vike for popmusikk etter 11. november. I Drammen var det ikke plass til to klubber i konkurransen om ungdommen, hvorpå Jazz Forum og Black Note gikk inn i forhandlinger om sammenslåing. Disse første tegnene til nedtur skjedde på Østlandet. Hadde det sammenheng med at det var hit de svenske FM-bølgene nådde? Østlandet ble «druknet» i «melodiradio» og «Svensktoppen» (opprettet 13.10.1962)... Men vi andre kunne for eksempel glede oss over Don Byas’ besøk på Metropol i romjula, 26.– 30.12. akkompagnert av Einar Iversen, Bjørn Pedersen og Jon Christensen. På selve nyttårsaftenen var han solist med The Big Chief Jazzband. TEKST: BJØRN STENDAHL

SVENSKENE HAR KÅRET FEM NYE JAZZKATTER [HVORAV EN ER NORSK] Sveriges Radio deler hvert år ut f lere priser til svenske jazzmusikere, under fellesbetegnelsen «jazzkatten». I år gikk prisen som årets musiker til bassisten Nina de Heney. Årets gruppe ble Seval (Sofia Jernberg, Fred Lonberg-Holm, David Stackenäs Emil Strömberg og Patric Thorman), mens årets komponist ble pianisten Cecilia Persson. Årets nykommer ble, ikke overraskende sangerinnen Isabel Sörling og hennes band Farvel (med den norske trompeteren Kim Aksnes), mens den store hedersprisen, selveste gullkatten gikk til Fredrik Norén. Jazznytt stiller seg langt fremme i køen av gratulanter.

Årets svenske jazzmusiker; Nina de Heney

JAZZ ON THE TUBE er navnet på et internettsted som hver dag legger ut musikkvideoer med en introduserende tekst, for det meste med amerikanske artister som John Coltrane, Art Blakey, Bill Evans, Miles Davis, Art Tatum, Herbie Hancock osv., men verdt å sjekke ut: www.jazzonthetube.com Det er svenske Orkesterjournalen som har gjort denne oppdagelsen.

MANFRED EICHER OG ECM PÅ UTSTILLING I HJEMBYEN MUNCHEN I Munchen pågår det nå en større utstilling dedikert til Manfred Eicher og ECM. Utstillingen inneholder lydeksempler, foto, film og arkivmateriale, pluss arbeider fra moderne kunstnere som er influert av plateselskapet, så som The Otolith Group (Anjalika Sagar og Kodwo Eshun). Det vil bli arrangert en rekke forestillinger, filmvisninger, work-

shops for barn og en rekke paneldiskusjoner. Utstillingen er åpen til 10. februar 2013 og holder til i Haus der kunst i Prinzregentenstrasse 1, sentralt i Munchen.

Jazzkonserter over hele landet! Norsk jazzforums medlemsklubber inviterer til ti dager med jazz i februar 2013. Fullt program legges ut på www.vinterjazz.no medio desember

Kilder: Freebag? Jazz i Norge 1960-1970xxxxxxxx (Norsk Jazzarkiv 2010) o.a. jazznytt [55]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:29 Side 56

ACUÑA – HOFF – MATHISEN BARXETA LOS 118-2 For Mosnes i Dagbladet ankommer Barxeta som et dynamisk rikt album med sprudlende overskudd. I følge Helgheim i Dagsavisen slår det gnister av samspillet. Også Hammerø på Side 2 får fot for musikken: Hu hei hvor det går! Etter deadline for denne annonsen er det sikkert mange flere anmeldere som faller for denne fantastiske musikken som er den første innspilt i vårt nye studio i Spania – Studio Barxeta.

Alex Acuña – Jan Gunnar Hoff – Per Mathisen

Kontakt Losen Records for mer info og priser for leie av studioet inklusive vår eminente lydtekniker Dani Castelar. Studio Barxeta ligger i et 1600m2 stort bygg – en gammel spansk hacienda - på en høyde midt i en gigantisk appelsinplantasje uten nære naboer. Et paradis av et sted.

Alex Acuña i fri utfoldelse fra trommerommet i Studio Barxeta

Postboks 6314 Etterstad, 0604 Oslo Tlf: 22 19 82 82 - 99 00 61 90 info@losenrecords.no www.losenrecords.no

Espen Rud «Løvsamleren» får glimrende anmeldelser: «Inspirerte samspill! Espen Ruds tredje album for året er et lite mesterverk.» (Dagbladet) «Trommeslagerveteran Espen Rud slutter ikke å forbause. Ikke nok med at han de siste år har blitt en av våre mest ukonvensjonelle bandledere og låtskrivere, nå står han også fram som arrangør og klangkunstner i særklasse.» (NRK)

Fire Fyrer «Prøysen goes Jazz» får glimrende anmeldelser: «Når «Blåklokkevikua» åpner og slutter med innledningen til «Giant Steps», vet du at Prøysen-skatten har fått midlertidigadresse i et nytt nabolag..» Dagladet «Suksess for Fire fyrer som jazzer opp Prøysen». Hamar Arbeiderblad «Dette hadde Prøysen likt. Fire karar bestemte seg for å lage jazzversjonar av songane til Alf Prøysen, og skaut gullfuglen.... Ein diktar og trubadur har no også fått sin rettkomne plass i jazzhimmelen». Dagsavisen

Frode Kjekstad «The Italian Job» Den hardtsvingende gitaristen på jobb i Italia! Med Enzi Zirilli - trommer Alberto Marsico - orgel

www.curlinglegs.no [56] jazznytt


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:29 Side 57

STORBAND

ROMERIKE STORBANDFESTIVAL ‒ KOMMET FOR Å BLI? Romerike storbandfestival ble arrangert for tredje gang lørdag 13. oktober i Lillestrøm kulturhus. Lokalene er slik at det er mulig å ha tre arenaer i gang parallelt. Alle er under samme tak med bare noe få meter mellom, så det er lett å bevege seg mellom konsertene. Dette er antakelig en viktig forutsetning for festivalens suksess. En annen suksessfaktor er den lokale forankringen med arrangørene Ett Fett Storband, Skedsmo Storband, Sørum Storband, Samlebandet og Lillestrøm jazzklubb. Det skaper et godt publikumsunderlag.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Festivalen ble behørig satt i gang av Erling Wicklund, kveldens konferansier. Han annonserte første band ut som var Siggerud storband med programmet «Sommerbris», og dermed var vi i gang. Den norske sommeren har mer dynamikk enn som så, så her har Siggerud et forbedringspotensial.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx De kjente Flickorna i Småland møtte Glenn Miller i Eidsvoll storband. All musikken var arrangert av bandets musikalske leder, Espen R. Fredriksen. Han hadde også komponert noen av stykkene, og deltok på dem som gitarist i en ledende stemme. Det var stor musikalsk spennvidde i konserten, men det fungerte bra fordi alt var arrangert av samme person. Storbandet og ikke minst dets solister er inne i et godt spor for tida.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Big Odd Band fra Ålesund deltok også i år, og med samme konsept som i fjor. Det gjorde ingenting. Ungdommene fra Ålesund sparket godt fra under sin entusiastiske leder Odd Fossum, mottaker av Norsk jazzforums storbandpris i 2010. Det går i standardarrangementer, mange av dem signert Gordon Goodwin som er i mange storbands repertoar. Ikke uten grunn.xxxxxxxxxxx Sørum storband hadde et originalt bidrag ved at de gjenskapte 30-tallet med et utdrag fra Cole Porters musikal «Anything Goes». Blaker Ungdomslags Teatergruppe deltok med vokale innslag. Det hele låt tidsmessig riktig om ikke nettopp perfekt framført. Lyden for vokalistene var ikke helt god i kafeen Nobel, men publikum hygget seg åpenbart med et fint show. Storbandet Ett Fett fra Lillestrøm hadde alliert seg med vokalgruppa Miss Fitz. Navnet spiller

Erling Wicklund var festivalens kyndige konferansier

Prime Time Orchestra med Mats Hålling (dir) og Robert Nordmark (ts)

selvfølgelig på det engelske ordet «misfit» som betyr noe som passer dårlig. Ikke noe kunne vært mer misvisende! Ett Fett og Miss Fitz passet utmerket godt sammen. Maiken Kroken fra Gjerdrum er en av de tre kvinnelige vokalistene, og sånn sett det lokale alibiet; de andre to er engelske. Ett Fett var denne gangen «bare» backingband, men fikk vist at de er et storband å regne med. Dyktige vokalister og ditto musikere leverte en underholdende konsert med høy Las Vegas faktor.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vestby storband tok mål av seg å presentere stoff fra boka til komponisten, arrangøren og storbandlederen Thad Jones. Bandet har et stykke vei å gå for å nå sine musikalske mål, men det er bare å drive på! Nils Tro, bandets leder, ga publikum en pedagogisk innføring i Thad Jones sin musikk, hvilket er en god ting. Sånt hører med.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Prime Time Orchestra fra Bærum hadde fått med seg saksofonisten Robert Nordmark fra Sverige. Svenske Mats Hålling hadde skrevet de f leste arrangementene, og han ledet også bandet

for anledningen. Bandet og solisten låt tett og proft og representerte storbandtradisjonen på en god måte. Dette var et av festivalens høydepunkt. Gruppa Dead Dino Storage som presenterte musikk av Frank Zappa, hadde ikke akkurat storbandbesetning (bare tre saksofonister som blåsere), men forsvarte likevel sin plass på festivalen. Mange storband forsøker seg på Zappas musikk, så det var fint å få denne smakebiten i utsøkte arrangementer og heftig utførelse. Kanskje kan det inspirere noen til en storbandkonsert med Zappa på neste års festival?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Romsås storband presenterte komposisjoner av Jørn Erik Ahlsen som også deltok på gitar. Bandet åpnet med Gordon Goodwins arrangement av Miles Davis’ «Seven Steps to Heaven», så her var det mye historie på en gang før Ahlsen overtok med sine ting, godt tilpasset et tradisjonelt storband. Det låt fint, og det er å håpe at samarbeidet kan fortsette.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Multimusikanten Stian Carstensen, kjent romeriking fra Eidsvoll, var festivalens sjarmtroll og publikumssuksess. I kjent stil sto han på med det sammensatte Samlebandet som partner. Samlebandet hadde for anledningen f lere profesjonelle musikere i rekkene, som Arild Stav, Knut Riisnæs, Georg Reiss og Jarle Vespestad for bare å nevne noen. Det trengtes, for arrangementene av Helge Sunde er ikke skrevet for hvem som helst. Mange i publikum hadde nok hørt både musikken og anekdotene før, men det gjorde ingen ting. Det var bare å gi seg over for et ellevilt musikalsk show på høyt nivå.xxxxxxxxxxxxxxx Vidar Busk og Skedsmo storband rundet det hele av med rhytm and blues, soul og boogie i en herlig blanding. Det var tilløp til dansing foran scenen, og når så vi det sist på en jazzfestival? I en sen time sa festivalens daglige leder, Morten Tørmoen, seg fornøyd med årets festival. Det var rekord i antall publikummere, og den økonomiske biten er vel i havn. Det er som kjent ingen selvfølge. Vi ønsker oss selv og alle andre velkommen tilbake neste år!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx TEKST OG FOTO: HARALD OPHEIM jazznytt [57]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:30 Side 58

LEVENDE LYD

Monica Akihary i Boi Akih [58] jazznytt

DUTCH JAZZ & WORLD MEETING, AMSTERDAM [05-06.10] Dutch Jazz & World Meeting er ingen egentlig festival, men en massiv presentasjon av noe av det som skjer på den nederlandske jazz- og verdensmusikkscenen pr. i dag. Arrangementet er blitt arrangert annethvert år, men på grunn av kraftige nedskjæringer i den økonomiske støtten til det nederlandske musikksenter, som står som arrangører, ble det allerede ved åpningen av disse hektiske dagene antydet at dette var siste gangen man arrangerte denne type presentasjoner. Men senere i helga kunne man gledesstrålende fortelle at det ville bli nytt treff i den nydelige jazzklubben Bimhuis og på Conservatorium van Amsterdam også i 2014. I år var det over 400 besøkende festival- og klubbarrangører, byråkrater, journalister og andre, fra hele verden, som hadde funnet veien til vakre Amsterdam. De utenlandske gjestene ble plassert på hotellbåter, hvor man følte seg mer som om man var på danskebåten enn langs en trafikkert elv i Amsterdam. Musikalsk startet det hele allerede kvelden før

den offisielle åpningen. På Bimhuis var det gledelige gjensyn med en rekke kolleger fra Europa, Asia og Amerika, mens David Kweksilber Big Band gjorde så godt de kunne for å få, i alle fall noen av de fremmøtte, til å trekke vekk fra baren og inn i konsertsalen. Men de lyktes egentlig veldig dårlig. Personlig har jeg store problemer med å bli engasjert av storband hvor musikken er temmelig intetsigende, og et band der musikerne ser fryktelig uengasjerte ut. Når musikerne ser på klokka til stadighet og ikke virker som om de bryr seg om hva solisten presterer o.l. så faller jeg raskt ut. Derfor var det egentlig på fredagen det hele begynte. Den amerikanske journalisten og forfatteren Ben Ratliff åpnet hele stasen med foredraget «Listening in the Age of the Cloud», som tok utgangspunkt i hans kommende bok «Twenty Ways to Listen (to Music)», og handlet om fokus på lytteopplevelsen mer enn på det utøvende, i tider da man får musikk overalt, digitalt, på sosiale medier, via strømming osv. Personlig hadde jeg ønsket en diskusjon om nettopp strømmingens farer når det gjelder økonomi og kvalitet, men det brydde han seg vel egentlig ikke så mye om. Deretter var det et par seminarer om hvordan nederlandske musikere kunne slå igjennom i USA og England, før showcasene startet, og vi fikk litt interessant musikk og lytte til. Vi startet med Royal Improvisers Orchestra, et slags kollektiv av unge, frilynte musikere, hvor alt var improvisert. De hadde ingen føringer om hvor man skulle starte eller slutte, musikerne vandret inn og ut av scenen, men, merkelig nok, så hang alt sammen på en fin måte. Bandet blir ledet av saksofonisten Yedo Gibson, og består av musikere fra konservatoriet. De kommer fra store deler av verden, og viste oss at jazz er og blir et internasjonalt språk. Og derfra og ut gikk det i ett. Vi fikk et fint møte med bandet PumpOrgan, som serverte musikk i nært slektskap med Captain Beefheart og gamle nederlandske helter som Willem Breuker og hans like, Hybrid Tentet, med pianisten Michiel Braam i spissen for et lag av relativt ukjente nederlendere som har hengt seg på ICP-trenden og Misha Mengelbergs måte å tilnærme seg musikken på, noe som fungerte nærmest perfekt i Bimhuis. Og da det hele ble avsluttet sent på natten med DJen Blue Flamingo, som spilte gamle 78-plater, var på mange måter den seriøse delen av fredagen over, og det var bare å finne veien tilbake til lugaren. Lørdagen opprant med nok et foredrag (som


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:30 Side 59

LEVENDE LYD

Jazznytts utsendte droppet til fordel for en utsøkt platesjappe hvor ryktene gikk om at man solgte Glen Golds komplette boks med Goldberg-variasjoner og annet snadder for en overkommelig pris). Både denne dagen og fredagen var formiddagen fullbooket for de f leste av utlendingene. De var hektet opp på diverse speed-dater med nederlandske musikere og agenter. Nede i kjelleren på det f lotte konservatoriet var det informasjonstorg, hvor man kunne treffe de samme musikerne og agentene, samle sammen plater og informasjon og til og med bli spådd om fremtiden av den nederlandske Musiqmama! Musikalsk startet vi med den f lotte strykekvartetten Zapp 4 og deres helt særegne versjoner av Radioheads musikk. Bandet består av fiolinistene Jasper le Clercq, Jeffrey Briunsma og Oene van Geel pluss cellisten Emile Visser. Musikken de fremfører ligger og vaker i grenselandet mellom moderne klassisk strykekvartett, rock og jazz, og de er alltid en fryd for øret. Et band vi gjerne hører her på berget også. Deretter møtte vi et av våre favorittband fra skøytelandet. Boi Akih består av den indonesiske sangerinnen Monica Akihary og gitaristen Niels Brouwer pluss de to gjestene, trombonisten Wolter Wierbos og trommeslageren Kim Weemhoff. Dette er samme utgave av bandet som vi, for ikke lenge siden, an-

Royal Improvisers Orchestra

meldte plate med, en plate hvor vi var kritiske til at man brukte trombone i bandet. Det ble rett og slett for mye av det gode. Men live fungerte det perfekt. Riktignok mer heavy og rocka enn de tidligere gangene vi har hørt dem, men variert og fint, og Monicas stemme ligger ikke langt unna for eksempel Cassandra Wilson i stemmeleie og uttrykk. Vakkert og engasjerende, og et av høydepunktene under helgas showcaser. Barana Elektro Shaman er en gjeng musikere med utgangspunkt i Tyrkia, men med solide, lokale helter inkludert. Cellisten Ernst Reijseger var sterkt medvirkende til å gjøre dette settet til en morsom og annerledes affære. Tyrkisk musikk fra basarenes innerste mørke, og helt annerledes enn det meste annet vi fikk høre

disse dagene. Så avsluttet Jazznytts utsendte den seriøse delen av Dutch Jazz & World Meeting 2012 med kvartetten Fugara. Saksofonisten Paul van Kemenade, trompeteren Marcus Stockhausen, pianisten Stevko Busch og trommeslageren Markku Ounaskari. Et sobert og ECM-ish sett som både var vakkert, sart og ytterst interessant. Hvis du er klubb- eller festivalarrangør, så er Dutch Jazz & World Meeting et fint sted å få sjekket ut den nederlandske jazzscenen. Og jeg vil absolutt anbefale folk å ta en tur til den f lotte Bimhuis-klubben og Konservatoriet under neste Jazz & Wold Meeting i 2014. TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

Conservatorium van Amsterdam

Zapp 4

Bimhuis jazznytt [59]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:30 Side 60

LEVENDE LYD

JAZZ FRA NORD-NORGE, NASJONAL JAZZSCENE [05.-06.10] Det er ikke akkurat arktisk stemning utenfor Victoria denne helgen. Det er heller fulle mennesker som raver rundt i godt opplyste Karl Johans gate denne milde helgen i oktober. Noen vil hevde at dette er en like stor del av NordNorsk kultur som nordlys og snøkledde vidder, men det setter uansett ikke en søring i stemning for minifestivalen som bl.a. skal handle om Svalbard og Nordlandske viser. Da er det godt at musikken står så godt på egne bein, og at det er såpass godt inne på Victoria. Og at vi har den hårete, trivelige og ekstremt Nord-Norske Bodø-væringen Arne O. Holm som konferansier. Konsertrekken åpner med Tore Johansens Nord-Norske supergruppe Nord. Den består også av Marit Sandvik på vokal, Jan Gunnar Hoff på piano, Tores onkel Roger Johansen på trommer og i programmet står det Ola Kamfjord på bass. Jeg ser ingen Ola Kamfjord bak bassen, jeg ser bare Ellen Andrea Wang, og hun er fra Gjøviktraktene, det ligger ikke så langt nordover. Heldigvis presiserer Johansen at Ola måtte spille med Halfdan Sivertsen og resten av Gitarkameratene i kveld, og at Ellen er vikar og har en onkel fra Bodø. Roen senker seg i salen. Uansett gir gruppa oss et knippe

Henning Gravrok [60] jazznytt

Bjørn Sundquist, Ole Jørn Myklebust og Brynjar Rasmussen i Artic Mood

Nord-Norske viser av bl.a. nevnte Halfdan Sivertsen og Tore Hansen i en kledelig moderne jazzdrakt, med en dose salmer og gospelmusikk i bunn. Det låter fint, mye takket være Roger Johansens fantastiske beat og Hoffs unorske virtuositet. Min Nord-Norske informant forteller meg at denne formen for salmeaktig jazz er veldig vanlig i Nord-Norge, det er ikke nødvendigvis så religiøst ment. Jeg forstår og gjør meg klar for neste band. Det er unge MOB, bestående av konservatoriestuderende Jardar Westvik på gitar, Håkon Skog Erlandsen på saksofon, Pål Ovanger Stensland på tangenter, Håkon Elias Pettersen på bass og Alexander Kostopoulos på trommer. Åpningslåten deres viser oss at de har hørt mye på elektrisk Miles Davis. Ikke den smakfulle varianten som vi finner på «In a Silent Way», men den kokaininfiserte, sprøyte gale varianten som han drev med etter «Bitches Brew». Det koker godt oppe på scenen, ikke minst takket være trommeslageren som tar enormt mye plass. Ikke bare på grunn av det krøllete håret og den ekspressive stilen, men fordi han i så stor grad går inn og former musikken, bryter opp grooven og setter inn uventet dynamikk som en slags miks av Jon Christensen og Marilyn Mazur. Svinge kan han også, så jeg håper virkelig vi får høre mer fra denne kanten snart. Så avsluttes kvelden med festivalens aller største personlighet, samiske Niko Valkepää. Han ser ut som en samisk Johnny Cash der han kommer ned trappen på Victoria. Og Niko leverer varene, selv om dette er mye mer pop enn jazz ser alle ut til å kose seg. Men han hadde trengt et større band for å matche det stadiontrykket som er på platene hans. En gitar eller

keyboardist til må vel Nord-Norsk Jazzsenter ha råd til å betale for en så profilert musiker. Eller kanskje de har satset hele budsjettet på lørdagen. Den åpner med en stor, velsmakende fingermatsbuffet i baren som publikum ikke helt skjønner at er gratis. Så en ny runde med Nord-Norske historier, så presenteres NordNorsk Jazzsenters største satsning gjennom tidene: Bestillingsverket Arctic Mood. Det forteller oss om livet på Svalbard, og er satt sammen av musikk av Brynjar Rasmussen, fotografier av Werner Andersson og ulike tekster lest opp av Bjørn Sundquist, som for øvrig er i perleform. Musikken spilles av et åttemanns orkester med mange kjente fjes og er storslagen, ofte folkemusikalsk, variert og til tider veldig velfungerende. Selv om det komponerte materialet er litt svakt noen steder, og formen er noe uoversiktlig er det mange øyeblikk der kombinasjonen av bilder, tekst og musikk går opp i en stor, enhetlig stemme. Det skjer ikke så ofte i denne typen bestillingsverk. Jeg kan mer om Svalbard nå enn før konserten. Etter denne festivalen kan jeg også mer om Nord-Norsk jazz. Det er mer enn bare snø og nordlys, det er også fusion-jazz, denne kvelden med Henning Gravrok Band. Skikkelig futionjazz med sopransaksofon, mer 70-talls Miles og litt smoothjazz i gryta. Det er det jo ikke så altfor mange som gjør lengre. Henning Gravrok band gjør det bra, selv om mye av musikken kanskje blir litt forutsigbar i lengden. Derfor er det bra at gitarist Børge Petersen-Øverleir er med, de heftige, ringmodulerte soloene hans er alt annet enn forutsigbare, og er de som skaper mest roping i salen. Halfdan Sivertsen stikker innom i pausen. Folk


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:30 Side 61

KOL

tar bilder og poserer med han, det er veldig god stemning. Lyset dempes og bandet KOL (Kristian Olstad Trio) går på scenen. Han spiller gitar og laptop og har med seg Erik Fjelde på synther og elektronikk og to trommeslagere, Aleksander Kostoupolos fra gårsdagen og Christer Jørgensen. Disse går også på Konservatoriet i Tromsø, de liker visst bandnavn på tre bokstaver der oppe. Dette bandet er festivalens mest søkende, de spiller et langt Aarsetsk strekk med lydforskning og et par groover spredt rundt. Groovene blir litt statiske til å virkelig engasjere. Men lydutforskningen fungerer bra, Olstad greier til og med å fornye en del gitarklisjéer. Og det virker som det er dette de er mest opptatt av, så det fungerer fint selv om det viser seg at Olstad egentlig er fra Jessheim. Alt i alt viser denne festivalen at overraskende mange av de musikerne du hører om i norsk jazz er fra Nord-Norge. Eller har onkler i Nord-Norge. Og at Nordlendinger liker å bli tatt bilde av med Halvdan Sivertsen.

her har de møtt andre unge musikere og utvekslet nye erfaringer og bekjentskaper. Men samtidig er Dølajazz en festival som presenterer et vidt spekter av jazzsjangere og kjente navn, som f lere enn de som møter opp burde få med seg. I år startet Jazznytts utsendte med vokalisten Anne-Marie Giørtz og hennes Trio de Janeiro med venner i Lillehammer kunstmuseum. Bandet består av den alltid sjarmerende gitaristen Tom Lund og den fantastiske (og altfor lite hørte) bassisten Sveinung Hovensjø i tillegg til Giørtz på vokal og egg. Vennene

som var innkalt var saksofonisten Tor Ytredal og trommeslageren og perkusjonisten Stein Inge Brækhus, to venner som passer perfekt inn i det vennlige laget. Brasilianske toner og varme fra start til mål, og spesielt la vi merke til Ytredals lekne og fine saksofonspill og Hovensjøs avslappede og nydelige bass, selvsagt i tillegg til Giørtz fine sang og Lunds lune gitar. Deretter bar det inn i det som nå heter Arena Sparebanken Hedmark – festsalen Banken, for å få luftet ører og gane med The Turns Tentett, et rocka lag med sterke bidrag fra bl.a. saksofonisten Kjetil Møster, trombonisten

TEKST: ARTHUR PIENE FOTO: INGRID HALVORSEN

DØLAJAZZ, LILLEHAMMER [18.-21.10] Dølajazz på Lillehammer er en av disse festivalene som aldri presenterer de store plakatnavna, men etter at man har vært der noen dager, så endrer inntrykket seg. Dølajazz er en festival som er et ytterst hyggelig avbrekk i hverdagen, noen dager da høstkulda er i ferd med å feste grepet. I mange år har festivalen hatt en force i arrangementet «jazzincubator». Her har f lere av de jazzmusikerne som blomstrer fram som den nye generasjonen gjort sine første festivaljobber, og

Action Jazz med Kjetil Møster, Per Zanussi og Per Oddvar Johansen jazznytt [61]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:30 Side 62

LEVENDE LYD

Erik Johannessen (som vanlig med mye energisk og fint trombonespill) og saksofonisten Lars Horntvedt i tillegg til vokalistene og gitaristene Anders Tjore og Magnus Hængsle i front. Ikke så mye som kan plasseres innenfor jazzbagen, men frisk nok rock, selv om festsalen i Banken kanskje ikke var det rette sted for denne musikken. Rett før festivalen skulle sparkes i gang, opplevde man en solid vannlekkasje på festivalhotellet, noe som førte til at en del av konsertene måtte f lyttes. Dette gikk dessverre ut over gitaristen Håkon Storm og bassisten Thomas Winther Andersens nederlandske band, med saksofonisten Natalio Sued og trommeslageren Mark Coehoorn, som måtte spille i kjelleren på Breiseth hotell, et lokale som er bedre egnet som frokostrom enn konsertlokale. Konserten ble en litt daff affære, noe vi velger å gi det håpløse lokalet skylda for. En av festivalens store opplevelser var konserten i Arena Sparebanken Hedmark – Café Stift med gitaristen Hedvig Mollestad Trio, med den energiske og hardtspillende bassisten Ellen Brekken og trommemaskinen Ivar Loe Bjørnstad. Mollestad har utviklet seg enormt som gitarist de senere årene, og hennes sett på Lillehammer var mer rocka enn The Turns Tentett og adskillig mer jazza enn WintherStorm, og viste oss en trio som kommer til å bli

Hedvig Thomassen [62] jazznytt

Ellen Andrea Wang

en stor hit internasjonalt, bare noen gir dem sjansen. Lørdagen opprant med festivalens andre høydepunkt. Bassisten Ellen Andrea Wang, som ble tildelt festivalens talentpris i fjor, kvitterte med en nydelig liten konsert med pianisten Jon Balke. De to kan nesten regnes som lokale musikere, ettersom Wang kommer fra Fall i Søndre Land hvor Balke har tatt bolig det siste året. Disse to gjorde et sobert sett, hvor Ellen Andrea Wang beviste at hun er en kapasitet både som bassist og vokalist, og med en alltid lydhør Balke som støttespiller og utfordrer kunne det nesten ikke gå galt. Nydelig! I kjelleren på Breiseth Hotell var det senere denne dagen møte med årets jazzintrovinnere Mopti, et band som har spilt seg rundt landet den siste tiden og som i løpet av denne tiden har utviklet seg mye siden de vant konkurransen på Moldejazz i sommer. Bandet kan ikke lenger regnes som et hardtsvingende bop-ensemble med røtter i 60-tallets Blue Note-jazz, men heller et moderne, akustisk ensemble som utforsker kvintettens muligheter. Og hadde de fått spille i et annet lokale, så hadde dette blitt en helt annen og mer positiv opplevelse. Nå følte jeg at de ikke nådde fram til publikum, på en måte. På kvelden var det duket for nok et ensemble med trøkk i Arena Sparebanken Hedmark – Café Stift. Den kritikerroste saksofonisten Marius Neset var på plass med sin Golden Xplotion-kvartett, bestående av pianisten Ivo

Neame, bassisten Phil Donkin og trommeslageren Anton Eger. Og for et trøkk! Og for en energi! Her går det unna så det svir i veggene, og Nesets hurtigløp og utladinger er ut av en annen verden. Michael Brecker og John Coltrane spilt på for høy hastighet. Og kanskje det mest positive med konserten var at cafeen var smekk full av unge studenter og skoleelever. Så med Marius Neset øyner vi et håp! Action Jazz er et prosjekt bestående av saksofonisten Kjetil Møster, bassisten Per Zanussi og trommeslageren Per Oddvar Johansen. De inntok Café Stift etter Neset, og sjelden har uttrykket «å hoppe etter Wirkola» vært mer på sin plass. Men de som kjenner disse tre, vet at dette er en utfordring de tar på strak arm. Tunge groover og Møster i godlune, gavner for bra jazz, og det var usigelig godt å høre Johansen tråkke til med solid og heavy trommespill, samtidig som det var deilig å høre Møster tilbake i energijazzen igjen. Vi fikk dessverre ikke med oss så mye av Jazzincubatoren denne gangen. Men de holdt det gående på det perfekte lokalet for disse treffene, Bingo’n hele festivalen, så får vi håpe at det kom like mye godt ut av det i år som tidligere år. Dølajazz kan krysse av for nok en suksess i boka, så får vi håpe at festivalhotellet er tømt for vann til neste år, slik at den gode musikken igjen kan presenteres i gode lokaler. TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:30 Side 63

UMEÅ JAZZFESTIVAL [24.-28.10] Umeå jazzfestival ble i år, som i fjor, avsluttet med forestillingen «My kind of jazz», en forestilling hvor pop- og folkemusikken møter jazzen. I år ble bandet ledet av pianisten Mathias Landaeus, og som vokalister møtte vi bl.a. Frida Hyvönen, Cleo og folkemusikkvartetten Kraja. Dette er en idé om å samle lokalbefolkningen til avslutningsfest for festivalen, en festival som det virkelig var grunn til å feire i år. Men la oss ta det fra starten. Jazznytt innfant seg i den Nord-Svenske byen allerede onsdag. Da presenterte elever fra gymnaset Midthögskolan, et jazzprosjekt de hadde øvd inn i løpet av noen uker. Svært varierende kvalitet, med en fremførelse av «Lover Man» som et helt spesielt og uforglemmelig «høydepunkt». Den offisielle åpningen skjedde torsdagen, med den finske pianisten, harpisten og komponisten Iro Haarlas verk «Ante Lucem» spesialskrevet for NorrlandsOperans Symfoniorkester og hennes egen kvintett, bestående av saksofonisten Trygve Seim, trompeteren Haden Powell, bassisten Uffe Krokfors og trommeslageren Mika Kallio. Og hvilken åpning det ble! Iro Haarla har her skrevet et verk hvor kvintetten smelter sammen med symfoniorkesteret. Det ble ikke, som man så ofte hører, en jazzkvintett

Pat Martino

Isabel Sörling

som blir «fylt opp» med et symfoniorkester. Haarla skriver veldig finsk musikk. Det er mye Sibelius i stemningen, og det er ytterst vakkert, noe de norske solistene bidro sterkt til. Ann-Sofi Söderqvist er noe så sjeldent som en kvinnelig storbandleder, komponist og arrangør. Hennes storband fikk æren av å runde av åpningskvelden etter Haarlas mesterverk, noe hun gjorde med stor overbevisning. Hun skriver fine, og ikke minst tette storbandkomposisjoner, og hun har med en rekke sterke, svenske musikere i bandet, bl.a. trombonisten Karin Hammar, saksofonisten Alberto Pinton, pianisten Harald Svensson og bassisten Palle Danielsson. En fin time i interessant storbandtradisjon. Fredagen var fylt opp av gode navn og opplevelser. Alt er det dessverre ikke plass til å få med her, men de største øyeblikkene velger vi å ta med. Göteborgsangerinnen Isabel Sörling har vi skrevet om tidligere i Jazznytt. Hun kom til Umeå med sitt band som hun har valgt å kalle «Farvel». Den norske trompeteren Kim Aksnes, saksofonisten Otis Sandsjö, pianisten Henrik Magnusson, bassisten Alfred Lorinus og trommeslageren Carl-Johan Groth. Isabel Sörling er en sangerinne som er fylt til randen med positiv energi. Hun hyler og skriker, danser og hvisker i et landskap mellom Björk og Sidsel Endresen. Otis Sandsjö er en saksofonist man bare kan merke seg med en gang, en ener-

gibunt av de sjeldne, og en som er klar til å følge den sterke, svenske saksofontradisjonen fra Fredrik Ljungkvist og Mats Gustafsson videre. Kim Aksnes spiller med en masse gode ideer, og resten av bandet lar seg «dra med» av Sörlings og Sandsjös energi. En strålende konsert som lover bra for fortsettelsen. De norske innslagene denne fredagen ble tatt hånd om av saksofonisten Bendik Hofseth, pianisten Bugge Wesseltoft, bassisten Arild Andersen og trommeslageren Audun Kleive sammen med veteranvibrafonisten Mike Mainieri i hans Northern Light-prosjekt. De fire nordmennene gjorde hva de kunne for å vekke opp publikum i en litt glissen storstue, men komposisjonene til Mainieri grep nok ikke skikkelig tak i det svenske publikummet. Deretter var det «grand galla» for venner av den friere musikken. Den franske bassisten Joëlle Léandre i møte med den danske saksofonisten Lotte Anker og den svenske trommeslageren Raymond Strid. Tre musikere som kjenner hverandres musikk og ideer godt, og som kommuniserer som om de aldri skulle gjort annet. Fritt, men samtidig svært strukturert, og med Léandres bass som støttespiller i bakgrunnen kunne det nesten ikke gå galt. Lørdagen opprant med et av festivalens vakreste og mest nostalgiske øyeblikk. Mesterbassisten Georg Riedel hadde satt sammen et program de kalte «Jazz på Pippis vis», med datteren, vokalisten Sarah Riedel, saksofonisten jazznytt [63]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:30 Side 64

Iro Haarla Quintet med NorrlandsOperans Symfoniorkester

LEVENDE LYD

Thomas Backman, vibrafonisten Mattias Ståhl og trommeslageren Christoffer Cantillo. Her fikk vi alle sangene fra Astrid Lindgrens verden, kommentert på en morsom og engasjerende måte av musikerne. To fullstappede forestillinger med barn og voksne som kunne alle tekstene og som var med fra første tone, og når det hele ble avsluttet med «Idas sommarvisa» satt klumpen i halsen på f lere enn Jazznytts utsendte. Georg Riedels melodier er som skapt for Lindgrens verden. De er perfekte

til både barn og voksne, og med disse musikerne på scenen ble det en høytidsstund av de sjeldne. Få denne gjengen til Norge, nå! Deretter fikk vi nok et møte med bassisten Palle Danielsson. Denne gangen i selskap med søsteren, pianisten Monica Dominique, en fin stund med perfekt standardjazz. Så var det bare å ruste seg til møte med gitaristen Pat Martino og hans trio. Pat Martino er en sjeldenhet innenfor jazzen. På 60- og 70-tallet var han en av de ledende innenfor den amerikanske gitar-

Tone Åse [64] jazznytt

tradisjonen med folk som Barney Kessel og Wes Montgomery i førersetet. Men så ble han utsatt for en kraftig hjerneskade, og mistet hukommelsen og var svært svekket i mange år. Men Martino ga ikke opp. Ved å lytte til sine egne plater, trente han seg opp til igjen å bli en mester på instrumentet. Til Umeå kom han med organismen Pat Bianchi og trommeslageren Carmen Intorre. Og selv om de to medmusikantene gjorde en fremragende jobb, var det utvilsomt Martino som var sjefen. Med et gitarspill ut av en annen verden trollbandt han det fullstappede Studion med frapperende teknikk, et driv i spillet det er lenge siden vi har hørt noe lignende av, og en sjarme og varme i spillet som gjorde godt. Den norske duoen Tone Åse (vokal og elektronikk) og Thomas Strønen (trommer og elektronikk), utforsker lydbilder i sitt prosjekt. Alt er improvisert og alt er basert på tett kommunikasjon mellom de to. Og denne ettermiddagen, i den intime Soundgarden, var kommunikasjonen nesten på et høyere plan. En strålende konsert som bør få muligheten til å vise seg fram på f lere arenaer! Men festivalens desiderte høydepunkt kom senere på kvelden i Studion. in the country hadde alliert seg med lydmirakelet Åke Linton, og ga en fullstappet sal en av trioens beste konserter til dags dato. Morten Qvenilds usigelig vakre pianospill (med små, snodige elektronikkinnslag), og ikke minst komposisjoner, i samspill med bassisten Roger Arntzen og trommeslageren Pål Hausken i en drøy time med melankolsk og moderne triojazz, humoristiske introduksjoner og vakre naturbilder på bakteppet. Qvenild er en mester i det litt dystre, minimalistiske jazzlandskapet, samtidig som han trekker de andre musikerne med seg i


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:30 Side 65

Lotte Anker og Raymond Strid

noen groover man ikke har hørt siden Garbarek/Stensonkvartettens velmaktsdager. Elektronikk som glir inn og ut av låtene, litt sang og et fjellstøtt samspill. Musikken var hentet fra hele in the country-historien, med noen av låtene fra deres kommende plate (kommer på nyåret) som prikken over i’en. En fantastisk konsert, og kanskje den beste forestillingen undertegnede kan huske å ha hørt fra trioen. Og hva ellers fikk vi med oss fra Umeå? Kristin Amparo Combo De La Musicale, med soul-

rettet musikk for massene. En strålende bassduo med Palle Danielsson og Christian Sperring. Duoen MOCO (den fantastiske pianisten Naoko Sakata og vokalisten Casey Moir) i et fritt improvisert prosjekt hvor særlig Sakata fikk vist seg fram på en friere måte enn i hennes egen trio, og saksofonisten Jonas Knutsson i samspill med den finske trommeslageren Tuomas Ojala og de to amerikanerne, bassisten Tom Kennedy og keyboardisten Charlie Blenzig i en forrykende vestkystaffære, som

fort ble veldig «førstemann til hundre» og «se hvor f link bassist jeg er». Men med strålende fint saksofonspill fra Knutsson, og et godt stykke fra den folkemusikkrettede jazzen vi er vant til å høre fra ham. Men tilbake til avslutningen. Piansten Mathias Landaeus i spissen for en ypperlig knippe svenske jazzmusikere bak en «front» av stjernevokalister fra tilstøtende musikkformer. Den halvt arabiske rapperen Cleo sammen med soulsangerinnen Kristin Amparo i heftige og medrivende danserytmer, ustyrtelig vakker folkemusikk fra kvartetten Kraja, som bl.a. gjorde en aldeles nydelig hyllest til Esbjörn Svensson, og som kronen på verket, popartisten Frida Hyvönens vakre stemme som passet perfekt inn i det jazzige landskapet. Så rundet vi av årets Umeå jazzfestival med et smil om munnen. Lennart Strömbeck og hans kolleger har nok en gang laget en prikkfri jazzfestival, hvor man allerede i bookingprosessen har en klar idé om hva man vil med festivalen ikke bare økonomisk, men også kunstnerisk! Og Jazznytt er garantert tilbake neste år, hvis helsa holder! TEKST OG FOTO:JAN GRANLIE

Morten Qvenild

TAMPERE JAZZ HAPPENING [01.-04.11] I år ble Tampere Jazz Happening kåret til årets festival i Finland, noe man kanskje ikke skulle tro at var noen bragd i seg selv. Men faktum er at Finland faktisk har f lere festivaler enn vi klarer å spa opp her hjemme i furet værbitt. Bare i Tampere har man, i løpet av året, ikke mindre en 26 festivaler, og tar man med regionen kan man raskt telle hele 36 festivaler! Rockefestivaler, salsafestivaler, kunstbiennaler, folkemusikk, kirkemusikk, ja, nesten hva man kan ønske seg jazznytt [65]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:30 Side 66

Joseph Bowie

LEVENDE LYD

har man en egen festival for i nabolaget til Nokia. I år arrangerte man sin 31. jazzfestival i byen, og om noen syntes jubileumsfestivalen i fjor var spekket med gode konserter, så var det ikke noe dårligere i år. Det hele startet med tre konserter med band fra prosjektet 12 Points Plus. 12 Points er en festival for unge musikere som administreres og styres fra Dublin. Hvert år plukker man ut tre band av de 12 som deltar på festivalen, og sender dem på en lengre turné rundt om på Europeiske festivaler. I år presenterte man franske Actuum, britiske Worldservice Project og Tysklandsbaserte Schneeweiss und Rosenrot. Schneeweiss hadde fått plass lenger ut i festivalen, og deres plass på åpningskvelden var gitt til finske Big Blue. Tre band som beviser at den

Mikko Innanen og Sami Sippola [66] jazznytt

europeiske jazzen ikke trenger å frykte for framtida. Franske Actuum spiller typisk, fransk frijazz med intrikate vendinger og vrier, mens britene i Worldservice Project er rocka og typisk britisk à la 2012. De som holder seg mest til «tradisjonene» er finske Big Blue med fin oppdatert senbop med internasjonal kvalitet. Dagen etter startet vi med den finske trioen Slo Motive. Keyboardist Kari Ikonen kjenner vi fra en rekke forskjellige finske konstellasjoner, mens vokalisten Sanni Orasmaa og perkusjonisten Mamba Assefa var nye bekjentskaper. Musikken er i skjæringspunktet mellom popjazz og mer moderne tonerekker, med fin vokal, som innimellom kunne minne om Joni Mitchell, og som var med på å gjøre musikken interessant. Keyboardist Ikonen har med sitt originale og morsomme spill en viktig rolle i bandet, og de ga oss en hyggelig stund i «knirkepop»-avdelingen. Deretter var det møte med trompeteren Ibrahim Maalouf og hans band Diagnostic. Temmelig rocka med klare innslag av hans arabiske røtter i Libanon, men som gikk litt i de samme sporene etter hvert. Så bar det fra hovedscena i Tuyllinkamrin og over torget til Telakka for å høre den lokale trioen Black Motor med saksofonisten Mikko Innanen som gjest. Her fikk vi en herlig stund i et slags oppdatert Coltrane-landskap, med alt som skal være med i en slik konsert. Energiske saksofoner, hvor vi spesielt la merke til Sami Sippolas energiske spill. En av festivalens høydepunkter. Kvelden/natten ble avsluttet med balkanmusikk langt opp i hårrota med Boban and Marko Markovic Orchestra, som gjorde akkurat det de hadde kommet for: Gi massene trøkk og en god grunn til å holde seg tett ved baren. Lørdagen startet på aller beste måte, med det fjerde bandet fra 12 Points pluss. Det tyskba-

serte bandet Schneeweiss und Rosenrot med medlemmer fra fire forskjellige, europeiske land. Lucia Cadotsch er vokalist og kommer fra Sveits, pianisten Joanna Borchert er fra Tyskland, mens bassist Petter Eldh kommer fra Sverige og trommeslageren Marc Lohr kommer fra Luxenburg. Bandet spilte i hovedsak musikk fra sitt seneste album «Pool» (anmeldt i forrige Jazznytt), og er en blanding av pop og jazz, med hovedvekt på sistnevnte. Musikken er leken og morsom, og de jobber godt med arrangementene, og musikken er variert uten at den spriker i så mange retninger. En vakker start på dagen. Trioen MOPO er også et av de nye, unge europeiske stjerneskuddene. De har tilhold i Helsinki, og består av saksofonisten Linda Fredriksson, bassisten Eero Tikkanen og trommeslageren Eeti Nieminen. Særlig synes jeg unge Fredriksson utmerket seg, sesielt når hun dro fram den store baritonsaksofonen, som var nesten like stor som henne selv. Men lungekapasitet har hun, og det var f lere enn meg som nikket anerkjennende på hodet mens det sto på. Trøkk, intensitet og melodiske gode ideer, kan stå som samlebetegnelse på dette f lotte bandet. Vi rundet av lørdagskvelden med superbandet Peter Brötzmann Chicago Tentett, et monster av et band, som inneholder alt man kan tenke seg av moderne jazzmusikk. Gamle Brötzmann er fremdeles like viril, og sammen med bl.a. cellisten Fred Lonberg-Holm, trombonistene Jeb Bishop og Johannes Bauer, saksofonistene Ken Vandermark og Mats Gustafsson, og, for ikke å glemme, trommemaskinene Paal Nilssen-Love og Michael Zerang i de bakre rekker. Det er alltid fantastisk å høre dette bandet på konsert. Her legges det ingenting i mellom, og energien i dette bandet er som et atomkraftverk i full utblåsning. Strålende! Søndag skal liksom være en dag hvor man roer det hele ned. Men ikke i Tampere. Vi startet friskt med duomøte mellom to av Europas mest interessante veteraner innenfor den moderne jazzen, pianisten Aki Takase og trommeslageren Han Bennink. Her får vi hele jazzhistorien presset ut av et minimalt trommesett og et f lygel. Standardlåter, egne komposisjoner, Thelonious Monk og alt sitter som det skal. Det er slik jazz skal spilles! Man blander sjangere og låter i hverandre, uten at det hverken blir kjedelig eller kaotisk. I stedet blir det en ytterst velsmakende og smakfull rett man kan


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 67

Slo Motive i den intime klubben Telakka

nyte lenge etter at konserten er unnagjort. Den danske gitaristen Mark Solborg har i mange år hatt sin trio med bassisten Mats Eilertsen og trommeslageren Peter Bruun. Til Tampere hadde de utvidet familien med saksofonistene Lotte Anker og Mikko Innanen pluss trompeteren Herb Robertson. En familieforøkelse av beste merke. Trioen alene er en helstøpt organisme, som Solborg styrer som en f lygeleder på jobb. Og når man tar med de tre «ekstrapassasjerene», så utvides uttrykket og det musikalske til en sydende og kokende rett. Lotte Anker kan omsider, etter mange års knallhard jobbing, titulere seg som den ledende (kvinnelige) saksofonisten i jazzen. Hun har etter hvert utviklet en sterk og personlig stemme som fungerer nesten i enhver sammenheng. Mikko Innanen er en trykkoker av en saksofonist, som alltid trøkker på, og sist, men ikke minst – trompeteren Herb Robertson! For en musiker! For en idébank og for en medspiller! Ikke langt unna salige Lester Bowie i intensitet og lyd, men med personlighet og styrke man sjelden hører. Så rundet vi av med perkusjonisten Adam Rudolph & Go: Organic Orchestra på den fine Klubi fram mot midnatt. Bandet var satt sammen for anledningen med f lere musikere

Lucia Cadotsch

fra Rudolphs Moving Pictures Octet, som vi hoppet over tidligere i festivalen, pluss et knippe finske musikere som var plukket opp på veien. Trompeteren Graham Haynes, trombonisten Joseph Bowie, med f lere representerte utlandet, mens Mikko Innanen (en travel mann), Sami Sippola fra Black Motor, var to av de mange som representerte «de tusen sjöars land». Dette var det perfekte bandet for avslutningsfesten på en utrolig fin festival. Men var det det hele? Neida, men det er grenser for hva vi får med oss, både å være tilstede på og hva vi har plass til å skrive om. Trommeslageren Gerry Hemmingway var på plass med bl.a. saksofonisten Ellery Eskelin. USAjazzens lederfigur pr. i dag, Vijay Iyer var der med sin trio, med trommevidunderet Tyshawn Sorrey som vikar på trommer, som også var

den som løftet trioen. Den danske gitaristen Hasse Poulsen var der med sitt band Progressive Patriots med trommeslageren Tom Rainey, Sveitsiske Sha’s Fenkel spilte en form for zen-rock, det gamle bandet The Jazz Passangers var på gjenforeningstur, med bl.a. saksofonisten Roy Nathanson og trombonisten Curtis Fowlkes og bassisten Brad Jones, og det var blues med Ebo Taylor & The Afrobeat Academy og super gitarjazz med John Scofield, Steve Swallow og Bill Stewart pluss ei røys med det beste av det beste fra den finske jazzscenen. Tampere er, og blir, en av undertegnedes favorittfestivaler. Den er kompakt og fin, og de booker et strålende og ikke «utvanna» program hvert eneste år. Be there next year! TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

Mats Gustafsson jazznytt [67]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 68

Tribute to Jutta Hipp

LEVENDE LYD

JAZZFEST BERLIN [01.-04.11] Sist jeg var på jazzfestival i Berlin var midt på syttitallet. Da het den Berliner Jazztage, og sjef var den sveitsiske pianisten og orkesterlederen George Gruntz. I dag heter festivalen Jazzfest Berlin, og ledes av Bert Noglik, som i år har overtatt etter den svenske trombonisten Nils Landgren. Jazzfesten er ingen stor festival. Den konsentrerer seg primært om to konsertscener og to klubbscener, og byr på en lett blanding av europeiske og amerikanske navn. Klubbene A-Trane og Quasimodo ligger i bydelen Charlottenburg med gangavstand imellom. Begge driver helårlig og er åpne alle ukedager. A-Trane presenterer vanligvis mye amerikansk jazz, mens Quasimodo har en profil mot blues, funk og rock, men under festivalen er det annerledes. Som storby har Berlin selvsagt f lere andre små og store klubber for jazz og beslektede ytringer. B-f lat markedsfører seg med «akustisk musikk», og har en profil med moderne mainstream, swing, tradisjonell jazz og litt world. På Kunstfabrik Schlot finner man mest tyske band, pluss en del teater, standup, jazz&poetry. Mange scener har jazz fra en eller to dager i uka til sporadiske arrangementer. Flere steder er det hyppige jam-kvelder. Jazzclubsinberlin.com gir informasjon om aktiviteter i byens jazzliv. Den profilerte norske pianisten Håvard Wiik [68] jazznytt

(Atomic, Motif, Free Fall m.m.) har bodd i Berlin siden 2007, og forteller at byen også har en livlig undergrunnsscene for eksperimentell musikk, performance og ulike aktiviteter på tvers av sjangere, echtzeitmusik.de har detaljer om slike klubber. Berlin virker mer laidback enn de f leste andre storbyer, full av parker, vannspeil, syklister, et behagelig prisnivå, rimelig, variert og bra mat, (byen har 13 Michelinrestauranter for dem som er opptatt av slikt) og godt utbygd kollektivtilbud. Dessuten fant jeg et kjøpesenter det (for en gangs skyld) var fristende å gå inn i, nemlig Dussman, das Kulturkaufhaus i Friedrichstrasse. Der kunne man ikke tro CDen er død; fem etasjer med CD, DVD, litteratur (egen avdeling for bøker på engelsk), magasiner, noter, reparasjon og utleie av avspillingsutstyr m.m. Jazzavdelingen dekker f lere hundre kvadratmeter – i følge Håvard Wiik må du til Japan for å finne noe lignende – klassisk likeså, og ellers er det world, club, reggae, rock, pop, c&w – enhver tenkelig sjanger. Bare Dussman er en reise verdt (jeg betalte 650 kroner med Air Berlin Gardermoen – Tegel tur/retur, sistnevnte nesten like nær byen som Årø f lyplass til Molde). Hovedscena på Jazzfest Berlin er Haus der Berliner Festspiele, med kapasitet på mellom 1000 og 1500, fullsatt alle dager. Et akustisk godt rom, med stor balkong og passe bredde, slik at alle har nærhet til scena. Selv om Jazzfest Berlin

ikke er en stor festival, er det likevel umulig å få med seg alt. Jeg måtte derfor gjøre et utvalg. Åpningskonserten var Tribute to Jutta Hipp, tysk pianist som etablerte seg i USA på femtitallet og gjorde innspillinger for bl.a. Blue Note. Julia Hülsmann hadde Hipps pianorolle og ansvar for mye av repertoaret. 83 år gamle Rolf Kuhn spilte klarinett, bra i ensemble, litt mer stivbeint i improvisasjon, så solistisk var det ikke uventet Joe Lovanos tenorsaksofon som fremhevet seg. Han går fra klarhet til klarhet. I kompet viste unge Christian Lillinger seg som en dyktig og oppfinnsom trommeslager med en polyrytmikk som tilførte ensembleuttrykket et snev av today, selv om han var rockemikka slik at trommene dessverre overdøvet Greg Cohens (sannsynligvis) sobre basspill. Konsertens del to; Geri Allen & Timeline, der tapdancer Maurice Chestnut var Sandyforhindret, men resterende trio greide seg godt alene i et sett med Allens pianospill mer klangrikt og muskuløst enn jeg tidligere har hørt henne. Dessverre forlot jeg konserten midtveis for å dra til Quasimodo og det polske bandet Daktari, som beveget seg mellom frijazz og jazzrock, sistnevnte greide de bra, førstnevnte mindre bra. Dagen etter fikk jeg bare med meg siste del av Pierre Favre Ensemble, fem saksofoner og trombone over gitar, elbass, trommer. Mer strukturert og straight enn forventet, og solis-


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 69

tisk la jeg merke til trombonisten Andreas Tschopp. Dette ble etterfulgt av et av festivalens høydepunkt, veterantrommeslager Günther Baby Sommers «Songs for Kommeno», tilegnet en gresk by som ble massakrert av tyske styrker under andre verdenskrig. Kontrabass og oud, oftest med bue, ledet de f leste temapresentasjonene, supplert av klarinetter/saksofoner og vokal – alle greske musikere – krydret med Sommers omfattende arsenal av trommer, gonger og little instruments. En slags programmusikk som aldri ble kjedelig i sin veksling mellom fredfylte stemninger og ekspressive utladninger. Blant høydepunktene var Sommers alternative marsjtrommefigurer i en sekvens jeg tolket som illustrasjon av tyske styrker som nærmet seg. Rask forf lytning til stappfullt Quasimodo og duoen Simon Nabatov, piano og Nils Wogram, trombone, to instrumentalmestre. Nabatov spiller fysisk piano med hele klaverlitteraturen inne (unntatt impresjonismen). Imponerende og delvis fascinerende, men som forestilling ville den vunnet på litt mer lys og skygge – det ble litt voldsomt til tider. Etterpå stilte Wogram med egen septett (?), sju blås og trommer, der jeg spesielt merket meg klarinettisten Stephen Schorn med tone og uttrykk som bar over den tette klangkroppen fra ensemblet. Michel Portal Quartet med Louis Schlavis og kompet Chevillon/Humair ble også en oppvisning i virtuositet, litt på bekostning av musikalsk innhold. Når to bassklarinetter fyker av gårde enkeltvis og samlet kan det lett låte hønsegård. Chevillons bassoli ble et kjærkomment hvilepunkt. Etterfølgende Archie Shepp Quartet tok det adskillig mer med ro, selv om Shepp spilte laaaange kor. Han har fortsatt en uttrykksfull tonekvalitet, og viste glimt av forna dars ekspressive utf lukter mot ytterkantene av tradisjonell tonalitet. Det musikalske forløpet er imidlertid ganske forutsigbart; låt med eller uten sang (Shepp sjøl eller Amina Claudine Myers), tenorkor, pianokor, litt bass (dessverre bortmikka med ullen lyd), tidvis en 4/4 og så låta igjen. Avslutningsdagen begynte for mitt vedkommende med Das Kapital/Manic Cinema «Wanted! Tribute to Hanns Eisler». Foran bakveggprojiserte svart/hvitt stills med Eislerportretter, bilder fra liv og miljø, utdrag fra FBI-avhør m.m., spilte Das Kapital Eislers musikk i personlig tapping. Eislers samarbeidet også med Berthold Brecht, men hans musikk er kanskje kommet i skyggen av en annen Brechtpartner, Kurt Weill. Das Kapital er tyske Daniel Erdmann på tenorsaksofon som høres ut til å ha gått i skole sammen med Håkon Kornstad, danske Hasse Poulssen med gitarspill fra uortodokse teknikker til Django, og franske Edward Perraud med dynamisk og musikalsk

Marius Neset Golden Xplosion

perkusjon på vanlig sett og mange klangfargende småinstrumenter. En strålende forestilling med styggvakker musikk. Etter dette var hode og hjerte så fullt at jeg faktisk vurderte å stå over Wayne Shorter-kvartetten, som jeg har hørt ganske ofte de siste åra, men inntok nå salen likevel, og angret ikke. Adrenalinet i bandet var tydeligvis på topp – bagasjetrøbbel medførte at de fikk instrumentene en halv time før konserten. Etter at Shorter brukte første låt til å stemme tenoren, sa det bare pang, og bandet leverte den sterkeste konserten jeg har hørt av kvartetten. Intensitet, trøkk, humør – og et kollektiv der fire frittstående stemmer viser mye av den samme interaksjon og gjensidig inspirasjon som Miles Davis’ åpneste sekstitallsgrupper – og der Shorter på mange måter inntar Miles-rollen. Han spiller ikke mange og lange intrikate kor, men hver tone har betydning, og i likhet med Miles kan

bare et eneste tut, ut fra måten det artikuleres og plasseres på – sparke musikken til steder den ikke har vært før. Med en strålende Brian Blade som katalysator for alle rytmiske variabler og innfall, var dette en konsert jeg vil huske lenge. Berlinoppholdet ble avsluttet med Marius Neset Golden Xplosion på et Quasimodo som var like stappfullt som vanlig. Brannvesenet hjemme ville gått fra konseptene over tre hundre mennesker i et lokale beregnet for to hundre, men Neset fikk likevel kommunisert musikken sin, og mannen ved siden av meg ropte høyt «Herrlich» etter en balladesekvens. Tysk publikum er entusiastisk, holder kjeft og følger med, selv om det er seint på natt og stint i klubben. TEKST: PETTER PETTERSSON FOTO: PETTER HÅKON PETTERSSON

Daktari

jazznytt [69]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 70

ANMELDELSER 1982 «1982 + BJ Cole» Øyvind Skarbø (dr), Sigbjørn Apeland (harmonium), Nils Økland (hardingfele, vio), BJ Cole (pedal steel) HUBRO CD2522 Den komplett ukategoriserbare trioen 1982, oppkalt etter trommeslager Øyvind Skarbøs fødselsår, har med sin siste plate blitt enda et hakk vanskeligere å sette i bås. Fra før tar de tre et fritt improvisert utgangspunkt og konstruerer et tidløst sound med elementer av folkemusikk (hardingfela), bedehus (samlesykkelen) og moderne harmonisk fundert improvisasjonsmusikk. Når de nå har fått med seg meritterte BJ Cole, bidrar hans effektuerte elgitar til et enda mer sammensatt lydbilde. Klangfulle akkorder og melodiske innspill kombinert med rent lydeffektmakeri gir improvisasjonstrioen nok en dimensjon. En dybde av cinematografiske dimensjoner, som en forkrøplet nasjonalromantisme à la fraflyttede industribygder innerst i vestlandets vakre fjorder. 1982 + BJ Cole lager et vakkert, uutgrunnelig mystisk og fascinerende lydspor til gråværssesongen. Svein Magnus Furu HARRY ALLEN & SCOTT HAMILTON «’Round Midnight» CHALLENGE RECORDS CR 73348 To tenorsaksofoner, gitar, bass og trommer er ingen ny kombinasjon på jazzhimmelen, men så var det nettopp «protesten» mot det nye som skaffet Scott Hamilton et navn på 70-tallet. Fram til da skulle alle nye jazzmusikere utvikle jazzen videre med stadig nye varianter. Da Scott Hamilton inntok jazzscenen i New York for snart 40 år siden, vendte han i stedet blikket bakover mot 40- og 50-tallet og den mer melodiøse jazzen og skapte med det en mulighet for nye jazzmusikere til å spille «gammel jazz» også. En av dem var Harry Allen. Han begynte å spille tenorsaksofon i 1978, 12 år gammel, og ble tipset om Scott Hamilton som ble Allens første store inspirasjonskilde. Senere fikk Allen spille med barndomshelten, og «’Round Midnight» er deres tredje plate sammen, til tross for at de er svært aktive på hver sin kant. Bortsett fra at både Allen og Hamilton definitivt vet hvordan de skal behandle saksofonene sine, og har et gnistrende opplagt band i ryggen (Allens faste band), så er det morsomt å høre hvordan de to aldri går i veien for hverandre når de spiller. I stedet er det som de har lest jazzens variant av fotballtreneren Nils Arne Eggens bok «Godfoten», der et av de viktigste momentene er hvordan man skal spille hverandre gode. For det er nettopp det Scott og Harry gjør. De utfyller hverandre mer enn de konkurrerer om rampelyset på plata. Selv har jeg mer enn ett svakt punkt i sjela for tenorsaksofoner, og når en + en blir mer enn to som på denne plata, er det bare å finne fram godvarene og nyte musikken. Roy Ervin Solstad

Neste Jazznytt kommer i begynnelsen av mars 2013 [70] jazznytt

ANGEL «Live at KKI» Stephan Sieben (g), Adam Pultz Melbye (b), Håkon Berre (dr) BAREFOOT RECORDS BFREC017 Gruppens debutplate «Angel» (på merket ILK) fikk ved utgivelsen i 2010 god kritikermottagelse. Nå kommer så et liveopptak fra samme år, gjort i kunstnergalleriet KKI Laboratorium i Flensburg, som høres ut som et 40 minutters langt forløp, men på skiven delt i to spor. Det er utpreget lydmusikk på akustisk grunn (bortsett fra vanlig elforsterkning på gitaren) med dynamisk veksling mellom det vegeterende stille, over det reflekterende utforskende til det infernalsk støyorienterte. Sistnevnte dog i begrensede perioder. Lydeffekter ved instrumentmanipulering er nærmest blitt «tradisjon» i friimpro-musikken, likesom tidvis pointillistisk tonemylder og mer ortodoks klangvariasjon er sterke kort i spillet. Første spor forekommer imidlertid ikke helt å innfri trioens intensjon om bevisst å flytte grenser, idet retningsskiftene ofte tas før potensialene er ferdig utforsket. Dette blir straks annerledes i annen del av forløpet (spor 2). Her blir (selvfølgelig uten avtale) Adam Pultz Melbye på bassen tydeligvis den avgjørende navigator med et groovende ensemblespill og en lengre solo, som makter å sikte langt i lydhavet. Og alle musikkens stadier får plass og ro til utfoldelse, like som de instrumentelle utfoldelser fremstår mer balanserte og distinkte. Håkon Berre på trommer er nå mere fleksibel medvitende og mindre massiv og (bevisst) kantet enn i første delen, og Stephan Sieben på gitar passerer fra tynne diskante toner («bak stolen») til furiøse skratches gjennom faser av knitrende, svirpende, ruflende, sklirende og kokende spill frem til et eksploderende fyrverkeri. Som helhet forekommer platen litt for løst redigert, og det holder ikke at den «avdekker nye territorier i impromusikken», slik plateselskapet hevder. Men den rommer redelig fri improvisasjonsmusikk med en entusiastisk trio av høyt kompetente instrumentalister, som har flere englevinger og coverglansbilder å flakse med. Bjarne Søltoft SUSIE ARIOLI «All The Way» JAZZHEADS Den canadiske jazzvokalisten Susie Arioli var ukjent for meg til jeg fikk denne plata i hus. Susie er fra Montreal og dukket opp på jazzscenen i 1998 da hun og bandet hennes varmet opp publikum før Ray Charles entret scenen på Montreal International Jazzfestival. Men hun har vært en produktiv ung dame med en rekke plateutgivelser bak seg og som alltid fører gitaristen Jordan Officer an i bandet, som i tillegg teller noen av Canadas ledende jazzmusikere. På «All The Way» gjør hun en rekke fine låter fra «the Great American Songbook» som «My Funny Valentine», «Here`s That Rainy Day», «Come Rain Or Come Shine» og andre. Arioli er en stor beundrer av den gamle mester Chet Baker og det høres både i valg av låter og i henne framførelse av disse. Jordan Officer spiller nydelig gitar og fint spiller også tenorsaksofonisten Ca-

meron Wallis og vibrafonisten Francois Stevenson. Alt i alt er dette en fin plate fra Canada, et land som har fostret et stort antall fine jazzartister gjennom tidene. Kyrre Rosenvinge MICHAEL ATTIAS «Spun Tree» CLEAN FEED CF261CD Det portugisiske plateselskapet Clean Feed må være et av de mest aktive innen for jazzen i dag. Ikke bare forsyner de oss med en rekke kvalitetsutgivelser i ett kjør, de driver også egen platebutikk i Lisboa, i tillegg til at de er i ferd med å starte egen jazzklubb i Portugals hovedstad. I bunken av nylig mottatte plater fra Pedro Costa og hans medsammensvorne i selskapet, har vi valgt ut altsaksofonisten Michael Attias fjerde album med besetningen trompet (Ralph Alessi), piano (Matt Mitchell), bass (Sean Conly) og trommer (Tom Rainey). I tillegg har også den norske enklave i New York, bassisten Eivind Opsvik, vært inne med gode råd og vink. Allerede fra starten av kan vi høre at disse musikerne har spilt sammen en rekke ganger tidligere. Mesteparten virker løst sammensatt, dvs. fritt improvisert, men alt henger veldig godt sammen. Trompeteren Ralph Alessi har en fin tone i hornet, og hans fabuleringer og «samtaler» med altsaksofonen til Attias gir oss fine bilder på netthinnen. Pianisten Matt Mitchell blander seg inn i samtalene og kommer hele tiden opp med gode forslag og ideer på hva de skal finne på. Bassisten Sean Conly er den som på en måte holder det hele sammen med sine innspill, mens trommeslageren Tom Rainey er urokråka i gjengen, som hele tiden leker seg rundt de andre med frimodighet og åpne ideer. En gjeng man ikke frykter om man møter dem i en mørk bakgate på nedre Manhattan, men en gjeng man gjerne slår av en prat med. Musikken er hele veien lekende og lett, den har klare røtter tilbake til tidlig 60-tall, men uten at det blir noen form for å gå i de samme gamle spora. De bruker tradisjonen til å lage nye ting, som fascinerer. Selvsagt hadde det vært best å høre disse på en intim klubb i Brooklyn eller innover der, men så lenge man sitter i furet værbitt, så klarer vi oss mer enn godt nok med å ha disse fem musikerne på plate. Jan Granlie PIERRE-ANTOINE BADAROUX «Composition No. 6» UMLAUT RECORDS UMFR-CD06 I følge Pierre-Antoine Badaroux selv, består hans verk «Composition No. 6» av et antall stykker skrevet i en felles spesifikk notasjon, hvorfra utøverne må utlede hvilke lyder deres instrumenter skal frembringe. Han kaller det «instant orchestration», hvilket rommer uendelige muligheter for den aktuelle fremførelse. Men alt dette er i grunnen ikke så særpreget, som han prøver å få det til å være. Dette lydopptak fra en liveoppførelse i Paris kan da sies å gjengi en ganske vellykket fremførelse. En gjeng på seks Paris-baserte musikere fra fri improjazz følger med entusiasme «nota-

tene» i overveiende kollektive aksjoner preget av bl.a. punktuelle toneutladninger, korte spontane figurer, øyeblikks forskutte ekkoer og overblåsinger. «Lydkonglomerater» kunne være en samlende betegnelse for disse for øvrig forskjellige forløp i tempi, subteksturer og stemninger. Det finnes likheter med atonal samtidsmusikk, men kan også sende tanker til GiuffreBley-Swallow-trioens musikk på 60-tallet, dog totalt dekomponert og ganget med to, svarende til sekstettkapasiteten. Men som det kjennes fra vår hjemlige Lemur eller norsk-franske Dans Les Arbres, er konglomeratene lyd- og oppdagelsesvennlige. Badaroux’ altsaksofon er ofte initierende, men det er Pierre Borels klarinett, som skaper intensiteten på blåsersiden. Antonin Gerbals trommer regulerer dynamisk innfølt, mens de to bassister, Sébastian Beliah og svenske Joel Grip, med like deler heftighet og ro, legger lydteppets dybder. Gjennom alt dette funkler Eve Rissers klaverspill og løfter tidvis musikken opp til en frydefull svevende dans. Risser er for øvrig sammen med vokalisten Sofie Jernberg skaper av gruppen «The New Songs», mens Badaroux, Grip og Gerbal gjenfinnes i gruppen «Peeping Tom». Den samlede sekstett er prinsipielt «for anledningen», men musikerne hver især er absolutt verd å følge videre, og Badaroux spesielt som komponist med egenartede, à la Braxton, notasjoner. Bjarne Søltoft BRUCE BARTH «Three Things of Beauty» SAVANT RECORDS SCD 2119 Bruce Barth er en 54 år gammel amerikansk pianist, komponist og bandleder som av uforståelige årsaker har greid å passere under radaren. Vi snakker nemlig om en musikant av meget høy kvalitet. Barth har samarbeidet med musikanter som Stanley Turrentine, Tony Bennett, David Sanchez, James Moody, Phil Woods, John Patitucci, Wynton Marsalis og Art Farmer. Det antyder en hel del om kvalitetene hans og sier mye om hvilken anerkjennelse han nyter i de øverste jazzlag. Derfor er det på høy tid vi får stifte nærmere bekjentskap med han som leder også. Her treffer vi han i utmerket selskap med trommeslageren Dana Hall, den eminente vibrafonisten Steve Nelson og bassisten Ben Street. Dette er ingen vanlig kvartettbesetning – den forrige piano/vibrafon-konstellasjonen jeg kan huske er Gary Burton og Chick Corea, men Bruce Barth og Steve Nelson stiller på ingen måte bak i køen. Barth er en pianist med en voldsom autoritet og kraft i uttrykket sitt. Samtidig er han også i besittelse av en varme og inderlighet som gjør at han kan «angripe» stort sett alt slags materiale. Ballet åpner for sikkerhets skyld med «My Man’s Gone Now» som både Bill Evans og Gil Evans/Miles Davis har gjort udødelige versjoner av. Barth gjør det på sitt helt egen måte i 6/4-del og forteller oss at det fortsatt er nye dører å åpne sjøl der vi trodde at alle var åpna. Slik fortsetter det hele veien, om det er kjente låter som John Coltranes «Big Nick» eller den nydelige duoavslutninga til Barth og Nelson med «The


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 71

ANMELDELSER

Song Is You» eller på Barths originallåter. Bruce Barth har greid å holde seg unna jazz-rampelyset altfor lenge. «Three Things of Beauty» forteller oss at han hører hjemme blant de ledende pianister med utgangspunkt i en melodisk, groovy hardbop-tradisjon. Tor Hammerø HAN BENNINK TRIO «Bennink # Co» ILK 192CD Den nederlandske trommelegenden Han Bennink fylte 70 år 17. april i år. Det er ikkje teikn på at han skal gå inn i pensjonistane sine rekkjer. Trioen hans består av den belgiske klarinettisten og saksofonisten Joachim Badenhorst kjent frå Thomas Heberer’s Clarino og Equillibrium med m.a. Sissel Vera Pettersen, og den danske pianisten Simon Toldam, som i tillegg til å leia Simon Toldam & Prügelknabe har jobba med ei lang rekkje av dei største profilane i europeisk jazz. Plata, som er ei oppfølging av trioens utgjeving «Parken» frå 2009, er eit konsertopptak frå Jazz Case Dommelhof i Belgia og inneheld originalkomposisjonar frå Toldham og Badenhorst sin penn, samt ei rekkje kollektive improvisasjonar/komposisjonar. To standardar har dei også fått plass til - m.a. Strayhorns «A Flower Is A Lovesome Thing». Musikken spenner frå det frie, rytmiske og tonale, til ‘sving à la Bennink. Enkelte sekvensar er reine pastisjar med klare hint til Goodman og Glenn Miller. Aldri ei plate med Bennink utan ein god dose humor, men det er likevel ikkje dette som dominerer her. Spesielt synest eg komposisjonane til Toldam er gode springbrett for interessant musisering. Hans ry som komponist er tydelegvis fortent. Elles bør Badenhorst sitt klarinettspel nemnast - oppsiktsvekkjande bra, men først og fremst ligg det mest verdifulle med denne CDen på det kollektive planet. I tillegg er lydbiletet klart og transparent. Lars Mossefinn BRIAN BROMBERG «Plays Hendrix» ARTISTRY MUSIC ART7030 «In the spirit of Jobim» ARTISTRY MUSIC ART7034 For noen år siden jobbet en venn av meg på «Bare Jazz». Han trivdes helt greit, og dette fungerte veldig fint for meg. Jeg kunne ofte starte helgen med å stikke innom sjappa, drikke øl til personalpris og høre på fet jazz på en god stereo med venner. Et av de mest ironiske kjærlighetsforholdene som dukket opp i denne perioden var til den amerikanske bassvirtuosen Brian Bromberg. Tenåringen som tilnærmet låste seg inn på et rom i fire år, og kom ut med en vanvittig treffsikker hurtighet på kontrabassen og en kjærlighet for ordspill om bass i titlene sine. Begge deler preger studioalbumene hans over de siste 20 årene, som egentlig først og fremst handler om hvor ekstremt god Bromberg er til å spille bass. I alle sjangere. Det er noe ekstremt fasinerende og smakløst underholdene med musikere som virker som de bare er opptatt av instrumentet sitt, ikke den overordnede estetikken til musikken. Derfor måtte

jeg sjekke ut hva det kan gjøre med musikken til Hendrix og Jobim. «Plays Hendrix» er egentlig bare Vinnie Colaiuta på trommer og en overdubbende Bromberg på alt annet. Selv om mye låter gitar, er det faktisk basser han spiller på. Han forsikrer oss også om at ingen plektre ble brukt på plata, så vi ikke skal tro at han «jukser» når han spiller så fort som han gjør. Hva slags folk må gjøre dette! Uansett, her går det unna. Bassene vrenges, slappes på og trenger sikkert en pust i bakken etter at de har blitt spilt på en million toner i minuttet. Og selv om plata er rart mikset med gufs fra 80-tallets stadionrock, låter mye faktisk ganske bra. Bromberg har den harmoniske kompleksiteten som trengs for å gjøre linjene hans interessante. Han er faktisk så god til å spille fort på bass at det i seg selv er gøy å høre på, selv om musikken ikke lodder mye dypere. Vi lærer ikke noe nytt om Hendrix av dette. Valget om å vise frem virtuositeten sin ved å spille bossa nova på bass skjønner jeg ingenting av. Gode bossabassister ligger jo bare bakerst i lydbildet. Jeg skjønner mer når jeg begynner å høre på «In the Spirit of Jobim» for her er det også ren samba og stor, filmusikalsk storbandmusikk med latinske inspirasjonskilder. Bromberg spiller alene et par steder, det svinger og imponerer. Men stort sett låter alt mer Las Vegas enn Rio de Janeiro, med store, polerte strykerarr som innpakning. Du finner garantert finere versjoner av alle de ihjelspilte låtene på denne plata andre steder. Men fyren har god smak i trommiser og perkusjonister. Alex Acuna og Artorio Moreira løfter mange av disse sporene ut av middelmådigheten. Kjøp disse platene hvis du er sykt glad i folk som spiller fort på bass! Ellers overlever man uten. Arthur Piene

VIVIAN BUKZEK «Live At The Palladium» CROWN JEWELS 2012 Vivian er en svensk jazzsangerinne, født i Malmø i 1978 og hun innehar solide musikalske røtter da hun er datter av trombonisten Bruno Buczek og vibrafonisten Kristina Buczek, begge to anerkjente polske musikere. Hun har spilt med en rekke kjente mainstreamartister som Harry Allen, Scott Hamilton og Clark Terry, og denne gangen gjør hun en plate med flere godt etablerte svenske jazzmusikere som pianisten Claes Crona, bassist Hans Backenroth, trommis Johan Löfcrantz Ramsey og trompeteren Peter Asplund. Resulatet har blitt en fin plate med amerikanske standardlåter som «Tea For Two», «Caravan», «A Time For Love» og andre. Hun gjør også en fin versjon av Billy Strayhorns vanskelige «Lush Life» med brilliante Claes Crona på piano. På meg virker det som hun har et spesielt pre for brasiliansk musikk for i Bosco og Blancs fine «O Bêbado E A Equilibrista» er hun enestående sammen med gjesteartisten, gitaristen Elias Källvik. Men platas høydepunkt blir for meg Johnny Mandels vakre ballade «A Time For Love» med en meget opplagt Hans Backenroth på bass og med en strålende trompetsolo med Peter Asplund. Vivian Buczek og noen glitrende svenske jazzmusikere gjør dette til en god plate. Kyrre Rosenvinge NIK BÄRTSCH’S RONIN «Live» ECM 2302/03 3714093 Vi lever i en tid der mange mener alle musikalske utrykk kan passe sammen. Man må ha en sammensatt musikksmak skal man bli tatt alvorlig i selskapslivet. Den siste plata til den sveitsiske pianisten og zen-budisten belyser et stort problem med denne påstanden.

Det er faktisk ikke sikkert at alle musikalske utrykk og verdier passer godt sammen. I hvert fall ikke for denne anmelderen. For de som kjenner Bärtch sin musikk fra før, er det få overraskelser på denne live-plata. Musikken er basert på en serie med små rytmiske figurer og korte melodiske temaer med ulik lengde som repeteres uavhengig av hverandre over lang tid. Teknikken er etter hvert velbrukt av komponister som Terry Riley, men musikken er fortsatt fascinerende og meditativ fordi man både kan følge de tilsynelatende selvstendige rytmene hver for seg, og fordi de til sammen danner en kompleks og sammenhengende helhet. Musikken virker også som den er nært knyttet til Bärtchs relgiøse tro. Men det er lite zen-budisme i den funky, småjoviale og, i mangel på et bedre ord, amerikanske måten Ronin spiller disse modulene på. Det driver i trommene, men i sammenhengen overdrives det. Og når ble bluesaktig hylesaks en invitasjon til å grave dypere i seg selv. Kall meg gammeldags, men jeg synes fortsatt meditasjonsmusikk bør være meditasjonsmusikk, og funk være funk. Sjekk heller ut Bärtchs akustiske band Mobile, der får du de samme låtene spilt med det fokuset de fortjener. Arthur Piene GEORGE CABLES «My Muse» HIGH NOTE 757244 Cables er en merittert pianist, kjent fra småbandkonstellasjoner med Dexter Gordon, Art Blakey, Joe Henderson, Freddie Hubbard og mange andre. Det kan være lett å se ham som nok en dyktig amerikansk pianist som leverer varene i alle smågrupper. Det kan derfor være interessant å høre ham på egen hånd. CDen er gjort til minne om hans sam-

JAZZNYTT ANBEFALER: ELINA DUNI QUARTET «Matanë Malit» ECM 2277 Elina Duni er noe så sjeldent som en jazzsangerinne fra Albania. Hun ble født under komunistregimet i Tirana i 1981, og begynte tidlig å studere fiolin. Hun gjorde sin første sceneopptreden allerede som femåring. I 1992 flyttet hun til Genève sammen med sin mor. Fra 2004 til 2008 studerte hun ved kunsthøyskolen i Bern, hvor hun etablerte sin egen kvartett. Den samme kvartetten som hun er ute med på «Matanä Malit»: Pianisten Colin Vallon, bassisten Patrice Moret og trommeslageren Norbert Pfemmatter. Dette er hennes tredje CD-runde, etter debuten «Baresha» i 2008 og «Lume» fra 2010 (omtalt i et tidligere Jazznytt). Musikken er melankolsk og vakker, med Dunis myke og nydelige stemme på toppen. De tre musikerne er med for å fronte Duni og de albanske tekstene (som er oversatt til engelsk i coveret). Musikken befinner seg et godt stykke innenfor det vi vil kalle folkemusikk, og det overraskende er at denne folkemusikken ikke ligger langt fra den portugisiske fadoen, og midt i blinken for denne anmelderen. Elina Duni har en stemme som oppholder seg i mellomleiet. Hun synger på en naturlig måte, uten å prøve seg på vokale krumspring, noe som kan virke litt ensformig, men for denne anmelder, som har fulgt Duni en periode, låter det aldeles nydelig. De tre musikerne går ikke i veien for den flotte stemmen noen gang, og alt bygger opp om de fine melodiene. La oss håpe at dette kan bli åpningen for Elina Duni Quartet også her på berget. Hun har vært her før, på Nasjonal Jazzscene, invitert av Bugge Wesseltoft, og bør kunne inviteres både til festivaler og klubber også i fremtiden. For det som leveres på «Matanä Malit» er et stykke ytterst vakker musikk. Jan Granlie jazznytt [71]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 72

ANMELDELSER

JAN BANG/ERIK HONORÉ «Uncommon Deities» Jan Bang, Erik Honoré (sampling, synth), David Sylvian (voice), Sidsel Endresen (v), Arve Henriksen (tp), John Tilbury, Christian Wallumrød (p), Eivind Årset (g) Dai Fujikara, Helena Tulve (strings), Margalit Oved (v, perc), Ingar Zach (perc), Philip Jeck (record player); Pål-Helge Haugen, Nils Christian Moe-Repstad (lyrics) SAMADHISOUNDS CD SS022 Punktfestivalen I Kristiansand har i er. «The God of Single Cell Organisms», «- of Sleepen årrekke vært et viktig samlessness», «- of Small Caresses», «- of Black Holes» lingssted for crosssover-aktiviteter og «The God of Smaller Gods» - for eksempel. Det er mild og frodig poesi og i seg selv gjennommusikalsk, innenfor samtidens diverse genre og blir ikke mindre av at rockpoeten David Sylvian omkring improvisasjon, komposisjon, rock, poesi og bildekunst – med ildsjelene Jan Bang ikke synger, men resiterer diktene med nærhet og og Erik Honoré som kreatører og organisatorer. varme, omgitt av Bang og Honorés velkomponerte Med «Uncommon Deities» har de gjort den genistrek samplinger inn i et differensiert, ambient lydunderlag. Men det fullkomne, multikulturelle verk blir det å «oppsamle» en rekke kreative manifestasjoner først, når vi inndrar den frie improvisasjon som med avsett fra festivalen og skapt en imponerende meddiktende element. Igjen har Bang og Honoré helhet derav. Delene henter inspirasjon mangesteds fra og omfatter bl.a. tankegods om samspillet tatt det rette grep med innflettingen av Sidsel Enmellom den biologiske vitenskap og den kulturelle dresens og Arve Henriksens velvalgte improvisaog intuitive erfaring fra fellesskaper, menneskets sjoner. Henriksen transformerer melodisk-lyrisk de milde guders trøst til menneskene, og som alltid når innbygde kombinasjon av kvinnelige og mannlige Endresen med sine både varme og dystre vokalproenergier og hertil japanske Atsushi Fukuis hermafroditiske maleri «The Botanist». Slike, tradisjonelt sesser ned til bunndypet i det menneskelige mystesett, dualismer lykkes det den norske lyriker Paalrium. Helge Haugen å sammenfatte i sin opptatthet av Stor honnør til Bang og Honoré, som gjennom slik en klippe&klistre-metode har lykkes med å skape en orgudsbilder, men her i form av en rekke (på ti) særegne «småguder», som hver især holder sammen på ganisk, menneskevarm og åndfull helhet. Bjarne Søltoft sin helhet om våre forskjellige livsposisjoner og fremstår med (tiltrengt) kjærlighet til oss menneskboer gjennom 28 år. Cables har skrevet fire tema tilegnet henne, og supplerer med sju standarder med titler som uttrykker hans følelser for henne. Vi får igjen bekreftet at standardboka vrimler av gode låter som ikke er utspilt, og som i mange tilfeller er ukjente eller glemt av de fleste. Ett av eksemplene her er McCoy Tyner/Sammy Cahns «You taught my Heart to sing». CDen innledes og avsluttes solo, med henholdsvis Cables’ «Lullaby» og Gershwins «I loves you Porgy». På de resterende har han – bortsett fra mange temaeksponeringer solo rubato – følge av Essiet Essiet på sprelsk kontrabass, mens Victor Lewis trommespill sier «snap» hele tiden, uansett tempo, slik de beste amerikanske trommeslagerne er mestere på. Cables veksler mellom logisk melodisk utvikling med rytmisk fjellsikker frasering på og bitte litte grann utafor beatet, og renslig spilte arpeggioer. Han får også vist fram en solid venstrehånd i større utstrekning enn i kvartett/kvintettsammenhenger. Forsidebildet viser Cables’ skikkelig langfingrede hender over et klaviatur, og skaper selvsagt misunnelse hos oss som ikke rekker decimer uten å jukse. Slik musikk kan framstå mekanisk og forutsigbar. Det synes jeg bare unntaksvis er tilfelle her – «My Muse» er en anbefalelsesverdig CD med det dattera mi kaller jazz-jazz. Petter Pettersson CACTUS TRUCK «Brand new for China» PUBLIC EYESORE NO.119 Høyt, hardt, fort og brutalt. Det er oppskriften når Cactus Truck braker sammen på «Brand new for China». Trioen med saksofon, trommer og gitar røsker, river og sliter i strenger, fliser og trommeskinn som om morgendagen aldri vil komme. Denne plata handler om en eneste ting - energi - og det i rikt monn. Sånn sett kan man uten tvil kategorisere platen som vellykket. Etter en halvtime i den nederlandsbaserte trioens vold er det allikevel med en litt utmattet resignasjon lytteren sitter tilbake. For slike aggressive ut-

[72] jazznytt

blåsninger har i mine ører ikke den store gjennomslagskraften uten en følelse av noe nytt, noen interessante nye kroker å henge energiopplevelsen på. De uteblir gitt, selv om kreative låttitler som «The Snotgreen Sea, the Scrotumtightening Sea» hjelper litt på inntrykket. Svein Magnus Furu CORTEX «Göteborg» Thamas Johansson (tp), Kristoffer Berre Alberts (s), Ola Høyer (b), Gard Nilssen (dr) GIGAFON GIGA008 «Göteborg» er det hardtslående bandet Cortex sin andrerunde på CDfronten. Deres debut fikk behørig og velfortjent ros både i Jazznytt og i andre publikasjoner, og det skal forundre meg mye om ikke «andrerunden» også får mye åtgaum rundt om. «Veterantrommis» Gard Nilssen er som vanlig en iherdig drivkraft i dette, som i ei røys med andre band. Hans trommespill blir bare showere og showere, og hans evne til pådriv er nærmest enestående. Bassist Ola Høyer er stødigheten sjølv, og holder kontroll (så godt han kan) over de andre brumlebassene. Radarparet Thomas Johansson og Kristoffer Berre Alberts er våre to nye kumpaner innenfor energiutladningsjazzen. De går ut i hundre og øker på etter hvert, Alberts som er yngre versjon av Kjetil Møster og Johansson som en Freddie Hubbard på syre. Solistisk er det Johansson og Alberts som står i front, og for noen frontsoldater! Dette er to musikere som passer hverandre perfekt, og det er tydelig at de kjenner hverandre godt. Kommunikasjonen er perfekt, de racer gjennom temaene før de styrer vekk fra GPS’en som det naturligste i verden, før de igjen plutselig befinner seg på rett kurs igjen. Og i de få øyeblikkene de tar det ned, er det i en slags Don Cherrysk ånd, som passer perfekt til Høyer og Nilssens bassing og tromming. Som du forstår så er dette «stå-påjazz» av beste merke. Ikke frijazz, slik vi er vant til å høre den, men organisert energi og trøkk fra start til mål.

Seks låter, hvor de fleste er ført i pennen av Johansson (mens en er gjort av Johansson/Alberts og Høyer i fellesskap). Den som har latt seg begeistre av band som The Core og Jazzmob, vil garantert falle i staver av Cortex nyeste. Det er bare å ha seg ut på glattisen og finne fram til en av de få platebutikkene som er igjen og investere! For dette er musikk som er tøffere enn de fleste tog NSB kan skilte med! Jan Granlie GJENUTCURLEW GIVELSE «A Beautiful Western Saddle/ The Hardwood» CUNEIFORM RECORDS 303/304 Curlew – ikke Curfew – er en fugl i nært slektskap med storspova. Men det var også et amerikansk frijazz-band ledet av saksofonisten George Cartwright gjennom 1980-tallet, med en fascinasjon for teatralske oppvisninger. Lyrikeren og forfatteren Paul Haines er nok mest kjent blant et jazzpublikum for sin chronotransduksjon «Escalator on the Hill» og samarbeidet med Carla Bley. George Cartwright sier selv at han lenge hadde vært fascinert av Paul Haines’ jazzpoesi. Da Cartwright i 1989 fikk muligheten til å framf��re en full konsert med Curlew, basert på Paul Haines’ tekster, grep han sjansen. Dette ble det som her er første CDen, framstilt som en suite kalt «A Beautiful Western Saddle». Og en suite å nyte er det. Dette ble utgitt en gang for lenge siden, og nå bringer Cuneiform dette fram for nye lyttere. Det er fortsatt engasjerende musikk, swingende musikk. Paul Haines’ tekster engasjerer fortsatt. Men hvorfor Cuneiform har lagt til halvdårlige videoopptak av av Curlew som en ekstra DVD, er for meg uforståelig. Jeg er ikke interessert i å sitte og titte på grovkornede gjengivelser av TV-opptak fra 80tallet, degradert gjennom mange VHS-kopieringer, om det ikke dreier seg om noe som har betydelig jazzhistorisk interesse. Hadde man enda lagt noen ressurser i å ekstrahere lydsporet, rense det, og presentere det som en andre-CD, kunne jeg skjønte det.

Men dette er et svært tidstypisk prosjekt. For de som ble radikalisert på 1970-tallet er dette gjenkjennelig musikk, og musikk man kan nyte. Men utover Paul Haines alltid aktuelle tekster har dette ingen jazzhistorisk betydning. Johan Hauknes DAS KAPITAL «Das Kapital Loves Christmas» DAS KAPITAL RECORDS CD9805 Das Kapital er den dansk/fransk/tyske trioen som har gjort det til en idrett å tolke og gjøre sine egne versjoner av den tyske komponisten Hans Eislers komposisjoner, gjerne gjort i samarbeiud med tekstforfattere som Berthold Brecht og Kurt Weill. Gitaristen Hasse Poulsen kommer opprinnelig fra Danmark, men har vært bosatt i Paris i flere år. Saksofonisten Daniel Erdmann har adresse i Tyskland, mens trommeslageren Edward Perraud kommer fra Frankrike. Alle tre møtes fra tid til annen i Paris for å, enten reise ut på turné med bearbeidet Eislermusikk, medbringende filmer og annet stæsj, eller for å gå i studio for å lage morsom musikk. Nå har de hatt møte i Studio Sextant for å lage juleplate, en gesjeft som en rekke musikere har innsett at man kan tjene penger på i flere år. Et godt eksempel på juleplatesuksess er Bugge Wesseltoft, som med sin «It’s Snowing On My Piano» har solgt bøtter med plater. Nå tror jeg vel egentlig ikke Das Kapital vil oppnå samme høye salgstall for sin juleplate. Selv om jeg vil hevde at det på denne platen finnes mye mer kreativ og morsom julemusikk enn på Bugges nedstemte og mer tradisjonelle juleplate. Vi får servert kjente og ukjente julesanger fra bl.a. Mendelsohn, Martin Luther, Irvin Berlin og Handel. Man har til og med lurt inn en George Michael-komposisjon inn i det hele, pluss noen egenkomponerte låter. Musikken er gjenkjenbar, i alle fall i begynnelsen hvor temaene presenteres. Derfra og ut svinger det tidvis nærmest voldsomt. Poulsen spiller Wes


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 73

THE JASPER BLOM QUARTET «Statue of Leberty» MAINLAND RECORDS LTMRM4312 «Gravity» MAINLAND RECORDS LTMR10 «Dexterity» MAINLAND LTMRM7 Jasper Blom er en nederlandsk saksofonist som i noen år nå har markert seg mer og mer i MellomEuropa. «Dexterity» har vi anmeldt tidligere, men nå har vi valgt å sende alle tre skivene under lupen for å se helheten. Og helhet er det, for både førsteplata «Statue of Liberty» og den nye «Gravity»følger på mange måter samme konsept, med samme stil på cover og musikk, noe som tyder på en stor grad av langtidsplanlegging. (Så bruker han jo også sin egen «publisher» i planleggingen, noe kanskje flere skulle tatt seg råd til). Utenom Blom på tenor- og sopransaksofon, består kvartetten av gitaristen Jesse van Ruller, bassisten Frans van der Hoeven og trommeslageren Martijn Vink. Før den nye plata ankom redaksjonen hadde jeg fått tips om å sjekke dem ut på YouTube, hvor de

Musikken på begge utgivelsene varierer fra sprelsk og nesten dansbar jazzmusikk med mange fine vend-inger, til rene ballader. En del av musikken er riffbasert, noe som gjør det hele veldig fengende og fint.

har en nydelig liten sort/hvitt-film liggende. Noe som gjorde at jeg gledet meg til å gå gjennom både førsteplata og den nye, «Gravity» med stor spenning. Musikken på begge utgivelsene varierer fra sprelsk og nesten dansbar jazzmusikk med mange fine vendinger, til rene ballader. En del av musikken er riffbasert, noe som gjør det hele veldig fengende og fint. På «Statue of Liberty» viser Blom seg fram som en mer enn habil musiker i arven etter Coltrane og Brecker. Han har full kontroll på det han gjør, både på de hurtige låtene og balladene. Åpningssporet «Your Beauty and my Brains» viser tydelig en saksofonist med full kontroll. I tillegg får vi også fint gitarspill fra Jesse van Ruller. Tittelsporet «Statue of Liberty» er en interessant vandring i den amerikanske jazzen, med utsøkt gitarspill. Det svinger upåklagelig, og kompet gjør en ytterst stødig innsats. Musikken varierer gjennom hele plata, og ingenting blir kjedelig. På den nye plata, «Gravity», får vi enda flere godbiter. Låta «The Jaive Song» befinner seg i grenseland mellom noe som nesten minner om Chick Coreas Return To Forever og ren bop i uttrykket. Hvis du sjekker ut de fire første låtene vil du oppdage at her har vi å gjøre med et knippe musikere som vi kanskje kan mistenke for å ikke helt har funnet sin stil – eller at det er nettopp er det de har gjort, de har funnet en stil som er svært variert og interessant. På den nye plata synes jeg tenorsaksofonen til Blom låter litt for «snilt», jeg kunne godt ha tenkt meg mer trøkk i frasparket, men sammen med f.eks. vokalen funker det fint. Innimellom beveger de seg også innom det friere landskapet, bl.a. på den fine «Road Rage», hvor

vi får mer «trøkk» til på saksofonen, et saksofonspill som like gjerne kunne befunnet seg i salige Backdoor, i alle fall i starten. Og inni det hele får vi også et parti som nærmer seg Pat Metheny og hans likemenn. Avslutningslåta, «Angelocology (Payé, payé, paya)» er den ytterst sjarmerende låta som finnes på YouTube. En liten perle av en låt som leker seg gjennom et enkelt og litt tungt og morsomt riff. Litt elektronikk på toppen er med til å gjøre denne låta til en sak som blir sittende i hodet – lenge. To fine, og ikke minst varierte innspillinger fra et knippe nederlandske musikere vi gjerne hører mer fra. Jan Granlie Selv uten noen som helst form for forkunnskaper om nederlandske Jasper Blom og hans kvartett, er det vanskelig ikke å la seg engasjere av utgivelsen «Dexterity» fra i fjor. Saksofonisten Blom utvider en tradisjonell kvartettbesetning (trommer, bass, gitar og saksofon/klarinett) med et lite antall elektroniske komponenter. Whammy og ringmodulatorer tillater ham å forme lydbildet til å passe til hver komposisjons egenart. Dette skaper en fin variasjon og et fleksibelt uttrykk som går fra hardtsvingende boplinjer i subkontraoktaven til enkle melodilinjer over åpen harmonikk til usedvanlig tette blokkharmoniseringer. Det at Blom tar så mange av studioets og elektronikkens muligheter, er for meg bare en styrke. Så lenge dette ikke undertrykker musikaliteten, og så lenge komposisjone holder en høy standard, ser jeg mange grunner til å ta hatten av for denne kombinasjonen av Per Texas’ kompisband og Craig Taborns elektroniske utflukter. Svein Magnus Furu

jazznytt [73]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 74

ANMELDELSER

MARI KVIEN BRUNVOLL «Mari Kvien Brunvoll» Mari Kvien Brunvoll (v, elec, zither, kalimba) JAZZLAND 371627-8 Ungjenta fra Harøya i Romsdal har i mange år trollbundet publikum ved en lang rekke musikkfestivaler over hele Europa. Det er ingen overdrivelse å si at det selvtitulerte debutalbumet er etterlengtet, i det minste hvis jeg skal snakke for meg selv. Og platen er verdt hvert sekund av ventetiden. Sist jeg hørte henne var på By:Larm i Oslo i vinter. Den spede krølltoppen satt i lotusstilling, mutters alene på en pute på en diger scene med alle sine lydbearbeidende effektbokser, og fjetret et publikum på flere hundre. Musestille fulgte de den detaljerte oppbyggingen av et lydbilde, til stadig større dimensjoner. Oppover, oppover, mørkere, sterkere, aldri letteste vei til ekstasen, alltid utfordrende, men samtidig inderlig fascinerende. Et uttrykk fra en artist som aldri har latt seg lokke til å stresse fra spillejobb til spillejobb, men som har brukt all sin tid og store musikalitet til å finne sitt eget sound. Det er jo det alle musikere maser om til en hver tid Mari Kvien Brunvoll har virkelig klart det. Sentralt i både fremføringer og komposisjonsmetode står en loopstation. Instrumentet er svært intuitivt og enkelt å ta i bruk, derfor ser man mange eksempler på at det tas i bruk som en kul effekt, uten at utøveren fullt ut behersker de spesielle egenskapene. Resultatet blir en generisk musikk av repeterende 4- eller 8- takters mønstre. Enkelte utøvere, slik som Jarle Bernhoft, Håkon Kornstad og vår venninne Brunvoll har jobbet så inngående med instrumentet, også som komposisjonsverktøy, at det

Montgommery-gitar i ene øyeblikket og temmelig fritt i neste. Erdmann ligger over med fine improvisasjoner og Perraud beveger seg over og under og, ikke minst, mellom de to andre på en fortreffelig måte. Favoritter? Jo, flere. Egil Harders «Juletræet med sin pynt» er fin. «Silent Night» blir nesten Vaselina Bilopphøggers og verdens mest kjente julesang «White Christmas» fremføres som en tett og fin boplåt. Jeg har lenge påstått at Kristin Skaares juleplate, «Var», som kom for noen år siden, er tidenes juleplate. Og selv om Das Kapital sitt bidrag til julefeiringen ikke kan sammenlignes med Skaares vakre bidrag, bør den kunne nytes etter en god og feit julemiddag etter at julegavene er pakket ut og julenissen har skiftet til normale festklær. God jul! Jan Granlie KRIS DAVIS «Aeriol Piano» CLEAN FEED CF233CD Den kvinnelige pianisten Kris Davis var for meg ukjent før jeg hørte denne plata. Fra Canada, men bosatt i New York, og med et etablert samarbeid med Ingrid Laubrock og Tyshawn Sorey på rullebladet. Hennes første solopianoplate gir meg lyst til å høre mer. Mye mer! For den som trodde at avantgarden i New York døde ut med sammenbruddet av loftsscenen, og at Matthew Shipp var det moderne pianospillet i New York, trenger å låne øre til Kris Davis. Men i likhet med sin samarbeidspartner Tyshawn Sorey, og i motsetning til hva som ellers forbindes med New York-scenen, er utgangspunktet for Davis’ spillestil europeisk og samtidsrettet. Ikke blues-orientert. Noe annet

[74] jazznytt

beherskes like godt som et tradisjonelt instrument. I mine øyne en forutsetning for suksess og for å styre unna fallgruvene. Hva er det så vi får høre fra Griegakademiutdannede Brunvoll? Vi serveres åtte låter, tatt opp live, hvor vokalisten er mutters alene med sin mikrofon, sine bokser, noen mindre perkusjonsinstrumenter og et tommelpiano. Låtene kjennetegnes som nevnt av en svært pragmatisk innstilling til loopstasjonens muligheter og begrensninger. Her er det ikke teknikken som setter grensene, den kompositoriske ideen (som vel igjen er influert av teknikken) legger føringene for hvordan teknikken skal anvendes. Stemningene er fengslende mørke og pastellfarget livsbejaende, utstrakt bruk av oralperkusjon (beatboxing) sørger for et vuggende driv. Hele frekvensspekteret tas i bruk, fra dype drønn til diskantsusende rytmer. Abstrakte lydkunstpassasjer avløser mer tradisjonelle låtstrukturer og skaper stor variasjon. Ja, variasjonen går som en rød tråd gjennom hele platen, slik at mulighetene vrenges og belyses fra enhver vinkel. For å avslutte denne i overkant ordrike anmeldelsen henvender jeg meg til platens sterkeste låt: «Your soul is what you make it, that is everywhere you go. I could never make you love it, I could never change your soul». Med en slik brakdebut tror jeg Mari Kvien Brunvoll har kraft til å forandre hvilken sjel som helst til det bedre. Svein Magnus Furu

enn «gamlissenes» frijazz som vokste ut av New Yorks loft og strikkefabrikker. Slik sett er hun nærmere John Cage enn Matthew Shipp. Selv har hun sagt at György Ligeti har vært en stor inspirasjonskilde. Og Morton Feldmans «Patterns in a Chromatic Field» beskrev hun en gang som «one of my favorite pieces of all time». På den annen side: Plata starter med en fantastisk versjon av «All the Things You Are». Rett tilbake til den amerikanske sangboka. Med det signaliserer Davis at hun er tydelig på hvilken tradisjon hun vil plassere seg selv i. Men allikevel er det hennes egen musikk. Noe helt annet enn du har hørt før. Derfra og ut er det fullt og helt egenskapt musikk. Vi hører en musiker med et fantastisk øre for klang, for romlig og temporal utvikling av lyd. Dette er cerebral musikk, ikke coronal. Men jeg sier bare: Gi meg mer! Johan Hauknes JOEY DEFRANCESCO «Wonderfull! Wonderfull!» HIGHNOTE HCD 7241 Selvfølgelig blir det bra jazzmusikk når levende legender spiller orgeljazz sammen. DeFrancesco er vår tids store standardjazzorganist, gitarist Larry Coryell har en enorm discografi, og trommeslager Jimmy Cobb har selvsagt spilt på «Kind of Blue». Bedre referanse er det vanskelig å få i jazzhistorien! Sammen har de laget en plate for deg som liker orgeljazz. Og god stemning. I den rekkefølgen. For her blir sjangerens regler og forventninger fulgt slavisk. Allikevel er det fortsatt gøy å høre denne gjengen kose seg bak beatet mens de spiller «Wagon Wheels», eller langt foran beatet som på tittelsporet «Wonderfull! Wonderfull!».

Men som plate mangler disse tagningne de magiske øyeblikkene som skiller helt grei jazz fra skikkelig bra jazz. Dette er musikk som er avhengig av øyeblikk med uventede valg og samstemte valg. Og det får du dessverre ikke her. Det du får er en god oppvisning i hva som får tradisjonell jazzmusikk til å fungere. Og høre Jimmy Cobbs trommespill mens man fortsatt kan. Det svinger fortsatt. Arthur Piene DR. BEKKEN «Extended Blues» Dr Bekken (p, g) DrB Records 003 Dr Bekken, også kjent som Tor Einar Bekken, er en ekte og kompromissløs musikant som tar godt vare på ei arv som lett kunne gått i glemmeboka. Her har han ved hjelp av to godt brukte pianoer, her snakker vi ikke om flygel nei, tatt oss med på ei reise tilbake til gospelens-, spiritualens- og bluesens røtter. Ikke bare tar doktoren vare på den musikalske arva, han tar også vare på stuepianoet – det som står opp til veggen, du vet – men som i alle fall de aller fleste profesjonelle pianister skyr som pesten, i alle fall når det gjelder plateinnspillinger. Dr Bekken benytter seg her av intet mindre enn to pianoer. Ingen av dem blei stemt før han henholdsvis i Trondheim og på Finnskogen skred til verket og spilte inn henholdsvis den tradisjonelle «He Was a Friend of Mine» og sin egen «Extended Blues» som bærer sitt navn med rette – den varer nemlig i 34 minutter! Til slutt får vi «Another Extended Blues», men her har Bekken funnet fant fram sin 12strengers gitar. Det at pianoene ikke er nystemte fører til en ekstra sprø og sår klang og det

kler denne autentiske musikken og uttrykket svært godt. Dr Bekken kan denne musikken og denne måten å formidle følelser og stemninger på bedre enn de fleste. Dette er rått og ekte og vi skal være glade Dr Bekken tar på seg jobben med å bevare dette unike musikalske utgangspunktet – det er herfra det meste vi lytter på i dag stammer fra. Tor Hammerø SINNE EEG «The Beauty Of Sadness» SINNE MUSIC Dette er en ny, vakker og glitrende produksjon fra det danske sangtalentet Sinne Eeg, det største sangtalentet dansk jazz har fostret, mener mange. Og det skal ikke jeg være uenig i. Sammen med den fine trioen Jacob Christoffersen (piano), Morten Ramsbøl (bass) og ikke minst amerikanske Peter Erskine (Maynard Ferguson/Weather Report) på trommer og et sobert musikalsk bakteppe av The Danish National Chamber Orchestra, serveres vi en dansk jazzplate fra øverste jazzhylle. Etter den vakre, litt sørgmodige tittellåta «The Beauty Of Sadness» ført i pennen av Sinne Eeg og Martin Schack, får vi en fin blanding av kjente standardlåter som «Strawberry Fields Forever» av Lennon/McCartney, Jimmy Rowles’ «The Peacocks», Roger Kellaways «I Have The Feeling I Have Been Here Before» og Michel Legrands «The Windmills Of Your Mind» og noen egenproduserte låter av Sinne som «Love Is A Time Of Year» og «Waiting For Dawn» hvor de to siste er platas beste spor. Personlig liker jeg best settingen med bare Sinne og trioen, da blir det hele magisk med strålende Peter Erskine bak trommene. Plata avsluttes spennende med U2-klassikeren «With Or


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 75

ANMELDELSER

Without You». «The Beauty Of Sadness» føyer seg fint inn i rekken av tidligere fine SinneCDer som «Waiting For Dawn», «Remembering You» og «Don`t Be So Blue». Strålende! Kyrre Rosenvinge SCOTT FIELDS GJENUT«5 Frozen Eggs» GIVELSE CLEAN FEED CF258CD Chicago-gitaristen Scott Fields er blitt et skikkelig hot navn på platemerket Clean Feed. Så hot at det nå også går an å gjenutgi eldre innspillinger. Hans lange vei gjennom noe som ligner dramatiske tilfeldigheter, har ført ham via folk, rock og jazz frem til avantgarde, lydeksperimenter og komposisjon, som fra 90-tallet er blitt Fields’ egentlige musikalske beskjeftigelse og betegner hans kunstneriske gjennombrudd. Det er nettopp slående hvordan platen «5 Frozen Eggs» lyder fullstendig duggfrisk og tidssvarende, selv om det i realiteten er tale om en gjenutgivelse av musikk innspilt i 1996. Så sprudlende av mangfold, oppfinnsomhet og energisk spillelyst, og i et fullgyldig, kontemporært tonespråk, at det må undre at platen ikke allerede har status som et markant musikalsk statement på 90tallet. Fields har komponert alle platens syv stykker som uforutsigelige forløp av så vel ekspressive som impressive episoder, som bare holder opp uten å slutte (!). Vekselvis er det solistiske og det kollektivt improviserende i fokus, men alltid nøye integrert i det noterte. Fields studerte i begynnelsen av 90-tallet hos samtidskomponisten Stephen Dembski, som var opptatt av å gjeninnføre et tonalt aspekt i moderne komposisjonsmusikk som motvekt mot de herskende, «fremmedgjørende», serielle og atonale prinsipper. Med tilførsel av rytmiske og harmoniske trekk har Fields derfra utviklet en særegen ukonvensjonell, ofte pointillistisk melodikk, som både kan oppleves lyrisk og dramatisk, og som fengsler lytteren. Hertil hadde Scott Fields da i 1996 anledning til å samle et fremragende hold musikere, en tett og kollektivt pulserende kvartett med pianist Marilyn Crispell, bassist Hans Sturm og trommeslager Hamid Drake, som fastholder en slags kammermusikalsk luftighet med rom for instrumentell stofflighet i kontrapunktiske møter.

Fields’ gitarspill er innovativt og distinkt formulert, og Crispell funkler som alltid meislende klart med både reflektoriske og perkussive ansatser. Sturm og Drake spiller langt fra «sturm und drang», men er tvert om fleksible medvitere og medskapere underveis i musikken. En genuin empati mellom musikerne synes nærmest alkymistisk å ha fremelsket et konsistent musikalsk verk. Bjarne Søltoft CURTIS FULLER «The Story of Cathy & Me» CHALLENGE RECORDS CR73309 Curtis Fuller, trombonisten som alltid var der, men aldri riktig fikk den kudos han fortjente. Jeg vet ikke hvor mange Blue Note-plater jeg har, med Curtis Fuller på trombone, men nesten alltid som støtte for noen andre. Men etter mitt syn er det ingen andre som var i stand til å spille trombone som ham. J.J. Johnson, javel, men hans tid var forbi rundt 1960. Trombonisten har alltid spilt en subsidiær rolle. Han er der, men ikke riktig å regne med. Tidlig i min fascinasjon for jazz fikk jeg sansen for Curtis Fuller. Ingen kunne spille bluesbasert hardbop på trombone som ham. Det hjalp selvfølgelig at han var med på noe som raskt ble en av mine favorittplater, John Coltranes Blue Note-utgivelse «Blue Train». Denne vakre utgivelsen er som tittelen forteller historien om Curtis og hans livsledsager Catherine, som døde av kreft før denne plata ble spilt inn. Skiva er Fullers egen hylling av sin livspartner. I tre deler forteller han først og fremst i musikk, men også i ord, hvordan de møttes, hvordan de levde sammen, og hvordan Fuller søker å leve videre uten Cathy. Det kunne blitt en svært privat historie, men blir det ikke. Tvert i mot blir det en hylling av livet, av fellesskapet. Av at uten noen andre er vi ingenting. Det er i samværet med andre nær oss at livet får mening. Det blir et vakkert portrett av et samliv og av en samlivspartner. Uten medmusikere som Henry Conerway på trommer, Lester Walker på trommer, Kenny Banks på piano, og mange flere ville det ikke blitt den plata det ble. Vakkert og et kvalitativt godt «musicianship». Tradisjonelt, javel, men det beveger deg! Og det er jo fortsatt det viktigste!

Johan Hauknes WENCHE GAUSDAL «Alegria» Wenche Gausdal (v), Dag Arnesen (p, keyb), Celio de Carvalho (berimbau, perc), Frank Jakobsen (dr), Ole Thomsen (g), Sigurd Ulveseth (elb), Geir Luedy (g), Eli Lutterloh (v) LOSEN RECORDS LOS 116-2 Vokalisten Wenche Gausdal forteller oss at hun har ei varm, brasiliansk side – ukjent for de fleste. Wenche Gausdal, opprinnelig fra Sarpsborg, men bosatt i Bergen i en årrekke har dukka opp med altfor ujevne mellomrom de siste tiåra. Hun har vært innom alt fra danse- og rockeband, via musikk for barn, men etter hvert har det blitt stadig mer jazz og nå altså brasiliansk musikk med tydelige jazzovertoner. «Alegria» heter hennes «debutalbum» som tolker av sentrale deler av den flotte brasilianske toneskatten. Det er sjølsagt portugisisk og betyr glede og hele denne timen er gjennomsyret av akkurat det. Gausdal har heller ikke valgt noen enkel vei fram til dette foreløpige målet. Hun har reist en rekke ganger til Brasil og virkelig kommet under huden på både musikken, folket og kulturen. Dessuten har hun lært seg portugisisk på et vis som i alle fall for et utrent øre som mitt låter mer enn bra og ekte nok. Her er det med andre ord ikke tatt noen snarveier. Opphavsmennene til musikken er giganter som Baden Powell, Antonio Carlos Jobim, Vinicius de Moraes, Ivan Lins, Milton Nascimento, Dori Caymmi og João Gilberto – vi snakker A-laget med andre ord. Sammen med tangentmaestro, produsent og ektemann Dag Arnesen, brasiliansk-norske Celio de Carvalho på berimbau og perkusjon, som sjølsagt har bidratt på et helt spesielt vis her med sin kunnskap og sine røtter, Frank Jakobsen på trommer og perkusjon, Ole Thomsen på gitarer og Sigurd Ulveseth på bass samt Geir Luedy på gitar og Eli Lutterloh på bakgrunnsvokal på noen spor, har Gausdal skapt varme og flotte (vest-) norske tolkninger av denne tidløse musikken. Noe forteller meg at å komme under huden på denne musikken og kulturen ikke er det enkleste for oss her oppe ved Nordpolen. Tom S. Lund og hans Trio de Janeiro har så absolutt greid

det og nå følger Wenche Gausdal etter på vakkert og personlig vis. Vinteren kan bare komme – vi har allerede fått trøst og lys i enden av tunellen. Tor Hammerø BEKA GOCHIASHVILI «Beka Gochiashvili» EXITUS ENTERTAINMENT 22812 Jeg har aldri før sett at en plate har artistens kulturdepartement med på produsentsiden, men med georgiske Beka Gochiashvili sin selvtitulerte plate fått til akkurat det. Dog står ikke departementet alene om den jobben. Hovedansvaret har nemlig ligget hos trommeslager Lenny White, blant annet kjent som batterist for Chick Corea på «Return to forever» på 70-tallet. Pianisten Gochiashvili er derimot pur ung. Han er født i 1996 (!). Det er det helt umulig å høre, for Beka er både teknisk og musikalsk aldeles praktfull, og deltok faktisk på sin første jazzfestival som 11-åring. På debutplata har han med en drøss strålende amerikanske jazzmusikere, og 16-åringen gjør seg ikke bort, snarere tvert i mot. Selv som komponist er det bare å ta av seg alle hattene man eventuelt måtte ha på hodet. Hele sju av de 12 låtene har unggutten skrevet selv. Her er det bare å løpe og kjøpe, for fortsetter Beka Gochiashvili slik han har begynt kommer han til å skinne på jazzhimmelen lenge. Debutplata hans er fantastisk pianojazz, og om 50 år kan du kanskje skryte av at du oppdaget verdensstjernen allerede da han var 16. Makeløst. Roy Ervin Solstad DANNY GREEN «A Thousand Ways Home» TAPESTRY RECORDS 76018-2 Pianisten Danny Green fra San Diego i California er ute med sitt andre album etter debuten i 2009. Green forteller selv at han de siste tolv årene har forelsket seg i både jazz, brasiliansk og klassisk musikk, og at «A Thousand Ways Home» er et resultat av dette. Det er ikke vanskelig å høre, for mens låta «Over too soon» nærmest er klassisk piano, er «Quintal da Solidao» akkurat så brasiliansk som tittelen antyder, og «Soggy Shoes» tradisjonell pianotriojazz. Heldigvis låter dette strålende uansett hvilen sjanger Green

HAMMER & HERSK «Flåte» Arild Hammerø (g, hca), Daniel Herskedal (tu, tb), Susanne Lundeng (hardingfele) NORCD 1213 Det er et signal på hull i deng på fele. Sistnevnte bidrar til at barneoppdragelsen når plata til tider høres ut som en crossover tenåringsdatteren på mellom folkemusikk og jazz, dog uten at det høres helt hallingkast ut med skeive spørsmål om hva hun synes om Hammer & akkorder. Morsomt er det også at de ti låHersk sin plate, kaller det diskret heistene også varierer stort mellom hvilke inmusikk. Unnskyldningen får være at hun strumenter som står i fokus. Fela til ikke hørte hele plata, og trøsten for meg Lundeng er nevnt, mens på for eksempel «Sjøsjukeslåtten» er det messingblåserne får være at hun ikke liker Justin Bieber. Selv synes jeg nemlig Hammerø og Hertil Herskedal som råder. Plata spriker skedal sin plate er svært variert og bra. kun når det gjelder arrangementer og Mange partier minner i stemning på en av stemninger på låtene, for uansett hva Hammerø og Herskedal (og Lundeng) de gitarplatene jeg ofte setter på, nemforetar seg er det både melodisk og mulig «New Dawn» med Dominic Miller og Neil Stacey, men i motsetning til de to sikalsk så bra at denne plata neppe komgitaristene kjører Hammer på med både mer til å bli stedt til evig hvile i CDhylla. harmonica, tuba og ventiltrombone. I tilDen kommer til å bli spilt. legg har de fått med seg Susanne LunRoy Ervin Solstad jazznytt [75]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 76

ANMELDELSER

hiver seg på. Green håper at innspillingen viser hvor gøy musikerne hadde det under innspillingen, og «A Thousand Ways Home» er takk og lov blitt en plate som ikke bare er morsom for de som var med, men også for oss som må nøye oss med det endelige produktet. Jeg synes likevel at Green og kompani er aller best når de drar opp tempoet litt, og når de får brasiliansk hjelp. Da svinger det voldsomt. Tittellåta og «Soggy Shoes» samt vokallåta «Quintal da Solidao» er mine tre favoritter, men stort sett bra over hele linja av Danny Green. Ifølge kalenderen på hjemmesiden hans er alle de neste konsertene på hjemmebane i San Diego, men det hadde vært morsomt å høre ham på norske scener også. Ballen er kastet. Roy Ervin Solstad IVAR GRYDELAND «Bathymetric Modes» Ivar Grydeland (tenori-n, g, bjo, mand, pedal steel g, ukulele, zither, keys), Xavier Charles (cl), Marius Tobias Hoven (tb), Jonas Howden Sjøvåg (dr) HUBRO CD2519 Gitaristen Ivar Grydeland har i flere år markert seg som en av de mest eksperimentelle gitaristene her på berget. Gjennom et årelangt samarbeid med perkusjonisten Ingar Zach, har han både via plateselskapet SOFA og i flere bandsammenhenger stått på sitt, og aldri gitt seg. Og nå ser vi endelig resultatet av en lang kamp. Hans debut som soloartist på «Bathymetric Modes» viser en ytterst moden artist, som vet hva han vil og hvilke retning han ønsker å gå. All musikken på platen er gjort av Grydeland. Han står også for det meste av hva som blir gjort musikalsk på denne fine og interessante platen. Hans medhjelpere er mer som «støttekontakter» å regne, og er med for å fremheve og styrke Grydelands mange ideer. Mange vil kanskje bli overrasket over

musikken på denne plata. Den som kjenner Grydelands «drone»lignende musikk, vil kanskje sperre opp øynene for en del av det som presenteres her. For vi befinner oss mye nærmere gitarister som Ry Cooder og Bill Frisell enn for eksempel Grydelands tidligere band, No Spagetti Edition. Denne plata er mye mer «americana» enn europeisk kunstmusikk, selv om han heller ikke her går av veien for å gi oss noen strålende eksempler på europeisk kvalitetsimprovisasjon. Ivar Grydelands nye plate er rett og slett en perle for venner av akustisk gitarspill. Ikke ei plate for den som ønsker å høre en gitarist som skal vise hvor rask eller teknisk briljant han er, men en plate fra en gitarist som skriver fine låter, og som klarer å presentere dem på en høyst lyttervennlig og interessant måte. Den perfekte plata for mørke vinterkvelder! Jan Granlie WOLFGANG HAFFNER «Heart of the Matter» ACT 9535-2 Den tyske trommeslageren Wolfgang Haffner er ei stor stjerne i Europa med musikk som flyter motstandsløst gjennom rommet. 46 år gamle Haffner har spilt med alt og alle siden midten av 80-tallet. Han blir sett på som en musikernes musiker og når så forskjellige musikanter som Chaka Khan og Lars Danielsson har vært arbeidsgivere, så sier det en hel del om allsidigheten og kvaliteten. Sidsel Endresen spurte en gang trommemaestro Jon Christensen om hvor eneren var. Det oppklarende svaret var at den kunne være både her og både der. Slik er det ikke med Haffner – der er det overhodet ingen tvil om hvor eneren er! For et par år siden slo Haffner seg ned på Ibiza og slik låter nesten også musikken hans også, hvis du skjønner. Den er vakker, fylt av sol og hvite strender og uten alt for mye motstand. Haffner har skrevet mesteparten av

musikken sjøl, men vi får også Lionel Richies «Hello» og «Here’s to Life» servert. Når han så omgir seg med Stings gitarist Dominic Miller og Mezzofortes tangentmann Eythor Gunnarsson i kjernebandet, så er det lett å skjønne hvor dette bærer av gårde. Det er smooth, vakkert og «lettlest». Haffner har også invitert med seg en rekke gjestemusikanter som vokalistene Céline Rudolph og den verdensberømte operasangeren Thomas Quasthoff, som nok en gang forteller oss at han har jazzkvaliteter langt utover det gjennomsnittlige, og flügelhornisten Till Brönner, klarinettisten Magnus Lindgren og gitaristen Chuck Loeb. Dette er musikanter som tilhører A-laget innenfor dette uttrykket og de gir alle Haffner akkurat hva han ber om. Wolfgang Haffner har på ingen måte laget noen trommeplate. Sjøl utstråler han en diskret autoritet og prioriterer heller den kollektive skjønnheten. De som liker pen smooth-jazz får det av aller ypperste kvalitet her. Tor Hammerø BENGT HALLBERG TRIO «Live. En inspelning från Bengt Hallbergs 60-årsjubileumskonsert 1992» TRUE TRACK PRODUCTIONS 2011 Bengt Hallberg er liksom en musiker som man har hørt om i alle år og denne CDen gir på en måte et tverrsnitt av hans virke i triosammenheng. Sammen med Sture Åkerberg (bass) og Ronnie Gardiner (trommer) får vi en fin, men litt ujevn jazztrioplate fra en livekonsert i Uppsala Konsert & Kongress den 13. september 1992. Plata viser bredden i Bengt Hallbergs pianospill og vi får høre mange av de melodiene han har blitt kjent for å framføre. Noen raske låter har jo nesten blitt hans på en måte, og da tenker jeg på f.eks. «Soft Shoe Shuffle», «Indiana» og ikke minst Axt og Youngs «Dinah». Allerede i 1957 fikk Bengt Hallberg ut-

merkelsen «Gyllene Skivan» for sin plate «Dinah». Personlig liker jeg best hans balladespill som her virkelig kommer til sin rett i «Lover Man» og «It might as well be spring». Bengt studerte klassisk musikk som ung mann og har gjennom årene presentert dette på sin jazztilnærmede måte. «Goodbye Butterfly» (Mozart) og «Haga Butterfly» (Bellman) er gode eksempler på dette på denne plata. Etter et opphold på mange år – på grunn av sin syke kone, er Bengt nå på full fart tilbake på plater og konserter. Personlig kjenner jeg han mest fra samarbeidet med Arne Domnerus & Co og samarbeidet med vår egen jazzdronning Karin Krog, senest under Oslo Jazzfesival i 2011. Bengt er født i 1932, det samme er den amerikanske trommeslageren som har bodd mye av sin tid i Sverige, Ronnie Gardiner, mens bassist Sture Åkerberg er 1935-årgang, så man kan trygt si at dette er en trio av veteraner. Men spillet er like fasinerende og ungdommelig som alltid. Noen blir aldri for gamle, iallfall ikke i jazzsammenheng. Kyrre Rosenvinge SONYA HEDENBRATT «Sonya Hedenbratt 1951 - 1956» VAX RECORDS CD 1031-1032 Sonya Hedenbratt (1931 – 2001) huskes som en av Sveriges beste jazzvokalister i forrige århundre (høres ut å være lenge siden, men det er faktisk sant), og hun var også en stor personlighet i svensk underholdning. Hun var med i revyene til Hasse & Tage og Ingmar Bergmanns film «Fanny og Alexander» for bare å nevne noe av det hun holdt på med. Dette albumet inneholder hennes første innspilninger fra hun var 21 til 25 år, fordelt på 2 CD-er. Den første CDen åpner bra med blant andre «I can’t give you anything but love» og «All of Me» fra 1956 med Gunnar Johnsons orkester som hadde Erik Norström på tenor og Jan Johansson på piano. Herlig svingende og gode soli. Så går det litt på det jevne til vi kom-

ELEPHANT9 W/REIN FISKE «Atlantis» Ståle Storløkken (keyb) Nikolai Hængsle Eilertsen (b) Torstein Lofthus (dr) Reine Fiske (g) RUNE GRAMMOFON RCD 2134 Er Elephant9 Norges viktigste jazzband i dag? Jeg vet ikke, Og jo mer jeg hører på denne plata, jo mer oppfyller den de skyhøye forventningene mine. Elephant9 fortsetter med det de gjør best, ta ting lengre ut enn men det virker sånn. Det kan ikke være tilfeldig at jeg hører 70-talls Miles i så mange unge band om dagen. Det hadde jeg andre tør å gjøre det. Mer bråkete jamming, mer sakrale lydlandskap, lengre nok ikke hvis ikke det hadde vært for at Elephant 9 har satt oppbygninger, mer intenst komp og drøyere miksing skal du lete lenge etter i den syrete jazzrocken på dagsorden igjen. På den tredje plata 2012. Jeg skulle ønske at Reine Fiske tok litt mer plass, og at det var lagt inn noen overraskende små brudd i de lange oppbygningene. Men dette endrer deres tar de steget enda lenger ut i syrerocken. Det har de tydeligvis ønsket litt ekstern hjelp til. Plata er tatt opp i Atlantis ikke poenget. Poenget er at Elephant9 låter større, dyrere og mer intenst enn studio i Stockolm, der alle ABBA-låtene er tatt opp, og de har fått med seg noe annet band det er naturlig å sammenligne dem med. Jeg kommer ikke på Reine Fiske, gitaristen i Dungen, kanskje verdens beste psykedeliske rockenoe annet ord enn maktdemonstrasjon. band akkurat nå. Mine forventninger er skrudd i taket! Arthur Piene

[76] jazznytt


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 77

Den milde musiker kaller sig anticellist – vel for å advare tradisjonskonsumentene mot å gå feil i byen – men i realiteten er Lonberg snarere en av dem som ser instrumentets utvidete muligheter og makter å utnytte disse

CELLOFRONT FAST CITIZENS «Gather» DELMARK DE 2017 SEVAL «2» 482 MUSIC 482-1082 Fred Lonberg-Holm er ikke noen ukjent figur i disse traktene. Vi har tidligere møtt ham som fast medlem av Peter Brötzmanns entusiastiske Chicago Tentet og miljøet omkring musikerne derfra, og i det siste halvåret i ad hoc organiserte konserter med så vel danske Lotte Anker som norske Frode Gjerstad. Den nyslåtte femtiårings store reiseaktivitet sikter også på samspill i mange ulike retninger, hvilket de to foreliggende skiver treffende illustrerer. Den milde musiker kaller sig anti-cellist – vel for å advare tradisjonskonsumentene mot å gå feil i byen – men i realiteten er Lonberg snarere en av dem som ser instrumentets utvidete muligheter og makter å utnytte disse. Hjemme i Chicago er han også medlem av den kooperative sekstett, Fast Citizens, som setter lederskapet for innspilninger på turnus, og denne gang er det altså Lonbergs arrangementer og komposisjoner (bortsett fra to) som gis oppmerksomheten. Dette har Lonberg fått nær det optimale ut av. Selv om flere soloinnslag (især på saksofonene) ikke løfter seg over det kompetente og funksjonelle, er de alle veloverveid innplassert i arrangementene, og bidrar således til helheten i musikken. Oppfinnsomhet og overblikk i forløpsstrukturene gjør at musikken hele tiden beveger og forandrer seg, og derfor stimulerer lyttingen. Fra postbopstykket «Infra-Red» med tempoaksellerasjon over «Lazy Days» med lyrisk nåtidsharmonikk og til «Simpler Days» med Lonbergs distinkte tenorgitar, introduserende en karavanestemning for flere dialogiske improvisasjoner, ligger det åpne, inspirerende rammer for det solistiske, hvor Josh Bermans viltre kornett, Aram Sheltons klarttalende klarinett og Keefe Jacksons pasjonerte bassklarinett skaper høydepunkter - men selvsagt også Lonbergs cellospill fra det klangfulle til det frenetisk virrende og skratsjete. Fremheves må også Sheltons lyriske «It’s a Tough Grid» med sitt

smukke, kontrapunktiske arrangement, og Jacksons avsluttende «Roses», hvor alle seks musikere innleder rubato med korte og lange tone-input på kornetter og trompeter, før ekkoet fra Charles Mingus skaper grobunn for utfoldelse. Platens samtlige 70 minutter er preget av stor musikalsk varme og generøsitet. Generøsitet kan man også tale om angående Lonbergs prosjekt med sine svenske venner – og mer enn det. Seval er gruppen som nå for annen gang utsender musikk med tekster og melodier fremført av den lysende sopran Sofia Jernberg, hennes kollega fra gruppen «The New Songs», gitarmanipulatoren David Stackenäs, den råtonete, motiviske improvisator Emil Strandberg på trompet, den stødige bassist Patric Thorman, og Lonberg selv, komponisten, som her spiller melodisk klangfull anti-anticello. Gruppen er felles om arrangementene, som smyger seg innlevd om tekstene. Alle indisier peker mot at Lonberg også er tekstansvarlig: underfundig naivistisk, diskret humoristisk, eksistensielt resonnerende - og sensitivt. Tekstene formidles med inderlighet, leken ekvilibrisme og timing og er tidvis omkranset av ordløs stemmeimprovisasjon med bl.a. strupe-genererte flageoletter og ralling. Jernbergs stemmekvalitet er allerede legendarisk; hun synger som en engel med fri adgang til og fra helvete, hvilket unikt

fremhever tekstenes mystiske jordnærhet. Seval «2» er mer innholdsmessig utfordrende i både tekstene og den musikalske utøvelse uansett all melodiøsiteten. Siste rest av konvensjonell imøtekommenhet fra første plate er skiftet ut med sterke, ufravikelige utsagn. Når ikke Lonberg i denne sammenheng kan bryste seg av å være antcellist, kan han gjerne kalle seg anti-songwriter. Platen slutter med et tekststykke, som lyder: «Leave your footprints / On the surface of the planet, / Flowers depend / On the irritating passage». Lonberg selv er en eksemplarisk etterlever av dette. Han har skapt et tekstlig og musikalsk verk, som rekker langt ut over all verdens femårsplaner. Eller rent ut sagt: Dette er et mesterverk! Bjarne Søltoft


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 78

GJENUTGARBAREK / GISMONTI / HADEN GIVELSE «Magico – Carta de Amor» ECM 2280/81 Den perioden jeg syntes Jan Garbarek involverte seg i kanskje de mest interessante og vakre prosjektene, (i alle fall i «nyere» tid) var rundt 1980. På denne doble CDen får vi igjen høre en av de beste trioene han var involvert i, nemlig den såkalte «Magico»-trioen. Charlie Haden med sitt svært karakteristisk basspill, den brasilianske gitaristen og pianisten Egberto Gismonti, som på denne tiden fikk sitt store, internasjonale gjennombrudd, og Jan Garbarek som på disse tagningene kanskje er mer lyrisk enn noen gang. Dette var på den tiden Garbarek gjorde plata «Eventyr» med perkusjonisten Naná Cascancelos og gitaristen John Abercrombie. «Aftenland» med Kjell Johnsen og vindharpene på Jæren hadde vært ute et par år, og «Path, Prints» med gitaristen Bill Frisell surret og gikk på spilleren i heimen. Garbarek startet sitt samarbeid med Gismonti med plata «Sol Do Meio Dia» i 1977, før «Magico» og «Folk Songs» fulgte. På «Sol Do Meio Dia» var også perkusjonisten Naná Vasconcelos, gitaristen Ralph Towner og perkusjonisten Collin Walcott involvert, mens «Magico» var samme besetning som vi møter her, og så vidt jeg kan registrere, så er andreplata «Carta de Amor» tidligere uutgitt, uvisst av hvilken grunn. Hvorfor denne trioen lot det bli med to trioCDer er for meg en gåte, for dette er kreativ og usigelig vakker musikk fra start til mål. Det begynner med Gismontis «Carta de Amor», før Hadens usigelig vakre «La Pasionaria» utgjør de drøyt 16 neste minuttene. Garbarek spiller overlegent sopransaksofon over Hadens nydelige bassfraser og Gismontis vakre gitar. Garbarek er inne med sitt arrangement av det de kaller «Folk Song» og sin egen «Spor» som runder av førsteplata på en fortreffelig måte. De tre kommuniserer perfekt, Hadens soloer er gjennomtenkte og veldig typisk Haden på en ytterst god dag, særlig legger han ut en perle av en solo på «La Pasionaria». Opptakene er gjort live i Amerikahaus i Munchen, og mikset under myndig ledelse av «maesto» Jan Erik Kongshaug i Rainbow, en jobb han har gjort med kunnskap og kløkt. For lyden på disse liveopptakene er aldeles strålende. Andreplata forsetter der den første slipper - med Gismontis usigelig vakre «Branquinho», hvor Garbarek er akkurat der han skal være. Med en sopranlyd fra himmelen. Andrelåta Charlie Hadens «All That Is Beautiful» må være noe av de vakreste Garbarek har gjort på skive. Noen anstrøk av samarbeidet med Bobo Stenson, men med en nesten magisk Garbarek på topp. Gismontis «Pal-

[78] jazznytt

At man kunne forene musikk fra Gismontis hjemland, Brasil med Charlie Hadens amerikanske «hillbilly»-oppvekst og Garbareks viderverdigheter på Sogn Jazzklubb og Gamlebyens jazzbule, viser bare at musikken er universell, og et ytterst vakkert språk som fungerer mye bedre enn både engelsk og esperanto

haco» føler opp, og alt er så vakkert at man kan grine. I likhet med den forrige låta, spiller Gismonti her piano, helt på høyde med Stenson og Jarrett. «Two Folk Songs» arrangert av Garbarek følger, og kanskje er det her vi grunnen til at mye av den nyere, norske jazzen har «slo seg opp» i denne kombinasjonen av musikalske tradisjoner. Muligens var dette opptakten til den nydelige plata «Rosensfole» som Garbarek gjorde med Agnes Buen Garnås i 1988? Og etter publikums applaus og hyling (var du der Tor Hammerø?), så var dette en «kioskvältare» på konserten i Munchen. Det hele avsluttes med Gismontis «Carta de Amor», som også innledet herligheten. Sju minutter og trettifem sekunder med pur glede. At man kunne forene musikk fra Gismontis hjemland, Brasil med Charlie Hadens amerikanske «hillbilly»-oppvekst og Garbareks viderverdigheter på Sogn Jazzklubb og Gamlebyens jazzbule, viser bare at musikken er universell, og et ytterst vakkert språk som fungerer mye bedre enn både engelsk og esperanto. I alle fall fungerte det perfekt i Amerkahaus i Derricks hjemby i april 1981. En dobbelCD som bør forefinnes i de fleste hjem med stereoanlegget fremdeles stående framme, og ei plate som ikke egner seg for strømming i dårlig lydkvalitet. En strålende gjenutgivelse som alle de som ikke har hørt den før bør investere i, og som de som sitter tilbake med en «Magico»-LP preget av «peiskos» som er slitt ut etter mang en tenkende sen nattetime, bør oppdatere samlingen med dette praktfulle albumet. Jan Granlie


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 79

ANMELDELSER

TORE JOHANSEN «Open Minds» Tore Johansen (tp), Sarah Riedel (v), Lars Jansson (p), Thomas Fonnesbæk (b), Paul Svanberg (dr) INNER EAR INEA17 Under årets Bodø Jazz Open hadde Nobelprisvinneren Tomas Tranströmer. Det hele man gitt trompeteren Tore Johansen i avsluttes med den usigelig vakre «Alla ska sova, för oppdrag å lage et bestillingsverk som nu är det natt» av Astrid Lindgren og Georg Riedel. Men før det får vi servert en perlerad av vakker skulle fremføres i Bodø Domkirke. På musikk, gjort av fem musikere som kommuniserer den konserten spilte Vigleik Storaas piano, svenskene Sarah Riedel sang perfekt. Hør bare på pianospillet til Lars Jansson – og Palle Danielsson spilte bass, mens den britiske et undervurdert geni på pianokrakken. Johansens mester, John Surman trakterte baritonsaksofonen og spill ligger tett på den måten Kenny Wheeler trakterte trompeten i sine velmaktsdager, og med Sarah Tores bror, Roger, spilte trommer. Riedels særegne og vakre stemme på toppen (den Fra den konserten er det bare kapellmesteren selv og sangerinnen Sarah Riedel som er blitt med inn i Niordløse sangen på andresporet «Open Minds, part 1»), lento Studio i Göteborg for å få verket ut på plate. gjør dette til en innertier. Johansens spill låter veldig Hvorfor vet jeg ikke, kanskje trengte man en litt nordnorsk, litt kjølig og vidåpent. annen sammensetning når dette skulle gjøres overførOg når man har tatt i bruk poeten Tranströmers inderlige og flotte tekster, som prikken over i’en, så er det es til en studioproduksjon, eller kanskje var de andre egentlig ikke stort mer å si enn – løp å kjøp!. musikerne opptatt på annet hold? Dette er blitt en aldeles nydelig plate som bør selge i Men egentlig spiller det ingen rolle. Tore Johansen har igjen bevist at han er en dyktig komponist og trompetbøtter og spann til alle som har en viss interesse for ist, med en egen evne til å plukke de rette musikerne åpent og vakkert trompetspill. til sine prosjekter. Og når vi får Lindgren og Riedels funky vuggesang til slutt, så er det bare å slukke lyset og begi seg inn i de På «Open Minds» får vi noen låter komponert av Jogode drømmers land. hansen selv, og i de låtene hvor Sarah Riedel medvirker, er tekstene skrevet av ingen ringere enn Jan Granlie

mer til Sonya og Gunnar Svenssons Septett fra 1951 med «Dedicated to you» og «Perdido», særlig den siste. Kanskje ikke så rart at jeg rykket til i godstolen, for her opptrer ved siden av kapellmesteren på piano, Rolf Ericson (tp), Arne Domnerus (as), Carl-Henrik Norin (ts), Lars Gullin (bs), Yngve Åkenberg (b) og Jack Norén (dr). Joda, de fikk det til på femtitallet, disse svenskene! CD nr. 2 kalles en bonusCD, og den er ikke på høyde med den første. Kjennes litt overflødig, men er sikkert mer interessant for svenske lyttere. Vi kan ellers notere at de norske musikerne Andreas Skjold (tb) og Kristian Bergheim, for anledningen på altsaksofon, deltar på noen av sporene. Herrene Putte Wickman (cl), Bengt Hallberg (p) og Bengt-Arne Wallin (tp) dukker også opp. Det følger med et teksthefte som inneholder er kort biografi og komplette data om innspillingene. Slikt noe får du ikke på Spotify! Harald Opheim IG HENNEMAN SEXTET «Live @ the Ironworks Vancouver» WIG 21 Sett fra én vinkel begynte det med den fine kanadiske pianist Marilyn Lerner (f. 1957), som for tjue år siden etablerte sin Queen Map Duo sammen med den ett år yngre landskvinne og høyt respekterte bassklarinettist Lori Freedman. Fra 1996 ble den nederlandske bratsjist Ig Henneman leilighetsvis medlem av trioversjonen Queen Map Trio. Nå har Henneman formet en sekstett ved tilføyelsen av hennes landsmenn Ab Baars på tenorsaksofon, klarinett og en kinesisk bambusfløyte og Wilbert de Joode på bass samt den tyske trompet-sprellemann Axel Dörner, som etter en studieinnspilling, «Cut a Caper», her fremtrer live fra et gammelt jernverk i Vancouver. Og selv uten trommeaggregat er det straks klart at gruppen formår å støpe jernsterke produkter. «Tracks» er den innledende av Henneabonner på jazznytt www.jazznytt.no

mans samtlige seks komposisjoner. Med et øyeblikkelig friskt nærvær spruter instrumentene frem i frie, kollektive innfall med spesielt markerte bidrag fra Dörner, Freedman og Lerner. Derpå følger «Prelude for the Lady with the Hammer», et lyrisk stemt tema for klaver, klarinett og bassklarinett, som tittelbetegnende - brytes av skarpt skårne akkorder fra trompet og bratsj, hvis mønster fastholdes under en vital strøken bass-solo, før «lyrikken» vender tilbake. Men når de hammersterke kvinner overlater hovedrollene til Baars shakuhachi-fløyte og Dörners trompet i «Kindred Spirits», oppleves kun en lang, slepende ørkenvandring ut fra en bestandig bindende basistone. Og selv om «Light Verse» har en interessant serie pauserte figurstrips som utgangspunkt, fører det bare til en rekke (i seg selv interessante) lydeksesser på trompet, tenorsaksofon og bratsj, som mister sammenhengen. Det går best i de mer faste temautspill som postboperen «Bold Swagger» med viril bassklarinettsolo av Freedman og den spennende post-Mingus-aktige «A ‘n B» med perlende solospill av Lerner og velgjørende Aylersk tenorsolo av Baars, holdt i live av Dörners trompetinjeksjoner. Alt i alt frembyr Henneman et antall stimulerende og velformede komposisjoner, men iblandet noen litt for slappe løsninger i lengre forløp. Som instrumentalist på platen er hun best i sine lydkoloreringer i ensemblet. Som helhet er det energien og kreativiteten, som i beste stunder er sekstettens varemerke – sett ut fra denne live-versjon. Bjarne Søltoft YARON HERMAN «Alter Ego» ACT 9530-2 Yaron Herman er født og vokst opp i Israel, men bor i dag i Paris. Etter en lovende junior-karriere som basketballspiller, satte en kneskade en stopper for videre spill, og fra han var 16 år fokuserte han på pianoet. Årets plate er hans sjette totalt, og hans andre på tyske ACT. Hans forrige, «Follow the White Rabbit», ble utgitt i

2010. Mens hans siste plater før denne har vært trio-innspillinger, har Herman nå utvidet til en kvartett, med Emile Parisien på tenor- og sopran-saksofon, Stephane Kerecki på bass og Zvi Ravitz på trommer. Dessuten er Logan Richardson med på altsaksofon på noen låter. Dette er impresjonistisk musikk, Herman synes å være inspirert av Maurice Ravel. Med en god dash Keith Jarrett kastet inn. Denne siste inspirasjonen er klart tydelig på det første sporet, «Atlas and Axis», tittelen refererer til navnene på de to øverste halsvirvlene, den øverste virvelen er navngitt som Atlas fordi den bærer hodet. Jeg hører også etter hvert en innflytelse fra Oregon, spesielt på spor hvor Parisien spiller sopran-saksofon, lytt bl.a. på sporet «La confusion sexuelle des papillons»(!). Hermans pianospill reflekterer i betydelig grad også Brad Mehldaus spillestil (lytt f.eks. på solosporet «Your Eyes»). Det framgår av dette at musikken er global improvisert musikk, i den forstand at det ikke er amerikansk jazz, ikke israelsk, preget av europeisk kunstmusikk med en klar affinitet til kontrapunkt-baserte arrangementer. Opptaket er gjort i Pompignan i sørFrankrike tidligere i år, med Philippe Gaillot ved spakene. En godt tilrettelagt lyd, med tilstrekkelig klarhet og åpenhet, hvor alle er lagt klart framme i lydbildet. Kanskje ville jeg ha foretrukket at Ravitz’ trommer var lagt litt lenger bak i bildet, men det er småpirk. Totalt sett en vellykket produksjon. Neste gang jeg får sjansen til å høre den for meg til nå ukjente Yaron Herman live, vil jeg definitivt gripe den. Johan Hauknes HOFF ENSEMBLE «Quiet Winter Nights» Jan Gunnar Hoff (p), Børge PetersenØverleir (g), Arild Andersen (b), Rune Arnesen (perc), Mathias Eick (tr), Annbjørg Lien (voc, nøkkelharpe, hardingfele), Helene Bøksle (voc), Sondre Bratland (voc), Unni Wilhelmsen (voc), Tomine Harket (voc), Bjørn

Johan Muri (voc) 2L 087LP Det var noe veldig kjent med musikken fra denne plata, men det var ikke før ungene mine hørte den at brikkene falt på plass. – Hører du på Blåfjellmusikk? spurte minstejenta. Og det er selvsagt musikken til Geir Bøhren og Bent Åserud med tekst av Gudny Hagen fra NRKs populære julekalendre om nissene på Blåfjell som danner grunnlaget for arrangementene til Jan Gunnar Hoff og hans eminente ensemble av musikere og vokalister. Særlig synes jeg Rune Arnesen sitt perkusjonsspill er strålende og bidrar sterkt til at låtene ikke blir for ensformige og nedpå, men konsertmester Hoff sitt pianospill er også delikat, og Mathias Eick sitt trompetspill fyller perfekt ut på de låtene han er med på. Det er vanskelig å finne favorittlåter når det er så mange høydepunkter som her, men «Ville Fjellgutt» med Sondre Bratland på vokal er strålende. Det samme med «Vesle, rare bygdeunge» med Helen Bøksle bak mikrofonen. Lyden er aldeles strålende på denne utgivelsen, men så blir man lett bortskjemt når det er plateselskapet 2L som står som utgiver. De har vunnet flere Grammypriser for lydkvaliteten sin, og «Quiet Winter Nights» står ikke tilbake for noen av dem. Plata kan for øvrig lastes ned digitalt i høyoppløst format og kjøpes som LP. Nå kan vinteren bare komme. Roy Ervin Solstad HULLYBOO «Bønner og Flesk» Marius Hirth Klovning (g), Bjørnar Kaldefoss Tveite (b) Mats Mæland Jensen, Oscar Gröneberg (p), Adrian Waade (vl), Torstein L Larsen (tp) Olav Slagsvold (ts) Henrik Nørstebø (tb) NORDCD1211 Dette er en ung, ny gitartrio der strengeinstrumentene møttes mens de gikk på ungdomsskolen på Voss. Bassisten møtte trommeslageren på Sund Folkehøgskole, og de tre virker som de har funnet hverandre i en felles kjærlighet for country, blues og andre veldig amerikanske musikkformer. De låter ikke så ulikt Bill Frisell-trioen på jazznytt [79]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 80

ANMELDELSER

slutten av 90-tallet egentlig. Det er noe ikke veldig mange andre på dagens Norske jazzscene gjør etter dem, og kombinert med tro på konseptet og Marius Klovning sitt unektelige talent for arrangering og låtskriving har ført dem frem til platedebut på Nord CD. «Bønner og Flesk» er ikke en tilfeldig valgt platetittel, her er det som sagt veldig mye western og Amerikansk «twang» i både låttitler og låter. Trioen er ofte utvidet med ekstra musikere; stor hornseksjon, jazzfele og salongpiano fargelegger lydbildet fint. Alt spilt av unge musikere du kommer til å høre mer om i nær fremtid. Dette er en god idé, men det understreker også at musikken hele tiden ligger på grensen mellom det autentiske og det parodisk stilriktige. Jeg tror dette er et bevisst og gjennomtenkt valg. Men selv om musikerne her spiller bra, virker de ikke komfortable nok med tradisjonen til virkelig å slappe av og dermed overaske. Det tar heldigvis ikke noe vekk fra de fine låtene, og at bandet treffer de stemningene de vil skape. Dette gjør plata til en lovende debut, i ordets rette forstand. Arthur Piene MAYA HOMBURGER / BARRY GUY «Tales Of Enchantment» INTAKT CD 202 Ekteparet Homburger/Guy hørte jeg første gangen i levende live på festival i Västerås i Sverige for noen få år siden. En fascinerende opplevelse, hvor Homburgers barokkfiolin møtte ektemannens bass. I et komplekst, komponert landskap hvor noe var egne komposisjoner og noe gjort av klassiske komponister. På «Tales Of Enchantment» er det likeså. De kombinerer komposisjoner av Barry Guy med de klassiske komponistene H.I.F. Biber og György Kurtág. Og det mest fascinerende er at Guy skriver komposisjoner som ligger tett opptil de to klassiske komponistene. Barry Guy er og blir en mester i moderne basspill, samtidig som han mestrer den klassiske biten av musikken like godt. Maya Homburger er en av Europas ledende utøvere på den barokke fiolinen, og også hun beveger seg mellom den barokke musikken og jazzen som om det var den enkleste ting på jord. Her er det komplett umulig å trekke fram noen favoritter. Plata føles som en helhet hvor det blir feil å hoppe over noen spor, eller stoppe plata før sistelåta H.I.F. Bibers «Mystery Sonata No 15 ‘The Coronation of the Virgin’ (Canzona and Sarabanda)» er over. En perle av en plate som varmer i vinterslapset. Jan Granlie I COMPANI «Garbo… and other godesses of Cinema» ICDISC.NL 1202/03 I Compani er et nederlandsk kollektiv av musikere som ved flere anledninger har tatt for seg gamle filmhelter og filmmusikk. De har bl.a. gjort sine egne versjoner av «Siste tango i Paris» (hvor musikken blir framført med filmen i bakgrunnen), filmusikken til Nino Rota, Fellini (selvsagt) og «Aida», mens de denne gangen altså har tatt for seg Greta Garbo og andre filmdivaer. Disse blir snudd opp ned på, [80] jazznytt

vrengt og behandlet på en ytterst særegen måte. Bandets slogan er «Fellini spiced Jazz», noe som jeg synes sier det meste om musikken! Bandet består av noen av de siste «gale» nederlandske musikerne i tradisjonen etter Misha Mengelbergs ICP Orchestra og Willem Breuker Kollektief. Man gjør sine helt egne og særegne versjoner av musikk de fleste filmkjennere har et forhold til, i moderne «storband»-versjon. I rekka av musikere finner vi bl.a. saksofonisten Bo van de Graf (som er den kreative hjernen bak galskapen), bassisten Arjen Gorter, bandoneonspilleren Michael Mulder, ei fele, en bratsj og en cello, trommer, en trombonist og en hylende trompet. Vi får små strofer fra Garbo selv pluss andre divaer innenfor filmkunsten og et musikalsk sirkus, nesten bare et knippe «tullebukker» fra skøytelandet er i stand til å produsere. De legger inn hyllester til Brigitte Bardot, Barbarella, Mae West – og Sun Ra (!??!) Vi får musikk av Verdi, Paul Misraki, Nino Rota, litt operasang fra pianisten Christoph Mac-Carty (det er tydeligvis ikke bare Håkon Kornstad som holder på med sånne ting) og «kommentarer» fra saksofonisten Bo van de Grafs merkelige og kreative hode. Platen er innspilt live på Bimhuis i Amsterdam, Paradox i Tilburg, LUX i Nijmegen og Schouwburg i Arnheim i vår, og jeg skulle gjerne ha gitt hånda mi for å ha vært tilstede under en av disse «happeningene». CDen inneholder også bonus-CDen «Tango and Impro» - et liveopptak fra LUX i Nijmegen i desember i fjor, hvor de fremfører «Siste Tango i Paris» som en hyllest til skuespillerinnen Maria Schneider (1952-2011). Her får vi også høre sangerinnen Simin Tander – en stemme som er i ferd med å vokse seg stor i Mellom-Europa. For den som liker å bruke tid til å fryde seg og le samtidig som man får servert flott, original musikk, så er dette et must. Grinebiterne kan i stedet sitte hjemme med de gamle Glen Miller-skivene sine. For dette er et heidundranes show fra ende til annen, og et band som bør få utfolde seg på en norsk jazzfestival fort som fy! Strålende! Jan Granlie

lov å trykke litt til på en ECM utgivelse noen ganger. Arthur Piene

BENEDICT JAHNEL TRIO «Equilibrium» ECM 2251 2794577 Det dukker stadig opp unge pianotrioer som spiller pen kammerjazz. Denne internasjonale trioen er en av dem. De trekker mine tanker til e.s.t. og Helge Lien trio på sitt aller snilleste. Og mange andre trioer som jobber i samme landskap, også gitt ut på ECM. Her klarer de seg helt greit. Noen ganger skjer det ting du må legge merke til, spesielt når Jahnel spiller alene, men stort sett blir dette en gjennomsnittlig affære. Ikke fordi de ikke får til de tingene de prøver på, du har bare hørt triksene deres og måten de arrangerer låter på gjort så utrolig mye bedre før. De repeterte pianotonene som er dempet med hånden blir en klisjé, de popaktige melodiene er vanskelige å huske og de kompliserte arrangementene øker ikke intensiteten. Litt utdynamisk samspill og Manfred Eichers messing om ro og orden hjelper heller ikke. Det må da være

KALLE KALIMA & K18 «Out to Lynch» TUM RECORDS Den finske gitaristen Kalle Kalima er bosatt i Berlin, og musikken hans speiler byens sjangeroverskridende eksperimentelle undergrunnsscene. Med grunnbesetningen gitar, trekkspill, saksofon og bass er CDen inspirert av filmskaperen David Lynch, etter at Kalima på forrige CD tok for seg Stanley Kubrick. Vi får låter med assosiasjoner til «Twin Peaks» og «Blue Velvet», som «Agent Cooper», «Laura Palmer», «Mullholland Drive», «Frank Booth» etc. Hvis noen tror det bys på smektende småmystisk «Twin Peaks»-musikk, tar de veldig feil. Filmskaperen, ikke filmmusikken, er utgangspunktet her. Finnen viser seg i partier som en dyktig og ikke minst fantasifull gitarist. Fra før vet vi hva Mikko Innanen (saksofoner, fløyte) kan gjøre. Her bidrar han – ofte råblåsende – til abrupte lyd- og klangcollager, gjennom til sammen tolv

MARC JOHNSON / ELIANE ELIAS «Swept Away» ECM 2168 Bassisten Marc Johnson hørte jeg første gang live i Molde i 1980 – i Bill Evans Trio. Siden har han dukket opp med ujevne mellomrom, bl.a. sammen med John Scofield og Bill Frisell i Johnsons utsøkte band, «Bass Decires». Nå er han ute på markedet med sin bedre halvdel, pianisten Eliane Elias, trommeslageren Joey Baron og tenorsaksofonisten Joe Lovano. «Swept Away» er en typisk ECM-innspilling. De rette folka er med, lyden er akkurat slik ECM-lyden skal være (selv om Jan Erik Kongshaug ikke sitter bak miksepulten), og musikken er akkurat så tilpasset ECMs klassiske katalog som det nesten er mulig å komme. Komponistjobben er jevnt fordelt mellom de to samboerne, og selv om Elias kommer fra Brasil er det ikke mye «latin» igjen i det hun spiller eller skriver. Den største forskjellen på denne innspillingen og en del andre fra det tyske selskapet, er at alt på denne innspillingen låter så riktig. Både Elias og Johnson skriver nydelige låter, de fire musikerne kler hverandre perfekt, og selv om jeg aldri har vært noe «blodfan» av Joe Lovano, synes jeg han opptrer helt etter boka her. Joe Baron har de senere årene seilt opp som en av de mest benyttede trommeslagere innenfor denne formen for jazz, noe som er lett å forstå etter å ha lyttet på denne plata noen ganger. Han er helt på plass, hele veien. Johnsons basstone er aldeles nydelig, og Elias pianospill er lekent og lett hele veien. Kanskje er ikke dette veldig nyskapende, men det tror jeg heller ikke har vært meningen. Her er det kvalitet og vakker musikk som står i høysetet, og jeg vil påstå at de fire musikerne lykkes bedre enn de fleste. Og når det hele avrundes med den amerikanske folkesangen «Shenandoah», er i alle fall denne anmelder mer enn fornøyd. Men sjekk den ut selv. Jeg er sikker på at det er verdt bryet. Jan Granlie

spor som dels er korte statements, dels sammenstilling av kontrasterende elementer, gjerne med overstyrt gitar over statiske trekkspillfigurer (Veli Kujala), diverse perkusjon (alle) og en akustisk kontrabass (Teppo Hauta-aho) som kommenterer og fyller ut. I korte øyeblikk etablerer Kalima en stemning, eller noe som minner om en melodi, for så brutalt å rive det ned, eller avslutte. Mens jeg hørte på CDen, grep jeg meg i å tenke at dette ville tjene på å bli satt sammen til en lengre komposisjon, med overgripende regi for utvikling og kontraster. Musikken er alltid utfordrende, periodevis interessant, men mangler form. Ikke for det, muligens er det nettopp det som er meningen. Petter Pettersson DIANA KRALL «Glad Rag Doll» VERVE RECORDS 0602537101092 Diana Krall har i mange år vært inngangsbilletten til jazz for mange. Hennes mer eller mindre popaktige arrangementer av jazzens standardlåter og popdivautseende på coverne, har gjort henne til en av de store pengemaskinene innen jazzen. Så kan man selvsagt diskutere hvor god Krall er som pianist og vokalist, men at hun når et stort publikum med jazz kan neppe være bare av det onde. «Glad Rag Doll» er hennes første studioalbum siden «Quiet Nights» i 2009, men jeg synes hun blir mindre og mindre interessant jo kortere skjørtelengden på coverbildene hennes er. På «Glad Rag Doll» er skjørtet borte og bare strømpene igjen. Plata er full av sløye crooner-arrangementer kunne vært gjort av Jens Pikenes og Penthouse Playboys. Krall selv prøver å være coolere enn rollefiguren til John Travolta i «Pulp Fiction». Hun er ikke i nærheten, for dette er rett og slett ganske så kjedelig, enten hun spiller og synger tradisjonelle Krall-jazzlåter eller mer ragtime-aktig som platetittelen antyder. Skal du ha noe av Krall er gamle trioplater eller «A girl in the other room» langt å foretrekke. Dette er kun for komplettistene som har rubbel og bit av Diana Krall fra før. Andre kan bare styre unna. Roy Ervin Solstad KARIN KROG / MORTEN GUNNAR LARSEN «In a Rag Bag» Karin Krog (v), Morten Gunnar Larsen (p) MEANTIME RECORDS MR19 Jeg vet ikke om noen musiker, uansett nasjonalitet, som kan snu på hælen og bytte sjanger bedre og oftere en vår egen Karin Krog. Fra relativt moderne takter sammem med saksofonisten John Surman til det samarbeidet vi nå har fått på pulten, med ragtimemaestro Morten Gunnar Larsen. Og det store ved det, er at alt låter like bra. En historie som innbefatter plater og konserter med Dexter Gordon, Archie Shepp, Don Ellis, og nå altså Morten Gunnar Larsen, forteller om en vidtfavnende kunstner og en stor musiker. Det starter med John Surmans «Old Piano Roll», som godt kunne vært gjort av Eubie Blake, før de fortsetter med Joplins «Euphonic Sounds» og «Way Down Yonder in New Orleans», og jeg


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 81

GJENUTDIVERSE ARTISTER GIVELSE «Popofoni» Jan Garbarek (ts), Bobo Stenson (p, org), Terje Bjørklund (org), Gunnar Sønstevold (p), Terje Ryådal (g), Arild Andersen (b), Jon Christensen (dr), Arne Nordheim (seljefløyte, ringmodulator), Karin Krog (v), Kåre Kolberg (synth), Ola B. Johannesen (res) PRISMA RECORDS PRISMALP001 «Popofoni»-prosjektet ble unnfanget etter en svært opphetet utgave av Haagen Ringnes sitt TV-program «Åpen post» høsten 1969. Debatten i programmet hadde dreid seg om Melodi Grand Prix , og mer generelt om popmusikk. På den ene siden i debatten sto Elisabeth Grannemann, Rolv Wesenlund og Arne Bendiksen. På andre siden av bordet satt «kultureliten» representert med literaturprofessor Erling Nielsen og pianisten Amalie Christie. Under debatten fremførte Elisabeth Grannemann en spontal avant garde-parodi som inkluderte kasting av tallerkener og bestikk, skrik og hyl. Dette var en kommentar til mye av den nye musikken som ble laget på den tiden, og mye var rettet mot komponisten Arne Nordheim og hans like. Noen uker senere tok Arne Nordheim opp hansken og komponerte en slags pop-låt, med avant gardeelementer, fremført av en utvidet Jan Garbarek kvartett. Komposisjonen fikk navnet «Solar Plexus», og er med som tredjelåt på «Popofoni». Denne komposisjonen, bandet og debatten fikk mye medieomtale, og debatten gikk høyt i de tusen hjem. Dette ville organisasjonen Ny Musikk gjerne utnytte til sin fordel, og de fikk komponistene Kåre Kolberg, Alfred Janson, Terje Rypdal, Gunnar Sønstevold og Arne Nordheim til å skrive hver sin komposisjon i skjæringspunktet mellom pop og avant garde, under navnet «Popofoni». Verket ble fremført på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden i april 1970, og det hele ble dokumentert på LP på Sonet i 1973. Kun 500 kopier ble trykket, og inntil nå har det vært en av Norges mest sjeldne plater å få tak i. Men dette har platedirektør Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug gjort noe med. Verket er nå ute på to solide og tunge Lper, og det er bare å gi seg ende over. Det hele starter med Gunnar Sønstevolds «Arnold», og er ikke, som man skulle tro, inspirert av komponisten Arnhold Schønberg, men heller av en skulptur på Høvikodden som var laget av Arnold Haukeland. Komposisjonen dekker hele førstesiden på albumet. Vi får Garbareks umiskjennelige og hylende saksofon, slik vi husker fra de tidligste platene hans. Arild Andersens dype bass er på plass. Første del er laget som en slags improvisasjon, som følger den nyere jazzens tankerekker, mens del to er komponert temmelig strigt etter hva Sønstevold selv sier i coverteksten: «etter beste evne tolvtone etter læreboka». Dette «stykket» er fabuleringer over et tema med innspill fra de enkelte musikerne. Og det er tydelig å høre at vi har med jazzmusikere å gjøre. Del to svinger upåklagelig hele veien. Det hele er enkelt oppbygd, men det fungerer godt, og jazzmusikerne er her helt på hjemmebane. Hvem vokalisten som av og til dukker opp med ordløs sang, sier historien intet om, men det

skulle ikke forundre meg om vi kan «skylde på» Karin Krog. Hele verket er en flott komposisjon, som speiler mye av den tidsånden og den jazzen man holdt på med på Høvikodden på den tiden. Side to er i sin helhet viet Arne Nordheim og hans komposisjoner «Morgenraga – også til aftenbruk» og «Solar Plexus». «Morgenragaen» er akkurat det Nordheim har kalt den, en raga, gjort på norsk av norske musikere. I coveret skriver Nordheim at han i en periode hvor han var syk med feber, begynte å fantasere om en av sine musikalske forelskelser, den Peruanske sangerinnen Yma Sumak (kjent fra «Ønskekonserten» på tidlig 60-tall, og gjenutgitt på plate på merket ESP for noen få år siden). Han kaller henne «stemmen uten grenser; stemmen som beveget seg i store rom og som bare fant hvile i noen få basistoner». Nordheim skrev «Morgenraga» etter disse fantasiene, hengte dem opp mellom noen ringmodulerte seljefløyter til offentlig avlytting. «Morgenraga» er et snodig lite verk. For mange vil det kanskje høres ut som en slags «keiserens nye klær», men setter man seg ned og lytter, så dukker det opp mang en liten strofe og ett og annet innspill som er usigelig vakkert. Det hele er meditativt, og bølger fram og tilbake og opp og ned. Og vi lar oss fascinere av musikernes evne til å finne løsninger og veier ut av vanskelige laburinter. «Solar Plexus» er en morsom sak. Det starter med Elisabeth Grannemann som sier: «Du har vel hørt det? At Arne Norheim skal skrive popsang», og derfra og ut er dette en lapskaus av inntrykk fra den før omtalte «Åpen post»-debatten, noe tatt rett ut fra TV-sendingen, andre ting vrengt og vridd på med resitasjoner, opera, Andersens bass, Christensens velkjente trommer og Nordheims typiske forvrengninger. Hvis du har hørt på de tidlige platene Garbarek gjorde med Jan Erik Vold, så vil nok muligens noe virke kjent. Nordheim selv sier at dette er et gammelt debattinnlegg beriket med en selvmordstango fra førkrigstidens Warzawa. Teksten er bygd over et dikt av Georg Johannesen pluss en middelalderhymne, litt jazz og mye, mye Arne Nordheim. For å få frem det komponisten har villet med verket, har man også tatt i bruk to gamle, tyske mitraliøser, samt en norsk dass. Hele greia er en svært morsom og helhetlig komposisjon, tross alle de forskjellige virkemidlene og stemningene. En aldeles herlig komposisjon, som jeg tror Nordheim har hatt det svært morsomt når han laget. Side tre er overlatt til Alfred Janson og hans «Valse Triste», og som han selv sier, er dette mer trist enn vals. Dette er en komposisjon som for en del år siden stadig vekk dukket opp på kassettkopier rundt om. Den tar for seg det omtalte «Åpen post»-programmet, med Kjell Arnljot Wiik og Per Øyvind Heradstveit som programledere, og med hele «bøtteballetten» i studio. Man har satt sammen de

enkelte innleggene nesten som en rap. Wiik ønsker stadig vekk velkommen, Heradstveit prøver å holde stilen, mens resten kommenterer det hele på en nesten dadaistisk måte. Dette blir kommentert av den utvidede Garbarek-kvartettens fremføring av en – trist vals. De fabulerer rundt den gamle låta «Romantikk og rytme» på typisk Garbarek-kvartettvis, og alt låter strålende. Dette er et ytterst morsomt lappeteppe som det er fantastisk morsomt å høre igjen. Det var den gangen det var debatter på TV. Wiik og Heradstveit kunne faktisk holde på i flere timer, direkte i beste sendetid. Og massene fulgte med. Og det ble snakket om rundt om på arbeidsplassene, som man i dag diskuterer landskamper i fotball. «Valse Triste» er en norsk kulturskatt, som vi skal være glade for at Mørch Finborud og Marhaug nå har gjort tilgjengelig for flere enn de få som klarte å lure til seg en dårlig kassettkopi på slutten av 70tallet. Sistesida er viet komponisten Kåre Kolberg og gitaristen Terje Rypdal. Det starter med Kolbergs «Blow Up Your Dreams». Og dette er jazzmusikk, uansett hva bedrevitere og andre måtte mene. Karin Krog synger med Jan Garbareks utvidede kvartett pluss noen korsangere og elektronikk (tror jeg). Det er fabulerende musikalske ideer rundt diktet «Blow Up Your Dreams» av Paal-Helge Haugen, som synges/snakkes av Karin Krog på hennes helt spesielle måte. Musikerne ligger under og kommenterer og supplerer Krogs veivalg, og det hele viser hvor langt framme disse norske jazzmusikerne lå på den tiden. Det er nesten så man ser George Russell i kulissene, hvis du skjønner hva jeg mener. Så avsluttes det hele med Terje Rypdals «Episode», hvor han selv spiller fløyte, Jan Garbarek spiller bassaksofon, Jon Christensen - trommer, Arild Andersen - bass og Bobo Stenson - piano. Det er viktig å huske på at dette er innspilt allerede på slutten av 60-tallet, og det er interessant å høre hvor langt Rypdal allerede på den tiden er kommet i komponistfaget. Dette er nesten mer moderne enn et vi hører disse musikerne gjør i dag. Komposisjonen er en kombinasjon av Rypdals kunnskaper om moderne, klassisk musikk og den moderne jazzen disse folka holdt på med på den tida. Det hele er spennende og interessant å følge med på, og hadde jeg ikke visst bedre, så hadde jeg påstått at denne komposisjonen ikke var gjort av Rypdal, men av Gunnar Sønstevold. «Popofoni» er et stykke norsk kulturhistorie som alle med en viss respekt for nyere norsk musikk bare MÅ ha. Den er morsom, interessant, kreativ, vital, avansert og den viser hvor langt våre ledende jazzmusikere hadde kommet allerede i 1973, da originalen kom ut! Jan Granlie

jazznytt [81]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 82

ANMELDELSER

HELGE LIEN «Kattenslager» Helge Lien (p) OZELLA OZ O41 CD I kraft av sin permanente trio siden 1999 har Helge Lien for lengst slått sitt navn fast, som en av Nordens mest allsidige og personlige jazzpianister, med påvirkning fra Bill Evans lyrisk-dynamiske spill, Keith Jarretts fabulerende, harmoniske utflukter og Brad Mehldaus strofiske detaljer (når denne er på sitt beste). Men alt dette lyriske og fabulerende er bortgjemt med det nye solo-utpill fra Lien. Melodisk-harmoniske forlegg er utebliende, men strofiske isolater oppstår i lydlandskapene. Alle platens ni stykker er frie improvisasjoner ved bruk alene av klaverets ytre og indre. Og for å bli helt på det rene har platetittelen ikke noe å gjøre med dyremishandling eller fastelavnsløyer. «Kattenslager» oppsto som en feillytting, Lien engang gjorde av det danske ordet «plattenslager», som betyr snyter og bedrager. Så er lytteren liksom advart om ikke å la seg snyte med gjenkjennelsens forventning, men åpne for en lytterinnstilling, der «jeg hører det jeg hører» snarere enn å tro at «jeg hører det som spilles». Det kan gi pote. For Lien fører seg her som en kompromissløs enstøing, helt i sin egen bane, og til en viss grad like uforutsigelig for ham selv som for lytteren. Alle stykkene er vidt forskjellige og hvert især nærmest monomaniske utforskninger av enkelte lyder eller strofer, som vokser eller svekkes i fingrenes spontane møte med bevisstheten. I møtet mellom Liens snarrådige reaksjoner og fryktløsheten overfor pausens truende avgrunn gror den musikalske substans til karakterfulle manifestasjoner. Den innledende «Grusveivandreren» buldrer dystert fra klaverets indre, forundres over fraseringen og timingen til Krog, som er utenfor denne verden. Bix Beiderbeckes «In the Dark/In a Mist» tar de det hele ned, og Morten Gunnar Larsen får vist seg fram som en sann lyriker. «I’m Coming Virginia» er alltid en vinner. Krogs stemme blir bare bedre og bedre med årene, og her viser hun seg fram med noe av de fineste vi har hørt av såkalt «streitjazz» på svært lenge. Og slik fortsetter det. Morten Gunnar Larsens komposisjon «Olympia Rag – Norsk Rag No. 5», hvor han kombinerer de typiske «norske» akkordene med tradisjonell ragtime. Russ Hendersons «Spanish Steps» er en intrikat pianosak (i alle fall for oss som ikke er så drevne på å behandle de sorte og hvite tangentene), hvor Karin scatter, før den fantastisk fine «Feeling too Good Today Blues», som Karin gjorde på plate med Bengt Hallberg for mange år siden, og som fremdeles låter tøffere enn toget. Så avluttes plata med fem komposisjoner hvor Thomas «Fats» Waller har hatt en viktig finger med i spillet. «Ain’t Misbehavin’/I’ve Got a Feeling I’m Falling», «Wild Cat Blues», «Blue Turning Grey Over You» og avslutningen «The Joint is Jumpin’». Alle fremført med stor overbevisning og sikkerhet. Ei plate som viser at samarbeidet mellom ragtimemester Morten Gunnar Larsen og en av våre viktigste sangerinner og inspirasjonskilder, Karin Krog, hvor alt fungerer perfekt. Jan Granlie

Neste år kommer Jazznytt fire ganger i året med mer lesestoff på www.jazznytt.no [82] jazznytt

mens sporadiske, diskante figurer svarer som sjokkerte spasmer. «Furulokk» leker med folketonale figurer, som hele tiden tar nye, uberegnelige retninger. «Ur» skaper et mørkt urdyp av tilsynelatende lyriske harmonier. I «Babbel» møtes Thelonius Monk og Lennie Tristano på midten og går sammen et sted hen, de aldri har vært. «Stille by» er med anslag på strenger og tangenter som et lydbilde av den stille tomhet, som er foruroligende hørbart. «Kattenslager» tegner med boogie-avsett karakteren av en upålitelig katt på rov. «Knyt og kna» ruller i en lokomotivisk bassgang, mens strofene i høyre hånd legger seg lag på lag og tetner til. «Uro» spiller euroimpresjonistisk på kontrasten mellom lyse toneskisser og dystre akkorder, hvor Satie og Debussy aldri blir enige, hvorimot Bley forsones med Jarrett, før alt smelter apokalyptisk sammen i grusmørket. Men et par lyse figurer dukker frem som den norrøne mytologis Liv og Livtrasir, så en grønn «Øy» kan oppstå og avslutte eposet i smertefølt, men hymnisk håp. Om denne skribent nå skulle synes gått av skaftet i å «høre det jeg hører», er dette vel akkurat like legitimt som å forveksle «platt» med «katt». Uansett illustrerer det et stort opplevelsespotensial i musikken, som vi ellers alminneligvis forventer fra den harmonisk-melodiske musikk. Om kanskje første lytting var skuffende i slikt henseende, ble tredje gang en total fiksering på enhver lydbærende håndbevegelse, som forunderlig viste seg å danne en kompleks helhet. Helge Lien har tatt en hodeløs sjanse og landet perfekt på bena, som samtidig har ført ham selv og lytteren nye skritt frem i musikkens uendelige lydflora. Bjarne Søltoft

NILS LANDGREN «Christmas with My Friends III» ACT 9527-2 Trombonist, vokalist og bandleder Nils Landgren har vært og er en sentral skikkelse i svensk og europeisk jazzliv. Han er både en meget dyktig utøver, men også en svært god organisator og initiativtaker – han har blant annet hatt ansvaret for programmeringa på jazzfestivalen i Berlin i flere år. Når han begynte med jazzrelaterte julehappeninger vites ikke, men for fem år siden kom hans første «Christmas with My Friends» blant annet med Jens Christian Bugge Wesseltoft, heller ikke ukjent med julesuksess, på piano. Året etter kom oppfølgeren og etter noen års pause fant både Landgren og hans medsammensvorne ut at de hadde mer å gi og at det var mye mer musikk å tolke. Sammen med vokalistene Sharon Dyall, Jeanette Köhn, Jessica Pilnäs og Ida Sand, som også spiller utmerket piano, saksofonisten Jonas Knutsson, bassisten Eva Kruse og gitaristen Johan Norberg, gir Landgren oss en tredjerunde innspilt i Stockholms største kirke, Storkyrkan, i løpet av to kvelder i desember i fjor han kan være svært bekjent av. De 1500 i den fullsatte kirka var tydelig begeistra, sjøl om det bare høres etter den siste låta. De sju har satt sammen et repertoar bestående av alt fra kjente verdslige låter som «Imagine» og «River» til egenskrevne «Christmas Is Here» og relativt «ukjente» saker som Händels «Tochter Zion» og Sibelius og Topelius’ «Giv mig ej glans». Vi får alt fra vakker a cappella i «Bethlehem Down» til en rekke konstellasjoner på de andre låtene. Vokalistene har til sammen de fleste sjangre innabords og sjøl om det kan

bli vel «pent» fra tid til annen, så makter Landgren og vennene hans nok en gang å skape god julestemning med god musikk og originale låtvalg. Tor Hammerø LONELY WOMAN «Lovely Luna» Vidar Johansen (ts), Roy Nikolaisen (tp), Rune Klakegg (p), Tine Asmundsen (b), Svein Christiansen (tr) HAZEL JAZZ Selv om Lonely Woman framtår som et kollektiv, har det, så vidt jeg vet, vært Tine Asmundsens band gjennom mange år. Som demokratisk bandleder fordeler hun her velskrevne komposisjoner relativt likelig mellom seg selv, Johansen og Klakegg. Bandet utgjør en slags mellomgenerasjon i norsk jazz, generasjonen som kom fram da norsk jazz ble voksen, og musikere fikk anledning til å jobbe med jazz – om ikke alltid på heltid – så i alle fall i større utstrekning enn hva som var vanlig tidligere. Mange av dem framstår som bruksmusikere, dyktige fagfolk som gjør en framifrå jobb uansett sammenheng – ja, man kan faktisk lure på hvordan norsk musikkliv hadde sett ut uten disse musikerne som fikser alt. Morsomt er det da at plata byr på en tributt til en av de legendariske profilene i norsk musikk, Asmundsens vakre «Til Einar» (Iversen). Johansen utgjør en litt for skjult skatt i norsk jazz, med sin «svarte» tonekvalitet og herlig avslappete frasering. Også Nikolaisen – som jeg ikke har hørt alt for mye av tidligere – imponerer med ofte direkte sprelsk trompetspill på leit etter spennende intervallsprang. Trioen i bånn danner som forventet et solid grunnlag for blåsernes framlegging av egne meninger. Klakegg og As-

mundsen leverer dessuten velartikulerte soli, mens jeg synes trommene er mixet vel langt bak i lydbildet. Det kan umulig være p.g.a. musikalsk utilstrekkelighet – Svein Christiansen er prototypen på en musiker som aldri gjør en dårlig jobb uansett sammenheng. Jeg synes totaluttrykket mister litt «edge», som det heter på nynorsk, når trommespillet blir såpass diskret til stede. Petter Pettersson LSD (LINDBORG / SJÖSTEDT & DANIEL) «Trio Colossus» PB7 020 Bak det noe suspekte navnet LSD skjuler tre av Sveriges aller mest spennende jazzmusikanter seg: Fredrik Lindborg på bassklarinett, tenor- og barytonsaksofon, Martin Sjöstedt, som også er en utmerket pianist, spiller her bass og Daniel Fredriksson på trommer. Trioen blei unnfanga i fjor og «Trio Colossus» er bandets debut-CD. Alle musikerne er i 30-åra og har tydelig store deler av jazzhistoria inne. Lindborg bestemte seg allerede som guttunge for at han skulle bli jazzmusiker etter at han blei oppfostra på jazz hjemme av en særdeles interessert far. Slik høres det nesten ut med de to andre også. Lindborg har skrevet mesteparten av musikken her. I tillegg får vi «It Ain’t Necessarily So» og Ellingtons «Sunset and the Mockingbird», «Blues in Blueprint» og «Solitude» og en usedvanlig heftig latinversjon av Sven Ingvars hiten “Börja om från början»!!!! Det er lett å få assosiasjoner til Sonny Rollins’ pianoløse trio når denne musikken inntar rommet og jeg er ganske så sikker på at de tre herrene har brukt tid på Rollins og hans arv. De har heller ikke tatt lett på resten av jazzhistoria


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 83

ANMELDELSER

HANNA PAULSBERG CONCEPT «Waltz for Lili» Hanna Paulsberg (s), Trygve Waldemar Fiske (b), Orcar Grönberg (p), Hans Hulbækmo (dr) ØRA FONOGRAM OF034 Nå har ikke jeg sjekket med jazzhistoriker Stendahl, men jeg våger påstanden om at det er en stund siden vi fikk en habil saksofonist fra Rygge i Østfold. Men herfra kommer altså unge Paulsberg. Hun fikk øynene opp for Stan Getz via sin jazzmusiserende far, og havnet deretter på Toneheim Folkehøgskole før Jazzlinja i Trondheim tok over. Hun har fått sete i Trondheim Jazzorkester, og i sommer representerte hun Norge i European Jazz Orchestra. I tillegg har hun spilt både med medelever og lærere i Trondheim. Sammen med sitt Concept-band vant hun Young Nordic Jazz Comets-konkurransen på Fasching i Stockholm i fjor, og er innehaver av Trondheim jazzfests talentpris. Ikke dårlig for ei dame født i såpass sent som i 1987. Men så er det også et usedvanlig talent vi får høre på «Waltz for Lili». Sammen med medstudenter fra Trondheim, hvor nesten ingen er «tørre bak øra», gir de oss seks låter i boptradsjonen, som tyder på musikere som har kommet langt i sine studier av jazzhistorien. Hannas spill kan av og til minne litt om salige Bjørn Johansen, svenske Grönberg spiller piano med en ettertenksomhet og oversikt som fascinerer, bassist Fiske leverer perfekte bidrag i helheten og trommeslageren Hans Hulbækmo fortsetter å imponere (vi har tidligere skrytt hemningsløst av hans spill med trioen Moskus). Gjennom hele plata låter dette lekent og fint. Paulsbergs komposisjoner har klare røtter i Wayne Shorters komponering (spillet er heller ikke så fjernt fra det tydelige forbildet). Dette er en kvartett som bør nå langt. Ikke bare med konserter på norske jazzklubber (som samtlige bør booke denne kvartetten), men også ute i verden. Send dem på en to-treukers promoturné i Sambandstatene, så skal du se at de satte amerikanerne (og de japanske turistene på Blue Note og innover der) skal få århundres hakeslepp! Nydelig! Jan Granlie

– musikken her oser av kunnskap om og kjærlighet til den akustiske musikken fra swingepoken til og med hardbopen og fram til våre dager. Vi snakker her om tre instrumentalister som er utmerkede solister og som har danna et kollektiv som har mye å melde. Her er det ingen som MÅ noe og som trenger seg på, nei her er det musikken og ikke egoene som står i sentrum. LSD har jeg heldigvis ikke noe kjennskap til fra før, men nå er jeg frista for aller første gang. Tor Hammerø HAROLD MABERN «Mr. Lucky: A Tribute to Sammy Davis Jr.» HIGHNOTE RECORDS HCD 7237 Den 76 år gamle pianisten Harold Mabern har spilt med alle fra Donald Byrd via Miles Davis, J.J. Johnson, Lee Morgan, Hank Mobley, Sonny Rollins, Freddie Hubbard til Wes Montgomery – og mange flere. Med en slik CV skulle man tro Mabern var et household name, som det heter på ny norsk, men den gang ei. Mabern tilhører kategorien musikernes musiker. Det betyr at han har et stort navn i musikerkretser, men at han aldri har fått det store gjennombruddet kommersielt. Det kan nok være flere årsaker til det, men at Mabern aldri har kompromisset med sine musikalske idealer er garantert en av dem. Mabern er født og oppvokst med bebop og har plussa på gode doser souljazz og hardbop. Til sammen har det blitt et uttrykk som inneholder det meste og abonner på jazznytt og få trippelCDen «jazzCD.no» på kjøpet www.jazznytt.no

det beste i moderne amerikansk, melodiøs, groovy og hardtswingende jazz. Her hyller han en av de aller største entertainerne i amerikansk og internasjonal showbusiness, Sammy Davis, Jr. (1925-90). Samarbeidspartneren til Dean Martin og Frank Sinatra i «The Rat Pack» hadde «alt» en musikalsk entertainer skulle ha og på mange vis var han den første afro-amerikaneren som slo gjennom også hos et hvitt middelog overklasse publikum. Sånn sett var Davis et stort forbilde for Mabern og flere generasjoner afroamerikanere gjennom flere viktige tiår. Her har Mabern tatt med seg sine sjelsfrender i flere sammenhenger, tenorsaksofonisten Eric Alexander, trommeslageren Joe Farnsworth og bassisten John Webber, og laga herlig, tøff og uforfalska hardbop av låter som «I’ve Gotta Be Me» og «What Kind of Fool Am I?» og andre sanger sterkt forbundet med Davis, samt «Soft Shoe Trainin’ with Sammy» som Mabern har skrevet for anledninga. Siden Harold Mabern ikke har fått det store gjennombruddet før, så kommer det neppe nå heller. Uansett vil Harold Mabern bli stående igjen med mange utropstegn i jazzhistoria når den skrives på nytt – han er nemlig en formidabel pianist. Tor Hammerø MAGNOLIA JAZZBAND & LILLIAN BOUTTÉ «Molde Revisited» MJB9 2012 Magnolia Jazzband har et rotekte forhold til den originale New Orleans-jazzen som ingen andre i Norge. Sammen med fyrverkeriet Lillian Bouttè gjør de en fin hyllest til denne musikken. Dette er et liveopptak fra fjorårets Moldefes-

tival og trombonisten Gunnar Gotaas leder bandet sitt med bravur som han har gjort det siden 1972 på denne 13. plata med Magnolia. 40 år er lang tid for et band, så vi gratulerer så mye. Første gang de spilte sammen med Lillian Bouttè var vel i 1981 og dette lange vennskapet har skapt den mest ekte New Orleansmusikken her til lands, noe denne jubileumsplata er et godt bevis på. Dette er en kirkekonsert og repertoaret er deretter. Vi får høre en fin blanding av raske gospellåter og noen vakre ballader. En låt er liksom litt på siden av repertoaret, nemlig Randy Newmans klassiker «Louisiana 1927», men den blir allikevel platas høydepunkt for meg. Kyrre Rosenvinge ROBERTO MAGRIS SPACE TREK «Aliens on a Bebop Planet» JMOOD RECORDS JM 004 Hva skal man egentlig gjøre hvis man har lyst til å finne en ny måte å presentere 60 år gammel jazzmusikk på. Hva er det som ikke er prøvd ut? Jo, man kan lage et konsept der man later som man er et musikalsk romvesen som lander på en fremmed planet, finner en skattekiste med gammel be-bopmusikk, tar med seg disse låtene hjem og øver på dem for å bli en bedre jazzmusiker. Tror man på det som står i heftet til denne dobbeltCDen, er dette det pianisten Roberto Magris har lekt at han har vært når han har forberedt seg til denne plata. Det må man kalle nyskapende. Men har dette speisa konseptet blitt til en bra plate? Det har i hvert fall blitt en annerledes plate med avslappet 40- og 50-tallsjazz. Så veldig mye be bop er det ikke her, men alt er gjort i en Sun Ra’sk ånd som veksler mellom helt streit jazz og helt ute pianospill. Mye av materialet er bearbei-

delser av kjente låter, som f. eks. en versjon «Out of Nowhere» der piano og blås spiller streit cooljazz, kompet spiller en funky groove og perkusjonisten spiller jazz-conga oppå det hele. Akkurat dette er egentlig så langt ute estetisk sett, at det på en eller annen måte blir normalt. Jeg skulle gjerne sagt det samme om resten av plata. Men det kan jeg ikke, dette blir for gjennomsnittlig. Noen øyeblikk med galskap gjør ikke dette til mer enn en grei jazzplate. Arthur Piene PAT MARTINO / BOBBY ROSE «Alone Together» HIGHNOTE HCD 7242 Pat Martiono og Bobby Rose, gitaristar som båe kom frå South Philly, byrja samarbeidet sitt i 1968 då dei saman gav ut den eksperimentelle plata «Baiyana». I 1972 følgde «The visit». I 1976 gav Martino ut fusionplata «Joyous Lake» med Delmar Brown, Mark Leonard og Kenwood Denard. Med eit var Martino ein artist som avanserte frå dei små jazzklubbar til dei store festivalane. Likevel oppløyste han i 1977 «Joyous Lake»-bandet. Truleg var det symptomar på det som tre år seinare skulle påføra Martino hjerneslag som fekk han til delvis å trekkja seg attende. Resultatet blei i alle fall at han opptok samarbeidet med Rose. Gjennom ein serie med øvingar og konsertar blei det teke opp materiale som dannar utgangspunktet for denne CDen. Utgjevinga er eit prov på at Martino trass sviktande helse er på hogget. Det kan trygt seiast om Rose også, sjølv om han gjennomgåande inntek komprolla. Sistnemnde er oftast ekstremt frampå i kompet, noko som gjev det musikalske forløpet ein enorm drive. jazznytt [83]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 84

ANMELDELSER

Martino vartar opp med sine velkjente lange linjer, men vekslar her med ein del repeterande figurar som saman med Rose sitt komp skapar eit enormt løft. Til tider er musiseringa til duoen eit sant svir. Høyr berre på Wes Montgomerys «Four on Six». Noko av låtmaterialet blir handtert ein smule likegyldig, men dette øydelegg ikkje for hovudinntrykket. Dette er ei plate som Martino-fansen berre må få med seg, men det er samstundes ei utgjeving som vener av jazzgitar vil ha stort utbytte av. Lars Mossefinn

AUDUN KLEIVE «Attack» Audun Kleive (tr) Christian Wallumrød (kb), Ole Morten Vågan (b) POL SELECTION EGEFCD 0112 «Release» Audun Kleive (div. elektronikk), Jan Bang (samplere) Erik Honoré (samplere) POL SELECTION EGEFCD 0212 Audun Kleive bruker lang tid på ting. Det sier han i hvert fall selv i coveret til en av sine to nye soloutgivelser. Derfor har det tatt åtte år for en av Norges tydeligste og mest respekterte improviserende musikere å gi ut noe nytt i eget navn. Kleive gjør ikke ting halvveis, og når man skal lære seg nye instrumenter, mikse plater selv og passe på en nyfødt datter, tar musikk fort så lang tid. Heldigvis kommer han ikke med en to separate utgivelser når han bryter stillheten. Platene må ikke sees på som et søskenpar selv om de er gitt ut ca. samtidig, men det er for fristende å ikke gjøre det. De gir oss uansett et fint bilde av hvor den godt voksne Kleive står musikalsk sett. Begge to handler mye om elektronikk, groove og improvisasjon, men tar opp temaene på svært ulike måter. «Attack» er den råeste av dem, med oransje farger på coveret og en sinna trio i fri utfoldelse. Wallumrøds synther er minimalistiske, kontante og rufsete, mens Vågans bass er repetitiv og mørk. Sjefen selv spiller som han pleier, med den autoriteten, bruddene og den skitne svingen vi har vent oss til. Det mest slående med denne plata er likevel mangelen på en tydelig forgrunn i lydbildet. Alt som spilles høres ut som om det skal kompe en solist som ikke er tatt med på plata. Det tar litt tid å venne seg til. Men når man gjør det skjønner man at lydbildet egentlig er rikt og fullverdig, men på en helt annen måte enn man er vant til. Det skjer noe magisk etter at intensiteten skrus opp mange hakk rundt midten av plata, og etter det er dette en fascinerende og nesten dansbar plate. «Release» er helt annerledes i utrykket. Strekkene er kortere, temperaturen er kjøligere og trommesettet er byttet ut med elektriske erstatninger. Musikken utvikler seg ikke videre, den bare eksisterer. Det gjør at den ligner mye mer på ambient og annen elektronika enn noe annet. Alt i alt er dette en mye mer tilgjengelig utgivelse enn «Atack». En tilgjengelighet som virkelig kler Kleive. De korte strekkene og det elektroniske universet gjør at vi flytter fokus over til det han, Honré og Bang gjør bedre enn de fleste andre. Hvordan man kan skape variasjon i et forutsigbart lydbilde, hvordan de ulike frekvensene kan spres ut over hele lydbilde. Dette er musikk det var verdt å vente åtte år på. Arthur Piene

[84] jazznytt

JOHN MCLAUGHLIN AND THE 4TH DIMENSION «Now Here This» ABSTRACT LOGIX ABLX 037 Til tross for at han har runda 70 er John McLaughlin fortsatt en av verdens heftigste gitarister. For den store verden blei John McLaughlin en gitarhelt rundt 1970 da Miles Davis, og ikke minst Tony Williams fikk han over dammen fra England til USA og sporenstreks inviterte han med i band og på innspillinger som vil bli stående i musikkhistoria som noe av det aller viktigste i grenseland mellom jazz og rock. Siden har McLaughlin vært der oppe stort sett med sine egne band som The Mahavishnu Orchestra og Shakti eller sammen med Paco de Lucia og Al Di Meola. De seineste åra har det vært hans fusionband The 4th Dimension som har vært hans viktigste utstillingsvindu og du verden som han holder koken. Fusion har på alle vis vært et nøkkelord i det aller meste av det John McLaughlin har drevet på med av musikk. Jazz, rock og indisk musikk har nok vært de viktigste ingrediensene – sammen med den indiske trommeslageren Ranjit Barot, tangentmannen og trommeslageren Gary Husband fra England og elbassisten Etienne Mbappé fra Kamerun er det avgjort jazz og rock som spiller de viktigste rollene. All musikken her er skrevet av McLaughlin – en av de aller viktigste inspiratorer for flere generasjoner gitarister. Nå er det vel ingen fasit på hvordan en 70-åring verken spiller eller komponerer musikk, men jeg tror likevel McLaughlin er ganske så aleine i sin generasjon om å skape slik høyoktan-musikk som møter oss her. Det er fortsatt en intensitet, et trøkk og en virtuositet over det han serverer oss som få om noen matcher han på – uansett alder. Hans tre medsammensvorne følger han i tykt og tynt og er utstyrt med liknende virtuose kvaliteter – spesielt er Mbappé, som mange vil huske fra Zawinul Syndicate, en bassist i nærheten av Jaco Pastorius-klasse. John McLaughlin har vært med å flytte merkesteiner i moderne musikk en rekke ganger. Det gjør han ikke denne gangen. «Now Here This» er bare mer av det gode, gamle som han har skjemt oss bort med en rekke ganger. Noe går unna i et helvetes tempo, noe er nesten helt nedpå. Alt i alt er dette en bekreftelse på at John McLaughlin fortsatt er den største. Tor Hammerø MEZZOFORTE «Islands» BHM PRODUCTIONS BHM 1063-2 Chick Corea electric band ble spilt på

«Trygdekontoret» for noen år siden. Thomas Seltzer beskrev da futionjazz fra 80-tallet som «lyden av aksjekurser som går oppover». Jeg har aldri fått det bildet ut av hodet. Det er kanskje derfor jeg, til redaktørens vantro, frivillig valgte å anmelde Mezzofortes siste plate. Jeg liker jo, som de fleste andre i dag, jazzen min røffere enn det disse Islendingene pleier å levere. Kanskje jeg underbevist prøver å finne noen sannheter om den Islandske finanskrisen ved å studere typen musikk som er med å skape aksjebobler. Det finner jeg selvfølgelig ikke. Men fy flate for en overraskende bra plate jeg har oppdaget. Ja, estetisk sett henger dette godt igjen i slutten av 70-tallets nattklubber for voksne. Men Mezzoforte har hentet frem alt som er gøy med denne tiden. Skarptromma spretter som et stupebrett, akkordene skinner som et Colgate-smil og keyboardparken er stor, dyr og alt annet enn digital. Soloene er perfekt oppbygd og glir umerkelig over i hverandre uten at spenningskurven starter på nytt. Plata er variert og alt er velgjort, i tillegg til at de viser frem mer søkende sider av seg selv på et par spor. Jeg vil gjette at i sin sjanger er dette en av de beste platene som er gitt ut på lenge! Hadde jeg vært Islands statsminister hadde jeg ansatt Mezzoforte som finansministere på flekken. Nå er jo tiden for å ta sjanser. Det er i motbakke det går oppover, tydeligvis for AOR-jazzen også. Arthur Piene RUTH WILHELMINE MEYER / HELGE LIEN «Memnon – Sound Portraits of Ibsen Characters» Ruth Wilhelmine Meyer (v), Helge Lien (p) OZELLA MUSIC OZ044CD Jeg vil vel hevde at denne innspillingen ligger et godt stykke unna det vi vanligvis skriver om i Jazznytt. Riktignok er pianisten Helge Lien 50% av besetningen, og Meyer en stemmekunstner av de sjeldne. Det starter med en komposisjon (for det er det det er, ikke låter eller sanger), som er inspirert av «Vildanden». Og vi får et innblikk i Meyers sterke vibrato, som hun gjør på en helt egen måte, og usedvanlig vakkert. En inspirasjon fra «Fruen fra havet» overtar. Det er ordløs sang, langt unna Sidsel Endresens vanvittige «trylling» med stemmebåndene, men med en sjarme som låser oss fast til stolen. Og med et vakkert og lyttende spill fra Lien. «Hedda» fra Hedda Gabler, «Memnon» (Peer Gynt), en litt mystisk sak som ligger langt fra «Bukkerittet» eller «Solveigs sang». «Anitra», en av de mest kjente komposisjonene fra Griegs musikk til «Peer Gynt», har fått en folkemusikkmessig vri fra Lien, som passer fint til originalen, men ytterst kreative fabuleringer rundt teaterstykket og med fint solospill fra Lien. Mer «Peer Gynt» følger. Denne gangen «Peer og Dovregubben», et av de mest populære sekvensene i Griegs musikk, men denne gangen gjort adskillig mer dramatisk og originalt. Gamle mor «Åse» er neste «offer». Ei låt som faktisk er Griegs versjon av «Åses død», og som fremføres med stor respekt for opphavsmannen. Her kommer Meyers sterke


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:31 Side 85

ANMELDELSER

vibrato og originale stemme spesielt godt fram. «Memnon II», også med utgangspunkt i «Peer Gynt» følger. En kort fabulering rundt de mer tragiske delene av Ibsens stykke. Meyers vanvittige stemme (hun må være oppsatt med alle de oktaver for finnes og som er mulige å gjøre for en sangerinne). Dette er frijazz av beste merke! Så runder man av med «Nora», denne sterke skikkelsen fra «Et dukkehjem». Her synes jeg de to klarer å formidle styrken i kvinneskikkelsen på en forbilledlig måte. En sterk låt. Personlig tror jeg kanskje det har vært lettere å forholde seg til denne musikken hvis man ikke hadde forklart at dette handler om Ibsen og hans sterke, fiktive personligheter. Hvis man ser bort fra titlene og referansepunktene, og heller lytter til musikken med åpne ører, uten å se hverken til Ibsen eller Grieg, så hadde dette blitt en «friere» plate. Nå har jeg muligens hengt meg litt for mye opp i «figurene» vi alle kjenner fra litteraturen og musikkhistorien. Men det er blitt ei strålende plate. Og ei plate som for det første viser en av våre dyktigste jazzpianister i et litt annet musikalsk landskap, samtidig som vi får høre litt av hva som bor i Ruth Wilhenmine Meyers utrolige stemmeunivers. Jan Granlie MOPO «JEE!» TEXICALLI TEXCD116 Skal du få essensen ut av det unge, finske bandet MOPO, må du forestille deg en rødslig, relativt stor og voksen bass-ist, en trommeslager uten sperrer og en sped, liten, ung kvinnelig saksofonist som har både Gerry Mulligan og Mats Gustafsson inne i baritonharddisken. Sammen produserer de tre en herlig blanding av moderne jazz og mer tradisjonell bebop. Bassisten Eero Tikkanen leder an i stormløpet mot ekstase med kreativt og teknisk, nesten perfekt spill gjennom hele «JEE!». Trommeslageren Eeti Nieminen er høyt og lavt og «rock-er» av gårde som en Gard Nilssen eller Torstein Lofthus i fri lue. Og foran står lille Linda Fredriksson og vrenger lungene mens hun vrir ut hva som er mulig å vri ut av de forskjellige saksofonene. Spesielt synes jeg hennes baritonsaksofonspill er strålende. Musikken går fra svingende, rocka akustisk moderne jazz, via noen vakre ballader og tilbake igjen. Det er for så vidt nok å sjekke ut førstelåta «Mokkula» som er hardtsvingende og morsom, og tredjelåta balladen «Jäähyväislaulu», så bør du bli overbevist. Og hvis du tar med fjerdelåta «Hullun», som viser bandet humoristiske vrier på en strålende måte, så kan du ikke bli annet enn inspirert. På noen av spora har de også med noen gjester, noe som er med på å gjøre plata enda mer variert og fin. Trioen deltok på Young Nordic Jazz Comets-konkurransen i 2011, og har utviklet seg voldsomt siden den gang. Dette er muligens noe av det morsomste som er kommet fra Finland siden Arto Passilinnas bok «Harens år». En aldeles strålende plate fra tre, unge finner! Jan Granlie

MUSIC FOR A WHILE «Graces that refrain» Tora Augestad (v), Mathias Eick (tp), Martin Taxt (tu), Stian Carstensen (acc, steel-g, bnj), Pål Hausken (perc, vib). GRAPPA GRCD 4408 Jazzaspektet på denne plate kan ligge på et lite sted, men det er andre kvaliteter å fremheve. Det forbløffende unge vokalunikum Tora Augestad med klassisk utdannelse og spesialisering i kabaret (f.eks. «Over the Piano», Grappa 2009) og Kurt Weill («Weill Variations», Grappa 2008) samt tidvis diverterende uti viser (f.eks.«Karuzela», anm. Jazznytt 03#2011) og samtidsmusikk, har med gruppen Music for a while funnet avsatsen til en genreoverskridende bearbeiding av tidligere skrevet og utøvet musikk – såkalte coverversjoner. Og hvem andre kunne vel forløse intensjonen bedre enn slike velestimerte medspillere fra jazzen og annen rytmisk musikk som Mathias Eick, Stian Carstensen, Martin Taxt og Pål Hausken med deres i klassisk sammenheng uortodokse instrumenter? For etter «Weill Variations» har gruppen nå kastet seg over den europeiske klassisisme, fra engelsk renessanse og barokk, over tysk romantikk, til italiensk opera og franske chansons – altså en kolossal stilistisk spredning, som Augestad imidlertid med et homogeniserende grep gjør om til å bli gruppens konsistente og originale profil. Sett i forhold til sin store kabaretkompetanse synger Augestad her helt umaniert med tilbakehold av overskudd og med en subtil plastisitet i tonepleien og små upretensiøse ornamenter, som fremelsker en silketrådaktig, øm skjønnhet. Instrumentene smyger seg tilsvarende klartonet og melodisk modulerende. Spesielt markante står Eicks høyreiste trompetspill og Carstensens lekne musettefigurer. Intet oppleves som radikale overtramp av forleggene; tvert om er alle stykker bearbeidet i full respekt for deres egenart, men altså uten historisk kanonisert stil-dogmatikk. Særlig inntrykk på denne lytter gjør «Der Leiermann» (Schubert/W.Müller) i sin tilbakeholdte romantisme, og Bertold Brechts nøkterne kjærlighetsepos, «Erinnerung an die Marie A.», fra hans korte, unike samarbeid med komponisten Franz Servatius Bruinier, som døde 23 år gammel av tuberkulose. Overperlen er imidlertid Händels og Rossis velkjente «Lascia ch’io pianga», som synges dristig langsommere enn langsomt og så lysende inderlig som aldri før - slik kun en mester formår. Og en slik er Tora Augestad, hvilket alle platens øvrige numre også underbygger. Bjarne Søltoft MWENDO DAWA «Mwendo Dawa Music» LJ Records LJCD 5256 Det svenske bandet og kollektivet Mwendo Dawa blei stifta på midten av 70-tallet og fortsatt lager gründerne Ove Johansson og Susanna Lindeborg unik musikk. Det er ikke ofte man kan bruke ordet institusjon om et improvisasjonsband med full rettferdighet, men når det gjelder Mwendo Dawa så er det helt uproblematisk. Johansson, som har rukket å bli 76, og Lindeborg (60) har vært i førersetet hele tida og under-

veis har bandet hatt med seg senere giganter som Lars Danielsson, Anders Jormin og Ulf Wakenius. Som med flere band som har fortjent institusjonsbetegnelsen, så har også Mwendo Dawa vært en slags utdanningsanstalt – i positiv betydning. Mwendo Dawa har helt fra starten for snart 40 år siden vært på leting etter et helt eget uttrykk – et eget sound og en egen vei. I bånn har et akustisk fundament ligget, men et elektrisk krydder har også vært sentralt stort sett hele veien. Johansson og Lindeborg, som hele tida har vært hovedkomponister og ideologiske førere, har også søkt og greid å finne en egen balanse mellom et melodisk søkende og fritt og åpent uttrykk og slik er det også på det seineste visittkortet som helt riktig kalles «Mwendo Dawa Music». Johansson spiller tenorsaksofon og det elektriske blåseinstrumentet EWI, Lindeborg trakterer piano og en rekke tangentinstrumenter og ellers består kvartetten av den danske bassisten Jimmi Roger Pedersen og den norske, men lenge Sverige-bosatte, trommeslageren David Sundby. De tre førstnevnte «spiller» også laptop som også tilfører bandet noe helt eget. Jeg er usedvanlig imponert over at veteranene Johansson og Lindeborg etter knappe 40 år med denne «organismen» er i stand til å løfte seg sjøl og musikken videre. Noe er komponert og ganske så straight, mens en hel del er kollektivt unnfanga i studio. Når de fire har holdt sammen så lenge som de har, så snakker vi om en spesiell kjemi og den kommer tydelig fram gjennom de kreative ekskursjonene. Mwendo Dawa er fortsatt noe av det mest spennende som finnes av åpen og søkende musikk i vår del av verden. Tor Hammerø ALE MÖLLER BAND «Argai» PLAYGROUND PGMLCD 125 Ale Möller er den ubestridte mester innenfor den svenske verdensmusikken. Gjennom mange år har han gjort en rekke fantastiske produksjoner både på plate og i konsertsammenheng. «Jul i folkton», Frifot, Filarfolket, Enteli og Stockholm Folk Big Band er bare noen få. Nå er han ute med ei ny plate med sitt eget band, med musikk i skjæringspunktet mellom folkemusikk fra Sverige, Finland, Hellas og Senegal. Alt gjort med profesjonalitet, innsikt og med stor spilleglede. Bandet består av den greske sangerinnen Maria Stellas, som også trakterer fingercymbaler, req (en orientalsk tamburin) og jødisk harpe, den Vest-Afrikanske sangeren Mamadou Sene, som også trakterer den Vest-Afrikanske fela req, fiolinisten Magnus Stinnerbom, som også spiller mandolin, dobro og jødisk harpe, eks. bergensere Sébastien Dubé (bass, jødisk harpe og bakgrunnsvokal) og perkusjonisten Rafael Sida Haizar. Möller selv trakterer mandola, fele, skalmeja, trekkspill, munnspill, jødisk harpe og vokal. Sammen har de laget en fest av ei plate. All musikken blir gjort tradisjonelt, men i et moderne og litt rocka uttrykk, som etter hvert er blitt så vanlig på andre siden av kjølen. Han har fått med seg et knippe utsøkte mu-

sikere på denne innspillingen. Og Möller er aldri den som står i front. Det blir aldri hans plate, men bandets. Noe som tyder på en herre med selvinnsikt og musikalske ører store som Kebnekajse. Dette er musikk som gjør deg glad, og som kan brukes i alle sammenhenger. Jan Granlie IVO NEAME «Yatra» EDITION RECORDS EDN1035 Den engelske pianisten og saksofonisten Ivo Neame (31) er eit profilert medlem av Loop collective og har m.a. samarbeidd med Jasper Høiby i sistnemndes «Phronesis». Dette er den andre innspelinga i Neames eige namn. Kvartettinnspelinga «Caught In The Light Of Day» kom i 2009 - også den på Edition. Neame har samla framståande unge musikarar frå den britiske jazzscenen til ein oktett som i tillegg til å fungera utmerka som ensemble også har betydeleg solistisk kraft, m.a. altsaksofonisten Jason Yarde som får betydeleg spelerom på «Owl of Me». Neames musikk hentar inspirasjon frå ulike epokar og sjangrar. Her er nøgda av skifte i takt, tempo og tonalitet. Gjennom ei rad doblingar blant treblåsarane og ein rytmeseksjon som inneheld vibrafon i tillegg til Neame sjølv på piano og akkordeon, skaffar han seg ein omfangsrik klangpalett som han veit å utnytta på delikat vis. Kompleksiteten i musikken hemmar ikkje. Ensemblet musiserer utvunge. Solistisk er det eit stykke mellom drammane, men plata er absolutt eit blom i knappholet til Neame som komponist og arrangør. Lars Mossefinn NEW NIKS «On» NCD 0012 Avantgardistjazzistene i nederlandske New Niks har en besetning bestående av trommer, elektrisk piano, elgitar og violin. «On» er deres tredje plate, og inneholder 14 låter som i god avantgarde-ånd låter som «fremad-marsj-ialle-retninger». Det er ikke alltid like lett tilgjengelig, selv om det er et stykke fra frijazz. Det er for eksempel ganske så klare melodilinjer til tider, mens «The Heavy Weight Hesitant» er langt mer riffbasert enn melodibasert. Bandet kaller musikken sin for filmmusikk for ørene, og låten «Piep» er det i hvert fall ikke vanskelig å tenke seg som bakgrunnsmusikk til film også for øynene, da denne i motsetning til mange av de andre er svært laid-back og stemningsfull. Jeg synes kanskje det er litt vanskelig å bli klok på i hvilken retning bandet egentlig vil, for her er variasjon nok til å lage flere plater som tematisk nok ville hatt godt av å bli separert bedre enn på «On». Nå opplever jeg det som kjærtegn og knyttnever om hverandre i et salig kaos. Likevel er det så mye heftige arrangementer og rytmer at det aldri blir kjedelig og uinteressant. Pianisten Erwin Hoorweg er kanskje den som imponerer mest når han får boltre seg, mens fiolinen ikke klarer å røre en ukyndig som meg. Faktisk hadde jeg klart meg fint uten. Ingen uforbeholden anbefaling, men plata har definitivt sine gode øyeblikk. Roy Ervin Solstad jazznytt [85]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:32 Side 86

STEFAN PASBORG «Free Moby Dick» ILK 194CD IBRAHIM ELECTRIC «Isle Of Men» TARGETCD1226 Den danske trommeslageren Stefan Pasborg, har i mange år vært en av de viktigste og mest benyttede trommeslagere i jazzen i hjemlandet. Han er på farten rundt om i Europa stort sett hele tiden med en rekke forskjellige prosjekter. Han spiller for eksempel duo med pianisten Carsten Dahl pluss i Dahls utsøkte Experience-band. Han gjør duoprosjekter med sin gudfar Alex Riel, og den franske gitaristen Marc Ducret. Han spiller med det finsk/danske bandet Delirium, med kvartetten Megaphone, han har sitt eget Stax-Tribute band, det lystige bandet Fra de varme lande, og han har sine to egne bandprosjekter Ibrahim Electric og Odessa 5. I november gikk det til og med en serie på dansk TV om flere av hans prosjekter. Lytt og lær, NRK! Nå har han like godt vært i studio med noen av sine musikalske venner som har spilt sammen i forskjellige sammenhenger tidligere, men som ikke har gjort plate sammen som band tidligere. Saksofonistene Mikko Innanen fra de dype, finske skoger og Liudas Mockunas fra Litauen, den danske bassisten Nicolaj Munch-Hansen og den groovy trommeslageren gjør på «Free Moby Dick» seks rockeklassikere i jazzdrakt på en aldeles fortreffelig måte. I coverteksten avslører Pasborg at han alltid har vært en stor fan av Black Sabbath og Led Zeppelin og deres «ikonske rockeriff fra 60- og 70-tallet». (Herr Pasborg til rektors kontor for utdeling av buksevann - umiddelbart!) Det hele starter med Led Zeppelins «Black Dog» fra Zeppelinernes fjerde album og som kom på singel med «Misty Mountain Dog» som b-side, og «Out In The Tiles» (fra Led Zeppelin «III»), før vi får Black Sabbaths «Iron Man» (fra «Paranoid», 1970), The White Stripes’ «Seven Nation Army» (fra «Elephant», 2003), The Rolling Stones’ «Paint It Black» («Aftermath», 1966), før det hele rundes av med Tom Waits’ nydelige «Johnsburg, Illinois» (fra et av Waits’ beste album - «Swordfishtrombones», 1983). Den som går til innkjøp av denne plata for å høre coverversjoner av de kjente rockelåtene blir kanskje skuffa, for her er det fire «råtasser» som tar et solid grep om temaene og gjør de til sine egne. Her er det ikke forsteinet rockemusikk av den gamle skolen som serveres. Allerede fra start får vi et solid innblikk i hvor tøffe disse karene er i trynet. På andrelåta («Out In The Tiles») kjører den finske saksofonisten Mikko Innanen av gårde på sin baritonsaksofon på en måte som ville fått Utrykningspolitiet til å gå til storaksjon. Det lukter svidd gummi i svingene før Pasborg kaster seg på hjul på en slik måte at de gamle mennene stirrer måpende ned fra zepperlineren og lurer på hva som skjer der nede. Det svinger voldsomt, og de fire herrene er med på å gjøre «Out In The Tiles» til en solid jazzlåt. Jeg må innrømme at Black Sabbath aldri var i nærheten av å være mitt favorittband på 70-tallet. Men Pasborg og hans gode venner gjør «Iron Man» nærmest om til frijazz, før de tar det helt ned og de fire musikerne nærmest smyger seg fram som fire tegneseriegangstere før et ransforsøk. Men det varer ikke lenge. Vi kjenner igjen låta, og jeg tviler på om Black Sabbath og Ozzy Ozzbourne noen gang har vært i stand til å gjøre noe som er i nærheten av denne versjonen. Det groover og svinger og Innanens bariton er like rå og tøff som den vi får fra Mats Gustafsson i The CherryThing. Mockunas vrenger tenoren. Munch-Hansen går inn i en funky Backdoor-stemning og svetten spruter nærmest ut av høytalerne av Pasborgs heftige trommespill. The White Stripes’ «Seven Nation Army» tar det litt ned med Mockunas tenorsaksofon og Munch-Hansens elbass. Men det svinger like godt der nede som her oppe. Men de fire klarer ikke holde seg i skinnet gjennom en hel låt, så de «tar av» her også, sånn omtrent halvveis ut i låta. Og det hele er bare så tøft! The Rolling Stones’ «Paint It Black» gjør Mick Jagger og den aldrende rockegarde til statister, før ballett avsluttes med «Johnsburg, Illinois» fra vår gamle helt, Tom Waits. Og for en nytelse denne versjonen er blitt. Den gjøres i Waits’ ånd fra start til mål, med Mockunas ultrasåre tenorsaksofon i front, og vi kjenner sigarettrøyken svi i øynene og whisky-eimen komme smygende ut av høytalerne. Så vakkert, så vakkert! Nå har jeg fulgt disse fire musikerne noen år, og jeg vil påstå at dette er det tøffeste de har gjort på plate så langt. Og kommer ikke disse fire herrene til Norge snart, så er det noe fundamentalt galt med de diplomatiske forhold mellom Norge og omverdenen! For helvede mand!

[86] jazznytt

Men å oppleve dette bandet i «fri flyt» på en jazzklubb er fremdeles noe av det morsomste man kan oppleve

De tre herrene, Stefan Pasborg (trommer), Niclas Knudsen (gitar) og Jeppe Tuxen (orgel) har i mange år vært store i Danmark. Men det er først de senere to-tre årene at «fjeldabene» her oppe har fått øynene opp for dem. Fra å være et litt «ordinært» orgeljazzrockband på førsteskiva («Ibrahim Electric» fra 2004) og fram til i dag, har bandet vokst seg stort og voksent. Gjennom platene «Ibrahim Electric Meets Ray Anderson» (2005), «Absinthe» (2006), «Ibrahim Electric Meets Ray Anderson – Again» (2007), «Brothers of Utopia» (2008) og «Royal Air Maroc» (2010) har de etter hvert sneket seg inn også i de norske hjertene, og det var med en viss forventning vi satte på deres nye - «Isle of Men» da den ankom Jazznyttkontoret. Men jeg må innrømme at jeg faktisk ble litt skuffet. Bandet låter mer rocka i uttrykket enn før, men allikevel savner jeg litt av den «faenskapen» som lå i uttrykket tidligere. Det er som om noe av «piffen» er godt ut av ballongen. Alle tre musikerne har vokst som instrumentalister gjennom de snart ti årene de har holdt på. Men plutselig er mangler plutselig noe av trøkket. Det virker på mange måter som om de har vært litt for stresset i studiosituasjonen denne gangen. Det svinger upåklagelig gjennom de 10 låtene. Niclas Knudsen spiller eminent gitar. Han har full kontroll på de mange krumspringene, men jeg savner litt av tilnærmingen han tidligere hadde til den vest-afrikanske gitartradisjonen i spillet. Jeppe Tuxens orgelspill er mye mer virtuost her enn på mange av de tidligere platene. Han har rett og slett blitt en gnistrende god organist med årene, og bakerst sitter Danmarks mest groovy trommeslager, Stefan Pasborg, å styrer skuta med deilig trommespill. Så hva er da feil? Jo, trøkket! Det fandenivolske! Humoren! Men å oppleve dette bandet i «fri flyt» på en jazzklubb er fremdeles noe av det morsomste man kan oppleve. Det er i livesituasjonen de slipper seg løs, nesten som ingen andre. Så kanskje neste runde bør gjøres en sen kveld på en liten jazzklubb, hvor både musikere og publikum er i partyhumør. (Kan hende er anmeldelsen av «Isle of Men» en smule preget av at jeg i flere dager har nydt Pasborgs «Free Moby Dick» som inneholder akkurat det «Isle of Men» mangler. Gleden, løssluppenheten og humoren). Jan Granlie


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:32 Side 87

ANMELDELSER

TERJE NILSEN «Gledeståra» Terje Nilsen (v, g), Eva Trones (v), Tore Johansen (tp), Hallgeir Pedersen (g), Ole Morten Vågan (b), Roger Johansen (dr) INNER EAR INEA 18 Trubaduren Terje Nilsen er nok mest kjent for å være opphavsmannen bak Halvdan Sivertsens hitlåt «Mjelle». Men gjennom snart en generasjon har han skrevet evigvarende låter som, i alle fall de fleste nordlendinger har et nært og godt forhold til. Jeg hørte en gang en historie om Nilsen, at da han skulle lansere en av sine tidligere plater, var han ikke oppsatt med telefon. Han bodde i etasjen over sportsbutikken til Harald Berg (den tidligere fotballproffen), og hvis man ville få fatt i Nilsens plate, måtte man ringe Harald Berg Sport, og få noen til å løpe opp og hente Nilsen. Jeg vet ikke om historien er sann, men den er god uansett. På «Gledeståra» får vi et knippe av hans beste låter (dog ikke «Mjelle»), servert på sølvfat med vakkert og solid tonefølge, enten bare av Nilsens gitar, eller hele det strålende ensemblet. Ensemblet er musikere som kjenner Nilsens sanger. De legger på sobert og vakkert tonefølge til de typiske og morsomme visene til den nordnorske bohemen. Vi får «Willy Knickersen», «Evig din», «Kommer du hit (eller skal æ kom dit)», den fine «Ungan» og den nydelige «Sommernatt» pluss noen andre strålende viser. Det er ikke jazz, men visesang av aller beste merke, med jazzmusikere på slep. Plata har surret og gått lenge på Jazznytt-kontoret. Og den kommer fortsatt til å surre og gå lenge. Bra, Nilsen! Jan Granlie FREDRIK NORDSTRÖM «String» MOSEROBIE MMPCD 081 Fredrik Nordström kommer fra Sverige, og på coveret ser han ut til å være en relativt ung saksofonist. Med plata «String» er han ute med en ytterst hyggelig laser, sammen med fiolinisten Caroline Waldemarsson, bratsjisten Jonna Inge, cellisten Emma Beskow, bassisten Torbjörn Zetterberg og trommeslageren Christopher Cantillo. Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner godt til Nordström fra før, men det er heller ikke så farlig, når det jo er musikken som kommer ut av hans hode og altsaksofon som er viktig. Jeg kan like godt innrømme det med en gang: Jeg har aldri hatt stor fascinasjon for streit jazzmusikk koblet opp med strykere. Men samtidig må jeg bare bryte sammen og tilstå at det fungerer godt på denne plata. Nordström skriver musikk som ligger i et typisk svensk landskap med røtter til størrelser som Jan Johansson, Lars Gullin og Georg Riedel. Men samtidig som den svenske «folkbodajazzen» er til stede, får vi også en sterk følelse av at Nordström har brukt mye tid på å studere Ornette Colemans musikalske ideer. Nordström står selv bak alle de 10 komposisjonene, alle med et klart særpreg. Det låter lyst og fint. Nesten som en svensk midtsommerkveld. Altsaksofonen svever over noen strykere her og Zetterbergs bass der. Han fabulerer over diverse ideer, og det hele

fungerer veldig bra. Det blir ikke en pianoløs trio som bare vil gjøre musikken mer «folkelig» ved bruk av strykere. Alt fungerer i en helhet. Alle musikerne fyller sine roller i et musikalsk landskap jeg ikke tror kunne vært gjort andre steder enn i Sverige. Og det er positivt ment. Vi hører noen steder at han er innom standarder fra tidligere tider, noe som viser at han kan sitt historie. Han har en litt skarp tone i hornet, ikke ulikt Ornette Coleman, og hans improvisasjoner svinger upåklagelig. De andre musikerne følger han til døra, og er med på å gjøre dette til en svært hyggelig, musikalsk stund. Jan Granlie WALTER NORRIS & LESZEK MOZDZER «The last Set. Live at the A-Trane» ACT 9536-2 Det er førti års aldersforskjell mellom de to pianistene som gjorde denne innspillingen på Berlinklubben «A-Trane» i 2008. Polakken Mozdzer beundret Norris siden han som tenåring hørte ham første gang. Norris hadde da spilt med folk som Stan Getz og Dexter Gordon, og var pianist på Ornette Colemans banebrytende «Something Else!!!!» – en utfordring for et akkordinstrument. Da de to pianistene møttes i Berlin etter årtusenskiftet, avtalte de å utarbeide et konsept for to pianoer, og presenterte dette den kvelden som nå foreligger på CD. Norris døde i 2011, 79 år gammel. For meg blir to pianister ofte klangfylde i overkant med samtidig eksponering av teknikk og «anything you can do I can do better». Norris er også kjent for en fryktinngytende venstrehånd, så her er det mulighet for mange fingre i aksjon på en gang. Det er også lett å savne det visuelle elementet med hvem som gjør hva. Likevel gir denne produksjonen inntrykk av et gjennomtenkt opplegg for å integrere de to instrumentene til en musikalsk helhet. Sju av åtte spor er skrevet av musikerne selv (det åttende er Wayne Shorters «Nefertiti»), og virker å være bevisst lagt opp for at de ikke skal gå i veien for hverandre. Vi får mye intenst og virtuost pianospill over varierende rytmiske grunnlag og lite rubatoklimpring og orgastiske diskantarpeggioer. Interessen opprettholdes dessuten av en rekke finurlig skakke harmoniske detaljer og innslag av lett humoristisk simultanimprovisasjon. Petter Pettersson KÅRE NYMARK JR «New Surroundings» Kåre Nymark (tp), Atle Nymo (ts), Kristoffer Kompen (tb), Jørn Øien (p), Jens Fossum (b), Andreas Bye (dr) SCHMELL! SMLCD220 Trompeteren Kåre Nymark jr. kommer fra det rike musikkmiljøet i Langevåg på Sunnmøre. Gjennom mange år har han vært en av våre ledende trompetere innenfor den mer tradisjonelle jazzen, i tillegg til at han har levert sterke bidrag innenfor mer moderne taktarter, som for eksempel i samarbeid med Jon Klette etc. i Jazzmob. På «New Surroundings» leverer han nok en gang varene. Denne gangen i selskap med et knippe av våre beste musikere innenfor den litt yngre generasjonen. Alle komposisjonene er gjort av Nymark jr. og de befinner seg trygt og

godt innenfor en slags Blue Note-tradisjon fra begynnelsen av 60-tallet, med noen avstikkere til det som på den tiden ble kalt souljazz med brødrene Nat og Cannonball Adderley i spissen. Nymark jr. skriver fine melodier, og medmusikantene gjør fine innsatser både som solister og som ensemblemusikere. Det hele er rett og slett et knippe svært hyggelige melodier som passerer fint og uproblematisk forbi. I noen av arrangementene ligger det både en og to gullgruver. Den som husker Per Husbys arrangementer for litt større ensembler på 70-tallet, eller Guttorm Guttormsens band på den tida, vil nok nikke gjenkjennende og smile fra øre til øre mens man spiller denne skiva. Men er dette kun nostalgisk musikk for oss som var til stede i jazzens blomstringstid på den tiden? Nei da, det er bare Nymark jr. solide evne til å lage lys og vakker musikk med aner i den norske jazzhistorien som skinner igjennom. Det eneste jeg savner på plata er nok litt mer energi og trøkk i svingene. Det spilles «røddig» hele veien – hør bare på Nymarks flørting med det sør-amerikanske i «A Night In The Teagarden», eller hans fine solo på «Blue Lament», eller Jørn Øiens flotte solo på samme låt. Ei fin plate som vil glede det litt voksnere publikum, tror jeg. Jan Granlie OREGON «Family Tree» CAMJAZZ CAMJ 7855-2 Den amerikanske kvartetten Oregon var en gang i tiden et av mine absolutte favorittband. Med gitaristen Ralph Towner i spissen ga de ut en rekke minneverdige plater, som «Distant Hill», «Winther Light» og «In Concert», som alle ble spilt sønder og sammen på LP. Bandet var faktisk det første undertegnede hørte på salige Club7, jeg tror det var i 1977. I dag består bandet av tre av originalmedlemmene, Towner på gitar og piano, Paul McCandless på obo og andre horn og Glen Moore på bass. Etter at perkusjonisten Colin Walcott forlot denne verden for noen år siden, fikk man med Mark Walker på trommer og perkusjon, noe som i de fleste tilfeller har fungert rimelig godt. Nå er de ute med sin 29. plate. Musikken ligger fremdeles i det litt svevende og vakre Oregon-landskapet, men jeg synes de på mange måter er blitt for moderne. Det virker som de prøver å bli hippe på sine gamle dager, og noen av låtene på denne plata er rett og slett blitt litt for popete til at denne anmelderen faller i staver over det han hører. Men innimellom glitrer det, både av Paul McCandless nydelige obospill og Ralph Towners vanvittig fine gitarspill. Venner av Oregon bør skaffe seg denne innspillingen, de andre, som ikke var på Club7 i 1977 eller har stiftet bekjentskap med bandet tidligere, bør kanskje starte med de gode gamle platene med originalkvartetten, for så å jobbe seg framover i historien. Verdt er det også å sjekke ut Ralph Towners mange andre prosjekter, som for eksempel samarbeidet med Jan Garbarek, Eberhard Weber og Jon Christensen på «Solstice». Jan Granlie

PARADOXICAL FROG «Union» CLEAN FEED CF262CD Tre relativt unge, talentfulle musikere møtes i System Two Studios i Brooklyn, New York. Det er den 10. oktober 2011, på dagen ett år før denne anmeldelsen blir skrevet. Sola steker over metropolen, men inne i studioet er det luftig og svalt. Begge damene har iført seg skjørt i dag – og sandaler. Trommeslageren Tyshawn Sorey har pakket ut trommene, pianisten Kris Davis, en av de nye talentene på New York-scenen, har gjort de vanlige oppvarmingsøvelsene, og den tyske saksofonisten Ingrid Laubrock har spilt seg gjennom de vanlige skalaene på bakrommet. Det er stille i studio. De tre teller opp og setter an den første tonen nesten på likt (Laubrock noen få hundredeler før de andre). De velger å starte med Soreys «An Intermittent Procession», en kort og fri fabulering, en slags felles oppvarming, kanskje. Laubrock foretrekker de stille og lange tonene i opposisjon til Soreys tunge slag på trommene og Davis’ ekspressive angrep på pianoet. Men de er i gang. Laubrocks «First Strike» smyger seg innpå oss, litt svevende, kanskje. Sorey bruker bue på cymbalene. Laubrock fortsetter med lange toner. En dyp tone dominerer. Jeg lurer på om det er noe feil med stereoanlegget i det den lange tonen er i ferd med å gli bort. Davis legger noen bestemmende akkorder på pianoet, og vi tenker at dette skulle vi opplevd live. Kris Davis har de senere årene markert seg som en av de mest talentfulle pianistene og komponistene i New Yorkjazzen. På tredjesporet, «Fair the Fairy Dust» tar hun styringa fra start, uten å overdrive. Hun legger i en kort sekvens opp til Ingrid Laubrocks tenorsaksofon, og vi får en vakker solosekvens fra den New York-bosatte tyskeren. Davis kommer inn og samtalen er i gang. Sorey holder seg på tamtamen før han lyser opp situasjonen med sobert cymbalspill. De tre forenes i ett. Musikken samler seg og blir en vakker, neddempet sak som fungerer som balsam på sjelen. Og slik fortsetter dagen i studio. Laubrocks «Second Strike» spilles inn, Soreys «Figment 2012» og tittelsporet «Union», en drøyt timinutters seiersgang gjennom studiolokalene fra de tre, før vi går mot slutten med Davis’ «Masterisk», Soreys «Repose» og Laubrocks konklusjon «Third Strike, You’re Out». Og hun har rett: We’re Out! Vi blir litt slått ut av disse tre ytterst dyktige improvisatørene. Vi blir sittende litt og se tomt ut i rommet etter at siste tone i den korte avslutnings«matchen» toner ut og det blir stille i rommet, og vi innser at vi har vært gjennom en musikalsk renselsesprosess som har gjort oss usigelig godt. Nå er det bare å sende en epost til Moldejazz for å be pent om at disse tre må bli invitert til neste års festival. Jan Granlie ENRICO PIERANUNZI «Permutation» CAM JAZZ CAMJ 7845-2 Med sin nye amerikanske trio på plass, med Scott Colley på bass og Antonio Sanchez på trommer gikk Pieranunzi i Bauer-studioet i Tyskland på tampen av 2009. I vår ble resultatet utgitt på CAM jazznytt [87]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:32 Side 88

VIGLEIK STORAAS TRIO «Epistel #5» Vigleik Storaas (p), Mats Eilertsen (b), Per Oddvar Johansen (tr) INNER EAR INEA 16 Dette er Storaas’ femte trioinnspilling. Dessverre har jeg ikke detaljkunnskap om alle de tidligere, og kan derfor ikke sette denne inn i noen utviklingsmessig sammenheng, men den står godt på egne ben. Etter første – til dels litt ukonsentrerte – gjennomspilling, var jeg noe ambivalent, men andre gang ble ambivalensen erstattet av entusiasme. Jeg oppdaget de små dynamiske nyansene, de finurlige voicingene, det skjøre spennet mellom trioens tre medlemmer, og ikke minst komponisten Storaas. Et par av melodiene her har standardpotensial, og «A Myriad Of Approaches» nærmest skriker etter en tekst. Store deler av musikken er lavmælt, og kan oppfattes som nordisk cool, men utgangstema utvikles ofte på nennsom og naturlig måte til partier der det swinger grassat, et opplegg som virker som skapt for Per OddJAZZ. Selvfølgelig har de spilt sammen i forskjellige konstellasjoner tidligere, men aldri før i dette formatet. Det skulle man ikke tro. Samspillet er så selvfølgelig og interaktivt at det kan lure en til å tro at dette er lett tilgjengelig musikk. Nå kunne man jo tro at i våre dager var pianotrioformatet uttømt, endevendt på alle de måter som er mulig gjennom jazzhistoriens siste seksti år. Men nok en gang viser italienske Pieranunzi at det er rom for å utvikle formatet videre. Igjen viser Pieranunzi en vei, med referanse både til trioene til Bill Evans og Keith Jarrett. Godt underog overbygget av Colley og Sanchez. All musikk er skrevet av Pieranunzi. Fra første anslag fanges oppmerksomheten hos lytteren, og det er vanskelig å la den gli ned i bakgrunnen. Med en swingende ledighet og frihet som kler de små skissene av Pieranunzis låter. Tittelsporet «Permutation», «Distance from departure», … Det er umulig å framheve noen enkelte av dem. Pieranunzi skriver selv i heftet at «this trio has truly been a sound laboratory where interaction lead down unexpected paths … precisely in the key of surprise, change, and transformation … playing with them has been a real thrill». Plata er rett og slett en av Pieranunzis beste utgivelser, noe som ikke sier lite. Johan Hauknes ALEX RIEL SPECIAL QUARTET «Full House» STORYVILLE 1014276 Live frå Montmatre. Alex Riel medverka på meir enn to dusin plater frå den legendariske jazzklubben i København, men då utan å vera orkesterleiar. Kva er meir naturleg enn at han siste dag som 69-åring er attende til utgangspunktet, men då som orkesterleiar. Han er i selskap med den sveitsiske saksofonisten George Robert, italienske Dado Moroni og landsmannen og ein gamal samarbeidspartnar, Jesper Lundgaard på bass. Det er eit særs inspirert og samspelt firkløver me møter. Seks standardar (pluss ein kort, stilisert trommesolo) er utgangspunktet for solistiske djupdykk og frydefullt samspel. Coltranes «Impression» er slik sett eit godt døme. Robert viser seg

følg jazzen på www.jazznytt.no [88] jazznytt

var Johansens rytmisk nyanserte trommespill. Jeg ser mange plasserer Storaas i en Bill Evans-bag. Det hører ikke jeg så mye av – både pianospillet og måten Eilertsens distinkte bass interagerer med Storaas på, oppleves av meg å ligge nærmere Jarrett-trioen, uten på noen måte å forsøke å «herme» den. Utenom Storaas egne tema, bidrar Johansen med spenstige «Til Sivert», mens tre spor er hentet fra Kenny Wheeler, Sam Rivers og Michel Legrand, den siste, vakre «I will wait for you», innspilt live i Festiviteten, Eidsvoll, mens resterende er Rainbow og Kongshaug. Storaas har holdt på en stund, og vi har kanskje lett for å ta ham for gitt – det blir lett til: «akkurat, Vigleik, fin pianist» – men han har så mye å fare med at han fortjener gjentatte dypdykk til den storaaske elfenbensverden. Petter Pettersson

her som ei oppkomme av idear. Moroni, som gjer ein strålande jobb heile vegen, toppar innsatsen med eit fabelaktivt kor på «Like Someone in Love». Han har ein sekvens med blokk-akkordar i førekant av temposkifte og eit kollektivt klimaks, som er enormt medrivande. Lundgaard har sin augneblink med boge og bass på Clifford Browns «Sandu». Og Riel? Han er der heile tid inspirerande, men likevel så diskret som ein perfekt vert skal vera. Lars Mossefinn ESPEN RUD «Løvsamleren» John Pål Inderberg (saxer), Rob Waring (vib), Jari Bakken (g), Terje Gewelt (b), Espen Rud (tr) CURLING LEGS CLCD 127 Espen Rud har flere prosjekter gående mer eller mindre parallelt. Her presenterer kvintetten «Svarttrost» med gjester tolv Rud-komposisjoner. Rud skriver gjennomarbeidete arrangementer og komposisjoner som er langt mer enn funksjonelle springbrett for improvisasjon. De har et gjennomgående impresjonistisk preg, med et lett og åpent klangbilde uten et øyeblikk å nærme seg musikalsk kitsch. Hvert enkelt spor framstår som en helhet, der komposisjon, arrangement og improvisasjon er underlagt en samlende estetisk tanke, enten det er fireflateforløp, jazzvals eller avslappet bossanova. Lars Klevstrand gjester med gitar og sang på to spor, mens Nils Jansen (saksofonerer/fløyter) er inne på så mange at han egentlig framstår som et ekstra bandmedlem. Hans mangfoldige instrumentarium bidrar sterkt til en rik og presis klangpalett i spann med Inderbergs rike og alltid margfulle baryton i både ensemble og improvisasjon. Sammenstillingen av Jari Bakkens gitar og Rob Warings vibrafon sammen med Gewelts bredtonede bass bidrar også til å gi bandet et særpreget sound. Sporene med Klevstrand bryter kanskje litt med helheten, og samarbeidet Rud/Klevstrand ville muligens tjent på å få en egen produksjon med en overbyggende idé. På den annen side inneholder de høydepunkter som en strålende Waringsolo i «Han kom i natt i mørket». Det er langt fra Svein Finnerud trio til «Løvsamleren», men dette er et gjennomarbeidet eksempel på hvem Espen Rud er i dag. Petter Pettersson

SAKA «Cementen» Kristoffer Berre Alberts (ts), Jon Rune Strøm (b), Dag Erik Knedal Andersen (dr) STONE FLOOR RECORDS SFR 002CD De har debutalbumet «Posh?!» nylig på samvittigheten, og nå er de allerede tilbake – med ei liveinnspilling. Og det er i denne settinga de hører hjemme. Live. Jeg har aldri helt fått taket på studioinnspillinger av den reineste frijazzen som tenkes kan. Trioen leverer tre låter. «Æ», som varer i en halvtime. «Ø» som tikker inn på snaut ni minutter, og «Å» som klokkes inn på 16 minutter blank. «Ø» ligger stillferdig plassert mellom de mer utagerende numrene «Æ» og «Å». Jeg liker «Ø» best. De spiller som bare faen, for å si det enkelt. Her spares det ikke på kruttet. Det er vel heller korrekt å si at de lar lovløse tilstander råde. Her fins ikke antydning til et melodisk strekk. De spiller sammen eller hver for seg, eller som varierende utgaver av en duo. Slik skapes denne musikken. Der og da. Uten mulighet for gjentagelse. Arild Rønsen ANGELICA SANCHEZ QUINTET «Wires & Moss» CLEAN FEED CF259CD Selv om hun er et nytt bekjentskap for undertegnede, er amerikanske Angelica Sanchez på ingen måte et nytt navn på musikkscenen. Selskapet Clean Feed må tilskrives æren for at hun er blitt rimelig kjent. Især hendes soloplate «A Little House» (innspilt 2010) har det gått ry av, og foreliggende «Wires & Moss» er faktisk hennes andre plate med samme kvintett som utga «Life Between» (Clean Feed, 2007). Sanchez er ansvarlig for all musikken, som strekker godt ut i seks velorganiserte forløp, hvor noterte temaer dukker opp underveis, likesom skiftende fokuseringer på instrumenter og instrumentpar inngår på organisk vis. Musikken er påfallende impresjonistisk og transparent i betraktning av den relativt vektige instrumentelle besetning. Drew Gress’ smidige, klartonede bass og Tom Raineys fortellende trommespill synes å være perfekt match til Sanchez’ lyrisk refleksive klaver. Og gemalen Tony Malaby er en minutiøs instrumentell tekniker med en nesten obo-aktig grunnklang på sopransaksofonen, mens hans tone på tenorsaksofo-

Foto: Kirsten Stangvik / Daffy Design

ANMELDELSER

nen kan forekomme noe spiss og karakterløs. Og selv om Malaby stedvis diverterer med flutters og flageoletter, finner jeg hans spill noe servilt og kalkulert. Som kontrast er franske Marc Ducret gruppens lyrikk-spoiler (i modifisert utgave) med sine svevende, elektriske gitartoner og skarpe eruptiver. Ducret mestrer å forene det rå og det følsomme i sitt spill og er derfor av største betydning for forløsningen av Sanchez’ intensjoner. Platens lengste stykke, «Soaring Piasa», sammenfatter optimalt musikkens kvaliteter og kulminerer i en dramatisk tetthet, som ellers ofte tilbakeholdes. Som helhet synes det, tross Sanchez’ bevisste sans for variabilitet, som om musikken ikke alltid spilles helt dit ut som opplegget inviterer til. Jeg tror at Malabys tilbøyelighet til perfeksjon kan være årsaken. Det skal dog ikke glemmes at Angelica Sanchez er en kreativ komponist og musikalsk organisator og tillike en allsidig pianist, som bør følges med vedvarende interesse. Bjarne Søltoft SANDNES KLARINETTKOR «A Clar Vision of Jazz» Torbjørn Bakker, Tone Omdal, Benedikte Skjæveland Larsen, Grete Ovnerud, Maria Cabrol, Hanne Julie Tønnesen, Karoline Valle Haug, Guro Kyllesø Ådland, Anna Kyllesø Bakker, Elisabeth Sørnes, Øystein Sørnes, Elisabeth Sirevåg, Marie Terese Øglænd, Elisabeth Haukland Westlye, Tore Høiland Arrestad, Anne Karin Ternowitz, Steinar Øgith Aase, Kristine Hetleid, Anne Lunde, Hilde Fotland, Ingeborg Lura, Helene Marie Normann-Rugeldal, Mattias Baardsen Haaland, Klara Øverland, Hanna Maria Wiborg, Malene Wetteland, Nina Thomsen, Johanne Thomassen, Kasper Kristoffersen, Gjøran Bårdsen, Kamilla Meisland, Ingri Svanevik, Morten Hamra (klarinett), Gyro Dahle, Elise Haga (alt klarinett), Laurent Ben Slimane, Kjartan Djønne, Inge Nøstvold, Knut Ørke, Siri Marie Erland, Alexis Baldos (bass klarinett), Halvor Lunde (kontra alt klarinett), Maren Emilie Vignes, Cyrille Mercadier (kontra bass klarinett), Benjamin Masciotta (ess klarinett) Anh Vu (voc), Tommi Haukland (perk) CLARlNOR MUSIC CLA 003-2 VM i klarinett? Ja, dette er nok temmelig nær notering i Guinness Book of World Records. Jeg har ikke orka å telle antall medlemmer, men registrer


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:32 Side 89

PROPER JAZZ I PROPERBOX

GJENUTGIVELSE

SONNY CLARKE «Sonny’s Conception» PROPERBOX 161 BILL EVANS «Bill Evans – the way to play» PROPERBOX 169 MILES DAVIS «Essential Miles» PROPERBOX 171 Ordet «proper» har mange betydninger på engelsk. Riktig, passende og ordentlig er noen av dem. Dette er ord som jeg synes dekker politikken til det engelske Proper Records godt. I mange år har selskapet gledet jazzentusiaster med samleutgivelser bestående av 4 CD-er og et fyldig teksthefte med alle biografiske og diskografiske opplysninger, alt pakket i én boks. Musikkutvalget er kresent; så også med disse utgivelsene. Pianisten Sonny Clarke (1931 – 1963) var en av de mange talentene som døde ung på grunn av narkotikamisbruk og alkohol. At det var et tap for jazzen, bekreftes av disse innspillingene som er hentet fra hans viktigste album – og en kuriositet. Som for alle utgivelsene til Properbox, er innspillingene ordnet kronologisk. De første innspillingene her er fra Oslo i 1954 med Ivar Børsum på bass! Besynderlig at dette er tatt med, men artig for oss. Så følger de mer sentrale innspillingene i tur orden der vi i medmusikantenes rekker noterer bassistene Red Mitchell, Wilbur Ware og Paul Chambers, trompetistene Art Farmer og Donald Byrd, tenoristene Hank Mobley og John Coltrane, Jackie McLean (as), Curtis Fuller (tb) samt trommeslagerne Louis Hayes, Art Taylor, Philly Joe Jones og Max Roach. Stilmessig snakker vi om såkalt hardbop, men vi får også rikelig med eksempler på hvilken eminent bluesmusiker han var. Sonny Clarke er vel dessverre på vei inn i glemmeboka. Vi får håpe at dette albumet forsinker prosessen, for her er det mye bra musikk med mange av femtitallets ledende musikere til stede i studioet. Kollegaen Bill Evans (1929 – 1980) torde være vel kjent av dette bladets lesere. Han spilte hovedsakelig i sin egen trio, og det er slik han blir pre-

sentert i dette albumet. Den legendariske besetningen med Scott La Faro på bass og Paul Motian trommer, står for brorparten av innspillingene, derav mange fra de legendariske kveldene på Village Vanguard på begynnelsen av sekstitallet. Det er også blitt plass til noen av innspillingene Bill Evans gjorde med Bob Brookmeyer, for anledningen på piano. Når innspillingene stopper i 1961, har det sin naturlige forklaring. Etter femti år opphører rettighetene, og hvem som helst kan gi ut hva som helst vederlagsfritt. Dette er en fin anledning til å skaffe seg gode innspillinger fra Bill Evans’ tidlige virksomhet. Miles Davis (1929 – 1991) er spesielt elsket av de som pakker musikk eldre enn femti år. Ingen kan vite for sikkert hvor mange samlealbum det finnes av han på markedet; ikke alle like godt satt sammen for å si det mildt. Miles er den eneste som har gitt opphav til to utgivelser på Properbox. Den første (nr. 17) tar for seg Miles Davis fram til år 1953, mens denne starter forbilledlig med «Walkin’» fra 1954 og ender med utvalgte spor fra «Sketches of Spain» fra 1960. I mellom disse årstallene finner vi mange av klassikerne med Sonny Rollins, Horace Silver, Jay Jay Johnson, Thelonious Monk og Milt Jackson, for ikke å snakke om kvintetten med John Coltrane, Red Garland, Paul Chambers og Philly Joe Jones. Samarbeidet med Gil Evans er godt representert, og det samme er «Kind of Blue» og forløperne til den. Her hadde Bill Evans en viktig rolle, så her har vi et godt supplement til Evans-boksen nevnt ovenfor. Mitt råd er at hvis du skal velge bare en Milesboks fra denne perioden, så velg denne! Eller bedre: Kjøp de originale albumene! De er heldigvis fortsatt i salg. Harald Opheim

jazznytt [89]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:32 Side 90

ANMELDELSER

at slitsomt mange av dem tilhører generasjonen som gjør at ungene, i likestillingas navn, skal ha (minst) to etternavn. Altså: Foreldra deres er mellom 40 og 65. Det står i tittelen at dette er jazz. Men kan noe sånt virkelig bli jazz? Ja, faktisk! Den som bare lytter med et halvt øre, kan fort komme til å oppfatte dette som et normalt storband. Ved nærmere ettersyn, vil du kanskje tippe det er en miks av brassband og treblåsere? Sannheten er altså at dette bandet utelukkende består av klarinettister. Vokalisten Anh Vu kommer fra Sandnes, og røyk ut i første runde i 2004-sesongen av «Idol». Det forteller nok mer om Idol enn om frøken Vu. Etter det har hun spilt Maria Magdalena i «Jesus Christ Superstar», og hun er kjempeflink! Repertoaret består av standardlåter – «They Can’t Take That Away From Me», «Honeysuckle Rose», «Cry Me a River», «Visa Från Utanmyra», etc. Albumet avsluttes med «God Bless the Child» - as played by Blood Sweat & Tears. Praktfullt (her er det planka ganske direkte); noen burde sende albumet til David Clayton Thomas og Lew Soloff. Nummeret byr på gjesteopptreden av klarinettisten Vidar Kenneth Johansen, og det hele – altså hele pakka – administreres fortreffelig av arrangøren og dirigenten Arild Mjaaland. Arild Rønsen ALEXANDER VON SCHLIPPENBACH «Plays Monk» INTAKT CD 207 Å sette den tyske pianisten, komponisten og orkesterlederen Alexander Von Schlippenbach til å gjøre en soloplate med Thelonious Monk sine komposisjoner, kan nesten ikke gå galt. Han er kanskje mest kjent for, sammen med sitt Monks Casino, å gjøre samtlige Monk-komposisjoner i løpet av en lang konsert, og han har studert og vært inspirert av den eksentriske, amerikanske pianisten i hele sitt liv. På «Plays Monk» for vi servert ti Monkkomposisjoner sammen med ti egne komposisjoner som ligger tett opptil det Monk selv har komponert. På mange måter er det nesten umulig å skille ut hva som er Monk og hva som er Schlippenbach, hvis man da ikke har like stor kunnskap om Monk som Schlippenbach selv, eller at man sitter og følger med på coveret. Med det mener jeg å si at Schlippenbach på mange måter er Monk à la 2012. Han spiller musikken sin, nesten på samme fascinerende måte som salige Thelonious. Kantete, overraskende, groovy og interessant. Av Monk-komposisjoner får vi gleden av å høre «Work», «Locomotive», «Introspection I», «Introspection II», «Coming on the Hudson», «Epistrophy», «Reflections», «Brilliant Corners», «Pannonica» og «Played Twice», som alle på en måte blir «kommentert» av Schlippenbachs egne låter. For den som har et snev av interesse for Thelonious Monks kantete spill, eller for Schlippenbachs lignende behandling av tangentene, er dette et must! En vakker, insteressant, inspirerende og kreativ innspilling fra en av nestorene innenfor den moderne, europeiske jazzen. Jan Granlie

[90] jazznytt

SARA SERPA & RAN BLAKE «Aurora» CLEAN FEED CF264CD Den særegne pianist Ran Blake fortsetter sine duo-prosjekter med forskjellige sangerinner av diverse herkomster, raser, aldre, størrelser og klesstil. Aldri har de overgått hans debut i sjangeren, «The Newest Sound Around» fra 1962, med den dypt personlige Jeanne Lee. Mindre kan vel også gjøre seg, som f.eks. sist anmeldte «Down Here Below» med Christine Correa (se Jazznytt 02#2012). Denne gang er det den unge portugisiske Sara Serpa, som Blake har undervist og nå for annen gang – etter «Camera Obscura» (2007) - presenterer på plate. Serpa er blitt et hot navn i New York, og det skal ikke betviles at hun er en vokalist av stor kapasitet. Hun er språklig distinkt og pleier en forfinet tone – vibratoløs og bløt som fløyel. Og egentlig er Serpa også fri i foredrag, rytmikk og improvisasjon, men vi hører dessverre for lite av dette. Repertoarvalget er overveiende preget av lett, amerikansk musical-romantisme og synges et langt stykke så konvensjonelt og harmløst at et velstilt borgerskap lett konsumerer musikken og en åtte retters middag i samme sluk. Og selv om enkelte gjester skulle få årgangsbourgognen i vrangstrupen etter et par av Ran Blakes totalt «ulogiske» tonemeislinger, er det langt til noe som kan vekke oppmerksomhet. I den felles skrevne «Dr. Mabuse» løsner det litt opp med noen røffe attakk på klaveret og ordløs vokal, men den musikalske spenning drenes av repetitivmani, som begge har del i. Det mest redelige stykket er den fado-aktige «Cansaco», som Serpa på sitt eget språk formidler med innlevelse og dempet patos. Interessant og dristig er det av Serpa å gi seg i kast med den annerledes innholdssterke protestsang fra Billie Holidays repertoar, «Strange Fruit». Det begynner ungpikeaktig, usikkert, men ender faktisk med bæredyktig indignasjon. Ran Blakes solofeature «Mahler Noir» blir ikke til mer enn en samling romatiske pastisj-brokker. Underveis på platen har man også måttet slå streker for, når Serpa ikke når i pitch, hvor hun tydeligvis skulle det. Det gjør knapt så mye med de lystigere kabaretaktige stykker, som løfter litt på oppmerksomheten. «Fine and Dandy» klarer således skjærene enda en gang. Sara Serpa har utvilsomt talent, som vi gjerne ser henne bruke i mere musikalsk utfordrende miljøer, hvor hun ikke ser seg kallet til å utglatte Blakes kantetheter. Bjarne Søltoft WOODY SHAW «Woody Plays Woody» HIGHNOTE RECORDS HCD 7243 Woody Shaw (1944-89) var enkelt og greit en av jazzens aller største trompetere. Med sin fotografiske hukommelse og sitt absolutte gehør, hadde han et fint utgangspunkt, men hans stadig dårligere syn plaget han i større og større grad. Helseproblemene tiltok i styrke og i februar 1989 falt han ned ei trapp på undergrunnen i New York, ble påkjørt av et tog og fikk ødelagt den ene arma. Det ene fulgte det andre og litt senere på året døde han av nyresvikt, bare 44 år gammel.

Shaw var blant de heldige som fikk sin utdannelse på universitet til Art Blakey – The Jazz Messengers. Til han la ned trompeten for godt fulgte han i sin læremesters fotspor og den musikalske verdenen han hele tida holdt seg til var den med bebop i fundamentet og med tøff og kompromissløs hardbop som det foretrukne språket. Her har Shaws sønn, Woody Louis Armstrong Shaw III – hvilket fantastisk navn, satt sammen en liveCD med faren i storform. Alt er spilt inn på klubben The Keystone Korner i San Francisco i enten 1977 eller 1981 og de seks originalkomposisjonene varer alle i over 10 minutter. Det betyr at både Shaw på enten trompet eller flügelhorn, Stafford James på bass, Carter Jefferson på sopransaksofon, Victor Lewis på trommer, enten Mulgrew Miller eller Larry Willis på piano og Steve Turre på trombone får solid med plass til å strekke ut og du verden som de benytter seg av mulighetene – spesielt Shaw sjøl. I denne perioden var Shaw på sitt aller beste og han benytter sin usannsynlige teknikk til å skape en varme, intensitet og personlighet i musikken som få om noen siden Dizzy Gillespie hadde vært i stand til. Shaws sønn har skrevet flotte kommentarer om sin far og musikken i coverteksten. Vi skal være takknemlige for at han nok en gang minner oss om geniet som gikk bort alt for tidlig – du verden for en musikant Woody Shaw var! Tor Hammerø JESSICA SLIGTER «Fear and the Framing» Jessica Sligter (v), Viljam Nybacka (v), Jo Berger Myhre (b), Øyvind HeggLunde (dr), Ivar Grydeland (g), Kyrre Laastad (dr), Eirikur Olafsson (tp), Martin Taxt (tuba), Ole-Henrik Moe (vl), Kari Rønnekleiv (vl), Øystein Skar (synth), Daniel Meyer Grønvold (g), Randall Dunn (g), Brian McKenna (synth) HUBRO CD2516 Hørt om Jæ? Kanskje det, kanskje ikke. Det er hvert fall nederlandske Jessica Sligters artistnavn på debutplaten «Balls and Kittens, Draught and Strangling Rain». Men glem alt du har hørt om Jæ, nå står Slighter frem helt og holdent under eget navn. Som debuten er denne egentlige andreplata utgitt på Grappas underlabel Hubro. I utgangspunktet en label dedikert til jazz og improviserte uttrykk, men med enkelte forholdsvis logiske utsving. Slik som Jessica Slighter. Logisk, fordi hun i stor grad omgir seg med folk assosiert med jazz- og impromiljøet i hovedstaden. På «Fear and the Framing» har hun med seg en hel haug av dem og andre, 16 i tallet. Til sammen bygger de et stort og vakkert gjennomarbeidet lydbilde, inspirert av indie, acid rock, samtidsmusikk og eksperimentelle rockeartister som Thurston Moore. Stemmen er tidvis mørk og nesten androgyn som Antony (han med the Johnsons), andre ganger med et naivt ungpikeaktig preg. Som i det nesten Simon & Garfunkel-aktige refrenget på «Everly». Lydbildet, produsert av gitarist/altmuligmann Juhani Silvola, er mørkt, drømmende og konfronterende nært. Ofte med indierockens rettfrem-fuzzgitar, andre ganger farget av alskens elektronikk i fri dressur. Pro-

duksjonen utfyller låtmaterialet, som går fra ganske ordinær viserock til abstrakte collageaktige eksperimenter. Med det mener jeg at der komposisjonene kanskje halter, fylles det på med fine detaljer i gitarer, synther, perkusjon og koringer. Noe som gir en sterk helhet, selv med enkelte mer ufullendte og stillestående partier hist og her. Det står igjen som den største styrken på et variert, velprodusert og alltid hørverdig album. Svein Magnus Furu WADADA LEO SMITH / LOUIS MOHOLO-MOHOLO «Ancestors» TUM CD 029 Å oppleve trompeteren Wadada Leo Smith og trommeslageren Louis Moholo-Moholo som duo, er noe som best gjøres på klubb. Likevel er innspillingen «Ancestros» en fryd for øret. Nydelig innspilt og produsert i Master Recording i Espoo i Finland, med de to «voksne» herrene i storform. Wadado Leo Smith har de senere årene vært svært aktiv på platefronten. Fra han ble medlem av AACM i 1967 og fram til i dag, har han vært en av de mest aktive innenfor den friere jazzmusikken. Hans gjennombrudd kom vel egentlig med prosjektet «Yo Miles!» i 1998, og hans forrige utgivelse «Ten Fridom Summers» var en fryd for øret. Louis Moholo-Noholo kjenner vi kanskje best fra hans band Blue Note med bl.a. Chris McGregor, Johnny Dyani og Dudu Pukwana, som ble startet etter at han hadde emigrert fra Syd-Afrika på tidlig 60-tall. Han har opp gjennom årene spilt med det som kan krype og gå av frilynte jazzmusikere, som Derek Bailey, Steve Lazy, Evan Parker, Cecil Taylor, John Tchicai, Archie Shepp, Peter Brötzmann og mange fler. På «Ancestors» møtes de to i et knippe låter, noen komponert av Smith, en gjort av Moholo og resten som kollektiv improvisasjon. Smiths sterke og klare trompettone fungerer perfekt sammen med Moholos ytterst kreative trommespill. Vi kan nærmest høre at de to er svært konsentrert i øyeblikket, og det er en åpenhet og drive i spillet som fascinerer. Begge kan denne musikkstilen ut og inn, og alt foregår ytterst lekent og interessant. Innimellom kan vi høre at avstanden mellom Smiths ideer og de ideene Miles Davis hadde i sin elektriske periode ikke er stor. Ideene er mangfoldige, «gutsen» er der, og alt fungerer. Skal du sjekke ut plata, kan du jo begynne med sistelåta, tittelsporet «Ancestors» i fire deler over nesten 26 minutter, eller fjerdelåta «Siholaro», den eneste låta Moholo har skrevet helt alene. Nydelig! Disse to musikerne er ikke de som har vært mest i Norge. Jeg kan faktisk ikke huske at Wadada Leo Smith noen gang har vært i furet værbitt, noe denne duoplata burde kunne gjøre noe med. For her møter vi to gnistrende frijazzmusikere, som kjenner denne musikken ut og inn. Jan Granlie BOBO STENSSON TRIO «Indicium» ECM 2233 Det er ei storhending når Bobo Stensson Trio melder seg på marknaden med ny CD. Føreliggjande er ikkje noko un-


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:32 Side 91

ANMELDELSER

JOHANS LOFTSRYDDING URBAN TUNÉLLS KLEZMERBAND «In der Fintster» Jovan Pavlovic (akkordeon), Tor-Petter Aanes (p, vok), Morten Michelsen (kl, as), Stig Rennestraum (tr), Jo Skaansar (b), Tora Stølan Ness (vl), Marit Aspås (cello) CURLING LEGS CLP CD 120 (2012) OLA KVERNBERG «Liarbird» Ola Kvernberg (vl, vla, bass vl, g, mandolin, b, p, perk, v), Bergmund Waal Skaslien (vla, v), Eirik Hegdal (ss, baris, v), Mathias Eick (tp), Håkon Kornstad (ts, flutonette, v), Ingebrikt Håker Flaten (b, el-b, elektr, v), Ole Morten Vågan (b, v), Erik Nylander (dr, perk), Torstein Lofthus (dr, perk) JAZZLAND 278 342 6 (2011) ODD ERIK RUDE «Still Present» Odd Erik Rude Quintet (spor 1-5, opptak Tromsø, 2010), Odd Erik Rude Nonet (spor 6-9, opptak NRK Troms, 2004) REFLECT NO EFY 0803 (2011) SYNKOKE «The Ideologist» Kristian Harnes (keyb), Erik Nerheim (s, vok), Ellen Andrea Wang (b), Kurt Andre Aase (dr), Ole Ådland (g) KOKEPLATE (2011) PELOTON «The Early Years» Karl Strømme (tp, synth), Hallvard Godal (s, cl), Petter Vågan (g), Steinar Nichelsen (keyb), Erik Nylander (dr, perk) PARALLELL PA-011-2 (2011)

Av ymse grunner er det først nå undertegnede har kommet dit at jeg har fått foretatt den metaforiske loftsryddingen jeg skulle ha foretatt for lenge siden. Det er en del av dere som lenge har gått og vært skuffet og forbannet over redaktøren av Jazznytt sin manglende evne til å få anmeldt viktige jazzutgivelser de siste 12-18 månedene. Vit at den skyldige ikke er redaktøren av herværende blad. Han har gjort alt han har kunnet, men har samtidig utvist en tålmodighet og tilgivelsesevne som er en elefant verdig. Det står det respekt av. Men jeg har dessverre ikke gjort alt jeg har kunnet. Den skyldige er derfor meg! Til dere alle, rett skytset mot meg. Kanskje er jeg et litt mindre mål, men heller ikke jeg er vanskelig å treffe. Derfor: I et desperat forsøk på å lette min langvarige dårlige samvittighet, oppretter derfor redaktøren og jeg i samarbeid spalten «Johans loftsrydding» i dette nummeret. Forhåpentligvis blir ikke dette en spalte som lever lenge! Noe slikt som Leyg dayn kop arop un ikh vel dikh mayn cholem dertseyln! Eller: Legg ditt hode ned og jeg vil fortelle deg min drøm! – kan vel stå som motto for dette prosjektet. Urban Tunéll er en artig skrue med mye rart i hue. Hvor ideen til dette navnet kom fra, er ikke kjent for meg, men prosjektet har sine røtter i Jazzlinja I Trondheim for ti år siden. Tor-Petter Aanes etablerte det først som en trio med Morten Michelsen og Ole Morten Vågan på bass. Etter noen år tilkom Pavlovic, og Rennestraum, mens Stig Meisfjord overtok bassen. Som siste endring har nå altså Jo Skaansar overtatt basstolen. I tillegg er de to nevnte strykere med som gjester. Som Stian Carstensens Farmers Market har musikken her også sine røtter i det sør-østlige-Europa. Denne gangen i den jiddiske kulturen. Med fortellinger om den gamle som ser tilbake til barneårene, «Kinder yorn», en framstilling av «min fars sang», «Mein tates nigun», hva som skjer i mørket, «In der fintstner» med mere. Alt framført med respekt og innlevelse i klezmer-tradisjonen. Klezmer, ordet er hebraisk for musikkinstrument, er en musikktradisjon som har sine røtter i det østlige Europa og betegner noe som først og fremst skal være en festmusikk – bryllups- og dansemusikk. I USA fikk den etter hvert et litt annet uttrykk etter at den ble tatt med av jiddisk-talende immigranter rundt 1900 og møtte de amerikanske folkelige musikkformene, spesielt jazz. De siste årene har det blitt et sterkere fokus på å hente opp den europeiske

tradisjonen igjen. De fem musikerne her er velkjente, dyktige musikere, med en kjerne knyttet til Trondheim og Jazzlinja. Og det fungerer svært bra. Livlig, sårt, lekent, ømt, alt det man forbinder med klezmer-musikken. Pavlovics trekkspill og Michelsens klarinett gir akkurat det preget som musikken er avhengig av. Men allikevel greier Aarnes & co å gi det et eget preg. Dette er ikke nordmenn (og en norsk serber) som prøver seg som ashkenasiske jøder. Om ikke klezmer på norsk, så i alle fall klezmer på nordmanns vis. I tillegg må Aanes’ fantastiske vokal framheves. Mørk, dyster og rå. Tom Waits goes klezmer! Aanes får «In der fintster» til å høres ut som en mellomting mellom Waits’ og Poul Dissing på sitt meste intense samarbeid med Benny Andersen. I dette mørket og i denne drømmen er det stille ro! Ingen bygging foregår, og ikke trenger vi kaffe. Fræningen Ola Kvernberg slår til igjen! Han oppviser stadig nye sider ved seg selv og med «Liarbird» har han plassert seg trygt i eliten av europeisk jazz. Dette var en av de aller fremste utgivelsene i 2011 og hører med det hjemme i enhver liste over det beste i norsk jazz. Han fikk da også den «Spellemannen» som mange av oss ønsket ham på forhånd. «Liarbird» startet som et bestillingsverk til jazzfestivalen i Trondheim i 2010. På festivalen i Molde samme år, ble prosjektet oppført med saksofonisten Joshua Redman, som etter konserten var over seg av begeistring, sammen med de aller fleste tilstedeværende. Jeg kan forstå begeistringen. «Liarbird» er et magnifikt verk som kan gå rett inn blant de fremste norske kompositoriske verkene de siste tiårene. Det har kraft og momentum i det store ensemblet, samtidig som det er detaljer i det som gir lytteren mange muligheter til å oppdage nye sider. Kvernbergs arrangementer sitter som et skudd, og med noe av det aller fremste av unge norske improvisatører kan dette vanskelig bli særlig bedre. Verket er bygd opp rundt en doblet instrumentering. Det er to trommeslagere, to strykere, to treblåsere og to bassister. I tillegg kommer en enslig trompetist. Med en slik instrumentering er det umulig å ikke ble påminnet om Ornette Colemans dobbeltkvartett på «Free Jazz». Dubleringen setter musikerne overfor andre utfordringer. Og gud bedre som alt dette virker. Her er det spor av Debussy, av Kurt Weill, men også fra jazz-verdenen. Som noen svært Carla Bleyske passasjer. På sporet «Buon Anima» blir jeg sittende å tenke på jazz-operaen «Escalator over the Hill». «Wintermelon», tittelen aleine gir assosiajoner til Herbie Hancocks «Watermelon Man», minner meg om Miles’ fusion-periode 1973-75. Bass-introen til «Vilje» har noe mingusk over seg. Men alt løftet opp til en totalt ny enhet. En kvernet enhet. Fløytisten og Tromsø-væringen Odd Erik Rude har stått sentralt i jazzlivet i Tromsø og Nord-Norge mer generelt. For den i år 60 år gamle musikeren var dette fjorårsalbumet debuten på platemarkedet. Og det var jaggu på tide! Og det var jammen også på tide at denne Jazznyttskribenten fikk ryddet opp i rotet sitt og anmeldt plata. Dette er kvalitativt god mainstream-jazz, med klare røtter tilbake til 1950- og 1960-tallet, svingende, tilgjengelig og medrivende. «Still Present» er en sammenstilling av en nonett-innspilling gjort av NRK i 2004, og et studioopptak fra 2010 med Rudes kvintett. Alle sporene på plata er Rudes egne original-komposisjoner, med arrangementer trygt forankret i jazz-tradisjonen. Men allikevel låter det friskt og nytt. Rude framstår ikke bare som en dyktig improvisatør, men også som en låtskriver med sans for det lydhøre, samtidig som det ikke blir glatt og kjedelig. Ved siden av Rude må gitaristen Øystein Norvoll framheves. Et utsøkt, upretensiøst gitarspill, som legger

en perfekt stemning over låtene. Plata ble gitt ut i forbindelse med Tromsø Musikkonservatoriums 40-årsjubileum i fjor, da Odd Erik Rude var en av de aller første studentene ved konservatoriet for førtien år siden. Som sagt, dette var jaggu på tide! Etter brakgjennombruddet med «Hokjønn» har nå SynKoke utgitt sitt andre album, «The Ideologist». Selv beskriver de sin musikkform som übermonumental progressiv jazzstøyrock, en betegnelse som sier lite, utover at du står overfor en vegg av lyd. En vegg som bølger og svinger. Og som setter deg et helt annet sted enn der du trodde du var. Den nye plata følger opp hvor debuten sluttet, men har fått et mer alvorlig preg. Humoren som lå i «Hokjønn» er nedtonet, og kanskje har de rett som omtaler bandet i dag som hvordan det ville vært å kombinere Arvo Pärt med Motorpsycho. Norsk, men allikevel globalt, maksimalistisk, men allikevel minimalistisk. Fusjon, men noe eget. For meg henspiller bandnavnet på den greske forstavelsen, syn-, som i syntese, sammenstilling, å sette sammen, og det norske verbet koke. Å koke sammen. I sjargongen på NTH betydde også «å koke» å kopiere, når du kokte oppgaver, kopierte du av en eller flere andre studenter. Å sammenstille og koke mange musikalske kilder sammen er derfor et uttrykk for fusjonering av svært forskjellige musikalske inspirasjoner. Det er SynKoke. Eller som de skriver selv om sin musikk: «Alle drømmer om lidenskap. SynKoke er lidenskap. Noen tror Radiohead tilførte noe til musikken. Noen tror musikken tilfører noe til verden». SynKoke tror ikke: SynKoke er nok i seg selv. Og «The Ideologist» er sannhetsskaperen. Our Solar System: Our Ideologies and me. Så liten kan en føle seg i møte med deres musikk. Om en velger å plassere seg på utsiden av den. Kvintetten Peloton fornekter seg ikke. Leken fortsetter. Navnet referer til den opprinnelig franske betegnelsen på den aerodynamiske samhandlingen som skjer i et hovedfelt i et sykkelløp. Ders første plate, kalt «selected recordings», følges nå av «The Early Years». Og de unge herrer følger opp! Massevis av humor, musikk som driver med deg. Ikke det banebrytende, men allikevel vel verdt å låne øre til. I dag er disse fem musikere veletablerte, og ikke lengre unge og lovende, noe som også innebærer at de i mindre grad kan overraske oss. Men de leverer varene fortsatt. Preget av urban sykkelmusikk kommer allerede i første sporet – om en enslig fugl som flyr rundt Eiffeltårnet. Slik fortsetter det, hele tiden med tungen godt ute i kinnet. Nei, vi skal ikke ta det alvorlig, men allikevel tar vi det de leverer svært alvorlig. Designen av coveret må omtales. Det er minst halve moroa. Forsiden er utformet som en forside av en fiktiv New York-avis for to hundre år siden, med avistittel «The Early Years» utformet i kvasi-gotisk stil, Utgivelsesnummer er 2, datert Oslo, mandag 19. september 2011. På de neste sidene omtales hvert spor som en nyhetsartikkel i surrealistiske termer. Typesatt med en sliten skrivemaskin, med obskure og lærerike innsikter. I artikkelen «Pedestrian Curricle» refereres det til Denis Johnson, en virkelig person som i desember 1818 patenterte innretningen som han ga dette navnet, men som ellers ble kjent som velocipede, på norsk noe slikt som kjappfot. Dette var en tidlig forløper for sykkelen, men i motsetning til hva artikkelen sier, er det så vidt jeg vet ikke belegg for at Denis Johnson var i New York. Denne tidlige sykkelen kommer tilbake i den tyske betegnelsen Laufmaschine, løpemaskin, og referansen til dens oppfinner, tyskeren Karl Drais, som tidligere i 1818 fikk patent for en velociped, eller draisine, på norsk dressin. Og slik fortsetter det! I love it! Johan Hauknes jazznytt [91]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:32 Side 92

ANMELDELSER

natak. Med Anders Jormin på bass og Jon Fält på trommer har Stensson skapt ein pianotrio som knapt har sin make, ikkje berre i nordisk samanheng, men også internasjonalt. Som forgjengaren, «Cantando» (2007), har «Indicium» eit grenselaust repertoar. Her finn ein Bill Evans og George Russell side om side med Wolf Biermann og Carl Nielsen. Alt saman gjort med sjølvsagt fortrulegheit. Trioen er på heimebane uansett kor ein ferdast i det musikalske landskapet. I tillegg har trioen improvisert fram tre låtar i studio, blant desse tittellåten. Med «Indikon» syner trioen at det ikkje berre er Jarrett-trioen som kan utvikla eit interessant musikalsk forløp med utgangspunkt i ein enkel vamp. Om Stensson og Jormin er det vel ikkje så mykje å leggja til anna enn at sistnemnde har levert to sterke låtar til CDen. Fält imponerer stadig meir. Er over alt, men så diskret, så musikalsk. CDen endar med den norske komponisten og pianisten Ola Gjeilos komposisjon «Ubi Caritas» (ekte velgjerd). Tittelen knyter seg til eit antifon til den bibelske hendinga der Jesus vaskar føtene til læresveinane på Skjærtorsdag. Eit mektig, sakralt punktum på ein CD som ikkje etterlet tvil om at Bobo Stensson Trio er eit av dei leiande ensembla i dagen jazz. Lars Mossefinn JOHN TCHICAI «John Tchicai» STORYVILLE 1038431 Den danske saksofonisten og komponisten John Tchicai døde den 8. oktober i år i Perpignan i Frankrike. Han var, helt fra begynnelsen av 60-tallet en av de fremste utøverne av den friere jazzen i Danmark. Allerede i 1963 flyttet han fra trygge Århus til et usikkert liv i New York hvor han bl.a. ble med i Archie Shepps New York Contemporary Five (med trompeteren Don Cherry, bassisten Don Moore og trommeslageren J .C. Moses) og i Albert Aylers New York Eye and Ear Control (Ayler på saksofon, Don Cherry på trompet, Roswell Rudd - trombone, Gary Peacock - bass og Sunny Murray trommer). Han spilte også på John Coltranes innspilling «Ascention» (innspilt i 1965 og ute på gaten i 1966). DobbeltCDen «John Tchicai» er innspilt i Rosenberg Studios i mars 1977 og live på Café Montmartre den 15. mars samme år (første CDen), mens den andre er innspilt i Studio 39 i København 10.-14. november 1987. På førsteplate hører vi Tchicai på sopran- og altsaksofon pluss bambusfløyte sammen med sitt band Strange Brothers som besto av tenorsaksofonisten Simon Spang Hansen, bassisten Peter Danstrup og trommeslageren Ole Rømer, mens vi på andreplata møter Tchicai på tenor- og sopransaksofon med bandet John Tchicai Group – Put Up The Fiht, med Bent Clausen på vibrafon, perkusjon, gitar og synthesizer, pluss Danstrup igjen, denne gang på elbass og syth og Ole Rømer på trommer, perkusjon og elgitar. Førsteplata viser med klarhet at Tchicai hadde et nært forhold til trompeteren Don Cherry og hans kumpaner

abonner på jazznytt www.jazznytt.no [92] jazznytt

som holdt på med jazz som lå tett opptil den afrikanske folkemusikken. Musikken svinger slik denne type musikk skal. Det er moderne, selv i dag, og bevisene på at Tchicai var en stor kapasitet (og dessverre en litt undervurdert musiker) står i kø. 11 låter skrevet av bandmedlemmene pluss standarden «I Can’t Give You Anything But Love», i fine og luftige versjoner, hvor alle musikerne er på hugget hele veien. Andreplata er helt annerledes. Her er det eksperimentell jazzrock som gjøres akkurat så rufsete som denne musikken trenger, uten å bli glatt og kjedelig. Tchicai synger og står i, et stykke fra de fleste andre vokalister, men ytterst sjarmerende. Hans saksofonspill er ikke like interessant som på førsteplata, noe som selvsagt har med musikkstilen å gjøre, men deres versjon av Fela Kutis «Colomentality» er sjarmerende. Det samme er Tchicais egen «Calypso Boswell» og Jobims «Adieu Tristesse». Langt fra New York Eye and Ear Control og Coltranes «Ascention», men fint nok til å være fra en periode hvor alle trodde man skulle tjene penger på å spille «lettbeintjazz». De to platene er fine innganger til John Tchicais musikalske verden, og et springbrett før man går i gang med de mer «heavy» innspillingene fra tidlig 60-tall, og et godt minne over en glitrende god musiker, som vi gjerne skulle hatt litt lenger blant oss. Jan Granlie THE LUCERN-CHICAGO CONNECTION «Live at Jazzfestival Willisau» VETO RECORDS DRS 2 Jazzfestivalen i Willisau i Sveits, har lenge vært en av Europas mest interessante. Opp gjennom årene er det også kommet en rekke morsomme og interessante plateinnspillinger fra konserter der nede. CDen vi nå har fått i hende er en av disse. Et interkontinentalt kollektiv bestående av Chicago-trombonisten Jeb Bishop, i møte med vokalisten Isa Wiss, pianisten Hans-Peter Pfammatter, tubaisten Marc Unternährer, bassisten Jason Roebke og trommeslageren Frank Rosaly. Og selv om pianisten Pfammatter har en viktig hånd med mesteparten av materialet, føler jeg at innspillingen i stor grad preges av Bishops «røskete» trombonespill. Mye av musikken, særlig der hvor Wiss synger unisont med trombone og tuba, får jeg en følelse av Vienna Art Orchestra, selv om dette er i adskillig mindre format. Jeg føler at Phammatter er inspirert av Mattias Rüegg i måten å arrangere og sette sammen denne musikken på. Likevel er det nok av personlighet i improvisasjonene til at vi kan kalle dette prosjektet originalt og interessant. Mye Cecil Taylor-aktig piano, og fin vokal på toppen av det tunge bandet. Lekende lett og fint tromme- og basspill fra Rosaly og Roebke og Unternährers tubaspill er akkurat slik det skal være når det fremføres i alpehornets hjemland. Platen inneholder mange fine enkeltmannsprestasjoner, samtidig som den gir oss en hyggelig stund med avansert, akustisk frijazz, produsert i et land hvor vi ikke har hørt så mye av denne type musikk siden Vienna Art Orchestra herjet over Europa. Jan Granlie

THE OPPOSITE «In Action» KOPASETIC PRODUCTIONS KOPACD 039 The Oppsaite kommer fra Sverige, og består av saksofonisten Marcelo Gabard Pazos, gitaristen Samuel Hällkvist, pianisten og keyboardisten Loic Dequidt, bassisten David Carlsson, trommeslageren Peter Nilsson og perkusjonisten Anders Vestergård. Innspillingen er gjort på forskjellige klubber i nabolandet, nemlig det fine Studion i Umeå, Konserthuset i Kristanstad, Metropol i Hörnösand og på Sveriges svar på Nasjonal Jazzscene - Fasching i Stockholm. Musikken er med ett unntak skrevet av Hällkvist eller Dequidt. Den nest siste låta er gjort av bandet i fellesskap, og innspilt i Studion i Umeå. Det er tydelig at disse musikerne har en forkjærlighet for det Miles Davis gjorde på sent 60-tall og tidlig 70-tall. Det eneste som mangler er trompeten som hovedinstrument. Men det er ingenting å utsette på hverken Hällkvists gitarspill eller Pazos’ saksofonspill. Spesielt Hällkvists gitarlyd minner oss om noen av «stjernegitaristene» som var innom Miles sine band på den tiden. Hør for eksempel på «Can’t it? (interlude)» og du forstår hva jeg mener. Ei fin plate fra et svensk band som har mye å fare med. Jan Granlie

tyske trioen Vein gaper større enn de fleste på denne liveplata. De åpner med en forholdsvis tradisjonell versjon av Dave Brubecks «In your own sweet way». Så skal vi i tur og orden innom The Bad Pluss-aktig jazzrock, en helt streit versjon av «I Loves you Porgy», søkende fribop, fritonal og rolig Schönbergs kammerjazz, før det hele rundes av med en skeiv og hoppende versjon av «Summertime». Mitt eneste spørsmål er hvorfor? Er det ikke bedre å bestemme seg for en regjerende estetikk for en plate, om ikke annet. Ikke hoppe mellom det koselige og det avantgarde fra låt til låt. Jeg finner ingen svar på nettet, eller i coverheftet. Så jeg sitter bare igjen med mine egne retoriske spørsmål. Er dette en eksamenskonsert der man skal vise hvor mye man har lært? Søker de om å være husband i et slags «Idol»-konsept for jazzmusikere, der husbandet komper de unge, håpefulle igjennom hele jazzhistorien? Er det i det hele tatt samme band på hele plata? Det er i hvert fall samme band, man hører Liebmans karakteristiske og karismatiske skriking igjennom hele plata. Man hører også at gutta i Vein er samspilte, dyktige og noen ganger veldig engasjerende å høre på. Men jeg greier ikke å ta et album som hele tiden motsier seg selv seriøst. Variasjon er bra, men alt med måte takk! Arthur Piene

TRIO CON TROMBA «Jan Allan, Bengt Hallberg, Georg Riedel with Uppsala Chamber Soloist» VAX RECORDS CD 1033 – 1036 Dette er musikk som er spilt inn i perioden 1982 – 1987 og av en eller annen grunn ikke gitt ut før nå. Kan det være fordi at denne gruppen var ganske aktiv når den holdt på og ga ut mye annet som er like dekkende og kanskje bedre for dens virksomhet? Jeg har ikke hatt anledning til å lytte på noe av det som kom den gangen, så utsagnet får stå som en antakelse. Dette virker litt som en påkostet bonus-utgivelse. Den består av fire CDer og et teksthefte som seg hør og bør. På den første CDen spiller trioen med Uppsala kammerorkester. Georg Riedel har komponert to av stykkene, og Bengt Hallberg et. Jeg synes dette låter litt stivt og konstruert, som det ofte gjør når jazzmusikere allierer seg med strykere. Det løsner imidlertid betraktelig da strykerne og trioen tar for seg Hoagy Carmichaels «Star Dust». Den er riktig så vakker, med forspillet på plass. Arrangørens navn er ikke oppgitt. På de neste to CDene er strykerne borte, og det spilles komposisjoner av henholdsvis Bengt Hallberg og Georg Riedel på hver sin CD. På den siste CDen spiller trioen standardlåter, og her tar musikken av på en helt annen måte enn hva som er tilfellet på de tre foregående. Jeg må innrømme at det er denne jeg har hørt mest på, og «Star Dust» med strykerne. Kan vi håpe på en nyutgivelse av det som ble gitt ut i første omgang? Harald Opheim

HELENA WAHLSTRÖM BAND «Circle of Legacy» LOSEN RECORDS LOS 117-2 Platedirektør Odd Gjelsnes i Losen Records har lenge snakket varmt om denne utgivelsen. Jeg må innrømme at jeg ikke er veldig oppdatert på alle disse unge, svenske musikerne, men noen kjenner jeg igjen fra bl.a. 12 Points-festivalen, Umeå Jazzfestival og JazzIncubator på Dølajazz. Pianisten Naoko Sakata er en av Sveriges mest lovende pianister i fotefarene etter Bobo Stenson. I Sakatas trio spiller også bassisten Anton Blomgren, som også gjør en fin innsats på Helena Wahlströms innspilling. I tillegg dukker trønderen Kim Aksnes (fra Isabel Sörlings Farvel) opp på trompet sammen med saksofonisten Otis Sandsjö fra samme band, der det er riktig å ha med innspill fra slike instrumenter. Ellers hører vi gitaristen Alexander Simm, trommeslageren Andreas Axelsson og fløytisten Hannah Törnell Wettermark sammen med Helena Wahlströms følsomme og lyse stemme. Alle låtene er gjort av Wahlström, og føyer seg godt inn i den nyere sangtradisjonen, og særlig den vi finner i Sverige. Ikke mye «knirkepop», men til tider, streit jazzsang som innehar en rekke kvaliteter. Innimellom lar de det hele flyte ut av normene, og vi får et åpent, vakkert og friere landskap som fascinerer. Det er relativt lett å høre at dette bandet har sin base i Göteborg, og jeg tror ikke jeg tar mye feil hvis jeg påstår at bassisten Anders Jormin har hatt en finger med i utdanningen av denne gjengen dyktige, unge musikere. For det hele låter veldig Jorminsk. Man hører lett hans fine måte å tenke musikk og arrangering på. Kort fortalt vil jeg si at Helena Wahlström, sammen med sine unge venner i Göteborg, har begått en vakker, liten

VEIN FEAT. DAVE LIEBMAN «Lemuria Live» UNIT RECORDS UTR4384 Noen gaper større enn andre. Nå skal jeg prøve å overbevise deg om at den


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:32 Side 93

ANMELDELSER

plate som bør lyttes til av flere enn vi som für den levert pü døra fra plateselskapet. Det er nyskapende, üpent og moderne, og jeg lar meg fascinere av WahlstrÜms helt spesielle stemme, og saksofonisten Otis SandsjÜ er en ung mann man skal merke seg, like godt først som sist. Jan Granlie TORBEN WALDORFF Wah-Wah ARTISTSHARE AS0117 Den danske gitaristen Torben Waldorff har vÌrt pü plass i flere tiür allerede uten ü fü det store gjennombruddet. Han fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fütt. Mitt forrige møte med Waldorff var hans CD Hello World fra 1999. Der fortalte den nü knapt 50 ür gamle Berklee-utdanna komponisten, gitaristen og bandlederen at han hadde noe eget ü fare med, men til tross for det har det vÌrt ganske stille rundt han, her hos oss i alle fall, siden den gang. Nü er han heldigvis til stede igjen og denne gangen har han tatt turen til New York, truffet gamle sjelsfrender og laga ei veldig flott kvartettinnspilling. Sammen med den australske bassisten, büde akustisk og elektrisk, Matt Clohesy og den norskÌttede trommeslageren Jon Wikan, som Waldorff kjenner godt fra tidligere opphold i USA, og Gary Versace pü piano, akustisk og elektrisk, og orgel blir vi servert ni Waldorff-komposisjoner som føyer han elegant inn i en John Scofield- og ikke minst Kurt Rosewinkeltradisjon. Den gode melodien er viktig for Waldorff og hans spill er spennende og interessant rytmisk og ikke minst er han en varm lyriker. Det er nesten utrolig at denne CDen er spilt inn i løpet av kun Ên dag av fire herrer som ikke utgjør et fast band til daglig, men det forteller det meste om hvilke kvaliteter alle er i besittelse av büde individuelt og som fantastiske lyttere. Mer makt til Torben Waldorff! Tor Hammerø WINTHER-STORM Spinnaker Hükon Storm (g), Thomas WintherAndersen (b), Natalio Sued (ts), Mark Coehoorn (dr) NORCD De to nordmennene i denne kvartetten gir navn til bandet, som jeg sist hørte pü CDen Patchwork i 2010. Coehoorn er fra Nederland, der Winther-Andersen er bosatt, mens tenorist Sued kommer fra Argentina, ogsü han med base i Nederland. Landets livlige jazzscene trekker tydeligvis til seg musikere fra store deler av verden. Nordmennene har delt komponistjobben, og lagt ned mye arbeid i ü skape utfordrende tema som grunnlag for kvartettens utflukter. Vi hører en miks av samtidsbasert elektrisk og akustisk jazz med inspirasjon fra et bredt felt av de siste tiüras jazzhistorie. Rytmisk varieres mellom üpne, løse partier, straight timeswing og funkete mønstre. Musikken kan kanskje virke noe sprikende i sin veksling mellom intellektualitet og rockeøs, men har likevel gjennomgüende elementer som gjør at kvartetten framstür med klart og hel-

hetlig sÌrpreg. Selv i de mest intense og üpne partiene sitter jeg imidlertid med en følelse av at bandet har full kontroll. Musikken kan derfor virke noe kalkulert Det er selvsagt helt legitimt, men für meg likevel til ü undres hvordan det vil vÌre ü oppleve kvartetten live. Den har kapasitet til ü gjøre spennende ekskursjoner bort fra sikkerhetsnettet, uten dermed ü havne i et frijazzlandskap. Likevel – dette er et band du gjerne kan sjekke ut pü foreliggende CD, for det leverer en personlig uttrykt oppsummering av de siste tiüras state of the art. Petter Pettersson KJELL ÖHMAN TRIO The Duke PROPHONE RECORDS PCD123 Allsang pü Grensen heter et program pü norsk tv som har forsøkt ü etterligne den svenske storsuksessen Allsüng pü Skansen. I den svenske versjonen har pianist Kjell Öhman vÌrt en helt sentral del av orkesteret, og man kunne jo fryktet at jazztrioen hans drev med improviserte kramgoa lütar. Det er heldigvis ikke tilfelle. For The Duke er pianotriojazz av strülende kvalitet med blant annet referanser til büde Oscar Peterson Trio og selvsagt Duke Ellington. Det svinger voldsomt, og büde Öhman selv, og ikke minst bassist Hans Backenroth har nydelige solopartier, mens trommeslager Joakim Ekberg heller ikke gjør seg bort enten det dreier seg om uptempo-lüter eller roligere saker der Ekberg bare sitter og koser seg med vispene. Jeg mü innrømme at jeg var svÌrt skeptisk til denne plata pü forhünd, og lyttingen ble bare utsatt og utsatt. Men fordommer stür for fall, og allerede ved første gjennomhøring tok jeg meg i ü bare sitte ü nyte denne deilige plata. Hvorfor gjøre det avansert og utilgjengelig nür det kan gjøre sü delikat og velspilt som dette? Liker du Oscar Peterson pianotrioen hans fra sen 50-tall og tidlig 60-tall, kommer du neppe til ü bli skuffet over denne plata. Det er ren medisin for stress og hevede skuldre. Roy Ervin Solstad

   

;/.+1  4+8>+; 56   ,366   +?1

$%!! #!$ # %#!  #$ '#)  ! #$  $% (!$$!  ! $ $# %#! %!&C F;.+1  4+8>+; 56   ,366   +?1

Neste utgave av Jazznytt kommer i begynnelsen av mars abonnĂŠr pĂĽ www.jazznytt.no

 ! & $E,+<=3/8 383+>A  #3-2+;. +8/==3 @/8 +2>/ /;/73/ ;;+81/;  398+ 98,/= !% &  !#'B /+= !663 $9355/63 ** %%  14/<= 9;/8=38 38+3>A /<=3?+6:+<< ,/11/ .+1/;  +?1 9;2D8.<+61 366/==</;?3-/ %60

 6/?/8 +;?/</8 "9<=/8

www.cosmopolite.no

  

jazznytt [93]


jazznytt 06 2012 96 sider_Layout 1 22.01.2013 07:32 Side 94

FRISPARK

På baksiden av coveret til «Glass Bead Games» finner du et svarthvittbilde av pyramidene i Giza, og teksten: «In all beginnings. A magical, mystical force. What course, what destiny, determined in time».

«GLASS BEAD GAMES»

Da man gikk på gymnaset, var ikke alle timene like fristende. En dag stakk vi derfor av fra skolen i store fri, og tok bussen til Tøyen. På Munchmuseet (av alle steder) var det nemlig jazzkonsert midt på blanke formiddagen, med Clifford Jordan Quartet. Omgitt av Munchs kunst fikk vi en av våre unge livs største musikkopplevelser. Clifford Jordan, saksofon. Sam Jones, kontrabass. Cedar Walton, piano. Billy Higgins, trommer. Et komp fra himmelriket, og en tone i saksofonen som skulle bli en følgesvenn for livet for denne lytter.

Men altså. «Glass Bead Games», oppkalt etter Herman Hesses roman av samme navn. Romanens glassperlespill forklares ikke i detalj, og det er forfatterens poeng, han fikk Nobelprisen i litteratur og denne bok nevnes i begrunnelsen, men uansett, når det gjelder glassperlespillet er det blant annet snakk om å mikse disipliner, noe man absolutt bør gjøre, og en herre ved navn Paul Pilkington har latt seg inspirere til en hel serie bøker med utgangspunkt i Hesses idé:

Etter konserten var det salg av LP-plater, og ettersom vi hadde med oss Ingrid, en ytterst veldreid og utespekulert vakker rødhåring, sendte vi henne opp på scenen for å fikse autografer. Dermed ble jeg eier av min favorittplate gjennom alle tider, dobbelt-LP-en «Glass Bead Games» med Clifford Jordan Quartet, med alle signaturene på plass. Og for en skive. Recorded on Stormy Monday, 29. october 1973, på Strata-East Records. Det gikk ikke så bra med Strata East Records etterhvert, det fortalte Pharaoh Sanders´ trommis Greg Bandy meg, da vi hadde et aldri så lite nachspiel i min stue på vårparten i år. Men det er en annen historie, som jeg skal fortelle senere, men uansett, musikerne Stanley Cowell og Charles Tolliver startet labelen, og fikk da gitt ut en rekke strålende jazzskiver, blant annet med Billy Harper og haug andre storheter, og Cowell spiller også i den ene versjonen av kvartetten på skiva.

A move in a game about music and astronomy might ask: «If the solar year in astronomy is like the octave in music, what is the lunar month’s equivalent in music?» A more playful game about music and fashion asks: «If Alexander McQueen is the Jimi Hendrix of fashion, what is McQueen’s Purple Haze?» Another asks: «Who is the Napoleon of football, and what was his Waterloo?» A more intimate game enquires: «Where is your Ithaca?»

[94] jazznytt

Uansett, denne boka har nok også Clifford Jordan lest, og musikken er kort sagt vidunderlig, dette er en LP du bør skaffe deg hvis du ser på deg selv om en seriøs musikksamler, men sannsynligvis får du ikke tak i den, hvis du da ikke har en jorda-rundtf lybillett og et par-fire års tid ledig til å tråle bruktbutikker. Jeg kan fortelle at en bekjent av meg ble så hekta etter å ha lånt min CD-utgave at han

trålet nettet, og ikke fant et fnugg på vinyl. Du kan finne noe som ligner hvis du på Spotify finner hans «Night of the mark VII». «Glass Bead Games». Lytt til Bill og Clifton Lee´s hyllest «John Coltrane», der musikerne synger denne teksten f lerstemt: «John Coltrane, black spirit, John Coltrane, first newborn». Lytt til Billy Higgins´ trommespill, denne alltid smilende mann, en mann på sin rette plass, altså trommestolen, men som dessverre forlot oss altfor tidlig, lytt til Sam Jones´ bass i «One For Amos», et tema som sitter i hjernen din forever etter første lytting, i det hele tatt, let deg frem til denne skamløst undervurderte tenorist, som var i Coltranetradisjonen men aldri fikk den anerkjennelse han burde hatt. På baksiden av coveret til «Glass Bead Games» finner du et svarthvittbilde av pyramidene i Giza, og teksten: «In all beginnings. A magical, mystical force. What course, what destiny, determined in time». Ja. Helt riktig. Det er en magisk kraft i alle begynnelser.

Dagfinn Norbø er tekstforfatter og artist, og beretter under vignetten «FRISPARK» om sitt forhold til jazz


omslag 06 2012_omslagsmal 22.01.2013 07:19 Side 2

TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 02:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

JON BALKE

NR. 01:2012

JAZZNYTT 03:2012 CHRIS POTTER

jazznytt

NR. 03:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

GRATIS med denne utgaven

GORAN KAJFES GORAN KAJFEŠ

PAOLO VINACCIA

ANDREA RYDIN BERGE ISABEL SÖRLING KASPER VÆRNES TEBOGO TSHOTETSI BARNAS JAZZHUS

JON BALKE

AZZUTDANNINGEN I NORGE

- RESIDERENDE I MOLDE

TRONDHEIMSJAZZEN PETTER ETTRE PÅ DANSK SUMMER CAMP JAZZI NORGE FOR 50 ÅR SIDEN VÅRFESTIVALENE

HÅKON KORNSTAD

ØSTERDALSMUSIKKEN

OPERAFANTOMET

ANMELDELSER FRISPARK OG MYE MER

01

9 773327 248011

AHMAD JAMAL / ACT 20 ÅR / PER ODDVAR JOHANSEN / VILDE & INGA / BORDERLINE / HVEM HAR MAKT I NORSK JAZZ / WIMP OG SPOTIFY - ELLER INGEN AV DELENE / SAM RIVERS / SKYT IKKE PÅ PIANISTEN / ALL EARS / SORTLAND JAZZFESTIVAL / BARENTSJAZZ / PENANG ISLAND JAZZ FESTIVAL / WORLD OF GLASS / LONDON JAZZ FESTIVAL / WINTERJAZZ, KÖLN / JAZZNYTTS VAREOPPTELLING 2011 / ANMELDELSER / FRISPARK

02

9 773327 248011

MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING / JAN GUNNAR HOFF / CHICK COREA / LISA DILLAN & ASBJØRN LERHEIM CHRISTIAN MEAAS SVENDSEN / STRØMMING RUNDT ET BORD / MEN ER DET JAZZ? / JAZZEN PÅ BY:LARM / JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN / SOMMERENS JAZZFESTIVALER / BODØ BIG BAND / BODØ JAZZ OPEN / VINTERJAZZ I KØBENHAVN / 12 POINTS, PORTO / ANMELDELSER / FRISPARK

03

9 773327 248011

CHRIS POTTER / GORAN KAJFEŠ / ANDREA RYDIN BERGE / ISABEL SÖRLING / KASPER VÆRNES / TEBOGO TSHOTETSI BARNAS JAZZHUS / JAZZUTDANNINGEN I NORGE / ØSTERDALSMUSIKKEN LEVER / TRONDHEIMSJAZZEN / PETTER WETTRE PÅ DANSK SUMMER CAMP / JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN / LILLESALEN KONSERTSERIE / VOSSA JAZZ / NEW PERSPECTIVES / JAZZKAAR / JAZZFEST.NO / MAIJAZZ / BALEJAZZ / ANMELDELSER / FRISPARK

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 04:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

BUGGE & HENNING

04

9 773327 248011

CARSTEN DAHL / HANS HULBÆKMO / ALDO ROMANO / JOHN ABERCROMBIE / SVEIN OLAV HERSTAD / ALEX GUINA / MAGNOLIA JAZZBAND 30 ÅR / BLINDEBUKK MED JOHN KELMAN / SUSANNA WALLUMRØD OM STRØMMING / RYTMISK UTDANNELSE I KRISTIANSAND / JAZZBYEN NEW ORLEANS / NATTJAZZ I BERGEN / KONGSBERG JAZZFESTIVAL / MOLDEJAZZ / COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL / ANMELDELSER / FRISPARK

i 2012 kommer Jazznytt ut fire ganger [mars, juni, september og desember]. I tillegg styrkes Jazznytt på internett (www.jazznytt.no) med mer aktuelle nyheter, dagsrapporter fra jazzfestivalene, pluss flere aktuelle konsert- og plateanmeldelser. For kun kr 350.- får du Jazznytt rett hjem i postkassa fire ganger i 2013 abonnér på www.jazznytt.no eller send en epost til jan@jazzforum.no - så fikser vi resten.

jazznytt Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo


omslag 06 2012_omslagsmal 22.01.2013 07:19 Side 1

B-BLAD jazznytt

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

JAZZNYTT 06:2012

o

o

Smak ke ebi ter e fo or r va ar re en pa Vic Victoria toria or o design - www.waggestad.no

Brad Mehldau u og Mark Guilian Guiliana na (US) John Scofield d Organic Trio (US) Kurt Elling (US) Beady Belle C Come Shi Shine Mats Eilertse Eilertsen en Trio Steinar Rakn Raknes es Quartet Kris Davis Tr Trio io (US) Maryland Mar ryland Tyshawn T yshawn So ys Sorey´s rey´s e Oblique (US) Seval (S/US) Tape T ape to Ze Zero ro Susanna W Wallumrød allumrød synger G Gunvor unvor Hofmo

Ny sesong med Conexions

K JØP SESONGK ORT KJØP SESONGKORT F OR V ÅREN 2013 FOR VÅREN

Kun 1200,(700,- stud) Fri entré på alle konserter konser ter Fri en hel sesong!

Les mer om programmet på www www.nasjonaljazzscene.no .nasjonaljazzscene.no www.billettservice.no Billetter kan kjøpes på www .billettservice.no Karl Johans gate gate 35

SIDSEL ENDRESEN / KIM MYHR / HELLE BRUNVOLL / BELA FLECK / KRISTOFFER EIKREM / JAZZÅRET 2012 I BILDER / NEW ORLEANS WORKSHOP JAZZCLUB / GRIEGAKADEMIET / ROMERIKE STORBANDFESTIVAL / DUTCH JAZZ & WORLD MEETING / NORD-NORSK JAZZ I OSLO / DØLAJAZZ / UMEÅ JAZZFESTIVAL / TAMPERE JAZZ HAPPENING M.M.

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo, Norway

NR. 06:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

60 SIDSEL ENDRESEN

06

9 773327 248011

KIM MYHR / KRISTOFFER EIKREM / HELLE BRUNVOLL / BELA FLECK / JAZZÅRET 2012 I BILDER / NEW ORLEANS WORKSHOP JAZZCLUB / GRIEGAKADEMIET / ROMERIKE STORBANDFESTIVAL / DUTCH JAZZ & WORLD MEETING JAZZ FRA NORD-NORGE PÅ NASJONAL JAZZSCENE / DØLAJAZZ / UMEÅ JAZZFESTIVAL / TAMPERE JAZZ HAPPENING / JAZZFEST BERLIN / FARVEL TIL ... / JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN / DEBATT / ANMELDELSER / FRISPARK ...


Jazznytt 06:2012