Originaltittel: The Swifts
Text copyright © Beth Lincoln, 2023 Illustrations copyright © Claire Powell, 2023
First published as The Swifts in 2023 by Puffin, an imprint of Penguin Random House Children’s. Penguin Random House Children’s is part of the Penguin Random House group of companies.
Copyright © norsk utgave, 2023 Oversatt av Fartein Døvle Jonassen
1. utgave, 1. opplag 2023
ISBN 978-82-560-2795-8 (papirutgave) 978-82-560-2796-5 (ebok)
Papir: Holmen Book Cream 80 g Printed in Latvia by Livonia Print, Riga 2023
www.solumbokvennen.no post@solumbokvennen.no
Det var en lys, velkledd morgen tidlig i mai, og familien Swift var midt i en begravelse.
Huset så veldig fint ut. Løvet var raket av plenene, hekkelabyrinten var trimmet og statuene var blitt skrubbet bak ørene. I morgentimene hadde familien øvd på minnetalene sine foran speilet, og nå gikk de i langsom prosesjon gjennom gravlunden med ansiktene i dystre folder.
Ifølge grandtante Schadenfreude skulle en begravelse være som et bryllup, bare omvendt. Familien hadde gjort sitt beste for å oppfylle ønsket. Stien til tante Schadenfreudes grav bugnet av blomster, og trærne bar svarte sørgebånd. Kokk hadde til og med bakt en sørgelig kake med svart glasur, som sto på et bord rett til venstre for gravsteinen. Til høyre hostet en grammofon ut en vemodig melodi.
Spilloppa Swift bar hodeenden av kista. Hun var en god del lavere enn de andre kistebærerne. Bak gikk storesøsteren Fryd, høy og hengslete, og den ruvende onkel Malstrøm, og selv om Spilloppa gjorde sitt beste for å holde kista stødig, helte den urovekkende kraftig forover. Fenomena, som gikk foran prosesjonen og førte søstrene gjennom gravlunden som en flygeleder, kastet et bekymret blikk på henne. Spilloppa prøvde å tenke seg høyere, men uten særlig hell.
De buktet seg mellom gravene som svart tanntråd mellom skakke tenner. Spilloppa leste navnene på de avdøde familiemedlemmene de passerte:
Ulykksalig Swift
1598–1652
Adjektiv
Som det synes å følge en ond skjebne med; som blir opphav til ulykke og
Slendrian Swift
1733–1790
Substantiv
Inngrodd, uheldig vane, vanemessig slapphet, uorden, sommel
Lat, unnasluntrende person
Hun skiftet bærestilling, og kista krenget faretruende. Fryd freste, så Spilloppa bikket på den igjen, bare for å irritere henne. Hånda hennes lagde et fettete avtrykk på det dyre, blankpolerte treverket. Tanten ville ikke ha likt det – tante Schadenfreude mente at man burde bruke mer penger på en kiste enn på et hus, siden man tilbringer mer tid som død enn levende – men så var det så mye tante Schadenfreude ikke ville ha likt.
Som skrapemerkene på Spilloppas sko, kvistene i håret hennes eller tankene i hodet hennes.
På gravsteinen til høyre leste Spilloppa:
Misdederske Swift
1860–1889
Substantiv
Kvinnelig forbryter
Spilloppa trodde hun ville ha likt henne.
De stanset foran graven, og det brøt ut full forvirring da hver av kistebærerne senket kista i ulikt tempo.
Malstrøm prøvde å sette sin side ned langsomt og
verdig, men Fryd var litt for kjapp, og Spilloppa tenkte fortsatt på å være en misdederske og fulgte ikke med.
«Spilloppa», freste Fryd igjen, «kan du være så snill å ...»
Det som lå i kista, ga fra seg et hyl.
Fryd skrek høyt og slapp sin side. Med en dump lyd traff hodeenden gresset, før kista krenget og veltet ned i graven mens lokket fløy av. Spilloppa bykset unna, men kolliderte med den svartglaserte kaken og fikk hendene fulle av fuktig, vaniljeduftende kakemasse.
Alt ble stille, bortsett fra den skurrende grammofonen. Swiftene kikket forsiktig ned i graven.
Kista lå vid åpen og glinset av svart silke i sola. Selvfølgelig var det ikke noen i den – bare John Katt, som blunket søvnig, strakte seg makelig og tasset av gårde bortover mot skogen. Spilloppa slikket kake av hendene.
«Jaha», ropte en stemme bak dem. «Dette gikk jo riktig dårlig, må jeg si.»
Truppen snudde seg slukøret mot tante Schadenfreude som satt på Sjofels grav. Hun hadde en spaserstokk i den ene hånda og en teaterkikkert i den andre, og gjennom den betraktet hun nå det bedrøvelige synet av sitt siste hvilested.
«Det blir bra den kvelden det gjelder, tante!» Onkel
Malstrøm rullet på skuldrene, så leddene knirket som et
gammelt skip. Han løftet Spilloppa opp med én hånd, dukket unna da hun prøvde å smøre glasur i skjegget hans og satte henne glisende ned på beina.
«Den morgenen det gjelder – dere skal begrave meg klokka elleve.» Tante Schadenfreude kom murrende mot dem og strammet den tykke jernkragen hun hadde rundt halsen. «Dere skal ha fått meg i jorden innen tolv og ha grått ferdig innen halv ett, før dere går tilbake til Huset og en lunsj som dere vil være for ute av dere til å spise, kvart på ett. Det er tidsskjemaet. Dette er ikke betryggende, Malstrøm.»
Tante Schadenfreudes liv var særdeles velordnet. Hun forventet det samme av sin død. Siden hun ikke kunne være til stede og lede sin egen begravelse, hadde hun fått familien til å gjennomgå seremonien én gang i måneden så lenge Spilloppa kunne huske. De hadde aldri klart å få det riktig.
«Spilloppa, Fryd, prøve å holde kista rett neste gang. Det så ut som dere bar meg i nedoverbakke.»
«Det er ikke så lett, da, når onkel Malstrøm er så mye høyere enn oss!» klagde Fryd.
«Med tanke på den gjennomsnittlige vekstraten hos ungdom, er vi antagelig litt høyere når tante Schadenfreude dør», påpekte Fenomena. Hun prøvde
å tørke bort glasurflekkene på laboratoriefrakken. «Da jevner det seg ut.»
«Ren optimisme!» fnyste tante Schadenfreude. «Jeg kan falle død om før du vokser så mye som en centimeter til. Fryd, dekorasjonene er vel brukbare. Litt flere sløyfer. Og Spilloppa …»
Spilloppa tok en pause fra slikkingen.
«Jeg regner med at det var du som la katten der?»
Spilloppa trakk på skuldrene. «Katter liker esker.»
«Kan du vennligst vente til jeg er i graven før du skjender den?»
Dette var veldig urettferdig, syntes Spilloppa, som følte at hun hadde forbedret seg en hel del. Forrige måned hadde hun satt fast kista i ytterdøra, så hele familien måtte limbodanse seg inn og ut av Huset i flere dager.
Tantens sure uttrykk speilet hennes eget. «Ja ja, du kan vel ikke noe for navnet ditt», sukket hun. «Nå tar vi lunsjpause. Men vi må få unna dette rotet før i morgen.»
Dermed toget de tilbake til Huset. Spilloppa strøk hånda over gravsteinene de passerte og leste navnene.
Rubrikk. Katarsis. Bestrebelse.
Du kan ikke noe for navnet ditt.
Hun ristet av seg irritasjonen over tante Schadenfreudes forslitte talemåte. Ingenting skulle irritere henne i dag, sa hun til seg selv.
I dag var dagen før i morgen, og i morgen skulle hun stjele familiens skatt.
«Se deg for, da», bjeffet Fryd, da Spilloppa hoppet bukk over en gravstein og havnet i veien for henne. «Hvordan klarer du å alltid gå i føttene på meg?»
«Kanskje fordi du har så digre føtter. Det er vanskelig å unngå dem i grunnen.»
«Jeg har ikke digre føtter, det er du som er liten. Det er som å prøve å holde øye med en maur.»
Spilloppa begynte å lage klikkelyder og gikk mot søsteren med hendene formet som klør.
«Åh, du er så rar», stønnet hun. Hun brukte de lange beina til å komme seg unna.
«Du burde ikke legge deg ut med henne, vet du.»
Fenomena rettet på brillene og sendte Spilloppa et forskende blikk. Fenomena var forsker, så alle blikkene hennes var forskende. «Ikke glem hva som skjedde med katapulten din.»
«Aldri», sa Spilloppa. Hun hadde prøvd å forklare at hun ikke hadde siktet på Fryd i det hele tatt, men verken Schadenfreude eller Fryd hadde hørt på henne.
Nå var katapulten, en Bombus 5000, aske i ovnen til Kokk, og Spilloppa hadde sverget hevn.
For det første, når hun fant skatten, skulle ikke Fryd få noe av den.
Da de nærmet seg huset, la Spilloppa merke til to uvanlige ting. Den første var at det sto en bil i oppkjørselen: smekker, lav, flaskegrønn, med en front som en barrakuda. Den sto og stirret på ytterdøra som om den holdt den som gissel. Den andre tingen var at Kokk kom løpende mot dem i fullt firsprang. Hun hadde en oljeflekk på kinnet – hun hadde nok mekket på motorsykkelen sin – og armer og bein gikk som trommestikker. Hun skrenset og bråstoppet i en skur av grus.
«Hun er her», peste hun.
Spilloppa utstøtte et oppglødd hyl, vendte ryggen til de andre og spurtet mot Huset.
Mens hun løp, gikk hun gjennom innholdet av pakken som lå klar på taket, inni seg. Hun hadde tau, lommelykt, dirker, en murerskje, papir og blyanter, en brevåpner, kikkert, en kjekspakke og en vannflaske, i tilfelle hun skulle bli fanget et eller annet sted i Huset.
Slektningene ville sikkert komme bedre forberedt.
Hun lurte på om Fenomena hadde giddet å bygge den metalldetektoren Spilloppa hadde bedt om.
Til å begynne med kunne ikke Spilloppa se noe annet enn et par hvite hansker i den dunkle gangen. Da øynene vente seg til mørket, skimtet hun resten av kvinnen. Hun var nesten like blek som hanskene, med hud som et eple som har ligget en dag for lenge i fruktbollen, matt og slakk i skinnet. Det gjorde det vanskelig å gjette alderen hennes. Hun var kledd i en tweeddrakt og hadde krusete hår av en ubestemmelig farge, slurvete festet med hårnåler. Da hun snudde seg mot Spilloppa, glimtet det i de små runde brillene.
«Matriark!» utbrøt hun. «Tiden har kommet igjen! Vi – å.»
Hun blunket mot Spilloppa, som kom mot henne med utstrakt hånd for å hilse høflig. Damen tok et raskt blikk på hånda, som var dekket av kake og jord fra graven. Så stakk hun begge hendene bak på ryggen, som om hun ble tilbudt en død rotte.
I løpet av den pinlige pausen som fulgte, rakk resten av familien frem til Huset. Onkel Malstrøm seilte inn under et lass av noe som måtte være damens bagasje: to medtatte reisevesker, en hatteeske og flere merkelige, lange skinnrør som var surret sammen. Tankene til
Spilloppa løp øyeblikkelig løpsk av nysgjerrighet over hva som var inni rørene. Teleskoper? Stjålet kunst? Hun hadde akkurat lest om et veldig langt treinstrument som het didgeridoo, som ble spilt i Australia. Kanskje gjesten var australsk?
Da damen snakket igjen, ble det veldig tydelig at hun ikke var australsk. Hun hadde et tonefall som kom fra et engelsk universitet, og en stemme som var vant til biblioteker.
«Ah, der er du, Matriark», sa hun med en viss lettelse og nikket til tante Schadenfreude. «Og Malstrøm også, ser jeg! Tiden har kommet igjen! Nok en gang samles vi ...»
«Arv», avbrøt tante Schadenfreude. «Du skulle jo komme i morgen.»
Arvs nikking økte i takt og iver. «Ja, ja, men som jeg skrev i brevet, er det noe ytterst viktig vi må snakke om ...»
«Jeg har ikke», sa tante Schadenfreude kort, som om hun tok unnskyldninger som en personlig fornærmelse, «mottatt noe brev.»
«Å.» Arv stivnet til. «Men … jeg sendte det for en uke siden, sammen med de andre invitasjonene.»
Med et sukk gikk sammenhengen opp for dem. Tante
Schadenfreude stolte ikke på folk i uniform, det være seg politifolk, soldater, korpsmusikanter, ekspeditører, skolebarn, brannmenn eller kokker. Postbud var intet unntak. Den eneste som fikk slippe frem til Huset, var et lokalt postbud som het Suleiman, og han hadde ligget syk med influensa de siste to ukene.
«Vel, vel, nå er du her i hvert fall», sa tante
Schadenfreude, «og det er lite vi kan gjøre med det. Jenter, dette er tante Arv. Arv, dette er jentene: Fryd, Fenomena og Spilloppa, etter synkende alder og stigende bry.
«Hyggelig å, eh, treffe dere», sa Arv.
Dette var en løgn, visste Spilloppa. En løgn er en rampete liten skapning som lever sitt eget liv, og uansett hvor mye du prøver å skjule den, vil den komme til syne i ansiktet ditt, eller hendene, eller i måten du flytter vekten fra et bein til et annet på. Spilloppa hadde alltid vært veldig god til å få øye på dem, og denne lå på lur rett under tantens venstre øye. Selv om hun hadde ventet på at Arv skulle komme i ukevis, var det noe som fikk Spilloppa til å mislike henne tvert – kanskje det var de vasne øynene, eller de hvite hanskene, eller
at hun så på Spilloppa som om hun var noe muggent hun hadde funnet innerst inne i et skap.
«Og du er en viktig person?» spurte Spilloppa nølende. Hun hørte Malstrøm kvele en latter.
Tante Arv ranket seg opp. «Jeg er», sa hun. «Arkivaren. Det er min jobb – nei, mitt kall» –de hvite hendene hennes flagret opp til brystet, og øynene ble blanke og rørte – «min plikt, min … mitt privilegium, å nedtegne familien Swifts liv for ettertiden. Jeg journalfører familiens historie, jeg bringer arven videre, jeg opprettholder tradisjonen ...»
Tante Schadenfreude kremtet.
«Apropos det, Arv, så kunne du kanskje sette i gang. Kortfattet, om jeg må be», advarte hun, som om hun ante at en ny tale var underveis.
«Ja, jeg har et forsøk som venter i laboratoriet, og det haster litt», sa Fenomena.
«Og jeg må finne ut hva jeg skal ha på meg i morgen», sa Fryd.
«Og jeg må ha lunsj», sa tante Schadenfreude.
Tante Arv så dypt sjokkert ut. «Schadenfreude, dette er Fenomenas og Spilloppas første Sammenkomst. Tradisjon betyr alt!»
«Vel, tradisjon har ikke en omelett med sopp som venter på kjøkkenet.»
Munnen til tante Arv snurpet seg forarget sammen. Hun så ut som hun hadde lyst til å skjelle ut tante Schadenfreude, men klokelig innså at hun neppe ville komme levende fra det.
«Tiden har kommet igjen», messet hun innbitt. «Nok en gang samles vi. Jeg, Arv Swift, Arkivar, etter å ha konsultert bøkene og tolket tegnene, og undersøkt alles tilgjengelighet, erklærer herved familien Swifts
offisielle Sammenkomst for åpnet! Vi vender tilbake til Huset, for å styrke våre bånd, for å bevare freden oss imellom, og for å lete etter den tapte skatten –som vi har gjort i årtier før dette, og som vi vil gjøre i årtier siden, så lenge som våre navn blir ytret. Matriark
Schadenfreude, er vi velkomne?»
«Hm? Å, ja visst.»
«Da er det gjort!» Arv slo ut med armene. «Sammenkomsten er offisielt i gang!»
I riktig gamle strømpeogknebuksedager hadde alle barn i Swiftfamilien blitt kalt enten Mary eller John. Det ble veldig forvirrende ved middagsbordet når noen ba John om å sende potetene og ti hender skjøt frem samtidig, så derfor hadde Mary Swift XXXV startet tradisjonen med å gi barna navn fra Familieordboka. Ideen slo an, og familien vokste i velstand. Folk har lett for å overse en Mary eller en John, men de glemmer sjelden en som heter Juggel eller Krymp.
Spilloppa kunne ikke huske den dagen hun ble født, men hun kunne lett forestille seg den: fødestua, pleierne og den slitne moren som smilte mens faren til Spilloppa rettet på putene. Hun så seg selv også, inntullet som en liten peanøtt, allerede med noen uregjerlige hårtuster på hodet. Hun så for seg Ordboka
–og den delen var enklere, siden hun hadde den foran seg nå – et eldgammelt, skinninnbundet monster av en bok. Den svulmet av sider som var av kalveskinn og pergament og papir, med oppslagsord i skarpe, moderne fonter, skakke skrivemaskinbokstaver og håndskrift med lange S er som så ut som F er.
Ordboka ble hentet inn i fødestua og lagt på senga (Spilloppa så for seg at pleierne rynket på nesa av vemmelse) og åpnet på slump av Spilloppas mor. Øynene hennes var lukket. Hun førte fingeren nedover siden og stoppet på ordet og definisjonen som skulle bli datterens navn. Ordboknavnet hennes var egentlig
Spillopp, men onkel Malstrøm hadde begynt å kalle henne Spilloppa, og det navnet hadde bitt seg så godt fast at til og med tante Schadenfreude brukte det.
Spilloppa kunne se dette så enkelt for seg fordi alle Swiftenes første dag begynte på denne måten. Det eneste unntaket, så vidt hun visste, var grandtante Schadenfreude. Hun var blitt født fem uker for tidlig på en familietur til Tyskland, og foreldrene måtte ta til takke med det de hadde for hånden.
Fryd pilte av gårde opp trappa før Arv hadde snakket ferdig. Tante Schadenfreude ble øyeblikkelig viklet inn i en diskusjon om menyen med Kokk, og Malstrøm ga seg
til å studere fyllepennen som var festet til lommekniven hans. Siden ingen brydde seg om tante Arv, gikk hun bort til glassmonteren der Ordboka lå. Den lå oppslått på tittelsiden.
«Illuminert» har to betydninger, den ene er «lyst opp» og den andre er «utsmykket med forseggjorte, fargede mønstre», og denne boksiden var begge deler. På den illuminerte illuminerte siden var det skrevet en tittel med snirklete bokstaver.
Ordbok for huset Swift
Tante Arv gikk så nær at nesa hennes nesten berørte glasset. Hun tok frem en liten nøkkel fra et kjede rundt halsen. Forsiktig og ærbødig låste hun opp døra, strakte frem hånda og rørte ved en gulnet side med skjelvende, hvite hanskefingre.
Fra overetasjen kom det en lyd, som om noen blafret gjennom sidene i en tykk bok. Så lød et stigende hvin, og Fryd kom tumlende ned på trappeavsatsen. Bak henne, hakk i hæl på den flyktende skikkelsen, kom nattsvermerne.
Spilloppa smilte.
Noen dager etter at Bombus 5000 ble ødelagt, hadde Spilloppa tatt imot posten fra Suleiman. Adressert til henne var en liten, firkantet pakke med hull stukket ut i lokket, og inni den var en masse larver som hun hadde bestilt fra en annonse på baksiden av et naturmagasin.
Spilloppa hadde krøpet innerst inn i Fryds dype garderobeskap, åpnet esken og latt larvene forsyne seg av klærne. De tygde seg gjennom ull og silke og bomull og vokste seg store og søvnige, før de forpuppet seg inne i det varme, tørre rommet.
Nå så det ut til at puppene hadde klekket.
Spilloppa skulle ønske hun hadde vært der da Fryd åpnet døra og ble møtt av en myriade av nattsvermere. Hver av de fløyelsaktige kroppene var på størrelse med Spilloppas håndflate, med to digre, gule øyne på vingene som skulle lure rovdyr. De fløy i en vilt blunkende, støvdryssende virvelvind mot lysekronen. Vingene strøk Spilloppa over ansiktet. Hun syntes det var litt deilig – som å stå midt i en myk tornado – men etter tante Arvs hyl og fekting å dømme, var hun av en annen oppfatning. En av nattsvermerne, lokket av lampen som lyste opp ordboka, hadde kommet seg
inn i glassmonteren. Da Arv så det, skrek hun som om noen holdt en tent fyrstikk inntil Mona Lisa.
Midt i alt bråket og kaoset slo Fenomena rolig av lyset. Forvirret spredte nattsvermerne seg – noen lenger inn i Huset, men de fleste gjennom den åpne døra og ut i dagen for å sette en støkk i fuglene i nabolaget.
Spilloppa lo høyt.
Fryd snurret rundt og stirret på henne med store, blanke og rasende øyne.
«Se hva du har gjort!» hylte hun og holdt opp et stykke blå silke. Det hadde kanskje vært en kjole en gang, men nattsvermerne hadde spist så mange hull i den at den nå kunne ha vært badedrakten til en blekksprut. Synet fikk bare Spilloppa til å le enda høyere.
«Klærne mine er ødelagt!» ropte Fryd. «Og flere av dem har jeg sydd selv!»
«Det har du bare godt av!»
«Spilloppa.» Det knirket i skinnjakken til Kokk da hun la armene i kors. Hun så morsk ut, og Spilloppa fikk en synkende følelse i magen. Hun så på Malstrøm, hennes trofaste allierte – men han så skuffet ut, noe
som var verre.
«Hva? Det var Fryd som begynte!»
«Ditt lille udyr! Hvordan hadde du likt det hvis jeg
ødela noe du hadde lagd?» ropte Fryd.
Magen til Spilloppa frisknet mirakuløst til. «Det gjorde du! Dette var hevn for Bombus 5000, som du ...»
«Den teite katapulten din? Du lagde den på én ettermiddag! Jeg brukte flere uker på noen av disse klærne!»
«Den var ikke teit! Den var ...»
Pang.
De ble stille da stokken til tante Schadenfreude smalt i gelenderet. Blikket hennes spiddet Spilloppa som om hun var en av nattsvermerne.
«Arv, går det bra med deg?»
Tante Arv sto fortsatt og børstet innbilte nattsvermere ut av håret. Det var støv på de tidligere hvite hanskene.
«Ja … Ja, jeg tror det.»
«Spilloppa», knurret Schadenfreude, «si unnskyld til tanten din.»
«Unnskyld», sa Spilloppa fort. «Foreløpig har jeg ikke noe imot deg.»
«Bra. Og til søsteren din», sa tante Schadenfreude.
«Nei.»
Tante Schadenfreude stirret på Spilloppa. Spilloppa stirret tilbake. Hun trakk pusten og gjorde seg klar til å sparke og skrike og rope.
Men tante Schadenfreude bare trakk på skuldrene.
«Nei vel», sa hun.
Fryd måpte.
«Hva?» ropte hun. «Skal du bare la henne slippe unna med det?»
«Å, hun vil bli straffet, naturligvis», sa tante Schadenfreude og så morskt på Spilloppa, som hadde gjort en liten seiersdans. «Men jeg tviler på at det vil ha noen større virkning. Hun kan ikke noe for navnet sitt.»
«Det er ikke noen unnskyldning!»
«Men det er en grunn.» Tante Arv slo hendene sammen for å få vekk litt av støvet. «Ordboka har enorm kraft. Hun ville ikke ha fått det navnet hvis det ikke var den hun var ment å være.»
Spilloppa rynket brynene. Hun gikk forbi Ordboka hver dag. Den var bare en vanlig bok – litt for stor til å lese i badekaret, men likevel en bok.
«Hva mener du?» spurte hun forsiktig.
«Den ga meg navnet Arv, fordi den visste at jeg ville bli vokter av Familiearkivet. Den ga onkelen din navnet
Malstrøm, fordi den forutså hans fremtid til sjøs. Og
den ga deg navnet Spillopp, fordi den visste at med deg var det ugagn i vente.»
Fenomena lagde en skeptisk lyd. «Så du sier at Ordboka er magisk?»
«Nei», hulket Fryd. «De sier at jeg bare en nødt til å holde ut med henne!» Og så løp hun gråtende opp trappa med ansiktet skjult i det ødelagte silkestoffet.
Spilloppa nektet å ha dårlig samvittighet. Fryd ville komme over det om et par dager. Det var tross alt bare noen kjoler. Det kunne ikke ha tatt så lang tid å sy dem.
«Stakkars Fryd. Det er ikke hennes feil at hun har et så ordinært navn», sukket tante Arv. Hun mente at navnet til Fryd, akkurat som Vår, August, Liv og Ben, var helt vanlige i samfunnet utenfor Swiftfamilien. «Slike familiemedlemmer lever alltid svært kjedelige, gjennomsnittlige liv. Å, jeg husker grandtante Liv! Et nydelig menneske, men så ble hun optiker, tragisk nok … og det minner meg på …» De små, runde brillene glimtet mot tante Schadenfreude, «… på den saken jeg gjerne ville snakke om ...»
Fra et annet sted i Huset lød det et dempet drønn.
«Jeg sa jo at det hastet med eksperimentet», sukket Fenomena og gikk for å se hva som hadde eksplodert.
