EN SAMTALE OM JAZZ - OG CHICAGO
I slutten av oktober 2010 arrangerte Nasjonale jazzscene på Victoria i Oslo en tredagers festival med Peter Brötzmanns Chicago Tentet og en rekke undergrupper av bandet. Noen fantastiske dager som overgikk den nyss utgitte boksen «3 Nights in Oslo» på Smalltown Superjazz fra en tilsvarende festival i februar 2009 samme sted. Forut for konserten arrangerte Jazznytt i samarbeid med jazzscenen en «jazz:talk», hvor undertegnede hadde en samtale med Brötzmanns nære samarbeidspartner gjennom mange år, Chicago-musikeren KEN VANDERMARK. TEKST: JOHAN HAUKNES ILLUSTRASJONER: JAN GRANLIE Vandermark er ved siden av å være en allsidig musiker og bandleder, også en reflektert tenker og skribent om jazz og jazzens filosofi. Dette var derfor en ypperlig anledning til å få en samtale med Ken, og få belyst nærmere hva som kjennetegner dagens Chicago-scene, den særlige formen av frijazz som har vokst fram i og rundt den vindfulle byen på bredden av Lake Michigan de siste tiårene, dens forhistorie siden etableringen av kollektivet AACM i 1965, og dens inspirasjonskilder. Denne artikkelen er et utdrag fra denne jazz:talken en fredagskveld i Oslo. Opptaket vil i sin helhet senere bli tilgjengelig på Jazznytt-weben (www.jazznytt.no). Det jeg ønsket å snakke med ham om er hva jeg ser som de tre nåværende og dominerende frijazztradisjonene i dag. Det jeg ville kalle den utvidede Chicago-scenen, som omfatter deler av Europa generelt, og Skandinavia mer spesielt. Dagens New York-scene med en klarere rot i den afro-amerikanske tradisjonen. Og en omfattende og mangslungen europeisk scene. Om hva som kjennetegner denne musikken, om hva den er.XXXXXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXX Vi er vel enige om at frijazz i seg selv er en misforstått betegnelse. Forestillingen om musikk helt uten struktur er i seg selv en selvmotsigelse. For deler av dagens tradisjoner, er det også et spørsmål om hvorvidt begrepet jazz er relevant. Etter den tradisjonelle jazzdefinisjonen er det ikke swing, ikke blåtoner. Vi skal ikke gå inn på den store diskusjonen om hva jazz er her. Men den Chicago-baserte og europeiske «frijazz»-musikken i dag, ligger i mange henseende nærmere den samtidsmusikalske utviklingen de siste tiårene, enn den jazzikalske. Er det fortsatt jazz? Er det tjenlig å bruke samme begrep om den klassiske 1960-talls musikken og dagens improviserte musikk?xxxxxxxxx For den leser som er interessert i å grave videre i Kens synspunkter og tanker om sin egen og andres musikk, så er mye tilgjengelig gjennom hans websted, www.kenvandermark.com. Se under «Musician Perspectives». Jeg viser også til artikkelen «Klassisk frijazz?» i dette nummer av Jazznytt. Frijazz?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - For et par år siden skrev du et utmerket essay med tittel «An Argument for Jazz». Der argumenterte du for at jazz måtte ses, ikke som en genre-beteg-
nelse, men som en metode, en tilnærming til å utøve og utvikle musikk, til å uttrykke kunst. Kan du utdype dine synspunkter på dette?XXXXXXxxXXXX - Om vi tenker på jazz som en stil, så er det straks en kodifisert stil. Og det er det! Punktum er satt. Det er en lukket bok. Men for meg er denne boka langt fra lukket. Det er mye mer å gjøre med å lage musikk basert på disse tradisjonene fra USA og Europa, det er fortsatt enorme muligheter. Å si at jazzen er død, er som å si at romanen er død, at maleriet er dødt. Det er meningsløst. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg syntes det var interessant å prøve å identifisere hva som skiller jazzen fra andre musikkformer. Slik jeg ser det er jazz mer en metodologi, en måte å nærme seg det å skape musikk på. Jazz er ikke musikk som passer inn i en veldefinert kategori med de og de kjennemerkene. Essayet ble til fordi jeg ønsket å klargjøre mine egne tanker omkring dette. Jazz er definitivt ikke en stil, den har sin egen historie og framtid.xxxxx - Jeg vil her legge til at begrepet frijazz ikke bare er, som du sier, en misvisende beskrivelse. Det er også et ubrukelig begrep. Jeg skulle ønske det var en betegnelse som be-bop. Det er også et misvisende begrep. Men da vet du i det minste hva folk snakker om. At det er en spesiell periode i musikken, forbundet med navngitte personer osv. Et av problemene med frijazz-begrepet er at det vil bli brukt om hundre år også.xxxxx Vandermark bryter ut i latter, og fortsetter: - Frijazzen kom ut av 1960-tallet og nå er det 2010. Når folk kaller meg en frijazz-musiker og i samme åndedrag nevner Archie Shepps «Fire Music», så har vi problemer. Begrepet fungerer ikke. Jeg skulle ønske at det kunne endres til begreper som refererer til tidsperioder heller enn en samlebetegnelse på en tilnærming til å utøve musikk. Begrepet prøver å fange opp alt som foregår utenfor jazzens mainstream, dette siste er mer av en stilistisk musikkbetegnelse for meg. Mainstream jazz dreier seg om særskilte former, måter å behandle akkordskjema på, spesielle måter å improvisere og behandle rytmiske elementer på. For meg har mainstream jazz blitt veldig stilisert. Den er ikke lenger utviklingsorientert. Det er i hvert fall min personlige oppfatning.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Musikken utenfor denne mainstreamen har siden 1960-tallet totalt forandret ansikt og utviklet seg videre langt fra utgangspunktet. Det finnes lite informasjon om musikken på 1970jazznytt [19]