Spisskarvekløyvere

Page 1

Spisskarvekløyvere

LUCAS RIJNEVELD

poema | s o lum b o kvennen Spisskarvekløyvere Gjendiktet fra nederlandsk av Hedda Vormeland Dikt

© Solum Bokvennen AS, 2023

Komijnsplitsers © 2022, Lucas Rijneveld

Originally published by Uitgeverij Atlas Contact, Amsterdam

Printed in Latvia by Livonia Print, Riga 2023

Boken er sett med 10,75/15 p. Adobe Garamond Pro

Papir: Munken Premium Cream, 100 g

Omslagsdesign: Tore Holberg

Utgitt med støtte av Kulturrådet

ISBN: 978-82-560-2815-3

ISBN: 978-82-560-2816-0 (epub)

www.solumbokvennen.no

Til alle menneskebarn

skulle jeg ha foldet fingrene rundt Deg

og elsket kriblingen Din sånn

mens du skapte i vei der inne

at jeg ga meg selv et varsomt kyss

på neven;

Scheppinkje, Leo Vroman

Kall det trøsteriket

Trøstesøkerne | 15

Utkastelsesordre | 17

Vidunderlig skakt | 19

Falle uten virak | 21

Lysgrav | 23

Trening på å leve | 25

Til det vellystige

Kjære barkvistblomstrende | 29

Nesepilleren | 31

En guttedrøm | 34

Slumretid | 36

Kjære flanør | 37

Bruddskjelving | 39

Kjære slyngel | 41

Under vekstlyset | 43

Omveltningstrang | 45

Kjære leggbiter | 47

Frykt for å lespe | 48

Kjære vinglepetter | 50

Gressengler | 52

Hode fullt av gjennomførbarhet

Hender fulle av krigerskap | 57

Fra et hyllet liv | 58

Årsaker til omflakking | 60

Livskjenker | 61

Hode fullt av gjennomførbarhet | 63

Kjønnsbestemmelse | 65

Sjablongsult | 67

Innhold

Skrubbemenneske hjerte poleringsverden

| 71

| 73

| 75

| 76

| 78

| 80

forfløynes friminutt

koker ned til dette | 83 Fryktfallende | 85 Kronedød | 87

Sår | 89 Flaksefare | 91

| 93

| 95

Sammenføyning
Stampevær
Fangehull
Spisskarvekløyvere
Samtaleskrekk
Det
Gipsmakerne
Det
Fløybrikker
Mot overdåden
Skakke dager Den angrende | 101 Det videste livet | 103 Alltid på tverke | 106 Miniatyrondskap | 108 Inn i ettermiddagsmargen | 110 Gnagsårårstid | 112 Skremmerådet | 113 Lynnedslag | 116 De sier at havet ikke
Frådende høyt elsket | 121 Brystvern
123 Gjeldsbelastning | 125 Stigende vannstand | 127 Løfter om tilbakekomst | 129 Alt så eneveldig | 131 Sjøsyk viten | 133
Rustbein
| 97
vet noe
|
Dette landet med sin tinnkarakter Plukkehøyde | 137 I love you like i love myself | 139 Forsoningslære | 141 Hotellmanerer | 143 Samvittighetskvaler | 145 Krigstrøtt | 147 Nytten av vakling | 150 Alt beboelig | 152
KA ll d ET TRØSTERIKET

Som lykke er farlig for den som er sparsom med den, for den som ikke-liv blir lekende lett for, for den som kommer inn her og tviler på alt som er fint, tviler på sin plass i verden, for den som i det uendelige tærer på lengselen etter bedring,

for den som ikke vil være skjør, men heller ikke poppelsterk og den som rører meg, gir jeg vinden, for den som skjelvende tar plass med en ordre om felling i hånda eller tvert imot vil blomstre opp, se meg, for den som vil være alene men ikke lenger greier det.

Som lykke er farlig for dem som ikke klarer å dele den, for den som riktignok smiler, men med hikstet usynlig og høyt oppe i halsen, for den som mistet alt det han elsket, for den som ikke unner seg kake og alltid stiller den andres sult,

for den som behandler tingene forsvarsløst, for den som hver kveld jager seg selv inn i mørket i sitt eget hode, for den som har gitt opp håpet som en syk kamerat, for den som tenker litt av hvert men sier for lite, for den som er trøtt, men ikke lenger

får sove og ligger og vrir seg i evigheter, for dem som vil lene seg, for den som vil omsluttes av mennesker som av et varmt teppe, for den som ikke vet hvem han er og alltid usikker, vi er tomheten, sier vi, vi er tomheten og vet ikke hvordan vi skal fylle oss.

15
E
TRØSTESØKER n

Som lykke er farlig for den uvørne, for den som sitter viklet fast i egen-jeg, for den som spiser, kjøper, svelger forsvarsløsheten, for den som skader seg selv fordi en annen ikke lenger gjør det, for den som hører stemmer, men sjelden et vennlig ord, for den som er redd for

å bli forlatt og komme hjem til tomt hus, for den som selv for sikkerhets skyld forlater alle, for den som vet at hjertet kan gå i stykker på mange måter og glemmer at det også kan heles på mange måter, for den og for enhver er dette stedet.

16

Vi har kommet i skade for å låne bort jekken og ikke fått den tilbake. Vi går krumbøyd under tunge bører, vi kan ikke løfte mer. Vi mangler

tannstenger, vi mangler donkraften, det henslengte som vi bar oss selv gjennom et døgn med, som vi festet vannbrettene med og ingen oversvømmelser.

Det er april, overalt der vi kommer er togtrafikken stanset, overalt holder de på med skinne- og veiarbeid, bortsett fra på stien til galehuset, kantet med

skogsyre, kantet med motvilje, med sukret fortvilelse. Du kan ikke gå deg vill her for du har allerede gått deg vill, du kan ikke være mistet når du har lekt gjemsel hele tiden.

De lærer oss at dødstanker fungerer som isolasjon, de holder kulda ute, varmen inne, men vi ser på døden som en loverboy: han snor deg til seg,

17 UTKASTE l SES o R d RE

lover deg en løkke av gull, en sang, vår sang, han lover deg en bjelke som skal støtte opp under alle spor, et kjede av gull og aldri mer alene og uelsket.

Vi vil ikke på ordentlig, det-du-vet, vi vil ikke på ordentlig i all evighet og stille, men heller ikke konstant forvirring, nok en utkastelsesordre nok en gang pusse tverrbjelkene så de passer.

Nok en gang trekke spikerne ut av sårene med en hammer, prate labyrinten ut av overbevisningene våre, eller fjerne brystpanelet for å vise hva vi holder skjult.

Det er april, overalt der vi kommer er all togtrafikk stanset, på galehuset sier de at enhver forstyrrelse kan utbedres, at det bare tar tid, mye tid og at alt handler om kjærlighetssorg når det kommer til stykket.

18

Når du står opp fra senga om morgenen og straks vet at denne dagen er for trang, som om det er satt noe over deg, du er en stankelbein under et glass og alle flengene dine lekker overfølsomhet, og du i smug synes det er deilig, den morgenstundfortvilelsen, værvarselet med så og så stor prosentsjanse for regn, og med katten i fanget overveier alle fallgroper du kan havne i i dag. Det er trist, so sad, sier du til strykedyret, at vi sitter fanget i dag igjen, at vi nok en gang er offer for uforutsette ting, du sukker så tungt at det kvepper, at huset plutselig synker, alt står så vidunderlig skakt, i hodet ditt en mørk slette av skyer, men ingen vet hvordan det er å alltid vokte bevegelsesrommet sitt, bli kalt knekkebein, likevel gjør du ingenting for å lege flengene. Det er en tyktflytende tilværelse, sier du til katten, og du håper for hans og din egen skyld at du brått skal bli rappet, det må jo være det verste,

19 VI d U nd ER l IG SKAKT

å bli stjålet på høylys dag, unntatt hvis det er en samler, det har du alltid ønsket deg, at noen sparer på deg.

20

Til slutt sa vi at det kanskje ikke var noe, at denne grublingen over de ripete sjelene våre, badekaret som vi alltid fyller til rett under øyet, at regnet faller uten virak og vi vaklende holder oss på beina, at vi kaller oss selv ubetydeligheter, nei, det er ikke noe.

Eller at vi er så gåtefulle i våre sommeroppturer, at vi noen ganger drømmer at vi ligger blant husdyrene til pusten blir tatt fra oss, at vi rømmer bort fra hukommelsen som fra en løpsk hest, før vi igjen

gir den sukkerbiter og så søt, så søt, nei, det er ikke noe.

At vi raker løv og frakter bort høsten i søppelsekker, at vi har så mye vi vil si før vi slukker lyset og nattgraver, at vi iblant forbanner oss selv og tenker at det er slutt på moroa, det lange nået

skremmer oss og alderdommen fortsatt så langt, nei, det er ikke noe.

Eller at vi stadig pugger til livet som til en kjemiprøve, at vi fyrer hardere på grunn av alle de iskalde tankegangene, at vi glemmer å spørre noen om sykdommen hans, fordi vi

21 FA ll E UTE n VIRAK

sjelden regner med helse, nei, det er ikke noe.

At vi skraper hagen og mosen bort fra hagegangen, at vi er mosen som vokser på steder der den ikke burde vokse, at vi synger en sang og vi blir triste av den, at vi synger sanger for å bli triste av dem, vi synger lalala og tårene og kinnene våre, nei, det er ingenting.

Eller at vi iblant krangler, at vi kolliderer bort lakken fra noens tilværelse, at alt iblant er så meningsløst og gardinene trukket for, at motløsheten over en annens lys, at vi tømmer badekaret, gnir dampen

ut av øyet, nei, det er ikke noe, det er ikke noe.

22

Du må peke ut loftsbjelken i dødsønsket ditt, gå løs på den med glasstanga i hånda, gjenta og gjenta: Jeg snekrer ingen løkke, jeg snekrer ikke igjen utveiens vindu.

Du forteller byggherrene om når lyst til å fly for første gang gikk over i skrekk for å styrte, når du begynte å sammenlikne deg selv med en lysgrav og alt det avløpsvannet.

Hvordan det har seg at du får panikk når kjøleskapet begynner å dure, når for mange folk holder til i hodet ditt, når du ikke får sagt hva du føler, hvorfor du stadig hikster sånn at du må vakle vekk.

Om å lodde med den andre men så bare taste gullet ut av fingrene, den konstante forvrengelsen av alt det du har fått med deg gjennom dagen, alle fakta og fagtermer.

Eller det byggherrene sier til deg: Du er full av gode råd, du er full av veiledning, med byggbekymringer, med monsterhemmeligheter, stappfull, skuffene i hukommelsen din buler.

23
l YSGRAV

Og ikke noe sted der du trøtt og til ro, der du kan slå inn spikre i treverket, og slå til du er beroliget, til du finner igjen dagens rytme, all tåpelighet hamret ut av deg.

Til du ikke lenger har loftsbjelken for øye, renneløkka i magen.

24

I løpet av den grumsete bli kjent-prosessen leste jeg deg på et hotellrom mens jeg var på leting etter det grunnboklige ved kroppen, alle må vokte sin egen tomt, grensen for kroppslistverk og hvor nær den andre får komme.

Du lurte på hvordan du kan ta jorda med i beregningen når du lever i skjønnhetslengsel, når du uopphørlig rusler i de gustengrå smugene i din egen tristhet, når barndomsbildet er utvasket og ingenting vakrere tar deg i nakkeskinnet.

Det bodde urojegere i deg, de skjøt på vilt, de skjøt på alt som uventet trengte seg inn, på alle kjødelige behov, herfra kan jeg si deg at ensomheten ligger som et såpestykke på badekarkanten.

Jeg ser deg stå og røske i skoddene fra ynglingalderen, samme hvor mye jeg hvisker når vannet i karet når meg til leppene: åpne, godtfolk. Og at du så innser at det ikke finnes folk mer, at du lever ensom videre.

Det finnes album med bilder av deg, på hesteryggen eller i kostskoleantrekk, selv etter at lufta var friskmeldt hadde du tungt for å puste, kanskje fordi du vokste opp i dikt der det var for lite plass mellom setningene.

25 TRE n I n G PÅ Å l EVE

Synker vi ikke alle ned i dagens bagatell, snakker vi oss ikke ofte sterke og allmektige, for så å bevare alt det vi opplever, å følge bladnervene i våre egne håndflater, veien dit vi vil.

I den grumsete bli kjent-prosessen finner jeg deg der jeg mistet meg selv, der dette er det vakreste, samme hvor nølende: Du greide å mane nattergalene i hodet ditt til taushet, å la deg selv eksistere, slik en mølle har krav på vind.

TI l d ET VE ll YSTIGE
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.