Purgatoriet

Page 1

den guddommelige komedie purgatoriet

dante alighieri den guddommelige komedie
Gjendiktning og forord ved Erik Ringen solum bokvennen 2023
PURGATORIET
Til Mariam og Johan Magnus

gjendikterens forord

Etter å ha reist gjennom helvetets pinsler, er vandreren Dante kommet til det som på norsk bokmål tradisjonelt omtales som skjærsilden. Dette navnet er imidlertid ingen god benevnelse på stedet som beskrives i bind to av Dantes verk. Vi befinner oss på en øy med et fjell som skal bestiges, og ilden møter vi egentlig ikke før vi nærmer oss toppen. På dette fjellet skal de dødes syndige sjeler sone en tidsbegrenset straff (i motsetning til den evige straffen som rammer dem som havner i helvetet). Gjennom straffen skal de gjøre bot og renses for skyld, for deretter å kunne stige videre opp til paradiset. Denne renselsen er altså det essensielle her. Riktignok betyr ordet «skjærsild» opprinnelig «rensende ild» (det første leddet er en moderne versjon av det norrøne skirsl, «renselse for skyld»). Men det er trolig få moderne lesere som forbinder «skjær-» med renselse, og dessuten er ilden i Dantes beskrivelse av dette stedet bare ett av ganske mange elementer i renselsesprosessen på veien til paradiset. Derfor har jeg, i samråd med forlaget, valgt å ta utgangspunkt i det latinske ordet purgatorium, som altså er et sted hvor noen/noe blir renset. Dette ønsket om å bruke Purgatoriet som tittel på komediens annen bok, var for øvrig også en medvirkende grunn til at den første boken ble hetende Inferno og ikke Helvetet.

Boken om Purgatoriet er, i det universet som Dante har skapt, en logisk fortsettelse av Inferno, men samtidig er det,

– 7 –

naturlig nok, noen elementer i fortellingen som er fullstendig annerledes her. Inferno er breddfull av drama og grusomheter, og veldig konkret og visuell, nærmest som dreieboken til en film, og bortsett fra noen få men sterke unntak møter vandreren sjelene med en blanding av gru og nedlatende forakt, og hans –for det meste – korte samtaler med dem bærer preg av dette. I Purgatoriet, derimot, foregår møtene i stor grad i øyenhøyde, og sjelene fremstår – også for leseren – mer som våre medmennesker, om enn fra en svunnen tid. Dette åpner også opp for en helt annen type samtaler. Vi får utlegninger om datidens forestillinger om mennesket og naturen, og filosofiske betraktninger for eksempel om hvorvidt menneskets vilje er fri, eller om hvordan nytt liv blir unnfanget i menneskekroppen (et spørsmål som, i likhet med så mye annet på denne tiden, hører inn under filosofi og religion, og ikke under noe som kan kalles naturvitenskap).

Oversetterens utfordringer blir dermed også litt annerledes enn under arbeidet med Inferno, men målet har fortsatt vært å gjøre den norske teksten såpass klar og tydelig at den kan stå for seg selv uten altfor mange ledsagende forklaringer, slik at fotnotene primært kan brukes til supplerende informasjon om de mange menneskene som dukker opp eller omtales i teksten.

BIBEL-HENVISNINGER

Foruten biografiske opplysninger om historiske personer inneholder fotnotene også en god del henvisninger til antikkens litteratur. Slik var det også i Inferno, men henvisningene til Bibelen er nok hyppigere her i Purgatoriet. Dante har selvfølgelig forholdt seg til sin egen tids latinske Bibel (Vulgata), som ikke alltid er helt samsvarende med den Bibelen vi kjenner. Men i så godt som alle tilfellene kan det vises til steder i nyere norske utgaver av Bibelen, selv om ordlyden og enkelte detaljer ikke alltid er helt identiske.

– 8 –

Her kan vi også nevne at Dante i sin tekst veksler mellom å gjengi bibelsteder og strofer av salmer på italiensk eller på latin, uten at det alltid er helt innlysende hvorfor han har valgt det ene eller det andre. Det kan være grunn til å tro at behovet for bestemte rimord iblant kan ha vært avgjørende for hans valg. Derfor har jeg også selv vekslet litt mellom å gjengi salmer og bibelsteder på latin eller norsk. I mange tilfeller har jeg fulgt

Dantes valg, men i noen få tilfeller har jeg latt mine egne metriske behov avgjøre om jeg skulle velge norsk eller latin.

OM DENNE GJENDIKTNINGEN

Angående tankene bak mitt valg om å gjendikte Dantes komedie med en streng rytme i noe som fremstår som blankvers, vil jeg vise til mitt forord i Inferno. Her vil jeg bare gjenta at dette valget får noen konsekvenser, som f.eks. at jeg, for å kunne holde på et strengt versemeter, har tatt meg friheten å veksle mellom formene mer og mere, og mellom fler og flere. I tillegg har jeg vekslet mellom skrivemåter som himmelen og him’len, menneske og men’ske, etc. En stor hodepine når man skal gjendikte innenfor et strengt versemeter, er at mange ord som har en tendens til å forekomme hyppig i dikt (som f.eks. menneske og kjærlighet) gjerne har en stavelse eller to mer på norsk bokmål enn på de fleste andre europeiske språk. Også på nynorsk har mange av disse ordene en stavelse mindre enn på bokmål. Derfor vil det under et slikt arbeid ofte dukke opp metriske problemer som kan løses ved å veksle mellom å uttale f.eks. menneske med tre stavelser eller med to (men’ske).

Mens vi snakker om verserytme, kan det også nevnes at det jo ikke alltid er så opplagt å vite hvordan man skal uttale utenlandske navn på personer og steder. Derfor har jeg tillatt meg å gi en litt hjemmesnekret uttaleveiledning i fotnotene. I en del tilfeller hvor selve uttalen burde være lett å se, men

9 –

hvor kanskje stavelsestrykket ikke er så opplagt for en norsk leser, har jeg bare plassert en aksent i navnet der hvor vedkommende omtales i noten. Som f.eks. i XXII, 106, hvor det står «Evripides» i teksten, og «Evrípides» i fotnoten.

VÅR ORIGINALTEKST

Kildeteksten for mitt arbeid med Purgatoriet er i samme serie som den jeg brukte til Inferno, Natalino Sapegnos rikt kommenterte utgave fra 1985 (på forlaget La Nuova Italia, første utgave 1956). Som et supplement til denne, for å få flest mulig vinklinger på teksten, har jeg også hatt glede av følgende:

E. Pasquini og A. Quaglio, en kommenterte utgave av originalteksten (1988 på forlaget Garzanti);

– en fransk oversettelse av Marc Scialom i Dante, Oeuvres Complètes (Livre de poche, 1996);

– Ole Meyer, dansk oversettelse (3. utg., på forlaget Multivers, 2004);

– Magnus Ulleland, nynorsk oversettelse (Gyldendal Norsk Forlag, utg. 2000);

– en engelsk utgave på Penguin Classics (1986) med oversettelse og kommentarer av Mark Musa. Blant de mange engelske oversettelser jeg har sett, vil jeg anbefale denne til dem som har lyst til å lese Dante på engelsk. Den er kanskje en antydning friere i forhold til originalen enn enkelte andre, men jeg synes han på utmerket vis klarer balansegangen mellom å ligge veldig tett opp til originalen samtidig som han gir den engelske teksten lyriske kvaliteter, og noteapparatet er rikt og informativt.

For den som har lagt merke til at jeg har omtalt alle de ovenfor nevnte utgavene på moderne språk som oversettelser, mens jeg iblant kaller min egen for en gjendiktning, vil jeg gjerne si at det ikke ligger noe dårlig skjult selvskryt i denne ordbruken. I den norske bokverdenen kvalifiserer de alle til

– 10 –

å kalles gjendiktninger, men siden jeg vet at én av de ovenfor nevnte opphavsmennene insisterer på å omtale sitt arbeid som en oversettelse og ikke en gjendiktning, tenkte jeg det var best å bruke samme betegnelse på dem alle.

TAKK

Også denne gangen er det noen som skal takkes. Siden utgivelsen av Inferno er jeg blitt kjent med min danske kollega Ole Meyer, som er opphavsmann til en utmerket oversettelse av Den guddommelige komedie (den nyeste av de danske) og dessuten en meget kunnskapsrik forsker på både Dante og andre fagfelter. Jeg har hatt stor glede av hans viten og betraktninger både under mange hyggelige og inspirerende samtaler og ved at han har forsynt meg med interessant faglitteratur og Danteoversettelser til flere ulike språk. Jeg vil også takke ham for at han har latt meg bruke sin egen (ikke utgitte) oversettelse til lett arkaisert dansk av den provençalske trubaduren Arnaut Daniels lille tale på slutten av Tjuesjette sang (se XXVI, 140–147 inkl. note).

Sist, men ikke minst, vil jeg igjen takke min kjære kone, Mariam, for at hun finnes i mitt liv.

den guddommelige komedie purgatoriet

første sang

For fart i bedre farvann settes seilet på mine dikterevners vesle skute, som

i Kalliope [utt.: kallí-ope] var en av de ni muser i gresk mytologi. Opprinnelig var hun helteeposets gudinne, men ble senere en gudinne for diktning generelt. Ifølge et gresk sagn skal en kong Pierus i Makedonia ha vært så stolt av sine ni døtres sang at han kalte dem opp etter musene og lot dem kappes med Kalliope. Jentene tapte, og som straff for sitt overmot ble de forvandlet til skjærer. (Se Ovid, Metamorfoser V, 294–678.)

– 15 –
legger
3 Nå vil jeg synge
hvor men’skesjelen renses
dermed blir verdig til å stige opp til him’len. 6 Åh, muser, hjelp meg – jeg er deres tjener! La poesien reise seg fra døden! Den hellige Kalliope må komme 9 og ledsage min sang med samme stemme som en gang rammet ynkelige skjærer så hardt at de ga opp alt håp om nåde.i 12
som bredte seg ut over horisonten og glødet på den rene, klare himmel, 15 lot mine øyne atter føle lykke straks jeg var ute av den døde luften som stakk så vondt i øynene og brystet. 18
bak seg dette hav av ondskap.
om det andre riket,
så den
En vakker rødme lik safir fra Østen

i Planeten Venus står her i stjernebildet Fiskene på morgenhimmelen og lyser så sterkt at stjernene omkring den utviskes.

ii Siden Dantes samtid har det vært en utbredt oppfatning at de fire stjernene symboliserer kardinaldydene: visdom, mot, måtehold og rettferdighet. Adam og Eva så disse stjernene da de var i paradiset, men siden de ble drevet ut derfra, har ingen andre sett dem, før Dante nå dukker opp på den sydlige halvdelen av jordkloden. Umiddelbart kunne man forestille seg at det er stjernebildet Sydkorset han hevder å ha sett da han stirret mot «den annen pol» (Sydpolen), men vi har ingen grunn til å tro at fortelleren Dante visste noe om denne delen av stjernehimmelen.

iii De «fire hellige lanterner», se linje 23–24 inkl. note.

Planeten som gir kjærligheten styrke, fikk hele Østens himmel til å smile så Fiskene ble skjult bakom dens slør.i 21 Jeg vendte meg mot høyre og betraktet den annen pol. Der så jeg fire stjerner som kun de første mennesker har skuet;ii 24 og him’len frydet seg ved deres glans. Akk, halvkule i nord, en fattig enke er du, som ikke får beundre dette. 27 Jeg rev meg løs fra dette vakre synet og vendte meg i retning motsatt pol, hvor Karlsvognen var borte, og da så jeg 30 en gammel mann, alene, like ved oss. Hans vesen inngjøt stor respekt – ja, større enn hva en far kan kreve av sin sønn. 33 Hans skjegg var ganske langt, med mye hvitt i; det samme gjaldt hans hår, som falt i lokker på begge sider nedover mot brystet. 36 Og him’lens fire hellige lanterneriii forgylte ham med glans fra sine stråler, rent som om solen lyste opp hans ansikt. 39
– 16 –

Han spurte: «Hvem er dere som har trosset den

– 17 –
blinde
Det flotte skjegget blafret når han snakket. 42
ledet dere?
har lyst opp veien
dype natten som gjør infernos avgrunn evig beksvart? 45 Er underverd’nens lover nå blitt brutt? Eller har him’len gitt en ny befaling så de fordømte skal til mine klipper?» 48 Min gode fører grep meg da i armen, og fikk meg, gjennom ord og tegn og gester, til å gå ned på kne og bøye hodet. 51 «Jeg kommer ikke hit av egen vilje», sa mesteren: «En kvinne kom fra him’len og ba meg om å hjelpe denne mannen. 54 Men siden du vil vite mer om hvordan og under hvilke vilkår vi kom hit, så er det ikke opp til meg å tie. 57 Han her har ikke sett sin siste
det var nære på,
all hans dårskap, og tiden til å endre det var knapp. 60 Som sagt ble jeg sendt ut og fikk i oppdrag å redde ham; det fantes ingen utvei foruten den som jeg har tatt ham med på. 63 Så jeg har vist ham alle de fordømte. Nå tenkte jeg å vise ham de sjeler som under din bevoktning lar seg rense. 66 Vår reise hit – det er en lang historie. Med bistand fra det høye har jeg ført ham så han får møte deg, og se og lytte. 69 Jeg ber deg om å ønske ham velkommen. Han søker friheten, som er så viktig; det vet enhver som gir sitt liv for den. 72
elv og rømt fra evig fengsel?»
«Hvem
Eller hvilken lampe
fra den
time, men
med

i Utica [utt: Útika]. Den gamle mannen er Cato den yngre, som var kjent som en stoiker med sterke moralske prinsipper. Han tok sitt eget liv i Utica fordi han nektet å oppgi sin frihet og leve under det han betraktet som Caesars tyranni. «Drakten» han la fra seg, var hans kjødelige legeme.

«… den store dag», dommens dag.

Til tross for Dantes respekt for Caesar som keiserdømmets grunnlegger, og ikke minst, til tross for at Dante ellers gir selvmordere en temmelig lav status i det hinsidige, må han tydeligvis også ha hatt stor respekt for Catos begrunnelse for å ta sitt eget liv.

ii Márcia var gift med Cato. Han ga henne bort til sin venn Hortensius, men så døde Hortensius, og hun ba Cato om å ta henne tilbake. Dette står fortalt i Lucans Pharsalia (II, 326ff), og Dante skriver selv om det i sin Convivio, hvor han utlegger det som en allegori om sjelen som vender tilbake til Gud når man eldes.

Kallenavnet «fromme bryst» (santo petto) om Cato forekommer også i Convivio (IV, V, 16), muligvis fordi motet antas å være plassert i brystet.

Márcia er også nevnt blant beboerne i Limbo i Inf, IV, 128.

iii Cato har altså også opprinnelig vært i Limbo, men er blitt sendt derfra (formodentlig av Gud) for å fungere som vokter i purgatoriet.

18 –Og det vet du, som ikke fryktet døden i Utica da du la fra deg drakten som nok vil skinne på den store dag.i 75 Vi bryter ikke evighetens lover. Han lever, og jeg selv er ikke bundet av Minos; jeg bor i den krets hvor Marcia 78 med kyske øyne ennå syns å be deg, du fromme bryst, å ta henne tilbake. Ved hennes kjærlighet, ta vel imot oss.ii 81 La oss få gå i dine sju doméner, så skal jeg bære bud om deg til henne, hvis du vil la ditt navn bli nevnt der nede.» 84 Da svarte han: «Den tid jeg var på jorden, var Marcia slik en fryd for mine øyne at jeg med glede gjorde alt hun ba om. 87 Nå bor hun bortenfor den onde elven, og kan ikke bevege meg; slik ble det bestemt den gangen jeg dro ut derfra.iii 90

Men hvis du er blitt sendt hit av en kvinne i

i «en reim av siv» er trolig et symbol på ydmykhet.

ii «sløret blikk», med blikket sløret til av fysiske rester fra besøket i helvetet, eller av rester av synd/skyld.

«… det første sendebud fra paradiset», formodentlig den første av paradisets engler som de møter på veien, som vokter porten til purgatoriet. (Se IX., 78ff)

– 19 –
holder at du spør på hennes vegne. 93 Så gå da videre,
du skal knytte en reim av siv rundt livet på den mannen,i og vask hans ansikt så all skitt blir fjernet. 96 Det ville ikke sømme seg å komme med sløret blikk når man skal hen og møte det første sendebud fra paradiset.ii 99 Langs bredden rundt om denne lille øya, hvor bølgene slår innover på stranden, står sivet tett i tett på mudderbunnen 102 – et sted hvor ingen vekst som bærer greiner eller har stilk som ikke lar seg bøye med bølgeslaget, ville kunne leve. 105 Når det er gjort, skal dere ikke vende tilbake hit; gå oppover langs fjellet. Nå stiger solen; den vil vise veien.» 108 Og så forsvant han. Jeg sa ingen ting, men reiste meg og stilte meg tett inntil min fører og holdt blikket fast ved ham. 111 Han sa: «Følg bare etter meg, min sønn. Vi skal den andre veien, rett her bak oss, der sletten skråner nedover mot havet.» 114 Mens nattens siste time måtte vike, beseiret og på flukt fra morgengryet, kunne jeg skjelne krusninger på vannet. 117
him’len, så behøves ingen smiger; det
men

Vi vandret på den folketomme sletten,

i «slik noen ønsket» (com’altrui piacque): uttrykket er identisk med det vi finner i Inf. XXVI, 141. I sistnevnte tilfelle sikter det formodentlig til Gud. Her kan det være til enten Gud eller Cato.

ii At sivstrået springer opp på ny straks det er plukket, minner om en episode i Aeneiden, VI, 135–44.

som når man, etter håpløst å ha flakket, omsider finner veien man kom bort fra. 120 Så kom vi til et sted hvor morgenduggen fordampet langsomt i sin svale skygge, og derfor stadig kjempet imot solen. 123 Der la min mester begge sine hender i gresset, varsomt og med spredte fingrer. Jeg skjønte med det samme hva han ville, 126 og strakte frem mitt tårevåte ansikt. Han avdekket på mine kinn den fargen som helvetets misèrer hadde skjult. 129 Litt etter kom vi til den øde stranden som ingen sjømann noen gang har skuet for så å vende om og seile hjem. 132 Her fikk jeg belte på, slik noen ønsket.i Og – hvilket under! – straks han hadde plukket et strå av denne ydmykhetens plante, 135 ble strået gjenfødt og skjøt opp på ny!ii

Nå dukket solen opp i horisonten, ved lengdesirkelen som har sitt senit over Jerusalem; og så var natten, 3 som alltid er på motsatt sted i banen, på vei fra Ganges, ledsaget av Vekten, som den gir slipp på når den selv blir størst.i 6 Auroras vakre kinn, som først blir hvite, og siden røde, var begynt å eldes og bli oransje, sett fra der hvor jeg var.ii 9 Vi sto en stund på stranden mens vi tenkte på veien videre, som folk som vandrer av sted med hjertet, men lar kroppen nøle. 12 Så, plutselig, lik Mars når den blir rødlig av all den tykke vanndamp mens den ligger om morgenen ved havflaten i vest, 15

i Ifølge Dantes kosmologi ligger altså Jerusalem midt på den bebodde delen av jordkloden, mens purgatoriefjellet ligger midt på motsatt side. Lengdesirkelen (meridianen) han snakker om, ble forestilt å ha sitt senit over Jerusalem, sitt vestlige ytterpunkt ved Herkules’ søyler (Gibraltar, som også var den bebodde verdens vestligste punkt), og det østlige ved elven Ganges (som var den bebodde verdens østligste punkt). Solen står altså i dette øyeblikk ved Gibraltar, mens natten er på sitt mørkeste ved Ganges.

På denne tiden av året (påsken) vil stjernebildet Vekten alltid befinne seg et eller annet sted på nattehimmelen, inntil ca. høstjevndøgn, hvor natten blir «større» enn dagen.

ii Aurora, morgenrødens gudinne.

– 21 –
annen sang

slik så det ut (gid jeg igjen får se det):i

i «gid jeg igjen får se det» er trolig et uttrykk for Dantes forventning om å komme tilbake til purgatoriet etter sin død.

ii I

råder det uenighet om teksten i originalen. Tvilen handler

– 22 –
et lys som
så hurtig
vannet at ingen fugl i flukt har slik en fart. 18 Jeg slapp det kun et øyeblikk av syne med spørsmål til min mester; da jeg atter fikk se det, var det klarere og større. 21 Jeg skimtet noe hvitt på begge sider av lyset; og om litt, på undersiden kom gradvis noe annet hvitt til syne. 24 Min mester tiet fortsatt, mens det hvite på sidene snart trådte frem som vinger. Nå så han hvem det var som førte båten, 27 og ropte: «Ned på kne! Det er Guds engel! Fold dine hender! Herfra og fremover får du se flere sendebud som ham. 30 Du ser, han trenger ikke men’skers redskap, som årer eller seil, kun egne vinger på sine lange reiser over havet. 33 Du ser, han lar dem peke opp mot him’len og pløye luften med en evig fjærdrakt som aldri felles eller skiftes ut.» 36 Til slutt, som den guddommelige fuglen kom nærmere, ble glansen snart så kraftig at det ble mer enn øyet kunne tåle, 39
jeg slo blikket
mot bredden med båten sin, som fløt så lett og hastig at kjølen knapt nok pløyde ned i vannet. 42 Den himmelsendte skipper sto i akter med saligheten skrevet i sitt åsyn.ii I båten satt det mer enn hundre sjeler, 45
fór
over
ned. Han kom
denne verselinjen

som alle sang med én og samme stemme: «Den gang da Israels folk forlot Egypt»,i og denne salmen sang de i sin helhet. 48

Han signet dem, før alle hoppet over til stranden. Så la båten fra, og dermed forsvant han like raskt som han var kommet. 51

På stranden virket flokken svært forundret og bortkommen, og kikket rundt omkring seg som når man skuer noe nytt og fremmed. 54

I alle retninger skjøt solen piler av lys, som effektivt og uten nåde fikk jaget Steinbukken fra him’lens midte. 57

Omsider løftet nykommerne blikket mot oss og spurte: «Hvis dere er kjent her, kan dere vise veien bort til fjellet?» 60

Til dette sa min mester: «Dere tror vel at vi har tilhold her og kjenner stedet, men vi er like fremmede som dere. 63

Vi to er nettopp kommet, men vi fulgte en annen vei, som var så vill og uhumsk at oppstigningen her blir som en lek.»

De sjelene som kunne observere mitt åndedrett og se at jeg fremdeles var levende, ble bleke av forundring.

Lik folk som ivrer etter nytt, og flokkes rundt sendebudet med olivengrenen,ii og albuer seg frem i kiv og trengsel,

om hvorvidt det tredje ordet i linjen skal være parea eller faria. Sapegno velger parea, hvilket gir en oversettelse som den vi har valgt. Leser man det som faria, sier linjen at bare beskrivelsen av engelens utseende er nok til å gjøre et menneske salig.

i Dette er første linje av den salmen som har nummer 114 i Salmenes bok i vår moderne Bibel.

ii Den romerske tradisjonen med at et sendebud som kom med en olivengren, bar bud om fred eller seier, var fortsatt gjeldende.

– 23
66
69
72

slik sto de, disse heldige fra båten. De stirret på mitt ansikt alle sammen, og glemte nesten at de skulle renses. 75 Da så jeg en som kjempet for å nå meg, med åpne armer, og med slik en iver, at jeg gikk ham i møte med det samme. 78 Akk, skygger – bak sitt oppsyn er de tomme. Tre ganger slo jeg armene omkring ham, og hver gang klappet jeg meg selv på brystet. 81 Forundring sto nok skrevet i mitt ansikt, for skyggen trakk seg bakover og smilte. Jeg fulgte ham og presset meg fremover. 84 Han bød meg blidt og vennlig å la være. Da gjenkjente jeg ham og ba ham vente så jeg fikk snakke med ham, og han svarte: 87 «Du var meg kjær på jord mens jeg var bundet. Det er du også nå når jeg er frigjort.i Så derfor venter jeg. Men hva gjør du her?» 90 «Casella, kjære venn, jeg er på reise, så jeg en gang kan komme hit igjen», sa jeg: «Men hvorfor kom du hit først nå?»ii

i «frigjort» fra den kroppen han var «bundet» til på jorden.

ii Linje 91–92 uttrykker Dantes bevissthet om at hans reise gjennom dødsriket er nødvendig for at hans sjel skal bli frelst, så han etter sin død kan vende tilbake til purgatoriet.

Om Casella vet vi ikke stort mer enn at han trolig var fra Firenze, og var kjent som sanger og for å ha satt melodi til andres dikt, deriblant noen av Dantes sonetter.

Linje 93 forteller oss at Casella har vært død en stund og at han ankommer påfallende sent til purgatoriet. Vi kan bare gjette grunnen til denne forsinkelsen. Noen har pekt på at det samme skjer med en avdød i Aeneiden fordi hans kropp ikke ble gravlagt. Andre har trukket frem at paven i forbindelse med kirkens jubelår (år 1300) hadde utstedt full avlat til alle som døde dette året, og at Casella derfor nylig kan ha fått avlat for sine synder, hva disse enn kan ha bestått i. Linje 98–99 nedenfor styrker denne teorien.

– 24 –

93

i «han som velger fritt …» er formodentlig engelen som fører båten (se ovenfor l. 27–51). Hans vilje er identisk med Guds («Rettferdigheten»).

ii Opplysningen i linje 98–99 viser trolig til at paven hadde kommet med kunngjøringen om full avlat for alle i julen 1299, tre måneder før Dantes reise finner sted.

iii Dette er første verselinje av en såkalt canzone som Dante har diktet og som han selv har kommentert i sitt verk Convivio. Muligvis har Casella satt melodi til diktet. Originalen lyder slik: Amor che ne la mente mi ragiona

– 25 –Han svarte: «Jeg led ikke noen urett om han som velger fritt hvem han tar med seg, i lang tid nektet meg å komme over. 96 Rettferdighetens vilje er hans egen.i Men nå, i de tre aller siste måneder, har han tatt med seg alle dem som ville.ii 99 Så jeg, som sto med blikket vendt mot havet der vannet ifra Tiberen blir salt, ble også vennlig tatt om bord i båten. 102 Nå er han reist igjen; hans vinger styrer mot samme elveos, hvor alle sjeler som ikke skal til Akheron, blir samlet.» 105 Jeg sa: «Med mindre loven her forbyr deg å pleie minnet om de skjønne sanger som ofte ga meg fred for min bekymring, 108 så vil jeg gjerne be deg om å trøste min sjel, som nå er medtatt og forkommen fordi min kropp har vandret denne veien.» 111 «Amor, som taler til meg i mitt sinn»,iii begynte han å synge, mykt og vakkert; dens skjønnhet klinger ennå i mitt indre. 114 Min mester og jeg selv og disse sjeler som sto omkring ham, virket så tilfredse, rent som om intet annet kunne bry oss. 117

Vi sto der alle oppslukt av hans toner.

i Cato, som vi møtte ovenfor i «Første sang».

ii «hammen» er en metafor for den enkeltes synder og verdslige tanker. Dante bruker ordet scoglio, som på hans tid bl.a. hadde betydningen slangeham.

Men så kom den ærverdige med skjeggeti og ropte: «Hva er dette, sløve sjeler? 120 Slik skjødesløshet; slikt elendig sommel! Spring bort til fjellet og få av den hammen som hindrer dere i å skue Herren!»ii 123 Lik duer som er samlet om et måltid og går og plukker korn og strå med nebbet, i ro og mak og uten tegn til hovmod; 126 så dukker noe opp som gjør dem redde; de skvetter til og lar all maten ligge, fordi de gripes av en større tarv; 129 slik så jeg nå den nyankomne flokken gi sangen opp og rømme bort mot fjellet lik folk som strener mot et ukjent mål. 132 Jeg og min mester nølte heller ikke.
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.