produksjonen dit, og gjøre det der?xxxxxxxxxxxxxxx - Alt henger sammen med tilfeldigheter hele veien, egentlig. Jeg hadde fire dager «på bok» der ute, uten egentlig å vite hva jeg skulle gjøre. - I forkant av innspillingen hadde jeg gjort en spillejobb på Balejazz med Steinar Raknes og Jørn Øien - som ble en liten vekkelse for meg. Da oppdaget jeg at musikken kunne fungere uten all orkestreringen og alle arrangementene. Da tenkte jeg at ja, der har vi det. Det er dette jeg skal bruke de studiodagene til. xxxxxxxxxxxxxxx - Og siden jeg hadde begynt å tenke i retning av noe helt nytt for neste prosjekt, var det derfor riktig å samle trådene å gjøre noen av de gamle tingene om igjen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Giske har jo vært et viktig sted for meg siden innspillingen av «Sound Your Horn» (2008). Det er jo litt spesielt å være der ute i havgapet. Å være der alene med «gutane» og låtene. - Den formen for jazz som du holder på med, er en form som jazzpolitiet vil si er en smule politisk ukorrekt. Nå om dagen er det vel egentlig mer populært å prøve å nærme seg den musikalske verden som for eksempel Sissel Endresen og hennes like holder på med, mens den typen jazz du gjør er det nesten bare Karin Krog, Solveig Slettahjell og Silje Nergaard som gjør.x - Jazzpolitiet og jeg har vel aldri vært helt close… men jeg tror kanskje det har en sammenheng med at jeg ser på meg selv mer som en låtskriver enn som en «vokal instrumentalist». Det er låtformidlingen som er i sentrum. Og så er det jostandardjazzen som er opphavet til hele min inspirasjon, det er det jeg hører på og det er det jeg lever og ånder for. Så det var helt naturlig å gå tilbake igjen. Besetningen er jo også en veldig «klassisk» vokalbesetning fra USA på 40- og 50tallet, med vokal, piano, gitar og bass. Det var en veldig fin erfaring å ta vekk trommene og bruke gitaren som rytmeinstrument. Det gjør faktisk noe med tekstforståelsen hos publikum. Stian Carstensen fortalte meg en gang at det faktisk var gjort vitenskaplige undersøkelser på det. At hi-hat’en og cymbalene slår i hjel frekvenser i vokalen, og at folk hører bedre teksten uten trommesett. Men det visste jeg ikke da jeg gjorde dette. Swing & Sweetxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg leste et sted at du begynte å høre på plater med Billie Holiday og «Swing & Sweet» på kjøkkengulvet hjemme. Du vet at «Swing & Sweet» gikk veldig sent på kvelden, og lenge etter at små barn burde sove søtt i senga?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, ikke sant! Men dette vet jeg egentlig ikke noe om. Kanskje det gikk i reprise? Denne historien har gått lenge i pressen. De lager sin egen versjon. Du vet: «Lørdag formiddag sammen med mamma på kjøkkengulvet osv.» Dette husker jeg ingenting av!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Men hun hørte mye på «Swing & Sweet». Så
ett eller annet sted kom det inn. Og dette er noe jeg har oppdaget senere. Da jeg gikk på min første jam på Josefine, og fikk beskjed om å komme opp og synge. Da tenkte jeg at jeg skulle ha lært meg noen standardlåter, så jeg kunne være med å synge litt jazz. Men så kunne jeg jo alle tekstene, uten at jeg visste om det. - Når man ser deg på scena, eller hører på platene, så legger man merke til at du har et slags teatralsk uttrykk i det du gjør. Er det helt naturlig for deg, eller er det noe du «tar med deg» som en slags rolle på samme måte som når du er skuespiller?xxxxxxxxxxx - Det har vært en prosess å skrelle av seg kabaretsangerinnen. Jeg hører jo selv stor forskjell på det jeg gjorde på første plata og det jeg gjør i dag. Nå føler jeg at den stemmen jeg synger med er veldig min egen, men samtidig er jeg jo en kabaretartist i bånn. Jeg føler at deler av teksten kanskje «spiller bedre» når jeg synger på en litt spesiell måte. Jeg er jo også opptatt av kabaretmusikken, og det å lage noen teatrale rom hvor jeg kan ta med folk inn – inn i historiene – det liker jeg godt. Så jeg tror ikke jeg kommer til å legge det helt av meg. Men jeg føler at jeg nå har funnet en kombinasjon som det både swinger av og som er veldig oppriktig og personlig. - Og det bandet du nå jobber med har du tenkt å beholde?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, jeg har tenkt å holde på dem en stund. Anders Aarum og Jens Fossum har jo vært grunnbasen i kompet mitt ganske lenge. Jeg digger dem. De skal få betale meg dyrt for å slippe unna! - Hva har Anders egentlig gjort med pianolyden på deler av «Divin’ At The Oceansound»? xxxxxxxxxx - Er ikke det litt gøy? Han har bare tapet pianostrengene med gaffa. Det var jo et flygel i studioet på Giske, men det var det ikke mulig å bruke. Det kunne muligens brukes på ei rockeplate, men det var så gammelt og skjevt at i vår setting ble det helt galt. Så da ble det et piano som sto i studio, også det et gammelt et som har litt sprø lyd, som du også kan høre på plata. Så for å kunne variere litt i den litt rustne klangen, valgte han å tape det opp på noen låter. Høsten og framtidaxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hilde Louise Asbjørnsen har mer enn nok å holde på med. Hun er småbarnsmor (det var kanskje derfor hun ville møte Jazznytt allerede klokken ti på formiddagen), og mye tid går med til det. Men noen muligheter for å høre henne i løpet av året burde være tilstede. I begynnelsen av juli gjorde hun sin debut på Rockefeller, noe hun hadde et litt ambivalent forhold til. - Jeg skal ikke spille så altfor mye i sommer, men noen jobber blir det. Vi har en slags turné gående som startet på Midtsommerjazz i Ålesund i juni, som fortsetter til og med november, med jobber
JAZZPOLITIET OG JEG HAR VEL ALDRI VÆRT HELT CLOSE ... MEN JEG TROR KANSKJE DET HAR EN SAMMENHENG MED AT JEG SER PÅ MEG SELV MER SOM EN LÅTSKRIVER ENN SOM EN «VOKAL INSTRUMENTALIST»
godt spredd utover. Vi spiller bl.a. på Sommerdagen i Meløy, Jazzakademiet i Oslo Konserthus, Jølster Jazz m.fl.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Men det som er viktigst nå er jo konserten på Rockefeller den 2. juli (intervjuet er gjort før den konserten). Himmel og hav hva er det jeg har sagt ja til. Jeg hadde jo aldri, ALDRI tenkt at vi ville få en forespørsel derfra. Så jeg var litt i tvil om vi skulle si ja til den, men, når de har trua, så gjør vi det bare. Det er jo en fantastisk scene å stå på, og med noen småbord og mitt publikum, så tror jeg det blir hyggelig, uansett.xxxxxxxxxxx - Ellers blir det å skrive nye ting, og gjøre konserter på jazzklubber rundt omkring. Den besetningen her passer veldig fint på jazzklubber rundt i Norge. Det er litt lettere enn å ha med blåserekke og trommer. Det er litt fint å stå i «kråa» på en pizzabar på Lillehammer, liksom. Det er jo faktisk jazzklubber som holder til på kinarestauranter i Norge. Og det er på en merkelig måte litt sjarmerende. Det viktigste er at folk kommer dit for å høre jazz. - Men hva hører du på selv av musikk?xxxxxxxxxxx - Jeg hører bare på de gamle vokalistene. Jeg prøver å spre meg litt og høre på nyere ting, men det blir mest for å høre hva som skjer. Jeg hører masse på Tom Waits. Hele året rundt. Skifter fra plate til plate, og kommer tilbake og alt går på «repeat» på ipoden min. Så hører jeg mye på Billie Holiday. De gamle tingene hennes, og de aller siste innspillingene hennes. Også hører jeg mye på Duke Ellington. Særlig de riktig gamle opptakene med dårlig lyd og stort orkester. Det synes jeg er aldeles nydelig. Og så har jeg gått litt i kjølevannet av Tom Waits og hørt på Howlin’ Wolf, som Waits har vært opptatt av. Av de nålevende hører jeg mye på Madeleine Peyroux. Det er noe med stemmen og toneleiet hennes som er veldig Billie Holiday, som går rett i hjertet og som du enten elsker eller hater. - Og Monica Zetterlund.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Og Monica Zetterlund selvfølgelig! Jeg hadde en svært intens periode med henne. Særlig etter innspillingen av plata «No vil eg vake med deg» (2006). Jeg hadde faktisk ikke så veldig nært forhold til henne før jeg ble spurt om å spille inn den plata. Men så er jeg jo sånn av natur at når noen jeg ser opp til har trua på at jeg kan klare det, så svarer jeg ja. I dette tilfellet var det Georg Wadenius, og jeg oppdaget jo raskt at Zetterlund og jeg var litt i samme gate. Zetterlund drev også med «begge deler». Altså humor og jazz. Jeg skal ikke stikke under en stol at det har vært utfordrende å få respekt som jazzmusiker på den ene siden og komedienne på den andre. Norge er et lite land… Da var det spesielt inspirerende å kunne fordype meg i virket til en som klarte å funkle på begge arenaer. Så det ble en stor oppdagelse. Vår avtalte tid er over. Jazznytts utsendte rusler nedover Grünerløkka på vei ned i den loslitte byen. Da jeg snur meg er den norske jazzens Nancy Drew på vei oppover Grünerløkka. Den sennepsgule frakken flagrer i vinden. Nye oppdrag venter, og Tom Waits kommer igjen krypende inn i øregangene: «On a foggy night, an abandoned road / in a twilight mirror mirage / with no indication of a service station / or an all night garage, I was misinformed / I was misdirected cause the interchange / never intersected leaving me marooned / beneath a bloodshot moon / all upon a foggy night, on a foggy night». jazznytt [17]